Høgkonjunkturtid

1. Innledning

Inn i Historia.

Mens middelalderen i hovedsak var en før-historisk periode, kan vi
derfor si at våre samfunn nå for alvor trer inn i historia.

Når perioden er blitt så detaljert behandla, er det både fordi den
gir oss inntak til å forstå det som har skjedd i tidligere perioder,
og fordi den danner basis for utviklinga videre utover 16- og
1700-tallet. Det samfunn vi møter på 1500-tallet er naturligvis
sluttprodukt av utviklinga i seinmiddelalderen. Likevel kan
samfunnsendringene i foregående periode ha v'rt så raske, at vi må v're
tilbakeholdne når vi vil trekke forholda på 1500-tallet altfor langt
bakover i tid.

Sluttpunkt ved 1620 er valgt fordi vi nå får en brå og dramatisk slutt
på ei høgkonjunkturtid, som da trulig hadde vart etpar hundre år.
Samtidig får vi adgang til begynnelsen på den fine, sammenhengende
serie av skattelister (lens-eller fogdregnskap) som tar til ca 1610, og
som vi i seinere perioder skal følge heilt fram til ca 1840. Omkring
1620 var også den langvarige prosess med å innlemme de sjøsamiske
områder i det norske samfunn, avslutta.
 

De første skriftlige kilder

For den samiske delen av befolkninga har vi dessuten svenske
skattemantall, som med endel avbrudd dekker tida 1558-1608, og noen
tilfeldige norske kilder fra 1598-1609.

I tillegg til det skriftlige materialet, har vi fortsatt det
arkelogiske, med gårdshauger og tufter, vi har enkelte stadnamn som
synes skapt i denne periode, og noen bevarte kirkesaker, i tillegg til
dem vi behandla i forrige periode.
 

Hva skjer i verden?

Europa opplevde ei urolig tid, med religiøse kriser, og oppløsning av
Pavekirka. I 1520 blei Luther bannlyst av Paven, og i 1536-37 blei
Reformasjonen innført i Danmark og Norge, som dermed fikk ei rein
statskirke.

Ute i Europa fortsatte det imidlertid med en blodig periode mellom
protestanter og katolikker like til 1590-åra, da Pavekirka endelig kom
seg på fote.

Også i Norden var det en urolig periode. Drømmen om politisk enhet blei
knust med Blodbadet i Stockholm i 1520, da Sverige forlot Unionen
for godt. Seinere kom det til stadige styrkeprøver mellom Sverige og
Danmark-Norge, bl.a. om Østersjøen og Nordområda, med Syvårskrigen
(1563-70) og Kalmarkrigen (1611-13) som foreløpige resultat. Begge
krigene skulle få virkning lokalt hos oss.

Viktig for oss var også den utviding av handelsprivilegiene som Bergen
og Trondheim fikk omkring 1560-70. Begge byer fikk enerett til å
handle på Nord-Norge, og enerett til all eksport fra landsdelen.

Perioden avsluttes med at den store europeiske styrkeprøve,
Tredveårdskrigen, begynner (1618-1648). I neste periode skulle dette
få alvorlige følger hos oss. Omtrent samtidig dro Mayflower fra
England til Nord-Amerika med de første emigranter, og la dermed
grunnlaget for det seinere USA.
 

Omriss av perioden lokalt

Hovedpreget er et samfunn som i markert grad var basert på et marked
langt utenom sitt eget område. Det er altså et gjennomkommersialisert
samfunn vi finner, med fiskeren som hovedperson, og delvis med
yrkesfiskere, bosatt i fiskevær.

Avhengigheta av et verdensmarked for avsetning av produkta og for
tilførsler av kornvarer, gjorde området sårbart for ytre forhold, som
endring i markedssituasjonen og politiske beslutninger. Dette var
klart merkbart allerede i denne perioden. I neste periode skulle denne
svakhet ved systemet slå fullt ut, ved totalt sammenbrudd i økonomi og
samfunnsliv.

Mye tyder på at utviklinga tidlig i perioden-og i foregående periode --
var basert på vintertorsk. De østlige vær var da de dominerende, med
Hanseatene i Bergen og Erkebispens folk som de ledende i handelen.

Med Reformasjonen blei kirkas økonomiske makt brutt. Slik sett fikk
Reformasjonen hos oss større økonomiske følger, enn religiøse.
Etterhvert blei også Hanseatenes stilling svekka. I stedet kom
byborgerne i Bergen og Trondheim inn, samtidig som vår-og sommerfisket
blei det viktigste. Dette fisket var særlig knytt til de vestlige
væra. Tyngdepunktet i fiske og handel forskjøv seg derfor i løpet av
perioden fra Karlsøy til Helgøy.

Men dette samfunnet var delt: ute på øyene bodde nordmennene, og inne
i fjordene og de indre øyer bodde samene. De var også underlagt de
svenske og russiske futer. Fra begynnelsen av vår periode begynte en
prosess med å integrere eller innlemme samisk økonomi, samiske
institusjoner og de samiske områder. Det skjedde dels ved å knytte
samene sterkere til den norske handel, dels ved at norsk bosetning
ekspanderte inn i samisk område.

I slutten av perioden skjedde så det endelige politiske og milit're
oppgjør om sjøsamene, som nå statsrettslig blei underlagt Norge.
Dermed var samene også politisk integrert. Deres kulturelle s'rpreg
fortsatte imidlertid i fleire hundre år.
 

Skattelister som kilde

Noen god kilde til dette formål er slike skattelister ikke. Kvinner og
barn får vi ikke høre om, stort sett heller ikke enker, tjenestefolk
eller folk som av ulik grunn slapp skatt, som gamle, uføre og fattige.
Feilslått fiske, sjukdom, forlis og ulykker har også ført til svikt i
skatteevnen enkelte år, slik at tallet på skattebetalere kunne variere
mye år for år. For samene kom de politiske forhold i tillegg som
kompliserende faktor. Det er derfor ikke lett ut fra bevarte
skattelister eller skattemanntall å få tak i den totale folkemengde som
har eksistert. Stort sett er det bare hovedpersonene eller
familiefedrene vi får tak i. Ut fra skjønn må vi da legge til et visst
antall for hustru og barn og andre familiemedlemmer. Her er det et
problem at mannlige tjenere i en viss grad har betalt egne skatter,
kanskje også voksne ugifte sønner, uten at vi veit omfanget av dette.

Et spesielt problem er det at oppgitt skattested ikke alltid betyr det
samme som bosted, især når det gjelder den samiske befolkninga.