4. Samfunnsliv

Kirker og kirkesogn

Vi veit altså ikke hvor tidlig de første kirker blei bygd i vårt
område. Den katolske kirkekunst som er bevart, viser trulig at
samtlige kirker som stod her i 1588, var bygd i middelalderen, helst
før 1520. Forut for 1588 har vi ellers bare ei direkte opplysning om
kirker, fra 1580, da Helgøy kirke blei nemnt som seilingsmerke for
utlendinger som for forbi på Råsa.

Selve Reformasjonen i 1536, altså overgangen fra Pavekirke til
Statskirke, har ikke etterlatt seg spor i kildene hos oss, heller ikke
trusskiftet fra katolsk til luthersk lære. Det har vært usikkert hvor
tidlig de protestantiske ideer fikk innpass i Nord- Norge. Også i Bergen
har det vært antatt at lutherske tanker i liten grad vant innpass før
1536. Den tidligste omtale av lutheri her er i 1526. Rimeligvis har
dette vært en langvarig prosess, for det er ikke så lett å skifte
overbevisning i trusforhold. Mange hundre års katolske ideer og praksis
kunne ikke være lett å legge bort. Men gjennom sjøveien, og ikke minst
med alle innvandrerne, spredte trulig de nye ideer seg hurtig til
Nord-Norge. Alt i 1530 hører vi i et brev til erkebispen om lutheri
i Sørvær i Finnmark.

Men noe motstand mot Reformasjonen har det vært, enten den nå var
religiøst eller politisk motivert. I 1537 sendte kongen en egen
straffeekspedisjon nordover for å tukte de gjenstridige, d.v.s. de som
hadde gått for langt i sin støtte til den siste erkebisp, Olav
Engelbrektsson. Noen av disse var setesveiner eller geistlige, og vi
har namnet på ialt 20 som blei frarøva gods og gull av Knut Alvssøn.
Blant disse var handelsmann Michel Olsen på Tromsøy. Fra vårt område
lar ingen seg identifisere i dette materialet.

Etter Reformasjonen kom det kirkelige organisasjonssystem i forfall, og
en kongelig kommisjon reiste i 1588 rundt for å vurdere forholda og
skape orden. Denne nyordninga, kalt Reformatsen, kom i 1589, men
forteller helst om hvordan forholda skulle være i framtida. Vi veit
derfor ikke noe sikkert om hvor store endringer som nå skjedde. Mye
tyder imidlertid på at det meste blei ved det gamle.

Heile Tromsen len, med unntak av Hillesøyområdet, var som vi har hørt
før, ett prestegjeld, med en formell sogneprest som satt i Trondheim.
Dit gikk da mesteparten av de rike inntekter som falt fra storfisket i
Karlsøy og Helgøy. På Tromsøy satt en stedfortredende sogneprest eller
visepastor, med egen prestegård, og med ei avlønning som blei bestemt i
Trondheim. Denne ordninga overlevde altså Reformasjonen. Først i 1638
blei sognepresten på Tromsøy egen herre, formelt og økonomisk.

Det store prestegjeld var delt opp i mindre enheter, med i alt 8
kirkesogn og 4 kapellaner. På Skjervøy styrte en kapellan over
Skjervøy, Kvenangen, Nordreisa, Kåfjord og Lyngen. Sognepresten selv
styrte over det store Tromsøy sogn, som omfatta det gamle Tromsøysund,
Balsfjord og Malangen. Han skulle dessuten betjene Melvik kapell på
Sandøy like vest for Rebbenesøy. Til dette sognet hørte Sandøy,
Sandvær, Risøy, Engvik, Måsvik, Skogvik og Skarsfjord, foruten 2
boplasser som seinere gikk over til Helgøy sogn, Breivik på Rebbenesøy
og Andammen. Tettest med kirker var det i det som seinere blei Karlsøy
prestegjeld, nemlig 5: Torsvåg, Vannvåg, Kvitnes, Karlsøy og Helgøy.
Til å betjene disse kapell fantes 2 kapellaner. En var bosatt i Torsvåg.
Han skulle preike en søndag i Helgøy kirke, og de to etterfølgende i
Torsvåg. Kapellanen på Karlsøy skulle 2 søndager på rad betjene
Karlsøy, en søndag Vannvåg og en Kvitnes.

Om det hørte kirkegårder til alle kirkene er usikkert. I alle fall har
Karlsøy og Helgøy hatt sine kirkegårder. I Torsvåg har namnet
Liksanden vært antatt å skrive seg fra gravplassen. Her minnes kirka
enda i namnet Kirkesanden. Tufta skulle etter ei oppmåling fra 1888
være 10,6 meter lang. På Helgøy stod kirka og kirkegården i Kirkevika,
der kirkegårdsmuren fortsatt kan sees. Kirka og kirkegården på Karlsøy
stod midt i Været, like øst for Klokkarelva og rett oppfor kirkestuene.
Her vises fortsatt rester etter gravene. Kirkene i Vannvåg og Kvitnes
har vi ikke bevart sikre minner fra. Det er mulig at en liten torvemur
på Håkon Mortensen si jord har vært innhegninga rundt Vannvåg kirke. På
Kvitnes forteller tradisjonen at kirka stod oppe på grasvollen, oppfor
værbebyggelsen.

Det er sannsynlig at kirkene var temmelig små, enkle bygninger,
kanskje i stavverk eller laft, som lite stakk seg ut fra den øvrige
bebyggelse på stedet. Både på Karlsøy og Helgøy var kirkene på denne
tida trulig av en viss alder, for begge blei skifta ut på 1600- tallet.

På Karlsøy blei ny kirke bygd ca 1620, heilt ved utgangen av perioden.
Tømmeret til nykirka var tilhogd eller opplafta i Bergen, og blei
frakta nordover med ett av handelsskipa som trafikkerte her om
sommeren. Denne bygninga stod heilt til 1854, men blei fleire ganger
ombygd. Vi kjenner likevel godt til det opprinnelige utseende, fra ei
oppmåling gjort av presten Molde ca 1750. Det var da ei lita langkirke
med våpenhus, tårn, skip og kor, og ei total lengde på ca 32 alen,
eller ca 20 meter. Kirka var panelt med liggende panel
(Vestlandspanel), var rødmalt, og hadde rødt tegltak. I skipet var 11
stolsteder , d.v.s. innelukte benker.

Generelt har det vært antatt at det ikke blei etablert nye kirker i
Norge, i ei rommelig tid etter Reformasjonen. Likevel taler mye for at
enda et lite kapell blei bygd hos oss på 1500-tallet, men etter at
Reformats-kommisjonen hadde vært på besøk. Det var Skar eller Nordskar
kirke. Den må da ha samla si menighet fra Nordskar, Flatvær og Sørskar,
som i 1610 hadde i alt 16 familier, foruten tilreisende fiskere.
Lyngøy og Steikervik var da øde.
 

Denne kirka er ikke belagt i samtidige kilder, men heller ingen av de
øvrige 6 er nemt mellom 1588 og 1666. Fra ca 1800 har vi nedtegna et
sagn om kirka, der det heitte at en jordvoll omkring kirkegården
fortsatt kunne sees, og at det stundom kom til syne likkister i jorda.
På det stedet som tradisjonen utpeiker som kirkeplass, kan vi fortsatt
finne rester av et torvegjerde, som kanskje har vært innhegning rundt
kirka og kirkegården.

Det mest handfaste spor etter kirka finner vi i dag i Lyngen kirke, i
form av en vakker toarma messing lysestake, som i 1753 blei gitt til
Lyngen menighet av sorenskriver Thom'søn. Til minne om gaven laga
giveren da en inskripsjon på staken, og føyde samtidig til at staken
opprinnnelig hadde stått i Skar kirke . På dette tidspunkt var staken
allerede et gammelt klenodium på 150 år. Stilmessig kan den nemlig
dateres nokså nøyaktig til tida omkring år 1600. Det er tenkelig at
dette også daterer kirkebygginga, som da trulig har skjedd i løpet av
1590-åra.

Dette betyr da at det på slutten av den periode vi behandler, har vært
heile 7 kirker i det området der vi seinere bare har hatt 2, når vi
regner med at Melvik også omfatta deler av Helgøy.

Også fra Steikervik (Ryten) har vi et sagn om kirke, og her er ei tuft
som er utpeikt som kirketuft inne i Gammelgårdsvågen der også
Kirkesletta er omtalt. Her har vi imidlertid ingen holdepunkter
forøvrig om kirke. Et gårdsanlegg på stedet er datert til tida etter
1650, og vi kan derfor ikke feste tiltru til sagnet.

Reformatsen har oppgitt hvor mange bønder som hørte til hvert
kirkesogn, noe som her må forstås som familier. Karlsøy sogn hadde da
23, Vannvåg 14, Kvitnes 22, Torsvåg 18, Helgøy 35 og Melvik 13 bønder.

Ut fra de geografiske forhold er det mulig å trekke de grenser som
hvert av de 6 sogn etter all sannsynlighet må ha hatt på 1500- tallet.
For Melvik sogn har vi dessuten grensen beskrevet i 1666, likeså
hovedgrensen mellom Karlsøy og Helgøy, og avgrensninga mot Tromsøy
sogn. Etter alt å dømme er disse grensene meget eldre. Dette gir oss da
et folketall for hvert sogn i 1588 som samsvarer godt med de oppgaver
vi har over norske skattemenn både i 1567 og 1610. Dette tyder på at
de sognegrenser vi har etableret for 1588, må være riktige. Især må
det sies at overenstemmelsen er god mellom 1567 og 1588, som vi ser av
følgende tabell:

Tabell Skattemenn 1567 Bønder 1588

Melvik sogn 18 13 Helgøy sogn
39 35 Torsvåg sogn 18
18 Kvitnes sogn 24 22 Vannvåg
sogn 18 14 Karlsøy sogn
25 23 Hva var så all denne kirkebygginga
egentlig utrykk for? En hovedgrunn var trulig at kirka som organisasjon
ønska å yte fiskerbefolkninga, innbefatta fremmede sesongfiskere, så god
geistlig betjening som mulig. Særlig synes dette rimelig for kirkene på
Vanna, med den korte avstand og de små kirkesogn. At presten var
bosatt i Torsvåg, som dessuten fikk bedre betjening enn Helgøy, er
trulig uttrykk for Torsvågs sentrale rolle som fiskevær, både for
fastboende og tilreisende. Helgøy sogn blei dermed redusert til et
anneks, til tross for at den faste befolkninga var dobbelt slå stor.
Slikt sett kan det tenkes at Nordskarkirka vitna om oppsvinget i vår-
og sommerfisket i vestre Helgøy (Flatvær) utover 1500-tallet.

Også presten på Karlsøy hadde ei stor fiskerbefolkning å betjene,
foruten at embedverkets folk var bosatt her. Her kan det også tenkes å
ha spilt en rolle at den samiske befolkninga i Ullsfjord og Langsund
hørte til Karlsøy sogn.

Men det er også tenkelig at noen av kirkene skal betraktes som
økonomiske minnesmerker, heilt eller delvis bekosta av lokale
storfolk. Vi veit at erkebispen hadde fleire setesveiner i området
ved utgangen av den katolske tida, en i Torsvåg og trulig en på
Kvitnes. De kan ha stått bak kirkebygginga der. Det gjelder kanskje i
enda større grad Vannvåg. Dette stedet var i første rekke et
handelssete, uten særlig med fastboende eller tilreisende fiskere, og
avstanden til kirka på Kvitnes bare 4-5 kilometer. Her kunne ikke være
noe reelt behov for kirke. Vi kan også spekulere på om det kanskje var
jekteskipper Hans Hansen i Nordskar som stod bak bygginga av Skar
kirke, som et utrykk for hans økonomiske status og samfunnsmessige
prestisje.

I alle fall er det rimelig å tru at den fine kirkekunst og det
kostbare inventar vi finner i kirkene, i første rekke har vært utrykk
for det overskuddet som fiskehandel og jektehandel gav. Vi har
tidligere omtalt den Hanseatiske kirkekunst fra seinmiddelalderen. Fra
1619 har vi bevart en fin døpefont i renessansestil med kopperfat i
Helgøy kirke. I følge inskripsjon var dette gitt av Anne Madsdatter,
utvilsomt til minne om sin nyss avdøde mann, jekteskipper Peter
Jakobsen, Helgøy.

Av anna inventar vi kjenner fra perioden må nemnes kirkeklokka fra
1588 fra Helgøy kirke, nå i gravkapellet i Dåfjord. I Karlsøy kirke
fantes ei klokke fra 1610, med inskripsjon Veni Rex gloria cum pace
(ærens konge kommer med fred). For disse gjenstander kjenner vi ikke
til giverne. Endelig kan vi ta med ei lysekrone vi fortsatt finner i
Karlsøy kirke, gitt i 1624 av en Hanseat i Bergen, Paavel Sluter, til
minne om Nils Engebrektsen, Karlsøy, som døde ca 1620.

I kildematerialet kommer vi også såvidt på sporet av de siste prestene
som virka i denne periode. På Karlsøy satt Herr Erik, som i tida
1617-1620 bygsla jord på Skattøra. Muligens har han også brukt noe av
Reinsvoll eller Klokkervoll, som seinere prester. Presten i Torsvåg var
Herr Svend, som var død i 1619. Han er da omtalt i forbindelse med at
han hadde besovet eller besvangra Ingeborg Andersdatter i Torsvåg.

Klokkere kjenner vi ikke til fra denne tida. Trulig har prestene også
nå hatt sine klokkermedhjelpere, som vi seinere skal møte under namnet
substitutter , d.v.s. erstatningsklokkere.

Presten på Karlsøy måtte altså fare på høya heilt til Skattøra. Her
fantes den gang ingen prestegårder, så kapellanene måtte selv sørge
for husvære og jord. Økonomisk stod det dårlig til med den lokale
geistlighet, og prestene hadde heller ikke den høge prestisje vi er
vant med. Mesteparten av de regulære inntektene til kirke og
geistlighet gikk ut av landsdelen. Den totale inntekta i heile
prestegjeldet var i 1588 28 våg fisk i jordleie, 260 våg fisk i tiende,
2 pund i ostetiende, og 4-5 våg kvaltiende, foruten noe inntekt i
offer, ved begravelser og kirkegang (innleiing av barselkvinner). Bare
en viss del av dette blei avgitt til de lokale kirker og det lokale
presteskap.

Det er da ikke rart at det stod dårlig til med både kirkene, prestene
og prestegården på Tromsøy. I er kongebrev fra 1621 heitte det at både
prestegården og noen kirker uti samme sogn -- skal stå slett og
aldeles til nedfall . Lensherren blei pålagt å sørge for å holde
oppsyn med at både prestegården og kirkene blei satt i stand.

Det er også den mulighet at forfallet var et uttrykk for at dårligere
tider alt hadde satt inn, og at det kom mindre inntekter til embedet.
45 år lenger fram i tida var alle 3 fiskeværskirkene på Vanna øde.
Bare Karlsøy, Helgøy, Tromsøy, Skjervøy og -- for ei tid -- Melvik
overlevde.

Det er usikkert i hvor stor grad sjøsamene på Reinøy, Ringvassøy og i
Ullsfjord var innlemma i menighetslivet. Noen har meint at sjøsamene
like til Finnemisjonen i begynnelsen av 1700-tallet var henfalne til
sin gamle, hedenske religion. Etter den langvarige og nære kontakt som
må ha eksistert mellom det samiske samfunn og det norske ut gjennom
seinmiddelalderen og 15-1600- tallet, virker dette heilt usannsynlig. Om
sjøsamene i Karlsøy ikke blei innlemma i det norske rettssamfunn før ca
1600, har de utvilsomt deltatt i sesongfisket ute i fiskeværa og i
fiskehandelen. Kanskje har de også deltatt i jektefarta på Bergen. De
har også på 1500-tallet søkt de norske kirker, og betalt avgifter til
presteskapet, selv om de ikke var regna med i de tall som blei oppgitt
for hver menighet i 1588.

Tromsøy prestegjeld, og dermed Karlsøy og Helgøy, hørte altså som heile
Nord-Norge forøvrig i heile middelalderen inn under erkebispestolen i
Nidaros. Dette var ei ordning som overlevde Reformasjonen. Heilt fram
til 1804 hørte Nord-Norge inn under biskopen i Trondheim.
 
 

Verdslig administrasjon


Karlsøy og Helgøy hørte i sin heilhet til det store Helgøy tinglag,
som var ett av de 3 tinglag i Tromsen len i 1609. Lenet dekte da
området mellom Malangen og Finnmarks grense. De to øvrige tinglag var
Skjervøy og Hillesøy. Lenet utgjorde også et fogderi og et
sorenskriveri.

Vi veit ikke når tinglaga blei etablert, men det er overveiende
sannsynlig at de er mye eldre enn 1609. I lensregnskapet for 1567 er
Skjervøy i allefall skilt ut som eget tinglag i leidangslista med de
samme grenser som seinere. Da den norske bosetninga i Skjervøy
antakelig ikke går særlig bakenfor ca 1500, blei tinglaget trulig ikke
etablert før i løpet av 1. halvdel av 1500-tallet.

For resten av området er forholda meir komplisert. Her finnes i
lensregnskapet 1567 ingen henvisninger til tinglag ellers, men dette
skyldes trulig at det bevarte lensregnskap er ei avskrift, som både
har klare lesefeil og enkelte utelatelser, f.eks. i lista over
finneskatten. Jeg antar derfor det er en avskriverfeil når
tinglagsnamna ikke er med for Hillesøy og Helgøy i leidangslista i
1567. Det er jo ingen grunn til at bare Skjervøy skulle ha tinglag da.

Går vi inn i leidangslista, ser vi at lista starter med Tønsvik i det
seinere Helgøy tinglag, fortsetter med Skulgammen, går så sørover og
inn i Hillesøy tinglag ved Bentsjord, fortsetter rundt heile
Hillesøy-området, og går inn igjen i Helgøy tinglag ved Kårvik-Sandvær,
for deretter å fullføre runden ute i Helgøy og Karlsøy. Deretter
følger Skjervøy.

Etter dette kunne det tenkes at Hillesøy og Helgøy egentlig utgjorde
ett tinglag i 1567, men dette ville da bli et enormt tinglag i forhold
til det lille Skjervøy. Ei anna og meir sannsynlig tolkning kunne være
at grensen mellom Hillesøy og Helgøy tinglag er blitt regulert etter
1567, og at Hillesøy tinglag i 1567 gikk heilt nord til Kvalsund. Dette
kan bety at her opprinnelig bare var 2 tinglag i lenet, og at det falt
naturlig å flytte grensen mellom Helgøy og Hillesøy litt lenger mot
sør, etter at Skjervøy var blitt utskilt fra Helgøy som eget tinglag.
Denne grensereguleringa må da ha skjedd i tida 1567-1609. Den viktigste
forskjell blir da at Tromsøyområdet opprinnelig har hørt til Hillesøy
tinglag.

Det ser ut til at lenet fortsatt blei styrt av biskopen i
Bergen som lensherre fram til Reformasjonen, med unntak av åra
1521-24, da lenet lå under Bergenhus. Med Reformasjonen tapte kirka si
politiske makt, og alle lensverv gikk heretter over til verdslige
stormenn, norske og danske. Dette system holdt seg heilt mot slutten av
1500- tallet, med unntak for åra 1559-67, da lensherren på Bergenhus
igjen hadde styringa. Blant de mest kjente lensherrer i Tromsen finner
vi Østråtarvingene Nils Lykke og Vincens Lunge.

Både under biskopen og adelsherrene blei lokalstyret ivaretatt av
lensherrens fogd, og lensherrene selv kom sjelden eller aldri til
lenet. Det var fogden som krevde inn skatter og ordna opp i sivile og
kriminelle saker. Det førte gjerne til frie tøyler for fogdene, og mye
vanstyre. Således gir kildene fra 1560-70-åra mange eksempler på
direkte overgrep mot almuen i heile landet. Især blei det klaga over
den store overvekt som fogdene tok på skattefisken. Skjerpa kontroll,
bl.a. fra lagmannen si side, førte til at fleire fogder, bl.a. i Senja
len, blei henretta. Et kongebrev fra 1579 retta opp det verste
misbruket, men problemet med overvekt kom til å eksistere så lenge
skatter og avgifter blei betalt med en vare som var så ustadig i vekt
som tørrfisken.

Det er lite vi veit om fogdene i Tromsen på denne tida. Omkring
1518-20 var Lasse Pendeklow fogd for biskop Andor i Bergen. Mye kan
tyde på at han hadde tilhold på Røssholmen, som var et kjent fiskevær.

Med unntak for ekstraskattene ca 1518-23 og de ordinære lensinntekter i
1567, som blei innkrevd på Bergenhus, er det ikke bevart slike
regnskap for heile 1500-tallet. Det har bl.a. sammenheng med at
fogdene bare var ansvarlig overfor lensherren, og at denne i mange
tilfeller heller ikke hadde regnskapsplikt overfor kongen.

I forbindelse med de store utenrikspolitiske problem i landsdelen mot
slutten av 1500-tallet, blei lokalstyringa lagt om i 1598. De mange
smålen blei for det meste slått sammen til ett hovedlen, Nordlandene,
med egen lensherre bosatt på Bodøgård eller omegn. Samtidig fikk
Finnmark len sin lensherre bosatt på Vardøhus. Dermed kunne
sentraladministrasjonen i København følge bedre med i det som foregikk
i Nord-Norge, og dessuten øve større kontroll med fogdene.

De viktigste forvaltningsoppgavene lokalt var konsentrert rundt
bygdetinget, som omfatta heile tinglaget, og blei holdt 2 ganger
årlig. Det blei gjerne kalt ledingsbergting etter leidangskrevinga,
eller vår-og høstting, etter årstida, seinere også skatte-og saketing.
Her var alle voksne menn pliktig til å møte. Her foregikk
skattekrevinga, både av den gamle statsskatten leidang, og av alle
ekstraskattene som begynte å komme utover 1500-tallet. Her blei betalt
finneskatt, landskyld (jordleie) for krongodset og bøter. Her blei også
ført straffesaker og sivile saker. En viss del av almuen var utpeikt
av fogden til lagrette, som skulle dømme i saker som kom opp, avgi
bevitnelser ( tingvitner ), og ellers bekrefte det som foregikk på
tinget. Lagrettemennene skulle edfestes av lagmannen på Steigen, som
var øverste sjef for rettsvesenet i Nord-Norge. Fra 1590-åra blei det
ansatt en egen embedsmann, en edsvoren skriver eller sorenskriver ,
som skulle være lovkyndig, og ha til oppgave å hjelpe lagretten med å
utforme dommene. Etterhvert var det sorenskriveren som blei den
egentlige dommer, og lagretten blei redusert til rettsvitner.
Skriverens distrikt omfatta heile lenet eller fogderiet, som da blei
identisk med sorenskriveriet.

Fra ca 1600 var det da fogd og skriver i fellesskap som stod for den
lokale forvaltning, men med ulike gjøremål. Fogden styrte tingmøtet,
krevde skatter og virka som anklager. Skriveren assistertelagretten i
rettssaker og førte retts-eller tingprotokollene. I tillegg finner vi
en såkalt bondelensmann, som var en slags medhjelper for fogden. Dette
var i denne perioden mest ei bistilling eller et tillitsverv, uten
særlig godtgjøring.

Når vi møter lensadministrasjonen i kildene fra ca 1610, var det med
Karlsøya som sentrum. Her bodde da både sorenskriver og fogd, og det
ser ut til at dette var det vanlige utover resten av 1600- tallet.

Det virker som fogdene skifta hyppig, og vi kjenner fra de 10-12 år i
perioden 1609-1621 namnet på 6: Nils Paulsen (1608-1609), Nils Nilsen
(1610), Lauge Jonsen (1611-12), Thomas Rostorp (1612-18), Christen
Sørensen (1619-20), og Søren Nilsen (1620-1624). Noen embedsgård
fantes ikke, så både fogdene og skriverne var som andre avhengig av å
bygsle (leie) jord i distriktet. Vi finner også fleire av fogdene
igjen i sognet utover selve embedsperioden, noe som antakelig betyr at
de i tillegg til fogdstillinga dreiv handel, jektebruk og utredning.
Av gårder som blei bygsla av fogden eller forhenværende fogder i denne
tida, finner vi Reinsvold, Skattøra, Bratrein, Hattøy, Jegervatn og
Nord-Lenangen. I 1620 hadde enka etter Christen Sørensen, Margrethe
Henriksdatter, bygsla både Bratrein, Skipvik (Hansnes), og fra 1623
Hessfjord. Samtidig satt den tidligere fogd Thomas Rostorp med
Reinsvoll og Nord-Lenangen, og Lauge Jonsen med Hamre. På selve
Karlsøy var det på denne tida lite eller ingen oppdyrka innmark, og
øya var ikke skyldsatt for utleie som jordbrukseiendom.

I samsvar med sorenskriverens beskjedne status på denne tida, er det
lite vi veit om dem før langt utpå 1600-tallet. I 1609 heitte
skriveren Michel Lauritsen Randulf. I 1610-12 var Jens Jensen Skriver
på Karlsøy sorenskriver. Han var også jekteskipper.

Den første lensmann vi møter, var skipper Hans Hansen i Nordskar i
1610. Han slapp leidangsskatten mesteparten av tida fram til 1620,
noe som tyder på at han var lensmann i heile perioden. Lensmannsvervet
var altså nå knytt til den økonimiske overklasse, og dette skal vi se
var det vanlige til langt utpå 1700-tallet. Det ser ut til at
lensmannen også var regna som en del av lagretten.

Fra et lokalt synspunkt er det utvelgelsen av lagretten som har størst
interesse. Hvem var disse folk som blei utpeikt til å representere
lokalsamfunnet? Var det ei representativ forsamling, i den forstand
at alle bygdelag og alle samfunnslag var med?

De aller første lagrettemenn vi veit om i Helgøy tinglag, er Jakob
Småsvenn i Vannvåg og Hans Tjøstelsen på Tromsøy i 1573. Begge var
jekteskippere i 1567, og altså en del av den økonomiske overklasse. I
1591 har vi oppgitt 19 lagrettemenn fra Helgøy tinglag i forbindelse
med kongehyldinga dette året, og vi kan se at i hvertfall 2 av de 3
utsendinger var lagrettemenn seinere. Den sterke stilling vårt område
har hatt i tinglaget og lenet, ser vi alt her, ved at alle 3
utsendinger, og 11 av de 19 lagrettemenn hørte til Karlsøy og Helgøy. 2
av de 3 utsendinger veit vi var Bergensborgere seinere, og vi møter
fleire av lagrettemennene som høge leidangsytere i 1567.

Den første gang vi hører hvordan forvaltningsapparatet virka, var ved
ei rettsak som blei holdt på Tromsøy prestegård 17/5 1609. Dette var
et lagtingsmøte, altså en slags overrett. Med på møtet var lagmannen i
Steigen, lagtingsskriveren, lensherren på Bodøgård, sorenskriver og
fogd, foruten 9 lagrettemenn.

Foranledninga til møtet var at skriveren hadde begått endel
ulovligheter, som å føre uriktig tingbok, hadde innført for mye
sakefall (bøter), gitt uriktig vitnemål, og dessuten rømt fra
tjenesten. Vi får her bekrefta at tingbok blei ført, selv om den ikke
er bevart. Saka endte med forlik, ved at skriveren skulle bøte 4 mark
sølv til kongen. Dessuten blei han tydeligvis avsatt. Det er sannsynlig
at det samme rettsmøtet behandla ei straffesak for trolldom mot 3 samer
i Kallfjord.

Sammensetninga av lagretten er her av særlig interesse, ved at
samtlige kom fra Helgøy tinglag. Av de 9 var dessuten heile 7 fra
Karlsøy og Helgøy, bare 2 fra Tromsøyområdet.

Denne overvekt på vårt område ser vi også blant de lagrettemenn vi har
kjennskap til i tinglaget fra perioden 1609-1620, ialt 21 personer.
Av disse kom bare 3 fra tinglaget utenfor Karlsøy og Helgøy, d.v.s.
fra Tromsøyområdet. Av de øvrige 18 kom alle fra øydistriktet. Det var
ingen fra fastlandet, og ingen fra Reinøy- Ringvassøy, unntatt to mann
fra Skogsfjord. Fra de samiske områder kom slett ingen.

Det er også klart at det stort sett er de toneangivende i
lokalsamfunnet vi møter. Det var slett ikke tale om noe representativt
utvalg av tingalmuen. Av de 18 var heile 5 jekteskippere, 1 var
styrmann, og 3 var Bergensborgere. Av de resterende 9 betalte 4 høgste
leidang (1 våg) -- bare 5 av de 16 hørte med til den meir anonyme
almue. Vi må tru at dette var folk som var godt i stand til å hevde
lokalsamfunnets interesser i skattesaker og andre spørsmål overfor
øvrigheta. Samtidig er det vel sannsynlig at de i første rekke ivaretok
sine egne interesser, om disse ikke falt sammen med almuens
interesser. På denne måte kan vi si at bygdetinget også avspeilte de
økonomiske realiteter i samfunnet, der omsetningsleddet hadde størst
innflytelse, økonomisk og politisk.

Det forhold at Helgøy er nemnt som forsamlingssted både i 1591, 1610,
1611 og 1616, kunne tenkes å vise tilbake til ei ordning med fast
tingsted på Helgøy, som også gav tinglaget namn. I 1615 var imidlertid
Karlsøy tingsted, og det blei utover 1600-tallet i alle fall vanlig med
ambulerende tingsted, før vi på 1700-tallet får faste tingsteder,
knytt til lensmannsgårdene.
 
 

Samfunnsnormer og lokale normer


Det er gjennom rettshåndhevelsen vi ofte får det beste innblikk i
samfunnslivet. Vi får da se hva slags normer samfunnet har satt opp,
og hvordan de etterleves, hvordan konflikter oppstår, og hvordan de
løses. Ikke minst er det av interesse å se når storsamfunnets normer
kommer i kollisjon med lokale normer.

Det finnes desverre ikke tingbøker bevart før litt utpå 1700- tallet,
men fra bøteregistra i lens-eller fogdregnskapa får vi kjennskap til
endel saker fra den perioden vi behandler.

For 1567 kan vi utskille 6 rettsbrudd som sannsynligvis hører til vårt
område. Halvparten av disse dreier seg om vold, men av nokså
ubetydelig grad. Harald på Kvitnes gav noen et slag med en lurk ,
Johan Svendsen på Karlsøy gav en mann et hugg , og Mikkel i Nordskar
øvde vold mot noen i deres heim. Stort sett dreier dette seg altså om
nabotretter, og viser at folk lett greip til rettsapparatet for å
løyse heimlige småkonflikter. Straffa varierte fra til 9 daler i
bot, tilsvarende 1 til 18 våg tørrfisk.

Ei sak gjaldt tyveri, begått av kona til Oluf Eivindsen på Vannstua.
Her måtte han selv betale boten på 6 daler. To saker gjaldt
forbrytelse mot kirkas moralbud eller lover, d.v.s. sedelighetssaker.
Her skjelna man mellom frillelevnet , som var når ugifte kom sammen,
og hor , som var mellom gifte folk, men som ikke var gift med
hverandre. Dette var regna som svært alvorlige saker. Her fikk Anders
Amundsen, visstnok på Kvitnes, svi godt med heile 30 lodd sølv for et
hor, tilsvarende 20 våg tørrfisk. Hans nabo Oluf Bårdsen slapp da
lettere, med bare 5 daler for å ha beligget ei kvinne.

For perioden 1610-20 er det registrert så mange saker at vi kan prøve
å lage litt statistikk på dem. Det dreide seg om 128 saker.
Sedelighetssaker og slagsmål der begge blei bøtelagt har jeg bare
regna som ei sak.

Det er da sedelighetssakene, altså kirkelige eller moralske saker, som
kommer på topp, med 52 tilfeller eller 41 %. Det er sannsynlig at
disse sakene kom opp p.g.a. inntruffen graviditet. I mange av
tilfellene dreide det seg om fortidlig samliv mellom ektefeller, altså
før ekteskapet var inngått. Dette viser at folk, den gang som seinere,
ikke anså samliv mellom forlova par som umoralsk eller ulovlig. Her
gikk de altså mot kirkas strenge bud. Kanskje var dette ikke så rart,
når heller ikke Torsvågpresten klarte å holde sin sti rein i så måte.

I andre tilfeller var det klart tale om lausere seksualmoral, som når
en mann på Slettnes belå 2 kvinner, eller 2 menn belå samme kvinne
på Kvitnes. I noen tilfeller er det tale om tjenestepiker som var
blitt utnytta av sin husbonde. I ei sak får vi høre den klassiske
historie i lokal versjon, om en dreng fra Måsvik som lå med ei gift
kvinne i Sørskar, mens mannen var ute på fiske.

Særlig grelle eksempler på normkollisjon ser vi ved kirkas definisjon
av blodskam, f.eks. ved samleie med steddatter. Dette viser ei sak fra
1619-20, da en mann blei henretta for å ha ligget med steddattra, mens
ho blei refsa med bål , som det heiter.

Svært mange av sedelighetssakene var knytt til fiskeværa, som Karlsøy,
Kvitnes, Flatvær og især Torsvåg. Her var det da også mest folk, og
meir sosialt liv. Det er også et generelt trekk at det var mange
drenger med i bildet. Dette var vanligvis yngre ugifte folk, tildels
innflyttere uten fast forankring i de små lokalsamfunn. Kanskje gjelder
dette også noen av kvinnene. Vi hører i allefall om ei kvinne i
Torsvåg som hadde latt seg beligge i Finnmark, og altså var gravid før
ho kom til lenet.

Innafor kirkas rettsområde kan vi og regne 3 saker om brudd på
helligdagsfreden, ved utror eller arbeid utført på helligdag.

Den andre hovedgruppe av saker gjenspeiler det vi kunne kalle sivil
ulydighet , altså motstand mot å etterkomme statens krav og påbud.
Det gjelder f.eks. 7 tilfeller av skyssnekting, bl.a. skyss til
fogden, noe som uten tvil medførte automatisk rettergang. Hit kan vi
og regne tiendesvik, altså skatteunndragelse. Det gjaldt forsøk på å
holde tørrfisk unna tiendeberegninga til stat, kirke og presteskap.

Av de offentlige byrder er det, det pliktige frammøte til bygdetinget
som synes å ha voldt mest besvær. Her finner vi registrert 32
tilfeller, eller 25 % av alle straffesaker. I mange tilfeller synes
der å ha vært kollektiv nekting av frammøte. Det gjelder når 6 finner
i Ullsfjord, 4 Skorøyværinger, 4 menn fra Nordeidet, 3 fra Grøttøy
eller 3 fra Flatvær bestemte seg for å holde seg heime samtidig. I de
fleste tilfeller gjaldt slik tingfall folk som bodde langt fra
tingstedet, og derfor følte møteplikten særlig byrdefull.

Av det vi kan kalle sivile tvistemål, møter vi temmelig få, 5 ialt.
Disse gjaldt selvtekt, æreskrenkelse og forbrutt feste. Det siste
omfatta ei taus som rømte tjenesten på Vannstua og to tjenere som
rømte fra Bunde Brock på Bratrein. Den eine gikk i tjeneste hos Petter
Skott Dallin, som til gjengjeld måtte løyse drengen ut fra sin forrige
utreder.

Når det gjelder det vi ville oppfatte som meir alvorlige forbrytelser,
som vold og tyveri, er det registrert 6 tyveri og 16 voldssaker, eller
17-18 % av totalsakene.

Noen særlig graverende tyverisaker, var det likevel ikke, meir i
retning av leilighetstyveri . En mann fra Hersøy stjal noen saker fra
ei jekt i Sør-Grøttøy, to tørste karer fra Vannstua foretok ulovlig
øltapping i Torsvåg, det var tørrfisktyveri i Grimsholmen og
Hersøy, og et tyveri på Karlsøy. I samme selskap kan vi regne to
brukstyveri . Det var en Bergensborger på Karlsøy som uten lov hogg noe
jektematerialer i Balsfjord, og 2 menn fra Slettnes som dreiv ulovlig
kobbejakt, visstnok i selveidet på Burøy.

Voldssakene omfatta utelukkende menn, og dreide seg om fylleslagsmål og
andre slagsmål, foruten fleire tilfeller av knivstikking, bl.a. under
jektestevne i Bergen. Hvor alvorlig knivstikkinga var, vites ikke.
Drap forekom i alle fall ikke i det registrerte materialet, i motsetnig
til det vi skal møte seinere i århundret.

Som med sedelighetssakene, er det påfallende mange drenger innblanda i
voldssaker og tjenestenekting. Særlig dårlig inntrykk får vi av Bunde
Brock sine drenger. Foruten tjenesterømminga, var de innblanda i
tyveri, sedelighetssaker og tingnekting.

Generelt kan vi likevel ikke snakke om et normlaust eller kriminalisert
samfunn. Når vi ser bort fra drengenes tendenstil drikking, slagsmål,
usedelighet og tjenesteforsømmelse, får vi egentlig fram et nokså
fredelig samfunn. De fleste bøter dreide seg egentlig om forhold der
folks oppfatning av seksualmoral og samfunnsbyrder ikke samsvarte til de
krav kirke og stat stilte. Det finnes da også fleire bygdelag som slett
ikke var bøtelagt i perioden, som Skagesundbygdene, Vannereid og
Nord-Grunnfjord. Som nemnt ser det også ut til at de samiske bygder
løyste sine interne konflikter ved bygdas egen justis, og det gjelder
både Ullsfjord-og Ringvassøysamene.

Den største boten i perioden gjaldt ikke folk i vårt område, men en av
våre nærmeste naboer, jekteskipper og utreder Iver Sørensen på
Sandvær. I 1614 hadde han falt for fristelsen til å kjøpe tran fra
franske kvalfangere som dreiv ulovlig fangst utfor Rebbenesøy. I
inndraging og straff måtte han bøte heile 155 daler, d.v.s. mellom 5
og 6 tonn tørrfisk! Vi får her opplyst at 1 våg tørrfisk i Bergen
kosta riksdaler, og 1 tynne tran stod lik 6 våg fisk eller 3 daler.

I 10-året 1610-20 kommer vi også på sporet av de første hekseprosesser,
som vi skal høre meir om i neste periode. Det framgår at lenet hadde
egen mestermann, bosatt på Røssnes mellom Kallfjord og Grøtfjord i
Hillesøy tinglag. Og da nytta det lite å rømme fra sin skjebne. Det
fikk Laurits Andersen erfare, da han i 1619-20 rømte til Finnmark,
etter å ha blitt dømt til døden for å ha betjent prestelig tjeneste
i Tromsø -- hva nå dette måtte bestå i. Han blei nemlig ettersøkt,
henta tilbake, og satt i arrest i 8 uker før henrettelsen.

Rettshåndhevelsen synes med andre ord å ha vært effektiv, både når det
gjaldt livet og pengene.
 
 

Med Karlsøyværinger på kongehylding


Blant de eldste bevarte kilder vi har, er to som viser at
Karlsøyværinger var med der de virkelig store begivenheter i samtida
foregikk, Kongehyldingene i 1591 og 1610.

Den 8 juni 1591 foregikk den første hyldinga, da den umyndige
arveprinsen Kristian skulle hyldes som Kristian den fjerde, bare 14
år gammel. Stedet var Oslo, som den gang virkelig het Oslo. Dette var
nemlig 34 år før byen brann, og Kristiania blei til -- forøvrig
grunnlagt av den samme Kristian. I alt møtte her ca 700 bønder, 3 fra
hvert prestegjeld, foruten adel, presteskap og borgere.

De som for sørover med hyldingsdokumentet i skrinet, var Mikkel
Nilsen, Torsvåg, og Nils Engelbrektsen, Karlsøy, som vi begge skal møte
som Bergensborgere og lagrettemenn ca 1610. Den tredje var Erik
Steffensen, Karlsøy, som vi finner i leidangslista fra 1567. En av de
3 var visstnok også lensmann, uten at vi veit hvem.

Bak fullmakta stod ialt 23 lagrettemenn fra Helgøy og Hillesøy
tinglag, foruten befalingsmannen over Tromsen len, Oluf Lauritsen,
d.v.s. selveste lensherren. Av lagrettemennene kom 4 fra Hillesøy
tinglag, og alle hørte til den delen av tinglaget som lå i Tromsøy
prestegjeld. Det var nemlig prestegjeldet som her var valgkretsen ,
ikke lenet eller fogderiet. Fra Skjervøy møtte ingen, selv om de hørte
med til samme prestegjeld. Karlsøyværingene var de nordligste i landet
som var med på hyldinga, for det kom ingen fra Finnmark.

Den lokale hyldinga fant sted på Helgøy 1. mai, og det kan vel være
tvil om utsendingene i virkeligheta nådde fram til den store dagen i
Oslo, bare 5 uker etterpå, selv om jektene kanskje lå seglingsklare.
Men fullmakta fra Karlsøy blei i alle fall overlevert. Seinere blei den
lagt i Riksarkivet i København sammen med de øvrige, der den fortsatt
ligger.

Og slik formulerte Karlsøyværingene sin kongetroskap: de sendte 3
menn -- med menige almues råd, vilje, samtykke og begjering,
stormektige høybårne fyrste og herre Hertug Christian den
fjerde at hylde og utkåre til vår rette herre og konge, og ham
med alle hørsomhet (?) og lydig aktighet at tjene som tro
undersåtter bør at gjøre i mot deres rette herre og konge uti
alle måter -- .

Kongehyldinga var naturligvis bare ei formsak. Og de 3 utsendinger
visste sikkert ikke at de var med å hylde en av de mest markerte og
kraftfulle konger vårt land har hatt. Bare 8 år seinere kom han med
egen ekspedisjon heilt øst til Vardøhus og Kola for å undersøke
forholda. Da hadde han vært regjerende konge i 3 år, etter kroninga i
1596. Vi kan også huske at det var Kristian den fjerde som førte
Kalmarkrigen til en lykkelig slutt, også for Karlsøy.

Også ved neste Kongehylding, av Kristian den femte i Oslo i 1610, var
det med folk fra Karlsøy. Nå sendte man avgårde lensmann og
jekteskipper Hans Hansen i Nordskar, som vi skal møte i nest periode.
Med seg hadde han 2 andre utsendinger, som var valgt i et fellesmøte
på Helgøy 25/4 mellom folk fra Helgøy og Skjervøy tinglag. De kom fra
Bakkejord og Haukøy. Med på møtet var også sorenskriveren. Dette var
siste gang vi kan se at vårt område var med på slikt, selv om det også
seinere på 1600-tallet foregikk Kongehyldinger. Kanskje er dette et
uttrykk for dårligere økonomi etter 1620?
 
 

Hvem var Bunde Brock?


Fra 1610 finner vi en bygsler på Bratrein i Langsund som heitte
Bunde Brock, trulig bosatt i Stakkvik. Han dreiv stor virksomhet med
jordbruk og fiske, og hadde drenger til utror. Noen år bygsla han også
Skipvik og Nord-Grunnfjord. Vi veit ikke når han kom til Karlsøy. Han
var tydeligvis innflytter, kanskje fra Danmark, der det på denne tida
fantes ei slekt Brock. Han var bosatt på Reinøy fram til ca 1620. Ca
1623-24 var han flytta vekk fra landsdelen med familien, etter et
kortere opphold på Sandnes på Tromsøy.

Det som gjør Bunde Brock spesielt interessant, er hans stilling i
forhold til statsadministrasjonen. I 1598 fikk han Tannøy i Hanmmarøy
for si levetid av kongen, etter flittig forbønn av slottsherre og
riksråd Sten Brahe på Kalundborg slott, som det heitte. Trulig hadde
han utført tjenester for staten. Det framgår ikke om han var bosatt på
Tannøy, eller bare fikk inntektene av gården.

I et brev av 14/2 1610, da han var bosatt på Reinøy, fikk han av
lensherren på Bodøgård, Hartvig Bille, som offisielt oppdrag å fare
hurtigst mulig til fjellsamebyene langs kjølen fra Tromsen len og
sørover til Salten. Her skulle han foreta en inspeksjon for å finne ut
hva svenskene krevde i skatt, sette opp manntall, og så kreve like
mye skatt av fjellsamene her for den dansknorske krone. Foruten sine
egne folk skulle han ta med 2 dannemenn . Vi veit at dette var Torkell
Christensen og Reier Andersen. Den siste van finnelensmannen i Lyngen,
og trulig tolk. Den 29. mars veit vi at de var i samebyen Rounala.

Det er uklart hva slags offisiell status Bunde Brock hadde på turen. I
et brev til Bunde Brock fra en svensk fogd, Erik Johansson Båge,
datert Enontekiø 31/3 1610, angående skatteforholda blant fjellsamene
her, benemnes han befalingsmann i Tromsø len , noe som til vanlig
betyr lensherre. Men vi kjenner ikke til andre lensherrer på denne tida
enn lensherren på Bodøgård, som bestyrte heile Nordlandene. Trulig har
Bunde Brock hatt en spesialmisjon for staten, som svenskene har
mistolka. Hvorfor Hartvig Bille ikke sendte sine egne fogder, er
uklart. Trulig var grunnen at disse var knytt til forvaltninga i de
enkelte smålen eller fogderi og vanskelig kunne tas ut av tjenesten
for et så omfattende oppdrag. Utvilsomt tok turen mange måneder, selv
på godt vinterføre.

Vi kjenner ikke til hva slags resultat som kom ut av turen. Tydeligvis
var ekspedisjonen noe av det siste som skjedde i forholdet mellom de to
land her nord, før krigen braut ut 4/4 1611.