Selve Reformasjonen i 1536, altså overgangen fra Pavekirke til
Statskirke, har ikke etterlatt seg spor i kildene hos oss, heller ikke
trusskiftet fra katolsk til luthersk lære. Det har vært
usikkert hvor
tidlig de protestantiske ideer fikk innpass i Nord- Norge. Også
i Bergen
har det vært antatt at lutherske tanker i liten grad vant innpass
før
1536. Den tidligste omtale av lutheri her er i 1526. Rimeligvis har
dette vært en langvarig prosess, for det er ikke så lett
å skifte
overbevisning i trusforhold. Mange hundre års katolske ideer
og praksis
kunne ikke være lett å legge bort. Men gjennom sjøveien,
og ikke minst
med alle innvandrerne, spredte trulig de nye ideer seg hurtig til
Nord-Norge. Alt i 1530 hører vi i et brev til erkebispen om
lutheri
i Sørvær i Finnmark.
Men noe motstand mot Reformasjonen har det vært, enten den nå
var
religiøst eller politisk motivert. I 1537 sendte kongen en egen
straffeekspedisjon nordover for å tukte de gjenstridige, d.v.s.
de som
hadde gått for langt i sin støtte til den siste erkebisp,
Olav
Engelbrektsson. Noen av disse var setesveiner eller geistlige, og vi
har namnet på ialt 20 som blei frarøva gods og gull av
Knut Alvssøn.
Blant disse var handelsmann Michel Olsen på Tromsøy. Fra
vårt område
lar ingen seg identifisere i dette materialet.
Etter Reformasjonen kom det kirkelige organisasjonssystem i forfall,
og
en kongelig kommisjon reiste i 1588 rundt for å vurdere forholda
og
skape orden. Denne nyordninga, kalt Reformatsen, kom i 1589, men
forteller helst om hvordan forholda skulle være i framtida. Vi
veit
derfor ikke noe sikkert om hvor store endringer som nå skjedde.
Mye
tyder imidlertid på at det meste blei ved det gamle.
Heile Tromsen len, med unntak av Hillesøyområdet, var som
vi har hørt
før, ett prestegjeld, med en formell sogneprest som satt i Trondheim.
Dit gikk da mesteparten av de rike inntekter som falt fra storfisket
i
Karlsøy og Helgøy. På Tromsøy satt en stedfortredende
sogneprest eller
visepastor, med egen prestegård, og med ei avlønning som
blei bestemt i
Trondheim. Denne ordninga overlevde altså Reformasjonen. Først
i 1638
blei sognepresten på Tromsøy egen herre, formelt og økonomisk.
Det store prestegjeld var delt opp i mindre enheter, med i alt 8
kirkesogn og 4 kapellaner. På Skjervøy styrte en kapellan
over
Skjervøy, Kvenangen, Nordreisa, Kåfjord og Lyngen. Sognepresten
selv
styrte over det store Tromsøy sogn, som omfatta det gamle Tromsøysund,
Balsfjord og Malangen. Han skulle dessuten betjene Melvik kapell på
Sandøy like vest for Rebbenesøy. Til dette sognet hørte
Sandøy,
Sandvær, Risøy, Engvik, Måsvik, Skogvik og Skarsfjord,
foruten 2
boplasser som seinere gikk over til Helgøy sogn, Breivik på
Rebbenesøy
og Andammen. Tettest med kirker var det i det som seinere blei Karlsøy
prestegjeld, nemlig 5: Torsvåg, Vannvåg, Kvitnes, Karlsøy
og Helgøy.
Til å betjene disse kapell fantes 2 kapellaner. En var bosatt
i Torsvåg.
Han skulle preike en søndag i Helgøy kirke, og de to
etterfølgende i
Torsvåg. Kapellanen på Karlsøy skulle 2 søndager
på rad betjene
Karlsøy, en søndag Vannvåg og en Kvitnes.
Om det hørte kirkegårder til alle kirkene er usikkert.
I alle fall har
Karlsøy og Helgøy hatt sine kirkegårder. I Torsvåg
har namnet
Liksanden vært antatt å skrive seg fra gravplassen. Her
minnes kirka
enda i namnet Kirkesanden. Tufta skulle etter ei oppmåling fra
1888
være 10,6 meter lang. På Helgøy stod kirka og kirkegården
i Kirkevika,
der kirkegårdsmuren fortsatt kan sees. Kirka og kirkegården
på Karlsøy
stod midt i Været, like øst for Klokkarelva og rett oppfor
kirkestuene.
Her vises fortsatt rester etter gravene. Kirkene i Vannvåg og
Kvitnes
har vi ikke bevart sikre minner fra. Det er mulig at en liten torvemur
på Håkon Mortensen si jord har vært innhegninga rundt
Vannvåg kirke. På
Kvitnes forteller tradisjonen at kirka stod oppe på grasvollen,
oppfor
værbebyggelsen.
Det er sannsynlig at kirkene var temmelig små, enkle bygninger,
kanskje i stavverk eller laft, som lite stakk seg ut fra den øvrige
bebyggelse på stedet. Både på Karlsøy og Helgøy
var kirkene på denne
tida trulig av en viss alder, for begge blei skifta ut på 1600-
tallet.
På Karlsøy blei ny kirke bygd ca 1620, heilt ved utgangen
av perioden.
Tømmeret til nykirka var tilhogd eller opplafta i Bergen, og
blei
frakta nordover med ett av handelsskipa som trafikkerte her om
sommeren. Denne bygninga stod heilt til 1854, men blei fleire ganger
ombygd. Vi kjenner likevel godt til det opprinnelige utseende, fra
ei
oppmåling gjort av presten Molde ca 1750. Det var da ei lita
langkirke
med våpenhus, tårn, skip og kor, og ei total lengde på
ca 32 alen,
eller ca 20 meter. Kirka var panelt med liggende panel
(Vestlandspanel), var rødmalt, og hadde rødt tegltak.
I skipet var 11
stolsteder , d.v.s. innelukte benker.
Generelt har det vært antatt at det ikke blei etablert nye kirker
i
Norge, i ei rommelig tid etter Reformasjonen. Likevel taler mye for
at
enda et lite kapell blei bygd hos oss på 1500-tallet, men etter
at
Reformats-kommisjonen hadde vært på besøk. Det var
Skar eller Nordskar
kirke. Den må da ha samla si menighet fra Nordskar, Flatvær
og Sørskar,
som i 1610 hadde i alt 16 familier, foruten tilreisende fiskere.
Lyngøy og Steikervik var da øde.
Denne kirka er ikke belagt i samtidige kilder, men heller ingen av de
øvrige 6 er nemt mellom 1588 og 1666. Fra ca 1800 har vi nedtegna
et
sagn om kirka, der det heitte at en jordvoll omkring kirkegården
fortsatt kunne sees, og at det stundom kom til syne likkister i jorda.
På det stedet som tradisjonen utpeiker som kirkeplass, kan vi
fortsatt
finne rester av et torvegjerde, som kanskje har vært innhegning
rundt
kirka og kirkegården.
Det mest handfaste spor etter kirka finner vi i dag i Lyngen kirke,
i
form av en vakker toarma messing lysestake, som i 1753 blei gitt til
Lyngen menighet av sorenskriver Thom'søn. Til minne om gaven
laga
giveren da en inskripsjon på staken, og føyde samtidig
til at staken
opprinnnelig hadde stått i Skar kirke . På dette tidspunkt
var staken
allerede et gammelt klenodium på 150 år. Stilmessig kan
den nemlig
dateres nokså nøyaktig til tida omkring år 1600.
Det er tenkelig at
dette også daterer kirkebygginga, som da trulig har skjedd i
løpet av
1590-åra.
Dette betyr da at det på slutten av den periode vi behandler,
har vært
heile 7 kirker i det området der vi seinere bare har hatt 2,
når vi
regner med at Melvik også omfatta deler av Helgøy.
Også fra Steikervik (Ryten) har vi et sagn om kirke, og her er
ei tuft
som er utpeikt som kirketuft inne i Gammelgårdsvågen der
også
Kirkesletta er omtalt. Her har vi imidlertid ingen holdepunkter
forøvrig om kirke. Et gårdsanlegg på stedet er datert
til tida etter
1650, og vi kan derfor ikke feste tiltru til sagnet.
Reformatsen har oppgitt hvor mange bønder som hørte til
hvert
kirkesogn, noe som her må forstås som familier. Karlsøy
sogn hadde da
23, Vannvåg 14, Kvitnes 22, Torsvåg 18, Helgøy 35
og Melvik 13 bønder.
Ut fra de geografiske forhold er det mulig å trekke de grenser
som
hvert av de 6 sogn etter all sannsynlighet må ha hatt på
1500- tallet.
For Melvik sogn har vi dessuten grensen beskrevet i 1666, likeså
hovedgrensen mellom Karlsøy og Helgøy, og avgrensninga
mot Tromsøy
sogn. Etter alt å dømme er disse grensene meget eldre.
Dette gir oss da
et folketall for hvert sogn i 1588 som samsvarer godt med de oppgaver
vi har over norske skattemenn både i 1567 og 1610. Dette tyder
på at
de sognegrenser vi har etableret for 1588, må være riktige.
Især må
det sies at overenstemmelsen er god mellom 1567 og 1588, som vi ser
av
følgende tabell:
Tabell Skattemenn 1567 Bønder 1588
Melvik sogn 18 13 Helgøy sogn
39 35 Torsvåg sogn 18
18 Kvitnes sogn 24 22 Vannvåg
sogn 18 14 Karlsøy sogn
25 23 Hva var så all denne kirkebygginga
egentlig utrykk for? En hovedgrunn var trulig at kirka som organisasjon
ønska å yte fiskerbefolkninga, innbefatta fremmede sesongfiskere,
så god
geistlig betjening som mulig. Særlig synes dette rimelig for
kirkene på
Vanna, med den korte avstand og de små kirkesogn. At presten
var
bosatt i Torsvåg, som dessuten fikk bedre betjening enn Helgøy,
er
trulig uttrykk for Torsvågs sentrale rolle som fiskevær,
både for
fastboende og tilreisende. Helgøy sogn blei dermed redusert
til et
anneks, til tross for at den faste befolkninga var dobbelt slå
stor.
Slikt sett kan det tenkes at Nordskarkirka vitna om oppsvinget i vår-
og sommerfisket i vestre Helgøy (Flatvær) utover 1500-tallet.
Også presten på Karlsøy hadde ei stor fiskerbefolkning
å betjene,
foruten at embedverkets folk var bosatt her. Her kan det også
tenkes å
ha spilt en rolle at den samiske befolkninga i Ullsfjord og Langsund
hørte til Karlsøy sogn.
Men det er også tenkelig at noen av kirkene skal betraktes som
økonomiske minnesmerker, heilt eller delvis bekosta av lokale
storfolk. Vi veit at erkebispen hadde fleire setesveiner i området
ved utgangen av den katolske tida, en i Torsvåg og trulig en
på
Kvitnes. De kan ha stått bak kirkebygginga der. Det gjelder kanskje
i
enda større grad Vannvåg. Dette stedet var i første
rekke et
handelssete, uten særlig med fastboende eller tilreisende fiskere,
og
avstanden til kirka på Kvitnes bare 4-5 kilometer. Her kunne
ikke være
noe reelt behov for kirke. Vi kan også spekulere på om
det kanskje var
jekteskipper Hans Hansen i Nordskar som stod bak bygginga av Skar
kirke, som et utrykk for hans økonomiske status og samfunnsmessige
prestisje.
I alle fall er det rimelig å tru at den fine kirkekunst og det
kostbare inventar vi finner i kirkene, i første rekke har vært
utrykk
for det overskuddet som fiskehandel og jektehandel gav. Vi har
tidligere omtalt den Hanseatiske kirkekunst fra seinmiddelalderen.
Fra
1619 har vi bevart en fin døpefont i renessansestil med kopperfat
i
Helgøy kirke. I følge inskripsjon var dette gitt av Anne
Madsdatter,
utvilsomt til minne om sin nyss avdøde mann, jekteskipper Peter
Jakobsen, Helgøy.
Av anna inventar vi kjenner fra perioden må nemnes kirkeklokka
fra
1588 fra Helgøy kirke, nå i gravkapellet i Dåfjord.
I Karlsøy kirke
fantes ei klokke fra 1610, med inskripsjon Veni Rex gloria cum pace
(ærens konge kommer med fred). For disse gjenstander kjenner
vi ikke
til giverne. Endelig kan vi ta med ei lysekrone vi fortsatt finner
i
Karlsøy kirke, gitt i 1624 av en Hanseat i Bergen, Paavel Sluter,
til
minne om Nils Engebrektsen, Karlsøy, som døde ca 1620.
I kildematerialet kommer vi også såvidt på sporet
av de siste prestene
som virka i denne periode. På Karlsøy satt Herr Erik,
som i tida
1617-1620 bygsla jord på Skattøra. Muligens har han også
brukt noe av
Reinsvoll eller Klokkervoll, som seinere prester. Presten i Torsvåg
var
Herr Svend, som var død i 1619. Han er da omtalt i forbindelse
med at
han hadde besovet eller besvangra Ingeborg Andersdatter i Torsvåg.
Klokkere kjenner vi ikke til fra denne tida. Trulig har prestene også
nå hatt sine klokkermedhjelpere, som vi seinere skal møte
under namnet
substitutter , d.v.s. erstatningsklokkere.
Presten på Karlsøy måtte altså fare på
høya heilt til Skattøra. Her
fantes den gang ingen prestegårder, så kapellanene måtte
selv sørge
for husvære og jord. Økonomisk stod det dårlig til
med den lokale
geistlighet, og prestene hadde heller ikke den høge prestisje
vi er
vant med. Mesteparten av de regulære inntektene til kirke og
geistlighet gikk ut av landsdelen. Den totale inntekta i heile
prestegjeldet var i 1588 28 våg fisk i jordleie, 260 våg
fisk i tiende,
2 pund i ostetiende, og 4-5 våg kvaltiende, foruten noe inntekt
i
offer, ved begravelser og kirkegang (innleiing av barselkvinner). Bare
en viss del av dette blei avgitt til de lokale kirker og det lokale
presteskap.
Det er da ikke rart at det stod dårlig til med både kirkene,
prestene
og prestegården på Tromsøy. I er kongebrev fra 1621
heitte det at både
prestegården og noen kirker uti samme sogn -- skal stå
slett og
aldeles til nedfall . Lensherren blei pålagt å sørge
for å holde
oppsyn med at både prestegården og kirkene blei satt i
stand.
Det er også den mulighet at forfallet var et uttrykk for at dårligere
tider alt hadde satt inn, og at det kom mindre inntekter til embedet.
45 år lenger fram i tida var alle 3 fiskeværskirkene på
Vanna øde.
Bare Karlsøy, Helgøy, Tromsøy, Skjervøy
og -- for ei tid -- Melvik
overlevde.
Det er usikkert i hvor stor grad sjøsamene på Reinøy,
Ringvassøy og i
Ullsfjord var innlemma i menighetslivet. Noen har meint at sjøsamene
like til Finnemisjonen i begynnelsen av 1700-tallet var henfalne til
sin gamle, hedenske religion. Etter den langvarige og nære kontakt
som
må ha eksistert mellom det samiske samfunn og det norske ut gjennom
seinmiddelalderen og 15-1600- tallet, virker dette heilt usannsynlig.
Om
sjøsamene i Karlsøy ikke blei innlemma i det norske rettssamfunn
før ca
1600, har de utvilsomt deltatt i sesongfisket ute i fiskeværa
og i
fiskehandelen. Kanskje har de også deltatt i jektefarta på
Bergen. De
har også på 1500-tallet søkt de norske kirker, og
betalt avgifter til
presteskapet, selv om de ikke var regna med i de tall som blei oppgitt
for hver menighet i 1588.
Tromsøy prestegjeld, og dermed Karlsøy og Helgøy,
hørte altså som heile
Nord-Norge forøvrig i heile middelalderen inn under erkebispestolen
i
Nidaros. Dette var ei ordning som overlevde Reformasjonen. Heilt fram
til 1804 hørte Nord-Norge inn under biskopen i Trondheim.
Karlsøy og Helgøy hørte i sin heilhet til det
store Helgøy tinglag,
som var ett av de 3 tinglag i Tromsen len i 1609. Lenet dekte da
området mellom Malangen og Finnmarks grense. De to øvrige
tinglag var
Skjervøy og Hillesøy. Lenet utgjorde også et fogderi
og et
sorenskriveri.
Vi veit ikke når tinglaga blei etablert, men det er overveiende
sannsynlig at de er mye eldre enn 1609. I lensregnskapet for 1567 er
Skjervøy i allefall skilt ut som eget tinglag i leidangslista
med de
samme grenser som seinere. Da den norske bosetninga i Skjervøy
antakelig ikke går særlig bakenfor ca 1500, blei tinglaget
trulig ikke
etablert før i løpet av 1. halvdel av 1500-tallet.
For resten av området er forholda meir komplisert. Her finnes
i
lensregnskapet 1567 ingen henvisninger til tinglag ellers, men dette
skyldes trulig at det bevarte lensregnskap er ei avskrift, som både
har klare lesefeil og enkelte utelatelser, f.eks. i lista over
finneskatten. Jeg antar derfor det er en avskriverfeil når
tinglagsnamna ikke er med for Hillesøy og Helgøy i leidangslista
i
1567. Det er jo ingen grunn til at bare Skjervøy skulle ha tinglag
da.
Går vi inn i leidangslista, ser vi at lista starter med Tønsvik
i det
seinere Helgøy tinglag, fortsetter med Skulgammen, går
så sørover og
inn i Hillesøy tinglag ved Bentsjord, fortsetter rundt heile
Hillesøy-området, og går inn igjen i Helgøy
tinglag ved Kårvik-Sandvær,
for deretter å fullføre runden ute i Helgøy og
Karlsøy. Deretter
følger Skjervøy.
Etter dette kunne det tenkes at Hillesøy og Helgøy egentlig
utgjorde
ett tinglag i 1567, men dette ville da bli et enormt tinglag i forhold
til det lille Skjervøy. Ei anna og meir sannsynlig tolkning
kunne være
at grensen mellom Hillesøy og Helgøy tinglag er blitt
regulert etter
1567, og at Hillesøy tinglag i 1567 gikk heilt nord til Kvalsund.
Dette
kan bety at her opprinnelig bare var 2 tinglag i lenet, og at det falt
naturlig å flytte grensen mellom Helgøy og Hillesøy
litt lenger mot
sør, etter at Skjervøy var blitt utskilt fra Helgøy
som eget tinglag.
Denne grensereguleringa må da ha skjedd i tida 1567-1609. Den
viktigste
forskjell blir da at Tromsøyområdet opprinnelig har hørt
til Hillesøy
tinglag.
Det ser ut til at lenet fortsatt blei styrt av biskopen i
Bergen som lensherre fram til Reformasjonen, med unntak av åra
1521-24, da lenet lå under Bergenhus. Med Reformasjonen tapte
kirka si
politiske makt, og alle lensverv gikk heretter over til verdslige
stormenn, norske og danske. Dette system holdt seg heilt mot slutten
av
1500- tallet, med unntak for åra 1559-67, da lensherren på
Bergenhus
igjen hadde styringa. Blant de mest kjente lensherrer i Tromsen finner
vi Østråtarvingene Nils Lykke og Vincens Lunge.
Både under biskopen og adelsherrene blei lokalstyret ivaretatt
av
lensherrens fogd, og lensherrene selv kom sjelden eller aldri til
lenet. Det var fogden som krevde inn skatter og ordna opp i sivile
og
kriminelle saker. Det førte gjerne til frie tøyler for
fogdene, og mye
vanstyre. Således gir kildene fra 1560-70-åra mange eksempler
på
direkte overgrep mot almuen i heile landet. Især blei det klaga
over
den store overvekt som fogdene tok på skattefisken. Skjerpa kontroll,
bl.a. fra lagmannen si side, førte til at fleire fogder, bl.a.
i Senja
len, blei henretta. Et kongebrev fra 1579 retta opp det verste
misbruket, men problemet med overvekt kom til å eksistere så
lenge
skatter og avgifter blei betalt med en vare som var så ustadig
i vekt
som tørrfisken.
Det er lite vi veit om fogdene i Tromsen på denne tida. Omkring
1518-20 var Lasse Pendeklow fogd for biskop Andor i Bergen. Mye kan
tyde på at han hadde tilhold på Røssholmen, som
var et kjent fiskevær.
Med unntak for ekstraskattene ca 1518-23 og de ordinære lensinntekter
i
1567, som blei innkrevd på Bergenhus, er det ikke bevart slike
regnskap for heile 1500-tallet. Det har bl.a. sammenheng med at
fogdene bare var ansvarlig overfor lensherren, og at denne i mange
tilfeller heller ikke hadde regnskapsplikt overfor kongen.
I forbindelse med de store utenrikspolitiske problem i landsdelen mot
slutten av 1500-tallet, blei lokalstyringa lagt om i 1598. De mange
smålen blei for det meste slått sammen til ett hovedlen,
Nordlandene,
med egen lensherre bosatt på Bodøgård eller omegn.
Samtidig fikk
Finnmark len sin lensherre bosatt på Vardøhus. Dermed
kunne
sentraladministrasjonen i København følge bedre med i
det som foregikk
i Nord-Norge, og dessuten øve større kontroll med fogdene.
De viktigste forvaltningsoppgavene lokalt var konsentrert rundt
bygdetinget, som omfatta heile tinglaget, og blei holdt 2 ganger
årlig. Det blei gjerne kalt ledingsbergting etter leidangskrevinga,
eller vår-og høstting, etter årstida, seinere også
skatte-og saketing.
Her var alle voksne menn pliktig til å møte. Her foregikk
skattekrevinga, både av den gamle statsskatten leidang, og av
alle
ekstraskattene som begynte å komme utover 1500-tallet. Her blei
betalt
finneskatt, landskyld (jordleie) for krongodset og bøter. Her
blei også
ført straffesaker og sivile saker. En viss del av almuen var
utpeikt
av fogden til lagrette, som skulle dømme i saker som kom opp,
avgi
bevitnelser ( tingvitner ), og ellers bekrefte det som foregikk på
tinget. Lagrettemennene skulle edfestes av lagmannen på Steigen,
som
var øverste sjef for rettsvesenet i Nord-Norge. Fra 1590-åra
blei det
ansatt en egen embedsmann, en edsvoren skriver eller sorenskriver ,
som skulle være lovkyndig, og ha til oppgave å hjelpe lagretten
med å
utforme dommene. Etterhvert var det sorenskriveren som blei den
egentlige dommer, og lagretten blei redusert til rettsvitner.
Skriverens distrikt omfatta heile lenet eller fogderiet, som da blei
identisk med sorenskriveriet.
Fra ca 1600 var det da fogd og skriver i fellesskap som stod for den
lokale forvaltning, men med ulike gjøremål. Fogden styrte
tingmøtet,
krevde skatter og virka som anklager. Skriveren assistertelagretten
i
rettssaker og førte retts-eller tingprotokollene. I tillegg
finner vi
en såkalt bondelensmann, som var en slags medhjelper for fogden.
Dette
var i denne perioden mest ei bistilling eller et tillitsverv, uten
særlig godtgjøring.
Når vi møter lensadministrasjonen i kildene fra ca 1610,
var det med
Karlsøya som sentrum. Her bodde da både sorenskriver og
fogd, og det
ser ut til at dette var det vanlige utover resten av 1600- tallet.
Det virker som fogdene skifta hyppig, og vi kjenner fra de 10-12 år
i
perioden 1609-1621 namnet på 6: Nils Paulsen (1608-1609), Nils
Nilsen
(1610), Lauge Jonsen (1611-12), Thomas Rostorp (1612-18), Christen
Sørensen (1619-20), og Søren Nilsen (1620-1624). Noen
embedsgård
fantes ikke, så både fogdene og skriverne var som andre
avhengig av å
bygsle (leie) jord i distriktet. Vi finner også fleire av fogdene
igjen i sognet utover selve embedsperioden, noe som antakelig betyr
at
de i tillegg til fogdstillinga dreiv handel, jektebruk og utredning.
Av gårder som blei bygsla av fogden eller forhenværende
fogder i denne
tida, finner vi Reinsvold, Skattøra, Bratrein, Hattøy,
Jegervatn og
Nord-Lenangen. I 1620 hadde enka etter Christen Sørensen, Margrethe
Henriksdatter, bygsla både Bratrein, Skipvik (Hansnes), og fra
1623
Hessfjord. Samtidig satt den tidligere fogd Thomas Rostorp med
Reinsvoll og Nord-Lenangen, og Lauge Jonsen med Hamre. På selve
Karlsøy var det på denne tida lite eller ingen oppdyrka
innmark, og
øya var ikke skyldsatt for utleie som jordbrukseiendom.
I samsvar med sorenskriverens beskjedne status på denne tida,
er det
lite vi veit om dem før langt utpå 1600-tallet. I 1609
heitte
skriveren Michel Lauritsen Randulf. I 1610-12 var Jens Jensen Skriver
på Karlsøy sorenskriver. Han var også jekteskipper.
Den første lensmann vi møter, var skipper Hans Hansen
i Nordskar i
1610. Han slapp leidangsskatten mesteparten av tida fram til 1620,
noe som tyder på at han var lensmann i heile perioden. Lensmannsvervet
var altså nå knytt til den økonimiske overklasse,
og dette skal vi se
var det vanlige til langt utpå 1700-tallet. Det ser ut til at
lensmannen også var regna som en del av lagretten.
Fra et lokalt synspunkt er det utvelgelsen av lagretten som har størst
interesse. Hvem var disse folk som blei utpeikt til å representere
lokalsamfunnet? Var det ei representativ forsamling, i den forstand
at alle bygdelag og alle samfunnslag var med?
De aller første lagrettemenn vi veit om i Helgøy tinglag,
er Jakob
Småsvenn i Vannvåg og Hans Tjøstelsen på Tromsøy
i 1573. Begge var
jekteskippere i 1567, og altså en del av den økonomiske
overklasse. I
1591 har vi oppgitt 19 lagrettemenn fra Helgøy tinglag i forbindelse
med kongehyldinga dette året, og vi kan se at i hvertfall 2 av
de 3
utsendinger var lagrettemenn seinere. Den sterke stilling vårt
område
har hatt i tinglaget og lenet, ser vi alt her, ved at alle 3
utsendinger, og 11 av de 19 lagrettemenn hørte til Karlsøy
og Helgøy. 2
av de 3 utsendinger veit vi var Bergensborgere seinere, og vi møter
fleire av lagrettemennene som høge leidangsytere i 1567.
Den første gang vi hører hvordan forvaltningsapparatet
virka, var ved
ei rettsak som blei holdt på Tromsøy prestegård
17/5 1609. Dette var
et lagtingsmøte, altså en slags overrett. Med på
møtet var lagmannen i
Steigen, lagtingsskriveren, lensherren på Bodøgård,
sorenskriver og
fogd, foruten 9 lagrettemenn.
Foranledninga til møtet var at skriveren hadde begått endel
ulovligheter, som å føre uriktig tingbok, hadde innført
for mye
sakefall (bøter), gitt uriktig vitnemål, og dessuten rømt
fra
tjenesten. Vi får her bekrefta at tingbok blei ført, selv
om den ikke
er bevart. Saka endte med forlik, ved at skriveren skulle bøte
4 mark
sølv til kongen. Dessuten blei han tydeligvis avsatt. Det er
sannsynlig
at det samme rettsmøtet behandla ei straffesak for trolldom
mot 3 samer
i Kallfjord.
Sammensetninga av lagretten er her av særlig interesse, ved at
samtlige kom fra Helgøy tinglag. Av de 9 var dessuten heile
7 fra
Karlsøy og Helgøy, bare 2 fra Tromsøyområdet.
Denne overvekt på vårt område ser vi også blant
de lagrettemenn vi har
kjennskap til i tinglaget fra perioden 1609-1620, ialt 21 personer.
Av disse kom bare 3 fra tinglaget utenfor Karlsøy og Helgøy,
d.v.s.
fra Tromsøyområdet. Av de øvrige 18 kom alle fra
øydistriktet. Det var
ingen fra fastlandet, og ingen fra Reinøy- Ringvassøy,
unntatt to mann
fra Skogsfjord. Fra de samiske områder kom slett ingen.
Det er også klart at det stort sett er de toneangivende i
lokalsamfunnet vi møter. Det var slett ikke tale om noe representativt
utvalg av tingalmuen. Av de 18 var heile 5 jekteskippere, 1 var
styrmann, og 3 var Bergensborgere. Av de resterende 9 betalte 4 høgste
leidang (1 våg) -- bare 5 av de 16 hørte med til den meir
anonyme
almue. Vi må tru at dette var folk som var godt i stand til å
hevde
lokalsamfunnets interesser i skattesaker og andre spørsmål
overfor
øvrigheta. Samtidig er det vel sannsynlig at de i første
rekke ivaretok
sine egne interesser, om disse ikke falt sammen med almuens
interesser. På denne måte kan vi si at bygdetinget også
avspeilte de
økonomiske realiteter i samfunnet, der omsetningsleddet hadde
størst
innflytelse, økonomisk og politisk.
Det forhold at Helgøy er nemnt som forsamlingssted både
i 1591, 1610,
1611 og 1616, kunne tenkes å vise tilbake til ei ordning med
fast
tingsted på Helgøy, som også gav tinglaget namn.
I 1615 var imidlertid
Karlsøy tingsted, og det blei utover 1600-tallet i alle fall
vanlig med
ambulerende tingsted, før vi på 1700-tallet får
faste tingsteder,
knytt til lensmannsgårdene.
Det er gjennom rettshåndhevelsen vi ofte får det beste
innblikk i
samfunnslivet. Vi får da se hva slags normer samfunnet har satt
opp,
og hvordan de etterleves, hvordan konflikter oppstår, og hvordan
de
løses. Ikke minst er det av interesse å se når storsamfunnets
normer
kommer i kollisjon med lokale normer.
Det finnes desverre ikke tingbøker bevart før litt utpå
1700- tallet,
men fra bøteregistra i lens-eller fogdregnskapa får vi
kjennskap til
endel saker fra den perioden vi behandler.
For 1567 kan vi utskille 6 rettsbrudd som sannsynligvis hører
til vårt
område. Halvparten av disse dreier seg om vold, men av nokså
ubetydelig grad. Harald på Kvitnes gav noen et slag med en lurk
,
Johan Svendsen på Karlsøy gav en mann et hugg , og Mikkel
i Nordskar
øvde vold mot noen i deres heim. Stort sett dreier dette seg
altså om
nabotretter, og viser at folk lett greip til rettsapparatet for å
løyse heimlige småkonflikter. Straffa varierte fra til
9 daler i
bot, tilsvarende 1 til 18 våg tørrfisk.
Ei sak gjaldt tyveri, begått av kona til Oluf Eivindsen på
Vannstua.
Her måtte han selv betale boten på 6 daler. To saker gjaldt
forbrytelse mot kirkas moralbud eller lover, d.v.s. sedelighetssaker.
Her skjelna man mellom frillelevnet , som var når ugifte kom
sammen,
og hor , som var mellom gifte folk, men som ikke var gift med
hverandre. Dette var regna som svært alvorlige saker. Her fikk
Anders
Amundsen, visstnok på Kvitnes, svi godt med heile 30 lodd sølv
for et
hor, tilsvarende 20 våg tørrfisk. Hans nabo Oluf Bårdsen
slapp da
lettere, med bare 5 daler for å ha beligget ei kvinne.
For perioden 1610-20 er det registrert så mange saker at vi kan
prøve
å lage litt statistikk på dem. Det dreide seg om 128 saker.
Sedelighetssaker og slagsmål der begge blei bøtelagt har
jeg bare
regna som ei sak.
Det er da sedelighetssakene, altså kirkelige eller moralske saker,
som
kommer på topp, med 52 tilfeller eller 41 %. Det er sannsynlig
at
disse sakene kom opp p.g.a. inntruffen graviditet. I mange av
tilfellene dreide det seg om fortidlig samliv mellom ektefeller, altså
før ekteskapet var inngått. Dette viser at folk, den gang
som seinere,
ikke anså samliv mellom forlova par som umoralsk eller ulovlig.
Her
gikk de altså mot kirkas strenge bud. Kanskje var dette ikke
så rart,
når heller ikke Torsvågpresten klarte å holde sin
sti rein i så måte.
I andre tilfeller var det klart tale om lausere seksualmoral, som når
en mann på Slettnes belå 2 kvinner, eller 2 menn belå
samme kvinne
på Kvitnes. I noen tilfeller er det tale om tjenestepiker som
var
blitt utnytta av sin husbonde. I ei sak får vi høre den
klassiske
historie i lokal versjon, om en dreng fra Måsvik som lå
med ei gift
kvinne i Sørskar, mens mannen var ute på fiske.
Særlig grelle eksempler på normkollisjon ser vi ved kirkas
definisjon
av blodskam, f.eks. ved samleie med steddatter. Dette viser ei sak
fra
1619-20, da en mann blei henretta for å ha ligget med steddattra,
mens
ho blei refsa med bål , som det heiter.
Svært mange av sedelighetssakene var knytt til fiskeværa,
som Karlsøy,
Kvitnes, Flatvær og især Torsvåg. Her var det da
også mest folk, og
meir sosialt liv. Det er også et generelt trekk at det var mange
drenger med i bildet. Dette var vanligvis yngre ugifte folk, tildels
innflyttere uten fast forankring i de små lokalsamfunn. Kanskje
gjelder
dette også noen av kvinnene. Vi hører i allefall om ei
kvinne i
Torsvåg som hadde latt seg beligge i Finnmark, og altså
var gravid før
ho kom til lenet.
Innafor kirkas rettsområde kan vi og regne 3 saker om brudd på
helligdagsfreden, ved utror eller arbeid utført på helligdag.
Den andre hovedgruppe av saker gjenspeiler det vi kunne kalle sivil
ulydighet , altså motstand mot å etterkomme statens krav
og påbud.
Det gjelder f.eks. 7 tilfeller av skyssnekting, bl.a. skyss til
fogden, noe som uten tvil medførte automatisk rettergang. Hit
kan vi
og regne tiendesvik, altså skatteunndragelse. Det gjaldt forsøk
på å
holde tørrfisk unna tiendeberegninga til stat, kirke og presteskap.
Av de offentlige byrder er det, det pliktige frammøte til bygdetinget
som synes å ha voldt mest besvær. Her finner vi registrert
32
tilfeller, eller 25 % av alle straffesaker. I mange tilfeller synes
der å ha vært kollektiv nekting av frammøte. Det
gjelder når 6 finner
i Ullsfjord, 4 Skorøyværinger, 4 menn fra Nordeidet, 3
fra Grøttøy
eller 3 fra Flatvær bestemte seg for å holde seg heime
samtidig. I de
fleste tilfeller gjaldt slik tingfall folk som bodde langt fra
tingstedet, og derfor følte møteplikten særlig
byrdefull.
Av det vi kan kalle sivile tvistemål, møter vi temmelig
få, 5 ialt.
Disse gjaldt selvtekt, æreskrenkelse og forbrutt feste. Det siste
omfatta ei taus som rømte tjenesten på Vannstua og to
tjenere som
rømte fra Bunde Brock på Bratrein. Den eine gikk i tjeneste
hos Petter
Skott Dallin, som til gjengjeld måtte løyse drengen ut
fra sin forrige
utreder.
Når det gjelder det vi ville oppfatte som meir alvorlige forbrytelser,
som vold og tyveri, er det registrert 6 tyveri og 16 voldssaker, eller
17-18 % av totalsakene.
Noen særlig graverende tyverisaker, var det likevel ikke, meir
i
retning av leilighetstyveri . En mann fra Hersøy stjal noen
saker fra
ei jekt i Sør-Grøttøy, to tørste karer
fra Vannstua foretok ulovlig
øltapping i Torsvåg, det var tørrfisktyveri i Grimsholmen
og
Hersøy, og et tyveri på Karlsøy. I samme selskap
kan vi regne to
brukstyveri . Det var en Bergensborger på Karlsøy som
uten lov hogg noe
jektematerialer i Balsfjord, og 2 menn fra Slettnes som dreiv ulovlig
kobbejakt, visstnok i selveidet på Burøy.
Voldssakene omfatta utelukkende menn, og dreide seg om fylleslagsmål
og
andre slagsmål, foruten fleire tilfeller av knivstikking, bl.a.
under
jektestevne i Bergen. Hvor alvorlig knivstikkinga var, vites ikke.
Drap forekom i alle fall ikke i det registrerte materialet, i motsetnig
til det vi skal møte seinere i århundret.
Som med sedelighetssakene, er det påfallende mange drenger innblanda
i
voldssaker og tjenestenekting. Særlig dårlig inntrykk får
vi av Bunde
Brock sine drenger. Foruten tjenesterømminga, var de innblanda
i
tyveri, sedelighetssaker og tingnekting.
Generelt kan vi likevel ikke snakke om et normlaust eller kriminalisert
samfunn. Når vi ser bort fra drengenes tendenstil drikking, slagsmål,
usedelighet og tjenesteforsømmelse, får vi egentlig fram
et nokså
fredelig samfunn. De fleste bøter dreide seg egentlig om forhold
der
folks oppfatning av seksualmoral og samfunnsbyrder ikke samsvarte til
de
krav kirke og stat stilte. Det finnes da også fleire bygdelag
som slett
ikke var bøtelagt i perioden, som Skagesundbygdene, Vannereid
og
Nord-Grunnfjord. Som nemnt ser det også ut til at de samiske
bygder
løyste sine interne konflikter ved bygdas egen justis, og det
gjelder
både Ullsfjord-og Ringvassøysamene.
Den største boten i perioden gjaldt ikke folk i vårt område,
men en av
våre nærmeste naboer, jekteskipper og utreder Iver Sørensen
på
Sandvær. I 1614 hadde han falt for fristelsen til å kjøpe
tran fra
franske kvalfangere som dreiv ulovlig fangst utfor Rebbenesøy.
I
inndraging og straff måtte han bøte heile 155 daler, d.v.s.
mellom 5
og 6 tonn tørrfisk! Vi får her opplyst at 1 våg
tørrfisk i Bergen
kosta riksdaler, og 1 tynne tran stod lik 6 våg fisk eller 3
daler.
I 10-året 1610-20 kommer vi også på sporet av de første
hekseprosesser,
som vi skal høre meir om i neste periode. Det framgår
at lenet hadde
egen mestermann, bosatt på Røssnes mellom Kallfjord og
Grøtfjord i
Hillesøy tinglag. Og da nytta det lite å rømme
fra sin skjebne. Det
fikk Laurits Andersen erfare, da han i 1619-20 rømte til Finnmark,
etter å ha blitt dømt til døden for å ha
betjent prestelig tjeneste
i Tromsø -- hva nå dette måtte bestå i. Han
blei nemlig ettersøkt,
henta tilbake, og satt i arrest i 8 uker før henrettelsen.
Rettshåndhevelsen synes med andre ord å ha vært effektiv,
både når det
gjaldt livet og pengene.
Blant de eldste bevarte kilder vi har, er to som viser at
Karlsøyværinger var med der de virkelig store begivenheter
i samtida
foregikk, Kongehyldingene i 1591 og 1610.
Den 8 juni 1591 foregikk den første hyldinga, da den umyndige
arveprinsen Kristian skulle hyldes som Kristian den fjerde, bare 14
år gammel. Stedet var Oslo, som den gang virkelig het Oslo. Dette
var
nemlig 34 år før byen brann, og Kristiania blei til --
forøvrig
grunnlagt av den samme Kristian. I alt møtte her ca 700 bønder,
3 fra
hvert prestegjeld, foruten adel, presteskap og borgere.
De som for sørover med hyldingsdokumentet i skrinet, var Mikkel
Nilsen, Torsvåg, og Nils Engelbrektsen, Karlsøy, som vi
begge skal møte
som Bergensborgere og lagrettemenn ca 1610. Den tredje var Erik
Steffensen, Karlsøy, som vi finner i leidangslista fra 1567.
En av de
3 var visstnok også lensmann, uten at vi veit hvem.
Bak fullmakta stod ialt 23 lagrettemenn fra Helgøy og Hillesøy
tinglag, foruten befalingsmannen over Tromsen len, Oluf Lauritsen,
d.v.s. selveste lensherren. Av lagrettemennene kom 4 fra Hillesøy
tinglag, og alle hørte til den delen av tinglaget som lå
i Tromsøy
prestegjeld. Det var nemlig prestegjeldet som her var valgkretsen ,
ikke lenet eller fogderiet. Fra Skjervøy møtte ingen,
selv om de hørte
med til samme prestegjeld. Karlsøyværingene var de nordligste
i landet
som var med på hyldinga, for det kom ingen fra Finnmark.
Den lokale hyldinga fant sted på Helgøy 1. mai, og det
kan vel være
tvil om utsendingene i virkeligheta nådde fram til den store
dagen i
Oslo, bare 5 uker etterpå, selv om jektene kanskje lå seglingsklare.
Men fullmakta fra Karlsøy blei i alle fall overlevert. Seinere
blei den
lagt i Riksarkivet i København sammen med de øvrige,
der den fortsatt
ligger.
Og slik formulerte Karlsøyværingene sin kongetroskap: de
sendte 3
menn -- med menige almues råd, vilje, samtykke og begjering,
stormektige høybårne fyrste og herre Hertug Christian
den
fjerde at hylde og utkåre til vår rette herre og konge,
og ham
med alle hørsomhet (?) og lydig aktighet at tjene som tro
undersåtter bør at gjøre i mot deres rette herre
og konge uti
alle måter -- .
Kongehyldinga var naturligvis bare ei formsak. Og de 3 utsendinger
visste sikkert ikke at de var med å hylde en av de mest markerte
og
kraftfulle konger vårt land har hatt. Bare 8 år seinere
kom han med
egen ekspedisjon heilt øst til Vardøhus og Kola for å
undersøke
forholda. Da hadde han vært regjerende konge i 3 år, etter
kroninga i
1596. Vi kan også huske at det var Kristian den fjerde som førte
Kalmarkrigen til en lykkelig slutt, også for Karlsøy.
Også ved neste Kongehylding, av Kristian den femte i Oslo i 1610,
var
det med folk fra Karlsøy. Nå sendte man avgårde
lensmann og
jekteskipper Hans Hansen i Nordskar, som vi skal møte i nest
periode.
Med seg hadde han 2 andre utsendinger, som var valgt i et fellesmøte
på Helgøy 25/4 mellom folk fra Helgøy og Skjervøy
tinglag. De kom fra
Bakkejord og Haukøy. Med på møtet var også
sorenskriveren. Dette var
siste gang vi kan se at vårt område var med på slikt,
selv om det også
seinere på 1600-tallet foregikk Kongehyldinger. Kanskje er dette
et
uttrykk for dårligere økonomi etter 1620?
Fra 1610 finner vi en bygsler på Bratrein i Langsund som heitte
Bunde Brock, trulig bosatt i Stakkvik. Han dreiv stor virksomhet med
jordbruk og fiske, og hadde drenger til utror. Noen år bygsla
han også
Skipvik og Nord-Grunnfjord. Vi veit ikke når han kom til Karlsøy.
Han
var tydeligvis innflytter, kanskje fra Danmark, der det på denne
tida
fantes ei slekt Brock. Han var bosatt på Reinøy fram til
ca 1620. Ca
1623-24 var han flytta vekk fra landsdelen med familien, etter et
kortere opphold på Sandnes på Tromsøy.
Det som gjør Bunde Brock spesielt interessant, er hans stilling
i
forhold til statsadministrasjonen. I 1598 fikk han Tannøy i
Hanmmarøy
for si levetid av kongen, etter flittig forbønn av slottsherre
og
riksråd Sten Brahe på Kalundborg slott, som det heitte.
Trulig hadde
han utført tjenester for staten. Det framgår ikke om han
var bosatt på
Tannøy, eller bare fikk inntektene av gården.
I et brev av 14/2 1610, da han var bosatt på Reinøy, fikk
han av
lensherren på Bodøgård, Hartvig Bille, som offisielt
oppdrag å fare
hurtigst mulig til fjellsamebyene langs kjølen fra Tromsen len
og
sørover til Salten. Her skulle han foreta en inspeksjon for
å finne ut
hva svenskene krevde i skatt, sette opp manntall, og så kreve
like
mye skatt av fjellsamene her for den dansknorske krone. Foruten sine
egne folk skulle han ta med 2 dannemenn . Vi veit at dette var Torkell
Christensen og Reier Andersen. Den siste van finnelensmannen i Lyngen,
og trulig tolk. Den 29. mars veit vi at de var i samebyen Rounala.
Det er uklart hva slags offisiell status Bunde Brock hadde på
turen. I
et brev til Bunde Brock fra en svensk fogd, Erik Johansson Båge,
datert Enontekiø 31/3 1610, angående skatteforholda blant
fjellsamene
her, benemnes han befalingsmann i Tromsø len , noe som til vanlig
betyr lensherre. Men vi kjenner ikke til andre lensherrer på
denne tida
enn lensherren på Bodøgård, som bestyrte heile Nordlandene.
Trulig har
Bunde Brock hatt en spesialmisjon for staten, som svenskene har
mistolka. Hvorfor Hartvig Bille ikke sendte sine egne fogder, er
uklart. Trulig var grunnen at disse var knytt til forvaltninga i de
enkelte smålen eller fogderi og vanskelig kunne tas ut av tjenesten
for et så omfattende oppdrag. Utvilsomt tok turen mange måneder,
selv
på godt vinterføre.
Vi kjenner ikke til hva slags resultat som kom ut av turen. Tydeligvis
var ekspedisjonen noe av det siste som skjedde i forholdet mellom de
to
land her nord, før krigen braut ut 4/4 1611.