3. Samene trer inn i det norske samfunn

Kampen om sjøsamene

Samene i Karlsøy var bare en liten del av det store Sameland , som
omfatta Kolahalvøya og store deler av Nord- Skandinavia, foruten deler
av Finnland. I dag er som kjent samene fordelt på 4 forskjellige land,
men grensene som delte opp Sameland på denne måten er temmelig
seine.

Først i 1826 blei grensen mellom Norge og Russland fastsatt, mens
grensen mellom Norge og Sverige-Finnland var trukket opp i 1751.
Disse grenser ligger naturligvis langt fra vårt område. Likevel var
også samene i Karlsøy med i den drakampen om samene som foregikk på
15-1600-tallet mellom Norge-Danmark, Sverige-Finnland og Russland. Først
i 1613, etter Kalmarkrigen, blei det endelig fastslått at sjøsamene i
Nord-Norge skulle tilhøre Norge. Først da blei Karlsøysamene norsk .

Det heile begynte med at de nordnorske høvdinger i jernalderen gjorde
samene til skatteobjekt. Denne skatteretten gikk ved rikssamlinga over
til den norske stat, og strakte seg heilt austover på Kolahalvøya. På
12-1300-tallet kom karelerne eller russerne etter med sin skattlegging,
i første omgang vestover til Lyngstua, seinere i middelalderen heilt
fram til Malangen. I løpet av middelalderen meldte også den tredje
riksmakt seg, Sverige, i første omgang representert ved skattekreving
fra den finsk-svenske handelsorganisasjon, birkarlene, også kalt
østfinner eller kvener. Mye taler for at denne skattekrevinga lenge
ikke gikk vestafor Kvenangen.

For alle tre land gjelder det at skattekrevinga kom opp i forbindelse
med handel, tydeligvis ved at samene meir eller mindre frivillig ytte
gaver til sine handelspartnere, skjenk eller vennegave , som det
blei sagt fra norsk side i 1598 om den gamle skatten til birkarlene.
Noen skatt i vår forstand var det ikke tale om. Det var ei avgift for å
få lov til å nyte fred og rolighet , som det også blei sagt i 1598. Det
gav samene ingen rettigheter, gjenytelse eller beskyttelse - det ligger
da også i den opprinnelige betydninga av ordet skatt , tributt. Den
eineste beskyttelse lå trulig i at de 3 riker holdt hverandre i sjakk,
slik at samene ikke blei utsatt for rein vilkårlighet. Statsrettslig
hørte samen ikke til noen av de 3 riker som de avgav skatt til.

Det har vært stor uenighet mellom norske og svenske historikere om
hvor gamle og hvor omfattende skatterettigheter de to makter hadde på
hverandres områder på 1500-tallet. Manglende kilder gjør det vanskelig
å vurdere dette spørsmålet. Det som synes klart er at norske
myndigheter oppfatta svensk skattlegging av sjøsamene som ei sein og
urettmessig inntrenging, og forsøkte å etablere Kjølen eller
fjellryggen sør for Finnmark som grense for svensk skattelegging.
Samtidig gikk norsk skattekreving av innlands- og fjellsamene langt inn
på det svenskene oppfatta som sitt område. Strid var der også mellom
disse to makter og russen, især om hvor langt østover svensk og norsk
skattelegging skulle strekke seg. Derimot synes russernes
skattekreving i Nord-Norge fram til Malangen lenge å ha vært akseptert
av norske myndigheter, noe som gir ei antydning om gammel hevd, i
motsetning til de svenske krav. I 1596 klarte f.eks. svenskene å få inn
russeskatten, mens de blei forhindra fra å få inn sin egen. Fra 1598
nekta imidlertid de norske myndighetene å godkjenne russernes
skatterett lenger, og i 1600-02 inkasserte de den selv.

Kampen om samene kom ved midten av 1500-tallet inn i ei meir kritisk
eller avgjørende fase. Det skyldes at de tre nasjonalstatene befesta
sine posisjoner som stater , og begynte å ekspandere, bosetningsmessig
og politisk. Russerne begynte å kolonisere Kolahalvøya, og anla
festning, klostre og kirker i det gamle norsk- russiske land fram til
Neiden-Polmak. Birkarlenes skatterett, som skjedde mot avgift til den
svenske stat, blei ca 1550-55 inndratt til fordel for den svenske
stat, samtidig som Sverige forsøkte å utvide skatteretten fra
Kvenangen og sørover heilt til Tysfjordområdet og Salten. Mye taler for
at det var først nå Karlsøysamene blei skattepliktig til Sverige, og
dermed til 3 ulike stater. Sverige voks også fram til ei stormakt, som
beherska Østersjøen, og sperra dette området for Russland. Også Danmark
begynte å vise Nordområda stadig større oppmerksomhet.

Denne interessen for disse nordlige områder må sees i lys av at
Europa på 14-1500-tallet hadde begynt å interessere seg for en verden
utenfor sin egen. De ledende handelsnasjoner begynte bl.a. å leite
etter seilingsruter til de rike markeder i Asia ved å gå nordafor dette
kontinent, altså gjennom Nordøstpassasjen. Kvitsjøen blei nå oppdaga ,
og den første byen her, Archangelsk, grunnlagt i 1556. Mot slutten av
1500-tallet blei også de rike hav- ressurser i Ishavet oppdaga, i form
av hval, kvalross og sel. Fleire nasjoner starta nå en kamp om
utnyttinga av disse rikdommer. Danskekongen, som oppfatta seg som herre
over heile Nordishavet, forsøskte å hindre andre land i dette.
Seilasen forbi Vardøhus forsøkte han å utnytte ved å pålegge toll ved
passering, slik som i Øresund.

I dette bildet blei nå kampen som samene en sentral del. Med basis i
den gamle beskatninga av samene, gjorde de 3 rikene nå også krav på
herredømmet over samenes land. Når svenskekongen la finneskatten
direkte under krona, var hensikten ikke så mye å få bedre kontroll med
inntektene, som å bruke skattlegginga til territoriale krav. Det gjaldt
heller ikke bare å befeste og utvide egne skatterettigheter, men også
å hindre de andre land i å ta skatt av samene. Dette førte til at de
politiske motsetninger tårna seg opp på Nordkalotten i andre halvdel av
1500-tallet, og området blei dratt inn i fleire kriger. I tida
1563-1570 foregikk Syvårskrigen mellom Sverige og Danmark-Norge. Den
hadde rettnok andre årsaker enn finneskatten , men fikk innvirkning
også på Nordkalotten. Også Sverige og Russland lå stadig i krig. Etter
en feide i 1595, som endte med den såkalte Teusinafreden, gav Russland
avkall på sine skatterettigheter i Nord-Norge til fordel for svenskene.
De satt da inne med av finneskatten , og gjorde dermed krav på alt
fastland i Nord- Norge. Bare øyene skulle fortsatt v're en del av
Danmark-Norge. Hos oss ville det bety at heile Lenangslandet blei
svensk land. Ikke rart dette måtte ende med en ny krig mellom
Danmark-Norge og Sverige, Kalmarkrigen 1611-13, der kampen om
Nordkalotten fikk sin endelige avslutning.
 

Finneskatten i Karlsøy

Den norske skatten var den eldste, men det er bevart lite kildestoff om
skatten fra denne periode. For året 1567 er det bevart ei skatteliste
fra Tromsen, men for mesteparten av området er boplassene falt bort,
og det er bare ved å jamføre med de tilsvarende svenske listene, at vi
ser hvem som var Karlsøyværinger. Fra 1601 og 1609 finnes også bevart
norske skattemanntall, men det er først fra ca 1611-12 vi får
sammenhengende lister over den norske finneskatten i Karlsøy.

Skattesatsen i 1567 var 1 daler årlig i penger for samene i Langsund og
på Ringvassøy. I manntallet fra 1601 er det oppgitt at samene på
Ringvassøy (Nord-Grunnfjord) betalte årlig til Norge 6 mark, noe som
antakelig tilsvarer 1 daler, det samme som Ullsfjordsamene da gav.
Ei kilde fra 1598 oppgir 1 daler for øyene og Ullsfjord. I ei kilde
fra 1609 er igjen oppgitt 1 daler fra Ringvassøy (Dåfjord) og
Sør-Kvaløy, mens Ullsfjordsamene gav 1 daler. Når vi møter skatten
igjen i norske regnskap fra 1611- 12, var den 1 daler, både i
Ullsfjord, Ringvassøy og Sør Kvaløy, så det var i alle fall skjedd en
auke i satsen fra 1567. Et tingvitne i 1615 bekrefter satsen på 1
daler.

I 1567 gav samene lenger nord i Tromsen skatten både i penger og fisk,
stundom også i grener. Skatten var da i Nordfylket 1 daler, og blei
ofte avgitt med 1 daler i penger og 1 våg fisk. Det virker her som
fiskevåga er kommet til som en tilleggsytelse til den opprinnelige
skatten, uten at vi veit når eller hvorfor.

I 1598 og 1601 er det oppgitt en skatt på 2 daler både i Kvenangen og
Lyngen. Det er ukjent hva som historisk ligger bak denne
forskjellsbehandling av f.eks. Lyngen og Ullsfjord med øyene. I
Malangen blei skatten oppgitt til bare 1 daler i 1598. I 1611-12
betalte samene i Lyngen fortsatt 2 daler, altså daler meir enn
lenger sør. De som ikke var fulle skattemenn, gav til 1 daler. Den
norske finneskatten blei hos oss nå trulig innkrevd på tinget, og alt
gikk i penger.

Russeskatten blei opprinnelig innkrevd bare øst for Lyngstua, men blei
seinere utvida heilt ned til Malangen. Den gikk til grotfyrsten eller
storfyrsten av Moskva, forløperen for den russiske tsar. Fra russisk
side har vi ikke bevart, eller i alle fall ikke kjennskap til bevarte
skattelister. I de svenske skattelistene er russeskatten omtalt fra
1588, men vi har ingen detaljer om russeskatten før svenskene etter
Teusinafreden begynte å innkreve den i 1596. Det er imidlertid tvilsomt
om de fikk særlig glede av sitt skattekrav. Vi veit at russerne selv
også krevde skatten i 1596, slik at folk både i Kvenangen og Malangen
måtte betale dobbel russeskatt. I 1602 førte svenskene opp 6 års
restanser for russeskatten med 3078 daler. Det må bety at svenskene
fikk russeskatt bare i 1596. Enda i 1603 ser det ut til at svenskene
ikke hadde oppgitt å få inn russeskatten i Ullsfjord. I åra 1600-1602
blei russeskatten innkrevd av Norge, og det er mulig de også gjorde det
de etterfølgende år.
 

Russeskatten var ifølge de svenske listene i 1596 daler i penger på
hver skattemann i Ullsfjord og Nord-Grunnfjord, som for lenet
forøvrig. I 1598 blei det opplyst at denne halve daleren bare blei
betalt hvert 3. år. I en norsk skattefortegnelse fra 1599 blei det
opplyst at russeskatten på øyene og Ullsfjord blei avgitt hvert anna
eller hvert tredje år, med daler, mens den i Malangen synes å ha
vært betalt hvert tredje år, og i Lyngen med 1 daler hvert år. Et
bevart norsk regnskap for 1600-1602 da russeskatten blei inkassert av
Norge, viser at russeskatten gav daler årlig i heile området
Malangen-Nord-Grunnfjord, men skatten blei inkassert bare anna hvert
år, med 1 daler. For Ullsfjord blei skatten inkassert med daler, som
gjaldt for 3 år. Lyngen stod i ei særstilling, ved at her blei gitt 1
daler per år. Et norsk tingvitne fra 1615, sier imidlertid at det
blei gitt 1 ort årlig fra Ullsfjord, Dåfjord og Rebbeby, altså
daler.

I ei liste over russeskatten fra 1611-13, da den blei krevd av den
norske stat, er Ringvassøysamene ført under Ullsfjord. Russelista var
da identisk med den svenske skattelista. Også svenskeskatten blei
krevd av Norge. Disse listene var normalisert på en eller annen måte
når det gjaldt yterlistene, så vi kan ikke av dette vite hvordan
russelista egentlig så ut. Russeskatten blei da krevd av Norge med 3
mark i Kvenangen-Lyngen, 1 mark årlig i Ullsfjord-Rebbeby, og 2 mark (
daler) hvert 3. år i Kallfjord-Malangen. I en norsk fortegnelse fra
1601 blei det oppgitt at Malangen gav daler, og Kvenangen 5 mark (1
daler 2 mark), mens Kvaløy-Ringvassøy-Ullsfjord og Lyngen ikke er
nemnt med russeskatt.

Opplysningene spriker altså noe, men skatten har i våre bygder trulig
vært daler årlig, som i visse perioder har vært innkrevd med 2 og 3
års mellomrom.

Det som synes klart er at russeskatten vest for Lyngstua har vært
mindre enn skatten lenger nord, og at den må ha et anna og trulig
seinere opphav enn øst for Lyngstua. Enkelte oppgaver kan tyde på at
russeskatten er blitt utvida vestover fra Lyngstua 2 ganger i
seinmiddelalderen.

Vi har ingen samtidige opplysninger om hvor de russiske fogder møtte
opp for å kreve skatten. Ei russisk kilde fra 1624, altså mange år
etter at skattekrevinga opphørte, har ei liste over lappebyene fra
Vardø og heilt til Malangen. Trulig var dette skattestedene for
russeskatten. Her blei det sagt at russerne selv hadde oppkrevd skatten
til året 7110 etter bysantinsk tidsregning, d.v.s. 1602 etter vår
tidsregning. I Tromsen len finner vi nemnt bl.a. Ivge j (Lyngen), Ivc
eskij Volok (Lyngseidet eller Kjosen), Rybja Guba (egentlig Fiskevik
, trulig Rebbeby på Sør- Kvaløy), Troms (Tromsøy), Voronja Guba
(Ramfjord), Malovoloc ok (Malangseid i Balsfjord), og Mala (Malangen). I
tillegg kommer Nerjenec i, som er uidentifisert, men som etter
sammenhengen kan være Kallfjord eller et sted på Ringvassøy. Nerjenec
i er ikke et russisk ord, og kan være ei omdanning av et tapt samisk
eller finsk stadnamn ute på øyene.

Når det gjelder Rybja Guba, kan det nemnes at da russeskatten 1600-02
blei innkrevd av Norge, blei Rebbeby kalt Rybenaby, muligens etter et
russisk forelegg .

I ei russisk kilde fra 1517 oppgis ellers at skatten i Nord- Norge blei
krevd ved St. Hanstid, og at russefogden reiste rundt med båt og fire
mann. Fogden hadde også rett til spisning og gaver og til skyss for
skatten og for følget. Det blei og opplyst at skatten blei krevd hvert
3. år, og det ser ut til at dette da gjaldt heile området. Det framgår
også at egne skattebøker fantes.

Den skatten vi har best oversikt over, er den svenske finneskatten. Det
er den som gir oss best innsyn i samisk bosetning og næringsliv i
Karlsøy på 1500-tallet, tildels også bedre innsyn enn vi har for den
norske befolkning. Sverige hadde allerede på 1500-tallet et godt utbygd
embedsvesen eller byråkrati, og dessuten et godt arkivsystem som har
sørga for å bevare skattelistene fram til vår tid. Vi har dermed
tilgang til årlige skattelister fra ca 1555 til skattekrevinga blir
oppgitt ca 1608, med enkelte avbrudd. Svenskeskatten er den finneskatt
som synes minst regulær, og som utvilsomt er yngst av de 3. Når kilder
er bevart fra Tromsen fra 1555-58, er det antakelig fordi innkrevinga
først nå blei overtatt av de svenske fogder. Enda omkring 1600 huska
folk i området den tida da birkarlene tok skatten, og den blei da ikke
oppfatta som en regulær skatt, men som en gave . Vi mangler heilt
holdepunkter for å vurdere når denne gavepraksis begynte å festne
seg, men birkarlenes handel i fjordbotna hos oss går trulig langt
tilbake i middelalderen. I ei overgangstid ser det ut til at både de
svenske fogder og birkarlene krevde inn skatten samtidig. Den var da
på en halv dalers verdi i heile lenet. I 1560-70-åra forsøkte en
pågående svensk fogd Nils Orang å få skatten forhøyd til 1 daler,
trulig for å komme på høgd med den norske satsen. Tydeligvis lyktes
han. I 1598 heitte det at satsen fortsatt var 1 daler, og denne satsen
blei innkrevd også etter 1600, selv om vi også har kilder fra denne
tida som oppgir daler i lenet. Av regnskapet framgår at i 1607 blei 2
daler innkrevd som normalyting både i Ullsfjord og på øyene. Da
Norge innkrevde den svenske skatten fra 1611-12, var satsen imidlertid
den gamle på daler.

Ser vi på innkrevinga slik den ter seg i de svenske regnskap, blir
bildet meir nyansert. Størst regularitet synes skatten å ha fra og med
Kvenangen og østover, både med skattytere og skattytelser, minst i
Ofoten-Tysfjord. 1553 er første året regulær skatt finnes innført i
fogd-regnskapa, og innkrevinga gikk da ikke lenger vest enn til
Kvenangen. Trulig betyr dette at skjenken til birkarlene bygde på
eldre sedvane her, enn lenger vest. I ei kilde fra 1598 heitte det at
kvenskjenken i Finnmark blei omgjort til svensk skatt alt ca 1540.

Det skjedde ca 1555 ei omlegging i forvaltninga, slik at Torne
lappmark blei eget distrikt, med Vestersjølappene eller kystsamene i
Norge under seg. Det ser også ut til at beskatninga blei utvida noe
geografisk. I 1555 kom Ullsfjord inn med 6 skattemenn, likeså Malangen
og endel fjorder lenger sør. I 1558 kom også Ringvassøy og Sør-Kvaløy.
Seinere krevde Sverige skatt også i Tysfjord og fleire fjorder i
Salten.

Ser vi på selve innkrevinga, som hos oss da foregikk i Langsund, så
bærer den nærmest preg av utpressing eller rov til å begynne med. I
alt 7 skattytere her gav i 1558 1 pund tørrfisk (7 kg), 1 alen
tøy, 2 luer og 5 kjeler av messing og kopper. Her blei ikke gitt
penger eller sølv. For Ullsfjord virker innkrevinga noe meir regulær.
De 3 fra Ullsnes gav 3 alen tøy og 1 tinnkanne, mens 4 fra Strømmen gav
2 alen tøy og 2 lodd sølv. Men vi kan notere oss at disse 7
Ullsfjordinger bare var knapt halvparten av de skattytere som svenskene
seinere fikk tak i.

I Malangen blei det i 1601 oppgitt at birkarlene til å begynne med
hadde tatt hva de kunne komme over, som kjeler, grener, klede etc.
Dette må gjelde tida forut for 1558. Fra Kallfjord heitte det samtidig
at fogdene også tok buskap, fe og kveg i skatt. Også det forhold at
antallet av skattytere i denne tidlige fase varierte sterkt, tyder på en
nokså ubefesta skatt her vest ved den tid krona selv overtok
innkrevinga. Først litt etter 7-årskrigen ser det ut til at skatten
blei meir regulær i vårt område.

Seinere blei skatteinnkrevinga i stor grad også forstyrra av de
politiske forhold. Under 7-årskrigen 1563-70 opphørte skattekrevinga i
vårt område. Derimot fikk svenskene fortsatt skatt fra Finnmark,
tildels også fra Kvenangen, noe som også synes å vise til eldre
tradisjoner her. Fra Lyngen til Malangen blei skatten fra krigsåra
forsøkt krevd etter freden. Seinere blei skattekrevinga også hindra av
de norske fogder. Tildels blei dette oppveid av meir aggresiv holdning
fra de svenske fogder. Resultatet blei et sterkt varierende antall
skattytere. Enkelte år, som 1572-73, 1596, 1599 og 1603, uteblei
svenskeskatten. I 1597 forsøkte svenskene å ta igjen det tapte ved å
inkassere skatten for 2 år. Ca 1600 forsøkte svenskene å omorganisere
skattesystemet, delvis ved å sette inn egne kystfogder, delvis ved meir
differensiering i skatten. Det blei meir geografiske forskjeller, og
det blei tatt meir hensyn til yternes skatte-evne. Nå slapp f. eks.
fattige, gamle og krøplinger skatt eller med redusert skatt, og det
blei stundom oppgitt når folk var død. I 1595 slapp således
krøplingen Sven Nilsen i Nord-Grunnfjord skatt. I 1606 oppgis f.eks. 4
fattige, 1 død og 2 drukna i Skogsfjord-Leirbog (Dåfjord). Av de nye
satsene kom ca 1598-99 en halvskatt på daler, og det kom en mindre
skatt på skogmenn på 1 mark, uten at vi veit hvem dette gjaldt. I 1607
nemnes 2 menn i Skogsfjord-Leirbog med springskatt på daler. Her var
det tydeligvis tale om ungdommer i etableringsfasen.

Ser vi bort fra forstyrrelser som de politiske forhold forårsaka i
skattekrevinga, synes det likevel klart at innkrevinga i vårt område
med tida blei meir regul'r når det gjelder skattesatser og ytelser.
Viktige skattevarer var edelmetall (sølv) og penger, importerte
stoffer og etterspurte lokalprodukt som pelsverk og tørrfisk, i ulike
kombinasjoner. Etter 1606 kom tørrfisken inn i større grad, med 2 vågs
sats (36 kilo), tilsvarende 1 daler i penger. Dette kan ha sammenheng
med bedre muligheter for transport av skattevarene, i form av
kystgående skip, mens skatten tidligere blei frakta over fjellet. Et
tinsvitne fra 1615 oppgav svenskeskatten til daler, d.v.s. den
opprinnelige satsen, og dette var det Norge krevde inn 1611-12.

På grunn av at skatten blei betalt i ulike produkt og gjerne i ulike
kombinasjoner, er det vanskelig å se hvilke satser som blei fulgt år
for år. Vi kjener heller ikke så godt til omregningsverdien av de
ulike produkt. Noen ganger kunne det være tale om at restanser blei
betalt samtidig med skatten, eller at en mann avla skatt for fleire
ytere. Det generelle bildet er likevel at daler satsen var
normalytelsen før syv-årskrigen, og 1 dalersatsen etter krigen. Vi ser
da at 1 daler blei satt lik 1 oter, 2 lodd sølv 14,6 gram eller 2
alen klede, 1 rane (grene), 2 våg tørrfisk, eller 7-8 mark kopper-og
messingvarer.

Enkelte år kunne det likevel bli betalt både meir eller mindre enn
normalytinga. For 1571 blei det delvis betalt restanser fra krigsåra,
og i 1584 ser vi at Håkon Nilsen i Nord-Grunnfjord og fleire
skattemenn fikk overført restanser til etterfølgende år. I 1596-97 blei
det krevd 2 års skatt under ett, og i 1598 foreligger ei egen
restanseliste for 9 samer i Strømmen i Ullsfjord. Når Lasse Olufsen i
Nord-Grunnfjord i 1574 betalte 6 lodd sølv, synes dette å måtte v're
på vegne av fleire ytere. I noen tilfeller er folk ført opp uten skatt,
som Vellom Olsen i Langsund i 1561. Han betalte imidlertid i 1562, og
var trulig uten inntekt året før. I 1562 var det i Langsund bare 2
betalere av 11, uten at vi kjenner grunnen. I 1581 forsøkte
skattekreverne seg med en tilleggsskatt i Ullsfjord, i form av niste
(torsk), i 1583 i Nord-Grunnfjord, i form av spisefisk (tørka
flyndre). Dette blei imidlertid møtt med motstand, og hurtig oppgitt.

Skattekreverne var altså svenske fogder, som kom over fjellet på
vinterføre og henta skatten på meir eller mindre faste skattesteder i
fjordene og øyene. Til hjelp med dette hadde de såkalte finnelensmenn,
som selv var skattefrie . Slike møter vi første gang i Kallfjord i
1596, omkring 1605-06 også på Rebbeby og i Ullsfjord. Også fra norsk
side hører vi om egne finnelensmenn, som i 1599 i Lyngen, og i 1609 i
Ullsfjord. På Reinøy-Ringvassøy har vi ikke opplysninger om egne
finnelensmenn. Disse finnelensmenn var utpekt av myndighetene, og
virka bare for dem som utpekte dem. I 1605 hører vi at den svenske
finnelensmannen i Lyngen hadde i oppdrag å samle all skattefisken i
området, også fra Karlsøy, og fare til fjordbotn, d.v.s. Skibotn. I
1612-13 var det den norske finnelensmann i Lyngen som sørga for å
innkreve lappeskatten for de norske myndigheter.

Det ser ut til at det totale skattepresset aukte for sjøsamene i vårt
område, og at det ca 1600 var på nærmere 3 daler per skattyter,
tilsvarende 5 -6 våg tørrfisk eller godt over 100 kilo. Det er da
ikke rart at samene i begynnelsen av 1600-tallet omtales som sterkt
forarma i de svenske skattelister.
 

Kalmarkrigen

Normale tilstander var likevel ikke inntrådt. Det blei stadig sendt
inn klager og besværinger fra begge sider over påståtte overgrep, og
det blei stadig gjort undersøkelser for å finne ut om forholda, når
det gjaldt skatterettigheter og skattegrenser.

Alt i 1585 kom svenske beskyldninger om at nordmennene hadde fortrengt
samene, således fra Sør-Kvaløy,Reinøy og Langsund. Fra Langsund hadde
da samene måttet flytte til Nord-Grunnfjord, heitte det. Det stemmer
da også at Langsund i løpet av 1570-80-åra fikk utskifta si samiske
befolkning med ei norsk. Vi kan også se av skattelistene at enkelte
Langsundsamer virkelig flytta til Grunnfjord. Av 3 samer som var igjen i
Langsund i 1580, finner vi en bosatt i Grunnfjord i 1582. Det er
likevel ikke sikkert at dette var noen regulær fordrivelse .
Oppgivelse av Langsund som samisk bygd kan også sees som en del av en
langvarig prosess, der nordmenn overtok samiske boplasser både på
Ringvassøy, Reinøy og fastlandet. Dels kan dette ha sammenheng med
endringer i samisk næringsliv, dels med større vekt på februk fra
norsk side, og aukt etterspørsel etter jord. Den samme utvikling
finner vi også bl.a. på Sør-Kvaløy, i Malangen og i Skjervøy. For de
svenske fogder, som ikke lenger fant samene på sine gamle boplasser,
kunne flyttinga naturlig nok fortone seg som fordrivelse .

Reint kritisk blei det først i 1590-åra. I Sverige var hertug Karl den
virkelige leder, og politisk meget aggresiv. Fra 1599 var han også
konge i namnet. I Danmark kom Kristian 4. til makta i 1596 som myndig.
Også han viste seg svært pågående i politikken. Begge statsledere n'rte
dessuten stor mistillit til hverandre.

Kristians interesse for Nordområda førte til at en egen lensherre blei
sendt til Vardøhus i 1596. To år seinere blei så hovedlenet
Nordlandene skapt, ved at smålena fra Tromsen og sørover blei lagt
inn under lensherren på Bodøgård, som nå blei fast residens for
lensherren. Tidligere hadde lensherrene vanligvis oppholdt seg utenfor
lenet. Lensherren på Bodøgård blei nå personlig pålagt å besøke alle
samiske bosteder, bl.a. Grunnfjord og Ullsfjord.

I 1599 utførte Kristian 4. sin berømte inspeksjonstur til Vardøhus og
Kola. Han var trulig den eineste monark som besøkte Nord-Norge mellom
vikingtida og 1800-tallet. Flåten hans fulgte da leia utafor kysten,
men på heimtur ville Kristian ta seg inn mot Tromsøy, utvilsomt gjennom
Fugløysundet. Dette var i slutten av mai, og på grunn av skodde, måtte
flåten snu og gå til sjøs igjen.

Med erobring av russernes skatterett i 1595 fikk svenskene en ny
formell basis for si skattekreving av sjøsamene. Selv om russerne
fortsatte å kreve skatt noen år, var de nå i realiteten ute av bildet.
Det var mellom Sverige og Danmark-Norge kampen til slutt skulle stå.
Denne kampen foregikk på mange områder.

Norsk overtakelse av samiske boplasser fortsatte, og til svenskenes
vrede forsvant samene etterhvert også fra Rebbeby, Skulgammen
(Kvalsund), Nord-Grunnfjord, og deler av Kjosen (Storsteinnes). Dette
blei stadig av svenskene sett på som en fordrivelse, som fogdene stod
bak, for å hindre den svenske skattekrevinga. Om dette er riktig,
mangler vi kilder til å bedømme.

Imidlertid gjorde i alle fall de norske fogdene sitt beste for å
hindre at de svenske fogdene skulle få inn skatten. Etter 1600 gikk
det svenske skattesystemet meir eller mindre i oppløsning. I 1603
betalte Ullsfjord skatten, mens svenskene ikke fikk noe lenger sør. I
1604 blei skatten igjen innkrevd. Det er tydelig at det nå også var
mye uro blant skattyterne, med flyttinger og rømminger . I 1605 ser vi
av skattelistene at en del nye flytninger hadde funnet sted. Bl.a. var
en mann fra Strømmen i Ullsfjord flytta til Nord- Grunnfjord, mens 2 fra
Strømmen var flytta til Skogsfjor. Samme året var en mann fra
Ringvassøy flytta til Kallfjord. En mann fra Kallfjord var rømt vekk,
og året etter rømte en mann på Bensnes til skogen. 1605 er siste året
det blei tatt skatt i Nord-Grunnfjord. Året etter var alle samene
flytta vekk fra Nord-Grunnfjord til Dåfjord, og det bodde nå samer
bare i Dåfjord og Skogsfjord. Dit var det også kommet et par nye folk
fra Bensnes i Ullsfjord. I 1607 var fleire rømt eller flytta vekk, både
fra Ringvassøy og Sør-Kvaløy. I Kallfjord var det en mann som rømte
når han fornam vår ankomst , som det heiter i fogdens regnskap 1606.
Noen samer var også gått i norsk tjeneste. Det var ikke lett å få inn
skatten under slike forhold. Det er kanskje grunnen til at svenskene i
1607 krevde dobbel yting. 1608 synes å være siste året svenskene
forsøkte å kreve opp skatten i vårt område.

Fra norsk side blei det nå fulgt en ny og meir hardhendt politikk, som
gikk ut på å tvangsflytte sjøsamene fra øyene og inn på fastlandet. I
1609 heitte det at sjøsamene, bl.a. fra Rebbeby, Kallfjordog Dåfjord,
var sendt inn i fjordene, etter ordre fra lensherren. Begrunnelsen var
dels at de da bodde meir samla og lettere kunne forsvare seg mot
svenskene, dels å hindre at svenskene skulle komme etter skatt heilt
utover på øyene, som blei betrakta som et reint norsk område.

Nettopp dette året blei også de gamle samiske eiendomsrettigheter ute
på øyene i Nord-Troms inndratt til fordel for staten. Det dreide seg
om landvare, gressleie og husfrelse, som endel norske oppsittere, især
i Skjervøy, betalte til samene. I vårt område angikk dette husfrelse
(tomteleie) fra Karlsøya og Rødgammen, samt gressleie, utrorslandvare
og husfrelse for rorbuer av Nord- Fugløya. Det var tydeligvis mye om å
gjøre å renske øyene for samisk bosetning og samiske rettigheter, slik
at svenskene ikke skulle få noe påskudd til å sette fram krav her.

Fogden på Karlsøy, Nils Paulsen, forsøkte seg også ca 1608-09 med en
aksjon mot birkarlenes handel i Lyngen. Når de kom ned på sin årlige
handelstur, blei de avtvunget en gave eller en skatt på 3-4 daler,
og fogden forsøkte også å hindre dem i å drive handel med sjøsamene.
På Skibotn hadde de fra tidligere stående buer til markedshandel, og
her lå båter som de tydeligvis brukte til omreisende handel i
fjordene. Både buene og båtene blei nå fjerna og frakta utover til
Karlsøy, der buene blei satt opp igjen.

Den nordnorske leidangsflåten på 13 skip var fortsatt holdt i hevd, og
til og med modernisert med små kanoner. For siste gang i historia blei
nå skipa pussa opp og utrusta, alt på innbyggernes bekostning, og var
dermed klar for innsats. Dette gjaldt også flåtens nordligste skip, ei
20-sesse, som i 1609 stod med alt sitt utstyr i et eget naust på
Karlsøy. Folk måtte også møte til våpenting, som vi ser av at 3 drenger
hos Bunde Brock på Bratrein blei bøtelagt i 1611 for å ha latt være.

Diplomatiet hadde imidlertid ikke gitt heilt opp. Det var blitt holdt
fleire forhandlingsmøter, bl.a. i 1601 og 1603, men uten resultat.
Likevel var ikke tanken om ei minnelig ordning av skattespørsmålet
oppgitt. Enda vinteren 1610 blei Bunde Brock på Bratrein sendt i
spesialoppdrag av lensherren for å inspisere de omstridte skatteområda
langs Kjølen fra indre Troms og sørover til Salten.

Ca 1607-10 satte imidlertid svenskene i gang en større aksjon. Det
blei bygd festninger i Vadsø og Alta, og kirker i Tysfjord, Alta og
Tana. I Alta blei et større skip bygd, og det blei satsa på sjøfiske og
laksefiske fleire steder på kysten. Etter dette begynte danskene å gi
opp håpet om å løyse konflikten ved forhandlinger. I 1611 erkl'rte så
Kristian 4. krig mot Sverige. Den fremste årsak til krigen var da
spørsmålet om herredømmet over Nordområda. Hos oss var det konkrete
spørsmålet om Lenangen og Ullsfjord skulle tilhøre Karlsøy og Norge
eller v're en del av Sverige.

Krigen blei stort sett ført på andre slagmarker enn Nord-Norge, og var
-- heldigvis for oss -- en av de få krigene på 15-1600-tallet som
Danmark vant. Selv om vi ikke kjenner til krigshandlinger hos oss,
fikk likevel mange føle krigens trussel. Det kosta ikke lite å sette i
stand og utruste leidangsskipet, som også skulle bemannes. Det skulle
holdes vardevakt. På grunn av frykten for svenske overfall over land,
fikk både samer og nordmenn ordre om å evakuere fra fastlandet og ut
til øyene. Båtene skulle også fjernes, så svenskene ikke skulle få noe
hjelp til å komme videre. Om husa skulle ødelegges, kjenner vi ikke
til.

Endel av samene, trulig frå Ullsfjorden, blei evakuert til sørdelen av
Reinøy under krigen, bl.a. Rottenby-Finnkrokan, i tida 1611-13. Det er
litt underlig at Ringvassøysamene midt under krigen, i 1612-13 og
delvis alt 1611-12, er skatteført under Ullsfjord. Var dette ei
tvangsflytting, eller bare et reint skatteteknisk forhold i lista? Fra
de norske bygder på fastlandet, Sør-Lenangen, Selnes, Jegervatn,
Bakkeby og Svendsby, flytta folket i 1611 over til øyene, især til
Karlsøy og Nordeidet. På Nordeidet kom således i 1611 5 nye oppsittere,
som bare satt der ei kort tid. Oppsitteren på Jegervatn og en husmann
fra Selnes flytta imidlertid heilt til Laukvik på Nord-Kvaløy. En
oppsitter på Bakkeby flytta til Skattøra, og en fra Svendsby flytta
til Grøtnes. På Svendsby nekta imidlertid en av de 5 oppsittere å
flytte. Også fra strøket Oldervik-Tønsnes-Tromsdalen flytta de fleste
over til øyene, bl.a. Grøtnes, Skulgammen, Tromsøya og Håkøya. Frav'ret
synes å ha vart ett eller et par års tid for de fleste. I 1612 var
folket fra Sør-Lenangen og Selnes flytta tilbake, mens Jegervatn og
Bakkeby og delvis Svensby fortsatt lå øde. I 1613 var også Bakkeby
bosatt, mens Jegervatn blei liggende øde like til 1616-17. Også
Svensby hadde problem med å få bosetninga opp igjen etter krigen. Noen
av dem som flytta, vendte nemlig ikke tilbake i det heile.

Ved fredslutninga i 1613 måtte svenskene oppgi sine skattekrav på
sjøsamene i Nord-Norge, og Kjølen blei stående som en slags
landegrense, selv om den endelige grenselinja først blei avklart i
1751. Russeskatten var tidligere oppgitt. Allerede fra 1611-12 eller
før blei både den svenske og russiske skatt innkrevd av Norge. Samene
både på Ringvassøy og i Ullsfjord var dermed for første gang blitt
norske undersåtter, i statsrettslig forstand.
 

Sjøsamene blir norsk

Var det så noen fordel for sjøsamene å bli norske undersåtter? Med
det skattepress, og ikke minst det umenneskelige politiske press de
hadde vært utsatt for i tida 1550-1611, må vi tru at deres nye
heilstatsstatus blei ønska velkommen.

Det var jo heller ikke slik at sjøsamene hadde samme tilknytning til
alle 3 rikene. Det russiske og svenske riket gjorde seg naturlig nok
mest gjeldende overfor innlandssamene og østsamene. Sjøsamene var på
mange måter n'rmest knytt til det norske samfunn, også før Kalmarkrigen.

I Karlsøy var sjøsamene på øyene på 1500-tallet vel innlemma i det
norske handelssystem. Det er meir usikkert om dette ogsågjelder
fjordsamene. Om russerne dreiv noe handel i dette området, når de kom
på sine skatteturer, mangler vi holdepunkt for å vurdere. Sjøsamene i
Tromsen len fikk også geistlig betjening fra den norske
kirkeorganisasjon, og en del av dem betalte avgifter til presteskapet
alt i 1588, noen 1 våg fisk årlig, noen mindre, de fleste intet, som
det blei sagt. Ordinær tiende blei imidlertid ikke gitt. I ei liste
over sjøsamene fra 1601 er de ulike finnefjorder oppført under de
ulike kirkesogn, noe som bekrefter den kirkelige tilhørighet.

Det vi veit minst om, er i hvor stor grad sjøsamene på 1500- tallet var
underlagt norsk jurisdiksjon eller rettshåndhevelse. I 1567-regnskapet
finnes ingen bøteinnførsler for samer i vårt område, men dette kan
være tilfeldig. I Tysfjord blei nemlig en sjøsame bøtelagt for et hor
dette året. Og vi kjenner til et tilfelle fra 1533, da noen finner i
Tromsen len blei hengt for å ha nekta å betale kongens skatt.
Tilfellet er interessant ved at det viser en aktiv samisk opposisjon
mot myndighetene. Dessuten skjedde avstraffelsen uten lov og dom --
d.v.s. vedkommende myndighetsperson overskred her sin juridiske
kompetanse og måtte selv svi for det. Det kan tyde på at
rettshåndhevelsen over samene ikke var særlig fast, men at den var
under etablering.

Det var da heller ikke krigen og fredsslutninga som gjorde samene
statsrettslig til nordmenn. Seinest i 1611-12 var både russeskatten og
svenskeskatten, trulig med den sterkestes rett , overtatt av de
norske myndigheter. Russeskatten var da kanskje innkrevd heilt fra ca
1600. Konfiskasjonen av de samiske jordleieavgiftene skjedde i 1608-09.
I 1609 blei de også pålagt den gamle norske statsskatten, leidang, nå
kalt finneleidang. Norsk jurisdiksjon over sjøsamene var også klar før
krigen var over. I det første bevarte lensregnskap fra denne tida,
1611-12, blei 6 samer i Ullsfjord bøtelagt for å ha unnlatt å søke
tinget i Helgøy tinglag, og en same fra Kallfjord, som var rømt til
Finnmark, blei henta heim og dømt i ei sedelighetssak. Trulig var
rettshåndhevelsen en god del eldre enn dette. I alle fall ser vi at
lensherren sørga for å få dømt 3 sjøsamer i Kallfjord for trolldom
under et opphold på Tromsøy i 1609. I ei liste over sjøsamene i lenet
samme året er disse ført under sine respektive tingsteder.

Det forhold at endel samer blei bøtelagt for tingfall også i 1612-13
og 1616-17 kunne selvsagt tyde på at dette var en ny byrde samene var
pålagt og som de opponerte mot. Nå hadde samene særlig lang tingreise,
og tingfall var også vanlig blant de norske innbyggere, så dette kan
ikke tillegges særlig vekt.

Imidlertid er det påfallende få samer som havna i bøteregisteret, når
vi ser 10-året 1610-20 under ett. I etpar fall gjaldt det slagsmål,
men ellers var det helst i saker som direkte angikk myndighetene, som
skyssnekting til fogden. De indre, lokale stridigheter ser det ut til
at samene fortsatt lenge klarte opp i på egen hånd, i motsetning til de
norske lokalsamfunn.

Det eineste nye som skjedde etter fredsslutninga, var en forhøyelse
av leidangen og innføring av tiende på samenes kommersielle fiske, noe
som skjedde 1614-15. Denne tienden blei etter seinere opplysninger
ikke delt i 3 deler som den norske, men i 2 deler, der stat og
presteskap tok hver sin del. Begge deler skjedde som følge av at
russeskatten og svenskeskatten nå blei avvikla. Den norske
finneskatten fortsatte som før i lange tider.

Som en konklusjon på denne gjennomgangen kan vi si at innlemmelsen av
sjøsamene i det norske samfunn og den norske stat var en langsom
prosess, som i det store og heile var fullført allerede før
Kalmarkrigen. Imidlertid var det aldri tale om at de nye undersåtter
skulle behandles likt med de gamle. Fortsatt gjaldt det heilt
spesielle skatteregler for samene i forhold til nordmennene.

Blei det så billigere å være norske undersåtter?

Vi har tidligere sett at de 3 finneskatter tilsammen utgjorde opptil 3
riksdaler eller 6 våg fisk. Da nordmennene begynte å kreve den svenske
og russiske skatt, var den russiske skatt 1 ort ( daler) årlig. Den
svenske skatt blei redusert til gammel sats på daler, slik at dette i
alt blei 4 våg fisk. I tillegg kom finneleidang på pund fisk (
våg). Dette var altså en reduksjon på 1-1 våg. Med omlegginga i
1614-15 blei finneleidangen aukt fra pund til våg, mens den svenske
og russiske skatt på 1 våg falt bort. Skattene blei dermed redusert
til 3 våg fisk, d.v.s. med 2 våg (40 %) i forhold til de gamle
finneskattene.

Imidlertid kom fisketienden nå i tillegg, og den var trulig en god del
større enn det som tidligere var ytt i avgifter til kirka. Det er
derfor vanskelig å si om skatten blei mindre, men det er trulig at den
heller ikke blei større. Ei anna sak er at myndighetenes kontroll med
sjøsamene nå utvilsomt blei større, slik at skatteinnkrevinga trulig
blei meir effektiv. Antakelig steig også bøteinntektene til staten,
slik at det totale finansielle trykket aukte. Å foreta noen
sammenligning med de skatter og avgifter som nordmennene betalte, gir
materialet liten anledning til, og vil ikke bli forsøkt.
 

Den samiske bosetning i Karlsøy.

Som for den norske befolkninga, er det skattelistene som kan
fortelle oss hvor samene bodde og hvor mange de var. I tillegg til de
generelle problem med å bruke skattelistene til å vurdere
bosetningsforhold, kommer her de politiske forhold ved skattelegginga,
og gjør problema enda større. Det er da også det svenske
skattematerialet vi kan takke for at vi har et såpass godt kjennskap
til samene hos oss fra ca 1550 og utetter århundret. Fra norsk side er
svært lite bevart av de samiske skattelistene så tidlig.

Den samiske bosetning har på 1500-tallet ligget klart adskilt fra den
norske. Nordmennene var stort sett ei kystbefolkning, samene ei
fjordbefolkning. Vi finner således samisk bosetning i Kvenangen,
Nordreisa, Lyngen, Ullsfjord, Balsfjord og Malangen. I tillegg fantes
samiske bygder på Reinøy, Ringvassøy og Sør-Kvaløy. Den øysamiske
bosetning var imidlertid ikke stor.

Ullsfjordsamene hørte på 1500-tallet trulig til Karlsøy, både geistlig
og verdslig, og i det etterfølgende skal vi derfor behandle dem sammen
med samene på øyene i Karlsøy. For sammenlignings skyld skal vi også ta
med samene på Sør-Kvaløy og i Kvalsund, selv om disse hørte inne under
Tromsø Kirkes, og tildels lå under Hillesøy tinglag. Lyngssamene synes
på 1500-tallet i sin helhet å ha ligget under Skjervøy kirke og hørt
til Skjervøy tinglag.

Ved begynnelsen av perioden ca (1500) synes heile fastlandet i Karlsøy
(Lenangslandet), heile Reinøy og heile Ringvassøy å ha vært samiske
bosetningsområder, kanskje med unntak av Skogsfjord og Fagerfjord.

Ved midten av 1500-tallet hadde nordmennene begynt å bosette seg på
fastlandet og på øst-og sørsida av Reinøy. Det bodde nå samer i
Ullsfjord og Sørfjord fra Ullsnes og innover, trulig også på
Bakkeby-Jegervatn. Samene her er dels nemnt under selve fjorden,
Ullsfjord eller under dens samiske namn Moskovuodna d.v.s. den trange
fjord, egentlig Sørfjord. Dels er samene her ført opp under de enkelte
boplasser eller skatteinnkrevingssteder, som Strømmen, Ullsnes, Berg,
Bensnes, Storsteinnes og Kjosen. På Sør-Kvaløy nemnes samene under
Kallfjord og Rebbeby, d.v.s. det som nå er Finnes- Finnvik og Finnland
på Kvaløysletta, foruten Kvalsund. På øyene hos oss er samer oppført
under Reinøy, Langsund, Grunnfjord, Dåfjord- Leirbogen og Skogsfjord, i
varierende omfang.

Det er vanskelig ut fra dette å vite hvor de samiske boplasser
egentlig lå. Har sjøsamene, som enkelte har meint, flytta mellom
fleire boplasser i løpet av ett år, f.eks. i forbindelse med
seterdrift, jakt og fiske? De kan da ha flytta mellom fastlandet og
øyene, eller de kan ha flytta mellom fleire boplasser på fastlandet
eller på øyene. Men de kan også ha skifta boplass med års mellomrom,
ettersom brenseltilgang, beite og fiske forandra seg lokalt. Det er
også spørsmål om hvorvidt skattekreverne har ført opp alle bostedene,
eller om det bare er skatteinnkrevingsstedene som framgår av listene.
Svenskene klaga dessuten stadig over at samene blei fordrevet fra sine
boplasser av nordmenn -- er det ei slik folkeflytting som gjenspeiles i
de endringer som framgår av skattelistene?

Kvaløysamene er oftest ført opp under 2 boplasser eller skattesteder.
Det eine var Kallfjord, som nemnes årlig fra 1571. I åra forut for
7-årskrigen oppgis Kallvik, som utvilsomt står for Kallfjord. Aller
først finner vi imidlertid Kvenfjord. I 1560 finner vi her de samme
skattebetalere som året etter er oppført i Kallvik. Det kan etter dette
se ut til at Kvenfjord er et eldre namn på Kallfjord. I 1607 oppføres
en skattemann som ellers er nemnt under Kallfjord, i Lifzfiordh ,
trulig identisk med Lyfjord. Det betyr utvilsomt at skattefolket i
Kallfjord har hatt boplassene spredt rundt heile fjorden.

Det andre skattestedet på Sør-Kvaløy er Rebbeby, som forekommer årlig
i listene. I 3 år i tida 1571-75 nemnes og samer i Kvalsund, folk som
ellers føres opp under Rebbeby. Enda i 1614-15 nemnes en same i
Kvalsund. Det er derfor tydelig at Rebbeby har vært innkrevingssted
for et større område enn Finnland-Finnes. Tildels synes Kvalsundsamene
å ha vært bosatt på Skulgammen på Ringvassøy. I 1595-1602 nemnes
Skulgammen som en tidligere sameboplass, men gården hadde i 1567 2
norske oppsittere, så det ser ut til at det var både norske og samiske
beboere der samtidig. I 1558 nemnes og Tønsvik som samisk boplass.

Også Ullsfjordsamene blei vanligvis skattlagt på 2 steder: Strømmen ved
innløpet til den egentlige Sørfjord, og ett sted på nordsida av
Kjosen. Her nemnes først Ullsnes, så Berg noen år, og deretter Bensnes
og Storsteinnes (Steinnes i skattelistene), i noe blanda orden.

Strømmen var tydeligvis et fast skattekrevingssted, heilt fram til
Kalmarkrigen. I 1609 oppgis også folk på Hjellnes, så folk har nok
bodd noe meir spredt. Det er likevel tydelig at folk bare har bodd i
den ytre del av Sørfjord, og brukt den indre del som almenning til
beite, jakt og vedskog. Enda i første halvdel av 1700- tallet framgår
det at det ikke bodde folk lenger inn enn Sjursnes- Stakkenes, og dette
er nok et gammelt mønster.

Når det gjelder skattestedet i Kjosen, ser vi altså ei generell
forflytning innover i fjorden fra Ullsnes til Storsteinnes, selv om
distansen ikke er så lang. Dette kunne tyde på at samene er blitt
drevet stadig lenger innover Kjosen av ei norsk befolkning.

I 1567 veit vi at det bodde en norsk oppsitter på Ullsnes. Når vi
kommer fram til 1610, bodde det nordmenn også innover på Svensby. Men
både i 1563 og 1571 var det samiske oppsittere på Ullsnes,
sannsynligvis også i mellomtida, da skatteinnkrevinga var avbrutt av
krigen. Som på Skulgammen, har gårdsområdet vært bosatt av begge
folkegrupper samtidig, uten at vi kjenner noe n'rmere til forholdet
mellom dem.

De fleste år er bare ett skattested oppgitt i Kjosen. Men noen få år
er det oppgitt 2 steder. I 1571 er både Ullsnes og Berg nemnt, i 1576
Berg og Bensnes, i 1577-78 Ullsnes og Bensnes. Så følger en periode
med bare Bensnes, deretter bare Storsteinnes. I 1604-07 var Bensnes
igjen skattested.

Dette tyder på at samene i Kjosen var bosatt fleire steder samtidig,
kanskje på alle 4 oppgitte steder, men at skattekrevinga de enkelte år
konsentrerte seg om en eller etpar av boplassene. Det ser også ut til
at den ytterste del av Kjosen (Ullsnes-Berg) etter ei tid blei oppgitt
av samene som boplass.

Da svenskeskatten av hensyn til fjelltransporten blei inkassert på
vinterføret, kan vi gå ut fra at de oppgitte boplassene var samenes
vinterboplasser. Om dette også var heilårs boplasser, er vanskelig å
vurdere. Vi kan ikke utelukke at samene om våren og sommeren kan ha
hatt sommersetre lenger ute på Lenangslandet. Enda i 1567 var det få
nordmannsgårder på fastlandet: Nordlenangen (2), Sørlenangen (2),
Selnes (1), og Ullsnes (1), ialt 6 oppsittere. Mye taler for at dette
var ei nokså ny bosetning i 1567. Vi kan også merke oss at både
Bakkeby og Jegervatn mangla som norske gårder i 1567 -- kanskje fordi
området var benytta av samene. Fleire steder på fastlandet er det
registrert tufter som er blitt tolka som samiske, således i
Nordlenangen og Ravik. I 1598 nemnes også tilfeldig en samisk oppsitter
ved Lyngstua, trulig Nordlenangen- Russelv eller Gamvik. Men vår-og
sommerboplasser ute på øyene kan også tenkes, der fiske og fangst har
vært drevet av mannfolka. Især synes Nord-Fugøløy langt attover i tida
å ha vært et viktig spiskammers for store deler av folket i
Lenangen-Ullsfjord, Lyngen og Skjervøy. Vi har også tradisjon bevart om
at fjordsamene i gamle dager skal ha drevet vårfiske fleire steder på
Vanna og Nord-Kvaløy.

Vi har tidligere gjort rede for de samiske tuftegruppene som er funnet
ute på øyene. Når vi møter sjøsamene her ute i de svenske skattelister
fra 1558, er de alle oppført under Langsund. Med avbrudd for
7-årskrigen og åra 1575-76, finner vi samer i Langsund fram ti 1581.
Fra 1571 kommer også Nord-Grunnfjord inn som skattested, og her finner
vi samiske oppsittere fram til 1605, med avbrudd for året 1581. Vi ser
altså at i tida 1571-81 er både Langsund og Nord-Grunnfjord de fleste
år ført opp som samiske boplasser. I 1605 er samene oppført både i
Nord-Grunnfjord og Skogsfjord, i 1606-07 under Skogsfjord og Leirbogen,
som i denne forbindelse må bety Dåfjorden. Siste året, 1608, er alle
ført under Skogsfjord.

Hva betyr så alt dette -- er det en fordrivelsesprosess vestover vi
her er vitne til, eller betyr det at samene var bosatt alle de nemnte
steder, og at bare innkrevingsstedet veksla?

Når vi i en 10-års periode finner samer nemnt både i Langsund og
Nord-Grunnfjord, er det klart at de har vært bosatt begge steder
samtidig. Sammenligener vi med det lille som finnes av norske
skattelister over samene, har vi et manntall fra 1601 som oppgir 5
oppsittere i Nord-Grunnfjord og 1 i Skogsfjord. Slik dette omtales, får
vi inntrykk av at det dreide seg om faste, heilårs boplasser. I den
svenske lista for samme året, er alle samene ført under Grunnfjord,
også han som ifølge den norske lista var bosatt i Skogsfjord. Dette
tyder på at bosted og skattested ikke alltid var sammenfallende.

Dette støttes også av det arkeologiske materialet fra 1500- tallet.
Både i Nord-Grunnfjord og i Dåfjord har vi daterte samiske tufter som
er eldre enn den skriftfesta bosetning. I Dåfjord har vi 2 dateringer
fra ca 1540 og 1550, mens vi har 4 dateringer fra Nord-Grunnfjord, fra
ca 1535, 1545, 1585 og 1590.

Imidlertid synes der i løpet av perioden også å ha foregått ei
folkeflytting vestover på Ringvassøy. Fleire gager klaga de svenske
fogdene over at samene var fordrevet av norske oppsittere. Alt i 1585
heitte det at samene var fordrevet av nordmenn fra Langsund, og at
noen hadde slått seg ned i Nord-Grunnfjord. I 1595 blei det klaga over
at samene var fordrevet fra Langsund og Reinøy. I 1602 heitte det at
samene i Langsund lenge hadde vært borte , og at samene i
Nord-Grunnfjord var fordrevet dit fra Langsund. Vi ser da også at mens
der i 1567 ikke var oppgitt en eineste norsk gård i Langsund, fantes
der i 1610 6 bosatte steder, med 8 brukere. Nord- Grunnfjord hadde
heller ikke norske oppsittere i 1567, men 2 i 1610. I 1581 er siste
året svenskene tok skatt i Langsund, i 1605 siste året i
Nord-Grunnfjord. I 1605 heitte det at Grunnfjord lå heilt øde, og at de
som igjen lever , bodde i Leirbogen (Dåfjord) og Skogsfjord.
Imidlertid oppgis 2 samer i Grunnfjord i det norske regnskap enda i
1611-12. Dette er siste gang Grunnfjord nemnes.

Den aller siste påminnelse om den gamle samiske bosetninga i Langsund
finner vi i 1612-13, ca 30 år etter at de siste samene blei borte i
skattelistene. Da blei en dreng i Langsund bøtelagt fordi han hadde
brukt søndagen til å flytte et stabbur han hadde kjøpt der av en finn
.

I de norske skattelistene fra 1609-10 og videre utover er det Dåfjord
som er det vanlige skattestedet for sjøsamene, og det ser ut til at
dette blei deres siste, faste tilholdssted på øya i denne perioden.
Skogsfjord hører vi lite om som samisk bygd etter 1608, men vi skal
seinere på 1600-tallet møte samer der, og det kan tenkes de bodde i
fjorden heile tida.

Etter dette ser det ut til at det opprinnelig har bodd samer både i
Langsund, Nord-Grunnfjord, Dåfjord og Skogsfjord, om ikke nødvendigvis
alle steder samtidig. Etterhvert er de så trengt vekk av den norske
bosetninga fra alle stedene, unntatt Dåfjord. Når det i listene oppgis
Langsund, betyr dette utvilsomt at samene har bodd både på Ringvassøy
og Reinøy. Dette får vi bekrefta i 1602, da det blei oppgitt at i 1581
var 3 lapper på Reinøy blitt skattlagt av svenskene. I skattelista
for dette året er Langsund oppgitt som skattested for 3 skattytere.

I Sverige har riksrevisjonen hatt problem med å forstå denne flyttinga
av folk og skattesteder. Tildels har byråkratene trudd at
Langsundsamene fortsatt bodde i Langsund, men uten å betale skatt. I
1602 finner vi således ei beregning som viser utestående
skatterestanse for 22 år for Langsund, med 66 daler, eller 141 daler med
renter. En tilsvarende misforståelse for Ullsnes viste restanser på
234 daler for 39 år.

Om samene på øyene har deltatt i sesongflyttinger i forbindelse med
setring, jakt og fiske, avslører ikke kildene for oss. Vi har
tidligere nemnt stadnamn med seter og sete, som kunne tyde på dette.
Daterte samiske tufter som Bårset fra ca 1530 og fra Burøy fra tida
etter 1530, kunne gi støtte til en hypotese om at de gårdene på
1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, som ifølge kildene ikke var
brukt av norske bygslere, istedet var bosatt eller brukt av sjøsamene
i området. Foruten de to nemnte gårder, gjelder dette Toftefjord,
Andammen og Måsvær.

Ved Skogsfjordvatn forteller en gammel tradisjon om en samisk
sommerboplass oppi skogåsen øst for vatnet, og der er tufter som synes
å v're eldre enn den bosetninga vi ellers veit om ved vatnet.

Ser vi det totale bosetningsbildet i Karlsøy under ett, er det mye som
taler for at samene tidlig på 1500-tallet har beherska både heile
fastlandet, heile Reinøy og Ringvassøy og trulig enkelte områder
lenger ute på øyene. Dette betyr da at de nordmenn som er oppgitt i
1567 på Lenangslandet, Reinøy og Ringvassøy, var ny- innflyttere.
Etterhvert blei mesteparten av det gamle samiske bruksområdet overtatt
av norske brukere. Ca 1620 synes bare Dåfjord å være hevda som samisk
boplass.

Med overgang til norsk bruk blei gårdene skyldsatt og gjort til
krongods, etter tidligere å ha vært hevda som finnerydninger eller
finneodel. Tildels synes samene å ha innkrevd bruksavgifter av de nye
norske brukere, men etterhvert gikk denne rettighet tapt. Istedet blei
samenes hovedfjord, Dåfjord, lagt inn under Helgøygården som
ressursområde.

Lignende flytteprosesser som i Karlsøy, ser man klart også i
nabo-områda. I Skjervøy sogn oppgav samene fastlandet i tida 1570-
1610, og Kjosen blei delvis oppgitt. Fra 1590-åra flytta nordmenn også
inn i Kvalsund og Rebbeby, og fra 1612-13 nemnes norske oppsittere i
Kallfjord. I Malangen fantes norske oppsittere heilt innfor Sand i
1590-åra. Ca 1610 var norske brukere kommet inn på Musvær, Grøtfjord
og Tromvik, som trulig hadde vært underlagt Kallfjordsamene.

Det er liten grunn til å tru at denne flytteprosessen skyltes at
samene blei fordrevet av politiske årsaker, som svenskene meinte. Det
er meir sannsynlig at den norske innflytting i de samiske områder
skyldtes større satsing på jordbruket, især i perioden etter ca 1550.
For en del kan det tenkes at innflyttinga stod i forbindelse med
omlegging i det samiske driftsmønster, f.eks. ved at endel av deres
bruksområder eller sesongboplasser blei oppgitt. Likevel er det
sannsynlig at samene enkelte steder nå måtte ta til takke med meir
marginale eller magre boplasser enn før.
 
 

Hvor mange samer bodde her?

Det er svært vanskelig å beregne noe nøyaktig antall for den
samiske befolkning på øyene og i Ullsfjord. Fra norsk side har vi
svært få oppgaver bevart, og den svenske skattelegginga var i heile
perioden svært ujamn, avhengig av pågåenhet hos de svenske fogder og
norsk motstand. Talla for skattemenn varierer derfor meget.

I Ullsfjord starta de svenske listene med 4 i 1555, steig til 7 i
1558, og var enkelte år oppe i 15-20 skattytere. Det var topp i 1598
og 1604 med 23. Innimellom var tallet nede i 5-6 (1580 og 1587). For
øyene i Karlsøy starta det med 7 skattytere i 1558, og var oppe i 11 i
1562-63, men bare 2-3 i 1574-76. Selv om det reelle antall nok har
variert noe p.g.a. flyttinger, dødsfall etc. må befolkninga ha vært
meir konstant enn dette. Det er da sannsynlig at det er de største
talla som best gir uttrykk for folketallet. For enkelte år kan det se
ut til at de svenske fogdene har regna 7-8 skattytere som et
normaltall for Reinøy-Ringvassøy.

I et norsk skattemanntall fra 1599 blei det regna med 6 skattefinner
på Ringvassøy og 16 i Ullsfjord, mens Lyngen hadde heile 30. På Rebbeby
var 7 skattytere og i Kallfjord 11. Et anna manntall fra 1601 regna
opp 5 skattytere i Nord-Grunnfjord og 1 i Skogsfjord, 23 i Ullsfjord,
33 i Lyngen, 8 i Kallfjord og 7 på Rebbeby. For Ullsfjord, Ringvassøy
og Kvaløy tilsammen gir dette 40- 44 skattytere i de norske listene,
mens de svenske listene ca 1600 hadde i alt 50-52 skattytere. Dette
var det høgste samiske folketallet som er oppgitt. Ca 1610 var
antallet ca 36-37 i de norske listene, steig litt under krigen 1613-14
til 42, og gikk ned til 30 ca 1620.

Etter 1608 er det bare de norske skattelistene vi har å holde oss til.
De synes å vise til en klar reduksjon i antallet skattytere, som trulig
også avspeilte en reell befolkningsnedgang. For Ringvassøy gikk tallet
mot 4 ca 1620, og vi skal seinere se at tallet sank ytterligere.
Kallfjord enda tilsvarende på 5-6 og Rebbeby på 3-4 skattytere.
Ullsfjord holdt seg best i perioden, med 19 ytere 1619-20, og 15 året
etter.

Det kan altså se ut til at forholda under og etter Kalmarkrigen førte
til ei delvis oppløsning av de samiske øybygder, mens fjordene beholdt
sin karakter av samiske kjerneområder. Trulig avspeiler dette
endringene i samenes statsrettslige status. Den konsentrerte, isolerte
samiske bosetning var ikke lenger politisk nødvendig, og øysamenes
samfunn løyste seg gradvis opp og blei innlemma i de norske bygder.
Det kan og se ut til noe meir flytting av samene i denne tida. I
1615-16 flytta f.eks. Anders Ormsen fra Dåfjord til Ullsfjord, og året
etter kom to Ullsfjordsamer til Dåfjord, Oluf Tiermann og Nils
Andersen. Oluf flytta imidlertid hurtig tilbake til Ullsfjord, mens
Nils flytta videre til Kallfjord.

Det er svært uvisst hvor mange individ eller innbyggere som skjuler seg
bak hver skattyter. Var f.eks. noen av skattyterne voksne, ugifte
menn? Fantes der folk som var for fattige til å komme med i listene?
Fantes der mange enke-familier , som ikke var skattepliktig? Fantes
det mange samer som klarte å stikke seg vekk for de svenske fogdene,
ved å rømme til fjells eller til de norske bygder?

I seinere del av perioden får vi i listene rede på endel slike
tilfeller, uten at vi kan vite noe om omfanget. I 1595 møter vi Sven
Nilssen i Nord-Grunnfjord, skattefri som krøpling. Hadde han familie?
I 1581 er to samer i Langsund oppgitt å v're død -- etterlot de seg
kone og barn? I 1605 var en same på Ringvassøy død og 2 var drukna,
året etter er en oppgitt død, og 4 oppgitt som fattige. Vi finner også
endel flytting dokumentert mellom Ringvassøy, Ullsfjord og
Rebbeby-Kallfjord, enten i forbindelse med giftermål eller
n'ringsaktiviteter. Dette kan vi se ved å studere namna til
skattyterne på de enkelte boplasser år for år. Endel flytting er også
oppgitt i skattelistene fra 1605 og utover, men her er det trulig
uttrykk for meir uro p.g.a. aukende strid om skatteinnkrevinga. Vi får
da også enkelte ganger oppgitt at folk direkte rømte unna
skattekreverne.

Ser vi n'rmere på namna til skattyterne, er det klart at det store
skifte i personer vanskelig kan forklares ved flytting mellom
boplasser. Noen ganger blei folk borte fra skattelistene, for å komme
igjen etter noen år. De kan da ha stukket seg vekk, eller sluppet skatt
p.g.a. fattigdom. I begge tilfeller betyr det at folketallet har vært
større enn talla de enkelte år antyder.

Ei mulighet er at enkelte samer har flytta ut av det samiske og inn i
det norske samfunn, i alle fall for ei tid. I de svenske listene
finner vi da også et par sikre eksempler på dette i 1605. Da tjente
Nils Larsen fra Bensnes i Kjosen hos en nordmann, og slapp skatt til
Sverige, mens en mann i Kallfjord som tjente hos en nordmann likevel
måtte betale. I de norske skattelistene fra 1610 og utetter finner vi
likeledes fleire personer med tilnamnet Finn som bodde ute på øyene
i Karlsøy og betalte vanlig nordmannsskatter. Noe tilsvarende kan ha
skjedd på 1500-tallet, men det kan og hende at dette var ei
avskalling fra de samiske samfunn som var ny på 1600-tallet, som
følge av endra politiske forhold.

For Reinøy-Ringvassøy finner vi for perioden 1558-1608 nemnt ialt 40
ulike personer, altså fordelt over 50 år. Noen av dem gjenfinnes over
ei årrekke, som Gunnar Rafaelsen. Han oppgis i Nord- Grunnfjord fra
1576 til han drukna i 1605, altså ca 30 år. Men også han var borte fra
listene i 1581 og 1590. Morten Aslaksen I er oppført i Nord-Grunnfjord
1574-76, i Langsund 1579-81, i Nord- Grunnfjord hvert år 1582-1602, da
han døde. Andre skattytere opptrer bare ett eller noen få år i listene,
uten at de kan gjenfinnes andre steder. Håkon Nilsen blei skattlagt
første gang i Nord-Grunnfjord i 1576 og siste gang i 1602, da han døde.
Men tilsammen skatta han bare i 8 år, mens han var frav'rende i
listene i 18 år, fordelt over heile perioden. Da han ikke kan
gjenfinnes i andre bygder, har han trulig hatt så dårlig økonomi at han
har sluppet skatt de fleste år.

Det tilsvarende tall av skattytere for Ullsfjord er ca 88. Skulle vi
regne med ei skjønnsmessig anslått skattetid per person på f.eks. 15
år, ville dette bety 12 skattytere årlig for øyene hos oss, og 26 for
Ullsfjord. Da har vi trulig fanga opp både de fattige og de som stakk
seg vekk enkelte år. Disse tall tilsvarer omtrentlig de maksimumstall
vi finner for disse to områder.

Regner vi med 5 personer bak hver skattyter, og lar dette inkludere
hustruer, barn, drenger, tauser, eldre og enker, blir den totale
samiske befolkning på Reinøy-Ringvassøy ca 60 og for Ullsfjord ca 130
individ. Dette er imidlertid uhyre usikre anslag, som i alle fall må
reduseres for tida etter Kalmarkrigen.

Det er et problem at vi har bevart så lite av samtidig skattemateriale
fra svensk og norsk side. I 1608 slutter de svenske listene, mens de
norske i liten grad er bevart forut for 1611-12. For året 1601 har vi
imidlertid skattemateriale fra begge sider. I det norske skattemanntall
dette året er det for Ringvassøy oppgitt 6 skattemenn, det samme som i
den svenske lista dette året. Ser vi på namna, blir det imidlertid i
alt 8 personer, da bare 4 av de 6 er felles i de to listene. Dette
støtter antakelsen om adskillig underdekning i skattelistene.
 
 

Samisk næringsliv og økonomi

Den norske bosetning var som vi har sett, svært kystorientert, med
et kommersielt fiske som hovedbasis, og med februk til sjølvforsyning.
Ut fra samenes bosetningsområde og naturressurser skulle vi vente noe
avik fra dette, med større vekt på februk, og mindre vekt på fiske. I
1667 gav f.eks. Ullsfjordfolket meir ostetiende per bruk enn det blei
gitt fra de norske bruk ute på øyene og fastlandet. Krongodsgårdene i
Karlsøy og Helgøy, som i hovedtrekk tilsvarer de gamle samiske bruk,
gav da også meir tiende enn kirke-og adelsgodse, der hovedmassen av
norske gårdbrukere tidligere holdt til. Det indre av
Ullsfjord-Sørfjord, Langsund og Nord-Grunnfjord er også stort sett
fiskefattige fjorder. Men avstanden ut til de gode fiskevær på
ytterkysten er ikke lenger enn at også fjordsamene kunne delta i de
sedvanlige sesongfiskeri. Når det gjelder jakt, var der trulig
fortsatt gode forhold for villreinjakt i innlandet, og seinere
opplysninger tyder også på at villreinen enda ikke hadde utspilt sin
rolle på øyene. Selveider, fuglefjell, egg-og dunvær og multemyrer har
stort sett bare vært å finne på ytterkysten, og underlagt privat,
d.v.s. norsk, eiendoms-og bruksrett. Det eineste unntaket var den
ressursrike Nord-Fugløy, der samene hadde eksklusive rettigheter fram
til 1609. Også seinere var øya en hovedbase i sjøsamenes
ressursutnytting. Fri jakt eller fangst synes det ellers bare å ha vært
på oter, rev og kval.

I de svenske skatteregnskap kommer vi såvidt på sporet av sjøsamenes
fiske. I 1558 avgav Arne Tordsen i Langsund 1 pund Bernfisk
(Bergensfisk) i skatt. Bortsett fra litt torsk og rokker som niste
i 1582-84, forekommer ikke fisk som skatt på øyene eller i Ullsfjord,
før i 1597, da det kom 2 pund Bernfisk fra Kallfjord. Først i 1606-07
kom endel fisk inn til den svenske krone . Dette sier ikke noe om
sjøsamenes produksjon, men om de svenske fogders transportproblem. For
å kunne frakte vekk skatten, måtte hovedproduktet tørrfisk gjennom
handelen omgjøres til meir transportvennlige produkt som penger, sølv
og dyre tøyer. Med innføringa av tiende på samenes fiske i 1614-15, får
vi også mulighet for å sammenligne samenes fiske med nordmennenes. Vi
ser da at sjøsamene deltok fullt ut i vinterfisket, men lite i
sommerfisket, noe som tyder på at februket var viktig. Dette skal vi
komme tilbake til.

Jordbruket er det likevel lite spor av i skattelistene. 11 raner eller
grener i 1598-1607 viser naturligvis til sauehold. Et par grener kom
fra Nord-Grunnfjord og resten fra Ullsfjord.

Samisk jakt og fangst har vi godt dokumentert i form av pelsverk, med
60 oterskinn, 32 rødrev, 8 kvitrev, korsrev og fjellrakk, som alt er
lokale produkt fra Ullsfjord eller øyene. I 1606 nemnes også et rør
d.v.s. et gev'r, som skattevare fra Bensnes. Av det oppgitte kom 4
oterskinn fra Langsund, 12 fra Nord- Grunnfjord og 1 fra
Dåfjord-Skogsfjord, det kom 4 rødrev og 1 kvit fjellrakk (kvitrev)
fra Nord-Grunnfjord. Vi ser av dette at samene ikke bare har drevet
revjakt i sine nærområder, men også oterjakt på ytterkysten, der oteren
syes å ha vært et almenningsvilt heilt til våre dager. Både oter og
rev synes å ha vært sterkt etterspurt av de svenske fogder. Det er
uklart hvordan vi skal tolke de 8 reinskin og reinhuder som blei
oppgitt i skatt, herav 1 fra Nord-Grunnfjord. Var dette villrein eller
tamrein? I tillegg blei det avgitt 6 reinkalvskinn under ett fra
Nord-Grunnfjord. Dette siste tyder kanskje meir på tamrein enn
villrein. Skal vi tolke talla direkte, kan reinen ikke ha vært særlig
viktig i samisk økonomi, hverken som vill eller tam. Dette samsvarer
og med gårdshaugsmaterialet. Imidlertid kan de små tall også skyldes
at skattefogden ikke var særlig interessert i reinskinn som vare,
fordi tilbudet fra Nordkalotten ellers var stort nok.

Det er bare en liten del av svenskeskatten som blei betalt med
lokalprodukt. Hovedmengden kom i sølv og sølvpenger, i andre metall
eller metallvarer som messing, kopper og tinn, eller i dyre
utenlandske stoffer, som nerst, forduk, engelsk, bommesi og gørlits.
Dette var klede, ullstoff og bomullstoff fra ulike steder i Europa. Alt
dette må samene ha skaffa tilveie ved å bytte mot lokalprodukt, som
tørrfisk, skinn eller jordbruksprodukt m.m.

Det er uvisst i hvor stor grad skattyterne selv har kunnet bestemme hva
de skulle levere i skatt. Det er sannsynlig at også skattekreverne har
hatt sitt å si når det blei bestemt hva som skulle leveres. Her har
transportproblema utvilsomt vært viktige. Først skulle varene med båt
til Skibotn, og så videre på vinterføre over fjellet, ned Tornedalen
til utskipningshamnene ved Bottenvika. Foruten at varene skulle v're
etterspurt på det svenske marked, måtte det v're produkt som var
holdbare, og som hadde høg verdi i forhold til vekt og volum. Her var
edelmetall, penger og fint pelsverk sikkert å foretrekke. Men det måtte
selvsagt også v're varer som lot seg skaffe, enten ved lokal
produksjon eller gjennom handelen, som tøyer. Når det gjelder penger og
sølv, er det vanskelig å vite om dette utgjorde et kapitaloverskudd som
sjøsamene vanligvis satt med, eller om dette var noe de årlig skaffa
tilveie gjennom handelen, for å tilfredsstille skattekreverne.
Messing, kopper og tinn var trulig for en stor del brukssaker som
samene satt med i sine heimer, som kjeler, lysestaker, krus etc. Men
også i slike ting kunne det ligge noe kapitaloppsamling.

I alle fall er det klart at sjøsamene i vårt område produserte varer
for salg, og at de stod i fast bytteforbindelse med handelsfolk, som
skaffa det de ønska av importvarer og penger.

For Langsund-Ringvassøy (Nord-Grunnfjord, Dåfjord, Skogsfjord) blei
det i alt i de femti år (1558-1608) levert skatt med 12,5 % i egen
produksjon og 87,5 % i handelsvarer (inkludert penger), når alt er
omregna til pengers verdi. Av handelsvarene var 48,5 % penger, 11,2 %
sølv, 14,1 % andre metaller og 13,7 % kjøpte tekstiler, mens skinn
utgjorde 9,1 %, fisk 2,5 % og grenene 0,8 %. Dette synes å vise at
sjøsamene var sterkt innlemma i handelssystemet på Bergen. I alt
avleverte sjøsamene i Langsund-Ringvassøy til Sverige i denne perioden
verdier for 241 daler, som igjen tilsvarer 482 våg eller 9 tonn
tørrfisk, eller 241 oterskinn, eller 482 alen klede. Dette var ingen
liten sum for ei befolkning som trulig dreide seg om ca 7 familier.
rlig tilsvarte det 179 kilo tørrfisk eller 5 oterskinn, hvis vi
fordeler det over 50 år. I virkeligheta kom det inn skatt bare i 39
år, og enkelte år var det et fåtall ytere som gav skatt.

For å finne ut om det var noen forskjell i betalingsmidlene mellom
samene i Langsund-Ringvassøy og naboene i Ullsfjord og på Sør-Kvaløy,
har jeg beregna lignende tall for de 3 regioner, men for letthets
skyld målt i antall ganger de forskjellige varer blei avlevert som
skatt, altså ikke omregna i verdi. Hensikten var å se om det var noen
ulikhet mellom regionene, som kunne tolkes som utrykk for skattyternes
valg . Jeg har da gått ut fra at fogdene generelt stilte samme krav til
alle yterne i området når det gjaldt arten av skattevarene.

Vi ser da at Langsund-Ringvassøy betalte meir lokalvarer og mindre sølv
og penger enn de øvrige (13,5 % for Ringvassøy mot 10 % blant de 2
andre). Kvaløy og Ringvassøy gav meir pelsdyr enn Ullsfjord. Kvaløy
gav mest rev, Ringvassøy mest oter, noe som viser til ulike
naturmessige forhold. Av tekstil gav alle nokså likt. Av penger
edelmetall gav Ringvassøy minst (61,1 %), mens Ullsfjord gav mest
(74,5 %). Av sølv gav Ullsfjord 20 %, mens Ringvassøy og Sør-Kvaløy gav
12,4 %. Til gjengjeld gav Ringvasøy mest i bruksmetall (14,2 % mot
3,7 % i Ullsfjord).

Dette synes å vise at samene har hatt visse valgmuligheter når det
gjaldt skattevarer, ut fra lokale forutsetninger og økonomi. Det synes
også å vise at Ullsfjordsamene har hatt best økonomi, og at de satt
med et visst overskudd av sølv og penger som kunne nyttes til
skattevarer. Ringvassøysamene har vært fattigere, de har hatt mindre
kapitaloverskudd av handelen, og har måttet bruke både sitt
nyttemetall og sine lokalprodukt (fisk og pelsverk) direkte til å
betale skatten. Kanskje betyr det også at Ringvassøysamene i større
grad enn de øvrige produserte for og var avhengig av et marked, mens
Ullsfjordsamene i større grad levde i en sjølvbergingsøkonomi? Det kan
igien avspeile større vekt på fiske ute på øyene, mens fjordsamene
dreiv meir februk. Også oldsakmaterialet fra de utgravde samiske tufter
på Ringvassøy avspeiler i en vis grad en handelsøkonomi, med import av
keramikk, jernsaker etc.

De norske skattelister er så få at de gir liten innsikt i samisk
n'ringsliv og økonomi. De Langsundsamer som kan identifiseres i 1567
betalte alle med penger, mens det i Nord-Troms blei betalt en god del
med fisk, oftest i kombinasjon med penger (normalyting 1 daler og 1 våg
fisk, d.v.s. 1 daler). Dessuten kom det et oterskinn og endel grener.
For tida fra 1611-12 blei betalt bare med penger for heile lenet.

Samenei vårt område, både på Reinøy-Ringvassøy og i Ullsfjord, kan
næringsmessig best beskrives som fiskerbønder. Et vanlig namn på dem
har vært sjøfinner , sjøsamer. Næringsmessig synes det ikke å ha vært
markerte forskjeller mellom sjøsamene og nordmennene i denne periode,
bortsett fra noe ulik vekt på fisket. Kulturelt har det naturligvis
vært forskjeller, især i språk, klesdrakt og boligformer. Sjøsamene
kalles alltid i de norske kilder finner , eller sjøfinner , noe som
tradisjonelt har vært brukt av nordmennene heilt fram til våre dager.
Det vi i nyere tid har kalt fjellfinner eller fjellsamer, kalles på
1500-tallet alltid lapper . De har på 1500-tallet utgjort ei egen
gruppe, både n'ringsmessig og kulturelt, heilt adskilt fra sjøsamene.
De har holdt til i de indre områder store deler av året, og kom om
sommeren ned i fjordbotna, bl.a. i Lyngen, for å fiske og drive litt
handel. Reindrift og jakt har spilt hovedrollen, noe vi kan se av
deres skattevarer i 1612-13: fjær, benkedynevar, lappesko og reinskinn,
som blei oppkrevd av den norske fogden på vegne av den norske stat. Som
handelsvarer brakte de i tillegg kjel-kopper og lappetøy, hører vi i
1609. Alt i 1522 omtales lappestøvler og finske dyner fra Tromsen som
inntekt på Bergenhus, utvilsomt fra den samme lappeskatten.

Denne forskjell i økonomi og kultur mellom sjøsamene og fjellsamene
kommer klart fram hos en forfatter fra siste halvdel av 1500-tallet, i
kampskriftet Den norske so fra 1584.

Forfatteren omtaler her sjøsamene og fjellsamene som henholdsvis de
tamme og ville finner . De ville brukte mye trolldom og var udøpte
hedninger som bare levde av jakt og holdt seg for seg selv i skog og
villmark, unntatt når de om sommeren reiste til sjøkanten for å fiske
og drive handel. Det framgår av dette at der må ha vært store
forskjeller mellom fjellsamene og sjøsamene på 1500-tallet, når det
gjelder kristendommen. Dette støttes og av Peder Claussen Friis, som i
si bok fra 1632 (forfatta før 1614) opplyser at når det gjaldt
trolldomskunst, var lappefinnene -- en part argere dermed enn
sjøfinner . Dette er en forskjell vi kan ha i minnet, når vi kommer
til finnemisjonen på 1700-tallet.

Fjellsamene blei ikke berørt av fredsavtalen i 1613. Det var først
grenseavtalen av 1751 som klargjorde deres statstilhørighet. Det er
disse samene som vi seinere skal møte igjen på Lenangslandet og heilt
ute på våre øyer, etterhvert som de i stadig større grad utover
17-1800-tallet satsa på tamreinhold. Som reindriftsnomader pendla de
over sv're avstander mellom vinterbeitene på vidda og sommerbeitet på
øyene. I dag er det denne innvandrergruppe av fjellsamer som
representerer samefolket hos oss, etterat det gamle sjøsamefolket i
Karlsøy er blitt fornorska.
 

Samer og nordmenn

Språk, klesdrakt og boligformer hos samene har utvilsomt vært
forskjellig fra norsk, trulig også andre sider av deres materielle og
åndelige liv. Religiøst hadde samene hos oss på 1500-tallet stått
under norsk innflytelse i fleire hundre år, og det er rimelig å tru at
de vesentligste elementer i kristendommen var godtatt av samene. I alle
høve hadde de formell tilknytning til kirka, ved at de i hvert fall
delvis betalte avgifter til presteskapet.

Et markert uttrykk for den påvirkinga samene hadde vært utsatt for fra
norsk side, er namneskikken. I alle fall når det gjelder de
offisielle namneformer, er det liten forskjell å spore mellom de to
folkegrupper. I te ten er det de middelalderske helgennamn vi finner
hos begge. Hos samene var de mest vanlige namn ifølge de svenske
skattelistene Nils, Oluf, Jon, Lars og Anders, mens de mest vanlige
norske namn i 1567 var Oluf, Jon, Peder, Anders, Erik, Lars og Nils.
Av namn som synes å være reint samiske, finner vi Raste, Kvive (av
gammelnorsk Kvigr?), og Panke. I begge gruppene finnes også et godt
utvalg av gammelnorske namn, som Aslak, Halvar, Gunnar, Asmund, Amund,
Håkon, Tor, Torstein, Bjørn, Halstein, Bård og Guttorm. Hos samene
finner vi også Helge, Ulf, Orm, Arvid og Gullbrand, mens nordmennene
brukte Arne, Eivind, Trond, Ståle, Torleif, Rådgeir, Gode, Bodvar,
Asbjørn og Harald. Vi kan også merke oss at samene hadde tatt i bruk
det nederlandske namnet Vellom, mens dette ikke forekommer hos
nordmennene så tidlig som i 1567. Som tilnamn hos samene forekommer
også Fjellmann, Handbogamann og Tiermann.

Forskjellen mellom samiske og norske namn var altså ikke stor. Ei anna
sak er at de samiske versjoner av de norske namn gjerne har vært noe
omdanna etter samisk språkfølelse, slik vi også kjenner det i dag.

Heller ikke når det gjelder næringsliv, synes forskjellen mellom de to
folkegrupper å ha vært stor. Begge har dreve fiske, fangst og februk,
men der kan ha vært noe ulik vektlegging på de enkelte næringsgreiner.
Trulig dreiv nordmennene et noe meir ensidig og kommersielt fiske enn
samene, mens samene trulig satsa noe meir på februk og jakt. Denne
ulike vektlegging på fiske og februk kan trulig forklare hvorfor de to
folkegrupper hadde valgt ulike bosetningsområder. Med større norsk
interesse for februk fra midten av 1500-tallet, ser vi likevel en klar
tendens til at samene oppgav endel av sine beste bruksområder, og
etablerte seg i meir marginale bygder. Trulig stod dette og i
forbindelse med ei omlegging i det samiske driftsmønster.

Den klare etniske avgrensning vi likevel finner mellom samiske og
norske bygder, var trulig for endel politisk betinga. Fordi samene i
området var underlagt et heilt anna beskatningsmønster enn
nordmennene, der ikke bare en, men tre stater var innblanda, var det
nødvendig med klare definisjoner av samiskhet . Ikke minst er det
trulig at de svenske og russiske fogder gjorde sitt beste for at de
etniske skillelinjer skulle bli opprettholdt, og at samene ikke i for
stor grad flytta utenfor sine grensemerker. De mange klager fra svensk
side over nordmenn som flytta inn i samiske områder, viser og at
svenskene motarbeidde norsk innflytting.

Vi har f.eks. ingen opplysninger om at samene på 1500-tallet har
flytta inn i de norske samfunn eller latt seg fornorske på noen måte.
Etter 1600 ser vi tendenser til litt oppmjuking av dette. Når en mann
da kalles Halvor Nordmann og en annen kalles Aslak Finn, tyder dette på
at enkelte folk av motsatt etnisk tilhørighet har flytta inn i et
område. Det var da naturlig å henge etniske merkelapper på dem. Men
dette var ikke byråkratiske etiketter, de var satt av sambygdingene.

Politisk betinga støtte fra svensk og russisk side kan og forklare at
samene lenge opprettholdt eiendomsrett til egen jord, og at nordmenn
som overtok samiske bruksretter, i en viss grad måtte betale for
dette. Da denne støtta var tapt, gikk samene på Ringvassøy inn i
husmannsforhold under norske naboer. I Ullsfjord blei finneodelen
bevart enda ei tid.

Sosialt synes samene på Ringvassøy å ha hatt sine viktigste
forbindelser til naboene i Ullsfjord og Sør-Kvaløy, noe vi kan se ved
de flyttinger som har foregått. Vi har heller ingen opplysninger om
egne finnelensmenn blant samene på Ringvassøøy, hverken i forhold til
norske eller svenske myndigheter. Trulig har samene her vært for
fåtallig til å danne lokale samfunn med egne bygdeledere.

I hvertfall fra begynnelsen av 1600-tallet er det klare belegg for at
samene på Ringvassøy og i Ullsfjord var formelt knytt til den norske
kirkeorganisasjon og til det norske tingsystem i Karlsøy- Helgøy, mens
Lyngssamene i begge henseende hørte til Skjervøy.