5. Næringsliv

Fisket

Hovedpersonen i perioden, fisken, har vi fyldige opplysninger om.
Det gjelder både kokfisken -- det daglige brød, og salgsfisken, som
endte sine dager på det nord-og mellomeuropeiske middagsbord.

Vi har to ulike kildetyper som forteller oss om dette. I de enkelte
gårdshauger finner vi lagra beinrestene av fiskeavfallet fra måltida,
både til folk og fe. Det som gikk til eksport, blei skattlagt. Skatten
eller tienden finner vi dokumentert i de bevarte lensregnskap fra 1567
og ti-året 1610-20. Kokfisken blei ikke tiendebelagt.

Det beinmaterialet generelt forteller om kokfisken, lar seg ikke
skille ut nøyaktig for denne periode, og vi viser til det som er sagt
om fisket i forrige periode. Det kan generelt dekke tida fram til ca
1600. Her skal vi se hva vi kan finne ut av tiendematerialet.

Selve tienden var naturligvis av totalfangsten. Men tienden blei delt
mellom fleire, og det rår noe usikkerhet om hvordan denne fordelinga
skjedde i denne periode. Det vi får tak i, er kronas eller statens
andel. I middelalderen skulle den utgjøre av tienden, mens kirka,
presteskapet og almuen selv skulle ha hver. Etter Reformasjonen
forsvant almuens andel ( bondeluten ), og totaltienden skulle da
fordeles på 3 (stat, kirke, prest). For sjøsamenes fiske, som blei
tiendebeskatta først fra 1614-15, fikk kirka intet, slik at tienden
bare skulle deles i 2. Bondeluten var meint å skulle gå til
fattighjelp i bygdene.

Når statens andel er kjent, skulle vi altså kunne beregne totalt
oppfiska kvantum, med de forbehold som ligger i tiendesvik fra
fiskernes side. At noen har latt seg friste til skatteunndragelse, ser
vi fra 3 saker som var oppe i 1611-12. Det gjaldt tiendesvik i Torsvåg,
Hersøy og Grøttøy. Med de oversiktlige forhold hos oss, er det grunn
til å regne med at de fleste forsøk ville bli oppdaga. All fisk blei
trulig omsatt til lokale handelsmenn eller blei innlasta på lokale
jekter. Tienden synes dessuten i hovedsak lagt på omsetningsleddet. Det
synes derfor å ha vært gode muligheter for kontroll.

Det er uklart når det blei vanlig med 3-deling av tienden i vårt
område. Den var klart gjennomført i 1660-åra, og er trulig en god del
eldre. Det ser likevel ikke ut til at kronas andel nå utgjorde av
tiendefisken, men bare .

Dette var en arv fra middelalderen, da tienden også hos oss tydeligvis
var delt i 4. Her blei imidlertid bondeluten gitt som en generell
rabatt eller returprovisjon til fiskerne, under namn av tiendekanne
og vargtoll . Tilsammen synes nemlig disse å utgjøre 3 fisker, eller
av full tiende av et storhundre (120 fisker), som var
beregningsgrunnlaget. Dette systemet overlevde Reformasjonen, og synes
å ha stått ved lag til nærmere 1700, da fulle 10 % blei innkrevd (12
fisker av storhundra). Dette betydde da en skjerpelse av skatten.
P.g.a. at tiendeoppgavene blir borte i vårt materiale i 1660-åra, er
det ikke mulig å følge denne utviklinga lokalt hos oss.

Et anna problem er at tiendeoppgavene også inneholder noe smelletiende
, d.v.s. tiende fra fremmede fiskere eller vårfellene . Bortsett fra
noen få år, veit vi ikke hvor stor andel dette utgjorde. Det som
kompliserer saka, er at denne tiende andre steder i landsdelen synes å
ha vært mindre enn det heimefiskerne avgav. Dette kan også ha vært
tilfellet hos oss, uten at vi har noen mulighet til å ta hensyn til
det i våre beregninger. Når det gjelder tiendeberegninga av
bortefisket, var det også konflikter tilstede om hvorvidt tienden til
kirke og prest skulle tilfalle fiskernes heimesogn eller fiskeværet.
Fra ca 1600 ser det ut til at vårfelltienden til kirke og prest i
Nordlandene blei delt mellom heimesognet og fiskeværet. Fra ca 1640 ser
det ut til at ei lignende deling blei innført for fremmede fiskere i
Finnmark når det gjaldt prestetienden. Dette bør også ha berørt
Karlsøyværingenes fisketiende der, men da vi ikke har oppgaver over
kirke-og prestetienden i det heile, betyr det ikke noe i våre
beregninger av heimefisket. Det er kronas tiende vi har oppgitt, og
den blei alltid erlagt fullt ut der fisket foregikk, Det betyr
imidlertid at vi ikke får kjennskap til Karlsøyværingenes
Finnmarkfiske. For prestene i Torsvåg og på Karlsøy betydde denne
tiendedelinga ikke noe, da all prestetiende gikk til sognepresten i
Tromsø. Dit gikk også all kirketiende.

I 1567 var tiendefisken ikke spesifisert i rundfisk og råskjær, noe
som trulig har sammenheng med at bare rundfisken blei beskatta. Fra
1611-12 har vi imidlertid fisken oppdelt i rundfisk og råskjær. Da
dette i store trekk avspeiler årstida for produksjonen, gir det oss
visse muligheter til ei grovvurdering av hvilke sesongfiskeri som var
viktigst, og eventuelle lokale variasjoner. Rundfisken henges nemlig
tradisjonelt i de kalde vintermåneder, fra januar til månedsskiftet
mars-april, en del også seinhaustes. Råskjæren, som skal ha hurtigere
tørking, produseres over våren, sommeren og høsten. I 1769 heitte det
f.eks at rundfisken blei virka til 4 uker etter påske, deretter
råskjær.

Dette betyr at rundfisken oftest består av skrei eller vintertorsk,
mens råskjæren kan bestå av torsk, sei, lange og hyse, som de
viktigste fiskesortene. I det foreliggende tiendemateriale er det
grunn til å tru at torsken var nokså enerådende.

Tiendefisken er i listene oppført der den blei oppkrevd, noe som også
avspeiler produksjons- eller omsetningsted, i noen tilfeller antakelig
begge. Det ser ut til at oppkrevinga for en stor del har vært
forestått av lokale handelsmenn, noe som trulig innebærer at tienden
var pålagt omsetningsleddet, og ikke som vanlig produksjonsleddet. Iden
etterfølgende 10-årsperioden 1620-30 ser vi i alle fall at det var
spesielle tiendebuer oppført på Kvitnes, i Nordskar og Torsvåg, og der
er nemnt spesielle tiendeoppkrevere eller tiendemenn på de ulike
steder. Dette var handelsmenn, jekteskippere eller utredere, som Hans
Hansen i Nordskar. Iver Villumsen på Rebbenes, og Ole Hansen på
Slettnes.  dømme ut fra seinere kilder blei tiendefisken etterpå ført
til en sentral plass i tinglaget, for kontroll, vei-ing og fordeling
til rettighetshaverne.

I 1567 blei tienden oppkrevd på Kvitnes, Vannvåg og Karlsøy i øst, og i
Torsvåg, Flatvær og Nordskar i vest. I alt kom det ca 45 tonn fisk.
Dette er så lite i forhold til det vi finner i 1610-20, da
gjennomsnittet var heile 129 våg (varierende fra 88 til 160 våg), at
bare en del av den kommersielle fangsten kan være beskatta. Det er da
mest sannsynlig at det var rundfisken som blei tiendebelagt.

Dette støttes ved at det var Helgøyværa som hadde størst oppgang fra
1567 til 1610. Det er her vi generelt har hatt det beste sommerfisket,
mens Karlsøy har hatt det beste vinterfisket. Mens Karlsøy hadde det
største kvantum tiendefisk i 1567 (61 % mot Helgøys 39 %), var
situasjonen omsnudd 1610-20. Da hadde Helgøy i årlig gjennomsnitt 85,9
våg eller 67 %, mot 42,7 våg eller 33 % i Karlsøy. Sammenligner vi
totaltalla fra 1567 med rundfiskkvanta i 1610-20, blir forholdet
mindre dramatisk. Karlsøyværa hadde omtrent samme kvantum ved begge
tidspunkt ( 27,3 våg i 1567 mot 30 våg 1610- 20), mens Helgøy hadde
oppgang ( 17 våg i 1567 mot 43 våg 1610-20). Dette betyr ikke bare at
basis for tiendeberegninga endra seg, men at det i perioden må ha vært
et oppsving i vinterfisket i Helgøyværa.

Ettersom vi ikke har tall for råskjærproduksjonen i 1567,er det
vanskelig å vite hvor store endringer som skjedde fram til 1610. Det
faktum at også råskjæren nå var blitt pålagt tiende, tyder på at
sommerfisket var blitt mye viktigere enn før, og at særlig Helgøyværa
hadde hatt oppsving på dette området.

Ei vektforskyving fra vinterfiske til vår-og sommerfiske, og fra
Karlsøyværa til Helgøyværa fra 1567 til 1610, ser vi og i andre
forhold. I 1567 var det mest innflyttere i Karlsøy, der også handelen
var best utvikla. I 1610-20 var handel og utredning størst i Helgøy, og
her var mest innflyttere. Dette skiftet har trulig sammenheng med
omlegging i handelsforholda, f.eks. fra Hansahandel til borgerhandel,
der de østlige Hanseater især etterspurte rundfisk, mens borgerne også
tok råskjær, både av torsk og lange. Vi kan her merke oss at
Hanseatenes gamle våpen inneholdt en krona rundfisk , noe som trulig
ikke er tilfeldig.

Går vi nærmere inn på 10-året 1611-12 til 1620-21, ser vi at den
totale kongetiende var 737 våg rundfisk og 551 våg råskjær. Dette
viser at vinterfisket stadig var viktigst. Totalen var 1288 våg, med
variasjoner mellom 161 og 88 våg og gjennomsnitt på 129 våg.

Det lågeste tallet har vi fra 1620-21, og er kanskje et forvarsel om
de dårlige tider som skulle komme. Men merkbare forskjeller finner vi
ellers også år om anna i 10-året. Med basis i våre tiendeberegninger
skal vi forsøke å finne fram til det totale oppfiska kvantum 1610-20.
Vi går da ut fra at fiskerne avgav 7 % av fangsten som tiende, og at
statens tredjedel av tienden tilsvarte 2 % av totalfangsten.

Totalfangsten i perioden blei da 29,480 våg rundfisk (546 tonn) og
22,040 våg råskjær (408 tonn), ialt 51.520 våg (954), med
årsgjennomsnitt på 515 våg tørrfiskk (95,4 tonn). Dette tilsvarer en
årlig mengde råfisk på 404 tonn på de norske fiskere, når vi beregner
at rundfisk gir 26 % tørrfisk, og at råskjær gir 21 %, som det har
vært regna med i nyere tid.

Holder vi oss til tiendefisken, fiska Helgøy omtrent det dobbelte av
Karlsøy i 10-året (859 våg mot 427 våg). Helgøy hadde da omtrent jamn
fordeling på vinterfisk og vår-og sommerfisk (430 våg av hver), mens
Karlsøy hadde stor overvekt på vinterfisk (306 våg rundfisk mot bare
122 våg råskjær). Relativt betydde da vinterfisket mest i Karlsøy, mens
vår-og sommerfisket var viktigst i Helgøy.

Av de enkelte tiendesteder i prestegjeldet, var Nordskar viktigst i
10-året (281 våg), etterfulgt av Rødgammen eller Vestre Helgøy (238
våg), Torsvåg (251 våg), Karlsøy (230 våg), Kvitnes (198 våg) og
Helgøy (83 våg), når vi ser all tiendefisk under ett.

Nytt i forhold til 1567 er at Vannvåg var falt bort som tiendested.
Fisken herfra blei trulig ført til Kvitnes. Det samme gjaldt også
fisken fra Fugløy, Spenna og Skorøy. Flatvær var også falt ut, og blei
uten tvil tiendebeskatta i Nordskar. Nytt er også at Helgøy (sammen med
Inderby) var oppretta som tiendested, og at det var oppretta et
innkrevingssted lenger vest i sognet. Her alternerte det mellom
Rødgammen (6 år), Grøttøy (5 år), Rebbenes (2 år) og Sørskar (2 år).
I deler av perioden blei tienden innbetalt 2 av stedene samtidig. Når
det gjelder Torsvåg, kan det tenkes at endel av fisken fra ytre Vanna
gikk hit, i alle fall fra Grimsholmen. I 1611-12 blei således
Slettnesfisken ført til Torsvåg. Fra Ullsfjord blei fisken trulig ført
til Karlsøy, for i 1611-12 blei Jegervatn nemnt sammen med Karlsøy.

Ser vi på fordelinga av rundfisk og råskjær i de enkelte fiskevær i
10-året, hadde både Kvitnes og Karlsøy markert overvekt på vinterfisk
(66 % og 76 %). Av Helgøyværa hadde Helgøy mest vinterfisk (60 %),
Torsvåg hadde nokså lik fordeling (50 %), mens Nordskar (med Flatvær)
og Røgammen-Grøttøy m.v. hadde litt mindre vekt på vinterfisket enn
sommerfisket ( begge med 48 % rundfisk). Vår-og sommerfisket hadde
altså størst betydning mot vest i området.

Ser vi på fordelinga av tiende år for år, viser dette betraktelige
svingninger i fisket i 10-året. Dette har tydeligvis sammenheng med at
innsats, værforhold og fiskeinnsig har variert, da som seinere. For
Helgøy sogn har vi årlig stigning fra 72 våg i 1611-12 til 116 våg i
1618-19, etterfulgt av 2 års nedgang, med 100 og 55 våg. I Karlsøy sogn
gikk fisket meir opp og ned i ti-året, uten noen klar tendens, med en
topp i 1619-20 på 60 våg, og botnnivå året etter med 33 våg.

Forholdet mellom vinter-og sommerfisket varierte også meget. For heile
prestegjeldet viser rundfisken variasjoner mellom 53 og 118 våg, og
råskjæren fra 35 til 76 våg. Det beste vinterfisket falt i 1619-20,
det beste sommerfisket i 1618-19, det dårligste vinterfisket i 1614-15,
det dårligste sommerfisket i 1620-21. Bare ett år var sommerfisket bedre
enn vinterfisket, nemlig i 1614-15 med 52 våg rundfisk og 71 våg
råskjær. Størst forskjell den andre veien var det i 1619-20, med 118
våg rundfisk og 42 våg råskjær.

Karlsøy sogn hadde i 10-året et nokså jamnt, men beskjedent
sommerfiske, de fleste år med 12-15 våg. Vinterfisket lå alltid høgt
over sommerfisket, og varierte meir, fra 23 våg til 45 våg. Helgøy
hadde større variasjoner enn Karlsøy. Her varierte vinterfisket fra 28
til 73 våg, og sommerfisket fra 26 til 73 våg. I 4 år var vinterfisket
her best, mens sommerfisket var best de øvrige 6 år. Den mest
markerte forskjell var i 1614-15, med 28 våg rundfisk og 56 våg
råskjær.

Konklusjonen er altså at fisket var meget usikkert og variert, også i
den gode tida før 1620. Dette gjaldt især i Helgøy sogn, der vår-og
sommerfisket spilte størst rolle. I Karlsøy, der vinterfisket var
viktigst, var det litt bedre stabilitet. Det er vanskelig å vurdere om
det var værforhold og innsig eller varierende deltakelse som slo størst
ut i fangststatistikken.

Ser vi lenet under ett, utgjorde vårt område et klart tyngdepunkt i
fiskeria. Dette var allerede tilfellet i 1567, da Karlsøy prestegjeld
stod for 67 % av tiendefisken, mens Skjervøy hadde 14 %, Tromsøysund
12 % og Hillesøy bare 7 %. I 1612-13 stod Karlsøy for 50 % av
fangstmengden i lenet, men denne relative tilbakegang kan ha sammenheng
med at det bare var vinterfisken som blei beskatta i 1567.

Som vi har sett, var det stor forskjell i oppfiska kvantum i de to
sogn, til tross for nokså lik folkemengde. Fordeler vi kronas tiende
på antallet av leidangsytere, som grovt sett kan ha tilsvart antallet
av fiskere, ser vi også endringer over tid. I 1567 hadde Karlsøy sogn
det høgste gjennomsnitt, med 0,47 våg per leidangsyter, mens Helgøy
hadde bare 0,27. I 1611-12 var rollene snudd, med 0,67 i Helgøy og
0,44 våg i Karlsøy. At kvantum per fisker generelt var gått opp,
skyldes trulig endring i skattereglene. Ulikheta mellom de to sogn kan
tyde på noe fremmed utror, i 1567 i Karlsøy, i 1611-12 i Helgøy.
Imidlertid er ei deling mellom fiskerne i de to sogn heller ikke uten
problem. Det er sannsynlig at endel Karlsøyfiskere, især fra
Langsund, har fiska for Torsvåg og Grimsholmen, som begge blei
tiendebelagt i Torsvåg.

Noe av forskjellen i 1611-12 kan skyldes et meir yrkesretta fiske i
Helgøy, d.v.s. heilårsfiske ved hjelp av utrorsdrenger, mens fisket i
Karlsøy var meir prega av fiskerbønder og sesongfiske. Det er likevel
trulig at det store utslaget for Helgøy for en del skyldes tilreisende
sesongfiskere.

Fra ti-året 1610-20 har ingen konkrete opplysninger om dette, men fra
det etterfølgende ti-år har vi et par sikre belegg. I 1625- 26 blei noen
Hjemlandsfarere bøtelagt for helligdagsutror, og i 1628-29 blei det i
Torsvåg ytt 4 våg Hjemlandstiende . Dette viser til fiskere fra
områder lenger sør i landsdelen. Også en vårfellgamme i Torsvåg fra
1690-åra viser til fremmed utror.

Disse fremmede fiskere går igjen i mange sagn og beretninger vi har
bevart fra 1700-og 1800-tallet om det gamle storfisket på 14-
1500-tallet. Det heiter her gjerne at det dreide seg om Saltværinger
som dreiv vårfiske og sommerfiske med utror fra Kvitnes, Vannvåg,
Torsvåg og Flatvær. Særlig Torsvåg skulle være et berømt fiskevær. Den
første som omtaler dette gamle storfisket med deltakelse fra Salten,
var sorenskriver Thom'søn i 1728, og han henførte det da til
1400-tallet. Også presten Kaurin gav ca 1800 omtale av dette fisket.

Sagna har også bevart minnet om noen av de bankene som blei søkt. Det
var Jessbåen, Langesve og Fila -- av disse er idag bare Jessbåen
kjent. De to øvrige tapte sine meder da storfisket tok ende på
1600-tallet, sier sagnet.

Det fisket som blei drevet ute på bankene, må ha vært et sommerfiske
etter torsk, kveite og lange. Når det gjelder vårfisket, kan fleire
ting tyde på et visst innsig av loddetorsk rundt Vanna tilbake i tida.
Som en generell regel ser det ut til at vi får vestligere innsig av
loddetorsken når det er låge sjøtemperaturer. Det kan derfor tenkes at
en kjøligere periode på 1500- og deler av 1600-tallet har gitt
langvarige perioder med vårinnsig av loddetorsk hos oss, og at dette
har danna grunnlag for et fast beskatningsmønster, et vårfiske, med
fremmed utror, slik som i Finnmark i våre dager, I 1835 omtaler Kraft
et årvisst loddefiske forhen i Tromsø distrikt. Slike vestlige
innsig har vi også hatt periodevis utover 1800- og 1900-tallet, med
fiske både for Kvitnes og vestre Vanna.

Sjøsamenes fiske er altså ikke med i disse beregninger. De betalte
egen tiende fra 1614-15, og er der oppført under sine bostedfjorder.
For 3 år har vi finnetienden spesifisert for Dåfjord og Ullsfjord.
Forøvrig er tieenden herfra slått sammen med tienden fra
Rebbeby-Ramfjord.

De 3 år Dåfjordsamene betalte adskilt, var dens årlige fangst i
gjennomsnitt 10,6 våg per mann, mens Ullsfjordfolket samtidig fiska
16,6 våg hver. Det er ikke rimelig å tru at dette dekte tilreisende
fiskere. Beregningene er gjort på basis av at tienden var delt i 2
mellom stat og prest, og at samene avgav 7 % av fangsten i tiende,
slik som de norske fiskere.

Det mest interessante her, er den klare overvekt på vinterfiske i
forhold til sommerfiske. I Dåfjord blei det de 3 år betalt ialt 4 våg
rundfisk i tiende, mot 1 våg råskjær. Fra Ullsfjord kom 29 våg
rundfisk og 8 våg råskjær. Totalt for tinglaget for disse år blei det
ytt 74 våg rundfisk og 26 våg råskjær.

Dette viser at samene generelt deltok i det kommersielle vinterfisket,
men at de i mindre grad deltok i sommerfisket. Vi kan likevel ikke se
bort fra at samenes sommerfangst kan ha vært omsatt tiendefritt gjennom
markedshandelen, f.eks i form av tørrsei.

Det kan være av interesse å se hvordan samenes fiske kommer ut i
sammenligning med det norske fisket. Vi skal da sammenligne det norske
fisket i 1611-12 i Karlsøy prestegjeld, med det samiske fisket i
3-årsperioden for Dåfjord-Ullsfjord. Omregna i oppfiska kvamtum per man
får vi da 23 våg tørrfisk for de norske fiskere, og 15 våg for de
samiske fiskere. Samene fiska altså mindre enn nordmennene på årsbasis.
Forskjellen var utvilsomt endel mindre, når vi tar hensyn til at det
norske kvantum også innbefatta endel fremmede fiskere, mens antallet
samiske fiskere var meir reelt. Sammenligner vi samenes vinterfiske med
det norske, blir forskjellen mindre. Samene fiska da 12,2 våg rundfisk,
mens nordmennene fiska 14 våg rundfisk per mann.

Hittil har vi snakka om heimefisket. Har så Karlsøy- og Helgøyværingene
drevet noe bortefiske i denne perioden? Lofotfisket var ikke aktuelt
før godt utpå 1700-tallet, men hva med vårtorskefisket i Finnmark?

Vi har lite konkret å holde oss til når det gjelder dette. I 1666
oppgav Tromsøpresten at endel av hans sognefolk deltok i
Finnmarksfisket, og at han fikk noe tiende derfra. Dette kan
imidlertid tenkes å være noe nytt, som kom inn i takt med nedgangen i
det lokale fisket etter 1620. At noe fiske likevel har vært drevet i
Finnmark av Nordlandsfiskere også i den gode tida, d.v.s. før 1620,
ser vi av klager som kom ca 1622. Det heitte da at folk som utredere i
Nordland og Troms hadde sendt til Finnmark på fiske, var blitt lokka
over til lokale utredere i Finnmarksværa. I 1533 har vi også opplysning
om at setesveinen Per Hemmingsen på Sandvær hadde folk på utror i
Finnmark, og fisk på hjell der.

Den viktighet fisket har hatt attover i tida, ser vi av den mengde
stadnamn som er bevart der fiskenamn inngår. Mange av disse stadnamn
er utvilsomt gamle. Som eksempler kan nemnes Seibåen, Flyndrestø,
Brosmebakk, Småseitaren, Sildbergan, Lakseskjæran, Steinbitbukta,
Kveiteskjæret.
 

Fiskeprodukta

Produksjon av saltfisk og klippfisk lå enda langt inn i framtida.
Likevel har vi ei tilfeldig opplysning fra 1612 om et parti saltfisk
på 5 lester som blei utskipa fra Tromsen direkte til Holland med en
Trondheimsborger. Hvor han hadde sitt borgerleie, er ikke kjent.

Ut fra det vi veit om sesonginnsiga, er det sannsynlig at hovedmengden
av den produserte tørrfisk var torsk, både fra vinterfisket og fra vår-
og sommerfisket. Om våren og sommeren forekommer likevel et meir
variert innsig av arter, især sei, hyse og lange, som alle er blitt
tørka til råskjær, dessuten kveite, som er blitt tørka til rav og
rekling.

Det er uvisst om andre arter enn torsk er med i tiendematerialet.
Særlig gjelder dette seien. Enda på 1700-tallet ser vi at tørrsei
ikke var ordinært tiendebelagt i nordfylket, men det er usikkert om
det samme gjelder hos oss. Det er også usikkert hvor store kvanta som
blei fiska før søkkenota blei vanlig på 1700- tallet og generelt stod
seien altid lågt i pris. Men endel sei kan alt nå ha gått med
Trondheimsborgerne til Levangermarkedet, eller over Skibotnmarkedet.

Langa var en verdifull og ettertrakta fisk på verdensmarkedet, og blei
trulig omsatt i Bergenshandelen. Den kan være inkludert i de
tiendetalla vi har, især for råskjær. Kveita har vi såvidt spor av i
tiendematerialet, med 1 pund (6 kg) rav fra Torsvåg i 1613-14, men det
har nok vært fiska meir enn dette, som vi kan se av tiendeoppgaver fra
1660-åra.

Det vi finner av fiskebein i gårdshaugene, er i første rekke uttrykk
for kokfisken. Men noe bein kan også være avfall fra den kommersielle
tørrfiskproduksjon. Det gjelder især hau og ryggbein fra råskjæren,
som har vært brukt til kretturfo r. En del av dette er nok gått tapt i
kumagen, men endel er blitt igjen i søbøtta, og er derfra gått i
haugen. Dette synes også å støttes av sammensetninga av beinmengden i
gårdshaugene,især når det gjelder brosme og lange, som bare i liten
grad har vært lokal matfisk.

For Helgøy, Vannereid og en av haugene i Torsvåg var totalmengden av
bein i laga før 1600 heile 78 % torsk, og 10 % lange. Av sei var det
bare 5 %, av kveite 3 % og av hyse 2 %.

Hvis vi ser heile gårdshaugsperioden fram til 17-1800-tallet under ett,
ser vi at Torsvåg var et viktig fiskevær for lange og sei, med opptil
15 % av totalen for begge arter. Her var ingen kveite. Helgøy hadde
opptil 4 % kveite, Melvik opptil 17 % lange, Nordskar opptil 5 %
brosme. Mest lange hadde Karlsøy, med opptil 19 %, Nord-Grunnfjord
hadde heile 80 % torsk, mens Fagerfjord hadde 21 % sei, og 10 % hyse.
Mens Grunnfjord hadde mye småtorsk, dominerte stortorsken i Torsvåg
og Helgøy. Dette viser en variert middagsmeny, men tilgangen på arter
har variert en god del for de enkelte boplasser.

Ett og anna sildbein kan også finnes, men sildbein bevares dårlig i
gårdshaugene, og det er usikkert hvor mye som blei fiska. Silda blei
ikke tiendebelagt.

Det som hverken tiendematerialet eller gårdshaugene forteller noe om,
er rogn og tran. Rogn var ikke eksportvare så tidlig som dette, mens
trana har vært en hovedvare. Den var imidlertid ikke tiendebelagt.

Også trana blei ferdigprodusert av fiskeren, trulig helst ved at levra
fikk stå og kaldklarne til blanktran eller lyse . Også grovkoking av
levra til bruntran kan være gammel, mens koking til ulike kvaliteter
tilhører seinere tider.

Alt i 1519 hører vi at handelsenka Dorothea i Vannvåg hadde ei
varebeholdning på 6 tynner lyse . Ei tynne tilsvarte da 5 våg råskjær
i pris, i 1618-19 steget til 6 våg. Det betyr at trana holdt seg bedre
i pris enn tørrfisken, i forhold til kornvarene.

Med utgangspunkt i det kvantum ferskfisk vi har beregna for 10- året
1610-20, kan vi også få ei antydning om tranmengden. Samtidig med at
Karlsøyværingene har produsert 51.520 våg tørrfisk har de også hatt
lever nok til å produsere 1963 tynner tran, eller 196 tynner per år.
Dette tilsvarer en verdi på 1176 våg tørrfisk årlig. Men dette er et
minimumstall. I tillegg kom tran produsert av kobbespekk, drivkval og
ikke minst håkjerringlever. Håkjerringa gir like fin tran som torsk,
og håkjerringfisket er tydeligvis et eldgammelt fiske, også på bankene
utenfor Helgøy. Hvis heller ikke seien var tiendebelagt, får vi i
tillegg også den trana som kom fra den feite seilevra. Det kvantum tran
som har gått inn i handelen kan derfor ha vært meget større enn det vi
har beregna på basis av tiendefisken til staten.
 

Fiskeværa

Vi har tidligere gjennom studium av bosetning og fisketiende sett
på de steder som var fiskevær, med ei fastboende
yrkesfiskerbefolkning. Størst var de to gamle vinterfiskeværa i øst,
Karlsøy og Kvitnes, dernest Torsvåg, som var basis både for vinter- og
sommerfiske. De 3 minste, Hersøy, Flatvær og Nord-Grøttøy, var trulig
basert på vår- og sommerfisket.

Ut fra beregning av gjennomsnittlig antall av landskatt-betalere i
10-året 1610-20 kan vi se hvor mange fastboende fiskerfamilier som har
vært bosatt i de største fiskeværa. Karlsøy hadde da 15 familier,
Kvitnes 10, Torsvåg 8, Hersøy 7, mens Flatvær og Nord- Grøttøy hadde 5
hver. For alle disse 6 vær var gjennomsnittsbefolkninga ca 50
fiskerfamilier.

De fleste av væra hadde også fremmed utror, både fra det lokale
oppland, og av tilreisende fiskere sørfra. Det siste gjaldt antakelig
i første rekke væra i Helgøy, og da især Torsvåg og Flatvær. For
Torsvåg framgår dette av tiendeoppgavene. For Flatvær har vi ei
opplysning fra 1666 om utror av 100 båter, og dette var utvilsomt et
gammelt fiske. Til Flatvær er også knytt sagnkomplekset om
fiskegrunnene Fila og Langesve. Namnet på Saltværingsholmen her kan
være et språklig minne fra denne tida. For Hersøy hører vi om en mann
fra Måsvik som dreiv fiske der, og fiskeaktivitetene er dokumentert
både ved tiendesvik og fisketyveri.

I tillegg til disse fiskeværa, har vi også hatt en del rorvær, som
bare fungerte som sesongfiskevær for vår- og sommerfisket. De
viktigste av disse var tydeligvis Grimsholmen og Nord-Fugløy, som vi
skal gi egen omtale.

Et slikt vær var også Lyngøy. Her var rettnok fastboende folk i 1567,
men stedet synes ellers å ha ligget øde for det meste. Det meste av
gårdshaugen må derfor ha vært produsert av tilreisende fiskere.

Også fra Hattøy og Mekta har vi opplysninger om sesongutror. I 1619-20
betalte Bunde Brock på Bratrein 3 våg fisk i avgift for utroren her,
som han trulig dreiv med egne drenger. I 1660-åra heitte det at det lå
folk på fiske her om våren, og at det blei gitt grunnleie av rorbuene.
Disse inntektene er stort sett ikke registrert i fogdregnskapa, og har
trulig gått direkte til den som bygsla matrikkelgården av staten.

En heil rekke gårder og handelsstasjoner har også fungert som
utrorssteder for deler av året for gårdens egne folk, uten at vi ville
kalle dem fiskevær. Det gjelder f.eks. Spenna, Skorøy, Slettnes,
Vannvåg, Nordskar, Sørskar, Rødgammen, Breivik, Helgøy og Inderby, som
alle har ligget beleilig til for fiske. For Vikan hører vi om 2 menn
som fikk straff for helligdagsutror, tydeligvis heimefiskere. Tilfeldig
hører vi og om en mann fra Inderby som dreiv fiske i Torsvåg, så folk
har nok flytta noe omkring, etter årstid og innsig.
 

Grimsholmfisket

Stedet ligger nært de rike fiskebankene som strekker seg utover i
havet, og øya har fleire kjeiler som gir brukbar lending i sommertida.
Stedet var ikke bebodd utenom fiskesesongen, bortsett fra etpar år
like etter 1620, da det var 2-3 menn som overvintra i rorbuene her,
trulig drenger eller sjølvfosterkarer uten familie.

Stedet hørte til adelsgodset, og i ei jordebok fra 1632 hører vi at
eierne fikk 4 våg og 2 pund fiske i avgift på utroren fra Grimsholmen,
foruten fra Russholmen og Auvær i Hillesøy. Da vi ikke veit hva eierne
tok i avgift per båt, og heller ikke hvor mye av inntekta som skreiv
seg fra de andre væra, er det ikke mulig å beregne deltakerantallet. Vi
har heller ikke opplysninger om tienden herfra. Det fantes tydeligvis
ingen handelsmann her, slik at tørrfisken blei brakt til Torsvåg eller
Kvitnes for tiendeklarering, og går inn i talla for råskjær på disse
stedene.

Vi møter ellers stedet i forbindelse med at fiskerne her ute fant
verdifulle vrak i havet. I 1617-18 hadde utrederen Bunde Brock i
Langsund sine drenger på fiske her, og vi hører at fisken blei hengt
på hjell til tørking.
 

Fugløyfisket

Vi har tidligere møtt øya som en hovedbase for samisk
ressursutnytting. Ca 1608-09 inndro staten øya som krongods, og
begynte å legge avgifter på utnyttinga. Dette får vi oversikt over i
lensregnskapa fra 1611-12. Øya blei foreløpig ikke skyldsatt.

De grasrike liene blei leid ut til utslåtter for 4 pund fisk årlig. Fra
1620 nemnes utreder Oluf Hansen på Skorøy som leier, og han kan ha
stått for leia også tidligere. Om dette også omfatta multemyrene og
fuglefangsten, kjenner vi ikke til.

De øvrige inntekter kom fra fisket, som uten tvil bare blei drevet om
våren og sommeren. Det blei betalt tomteleie for 4-5 rorbuer årlig.
Rorbueierne var alle bosatt på Skorøy, Kvitnes og Vannstua, foruten
en fra Straumsbukta. En av eierne var Lisbet i Skorøy, enka etter Lars
Pedersen, som trulig hadde drenger på utror. Heller ikke rorbueier Eidis
Mogensen på Kvitnes dreiv selv fiske.

Disse rorbuer har trulig for det meste stått mellom Laukvik og Hornet,
der det er registrert en rekke rorbutufter og støer. Her er også den
beste lendinga på øya i noen småkjeiler og viker. Stedet kaltes da
også før i tida Været.

Endel av rorbueierne finner vi igjen som høvedsmenn. Det blei årlig
betalt ei utrorsavgift eller landvare . Avgifta var pund tørrfisk (3
kilo) per mann, og omfatta også heillottsdrenger. Fra 1627-28 kom også
halvkarer inn, med 6 mark i avgift, d.v.s. halv sats. Det dreide seg
om fra 4-5 opptil 8-10 båtlag årlig, og alle kom fra Vanna eller
Tromsøysund. Heimplassene var Skorøy, Kvitnes, Slettnes, Spenna,
Vannvåg og Vannstua, eller Tønsnes, Mjelde og Straumsbukt. Et år er
også nemnt 2 båter fra Karlsøya. De fleste dreiv med trerømminger, men
vi har og noen toromsbåter og noen firroringer (åttringer). Ett år rodde
Gullik Olsen på Vannstua som aleinamann, mens han vanligvis dreiv med
2- eller 3-romsbåter. Tilsammen kan det ha dreid seg om opptil 27-28
fiskere årlig. I alt er det i 10-året registrert 32 høvedsmenn.

Dessverre er det bare en viss del av fiskerne vi får tak i, da det
bare skulle betales avgift av fiskere fra gårder som tilhørte
adels-og kirkegoset i området. At det også rodde fiskere her fra
krongodsgårder, er utvilsomt, men de slapp etter gammel sedvane å
betale. Bekreftelse på dette får vi i tingbøkene på 1700-tallet, da
det nemnes fiskere fra Sandnes, Snarby og Finnkrokan, foruten Karlsøy.
Trulig kom det fiskere også fra Lenangslandet og Ullsfjord.

I tillegg kom det utvilsomt mange fuglefangere til øya om våren. Vi
veit fra seinere kilder at det kom folk på fuglefangst og eggsanking
også fra Lyngen, Skjervøy og Kvenangen, og dette er sikkert et gammelt
mønster. Endel av disse har hatt tilhold i de store hulene på vestsida
av øya, Storhalleren og Arhalleren.

Fangst

Av kobbeveider er det især Grøttøy og Hattøy vi hører om. Dette
dekker trulig heile øyriket fra Sør-Fugløy og Mekta og nordover til
Fagervær-Kvitvær vest av Grøttøy. I 1567 er disse to stedene nemnt i
lensregnskapet med ei inntekt for staten på 13 dyr, eller rettere
selspekk . Dette må forstås som ei forpaktningsavgif. Det viser at
fettet og skinnet hadde kommersiell verdi. At kjøttet blei spist, viser
beina i gårdshaugene. Mest sannsynlig var det tale om voksen
steinkobbe, selv om havert også er funnet i gårdshaugene, også unger.

Hvor stor totalfangst de 13 spekk tilsvarer, er uvisst. Hvis staten tok
hvert 10. dyr, skulle det bli 130 dyr, eller 52, hvis staten tok hvert
4. dyr. Vi kan da kanskje gjette på en totalbestand i området på
300-500 dyr. Dette var det eineste kobbeveide staten fikk inntekt av i
Troms fylke. Det blei forøvrig inntektsført selspekk fra Vesterålen,
Lofoten og især Helgeland.

Fra 1611-12 møter vi igjen kobbefangsten, nå under namnet Hattøy og
Mekta kobbeveide, og med ei årlig avgift på 2 våg tørrfisk. Denne
avgifta stod fast heilt til 1838. I 1612-13 kalles det Grøttøy
kobbeveide, og må være identisk med det vi har møtt i 1567.

Fra 1618-19 får vi oppgitt leietakerne, og ser nå at det var den
økonomiske overklasse som gjorde seg nytte av fangsten. Først møter vi
fogd Rostorp på Karlsøy, fra 1620-21 til 1630-31 jekteskipper Oluf
Pedersen i Sør-Grøttøy, sia Nord-Grunnfjord.

Ellers hører vi om de Rosenkrantzers kobbeveide i 1616-17 i
forbindelse med tyvjakt fra Slettnes. Dette kobbeveide var utvilsomt
identisk med de gamle kobbeveider uti Burø , som er nemnt i
adelsjordboka i 1633. Vi hører derimot ikke om kobbeveidene i Flatvær
og Måsvær, som også hørte til adelsgodset.

Kvalfangsten får vi opplysninger om i forbindelse med kvalrekster .
I tida 1611-12 til 18-19 er det registrert 22 kvalfunn i prestegjeldet.
Noen av kvalene blei funnet på havet, andre var stranda i fjæra.
Naturlig nok har de ytre områder gitt mest funn, især Kvitnes,
Grøttøy-Torsvåg, og Nord-Fugløy, men etpar kvaler hadde rekt heilt inn
til Nordeidet og Sør-Lenangen.

Noen av funna kan skrive seg fra kval som hadde gått seg tilfeldig på
land, men størstedelen var trulig resultat av den store kvalfangsten
som på denne tida blei drevet av utlendinger i Nordishavet og langs
kysten av Nord-Norge. Ofte ser det nemlig ut til at kvalen hadde vært
lenge på rek før den blei funnet. Det et derfor trulig at denne store
kvalreksteren var noe forholdsvis nytt. Dette antydes også i
gårdshaugen på Kvitnes, der beinmengden av kval synes å auke etter ca
1600.

Det er lite som tyder på lokal fangst i vårt område, bortsett fra en
kval som i 1614-15 blei funnet ved Torsvåg. Dette kan ha sammenheng
med at det som blei registrert, var statens anpart av finnerlønn og
tiende. Kval som blei tatt vare på etter en vellykka fangst, ville
trulig ikke komme med her. Det er likevel usikkert om den lokale
kvalfangst var av noe særlig omfang.

Det staten fikk inn på denne måten, kunne variere fra etpar vågers fisk
i verdi, opptil 38 våg, for en kval på Kvitnes i 1611- 12. Det må da ha
falt endel på finnerne også. Det er trulig at lite av rek-kvalen blei
holdt unna fogden, for finneren var avhengig av å omsette trana i
handelen. Kongens anpart blei vanligvis solgt lokalt, og i ett tilfelle
kjenner vi kjøperen, Trondheimsborgeren Jon Giell. Trulig har det vært
vanlig at handelsfolk har kjøpt opp spekket eller trana.

Det er sannsynlig at kvalbestanden langs kysten har vært stor, både
ute på havet og inne i fjordene, noe vi også hører om seinere. Litt
utpå 1600-tallet kom ordinær kommersiell fangst i gang også i vårt
område, som vi skal se seinere.

Også fuglefangsten møter vi fortsatt i gårdshaugsfunna, både i denne
periode og seinere. Når det gjelder Sør-Fugløy, ser det ut til at
fangsten der blei monopolisert tidlig på 1600-tallet til fordel for
handelsstedet i Nord-Grunnfjord, trulig i forbindelse med fjæreksport.

Ved utgraving av gårdshaugen i Nord-Grunnfjord kom det fram svære
mengder med fuglebein, av lunde, alke og lomvi. Fuglebeina gikk heilt
ned til botn av gårdshaugen, som tok sin begynnelse med den norske
innflytting i fjorden i begynnelsen av 1600-tallet. I slutten av
1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet veit vi at handelsmennene i
fjorden bygsla eller forpakta Sør-Fugløy, og ut fra det arkeologiske
materialet ser det ut til at dette kan gå tilbake til de første norske
oppsittere her. Vi kan da minne om at jekteskipper Oluf Pedersen i
Nord-Grunnfjord bygsla kobbeveidet Hattøy med Mekta i 1620-åra, og det
er trulig at dette også omfatta fuglefangsten i Sør-Fugløy.

Vi ser altså at viktige ressurser, kobbe, kval og sjøfugl, som alt gav
eksportprodukt, blei tatt hand om av den økonomiske overklasse, i
likhet med tørrfisken. Den vanlige fisker var nok med på selve
fangsten, og fikk utvilsomt andel i kjøttet, men det økonomiske
utbyttet gikk til andre. Om det fantes folk som yrkesmessig hadde
spesialisert seg på jakt og fangst, er usikkert. En person med
tilnamnet Skjøtter på Bratberg (Grågården) 1610- 28 blei skattlagt
som velstående, og var trulig en lokal entreprenør.

Når det gjelder villreinfangst , finner vi reinbein i gårdshaugene
allerede i middelalderen, men overraskende lite, og det er ikke mulig
å avgjøre om dette kan henføres til villrein eller tamrein. Heller
ikke i det samiske skattematerialet var det holdepunkter for å vurdere
spørsmålet.

Det er uvisst om de fangstanlegg for villrein vi tidligere har
beskrevet, var i bruk i denne periode. Bogastillene var beregna på
skyttere med pil og bue eller pilbørse (armbrøst), og det er
sannsynlig at disse på 1500-tallet alt var erstatta med primitive
gevær. I den grad villreinjakta fortsatte inn i nyere tid, er det
sannsynlig at den blei drevet som fri jakt med de nye ildvåpen. Disse
var meir effektive, og har antakelig vært med å redusere bestanden. Som
vi seinere skal se, har vi holdepunkt for villrein på øyene enda på
1700-tallet. Det er derfor sannsynlig at villreinjakta fortsatte
utover 1500-tallet.
 

Falkefangst

Vi har ingen direkte opplysninger om falkefangst hos oss i denne
perioden, men mye tyder på at Karlsøy var et hovedområde for
falkefangst i landsdelen.

I tida 1610-31 finner vi bosatt på Ytre Hamre en mann, Vellom Falkener
eller Falkefenger, høgst sannsynlig en nederlandsk falkefanger som
hadde slått seg ned her fast. I 1624 var han oppgitt som meget
gammel, og hadde trulig avslutta fangsten. Det er likevel mulig at
noen av hans 4 sønner, Johan, Oluf, Hendrik og Jan, fortsatte ei tid.
De var alle bosatt på Hamre-Kammen.

Foruten Vanna har vi opplysninger om falkefangst på Spenna og Karlsøya.
Her nemnes slik fangst i 1666 og 1667, men det synes å framgå at
fangsten nå på det nærmeste var avslutta. Her tok fogden leie når
falkefanger sitter der og her kunne vel fanges falker , heitte det.
Falkefangsten på Spenna er også omtalt i ei jordebok fra 1633, i
forbindelse med at øya var eid av adelsfolk. Det heitte her at de som
grunneiere i gammel tid hadde hatt inntektene av falkesetet her, men
det blei nå utleid til fordel for krona eller staten. Dette har
sammenheng med at Kongen på et tidligere tidspunkt hadde monopolisert
all falkefangst i landet, og gjort det til en særrett for Kongen. Dermed
tapte altså adelsfolket denne inntekta av Spenna. Dette har skjedd før
1567, for da finnes innført inntekter i lenregnskapet til krona av
fleire falkeleier i Nord-Norge. Dette viser at Spenna som falkeleie er
eldre enn 1567, og at fangsten her foregikk til omkring midten av
1600-tallet.

Retten til falkefangst var i 1567 bortforpakta til Jehann Tegnagell,
utvilsomt en utlending, som betalte 28 daler for 4 års leie av Tromsen
og Finnmark, og 5 daler for Helgeland. I regnskapet for Tromsen len
for tida 1611-12 til 1640-41 finner vi årvisse inntekter for 1-2
falkeleier fra Johan Falkefanger, kanskje identisk med Johan von
Elendt, som i 1614 fikk kongelig bevilling til falkefangst i Tromsen på
vegne av grev Maurits av Nassau i Nederland. Avgifta var 1 rosenobel ,
en gullmynt med verdi 4 daler, for et falkesete.

Da vi ellers fra Tromsen ikke har opplysninger om falkefangst andre
steder enn fra øyene i Karlsøy, er det sannsynlig at avgiftene til
krona både i 1567 og 1611-12 til 1640-41 skriver seg fra vårt område.

På Spenna er forøvrig tufta etter selve fangsthytta funnet. Den har
ligget på en fjellknaus på den sørlige del av øya, ca 70-80 meter over
havet. Hytta har vært 8 m i tverrmål, rund og delvis nedgravd i jorda,
med vegger og tak av grastorv. Foran inngangen har vært en stor
dekkstein. Falken blei lokka til hytta ved hjelp av levende åte,
vanligvis ei due, men hos oss ifølge Kaurin naturlig nok ei rype.
Utafor hytta var satt opp et system med fangstnett, som kunne
reguleres fra hytteåpninga ved hjelp av tau og snorer.

Den kvite falken, som Kaurin omtaler, var trulig en arktisk variant av
den store jaktfalken, Den synes særlig etterspurt, og kom bl.a. fra
Island og Grønland. Den mindre vandrefalk var og ettertrakta, og begge
er i seinere år observert av fugleforskere på Vanna og Fugløy. Her er
og registrert tårnfalk og dvergfalk, men disse var antakelig mindre
ettertrakta.

Slik fangsten var organisert, med jaktrett forbeholdt krona, og med
utlendinger som forpaktere og fangstmenn, er det sannsynlig at
fangsten har hatt liten betydning lokalt. I høgda dreide det seg om
litt inntekter av transport og matleveranser.
 

Sanking

Fra seinere tid veit vi at sanking av multer og andre bærsorter, og
matplanter som sløke, syregras,grasløk, skjørbuksurt (kokleare), karve
etc var svært viktig, ikke minst som vitaminforråd. Disse plantene har
naturligvis også vært nytta tidligere, selv om vi mangler opplysninger
om det. Forekomstene har i alle fall alltid vært tilstede, også i denne
periode.

Det samme gjelder også rekved og drivtømmer, som har vært viktig til
brensel og husreparasjon. Før Kvitsjøen blei åpna for trelasteksport,
bestod rekveden helst av skog på rot som vårflommen hadde frakta med.
Slik rekved kom helst med Golfstrømmen vestfra, noe kanskje også
østfra gjennom drift i isen over Polhavet.

Det som blei meldt til fogden, var funn av en viss verdi, som skipsvrak
eller deler av forliste skip, jekter og båter, i form av segl, rigg og
skrog, foruten deler av lasta. Her skulle staten ha sin andel, og
dermed blei funna bokført i regnskapa. I de 10 år 1611-12 til 20-21
blei 8 slike funn registrert, og funnsteda er naturlig nok langs heile
ytterkysten, fra Spenna til Andammen. Stort sett var det mindre beløp
staten fikk inn på dette. Kjenner vi havfolket rett, var dette neppe
alt som blei funnet.
 

Jordbruket

Gjennom beinmaterialet i gårdshaugene har vi opplysning om et
omfattende februk i prestegjeldet allerede i middelalderen. Dette
gjelder også seinere perioder, selv om det arkeologisk ikke er mulig å
ta ut akkurat de 120 år vi her behandler.

De eineste direkte opplysninger vi har, er fra 1567, da fogden kjøpte
1 svin, 3 får og 2 slaktenaut i lenet, det blei av fogdens folk
fortært 2 sider flesk, 3 fårekropper og 2 nautfall kjøtt (sider og
lemmer av storfe), foruten at 2 huder og 3 sauskinn blei gitt til
fogdens svenner til sko og støvler. Vi veit ikke hvor i lenet disse
produkt kom ifra, men det viser at det fantes et visst overskudd av
februksprodukt. I 1588 hører vi at prestegården på Tromsøy fødde 16
melkekyr.

I 1567 blei landskylda for krongodset ytt i tørrfisk, og det samme
gjaldt kirkegodset i 1588. Et minne om at landskyldtaksten også her i
lenet tidligere hadde vært satt i smør, har vi fra Sandvær i 1530.
Gården skulle da etter offisiell takst yte 1 spann smør eller 15 kilo i
årlig leie.
 

I 1567 ser det ikke ut til at noen februkstiende blei ytt i lenet. I
1588 mottok imidlertid sognepresten i Tromsøy årlig 2 pund ost (14
kilo) i kutiende, trulig fra heile prestegjeldet. Fra 1612-13 kommer
også kronas kutiende inn. Den varierte utover i 10- året fra 2 pund
(11,2 kg) til 4 pund (22,4 kg) ost. Enkelte år blei kutiende innbetalt i
tørrfisk.

Den betydning februket hadde på denne tida, ser vi også klart i
lokalisering av boplassene, spredt utover overalt der det var noe jord
å bruke. Fra ca 1610 var omtrent all jord skyldsatt og bygsla, d.v.s.
det blei betalt jordleie. I endel tilfeller ser vi at folk betalte leie
for gårder de selv ikke bodde på, men brukte til jordbruksformål. Dette
gjaldt især folk fra Rødgammen og Karlsøy.

Om driftsmåten veit vi ikke noe i denne periode. Etter opplysninger
seinere på 1600-tallet var det et primitivt og arbeidskrevende februk,
med mye utslåtter, grindgang, knapphetsfo ring, og mye bruk av fo
rstoffer fra havet.

Åkerbruk har vi ingen spor av. Poteten var ikke aktuell på fleire
hundre år, og det blei tydeligvis ikke drevet kornavl i lenet. Det
blei iallefall ikke betalt korntiende i denne periode. I 1588 blei
det også opplyst at Prestegården på Tromsøy ikke hadde noen uts'd. Det
eineste åkerbruksprodukt var trulig nepa, som synes å være en gammel
kulturplante i landsdelen, og velkjent på nordnorske bord på
1600-tallet som stuing, ifølge Petter Dass.

Februket i Karlsøy kan ikke ha vært innretta på salg. Til det mangla
det markeder, da som seinere. De eineste overskuddsprodukt var trulig
geiteskinn og talg, som vi seinere skal møte som eksportvarer.
Februket var basert på forbruk i eget hushold, foruten til utrustning i
fisket. Noe kan også være omsatt lokalt i fiskeværa til
yrkesfiskerbefolkninga, men trulig har det vært litt fehold også her,
især med geit og sau.

Mye kan tale for at jordbruket stadig fikk ei viktigere stilling, især
fra andre halvdel av 1500-tallet. Historikerne har i prismaterialet i
Bergen meint å se ei klar forverring i prisen eller bytteforholdet
mellom tørrfisk og korn allerede fra ca 1570. Dette kan ha ført til en
begynnende jordbruksinteresse lokalt, vekk fra ensidig havfiske.

Den tidlige norske kolonisering av Langsund og fastlandet-Kjosen skal
kanskje sees i et slikt perspektiv. Lignende prosesser kan også
observeres i Skjervøy og Finnmark på slutten av 1500-tallet. Selv om
den store krisa i fiskeria først satte inn ca 1620, er det likevel tegn
til ustabilitet tidligere enn dette. Det store drengeholdet i Helgøy
var for nedgående mellom 1610-20, likeså folketallet der. I samme
periode møter vi de første ledige havgårdene, Lyngøy, Steikervik og
Breivik.

I denne sammenheng er de 3 avlsgårder vi møter ca 1610 av interesse.
Denne tendens til at embeds-og handelsfolk la under seg gode
jordbruksgårder i nærheten av sine boplasser, fortsatte i 10- året
1610-20, og blei enda meir markert seinere i århundret. Det kan bety
at dårligere tider i fisket hadde redusert skatter og inntekter
generelt, slik at embeds-og handelsfolket begynte å satse meir på
jordbruksproduksjon.

Matrikkelgården

Opprinnelig blei trulig mange av matrikkelgårdene etablert på et
tidspunkt da det bare var en bruker på området, og grensene for
matrikkelgården markerte da hans ressurser eller herligheter i forhold
til naboene. Opphavsgård kunne da være et meir dekkende uttrykk for
matrikkelgården.

Selv om fleire brukere slo seg ned på et slikt område, og delte på
ressursene, beholdt den opprinnelige gård sine grenser, og det
etablerte seg fleire bruk under samme matrikkelgård. Brukerne betalte
da den felles faste jordleia i forhold til hvor mye av området hver av
dem brukte, likeså de skatter som var knytt til jordleia (skylda).

Når det gjelder adelsgodset i området, kan det likevel se ut til at
etableringa av matrikkelgårdene har skjedd på en annen måte. Her var
ingen fast jordleie for matrikkelgården. Hver bruker betalte like mye
i jordleie, uansett hvor mange brukere som delte på ressursene på en
matrikkelgård. Dette har sammenheng med at jordleia eller landvaren
like mye var ei avgift for å få drive fiske og fangst fra stedet, som
for å høste av landarealet. Når det gjelder dannelse av matrikkelgårder,
har mange av øyene vært av passelig størrelse til å utgjøre egne
ressursområder eller matrikkelgårder, som Lyngøy, Fugløy, Spenna,
Karlsøy, Andammen, Hersøy, opprinnelig også Måsvær og Skorøy. I andre
tilfeller har det vært tale om ressursutnyttelse langs en fjord eller
et vassdrag. Dette har gitt matrikkelgårdsgrenser som for Skogsfjord,
Fagerfjord, Nord-Grunnfjord, Jegervatn, Nord-Lenangen og Sør-Lenangen.
Ofte har en boplass på et nes eller i ei vik vært basis for
matrikkelgården, som Kvitnes, Slettnes, Vannvåg, Breivik, Skattøra.
Noen steder har en gård strakt seg særlig langt etter ressurser. Det
gjelder f.eks. Bratrein med heile vestsida av Reinøy, Burøy med
Grimsholmen og deler av Vanna, Flatvær med deler av Nord-Kvaløy, og
Helgøy med Dåvøy og Dåfjord. Stundom har dette tydeligvis skjedd i
forbindelse med øde perioder, som Slettnes med Skipsfjord, Måsvær med
Hermannsfjord, Hamre med Mellajorda-Kammen, Skorøy med Vikan-Valen, og
Rødgammen med Bårset. Endel slike anneksjoner har skjedd i nedgangstida
på 1600-tallet, mens andre er eldre. Når det gjelder matrikkelgården
Hattøy, synes denne etablert som et reint ressursområde, uten noen
basis i bosetning.

Endel av matrikkelgårdene avspeiler trulig bosetningsforhold og
jordleie alt i jernalder og middelalder. Det gjelder især adelsgoset
og kirkegodset. Andre steder, som Ringvassøy, Reinøy og fastlandet,
synes matrikkelgårdene etablert i forbindelse med norsk gårdsbosetning
på 15-1600-tallet. Den endelige utforminga kom først i 1838, da en del
av de gamle, store matrikkelgårdene blei oppdelt, som Nord-Lenangen,
Langsund, Slettnes, Skorøy, Helgøy og Rødgammen. De siste
matrikkelgårder blei skapt med skyldsetninga av Skogsfjord- vassbygda
i 1859. Etableringa av våre matrikkelgårder strekker seg således over
ei svært lang tid, kanskje ett årtusen.

Gjennom tidene har det vært noe ulike nummersystem på
matrikkelgårdene og underbruka. Den siste nummerendring av
matrikkelgårdene kom med kommunereguleringa i 1964, da ny-kommunen fikk
58 matrikkelgårder.

I dag er systemet slik at alle bruk som hører til en matrikkelgård,
har felles gårdsnummer, mens hvert av bruka har sitt eget bruksnummer
fra ett og oppover. Antallet bruk per matrikkelgård kan variere fra
ett (Hattøy, Steikervik, Flatvær, Lyngøy) til ca 126 (Vannereid,
Bratrein). Dette er basert på oppgaver fra 1970. Hver matrikkelgård har
også eget namn, som er felles for heile området. Dessuten har hvert
bruk sitt eget namn. I noen tilfeller kan imidlertid dette være
identisk med matrikkelgårdens namn.
 

Håndverkere

Derimot finnes det i samme periode endel folk i skattelistene med
tilnamn som viser til håndverksutøvelse. Vi har Anders Snekker og Hans
Skredder i Rødgammen, Albert Skredder i Flatvær, Jørgen Skredder på
Søreidet, Hans Skredder og Jakob Vever på Karlsøy, Rasmus Vever i
Torsvåg-Vannereid, Karl Tømmermann på Kvitnes, og Anders Kjelbøter i
Vannvåg. Enkelte av disse finnes også i listene med farsnamn
(-sen-namn).

Dette viser altså til håndverkere som snekker, skredder, vever,
tømmermann og kjelflikker. Personene var især lokalisert til fiskevær
og handelsstasjoner, og det virker som et visst tilløp til
yrkesspesialisering i tilknytning til handel og utredning. I tillegg
til de nemnte, kan vi ta med Simon Brand, som satt på Hamre 1611-12.
Han tok borgerskap i Bergen i 1589 som skredder, og det var trulig
dette yrket han praktiserte de par år han er registrert i vårt område.

For Anders Snekker og Hans Skredder i Rødgammen ser vi at begge bygsla
jord både i Rødgammen og Fagerfjord, så for dem var håndverket ikke
noe eneyrke. Vi kan heller ikke utelukke at tilnamna for enkelte
egentlig var regulære familienamn, som skyldtes tidligere
generasjoners tilknytning til yrket. Eksempler på slikt finner vi i
allefall i Bergen på denne tida.