2. Norsk bosetning og befolkningsutvikling

Bosetninga i 1518-19

I 1515 kom Dronningskatten på 1 mark i anledning Kristian 2 s
bryllup og dronningas kroning. Ei mark var da lik 1 tynne korn i
Bergen, eller ku, så dette var altså en storstilt, ufrivillig
bryllupsgave . I det bevarte materialet finnes ikkespor av skatten hos
oss, bortsett fra at lensherrens, d.v.s. bispens, fogd i 1518 avleverde
6 mark og 4 skilling hos slottsherren i Bergen som restans eller
restinnbetaling fra lenet. 3 år tok det å få inn skatten her. Andre
steder i landet kom det inn dronningskatt enda i 1520.

I 1518 var Kristian 2 i krig med Sverige, og kom da med en ny
ekstraskatt, Utbudsskatten på 2 mark i sølvpenger. Dette var en
personskatt på voksne menn.

Fra vårt område blei skatten bokført med 2 mark og 12 skilling. Dette
har sammenheng med at skatten både i Tromsen og i Finnmark blei pålagt
i form av 2 våg tørrfisk. Med en lokal tørrfiskpris på 1 mark og 6
skilling tilsvarer dette nettopp den bokførte utbudsskatt. De som har
betalt heilt eller delvis med penger, har altså måttet betale en
overkurs på 12 skilling eller 37 %. De som har betalt fullt ut med 2 våg
tørrfisk, har egentlig betalt 1 mark (16 skilling) ekstra, når vi
beregner Bergenspris for fisken, som var 2 skilling meir per våg enn
i Karlsøy. Når tørrfisksatsen for skatten blei satt så høgt som 2 våg,
har det trulig sammenheng med at det var vanlig å beregne overvekt for
tørrfisk som betalingsmiddel p.g.a. vanninnholdet. I 1567 ser vi at
det normalt blir tatt ei overvekt på 22 % (16 merker i vekt per våg) på
skattefisken.

For heile lenet er det bevart ei liste med 87 personer som betalte
utbudsskatten i 1519. Dette synes å være første året det kom inn noe
av utbudsskatten fra Nord-Norge. Her er desverre bosted ikke påført
bortsett fra noen få folk, så vi kan ikke vite hvem som var Karlsøy-og
Helgøyværinger. At skatten blei innkrevd med hard hand, ser vi av at
også enka Karine Povelsdatter er med, som eineste kvinne, selv om ho
for sin fattigdom slapp med halv sats (22 sk.). Det er da ikke rart at
utbudsskatten både på Østlandet og Vestlandet førte til bondeopprør.

Det mest interessante med lista er kanskje at også drengene er med. I
alt finner vi 18 drenger, som utgjør 20 % av det oppgitte antallet
skattytere. Resten bør da være familiefolk.

Går vi fram til neste ekstraskatt, tiendepenningskatten i 1519, som
Kristian 2 brukte til å finansiere erobring av Sverige og Blodbadet i
Stockholm , ser vi klart at lista over utbudsskatten ikke er
fullstendig. Vi får derfor ikke tak i heile befolkninga som betalte
utbudsskatt.

Den totale befolkning får vi heller ikke med det bevarte materialet for
tiendepengeskatten. Dette var en engangs formuesskatt, som skulle
utgjøre heile 10 % av all verdi hos folk av fast og rørlig eiendom,
jordegods, hus, båter, penger, innbo, tørrfisk og tran. Skatten må ha
virka nærmest som en konfiskasjon i si samtid, særlig ettersom den
altså kom på toppen av fleire andre ekstraskatter. I andre landsdeler
førte den til nye, voldsomme opprør. Det framgår heller ikke om det
blei gjort fradrag for gjeld, eller om det var bruttoformuen som blei
skattlagt, noe som ville få store utslag hos oss.

Hvordan skatten blei mottatt hos oss, veit vi ikke. Men betalt blei
den, om ikke med glede, både av den styrtrike Dorothea i Vannvåg og
hennes lutfattige nabo, Astrid på Kvitnes, to av dem som utgjorde de
økonomiske ytterpunkter i vårt område.
 

Desverre har vi ikke bevart lister over de som skulle betale. Det vi
har bevart, er endel innførsler i regnskapet på Bergenhus fra åra
1521-22, etterhvert som jektene fra Tromsen brakte skatten nedover i
form av sølvpenger, sølvtøy og tørrfisk. I mange tilfeller har
innførslene ikke med boplass for skattebetalerne, eller det er uklart
hvem de oppgitte stadnamn omfatter. Endel av det som bringes, er
oppgitt som restanser på skatten. Vi har ingen oppgaver som viser hva
som eventuelt blei betalt allerede i 1520. Vi veit heller ikke om der
stod igjen ytterligere restanser for 1523, da vi ikke har bevart
regnskap for dette året.

I alt er det 112 personer fra lenet som oppgis i forbindelse med
tiendepengeskatten. Da dette var en skatt på formue, må vi regne med
at langt færre betalte denne skatten enn utbudsskatten, som meir var
en slags inntektsskatt. Uformuende drenger og sjølfiskere ville falle
utenfor tiendepengeskatten, og gamle og uføre personer ville falle
utenfor begge skattesystem. Til dette kommer altså at begge
skattelistene er ufullstendige. Det gjør det ikke lett å beregne
folketallet. Men da dette er den første mulighet vi har, gir vi oss
ikke uten å forsøke.

Hvis vi sammenligner de to skattelister, kan vi komme litt nærmere et
overslag. Av de 87 personer som betalte utbudsskatt i 1519, finner vi
igjen 49 personer, eller 56 % som betalere av tiendepengeskatt
1521-22. De 38 som mangler kan da ha vært uformuende, noen kan være
død, listene kan være ført ufullstendig, eller de kan ha betalt
tiendepengeskatt i 1520 eller 1523. Det kan likevel ikke utelukkes at
listene fra 1521-22 med de 112 viser samtlige som betalte
formuesskatten, og i den videre beregning vil vi gjøre dette til ei
forutsetning. Vi noterer oss da at vi også finner formuende drenger i
1521-22. Av de 18 drenger som betalte utbudsskatt, er det 12 som trulig
har vært uten formue, mens 6 er skattlagt for formue.

Hvis vi tar utgangspunkt i lista over tiendepengeskatten, er det 63
personer av de 112 vi ikke finner igjen som betaler av utbudsskatt.
Noen folk med formue kan også ha flytta til området mellom de to
skattene.

Hvis vi nå forutsetter at det på den eine sida var et konstant forhold
mellom de 87 som betalte utbudsskatt i 1518 og de 49 av dem som
gjenfinnes i tiendepengelistene fra 1521-22, og på den andre sida
mellom de utbudsbetalere vi mangler fra 1518 og de 63 personer som
betalte tiendepengeskatt uten å være med i utbudslistene, skulle det
bety at listene over utbudsskatten mangler 112 personer fra lenet.
Dette gir 199 skattebetalere i 1518. Hvis imidlertid drengene stadig
utgjør 20 %, må vi trekke fra 40 drenger, og får tilbake 159 familier i
1518. Jeg har da forutsatt at de to ekstraskattene ligger så nær
hverandre i tid, at endringer i befolkninga ikke skulle gjøre særlige
utslag. Likevel er anslaget meget usikkert, og trulig for lågt.

I regnskapet for 1520 er der nemlig etpar poster på ialt 305 våg
råskjær som blei svart fra Tromsen uti skatt . Etter all
sannsynlighet er dette ikke leidang, som vanligvis ikke blei omtalt
som skatt . På denne tida gikk dessuten trulig leidangen til bispen i
Bergen, som del av de ordinære lensinntekter. Det var bare
ekstraskattene som skulle avleveres på Bergenhus, til kongens
rådighet. Det ser heller ikke ut til at tiendepengeskatten var begynt
å komme inn enda i 1520. Det er derfor trulig at de 305 våg utgjør
restinnbetalinga for utbudsskatten, noe som vil gi oss 153 personer i
tillegg til de 87 fra 1519, eller i alt 240 personer. Beregner vi også
her 20 % drenger, får vi 48 drenger og 192 familiefolk. Dette tallet
lar vi da stå som et sannsynlig tall for den norske befolkninga i
Tromsen len ca 1518-19.

Totalt kan vi i de to skattelistene -- med enkelte tvilstilfeller --
identifisere ca 150 individ, derav 18 drenger, 8 enker, 2 styrmenn og
8 jekte-eller skipseiere. Dette gjelder heile lenet. Av disse kan
antakelig 78 eller 52 % identifiseres på bosted: Skjervøy sogn med 9,
Karlsøy Helgøy med 31, Tromsøysund med 7 og Hillesøy med 31 personer.
Felles for alle disse er at de er lokalisert til de heilt ytre områder,
fra Skjervøy og Lauksund i øst, til Hillesøy i vest.

I vårt område finner vi tre klare konsentrasjoner på Vanna, i Torsvåg,
Vannvåg og Kvitnes, med 10 skattebetalere hvert sted, og med en enslig
mann på Helgøy. I tillegg kommer tre personer på Hersøy . Av disse
hørte trulig en til på Hersøy i Helgøy, og to på Hersøy i Hillesøy.
Dette gir Karlsøy 41 % av alle identifiserte personer. Hvis vi
forutsetter at vårt område har hatt forholdsvis like mange av de
uidentifiserte og beregna skattytere, mangler vi opplysninger over ca
65 skattytere fra Karlsøy. Totalt kan det da ca 1518-19 ha bodd i vårt
område 98 skattytere, derav 20 drenger og 78 familiefolk.

Foruten tettstedene på Vanna, finner vi konsentrasjoner på Skjervøy (8
skattytere), Sandvær (6), Røssholmen (17), Håja (6), og Hillesøy (4).
Selv om dette er nokså tilfeldige opplysninger, avspeiler det likevel
en realitet -- ei yrkesfiskerbefolkning i fiskevær, som vi skal se av
seinere kilder. Når det nettopp er befolkninga i fiskeværa som har fått
stedsbetegnelse i listene, er dette trulig fordi det her var så mange,
at man trengte litt hjelp ti identifiseringa. At det også bodde folk på
de enkelte gårder, veit vi fra utgravingene, og vi får det dessuten
dokumentert i seinere kilder.

Det er da litt uforklarlig at fiskev'ret Karlsøy ikke er nemnt i disse
tidlige kilder. Vi skal snart møte stedet som det største og mest
sentrale i heile lenet. Det kan bety at Karlsøy først utvikla seg til
fiskevær omkring midten av 1500-tallet. Den mest rimelige forklaringa
er likevel at det beror på tilfeldigheter, når Karlsøy ikke er nemnt i
1518-19.
 

Bosetninga i 1567

I heile lenet finner vi 257 norske skattytere, altså en oppgang på 17
personer, eller 7 %, hvis vår rekonstruksjon fra 1518 er i nærheten av
det riktige.

Det er den gamle stats-eller militærskatten fra middelalderen,
leidangen, som vi her møter. Det var i prinsippet en inntektsskatt,
basert på skattlegging av hovedpersoner. Her er alle bostedene
påført, og vi får derfor her den første fulle oversikt over
bosetningsmønsteret i vårt område. Fattigfolk kan vi heller ikke her
regne med å få tak i. Enkelte personer, som prest, fut og trulig
lensmann, var skattfri, likeså nyrydningsmenn, men av de siste var det
kanskje ikke så mange hos oss. Heller ikke enkene var pålagt leidang.

Når vi møter leidangen igjen ca 1610-20, ser vi at også enkene og
drengene betalte denne skatten. At drengene betalte, kommer fram når
vi sammenholder leidangslistene med landskatten, der drengene er
spesifisert. De utgjorde da 14-17 % av leidangsbetalerne, eller ca 15
% i gjennomsnitt. I regnskapa for 1624-25 og 1628-29 får vi dessuten
drengene delvis spesifisert i selve leidangslistene.

Når drengene her er pålagt leidang, er det utvilsomt på grunn av deres
deltakelse i det kommersielle fisket, med de muligheter for gode
lotter og formuesopplegg som dette innebar. Det var nok også grunnen
til at drengene blei pålagt utbudsskatt og tiendepengeskatt i 1518-19.

Spørsmålet blir da om drengene også betalte leidang i 1567? Det er
ingen ting i selve listene som gir noe svar. Hvis vi forutsetter at
drengegruppa var pålagt leidang og at de utgjorde 15 % av skattyterne,
skulle dette gi 39 drenger og 218 familiefolk i lenet.

Det er imidlertid forhold ved skattesatsene som kan tyde på at
drengene ikke betalte leidang i 1567, men at de inngikk i leidangen
til sin utreder eller husbonde. Ca 1610, da drengene betalte leidang,
var det et enklere beregningssystem for skatten, med 3 satser for
menn, 1 , 1 og ei halv våg. I 1567 blei det operert med et meir
spesifisert system, der det var 5 satser, varierende fra 2 våg til
15 merker. Det kunne her v're grunn til å regne med at f.eks. de
høgste satsene også inkluderte utrorsdrenger, slik systemet tydeligvis
var i Finnmark, der drengene ikke var ilagt egen leidang, heller ikke
på 1600-tallet. Hvis dette er riktig, skulle vi i 1567 ha 257 familier
i lenet. Dette betyr en auke i antallet familiemenn fra 1518-19 på 65
eller 34 % for heile lenet. Av disse bodde 128 i våre bygder.

Dette viser at halvdelen av den norske befolkninga i lenet i 1567 var
bosatt i Karlsøy og Helgøy. Skjervøy hadde bare 12 %, mens de
resterende 38 % fordelte seg på Tromsøysund og Hillesøy. I 1518- 19
fant vi at Karlsøy og Helgøy hadde 40 % av de skattytere som lot seg
identifisere på boplass. Talla er for usikre til at vi tør gå ut fra
at Karlsøy og Helgøy hadde større stigning i folketallet enn lenet
forøvrig. Det er likevel klart at Karlsøy og Helgøy var blitt et
tyngdepunkt i lenet for bosetning, fiske og handel. Dette ser vi også
av at det hos oss blei fiska meir per skattyter enn i lenet forøvrig,
og at lensadministrasjonen samla seg her.

Ser vi på fordelinga av skattytere utover i prestegjeldet, finner vi at
heile 32 steder var bosatt. Noen av stedene kan også dekke meir enn
en boplass. Slettnes dekker tydeligvis også Skipsfjord (Været), Hamre
antakelig Mellajorda Kammen. Noen fleire boplasser kan også ha vært i
bruk, uten at folka er kommet med i skattelistene, p.g.a. fattigdom,
enkestand, eller nyrydding. Vi skal seinere omtale de områder som synes
å ha vært samiske, likeså de norske middelaldergårder som nå synes å ha
ligget øde.

Det forekommer i 1567 2 gårder som ikke uten videre lar seg
identifisere, Spannsliid med 2 oppsittere, og Kraageslocke med 5.

Spansli har ei plasering i listene som viser at stedet bør ha ligget
mellom Kvitnes og Slettnes. På slutten av 1700-tallet finner vi
Spansli nemnt som identisk med Valen, og fortsatt er namnet i bruk om
ei li i åsen oppfor Valen. Det er trulig at Spansli i 1567 har omfatta
både Valen og Vikan, med en oppsitter hvert sted. Vikan var bebodd i
1610, og har også tufter og funn fra seinmiddelalderen. Kraageslocke
bør etter plaseringa i listene ha ligget på nordsida av Ringvassøy.
Skogsfjord er nemnt i 1567, og både Dåfjord og Nord-Grunnfjord var den
tid samefjorder. Det stedet som peiker seg ut som det mest
sannsynlige, er da Fagerfjord, som ikke er nemnt i 1567. Her ligger ei
stor mengd med tufter, som for endel må være middelalderske. Her er
gravd ut et større huskompleks, som er datert til tidlig på
1600-tallet, men der syntes også å være eldre bosetningslag under
tufta. Når vi kommer fram til 1610, var Fagerfjord rettnok ikke bosatt,
men lå heller ikke øde. Gården var underbruk for handelsstedet
Rødgammen, og med ei så høg leie (1 våg), at det må dreie seg om en
eldre gård. Det mest sannsynlige er da at Kraageslocke ganske enkelt
er ei feillesning i avskrifta for det gotiske skriftbildet som dannes
av Faugerfiord eller lignende.

Ser vi nærmere på de 32 boplassene, gir disse klart uttrykk for ei
temmelig ujamn fordeling av befolkninga. Den største konsentrasjonen
finner vi om Karlsøya og den sørlige og østlige del av Vanna, Hamre
(9), Vannstua (9), Vannvåg (8), Kvitnes (11) og Karlsøy (17), med i alt
54 skattytere, eller 43 % av alle i prestegjeldet, og 21 % av alle
skattytere i heile lenet. Dette er da den største konsentrasjonen i
lenet. Den andre store konsentrasjon i lenet finner vi i ytre
Hillesøy, med 36 skattytere. Forøvrig har Sandvær-Grøttøy 24 skattytere
og Flatvær-Nordskar 15. Ellers bodde folk nokså spredt på mindre
boplasser.

Bosetningsmønsteret viser altså i heile lenet til ei fiskeriorientert
befolkning, og bekrefter inntrykket fra 1518-19 av ei værbosetning
både i Hillesøy og på Vanna. Det som er nytt, er at Karlsøya nå ligger
i teten, som den største tettbebyggelse mellom ytre Senja og Finnmark.
Dette var en posisjon øya kom til å beholde også utover 1600-tallet.
Overraskende er det også å finne Torsvåg redusert til 2 skattytere,
og med et svakt fiske. Trulig må dette sees i lys av det brudd i
handelen som kom i 1537, og som vi skal komme tilbake til. Seinere
blei Torsvåg igjen et viktig vær, i samsvar med det gode
ressursgrunnlag stedet alltid har hatt.

Som et supplement til skattytertalla i 1567, har vi fra 1569-70 ei
opplysning om manntallet i lenet, i forbindelse med lensordinga.
Jørgen Rud hadde da lenet kvitt og fritt ad gratiam , d.v.s. uten å
betale avgift eller avlegge regnskap. Inntekta eller renta var da
beregna til 400 daler, og antallet skattemenn beregna til 293. Dette
tallet har klart ikke med samene, for da ville tallet ligge høgere.
Med bare 2 års mellomrom synes en oppgang på 36 personer (14 %) å
v're for høgt i forhold til 1567. Trulig må 293 forstås som antallet
potensielle skattytere, og at differansen utgjordes av dem som 2 år
tidligere ikke betalte noen leidang p.g.a. uhell i fisket, sjukdom,
enkestand eller andre forbigående årsaker. Tallet 293 bør derfor
ansees som et bedre uttrykk for folkemengden enn de 257 i 1567. Om
drengene var telt med i 1569-70 eller ikke, spiller da ingen særlig
rolle, ettersom man i 1569-70 trulig fulgte samme praksis som i 1567.
 

Bosetninga i 1588

I alt blei det oppgitt 225 bønder i de 7 kirkesogn som hørte til
Tromsø prestegjeld. I dette tallet er Hillesøy ikke med, fordi sognet
hørte til Trondenes. For å få et totaltall for lenet, legger vi til
skattytertallet for Hillesøy fra 1567 (41), selv om dette nok blir i
snaueste laget, og får 266 bønder. Dette er da nokså nær
skattytertallet i 1567, og betraktelig under manntallet i 1569-70. I
dette tallet er ikke samene med, og trulig heller ikke drengene. De
betalte som leiefolk i fisket ikke egen tiende til kirka og prest, men
som offer betalte de 4 album (ca 1 skilling), på linje med bonde og
hustru.

Karlsøy hadde nå 59 bønder og Helgøy 57, og var altså jamstore, med
ialt 116. For Breivik, som lå til Melvik kirke, og som vi mangler tall
for, har jeg beregna 4 bønder, det samme som i 1567. Dette var altså
12 mindre enn i 1567. Noen tilbakegang i bosetninga var det neppe i
perioden. Uoverensstemmelsen skyldes helst at listene i 1567 og 1588 er
satt opp for ulike formål, og på basis av ulike kriterier, om ikke
nedgangen betyr at drengene likevel var med i skattelistene i 1567?
Ser vi på fordelinga innafor de enkelte kirkesogn i 1588, er det
rimelig samsvar med talla for 1567. Reduksjon på 12 er stort sett
jamnt fordelt.
 

Bosetninga 1610-1620

I denne perioden får vi for første gang årlige skattelister, og kan
derfor følge bosetninga i sammenheng videre til våre dager. Vi møter
her igjen den gamle, årlige leidangsskatten, men da også drengene nå
skattelegges, er disse skattelistene vanskelig å bruke til
bosetningsanalyse.

Her hjelper det oss fint at vi i tillegg de fleste år får en
ekstraskatt, landskatten. Den spesifiserer skattebetalerne i grupper
som jekteskippere, styrmenn, leilendinger, husmenn og drenger. Ved å
sammenholde de to skattelistene, som blei satt opp med et halvt års
mellomrom, og som i prinsippet skulle inneholde de samme personer, kan
vi se at listene likevel ikke er identiske. Litt kommmer dette av
flyttinger og dødsfall i tida mellom de to skattene -- leidangen var
innkrevd ved St. Hans, mens landskatten forfalt ved Mikeli (29 9).
Hovedgrunnen til uoverensstemmmelsen er imidlertid at enkelte
skattytere slapp den eine eller andre skatten samme året, avhengig av
skatteevnen. På den måten kan vi se at der er ei underdekning i
listene, som i denne perioden kan anslåes til 5 %. Begge skattelistene
gir altså uttrykk for opp-og nedgang fra år til år, som ikke skyldes
bevegelse i folkemengden, men endringer i inntektsforholda. Dette
kunne være avhengig av godt eller dårlig fiske, av gode og dårlige
priser, skyldes jektehavari og uhell på havet, sjukdom etc. Vi kan også
se at folk kunne skifte skatteklasse fra ett år til et anna for samme
skatt. For leidangen kunne folk variere mellom full og halv leidang (1
våg og våg). For landskatten kan det se ut til at jekteeierne
enkelte år slipper med leilendingsskatt eller strandsitterskatt i
stedet for skipperskatt, og samme mann kan skifte mellom leilending og
husmann. Det har innafor skattesystemet tydeligvis vært rom for å
ligne etter skjønn , noe som har foregått på skattetinget, med vitner
og i full offentlighet.

Stort sett ser det ut til at det var lettere å slippe landskatten enn
leidangen. Hvis en mann ikke klarte å betale begge, var det altså den
ordinære skatten som blei foretrukket.

I heile Tromsen len var det i 1611-12 392 leidangsbetalere. Dette var
en oppgang på 135 eller 53 % fra 1567. Dette trenger ikke bety at
folketallet var gått opp tilsvarende. I 1611-12 var drengene med, og
hvis de ikke var med i 1567, skyldes en stor del av auken at drengene
nå blei skattlagt. Men selv om drengene var inkludert både i 1567 og
1611-12, kan mye av auken skyldes at drengetallet var gått opp, både
reelt og i forhold til folketallet, noe det kan være grunn til å tru.
Desverre har vi små muligheter til å avgjøre hva som er det riktige.

Ser vi på Karlsøy prestegjeld, var auken omtrent som for lenet, med
52 % (oppgang fra 128 til 194). For de to sogn er det likevel stor
ulikhet. Mens Karlsøy bare aukte med 13 (fra 67 til 86) eller 19 %,
aukte Helgøy fra 61 til 108, d.v.s. med 47 personer eller 77 %. Mye av
auken falt altså på Helgøy, noe som viser at det også må ha skjedd ei
omlegging i fiske og fiskehandel.

Går vi fram til 1620-21, var leidangstallet for prestegjeldet uendra
(193), d.v.s det var full stagnasjon i 10-året. For de to sogn var det
fortsatt ulikheter, men nå omvendt. Karlsøy gikk fram fra 86 til 103
skattytere (17 eller 20 %), mens Helgøy gikk ned tilsvarende fra 108
till 90 (18 eller 17 %). Da drengene er med i alle disse tall, gir
disse trulig meir uttrykk for økonomiske endringer, enn reelle endringer
i folkegrunnlaget.

For å få tak i det reelle folketallet, må vi se på utviklinga av
familieantallet (hushold) i perioden. Hvis vi forutsetter at bønder
i 1588 tilsvarer familier, gikk antallet opp fra 116 i 1588 til 147 i
1610, altså 27 %. Fra 1567 til 1610 var auken 19 familier, eller 15 %.
Hvis vi godtar tallet for 1588, var det altså nedgang før 1588, og
markert oppgang etterpå fram til 1610.

Hvis leidangstallet for 1567 er identisk med antallet hushold, får vi
en reell tilbakegang på 12. Hvis vi derimot forutsetter at drengenes
andel i leidangsbetalere i 1567 var 15 %, får vi en auke fra 1567-1588
på 7 (109 til 116), eller 6 %. Dette betyr at det i allefall er etter
1588 vi får noen særlig auke i befolkninga. I 10-året 1610-20 er det
ingen auke (147 til 146). Tallet varierer år for år i perioden, men
mindre enn leidangsyterne (mellom 172- 198).

Ser vi på husholdsutviklinga i de to sogn, ser vi at begge aukte like
mye (26-27 %) i tida 1588-1610. For 10-året 1610-20, gikk Karlsøy opp
3 %, mens Helgøy gikk ned tilsvarende. Dette er så små utslag at det
må sies å være ubetydelig.
 

Befolkningsutviklinga i perioden

De to sogn lå i 1567 nokså likt i folketall og hadde i tida 1567-1620
ei nokså lik utviklig. Derimot var det klare ulikheter i utviklinga av
drengeholdet. Her lå Helgøy i teten i tida 1567- 1610, mens Karlsøy
hadde den beste utvikling 1610-20.

Dette kan tolkes i retning av gode kår heile perioden, men med tida
1590-1610 som topp, avløst av en viss stagnasjon. Her ser det ut til
at Helgøy sogn har gitt størst utslag, både i oppgang og nedgang, mens
Karlsøy sogn har hatt ei jamnere utvikling.

Ser vi på folketallet for de enkelte små kirkesogn, er det stort sett
oppgang å spore, især for Karlsøy sogn, mens det lille Vannvåg sogn
har noe nedgang eller stagnasjon etter 1567. Når det gjelder auke i
leidangstallet, som her utvilsomt avspeiler utrorsdrengene, ligger
Torsvåg på topp med ei fordobling i tida 1567-1610.

Vi skal på basis av det som hittil er sagt, også vise en kurve over
det aktuelle befolkningstallet i perioden. Dette er da beregna tall,
som inkluderer antatt underdekning av skattytere, og som tar hensyn
til at drengene bare representerer en person. Med alle mulige
forbehold har vi valgt å gå ut fra at drengene er ilagt leidangsskatt
allerede i 1567. Som familiestørrelse har vi beregna 4,7 personer, noe
som baserer seg på ei skatteliste fra 1645, der både voksne kvinner og
menn er med, foruten folketellinga fra 1666, som har med både gutter og
menn. Da tallet i alle fall er usikkert for 1500-tallet, avrundes det
til 5, for enkelhets skyld. Da underdekninga i skattelistene synes å
være minst før 1620, legger jeg til bare 5% i gjennomsnitt, noe som
kanskje er i snaueste laget. Året 1588 er da antatt å dekke et reelt
tall.

Det er viktig å være klar over at anslaget for 1518-19 er det mest
usikre i denne tallrekka, ja kanskje heilt misvisende. Vi har da ei
befolkning på ca 410 personer, som stiger raskt, og ligger på rundt
800 det siste 10-år av perioden kanskje 820: d.v.s. 100 % auke. Dette
var et topp-punkt, som vi må langt fram i tida for å nå igjen. Den
raskeste vekst synes vi å få i tida mellom 1588 og 1610.
 

Bosetningsmønsteret

Det synes likevel klart at det var noe ekspansjon i gårdsbosetninga i
første halvdel av 1500-tallet. Gårdshaugen i Breivik har således gitt
botndatering til ca 1550, og Nord-Grøttøy til ca 1555. Begge
boplassene var altså nokså nye i 1567. Gårdshaugen i Rødgammen har
botndatering til ca 1505, men vi har også eldre dateringer her fra
undersøkte tufter. Det synes likevel som det har skjedd ei omlegging i
bosetninga her tidlig på 1500- tallet. Daterte tufter har vi videre fra
Kvalsnes på Helgøy fra ca 1520, og Inderby (Mollnes) ca 1560. De
samiske tufter fra 1500- tallet skal vi omtale seinere, likeså
gårdshaugene på Nordeidet og i Nord-Grunnfjord.

Det er uklart om Karlsøya i 1567 var et nytt fiskevær, eller om det er
tilfeldig at øya ikke er nemnt 1518-19. Derimot ser vi klart at det
var gått sterkt tilbake med Torsvåg.

Når det gjelder Slettnes , som i 1567 hadde 5 oppsittere, er det
trulig at de fleste bodde i Været i Skipsfjord, der vi har ei
tuftedatering til ca 1560. Det er likevel sannsynlig at stedet er eldre.
Fra selve Slettnes har vi tidligste tuftedatering fra ca 1578, og
botndateringa fra gårdshaugen er så sein som etter 1650. Da
Slettnesnamnet i 1567 blei brukt både om Slettnes og Skipsfjorden, er
det likevel sannsynlig at Slettnesgården nå hadde noe bosetning. Ut
fra seinere slektshistorisk analyse kan det se ut til at ihvertfall
en av de 5 personer i 1567 var bosatt på selve Slettnes, Guttorm
Eriksen. Her satt nemlig etterslekta hans i 200 år.

I 1610-20 var konsentrasjonen om fiskeværa fortsatt sterk. I 1610 hadde
således Karlsøy 14 oppsittere, mens Kvitnes hadde 10. Nå var også
Torsvåg kommet tilbake, og hadde 10 oppsittere. Andre små
tettbebyggelser var Hersøy, Flatvær og Nord-Grøttøy.

Det er uforklarlig hvorfor Vannvåg mangler 1610-12. Stedet var et
sentrum for handel og fiske på 1500-tallet, med bosetning både i 1519
og 1567, og vi veit at det også var godt bosatt i 1573 og 1591. Fra
1613 var det igjen fullt besatt, med 2 skippere, etpar drenger, etpar
husmenn og en Trondheimsborger. Om stedet har ligget ubebodd et par år
i påvente av nye bygslere, må der likevel ha vært intakte
handelsbygninger og kirke. Ei anna forklaring er at stedet noen år var
underbruk under Kvitnes, eller at oppsitterne hadde skattefritak. Mye
tyder på at Vannvåg ikke var et egentlig fiskevær, slik som Karlsøy,
Kvitnes og Torsvåg, men at det i første rekke var handelssted og
jekteleie, bl.a. for fiskerne på Kvitnes.

I alt finner vi 5 gårder som blei nedlagt fra 1567 til 1610. Blant
disse finner vi de to magre havgårder Lyngøy og Steikervik (Ryten).
Begge blei imidlertid gjenopptatt få år seinere. De 3 øvrige,
Nord-Lenangen, Reinsvold og Fagerfjord var ikke ordinære ødegårder, men
underbruk eller avlsgårder med gode jordbruksmuligheter. Rødgammen
hadde lagt Fagerfjord under seg, mens Reinsvoll og Nord-Lenangen lå
under Karlsøy. I begge tilfeller synes det klart at det var det
voksende borgerskap og embedsstanden på disse stedene som hadde lagt
under seg disse gårdene, i konkurranse med andre bygslere. Dette var en
tendens som seinere forsterka seg. Men vi finner også nye boplasser. I
det ytre området var Laukvik bosatt i 1610, men gården var bosatt
tidligere i middelalderen, og fravær i 1567 kan ha vært midlertidig.

Det som mest springer i øynene er den ekspansjon vi finner i de indre
områder i tida 1567-1610. Heile Langsund blei nå bosatt, med 6
matrikkelgårder: Bratrein, Kraknes (sia Lanes), Hessfjord, Bratberg
(sia Grågård), Skipvik (sia Elvevold-Hansnes) og Skattøra. Her satt i
alt 11 brukere. På østsida av Reinøy kom Søreidet inn, og på Ringvassøy
finner vi Nord-Grunnfjord og Sør-Grunnfjord med 2 brukere hver.

På fastlandet finnes to nye gårder: Jegervatn og Bakkeby, med 3
brukere. På de andre bosatte fastlandsgårdene var dessuten
brukertallet steget fra 6 til 11. I alt har vi altså nå fått inn 11
nye matrikkelgårder i tillegg til Laukvik.

Denne ekspansjonen var imidlertid, som vi seinere skal se, bare
tilsynelatende, og dreide seg meir om kolonisering eller anneksjon enn
om nyrydding. Det var sjøsamenes gamle gårder som nå blei oppgitt til
fordel for norske brukere.

Klarest ser vi denne overgangen i Langsund. Siste gang vi møter
Langsund som samisk bygd, er i 1581. I 1585 heitte det i ei svensk
kilde at lappene var fordrevet fra Langsund, og nordmennene hadde
nedsatt seg der. Det er sannsynlig at den norske kolonisering starta
her ca 1570, og var fullført i 1580-åra. I 1567 var ingen bumannsgårder
nemnt, hvis ikke de norske oppsittere blei regna som nyryddere, og
derfor slapp skatt.

Når den norske etablering har kunnet skje så raskt, og i så stort
omfang, må det ha sammenheng med at nordmennene overtok gårder som
ihvertfall delvis var oppdyrka av de samiske brukere, ved at disse
hadde drevet med husdyrhold i lengere tid. Vi veit ikke om samene
holdt tamrein, men også tamrein kan fremme opprydding av skogseng og
slåttemark ved beiting og gjødsling.

Etablering av Nord-Grunnfjord som norsk boplass synes å ha skjedd i
10-året 1600-1610. Arkeologisk undersøkelse av gårdshaugen viser at
den norske gården er etablert etter ca 1600, og 1611-12 er det siste
året vi møter samiske brukere her. I en overgangsperiode har fjorden
altså v'rt bebodd både av samiske og norske oppsittere. Det samme
skjedde trulig i Langsund noen ti-år tidligere.

Også Skogsfjord har hatt en periode med dobbel etnisk bosetning,
trulig fra tidlig på 1500-tallet. Her ser det ut til at den samiske
bosetninga foreløpig blei oppgitt i 1608, til fordel for norsk.

Skifte fra samisk til norsk har vi trulig også hatt i Sør- Grunnfjord.
Stedet nemnes som norsk gård i 1610, men er ikke nemnt i 1567, og
heller ikke i de svenske skattelister på 1500-tallet. Vi har
imidlertid arkeologisk belegg for samisk bosetning i seinmiddelalderen,
og det er sannsynlig at fjorden hørte med til det samiske
bosetningsområdet like til ca 1600.

Nordeidet ( Eidet ) har vi nemnt som norsk boplass i 1567, med en
oppsitter. Arkeologiske undersøkelser av gårdshaugen synes å datere
den første norske bosetning her til ca 1550, mens vi har belegg for
samisk bosetning i middelalderen. Det er mulig at Søreidet fortsatte
som samisk boplass enda ei tid etter 1567. I 1610 var her imidlertid en
norsk oppsitter, og i 1615 blei Søreidet utgått som egen gård fra
Nordeidet.

Også på fastlandet synes samiske boplasser å ha blitt oppgitt til
fordel for norske. Det er sannsynlig at Jegervatn og Bakkeby enda på
midten av 1500-tallet hørte med til det samiske bruksområdet. Gårdene
er ikke nemnt i 1567, men er oppgitt i 1610 som norske.
Ullsnesgården, som er nemnt i 1567 som norsk, hadde ca 1610 ekspandert
innover Svendsby-Berg mot Kjosen, som tidligere var ei rein samisk
bygd. Hvor grensen gikk i 1610 mellom samisk og norsk, er ikke godt å
fastslå, men de 5 norske oppsittere på Ullsnes-Svensby trengte nok
endel plass. Vi kan utover 1500-tallet bevitne ei samisk
tilbaketrekning fra Ullsnesbygda, som ca 1567 må ha hatt både norsk og
samisk bosetning. Siste gang Ullsnes omtales som samisk, er i 1578, og
året etter er siste gang Berg oppgis som samisk boplass.
Bensnes-Storsteinnes holdt seg imidlertid som samiske gårder til noe
innpå 1600-tallet.

Selve Svendsbynamnet må v're skapt i denne ekspansjonsfasen på slutten
av 1500-tallet. I 1567 bodde Sven Pedersen på Ullsnes, og i 1610
finner vi hans sønner Eddis og Nils Svendsen på Svensby, som da
tydeligvis også omfatta Ullsnes. Namnebyttet kan ha sammenheng med
flytting av boplassen. I 10-året 1610-20 skjedde ikke så store endringer
i dette bildet. Den eineste gård som blei lagt øde nå, var Breivik, men
bare midlertidig (bosatt igjen 1623). Steikervik lå fortsatt øde, men
var bosatt fra 1622. Fagerfjord hadde gjenopptatt bosetninga fra 1619
og opphørte som avlsgård. Lyngøy var bosatt fra 1613, og der var
kommet fleire nye boplasser på Vanna. Torbensund under Torsvåg var
bosatt av Torben Olsen fra 1617, som har gitt namn til stedet. I
1614-15 var Indre Hamre (Mellajorda) bosatt, og blei i 1628 utgått som
egen gård fra ytre Hamre. Skåningen synes bosatt fra 1612, og blei
utgått fra Kvalshausen som egen gård i 1622.

Til gjengjeld hadde embedsfolket på Karlsøy lagt under seg enda fleire
avlsgårder. I tillegg til Nord-Lenangen og Reinsvoll, kom i 1620 også
Bratrein og Skipvik. Tidvis hadde også Jegervatn og Skattøra vært
underbruk.

Generelt kan vi likevel si at bosetningsbildet enda i 1620 bar preg
av stabilitet og gode kår. Dette gjaldt den norske befolkninga. Den
samiske bosetning skal vi behandle meir utførlig i et seinere kapitel.
 

Innvandrere

Vi kan rettnok ikke være heilt sikre på at alle virkelig var fra
vedkommende land eller landsdel, for slike tilnamn kunne og overføres
fra far til sønn, og utvikle seg i retning av slektsnamn. Ei lignende
utvikling har vi når stadnamn som Horsens, Ebeltoft og Ulstrup, eller
yrkesbetegnelser som Baker, Brygger og Skredder, blei føyd til et namn.
Fra først av skjedde det for å utmerke vedkommende, sia kunne det bli
et etternamn . På den andre sida får vi gjennom slike tilnamn trulig
ikke tak i alle tilflyttere. Bak folk med -sennamn kunne det og skjule
seg innflyttere, som vi kan se når det for samme person alternerer med
-sennamn og tilnamn av ulike typer.

Allerede i materialet fra 1518-19 møter vi Jon Svenske på Kvitnes.
Ellers i lenet, med og uten stedsbestemmelse, finner vi tilnamna Holst
(Holstein), Hjelt (Hjaltland-Shetland), Jemt (Jamtland), Helsing
(Helsingland) og Skott. Tilnamn som Krabbe, Skalm, Harild, Lock og Rang
antyder også innvandring. Østlig innvandring er bevitna gjennom Staffen
Østfinne og Nils Kven, den siste bosatt på Skjervøy. Muligens var
Donald Andersen i Torsvåg og sønnen Jon Donaldsen i Vannvåg også blant
våre eldste kjente innvandrere, kanskje fra Skottland.

Når vi kommer fram til 1567, er det ingen tvil lenger. I vårt område
møter vi da Oluf Ry (Ryfylke?) på Inderby, Anders Skott på Vannstua,
Per Jamt i Spansli (Valen), Anders Jamt på Nordeidet, Laurits
Røstv'ring på Slettnes, Lars Jude (Jylland) på Skorøy, Hans Pommeren
(Pommern i Øst-Tyskland), foruten Nils og Laurits Skåning (fra Skåne)
på Karlsøy. Nils levde fortsatt i 1591 og var stadig bosatt på
Karlsøy.

Vi skal her merke oss at de aller fleste av disse 9 innflyttere var
bosatt i Karlsøy sogn, noe vi skal komme tilbake til.

I lenet forøvrig finner vi 3 innvandrere i Skjervøy, og 6 i
Hillesøyområdet. I tillegg til de 9, møter vi av uvanlige tilnamn Per
Hard og Jakob Småsvenn i Vannvåg, Anders Bonde i Sør- Grøttøy og 2 Oluf
Bagge, den eldre i Steikervik, den yngre på Flatvær. Trulig var disse
også innvandrere. Både Bonde og Bagge er kjent som nordiske
adelsslekter, men om våre folk tilhørte disse slektene, veit vi ikke
noe.

Går vi fram til 1610-12, finner vi heile 20 innflyttere hos oss nokså
samtidig. De utgjorde da vel 10 % av skattyterne. Halvdelen var
skotter, 4 var jyder, og ellers var her tyskere, svensker, en
Hjaltlending og en Sunnmøring. Heile 15 av disse var knytt til steder
med fiske og handel, med Torsvåg på topp (6), Bratrein hadde 3 og der
var 2 på Karlsøy, i Nordskar og Rødgammen. Minst 8 av innvandrerne var
drenger, resten familiefolk.

I tillegg finner vi 7 personer med slektsnamn som antyder innvandring,
og 11 med tilnamn som går på yrker.

Tar vi så heile 10-året 1610-20 under ett, forsterkes bildet. Fra
Skottland var 11-12 personer. De fleste var her alt i 1610, og var da
faste familiefolk. Noen få kom også inn i løpet av perioden som
drenger. Fra Tyskland kom 4, de var stort sett drenger, og var her alt
i 1610. 7 fra Danmark (Jyder) synes stort sett å være familiefolk. Dels
var de her i 1610, dels kom de inn i 10-året. Fra Sverige kom en mann.
Fra Jemtland, som fortsatt var norsk, kom 5. Disse kom inn i heile
perioden, og var kort tid på hvert sted. De kom trulig over Trondheim
med borgerjektene derfra. Den største innflyttergruppa var
Vestlendinger, med ialt 13 personer. De fleste var Sunnmøringer, etpar
var Nordmøringer, og 2 var Sørlendinger . De fleste kom inn i løpet av
10-året, var drenger og hadde korte opphold. Dette gir ialt 41
innflyttere. Etter dette kan det se ut til at skottene, tyskerne og
tildels danskene hadde innvandra noe tidligere, mens jemtene og
vestlendingene stadig var på vandring nordover, for en stor del som
utrorsdrenger.

I tillegg kan vi regne ei gruppe på 18 personer med tilnamn som
Bergensfar, Trondheimsfar og -dreng. Dette viser til folk som trulig
kom utenfra, og som lokalt var engasjert i handel og jektefart. 3 av
dem hadde tilnamnet Helgelandsfar , d.v.s. den som farer på Hålogaland,
noe som viser at tilnamnet var satt utenfor landsdelen, trulig i
Bergen.

Gruppa omfatta både drenger og faste oppsittere, men det var ei urolig
gruppe, med liten prestisje og korte opphold. Bare 2 av de 18 var
tilstede i 1610. Trulig var det for en stor del folk som var mannskap
på skip og jekter, og som noen år deltok i fiske, var vinteroppsynsmenn
på jekter og handelsetablissementer, og lignende. Noen var også
byborgere, med fast vinteropphold. I skattelistene finner vi enkelte
som alternerer mellom -borger eller - far . Vi skal merke oss at vi
i 1567 ikke finner noen med slike tilnamn. De reine byborgere eller
sommerhandlere tar vi ikke med i denne sammenheng.

Når vi legger sammen disse gruppene, får vi ialt 59 personer. I
tillegg kan vi regne med 10 personer med tilnamn som synes å vise til
innflytting, som Sinkler (Skotte?), Riis, Ulstrup (danske?), Hage,
Brock, Brand, Wishann, Mou, Stempel og Bonde. Noen skal vi seinere møte
som byborgere og utredere.

Alle 69 er rettnok ikke i Karlsøy samtidig. Noen kommer inn, noen går
ut, noen skifter boplass i løpet av 10-års perioden. Men de gir i alle
fall det lokale bygdesamfunn et preg av ustabilitet og endring. Dette
preget blir forsterka, når vi seinere skal omtale den store gruppe av
utrorsdrenger, og ta for oss alle byborgere.

Plotter vi alle tilflyttere på et kart, ser vi imidlertid at
fordelinga er svært ujamn. Det er i første rekke steder med funksjoner
som fiskev'r, handelsstasjoner og utredningsgårder vi finner
innflytterne. Folk som har flytta lokalt i 10-året, velger vi da å
plasere på det stedet der de har det lengste oppholdet.

Av de sikre innflyttere, finner vi stadig de fleste i Torsvåg (9),
med Rødgammen på neste plass (6), deretter Flatvær, Nordskar og
Karlsøy (med 3 hver). Dette gir ei overvekt for Helgøy sogn med 31,
mot bare 11 i Karlsøy. Et nokså tilsvarende bilde gir det, om vi
plotter personer med -far og - dreng og familienamninnflytterne . Nå
kommer Flatv'r på topp (5), etterfulgt av Rødgam og Karlsøy (4 hver),
som de største. Dette gir 17 for Helgøy og 10 for Karlsøy. Sammenlagt
kan vi si at for alle kategorier innflyttere, har Helgøy 48 og Karlsøy
21, mindre enn det halve. I tillegg kommer 4 tilflyttere med tilnamnet
Finn , men de kommer sikkert fra de nærmeste samiske nabobygder, og er
ikke regna med her.

Innvandrergruppa har også markert seg i stadnamna. I Nord- Grunnfjord
finner vi Petter -- Skott-elva, oppkalt etter Petter Skott (Dallin) i
Torsvåg (1610-26) eller Petter Skott i Rødgammen (1615-16). På
Nord-Grøttøy har vi fjellnamnet Jamten, i Ullsfjord boplassen
Skottsete, vi har Jamteby som nærmeste nabo til Bratrein på Reinøy, og
på Vanna har tydeligvis Nils eller Laurits Skåning på Karlsøy gitt
namn til Skåningen, nemnt som egen matrikkelgård fra 1622.
 

By -namna

Det er da litt merkverdig at vi litt lenger nord i Troms og i Finnmark
finner et område med en klar konsentrasjon av gårder, sammensatt med
-by.

Hos oss finner vi i alt 11 by-gårder, når vi tar med etpar nabogårder
på Reinøy: Finnby (3), Inderby, Håkaby, Bakkeby, Svensby, Jamteby,
Rottenby, Lilleby og Nordby. En rekke lignende namn finner vi rundt
Tromsø, i Lyngen og Skjervøy.

Noen av gårdene, som Nordby, Lilleby og Finnby kjennes svært seint i
kildene (1800-tallet). Inderby en nemnt 1567, mens Rottenby, Jamteby,
Bakkeby og Svensby kjennes tidlig på 1600-tallet. Håkaby er kjent fra
1686. For etpar av namna, Svensby og Jamteby, er det trulig at vi også
kjenner opphavet til namna, Svend Pedersen på Ullsnes i 1567, og Halvor
Jemt, nemnt under Nipøy 1610-35.

En del av namna er altså fra 1500-tallet eller begynnelsen av
1600-tallet. Noen kan være yngre, og noen litt eldre, men trulig er
ingen så gamle som fra jernalderen.

For å forklare at by er benytta til namnelaging så seint som dette,
har enkelte forskere tenkt seg at det må ha foregått ei innvandring
fra svensk side i middelalderen, kanskje på 14 1500- tallet, i
kjølvatnet av svensk skattekreving og handel. I Sverige blei nemlig by
brukt til namnelaging både i middelalderen og seinere, og benyttes
stadig der i betydninga gård eller landsby.

Går vi til de svenske skattelister over finneskatten på 1500- tallet,
ser vi da også at det var sv'rt vanlig å henge et -by på de steder som
var brukt til skatteinnkreving, også i vårt område. Vi finner nå
f.eks. Ulsby, Strømby, Bergby, Stennesby og Bengtby i Kjosen og
Ullsfjord. Tilsvarende finnes Orreby (Årøy) og Sedenesby i Lyngen,
Reppeby og Strandby ved Tromsø, og Sandby, Bakkeby, Sultenvikby og
Malangerby i Malangen. Noen av disse veit vi var -- eller blei --
virkelige by-gårder, som Reppeby og Bakkeby.

Ei slik innvandring fra svensk side kunne og forklare hvorfor
svenskekongen på 1500-tallet var så ivrig etter å legge store deler av
den nordnorske kyst under seg. Men det må innrømmes at vi forøvrig
ikke finner noe spor etter de innvandra svenskene.

Noen mulige unntak har vi med Staffen Østfinne og Nils Kven i 1518-19
og Morten Kven i 1567, men trulig var alle 3 meir finsktalende enn
svensktalende. Alle tre var trulig bosatt i Nord- Troms. Stadnamnet
Kvenfjord for Kallfjord ca 1560 kan og tolkes i retning av tidligere
innvandring. Har det vært ei slik innvandring, så har svenskene
imidlertid hurtig gått opp i den samiske og norske befolkning.

Kanskje er da forklaringa at det var skatteoppkreverne selv som ved
sin praksis klarte å innføre bynamna, ikke bare på endel av
skattestedene og bostedene til samene, men også som generelt begrep
for boplass eller gård?
 

Flytting og stabilitet

Generelt var innflytterne et ustabilt element i lokalsamfunnet. Som vi
seinere skal se, var den store gruppa av drenger også knytt til
fiskev'r, handelssteder og utredergårder. Til dels var da også
drengene innflyttere, og det var mest yngre folk, som stadig var på
flyttefot. Også ei gruppe med byborgere etc. gir inntrykk av ustadighet
og flytting.

Tilsammen gir alt dette inntrykk av ei bosetningsform som har v'rt lite
stabil, med mye flytting ut og inn av området, og mye flytting innafor
området. Anna var da heller ikke å vente, med et lokalsamfunn basert på
produksjon for et internasjonalt marked. Her har bosetninga i stor
grad måttet reagere på lokale variasjoner i fiskeinnsig, tilførsler av
mat og utstyr fra Bergen, og verdensmarkedets priser på tørrfisk og
tran.

I dette bildet har også omlegging av handelssystema på 1500-tallet v'rt
viktig, med overgang fra Hansahandel og erkebispens handel til
borgerhandel. Viktig var også flytting av tyngdepunktet av
n'ringsaktiviteter fra Karlsøy til Helgøy, med Rødgammen, Nordskar,
Torsvåg og Hersøy i sentrum, og generell ekspansjon i bosetninga, ikke
minst norsk overtakelse av samiske gårder i de indre områder.

Ser vi n'rmere på de enkelte livsskjebner, finner vi mange eksempler på
ekstreme flytte-karrierer , både blant drenger og andre. I 1610-11
var Jakob Skott dreng på Bratrein, 1611-12 i Sørskar, 1617 i
Rødgammen, 1618-19 i Skogsfjord, 1619-20 på Hersøy, 1620-21 i
Rødgammen, og 1621-22 på Hersøy. Oluf Sunnmøring var dreng på Flatv'r
1615-16 på Karlsøy 1617, på Sør-Grøttøy 1617-18, på Rødgammen 1618-25.
Nils Riis var 1610-12 leilending på Jegervatn, 1612-13 i Laukvik, og
1613-19 på Nord-Grøtøy. Rekorden har trulig husmann Halvor Amundsen
Nordmann, med denne flyttelista: Selnes 1610, Laukvik 1611-13
Nord-Grøttøy 1613-20, Hersøy 1620-25, Rødgam 1627-29, Andammen 1630-31,
Rødgam 1631-32, Nord-Grøttøy 1632-34, Laukvik 1634-40. Og her gir vi opp
å følge han videre.

Likevel skal vi ikke overdrive dette bildet av ustabilitet. Foruten
borgerne er det drengene og husmannsklassen som står for denne uroa.
Når det gjelder husmennene , er det også spørsmål om ikke dette for en
stor del står for selvfosterkarer, altså ugifte, selvstendige
n'ringsdrivende eller fiskere, med bare ei sjel, ei skjorte og ei juksa
å ta med. Endel var trulig inderster, gifte folk uten stort meir enn ei
gryte i tillegg.

For de fleste stedene er det forbløffende stor stabilitet i personer og
slektsfølge, når vi ser på dem som dreiv selvstendig fiske og
jordbruk, utredning, handel og jektefart. Dette gjelder både
1500-tallet og den tidlige del av 1600-tallet. Vi er da avhengig av å
basere oss på namnelikhet, med de muligheter for feilslutninger som
dette innebærer.

For 1518-19 har vi så få namn bevart, og spranget fram til 1567 er så
langt (48 år), at det ikke er å vente at vi skal gjenfinne s'rlig
mange personer. Noen far sønn-forbindelser er likevel mulig, is'r for
Kvitnes. I 1519 bodde Amund Bårdsen her, i 1567 Anders Amundsen, i
1519 Erik Svendsen,i 1567 Adrian Eriksen, i 1519 Oluf Jonsen, i 1567
brørne Asbjørn og Jakob Olufsen, i 1519 Jon Svenske, i 1567 Edis
Jonsen. Av de 8 Kvitnes-menn vi kjenner namnet til fra 1519, har
trulig minst 4 etterkommere på samme stedet ca femti år seinere.
 

Et n'rmere studium av 1567-listene synes også å tyde på adskillig
stabilitet. På en heil rekke av boplassene finner vi folk som
tydeligvis er brør eller far og sønn. I Skogsfjord finner vi f.eks.
Laurits Sjursen og sønnene Povl og Staff Lauritsen, i Steikervik satt
gamle Oluf Bagge og over sundet på Flatvær sønnen, den unge Oluf
Bagge, på Lyngøy bodde Jon Olufsen og Oluf Olufsen, to brør eller far
og sønn. På Hamre satt 3 brør Mikkel, Nils og Hans Jonsen, foruten
brørne Jørgen og Stale Eriksen. I Vannvåg satt Erik Torsen og sønnene
Oluf og Jørgen Eriksen. På Skorøy finner vi brørne Hans og Kristoffer
Torstensen, på Karlsøy Gulle Hansen og sønnen Gulle Gullesen. Dette er
da bare en del av eksemplene.

Når to eller fleire brør var bosatt på samme stedet, er det grunn til å
tru at også faren tidligere hadde vært bosatt der. På basis av dette
kan vi finne tak i en del beboere fra første halvdel av 1500-tallet
som vi ellers ikke kjenner til, som Trond på Flatvær, Jon og Erik på
Hamre, Erik i Vannvåg, Torsten på Skorøy, Torleif i Breivik, og Laurits
og Sjur i Skogsfjord, for å nemne noen.

Fra 1591 har vi bevart ei kilde som gir oss namn på 14 lagrettemenn i
vårt område. Det er da av interesse å jamføre denne lista med
skattelistene vi har både fra 1567 og 1610-12.

Av de 14 på lista fra 1591 finner vi igjen halvdelen (7) i 1567, noe
som må sies å v're god stabilitet over 24 år. Derimot er det færre av
de 14 vi kan gjenkjenne over de 19 år fram til 1610-12,bare 2. Av de
14 er det således bare 5 vi ikke kjenner fra de bevarte listene i 1567
og 1610-12. Denne sammenligninga kan tyde på større stabilitet i
samfunnet i tida 1567-91 enn i tida 1591-1610. Dette kan da også passe
med at der synes å være større folkeauke etter 1588 enn tidligere i
århundret, og trulig meir uro i handelsforholda.

Også over de 43 åra fra 1567 til 1610-12 er det mulig å finne endel
sammenhenger. Særlig utmerker Slettnes seg som en meget slektsfast
gård. I 1610 satt Ole Lauritsen her, antakelig sønn av Laurits
Røstv'ring i 1567. Der satt ved begge tidspunkt Knut Hansen, i 1567
tydeligvis forholdsvis ung, i 1610-11 var han en aldrende mann uten
etterkommere. Han er og nemnt i 1591. I 1567 finner vi her Guttorm
Eriksen, i 1610 sønnene Nils, Johan og Jørgen og sønnesønnen Erik. Den
4 sønn Oluf satt trulig på Skorøy. Johan Guttormsens etterslekt kan vi
følge videre gjennom sønnen Guttorm (ca 1600-1666) og hans tre barn: 1.
Anne Guttormsdatter i Skipsfjord (døde 1691 med barn og barnebarn
etter seg), 2. Hans Guttormsen på Slettnes (døde 1697, og etterlot seg
barn), og 3. Reinholt Guttormsen på Slettnes (døde 1732). Den siste
etterlot seg bl.a. sønnen Reinholt Reinholtsen på Slettnes (døde 1772)
og datra Birgitte Reinholtsdatter på Slettnes, som trulig etterlot seg
sønnen Hans. Her var altså klar slektskontinuitet fra 1567 til
1770-åra, kanskje lenger, fordelt over 5-6 slektsledd. Slekta spredte
seg også til fleire andre gårder, og har fortsatt etterkommere i
området.

Også innafor 10-året 1610-20 er det mulig å finne adskillig med
personer som viser slektskap, fedre og sønner og brør, uten at vi her
skal gå i detalj.

Vi ser også at de enkelte oppsittere kunne ha temmelig lange og
sammenhengende opphold på ett sted, og ofte blei de avløst av sønner.
Fra vi møter bosetninga for fullt i 1610 og utover, var det sv'rt ofte
regelen at sønner overtok etter faren. Når det blei brudd i
namnerekka, kan det her dessuten ha dreid seg om at datter og
svigersønn overtok, men dette tillater materialet oss ikke å avgjøre.
Ei funksjonstid på fra 15-20 til 30 år for den enkelte oppsitter er
ikke uvanlig. Når vi stort sett må gi oss ca 1640, er det fordi det da
kommer en periode med brudd i skattelistene.

Guttormslekta på Slettnes har vi allerede møtt. Her skal vi se på
noen fleire eksempler. På Hamre satt Vellom Falkener 1610- 31,
etterfulgt av sønnene Jan eller Johan, Oluf og Henrik. Jan satt her
enda ca 1680, og hans sønn Daniel Jansen til 1704. I Nordskar satt
Hans Hansen 1610 til ca 1635, da avløst av sønnen med samme namn til ca
1670, men avbrutt av noen år i Langsund (1640-60). På Kraknes Lanes i
Langsund satt Karl Bersvendsen heile perioden 1610-40. Han hadde
trulig overtatt gården etter sin far Bersvend, og drifta blei fortsatt
ei tid av Karl sine sønner Jakob og Peder. Tredve års funksjonstid,
eller lenger, hadde også Ole Helgelandsfar på Helgøy (1610-40). Per
Nilsen på Karlsøy (1610-40) og Mogens Jonsen på Karlsøy (1610-40). 30
års funksjonstid (1610-40) fordelt på far og sønn i rekkefølge,
eventuelt også enka, finner vi f.eks. på Selnes, Rødgammen, Skogsfjord,
Vannereid, Brattberg, Nordeidet, og Sør-Grunnfjord.

Kildene fra 1610, så sparsomme de enn er, tillater oss altså et heilt
anna innsyn i enkeltskjebner, og dermed også i viktige økonomiske og
sosiale prosesser i lokalsamfunnet, enn de få og fragmentariske kilder
fra 1500-tallet.

Ødegårder

I forrige periode omtalte vi også endel gårder som synes å ha ligget
meir permanent øde på 14 1500-tallet, noen kanskje også tidligere.
Sannsynligvis har ingen ligget heilt ubrukt i den periode vi her
behandler. Burøy var brukt som kobbeveide, Finnsula som utslåtte og
vedmark for Nordskar. Rekvik var gått inn som en del av Sørskars
gårdsvald, mens Rødgammen hadde underlagt seg både Bårset og Breivik,
og Kammen og Mellajorda lå under hovedgården Hamre. Skipsfjord lå under
Slettnes, og Andammen og Toftefjord kan ha vært brukt som slåttemark
for Hersøys yrkesfiskere.

For noen av ødegårdene kommer vi nå også på sporet av en annen
utnyttelse, fra den samiske befolkning. På ødegårdene Burøy og Bårset
(Yttervik) får vi direkte vitnemål om samisk bosetning på 1500-tallet.
På begge steder er undersøkte samiske gammetufter C14- datert til ca
1530. Vi veit imidlertid ikke om dette var sesongbosetning eller
heilårs bosetning. Også den ubebodde Nord- Fugløy har vært et reint
samisk bruksområde på 1500-tallet.

Dette åpner for at fleire andre ødegårder, som Melajorda Kammen,
Toftefjord og Andammen, også kan ha vært samiske gårder nå. Andammen
veit vi hadde samisk bosetning på 1100- tallet, og øya kan ha vært
brukt eller bosatt av samene også langt seinere. Det samme kan gjelde
eggværet og kobbeveidet Måsvær, foruten Hermannsfjord. På disse stedene
har vi ellers ikke vitnemål om norsk bosetning før utpå 1600-tallet.

Når disse gårdene er blitt liggende øde eller ubebodd i kildene,
kan sammenhengen rett og slett ha vært at endel av dem var opptatt
av samiske brukere eller oppsittere til utpå 1600-tallet. Når ingen av
gårdene er nemnt som samiske i de svenske og norske skattelister, kan
forklaringa være at dette var sesongboplasser, eller at skattelistene
bare omtaler skatteoppkrevingsstedene.

Samisk besittelse av gårdene kan ha skjedd i en periode med svakere
norsk bosetning, kanskje kombinert med økt press mot de indre samiske
områder fra russerne. Så seint som i 1598 beretter ei kilde en
tradisjon om at mange samer i Tromsen len bodde på gårder som
tidligere hadde vært bosatt av nordmenn. Fra vårt nabosogn i sør veit
vi da også at Skulgammen og Rebbeby på Sør-Kvaløy på 1500- tallet var
bosatt av samer, mens de tidligere må ha vært norske gårder.

For å fullende lista over ubebodde steder, kan vi til slutt nemne
Hattøy og Grimsholmen. Det siste stedet var et gammelt sesongrorvær for
Karlsøy fiskerne, mens Hattøy med omgivelser var matrikulert som et
eget ressursområde, og utleid til storfolk. Begge stedene blei først
bosatt i siste halvdel av 1800-tallet.