7. Karlsøysamfunnet

Bosted og næringsaktivitet

De fleste bosteder eller lokaliteter har hatt en funksjon eller en
hovedfunksjon. Andre steder viser en meir variert struktur, og har
kombinert fleire næringsfunksjoner. Som kombinert fiskevær og rorvær
finner vi således Flatvær og Nord-Grøttøy. Torsvåg har vært både
fiskevær, rorvær og handelsstasjon, mens Karlsøy har vært
administrassjonsted, handelsstasjon og fiskevær. Vi skal i det
etterfølgende se nærmere på den bosetnings-og næringsstruktur vi kan
finne i området ca 1610.

Ressurs-eller høstingsgårder Dette er lokaliteter som var ubebodd, men
som har vært høsta for verdifulle ressurser, som slåtteland, skog,
multemyrer, selveide, egg-og dunvær, fuglefjell. Blant de viktigste her
var Hattøy med Sør-Fugløy, Måsvær og Nord-Fugløy. Noen har ligget som
avlsgårder eller underbruk under handels-og embedsfolk på Karlsøy,
Nordskar og Rødgammen. Nord-Fugløy var en eksklusiv rettighet for den
samiske befolkning fram til ca 1610.

Utrorsvær Dette var sesongfiskevær med rorbuer, basert på tilreisende
fiskere. Slike finner vi på Lyngøy, Grimsholmen og Nord- Fugløy. Også
endel steder med fast bosetning har hatt fremmed utror, som Torsvåg,
Flatvær og Nord-Grøttøy.

Fiskevær Dette er boplasser med fastboende yrkesfiskere. De viktigste
fiskevær var Karlsøy (15 familier i gjennomsnitt), Kvitnes (10
familier), Torsvåg (8 familier), Hersøy (7 familier), Nord-Grøttøy
(5 familier), Flatvær (5 familier). De fleste stedene har også vært
sete for noe handel eller utredning.

Handelsstasjoner Dette var sentra for jektefart og borgerhandel, og med
ei fastboende befolkning. Her finner vi Vannvåg, Helgøy, Rødgammen,
Sør-Grøttøy og Nordskar, med fra 3 til 7 familier, i tillegg til de
større fiskeværa Karlsøy og Torsvåg.

Utredergårder Dette var boplasser med vanlige gårdsfunksjoner, men der
det i tillegg blei satsa på et meir kommersielt fiske og utredning av
drenger. På disse gårdene blei det betalt høg leidang, og holdt en
eller fleire utrorsdrenger. Disse stedene var Skorøy, Spenna,
Vannstua, Slettnes, Sørskar, Inderby, Nord-Grunnfjord og Bratrein.

Fiskerbondegårder Her blei det drevet jordbruk og sesongfiske,
hovedsaklig som bortefiske. Etpar steder som Breivik og Vikan kan og
ha drevet heimeror. Også på enkelte av disse gårdene kunne det bli
betalt høg leidang, som Bratberg, Hessfjord og Lanes i Langsund, og
det kunne være et visst drengehold.

Administrasjonssteder Dette var i hovedsak Karlsøy, der vi foruten
prest, finner fogd og sorenskriver bosatt. Noen av disse har trulig
også drevet handel. I Helgøy sogn var presten bosatt i Torsvåg.
 
 

Økonomiske og sosiale forhold

Hva slags samfunn var 1500-tallets Karlsøy? Var det et samfunn av
jevnstilte fiskere, eller var det et samfunn med markerte økonomiske
og sosiale forskjeller?

Det kan knapt herske tvil om at vi har for oss et lagdelt samfunn, med
store forskjeller mellom folk, med ulik fordeling av økonomiske goder,
og med ulik fordeling av sosial prestisje og makt. Det er likevel
sannsynlig at det var et samfunn i økonomisk framgang, ettersom det
kunne virke tiltrekkende på ubemidla folk fra heile Vest-Europa.

Dette ser vi klart da ekstraskattene blei innkrevd i 1518-19.
To-marksskatten (utbudsskatten) blei også pålagt drengeklassen, som
altså tjente nok til å bidra til fellesskapet. Vi ser også at bare 30
% av skatten blei erlagt i naturalia, d.v.s. tørrfisk, mens heile 70 %
kunne gjøres opp i penger. Folk levde altså i et nokså gjennomført
pengesamfunn. Dette får konsekvenser når vi skal vurdere
tiendepengeskatten som kom året etter.

Tiendeparten av all formue skulle da avgis. Det var en enorm
formueskonfiskasjon som fant sted, av penger og sølvtøy, båter og
børnskap, skip og jekter, innbo og varebeholdning, hus og fe. Det
eineste som ikke blei beskatta hos oss, var jord , ettersom her ikke
eksisterte lokale jordeiere.

Det har vært framhevd av mange historikere hvor velstående
nordlendingene må ha vært, å dømme ut fra den skatten de betalte.
Faktisk var de rikest i heile landet! Men at rikdom er vanskelig å
måle, ikke minst på basis av skatteoppgaver, ser vi klart nok også i
dag. Var den nordnorske fisker eller fiskerbonde i et lite fiskevær
eller på et forblåst nes virkelig meir velstående enn en selveierbonde
på Østlandet, eller en leilendingsbonde som disponerte en svær
trøndergård? Eller ligger årsaka til forskjellen i at den nordnorske
type av økonomi var lettere å beskatte enn den sørnorske?

Det har vært enighet om at Norge i seinmiddelalderen generelt levde i
en selvforsyningsøkonomi. Selv om bonden eide eller disponerte en stor
gård og driftsmidler av betydelig verdi, satt han kanskje ikke inne
med så mye likvider som statens folk kunne dra med seg, i form av
penger, sølv og lett omsettelige varer. Jord, skog og hus kunne de ikke
ta med seg. I Nord-Norge levde derimot folk for en stor del i en
salgsøkonomi, der tørrfisken alltid var en grei likvid . Der fantes
tydeligvis også noe kapitaloppsamling i form av penger og sølv, både
blant nordmenn og samer. Tørrfisk blei da også i en viss grad avgitt
som tiendepengeskatt. Hadde folk ikke andre likvider, kunne
skattekreverne bare gå på hjellen og ta for seg av årets produksjon,
for å beskatte hus, båter, fe og innbo. Dette ser vi klart når
tørrfisk fleire ganger er oppgitt som skatt for hemmel , d.v s. for
den formue som lå i et rikt innbo.

Det kan også reises spørsmål om det var netto- eller bruttoformuen som
blei beskatta i Karlsøy. Vi veit ikke så mye om gjeldsforholda på
denne tida, men generelt var det kommersielle fisket basert på en
gjennomført driftskreditt. Denne kreditten hadde alt i middelalderen
en tendens til å gå over i en permanent gjeld, og Nordlandsgjelden var
et kjent begrep i Bergens økonomiske liv lenge før denne periode. Det er
derfor sannsynlig at mye av det folk nå eide eller disponerte av
hus, båt og redskap, i virkeligheta var pantsatt til utredere og
handelsfolk lokalt eller i Bergen. Hva folk var skyldig, blei kanskje
først avklart ved dødsbo- oppgjøret. Det er derfor ikke usannsynlig at
tiendepengeskatten i hvertfall delvis blei beregna av bruttoformuen,
d.v.s. av disponibel kapital eller kapitalgjenstander. Det blir i
såfall ikke riktig å sammenligne skatten fra Nord-Norge med områder der
gjeldsbelastninga var liten.

Å beregne gjennomsnitts skattebeløp for tiendepengeskatten, som man
gjerne har gjort, kan også være meir vill-ledende enn veiledende, hvis
det er tale om store individuelle variasjoner. Den gjennomsnittlige
skattyter vil da i realiteten ikke eksistere. Dette synes å være
tilfellet i Karlsøy.

Hvis vi tar for oss samla skatt for de 30 skattytere vi har kunne
identifisere hos oss, betalte de ialt 191 lodd sølv eller i vekt av
sølvtøy, noe som kan tilsvare 2,745 kilo sølv. I verdi var 1 lodd lik
1 mark. I reell verdi var 1 mark lik 1 våg tørrfisk, mens 1 mark var
lik 1 tynne byggkorn. I penger blei det betalt 146 mark, og i tørrfisk
129 våg, foruten 1 pund kopperkjeler og lignende.

Omregner vi dette til en felles sum, får vi 518 mark. Dette gir et
gjennomsnitt per skattyter på 17 mark. Dette er en svært høg sats i
landssammenheng. For Finnmark er skatten beregna til 9 mark og for
Senja len til 8 mark, men her er tørrfisken tydeligvis holdt utenom. I
Lofoten og Vesterålen var skatten 6 mark foruten fisk, og i Trøndelag 3
mark. Var Karlsøyværingene de rikeste i heile landet?

Ser vi nærmere på de enkelte skattytere, ser vi at det er store
forskjeller. Der var mange små, og der var noen få store, som trakk
gjennomsnittet oppover. For de 7 skattytere som lå over
gjennomsnittet, var skattegjennomsnittet heile 55 mark. Det vil si de
hadde en formuesbasis på 555 mark hver. For de 23 som lå under
gjennomsnittet, var skattegjennomsnittet bare 5 mark. Dette betyr en
formuesbasis på 55 mark, noe som er meir i samsvar med sørligere
landsdeler. For Trondheim by var f.eks. gjennomsnittet 7 mark, når
geistligheta var holdt unna. Blant de 23 lågskattytere er det utvilsomt
vi møter den jevne fisker. Alle her betalte mellom 2 og 10 mark. Men
også her møter vi etpar menn med skip og jekt. Det var Olaf Guttormsen
og Arne Sivertsen i Vannvåg, med bare 2 og 3 mark i skatt. Det betyr
at vi ikke har fått tak i heile deres skatteinnbetaling.

De 7 store representerte handelsaristokratiet, kanskje var enkelte også
embedsmenn. På toppen i Karlsøy lå skipperenka, den lågadelige
Dorothea i Vannvåg. Ho betalte 130 mark i skatt, og hadde altså en
formue på 1305 mark. Nestemann var Oluf Jonsen på Kvitnes med 76
mark og en formue på 762 mark. Om hans næringsaktivitet veit vi ikke
noe, men vi kan se at bare av innboet betalte han 17 lodd sølv i
skatt. Den tredje var erkebispens setesvein i Torsvåg, Mads Skriver, med
61 mark i skatt. Deretter fulgte Donald Andersen i Torsvåg med 46
mark i skatt, alt avgitt i sølvvarer. Marianne Sivertsdatter på Kvitnes
betalte 29 mark i skatt. Av dette var 20 mark avgitt bare for innboet.
Det kan tyde på at ho som velstående enke ikke dreiv noen særlig
næringsaktivitet. De siste i rikmannsrekka var Amund Bårdsen på
Kvitnes med 25 mark i skatt, og Trondheimsborgeren Nils Arnesen i
Vannvåg med 21 mark. Som vi alt har sett, betalte han også skatt i
heimbyen.

I lenet forøvrig var det 8 personer som betalte høg skatt. Noen av
disse kan også ha bodd i Karlsøy. På topp lå hustru Merete. Ho
betalte 221 mark i skatt, alt i penger og sølvtøy, og hadde altså en
formue på 2210 mark. Kanskje var ho identisk med den hustru Merete som
på denne tida hadde egen gård i Bergen. Lenets 2 rikeste folk var begge
kvinner, og ihvertfall ei av dem var bosatt i Karlsøy.

Hva slags verdisaker en slik formuende person kunne ha, får vi
opplysning om fra 1537, da handelsmann Mikkel Olsen på Tromsøy foruten
varelager og jekt, eide sølvsaker på over 200 lodd. Det dreide seg
bl.a. om en rekke staup, sølvkanner, skeier, holdesølv, halsband,
kjeder og kors, forgylte belter m.m.

Blant de 23 skattytere som betalte 5 mark, var trulig noen drenger.
For lenet som heilhet kan vi se at 6 drenger betalte tiendepengeskatt
av formue, med et gjennomsnitt på 5 mark. Dette tilsvarer altså vårt
fiskernivå . Betegnende nok betalte de fleste skatten i form av
tørrfisk. Av de 18 drenger vi kjenner til fra denne tida, gjenfinner vi
altså (33 %) med formue. Dette viser at det lå muligheter i
yrkesfisket, også for folk uten startkapital.

Ser vi på de 69 familiefolk som betalte utbudsskatten i 1518,
gjenfinner vi 43 som betalere av tiendepengeskatt. Det betyr at 62 %
av disse familiene hadde formue, mens 38 % var uten. Hvis vi
forutsetter at de 112 personer vi har registrert som
tiendepengebetalere, er det totale antall som betalte slik skatt, og at
vår rekonstruksjon av utbudsskattebetalere med 240 personer er riktig,
kan vi beregne hvor stor del av befolkninga som var formuende. Dette gir
da 46,7 %. Hvis vi trekker ut drengenes andel, får vi ca 50 % med
formue. Dette tallet synes lågt i forhold til Finnmark, der det er
beregna at 9 % var for fattige til å betale formuesskatt. Det kan bety
at vi ikke har fått tak i alle som betalte tiendepengeskatt, eller at
forholda i Karlsøy var forskjellig fra Finnmark.

Materialet viser altså stor avstand mellom de rike og de som ikke var
det. Dette inntrykket forsterkes når vi ser på de bevarte regnskap
over den ordinære statsskatten, leidangen, og de nye ekstraskattene
som kom, landskatten. Begge var inntektsskatter, med en viss utligning
etter økonomisk evne.

Fra 1567 har vi bevart leidangsskatten for heile lenet. Det blei da
betalt etter 5 satser: 2 , 1 , 1, våg og 16 mark (0,22 våg)
tørrfisk. Lågeste sats blei betalt bare av 2 skatteytere, trulig
fattigfolk. Ingen kvinner var med. Høgste sats, 2 våg, blei betalt av
bare en, jekteskipper og handelsmann Rasmus Pedersen i Sandvær, sønn av
setesveinen fra 1533. Satsen på 1 våg blei betalt av 11, og satsen
på 1 våg blei betalt av 30, d.v.s. 16 % av skattyterne. Normalytinga
var altså våg. De høgste satsene må innbefatte alt av skippere,
styrmenn, byborgere og utredere. Satsene kan også ha innbefatta
drengehold, d.v.s. at drengene ikke enda betalte egen leidang.

Fordelinga av høgskatteytere i lenet er av stor interesse. Mens
Karlsøy/Helgøy hadde 50 % av folketallet og 67 % av tiendefisken,
fantes her bare 17 % av alle høgskatteytere. I forhold til
folketallet, var her bare 7 % høgskatteytere, mens Skjervøy hadde 22 %
og Tromsøysund-Hillesøy hadde 27 %. Heile 9 av 12 ytere i de to høgste
klassene fantes på kysten mellom Malangen og Melvik/Sandvær. I vårt
område fantes bare 2, i Breivik og på Vannereid. Dette tyder på meir
handel og utredning i de andre distrikt, mens det var jamnere forhold
hos oss, med meir vanlige fiskerbønder. Av 9 ytere som betalte i de 3
høgste klassene var bare 3 å finne i Helgøy, mens 6 fantes i Karlsøy,
knytt til Karlsøya, Vannstua, Vannvåg, Kvitnes og Skorøy. Dette
støtter antakelsen om at fisket og handelen var konsentrert om
vinterfisket i øst.

Går vi fram til 1611-12, ser vi at Helgøy var blitt viktigere. Andelen
av høgytere var gått opp fra 5 % til 14 %, mens Karløy var gått opp
fra 9 % til 13 %. De to sogn stod altså likt. Men samtidig var
totaltallet av leidangsytere noe større i Helgøy enn i Karlsøy.

Fram til 1620-21 gikk tallet på høgytere ned i Helgøy, til 6 %, mens
det gikk opp i Karlsøy til 17 %. Det lyder på at de to sogn kom meget
forskjellig ut av 10-året økonomisk: Karlsøy hadde framgang, Helgøy
nedgang. Vi kan ellers merke oss at skattesystemet var noe forenkla,
trulig fordi drengene nå betalte egen leidang. De to høgste klassene var
borte. Alle var normalytere med våg, eller høgytere med 1 våg.
Dessuten var det innført en enkesats på våg (18 mark).

Stort sett var det utredere, byborgere, skippere og styrmenn som
betalte høgytelsen, selv om det fantes slike folk med normalyting. For
en stor del var høgyterne å finne i fiskeværa, på handelsstedene og på
utrorsgårdene. Trulig gjenspeiler forholda nå i store trekk forholda i
1567.

Fra 1610 har vi og bevart regnskapet for landskatten, som har ulike
satser for ulike yrkeskategorier. Også dette var en personskatt eller
inntektsskatt. Skippere og styrmenn betalte 2 daler, leilendinger 1
daler, husmenn/embedsmenn (håndverkere) og heillønnsdrenger 3 mark og
halvlønnsdrenger 1 mark. Det ser ut til at plaseringa i skatteklasse
stundom meir var uttrykk for økonomisk evne, enn yrkestilhørighet. Det
gjelder når endel skippere enkelte år skatta som leilendinger, eller
når samme person veksla mellom leilending og husmann. Leilending står
ikke her nødvendigvis for bygsler av jord, og husmenn/handverkere
trenger heller ikke å ha noe med disse begrep å gjøre. Vanligvis må
gruppa oppfattes som fiskere/jordbrukere som ikke hadde økonomi til å
betale som leilendinger.

Vi ser dette klart ved at andelen av husmenn gikk opp fra 19 % til 57
% i ti-året 1610-20 i Karlsøy, og fra 27 % til 63 % i Helgøy, mens
leilendingsgruppa blei redusert tilsvarende.

Trulig betyr dette at skatteevnen generelt blei redusert i perioden.
Delvis kan dette bety økonomisk nedgang, men for en del har det
sammenheng med økt skattetrykk. Landskatten blei utskrevet hyppigere
enn før, og satsen for leilendinger gikk opp fra 1 til 2 daler. At
leilendingssatsen nå var like høg som for skippere/styrmenn, kan
forklare at endel av skipperne blei borte. Det spilte nå ingen rolle
om de blei oppført som leilendinger eller skippere.
 

Et klassedelt samfunn

I den katolske tida, da handelspatrisiatet for en stor del var knytt
til erkebispens handelsimperium, var den sosiale prestisje til gruppa
trulig spesielt høg. Mange av setesveinene har således antakelig
tilhørt lågadelige slekter.

De jekteskippere vi møter i tida 1610-20 synes også å ha innehatt
solide posisjoner i lokalsamfunnet, økonomisk og sosialt. Byborgerne
har trulig stått lågere, og endel av dem har antakelig drevet
beskjeden virksomhet.

I ei mellomstilling mellom handelsfolket og fiskeralmuen finner vi ei
gruppe utredere, med drenger og egne folk til utror. Mange av dem har
sittet i gode kår, med egne gårder. De fleste har trulig selv deltatt
i fisket som høvedsmenn.

Fiskeralmuen har delvis bestått av fiskerbønder og yrkesfiskere i
fiskeværa, dels av utrorsdrenger. Disse stod på botn i lagdelinga.

Til drengeklassen svarte ei gruppe tauser eller tjenestejenter, som
stod enda lågere sosialt enn drengene. Hvor tallrike de har vært, kan
vi ikke vite, ettersom de ikke tjente nok til å betale egne skatter.
Vi møter dem bare i enkelte lovbrudd, som når de rømte fra tjenesten,
eller fikk barn med husbonden. Kvinnene forøvrig delte sosial prestisje
med sine ektefeller, eller med den familie de tilhørte. Bare som enker
fikk kvinnene framstå på egne vegne.
 
 

Jordegodset

Det er rettnok først etter 1610 at godsforholda hos oss kan
klarlegges i detalj. Likevel er det grunn til å tru at opprinnelsen
til godsfordelinga ligger langt tilbake i tida, slik som det er gjort
rede for i forrige periode.

I Nord-Troms var det nå, i motsetning til Finnmark, innført full
privat eiendomsrett til jorda. Imidlertid var arten av leiesystemet
temmelig avvikende fra det normalsystem vi finner allerede fra
Malangen og sørover i Norge, noe som må skyldes ulikhet i historisk
utvikling. I vårt område var det nå 4 typer eieforhold til jorda:
adelsgods, lokalkirkelig gods, krongods og såkalt finneodel.

Adelsgodset var nå eid av sørnorske og danske adelsslekter. Fra 1529
eide Rosenkrantz-ætta godset, fra 1575 den danske adelsætta Rantzow,
som var inngifta i Rosenkrantz. Foruten godset i Karlsøy eide
adelsættene av Sørøy i Finnmark, som var det eineste privateide gods i
fylket. Sørover eide adelen Auvær, Røssholmen og Hekkingen i Hillesøy,
og alle de store fiskevær på Ytre Senja.

Det blei hos oss betalt en avgift av hver jordbruker med 2 pund fisk,
og dessuten utrorsavgifter i Flatvær og Grimsholmen. Inntektene
varierte derfor med antallet jordbrukere og utrorsbåter. Med 100
utrorsbåter i Flatvær, slik som oppgitt i 1666, ville eierne få ei
inntekt på heile 67 våg tørrfisk her, i tillegg til vanlig jordleie av
de fastboende. Det ser ut til at Måsvær, Hermannsfjord og Burøy enda
ikke var matrikulert eller betalte avgift.

De første detaljopplysninger om godset har vi i ei jordebok fra 1633
og skjøte 1651. Godset tilhørte i 1633 arvingene etter lensherre Erik
Rosenkrantz i Bergen. Arveoppgjøret hadde skjedd i henhold til et
kongebrev fra 1630, som uttalte at godset hadde ligget uskifta etter at
Erik Rosenkrantz døde i 1575. Erik hadde fått godset ved et skifte
med sine søsken i 1548, etterat disse ved en dom i 1529 var blitt
tilkjent godset etter Ingerd Erlendsdatter til Losna, som var deres
mors tante. Muligens var noe gods også arva gjennom Ingerds søster
Sigrid, som var deres mormor. Det er i allefall intet som tyder på at
det godset vi møter i 1633 var noe endra fra 1529.

Vi kjenner til at Ingerd og Sigrid arva svært mye gods ved et stort
arveoppgjør i 1490 etter deres mors søskenbarn junker Hans Sigurdsson,
som døde i 1466 som landets største godseier. Nå er gårdene i vårt
område rettnok ikke oppregna blant gårdene i skiftet fra 1490, noe som
kan skyldes feil eller forglømmelse. Det kan også være at gårdene i
Karlsøy ikke kom fra junker Hans, men blei arva gjennom andre
slektsgreiner, som Ingerd og Sigrids bestemor Ingeborg -- ho var
nemlig søster til junker Hans sin far. Vi veit ialle fall at
Bjarkøy'tta eide gods i Tromsen len i 1405. Trulig er dette identisk
med det adelsgods vi seinere møter i Karlsøy, Helgøy og Hillesøy. Det
blei da pantsatt av Håkon Sigurdsson på Giske, som var onkel til
junker Hans sin far Sigurd og til Ingerd og Sigrids mormor. Da Håkon
døde barnlaus, bør godset ha gått videre i hovedslekta, enten til
junker Hans eller i direkte linje til Ingerd og Sigrid.

Og forbindelsen videre bakover i tida er klar. Håkon var dattersønn til
Erling Vidkunsson på Bjarkøy (1292-1355), som igjen var niende ledd
etter Tore Hund. Erik Rosenkrantz var da 16. ledd i arverekka etter
Tore Hund. Selv om det ligger noe usikkerhet i rekonstruksjonen,
meiner jeg å ha sannsynliggjort forbindelsen mellom adelsgodset i 1633
og Bjarkøy'tta i middelalderen. Allerede i jordeboka i 1633 opereres
det med oppdeling av Tromsgodset i femte- parter, på samme måte som
for Ytre Senja -- i 1651 omtales også brøker som av . Dette
viser klart at også dette godset hadde gjennomgått fleire tidligere
arveskifter.

Kirkegodset møter vi første gang i 1648, og det synes da å ha endra
seg ubetydelig fra 1589, da det var nemnt under ett i Reformsatsen med
28 vågers skyld for heile prestegjeldet (Tromsøy). Det er og lite
trulig at det var noe enda sia 1537. De fleste gårdene var skyldsatt
med 1 våg tørrfisk i leie. Som det tidligere er gjort rede for, kan det
være grunn til å tru at kirkegodset tidligere i middelalderen hadde
tilhørt adelsgodset.
 

Krongoset har vi full oversikt fra 1611-12 i lensregnskapet, og
dessuten i ei jordebok fra 1626. Karlsøya og Nord-Fugløy var enda ikke
skyldsatt, men begge gav leieinntekter i form av husfrelse, Fugløy
også med gressleie. Også Rødgammen gav husfrelseavgifter, foruten
landskyld. Husfrelsa var 18 mark per hus, mens gressleia for Fugløy var
4 pund.

Det er grunn til å tru at disse inntektene skreiv seg fra gods som
tidligere var eid og disponert av samene i området. Også mye av det
som nå var regulært, skyldsatt krongods, hadde tidligere vært brukt av
samene, som finneodel . Det gjelder især fastlandet, Langsund og
småfjordene på Ringvassøy. Mesteparten av dette godset synes å være
skyldsatt etter 1567. I Langsund synes gårdene å være skyldsatt etter
ca 1580. Skyldsettinga som krongods har trulig sammenheng med at
norske brukere overtok gårdene fra samene. For noen krongodsgårder
vest i Helgøy, som Helgøygården, Rødgammen/Bårset, Hersøy, Laukvik,
Grøttøy og Hattøy, er det sannsynlig at gårdene opprinnelig har vært
høvdingeid.

Det var altså ingen i vårt område som selv eide den jorda de brukte.
Derimot eide alle brukerne selv husa på gården, noe som ellers var
uvanlig på leilendingsgårdene her i landet.

Hadde så alle oppsittere adgang til jord? Særlig er dette spørsmålet
aktuelt i fiskeværa, der så mange familier var samla. P.g.a.
kildesituasjonen er det bare fiskevær eid av krona vi kan undersøke,
d.v.s. Hersøy og Karlsøya.

På Hersøy bodde ca 1611-12 6 familier. Øya var skyldsatt, og alle 6
hadde del i bygslinga, og delte på den eine våga som landskylda
utgjorde.

Ettersom Karlsøya var uskyldsatt, veit vi ikke hvordan forholda var på
selve øya. Trulig var det lite innmark, men der har vært utslåtter og
beite, som værfolket har kunnet utnytte. De regulære bygslere hadde
sine jorder på Reinøy, d.v.s. Storvoll-Høystasletta. Her finner vi
igjen 4 bygslere av de 14 familier som bodde på Karlsøy, og i hvertfall
3 av dem tilhørte den økonomiske overklasse. Småkårsfolket på Karlsøy
måtte altså nøye seg med utslåttene på selve øya. I de øvrige
fiskevær, som Kvitnes, Torsvåg, Flatvær og Nord-Grøttøy, kjenner vi
ikke bygselforholda, men jordbruksressursene er her så begrensa, at
det kan ikke ha vært stort å fordele på de mange familier som var
bosatt her.
 

Hvor gikk overskuddet?

Perioden 1500-1620 synes å ha vært ei glimrende tid i Karlsøy. Men
var det like gode tider for alle? Hvor mye av det økonomiske overskudd
gikk til produsentene, og hvor mye blei igjen lokalt?

Ut fra beregninger av tiendepengeskatten kan vi se at noe er blitt
igjen hos fiskerne, til og med hos utrorsdrengene. De store
oppsamlinger har likevel skjedd hos handelsaristokratiet. Men bare en
del av dette er blitt igjen i lokalsamfunnet.

En del av overskuddet er blitt investert i handelsanlegg og lokaleide
jekter. Noe kan vi se er gått tilbake til lokalsamfunnet i form av
kirkekunst og kirkeinventar, noe trulig også i kirkebygninger. Noe er
gått som betaling for lokale tjenester , til embedsmenn og
presteskap. For øvrig ser det ut til at mesteparten har gått ut av
området.

Først har vi alt det som den norske stat trakk ut i form av leidang og
ekstraskatter, tiende, bøter og landskyld. Det gikk vanligvis til
Bergen, og derfra videre til København. I store deler av perioden kom
dessuten andre stater inn med sine krav overfor sjøsamene, den svenske
krone og den russiske tsar. Dermed forsvant noe av overskuddet til
Stockholm og Moskva.

Også kirka fikk sin andel, især fram til Reformasjonen, med andel i
bøter, landskyld, av tienden, og deler av handelsoverskuddet. Alt
dette gikk til Nidaros, til underhold av presteskap og kirker, også
etter Reformasjonen. Som lensherre trakk også Bergensbispen ut en god
del av lensinntektene i den katolske tida.

Den største jordeieren var norske og danske adelsslekter, som trakk ut
adskillig med inntekter av jord og utrorsavgifter. Danske og norske
adelsmenn satt også tidvis som lensherrer i Tromsen, og fikk andel i
statsinntektene. Forøvrig tok byborgerne sin andel av
handelsoverskuddet til sine heimbyer Trondheim og Bergen. Og det
Hanseatene på Bryggen tjente på fiskehandelen gikk videre til
kjøpmennene i Lu beck, Rostock, Bremen og andre Hansasteder. Tørrfisken
fra Karlsøy var altså med og opprettholdt samfunnsfunksjonene temmelig
mange steder, i Norden og i Nord- Europa.

Hvordan fiskerne og fiskerbøndene i Karlsøy selv har oppfatta dette,
mangler vi kilder til å avgjøre. Men selv i den såkalte gode tid,
synes likevel de sosiale misforhold i handelen som vi kjenner så godt
fra 16-1700-tallet, å ha vært tilstede. I et sosialpolitisk kampskrift
fra 1584, Den norske So , skrevet på tysk i Bergen, blei fingeren
satt på en rekke slike misforhold.

Vi hører her om det fattige fiskerfolket, som fikk lite ut av det de
produserte. De levde et hardt og farlig liv på sjøen, og led nød og
hunger, de hadde elendig levemåte, med lite innbo, dårlige klær av
grovt vadmel og sko av uberedde kuhuder. Gjennom ublu prisfastsettelse
på fiskevarer og melvarer, og ved den dyre kreditt de fikk på utredninga
i Bergen, blei de alltid holdt gjeldbunden. Der var dessuten falske
regnskap, falske alen og vekt, og forfalska varer i handelen. De som
berika seg var Nordfarerne , d.v.s. de fastboende handelsmenn i
Nord-Norge, byborgerne og Bryggekjøpmennene. Mange av stuene kunne ha
utestående opptil 50.000 våger tørrfisk. Til overmål kom så fogdene
med sine overgrep. Selv om vi innrømmer en god del overdrivelser i dette
mørke bildet, må der likevel ha vært nok av misforhold -- ellers ville
knapt noen ha funnet på å forfatte et slikt klageskrift, og i slik
detalj. Dessverre kjenner vi ikke forfatteren av Den norske So og
hans bakgrunn. Det mest interessante med skriftet er kanskje ikke
beskrivelsen av de konkrete overgrep, men angrepet på de strukturelle
forhold, selve handelssystemet. Et lignende systemretta angrep må vi
kanskje heilt fram til Alfred Eriksen for å møte igjen, i hans kamp mot
de lokale Nessekonger i 1890-åra.
 

Kulturpreg

Det er lite det skriftlige materialet forteller om kulturpreget,
både når det gjelder åndelig og materiell kultur. Bortsett fra det
arkeologiske materialet er det typisk nok bare kirkelige saker som er
bevart fra denne periode.

Folk har naturligvis hatt båter, jekter, hus, klær og innbo, men det
er liten omtale av alt dette. Jekter eller skip omtales i 1519, 1563,
1567 og fra 1610. Nordfarstevnet var i Bergen ved St. Jakobs tid,
25/7. Fiskebåter og fiskerlag har vi omtale av i Fugløyfisket fra 1610.
Det rodde da hovedsakelig 3-romsbåter, men enkelte år deltok
firroringer (åttringer) og toromsbåter. Innbo og løsøre får vi
summarisk henvisning til i tiendepengeskatten som hemmel . Hos
handelsoverklassen kunne dette tydeligvis være overdådig. Selve skatten
kom for en stor del inn i sølv, d.v.s. veide sølvgjenstander som
skeier, staup, belter, ringer etc. Stasklærne har for endel vært av
importerte stoffer fra Europa. Selve maten har bestått av brød fra
importert korn og mel, av importert øl og vin, og ellers av de vanlige
produkt fra fjøsen, fra hav og land, slik som seinere.

Skal vi vite meir, må vi dukke ned i avfallslaga i gårdshaugene. Der
kan vi telle opp husdyrbein, fuglebein og fiskebein, rett fra
middagsbordet, og vi kan se en god del av de gjenstander folk har
omgitt seg med i dagliglivet. Stort sett har det ikke vært noen endring
i dette fra forrige periode. Det som er nytt, er at mot slutten av denne
periode kom nye viktige forbruksvarer inn, som tobakk og krittpiper,
vindusglass, steintøy og fayanse, og det kom et større utvalg i
keramikk (leirgods) enn før.

Bygninger kommer vi også på spor av i gårdshaugene, men med så små
utgravningsfelt, er det vanskelig å se hvordan de har vært bygd. Bare
ett komplett hus er utgravd fra denne perioden. Det er et huskompleks
i Fagerfjorden, som blei utgravd i 1954 av Poul Simonsen. Han har
datert huset til begynnelsen av 1600-tallet, altså omtrent den tida da
Fagerfjorden blei bosatt igjen etter å ha vært avlsgård under
Rødgammen. Der var likevel tegn til et eldre lag under, med bosetning
fra 1500-tallet.

Huset var delt i fleire rom, med indre vegger av tre, med takbærende
stolper og yttervegger av jord og stein. Det var et langhus med 2 rom,
13 m langt, med et forrådshus tilbygd på baksida. Hovedinngangen var
mot sjøen, og plassen foran var steinlagt. På den eine sida var det
bygd et naust tett opp mot husveggen. I begge boligrom var åpne
ildsteder og tregolv, og huset hadde hatt et boligareal på 52 m . I
stua var en sovealkove mellom steinveggen og den indre trevegg. Fra
huset har ei kloakkrenne ført ned i fjæra.

Av de gjenstander som blei funnet, var ei beinskei med bokstavene OJS.
Dette samsvarer med Ole Jonsen, som betalte skatt i Fagerfjorden i
1622-23. Av den rikholdige gjenstandsmasse forøvrig kan nemnes kniver,
borer, fiskekroker, sauesakser, jerngryter, leirpotter, krittpiper,
flasker, økser, ljåblad, hengelåser, skrinbeslag, skavjern, bronse
fingerbøl, bronsegryte, skiferbryne, spinnehjul til handtein, skifer
bakstehelle, slipesteiner, flint til fyrstål, børseflint,
salvekrukker, steintøy, fayanse, synål av bein, beinskeier, vevd tøy,
knipetang, glassrute, spiker, båtsaum, vabein av bein, merlespir. En
del av sakene kan være fra husets eldste lag.

Som vi ser, var det et meget rikholdig bruksinventar folket i
Fagerfjord har omgitt seg med. En stor del av sakene var import, fra
England, Tyskland, Nederland og Sør-Norge. Fagerfjord har likevel ikke
vært noen rikmannsgård. Det er den jevne manns og kvinnes bruksting vi
møter, idag stort sett i stumper og biter, for 350-400 år sia nyttige,
funksjonelle og vakre gjenstander.

Huskomplekset i Fagerfjord har aner langt bakover i middelalderen,
kanskje også til jernalderen. Det ser ut til at typen var blitt
umoderne, og nå blei borte. Gavlhuset , det langsmale ettroms huset
med gavl mot sjøen, som vi har møtt på 1400-tallet, synes å holde seg
i alle fall til innpå 1600-tallet.
 
 

Et barn-og kvinnelaust samfunn?

Vi har i kildene stort sett møtt et samfunn av menn. Vi har i det
heile ingen opplysning om barn. I de samiske bygder har vi ingen
opplysninger om kvinner, bortsett fra ei namnlaus heks som blei brent
i Kallfjord. I de norske bygder møter vi et fåtall kvinner. Betegnende
nok er det især de enslige kvinner vi møter, i første rekke enker. Det
var mannen som utad representerte familien, som bygsla jord, som
betalte skatt, som deltok på tinget, som betalte bot. Først i enkestand
kunne kvinnene bryte samfunnets formynderi.

Men kvinnene var nok med, til kirke og ting, i heim og i fjøs, i båt
og i slåtteli. Det er dimensjoner over noen av de rike og myndige
skipperenkene vi møter i kildene, som Dorothea i Vannvåg i 1519, og
Anne Madsdatter på Helgøy hundre år seinere. Og det var Dorette
Larsdatter som berga jekteleiet Sør-Grøttøy fra oppbrudd da skipper
Knut Torsen døde i 1614-15, ved å gifte seg med en ny skipper, Oluf
Pedersen, et par år seinere.

I 1567 var det Oluf Evindsen på Vannstua som måtte betale boten for et
tyveri kona hans hadde begått. Det var bare menn som nå blei bøtelagt
for hor og frillelevnet, og enkene var enda ikke pålagt leidangsskatt.
I 1611-12 blei også kvinnene bøtelagt for sitt skjørlevnet, de var som
enker pålagt leidangsskatt og kunne bygsle jord. Dette var de første
steg i den langsomme prosess mot likestilling.

Det nærmeste vi kommer barna, er ungguttene som skulle ha si læretid i
fiskeryrket, halvlønnsdrengene. Disse var trulig i 14-17 årsalderen,
og måtte nøye seg med halvt utbytte i denne opplæringsperioden, før de
kunne gjøre full jobb. Men skatt skulle betales.

Også grupper som syke, gamle og fattige hører vi lite til, især i det
norske materialet. I de svenske skattelistene møter vi enkelte av dem,
som Sven Nilsen i Nord-Grunnfjord, som var krøpling og ufør i 1595. Vi
møter også nå de første drukningsulykker i kildene. Det var Gunnar
Sjursen og Jon Andersen fra Dåfjord og Skogsfjord som drukna i 1605.
De var nok ikke de første som drukna, og de skulle ikke bli de siste,
som vi seinere skal se.
 
 

Karlsøy, Bergen og verden

Fra den eldste Bergens Borgerbok og andre kilder ser vi klart at
Bergen fra ca 1550 og utover 1600-tallet var en svært kosmopolisk by.
Det var stor innflytting fra Nord-Europa, især Tyskland, Danmark,
Skottland, Sverige og Nederland. På Bryggen eksisterte det gamle tyske
handelssamfunn. Det var dessuten adskillig innflytting fra
Vestlandsbygdene.

Dette fremmedarta preget omfatta især handverkere, skippere, høkere
(byhandlere), og borgere som dreiv handel ute i distrikta. Både
språkforhold, gemytt, livsstil, normer og kultur må ha arta seg
eiendommelig og variert i denne perioden, til det heile smelta sammen
til en meir ensarta Bergenskultur utover 1700-tallet.

Av spesiell interesse for oss er at alt dette gjennom handel, skipsfart
og utflytting spredte seg hurtig oppover kysten av Nord- Norge. I
overraskende grad har det lokale samfunn i Karlsøy og Helgøy avspeilt
verdensbyen Bergen, på godt og ondt. Forbindelsene var hyppige i
sommersesongen. Ei nyhet fra Bergen eller det store utland tok kanskje
bare ei uke eller to før den var kjent og kommentert i Torsvåg, i
Rødgammen eller i Vannvåg. Like fort kom handelsvarer og moter. Ideer
og holdninger har trengt lengere tid for å nå fram, men den store masse
innflyttere må ha virka til at også slikt blei hurtig kjent og
akseptert. Utlendingene kom og inn i en viss grad direkte ved seilas,
kvalfangst og falkefangst. Lokalsamfunnet vårt var ingen isolert
utkant, slik det seinere blei. Kanskje bar vårt lille samfunn til og
med sterkere preg av innvandrere enn selv Bergen, med si relativt
store innfødte befolkning.