6. Utredning, handel og transport

Hansahandel og jektefart

Allerede i 1519 kommer vi på sporet av dennne jektefarta. For 4 av de
ca 30 personer som er stedfesta i forbindelse med tiendepengeskatten,
er det oppgitt at de betalte formuesskatt av fartøy, alle bosatt i
Vannvåg. Det var Oluf Guttormsen, Dorothea, Arne Sivertsen og Nils
Arnesen. Bare den første hadde jekt. Den hørte trulig med til
Nordfarflåten, som førte fiskernes Hansafisk sørover. De tre andre
hadde skip , og det er meir usikkert hva slags virksomhet dette
innebar. Nils Arnesen veit vi var byborger, mens de to andre kan ha
vært lokale handelsmenn, som og dreiv fraktefart f.eks. for kronas og
kirkas tørrfisklaster. Dorothea blei skattlagt spesielt for et parti
tran, noe som viser til regulær handel. I alle fall hadde ho en
dreng i sin tjeneste, kanskje fleire. Hennes høge formue tyder også på
stor økonomisk virksomhet, og et vel utbygd handelsanlegg. Som vi
seinere skal se, kan visse forhold tyde på at ho var enke etter en
setesvein.

Hanseatene hadde selv ikke lov å drive seilas nordover fra Bergen.
Likevel har vi eksempler på at enkelte av Bryggekjøpmennene engasjerte
seg direkte i utror og fiskehandel i Tromsen ved hjelp av drenger. I
1519 betalte således Johan Kalcher i Bredsgården på Tyskebryggen
utbudsskatt for en dreng i Tromsen. I 1521 betalte Truckels ved Bryggen
9 mark i tiendepengeskatt, noe som betyr at han har hatt verdier for
90 mark et sted i Tromsen len. Men vi veit ikke om han selv seilte
nordover

Går vi fram til 1560-åra, synes Vannvåg fortsatt å være et økonomisk
sentrum hos oss. Fra 1563 har vi bevart ei liste over dem som betalte
skipperskatt i Tromsen len, ialt 19 personer med skippere og styrmenn.
Dette synes å tilsvare 13 jekter. Ingen bosteder er oppgitt, men
sammenholdt med lensregnskapet 4 år seinere, kan vi gjennkjenne enkelte
fra våre bygder. Det gjelder Erik Tordsen i Vannvåg, som betalte 8 våg
fisk i skipperskatt. Hans styrmann Engebret Ellefsen, som var ukjent i
1567, betalte 3 våg. Dette skulle tilsvare halvparten av det de
tjente av fraktinntekter det året. Videre gjenkjenner vi styrmann
Anders Knudsen på Vannstua, med 3 våg og 1 pund i skatt. Han var
tydeligvis styrmann på jekta til skipperenka Tøri, som betalte 6 våg
og 2 pund. Det er nærliggende å tru at ho kan ha vært bosatt i
Vannvåg. Ut fra vanlige beregninger skulle disse to jektene ha frakta
460 og 400 våg tørrfisk til Bergen, men det er sannsynlig at dette
bare utgjorde føringsgodset, fiskernes last. Det skipperne selv eide
av last, kom i tillegg. Vi gjenkjenner i skattelista trulig også 2
styrmenn vest i Helgøy, Oluf Amundsen på Rebbenes og Elling Olsen i
Sør-Grøttøy, men vi kjenner ikke jektene deres. Trulig frakta alle
disse jektene tørrfisk sørover til de hanseatiske kjøpmenn.

Under Senja len finner vi i 1563 skipper og styrmann Jakob Småsvend,
med 8 våg og 1 pund i skatt. I 1567 var han flytta til Vannvåg med
jekta, og fikk da 6 våg og 1 pund fisk i skipsleie av fogden for å
frakte kongens skattefisk fra Tromsen til Bergen, tydeligvis sammen
med fiskeralmuens fisk. I 1573 var han oppgitt som lagrettemann, og
fortsatt bosatt i Vannvåg. At Jakob Småsvend frakta almuesfisk til
Hanseatene, får vi bekrefta av forfatteren Peder Claussen Friis, i
boka Norrigis Bescrifuelse , forfatta mot slutten av 1500-tallet.
Friis omtaler her en av Jakob Småsvends føringsmenn, en finn , på
besøk i garpestuen hos hanseaten Johan Deling på Tyskebryggen, der
han utførte noaidekunster. Johan Deling veit vi fra andre kilder dreiv
Bryggehandel i gården Dramshusen omkring 1569. Tilfellet viser at også
samene i vårt område har vært avskipere og stilte håseter.

For perioden 1610-20 er jekteskipperne og deres styrmenn lett å trekke
ut, ettersom de betalte egne skatter, med 2 daler hver i landskatt. Vi
møter nå en livlig jektetrafikk, med 7 jekter. Jekteleiene var
Sør-Grøttøy, Rødgammen, Nordskar, Helgøy, Torsvåg, Karlsøy og
Vannvåg. Det var tydeligvis fastboende folk som eide og dreiv jektene,
og jektene tok trulig sikte på å frakte fiskeralmuens tørrfisk og tran
til Hansakjøpmennene i Bergen, med melvarer i retur. Vi har ingen
opplysninger om at skipperne var byborgere, selv om vi ikke kan
utelukke at enkelte var det. Trulig førte skipperne også egen last til
Bergen. I alle fall skjedde lossinga på Bryggen. I 1614-15 hører vi om
en dreng som blei stukket med kniv i Bergen av Laurits Båtsmann fra
Karlsøy.

Direktehandelen mellom lokale fiskere eller utredere i Karlsøy og
Hansakjøpmennene i Bergen har utvilsomt vært basert på kreditt og
gjeldsforhold. I ei kilde fra 1578 er 4 menn i Tromsen oppført som
skyldmenn til en Bergensfarer fra Bremen. En av dem var Oluf Iddersen
med en gjeld på 21 våg tørrfisk, trulig identisk med Oluf Ebbesen på
Rødgammen, lagrettemann i 1591.

Av de 7 jekteleier var heile 5 i Helgøy sogn. I Sør- Grøttøy satt
skipper Knut Torsen 1610-15, deretter enka Dorette Larsdatter, fra
1618 Oluf Pedersen, som da trulig hadde overtatt både enka og jekta.
Jekta nemnes ikke etter 1618. I 1621 flytta han til Nord-Grunnfjord,
som antakelig var heimplassen hans. I 1611-12 hører vi om et tyveri fra
jekta, av en mann fra Hersøy. I Rødgammen satt skipper Jakob Ebbesen
1610-13, da styrmann Johan Davidsen overtok som skipper etpar år. Ca
1612-13 synes her å ha vært 2 jekter, i det Lille Mikkel også nemnes
med jekt. I Nordskar satt skipper Hans Hansen fra 1610 og langt inn
i neste periode. På Helgøy var Petter Jakobsen jekteskipper i 1610,
men seinere betalte han bare leilendingsskatt. Han døde ca 1617. I
Torsvåg var Petter Skott Dallin jekteskipper 1614-17, forøvrig svarte
han bare leilendingsskatt i ti-året.

I Karlsøy sogn var bare 2 jekteleier. På Karlsøya satt Hans Henriksen
som skipper i 1610, i 1611 var sorenskriver Jens Jensen skipper, i
1612-13 enka Barbara Persdatter, i 1614-17 Daniel Hansen, og endelig i
1618 igjen enka Barbara. Dette er siste året jekta nemnes. Her var
altså stor sammenheng i skipperrekka, uten at vi kan se hvordan
personene riktig hang i hop. I Vannvåg finner vi skipper Hans Persen
fra 1613 til 1623.

Skattelista starta altså med 5 jekter i 1610, og i løpet av 10- året
var 7-8 jekter omtalt. I 1620 ser det ut til at bare 2 jekter var i
drift, Nordskar og Vannvåg. Dette tyder på en dramatisk reduksjon i
Bergensfarta i perioden. Det er imidlertid litt usikkert om talla er
reelle. I hvertfall finner vi jekt i Nord-Grunnfjord omkring 1625, og
på Rødgammen 1623-24. Mye kan tyde på at jekteskipperne enkelte år blei
ligna som leilendinger eller strandsittere , for å slippe litt
lettere unna landskatten. Men noe nedgang har det vært i
jektetrafikken, og redusert skatteevne blant skipperne viser på sin
måte også til dårligere tider allerede før 1620.
 
 

Setesveinene

Ved sia av Hansahandelen er det kirkas engasjement i handelen i
seinmiddelalderen som sterkest setter sitt preg på forholda hos oss.

Vi har sett at bispen i Bergen i lange tider fram til Reformasjonen
satt som lensherre i Tromsen. På den måten fikk kirka hånd om viktige
deler av skatte-og avgiftsfisken i lenet.

Fram til 1537 var også erkebispen i Trondheim svært virksom her. Heile
Nord-Norge hørte til hans bispedømme, og fjerdedelen av all tiendefisk
gikk til erkesetet, i noen distrikt enda meir. Han fikk også deler av
sakefallet, d.v.s. bøteinntekter for kirkelige straffesaker. Han eide
dessuten store jordegods i Nord-Norge, som gav leieinntekter i fisk,
også fra vårt område. I Bergen hadde han eget eksportkontor og
tørrfisklager, og har vært karakterisert som landets største
tørrfiskgrossist i seinmiddelalderen.

Til å ivareta sine interesser, hadde han forvaltere i heile Nord-Norge,
såkalte setesveiner. Dette var et system som blei utbygd på slutten av
den katolske tida, og det har vært antatt at erkebispen særlig tok i
bruk lokale storfolk til setesveiner, tildels lågadelige menn.

I ei liste fra 1533 får vi oversikt over disse setesveinene. Det var
da oppført 6 i Tromsen len, men 2 er overstrøket, og en er tilføyd
med ei seinere hand, så trulig var det bare 3 i tjeneste samtidig i
1533.

En av disse 3 var Mats Skriver, som vi gjenfinner i 1519 i Torsvåg. Han
var da skattlagt for en personlig formue på 615 mark, den tredje
største i vårt område. Hans dreng Gunder møter vi samtidig, trulig
hadde han fleire drenger enn dette. Noen av de øvrige 8 skattytere vi
møter i Torsvåg i 1519 kan også ha vært knytt til setesveinens
virksomhet der. Den mest virksomme av setesveinene var Per Hemmingsen i
Sandvær vest av Rebbenesøy. Han møter vi også i 1519 som jekteeier og
rik mann. Han hadde tydeligvis gifta seg inn på stedet, som han
dreiv sammen med svigermora. I Finnmark hadde han folk på utror, og
han eide gård i Bergen. Han dreiv skatteinnkreving for erkebispen, og
kanskje også utredning og handel for ham. Ved ett høve hjelpte
erkebispen han med en større pengesum han skyldte bort. Men stillinga
som setesvein for erkebispen kunne også være politisk belastende, noe
som trulig var bakgrunnen for de rettssaker Per Hemmingsen hamna i. I
1519 fikk han en svær straffebot til statskassen på 100 mark. I 1533
blei han frarøva et større parti tørrfisk i Finnmark av Vincens Lunge,
som var lensherre der og dreiv stort fiske i Vardø. I Trondheim blei han
samme året arrestert og dømt fra livet for påstått misbruk av
myndighet -- ei knipe erkebispen trulig hjelpte han utav.

Den tredje setesvein i Tromsen i 1533, Torstein Engelbretsen, kan ikke
plaseres nærmere innafor lenet. Om han kan vi gjette at han kanskje
var bror til selveste erkebispen, Olav Engelbretsen, som vi veit hadde
slekt i Trondenes, der en annen bror Aslak var setesvein samtidig.

Av de to overstrøkne personer, kan Jonn Skarv kanskje være identisk med
Jonn Skalm, som vi møter i 1518-19 som en rik mann, men med ukjent
bosted. Den andre, Amund, kan ha vært identisk med Amund Hansen, som i
1519 etterlot seg den styrtrike enka Merete. Ho betalte dette året den
høgste tiendepengeskatt i lenet, tilsvarende en formue på vel 2210
mark. Hennes tilnamn Hustru tyder på at mannen var adelig, noe som
kunne passe på setesveinene. Amund kan ha vært bosatt i Hillesøy, der
vi ca 1520 finner etpar skattebetalere som kan ha vært hans sønner, de
eineste med etternamnet Amundsen i skattelistene. Det er også den
mulighet at den overstrøkne setesvein Amund i 1533 kan ha vært identisk
med Amund Bårdsen, som satt på Kvitnes i 1519, med en formue på 250
mark.

Den siste setesveinen, Oluf Eriksen, synes tilført lista mellom 1533
og 1537. Heller ikke hans bosted er kjent. I 1536 nemnes han som
jekteskipper i Tromsen, i forbindelse med at han førte kronas
tiendefisk til Bergen.

I dette selskap må vi og nemne Dorothea i Vannvåg, den nest rikeste i
lenet i 1519, med skip og egne drenger. Også ho bar titelen Hustru ,
noe som kan bety at ho var enke etter en adelig setesvein. Også enka
Tøri, som i 1563 hadde egen jekt, og muligens var bosatt i Vannvåg,
hadde status som Hustru , og kan ha vært enke etter en setesvein.

Om setesveinenes skjebne etter 1537, veit vi ikke stort. Generelt lei
mange av dem store tap ved konfiskasjoner rett etter Reformasjonen,
men vi veit ikke om dette også gjelder setesveinene i vårt område. På
Sandvær finner vi i 1567 Rasmus Pedersen, trulig sønn av setesveinen
Per (Peder) Hemmingsen, med lenets høgste leidangssats på 2 våg, noe
som må bety handel. Også i Vannvåg fortsatte handelen, selv om vi ikke
veit om det var noen sammenheng her i brukerrekka fra den katolske
tida. I Torsvåg finner vi derimot ikke spor av handel i 1567, og
stedet var gått drastisk tilbake fra ca 10 til 2 skattebetalere. Om en
og annen setesvein overlevde Reformasjonen, var det i alle fall slutt
med kirkas økonomiske makt. Til erstatning for erkebispens
handelsimperium kom nå byborgerne som ei viktig gruppe.
 
 

Borgerhandelen

Allerede i 1519 møter vi en byborger hos oss, Nils Arnesen, som
holdt til i Vannvåg. Her betalte han tiendepengeskat for en verdi av
140 mark. Nils Arnesen hadde borgerskap i Trondheim, der han også blei
skattlagt, her for verdier på 200 mark. Han hadde altså 41 % av sin
kapital satt inn på borgerleiet, mesteparten antakelig i det skipet
han eide. I Trondheim var han forøvrig rådmann, d.v.s. medlem av
bystyret .

Det er trulig ingen tilfeldighet at det er en Tromdheimsborger vi her
møter. Det ser nemlig ut til at byborgerne i Trondheim i en viss grad
har samarbeidd med erkesetet. Vi ser da også at Nils Arnesen stod som
garantist for setesveinen Per Hemmingsen på Sandvær i hans
transaksjoner med erkebispen i 1533.

Det er ellers lite i materialet fra 1500-tallet som gir oss holdepunkt
for noen aktivitet fra byborgernes side hos oss. Det har vært antatt
at byborgernes handel i Nord-Norge kom inn seint på 1500-tallet, og
det kan se ut til at de nærmest fylte ut det tomrom som blei skapt da
erkebispens handelssystem falt sammen. Borgerhandelen blei naturligvis
motarbeidd med alle midler av Hanseatenes organisasjon, men bak
borgernes framgang lå også en generell svekkelse av Hanseatenes makt i
Bergen på 1500-tallet. Først i 1545 fikk Bergensborgerne formell
tillatelse til seilas på Nord-Norge, med i alt 10 skip årlig, men dette
var trulig bare en stadfestelse av en trafikk som alt var i gang. I
1560 blei borgerhandelen utvida, og i 1580 sluppet heilt fri. Denne
utvidelsen omfatta også Trondheimsborgere, og det skjedde nå trulig
en svær ekspansjon, både fra Bergen og Trondheim.

Det er usikkert om dette foreløpig berørte Karlsøy. I 1567 finner vi
ingen tegn til borgerhandel. Der er således ingen personer i
skattelistene med tilnamn som Bergensfar eller Trondheimsfar , slik
vi skal møte dem seinere. Men borgere kan godt ha drevet
sommervirksomhet hos oss uten at det ville nedfelle seg i
kildematerialet. Det kan således tenkes å være sammenheng mellom den
Oluf Bagge vi i 1567 møter i Steikervik-Flatvær, og den Bergensborger
Christoffer Olufsen Bagge vi møter i Bergen i 1583.

Det kan se ut til at det særlig er fra 1580-90-åra vi får en livlig
borgerhandel hos oss. I ti-året 1610-20 får vi dokumentert en
omfattende borgerhandel i Karlsøy, både fra Bergen og Trondheim.
Utliggerne eller vintersitterne betalte da ordinære skatter, som
leidang. Sommerborgerne er vanskeligere å få tak i, men i Rødgammen og
på Karlsøy finner vi endel av dem som tomteleiere, noen betalte
ekstraskatter (landskatt), og endel er omtalt som borgere i andre
tilfeldige sammenhenger. Noen er da oppgitt som borger , andre som av
Bergen eller av Trondheim , noen med tilnamn Bergensfar og
Trondheimsfar , uten at dette alltid trenger å bety borgerskap. I noen
tilfelle har borgerskap latt seg bekrefte ved sjekking i Borgerboka
for Bergen, men for de mest vanlige namn er dette ikke mulig. For
Trondheim mangler slik borgerbok. Det betyr trulig at vi har fått tak
i for få Trondheimsborgere.

En borger var altså en mann som var bosatt i en kjøpstad, der han hadde
fått offentlig bevilling, borgerskap, til å drive næringsvirksomhet som
handel, jektefart og håndverk. Borgere skulle ha fast tilhold i byen,
og bare drive på landet om sommeren. Mange blei likevel meir eller
mindre bofaste på landet, såkalte utliggere eller vintersittere. Noen
hadde en dreng eller fullmektig i borgerleiet om vinteren til å passe
på båter, varer og bygninger, om slikt fantes.

Endel borgere brukte jekter til varetransport. På grunn av at antallet
fartøy som Bergensborgerne fikk benytte, opprinnelig var begrensa, var
det vanlig at fleire borgere gikk sammen om et større seilskip for å
få opp lastekapasiteten. Slike skip gav nok også større sikkerhet, og
hurtigere seilas. Fra seinere kilder veit vi at større skip også var
brukt av Bergensborgerne i deres seilas og handel på Karlsøy, og skip
nemnes også for fleire av de rike skattytere i 1519.

I vårt område var det handel og jektefart som var borgernæringer. Men
vi har og et eksempel på en Bergensborger som var håndverker. Det var
Simen Brandt, som i 1611-12 betalte 1 våg i leidang på Hamre. Han må
derfor ha bodd fast der og hatt god fortjeneste av si næring.
Opplysninga om borgerskap får vi tilfeldig i forbindelse med at han
blei stukket i halsen av en dreng i Torsvåg, noe han trulig overlevde.
Bekreftelsen på borgerskapet finner vi i Bergens borgerbok i 1587, der
han blei innført som skredder. Hvor lenge han sydde klær i vårt
område, kjenner vi ikke til, men han var tydeligvis endel oppi åra i
1611-12, og blei da borte fra skattelistene. Kanskje flytta han
tilbake til Bergen, der hans sønn Hans Simensen Brandt fikk borgerskap
i 1636.

En av de eldste handelsborgere vi kjenner, var Henrik Wishann, etter
namnet trulig en utlending, kanskje tysker. Han var oppført på Flatvær
i tida 1610-1629, med ett års avbrudd for opphold på Rødgammen i
1620-21. Han har betalt skatter som fastboende. Høg leidang viser til
handel eller utredning, og noen år 1622-24 betalte han også tomteleie på
Rødgammen, der han trulig har hatt ei handelsbu. Han var lagrettemann
1616. Vi har ingen opplysninger lokalt om borgerskap, men fra Bergens
borgerbok veit vi at han fikk borgerskap der i 1588. Han finnes ellers
nemnt i Bergen alt i 1571, da han den 18/11 gifta seg med Keel Guds
datter. Tydeligvis dreiv han alt nå noe handel, for han kunne gi brura
heile 50 daler i morgengave . Vi kjenner ikke til når han tok opphold
på Flatvær, trulig opprinnelig som sommerhandler.Det må ha vært lenge
før 1610, for da var han minst i 60-årsalderen. Han blei borte fra
skattelistene i 1629. Sønnen Hans Wishann er nemnt i Nordskar 1620- 21.
En annen sønn var kanskje Henrik Henriksen på Flatvær 1622-1632. Det
framgår ikke at noen av dem dreiv noen særlig aktivitet.

For heile 10-års perioden 1610-20 ser det ut til at vi kan ringe inn
følgende sikre eller nokså sikre byborgere.

Bergensborgere

Simen Brandt, Hamre 1611-12. (se ovenfor) Henrik Wishann, Flatvær
1610-1629. (se ovenfor)

Mogens Jonsen, Karlsøy 1610-1640. Han var opprinnelig sommerborger med
eget hus, fra 1612-13 vintersitter, og betalte høg leidang. Han hadde
egen jekt, og fikk i 1619-20 bot for å ha bygd ei 8-9 lesters jekt
ulovlig i Balsfjord. I Bergen borgerbok finnes folk med dette namnet
innført tre ganger, i 1589, 1592 og 1605. Trulig er det den siste som
er vår mann.

Nils Engebretsen, Karlsøy 1591-1620, vintersitter med høg leidang,
lagrettemann 1591 og 1609-16. Bergensborger i 1588.

Ole Jakobsen, Karlsøy 1612, styrmann og sommerborger.

Jens, Nordeidet 1612-13, fastboende.

Karl, Kvitnes 1612. Trulig identisk med Karl Trondhjemsfar, fastboende
på Kvitnes 1612-1619, også anmerka som tømmermann.

Per Svendsen, Vannstua 1614-19, fastboende, med høg leidang, deretter
visstnok returnert til Bergen.

Jakob Jakobsen, Rødgammen 1615-20, sommerborger med eget hus. Trulig
borgerskap i 1592 eller 1597.

Jon Andersen, Rødgammen 1617-25, sommerborger med eget hus, borgerskap
1607.

Peder Gullandsfar, Rødgammen 1620-23, sommerborger med eget hus,
borgerskap 1611.

Hans Skredder, Rødgammen 1610-30, fastboende, trulig med borgerbrev, i
Bergen i 1581.

Erik, Rødgammen 1618-19, vintersitter.

Henrik Tysk, Torsvåg 1610-23. Fastboende med høg leidang, borgerskap
1607.

Mikkel Nilsen, Torsvåg 1591-1610. Han var lagrettemann i 1591 og 1609.
I 1611 er han innført i Bergens borgerbok som Mikkel Nilsen i Torsvåg
, og det ser ut til at han da flytta sørover til Bergen.
 

Trondheimsborgere

Jonn Giell, sommerborger i Vannvåg 1613, fastboende i Laukvik
1613-20, tildels med høg leidang. Delvis skipper, delvis oppgitt som
styrmann.

Laurits Båtsmann, Karlsøy 1612-15, sommerborger.

Søren Stempel, Karlsøy 1615-26, avbrutt av opphold på Skattøra 1620- 24.
Fastboende, med høg leidang.

Jens Hansen, Rødgammen 1611-22. Sommerborger, med eget hus.

Amund Trondhjemsfar, Rødgammen 1611-17. Trulig sommerborger, med eget
hus.

Dette gir oss i alt 20 byborgere, 15 fra Bergen og 5 fra Trondheim.
Dette viser til en meget livlig borgerhandel hos oss like etter 1600,
især knytt til Bergen. Noen av disse var sommerborgere, tildels med
kortvarige opphold hos oss. Andre var vintersittere, med nærmest
livsvarige opphold, som Henrik Wishann, Mogens Jonsen og Nils
Engebretsen.

Det er sannsynlig at noen av de øvrige, økonomisk framtredende
personer kan ha vært vintersittende byborgere, uten at det framgår av
kildene. En heil rekke av jekteskippere, handelsmenn og høg-
leidangsytere forøvrig kan gjenfinnes i Bergens borgerbok, men da
namna er for vanlige, tør vi ikke slutte noe om borgerskap.

I tillegg til de sikre byborgere kommer ei stor gruppe folk som på en
eller annen måte synes å ha hatt tilknytning til jektefarta. Det
gjelder især folk med tilnamnet Bergensfar (2), Trondhjemsfar (6)
og Helgelandsfar (3), d.v.s. Hålogalandsfar. I alt dreier det seg om
12 personer, de fleste drenger og husmenn. Generelt virker dette som ei
urolig gruppe, med korte opphold. Bare 2 av de 12 var f.eks. tilstede i
1610. Trulig var dette mannskap på skip og jekter, som noen år har
slått seg ned som fiskere eller utrorsdrenger, kanskje også som
vintersittere eller bestyrere på borgerleier. I tilknytning til denne
gruppa kan vi og nemne en Trondhjemsdreng og 3 Bergensdrenger , som
ellers ikke skiller seg stort ut fra de øvrige 12.

De viktigste borgerleier var Rødgammen, med 7 borgere, Karlsøy med 5
borgere, og Torsvåg med 2 borgere. De øvrige 6 borgere var da spredt
enkeltvis. Med ett unntak er alle å finne på ytre boplasser. Også
gruppa med 16 far og dreng er å finne på ytre boplasser, således 4
på Flatvær, 3 på Rødgammen, 2 i Nordskar, og 2 i Vannvåg, resten
spredt enkeltvis.
 
 

Utredere og lokale handelsmenn

En utreder var en person som satte inn kapital i fisket for å få
andel i overskuddet av selve produksjonen. Dette kunne gjøres ved å
forskuttere omkostningene til redskap, båt, sjøhyre og mat til
yrkesfiskere, ved penger eller i naturalia. En slik
bakgrunnskapitalist kunne utrede sine egne folk, som drenger og
sønner, eller forhyre folk på lottbasis, f.eks. ved å stille båt og
utstyr mot andel i lotten. Det kunne også dreie seg om forskuttering av
redskap, klær og mat til selvstendige fiskere, mot forpliktelse til å
avbetale gjeld og eventuelt levere fangsten til utrederen.

Utredning har eldgamle aner i fisket, og har utvilsomt vært et
nøkkelbegrep i all økonomisk aktivitet lokalt i denne perioden, slik
som seinere.

Det er sannsynlig at de fleste som har drevet noen form for handel og
jektebruk, også har drevet utredning, både jekteskippere, byborgere
og setesveiner. Det er også sannsynlig at lokale embedsmenn og
velstående fiskerbønder har utrusta fiskere, især drenger. Den store
mengde utrorsdrenger som vi straks skal omtale, har naturligvis stått i
et avhengighetsforhold til en utreder. Det samme gjelder trulig også
en stor del av de selvstendige lottfiskere. Fisket har med andre ord
vært gjennom-kommersialisert.

Endel av disse utrederforhold møter vi i kildene fra ti-året 1610-20.
En typisk utreder var Bunde Brock på Bratrein. Han hadde ihvertfall 3
drenger, og ved ei anledning rømte 2 fra tjenesten. Den eine gikk da
inn i tjenesten hos en annen utreder, Petter Skott Dallin i Torsvåg,
som og var jekteskipper. I 1617-18 lå en av drengene på fiske på
Grimsholmen, og ca 1619-20 dreiv Bunde Brock fiske på Hattøy-Mekta,
utvilsomt også ved drengene.

Tydeligvis var det de mest velstående som utreda drenger, og vi
kjenner til en del av dem. Ca 1520 hører vi om drenger hos setesvein
Mats Skriver i Torsvåg og rikmannsenka Dorothea i Vannvåg. I tida
1610-20 finner vi drenger hos Bergensborger Mogens Jonsen på Karlsøy,
Trondheimsborgeren Søren Stempel på Karlsøy, fogd Rostorp på Karlsøy og
fogdenka Margrethe Henriksdatter på Bratrein.
 

Utrederforhold kommer vi antakelig også på sporet av på Nord- Fugløy,
når vi finner rorbueiere som ikke samtidig var høvedsmenn.

En god del utredere fra fiskerbondeklassen finner vi trulig blant dem
som betalte høg leidang, uten ellers å framstå med noen økonomisk
aktivitet som handel og jektebruk. En del av disse har også hatt høg
status, som lagrettemenn. På fleire av stedene har det også vært et
visst drengehold. Slike folk finner vi f.eks. på Skorøy, Slettnes,
Spenna, Kvitnes, Vannstua, Karlsøy, Torsvåg, Inderby, Helgøy, Hersøy,
Nord-Grunnfjord, Nord-Grøttøy og ikke minst i Langsund, med utredere
på Brattberg (Grågård), Skattøra, Hessfjord, Kraknes (Lanes) og
Bratrein.

Vi kan ikke utelukke at noen av disse har drevet litt småhandel.
Petter Skott Dallin finner vi nemnt seinere som oppkjøper av skinn, og
Tomas Skjøtter på Bratberg hadde 2 sønner som blei Trondheimsborgere.
Det er også mulig at enkelte kan ha vært fastboende byborgere.
 

Utrorsdrengene

I lensregnskapet 1567 er det ingen opplysninger om drenger, så vi veit
ikke om drengene betalte leidang, eller var dekt av sin husbonde.
Trulig var det siste tilfellet. I 1610 utgjorde drengene en egen
skatteklasse i landskatten. Ved å sammenligne landskatten med
leidangslistene fra 1611-12 kan vi se at drengene i dette området nå
betalte ordinær leidangsskatt. I 1624-25 oppførtes også en egen
drengeleidang av Karlsøya, og i 1628-29 var drengene spesifisert i
leidangslista. Drengene hadde med andre ord en økonomisk basis som det
var mulig å skattlegge. I landskatt betalte drengene 3 mark, det samme
som gruppa husmenn-embedsmenn. I leidang betalte de den vanlige satsen
på våg.

I skattelistene er det skilt mellom to typer drenger: full-
lønnsdrenger, som betalte 3 mark, og halvlønnsdrenger, som betalte 1
mark. Referanse til gruppene finnes i skattebrev fra 1603, 1608 og
1610, der 3 ortsdaler (mark) skulle betales for utrorskar som er
kommen til sin lovalder , mens tjeneste dreng som utror og ikke er
kommen til sin lovalder skulle betale halv sats. Halvlønnsdrengene
var få, tjenesten var oftest kortvarig, og den blei ofte etterfulgt av
vanlig drengestatus. Der finnes også eksempler på variasjon med
heil-halv-og heillottsdreng.

Dette var tydeligvis det som i seinere tid var kjent som halvkarer ,
folk som p.g.a. ung alder og uerfarenhet bare fikk halv lott på laget.
Der slik tjeneste strekte seg over fleire år, kan det ha dreid seg om
meir permanente legemlige eller mentale skavanker, kanskje og
alderdomssvekkelse.

Full-lønnsdrengene var tydeligvis vanlige heillottsfiskere, som stod i
avhengighetsforhold til en husbonde. Også denne status synes å være
kortvarig, og leda ofte over i husmannsstatus , som hadde samme
skattebyrde. Begge drengegruppene var altså normalt en del av en
yrkes-eller livskarriere.

Det er i materialet ingen referanse til sjølvfosterkarer , altså
ugifte, voksne yrkesfiskere som dreiv for egen regning. Først fra 1670
kommer de inn, og de går da parallelt med de to drengetypene. I den
grad sjølvfosterkarer er med før 1670, har de antakelig gått inn under
husmannsgruppa, som vi har allerede fra 1610. Variasjon mellom
dreng-husmann-dreng, som vi finner endel av, kan bety at drengene
enkelte år fiska for egen regning. Skattemessig betydde dette intet,
da begge skatta likt. I materialet ser vi klart at drenger som tjente
hos namngitte utredere, alle betalte heillønnsskatt som dreng.

Drengenes tjenestetid på hvert sted var kort. Ei opptelling for Helgøy
sogn har gitt 83 namngitte drenger for 10-året 1610-20. Over
halvparten av dem (47 eller 57 %) var hos samme husbonde bare ett
eller to år, 24 (29 %) tjente mellom 3 og 6 år samme sted, mens 2 var
dreng mellom 7 og 10 år. For de resterende 10 er opplysningene
mangelfulle.

Sannsynlivis har drengene vært forhyrt på årsbasis. Hva slags
avlønningssystem som har vært brukt, er ukjent. Utvilsomt har det vært
et system som gav drengene delaktighet i fangsten, som halvlottskar
(halve lotten til utredren mot full utrustning) eller mot dagsror .
Det betydde at drengen fikk utbyttet av en dags utror eller fiske per
uke. Begge system kjennes fra vårt område fra seinere tid, og særlig
synes dagsrorlønninga å være gammel. I 1769 heitte det fra Tromsen at
drengene i forrige tider hadde fått en dagsror som bestod i hver 6.
våg oppfiska kvantum,i tillegg til fast lønn i naturalia (vadmel,
lerret, lær) for 6 daler for året. Det var da forutsatt at en dreng
skulle kunne settes til høvedsmann over et mannskap, og at de forøvrig
skulle utføre gårdsarbeid og handverk. Dagsror er også kjent fra
Finnmark fra tidlig på 1500-tallet, da drengene fikk hver 8. eller 9.
fisk av hver dags utbytte.

Drengenes tilknytning til fiske og fiskehandel blir klart demontrert
når vi ser på deres boplasser. I 1610 var det 46 drenger registrert i
prestegjeldet, derav 3 halvlønnsdrenger. Dem forlater vi med dette som
uten særlig interesse. Heillønnsdrengene var da klart konsentrert til
de kjente fiskevær og handelssteder: Torsvåg (8), Rødgammen (8) og
Karlsøy (6). Det var og mindre konsentrasjoner på steder med handel,
utredning og utror, som Vannstua (3), Nordskar, Hersøy, Bratrein,
Rebbenes og kvalshausen (alle 2). Enslige drenger var det på Kvitnes,
Slettnes, Spenna, Inderby, Breivik, Nord-Grunnfjord, Jegervatn og
Svensby. På de siste stedene kan det også ha vært tale om meir
regulære gårdsarbeidere. I alt utgjorde heillønnsdrengene 22 % av
landskattyterne (utenom halvlønnsdrengene) dette året.

Karakteristisk er og de store årlige svingninger. Dette må ha
sammenheng med konjunkturer, etterspørsel etter drenger og
forventninger til fisket, ikke bare lokalt, men også i andre
fiskeridistrikt. På den måten blei drengeholdet også et barometer på de
generelle økonomiske forhold i tida. Antallet drenger i prestegjeldet
varierte i 10-året med mellom 25 og 47 per år, med en generelt
nedgående tendens. Gjennomsnittet for perioden var 32 drenger (tall
finnes for 8 år). For halvlønnsdrengene var årlige variasjoner 1-7, med
3 i gjennomsnitt. Men tendensen var her heilt motsatt av
heillønnsdrengene. Det betyr at også halvlønnsdrengene var underlagt
konjunkturene, ved at de i dårlige år hadde større problem enn ellers
med å rykke opp til heillønnsstatus.

Også på de enkelte steder varierte drengeholdet sterkt. På Karlsøy
varierte det mellom 11 og 3, i Torsvåg mellom 11 og 2, i Rødgammen
mellom 8 og 1 og i Nordskar mellom 3 og 1. Grovt sett kan vi si at
disse stedene varierte i takt, og der var ingen år uten drenger.

Gjennomsnittet for 10-året blir da for Karlsøy 6,1, Torsvåg 6, Rødgammen
4,8 og Nordskar 1,9. Etter disse fulgte Bratrein (1,7). Sørskar (1,6)
og Vannvåg (1). Også Nord-Grunnfjord, Vannstua og Sør- Grøttøy hadde
merkbart med drenger (alle 0,9). Deretter fulgte Hersøy, Kvitnes,
Skorøy og Flatvær (alle med 0,7).
 

Av de 2 sogn lå Helgøy generelt endel over Karlsøy, med 10-års
gjennomsnitt på 18 mot 14 for Karlsøy. Men de to sogn varierte bare
delvis i takt, og generelt hadde Helgøy større svingninger enn
Karlsøy.

Gjennomgangen viser at det var lite drenger i de egentlige fiskevær,
der det ikke blei drevet handel og utredning, som Kvitnes, Hersøy og
Flatvær. Det viser at drengene ikke var tilknytt den vanlige
yrkesfiskerbefolkning, men handel, jektefart og utredning. Noen har også
tilnamn som viser dette ( Bergensfar , Trondhjemsfar etc).

Når det gjelder opprinnelse, er det sannsynlig at halvlønnsdrengene
helst var rekruttert lokalt. Heillønnsdrengene har for en stor del
vært innflyttere, fra Sør-Norge, fra Jemtland og Sverige, fra Tyskland
og Danmark, og fra Skottland. I 1610-12 utgjorde drengene 40 % av
utlendinger og søringer. Drengene utgjorde altså ei internasjonal
gruppe, med liten rot i lokalsamfunnet.

Det er derfor ikke rart at drengene utgjorde et markert uromoment i
fiskeværa og på handelsstedene,med mye brudd på samfunnets normer. Vi
ser dette i form av rømming av tjeneste, i slagsmål, i tyveri, og især
i det som den gang var sedelighetssaker.
 

Vannvåg som handelssentrum

Det ser ut til at Vannvåg har vært vårt fremste sentrum for handel
og skipsfart på 14-1500-tallet, med basis i vintertorskefisket for
østre Vanna. Selve fisket har vært drevet fra Kvitnes og øyene lenger
ut. Men tørrfisken og trana blei brakt til Vannvåg for tiendebehandling,
omsetning og videre transport til Trondheim og Bergen. Mye kan tale for
at Vannvåg, med si gode sommerhamn, også har vært besøkt av utenlandske
skip i denne tida.

Virksomheta var kommet i gang her allerede ved midten av 1300- tallet.
Ca 1520 var her adskillig aktivitet. Ei jekt og 3 skip hadde stasjon
her, og det har vært utbygd store handelsanlegg i land. Hit kom en
sommerborger fra Trondheim, og her har vært fastboende handelsmenn.
Sannsynligvis har en av erkebispens setesveiner hatt tilhold her i tida
fram til Reformasjonen. Her var også bygd kirke i den katolske tida,
trulig nærmest et privatkapell for de lokale handelsdynasti.

I 1560-åra har vi opplysning om 2 nordfarjekter som hørte til i
Vannvåg, og virksomheta holdt seg tydeligvis godt utover 1500- tallet,
med hovedbasis i Hansahandelen på Bryggen i Bergen. I 1591 har vi
opplysninger om 2 lagrettemenn som var bosatt her, trulig handelsfolk
eller skippere.

Ca 1610-12 mangler Vannvåg av uviss grunn i kildene. Men stedet var
tydeligvis intakt, og seinere i 10-året er det klare tegn til fortsatt
stor økonomisk aktivitet her, med en jekteskipper, en
Trondheimsborger, etpar husmenn og fleire drenger. Et par av disse bar
tilnamnet Helgelandsfar , en var sunnnmøring, og en kjelbøter.

Den posisjon Vannvåg har inntatt i handel og skipsfart i denne tida,
ser vi klart dokumentert i de mange utenlandske kart som finnes.
Allerede på det eldste kart over landsdelen, det svenske Carta Marina
fra 1539, finner vi stedet igjen i forma Vandvad , rettnok ikke
plasert i en sammenheng som gjør identifiseringa sikker. Namnet går
imidlertid igjen på en rekke seinere nederlandske og franske kart, med
meir eller mindre geografisk treffsikkerhet. Det er det eineste stedet
hos oss som kan gjenfinnes på disse karta. I 1570 er Wadwagh således
med hos kartografen Abraham Ortelius, i 1578 finnes Wandwag hos
Gerhard de Jode, i 1593 på Mercator-kartet og i 1613 hos Adrian Veen.
Seinere blei Vannvåg borte fra karta, trulig som ei avspeiling av den
økonomiske nedgang. Det er da de kjente seilingsmerkene Nord- Fugløy og
Sør-Fugløy kartografene har festa seg ved. I 1662 forekommer begge
disse klippeøyer hos Joan Blaeu, i tillegg til Lyngstua ( Lingsn's ),
Ringvassøy ( Rindø ) og Reinøy ( Renø ).

Vannvågs storhetstid var knytt til vintertorskefisket og Hansahandel og
til kirkas handel. Med større vekt på sommerfiske og borgerhandel blei
Vannvågs stilling svekka, især til fordel for Rødgammen.
 
 

Utenlandsk seilas

I forbindelse med økt næringsaktivitet i Nordishavet fra land i
Vest-Europa, og økt interesse for Nordøstpassasjen, ser vi at også
vårt område fikk besøk av utlendinger.

Særlig synes hollenderne å ha vært aktive. Vi har fleire stadnamn som
antyder dette, som Hollenderberget på Burøy, Hollenderbukta på Store
Måsvær. Hollenderura på Sør-Fugløy, og Hollendergrunnen 12 mil ut av
Torsvåg. På Hus-Hattøy og Sør-Fugløy forteller tradisjonen om
hollandske graver, og ved Fauskenes på Reinøy om nedgravde skatter. En
gammel tradisjon beretter om hollandsk laksefangst i Skogsfjordelva,
kanskje samtidig med at de fiska i Målselva, som Petter Dass skriver
om.

Fra ca 1800 forteller Kaurin at hollenderne i fortida hadde drevet
kvalfangst og fiske i området, og at de hadde vinterleir ute på
Grimsholmen. Der skulle de også ha satt opp et Troy- borgslott ,
d.v.s. en labyrint, til tidsfordriv. Kaurin meinte også at fleire
personnamn som blei brukt i Karlsøy, som Adrian, Jan, Igla, Jarik og
Reiner, var en arv fra hollendertida, men dette er meir usikkert.

Det er mulig at noe av denne aktiviteten i Karlsøy skyldes kjøpmann
Johan de Nocquer, som var borger i Trondheim 1608-29. Han var
opprinnelig fra Amsterdam, og vi veit at han sammen med en
Amsterdam-kjøpmann dreiv kvalfangst i Finnmark noen år fra ca 1626.
Man alt i 1612 utførte han med sitt skip direkte fra Tromsen len til
Holland 780 våg tørrfisk, 4 tynner tran og 5 lester saltfisk. Dette var
mest trulig produksjon fra Karlsøyområdet. Det er vanskelig å vurdere
hvor vanlig slik direkte eksport var. I 1618 kom forbud mot at
hollenderne fikk utføre fisk direkte, når de henta tømmer. Det viser at
slik eksport hadde et visst omfang.

Det var også hollenderne som var virksomme i falkefangsten som
foregikk i vårt område, og som vi har omtalt tidligere. Johan
Falkefanger, som forpakta fangstrettighetene i Tromsen 1612-21, var
utvilsomt hollender. Det samme gjelder Vellom Falkener, som slo seg ned
på Kammen fra 1610 eller noe før.
 

Fransk aktivitet har vi opplysninger om i forbindelse med ulovlig
kvalfangst vest for Rebbenesøy ca 1614. I 1616 fikk 2 baskiske skip fra
San Sebastian tillatelse av kongen til å fange kval i Tromsen og ved
Sørøya.

Seilasen østover foregikk vanligvis utenfor kysten, men stundom kunne
det hende at et utenlandsk skip også passerte mellom øyene i Karlsøy.
Fra 1580 har vi opplysninger om et engelsk skip som den 2/10 passerte
Fowlnesse , trulig Nord-Fugløy, på tur vestover. De rapporterte om
meget høyt land, mange småøyer og klipper. Dagen etter fo r de gjennom
grunt farvatn på 4-5 famn med sandbotn, og kunne nå se Helike kirke,
d.v.s. Helgøy. Det betyr at de har kommet inn Råsa og seilt sør
Skagesund, den gamle hovedleia.

På utenlandske kart fra 15-1600-tallet kan vi til en viss grad avlese
denne aktiviteten, etter hvor korrekte kart som kunne lages. Dette
gjaldt især hollendere og franskmenn. Vi ser da klart at det i første
rekke er Vest-Finnmark som har hatt slik aktivitet, mens Tromsen har
hatt mindre besøk. Bortsett fra de iøynefallende seilingsmerkene
Nord-Fugløy og Sør-Fugløy, er det handelsstedet Vannvåg som har vært
best kjent av utlendingene.
 
 

Vareomsetning og handelsforhold

Alt tyder på ei livlig vareomsetning i denne perioden, og at
handelsvolumet har vært relativt stort. Trulig har det vært større i
denne periode enn noen gang før eller seinere, sett i forhold til
folkemengden.

Den lokale produksjon har bestått av to hovedprodukt, tørrfisk og
tran. Annen lokal eksport har trulig dreid seg om utmarksprodukt som
reinskinn, dun, sjøfuglfjær, kobbeskinn, pelsdyrskinn av rev og oter,
og multer. Fra husdyrproduksjonen kom trulig litt talg, huder og skinn,
slik som seinere.

Importvarene har i første rekke dreid seg om rugmel og andre kornvarer,
især malt, dessuten hamp, lin, øl og brennevin, keramikk, metallvarer,
krydder, salt og tøyvarer. Fra de svenske skattelistene kjenner vi
f.eks. nerst, flamsk, forduk, bømisk og gørlest. Trulig kom også noe
vadmel. Det er også mulig at de aller første tobakkspipene blei tatt i
bruk hos oss på slutten av perioden.

En stor del av handelen har vært drevet som varebytte, men penger og
sølv har også vært i bruk. Penger var også nødvendig til
ekstraskattene, mens leidang, landskyld og andre avgifter blei betalt
med tørrfisk. Finneskattene gikk dels i penger og sølv, dels i tøyer og
pelsverk.

Hva slags varer en lokal handelsmann kunne lagerføre, ser vi da
skipper Mikkel Olsen på Tromsøy fikk inndratt sin formue i 1537. Han
hadde da bl.a. malt, rugmel, øl på fat, lerret og tøyvarer i sine
sjøhus.

Det ser ut til at bytteforholdet mellom tørrfisk og korn var svært
gunstig i begynnelsen av perioden. Ca 1520 blei 1 tynne korn betalt
med 1 til 2 våg tørrfisk. Utover 1500-tallet ser det ut til at dette
endra seg, slik at 1 tynne korn i 1567 krevde 2 våg, og ca 1600 3 våg
tørrfisk. Hva dette har hatt å si for den økonomiske virksomhet, er ikke
godt å si. Det kan tenkes at gode fiskeinnsig i perioden fram til ca
1620 har oppveid det dyrere korn.

Ser vi perioden under ett, ser vi klart at det har skjedd ei omlegging
av vektforholda fra øst til vest. Ca 1520 var handelen konsentrert om
Vanna, med Kvitnes, Vannvåg og Torsvåg som hovedsentra, især knytt til
erkebispens omfattende handelsimperium, og med vinterfisket som
viktigste basis.

Trulig gjaldt dette også i 1560-åra. De flest utlendinger var bosatt i
det østlige område. Vannvåg var fortsatt et hovedsentrum for handel og
jektefart, mens Kvitnes og Torsvåg ikke var kommet seg etter
sammenbruddet i 1536.

I tida fra 1567 til 1610 synes handelen relativt svekka i øst. Kvitnes
var et ordinært fiskevær, mens Vannvåg kanskje hadde en kort
ødeperiode omkring 1610. Derimot var Karlsøya vokst fram til et nytt
sentrum, for en del basert på borgerhandel. I Karlsøy sogn var Karlsøya
nå det viktigste handelsstedet, og det var sete for
lensadministrasjonen.

Den største endring var likevel skjedd i vest. Torsvåg var vokst fram
til gammel storhet, og nye handelssentra var etablert på Helgøy,
Rødgammen, Nordskar og Sør-Grøttøy. Av disse var Rødgammen viktigst.
Totalt synes Helgøy sogn å ha hatt hovedmengden av handelen i
prestegjeldet i siste del av perioden. Forutsetninga for dette synes å
være ei sterkere satsing på vår-og sommerfisket, kanskje som følge av
endra etterspørsel i Bergen og Hansabyene, eller endring i
fiskeinnsiga.

Den største framgang i vest hadde Nordskar og Rødgammen, begge etter
1560-åra. Nordskar fortrengte således Flatvær som tiendested etter
1567, og fikk egen kirke ca 1590. Også Rødgammen voks hurtig i denne
perioden. I 1567 var her 2 oppsittere, og gårdshaugsbosetninga starta
først i begynnelsen av 1500-tallet. I 1610 hadde stedet en omfattende
handel, især av byborgere, her var jekteleie, her blei krevd tiende og
oppsitterne her hadde lagt under seg Bårset og heile Fagerfjord som
avlsgårder. Her var også handelsbuer for folk i Nordskar, Flatvær og
Nord-Grunnfjord, noe som viser at Rødgammen var et virkelig
handelssentrum.