Ei ny tid i emning

1. Innledning

Avgrensning av perioden

Omkring 1860 kan vi si at konturene av dette nye samfunnet stod
klart, det samfunnet som vi seinere skulle omtale som velferdssamfunnet.
 

Hva skjer i verden?

Tida fram til 1860 preges av ei rivende teknisk utvikling, med bl.a.
dampskipsforbindelse over Atlanteren (1819), gassbelysning i Berlin
(1826), jernbane i England (1830), telegraf (1833), fotografering
(1839), frimerket (1840), skrudamper (1844), elektrisk lys (1850), og
mye anna som seinere blei selvfølgeligheter.

Perioden var ellers prega av ulmende politisk og sosial misnøye i
mange land. Dette endte i fleire revolusjoner, bl.a. i 1830
(Julirevolusjonen) og 1848 (Februarrevolusjonen), og forsøk på
lausrivelse og dannelse av egne stater. I 1833 blei negerslaveriet
opphevd i de engelske kolonier, i 1848 i de danske. Dette året kom også
det kommunistiske manifest, som seinere skulle få store følger i heile
verden.

I 1854-56 kom Krimkrigen mellom Russland og de vestlige stater, der
Nord-Norges politiske og strategiske stilling også var endel av
konfliktbakgrunnen.

Omriss av perioden lokalt

De uår som satte inn under Napoleonstida, synes å innvarsle en
lengere periode med dårligere klima, kanskje heilt til ca 1850. P.g.a.
uår og forsyningssvikt hadde befolkninga vanskelig for å ta seg opp, og
heile perioden blei generelt prega av svak økonomisk utvikling. En
følge av dette var aukt antall av øde gårder, især i vestre Helgøy, som
i 1830-40-åra hadde si verste tid sia 1600- tallet. I næringslivet
ser vi at Lofotfisket nå blei det vanlige vinterfisket. Her blei det
vanlig med salg av råfisk fra 1820-30- åra. Potetdyrkinga kom inn for
fullt, og det blei lagt vekt på meir oppdyrkinga av innmarka enn før.
På øyene kom reinnomadismen inn igjen for alvor fra 1840-åra. I
1820-åra skjedde det første salg av kirkegodset til brukerne, og i
1840-åra blei det store proprietærgodset avvikla. Ved utgangen av
perioden var selveie blitt det vanlige.

Gjestgiverhandelen fikk ei oppblomstring like etter århundreskiftet,
men i forbindelse med avvikling av jektefarta og overgang til handel på
Tromsø fra ca 1815, blei lokalhandelen generelt redusert, og resten av
perioden blei ei svak tid for gjestgiverne. Med lovene av 1818 og 1839
blei det formelle grunnlag lagt for utviklinga av russehandelen seinere
i perioden.

Når det gjelder lokal administrasjon, fikk vi i 1814 etablert et
nytt tinglag, som omfatta det daværende prestegjeld (Helgøy og Karlsøy
med Sørfjord). Tinget tapte imidlertid i betydning i forbindelse med
innføring av forliksråd og ekstraretter for kriminalsaker. Dessuten blei
den lokale forvaltning styrka, med innføring av bygdekommisjoner og
formannsskap. Sosialt tapte tinget til fordel for de store kirkehelger.

I perioden skjedde ei profesjonalisering av lensmannsyrket og
klokkeryrket, som nå blei knytt til læreryrket. Skolesystemet blei
utbygd, med den første faste skole, det kom lærere med utdanning fra
egne seminar og i 1840-åra kom bibliotek. De første embedsgårdene blei
utbygd (prestegård fra 1825 og klokkergård fra 1840). Karlsøya blei
utbygd som sentrum for den lokale administrasjon, fikk det første
poståpneri og blei opptatt i den nye dampskipsruta fra 1837. Fra ca
1815 kom koppevaksineringa i gang, og fra 1844 kom den første
profesjonelle helsearbeider, jordmora.
 
 

Kilder

Kildetypene fra 1700-tallet, som fogdregnskap, folketellinger,
matrikler, kirkebøker, skifter og tingbøker, fortsetter som før. I
tillegg får vi nå inn en rekke nye kilder, som forliksprotokoller (fra
1799), prestearkiv (fra ca 1800), pantebøker, kommunearkiv (fra 1837),
Tromsø-aviser (fra 1832), handelsarkiv fra Tromsø (fra ca 1815),
ekstrarettsprotokoller, amtsarkiv (fra ca 1800) m.m. Vi får også den
første tegning og de første reiseberetninger (fra 1800), de første
topografiske beretninger (Kraft fra 1835), og den første
lokalbeskrivelse, Kaurins verk fra ca 1800-1810. Tilslutt kan vi nemne
sogneprest Steens glimrende ordsamling fra Karlsøy på vel 700 ord, som
med sine små forklaringer gir oss et fint innblikk i folkekultur og
næringsliv, tildels om emner som kildene ellers tier. Fra 1816 og
utover til 1860-åra har vi også bevart endel privatbrev fra
Kvitnesfamilien, som gir interessante innblikk i den private sfære.

Det er derfor et svært variert kildegrunnlag vi har som basis når vi
skal gjenskape fortida vår. Men det betyr og at det har vært nødvendig
å gjøre et utvalg av de kilder som skulle utnyttes. Skifteprotokoller
og tingbøker er brukt i mindre grad, fogdregnskap bare fram til 1843.
For endel har dette sammenheng med at kildene endrer karakter, og gir
mindre med opplysninger.
 

2. Generelt om perioden

Klima og åringer

Mens 1700-tallet generelt blei ei bra tid i forhold til 1600-
tallet, ser det ut til at første halvdel av 1800-tallet fikk en
klimatisk tilbakegang. I ettertid er 1812 blitt stående som det store
uåret, men i virkeligheta var det bare ett av mange uår.

Generelt veit vi at både 1800, 1803 og 1804 var dårlige år i
Nord-Norge, likeså samtlige år i tida 1806-12, med 1807 og 1812 som
totale uår, og 1809 som meget slett . Dette gjaldt helst for korn,
som det ikke blei dyrka stort av hos oss. Dårlige kornår fikk
imidlertid innvirkning på kornprisene. Dessuten var et dårlig år for
kornet, trulig heller ikke noe godt år for februket. Både i 1807 og
1812 hører vi således at det styrta mange krettur på båsen i Senja.

Da den tyske reisende Leopold von Buch passerte Finnkrokan den
5.-7. juli i 1807, forteller han at kyrne enda ikke var sluppet på
beite p.g.a. den seine vår. De blei fortsatt fo rt med tang,
fiskehau og ris. Han forteller også at i gamle dager blei kornet på
Helgeland og i Senja sådd 8-14 dager tidligere enn det som var vanlig
omkring 1807. Dessuten opplyste von Buch at isen lå i fjella i større
grad enn før.

Den siste observasjonen samsvarer med presten Kaurins oppfatning
fra begynnelsen av århundret, om at isbreene på Lenangslandet vokste.
Dessuten nemnte han en isbre mellom Vandøens høye bjergtinde .
Kanskje betyr det at den lille breen bak Vannaksla var meir synlig den
gang enn nå? Også den spanske reisende Vargas- Bedemar bemerkte den
uhyre ismasse i Jegervassfjella da han passerte Ullsfjorden i
1811, uten at vi kan vite om ismengden da var større enn nå.

Disse spredte opplysninger kan tyde på at sommerklimaet var blitt
dårligere, kanskje kombinert med meir nedbør om vinteren. En
undersøkelse fra Vesterålen har gitt som resultat at tida 1800-1825 var
en kald periode, og at perioden 1826-37 hadde jamnt synkende
sommertemperatur. Undersøkelser fra Grønland synes også å vise at
innlandsisen der la på seg i første halvdel av 1800-tallet.

Det beste lokale materialet har vi fra tida 1823-37, da sogneprest
Steen (de siste par år Jønsberg) har ført en egen oversikt over klima og
åringer i Helgøy. Dette viser en dårlig periode for jordbruket, foruten
at mye uvær hindra fisket. Vi gjengir her et utdrag av Steens notater, i
redigert form:

1823 Ualminnelig rolig og godt vær. En deilig sommer, hvis
like ingen nulevende minnes. Høyhøsten ble overvettes rik, især ved
havkanten.

1824 Ingen merknader.

1825 Få solskinnsdager, kald ufruktbar sommer, men de
siste to måneder var særdeles mild og behagelig.

1826 Elendig vintervær, sommeren tålig god og høyhøsten
god.

1827 Om vinteren var det vedvarende storm fra nord og
sterkt snøfall, men meget behagelig varmt vårvær. Enga bar mye gress,
som dog kun ble til halvråttent høy på de fleste gårder p.g.a.
uopphørlig regnfullt, koldt og tåkete hav-vær fra midten av juli til
slutten av september.

1828 Vinterværet var tålig godt. Fra begynnelsen av mai
til slutten av september var det nordenvind, oftest med tåke. Kun en
natt var temperaturen oppe i + 6 grader, ellers alltid + 2 grad og
under (dette må gjelde Celsiusgrader!). Høyhøsten var meget ringe, og
det lille høy som ble innbrakt, var for det meste ytterst slett. Urolig
høstvær, og i oktober en fryktelig NV storm.

1829 Høyhøsten var god, uaktet et ytterst slett vær i
midten av august, ledsaget av sterkt snøfall i fjellene, hvoretter en
sterk nattefrost innfant seg som skadet poteten i flere bygder. Urolig
vær raste utover høsten, med skrekkelige stormer.

1830 Vinteren var usedvanlig mild. Høyhøsten tålig god. I
første halvdel av september var det usedvanlig varmt og lummert,
hvoretter stormfullt vær uopphørlig raste til årets slutt.

1831 Vinterværet var tålig godt. Fra vårens begynnelse
til årets slutt var det nesten vedvarende stille vær, og sommeren
derfor ualminnelig behagelig og høyhøsten særdeles god.

1832 I årets første måneder raste det uavbrutt
sønnenvindsstormer. Høyhøsten var meget slett. I oktober raste storm
fra SV.

1833 Høyhøsten høyst måtelig. Været noenlunde godt.

1834 Ingen merknader.

1835 Stormvær har rast nesten stedse denne vinter, og det
var stor fo rmangel om våren. Den 2. søndag i advendt var snømengden
1.90 m på flatmark.

1836 Heldig høyhøst. Været var godt, men mot slutten av
året overordentlig stormende.

1837 Høyhøsten slo aldeles feil. De fleste måtte slakte en
stor del av kreaturene.

Også i åra rundt 1840 var klimaet tydeligvis dårlig, med slette
åringer som følge. I 1839 omtalte presten slette åringer i den
seinere tid. Sommeren 1842 var et slett fo rår, og vinteren 1843 var
det hardt vær med stort snøfall. Vinteren 1844 var det idelige
stormer så folk ikke kom på havet, og sommeren 1847 var
utbytteløs .

Muligens lå det klimatiske årsaker bak de store drukningstall vi
finner disse år: 16 i 1839, minst 7 i 1840, 14 i 1841 og 18 i 1849.
Generelt ser det ut til at heile første halvdel av 1800-tallet var ei
ille tid med ulykker på havet, noe som kan ha sammenheng med ustabilt
vintervær.
 
 

Nød og elendighet

De katastrofeprega forhold under Napoleonskrigene har vi behandla
tidligere. Men også de meir normale tilstander før 1807 og
seinere utover mot 1860 var tildels kriseprega, med dårlige tilførsler
og dyrtid, kombinert med uår på land og sjø.

Allerede i 1800-02 var det klager over mangel og dyrtid. Et lite
innblikk i det levende livet har vi fra 1802, da 2 menn og deres
koner fra Sør-Grøttøy var innkalt til vårtinget for å avgi vitneprov.
Det var da både bunød og melmangel i huset, så de hadde vanskelig for å
komme avgårde.

Det tok også tid før forholda etter krigstida normaliserte seg.
Enda vinteren 1818 var det klage over nød og dårlige tilførsler av mat.
Ca 1818-19 ser det ut til at forholda hadde bedra seg, men utover i
1820-åra steig behovet for fattighjelp igjen. I 1822-23 blei det gitt
fattighjelp til 7 personer, i 1824-25 til 11, året etter til enda
fleire.

Av Steens årsnotat ser vi at især 1826 og 1835 må ha vært reine
katastrofeår lokalt. I 1826 herska hungersnød i mangen gård, og
flere personer skulle upåtvilaktig ha blitt dødens bytte dersom ei
det kgl. unnsetningskorn og enkeltes hjelpsomhet hadde lindret
nøden . Bl.a. førte de elendige tider til at kirka ikke kunne
repareres. ret etter uttalte Steen at der knapt var 4 skyldfrie menn
i Helgøy sogn, som før hadde vært et formuende sogn. Han beretta også
om et dødsfall fra Karlsøy sogn den 18/3 1827, da en 70 år gammel mann
i Sørfjord etter lensmannens oppgave døde av hunger .

I ei generell innberetning i 1834 sa Steen at forholda var bedre
enn under krigen, men at prestegjeldet enda ikke hadde kommet seg etter
nødsåra. Det fantes fortsatt folk som led den yderste mangel og
nød om vinteren og især om våren. Av 276 oppsittere i prestegjeldet
var mindre enn 30 skyldfri.

Om 1835 sa Steen: Denne vinter har vært, og er tildels ennu den
sørgeligste Helgø menighet i min over 21 årige embedstid har
opplevd . Dette skyldtes dels at mange familier led hungersnød
p.g.a. storm og feilslått fiske, dels fordi krettura døde. Det ville
ha blitt den største elendighet, om ikke de som hadde tjent bra i
Lofoten dette året, hadde hjelpt heimefolket. Folketallet gikk ned i
1836-37, og velstanden var generelt avtakende.

Og nye prøvelser forestod. I 1839 var det et fødselsunderskudd på
37 i heile prestegjeldet, i 1841-42 og 1849 var det såvidt balanse.
Det siste året hadde Helgøy sogn et underskudd på 12. I 1843-44 var
det nye nødsår, noe som bl.a. gav seg utslag i større skoleforsømmelse.
Det ser ut til at forholda var verst i Helgøy, men det var
sultetider også i Ullsfjord.

Vinteren 1843 blei det samla inn penger i Tromsø på Hans Maiestets
fødselsdag til de nødlidende i Helgøy og andre steder. I Helgøy blei
det da utdelt 39 våg mel, 2 våg gryn og 4 tynner korn til 51 av de mest
trengende. Da den nyutnemnte sogneprest Knudsen i Moss vinteren 1843
fikk høre om elendigheta i si nye menighet, satte han i gang innsamling
i Moss. Den innbragte 53 spesiedaler, etterat presten omhyggelig nok
hadde trukket ifra sitt utlegg til porto med 2 ort og 18 skilling.

Bakgrunnen for elendigheta i 1843 var slett fo rår, dårlig
sommerfiske, dårlige handelskonjunkturer, dårlig vær og stort snøfall
utover vinteren. Endog Hungerens R'dsler trua. Det var ingen
fisk å få i fjordene, og folk mangla mat til å ruste seg ut til lengere
turer. Dessuten var det mangel på fo r til krettura om vinteren.
Fattigkassene i begge sogn var bunnskrapt, alle folk var fattige, og
kjøpmennene i byen hadde måttet stoppe kreditten.

Også den etterfølgende vinter rapportertes det om stor nød, især i
hovedsognet Karlsøy, og mange kom ikke avsted til Lofoten p.g.a. mangel
på mat og utstyr. Noen reiste til Finnmark, og etterlot heimefolket
tomme fiskehjeller og lite mel. Idelige stormer og dårlig innsig
hindra fisket utover vinteren 1844, mens det utover våren blei noe
innsig med loddetorsk, småkveite og sei. Nå lå 90- 100 båter mellom
Karlsøy og Torsvåg og fikk 5-600 fisk per båt, av feit, fin torsk.

De siste store uår i perioden hører vi om i åra 1848-49. Vinteren
1848 blei en rein nødsvinter, især etter en elendig sommer i 1847.
Fattigkommisjonen måtte skaffe mel for 230 spesiedaler ved å garantere
for mel fra Tromsøkjøpmann Clodius, for å hindre at folk svalt i hjel.
Da både vinter- og sommerfisket svikta, klarte folk ikke å betale dette
tilbake. Kommunen måtte nå gjennom amtstinget få et statlig lån fra
Discontoindretningen i Tromsø på 400 spesiedaler over 4 år mot 4
% renter. I alt blei det av formannskapet kjøpt mel for 508
spesiedaler. Sognepresten hadde dessuten lagt ut mel for 68
spesiedaler til trengende, som kommunen også måtte betale. Problemet
var å få pengene tilbakebetalt til fattigkassen, for hjelpa var ytt som
lån til de nødlidende.

Vinteren 1849 blei det foranstalta ei dramatisk forestilling
på theatret i Tromsø for de nødlidende i Karlsøy, noe som gav netto 36
spesiedaler. Enda i 1850 blei det samla penger fleire steder i amtet
til Karlsøyværingene, og det blei delt ut mel både i Karlsøy og Helgøy.
Imidlertid bedra forholda seg nå raskt, bl.a. p.g.a. fisket, slik at
ikke alle midlene blei brukt.

Men også 1850-åra hadde fleire dårlige år. I 1852 rådde uår og
elendighet om våren. Nøda var så stor i enkelte kretser at skolen blei
forsømt, og lærerne kunne ikke få mat. Det siste gjaldt i
Jøvik-Mikkelvik-Dåfjord.

I 1855-56 var det generelt feilslått fiske og nød, især i Helgøy og
Sørfjord. Kommunen måtte nå igjen ta opp lån av statskassen på 3-400
spesiedaler for å kjøpe mel som lån til de trengende. Disse låna måtte
seinere inndrives av lensmannen.

Generelt synes tida 1800-1860 å kunne konkurrere med tida 1620- 1650
i elendighet. Trulig var hovedårsaka den samme: uår på sjø og land,
forårsaka av en langvarig klimatisk nedgangsperiode. I tillegg kom
forsyningskriser til og forsterka nøden. Også i tida 1800-1850 fikk
forholda følger for befolkningsutviklinga, især i Helgøy. Imidlertid
blei utslaga tydeligvis betraktelig avdempa, både ved større privat
veldedighet og ikke minst ved at større offentlige tiltak nå kunne
settes i verk, noe som hadde vært utenkelig 200 år tidligere.
 

3. Befolkning og bosetning

Befolkningsutviklinga

Befolkningsauken på 1700-tallet blei dramatisk brutt under
Napoleonskrigene. Den videre utvikling i perioden viser en moderat
stigning, med fleire avbrudd i 1830- og 40-åra. Folkeauken var hos oss
betraktelig mindre enn det som ellers var vanlig i landet. Det var
først etter midten av århundret at den svære folkeauken kom hos oss.

Det finnes folketellinger fra hvert 10-år i perioden, slik at det
er lett å holde rede på utviklinga. Tellingene er rettnok ikke på namn
før 1865, men inneholder vanligvis opplysninger om befolkninga på hver
gård.

Fra 1801 til 1845 viser folketallet en auke i prestegjeldet (utenom
Sørfjord) fra 1326 til 1597, eller 20 % på ca 45 år. Dette gir en auke
på 0,4 % per år. Den største auken kom i 10-året 1815- 25, med 17,7 %,
det neste ti-året var tallet 13,4 %, og sank så til 4,4 % i tida
1835-45. For 10-året 1845-55 aukte folketallet med 162 personer eller
10 %, d.v.s. 1 % per år.

Sammenligner vi de to sogn Karlsøy og Helgøy, ser vi at Karlsøy
hadde ei jamnere utvikling, mens Helgøy gikk sterkere opp i
oppgangstider og sterkere ned i nedgangstider. I 1835-45 hadde Helgøy
til og med en reell nedgang i folketallet med 15 individ eller 2,7 % i
10-året. Også innafor Helgøy sogn var det lokale variasjoner. Verst
gikk det ut over Ringvassøy, Nord-Kvaløy og Rebbenes, mens Vanna klarte
seg bedre.

Også for de enkelte år i 10-års periodene kunne det skjule seg
enkelte svært dårlige år, med fødselsunderskudd. I 1836-37 var det i
heile prestegjeldet (med Sørfjord) et befolkningsunderskudd på 5, i
1839 et underskudd på 37, og i åra 1841-42 og 1849 såvidt balanse.

Generelt ser det ut til at den relative dødelighet, d.v.s. i
forhold til folketallet, sank etter Napoleonskrigen, trulig fordi bare
de sterkeste overlevde krisetida. Seinere i 1830-40-åra steig
dødeligheta igjen, og var særlig stor i 1840-åra, for så å synke igjen
utover i andre halvdel av 1800-tallet.

Som vi seinere skal se, har innvandringa trulig ikke vært så stor at
den i særlig grad har betydd noe for folketallutviklinga i denne
perioden. Trulig har heller ikke faktorer som forbedra helseforhold
(koppevaksinering, jordmor, isolering av spedalske), og bedre
mattilgang i form av poteter, spilt noen rolle før heilt på slutten av
perioden, d.v.s. etter 1845-50. I neste periode skulle alle disse
faktorer få stor betydning.
 

Ødegårder

Tendensen i perioden gikk i retning av ei styrkning av bosetninga
innover i området, og en svekkelse av bosetninga i de ytre strøk. Især
var dette merkbart i vestre Helgøy, som i 1830-40- åra opplevde sin
verste fraflyttingsperiode sia 1650-60-åra. Av ca 30 matrikkelgårder i
sognet var 16 heilt eller tidvis øde i perioden, altså meir enn
halvparten. Ikke alle var øde samtidig, men i alle fall 12 av disse
var øde samtidig ca 1842, i tillegg til den ubebodde Hattøy. I Karlsøy
sogn var bare 2 matrikkelgårder øde over en viss periode (Fugløy og
Skåningen), mens Gamvik ved Lyngstua hadde en kortere ødeperiode ca
1845.

Ved folketellinga i 1845 var det 3 øde matrikkelgårder i Karlsøy
(Skåningen, ytre og indre Gamvik), og 9 i Helgøy (Indre Hamre, Dåvøy,
Toftefjord, Hattøy, Sørskar, Finnsula, Steikervik, Flatvær og Lyngøy),
tilsammen 12. Endel av disse var da gamle ødegårder, og det ser ut til
at bosetninga nå begynte å ta seg opp. I tillegg var endel enkeltbruk
øde på matrikkelgårder som ellers var bosatt. I Helgøy dreide det seg
om 10, især i den vestre delen, i Karlsøy var det oppgitt 6, mest på
ytre Vanna.

Går vi fram til folketellinga i 1855, ser vi at fleire av ødegårdene
nå var bebodd, således Flatvær, Steikervik, Sørskar, Dåvøy, Toftefjord,
Indre Hamre, Skåningen og Gamvik. Øde var bare Lyngøy, Hattøy og
Finnsula, d.v.s. vi var tilbake til normale tider. Også Måsvær var nå
bosatt etter en ødeperiode fra 1810-15, mens den andre del av
matrikkelgården, Hermannsfjorden, var bosatt heile tida.

Med dette var ødetida slutt, heilt til vi kommer fram til den store
fraflyttingsperioden i etterkrigstida.

Der fantes altså i heile perioden en god del bygselledige jord i
form av enkeltbruk, tildels heile matrikkelgårder. Enda i 1855 var det
oppgitt 26 ubebodde enkeltbruk (12 %). Det kan derfor ikke ha vært
tale om noe press på jorda før etter midten av århundret. I 1819 hører
vi at de to ødegårder Flatvær og Steikervik ikke lot seg bygsle. De
var forpakta av brukere på andre gårder, Steikervik bare mot å betale
de årlige skatter som påløp. Eieren fikk altså intet.

Nå mangla rettnok hus på alle disse ødegårdene, og dette var
utvilsomt ei alvorlig hindring for fast etablering. Dette ser vi klart
i noen tilfeller der folk tok inn i ledige hus, selv om der mangla
jord. I 1823 var en familie foreløpig installert i en rorgamme på
Fauskenes, og fleire av kirkestuene på Karlsøy var bebodd i
1830-40-åra.

Bruksdeling, rydningsplasser og husmannsplasser

At det ikke var lett å stifte familie, ser vi av utviklinga når det
gjelder hushold. I 1801 var antallet i Helgøy 94, og det var fortsatt
bare 92 hushold i 1845, etter et fall fra 104 i 1835. I det siste
10-året fram til 1855 steig tallet med 26. I Karlsøy var antallet
hushold i 1801 152, det steig til 163 i 1835 og til 173 i 1845. I
begge sogn steig tallet med mindre enn ett hushold per år. For 1855
lar tallet for Karlsøy seg ikke skille ut fra Sørfjord.

Noe nyrydding og gårddeling har det tydeligvis vært i perioden, men
det ser ut til at det meste av nyryddinga var skjedd allerede på
1700-tallet. I 1845 blei det sagt at intet nytt land var rydda de
siste 5 år, og det er uvisst hvor mye som var rydda tidligere på
1800-tallet. Det kan tenkes at det i stedet for nyrydding blei satsa
meir på å dyrke den gamle jorda bedre. Dette kan ha skjedd ved meir
bruk av arbeidskraft. Kanskje blei det også meir bruk av
tilleggsfo r og utmarksslåtter.

Noen av de nye plassene som kom nå, fikk status som
rydningsplass , og dermed skattelette endel år. I Helgøy blei det
rydda fleire bruk ved Skogsfjordvatn. Ca 1806 blei Steinsund opptatt,
og fra 1817 Rydningen. I Karlsøy var Gamnes i Langsund rydningsplass
fra begynnelsen av 1800-tallet, og omtrent samtida blei Storvoll i
Nord-Lenangen rydda. Ullsnesvik og Holmen var rydningsplasser alt fra
slutten av 1700-tallet. Klart nye plasser fra denne perioden som
ikke fikk status som rydningsplasser, var f.eks. Hamna (1816) og
Stakkenes (1846) i Nord- Grunnfjord, Dalan under Vannereid (1824), og
Sengskroken under Hamre (1857). Den eineste nye boplass forøvrig vi
skal omtale, er Finnsula, som var bosatt i tida 1816-38 av Even Madsen,
opprinnelig fra Nordskar. Trulig var boplassen hans i Skjærvika. I
noen kilder er gården rettnok oppgitt som øde , men det betyr
trulig bare at Even ikke hadde bygsla gården, men forpakta den. Dette
er første gang vi får opplysning om bosetning på denne matrikkelgården,
kanskje sia jernalderen. Ellers var gården vanligvis underbruk under
Nordskar. Dermed har vi trulig fått tak i det meste av ny
gårdsetablering i Helgøy. Forøvrig er den indre bosetningshistoria i
mange bygder svært vanskelig å følge, f.eks. i Dåfjord, Sør- Grunnfjord,
Rebbenes og Vannereid. Trulig har det tidlig bodd folk på de fleste
gamle bruk her, selv om endel av dem først er nemnt skriftlig på
1800-tallet. Dette kan vi bl.a. se av eldre tuftegrupper.

I Karlsøy var aktiviteten litt større, og klart nye bruk nå var
f.eks. Skjåvik under Vannstua (1809), Lauvsletta under Grågården
(1809), Sandnes og Båtnes under Nord-Lenangen (1820) og H'sa (1861).
Vi må og nemne at Nord-Fugløy i 1839 igjen blei bosatt etter en øde
periode på ca 30 år. I 1846 kom Grimsholmen inn for første gang som
fast boplass, da Morten Knudsen og kona Karen slo seg ned her som
inderster . Det betyr trulig at de tok opphold i ei av de gamle
rorbuene. Ny som boplass var også Lille Skorøy, som blei bebygd ca
1850. I 1848 var Ystelad under Slettnes nemnt, men kan være eldre. I
1820 var Røyrnes i Skipsfjord bosatt, men blei trulig rydda alt i
1790-åra.

Med dette synes omtrent all jord som seinere var i bruk, allerede
bosatt, bortsett fra Hattøy i Helgøy.

Med matrikuleringskommisjonen i 1819 blei noen av de gamle store
matrikkelgårder foreslått delt, ved at endel av de nye rydningene eller
eldre bruksenheter blei foreslått utskilt som egne matrikkelgårder.
Fleirtallet av de gamle matrikkelgårder var fortsatt udelt eller lite
oppdelt. I alt 39 var udelt eller delt i 2-3 bruk. Mest oppstykka var
nå Nord-Lenangen med 17 bruk, hvorav 6 rydningsbruk, og Sør-Lenangen
med 12, derav 1 rydningsbruk. Den gamle Svendsbygården (med Holmen,
Ullsnes og Ullsnesvik) hadde 7 bruk, Slettnesgården (med Skipsfjord)
hadde 8, og Langsundgården (med Grågård, Lanes, Gamnes, Kopperelv og
Bjørnskar) hadde 8, derav 1 rydningsbruk.

Ved den nye skyldsettinga i 1838 blei oppdelinga i nye
matrikkelgårder gjennomført. Størst endringer skjedde på fastlandet,
der Nord-Lenangen blei delt i 7 nye matrikkelgårder (ytre og indre
Gamvik, Russelv, Nord-Lenangen, Futnes, Storvoll og Eidstrand).
Svendsby blei delt i 4, hvorav Holmen, Ullsnes og Ullsnesvik seinere
blei å ligge i Karlsøy. Gammelgården og Ravik i Sør-Lenangen blei nå
egne matrikkelgårder, og Lattervikskjæret blei utskilt fra Lattervik.

I Langsund blei Langsundgården delt i Grågård, Lanes, Gamnes og
Langsund (d.v.s. Kopperelv-Bjørnskar). På Vanna blei Skipsfjord
utskilt fra Slettnes, og Vikan (med Valen) fra Skorøy. Den gamle
Helgøygården blei delt i 3 (Helgøy, Dåvøy og Dåfjord) men slik at både
Helgøy og Dåvøy beholdt teiger på Ringvassøy (Håkaby under Helgøy og
Sakariasbukt under Dåvøy). Skogsfjord blei delt i 4, (Mikkelvik,
Skogsfjord, Steinsund og Rydningen), og endelig blei Bårset utskilt fra
Rødgammen. De to gårder ved Skogsfjordvatn blei ikke gitt endelig
skyldsetting før i 1859.

I alt fikk vi nå 76 matrikkelgårder, som var en auke på 43 % fra
1723. Av disse var 4 ubebodd, 29 utgjorde enkeltbruk, 21 var delt i 2
bruk, og 22 var delt i 3-9 bruk. Den eineste større gård som slapp
oppstykking, var av uviss grunn, Bratrein.

Samtidig blei skyldverdien for hver matrikkelgård revidert, etter å
ha stått nokså uendra sia 1600-tallet. Det var derfor blitt lite
samsvar mellom den gamle skylda og jordbruksverdien. Med Søreidet som
en slags normalgård og forholdstallet 11, blei nå alle de gamle
og nye matrikkelgårder satt i et visst forhold til dette. Vi får da ei
klar oppfatning av hvordan kommisjonen vurderte gårdenes jordbruksverdi
og andre herligheter. Spennvidden var stor fra Steikervik, Lyngøy og
Finnsula med bare 1-1 som forholdstall, til Nord-Lenangen (med
Russelv, Eidstrand og Futnes) på 70, Sør-Lenangen (med Ravik) på 60,
Bratrein fikk 42 , Vannstua 40 og Jegervatn 35.

Gårdene lågest i verdi lå generelt i vestre Helgøy (1-9), deretter
kom Vanna (10-19), så Reinøy-Ringvassøy (20-29), mens de fleste gode
gårder lå på fastlandet (over 30).

Generelt steig antallet av enkelt-bruk lite i perioden, bortsett
fra det siste 10-året. I 1815 var tallet for Helgøy 53, i 1845 uendra,
og i 1855 72. For Karlsøy var tallet i 1825 91, i 1845 106. For
Karlsøy med Sørfjord var antallet bruk i 1815 158, i 1855 208, d.v.s.
ei stigning på 50 eller 32 % på 40 år.

Vi kan heller ikke se at tallet på husmenn, d.v.s. brukere av
umatrikulert jord, aukte særlig. Fra kildene er det heller ikke lett å
se om det virkelig var husmenn det dreide seg om. Noen ganger var det
klart tale om forpaktere av matrikulert jord, noen ganger rydningsmenn
på umatrikulert jord, som ikke stod i noen avhengighet til eier eller
bruker av hovedbruket. I en del tilfeller var det tydeligvis tale om
folk uten jord, d.v.s. strandsittere.

I 1845 var husmenn med og uten jord spesifisert. Det blei da
oppgitt 9 husmenn med jord i Karlsøy og 4 i Helgøy, og 13 i Karlsøy
uten jord og 25 i Helgøy. Det reelle antall av husmenn og
strandsittere var trulig ikke særlig stort. F.eks. var der enda ingen
husmenn under Kvitnes, og få strandsittere på Karlsøy. Vi skal seinere
møte begge gruppene meir tallrik.

Det eineste eksempel på et reelt avhengighetsforhold mellom en
husmann og en gårdbruker har vi fra Eidstrand i 1800. Det blei da
inngått en husmannsavtale mellom Christian And. Bårlund og husmann
Christen Ottesen om 4 dagers årlig arbeidsplikt og avdrag på skylda,
som var 10 daler.
 
 

Fra enkeltgård til bygdelag

Vi har alt på 1700-tallet sett en tendens til bruksdeling på enkelte
av de større matrikkelgårder, i retning av små bygder. Denne tendens
fortsatte på 1800-tallet for noen matrikkelgårder, mens andre forblei
enkeltbruk eller fådelt, og med et lite utvikla sosialt liv. Dette
gjaldt særlig gårdene ute ved havet og i vestre Helgøy. Den
største bygda nå var uten tvil Nord-Lenangen, når vi tar med
tilgrensende gårder i Gamvik, Russelv og Eidstrand, selv om det her
kunne være et stykke å fare for å rekke alle naboene. Her var i 1825-35
ca 30 familier, og i 1855 137 innbyggere. Også Sør-Lenangen (med Ravik
og Lattervik) var med sine 18-20 familier i 1825-45 ei stor bygd, med
129 innbyggere i 1855.

På øyene var Dåfjord med Dåvøy ei bygd under stadig utvikling. Her
var i 1825 15 familier, men tallet gikk ned til 9-10 i 1845. I 1855
var innbyggertallet 88. Også i nabofjorden Nord-Grunnfjord var bra
bosetning, med 14 hushold i 1835 og 56 innbyggere i 1855. Skogsfjord
(med Vatnet) hadde 11 familier i 1845 og 78 innbyggere i 1855. Sett
under ett hadde strekninga fra Skattøra til Lauvsletta i Langsund 98
innbyggere i 1855.

Reinøy hadde nokså spredt bosetning, likeså Vanna. Her finner vi
likevel i 1845 11 familier på Vannstua og 10 i Burøysund. Den tetteste
bebyggelse hadde Karlsøya, med 49 innbyggere, som bodde tett sammen i
Været, foruten en familie i Andersvik (i 1855).

Generelt var det altså fastlandet og deler av Ringvassøy som hadde
den tetteste bosetning. Det betyr at enkelte bygder for første gang sia
tidlig på 1600-tallet hadde fått så stor befolkning at vi kan begynne å
tale om egne lokalsamfunn . Her blei nå større muligheter for å
være selvforsynt med ekteskapspartnere, for å utvikle næringsmessige
samarbeidsformer og sosialt liv ellers.
 
 

Da Karlsøy fikk si innlandsbygd .

All bebyggelse lå fra gammel tid på den smale strandflata, gjerne
10-15 m.o.h., på det som hadde vært gammel sjøbotn, og oftest bare med
20-50 meters vei til støa.

Fra ca 1800 fikk området ei lita innlandsbygd, der gårdene ikke
hadde strandlinje til havet, ja ikke engang kunne se havet.
Dette skjedde på den største øya, Ringvassøy, som i størrelse er nr. 6
av alle øyene i Norge.

Her ligger en innsjø, Skogsfjordvatn, som sies å være den største
innsjø på noen øy i landet, ca 10 km lang og ca 15 kvadratkm. Fra
innsjøen, som bare ligger 20 m.o.h., fører ei fiskerik elv i svinger
etpar km ned til fjorden. Og selve vatnet ligger omkransa av høge
fjell og skogkledte åser, som gir bygda et meir kontinentalt
klima enn nede ved fjorden: litt varmere sommerdager, litt kaldere
vinterdager.

Avstanden fra havet var altså ikke lenger enn at den var
overkommelig, for folket dreiv også fiske og var avhengig av sjøen.
Når folket vendte seg innover, var det i den generelle tendens til å
satse meir på jorda, ved Skogsfjordvatn kombinert med reinnomadenes
ankomst.

Naturen ved Skogsfjordvatn var rik på ressurser som mangla ved
kysten: god bjørkeskog, frodige beiter, utstrakte utslåtter, god
rydningsjord i bakkene på østsida av vatnet, rype i fjellet, røye,
ørret og laks i vatnet, gode vinterbeiter for reinen. Seinere skulle
det vise seg at her var malmleier mange steder rundt vatnet.

Vatnet og elva lå fra gammel tid under Skogsfjorden, og trulig var
det fiskerikdommen som gjorde at erkebispen på 1400-tallet hadde lagt
fjorden og vatnet under seg. Seinere kom området i Tromsø kirkas eie,
men det er lite vi veit om bruken av området før bosetninga tok til
omkring 1800. Utvilsomt har det vært drevet fiske her, og en tradisjon
forteller om ei reinmelkeseter oppe i skogen på østsida av
vatnet.

Den første rydningsmannen vi veit om, var Peder Nilsen, som rydda
plassen Pernilsajorda ved nedre vassende på vestsida av vatnet.
Her holdt han husdyr og litt rein, og er første gang nemnt i 1799. Han
var da en gammel mann på 70 år, og må ha begynt å rydde her tidligere.
I 1803 nemnes han siste gang, og vi veit ikke hva som seinere skjedde
med plassen.

Rundt 1800 eller kanskje litt før hadde dessuten en
reindriftsfamilie slått seg ned ved vatnet, men uten å drive gårdsbruk.
Det var ei enke og hennes sønn, som hver hadde sine reinflokker. Enka
var søster av Peder Nilsen si kone, og det er trulig at de alle var
innvandra svenske reindriftsfamilier. I Peder sitt hushold fantes
forøvrig en ugift selvholder på 56 år, som levde av jakt, noe som
også viser mulighetene ved vatnet.

Skogsfjordvatn kan ut fra dette også betraktes som ei av de mange
samiske markebygder , som på 17-1800-tallet blei etablert i
Nordland og Troms, bl.a. i Malangen og på Senja. Men bygda blei og
tilført andre folkeelement. Det skulle også bli ei dølabygd .

Ca 1806 kom Ole Jonassen og slo seg ned på østsida av vatnet, på
det som blei kalt Steinsund . Her kunne det i 1819 settes 1 tynne
potetes og fødes hest, 5 kyr, 2 ungfe og 18 småfe, så gården var alt
kommet langt i virksomhet. Den fikk da også offisiell status som
rydningsplass. Ole skal etter tradisjonen ha vært en innvandra svenske
fra Småland, også kalt Svensk-Ola . Kona var fra Hansnes, der Ola
hadde bodd ei tid. Han døde alt i 1823, 45 år gammel.

I 1814 hadde Ola fått en nabo litt lenger oppe ved vatnet, på en
plass som seinere blei kalt Rydningen. Det var Stjørdølen Besse
Snekker eller Besse Eliassen Garnes. I 1808 var han i arbeid på
Karlsøy, i 1814 på Lanes. Tydeligvis dreiv han som omreisende
handverker. Vi finner Besse som tømmermann en rekke ganger i
forbindelse med reparasjon av Helgøy kirke i tida 1814-36, og vi hører
at han solgte trekoll sekkevis til smedene i Tromsø.

Besse sitt rydningsbruk var i 1819 ikke kommet så langt at utsed
eller husdyr var oppgitt, og han var fortsatt avhengig avsitt handverk.
I 1824 forsøkte han å få plassen satt under auksjon for å kunne bli
selveier, men uten at det lyktes. Først i 1838 blei de to eiendommene
innført i matrikkelen, og i 1859 fant den endelige skyldsetting sted.
Samtidig blei eiendommene solgt, Steinsund til Henrik G. Raste og
Rydningen til en Tromsøkjøpmann. Besse selv døde i 1853, 81 år gammel,
og fikk altså aldri oppfylt sin drøm om å bli selveier.

Mange sagn går om disse første rydningsmenn ved vatnet. Peder
Nilsen dreiv bl.a. fiske ute ved Flatvær. Om Svensk-Ola fortelles det
at han var en fullgalen mann, som gjorde stor fortred for naboen
Besse og sønnen Lars Bessesen, foruten folk i Dåfjord. Mesteparten av
sagna forteller om Ola sine magiske evner og om oversanselige ting.
Ett sagn forteller at Steinsund fikk namn etter prestesønnen Jens
Steinen (Steen?), som Svensk-Ola slo ned, og som omkom her. Hverken
tildragelsen eller personen er kjent fra historiske kilder.

Seinere kom andre slekter og slo seg ned her, både svenske
reindriftssamer og innflytta døler. I 1858 kom Sven Olsen fra Rendalen
og et ektepar fra Bødal og Vågå. Av de svenske samer som kom, var
bl.a. Raste, Orbus og Nutti. Noen gifta seg med dølene og blei
fastboende, noen opprettholdt reindrifta som nomader. Sven Olsen si
datter Jørgine blei gift med reineier Nikolas Raste, sønnen Villum
Svendsen blei gift med Sara Raste og blei dermed selv reineier, og Sven
sin sønnesønn Erasmus Villumsen blei gift med fjellsamedatra Brita
Tornberg.

I 1845 var det 3 familier på Steinsund og Rydningen, 2 på
Skogsfjordås og 1 på fjellet, ialt 28 innbyggere, med 1 hest, 15
storfe, 31 sauer, 36 geiter og 100 rein. I 1865 var her 5-6 familier,
i 1875 12-13 familier. Og det var ei virkelig internasjonal bygd
vi finner. Av de 55 innbyggere med stort og smått, var det foruten de
innfødte Helgøyværinger, folk fra Bødal, Vågå, Stjørdal, 2 fra
Tromsø og 10 fra Karesuando.

På de 75 år sia koloniseringa i villmarka fødde bygda 5 hester, 24
kyr, 108 sauer, 21 geiter og vel 350 reinsdyr. Noe av
februksproduksjonen gikk til salg, det blei drevet havfiske , fiske i
innsjøen og fanga rype. Bygda leverte til salg adskillig med
skogsprodukt som famneved, ski, draghalser, meier, bjørkebark m.m. til
de skoglause bygder lenger ute på øyene, bl.a. formidla gjennom
Helgøykongens forretning. Til Tromsø blei levert trekoll, slakt og
syregrasgrøt i tynner.

Ca 1905 blei enda ei lita innlandsgrend rydda, Tennvassli ved
Tennvatn, 2 km nordøst for Skogsfjordvatn. Bruka her ligger 87 m.o.h.,
men det er likevel ikke den høgstliggende bosetning i prestegjeldet. Den
finner vi i øvre del av Skogsfjordvatn, ca 120 m.o.h.
 
 

Gården under breen

Det har vært mange isolerte boplasser i Helgøy og Karlsøy, og en av
dem som lå fjernest fra fellesskapet, lå heilt øst i ytre Lyngen,
nemlig Gamvik. Da gården blei rydda her ca 1740 eller litt før, blei
den betrakta som rydningsplass under Nord-Lenangen. Det har trulig
sammenheng med at oppsitterne i Nord-Lenangen tidligere har hatt
utslåtter på østsida av Lyngstua.

Egentlig var det to boplasser her, ytre og indre Gamvik. Indre blei
aldri meir enn ett bruk, mens ytre hadde opptil 4. Mye kan tale for at
noen av oppsitterne her tidvis var bosatt litt nærmere Lyngstua, i
Hellarvika, der det i allefall var bosetning i 1861. I Porskevika
(Dorskevik) har det vært rorbuer.

Ved matrikkelrevisjonen i 1838 blei ytre og indre Gamvik utgått som
egne matrikkelgårder, med nordlig grense mot Russelv ved Lyngstua, og
sørlig grense mot Lyngen sogn ved Vaggas, omtrent tvers over fra
Sør-Lenangen. Vaggas var imidlertid etablert som grense mellom Karlsøy
og Lyngen alt på 1700-tallet.

Det utsynet folket har hatt fra Gamvik, var mot Uløy, Follesøy,
Kågen og Vorterøy i Skjervøy, og mye av de sosiale kontakter gikk denne
vei. P.g.a. den lange vei til Karlsøy fikk beboerne også lov å søke
Skjervøy kirke. Men det var også nær kontakt til Nord- Lenangen. Fra
ytre Gamvik går det et lite dalføre rett over til Russelv, med høgste
passasje på ca 400 m.o.h.. Mot sør og nord sperrer bratte fjell all
ferdsel langs land. Indre Gamvik er bare tilgjengelig fra havet med
båt. Her er mindre plass på land.

Det er ytre Gamvik som er det største stedet, med en vel 1 km
lang dal oppover. Mot sjøen ligger en endemorene, som elva har delt på
midten. Like oppfor ligger små grassletter på begge sider av elva, og
her har bebyggelsen ligget.

Men begge vikene har også hatt breen som nær naboskap. Alt i 1689
heitte det om Gamvik at her faltes aldri sne og is Oppfor indre
Gamvik ligger to mindre breer, med hver si breelv. Oppfor ytre Gamvik
ligger en av de største isbreene i Karlsøy, Gamvikisen, og en mindre.
Begge sender sine irr-grønne smeltevannsmasser i stupbratte fossefall
ned mot vika, der de møtes i et felles stormløp mot havet. Det er den
sørligste fossen som er den største, med 200 meters fall i fleire
avsatser. Den nordligste er ca 75 m. Disse iskalde breelver svulmer
svært opp om sommeren når breisen tiner i godværet, og især den
sørligste hindrer all passasje. All ferdsel må da skje i båt på sjøen
forbi elveosen. Dette må ha gjort kontakt mellom innbyggerne og
arbeidet med slåtta, vedhogst etc. uhyre besværlig.

Idag ser man ikke Gamvikbreen fra boplassen, men tidligere har den
trulig gått adskillig lenger fram mot stupet, og kanskje kalva rett
nedover fossen i dalbotnen. Breen ligger idag fra 500 m.o.h. til 1000
m, mens fjella rundt breen stiger til godt over 1200 meter.

Disse boplassene er særmerkt ved at de alltid var overveiende
samisk. De første innbyggerne har vi hørt om ca 1740, og begge vikene
var bosatt til ca 1870, med en kortere ødeperiode ca 1840-45. Enda i
1865 var her bosatt 22 personer i 4 familier. En familie var kvener, de
andre sjøsamer.

Det hadde da vært mye tilflytting til stedet, og alle voksne samer
-- med unntak av en mann på 42 -- og mange av barna var tilflytta fra
Skjervøy og Lyngen. Det kvenske ektepar var født i Nord-Sverige. Ialt
16 av de 22 var tilflyttere.

I 1875 var alle borte, og stedet blei aldri meir fast bosatt. I
stedet kom nå etpar fjellsamiske familier. Peder Pedersen Nikodemus
kjøpte ca 1874 etpar av eiendommene, og solgte etter etpar år til Johan
Johnsen Labba. Trulig var kjøpet gjort for å sikre beiterettigheter
til reinen. Disse 2 bruk gjorde staten krav på i 1976, etterat hverken
Labba eller andre i løpet av 100 år hadde gjort krav på eiendommene.
De øvrige eiendommer er fortsatt eid av private, bl.a. av folk fra
Vorterøy og Uløy, som har hatt buer her og drevet fiske.

Bortsett fra den isolerte beliggenhet, er det vanskelig å skjønne
hvorfor boplassene så tidlig blei fraflytta. Faktisk flytta folket her
vekk, mens folk andre steder i Karlsøy måtte ta til takke med stadig
magrere og meir isolerte boplasser.

Ei mulig forklaring kan da nettopp være nærheta til breen.
Bosetninga kan ha skjedd i en periode da isen p.g.a. kjølig klima
holdt på sine vannmasser, og elva var av rimelig størrelse. Med bedre
sommerklima fra 1850-60 begynte isen å tine, og elva blei meir og meir
besværlig for beboerne. Dette kan gjelde både indre og ytre Gamvik,
og kanskje etpar lignende boplasser under breene lenger inne i
fjorden, Reindal og Strupen.
 
 

Innvandring og utflytting

Foruten antallet av fødte og døde, er det inn- og utvandringa som
bestemmer utviklinga av folketallet. Også i denne periode har folk
flytta, men kildene gir oss dårlig oversikt over omfanget, især når det
gjelder utflytting. Noen har flytta til Tromsø by, noen til nærområda
ellers. I 1840-åra fo r 11 personer ut i følge sogneprestens notat,
derav 2 familier, men tallet var trulig større.

Innvandringa har vi bedre kildedekning for, og den synes å ha vært
større enn utvandringa, selv om de økonomiske kår i perioden ikke var
så bra. Folk kom for å søke arbeid, for å gifte seg, og det foregikk
også noe innvandring av heile familier.

I følge sesjonsmantallet i 1804 var der i prestegjeldet 35
innvandrere av 569 menn, d.v.s. 6 %. Dette avspeiler generelt forholda
ved århundreskiftet. De fleste var kommet fra Bergen og Sverige. De
første gir da uttrykk for jektefarta, de siste for de mange fjellsamer
og kvener som kom over fjellet og slo seg ned på kysten.

Seinere i perioden blei det stille med Bergenserne, mens det kom
inn noen fleire Trondheimsfolk. Fra Østlandet kom det lite, bortsett
fra endel døler, som vi skal gi egen omtale. Vi ser at prestene kunne
ha med seg tjenestefolk sørfra. Knudsen hadde i 1843 således med folk
fra Rygge, Eiker og Hitra. Utlendinger var det heilt slutt med, om vi
ikke regner med fjellsamene og kvenene, som også får egen omtale.
Dessuten veit vi om 3 svensktalende svensker, Svensk-Ola ved
Skogsfjordvatn ca 1806, Johannes Gjerstrøm på Jegervatn fra ca 1822, og
Mons Iversen fra Jemtland, som kom til Dåfjord ca 1850.

Den største delen innvandrere kom fra nærområdet, som Skjervøy,
Lyngen, Tromsøysund og Tromsø by, undertiden heile familier. Ett
eksempel var Augustinus Kjær som kom fra Tromsøysund til Torsvåg i 1841
med kone og barn, og kjøpte seg gård. I 1847 kom en tømmermann med
kone og fem barn fra Tromsø by til Dåfjord for å drive fiske.

Det kom også endel folk fra fjernere bygder i Nordland og Troms,
således fra Brønnøy, Nesna, Lurøy, Rødøy, Salten, Bodø, Hamarøy, Vågan
og Ankenes. Ett eksempel var skipper Heibert Vibe fra Rødøy som kom
til Skattøra i 1848, og som seinere gifta seg og flytta til Lille
Skorøy.

Folketellinga i 1865 har god oversikt over tilflytterne, og vi kan
betrakte dette som resultatet av innvandringa i første halvdel av
århundret.

Av 1937 innbyggere i prestegjeldet (utenom Sørfjord) var 278 oppgitt
som innflyttere, d.v.s. 14,4 % av totalbefolkninga. Heile 63 % kom fra
nærområdet, d.v.s. Tromsø by og landssogn (95), Lyngen (36), Skjervøy
(28), og Balsfjord (16). Utvekslinga med Sørfjord er her ikke
registrert. Dølene stod med 27 individ for 10 %. Vestlandet med ytre
Trøndelag hadde 20 (7 %), Sverige og Finnland 22 (8 %), resten av Troms
og Nordland hadde 32 (11 %), mens Finnmark bare hadde 2 personer.
 

Dølene

De mest kjente dølebygder fra denne tida, er Målselv og Bardu, som
utvikla en egen innflytterkultur. Også på kysten kom det inn en og
annen døl, men her gikk innvandrerne kulturelt opp i den lokale
kystbefolkning.

Fra 1700-tallet har vi få eksempler på folk som innvandra fra
Østlands- eller Trøndelagsdalene, som vi her vil regne under ett som
døler. De første vi veit om etter 1800, var brødrene Ole og Bersvend
Johnsen Dahl i Vannvåg ca 1806, etter tradisjonen fra Tolga i
Østerdalen. Ca 1808 finner vi på Karlsøy Besse Garnes fra Stjørdalen,
fra 1814 rydningsmann ved Skogsfjordvatn.

I 1820 kom Knut Estensen Rød fra Tolga med kone og 6 barn, og slo
seg ned på Ullsnes som gårdbruker. I 1822 nemnes Esten Knudsen her.
Fra 1823 finner vi Halvor Olsen Rød som husmann i Ullsnesvik, sammen
med kona Marit Knutsdatter, begge fra Tolga. Samtidig kom Jon Olsen
Rød fra Tolga hit som arbeidsmann, og noe seinere er Ole Rød nemnt på
Ullsnes. Dermed var det skapt en heil koloni her av folk fra Tolga. I
hvertfall Halvor og Jon Rød var brør, og fra Nordstu Rød (Stornorsa) i
Rødbygda i Vingelen i Tolga. De kom først til Målselv ca 1820, og
deretter til handelsmannen i Kjosen. De var sønner av en gårdbruker,
men det var for lite jord heime, så noen måtte ut.

Jon Olsen Rød hamna seinere som husmann på Hundberg i Sørfjord og
Esten Knudsen bosatte seg i Breivik over fjorden, der vi seinere skal
møte en heil dølakoloni.

Og innvandringa av døler fortsatte. I 1834 kom John Embretsen med
kone fra Tynset, uten at vi veit hvor de hamna. I 1837 kom Jon Bårdsen
med hustru Marit Estensdatter og 5 barn fra Vingelen, og slo seg
foreløpig ned på Karlsøy. Her finner vi samtidig Nils Sjødin fra Evje
i Setesdal.

1850-åra synes å ha vært ei særlig aktiv tid for dølene. I 1851
kom Berte Eriksdatter Rugsveen fra Rendalen til Nord-Grunnfjord. Ho
var seinere bosatt på Skattøra, og i 40 år bodde ho på Grimsholmen. Ho
levde heilt til 1924. I 1852 kom Ole Mensen fra Lesja til Inderby, og
til Skogsfjordvatn kom Sven Olsen fra mot i Rendalen, og et ektepar
fra Gausdal og Lesja, Nils Amundsen og Rynei Johnsdatter. Til Kjosen
kom Ole Nilsen Teigen fra Kvam i Gudbrandsdalen ca 1852, seinere bosatt
på Bensnes. I 1898 flytta han til sønnen Nils Peder i Lattervik, der
han døde i 1915. Til Selnes kom skomaker Anders Olsen Mærsten fra
Grytten i Romsdal, seinere bosatt på Vannstua.

Til Reinskar kom nå Nikolai Lennes fra Overhalla i Namdal, Nils
Sunde kom fra Kvikne til Karlsøy, Peder Amundsen fra Våga til
Reinsvoll, Ingebrigt Hågensen kom fra mot i Rendalen til Dåfjord.
Peder Ingebrigtsen fra Tynset til Nord-Lenangen, Amund Knudsen fra
Tolga til Bakkeby, ekteparet Ingebrigt Olsen og Marit Sivertsdatter fra
Våga til Sør-Lenangen, og Fredrik Johnsen fra Melhus til Russelv. De
fleste av dem som er nemnt her, bosatte seg fast, og har etterkommere.
I tillegg veit vi om en rekke folk, ungkarer og jenter, som kom i
1840-50 åra for å søke tjeneste, og som synes å ha forlatt området
etter ei tid. Det dreide seg bl.a. om 3 fra Tolga, 2 fra Lesja, 2 fra
Tynset, og folk fra Våga, Verdal og Surnadal. Ved folketellinga i
1865 finner vi ialt 27 personer som kan oppfattes som døler, de fleste
på fastlandet og ved Skogsfjordvatn. 3 var fra Tynset, 6 fra Tolga, 3
fra Vågå, 3 fra Rendal, 3 fra Stjørdal, 2 fra Romsdal, 2 fra Namdal, og
ellers enkeltvis fra Fron, Kvikne, Gausdal, Surnadal, og Meldal. Dølene
utgjorde bare 1,4 % av befolkninga, og var altså ingen stor gruppe.

I tilknytning til Østerdalskolonien på Ullsnes, kan det nemnes at
der på Svendsby-Bensnes var 6 døler fra Østerdal og Gudbrandsdal, inne
i Sørfjord var 6 Østerdøler, og en virkelig konsentrasjon fantes i
Breivik, med 22 Østerdøler av smått og stort. Her var det bare å ro
over fjorden, når man ville treffe gamle sambygdinger!