7. Kirke og presteskap

Karlsøy kirke

På Karlsøy stod den lille rødmalte korskirka nede i Været øst for
Klokkerelva, inne på kirkegården og rett opp for kirkestuene. Den var
uten egentlig tårn, men hadde et spir på midten. Inne var kirka mørk og
trang, uten loft. Der var faste kirkestoler på begge sider i skipet,
der menn og kvinner satt på hver si side, mennene på nedsida. Der var
også lemmer (galleri).

Det var likevel sikkert stemningsfullt, når menigheta samlas i den
mørke årstid, med levende lys i alle 4 lysekroner, fra de 5
messingstakene på alteret, fra de 20 messig lysestaker og 17 lysepinner
av tre på benkeradene. Antakelig hjelpte alle lysene også litt for
kulden, ettersom her etter det vi veit, mangla omn. Orgelmusikk fantes
ikke, så salmesangen gikk nok langsomt og med halvtoner, mens det
ringla fra sølvklokker når kirketavla og tavlepungen gikk rundt til
kollekt. Prekestol, altertavle og kirkesølv var det samme som nå. I 1848
blei oppgitt 5 billeder , d.v.s. utstyr fra den katolske tida, her
hang en skipsmodell i taket og en gammel modell fantes dessforuten.
Disse modellene er seinere gått tapt.

Kirkegårdsmuren blei reparert i 1821-22, og kirka trengte også
store reparasjoner. Den blei nå beskrevet som i ytterst
brøstfeldig tilstand. Den var nå ca 200 år gammel, og var blitt
utvida og ombygd fleire ganger på 1700-tallet for å kunne ta imot ei
større menighet.

Det var menigheta som eide kirka, og i kirkekassen var lite til
reparasjon og mindre til nybygg. I 1824 blei det lagt nytt golv i
våpenhuset, og begge dører blei vendt p.g.a. slitasje. Det trengtes
pannestein på taket over koret, der det bare var torvetak, der var 2
beskada kors på den vestlige sida, og det trengtes delvis nytt
golv inne i skipet. Det var imidlertid vansker med å få tak i
materialer og folk. I 1834 blei endel forbedringer utført, som nytt
golv, nye vindu og utvendig maling. I 1839-40 blei våpenhuset revet, og
et simpelt klokketårn satt opp.

Rundt 1840 var det klart at det måtte bygges ny kirke, og Jønsberg
hadde allerede i 1838 lufta tanken med prosten. Det blei nå også sendt
søknad om lån fra det offentlige. Kirkekassen inneholdt bare 84
spesiedaler, så det måtte store summer til. Det blei nå ansett lite
lønnsomt å reparere meir på kirka, og istedet valgte man nå å la kirka
forfalle videre, mens kassen la seg opp penger. I 1846 var beholdninga
steget til 600 spesiedaler. Heller ikke dette monna, og en ny søknad om
lån i Opplysningsvesenets fond i 1847 lød på 2000 spesiedaler.

Planene var å bygge ei større kirke i oktagonform, som nå var på
moten, d.v.s. ei åttekanta bygning. Tegninger fantes, og var laga av
arkitekt Lykke (Lydke). Imidlertid uteblei pengene fortsatt, og planene
måtte foreløpig legges på is.

Da gikk det lettere å realisere ønsket om ny kirkegård. Den eldgamle
kirkegård rundt kirka var utbrukt og upraktisk, og der mangla
utvidelsesmuligheter. En ny kirkegård blei anlagt i 1843 på myrbakken
midt oppe på øya, omtrent på vannskillet. Steinmuren rundt kirka blei
revet, og den nye kirkegård fikk et fint svartmalt stakittgjerde. Hit
opp blei nå de døde brakt, og likhuset blei flytta hit. Fortsatt kan vi
se noen støtter av folk som blei gravlagt her i 1860-åra, som madam
Selqvist, født Figenschou, gjestgiver Dreyer og storbonden på Hansnes,
Olaus Tiller, sammen med kona Lovise, den siste Hegelund'ttling. Dette
var folk som var aktive i bygdesamfunnet i den periode vi behandler.
Nede i Været var bare trekors, og de siste av disse blei borte på
slutten av 1800- tallet.

I mellomtida begynte finansieringsproblema for kirkebygginga å løse
seg. I 1853 fikk kommunen innvilga et lån på 1000 spesiedaler fra
Opplysningsvesenets fond. Sammen med kirkekassens beholdning på 1119
spesiedaler, var dette nok til å sette arbeidet i gang. Oktogonmodellen
var nå oppgitt, og istedet satsa man på ei svær langkirke med 570
sitteplasser, bygd etter Kirkedepartementets typetegning tabell
7 . Arkitekt var Hans Linstow, best kjent som arkitekten bak det
kongelige slott i Kristiania fra 1830-åra.

Byggmester Løkke i Tromsø stod for oppføringa, og skulle ha 500
spesiedaler for dette. Dette omfatta ikke grunnmuren, som gjestgiver
Dreyer bygde for 250 spesiedaler. Tømmeret var kjøpt av Helge Tøllefsen
for 780 spesiedaler, og kom fra Målselv til Karlsøy på flåte. I tillegg
kom en rekke andre ting, så totalsummen strakk ikke til. I 1854 blei et
lån opptatt i Nordlandske kirke- og skolefond på 300 spesiedaler, og i
1857-58 blei det tatt opp private lån på 300 spesiedaler. De lokale
kapitalister var August Dahl på Selnes (med 100), Peder Andersen
i Torsvåg (med 150) og Peder Johansen i Nord-Lenangen (med 50). Likevel
måtte det fra 1862 utlignes en egen kirkeskatt, som i 1865 var 156
spesiedaler årlig, og det måtte lånes 128 spesiedaler i skolekassen.
Samla gjeld var i 1862 1428 spesiedaler. Imidlertid blei det også
avbetalt på låna. I 1876 var låna på 573 spesiedaler, i 1886 var
kirkekassen gjeldfri.

Både Dreyer og Løkke synes å ha gjort godt arbeid, for fortsatt
står kirka bra. Alt tømmerarbeid blei utført for hand, ikke en stokk i
veggene er saga. Et særlig problem har det vært å skjøte stokkene i
langveggene i skipet, uten at veggene bua ut av presset fra taket. På
taket blei lagt flis.

I 1854 var kirka såpass ferdig at bygget kunne innvies. Det skjedde
20. oktober. Da mangla fortsatt bordkledning og utvendig maling, noe som
blei utført 1859-61. I 1867 fikk kirka 4 parafinlamper. I 1897 blei
bekosta mur rundt kirka. Først i 1899 kom omner etter 45 år uten
oppvarming, nå kom lampetter og innvendig maling, og endelig i 1905
stein på taket, oppå flisen.

Alt i 1865 var det anskaffa et orgel, og i 1867 tiltrådte organist
O. Johannesen. Vi hører nå at det var orgelspill hver lørdag. Det blei
imidlertid klaga over spillinga, da hverken klokker eller almue riktig
klarte å følge med. Det framgår at orgelet var anskaffa av Selqvist,
som hadde problem med finansieringa. Ordninga måtte derfor oppgis, og
først i 1906 kom et nytt orgel fra Brødrene Hals. Dermed var den kirka
skapt som skulle bli Gudshuset for nye generasjoner Karlsøyværinger,
til Hansneskirka kom i 1980-åra.

Den gamle kirka stod enda i 1861. Tømmeret blei nå solgt og nytta
til verdslige hus. Etter tradisjonen gikk noe til et naust i Stakkenga,
og noe til nyfjøsen på Kammen, som fortsatt står. Det
etterreformatoriske inventaret blei overført til nykirka, mens den
katolske kirkekunst blei sendt på museum. I takt med redusert
økonomi blant overklasse og almue, var det lite som tilflaut kirka som
gave i denne perioden. I 1821 kom det en messehakel som det eineste,
uten at vi kjenner giver.
 
 

Helgøy kirke

Her stod det lille Gudshuset i Kirkevika, like oppfor den lille
holmen. Det var kirkegårdsmur rundt kirka, og like på sørsida stod
prestestua. Det er uklart om her fortsatt fantes kirkestuer. Vi veit at
Hersøy i 1837 eide ei stue på Helgøy, trulig ei kirkestue. Ellers har
vi ikke kjennskap til noen. Forøvrig var her ingen bebyggelse i
Kirkevika eller nede på nesset, så kirka lå ensomt til. Nærmeste
bebyggelse var på Klingenberg sin gamle eiendom mot øst, da bebodd av
klokker Morten Hegelund (seinere Rasmus Hansen og idag Klaus
Figenschou). Fra 1836 kom Peder Nilsens nye handelsanlegg litt lenger
mot vest (nå Harald Figenschou).

Vi kjenner ikke så mye til utseende på kirka, som var ei langkirke
av fasong, og tydeligvis svært låg. På taket var pannestein, men
våpenhuset synes å ha vært dekt med torv. Tårnet var kjerrabredd, og
veggene var brunmalt. I det heile synes kirka nokså uforandra fra
1700-tallet. I ei reiseberetning fra 1884, var tårnet beskrevet som ei
fembøringsmast . Inni kirka var et skriftehus, trulig ei avdeling
av kirkerommet, der var faste stoler med lysestaker på, en skipsmodell
hang i taket, og ellers var her tydeligvis mye av det utstyret som var
skaffa i de foregående århundra. Noe av den katolske kirkekunst var
fortsatt i bruk, og vi hører at i 1868 hang helgenfigurene over
altertavla.

Selv om kirka var noe yngre og tydeligvis litt bedre enn hovedkirka,
var den også brøstfeldig alt tidlig på 1800- tallet, og
reparasjonene blei fortsatt utført med 10-års mellomrom.

Under nødsåra var tydeligvis ikke gjort noe med vedlikeholdet, og
1819-20 kom pålegg fra Steen om å pusse opp kirka. Især trengte taket
til reparasjon. I løpet av de etterfølgende år (1824/25) blei kirka
påkosta for nærmere 100 spesiedaler. Bl.a. blei tårnet kjerrabredd,
døra blei snudd, og fleire syllstokker blei skifta ut. Dette var et
besværlig arbeid, som skjedde ved at veggene måtte løftes ved hjelp av
skruer . Til smøring trengtes det da mye talg. Kirkekassen måtte
sette seg i gjeld hos kirkevergen for å bekoste alt dette. Bortsett fra
endel småsaker, var nå kirka regna i god stand.

Vær og vind krevde imidlertid sitt, og det kunne da inntreffe som
den 29/12 i 1833 at gudstjeneste ikke kunne holdes, fordi kirka var
fylt med snø fra et knust vindu. I 1835-36 måtte kirka pusses opp for
75 spesiedaler, noe som igjen førte kassen i underskudd. I 1840-åra
blei kirka også ombygd noe, ved at skipet blei påbygd i høgda. Dette
blei gjort for lånte penger. Den fikk da ei høgd som passa bedre med
størrelsen, heitte det, men det førte til at våpenhuset med tårnet blei
for lågt i forhold til skipet. Det blei også utført omfattende
reparasjoner, og først i 1848 var arbeidet fullført. Dette gav da ei
kirke som skulle stå enda i 40 år.

Heller ikke Helgøy kirke fikk gaver å snakke om i denne perioden.
Det eineste var en alterskammel som en almuesmann på Brennes, Hans Georg
Edvard Lork, skjenka i 1850. For egne midler skaffa kirkekassen ny
kirkeblokk i 1803, alterduk i 1809, og kakkelomn i 1838, kanskje det
første ildsted i kirka. I 1841 fikk gjestgiver Nilsen tillatelse til å
oppføre en egen kirkestol. I 1838 blei det anskaffa 2 salmetavler, uten
at vi kjenner giver.
 
 

Kirkelig økonomi

Vi har fra denne perioden godt kjennskap til kirkenes økonomi. For
Helgøy kirke finnes bevart regnskapsprotokoll for heile perioden. For
Karlsøy er slik protokoll bevart fra 1837, men vi har også endel
regnskapsutskrift fra 1824-28.

Ettersom kirketienden gikk til Tromsø, måtte menigheta selv bekoste
vedlikehold av kirkene, og eventuelle ombygninger eller nybygg. Til
gjengjeld var kirkene ansett som almuens eiendom.

De inntekter kirkene rådde over, var gaver, tillagte bøter, midler
som var innsamla i kirkene ( tavlepenger og fra kirkeblokka ),
og avgifter for bruk av klokker, likhus og kirkegårdsredskap, for
altergang og brudepar, og lysepenger (avgift for belysning i kirka).
Til Helgøy kirke kom og litt tiende av heimefiske fra 1827-30, trulig
godvillig avstått av Tromsøprestens andel. Dessuten fikk Helgøy kirke
avkastning av en testamentert kapital på 42 spesiedaler etter selle
Hansdatter Falks bo fra 1817. Ved en feil blei også selve kapitalen
brukt opp alt før 1831, og det måtte da settes av på nytt et
tilsvarende beløp av kirkekassens midler. Dette beløpet forsøkte
kirkekassen å få plasert hos private, bl.a. gjestgiver Dreyer, mot
rente.

Fra 1821 skulle også kirketienden legges til de lokale kirker, som
da selv måtte bekoste brød og vin. Men foreløpig skulle midlene gå til
å nedbetale på utgiftene til bygging av prestegårdene i Tromsø og på
Karlsøy. Først fra 1836 kom kirketienden til inntekt i regnskapet for
kirkekassene. I 1843 var fisketienden oppgitt til 119 spesiedaler for
Karlsøy og 38 for Helgøy i gjennomsnitt. Med omlegging i
tiendesystemet, fikk kirkene fra 1852 153 spesiedaler i fast
erstatning. Av dette gikk 40 til Helgøy, og fra 1863 30 spesiedaler til
Sørfjord, slik at Karlsøy beholdt 83.

Utgiftene var da reinhold, brød og vin, lys, pålagte bidrag til
andre kirker, redskap til kirkegården, reparasjoner av kirkene og av
inventar. Det siste kunne dreie seg om omstøyping av klokker,
anskaffelse av alterduk etc. Det gikk også litt til prostelønn og
klokkerlønn og vedlikehold av prestegård og prestestue.

De ordinære inntekter rakk ikke til så mye meir enn de løpende
utgifter. Ved større reparasjoner blei det gjerne underskudd i kassen,
som kirkevergen måtte forskuttere. Det var da nyttig å ha en kirkeverge
som disponerte privat kapital, f.eks. gjestgivere som Trane og Nilsen i
Helgøy. Det var derfor vanskelig å legge opp noe kapital med tanke på
nybygging, og det gikk opp og ned i kirkekassen.

I Karlsøy kirkekasse var beholdninga i 1805 78 daler, i 1824 bare 7
spesiedaler, og i 1827 47. Inntektene dette året var 20 spesiedaler og
utgiftene 15. I 1837 var inntektene 112 spesiedaler. Fra 1840, da
beholdninga var 84 spesiedaler, begynte et strengt spareprogram, som
tok sikte på å skaffe nødvendig egenkapital til nybygging. Dette lyktes
da også, fordi fisketienden nå endelig kom til kirkekassen. I 1844 var
kapitalen 451 spesiedaler, i 1846 600, i 1848 908, i 1853 1119, som
stod til forrentning i bank. I Helgøy var beholdninga i kirkekassen
i 1800 14 daler, i 1812 145, i 1824 56 spesiedaler, og i 1826 var der
et underskudd på 40 spesiedaler. Ved de store reparasjoner i 1840-åra
måtte kirkekassen låne 180 spesiedaler i skolekassen mot renter. I 1845
var underskuddet 196 spesiedaler, når vi ser bort fra legatet på 49.

Prestestua

Den gamle presteboligen på Helgøy var tydeligvis blitt for elendig
selv for korte helgeopphold. I 1825 bekosta Steen selv ei stue der, som
han flytta fra et anna sted. Stua stod like syd for den gamle kirka og
kirkegård, og var lita, med kammersgrue .

I følge en seinere tradisjon skal stua opprinnelig ha tilhørt ei
gammel kone på Bårset, trulig den samme Åselle Falk som gav legat til
kirka og de fattige. Den kan opprinnelig ha vært Bårsetgårdens
kirkestue på kirkestedet på 1700-tallet. Flyttinga av stua har da
foregått over en svært kort distanse, trulig bare noen hundre meter.

Ved avreise fra kallet hadde Steen forært stua til menigheta, men
fikk likevel etterfølgeren til å overta prestestua for 15 spesiedaler.
Ca 1840 var stua så elendig at den ikke kunne brukes. Kommunen vedtok
rettnok å bygge ny, men det mangla tydeligvis midler. Det endte med at
kommunen i 1846 vedtok å betale ut Steen gjennom Knudsen. Stua blei nå
foreløpig reparert, og det blei satt inn kakkelomn. Selv om mye mangla,
kunne den fortsatt brukes.Nye reparasjoner fulgte imidlertid i 1853 og
1856.

Denne stua blei nå stående som prestens helgelosji like til
1890-åra, da den nåværende prestestue blei oppført.
 
 

Prestegården etableres

Det gamle problemet med embedsgård for presten, var fortsatt ikke
løst, og blei akutt ved Kaurins død i 1812. Etterat Karlsøyprestene i
lengere tid hadde benytta Karlsøya som prestegård uten formell
bygsling, visstnok heilt sia 1740-åra, hadde Kaurin etter noen år i
kallet latt seg presse av proprietæren på Karnes til å inngå formell
bygselavtale. Dette skjedde i 1790.

Departementet hevda at øya var blitt hevda som prestegård i
1780-åra, og kunne ikke godta at gården sia var blitt proprietæreiendom.
I alle fall meinte departementet at avtalen måtte dreie seg om et
arvefeste , som gav neste prest i embedet automatisk rett til å
tre inn som bygsler. Departementet meinte og at det festet gjestgiveren
på Karlsøy hadde fått av proprietæren, måtte være ugyldig, fordi det
var gitt uten Kaurins samtykke, og innskrenka hans rettigheter som
bygsler av heile øya.

Proprietær Hagen nekta imidlertid å godta disse påstandene. Han
ville heller ikke uten videre gi Steen ny bygsel, slik at gården
foreløpig blei liggende bygselledig.

Saka blei komplisert ved at bygningene på prestegården var privat
eid av Kaurin, som dels hadde kjøpt hus etter Gartner, dels selv bygde
nytt våningshus. Departementet forsøkte i første omgang å kjøpe husa
etter Kaurin for den nye prest, men madam Kaurin kom dem i forkjøpet
ved å selge alle husa på offentlig auksjon i 1815. Det er uklart hva
som skjedde med husa etter dette, og vi veit heller ikke hva slags hus
fru Kaurin bodde i til ho flytta vekk fra øya i 1840-åra. I følge
bygselkontrakten hadde dessuten fru Kaurin som presteenke rett til
av jorda på øya, inkludert rett til skog og andel i egg-
og dunværet.

Da Steen ankom, hadde han derfor hverken hus eller gård, og måtte
til å begynne med ta opphold i Tromsø. Deretter måtte han etpar år leie
seg inn hos gjestgiveren, noe som igjen førte til konflikter.

Departementet var imidlertid innstilt på å finne ei løysning, og
vedtok i 1815 å få øya etablert som embedsgård. Steen satte nå igang
med å bygge. Han fikk opp et mindre våningshus av russeplank på ei tomt
like øst for Været og den gamle prestegård, med 2 rom og kjøkken.
Kakkelomn måtte han låne. Han bygde og et stabbur, og til dyra bygde
han en ussel gamme, mens høyet stod i stakk under åpen himmel, og
båten var reist mot husveggen. Stort dårligere prestegård fantes knapt
i heile landet, men det var i alle fall et krypinn for Steen, som gifta
seg høsten 1815.

Steen og proprietær Hagen forhandla seg også fram til en avtale om
makebytte, som blei godkjent av departementet. Karlsøya skulle bli en
offentlig eid embedsgård, mot at Hagen fikk overta Skogsfjord, som var
eid av Tromsø kirke. Steen forsøkte også å få gjestgiveren og
presteenka vekk, for å få full disposisjon over øya.

Av uviss grunn blei imidlertid makebyttet oppgitt, og i 1818 inngikk
Steen bygselkontrakt med Hagen, etter kongelig resolusjon av 1816.
Kontrakten var omtrent av samme innhold som Kaurins bygselbrev av 1790.
Dette var likevel bare ei foreløpig ordning. I 1825 solgte Hagen både
Karlsøya, Skjervøya og Lyngseidet (Parakjord) til offentlige
prestegårder for en samla sum av 600 spesiedaler. Dette blei bekosta av
Det Nordlandske kirke- og skolefond.

Arbeidet med å reise nødvendige bygninger kunne nå komme igang.
Plankehuset var bare ei nødløsning, og i 1816 kunne Steen med
godkjennelse fra departementet bestille tømmer i Målselv til et nytt
våningshus. Det dreide seg i første omgang om 30 tylft tømmer, altså
360 stokker, som enda i 1818 lå på lasteplassen. Det var store problem
med å skaffe materialer og bygningsfolk p.g.a. stor byggeaktivitet i
Tromsø etter krigen, og det gikk seint med tømringa. I 1821 var huset
bare delvis ferdig, og først i 1832 hadde det fått bordkledning og
maling, slik at endelig takst kunne holdes. Steen fikk heller ikke så
mye forskudd fra departementet, som han ønska.

Dette blei da et standsmessig hus, ei parstuebygning i 2 etasjer, 20
alen langt, med kontor, stue, spisestue, kjøkken og spiskammers, foruten
5 værelser ovenpå. Det var opprinnelig rødmalt, i 1890 gult, og seinere
kvitt. I 1913 blei huset revet, og tømmeret visstnok bl.a. benytta til
nyskolen på Vannereid.

Også den øvrige bygningsmasse kom nå etterhvert. I 1819 var her
foruten de 2 våningshus, høyloft, fjøs, borgstue, hestestall og
herrekammer . Fjøsen eller fjøsgammen gjorde tjeneste heilt til
1830, da vanlig tømmerfjøs blei oppført til 332 spesiedaler. I 1835
nemnes et sto rhus , i 1843 bl.a. 2 høylader, 2 stabbur,
drengestue (bårstue) og naust. Den gamle plankebygning fra 1815 blei nå
kalt kontorbygning . Naust med 2 svaler nemnes i 1854, det stod
til 1926, da det blei ombygd og flytta. I 1860-åra blei fjøs og lade
flytta nærmere tunet og bygd om til låvefjøs, men ny fjøs måtte likevel
bygges i 1870. Det stod til nyfjøsen kom i 1926. Den gamle
plankebygninga og bårstua blei i 1872 solgt, og ny bårstue bygd, som
fortsatt står.

Steen stod altså for bygginga, og la ut pengene, men det var Det
Nordlandske kirke- og skolefond som skulle bekoste husa. Tilsammen kom
dette på 3057 spesiedaler, som først i 1835 blei endelig oppgjort.
Seinere var beløpet med renter beregna til 3610 spesiedaler.

Departementet forlangte seinere at kirkekassen skulle avbetale på
beløpet, dels av fisketienden og dels av den beholdning som etterhvert
blei spart sammen til bygging av ny kirke. Dette forsøkte kommunen å
unngå. Det heile endte med at kommunen i 1840-åra vedtok å overta
vedlikeholdet av hovedbygninga og den gamle plankebygning, mens presten
hadde åbotsansvar , d.v.s. vedlikeholdsplikt, for resten av husa.
Det betydde åt også Helgøy sogn måtte bidra til vedlikeholdet av de to
våningshus.

Prestegårdens herligheter

Med kjøpet i 1825 blei heile øya lagt inn under sognepresten som en
del av hans embedsinntekter. Oppdyrkinga av innmarka hadde for alvor
tatt til under Kaurin, og forsatte under Steen og etterfølgere. Det ser
ut til at en god del av den eldre innmarka foreløpig blei beholdt av
madam Kaurin, slik at prestene fortsatt var avhengig av å bruke
utslåtter og tilleggsfo r som tang og tare.

I 1825 var besetninga oppgitt til 3 hester, 30 kyr og 100 får, men
dette må ha vært medregna madam Kaurins kretturflokk. I 1827 oppgav i
hvertfall Steen at han bare hadde 2 hester, 14 kyr og 60 får. Dette
tallet blei seinere redusert, trulig som følge av mindre interesse for
jordbruk av de etterfølgende prester. I 1843 under Knudsen føddes
således bare 1 hest, 4 kyr og 6 småfe. Dette tallet steig i 1846 til 2
hester, 7 kyr og 30-40 småfe, trulig fordi madam Kaurin nå hadde
oppgitt jordbruket og flytta vekk.

I 1835 var potetavlen kommet igang, men enda i 1843 blei det bare
satt tynne. Det blei ikke regna med at gården gav noe overskudd for
salg utover det som trengtes til det daglige hushold. Gården var
likevel regna som den beste prestegård i Nord-Troms.

Det mest kritiske var tydeligvis brenseltilgangen, fordi skogen var
gått så meget tilbake. I 1822 frykta Steen for at det bare var brensel
igjen for noen få år, og det var bare kratt, det som fantes. Denne
tilbakegangen fikk madam Kaurin og gjestgiveren skylda for, men vi kan
og lure på om klimanedgangen kan ha hatt noen innvirkning på dette.

Herlighetene på øya bestod ellers av oterveide, god utror, godt med
rype, gode multemyrer, og her var allerede opparbeidd et egg- og dunvær
på 1700-tallet. Det var delvis disponert av presteenka, og dessuten
meget redusert ca 1843 p.g.a. folks herjinger. Allerede Kaurin hadde
skaffa seg en liten tamreinflokk, og den gikk seinere i arv til
etterfølgerne. Den blei høsta av til bispevisitasene, fortalte Knudsen.

I en sang fra 1840-åra har sogneprest Knudsen besunget øyas
herligheter bl.a. således: Det er der hvor Maasen boe 'bler
under Jorden groe, Og i Skovens Skygge Rypeflokken bygge. - - - Der er
ogsaa Renens Hjem i de grønne Skove, og man gaar at felde dem hvis man
det tør vove. Der man finder vidt og bredt Edderdun i Mengde spredt over
Mark og Enge, Fyld til vore Senge. - - - Der ei Raritet det er daglig
spise Multebær. Ikke af Asjetter, men som Hovedretter .

Alt dette og meire til var altså reservert prestefamilien. Med
etablering av et strandsittermiljø på Karlsøy, etablering av etpar
husmannsplasser, og framvoksteren av sentrumsfunksjoner knytt til
handelsmann, kirkesanger, lensmann og distriktslege, som alle skulle ha
egne jordstykker, kom sognepresten etterhvert inn i en posisjon som
godseier eller jordherre. Dette skal vi omtale nærmere i neste periode.
 
 

Prestene

1800-tallet var prestenes storhetstid hos oss. Det var det århundret
da de hadde makt og myndighet, prestisje og penger, ved sitt virke som
embedsmenn, sjelesørgere og lokalforvaltere. I den perioden vi her
behandler, hadde vi en rekke aktive og samfunnsinteresserte
sogneprester, og fleire skulle komme i neste periode. På mange måter
satte de sitt preg på Karlsøysamfunnet, enten de heitte Kaurin, Steen,
Jønsberg, Kjelland eller Eriksen. Det er da også deres samfunnsvirke vi
skal se på her, ikke deres forkynnelse.

Kjelland og Eriksen skal vi møte i neste periode. Kaurin har vi
allerede omtalt i foregående periode, selv om han også virka 12 år inn
i dette århundret. Hans banebrytende arbeid innafor skole og
fattigvesen blei fulgt opp av Steen (1813-35), som ellers la ned et
stort arbeid i å få etablert egen prestegård. Han var ellers
interessert i dialekt og stadnamn, han arbeidde for å etterspore
fiskegrunnene ute i havet, han forbedra Kaurins topografiske verk, og
har etterlatt seg ei samling sjukeråder. Hans hovedinnsats lå ellers på
det politiske plan, ved sin kamp mot gjestgiverne. Dette skal vi
omtale nærmere i forbindelse med beskrivelse av handelen.

Også hans etterfølger, Jønsberg, engasjerte seg sterkt i
samfunnsspørsmål, som leilendingsforholda og væreierforholda i Lofoten,
og fortjener egen omtale. Han var også den første ordfører i Karlsøy.
De tre etterfølgende prester i perioden, Knudsen, Jensen og Lasson,
gjorde seg mindre bemerka. Knudsen arbeidde likevel med
biblioteksforholda, Lasson arbeidde med det samiske spørsmål .

Lengst i tjenesten var Steen med sine 22 år, mens de øvrige hadde
kortere opphold. Bortsett fra Jensen, som døde i kallet, var alle
karriereprester på vei til feitere eller meir bekvemme kall enn
Karlsøy.

Det var ellers i denne periode at det begynte å komme orden på
lønnsforholda for Karlsøypresten. Det blei for det første etablert en
offentlig embedsgård med hus og jord, slik at prestene slapp å bygge
egne hus eller bygsle jord. I 1853 var det regna med ei besetning på 2
hester, 8 kyr og 80 sauer på prestegården, men utbyttet avhang mye av
den innsats presten la for dagen i gårdsdrifta. Ikke alle prestene var
like kyndige jordbrukere.

Dernest blei tienden omorganisert. Forsatt fikk Karlsøypresten
prestetienden av Lyngen, men i 1841 gikk den til Lyngspresten. Den
utgjorde da ca 150 spesiedaler. I 1848 forsvant resten av fisketienden
for godt ved ei omlegging i beskatningssystemet. Den blei nå erstatta
av et fast bidrag (tiendeerstatning) på 96 spesiedaler. Dette var en
reduksjon, ettersom gjennomsnittet de siste 20 år hadde vært 145
spesiedaler.

De øvrige inntekter bestod av de såkalte rettigheter og
avgifter på embedshandlinger. Rettigheten var ei fast avgift på hver
gårdbruker. Under Kaurin var denne avgifta blitt omgjort i naturalia i
form av 1 våg tørrfisk. Med prisstigninga på fisk gav dette etterhvert
presten større inntekter enn han hadde rett til. Under Steen ville
presten dessuten ha 2 ort i offer av mann og kone og offer av
konfirmerte barn, i tillegg til fiskevåga. Dette blei det stor misnøye
med, da Steen forsøkte seg med inndrivelse. Dette var det Ole Ulrik
Berg tenkte på i 1842, da han bemerka i ei sak: man kunne ikke tenke
på rettergang mot sin prest, da altfor sørgelige eksempler viste seg i
den tid av det slags . Dette var ingen god attest til Steen.

I 1842 blei det bestemt at Karlsøy menighet skulle betale rettighet
på nivå med andre menigheter, d.v.s. 2 ort i penger. Dette var en
besparelse på 3 ort i forhold til fiskevåga som var verd 1 spesiedaler
(5 ort). Dette gav til gjengjeld et beregna inntektskutt for presten på
132 spesiedaler.

Avgiftene forøvrig var for brudevielse (4 spesiedaler), konfirmasjon
(3 ort), dåp og inngang (2 ort) og begravelse. Den faste rettighet (2
ort) sammen med offer (2 ort) blei satt til 4 ort for
gårdbrukere, 2 ort for husmenn og inderster, 1 ort for drenger og 12
skilling ( ort) for tauser. Dette måtte da presten selv inkassere
av hver yter i prestegjeldet.

I takt med alle disse endringer varierte inntektene for prestene
meget i perioden. Steen hadde i si tid ca 350 spesiedaler i
gjennomsnitt, men hadde selv med dette ikke hatt næringssorger ,
som han sa. Med høge fiskepriser i Jønsbergs tid i 1830-åra hadde
inntektene vært oppe i heile 800 spesiedaler årlig. Med avgang av Lyngen
prestetiende gikk 150 spesiedaler i fra, der kom nye reduksjoner da
fiskevåga blei borte og fisketienden blei omgjort til et fast beløp. Ca
1843-45 var inntekta beregna til 564 spesiedaler og etter
tiendereguleringa bare 484 spesiedaler. Dette var blant de minste
presteinntektene i amtet.

I 1850-åra var inntektene beregna til ca 450 spesiedaler. Presten
måtte da selv vedlikeholde alle uthusa på gården, men i tillegg kom
inntektene av gårdsbruket. Det var dessuten et stadig problem å få inn
de faste rettigheter, og Jensen klarte i si tid bare å få krevd inn ca
300 spesiedaler av dette.

Fordi inntektene var gått ned, var prestelønna blitt ei hindring
for utskilling av Sørfjord, da dette etterhvert blei aktuelt. Tapet på
Sørfjord blei beregna til ca 160 spesiedaler (fradrag i
tiendeerstatning og rettigheter). Dette blei da oppveid ved ei
erstatning til Kjelland på 130 spesiedaler (1867). Etter at dette hadde
stabilisert seg, holdt inntektene seg på ca 500 spesiedaler fram til i
1870-åra. Selv om dette ikke var høgt i forhold til andre prester, var
det i lokal målestokk vel ei nokså fyrstelig avlønning. Særlig kommer
forskjellen fram, når vi sammenligner med prestenes kår på slutten av
1600-tallet og tidlig på 1700-tallet.

Det blei også bedre for presteenkene, for med karriereprestene blei
det slett ingen enker å forsørge lokalt. Dessuten kom det nå en egen
enkekasse. Det siste enkeproblemet blei imidlertid ikke løst før madam
Kaurin døde i 1846, etter 34 års enkestand i små kår.

Madam Kaurin blei enke i 1812, og fortsatte å bo på den gamle
private prestegård med sine barn av 1. ekteskap. Etter bygselkontrakten
disponerte ho av øyas herligheter, og dreiv utleie av båt
til fisket. Dette blei det tvist om med Steen, som ville ha heile øya
til sin rådighet, bl.a. når det gjaldt egg- og dunsankinga. Da Steen
kom i 1813, var imidlertid madam Kaurin i sådan yderst mislig
økonomisk stilling at Steen ikke kunne finne husly hos henne.

I tillegg til av øya var bruket Lavoll ved Tønsnes i
1809 utlagt til enkesete for presteenka på Karlsøy som pensjon. Denne
gården, som hørte til kirkegodset og var bortbygsla, gav 2 pund 12 mark
fisk i årlig leie (15 kilo). I 1834 var dette beregna til 6
spesiedaler, og i 1843 til 10 spesiedaler årlig. Nå fikk imidlertid
madam Kaurin en enkepensjon på 32 spesiedaler fra Det Nordlandske
kirke- og skolefond, og enkesetet blei derfor solgt i 1850.
 
 

Sogneprest Jønsberg, Stortingsmann og sosial reformator

Nils Jønsberg, som virka i Karlsøy 1835-43, var en svært aktiv
prest, og blei på de 6-7 år han var her, kjent over store deler av
Nord-Norge for de sosiale saker han tok opp til debatt.

Lokalt fortsatte Jønsberg sine forgjengeres arbeid med å bygge ut
skoleverket, og han blei dessuten den første ordfører da det kommunale
selvstyre kom i 1838. Her fikk han gjennom formannsskapet og
amtsformannskapet (fylkestinget) den politiske plattform han trengte
for å utfolde sitt sosiale engasjement.

Ei forutsetning for at hans ideer kunne få et slikt gjennombrudd,
var at de første Tromsø-aviser nå var kommet i gang, med de muligheter
som derved var skapt til en videre offentlig debatt. Faktisk var
Jønsberg den første som benytta dagspressa systematisk som talerør for
de politiske og sosiale saker han ønska å ta opp. I den nye
Tromsø-Tidende fra 1838 hadde han en rekke innlegg og
reportasjer, både om slike saker, og om ulykker, økonomiske forhold,
kulturforhold etc. På den måten blei han og ei god kilde for denne
bygdeboka.

Ei sak som Jønsberg arva fra sine forgjengere, var spørsmålet
om de glømte fiskebanker ute i havet utenfor Karlsøy. Men her nøyde han
seg ikke med å skrive om saka, han fikk samla inn penger og satt i gang
leitevirksomhet. Han gjorde seg hurtig til talsmann for fiskernes
interesser, især når det gjaldt rorbuer og sanitære forhold i
Lofotværa. Dermed fikk han naturligvis væreierne på nakken. Videre
arbeidde han for fredning av ærfugl og fredlysning av egg- og dunvær,
han arbeidde for bedre helsetjeneste i Karlsøy, og mot brennevinssalg
på handelsstedene. Dette var forøvrig også ei sak han arva etter Steen,
men han synes å gå lenger enn Steen i si generelle holdning til
alkoholen. I 1839 gav han i trykken et propagandaskrift mot
alkoholondet: Drukkenskabets Følger , basert på en preken om emnet.

Jønsberg var og opptatt av å gi samene i Sørfjorden bedre geistlig
betjening, ved å bruke samisk i gudstjenesten. I 1839 foretok han en
større inspeksjonstur i fjorden for å sette seg inn i forholda. Han tok
og opp forslag om å lausrive Sørfjorden fra den upraktiske tilhørighet
til Karlsøy.

Den største saka Jønsberg tok opp, var leilendingssystemet i
Nord-Norge, som nå for første gang blei satt under debatt. Fleire av
disse saker skal vi omtale i andre sammenhenger.

Den første og mest umiddelbare følge av alt dette var at Jønsberg
blei valgt til Stortingsmann for Finmarkens Amt i 1841, og fikk ei
videre politisk plattform for sitt virke. Like etterpå forlot han
Karlsøy for godt, da han blei prest i Skjerstad.
 
 

Kirkesangerne kommer

De gamle klokkerne eller substituttene var vanlige fiskerbønder
uten særlig utdannelse eller innsikt i kirkelige eller skolemessige
forhold. Allerede med Leonardslekta blei det vanlig at klokkerne på
Karlsøy også var skolelærere. Denne kombinasjonen blei nå det vanlige,
og det er det som er kjent som kirkesangere.

Etter Olai Leonard, som døde i 1805 etter 35 års tjeneste, kom
sønnen Hans Hegelund Leonard. Han bodde på Karlsøy, fra 1809 på
Russelv, der han blei gift med ei enke, og drukna på heimtur fra
kirkestedet i 1818. Deretter kom Johan Pauli, delvis bosatt på Karlsøy,
delvis på Vannstua (1820-37).

Den første betydelige kirkesanger, og den første lærer med
seminar-utdannelse, var Anders Selqvist, som virka på Karlsøy 1837- 75.
Han gis egen omtale under skolevesenet.

På Helgøy virka gårdbruker Morten Hegelund som klokker i tida
1794-1837. Han forsøkte seg også som lærer ca 1811-13, og blei rost som
en god kateket , men reiste ikke omkring, og nekta derfor å ta i
mot lærerlønn.

Etter dette var Selqvist på Karlsøy konstituert som kirkesanger på
Helgøy noen år. Den første ordinære kirkesanger her var Lorents Larsen,
som også var seminarist. Han virka bare etpar år før han døde
(1844-45). Deretter var Adam Knudsen kirkesanger 1846-55, men han var
ikke seminarist. Han blei avløyst av seminarist Johan Mikkelsen
(1855-58), den seinere lensmann. I 1858 kom Guttorm Raste, som virka i
tida 1858-92, og som blei den første betydelige kirkesanger i Helgøy.

Med dette forlater vi klokkerne eller kirkesangerne som egen
kategori, og behandler dem seinere under skolehistoria.
 
 

Kirkeliv og menighetsliv

Slik forholda var i Karlsøy, måtte kirkeåret i stor grad rette seg
etter årsrytmen i næringslivet. Det betydde at vinteren var ei stille
kirkelig tid, mens sommersesongen var meir hektisk. Likevel ser det ut
til at mesteparten av kirkelivet også da var knytt til enkelte større
helger, som vi nesten kunne kalle kirkeonner.

Ved nyttår var det etpar gudstjenester før Lofotfisket begynte.
Deretter var karfolka borte, og det kom ei stille tid, som varte fra 1.
søndag etter Helligtrekonger til 5. søndag i fasta. Ellers var nå
vintertida heller ingen lystig tid for kirkereise, og i 1847 blei
dårlige kirkestuer oppgitt som grunn til lite besøk ved hovedkirka. I
denne tida pleide Jønsberg å feriere i Tromsø, mens Steen
forlangte minst 20 tilhørere for å holde gudstjeneste, og da blei det
stundom messefall. Knudsen preikte derimot uansett antall tilhørere.

Hvordan tilstrømninga ellers i året arta seg, ser vi klart av
antallet altergangssøkende. I 1837 var dette totalt 1296 personer i
Karlsøy. Av disse kom 895 til 3 spesielle helger, den 15/5 (241), den
25/6 (262) og den 10/10 (392). Heile 69 % møtte til disse 3 helgene,
mens det ellers i året var 10-40 hver gang. Den gamle sedvane var at
alle gikk 2 ganger til alters i året. Dette mønsteret, med ei vår-
eller pinsehelg, ei helg ved St. Hans og ei haust- eller Mikkelshelg,
går ellers igjen i heile perioden. Etter St. Hans fo r karfolka til
havkanten på fiske, og i august hindra høya frammøte. Det kunne derfor
ofte være lite folk ved visitasene i juli-august, enten det nå var bisp
eller prost. Bryllup blei holdt fra seinsommeren og utover hausten
heilt fram til jul. I 1815 heitte det at de store bondebryllup
skulle foregå i helga 21/10.

Den gamle julefeiringa på kirkestedet varte ved enda et stykke
innpå 1800-tallet, mens synes så å bli borte. 2. juledag i 1813 ser vi
således at der var 256 nattverdsgjester i Karlsøy kirke. Fra 1816 har
vi bevart ei beretning om hvordan denne feiringa eller turinga
kunne foregå, i hvertfall blant overklassen. Beretninga er i form av et
brev fra gjestgiver Hans Figenschou på Kvitnes til sin nære venn
gjestgiver Wilhelm Thom'søn på Burøy, som ikke var tilstede. Dette
brevet gir vi egen omtale.

Hvordan ei sommerhelg kunne foregå, har vi ei beretning om fra
1843, da den nye sogneprest Knudsen skulle holde sin tiltredelsespreik.
Dette var nok menigheta nysgjerrig på, og møtte fulltallig fram.
Beretninga er ført i penna av Knudsen selv, men slik han langt seinere
hadde bevart dagen i minnet.

Almuen begynte å samles i mengde da jeg 2 dager etter, den 29.
juli (Olsok), skulle holde min tiltredelsespreken, og innsatte meg selv
ved å lese opp mitt kallsbrev og biskopens collats (embedsbevitnelse).

Det var et interessant, og for oss nytt syn å se de mangfoldige,
store fullpakkede båter komme seilende fra fjorder og øyer rundt
omkring. I full fart styrtes mot land, og da hoppet etpar mann ut i
sjøen og trakk hurtig båten opp, forat ikke bakskotten skulle fylles av
bråttsjøene bakfra. Søndag var kirken proppfull, dels av nordmenn,
dels av finner (samer) i deres brogede nasjonaldrakter. Der var noe
vemodig, rørende i finnenes sang, og et vennlig uttrykk i deres ansikt å
tale (som talte?) til deres nye kjære skriftefar .

Dette inderlige forholdet mellom samene og presten blei også bemerka
av den engelske reisende Capell Brooke da han besøkte Steen i 1820. Han
fortalte at Steen behandla samene med største vennlighet og
overbærenhet, mens de til gjengjeld viste stor respekt mot presten. Og
de hadde alltid full adgang til prestegården.

Med så mye folk som kom til kirke i de store helger, sier det seg
selv at litt av hvert kunne foregå, og alle var ikke kommet bare for å
gå i kirka. Det blei gjerne endel drikking, og her hadde især
Sørfjordingene det rykte at de leda stort. Til og med heitte det i ei
visitasmelding fra 1842 at to ungdommer hadde vist seg berusa inne i
kirka. Det er klart at gjestgiveren på Karlsøy hadde god omsetning nå,
både av drikk og annen handel, især når folk blei liggende værfast
fleire dager. Ifølge en uttalelse av Steen i 1828 var det de
kirkesøkende, og da især Sørfjordfolket, som var hovedbasis for
gjestgiveren her. At det stundom endte med slåsskamper mellom folk, er
da ikke overraskende, som da en Langsundværing i 1837 blei banka opp av
en Nordlenangsværing. Slike bygdekamper, som vi kjenner så godt fra
seinere tids storhelger, har altså gamle tradisjoner! Fra 1840 og
utover heitte det imidlertid at fylleriet ved kirka var i avtakende.

Stort sett blei menigheta rost av både prest og prost ved visitasene
for god kirkeorden, og for god moral. Dette siste gjaldt også
kjønnsmoralen, selvom det i 1840 heitte at løsaktigheta var
tiltakende, eller i 1846 at ukyskheta fortsatt var levende.
Ungdommen var også bra opplyst , selv om det i 1834 heitte fra
Helgøy noe meir forbeholden at ingen røpede aldeles vankunnighet .

I annekskirka på Helgøy skulle presten etter gammel sedvane holde 12
gudstjenester i året.

Presten forsøkte alltid å komme til Helgøy i nyttårshelga, og det
kunne da samles mye folk, tross årstida. Neste gudtjeneste var da
vanligvis ikke før utpå våren, f.eks. den 25/4 i 1829. Resten av
gudstjenestene blei da fordelt utover sommer og høst, men ofte blei det
totalt bare 10 i året p.g.a. værforholda.

Enkelte kirketurer for presten til Helgøy kunne ta ei uke eller
meir. Det hendte ofte at presten ikke rakk fram i tide, eller måtte snu
underveis. I 1818 gikk det reint ille, da presten måtte snu den 29/12,
og han kom da ikke til Helgøy før 19/2 1819. I 1834 blei presten
værfast på Helgøy fram til 9/1, og bodde da 12 dager i prestestua. Men
almuen var også værfast, så han hadde menigheta tilstede. Stundom
svikta skyssen, og ett år blei 5 gudstjenester avlyst p.g.a.
skyssmangel.

Det største problemet med anneksreisene var nemlig skyssen. Dette
var pålagt menigheta som en naturaliaskatt, som særlig Karlsøyværingene
fant tung å bære. Da 5 menn i 1802 nekta å stille skyss, blei de ilagt
skysspenger og saksomkostninger. Også seinere var det stadig
bøtelegging av Karlsøyværinger som nekta å stille opp, især folk fra
fastlandet, som hadde lengst vei. Det hendte kirkehelgene på Helgøy
måtte avlyses p.g.a. skyssnekt. I 1820 søkte endel folk fra
fastlandet og Langsund om fritakelse for presteskyss. Skyssplikten blei
seinere omgjort til en pengeskatt på 16 skilling per gårdbruker. Dette
var imidlertid for lite til å dekke de reelle utgifter, som i 1843 var
beregna til 39 spesiedaler. Det var dessuten problem med å få tak i
skyss når mannfolka var borte, og det hendte kvinnfolk og barn måtte
stille presteskyss.

Hvordan presten sitt kirkeår kunne arte seg, skal vi gi noen glimt
av fra 1838. I nyttårshelga var presten som vanlig på Helgøy. 1. søndag
etter Trefoldighet var det tjeneste i Karlsøy, med 102 altergangere og
3 innleidde barselkoner. 24/6 var det tjeneste med meget stor almue,
151 altergangere og 6 kirkegangskoner. 19/7 var det bispevisitas, med
mye ungdom. 6. søndag etter Trefoldighet var det tjeneste, med stor
almue og 101 altergangere. 8. søndag etter Trefoldighet var det
konfirmasjon med 45 konfirmanter og særdeles stor almue. Mandagen etter
(6/8) var det tjeneste med 6 dåpsbarn og 192 altergangere. 18. søndag
etter Trefoldighet var 67 altergangere og 21. søndag var det 110. Et
travelt år for Jønsberg!

Vi ser altså at den geistlige aktivitet i stor grad var knytt til
kirketjenesten. En og annen gang dro prestene også ut i sognebud til
syke og sengeliggende. I 1801 var presten inne i Sørfjord i sognebud.
Den 1. juli 1825 var presten i sognebud i Breivik på Rebbenesøy, og det
var da visstnok første gang noen prest hadde gått i land der. Han
benytta også høvet til å overhøre ungdommen. I 1830 var presten i
Sør-Grunnfjord og i 1834 på Bårset.

Fra ca 1840 ser det ut til at prestene i større grad begynte å dra
ut i menigheta. Det blei fra nå vanlig at presten holdt
skoleeksaminasjon rundt om i skolekretsene i form av katekisasjoner. I
1839 var Jønsberg på sin første tur i Sørfjord, med husbesøk og
sakramente til folk. I 1843 var reisepresten Stockfleth inne i Sørfjord
og holdt gudtjeneste i en samisk heim, og i 1844 var både Stockfleth og
Knudsen på menighetsbesøk her inne. Dette var begynnelsen på en periode
med bedre betjening av menigheta i Sørfjord. Sommeren 1860 var Kjelland
også ute i fiskeværa, men måtte da holde gudstjenesten ute i friluft.

Husandakter var ellers vanlig blant folk, når det ikke passa å dra
til kirke. I 1840 heitte det at mange familier samla seg daglig om
vinteren til andakt morgen og kveld. Det blei også delt ut postiller og
Bibler blant folk. I 1829 blei postiller delt ut til folk i Mikkelvik
og Dåfjord, en Bibel var til utlån på kirkestedet Helgøy, og lærer
Høydal fikk en postill og en Bibel til bruk i skolen og privat. Fra
1850 var lokale avdelinger av Bibelselskapet i virksomhet, uten at vi
kjenner detaljer fra aktiviteten.
 
 

Julefeiring på Karlsøy i 1816

Dette brevet, som Hans Figenschou på Kvitnes sendte til sin venn
gjestgiver Wilhelm Thom'søn på Burøya, gir et utmerket innsyn i det
hektiske sosiale livet som utfolda seg i kirkestuene på Karlsøy i jula
og nyttårshelga 1815-16. I alt har oppholdet strakt seg over 12 eller
13 dager. Hans var nå 29 år og ugift. Det er her overklassens liv vi
får høre om, især knytt til gjestgiver Rasch på Karlsøy, presten Steen
og presteenka madam Kaurin. Ho hadde tidligere vært gift med Hans sin
halvonkel i Vannvåg og var altså endel av Kvitnesslekta. Vi hører ikke
noe om almuens liv, og heller ikke om kirkelige aktiviteter, bortsett
fra en begravelse. Slik lyder brevet, litt normalisert: Kvitnes
1816 den 7de januar.

Høystærede gode broder!

Jeg takker deg for tilsendte 1 kanne rom og 1 kanne sirup, som av
Bersvend Jonsen (i Vannvåg) er meg levert likesom det medfulgte fra
Tromsø. Jeg har herved den fornøyelse med Ole Nilsen (fra Skipsfjord)
at tilsende deg den forlangte pund kaffi til låns.

Jeg skulle vel saktens fortelle deg om våres julegleder på Karlsø,
men det vil dog vorde en umulighet, da vårt opphold varte der så lenge.
Så vel på tur som retur var vi ute i et gresselig vær og var nær at gå
all kjødets gang.

Den første juledag til middag var Rasches familie, madam Kaurins og
våres budet til herr Steen, men kun de 2 siste familier kom. 2. juledag
var familiene Grimlunds (fra Vannstua), Indals (fra Reinsvoll) og ditto
Indals, og klokkerens (Hans Hegelund Leonard på Russelv) samt flere
budet til Herr Steen, men kom ikke formedelst et begravelsesselskap i
herr Indals kirkestue, hvor da den ganske forsamling var tilstede,
unntagen herr Rasch og kone.

3. juledag var til ettermiddags og aften vi fra Kvitnes med hele
familie hos herr Rasch, hvor vi da hadde et lite ball. 4. juledag var
samme familie hos madam Kaurin til ettermiddag og aftens også et lite
ball. 5. juledag var vi atter hos herr Rasch på aftensmat og et lite
ball. Fredag og lørdag herskede taushet, dog svaiede vi om til
hverandre i små besøk.

Søndag var herr Steen med familie og alle fra våres hus hos madam
Kaurin til middags og aftens. Nyttårsdag var vi alle fra våres hus hos
herr Rasch til ettermiddag og aftens. Et lite ball gaves da. Mandag var
min søster hos herr Steen til aftens hvor vi alle var budet, men en
polspas (et kortspill) bandt meg og Michael H. (Hegelund fra Oldervik)
til madam Schjelderups i madam Kaurins hus (Schjelderup var fru Kaurins
familie).

Tirsdag var vi alle til ettermiddag hos madam Kaurin og til aftens.
Onsdag var herr Rasch, med jomfru Sanna og Kl'boe (Raschs familie) i
våres stue til ettermiddag og aftens. Og hermed ende, thi torsdag
reiste vi og kom hjem på en forunderlig måte.

Din gode kone tilsendes herved 3 bøker som jeg ønsker måtte skaffe
henne morro. Vær begge hilset og tilønsket et lykksalig nyttår med megen
glede og fred.

Din hengivne oppriktige venn H.
Figenschou

I gyselig hast -- .

I et anna brev fra Hans til Wilhelm, datert 5/10 1815 forteller
Hans også fra ei høsthelg: På Karlsø må du tro vi denne helg morede
oss rett urimelig godt -- så meget har jeg ennu aldri skjauvet på
Karlsø i alle mine livets dager som nu denne helg . Her har det gått
for seg!
 

Konfirmantskolen

Ei eller to av de store kirkehelger var knytt
til konfirmasjonen. Denne var dels holdt felles for de to sogn, delvis
hadde Helgøy egen. I tida 1805-28 eller noe før hadde Helgøy egen
konfirmasjon, i 1830-åra felles, i 1840-åra hadde Helgøy egen
konfirmasjon, i 1850-åra felles, og fra 1861 hadde Helgøy igjen egen
konfirmasjon noen år.

Etter en periode med 7 og seinere 6 ukers konfirmantskole, var det
fra ca 1845 5 uker. Ei tid ser det ut til at konfirmantene gikk 6 uker
om våren og 3 uker om hausten, ialt 9 uker. I 1858 var således
konfirmantskolen 10/5-19/6 og 30/8-18/9, altså ca 2 måneder. Jenter og
gutter gikk sammen, og blei undervist av prest og kirkesanger. Selve
konfirmasjonen foregikk da seinsommer eller haust.

Alderen på konfirmantene varierte fra 16-17 til 20-23 år, med 18-20
år som det vanlige. Ofte blei noen avvist p.g.a. manglende kunnskaper og
måtte gå oppatt seinere år. Av de eldste konfirmantene var mange ute i
tjeneste, og noen var allerede blitt foreldre, men ingen fikk gifte seg
uten konfirmering.

Bortsett fra lese- og skriveøvelser, var dette en rein
religionsskole, som fungerte som en slags eksamen for almuesskolen. Vel
så viktig for konfirmantene, var trulig den sosiale sida ved
konfirmasjonen.

Etterhvert som alderen stabiliserte seg rundt 15-17 år, fikk
konfirmasjonen meir preg av å være bekreftelsen på overgang til ny
status, fra barn til voksen, med de rettigheter og plikter dette
innebar. Trulig var dette aspektet viktigere for jentene enn for
guttene, som hadde en egen overgangsstatus som skårunge.

Viktig var det og at en stor ungdomsflokk her blei samla fra heile
sognet eller fra prestegjeldet i mange uker. De kom hit uten foreldras
kontroll, og fikk for første gang utfolde seg sosialt på egne vegne.
Mange streker og spillopper førte det rettnok med seg, som ventelig kan
være, selv om prest og klokker gjorde sitt beste for å føre kontroll. I
1864 hører vi om en gjeng konfirmanter som starta en improvisert dans i
skolelokalet. ret etter hadde noen jenter drista seg til å legge
mannskit i huene til noen guttekonfirmanter, en form for kurtise
som presten lite forstod å verdsette.

Og ungdommen blei her kjent og rysta sammen i ei egen gruppe, der
vennskapet eller bekjentskapet ofte varte livet ut. Trulig kan vi og
tale om en følelse av egen gruppesolidaritet blant dem som
samtidig gikk for presten. At man var konfirmert i lag, var en sosial
egenskap som man ikke delte med andre konfirmantkull.
 
 

Språk-og minoritetspolitikk

Det var et gammelt problem i norsk forvaltning av skole og kirke
hvordan man skulle stille seg til de etniske minoriteter, d.v.s. de
folkegrupper som ikke var norsktalende. Hos oss var kvener og
fjellsamene så få at de ikke utgjorde noe problem. Men hvordan skulle
man stille seg til den eldgamle sjøsamiske folkegruppa, skulle de få
utvikle sin egenart, eller fornorskes og utslettes som etnisk gruppe?
Når spørsmålet blei særlig aktuelt utover 1800- tallet, var det også
fordi mange nordmenn meinte at samene tilhørte en underlegen rase og
kultur, som bare kunne siviliseres ved å bli norsk .

I første halvdel av 1800-tallet var den sjøsamiske befolkning ute på
øyene tydeligvis såpass innlemma i det norske samfunn, og alle så kyndig
i norsk, at de ikke blei oppfatta å utgjøre noe problem. Trulig gjaldt
det samme Lenangssamene. Det store problem var samene i
Ullsfjord-Sørfjord, som hørte til Karlsøy hovedsogn.

Da Capell Brooke i 1820 besøkte Karlsøy, observerte han at
gudstjenesten var på norsk, og at få av samene hadde noen glede av
dette. Dette hadde han tydeligvis fra Steen selv. Det framgår heller
ikke at gudstjenesten blei tolka.

Vi veit ellers ikke hvordan Steen stilte seg til språkspørsmålet i
kirka, men etterfølgeren Jønsberg var klinkende klar: Det er -- en
mislig og uverdig måte å foredra Guds ord på, å la det radbrekke og
kjølnes ved å ta omvei gjennom en tolks munn -- det er en grusom måte
som jeg har hørt enkelte foreslå å lære finnene (samene) norsk på, ved
å nekte dem religionsundervisning i deres eget morsmål .

Nå ser det ikke ut til at hverken Steen eller Jønsberg gjorde noe
særlig for å bedre forholda, selv om begge synes svært positivt
innstilt til samene generelt. Begge arbeidde imidlertid med å forbedre
den geistlige betjening, ved å arbeide for egen kirke i Sørfjord.
Jønsberg lot også kirkesanger Selqvist benytte samisk i
konfirmantundervisninga ca 1837-38.

Heller ikke i skolevesenet, som jo også for en stor del var styrt av
prestene, var forholda bedre. Omgangsskolemesteren i Sørfjord kunne i
1839 bare norsk. Når samebarna bare beherska samisk, var det ikke stor
kunnskapsoverføring som kunne skje, heller ikke religionsundervisninga.
Barna kunne nok ramse opp endel innøvd lærdom på norsk, men det viste
seg at de ikke forstod særlig av det, når f.eks. Lasson i 1850 forsøkte
å utspørre dem om det samme på samisk. Lasson fant ellers at kunnskapen
i norsk var mindre i Sørfjord enn i Balsfjord.

I 1840-åra skjedde imidlertid ei endring i dette, både i kirke og
skole. I 1842 blei det utlyst ei stilling som lærer i Karlsøy for en
som var kyndig i samisk, tydelig beregna på Sørfjord distrikt. I 1845
var det ønskelig med samisk språk i omgangsskolen her. Det blei
da også noe bedre, ved at lærer Adam Knudsen var i stand til å gi
hjelpeundervisning på samisk, bl.a. etter å ha fått litt undervisning
i samisk av presten Knudsen. Fortsatt var nemlig målet å lære samebarna
norsk, noe presten Knudsen meinte best blei oppnådd når læreren
beherska noe samisk. Det var altså slett ikke tale om å gi samebarna
undervisning i morsmålet.

Da Adam Knudsen slutta som lærer i 1846, meinte prosten at læreren i
det indre distrikt burde kunne tale samisk. Den neste som kom, Johan
Huas, var da også innfødt same i fjorden, og prosten satte pris på hans
fullkommenhet i samisk, til tross for at han ikke kunne skrive.
Hovedspråket på skolen blei likevel som før norsk, bl.a. fordi få barn
kunne lese samiske bøker.

Bak denne utviklinga stod presten Knudsen, som også fant samene
elskelige og lønnende å arbeide for som prest. I dette arbeidet
fikk han god støtte av den kjente reiseprest og samemisjonær Nils
Stockfleth, som var svært opptatt av samenes morsmål og velferd, og som
i disse år var svært aktiv i Nord-Norge. I åra 1843-44 var
Stockfleth gjentatte ganger på Karlsøy, og hadde begge år kortere eller
lengere opphold her for å undervise Knudsen i samisk. Sammen med Knudsen
besøkte han også Sørfjord fleire ganger.

I august 1843 var Stockfleth på Karlsøy og i Sørfjorden, dit han
fo r på en filologisk reise, d.v.s. for å drive språkstudier,
men han holdt også gudstjeneste i friluft i Sørstraumen, av mangel på
plass i samegammene. I mars-april 1844 var han igjen på Karlsøy, og
holdt bl.a. finsk (samisk) aftensang. I juni-juli 1844 kom han tilbake
til Karlsøy, og reiste med Knudsen til Sørfjorden. Her blei 100
finnebørn overhørt og undervist, og gamle og syke meddelt
nådemidlet . Bl.a. holdt Stockfleth samisk skriftetale . Den 4.
søndag etter Trefoldighet holdt han gudstjeneste i Holmbukt hos Jakob
Olsen, med 84 mennesker samla, trulig den første virkelige gudstjeneste
i Sørfjord. I august 1844 var Stockfleth atter på Karlsøy, der han
holdt samisk aftensang, og samla konfirmasjonsungdommen.

Det framgår klart at det fantes endel samer i Sørfjord som ikke
forstod norsk. Både Jønsberg og Knudsen erklærte det for absolutt
nødvendig at Karlsøypresten beherska samisk, slik at den samiske del av
menigheta kunne undervises på morsmålet.

Selv om Knudsens samisk-kunnskaper var begrensa, var han i stand
til å samtale med konfirmantene på samisk allerede høsten 1844. Med
noen få unntak forretta han imidlertid gudstjenesten på norsk. I 1848
blei den første og eineste gudstjeneste vi veit om i Karlsøy kirke,
forretta på lappisk , 2. søndag etter påske, men selve preika var
norsk. Vi kjenner ellers til at Knudsen utarbeidde en mindre samisk
grammatikk på basis av Stockfleths store, men den blei visstnok aldri
trykt.

Da Knudsen forlot kallet i 1849, meinte han at det alltid ville
finnes endel samer som ikke forstod norsk, og at presten måtte pålegges
å preike på samisk for disse. Dette var meint som ei nødløsning, til
alle kunne få den hellige skrifts lærdommer på norsk. Knudsens
begrunnelse for bruk av samisk var altså teologisk.

I 1845 hadde Kirkedepartementet forespurt om språkforholda i
samedistrikta. Fra Knudsen kom et klart svar om at samisk var nødvendig
som skolespråk. Fra 1848 blei Karlsøy med Lyngen og Skjervøy prestegjeld
og heile Finnmark regna som samisk språkområde. Samiske språkkunnskaper
blei nå gjort til en betingelse ved utnemnelse av prester, og prestene
blei pålagt å underkaste seg en prøve i samisk.

Det ser ut til at Knudsens ettermann Erik Jensen hadde eksamen i
samisk, men han var en eldre mann, som ikke dreiv det til noen
ferdighet i språket. Stockfleth hadde da også gått imot at han skulle
utnemnes til prest i Karlsøy. I hans tid kom den kjente J. A. Friis på
besøk til Sørfjord i 1850, og fant at bortsett fra endel voksne menn,
forstod folk lite norsk.

Den neste prest i Karlsøy, Andreas Lasson, hadde allerede lært seg
samisk som lærer på seminaret i Tromsø. Han hadde i 1850 foretatt en
studietur til samiske bygder, bl.a. Sørfjord. Trulig var språket en
viktig grunn til at Lasson fikk kallet i 1854. Hans ferdigheter var så
gode at han kunne kommentere den samiske oversettelse av salmeboka
tidlig i 1850-åra. Mens han var sogneprest på Karlsøy, utgav han i 1858
boka Guofte gavtcad lokkai duotta muittalusak (To-og sytti sanne
fortellinger), av E. Maus, som dog ikke fikk særlig utbredelse.

I Lassons tid blei også endel Nytestamenter på samisk utdelt i
Karlsøy. Vi kan derfor si at ved midten av 1800-tallet stod morsmållinja
sterkt i kirke og skole i Karlsøy, noe som særlig fikk betydning for
Ullsfjord-Sørfjord. Ved den tid Sørfjord gikk ut, hørte Karlsøy
prestegjeld til de såkalte overgangsdistrikt , der det i enkelte
kretser var ønskelig at læreren kunne samisk. Det gjaldt 1 krets i
Helgøy og 2 i Karlsøy, d.v.s. halvdelen av lærerdistrikta.

Da Lasson reiste i 1857, blei han erstatta av Ole Kjelland, som
ikke kunne samisk. Begrunnelsen for dette var at utskillelsen av
Sørfjord stod for døra, og med dette var det samiske problem i Karlsøy
løyst engang for alle. Dette blei klargjort av Lasson selv da han
fratrådte: ved ny ansettelse behøver man ikke legge vekt på samisk
språk, men på teologisk dyktighet. Når Sørfjorden blei borte, hadde
presten ingen bruk for samisk.

Begravelsesskikker

Vi har hørt at Lyngsværingene satte bort lika i fjell og ur før de
fikk egen gravplass ca 1740, for å slippe den lange kirkevei til
Karlsøy. I Sørfjord kom egen gravplass ikke før i 1840, og heilt til da
måtte kistene føres den lange vei til Karlsøy.

Det var særlig vinterbegravelsene som var det store problem, dels
p.g.a. vansker med å grave i frossen mark,dels p.g.a. uvær og mangel på
mannskap etterat Lofotfisket blei vanlig. Det førte til at
Sørfjordfolket heilt til ca 1840 satte kistene under en berghammer om
vinteren, som midlertidig lagerplass. Andre steder var det vanlig å la
kistene stå i naustet. På Karlsøy fantes i 1800 også et eget likhus
eller beinhus , som kistene kunne lagres i utover vinteren. Vi
veit ikke når dette huset blei bygd.

I dette likhuset kunne kistene bli stående heilt til våren, da det
ofte blei foretatt fellesbegravelser når telen var gått av jorda. Slike
fellesbegravelser kjenner vi til på Karlsøy heilt fram til 1913.

Den første søndag etter jul i 1800 blei 3 kister satt inn, og i
1805 hører vi om 6 innsatte lik. I 1806 veit vi om et lik som blei satt
inn 26/12 og stod til 14/5 året etter. I 1833 blei et lik fra Sørfjord
satt inn 16/12, og gravlagt 17/5 1834, etter 5 måneders lagring. Dette
var da temmelig langt fra lovens krav om begravelse innen 8 dager, men
det fantes også en generell dispensasjon fra dette kravet, når
tidens og stedets omstendighet krevde det.

Likhuset som var omtalt i 1800, blei i 1845 flytta videre til
Gammelkirkegården midt på øya, og det er det samme likhuset som
fortsatt står på Nykirkegården . I 1845 blei det også ansatt en
graver til å utpeike gravstedene, og besørge gravinga, når de pårørende
ikke selv gjorde dette. Graveren var seinere vanligvis en av
strandsitterne på øya.

Kistene blei vanligvis satt ned uten prestens medvirkning, og
jordpåkasting måtte da foretas seinere på våren eller sommeren. Dette
utvikla seg seinere til ei egen kirkehelg, jordfestingssøndagen, da de
pårørende og andre kom tilstede. I 1803 hører vi at 11 personer blei
jorda under ett 4. søndag etter påske, og i 1804 fant
jordpåkastelsen sted 2. pinsedag, for 14 døde. I 1806 blei 15 lik jorda
under ett. I 1844 blei det på en gang kasta jord over 12 lik, som hadde
stått i beinhuset i kortere eller lengere tid .

Det var en gammel skikk at jorda skulle kastes direkte på kista ved
jordfestelsen. For å få dette til når kista var satt ned uten at
presten var med, blei det laga ei trakt av tre som gikk fra kista og
opp til markoverflata. Gjennom denne trakta kunne da jordpåkastelsen
seinere skje. Det er ukjent når det blei slutt med slike trakter, men
restene av slike trakter kunne sees på kirkegården på Helgøy enda i
dette århundret. Slike trakter kjennes også fra andre bygder i
landsdelen.

I 1805 kom forbud mot begravelse inne i kirkene, og i Helgøy blei
den siste kista satt under kirkegolvet i 1804. Men da Karlsøyværingene i
1812 skulle begrave sin velærverdig prest, herr Kaurin, braut de
forbudet, og satte kista ned under golvet. Så inngrodd var tradisjonen!

Da gammelkirka på Karlsøy skulle rives ca 1860, oppstod problemet
med alle de gamle kistene under kirkegolvet. Disse blei nå tatt ut og
satt ned på kirkegården, d.v.s. de må ha blitt frakta opp til den nye
kirkegård midt oppe på øya. Det samme problemet oppstod da gammelkirka
på Helgøy ble revet ca 1889.
 
 

Problemet Sørfjord

Problemet med geistlig betjening av Sørfjorden var gammelt. Dels
hadde det sin bakgrunn i avstanden til presten og kirka på Karlsøy,
dels i den etniske barriere , ved at fjordfolket i hovedsak var
samisk. Mye kan tyde på at dette blei følt sterkere utover i denne
periode, etterhvert som øysamene blei meir og meir fornorska ,
mens Sørfjordingene fullt ut opprettholdt samisk språk og kultur. Dette
ser vi ikke minst av Jønsbergs reiserapport fra 1839.

Fra 1813 fikk Ullsfjordingene eller Sørfjordingene tillatelse til å
søke kirka på Lyngseidet, som naturligvis lå mye nærmere enn Karlsøy.
Dette kom istand etterat folket i fjorden, unntatt Svendsby og Bensnes,
hadde søkt om overføring til Lyngen. Noen overføring var ellers
vanskelig å få til, fordi det ville føre til inntektstap for prest og
klokker på Karlsøy. Tillatelsen blei da også gitt under forutsetning av
at Karlsøypresten ikke skulle ha noe økonomisk tap. Dette økonomiske
problemet fortsatte å komplisere spørsmålet om utskilling og
overføring av Sørfjord så lenge arbeidet med saka pågikk.

Tillatelsen til å søke Lyngseidet, betydde trulig at Sørfjordingene
kom hyppigere til kirke enn før. Men fortsatt kom de utover til Karlsøy
til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse, i alminnelighet 2 ganger
i året.

Den lange kirkevei var uhyre besværlig, især ved begravelser. Den
gjorde det også vanskelig for folket i fjorden å delta i Stortingsvalg
og kommunevalg, i møter og utvalg. Ikke sjelden hendte det kollsegling
og ulykker på turen til Karlsøy. Den 24/6 1848 drukna 3 mens 4 blei
redda fra en båt. ret etter drukna 7 personer fra Straumsbukt og
Lavangen under kirketur den 13/10. Det var heller ikke så lett for
prestene å fare innover i fjorden. Ei viktig hindring var at her ikke
fantes noe forsamlingshus, og privathusa var oftest små gammer. I 1828
tok Steen opp med prostiet spørsmålet om kirke i Sørfjord, eller i det
minste en skole. Han ytra også ønske om overføring av fjorden til
Lyngen.

Der var da også stor interesse i fjorden for saka. ret etter hadde
Sørfjordingene tegna seg for en egeninnsats for bygging av kirke eller
skole med 26 spesiedaler og 177 dagsverk i byggearbeid.

I 1838 blei saka på nytt aktuell. Det kom nå søknad fra folket i
fjorden, med Ole Ulrik Berg på Svendsby i spissen, om å bygge kirke på
Hjellnes. Begrunnelsen for å bygge egen kirke, og ikke bare overføre
fjorden til Lyngen, var at kirka i Lyngen var for lita, transporten av
lik dit var besværlig, og dessuten at Sørfjordingene var så henfalne
til drikk, at de ikke burde utsettes for fristelsen med å passere 3
gjestgivere (Jøvik, Kjosen og Lyngseidet) på sin kirkevei.

Formannskapet i Karlsøy vedtok nå etter Jønsbergs forslag å søke om
offentlig støtte til et kapell, samtidig som man tok opp spørsmålet om
overføring til Lyngen. I 1840 kom saka opp i amtstinget, som vedtok å
løyse Sørfjords problem sammen med Balsfjords, som fortsatt måtte søke
kirke i Tromsø. Løysninga blei å slå sammen Balsfjord og Sørfjord, og
bygge ei felles kirke på eidet mellom de to fjordene. For å oppveie
inntektstapet for Karlsøypresten, blei det foreslått å overføre
Oldervik og sørlige del av Reinøy til Karlsøy, for det store Tromsø
landssogn trengte i alle fall avlasting.

Saka var såpass aktuell, at det ved ansettelse av ny prest i
Karlsøy i 1842 blei tatt forbehold om utskilling av Sørfjord. Likevel
skulle det enda gå lang tid før noen løysning kom, og da ikke slik det
var foreslått i 1840.

I mellomtida hadde Karlsøypresten begynt å vise større interesse
for å betjene Sørfjorden. I 1839 fo r Jønsberg innover på sin første
tur dit, og i 1843-44 reiste Knudsen og Stockfleth innover.

Det dukka nå også opp spørsmål om å anlegge en hjelpekirkegård her
inne, uavhengig av kirkebygginga. I 1845 blei søknad om kirkegård sendt
inn, og den 10. søndag etter Trefoldighet i 1847 kunne kirkegården i
Holmbukt på østsida av fjorden innvies, med jordpåkasting av ei grav.
Samtidig holdt sognepresten gudstjeneste hos Jakob Olsen. Det blei nå
regna med at Sørfjorden skulle ha besøk av presten 2 ganger årlig.

Alt i 1846 var muligheta nemnt om å flytte Karlsøykirka inn til
Sørfjord, når Karlsøy fikk ny kirke. Da denne var kommet i 1854, blei
det vedtatt i 1856 å flytte kirka fra Karlsøy hit inn og reparere den.
Forutsetninga var at menigheta her inne skulle besørge riving,
transport og oppføring. Som et bidrag til arbeidet bevilga Det
Nordlandske kirke- og skolefond 500 spesiedaler. Som kirkeplass blei
det vedtatt at dette skulle være Indre Holmbukt.

Imidlertid ville menigheta ikke gjøre alt arbeidet gratis, og det
trengtes dessuten meir midler til reparasjon og materialer til den
skrøpelige kirka. Det måtte derfor opptas lån, men for å få dette til,
blei det nødvendig å gjøre Sørfjord til et eget sogn eller anneks under
Karlsøy. Sørfjorden ville da bli egen valgkrets og
formannsskapsdistrikt for sognets særskilte anliggender, slik Helgøy
var. Som særskilt anliggende var bl.a. kirkebygging. Det var dessuten
en fordel at Sørfjord var eget sogn når det gjaldt presteskyss. Endelig
ser vi at Lyngen ca 1853 ikke var interessert i å overta Sørfjordens
fattig- og skolevesen, som var oppfatta som ei økonomisk belastning,
hvis ikke fjorden var utskilt som eget sogn, og dermed ansvarlig for
egen skole og fattigvesen.

Det framgår at det fortsatt var Ole Ulrik Berg på Svendsby som var
hovedmannen bak arbeidet, han samla underskrifter og skreiv søknader.

I 1860 blei Sørfjord formelt oppretta som eget sogn under Karlsøy,
og arbeidet med ny kirke gikk nå hurtig fram. I tillegg til de 500
spesiedaler fra Det Nordlandske kirke- og skolefond, kom nå 1200 fra
Opplysningsvesenets fond. Det blei i 1861 vedtatt at gammelkirka på
Karlsøy skulle selges, og pengene nyttes til kirke i Sørfjord. Den nye
kirka blei bygd av snekkermester Evjen, etter tegning av stadskonduktør
Grosch, som bl.a. er kjent for Universitetsbygningene i Oslo. Den blei
bygd av nye materialer, og plasert på Sjursnes på vestsida av fjorden,
der det blei gitt gratis tomt og kirkegård i 1859. I 1862 var kirka
ferdig og innvidd 23/10. Det blei bestemt at sognet skulle betjenes 5
ganger årlig av Karlsøypresten. Når kirka ikke blei bygd i Holmbukt,
var det fordi grunneieren der ville ha leie for tomt og kirkegård.

På Sjursnes blei også bygd den første skole i sognet i 1863, og i
1864 blei det anlagt ny kirkegård her, så stedet blei et lite sentrum i
fjorden.

Når arbeidet gikk så hurtig med kirka, har det utvilsomt sammenheng
med framvoksteren av l'stadianisme og frimenigheter i Sørfjord, noe som
kalte på sterkere innsats fra kirka si side.

Fortsatt gjenstod å bestemme den organisatoriske tilhørighet til
det nye sognet. Balsfjord hadde nå fått egen kirke, og var ikke lenger
aktuell. Når Lyngen blei valgt, var det ut fra to hensyn. Her ville
Sørfjordingene kunne få skikkelig betjening på sitt eget språk, samisk.
Samtidig ville Karlsøypresten slippe å tenke på språkproblem i
menigheta, ved at han fikk ei menighet der alle beherska norsk, også
det som fantes av samer.

Karlsøy foreslo i 1865 at Sørfjord skulle bli en egen kommunal
enhet under Lyngen, og overta av Karlsøys samla
gjeldsbyrde. Sørfjord hadde nå 8-900 innbyggere, eller ca
av hovedsognets folkemengde, så sognet burde kunne stå på egne bein.
Der var 97 gårdbrukere, 50 husmenn, kårmenn og inderster, 29 drenger og
31 tauser.

Departementet meinte imidlertid at Sørfjord sogn var for svakt til
å utgjøre egen kommunal enhet. Fra 1/1 1867 blei så det nye Sørfjord
sogn lausrevet fra Karlsøy prestegjeld og lagt til Lyngen, etter et
hopehav som trulig strakte seg tilbake til middelalderen. Til
erstatning for tapte inntekter til Karlsøypresten, blei det årlig ytt
130 spesiedaler av Det Nordlandske kirke- og skolefond. Dermed var den
finansielle floken også løyst.
 
 

8. Religionsskolen etableres

Innledning

Det var i denne periode almuesskolen for alvor blei utbygd. Det
viktigste nye lå i lærere med bedre utdannelse, og i bedre skolelokaler
(faste skoler eller leide stuer). De opptak som var gjort på
1700-tallet, hadde vært mest vellykka i misjonsdistrikta, d.v.s. i de
fjordsamiske områder. Imidlertid forfalt dette skolesystem utover
århundret. Den norske almuesskolen kom hos oss aldri utover
forsøksstadiet. Ca 1800 var derfor skolesituasjonen trulig dårligere
enn på lenge. Det blei nå å begynne igjen fra et null-punkt.

Det var fortsatt en religionsskole som blei bygd ut. Det blei ingen
endring i dette med den nye skoleloven av 1827. Det eineste nye var at
skriving og regning blei faste fag, men trulig blei det fortsatt lagt
liten vekt på disse faga. Loven blei da heller ikke på andre områder
gjennomført i sin heilhet hos oss. Det var få uker for året at barna
blei tatt ut av heimeliv og næringsliv for å bli gitt undervisning.
Både det religiøse formålet med skolen, og den korte tida, gjorde at
skoleverket enda ikke kom i særlig konflikt med almuen. Problemet lå i
de utgifter som skolen påførte de fattige bygder, især i en
nedgangsperiode. Det var først skoleloven av 1860 som skulle sette
forholdet mellom skolen og almuen på en alvorlig prøve.

Det var de praktiske problem skolen måtte kjempe mot: forsømmelse av
lærere og barn p.g.a. uvær og økonomiske forhold, språkproblema i
Sørfjord, problem med skolelokale, utstyr, lærere. I denne perioden, da
skolen var svært desentralisert, og læreren var omgangsskolelærer, var
forsømmelse p.g.a. uvær et større problem for lærerne enn elevene. Det
var med de faste skolesteder at skoleforsømmelse seinere skulle bli det
store problem for elevene. Forsømmelse nå gjaldt fattigdom og
klesmangel for enkelte, og dessuten fenøda om våren.

Skolestellet blei ivaretatt av en egen skolekommisjon, som egentlig
lenge var identisk med bygdekommisjonen. Her var presten lederen, og
hadde dermed ansvaret for at både voksne og barn fikk opplæring i Guds
ord. Skolen kan altså sees på som en del av kirkas generelle
religionsopplæring, en forskole til det voksne menighetsliv.
 
 

Organisering og økonomi

Lenge styrte presten aleine med skolen, men med organisering av
bygdekommisjonen i begynnelsen av 1800-tallet, kom også bygdefolket med
i ledelsen. Det var likevel prestene som måtte stå for det meste
arbeidet, og vi fikk en rekke prester som arbeidde trutt for å få
skolen i virksomhet. Det gjelder både Kaurin, Steen, Jønsberg og
Knudsen, seinere også Kjelland.

Skolekommisjonen var felles for prestegjeldet, men behandla likevel
de to sogn hver for seg. Etterhvert fikk Helgøy større grad av
selvstyre i skolesaker. Her var da 3 skoledistrikt i mesteparten av
perioden, med en lærer i hvert distrikt. Helgøy sogn utgjorde ett
distrikt. I Karlsøy var Sørfjorden og Ullsfjord fra Lattervik og
sørover ett distrikt, mens Lenangen og øyene var ett distrikt,
kirkesangeren sitt distrikt. Seinere ser det ut til at heile
Lenangslandet gikk sammen med Ullsfjord-Sørfjord til ett skoledistrikt.
Knudsen forsøkte å få dette distrikt delt i to, men det fantes ikke
økonomi til en slik forbedring. Hvert distrikt var oppdelt i roder som
utgjorde egne skolekretser, der læreren samla alle ungene under ett. De
to distrikt i Karlsøy utgjorde således i 1827 20 roder eller
skolesteder. Helgøy hadde ca 1850 10 roder. Dette var altså et svært
desentralisert system. Hver rode fikk da 2 ukers skole.

Som en arv fra von Westens tid blei læreren i det indre distrikt
kalt misjonsskolemester, mens de 2 øvrige var kalt bygdeskolemestre.

Ved utgangen av perioden (1858) hadde prestegjeldet (med Sørfjord),
5 lærere, og var delt i 34 roder, 22 i hovedsognet og 12 i annekset.
Det var 361 skolebarn i Karlsøy og 119 i Helgøy. I Karlsøy fikk hvert
barn 7 ukers undervisning, i Helgøy bare 3 uker, og det under
forutsetning av at det ikke skjedde noen forsømmelse. Dette var langt
under skolelovens krav.

Det største problemet var økonomien. I tida 1790-1802 kom ingen
inntekter i skolekassen, og det var lønnsrestanser heilt fra 1787.
Kaurin hadde derfor selv måttet legge ut lønn til læreren, slik at
skolekassen nå stod i gjeld til presten. Det måtte nå utlignes
skoleskatt (toll) på almuen. I 1806 blei det i Karlsøy utligna 44 daler
på gårdbrukere, inderster og tjenere, mens almuen i Helgøy enda i 1810
ikke hadde vært i stand til å betale noen skoleskatt. Her trengtes det
minst 24 daler årlig, for å holde skolen i gang. Det som ellers kom av
inntekter til skolen, var avgifter på brudepar og konfirmanter, noen
bøter og tilskudd fra misjonsfondet til lærerne i begge sogn.

Fra 1812-26 har vi bevart endel regnskap som viser skolekassens
økonomi fra denne tida. I 1812 var også Helgøys almue ilagt skoletoll,
og det kom dette året inn 13 daler i Karlsøy og 7 i Helgøy. I 1820-21
var nemnt skoletoll på 35 spesiedaler, men det var ofte restanser på
tollen. Skolekassen fikk også tildelt endel bøter fra
forlikskommisjonene, og det kom fortsatt bidrag fra det offentlige (Det
Nordlandske kirke- og skolefond). Til misjonsskolemesteren kom 16
daler, og det kom også noe til Helgøy. Lærerlønna var 20 daler til
1816, deretter 30 daler årlig, foruten tillegg fra det offentlige.
Lærerskyss, hus og kost og utgifter til skolelokale etc måtte almuen i
roden selv ordne opp med. I 1833 kom 27 spesiedaler fra det offentlige,
20 til Karlsøy og 7 til Helgøy.

Det var likevel vanskelig å få skolekassen til å balansere. I 1812
måtte skolekassen låne 110 daler fra fattigkassen. I 1824 måtte det
lånes på nytt, noe som var mulig, fordi det var fattigkassen som strauk
av med de fleste bøter. I 1841 hadde skolekassen i Helgøy til gjengjeld
ytt et lån til kirkekassen på 100 spesiedaler til kirkereparasjoner, et
lån som ikke var tilbakebetalt før i 1872.

I 1830-åra var skolebudsjettet i Karlsøy bare ca 46 spesiedaler,
men steig nå hurtig, og var heile 400 spesiedaler i slutten av 1850-
åra. Det hadde sammenheng med at lønnene steig, og at fleire andre
utgifter blei trukket inn under fellesskapet, som lærerskyss, husleie
til skolelokale og skolemateriell. I denne perioden kom og den første
faste skole.

I 1845 var lønna til læreren i Helgøy lyst ut til 60-65 spesiedaler,
derav 25 som kirkesanger. I 1858 var lønna 75 spesiedaler foruten fritt
opphold. Det var nå tale om 8 måneders skoleplikt for læreren. I
fastlandskretsen var lønna i 1845 44 spesiedaler. Med stigende utgifter
til skoleverket, steig også almuens utgifter eller skatter.
 
 

Nille Birgitta Sjursdatter og skolen

Hvordan livet, og dermed skolelivet, kunne arte seg for en elev i
1850-åra, lar vi Nille Birgitta Sjursdatter fra Grøttøy belyse. Vi
kjenner ikke detaljene i hennes barndom, men det ser ut til at en
vanskelig familiesituasjon var med og gjorde skolegangen problematisk.

Nille var født i 1844 på Rebbenes, der faren var inderst. I 1852
bodde ho på Grøttøy, og var som åtteåring skolepliktig. Skolen blei
holdt på Grøttøy, men p.g.a. fattigdom kom Nille likevel ikke på
skolen. I 1854 var ho bosatt hos stedfar i Varvik på Rebbenesøy, men
kom ikke på skole p.g.a. uvær. Deretter bodde ho på Nord-Grøttøy, men
kom heller ikke nå på skole p.g.a. uvær. I 1855 bodde ho på Steinnes i
Dåfjord, men noen skolegang blei det heller ikke her.

Våren 1856 kom Nille endelig på skole, 11 år gammel, men p.g.a.
klesmangel måtte ho delvis forsømme skolen. De neste par år møtte ho på
skolen en tur hvert år. Totalt blei det da 3-4 ukers skolegang på henne
i heile livet. I 1859 kom ho ikke på skole p.g.a. fenød, og det er det
siste vi hører om hennes skoleliv. Nille var nå blitt 14- 15 år, og var
gammel nok til å stå på egne bein. Og hva kunne så livet ha å by ei
jente som Nille?

Som mange andre gikk Nille inn i tjenernes rekker. I 1865 var ho
taus på storgården Nord-Grunnfjord, og der var ho fortsatt 10 år
seinere. Her må vi tru at Nille gjorde nytte for seg, selv om den
boklige lærdommen trulig var skrall. Og litt glede må vi tru at også
Nille fikk ut av livet.

I 1872 blei Nille mor til ei jente, som voks opp og blei stammor
til ei slekt i vestre Helgøy. Nille blei også gift, og både ho og
mannen gikk inn som tjenere i husholdet på Grunnfjordgården.
Tradisjonen forteller at Nille måtte låne sko til bryllupet, så noen
stor velstand førte ikke tjenerlønna med seg. Seinere finner vi Nille
og mannen som inderster på Brennes, og her bodde de enda i 1900. Nille
fikk ikke fleire barn, men var nå blitt bestemor til fleire.
 

Lærerne

Lærerne var lenge tilfeldige folk, uten noen formell utdannelse, og
tydeligvis uten spesielt høgt kunnskapsnivå i forhold til almuen
ellers. Lønna skulle ikke friste mange inn i skoleyrket, og lenge var
det heller ingen utdannelse å få i landsdelen. Enda i 1858 var lønna
bare 49 spesiedaler årlig, som var mindre enn vanlig daglønn. Fra
1826-29 kom et seminarium, en lærerskole, i gang på Trondenes
prestegård. Denne blei etter endel år (1848) flytta til Tromsø. I 1837
fikk Karlsøy sin første seminarist, Anders Selqvist, en av de 20 første
utdanna lærere fra Trondenes. I 1844 kom den første seminarutdanna lærer
til Helgøy, Lorents Larsen.

I heile prestegjeldet var lenge bare 3 lærerstillinger, og det
hendte ofte at heller ikke disse var besatt. I 1806 var ingen av
stillingene besatt. I 1833 trengtes nye lærere i begge sogn, uten at
noen var å få. Særlig hadde Helgøy sogn problem med å skaffe lærer både
1810-25 og i 1830-40-åra. Og erstatningslærerne blei slett ikke borte,
selv om det begynte å komme seminarister. I 1850 blei det brukt en
lærer i Sørfjord som ikke kunne skrive!

I Karlsøys øydistrikt var far og sønn Leonard lærere og kirkesangere
til ca. 1820, da Johan Jørgen Pauli overtok. I 1837 kom så Selqvist,
som satt resten av perioden og vel så det. Han gir vi spesiell omtale,
som den første betydelige lærer hos oss.

I Ullsfjord-Sørfjord distrikt hører vi om misjonsskolemester Ole
Olsen, som ca. 1800 hadde reist om blant samene i over 20 år. Han døde
i 1810 i Stordalen, 75 år gammel. Ca. 1807-11 var Jon Christensen i
Sør-Lenangen igjen lærer, etter et lengere opphold. Ca. 1812-19 nemnes
Hans Henriksen, og deretter Benjamin Høydal til 1840 eller 1842. Høydal
var da 70 år, og døde på Karlsøy i 1854. I 1842-46 var Adam Knudsen fra
Talvik lærer, og 1847-50 Christian Andreassen fra Lakselv. Han blei
seinere kirkesanger i Nesseby.

I Helgøy lærerdistrikt nemnes Hans Peder Michelsen 1801-03 og
1810-11, og Hans Hegelund Guttormsen i Skogsfjord 1806-09. Det blei nå
et opphold her ei tid, mens klokkeren gav litt undervisning på
kirkestedet. Fra 1826 var Erik Olsen, Skogsfjord, lærer, men blei
avsatt i 1828 p.g.a. hor . Vi har dårlig kildedekning fra denne
tida, men det ser ut til at det var lærermangel utetter i 1830-åra. Da
Selqvist kom i 1837, måtte han i fleire år ivareta tjenesten i Helgøy.

I 1840-42 var Lars Larsen, Grøttøy, lærer, men var mindre dugelig.
Derimot tegna sønnen Lorents Larsen bra. Han hadde skolt ei tid som
18-åring, og blei nå sendt på seminaret i 3 år med kommunal støtte fra
Helgøy skolekasse. Det var da ingen skole i Helgøy 1843- 44, mens man
venta på at Lorents skulle bli ferdig. I 1844 kom han tilbake som
ferdig lærer, og overtok kirkesangerstillinga. Det var derfor stor
sorg, da han døde allerede i 1845 etter ei ulykke, bare 21 år gammel.

Adam Knudsen kom nå fra Sørfjord og overtok i Helgøy 1846-54, da
han gikk inn på seminaret. Han kom seinere ikke tilbake hit. Deretter
kom en ny seminarist, Johan Mikkelsen (1855-58) fra Nord- Lenangen, som
så blei lensmann. I 1858 kom Guttorm Guttormsen Raste fra Dåfjord, som
blei sittende til 1892. Han skal vi omtale under neste periode.

Ved utgangen av perioden var 4 av de 5 lærere seminarister.

Skolegang

Omgangsskolen var det gjennomførte ideal, d.v.s. lærerne kom ut til
folket og skolte i heimene til folk. Som prinsipp kan jo dette høres
flott ut, men virkeligheta var en annen, med den tids elendige
boligforhold, i småstuer og gammer. Ofte måtte undervisninga foregå i
selve oppholdsrommet til folk. Når det skulle skje samtidig med
matlaging, barnestell, husarbeid og husflid, kunne det ikke komme stort
ut av undervisninga. Hos de fleste mangla dessuten bord og stoler.

Selqvist beretter at problema var særlig store i Burøysund krets,
der det bl.a. blei skolt i en fjøs eller i ei bu. Her blei det i 1858
beslutta å bygge ei rodestue , altså en fast skole. I Kammen krets
forteller tradisjonen at det blei skolt i et naust, bl.a. oppi en
åttring. Enda i 1859 fortalte Kjelland at en og annen uforstandig
ikke unnså seg for å by læreren selve fjøsen til skolelokale.

Alt i 1820 begynte Steen å arbeide for samlingsskole på
enkelte gårder, og fra 1828 ser det ut til at man kom igang med å samle
meir ungdom hvert sted, slik at undervisninga kunne gis til fleire på
en gang. Dermed kunne man også begynne å skole i meir faste lokaler,
d.v.s. i de beste våningshusa i kretsen. Dette var begynnelsen til den
faste skole, i leide lokaler. I 1858 fikk skolevertene betaling av
skolekassen for å skaffe skolelokale.

Alt ca 1800 hadde det vært tale om en fast skole, d.v.s. et eget
skolebygg i prestegjeldet. Med en beregna pris på 600 daler måtte dette
oppgis. En fast skole ville dessuten auke interneringsbehovet drastisk.
Skoleloven av 1827 satte krav om faste skoler på kirkestedene, og i
1838 foreslo Jønsberg faste skoler på Karlsøy og i Sørfjord. Økonomien
kunne ikke tillate meir enn en skole, og det måtte da bli kirkestedet.

I første omgang begynte kirkesanger Selqvist med internatskole på
klokkergården i Andersvik fra 1840. Dette var den første faste skole
hos oss. Selqvist måtte imidlertid også drive omgangsskole i tillegg
til den faste skole, klokkergården lå uhøvelig til, og i 1843 var
skolen i Andersvik slutt.

På dette tidspunkt blei det kjøpt inn et eldre to-etasjers
våningshus i Lyngen for 120 spesiedaler, med tilskudd fra Det
Nordlandske kirke- og skolefond. Dette var ei parstuebygning, som blei
oppført på Karlsøy av gjestgiver Dreyer, i nokså uendra skikkelse.
Bygninga skulle være både skole og internat. Det gikk tregt med
oppføringa, og først i 1848 stod skolen ferdig til bruk.

Huset var 24 x 9 alen, og hadde internat i 2. etasje. Den første
husmor og pedell her var jordmora, Anna Tygesen, som fikk bruke som
bolig ei av stuene, kjøkken og loft. I 1859 blei stillinga lyst ut som
økonom , for folk med kristelig sinn og evangelisk-luthersk
trusbekjennelse. Det skulle tilsettes et ektepar som skulle føre
faderlig og moderlig tilsyn med barna, undervise dem i nyttig
arbeid og besørge reinholdet.

Imidlertid var erfaringene fra Karlsøys første faste skole lite
oppmuntrende. Skolen førte til sentralisering og aukt behov for
internering. Dette skapte aukt forsømmelse og mye ugreie, og mange
likte systemet dårlig. Skolen kunne også brukes til offentlige møter,
og tjente dermed som kommunelokale eller rådhus. Dette huset er det
som fortsatt står på Karlsøy i noe ombygd form, og brukes til
møtelokale av bygdelaget.

Etter loven skulle det være 8 ukers skolegang for alle elever, men
med få lærere og mange roder eller kretser, kunne dette ikke
gjennomføres. Ca 1843 oppgav Knudsen at barna bare fikk 2 ukers skole
i året, og dette var trulig det vanlige enda ei tid.

Elevtallet var i 1828 328, med 76 i Helgøy distrikt, og 115 og 137
i de to Karlsøydistrikt.

Med begynnende sentralisering begynte også forsømmelser å bli
merkbar. I 1840 viste både Selqvist og Høydals journaler adskillig
forsømmelse. Med fast skole på Karlsøy blei dette merkbart forverra.
Selqvists skole i Andersvik måtte oppgis p.g.a. forsømmelse. Man kan
ha mistanke om at den lange byggetida av nyskolen i Været skyldtes
bevisst trenering, for å forskyve problemet. Da skolen hadde vært i
drift i 2 år (1849-50), var forsømmelsene hyppig. Huset ville være
uten noen nytte, hvis ikke barna kunne tvinges dit med kraftigere
midler, som prosten foreslo. Selqvist måtte fortsatt drive
omgangsskole, for å få tak i elevene på de andre øyene. Dette var bare
begynnelsen på et problem som skulle bli enormt etterhvert som
skoleplikten blei utvida.

Med fast skole kunne det også skaffes noe bedre utstyr. I
omgangsskolen måtte læreren ha det nødvendige med seg i kista på
rundturen, så som bibel, postille, bibelhistorie og salmebøker. Fra
1840 begynte barna å få lærebøker og skrivemateriell. Det kom og små
tavler og grifler til skriving og regnebruk, men det ser ut til at det
skjedde seint i perioden.

I 1858, etter 10 års drift, heitte det at den faste skole på Karlsøy
bare unntaksvis var i bruk, slik at heile skolesystemet faktisk var
basert på omgangsskolen. Noen skole blei da heller ikke bygd i
Burøusund, tross vedtaket.
 
 

Anders Selqvist, den første seminarist

I 1837 kom Anders Selqvist som 30-årig nyutdanna seminarist til
Karlsøy, og blei her resten av sitt liv som lærer og kirkesanger. De
første år utførte han også tjeneste som lærer i Helgøy skoledistrikt,
som da stod ubesatt. I 1839 blei Selqvist gift med Trine Figenschou
fra Hessfjord, og blei dermed opptatt i det sosiale nettverk i sognet.

Selqvist var født i Torneå i Finnland, og var altså kven, d.v.s.
finsktalende, men han kunne og noe samisk. Han kom i sin ungdom til
Lyngen, der han virka som omgangsskolelærer. I 1834-37 var han elev på
seminaret på Trondenes, og gikk ut med gode karakterer. I 1842 tok han
kurs i kirkesang og salmodikonspill.

Selqvist var først omgangsskolelærer, og dreiv så 1840-43 fast
skole i Andersvik klokkergård. Fra 1848 kom han igang med fast skole i
den nye skolebygning på Karlsøy. Klokkergården begynte han å rydde og
bebygge privat i 1840. I 1847 blei gården festa formelt av kommunen,
og i 1867 overtok kommunen alle bygningene som Selqvist hadde latt
oppføre, for 550 spesiedaler. I Andersvik dreiv han omfattende februk
og stort fiske, hadde stort naust, båter og bruk, bl.a. seinot. Han
tjente så bra at han blei ansett som en velstående mann.

Han tok også på seg andre samfunnsoppgaver, var vaksinatør i mange
år, valgmann til Stortingsvalget i 1847 og 1853, ordfører 1850-55 og
1861-62. Han var også en flittig bidragsyter til Tromsø
Stiftstidende , med innberetninger av nyhetsstoff fra Karlsøy og tok
dessuten opp aktuelle saker, som hamneutbygging. Derved har han også
vært med å skaffe stoff til bygdeboka. I 1875 gikk han av etter 37 års
virke, og døde i Tromsø i 1890.
 

Med Selqvist på skoletur

Selqvist har selv fortalt i et brev fra 1875 om sine første år i
skolen, og vi skal her referere litt om hvordan forholda var i slutten
av 1830-åra i omgangsskolen.

Han begynte virksomheta som vikar for omgangsskolelæreren i Helgøy
sogn. Første stopp var Kammen, der han gikk full av lus hos Johan
Larsen, deretter Kollvik, Fagerfjord og Hersøy. Skyssen måtte han selv
sørge for. I Karlsøy var distriktet hans Reinøy, heile Langsund,
Karlsøya, og østre Vanna med Skorøy, Skipsfjord, Burøy og Stakkeng.

Når båtskyss ikke var mulig å få, måtte han traske over land med
skolen på ryggen. Fleire ganger gikk han tvers over Vanna,
d.v.s. gjennom Skipsfjordskaret. Han beretter at en gang blei han
overraska av en orkanaktig snøstorm her, og kom meir død enn levende
fram til Otte Hansen på Lanesøra.

Særlig problematisk var det at Selqvist også var kirkesanger, og
derfor måtte avbryte skoleruta for å stille i kirka på søndag. Det
førte både til forsømmelse i skolen og forsinkelse i kirka, og Selqvist
blei lasta for begge deler.

Forholda blant almuen var heller ikke det letteste i denne tida.
Før 1860 var skoleturen ikke beramma på forhånd, så folk var ukjent med
at han skulle komme. Det hendte da at han blei mottatt med knurr, og
fleire ganger måtte han bønnfalle folk om ikke å bli jaga vekk igjen.

Deretter var det å samle de barn han kunne få tak i, og så holde
skole i det huset han bodde i. Skolestua var da gjerne samme rommet
som folk oppholdt seg i. Verst i hans distrikt var forholda i
Burøysund og Stakkeng, der folk bodde særlig dårlig. I Burøysund blei
skolen tildels holdt i en liten fjøs, med lys fra et hull i taket.
Tildels blei skolt i en liten skjå.

I Stakkeng syntes han det var særlig ille, med ureinslighet og
dårlig matstell. Mitt natteleie kunne gå an for en hund, men
derimot ikke for et menneske , avslutta Selqvist si beretning. De
gamle seminarister fikk virkelig føle hva det ville si å dele almuens
kår!

Utdannelsesnivået

Lesing, skriving og regning kan vel regnes som basiskunnskaper hvis
vi vil måle utdannelsesnivået generelt hos almuen. Hvordan stod det
til med dette i den perioden vi behandler?

Å kunne lese religiøse bøker var et viktig mål i religionsskolens
opplæring, og lesing blei derfor en viktig del av skolens innhold.
Skriving og regning var i denne sammenheng av mindre betydning, og blei
tydeligvis tillagt liten vekt i opplæringa, selv om loven av 1827
innførte skriving og regning som skolefag.

Lesekunnskapene var tydeligvis begrensa ca 1800. Det heitte at
mange ikke kunne lese i bok når de kom til konfirmasjon, og dette
gjaldt både norsk og samisk ungdom. Best stod det til i hovedsognet, og
her blei forholda rost allerede i 1806, mens Leonard var lærer.

Tydeligvis blei lesekunnskapene etterhvert rimelig bra i skolen, og
ved visitasene blei ungdommen stort sett rost for innenat- lesinga.
Ungdommen svarte godt for seg ved katekisasjon, selv om det i 1828
heitte at ungdommen i Karlsøy ikke ganske kan settes i ligning
med ungdommen i Helgøy. I 1850 gav prosten karakter for lesing til barn
og konfirmanter. 3 fikk da utmerket, 16 meget, 10 temmelig godt, og
bare 3 måtelig og en slett. Dette må karakteriseres som et bra
resultat.

Det var Sørfjord som hang igjen her, noe som nok skyldtes både
språkproblem og dårlig undervisning. I 1839 heitte det at
Sørfjordkonfirmantene sjelden kunne lese i bok, og de blei slept fram
bare de kunne ramse opp av Luthers katekisme.

Skriving og regning gikk det tregt med, bl.a. fordi lærerne lenge i
liten grad beherska disse emner. I 1811 heitte det at ingen av
skolemestrene var opplyst i skriving og regning. Skolearbeidet
konsentrerte seg om lesing, salmesang og innøving av katekisme.

Det ser ikke ut til at loven av 1827 førte til særlig forbedring. I
1842 var det bare 2 gutter i Karlsøy kirke som kunne skrive etter
diktat og svare på enkle spørsmål i hoderegning. Den eine av dem,
Johan Andreas Hansen fra Lanes, gjorde det så godt at han blei belønna
med noen nr. av Skillingsmagasinet , som Hans Mayestet hadde
forært til slike formål.

Enda ca 1850 ser vi at læreren i Sørfjord, Johan Huas, ikke kunne
skrive såpass at han kunne føre skolejournalen. Det heitte da at
skrivning er ennu meget lite utbredt , og det blei gitt ordre om
at de lærere som kunne undervise i skriving, skulle holde 1-2 timers
obligatorisk undervisning daglig i skoletida. Til hjelp fikk de nå
utdelt noen tavler og grifler. Etter dette kan det se ut til at heller
ikke seminarister og andre skriveføre lærere hadde lagt noe vekt på
skriveopplæringa. I 1858 heitte det at noen av elevene fikk
skriveøvelse 2-3 ganger i uka.

Opplæring i skriving og regning hadde trulig så langt skjedd i
heimene, og med ujamne resultat. Det er da ikke rart at mange voksne,
selv framtredende medlemmer av almuesklassen, knapt kunne krote ned
namnet i en protokoll, eller lot namnet innføre med påholden penn.
Dette finner vi både i formannsskapsprotokoll og forliksprotokoll. Men
hittil hadde da heller ikke almuen hatt noe stort behov for å mestre
skrivekunsten. I 1839 heitte det fra Sørfjord at bare en mann i
fjorden kunne skrive, og han blei naturligvis kalt Skriveren .
Trulig utførte han alt som skulle skriftfestes i Sørfjord.

Blant dem som undertegna m. p. p. i forliksprotokollen var
framstående folk som Jørgen Madsen Gram på Nordeidet, Sven Blix på
Lanesøra, Ole Hansen Bugge i Stakkvik, Peder Indal på Reinsvoll og
Lorents Hegelund på Bakkeby. Trulig var forholda enda verre hos
kvinnene. Selv Hanna Schjelderup i Vannvåg, gift med gjestgiver Hans
Figenschou og seinere med presten Kaurin, tegna med pålagt pen .
Det samme gjorde Nille Hegelund, datter av skipper Peder Figenschou i
Nord-Grunnfjord og gift med skipper Lars Hegelund på Hansnes.

I den første formannsskapsprotokollen var det bare en av de 19
frammøtte som ikke underskreiv egenhendig, og den fraværende veit vi
også kunne skrive. Ved et høve i 1847 var der bare 3 egne signaturer,
og det er da sannsynlig at endel av de påholdte meir var å
betrakte som bekvemmelighetstegning. Den 22/4 1849 tegna 11 med egne
signaturer, mens 7 skreiv m. p. p. Den 1/9 samme år undertegna alle 14
frammøtte. Når vi altså kan se at samme person ved ulike høve dels
tegna m. p. p., dels underskreiv egenhendig, er det sannsynlig at de
aller fleste kunne skrive namnet sitt, men at de kanskje ikke dreiv det
stort videre.

Da nyskolen kom på Karlsøy i 1848, gikk i alle fall Knudsen i gang
med undervisning både for voksne og barn. Noen av deltakerne var da
nettopp enkelte medlemmer i kommunestyret, som savna ferdigheter i
skriving og regning. En av Knudsens elever var Jens Dahl fra Selnes,
f. 1836. Han blei så flink at han dels virka som hjelpelærer. Seinere
blei han misjonær i India, utsendt av misjonsskolen i Hermansburg i
Tyskland. Han endte sine dager som prest i ei menighet i Amerika.
Hans andre hustru blei forøvrig Knudsens datter Louise.

Eksemplet Jens Dahl viser at folk vel kunne drive det langt i
boklig lærdom, når forholda blei lagt tilrette for det. For de fleste
Karlsøyværinger hadde opplæringa liten betydning for levebrødet, og med
henblikk på det åndelige, klarte det seg lenge med lesing av religiøse
bøker.
 
 

Almuesbiblioteket

At leseferdigheta var rimelig bra, ser vi av at det var vanlig med
husandakt og postillelesing i heimene. Tanken om et bibliotek kom også
tidlig opp, og gir uttrykk for det samme.

Allerede det første formannsskapsmøtet i 1838 beslutta å få i stand
et almuesbibliotek ved en frivillig kontingent på 2 ort. Det blei da
også samla inn et betydelig frivillig beløp, heitte det. Seinere
forsøkte man å tegne fleire medlemmer, og samle nye bøker. Dette
biblioteket hadde trulig sete på prestegården på Karlsøy.

I 1847 forsøkte presten Knudsen seg med ett nytt tiltak. Det blei
oppfordra til både pengegaver og bokgaver i Karlsøy sogn. I Helgøy
samla han almuen hos Elias Klingenberg på Helgøy, og grunnla et
almuesbibliotek for Helgøy sogn. Utlåna begynte allerede samme aften,
heitte det. Formannskapet bestemte dessuten samme året at
tegnepengene , d.v.s. avgift på altergangen, skulle gå til et
bibliotek i Helgøy, noe som skjedde i 1851.

I 1850 hadde Helgøy et bibliotek på 79 nummer, mens det blei klaga
over at kontingenten i Karlsøy ikke kom inn, og det blei foreslått
tilskudd av sognekassen. Med Kjelland i 1857 kom ny virksomhet. Han
fikk biblioteka i drift, etter stillstand fra 1849. Bl.a. var nå endel
bøker gått tapt. I 1858 hadde Helgøy 80-90 bind. Så lenge faste
finansieringsordninger og fast personale mangla, kom likevel ikke
bibliotekstjenesten i sammenhengende drift.

På Helgøy eksisterer fortsatt deler av det gamle almuesbibliotek i
kirka. De eldste bøkene her er trykt i 1851.