Når Karlsøyværingene kom til Tromsø, Kjosen
eller Lyngen, var der
bølgende kornåkre å se. Rettnok var de ikke så
store, og ikke alltid
blei kornet modent før høstfrosten satte inn. Likevel
var det noen folk
hos oss som ikke ville godta at de få milene utover skulle være
en
barriere for kornavl.
I 1803 var Svensby med Ullsnes (med 6 oppsittere) den eineste
korngård, men avlen var så liten at det ikke blei krevd
tiende. I 1819
blei det ikke dyrka korn her, og i 1835 er det oppgitt at bare 2-3
gårder i Karlsøy dyrka korn, alle trulig inne i Sørfjord.
Likevel fikk
Kaurin litt korntiende, avlagt in natura. Det kom fra Lyngen, der det
blei gitt 1 bismerpund (6 kilo) av hver tynne korn som var avla, som
så
blei delt i 3.
I 1839 er det oppgitt at kornavlen var heilt slutt også i
Ullsfjord-Sørfjord, noe som vel avspeiler den betydning russehandelen
hadde fått. De få forsøk vi ellers veit om, gjaldt
øyene.
I tida 1805-28 satt Johan Hysing Grimslund med Vannstua, og her
dreiv han med korn endel år, tildels med brukbart utbytte, heitte
det.
Treskelåve og mølle skal han også ha hatt. I følge
Steen var kornet her
blitt modent bare hvert tredje til hvert femte år, noe som var
det
vanlige i disse strøk. Dette forsøket falt da også
samtidig med år som
var klimatisk svært ugunstige.
Da var trønderen Olaus Tiller på Hansnes heldigere. Ca
1845 gifta
han seg inn på storgården Hansnes, og satte øyeblikkelig
igang med
korndyrking, som han vel var vant med heimefra. P.g.a. lang og varm
sommer i 1845 blei resultatet heile 8 foll etter tresking, noe som
inspirerte til fortsatt dyrking. Trulig var det åkeren på
Hansnes som
blei tilsådd med tynne bygg som er oppgitt i utsed i
Karlsøy i 1855. I allefall dreiv Tiller enda i 1870 med sin
kornåker.
Han sendte da inn en prøve med selvdyrka bygg til Tromsøutstillniga.
Antakelig hjelpte det på modninga at klimaet blei noe bedre etter
midten av århundret.
I 1855 er det også oppgitt at det i Helgøy blei sådd
tynne
havre. Dette kan ha vært et tidlig forsøk på grønnfordyrking.
Men vi
har og tradisjon om at svensken Mons Iversen i Hornet i Dåfjordbotn
skal ha dyrka korn. Han innvandra ca 1850, og kjente utvilsomt
korndyrking fra heimbygda, Rødøen i Jemtland. Hvor heldig
forsøket falt
ut, kjenner vi ikke til.
I 1859 forsøkte Kjelland seg med rotfrukter og litt korn på
prestegården, men det synes å ha vært kortvarig drift.
Også på andre
gårder blei det dyrka rotfrukter som roer (nepe) og kålrabi,
og med
godt resultat, heitte det ca 1835. Det ser ut til at det også
blei
dyrka gulrøtter. I allefall nepa synes å være en
gammel plante i
Karlsøy, vel tilpassa det lokale havklima.
Det var imidlertid hverken bygg eller nepa som skulle gjøre
Karlsøyværingene til åkerbrukere. Det var den nye
kulturplante poteten.
Potetplanten blei kjent i Nord-Norge alt på 1700-tallet, men
det
tok lang tid før den blei kjent og akseptert i vårt område,
trulig
fordi folket her fra før hadde liten innsikt i åkerarbeid.
Her mangla
og redskap, frostsikre kjellere og gjerdematerialer. Når nødsåra
under
Napoleonskrigen heller ikke endra på dette, skyldes det trulig
den
ugunstige klimaperiode som nå rådde.
Første gang vi hører om poteten hos oss, var i 1816, da
gjestgiveren
på Burøy måtte skaffe 1 tynne potet til bygdemagasinet
i Tromsø som et
vilkår for å få etablere seg. Hvordan han skaffa
seg dette kvantum,
veit vi ikke. Trulig blei det kjøpt inn utenfor prestegjeldet.
Da matrikkelen blei satt opp i 1819, blei potetavl oppgitt for
Skogsfjordvatn, med 1 tynne utsed og 12 fold avling. Her må det
ha vært
et kronår! I tillegg til Svendsby var dette den eineste potetgård
i
heile prestegjeldet. Skogsfjordvatn var da bebodd av Ole Jonassen eller
Johannessen, som bør få æra for å ha vært
den første potetbonde hos
oss. Kunnskapen om potetavl hadde han trulig med seg fra Sør-Sverige.
Det er trulig at dårlig klima i perioden generelt var med og gjorde
at det gikk seint å få sving på potetdyrkinga. I
1829 oppgav således
Steen at nattefrost allerede midt i august hadde skada potetåkrene
ved
Skogsfjordvatn og i Dåfjord. Hvordan det stod til på andre
gårder, veit
vi ikke. Også Jønsberg fortalte i 1839 at mange i Ullsfjord
hadde
oppgitt potetdyrkinga p.g.a. de slette åringer.
Imidlertid sa Steen i 1834 at potetavlen var tiltakende, også
på
ytterkysten. Det er sannsynlig at utbredelsen var noe større
enn
folketellinga i 1835 oppgav. Det var da ingen dyrking i Helgøy,
og det
blei bare satt 9 tynne i Karlsøy, med oppgitt fold på
6, d.v.s.
med ei avling på 57 tynner. At dette monna, ser vi av at poteten
hadde
gjort kornbehovet mindre, etter det som blei sagt.
Det blei nå dyrka korn på 11 av matrikkelgårdene,
med Jegervatn i
spissen (3 tynner utsed), etterfulgt av Hessfjord (1 ), Vannstua (1
) og Reinsvoll (1 tynne). De øvrige 7 gårdene, Lanes,
Hansnes,
Skattøra, Karlsøy, Nordeidet, Selnes og Ullsnesvik dyrka
småkvanta. Det
var altså de gode jordbruksgårder i Langsund og det sørlige
fastland
som var først ute med potetavl.
10 år seinere var inntrykket ikke vesentlig endra, men det er
klart
at poteten hadde befesta si stilling noe. Nå var også Helgøy
kommet
med, og her var 3 tynner utsed i alt på 4 bruk på Helgøy,
Hersøy og i
Nord-Grunnfjord. Foldrikdommen var oppgitt til 4-5, altså mindre
enn
halvparten av det optimistiske anslag fra Skogsfjordvatn i 1819. I
Karlsøy blei satt 21 tynner i 1845, og med omtrent samme utbredelse
som
i 1835. Vel halvparten av utseden (12 tynner) blei satt på storgårdene
Jegervatn og Hansnes, med 6 tynner hver, fordelt over 5 bruk. 12 av
de
18 potetgårdene lå i Langsund, som nå var blitt potetbygda
framfor
noen.
I 1855, 10 år seinere, var det virkelig store mengder potet som
blei satt, med 356 tynner i Karlsøy (med Sørfjord) og
88 i Helgøy,
eller 444 tynner i alt. Foldtallet var oppgitt til 6-7. Dette
oppsvinget har trulig sammenheng med bedre åringer ved midten
av
århundret. Det er klart at potetavlen nå måtte monne
bra for
matforsyninga. Om vi trekker ifra utseden, bør avlen i Helgøy
ha
utgjort tynne på hver innbygger. For Karlsøy-Sørfjord
har tallet
vært 1,2 tynne per innbygger.
Det kan være grunn til å påpeike at det vi i dag oppfatter
som en
så selvfølgelig del av vårt kosthold, bare har eksistert
her i ca 140
år. Poteten kom imidlertid på ei tid da folketallet begynte
å stige
raskt. Mange har meint at poteten var ei viktig forutsetning for den
store folkeauken vi fikk i Norge på 1800-tallet. Dette kan også
gjelde
i Karlsøy. Tidspunktet passer i allefall godt, selv om vi var
seint ute
med begge.
Fra Steens ordsamling (1813-35) får vi et godt innsyn i det
vanlige
fo rsystem, som utvilsomt også rådde på prestegården.
Det synes
heller ikke å ha forandra seg stort fra tidligere århundre,
og lite
tyder på at det undergikk endringer i denne perioden.
Fra skogen blei det heimkjørt til gården beit , d.v.s.
greiner
som krettura selv åt av, mens brom var kvister som blei avskåret
i
skogen og brakt heim. Det var mye arbeid med å drage drotten
,
d.v.s. å skaffe alt tilleggsfo ret som ellers trengtes: tarre,
tang,
lyng, mose, skav (især rogn) og einer, foruten det som blei kokt
til
løypning : rygg, hoder, mort og moll . Det kokte vatnet fra
løypningsgryta blei da som seinere kalt sø , og var god
næring.
Men noe høy måtte spares til våren.
Aprila møi -- ho e aldri så go, ho vil ha eit lass
høi .
Steen gir oss også et anna rim som sier mye om den anstrengelse
som vinteren var både for folk og fe:
Sommaren e ein herre, men vinteren e ein fut. De sommaren
dr'g ind, de dr'g vinteren ut .
Vi veit da også fra andre kilder at Steen selv jaga kyrne i
tangfjæra om vinteren, når sjøen hadde skylt mye
tang på land.
Knapphetsfo ring var altså ikke noe som bare almuesklassen dreiv
med. I et brev fra handelsmannen på Kvitnes datert 4/2 1857 hører
vi at
høyladen var nesten tom, og de 3 tjenestejentene måtte
hver dag arbeide
med å skaffe tilveie tang, ris og krøkebærlyng.
Også på storgården
Hansnes blei det henta brom i skogen i 1838. Fra almuesgårdene
kan vi
hente fleire eksempler fra dette knappfo ringssystemet, med skav,
lyng, senna og tang. På Slettnes eksisterte ei egen tangbu ved
fjæra.
For å spare på fo ret var det også vanlig å
la hestene gå ute
store deler av vinteren.
Utleie av krettur var vanlig, når fo ret ikke strakk til. I
etpar tilfeller fra 1804 og 1810 ser vi at etpar enker hadde problem
med å få de bortleide dyra levert tilbake. Og det var ikke
risikofritt
å leie bort krettur, som vi kan se av ei sak fra 1843. Storbonden
på
Hansnes, Alexander Hegelund, blei da klaga for å ha sulta ihjel
ei ku
han hadde på fo r .
Skjedde der noen forbedringer med innmarka i perioden? Steen
rapporterte i 1834 at dyrkinga av england tiltok årlig, at det
skjedde nydyrking av jordstykker, og at det foregikk utgrøfting
av
mosemyrer . Hvor stort omfang dette hadde, er vanskelig å bedømme.
Den eldgamle grindgangen var fortsatt i bruk til gjødsling og
dyrking
av enga, både på prestegården og andre gårder,
som vi har en rekke
opplysninger om, bl.a. i forbindelse med utskiftingene ca 1833. På
Grågården er det opplyst at grindgang skulle benyttes til
å forbedre
marka på en udyrka teig som det nå skulle flyttes ut til.
Steen
forteller og at grindene bestod av grindoke og remmer , og
blei holdt sammen av ei orje . Grindbakkan på Karlsøy
forteller trulig hvor Steen hadde sine grinder.
Etter det Steen forteller kan det se ut til at det også blei noe
bedre gjødselbehandling. Mens mange før hadde hatt fjøsene
tett ved
sjøen, for å kunne hive gjødsla lettvint i fjæra,
blei fjøsene nå satt
lenger opp fra fjæra, slik at gjødsla kunne bringes ut
på enga. Det
vanlige var å trekke gjødsla ut på marka med kjelker
om vinteren.
I matrikkelen av 1819 var det få gårder som fikk karakter
for god
innmark. I tillegg til fastlandsgårdene fra Holmen til Lattervik,
dreide
det seg om Nordeidet, Reinsvoll og Bratrein på Reinøy,
om Hansnes,
Dåfjord, Skogsfjordvatn og Sør-Grunnfjord på Ringvassøy,
om Kvitnes,
Vannstua og Kammen på Vanna, og Rødgammen på Nord-Kvaløy.
Det framgår
at det her var tale om dyrka jord , vel helst i betydning gjødsla
jord. Trulig gir Kaurin uttrykk for det samme når han omtaler
gressrike enger på Vanna og Helgøy. At få gårder
var skikka til å
motta forbedringer, tyder på at nydyrkinga enda ikke var kommet
særlig
i gang. Den mest lovende gård for nydyrking, var Karlsøya,
som nå
skulle bli prestegård. De skraleste gårdene med innmark
var Toftefjord,
Grøttøy og Laukvik. Ødegårdene Lyngøy,
Flatvær og Finnsula hadde ingen
dyrka mark.
Avhengigheta av utslåtter var derfor fortsatt stor. I matrikkelen
av
1819 er 14 matrikkelgårder oppgitt med utslåtter, de fleste
på Vanna og
Nord-Kvaløy, men sannsynligvis høsta de fleste gårdbrukere
noe fo r
i utmarka. For Dåvøy heitte det at størstedelen
av høyet kom fra
utmarka, og i Torsvåg måtte høyet for det meste
fraktes i båt. Og når
Kaurin observerte de smukkeste blomsterstrødde lier på
alle de
ytre øyer, var det trulig slåtteliene han så.
I de mange utskiftinger fra 1830-åra finner vi ofte omtale av
skogslåttemark og skogslåtte som en fast del av gårdens
herligheter, ved sia av hjemmemark eller hjemslåttemark .
Dette er især omtalt for fastlandsgårdene. På Slettnes
er slåttemark
nemnt på myrene. Fra stadnamn som Sennemyra og Stakkemyra kan
vi se at
myrslått har forekommet andre steder.
Ifølge Steen blei høyet fra fjell-liene rulla med og båret
i
knipper til stranda, der det blei lasta ombord i båt for heimfrakting.
Fra heimemarka blei høyet båret på stenger til høyladene.
Hamnegangen var god eller tilfredsstillende for de aller fleste
gårdene. Bare 10 var oppgitt med dårlig hamning, når
vi ser bort fra
ødegårdene. 4 av disse lå i Karlsøy (Ullsnes,
Spenna, Hansnes, og
Kopperelv), og 6 i Helgøy (Kammen, Helgøy, Rebbenes,
Hersøy,
Toftefjord, Nord-Grøttøy).
I Stakkvik hører vi i 1802 at dyra blei tatt heim til grindene
om
formiddagen, og deretter drevet på beite igjen. Dette viser til
tremunning, et system der dyra blei melka 3 ganger daglig. Slik melking
kunne og foregå ute i marka, noe vi har spor etter i stadnamn
som
Melkarsteinen fleire steder.
Et problem mange steder var den omfattende heimebeitinga tidlig om
våren. På Hansnes foregikk slik beiting like til St. Hans
i 1838, og da
gikk det hardt utover slåttemarka. P.g.a. manglende gjerder,
var det
ikke mulig å holde nabodyra borte, noe som førte til stadige
konflikter.
I de tidlige utskiftninger fra 1830-åra ser vi tilløp til
å regulere
heimebeite og heimjaging av dyra, der bruka lå tett eller hadde
felles
tun. I Hessfjord blei det bestemt at heimemarka skulle fredes fra St.
Hans til innhøstinga var over, ungsmåfeet skulle bortføres
10. juni og
geitene settes i grinder. På Slettnes blei det bestemt at dyra
skulle
jages langs fjæra, for å slippe trakk på innmarka.
Det første innmarksgjerde vi veit om, var et Steengjerde på
Vannstua mot nord på Johan Hegelunds bruk. På Hansnes kom
gjerde i 1849
med Olaus Tiller. Her var problemet at naboen, Gustav Mandals enke,
ikke ville mure opp sin del av gjerdet, som skulle være 2 alen
høgt. De første gjerder var altså av stein eller
torv, men det var
tydeligvis svært få av dem i denne periode.
Det var på sommerbeitet at dyra skulle produsere melk og kjøtt,
mens vinterfo ringa bare tok sikte på å overleve. Det er
således
produksjonen på sommerbeitet vi finner utrykt i Knudsens vise
fra
1840-åra:
Frodigt gr's gjør melken fed, som os byder sau og gjed.
Smørret ei at nevne, kan ei ønske levne .
Den andre sida finner vi uttrykt i et brev fra handelsgården
Kvitnes 12/1 1863. Her heitte det at det hadde vært ei tørr
jul, fordi
man var blitt melkelaus, og det fantes ingen steder å få
kjøpt noe.
Forøvrig var det nå også blitt smørmangel
i huset, noe som betyr at
sommerproduksjonen ikke hadde vært stor nok til å dekke
årsforbruket.
Den første som synes å ha satt spørsmpål ved
det tradisjonelle
fo ringssystemet, var presten Steen. I 1834 uttalte han at kyrne var
så utpint av fo rmangel om vinteren, at de ikke klarte å
yte nok
melk om sommeren. Det skulle imidlertid gå lenge før slike
moderne tanker slo igjennom hos oss.
De mange dårlige åringer i perioden gikk i stor grad
utover
februket, både ved sein vår og dårlig høytørk.
Det kom fleire kriseår,
da feet døde av hunger. Dette gjaldt tydeligvis i 1812. I 1835
opplyste
Steen at fleire oppsittere hadde mista størstedelen av sine
krettur
p.g.a. fo rmangel og sjukdom. I 1837 slo høyhøsten så
feil at de
fleste måtte slakte en stor del av sine krettur.
De fleste kilder omtaler husdyra som små og lågtytende,
men
nøysomme, noe som vel henger sammen. Sauene var av norsk rase,
men var
alt i 1834 oppgitt blanda med engelsk rase. Forøvrig var rasene
av det
gamle, lokale slag.
Fra de tellinger og beregninger som blei gjort i perioden i
forbindelse med matrikler og folketellinger, kan vi se at
husdyrholdetaukte betraktelig. Nå kan det være et problem
å sammenligne
talla, fordi kriteriene for tellinga kan ha skifta fra gang til gang.
Det kan likevel se ut til at kretturholdet aukte meir eller mindre
i
forhold til folkeauken. At auken var særlig merkbar i 10-året
1835-45
har trulig sammenheng med at 1835 var et unntaksår, med nedgang
i
kretturtallet p.g.a. uår, ifølge Steen. Det er trulig
ikke grunn til å
regne med auke i produksjonen per dyr i perioden.
Både i Karlsøy og Helgøy aukte kuholdet likt. Helgøy
la noe større
vekt på geithold enn Karlsøy, mens Karlsøy hadde
noe meir sauer. Fra
1845-55 ser det ut til at småfeholdet gikk merkbart ned, især
geiteholdet, uten at vi har noen forklaring på dette. Hesteholdet
var
størst i Karlsøy, og det aukte noe i begge sogn, især
tidlig i perioden.
Størst hestehold var det på fastlandet, på Reinøy
og Ringvassøy, noe
som ifølge Steen har sammenheng med at hesten bare blei brukt
til
vedkjøring.
Også grisen spilte en viss rolle, især i Karlsøy.
Fra gammelt av
var grisen et reint norsk dyr, men i 1830-åra hadde også
enkelte
sjøsamer ifølge Steen begynt å spise flesk. Utleie
av en galte fra
Søreidet til Storvollen i 1846 viser til lokalt oppdrett av
svin.
Oppgangen fra 1835 til 1845 var på 1,4 småfe i Karlsøy
og 2,2 i
Helgøy per person, noe som antyder at uåret i 1835 hadde
slått verst
til i Helgøy. I 1845 lå begge sogn jamnt, med 5,7 småfe
per innbygger,
eller i underkant av ei ku (tilsvarende 6 småfe). Kuholdet var
nokså
likt, med 0,6 kyr i begge sogn, geiteholdet i Helgøy var 0,8
mot 0,6 i
Karlsøy. Av sauer hadde Helgøy 1,4 per person, mot 1,6
i Karlsøy. For
hest og gris hadde Karlsøy overvekt, med det doble per innbygger
i
forhold til Helgøy.
For 1855 har vi tall bare for Helgøy, ettersom Karlsøys
tall er
slått sammen med Ullsfjord. Tallet for Helgøy var da gått
ned til 5,0
småfe, uten at vi skal tillegge det særlig vekt. Nedgangen
kan i alle
fall sies å være oppveid at den store auken i potetdyrking
som fant
sted samtidig.
De aller største buskapene finner vi i 1845 på Hansnes,
i Hessfjord,
Nord-Grunnfjord, Kvitnes, Vannvåg, Vannstua, Jegervatn, Reinsvoll
og
Karlsøy, altså for det meste i Karlsøy sogn. På
Hansnes holdt Olaus
Tiller 2 hester, 16 storfe, 22 sauer, 11 geiter og 2 griser, og naboen
Gustav Mandal lå ikke langt etter. I Hessfjord var 2 hester,
14 storfe,
27 sauer, 18 geiter og 2 svin hos Lars Hegelund. På disse 3 gårdene
blei holdt ca 130 småfeenheter eller 21-22 kyrlag hver. På
de andre
storgårdene blei holdt mellom 9 og 11 kyr, mens sau- og geiteholdet
varierte noe meir. På Kvitnes blei f.eks. holdt 39 sauer og 11
geiter.
Også havgårdene kunne ha bra bestander med husdyr. I Breivik
holdt
den eineste oppsitteren 4 storfe, 8 sauer og 10 geiter, en familie
på
Måsvær holdt 7 storfe, 21 sauer og 11 geiter, og på
Grøttøy blei det av
4 familier holdt ialt 8 storfe, 29 sauer og 22 geiter.
Både på de magre havgårdene og på storgårdene
inne i sunda og
fjordene bærer størrelsen på feholdet klart preg
av fo ringssystemet,
med mye tilleggsfo r om vinteren, og med sommeren som eineste
produksjonstid. Det blei fortsatt satsa på kvantitet , altså
størst
mulig antall husdyr, ikke kvalitet. Imidlertid synes interessen for
jordbruket å ha steget, både når vi bedømmer
det ut fra de mange
utskiftninger som kom i 1830-åra, og i forhold til den hurtige
overgang
til sjøleie som fant sted.
Mye kan tyde på at det var adskillig med fellesskap og hopehav
på
gårdene hos oss enda ved inngangen til 1800-tallet. Fra Nord-
Troms har
vi rettnok dårlig med korkrete opplysninger om dette, men fra
Sør-Troms
heitte det i ei innberetning fra 1804 at det forekom samdrift av
gårdene, der høyet blei høsta i fellesskap og delt,
det forekom at
faste deler av innmarka var utlagt til de enkelte brukere, trulig meir
eller mindre i teigblanding, og endelig forekom det at slike teiger
var
gjenstand for årbytte, d.v.s. at brukerne skifta om å høste
teigene fra
år til år.
Det er først fra 1820-og 30-åra at vi får litt innsyn
i denslags i
Karlsøy og Helgøy, og vi kan da finne eksempler på
alle 3 former for
fellesskap. Men det er vanskelig å se hva som var vanligst. Trulig
var
nå mesteparten av jorda bytta mellom brukerne etter private
overenskomster, slik at hver hadde en eller fleire faste teiger av
innmarka å dyrke og høste. Og stort sett var det få
-- oftest bare 2 --
brukere som var omfatta av fellesskapet på de enkelte gårdene.
I
Sør-Troms synes gårdsfellesskapet å ha omfatta adskillig
fleire
brukere.
I 1821 kom en lov om offentlig utskifting av fellesskap på gårdene.
Bl.a. forlangtes her utskifting av gårder i offentlig eie, noe
som
tydelig fikk betydning for kirkegodset i Helgøy, som alle blei
utskifta. Men i kjølvatnet blei en stor del av det øvrige
godset også
utskifta, slik at det var få matrikkelgårder som ikke blei
berørt,
heilt eller delvis. Noen av disse få lå øde (Hattøy,
Flatvær,
Steikervik, Finnsula, Fugløy og Skåningen) eller hadde
bare en hadde
bare en bygsler eller oppsitter (Hersøy, Måsvær,
Karlsøy, Findre
Gamvik, Spenna).
Gårder utenom disse, som ikke blei utskifta, var bare:
Bakkeby, Jegervatn, Selnes, Søreid, Skattør, Skipsfjord,
Burøysund,
Helgøy, Fagerfjord, Nord-Grøttøy, Sør-Grunnfjord
og Bårset. Tildels ser
det ut til at det var jordherren som forlangte utskifting, ikke
brukerne. Disse utskiftingene gir oss god innsikt i hva som fantes
av
fellesskap tidlig på 1800-tallet. Vi får også god
rede på grensene
mellom matrikkelgårdene, og mellom de enkelte bruk som var berørt.
De første utskiftinger etter loven kom alt fra 1823, og omfatta
kirkegodsgårdene i Helgøy. I 1832-37 kom så den
store bølgen, med 1833
som toppåret, og med noen få etternølere i 1840-50-åra.
De nye store
utskiftinger etter 1870 skal omtales i neste periode. Noe
omfattende hopehav fantes aldri hos oss, så spredt som folk bodde,
og
så lite bruksdeling som det var. Det var utmarksressursene, især
skog,
beite, torv og strandrett som var mest aktuelle for samdrift. Men det
forekom også samdrift av innmark. Det kan vel se ut til at slikt
hopehav ofte hadde bakgrunn i en konkret familiesituasjon. Det vanlige,
ihvertfall etter 1800, var utvilsomt at gårdbrukerne bodde på
egne
områder, godt adskilt fra naboer. Men noe teigblanding kunne
det bli,
både av innmark og skog, mellom nære naboer. Et par stadnamn,
Hopslåtten (Reinøy) og Hopanesset (Valen), viser til slikt
fellesskap i
utmark. At slikt fellesskap ikke alltid forløp så fredelig
for seg, har
vi også minner om i stadnamn som Trettevollen (Vannvåg
og
Bjørnskar).
Vi har i forrige periode nemnt etpar eksempler på private avtaler
om
utskifting (Skorøy og Vannstua), og utvilsomt fantes det mange
av den
slags reguleringer, selv om dette ikke er kjent og dokumentert.
Problemet med utskiftingene etter 1821-loven, er at det ofte ikke
framgår klart hva som nå kom av nye reguleringer, og hva
som bare
stadfesta gamle avtaler.
Vi kan nå for det første se endel eksempler på fellestun
,
eller gårdsgrunn , som det kalles. Slike fantes på Kopperelva,
Gamnes, Hessfjord, Grågård, Hansnes, Reinsvoll, Vannvåg
og Kvitnes.
Men det var aldri meir enn 2 naboer som bodde slik at alle husa stod
samla i ei klynge. Det ser og ut til at de 2 naboene i Breivik
(Rebbenesøy) bodde samla. Vi veit at her forekom aldri noen
utflytting av fellestunet før gården blei fraflytta ca
1920. Det er og
grunn til å tru at de 4 oppsittere i Ytre Gamvik bodde tett samla,
trulig to og to, på hver side av elva. Vi kan heller ikke utelukke
mindre fellestun andre steder, selv om det generelle mønster
nå
utvilsomt var enkelt-tun. I 1852 møter vi f.eks. på Russelv
slike
forhold som at enka Anne Dahl hadde ei bu stående foran stuedøra
til
Johan Lind, og også båten hennes var det problem med. Den
skulle nå
settes innafor naustet og båtene til Johan Lind.
Utskiftinga førte ikke til noen full utflytting av felleshusa,
vel
helst av økonomiske årsaker. På Kvitnes fortsatte
fellestunet. På
Elvevoll (Hansnes) skulle fellestunet fortsette etter utskiftinga i
1833, men ei ny utskifting i 1836 gav frist på 2 år for
utflytting av
den eine parten. På Grågård, Høystasletta
og Kopperelv blei det
utflytting straks, mens i Hessfjord og Gamnes skulle husa flyttes
seinere. På Reinsvoll skulle ikke husa flyttes, fordi det ikke
var
velegna båtplass på det nye bruket.
Noen tilfeller av samdrift av innmark kommer vi også på
sporet av. I Sørskar var f.eks. heile gården i samdrift
mellom Nils
Lemming og svigersønnen ca 1810-1818. Her oppløstes samdrifta
da
svigerfaren døde. På Grågård var det samdrift
mellom Andreas Eriksen
og Erik Olsens enke, trulig mor og sønn. De høsta jorda
i lag og delte
høyet, og bodde i ett tun. På Nordeidet hadde Hans Peder
Jørgensen og
sønnen Søren Hansen felles bruk. I Ytre Gamvik hadde
de 4 brukerne
fram til 1833 delt innmarka rundt husa slik at to og to var felles
om
ett stykke og delte høyet. Denne samdrifta opphørte ved
utskiftinga,
unntatt på Nordeidet.
For endel andre gårder er det mulig at de før utskiftinga
heilt
eller delvis lå i samdrift, eller en form for årbytte,
uten at dette er
oppgitt. Det dreier seg især om Breivik, Torsvåg, Slettnes,
Kvitnes,
Vannvåg, Elvevoll, Hessfjord, Gamnes, Kopperelv, Reinsvoll og
Høystasletta. For Elvevoll har vi det eineste kjente eksempel
på
årbytte. Her blei Nordgården dyrka og høsta slik
at det blei gjort
årbytte mellom 2 jordstykker av to naboer, og dette skulle gjelde
etter utskiftinga.
Forøvrig virker det som samdrift av innmark eller årbytte
nå var et
tilbakelagt stadium, og at folk i de fleste bygdene bodde nokså
adskilt.
En heil del av de såkalte utskiftinger av kirkegodsgårdene
i
Helgøy fungerte derfor mest som bekreftelse av gamle gårds-
og
bruksgrenser. Dette gjelder f.eks. heile Rebbenes med 4 bruk, Andammen
med 2 bruk, Toftefjord med 3 bruk, Inderby med 2 bruk og Nordskar med
2
bruk. Overalt var det her klart tale om gamle skjell eller
grenser fra uminnelige tider . Her var ingen fellesskap mellom
bruka på matrikkelgårdene, utover beitet, som var felles.
Tildels
gjelder dette også Skogsfjord og Mikkelvik, der også skogen
for det
meste var utskifta. Ellers ser det ut til at skogen generelt for en
del lå i samdrift fram til utskiftingene.
Når det gjelder utslåttene, synes de for det meste å
være rydda
hvor det måtte passe i felles utmark, men hevda av den som rydda
stedet. I Nord-Grunnfjord var det et unntak fra dette, idet etpar
utslåtter, Mariteng og Skogeng, lå felles for 2 bruk. De
blei nå
fordelt.
Med utskiftningene i 1820-1830-åra får vi og god greie på
matrikkelgårdsgrensene . Disse var da tydeligvis gamle og
veletablerte, fra alders tid eller fra uminnelige tider ,
som det stundom heitte. Og det var aldri noen tvist om hvor disse
grensene gikk. Men stort sett var det grensene nede ved sjøen
som var
avklart. Videre forløp de gjerne fra fjære til fjell ,
bare i
noen få tilfeller gav man seg av med å klarlegge fjellgrensene.
Men
for noen gårder var også disse klar, således mellom
Hessfjord,
Grågården og Elvevoll i Langsund, mot Dåfjord og
Grunnfjord på den
andre sida av fjellet. I Nordeiddalen var vannskillet grense. Mellom
Svendsby, Ullsnes, Bakkeby og Jegervatn, og mellom Vannereid og
Burøysund var også klare grensepunkt. Det samme gjaldt
mellom
Lattervik og Sørlenangen.
Det forhold at Flatvær eide et område på Nord-Kvaløy
(fra Storburet
til Faulbergvikelva) var tydeligvis et slikt gammelt forhold. Vi kan
og
se at der eksisterte en klar grense (Skottalnes- Madskollen) mellom
Slettnes og Skipsfjord, selvom de utgjorde en matrikkelgård.
Denne grensen kan ha vært en arv fra middelalderen, da Slettnes
og
Skipsfjord var selvstendige enheter, før de blei slått
sammen under ei
ødetid. Vi ser og at der var etablert grenser for rydningsplassene
Indre og Ytre Gamvik innbyrdes og mot Nordlenangen, likesom der var
klare grenser for de uskyldsatte rydningsplassene Storvold
(Nordlenangen), Lattervikskjæret, Ullsnesvik, Holmen og Gamnes.
Utskiftinga tok altså sikte på å avvikle fellesskapet
i gårdsdrifta.
Samdrift i innmark blei nå avvikla, og fellestuna for en del
utflytta.
I etpar tilfeller der en av brukerne flytta ut av fellestun til
udyrka mark, blei det også gitt pålegg til den som blei
igjen, om å
delta økonomisk. På Kopperelva fikk den som flytta ut,
rett til å
bruke et stykke av den gamle innmarka i 4 år. På Grågården
skulle den
som blei igjen på tunet, delta med vekselvis grindgang og gjødsling
på
det nye stykket i 4 år. På Høystasletta fikk utflytteren
rett til å
høste et stykke av den gamle innmarka i 4 år, foruten
at naboen skulle
grindgå det nye stykket 1 måned hver sommer i 4 år.
Forøvrig finner vi nå etter utskiftinga innmarka for det
meste fordelt med større areal på hver. Men svært
mange steder var det
tale om meir enn ett stykke heimemark på hver bruker, ofte 2-3.
Det
var her tydelig tale om en form for teigblanding. Det framgår
ikke
klart om dette var noe nytt, eller gammel praksis som blei stadfesta.
Slike eksempler finnes i Skogsfjord, Russelv, Hessfjord, Nordlenangen,
Vannstua, Kvalshausen og Nordeidet.
Den mest omfattende teigblanding finner vi trulig i Breivik, der en
heil rekke jordstykker: Nordvollen, Hallevollen, Bruvollen,
Langstrand, Indervollen, Blåsteinvollen og Seljevollen blei fordelt
mellom de 2 brukere, slik at en fikk 5 og en 3 teiger. Seinere veit
vi
at matrikkelgården blei oppstykka i ytterligere ett bruk, uten
at
utskifting skjedde, slik at teigblandinga må ha vært omfattende.
Når det gjelder skogen , så blei den noen steder heilt utskilt,
andre steder ikke delt, eller bare delvis delt. Mange steder fortsatte
altså skogen i full samdrift. Det gjelder f.eks. Breivik, Ytre
Gamvik,
Lattervik og Kammen.
Noen steder blei skogen delvis delt, mens enkelte områder, f.eks.
dalfører, blei lagt under heile eller deler av fellesskapet.
Dette
gjelder f.eks. Dåfjorddalen, Nordlenangsbotten, Sørlenangsbotten,
Skogsfjordbotten og Hessfjorddalen. Andre steder blei deler av skogen
lagt under etpar eller fleire av brukerne, ikke alle. Ei særlig
omfattende deling fant sted mellom 2 bruk i Skogsfjord, der utmarka
fra
Kløvnes til Tisnes (grensen mot Sør-Grunnfjord) blei
delt i 14
teiger, med 7 på hver.
Der skogen forblei i fellesskapet, blei det stundom lagt
restriksjoner på bruken. Det kunne skje ved at det blei spesifisert
hvor mye den enkelte kunne ta ut, eller at det bare skulle dreie seg
om
ved til eget bruk. Og noen steder var ingen skog å fordele, som
Inderby og Nordskar.
Utslåttene blei for det meste ikke delt. De enkelte bruk
skulle fortsatt ha sine skogslåtter slik de var hevda, uansett
hvem som
blei tillagt skogen. I Ytre Gamvik var det trulig utslåttene
som blei
delt mellom de 4 bruka, fordi skogen skulle være felles. I Hessfjord
blei også skogmarka delt, her trulig skogslåtter.
Beitemarka skulle overalt være felles for heile eller deler av
matrikkelgården. Den eineste utskifting av beitemark finner vi
mellom 2
bruk i Nord-Grunnfjord i 1852. Her blei beitet for en del fordelt slik
at det ikke samsvarte med bruksretten til skogen. For noen bruk av
kirkegodset blei det likevel lagt begrensninger på beitet, ved
at
antallet dyr på sommerbeite blei spesifisert. Således skulle
Gammelgården i Skogsfjord ha rett til hest, 3 kyr, 1 ungfe og
18 småfe.
Øvrige ressurser var stort sett ikke gjenstand for fordeling.
Således skulle rekved være felles i Ytre Gamnik, i Torsvåg
var egg- og
dunvær og multer felles, likeså strandning og landslott.
På
Slettnes blei multemyrene delt. Forøvrig er lite av den slags
omtalt i
utskiftningene i det heile. På Kvitnes og Reinsvoll forblei lending
og
naustplass felles, selv om jorda blei delt. Det som oppgis av
torvemyr, blei stort sett ikke delt, unntatt på Slettnes og Reinsvoll.
Ved utskiftingene i 1820-1830-åra var det stort sett bare tale
om
utskifting av bruksrettigheter, ikke eiendomsrett til grunnen. Omtrent
samtlige var leilendinger, slik at spørsmålet om grunneieforhold
slett
ikke var aktuelt. Det var jo alltid samme eier som eide heile
matrikkelgården.
I etpar tilfeller fikk utskiftinga til følge at noen matrikkelgårder
ved den seinere revisjon av matrikkelgårdene fikk skogrettigheter
på
andre matrikkelgårders område. Det gjaldt Gamnes, som fikk
skogteig sør
for Åbornes på den seinere matrikkelgård Langsund.
Det gjaldt også
Helgøy og Dåvøy, som blei tillagt skogrett og beiterett
i 2 teiger i
Dåfjorddalen, foruten strekninga fra Gamvik til Sachariasbukta
på
Ringvassøy. Da den gamle matrikkelgård Helgøy med
Dåfjord seinere
blei delt i 3, beholdt Helgøy Håkaby, mens Dåvøy
beholdt
Sachariasbukta. Skogretten i Dåfjorddalen blei beholdt av
Helgøygården, men blei liggende under Dåfjord matrikkelgårds
område.
Forøvrig blei Nordeidet i 1833 tillagt skogrett i Søreiddalen,
altså på en annen matrikkelgård. Det er mulig dette
var en rettighet
som var hevda fra den gang de to matrikkelgårder var udelt
tidlig på 1600-tallet. Ved utskiftinga på Søreidet
i 1871 kom det fram
at denne rettighet ikke lenger var hevda, og den falt da bort etter
protest fra Søreidet.
Hvor hensiktsmessig utskiftningene var, er ikke godt å si. På
Hansnes var man så misfornøyd etter 1833, at ei ny fordeling
kom i
stand alt 3 år etter. Også i Nord-Grunnfjord var det misnøye
da skogen
blei skifta. Her kom 3 utskiftinger, først innmark, så
skog, så
beite.
Ellers førte folkeauken etter 1850 til meir bruksdeling og stifting
av nytt fellesskap, og det kunne bli upraktisk med så mye teiger
både i
skog og innmark. En stor del av skog og myr lå dessuten fortsatt
i
samdrift, noe som førte til dårlig bruk og øding
av ressursene. Det
førte til nye utskiftinger seinere i århundret, fra ca
1870.
Det å eie si eia jord hadde vært en utenkelig tanke
i
hundrevis av år. Fortsatt ved år 1800 fantes ikke en selveier
i
prestegjeldet. Alt var eid av kirka eller av små og store godseiere,
også kalt proprietærer.
Proprietæren på Karnes eide alt land på fastlandet,
heile Reinøy,
Karlsøy, Fugløy, Hersøy, Hattøy, Grøttøy,
Dåvøy, den vestlige del av
Helgøy, den sørlige del av Nord-Kvaløy, og heile
Ringvassøy, med unntak
av Skogsfjord med vatnet. Den nye eier på Karnes, Rasmus Hagen,
som
kom i 1805, var heller ikke lysten på å selge. Godset gav
nemlig ikke
bare leieinntekter, men også store inntekter i form av tiende,
leidang
og bøter. Det eineste salg som blei aktuelt, var avståelse
av Karlsøya
til prestegård i 1825.
Det var det gamle adelsgods som gav den første åpning for
selveie. Vi har tidligere sett hvordan fogd Tønders mange etterkommere
i Senja i begynnelsen av 1800-tallet hadde begynt å selge ut
eiendommene. Men det var bare en av leilendingene som kjøpte,
Peter
Harboe Holst på Kvitnes. Johan Hysing Grimlund på Vannstua
etablerte
seg som en ny lokal proprietær, med oppkjøp av Skåningen,
Skorøy og
Vikan. Fra 1829 blei han etterfulgt av svigersønnen Johan Holst
på
Vannstua. Gjestgiver Andor Horst kjøpte Måsvær og
Hermannsfjord, som
han solgte videre i 1822 til Tromsøfolk. Proprietæren
på Karnes hadde
utvida sitt rike med Steikervik, Indre Hamre og Vannereid. Endelig
hadde gjestgiver Wilhelm Thom'søn, sønnesønn av
sorenskriveren,
etablert seg som proprietær på Burøy. Han eide nå
Kammen, Lyngøy,
Torsvåg, Kvalshausen, Burøysund og Slettnes med Skipsfjord.
Han blei
da fra 1816 selveier nr. 2 i Karlsøy.
I 1820 solgte Thom'søn Torsvåg til handelsmann Skancke
i Tromsø,
som dreiv handel i Torsvåg. Ved arveoppgjør etter Thom'søn
i 1826
overtok Hagen Lyngøy og del av Skipsfjord, som dermed forsvant
inn i
proprietærgodset. Kvalshausen og Kammen gikk for gjeld til kjøpmann
Poul Hansen i Tromsø, som dermed markerer handelskapitalens
inntreden i
jordegodset. Kvalshausen blei solgt videre til Even Figenschou i 1837,
og Kammen blei solgt til lensmann Gramm i 1842. Resten, d.v.s.
Burøysund, Slettnes og del av Skipsfjord, gikk til enka, Magdalene
Kl'bo, som i 1831 gifta seg oppatt med lensmann og kirkesanger Hans
Bjerke i Lyngen. Disse eiendommene blei først solgt ut av Bjerkeslekta
ca 1875-78.
De øvrige gårder av adelsgodset, Flatvær, Ytre Hamre,
Vannstua,
Vannvåg og Spenna, var fortsatt eid av ulike folk på Senja,
med adresse
Vang, Gressmyr og Laukhella. De blei solgt ut i løpet av tida
fra
1848, dels til brukerne, dels til Tromsøkapitalister. Den aller
siste
adelsgård som blei solgt, var Vannvåg i 1898. Dermed var
det eldgamle
Bjarkøygods kommet til veis ende, etter kanskje tusen års
sammenhengende historie.
Det gamle kirkegodset i Helgøy (Skogsfjord, Rebbenesøy,
Andammen, Inderby, Sørskar og Nordskar) var også intakt
til godt innpå
1800-tallet.
I 1821 blei det fra staten gitt adgang til salg av dette godset, og
alt i 1824 finner vi den første almuesmann hos oss som selveier,
sjøsamen Ole Andersen på Toftefjordnes. Han blei etterfulgt
av Erik
Olsen i Sørskar og Tomas Pedersen på Rebbenes i 1825,
og sia fulgte
fleire. I folketellinga i 1835 var 10 av 18 bruk eid av brukerne:
Inderby, Mikkelvik, 2 bruk på Rebbenes, 2 bruk i Toftefjord,
Andammen,
Breivik og Nordskar. Brukerne synes imidlertid å ha hatt problem
med å
bli sittende med jorda, noe som kan ha sammenheng med de dårlige
tider
i 1820-30-åra. I 1845 var bare 3 av disse 10 fortsatt oppgitt
som
selveiere, mens 2 nye var kommet til, slik at der bare var 5 selveiere
på kirkegodset. De 2 bruk i Sørskar og 2 i Nordskar var
nå gått over
til oppkjøpere. Salget hadde altså ikke vært særlig
vellykka. Og
først i 1881 gikk den siste av kirkas eiendommer ut. Det var
en
eiendom på Andammen, som blei solgt til Chr. Figenschou på
Helgøy.
Generelt var folk ikke så villig til å kjøpe av kirkegodset,
så
lenge leia var så lita på proprietærgodset, blei
det oppgitt i 1842.
Og kirkegodset var som selveie behefta med ei årlig grunnleie,
kalt
kornrente . Denne blei for de siste gårdene først innløst
av
eierne så seint som i 1930-40-åra. Sørskar var således
behefta med ei
kornrente på 1 spesiedaler fra 1825 til 1940-åra. Til gjengjeld
for
kornrenta var salgsummen på gårdene temmelig låg.
Imidlertid var
jordeieforholda og leilendingssystemet generelt blitt satt under
debatt. Allerede den aktive sogneprest Steen hadde i siste del av si
embedstid (1834) påpekt at bygselordninga var ei hindring for
utvikling
av jordbruket, som ei sørgelig levning av det danske eneveldet,
som han
sa.
Hans ettermann Jønsberg tok i 1840 opp spørsmålet
om hvorvidt det
offentlige skulle medvirke ved overgang til selveie. Dette kunne gjøres
ved at staten kjøpte opp det omfattende proprietærgodset
i
Nord-Troms for videre salg til brukerne. Samme år satte han fram
forslag
om dette på amtstinget, og fikk adskillig støtte.
Argumentene for salg var at jordbruket blei drevet slett, og at
skogen blei snøydd. Dette ville rette på seg, når
folk blei selveiere,
og fikk garanti for at slit og omtanke ville komme arvingene til full
nytte. Dessuten blei det peikt på at det var staten selv som
ved sitt
krongodssalg i 1666 var årsaka til at de fleste bønder
i Nord-Troms var
leilendinger under Karnes.
Noen henvisninger til ublue vilkår fra proprietærens side
forekom
slett ikke. Tvertom blei det sagt at eierne ingenlunde kunne bebreides
for å ha behandla leilendingene hårdt eller ubillig, og
dette til tross
for at Hagen stundom måtte gå til sak for å få
sine
jorddrottrettigheter. Også godseierne oppfatta nå signalene
om at tida
var løpt fra dem, og Hagen hadde på forespørsel
fra amtmannen i 1838
erklært seg villig til å selge heile sitt gods for 28.000
spesiedaler.
Forslaget om offentlig kjøp fikk full støtte av amtmann
og
amtsformannskap, men det stranda i 1842 på at regjeringa ikke
så seg i
stand til å legge ut så mye penger på en gang. Dessuten
meinte man at
godset var for høgt verdsatt, og var redd for at det offentlige
ville
tape på videresalget. Det var nemlig slett ikke meininga å
subsidiere
salget til leilendingene.
Imidlertid løste saka seg raskt, ved at Hagen gikk hen og døde
allerede i 1843. Han hadde ingen arvinger som kunne føre godset
videre
som en samla enhet, og det blei derfor utlyst til salg ved auksjon.
Denne blei holdt på Karlsøy 28/8 1844, og omfatta ialt
133 matrikulerte
bruk, hvorav 9 ødebruk.
I folketellinga i 1845 ser vi at en god del bruk fra Hagens gods
allerede var solgt til sine brukere. Det gjaldt især søndre
del av
Lenangslandet, der vi nå finner 11 selveiere fra Holmen til Lattervik,
mot bare 1 leilending. Også Reinøy hadde mange selveiere.
I Langsund
var 24 selveiere, mot 17 leiebruk. I alt var det nå i Karlsøy
46
selveiere fra proprietærgodset, foruten 2 i Helgøy (1
bruk i Dåfjord og
1 bruk på Helgøy). Av kirkegodset var det 5 selveiende
bruk. Av
adelsgodset var bare Torsvåg kommet i tillegg til Kvitnes, ved
at
Augustinus Kjær i 1839 kjøpte heile eiendommen fra kjøpmann
Skancke i
Tromsø.
Dette gir ialt 55 selveide bruk i 1845, eller ca 35 % av totalt
skyldsatte bruk, d.v.s. vel tredjedelen.
Det var femåret 1845-50 som blei det sentrale i overgangen til
selveie. Går vi til pantebøkene, ser vi at det er ført
inn kjøp av
heile 94 eiendommer i denne perioden. Ved folketellinga i 1855 var
24
bruk av 72 bruk i Helgøy oppgitt som selveie, d.v.s. 33 %. I
Karlsøy
med Ullsfjord var tallet 94 av 208, d.v.s. 45 %.
I stedet for bygselretten var det nå eiendomsretten som bestemte
adgangen til viktige herligheter som jord, skog, beite, torvemyr,
multebær, laksefiske, egg, dun, fugl, kobbe, tang, tare, makkeleira
o.s.v. I stedet for den gamle bygselkontrakt stod folk nå overfor
nye
byråkratiske prosedyrer, i form av kjøpekontrakter og
andre former for
eiendomsoverdragelser,
skjøter, tinglysing, pantobligasjoner m.m., prosedyrer som slett
ikke
alle makta. De stod overfor et nytt kapitalproblem, som heller ikke
så
lett lot seg løse. Og de stod overfor muligheta av å miste
eiendommen.
Det er vanskelig å vurdere hva overgangen til selveie betydde
for
brukerne, utover det å kunne disponere noe friere over gårdsressursene,
og dessuten bestemme arvefølgen. På kort sikt gav det
trulig ikke noen
økonomisk gevinst, selv om dette ikke er så lett å
måle.
Det er ikke så lett å beregne de gamle leieavgiftene. Den
formelle
landskylda var ikke så høg. I en 6 marks eiendom i Langsund,
den som i
1833 blei utskifta som Bjørnskar, med grense fra borneset
til
Glemhaugen, var landskyld og take i 1827 10 skilling.
Skysspenger var etter loven og bygselpengene er ikke oppgitt.
Det som falt av kongelige skatter, leidang og tiende til jordherren
ville ikke bli berørt av salg.
Ettersom leia eller landskylda var fast, var det bygselpengene, en
engangssum ved kontraktinngåelsen, som blei regulert ved prisoppgang.
Denne bygselsummen blei seint innført i vårt område,
og vi veit lite om
hvordan den utvikla seg. I 1812 blei det oppgitt at et bruk i Nordskar
på 0-1-12 i skyld ( våg) som utgjorde halvparten av
matrikkelgården, betalte 40 daler i bygselpenger til sognepresten
i
Tromsø. Hvis vi forutsetter at gården forblei under samme
leilending i
20 år, ville bygslen tilsvare 2 daler årlig.
Fra 1823 har vi meir fyldige opplysninger fra en annen
kirkegodsgård, Skogsfjord. Her bodde da 5 bygslere, som tilsammen
betalte 1 våg tørrfisk i landskyld. Dette tilsvarte 96
skilling i
penger. De betalte dessuten 16 skilling i tredjeårstake. I stedet
for
en engangs bygselsum var det her beregna en årlig godtgjørelse
for
førstebygsel på 1 spesiedaler og 24 skilling, noe som
over 20 år ville
tilsvare 24 spesiedaler. Fordelt på de 5 oppsittere blei det
50
skilling, d.v.s. mindre enn en spesiedaler årlig. Den største
byrden var da holdt utenom, den gamle skyssplikten til jordherren,
som
var omgjort til en pengeavgift, skyssferd , med 2 spesiedaler på
hver. For heile matrikkelgården blei da de årlige avgifter
12
spesiedaler og 16 skilling årlig. Ei tilsvarende beregning for
Inderby
gav 6 spesiedaler og 16 skilling, fordelt på 2 brukere. Med ei
daglønn
på 2 ort (48 skilling) betyr dette at en bruker i Skogsfjord
måtte
arbeide ca 6 dager årlig for leie av jorda, en bruker på
Inderby 7
dag. Dette kan knapt sies å være et særlig høgt
nivå.
Det var da også ei generell oppfatning at leilendingsgodset gav
låg
forrentning av kapitalen for godseierne i 1840-årene.
Den største gevinst for selveierne lå trulig i at selveie
oppmuntra
til større innsats på jorda, slik at det på litt
lengere sikt blei
større utbytte av gården. Det kan da også se ut
til at nyrydding og
jordforbedring skaut fart fra midten av 1800-tallet. Dette letta i
alle fall den store jorddelinga som nå kom istand som følge
av
folkeauken. Slik sett kan vi si at overgang til selveie var ei
forutsetning for den store folkeauken som begynte fra 1850- åra,
ved at
jorda gav større utbytte.
For noen leilendinger synes imidlertid salget av proprietærgodset
å
ha fått negative følger. I Dåfjord skjedde omtrent
samtidig med
godssalget ei utflytting av den gamle sjøsamiske befolkninga.
Dette har
vært satt i sammenheng med mangel på kapital eller manglende
kredittverdighet i denne folkegruppa (Per Mathiesen).
Det første godssalget, salget av kirkegodset i 1820-åra,
var
tydeligvis mislykka, ved at de nye eiere ikke klarte å bli sittende
med
gårdene. Med salget av proprietærgodset fra 1840-åra
var det skapt nye
kredittmuligheter, som gjorde finansieringa lettere. Likevel skal vi
se i neste periode at overgang til selveie ikke var noen lett vei.
I
mange tilfeller kom nå handelskapitalen inn, og omskapte leilendings-
eller proprietærgodset til et handelsgods, før det kunne
bli tale om
reell selveie.
Fra Tromsøkjøpmennenes kundeprotokoller kan vi komme
på sporet av
en god del av Karlsøyværingenes lokale produksjon, både
på land og hav.
Hva som blei omsatt lokalt i Karlsøy, kjenner vi ikke til, fordi
ingen
lokale forretningsarkiv er bevart.
Det som blei fiska i Lofoten og Finnmark blei omsatt der, i
hvertfall fra 1830-åra. Men mange Karlsøyværinger
tok utrustning i
Tromsø, og vi kan da finne spesifisert både Lofotskyld
og Finnmarksskyld
i protokollene.
Store mengder tran og fiskevarer i alle varianter og sorteringer
blei også ført til Tromsø og lossa på kjøpmannsbryggene:
råskjær,
rundfisk, titling, brosme, lange, hyse, småsei, middelsei, storsei,
vårsei, sild, kulfisk, kveiterekling, utskott og guano. Fra 1860-åra
gikk og noe rålever som blei levert i Tromsø. Især
synes der å ha vært
marked for tørrsei av alle sorter, foruten tran og lever.
Stundom har det vært levert fellesparti fra båtlag, som
kjøpmannen
har gjort opp for, og fordelt i sine bøker på de enkelte
på laget, f.
eks. som andel i sei eller lever.
Trulig er hovedmengden av fiskevarene produsert i Karlsøy, men
noe
av trana kan og ha vært tatt med heim fra Lofoten som lever,
og brent
heime.
Også produkt fra utmark og havkant er representert, som kvaltran,
kobbe, nisespekk, oterskinn, revskinn, sjøfuglfjær, måsegg,
dun, ryper.
Disse produkt kom fra havgårdene, som Måsvær, Nord-Grøttøy,
Hersøy,
Torsvåg, Breivik, Skorøy, Nord-Fugløy, Steikervik,
Flatvær og
Grimsholmen. Fra Slettnes kom multegrøt, fra Dåfjord kom
30 limer, fra
presten Knudsen på Karlsøy kom 128 ryper i 1845, og fra
Nord-Fugløy kom
255 fuglehamer av alke og lomvi i 1879. 7 oterskinn fra Fugløy
gav ca
1860 25 spesiedaler hos Ebeltoft. 1 våg og 12 mark fjær
fra Fugløy i
1879 gav 9 spesiedaler, og var fangst av 1000 fugl. Det største
kvantum
lundefjær kom fra Dreyer på Karlsøy som forpakta
eller eide
Nord-Fugløy. Fra Hermannsfjord og Nord-Grøttøy
kom måsegg. Fra Selnes
gikk 1 famn ved. Også jordbruket gav noe overskudd for salg.
Den gamle Bergensvare bukkeskinn var trulig det som det gikk mest av
til
Tromsø, men det gikk også noe ull, smør, talg,
ost, hønsegg, huder og
skinn og kjøtt av sau og storfe. Dette kom helst fra de indre
strøk,
d.v.s. fastlandet, Reinøy og Ringvassøy, kanskje især
fra
Nord-Grunnfjord. Endel februksprodukt gikk trulig direkte til
forbrukerne i Tromsø, uten at det kan spores i kildene. 5 saufeller
var
også resultat av februket.
Vi ser her at havgårdene og innlandsgårdene tildels hadde
ulikt
produksjonsliv. I en undersøkelse fra Dåfjord og Nord-Grunnfjord
(Per
Mathiesen) kan vi også se at nabobygder ut fra ulikheter i
naturgrunnlag, men trulig også ut fra ulike historiske forutsetninger,
kunne foreta ulike tilpasninger til fiske og februk.
I Nord-Grunnfjord blei det satsa på storgårdsdrift, med
store
hushold og med leid arbeidskraft, med mye storfe og med hest som
trekk-kraft. Samtidig blei det drevet et omfattende bortefiske. I
Dåfjord var det mye heimefiske, der var mindre hushold og mindre
med
tjenere, det var fleire men mindre jorder og mindre buskaper og det
blei satsa meir på småfehold.
Dette mønster kan vi se at alt ca 1820, og det holdt seg klart
inn
i dette århundre.
Brenseltilgangen hadde også før vært et problem,
men mye tyder på
at skogen nådde et minimum i denne periode. Steen synes å
sette dette i
sammenheng med ukontrollert bruk av skogen i forbindelse med
gårdsfellesskapet, med aukt behov for brensel p.g.a. folkeauke
og
større februk, foruten meir beiting og bruk av skog til kretturfo
r.
Trulig gjorde dårligere klima i perioden at gjenvoksteren var
dårligere. Steen opplyste i 1834 at på noen gårder
der skogen var
uthogd, vistes det ikke spor av ny vekst. Det var og nemnt at
fjellsamer gjorde stor skade på skogen, først på
fastlandet og seinere
på øyene. Det var ei vanlig oppfatning at skogen hadde
gått tilbake,
især på Helgøy og den sørlige del av Vanna.
Både fra Kaurins beskrivelse, fra matrikkelen i 1819 og fra Krafts
beskrivelse i 1835, ser vi at de ytre deler av prestegjeldet var heilt
skoglaus, eller i beste fall hadde litt kratt. Overflødig skog
var det bare på 3 gårder i 1819: Skogsfjordvatn, Jegervatn
og Selnes.
Fastlandet hadde bra med skog, unntatt ytre Gamvik, som var skoglaus.
På Reinøy og Ringvassøy var skogen uthogd på
mange gårder, og 5 av
gårdene her hadde lite eller ingen skog. Totalt var det 27
matrikkelgårder som hadde nok skog, 26 var uten noe som helst
skog, og
17 hadde bare litt kratt. I 1843 var prestegårdsskogen så
rasert, at
bare noe dårlig tilgjengelig krattskog var igjen.
Det var da heller ikke lite brensel som skulle til i ei husholdning.
Ved utskifting av et bruk i Skogsfjorden i 1823-24 (Gammelgården),
blei
dette bruket tillagt skogrett i indre del av fjorden og opp mot vatnet
i fellsskapets skog. Her kunne det hogges 8 middelmådige
åttringsfarmer eller 27 kobberomsbåtfarmer ved, tilsvarende
et mål på
800 kipper , som et års forbruk. Det framgår ikke om noe
av dette
var beregna for salg. Det var ellers et fast prinsipp ved alle
utskiftninger at rettigheter i felles skog aldri gikk lenger enn
gårdens eget behov for brensel, redskapsvirke etc.
I 1808 hadde oppsitteren på Vannstua hogd 3 åttringsfarmer
ved i
Skjåvik, som blei tatt av folk fra Kvalshausen. I 1833 nemnes
20
vinterlass med ved fra Hansnesskogen. I 1846 stevna lensmann Gramm
på
Kammen en mann fra Bakkeby for en fembøringsfarm strangeved,
trulig
brensel som Gramm hadde kjøpt.
Det er i denne perioden at torv som brensel blei nemnt første
gang
hos oss. Det ser likevel ikke ut til at bruken var særlig omfattende.
Steen opplyste i 1834 at torveskjær nesten ikke blei benytta.
I
1819 blei det oppgitt at Spenna og Karlsøy hadde myr eller torveskjær
som var tjenlig til brennetorv, men det framgår ikke om de blei
brukt.
I 1835 blei det sagt at torvemyrene på Karlsøy ikke var
i bruk.
I noen av utskiftingene fra 1830-åra blei imidlertid torvemyr
nemnt
på en måte som viser at de var brukt til brensel. Det dreide
seg om
etpar bruk på Reinsvoll i 1833 og torvemyrene på Slettnes,
som blei
delt i 3. Dette synes å være det eldste belegg for brenntorv
hos oss.
Utskiftingene forøvrig er så tause om torv, at vi må
gå ut fra at
myrene enda ikke var av stor interesse som brensel.
Vi må heilt til 1850-åra før torvemyr og brenntorv
er
nemnt i utskiftningene, og da ute på Vanna (Torsvåg og
Kvitnes). Den
store folkeauken og kretturholdet etter midten av 1800-tallet krevde
heilt andre brenseltilganger, som bare myrene kunne tilfredsstille.
Det var de indre gårdene som hadde best med skog og beite.
Her
fantes også noen få gårder med innsjøfiske.
De viktigste forekomster
hadde Jegervatn, Skogsfjordvatn og Skipsfjord, men det var og nemnt
noe
fiske i Hessfjord og på Vannereid. Her er det imidlertid tale
om små
vassdrag som ikke kan ha gitt stort utbytte.
De øvrige ressurser lå for det meste på ytterkysten,
som i en krans
fra Nord-Fugløy i øst til Hattøy og Sør-Fugløy
i vest. Her fantes det
som var av viktige herligheter som kobbe, egg og dun, fuglefangst,
oter
og multer. Hit kom også det som dreiv inn av rekved og drivkval.
Dette
kunne langt på vei oppveie noe av det disse gårdene mangla
av
jordbruksressurser, fordi mye av det som blei høsta inn på
havgårdene var gode salgsprodukt. Dette gjaldt især dun,
fjær,
kobbeskinn, oterskinn, kvalspekk og multer.
På Hattøy med Mekta og Sør-Fugløy var fuglefjell,
kobbeveide, egg-
og dunvær og noe multer. Hersøy hadde multer, egg- og
dunvær. Laukvik
hadde multer. Måsvær hadde egg- og dunvær, multer
og kobbe. Sørskar
hadde kobbe. Flatvær hadde egg- og dunvær, kobbe og multer.
Lyngøy
hadde multer og egg- og dunvær. Torsvåg hadde egg- og dunvær.
Burøy med
Grimsholmen hadde multer, eggvær og oterveide. Skipsfjord og
Slettnes
hadde multer. Skorøy hadde egg- og dunvær, multer og oterveide.
Nord-Fugløy hadde fuglefangst, egg- og dunvær og multer.
Karlsøy hadde
multer og egg- og dunvær og Kammen og Dåvøy eggvær.
Dette var de tre
eineste gårder som ikke var havgårder.
Verdien av egg- og dunværet på Flatvær var i 1862
satt til 150
spesiedaler årlig, og for Lyngøy til 30. I 1834 sa Steen
at Flatvær var
det beste av alle dunvær. Kobben blei helst skutt, mens oter
og rev
blei fanga med jern, forteller Steen i 1829. Han forteller også
om
villrein på øyene i Helgøy, men det framgår
at dette var utsatt
rein. Selv hadde Steen satt ut rein på Karlsøy i 1822,
men ikke fått
dem til å trives. Her veit vi at Kaurin hadde rein i 1807, da
2 rein
som var svømt over til Reinøy, blei tyvskutt på
Nordeidet. I 1835 var
oppgitt 3 rein på Hersøy, 4 på Helgøy og
4 på Karlsøy, alt utsatt
tamrein. Hos sjøsamene var ingen rein oppgitt. For enkelte var
jakt og
fuglefangst ei binæring, sa Steen.
Bortsett fra ørn fantes det ingen rovdyr som gjorde skade. Men
stundom fulgte enkelte ulv med nomadenes reinflokker fra Lappmarken
til
fastlandet.
Det ser ut til at det kom et oppsving i forekomsten av vrakgods
fra
ca. 1800, noe som kan være en følge av aukt kystfart og
aukt fart på
Ishavet og Kvitsjøen. Enkelte år kunne det være
fleire funn, og
generelt var det rapporterte funn i hvertfall anna hvert år.
I første
halvdel av århundret var det anmeldt over 70 funn. Noen av disse
kunne
gjenspeile større skipshavari, som i 1822, da en overflødig
mengde rekved kom fra sør, bl.a. tjenlig til bygningsmaterialer.
I 1807 kom endel bord rekende til Flatvær, det første vrakgods
som synes å stamme fra trelastfarta på Archangelsk. I 1816
kom en rekke
bjelker til verdi av 9 daler i land på strekninga mellom Hersøy
og
Grimsholmen, trulig deler av ei dekkslast. I 1826 kom både deler
av et
skipsvrak og trelast, til en verdi av 15 spesiedaler, i land mellom
Flatvær og Nord-Fugløy, bl.a. planker, eikebjelker, skipsdekk,
master,
rå, kahyttdør. Det eksotiske kommer også stundom
tilsyne, som en
mahognystokk fra Skorøy i 1812.
I det heile var detnå skipsrester og trelast som var hovedmengden
av
drivgods. Det kom ellers noen fat med talg, spekk og palmolje, 4-5
joller og båter, etpar vinfat og 1 tynne kjerra, men generelt
lite av
den slags last.
Den økende skipsfart utenfor kysten ser vi av at fleire skip
i 1828
dreiv inn på kysten uten å havarere, mens en engelsk brigg
sank utenfor
kysten i 1832.
Trulig er det den økende mengde av vrak som gjorde at rekved
i 1862
(i forarbeidet til matrikkelen) blei oppgitt som spesiell ressurs for
endel av havgårdene, som Torsvåg, Sørskar, Nordskar,
Steikervik,
Flatvær, Hermannsfjord, Måsvær, Nord-Grøttøy,
Andammen, Burøy, Ystela
(Slettnes) og Nord-Fugløy.
Det er uvisst hvor mye av rekveden som blei oppgitt til
myndighetene. Fra Steens tid (1813-35) har vi ei fornøyelig
opplysning
om hva Helgøyværingene svarte, når han stilte dette
spørsmål: Haver I
ikke efter denne Storm fundet nogen R'kved? For svaret var da som
oftest: Nei, Far! Ikkje ein Tannar (tresplint), ikkje så møkke
I kan
stake tanna Jeres me!
Også en og annen drivkval fortsatte å komme inn, selv om
det blei
mindre med fangst i Nordishavet. I 1822 blei en kval oppberga til
Vannvåg, avspekka og auksjonert. Prisen var nå 16 spesiedaler
per tynne
kvaltran. I 1847 gav en kval i Burøysund 28 tynner spekk, som
også blei
solgt ved auksjon. Småkvalfangsten blei fortsatt drevet av
sjøsamene, bl.a. i Karlsøy og Tromsø prestegjeld,
men synes å ha vært i
tilbakegang i 1820-åra, visstnok p.g.a. mindre mengde av kval.
Fuglefangsten var især knytt til de to store fuglefjell, selv
om
litt fugl også blei fanga utenom. Steen fortalte i 1829 at ærfugl
blei
drept på reiret, og det blei skutt noe grågås om
våren. Ellers blei
gåsa gjerne opprodd på havet i fjærfellinga og fanga.
Sør-Fugløy blei fortsatt forpakta under Nord-Grunnfjorden
til 1838,
men Trane hadde problem med å holde oppsyn med øyene,
så utbyttet var
mindre enn før. I 1804 fredlyste han Hattøy med Storemekta
og
Sør-Fugløy. Likevel heitte det at fangsten var betydelig,
både i 1812 og
1835. Fra 1839 blei Hattøy og fuglefjellet bygsla på ordinær
måte av
Johan Thommesen på Hersøy. Både Trane og Thommesen
dreiv fangsten her
ute ved egne folk.
Også Nord-Fugløy blei forpakta av private. Hans Figenschou
Lockert
og enka i Vannvåg var forpaktere fra 1805 til 1810, og fredlyste
øya i
1805. Deretter ser det ut til at proprietæren selv tok seg av
fangsten.
I 1811 hadde han oppsynsmenn her ute, som skulle sørge for å
ta
tiende av det folk sanka av egg eller fanga av fugl. Øya blei
nå
også fredlyst, og ingen fikk fange uten tillatelse.
I 1834 blei øya forpakta for 5 år av 3 menn fra Nord-Lenangen
mot 8
spesiedaler årlig,trulig gamle fangstfolk. I 1840 blei øya
forpakta av
gjestgiver Dreyer på Karlsøy, som i 1846 kjøpte
øya av Hagens bo. Han
fredlyste øya på nytt i 1850.
I 1800 var den svenske reisende Forsstrøm på besøk
på Nord- Fugløy
8-10. juli, og beretter at en fastboende same med sønner dreiv
fangst i
fjellet. Fangsten var ellers en slags allmenningsfangst, der folk fanga
mot å gi andel i utbyttet. Fra rettssaker i 1803 og i 1806 ser
vi at
folk fra Nordeidet og Nord- Lenangen prøvde å drive fangst
uten
tillatelse. Det kom folk hit ut både fra Karlsøy, Lyngen
og Skjervøy,
især sjøsamer, og både kjøttet og fjæra
var ettertrakta.
Alle omtaler den livsfare fuglefangerne utsatte seg for. Capell
Brooke fortalte i 1820 at 2-3 mista livet hvert år, og i kirkebøkene
kan vi finne adskillig med dødsfall, både fra Karlsøy
og Skjervøy. Den
25/6 1839 omkom f.eks en mann fra Nikkeby i Skjervøy, og 19/5
1849 en
17 års gutt fra Burøysund. Vi hører og om folk
som så vidt overlevde
fall.
I en avisartikkel i 1839 fortalte Jønsberg at sjøsamene
gikk opp
overalt på øya, især på vestsida, og brukte
tau både til opp- og
nedstigning. Til fottøy brukte de komager, som ikke glei så
lett i
fjellet. De gikk da så høgt at de hverken kunne sees eller
høres fra
sjøen. En tur tok da gjerne ett døgn. De fanga både
lunde, alke og
lomvi.
Om fangstmetodene forteller Steen i 1829 fra begge fuglefjell at
skyting ikke var vanlig. Fuglen blei slått ihjel under flukt
med lange
stenger fra utstående fjellnabber, en metode som vi veit bare
passer
for fangst av lunde. Ellers blei fuglen trekt ut av fjellhulene med
krok eller slått i hjel inne i de store fjellhuler. Det blei
og spent
ut fiskegarn i urene, og på Sør-Fugløy blei dessuten
fanga med not. Fra
ei fredlysning av Nord-Fugløy i 1852 heiter det også at
endel
almuesfolk hadde begynt den fordervelige skikk å fange fugl i
garn på havet. Denne metoden blei nå forbudt. Med dette
har vi
dokumentert alle de fangstmetoder som vi kjenner fra fuglefangsten
fra
seinere tid.
Steen anslo i 1834 mengden av fjær fra de to fuglefjell til mellom
50 og 60 våg årlig, noe som kan tilsvare en fangst på
mellom 46.000 og
55.000 fugl. Dette ligger noe under de tall vi tidligere har beregna
for 1700-tallet på basis av fjæreksporten på Bergen.
Den gamle skyldsettinga av Nord-Fugløy på bare 1 pund fra
1723, må
skyldes at fuglefangsten her enda ikke var kommersialisert, d.v.s.
overtatt av rikfolk. Dette tilsvarte av skyldverdien av
Hattøy med Sør-Fugløy. I 1838 blei den nye skyldverdi
satt til 1-3-16,
noe som betyr en stor auke. For Hattøy (med Mekta og Sør-Fugløy)
var
den gamle skyldverdi på 2 våg, noe som avspeiler den gamle
kommersielle
kobbefangst, som nå var svært redusert. Her blei skyldverdien
i 1838
satt til bare 0-0-21, d.v.s. bare 10 % av skyldverdien i
Nord-Fugløy.