12. Handel, håndverk og samferdsel

Fra handel til krohold

I 1800 satt der priviligerte gjestgivere på Kvitnes og i Nord-
Grunnfjord, og begge var fortsatt jekteskippere. På Hansnes, Vannstua
og i Vannvåg var handelen lagt ned, men Hansnesjekta gikk enda 2-3 år.
På Vannstua blei handelen rettnok gjenopptatt i 1801 av gjestgiver
Søren Christian Hegelund, men lagt ned for godt da han døde året etter.
I tillegg hadde gjestgiverne i Oldervik, Jøvik og Kjosen (Kobbenes)
kunder i vårt område.

Der må ha vært en viss handelsoptimisme ute i distriktet i
begynnelsen av 1800-tallet, både før og etter krigstida, før handelen i
Tromsø by begynte å merkes for alvor. Det var likevel ikke så mange av
nyetableringene som blei varige. Unntaket gjelder helst Finnkrokan og
Karlsøy. For Karlsøy har det nok sammenheng med stedets sentrale
beliggenhet, og at Karlsøy egentlig erstatta Hansnes som handelssted.

I Finnkrokan etablerte gjestgiver Johan Armauer seg i 1802, og her
varte handelen ved til midten av århundret. Armauer trakk kunder også
fra vårt område, især fra Langsund, og synes å ha hatt adskillig
omsetning, til tross for det nære naboskap med byen.

I 1805 kom gjestgiver Anders Rasch til Karlsøy, og fikk av
godseieren bygsla et lite stykke jord i Været, av det området som
egentlig var reservert for kirkestuer. Rasch var fra Eidet i Maursund,
og var bror av gjestgiver Henrik Rasch som etablerte seg på Skjervøy i
1799. Før han kom til Karlsøy, hadde han vært betjent hos gjestgiver
Hans Klæboe på Lyngseidet, som var hans nevø. I 1824 flytta Rasch vekk
fra Karlsøy, etter en rekke stridigheter og rettssaker, som vi skal
omtale nærmere i forbindelse med sogneprest Steens kamp mot
gjestgiverne.

Etterfølgeren var Johan Buck fra Bodø, som dreiv gjestgiveriet her
1824-31. Ved hans tiltredelse blei tomtekontrakten gjort til et
arvefeste , der retten til tomta var betinga av at leieren dreiv
handel og gjestgiveri med privilegium.

I tida 1831-61 var dansken Mathias Dreyer gjestgiver på Karlsøy,
etterfulgt av Hans M. Høegh fra Kristiania (1861-67). Han flytta da til
Lyngseidet, seinere Maursund. Den neste gjestgiver, Adolf M. Helberg,
skal vi omtale i neste periode.

Det kom også et godt tilløp til å gjenskape Rødgammen som
handelssentrum i vestre Helgøy. Her etablerte Andor Hansen Hors fra
Kjosen seg som gjestgiver i 1804. Han var tippoldebarn av Hans Hansen
Horsens i Stakkvik. I 1807 skaffa han seg jekt og seilte noen år på
Bergen. I 1810 kjøpte han seg eiendom i Tromsø, og etablerte seg som
byborger der. Det ser ut til at han flytta for godt fra Rødgammen i
1811.

I 1815 blei Horst etterfulgt som gjestgiver av skippersønnen Jens
Trane fra Nord-Grunnfjord, med privilegium fra 1816. Jens Trane gav opp
handelen i Rødgammen i 1829, og flytta heim til Nord- Grunnfjord, der
han døde i 1833. Dermed var stedets handelshistorie slutt for godt.

De to siste gjetsgiverier som kom, var Burøy og Torsvåg, og begge
blei nærmest episoder. Til Burøy kom Wilhelm Thom'søn i 1814 fra
Tromsø, sønnesønn av sorenskriveren i Finnkrokan. Han fikk
gjestgiverbrev i 1816. Han eide også et lite jordegods på Vanna. Han
tapte handelsretten alt i 1818, og døde etter er uhell i 1822.

I Torsvåg etablerte byborger Lorents Skancke i Tromsø, forøvrig
svigersønn til gjestgiver Trane i Grunnfjord, en sommerhandel i 1820.
Han hadde bare interimsbevilling, d.v.s. midlertidig bevilling. Den
største handelsvirksomheta ser ut til å ha bestått i salg av noen
tynner brennevin årlig av en handelsbetjent til fiskerne i
sommersesongen. Ca 1826-27 var gjestgiveriet her avvikla.

Også på Reinsvoll blei det arbeidd blant Indalfolket for å få til
et gjestgiveri ca 1820 til erstatning for Karlsøy. Det framgår at Søren
Indal i 1817-18 blei dratt for retten og anklaga for ulovlig handel,
men frikjent. Bak klagen stod gjestgiver Rasch på Karlsøy. Av
vitneprova ser vi at Søren nok ikke var så heilt uskyldig. Både tobakk,
brennevin og matvarer var blitt omsatt, bl.a. til folk fra Vanna,
Langsund og fastlandet. Han hadde til og med ei bu som blei kalt
krambod . Endel av brennevinssalget var kamuflert som gave eller
gjenytelse for kokfisk .

Ca 1830 var da både Burøy, Torsvåg og Rødgammen ute av dansen. Av
de nye stod bare Karlsøy igjen, og av de gamle eksisterte fortsatt
Kvitnes og Nord-Grunnfjord. Disse 3 stedene blei da de eineste
handelssteder eller gjestgiveri hos oss til i 1870-åra.

I Grunnfjord skjedde imidlertid også oppbrudd. Peder Nilsen, som i
1834 overtok etter gamle Rasmus Trane, fikk i 1836 tillatelse til å
flytte handelsretten over til kirkestedet Helgøy. Almuen hadde da på
tinget erklært at de ønska slik overflytting, og Nilsen var villig,
fordi Helgøy lå meir sentralt til i sognet etter at Rødgammen var falt
ut. Dermed hadde begge kirkesteder fått sine gjestgiveri.

Peder Nilsen dreiv Helgøy til han flytta til Tromsø i 1859. Da kom
handelsmann Andreas Sjølie fra Gausdal hit med 2 søsken for å drive
handel, men var her bare ei kort tid. I 1862 kom så Hans Figenschou fra
Hessfjord, Helgøykongens far . Han skal vi omtale i neste periode.

På Kvitnes fortsatte gjestgiveriet under Peter Harboe Holst til
1807, da enka Martha Margrethe Hegelund selv tok tøylene. I 1836 blei
gjestgiveriet overdratt til sønnen Hans Figenschou, som satt med stedet
til han døde i 1879.

I mellomtida hadde den nye by, Tromsen som den blei kalt enda
i 1830-åra, begynt å gjøre seg gjeldende. Almuen hadde alt under krigen
begynt å sende sine varer til Tromsø, men det var først i 10-året
1825-35 at byen var blitt høyst nyttig for distriktet, som Steen
utrykte det, med stigende tilførsler og konkurranse. Dette fikk da de
lokale gjestgivere føle, ved at en stor del av lokalhandelen og
utredninga gikk over til kjøpmennene i Tromsø. Fraktefarta på Bergen
hadde de tapt for godt i de første etterkrigsår. De lokale handelsfolk
blei for en stor del sittende igjen som kroholdere.

På Karlsøy ser det ut til at det gikk tungt med handelen heilt til
i 1840-åra, og det var først under Høegh i 1860-åra at stedet oppnådde
noen særlig velstand. Rødgammen, Torsvåg og Burøy kom aldri riktig i
gang. Handelen på Helgøy ser ut til å ha vært svært beskjeden under
Peder Nilsen, og Kvitnes gir ingen inntrykk av blomstring i perioden.
Den gamle fjordsamiske handelsbasis synes ikke å ha betydd stort
lenger, selv om Sørfjord ikke hadde noe eget handelssted. Tvert imot
satte folket i fjorden seg imot å få en gjestgiver her i 1838.

Et visst uttrykk for handelen finner vi i de avgifter som var lagt
på gjestgiverhandelen. Mest betalte Buck på Karlsøy, med 16 spesiedaler
(1824), Peder Nilsen i Nord-Grunnfjord og sia Helgøy betalte 10, og
Kvitnes betalte 8 (1836). Vi skjønner da Hans Figenschou sitt hjertesukk
over at Kvitnes lå så usentralt for krohold i forhold til Karlsøy, som
hadde si største omsetning i forbindelse med kirkehelgene. Tidligere i
århundret hadde Kvitnes ligget på topp, med 16 daler, Karlsøy hadde 14,
Rødgammen 10 og Grunnfjord 8 daler, men her var skipperskatt inkludert
for Kvitnes og Grunnfjord.

Størrelsen på handelsanlegga ser vi ut fra salgssummene, som var
forbausende lik. Karlsøy var verdsatt til 1000 spesiedaler i 1825 og
950 i 1831. Grunnfjord var overdratt for 1000 spesiedaler i 1834, men
hadde i tillegg et tyngende kår til Rasmus Trane. Helgøy gikk for 1100
spesiedaler i 1859. For Kvitnes finnes ingen tilsvarende anslag. Når da
Karlsøy i 1867 gikk for 3600 spesiedaler, tyder det på adskillig
oppgang under Høegh, kanskje og delvis under Dreyer.

Generelt kan det se ut til at gjestgiverne i området forsøkte å
erstatte tapet på handel og jektefart med større vekt på krohold og
utskjenking. Vi ser at Rasch var snar med å skjenke sine kunder når de
kom på handel. Tobakken var tydeligvis også en viktig vare. De gamle
klager over bruk av kreditt til luksusforbruk, slikkerier og brennevin
holdt seg. Den som målbar kritikken mot gjestgiverhandelen med størst
konsekvens, var sogneprest Steen. Dette skal vi omtale i et eget
kapittel.

Forholda på Kvitnes får vi et klart inntrykk av fra brev datert
26/1 1867 fra Hans Figenschou. -- her er merkelig fattigdom blant
folkene her. -- Med handelen her er det aldeles dødt og stille. Jeg har
blott anledning til at utkreditere mel til folk som risikerer at sulte
ihjel på aldeles må få, til noen mot sikkerhet i kreaturer. -- Men hvor
skal man hen, jeg blir rørt av medlidenhet, må jeg hjelpe også de
utakknemmelige. -- Således er det med min handel, det går tilbake med
meg i alt . Trulig er det et uttrykk for svak handel når sønnene blei
sendt på regulært sesongfiske. I april 1856 finner vi dem på vårfiske i
Gjesvær i Måsøy, i februar 1857 i Hopen i Lofoten.

Også selve handelsanlegga synes å ha blitt redusert i perioden.
Hvordan handelsanlegget i Nord-Grunnfjord så ut i 1834, da Nilsen
overtok, har vi god oversikt over. Trulig var det lite endra sia
stormaktstida på slutten av 1700-tallet. Her var våningshus, matstue, et
hus med 2 stuer under ett tak og kjøkken og bu i mellom, et stort og et
lite naust, krambu, stor skjeltra skjå ved sjøen, bakerhus, tømra bu
ved våningshuset, ny fjøs, 2 gamle fjøs under ett tak, 2 skjeltra
høylader, hestestall, 2 buer, 2 små skjåer, ialt 18 adskilte bygninger.

Da handelsstedet flytta til Helgøy i 1836, blei det bygd nytt stort
våningshus i 2 etasjer. Her var i 1859 også bårstue, fjøs, høyskjå,
vedskjå, 2 naust, krambu, stabbur, i alt 9 hus. Anlegget var altså
betraktelig mindre enn i Nord-Grunnfjord.

På Kvitnes bygde Hans Figenschou nytt, stort våningshus i 1825, og
fra før stod Holstfamiliens våningshus fra 1790-åra. Ellers veit vi
ikke stort om bebyggelsen her før i slutten av 1800-tallet.

På Karlsøy blei bygd et mindre våningshus av Rasch, som blei omgjort
til bårstue da et nytt og større våningshus kom opp. Dette våningshuset
blei solgt til Kopperelv i Langsund, da Helberg etablerte seg og bygde
nytt. På det eldste handelssted nemnes pakkhus og krambu, men
bebyggelsen synes ellers å ha vært beskjeden. Her var heller ikke noe
jordbruk som trengte egne bygninger.
 
 

Gjestgiverhandelen

Gjestgiverprivilegiene tillot både bondehandel og krohold.
Bondehandelen omfatta bl.a. fiskeredskap, fødevarer, kledevarer, tobakk
etc. Kroholdet bestod i å selge brennevin i smått. Dessuten skulle det
drives egentlig gjestgiveri, d.v.s. overnatting og bevertning. Det var
tillatt å brygge øl, men ikke å brenne brennevin.

Så mange reisende var det knapt som trengte til overnatting og
servering. En av de få vi veit om, var engelskmannen Capell Brooke i
1820. Han var vel fornøyd og gav stjerne eller utmerkelse til
gjestgiverne både i Tromsø, Finnkrokan og Karlsøy, mens Loppa
gjestgiveri bare var nokså godt, og Havøysund slett. På Karlsøy tok han
likevel inn i prestegården.

Privilegiene var ikke bare rettigheter, men også plikter. I 1834-36
påla f. eks. privilegiebreva gjestgiverne i Grunnfjord og Kvitnes å
være forsynt med et lager av nødvendige varer, som det skulle inngis
oppgave over 2 ganger i året. Gjestgiveren blei også pålagt å være
forsynt med godt øl for utsalg til almuen. Gjestgiveren på Karlsøy var
fra 1824 pålagt tinghold. Fra 1804 var gjestgiverne pålagt å være
forsynt med såkorn for uår, og fra 1816 skulle noe såkorn og settepotet
avleveres til bygdemagasinet i Tromsø når privilegiebrevet blei gitt.
Dette dreide seg om 2-3 tynner korn, og var enda aktuelt i 1836 for
Kvitnes.

Privilegiene var behefta med årlig avgift til statskassen,
varierende etter antatt omsetning og fortjeneste, fra 8 til 16
spesiedaler.

For Rødgammen har vi bevart privilegiebrevet fra 1804, og da det
var nokså likt de øvrige, skal vi her gjengi litt av innholdet. Andor
Horst fikk nå tillatelse til å holde et gjestgiveri og de reisende
såvelsom andre, med fornødne logementer (losji), samt spise- og
drikkevarer til nødtørftighet, og for en billig betaling samme steds
betjene, så og tillike der falholde (selge) kledevarer og fiskeredskap
med videre, som av bonden søkes og denne til sitt bruk nødvendig
bruker . Kroholdet skulle ikke være til tidsspille for bonden, og på
lørdager skulle det ikke skjenkes brennevin lenger enn til middag.
Horst skulle også være forsynt med 2 tynner godt såkorn.

Det var forbud mot å drive russehandel, men dette blei det
tydeligvis ikke sett så nøye med, i allefall ikke i nødsåra. I 1818
blei forbudet opphevd, og vi kan se at russehandelen har vært viktig
for gjestgiverne i 1820-30-åra, både for Karlsøy, Kvitnes, Grunnfjord
og Rødgammen.

Det er uvisst hvor mye ordinær handel og utredning gjestgiverne
dreiv i denne perioden. Det er tydelig at de dreiv noe oppkjøp av
tørrfisk og tran, men trulig var råfiskkjøp enda ikke aktuelt. Den
tørrfisken som gikk til russen, kom jo i alle fall fra fiskerne, likeså
det som gikk av tørrfisk og tran til Tromsøkjøpmennene som betaling for
mottatte varer. I allefall Dreyer på Karlsøy synes å ha drevet noe
kreditthandel eller utredning fra ca 1840.

Bare gjestgiveren på Kvitnes synes fortsatt å ha tatt litt varer
fra Bergen. Både Rasch og Buck hadde sine hovedleveranser fra Jackhelln
i Bodø. Buck fikk i 1825 varer fra Bodø for 622 spesiedaler. De fleste
fikk noe varer fra Tromsø, som sukker, kaffe, lerret, kjerra, mel,
såpe, sirup, mjød og brennevin. Således fikk Rasmus Trane 2 tynner
brennevin fra Poul Hansen både i 1819 og 1820. Også Rasch og Buck tok
adskillig med mjød og brennevin fra Poul Hansen. De største varekvanta
fikk Mathias Dreyer fra kjøpmann Chr. Dreyer i Tromsø, som trulig var
hans hovedleverandør, og dessuten i nær slekt, visstnok broren.

Når det gjelder kredittforholda for gjestgiverne, synes de fleste å
ha vært avhengig av tilført kapital. I hvertfall endel av denne
kapitalen kom fra vareleverandørene. Rasch veit vi hadde en gjeld til
Jackhelln i Bodø på 183 spesiedaler i 1824. Hans ettermann Buck
utstedte i 1828 en pantobligasjon på 769 spesiedaler til Jackhelln, men
dette inkluderte også en gammel, overført gjeld på 160 spesiedaler som
Buck tidligere hadde hos Meiniche & Sønner (i Bergen?). Rasmus Trane i
Nord-Grunnfjord og seinere Peder Nilsen på Helgøy blei finansiert av
kjøpmann J. C. Berg i Tromsø, som hadde tilgode av dem 1000
spesiedaler. Mathias Dreyer på Karlsøy nytte en kreditt hos Chr. Dreyer
i Tromsø på 1300-1400 spesiedaler i 1840- åra. Han henta dessuten
kapital fra Det Nordlandske kirke- og skolefond, fra en
brennevinskasse, fra den lokale kirkekasse og legatmidlene i Helgøy.
Thom'søn på Burøy hadde i 1814 opptatt et lån hos Poul Hansen i Tromsø
på 1200 riksbankdaler, og stod ved booppgjøret i 1825 med en gjeld på
249 spesiedaler. Til delvis dekning for dette fikk Poul Hansen nå
utlagt 3 gårder på Vanna, men tapte likevel 11 daler. Figenschouene på
Kvitnes synes nå som seinere å ha vært selvforsynt med kapital. Det
eineste vi veit om, var en driftskreditt på 52 spesiedaler fra Chr.
Dreyer i 1848.

Vi har få opplysninger om hvordan fraktefarta blei drevet atterat
jektene slutta å seile. Trulig tok gjestgiverne varene fra Tromsø med
egne båter, og behovet blei mindre for fraktfart, etterhvert som almuen
gikk over til direkte handel med Tromsøkjøpmennene. I 1857 hører vi om
et fartøy De tvende Jomfruer fra Vannstua, som trulig tilhørte
Johan Holst. Det kan ha vært en slagbåt eller tendring. Trulig blei det
slutt med å holde fraktefartøy lokalt, etterhvert som det blei mindre
behov for å frakte varer, og man gikk over til råfisksalg både i
Lofoten og Finnmark.

For Kvitnes har vi likevel etpar opplysninger om at noe varer blei
henta sørfra eller sendt sørover. Fra 1849 er bevart et konossement
eller fraktbrev over ei ladning varer, som kom med Sønnernes Haab
av Sandtorg fra Bergen til Tromsø i juni og derfra trulig blei henta
heim av Hans Figenschou. Det var 6 tynner byggmel, 2 tynner brennevin,
1 fustasje sirup, 2 tynner gryn, 1 kasse kandis og våg hamp. I
1856 hører vi at Hans sendte varer til Tromsø i april for videresending
med jekt derfra, og vi hører at det også var aktuelt å sende varer til
Bergen med Maursundjekta, som fortsatt gikk til Bergen, som den eineste
fra Nord-Troms. Det kan se ut til at de priviligerte gjestgivere
dreiv en meir hardhendt politikk overfor utredere og andre som dreiv
småhandel uten gjestgiverprivilegium. Steen opplyste i 1834 at
velstående almuesmenn som hadde utrusta naboer til fiske, var blitt
anmeldt for ulovlig handel, selv om slik utredning bare var skjedd av
velgjørenhet . Vi ser at Søren Indal på Reinsvoll blei anmeldt for
ulovlig handel i 1817 og Johan Thommesen på Hersøy i 1838, men vi veit
at begge selv var ute etter slike privilegier. Mye kan tyde på at den
gamle forma for naboutredning blei hemma av gjestgiverne, slik Steen
påstod, og at den tok slutt i løpet av perioden. I stedet fikk vi ei
meir profesjonell utredning, i første rekke knytt til kjøpmennene
i Tromsø.

Fra etpar rettssaker i 1818-19 kan vi se at der har vært noe
opposisjon mot gjestgiverne fra almuen si side. Rasmus Trane i Nord-
Grunnfjord og sønnen Jens i Rødgammen blei da anklaga av folk fra
Vannereid og Hamre for å ha mangla nødvendige forsyninger de foregående
år. Klagene viste seg imidlertid å være dårlig fundert, og endte med
frifinnelse. En gang var det mangel på rugkavring det dreide seg om, en
annen gang var det bare byggmel å få, og en gang blei en mann nekta
kreditt til mel, selv mot pant.

I forbindelse med at fiskeoppkjøp i Finnmark var blitt vanlig, kan
vi se at fartøy på tur nordover i 1818-19 stoppa på Reinsvoll, og dreiv
handel både med Reinøyfolk og gjestgiver Rasch. Det er likevel uvisst
som slik handel hadde noe omfang.

Som før foregikk mesteparten av handelen gjennom kreditt og
postering i handelsbøkene, og det kan se ut til at kontanter fortsatt
var mangelvare. Med russehandelen, og kanskje også som følge av
kornmangelen i nødsåra og det problematiske pengesystem, kan det se ut
til at mel for ei tid kom til å erstatte tørrfisken og pengene som
verdimåler.

Da Steen i 1816 kjøpte tømmer til prestegården, heitte det at
tømmeret hadde kosta 13 tynner rug og 20 tynner bygg, som visstnok
utgjorde den konkrete betalinga. Samtidig blei det sagt at selve
transporten ville koste 50 våg mel, noe som virker som et reelt
verdimål. I 1818 avtalte en kunde hos Poul Hansen at han for 1
tynne tran skulle få en pris av 11 våg mel per tynne. Med utviklinga av
russehandelen var det ellers matta eller melsekken som blei et
velkjent verdimål.

Hva slags penger som var i omløp, kan vi se når kirkeblokka på
Helgøy blei åpna, og innholdet telt opp. I 1824 fantes f.eks følgende
der:

2 spesiedaler i kopperskillinger 2 ort i kopper 1 stykker 2 ort
i røsseslanter 1-1-13 spesiedaler i sølv 1-1-0 spesiedaler i
bancho

I dette selskapet er russemynten det mest interessante. Det
viser at det var for lite skillemynt i omløp, slik at russepengene blei
akseptert og gitt en viss kurs i det lokale pengesystem, her omtalt som
3 skillingsstykker . Slike russepenger veit vi var i stort omløp
i Finnmark på denne tida. 1-1-0 i bancho peiker mot meir moderne
omsetningsformer, med papirpenger.
 

Sogneprest Steen og gjestgiverne

Alfred Eriksen var ikke den første sogneprest som ut fra et sosialt
engasjement kom i tottene på de lokale handelsmenn. Den første var
sogneprest Steen, som kom i embedet i 1813, og virka i 22 år.

På Karlsøy fikk han hurtig øynene opp for de uheldige sosiale sider
ved å ha en gjestgiver med krohold og skjenkerett så tett ved kirka.
Hit kom almuen i store mengder til de store kirkehelgene, og kunne bli
liggende værfast i mange dager. De blei da frista fra krambua til
drukkenskap og klatteraktighet , og især blei ungdommen forført
til slikt, sa Steen. Det hendte jevnlig at folk, især fra Sørfjord,
var så drukne når de var ved kirke, at de måtte nektes alterens
sakramente, og mange bivånte gudstjenesten med betyngede hoder ,
opplyste Jønsberg i 1839.

Det var tydeligvis muligheta for brennevinssalg og krambusalg til
almuen i kirkehelgene som var attraksjonen for gjestgiveren på Karlsøy.
Alt Kaurins husholderske, Ane Catrine Aalen, hadde sett mulighetene
her, og forsøkte uten hell å oppnå bevilling for å kunne selge matvarer
til almuen. Da spørsmålet dukka opp på nytt ca 1800, gikk Kaurin
sterkt imot at andre skulle få etablere seg her. Han klarte likevel
ikke å hindre at Anders Rasch i 1805 fikk utmålt tomt av proprietæren
og fikk offentlig bevilling. ret etter heitte det at Rasch bare var
forsynt med brennevin og tobakk. Det blei seinere stadig klaga fra
kirkas folk, bl.a. av bispen, over drukkenskap og usedelighet i
kirkehelgene i Kaurins tid.

Da Steen ankom i 1813, måtte han ta inn hos gjestgiver Rasch mens
han bygde opp prestegården. Det oppstod da snart konflikter og
rettssaker. I 1816 var konflikten i gang, etterat Steen mens han enda
bodde hos Rasch, hadde omtalt Rasch for å ha reist som løgner,
bedrager og æreskjender gjennom landet . Dette blei Steen dømt for i
1819, mens Rasch fikk en dom på seg i 1816 for ukvemsord mot Steen.
ret etter krangla de om oppgjøret for innlosjeringa av Steen hos Rasch
i åra 1813-15, foruten ei anna mellomregning. Rasch trakasserte også
Steen, ved å sende folk direkte fra gjestgiveriet til kirka, tydeligvis
i fordrukken tilstand.

Steen bestemte seg nå for å få Rasch fjerna fra øya. I 1816 blei
Rasch fradømt den tomta han hadde, p.g.a. at han ulovlig hadde tatt for
seg av skog, beite og andre herligheter som lå til prestegården. Rasch
ordna seg da med ny tomt, trulig ved en ny leieavtale med godseieren,
og i 1818 hadde han sine hus stående på ny plass. I 1818 blei han
imidlertid fradømt handelsretten, og dette var det verre å gjøre noe
med. Imidlertid klarte Rasch å trekke ut sakene ved appell til
overordna retter, og ved en Høgsterettsdom i 1821 blei en av dommene
opphevd p.g.a. formelle feil. Det ser ut til at handelen var delvis
nedlagt i denne tida.

Enda i 1824 satt Rasch på Karlsøy, og Amtmannen forlangte at han
skulle fraflytte stedet og rydde plassen. Det blei nå inngått forlik,
der Rasch gikk med på å flytte, men han fikk lov å la bygningene stå
for å kunne selge dem på stedet. Rasch flytta nå til Vannvåg, der han
satt i 1835, men uten å drive handel.

Gjestgivergården stod altså intakt, og Steen kunne derfor ikke
forhindre at det kom ny gjestgiver. Det var Joh. Chr. Buck. Han
overtok anlegget for 950 spesiedaler, og måtte dessuten løyse ut Raschs
gjeld hos Chr. Jakhelln i Bodø for 183 spesiedaler. Det blei nå
innskjerpa at Buck bare måtte skjenke til reisende, noe Rasch
tydeligvis ikke hadde tatt så nøye. Festeretten gjaldt bare hustomt, og
gjestgiveren fikk hverken rett til beite eller ved av utmarka.

Steen måtte i 1831 også se på at Dreyer etterfulgte Buck som
gjestgiver. Også nå inntraff konflikter, bl.a. om jaktretten. Etter en
seinere tradisjon skal Dreyer ha drevet ulovlig jakt om søndagen, og
hengt ryper på sakristidøra, som en personlig sjikane.

Det framgår at departementet hadde et videre syn enn Steen på den
nytte en gjestgiver kunne gjøre på Karlsøy, både i forbindelse med
tinghold, skyss-skifte, overnatting etc. De støtta derfor ikke Steen i
alle hans angrep.

Det må forøvrig medgis at Steen i kildene heller ikke gir noe
overbevisende inntrykk av romslighet og menneskelighet. Det ligger
ikke lite av overdrivelser i hans beskrivelser, og det står ikke til å
nekte at han virker smålig, gjerrig og retthaversk, både i forhold til
gjestgiverne og til menigheta, særlig i økonomiske forhold. Han kom da
også etterhvert i et spent forhold til menigheta, bl.a. ved utligning
av skole- og fattigskatt, utligning av innskudd til Norges Bank, og
innløsning av riksbanksedlene. Da han i 1845 hadde fått Knudsen til å
betale 15 spesiedaler for den råtne prestestua som han hadde
forært almuen ved avreisen, betalte kirkekassen rettnok beløpet,
men kommunestyret uttalte samtidig litt surt at det var mot at være
befriet for ettertiden at ha noe med presten Steen i den anledning at
bestille .

Steen innrømte forøvrig selv i 1865 at mangel på menneskekunnskap og
kjennskap til livsforholda i Karlsøy nok var ei årsak til striden med
Rasch, især etter fleire års behagelig omgangsliv i København,
som han uttrykte det. Han beklaga forøvrig at forholdet mellom prest og
meninghet hadde tatt farge av de mange verdslige oppgaver av økonomisk
art han hadde vært pålagt.

Det er da ikke rart at da Steen i 1835 blei forflytta til Bødø,
blei det dikta 2 smedeviser om han:

I Der er en prest i Norden, han Steen i navnet bær. Hans
røst er sterk som torden, mot fattigfolk især.

II Nu er luften ren, thi befordret er Hr Steen. To Djevle vi
er bleven kvit, hvortil Gud har bidraget sit. Af disse to er Hr Steen
naturligvis nummer en, og den gamle so, Evangeliets ko, er nummer to.

Etter tradisjonen skal det siste rimet være dikta av gjestgiver
Dreyer. Den gamle so han omtaler, er presteenka, madam Kaurin,
som heller ikke kan ha stått høgt i kurs. Under etterfølgeren
Jønsberg fikk også kirkestedet Helgøy sin gjestgiver, noe presten
tydeligvis ikke var særlig glad for. I 1841 satte han fram forslag på
amtstinget med lovforbud mot utskjenking i helgene på handelsstedene
nær kirken, eller forbud mot handel på kirkesteder generelt.

Den siste konflikt mellom prest og gjestgiver om kroholdet, finner
vi i 1865, mellom Kjelland og Høegh. Da måtte Høegh skriftlig forplikte
seg til ikke å drive utskjenking og handel med drikkevarer fra kl. 5
hver lørdag og helligaften, samt heile søndag og helligdager. I
motsatt fall måtte han betale 10 spesiedaler hver gang til
fattigkassen. Vi kjenner ikke bakgrunnen for denne avtalen.

Det interessante med konflikten er at Steen ikke bare var opptatt av
almuens edruelighet og moral, men hadde øye for det han oppfatta som
strukturelle misforhold ved handelssystemet. Han meinte at gjestgiverne
virka ødeleggende på almuens økonomi, ja beint fram utsugde almuen, og
var en del av grunnen til avtakende velstand i sognet. -- det er
meg ubekjent at noen gjestgiver har fremmet det omkring hans
handelssted liggende distrikts velstand i samme grad som sin egen --
, sa Steen i ei innberetning i 1834.

I denne innberetninga gav han ikke bare gjestgiverne det glatte
lag, men kritiserte også skarpt myndighetene, både amtmann og
regjering, som fremma gjestgiverstandens private interesser, nærmest
som en form for kameraderi. Og de fremma drikkefeldigheta ved å
kombinere ei uheldig handelsordning med krohold. Steen ville ha bort
gjestgiverne, og i stedet la reine bondehandlere ivareta nødvendig
handel og utredning av almuen.

Som eksempel på utsuging nemnte Steen gjestgiveren i Rødgammen, som
etter 3 år hadde samla seg så stor formue av sognets velstand at han
kunne kjøpe seg eiendom i Tromsø. Han forlot stedet i ruiner, da intet
meir var å samle. Også opprettelsen av gjestgiverier i Torsvåg og på
Burøy blei sterkt kritisert av Steen.

Det er da ikke rart at da gjestgiver Thom'søn på Burøy i 1822 omkom
under et fyllekalas, skreiv Steen i kirkeboka: Hans endeligt blev
likeså sørgeligt som hans levnet var forargeligt . Og visstnok med
rette!
 
 

Utrederen på Hersøy

I det økonomiske bildet i perioden er det få personer som skiller
seg ut. Gjestgiverne førte alle en nokså anonym tilværelse, og det er
heller ikke lett å få tak i andre foretaksmenn. Dette kan dels ha
sammenheng med at handelen generelt var flau , dels at økonomisk
aktivitet utenom gjestgiverprivilegiene var ulovlig, og måtte skjules
best mulig.

Etpar av de menn som likevel stikker seg litt ut, var Søren Indal på
Reinsvoll og Johan Thommesen på Hersøy. Også klokker Morten Hegelund på
Helgøy synes å ha drevet en viss aktivitet, som vi kan se ved at han i
1818 tok heim ei heil tynne brennevin. Søren Indal har vi omtalt i
andre sammenhenger, og sett at han bevega seg på kanten av det
tillatte, og stundom over. Her skal vi møte en annen av de
skjulte foretaksmenn i perioden, utrederen på Hersøy.

Gården Hersøy omfatta heile øya, og her var adskillig med
herligheter, som egg, dun og multer, foruten god innmark og beiter.
Tidlig på 1800-tallet møter vi her Ingebrigt Olsen Erdal. Gjennom
Bergenshandelen har han disponert adskillig med verdier, og drevet som
utreder. I 1815 drukna han sammen med sine 2 sønner. Enka Ane Martha
Christoffersdatter blei alt 1816 oppattgift med Johan Thommesen. Johan
var 32 år, og var trulig innflytter til Helgøy. Han levde til 1868, da
var han 85 år gammel.

Johan var alltid leilending, først under godseieren, fra 1847 under
J. C. Berg i Tromsø, som kjøpte øya. Den blei i 1869 kjøpt av den nye
bruker, Jakob Rasmussen. I tillegg bygsla Johan fra 1839
matrikkelgården Hattøy med kobbeveide og fuglefjellet, etter Rasmus
Trane. Også denne eiendommen blei i 1847 kjøpt av Berg.

Selv om Johan bygsla Hersøy og Hattøy, disponerte han såpass kapital
at han kunne kjøpe etpar andre eiendommer. I 1831 kjøpte han Nordskar
og i 1837 Sørskar av kirkegodset, for tilsammen 54 spesiedaler. Sørskar
lå nå øde, og blei trulig brukt som avlsgård. Her var også et godt
kobbeveide. I 1831 overtok Johan av den reinflokk som gikk
på Andammen, uten at vi kjenner antallet. Dette var gammel sjøsamerein.

Om Johans finansielle stilling, kan vi se at han pantsatte Sørskar
til Det Nordlandske kirke- og skolefond for 55 spesiedaler. I 1837
pantsatte han både Sørskar og Nordskar samt Skogsfjord, foruten hus på
Hersøy og Helgøy til kjøpmann Poul Hansen i Tromsø for 323 spesiedaler.
Trulig var det tale om kirkestue på Helgøy, mens vi ikke har kjennskap
til eiendommen i Skogsfjord. I 1841 blei det inngått forlik om gjelden.
Samme året pantsatte han Nordskar og Sørskar og husa sine til kjøpmann
J. C. Berg for 820 spesiedaler. Dette vitner nærmest om ei finansiell
krise hos Johan Thommesen, og at hans økonomi var kommet heilt ut av
styring. Det kan forklare at han i 1845 ikke klarte å skaffe kapital
til å kjøpe Hersøy og Hattøy, da de kom på salg.

Johan har altså satsa på både fuglefangst og kobbejakt, ved sia av
jordbruk og fiske. Men hans økonomiske aktivitet ser vi best ved å gå
til Tromsøkjøpmennenes arkiv. I tida 1820-37 finner vi han som en av de
beste kunder hos Poul Hansen. Han leverte adskillig med fiskeprodukt,
som tran, rundfisk, titling og sei, han leverte talg og bukkeskinn, og
oterskinn. Trulig var det fleire manns innsats som lå bak denne
produksjonen. De største enkeltposter eller leveringer kunne være
opptil 10 tynner tran og 90 våg rundfisk. Fangstprodukta fra Sør-Fugløy
finner vi ikke spor av i dette regnskap.

Vi ser og at innkjøpa har gått klart utover eget behov. En rekke
ganger er det innført poster på 1 tynne brennevin og 1 våg tobakk (18
kilo). Dette må han ha solgt videre, eller latt det gå inn i
utredning til drenger og naboer. Av rugmel finner vi poster på opptil
40 våg (740 kilo).

Omfanget av handelen ser vi klart av den kreditten han har nytt hos
Poul Hansen. Fra et nullpunkt i 1820 steig kreditten sakte men sikkert,
og var i 1828 75 spesiedaler, i 1831 145 spesiedaler. I 1834 var gammel
debet (skyld) 233 spesiedaler. Ved saldo i 1837 var den steget til 323
spesiedaler, som nøyaktig tilsvarer det pantsatte beløp. I 1842 var
kontoen her ikke særlig aktiv lenger, noe som trulig betyr overgang til
andre kjøpmenn, f. eks. J. C. Berg.

At Johan Thommesen har hatt ambisjoner om å drive det lenger enn en
vanlig fiskerbonde, ser vi av at han i 1836 søkte om
gjestgiverbevilling. Dette blei avslått, trulig fordi handelsretten i
Nord-Grunnfjord nå blei flytta vestover til Helgøy. Johan har likevel
fortsatt sin aktivitet, for i 1838 blei han bøtelagt med 10 spesiedaler
for ulovlig handel.

I 1865, da Johan var blitt enkemann på 78 år, dreiv han fortsatt
gården, med taus og dreng, og hadde 3 kyr, 7 sauer, 11 geiter og 2
svin. Men der var nå 3 andre familier på øya, så han brukte bare endel
av gården, og hadde tydeligvis trappa ned den øvrige aktivitet også.
 
 

Tromsø og Karlsøy

Det gikk raskt å skifte ut Bergen med Tromsø. Men Tromsø kunne
aldri heilt ut erstatte verdensbyen, med sitt internasjonale kulturpreg
og livlige handelsforbindelser utover i Europa. I forhold til Bergen
var Tromsø som en landsby å regne. Ca 1820 hadde byen bare 550
innbyggere, og enda i 1850 var befolkninga i Tromsø bare vokst til 2400
innbyggere.

Likevel blei Tromsø viktig nok. Herfra kom mesteparten av den
kapital som trengtes, her fikk fiskerne utrustning, og hit gikk en stor
del av lokalhandelen, noe som naturligvis hang sammen.

Tromsø hadde i allefall en fordel framfor Bergen, og det var
nærhet. Det tok bare timer, eller i det meste en dag eller så, å seile
eller ro til byen. En bytur var derfor overkommelig når man lysta, men
blei helst foretatt i sommerhalvåret. Nå trengtes ikke de store
kapitalkrevende jekter, som tok en del av mannfolka vekk fra bygda i
den beste arbeidstid i året. Nå kunne hver familie, eller etpar naboer,
utruste sin egen Tromsøekspedisjon med egne båter.

Noe som trulig også var viktig, var at kvinnfolka kunne være med og
få del i de adspredelser og impulser et bybesøk kunne gi anledning til.
Til Bergen kom ingen kvinner!

Tromsø var da også, tross sin ringe størrelse, en by med et livlig
og internasjonalt preg i denne periode, noe som fremheves i de mange
reiseberetninger vi har. Byen hadde et omfattende borgerskap, med 15-20
handelshus ca 1820, for en stor del rekruttert fra utlandet. Det blei
drevet markedshandel på Finnland og Sverige. Fra utlandet kom mange
skip, likesom byen hadde sin egen utenriksflåte. Handelshusa stod i
direkte kontakt med firmaer i Archangelsk, København, Altona,
Flensburg, Bremen, Rostock, Amsterdam, Dortrecht m.m. Dette
internasjonale preg kommer klart fram i de bevarte forretningsarkiv,
med en livlig korrespondanse på fleire språk i øst og sørvest. Trulig
har Tromsø by aldri vært så internasjonalt prega som under
oppbyggingsfasen i første halvdel av 1800-tallet.

I andre halvdel av 1800-tallet utvikla Tromsø seg meir i retning av
en provinsiell embeds- og borgerby. Samtidig førte utviklinga av de
lokale Nessekongene til at Karlsøyværingenes handelsmessige og
kulturelle kontakter med Tromsø blei sterkt redusert.
 
 

Byhandel

Ikke før var Bergensfarta opphørt, før fiskerbøndene i Karlsøy
hadde funnet seg nye, stabile handelspartnere i de store handelshus
som utvikla seg i Tromsø fra 1815-20. Fra fleire av disse firmaer, som
A. Ebeltoft, Poul Hansen, Dreyer, Killengren og Aagaard er det bevart
tildels omfattende forretningsarkiv. Her kan vi gå inn og finne våre
sambygdinger rikelig representert. Genrelt var det tale om et
varebytte, med lite bruk av kontanter, og det er derfor lite eller
intet av samhandelen som ikke er dokumentert i protokollene.

Fra andre kilder, som forliksprotokoll og panteregistre, kan vi se
at også andre kjøpmenn, som Chr. Wadel, J. C. Berg, Skancke, Fochsen,
Mack, hadde mange kunder hos oss. For disse firmaer finnes ikke bevarte
arkiv.

Allerede fra 1814 kan vi finne Karlsøykunder både hos Poul Hansen og
Ebeltoft. I 1814 var gjestgiver Thom'søn i Burøysund, Rubbert Mortensen
(Hegelund) på Selnes og pastor Steen kunde hos Poul Hansen, i 1815 kom
Johan Hysing Grimlund på Vannstua og gjestgiver Rasch, i 1816 Hans
Andersen og Anders Hansen på Ullsnes og Hans Henrik Bugge på Jegervatn.
Særlig aukte det på fra 1818, og allerede i 1820 hadde Poul Hansen ca
60 kunder i Karlsøy.

Samhandelen var basert på fleire, regelmessige besøk i Tromsø per
år, der kunden selv brakte og henta varene. Mange av fiskerbøndene kunne
stå i samhandel med samme firma i lange tidsrom, tildels over
generasjoner. I 1856 var f. eks. Johan Peder Helenertsen, Rødgammen,
kunde hos Ebeltoft, i 1883 stod enka i bøkene. I 1820 var Abraham og
Peder Figenschou i Hessfjord kunder hos Poul Hansen, i 1855-57 stod
etterkommere Peder og Jeremias i bøkene.

Iforretningsbøkene kan vi studere i detalj deres forbruksvaner, med
brennevin, tobak, kaffe, mel, gryn og klær som viktige varer, og vi
møter deres produksjonsliv i form av fiskevarer og jordbruksvarer. Ikke
minst får vi innblikki deres kreditt- og gjeldsforhold, ved at de
fleste var avhengig av sin kjøpmann for driftskreditt i fisket og for
forbrukskreditt, tildels og for kapital.

Totalt er det ikke få Karlsøyværinger vi finner i Tromsøkjøpmennenes
arkiv, ja kanskje har de aller fleste hatt samhandel med byhandlerne,
når vi tar i betraktning de firmaer vi mangler oppgave fra.

Til dels ser det ut til at de ulike firmaer har spesialisert seg på
enkelte områder innen prestegjeldet, noe som kan bety at handelsmennene
meir eller mindre stilltiende har delt området mellom seg. Aagaard
hadde f. eks. sine kunder hovedsakelig i Reinøy- Ringvassøyområdet.
Killengren-kundene var konsentrert om Lanes, Nord-Grunnfjord,
Fagerfjord, Mikkelvik, Nordskar og Vannvåg. Poul Hansen hadde noe meir
spredning, men sine faste kunder hadde han i det midtre området, især
Nordeidet, Hessfjord, Hansnes og Nord- Grunnfjord. Ebeltoft hadde
opprinnelig en klar konsentrasjon om fastlandet, især
Nord-Lenangsbygdene, men med utflytting herfra fikk han endel kunder på
Fugløy, Skipsfjord og vestre Vanna. Han fikk også etterhvert endel
kunder på Gamnes-Lanes. Det området som synes dårligst dekt, er ytre og
østre Vanna. Dette kan skyldes at de Tromsøfirmaer vi mangler
opplysninger om, hadde endel av sine kunder her.

Etter dette kan vi skjønne at det blei lite handel igjen for de 3
lokale handelsmenn. Tildels finner vi dem også igjen som kunder hos
Tromsøkjøpmennene. Således var både Thom'søn, Rasch, Buck, M. Dreyer,
Hans Figenschou, Rasmus Trane, Jens Trane og Peder Nilsen kunde hos
Poul Hansen, men ingen med særlig store poster. Hos Chr. Dreyer var
Hans Figenschou og Mathias Dreyer kunder. Det forhold at deler av Vanna
har dårlig dekning i kjøpmannsbøkene i Tromsø, kan også bety at Kvitnes
dreiv noe meir lokalhandel enn Karlsøy og Grunnfjord-Helgøy. Desverre
har vi ingen lokale forretningsarkiv bevart hos oss fra denne periode,
slik at omfanget av gjestgivernes lokalhandel ikke lar seg fastslå.

Som i Bergenshandelen endte ofte kreditten i Tromsø med at det
samla seg gjeld av en viss størrelse. En løpende eller uoppgjort
kreditt eller gjeld på 40-60 spesiedaler var vanlig, og stundom kunne
gjelden stige til langt større høgder enn dette. Tromsøkjøpmennene kom
og inn med kapital da jordegodset i Karlsøy skulle omsettes, dels ved
at de stilte kapital til kjøpere, dels ved selv å gå inn som
jordherrer. Det var derfor ikke lite kapital som Tromsøkjøpmennene
etterhvert plaserte hos oss, dels for å sikre samhandel, dels som
investering.

At noe gikk tapt, sier seg selv. Stundom finner vi i protokollene
merknader som død og intet at vente , som etter Sylvester Block i
Skogsfjord ca 1840, eller tap da boet er fallitt , etter Kristoffer
Larsen på Kammen ca 1840.

I en viss grad har investorene også sørga for forrentning av
kapitalen, ved at renteberegning med 6 % blei vanlig på all utestående
gjeld fra ca 1860, men vi finner og renteberegning for enkelte kunder
alt ca 1830-31 hos Poul Hansen. Det var og vanlig å forsøke å sikre
fordringene ved utpanting og obligasjoner. Et tilfeldig blikk i
panteregistra for 1864 viser f. eks tinglyste obligasjoner til A.
Ebeltoft fra folk på Futjord (36 spesiedaler), og Selnes (137
spesiedaler), og til Chr. Wadel fra folk på Skattøra (133 spesiedaler)
og Hamre (29 spesiedaler). I langt større grad enn i Bergenshandelen
var det nå etterhvert tale om reell kapitalplasering, og ikke bare om
gjeldsbinding av kunder for å sikre samhandel.

Hva folk hadde å pantsette, varierte sterkt. For en gjeld på 42
spesiedaler til Ebeltoft i 1825 for føde og andre nødvendighets
varer , stilte Kvive Larsen i Gamvik alt han eide som sikkerhet. Det
omfatta: 1 ku, 6 sauer, 2 geiter, 1 gammel stue uten vindu, 2 buer, 1
skjå, 1 kobberomsbåt uten seil, 2 gryter, 100 angler. Det dekte knapt
meir enn en del av gjelden.

Da var Poul Hansen bedre sikra for sine 50 spesiedaler hos Erik
Olsen på Grågården i 1825: 1 stue med kammer, 3 skjåer, 1 nytt naust, 1
liten ny åttring med seil, 1 kobberomsbåt med seil, 1 nytt fjøs, 1
halvtynne gryte, 3 kyr, 16 småfe, 1 kvige, 1 åttring, 1 bu, og ellers
alt av laust og fast.

At kundene blei utsatt for betalingspress, kan vi se i fleire
tilfeller. I 1828 gikk både sølvskeier, messingkjel og en rentebærende
statsobligasjon hos Elias Figenschou i Nord-Grunnfjord til nedbetaling
av gjelden hos Poul Hansen. Obligasjonen gikk da til sterk underkurs. I
1866 fikk en mann på Selnes en alvorlig irettesettelse som slett
betaler hos Ebeltoft, og lovte da å levere ei ku neste år. I 1869 døde
skyldneren, og Ebeltoft måtte avskrive 27 spesiedaler. Vi har og
eksempler på arva gjeld, som da Mikkel Jonsen i Nord-Lenangen i 1839
overtok 13 spesiedaler i gjeld hos Ebeltoft etter broren Rasmus.
 

På bytur med Per og Inger på Bergan

På Søndre Bratrein i Langsund bodde Per Nils Johansen fra
1854 som bygsler. Bruket tilsvarte det som idag er Bergangårdene sør
for Rakkenes. Her føddes i 1865 hest, 7 kyr, og 16 sauer. Per og kona
Inger var innflyttere fra Balsfjord, og var av sjøsamisk 'tt.

Per og Inger har lagt stor vekt på februket, noe vi kan se av
samhandelen med Tromsøfirmaet Aagaard i tida 1855-59. På fem år leverte
de i alt 32 kilo talg, ost for 47 skilling, 161 kg kjøtt av sau og
okse, 11 kg bukkeskinn, og heile 245 kilo smør, eller 49 kilo per år.
Per ku blir det 7 kilo per år. I alt blei det levert februksprodukt
for 112 spesiedaler, eller 22 per år. Dessuten blei det levert ei gås
og 1 oterskinn.

Av fiskevarer blei det samtidig levert råskjær, titling, storsei,
middelsei, småsei og kulfisk (lagra i snø og sia hengt), blanktran og
bruntran, i alt for 47 spesiedaler.

I samhandelen med Aagaard har februket stått for 68 % av verdien,
men en stor del av fiskeprodukta er ikke med i disse tall, som trulig
helst dreier seg om heimefisket. Likevel utgjorde februket, d.v.s.
Inger sin innsats i husholdsøkonomien, en betydelig del av
salgsverdien.

Hver sommer og høst, 3-4 ganger årlig, har Per og trulig Inger,
seilt og rodd turen sørover Langsund og Grøtsund til byen, for å bytte
med andre varer. På nordturen finner vi følgende i båtrommet:
russematter med rugmel, kaffe, sukker, kandis, havregryn, sirup,
tobakk, salt, byggmel, sikori og lerret. En av turene har de hatt med
en russedall og litt materialer til husreparasjon: never, spiker og
murstein. Stundom har Per fått utlevert litt kontant, bl.a. for å gjøre
opp båtleie. Noen ganger har andre betalt inn mindre beløp på kontoen,
kanskje oppgjør for lott.

Vi kan ellers se at i motsetning til de fleste andre, har Per ikke
opparbeidd noen gjeld i forholdet til sin kjøpmann, men har gjort opp
kontoen år for år. Det kan bety at han har hatt kreditt fra andre
kjøpmenn, men vi har ikke funnet han i andre kjøpmannsarkiv. Det er
likevel klart at det vi har funnet, ikke er all handel som blei drevet.
I 1856 tok Per ikke meir enn 3 matter rugmel fra Aagaards brygge.
 
 

Russehandelen som ulovlig handel

At russehandelen blei gjort lovlig i 1789, var ikke til stor glede
for Karlsøyværingene, ettersom all almueshandel med russen blei forbudt.
I Troms blei dessuten all russehandel monopolisert i den nye byen.
Faktisk betydde frigivelsen av russehandelen i 1789 en reell
innskrenkning i handelsmulighetene for Karlsøyfolket, fordi handelen
inntil da hadde vært meir eller mindre tålt av myndighetene.

Først i 1796 blei almueshandel med russen tillatt i Finnmark, men
bare 1 måned i makketida, og bare som råfisk mot mel, korn, gryn, snøre,
hamp, seilduk, kjerra, jern, never og trelast. Heller ikke denne
handelen fikk Nordlandsfiskerne i Finnmark lov å delta i. De måtte
vente heilt til 1830 før de på lovlig måte kunne begynne å bytte fisk
mot russemel i Finnmark.

I Troms fylke hadde Tromsø by enerett på all russehandel like til
1818. Da fikk de priviligerte gjestgivere på landet også slik
tillatelse.Dette omfatta også salg av tørrfisk og saltfisk.
Almueshandel med russen, det vi egentlig forstår med pomorhandel, blei i
Troms tillatt først i 1839, og bare på 4 steder i nordfylket. Det var
Flatvær og Burøysund hos oss, og Skjervøy og Lyngseidet. Seinere blei
slik handel tillatt fleire steder, men det skal vi behandle i neste
periode.

I tillegg til dette kom ei forordning i 1809 som åpna for
almueshandel med russen p.g.a. den truende hungerssituasjon. Denne
forordninga var tydeligvis meint å være midlertidig, men det ser ut til
at den fikk ei viss gyldighet også etter krigsåra. Det ser i allefall
ut til at handelen med russen i Karlsøy fikk et større omfang enn det
lovgiverne hadde tatt sikte på.

Når vi i denne tida har god oversikt over den ulovlige handel, er
det fordi de lokale myndigheter var interessert i at den skulle
fortsette, p.g.a. at tilførslene sørfra var usikre og utilstrekkelig.
Det blei derfor hvert år på tinget tatt opp forklaring over hvor mange
russeskuter som hadde drevet handel. Fra 1811 finner vi og oppgaver
inngitt fra tolloppsynet (lensmannen) i Karlsøy til tollbua i Tromsø,
over den lokale handel.

Også før nødsåra, i tida 1800-09, kom ei og anna russelodje til
Nord-Troms. Ca 1800-02 skreiv Ratche at tilførslene fra Russland hadde
vært til mye hjelp, ved at enkelte lodjer som lå i Finnmark kom til
Nord-Troms, bl. a. til Lyngen. Her solgte de mel til handelsmennene,
som igjen solgte til almuen. Tilbake tok russen tørrfisk og kveite, og
gav godt bytte.

I 1802 nemnes 2 russeskuter i Karlsøy-Lyngen tinglag, mens det i
1803-04 ser ut til at russeskutene bare kom til Tromsø. I 1805-06 kom
det russeskuter bare til Lyngen, 1-2 hvert år. I 1807 kom igjen 2
russeskuter til tinglaget, mens det 1808-09 ikke nemnes russeskuter i
Karlsøy-Lyngen tinglag. Selv om ingen skuter stoppa for handel i
tinglaget, fantes det muligheter for handel gjennom kjøpmennene i
Tromsø. Hit kom gjerne 2-3 skuter årlig.

I løpet av krigstida blei russefarta sterkt hindra av den engelske
blokade. I 1808-09 blei endel russeskuter tatt av engelskmennene, og i
1810 stoppa mange russeskuter i Øst-Finnmark. 1812-14 var Kvitsjøen
stengt, men en god del russere klarte likevel å komme seg ut. Mange
Nordlendinger og Tromsø væringer seilte også til Finnmark etter
russemel i nødsåra. Det kom også enkelte år større ladninger russemel
til det kongelige kornmagasin i Tromsø.

Også i krigstida kom russeskuter til Karlsøy. I 1810 nemnes 1
skute, men det blei bare solgt et lite kvantum mel og gryn. I 1811
nemnes 2 i tinglaget. Den eine av dem var lodja Nicholai med
skipper Andreas Peter Kobitoff som kjøpte 300 våg tørrfisk og 60 tynner
råfisk for salting i Karlsøy. Dessuten hadde gjestgiver Rasch solgt 314
våg tørrfisk og gjestgiver Trane solgt 136 våg tørrfisk, som skulle
hentes neste år, og klokker Morten Hegelund på Helgøy hadde solgt 70
våg tørrfisk for henting neste år. Dette betyr trulig at Kobitoff har
solgt mel mot kreditt. Foruten mel blei det solgt gryn og erter.

Også i 1812 kom en russer til Karlsøy, Jakob Gibrin av Suma, men vi
kjenner ikke omfanget av handelen. Det blei nå solgt hamp, og det
oppgis at også almuen kjøpte mel mot råfisk. Det er da uvisst om det
kom fleire russeskuter før i 1815-16, da det kom adskillige . Fra
tolloppgavene ser vi at det i 1815 dreide seg om 7, derav 3 fra Kem, 1
fra Suma, 1 fra Onega og 2 fra Archangelsk. Det er for 6 av skutene
oppgitt 2850 våg rugmel, 10 våg havregryn, 16 våg uthekla hamp og 7 våg
tauverk. I bytte kom tørrfisk og saltfisk, d.v.s. råfisk, og 4
rødrevskinn. Oppgavene omfatter bare 4 av skipa, og var ialt 300 tynner
og 2900 våg saltfisk, og 260 våg tørrfisk. Mesteparten av fisken gjaldt
altså råfisk, og må være bytta direkte fra fiskerne, mens tørrfisken
kan ha kommet fra gjestgiverne. Vi ser at melforsyningene nå virkelig
har monna bra, i tillegg til de 708 tynner kornvarer som kom fra Bergen
dette året.

Tilførslene fra Russland var nå følt så viktig, at almuen i Karlsøy
tinglag i 1815 uttalte på tinget at de anså russehandelen av så megen
viktighet for disse egne, at de håpet at den fremdeles måtte vedblive,
så meget mere som det er en avgjort sak at det er fra de russiske
fartøyer gjestgiverne har mestedelen av det de handler med, da det
kvantum av varer som de erholder fra byen langt fra er tilstrekkelig
til et helt års forsyning for tinglaget .

At russerne var blitt vanlige og aksepterte gjester, ser vi av at
det i 1809 kom beskyldninger i Langsund om ei russehore , og i
1819 blei ei kvinne på Karlsøy beskyldt for å ha ligget med
russen i et naust. Om slikt virkelig forekom, kan vi ikke godt vite,
men det er interessant å se at folk anså muligheta for slikt samkvem å
være tilstede.

I 1816, det nest siste året før russehandelen med gjestgiverne blei
fullt lovlig, lå det 3 russefartøy på Karlsøy og solgte mel mot
tørrfisk til gjestgiver Rasch. Imidlertid kom det nå plutselig en
skjerpelse av forbudet. Rasch blei anklaga for ulovlig handel, og ved
dom i 1818 dømt til å miste sitt gjestgiverprivilegium. Dette var samme
året som slik handel blei fullt lovlig.

Også presten Steen blei anklaga for ulovlig russehandel, men blei
frifunnet, ettersom han bare hadde forhandla noe klaverduk på vegne av
kjøpmann Peder Figenschou i Tromsø. En anklage mot lensmann Peder
Andreas Grimlund på Kvitnes førte heller ikke fram, da det viste seg at
det bare dreide seg om etpar tøfler .

Det blei dette året også solgt råfisk til russen av almuen, bl. a.
av 4 menn fra Langsund som hver fikk 10 våg mel. Det blei imidlertid
ikke reist sak mot Langsundværingene, tydeligvis fordi slik almueshandel
blei ansett som tillatt, så lenge den falt i makketida. Russehandelen
var altså i perioden fram til 1818 ikke så ulovlig som det høres ut.
 
 

Russehandelen 1818-38

I 1818 blei russehandelen tillatt på handelsstedene i Troms, og
dette blei tydeligvis innledninga til en periode med meir regulær
russehandel hos oss. Dette sees ikke minst av tollangivelsene fra
lensmannen i Karlsøy.

I tida 1819-33 har vi oppgave over 37 russeskip som har handla
lokalt hos oss. Det betyr 3 skip per år for de 12 år vi har oppgave.
Det er uvisst om dette er komplette tall. For året 1820 er oppgitt 2
skip, men fra Capell Brookes reiseberetning veit vi at der lå 3 lodjer
samtidig på hamna på Karlsøy da han ankom en dag i august. Heller ikke
Steens angivelser samsvarer heilt med de offisielle tall. I 1825 sa han
at det ikke skjedde tilførsler fra russeskutene, men det året lå
Iwan og handla. I 1832 sier han at fleire russeskip innfant seg,
og det året kom 3. Det kom også ei i 1833, til tross for at Steen
oppgav ingen.

De fleste russeskutene i denne tida kom fra Kem, noen fra
Archangelsk og enkelte ellers fra Suma og Kola. Størrelsen varierte fra
7 til 22 lester, med 12-13 i gjennomsnitt, men stigende i størrelse
etterhvert. De førte med rugmel rugkorn, havregryn, hvetemel, kjerra,
uhekla hamp, tauverk, klaverduk, bleika lerret, kaler, fiskesnøre og
talglys. Dette blei bytta mot råfisk som blei salta i skuta, ferdig
produsert tørrfisk, noe salt som blei brukt til nedsaltinga, revskinn
og oterskinn.

Hovedvaren fra Kvitsjøen var rugmel i matter , opptil 200
matter per kjøl. Hovedvaren fra Karlsøy var råfisk, opptil 2100 våg per
skute. Største kvantum tørrfisk var 320 våg. Det betyr at almuens
russehandel, det vi vanligvis forstår med pomorhandel , var langt
viktigere enn gjestgivernes handel. Det gikk også 78 oterskinn og 122
revskinn ifølge oppgavene, men trulig er det bare endel av lasta vi har
oppgave fra.

Bare i enkelte tilfeller veit vi hvor lodjene lå. I 1819 lå St.
Nikolai og lasta i Torsvåg. I 1827 lasta Kusma i
Nord-Grunnfjord og Rødgammen, mens ei anna lodje lasta på Kvitnes. I
1828 lasta lodjer på Karlsøy og Torsvåg. Vi hører ellers om innlasting
i Finnkrokan og Oldervik. Det dreide seg altså i hovedsak om
gjestgiversteder.

Etter 1833 har vi mindre med oppgaver, noe som kan bety avtakende
russehandel. I 1837 heitte det at bare ei lodje hadde ligget noen få
dager i sognet og handla, slik at almuen harså godt som ingen handel
hatt med råfisk . Dette bekrefter ellers at almuens råfiskhandel var
vel etablert i perioden. Og Kraft uttalte i si bok i 1835 at
melspiser var nesten like vanlig her som i landets bedre bygder.
Det blei nå regna med 2 tynne bygg for hver person for hvert år,
men i realiteten må det dreid seg om rugmel.

Den lokale russehandel i sognet har ellers gitt seg uttrykk som
russepenger og russemel i fisketiende. Fra 1824 til 1832 blei det i
kirkeblokka på Helgøy stadig lagt ned røsseslanter i offer. I
1827 blei det f. eks. funnet 3-2-33 i spesiedalers verdi, noe som
tilsvarer 40 % av det folk hadde lagt ned dette året.

I 1827 er3 våg mel oppgitt som kirketiende fra Nord-
Grunnfjord, noe som tilsvarer en omsatt verdi på ca 100 våg mel. Dette
gjelder fisk som enten har vært omsatt av Trane eller av fiskerne. I
1828 blei det oppgitt at 2 bismerpund mel derfra (12 kilo) gjaldt råfisk
som almuen hadde levert til russen i bytte for mel.

I 1830-åra ser det også ut til at handelsspråket russenorsk
hadde begynt å utvikle seg. I 1837 uttalte fiskerne i Karlsøy om det
russiske språk at enhver almuesmann er så meget bevant at han
fullkommen -- og langt bedre enn gjestgiverne -- forstår å tale og
akkordere (forhandle) bort sine varer . Handelsmennene hadde nemlig
påstått at fiskerne ofte blei lurt i handelen, fordi de ikke forstod
russerne.
 
 

Pomorhandelen utvikles

Lovfestinga av almuens rett til russehandel kom i 1839. Nå har vi
sett at denne handelen hadde foregått heilt fra begynnelsen av
1800-tallet, meir eller mindre som en stilltiende godtatt handel.
Foranledninga til at almueshandelen i Troms nå blei lovfesta, var
tydeligvis at gjestgiverne i slutten av 1830-åra hadde begynt å angripe
denne handelen, som de meinte stod i strid med deres
handelsprivilegier. Dette satte en støkk i fiskerne.

Dette ser vi tydelig av en søknad som fiskeralmuen i Karlsøy sendte
til amtet i 1837 om å få gjort byttehandelen med russen lovlig. Her
polemiserte fiskerne sterkt mot gjestgivernes syn, om at russehandelen
var eller bare skulle være tillatt for gjestgiverne eller gjennom
gjestgiverne. Det ville føre til at fiskerne ikke lenger fikk
tiltuske seg de nødvendige fødemidler og redskap direkte fra
russen. Fiskerne måtte da fare med fisken den lange vei 10-12 mil ute
fra fiskefelta ved havet og innover til gjestgiverne, med fare for at
fangsten blei bederva i sommervarmen. Det opplystes i søknaden at
fiskerne i mange år hadde vært tillatt å handle fritti 4 uker om
sommeren med russen med råfisk mot fødevarer og redskap, slik som i
Finnmark. Det framgår at denne handelen hadde foregått ute i fiskeværa.
I første omgang søkte fiskerne om en midlertidig tillatelse for 1837,
mens de forberedte en søknad til Stortinget om ei meir permanent
ordning.

Det framgår ikke klart om gjestgiverne hadde tatt noe initiativ
overfor myndighetene for å få almueshandelen stoppa. Søknaden gikk nå
til amtmannen, som hadde problem med å ta standpunkt til søknaden. På
den eine sida var det ingen lov som nekta fiskerne å handle med russen,
men på den andre sida var det heller ingen lov som gav fiskerne slike
rettigheter. Handelen hittil måtte enten ha foregått uten at
gjestgiverne visste om det, eller med deres tillatelse, for det var i
alle fall gjestgiverne som hadde de formelle rettigheter til
russehandel, meinte amtmannen, om de ville benytte seg av dem.

Resultatet av saksbehandlinga var at en viss makketidshandel blei
tillatt, d.v.s. i en måned midt på sommeren, men begrensa til 4 steder
i fylket, bl.a. Flatvær og Burøysund. Det siste stedet tok utvilsomt
sikte på Grimsholmfisket.

Ut fra den liberale praksis som gjaldt før 1839, er det ikke rart at
den nye loven ikke blei oppfatta som særlig positiv av almuen. I
virkeligheta var det altså tale om ei sterk begrensning av
almueshandelen fra 1839. Herredsstyret uttalte da også klart i 1847 at
loven av 1839 la bånd på handelen. Mye taler for at handelen
lokalt nå gikk endel tilbake, fordi russerne før 1839 ikke i særlig
grad hadde søkt ut til fiskeværa, og det var vanskelig å få dem utover
til de nye tillatte vær. Det gjorde det også vanskelig for fiskerne å
satse på makketidsfisket her ute, når de ikke visste om de blei kvitt
råfisken. Det blei i 1841 påpeikt at særlig Torsvåg og Helgøy ville
egne seg godt for råfiskhandel, men inntil videre blei det ikke gjort
noe med saka. I stedet blei det gjennom tollmyndighetene forsøkt å
dirigere russeskutene utover til de tillatte væra Flatvær og Burøysund.
Og hvordan utvikla så russehandelen seg på disse to stedene? Det
blei nå enten satt fast tolloppsyn i de tillatte fiskevær, elle
tollbetjenter reiste ut med russeskutene etter klarering i Tromsø. Det
blei også sendt omreisende tollkryssere rundt på tilfeldig kontroll i
distriktet.Ca 1840-50 var Spenna fast stasjon for tollkrysser, i 1846
nemnes Reinsvoll, og i 1870-80-åra var Søreidet og Korsnes på Karlsøy
base.

Noen stor handel kom ikke i stand, hverken i Flatvær eller
Burøysund.

I Flatvær blei fast oppsyn satt allerede i 1840. Her satt da
oppsynsbetjent Altmann eller Berg år etter år og skreiv i sin protokoll
i heile 11 år, før den første russeskuta kom og la seg til i 1851. Det
nærmest han kom russerne, var å kontrollere og forsegle lasta i ei
lodje som kom inn Råsa på tur til Tromsø 14/7 1844. Ikke å undres på at
betjenten i 1845 blei utålmodig og foreslo Torsvåg som et bedre sted.
Der hadde russerne i fortiden vært vant med å ligge, sa han, noe
som må referere til tida før 1839. I 1847 oppdaga betjenten dessuten at
lodja Isaasima ulovlig hadde lagt seg til på Rødgammen og kjøpt
30 våg råfisk mot 7 matter rugmel og 1 våg havregryn. Lodja var da på
vei fra Lyngøy i Tromsøysund til Burøysund.

I Burøysund var også satt fast oppsyn, og hit kom den første
russeskuta alt i 1841. Det blei imidlertid ingen stor trafikk her
heller. Det dreide seg om 1-2 skuter årlig, eller slett ingen. Her kan
vi se av journalen hva som blei kjøpt av fisk dag for dag, og hvor mye
mel som gikk ut av lasta. I 1841 tok således St. Ivan inn 973 våg
kveite og 1891 våg torsk og lange som blei nedsalta i 315 tynner i
løpet av 25 dager. Ut av lasta gikk 75 sekker mel, 30 våg gryn og
tauverk.

I tillegg til de tradisjonelle lodjer hører vi i 1841 også om en
mindre båttype, en ransik på 800 våg. I 1847 møter vi dessuten
meir moderne fartøy i form av en galeas på 35 lester, og året etter en
like stor skonnert.

Fartøya skulle etter reglene klarere ved tollbua i byene, men i
1845 kom ei lodje fra Onega direkte inn til Burøysund. Dette var så
seint i sesongen at uværet kom på, og skuta måtte kappe stormasta i
Burøysund.

Også journalene til det omreisende tolloppsyn forteller endel om
russehandelen. I 1839 blei to russeskuter tatt for ulovlig handel i
Skorøy i august. De hadde da ligget der 2-3 uker og kjøpt skinn,
tørrfisk og råfisk, bl.a. kveite, mot rugmel og havregryn. Bl. a.
hadde gjestgiver Dreyer på Karlsøy sendt utover 100-120 våg tørrfisk.
Til tross for det som var omsatt, hadde skutene ombord meir kornvarer
enn de hadde innklarert i Finnmark, noe oppsynet fant mystisk. Det
framgår at oppsynet sterkt mistenkte lensmann Altmann for å stå i
ledtog med russeskipperne i dette.

Tollkrysseren kontrollerte også fiskebåtene på tur til og fra
Finnmark. Fisk som var fanga i Finnmark var tollfri ved bytte med
russen, mens fisk som var medbrakt heimefra for bytting i Finnmark, var
tollpliktig. For å øve kontroll med dette skulle fiskerne ha med attest
fra heimepresten, og attesten skulle påtegnes i Finnmark av prest og
lensmann. Dette var naturligvis et tungvint system, som ikke alle
overholdt.

I åra rundt 1839-40 blei f. eks. en rekke båter fra Karlsøy
inspisert på tur til og fra sommerfisket i Finnmark. 18/6 1839 var 3
notlag fra Karlsøy og Skjervøy på tur til seifiske i Finnmark. 23/7 kom
en båt fra Vannstua på sørtur med mel ombord. Den 14/8 blei 2 båter fra
Ullsnes og Selnes praia i Lauksund på sørtur, med hamp, tauverk og
klaverduk fra Hammerfest. Da 36 båter blei praia på sørtur 25/8, hadde
alle russemel ombord. Blant disse var båter fra Lattervik og
Sør-Lenangen. I 1840 rapporterte tollkrysseren en båt fra Svendsby med
27 våg rugmel og 6 våg byggmel. En båt fra Jegervatn hadde også mel
ombord. 2 båter fra Karlsøy som ble praia ved Spenna 29/7, hadde 106
våg rugmel, en båt fra Lanes hadde 17 våg, en båt fra Langsund hadde 27
våg, og en eller 2 båter som blei praia ved Fugløy 31/7, hadde 52 våg
rugmel og 8 våg havregryn ombord. I 1841 møter vi også en båt fra
Hersøy med 6 matter rugmel ombord.

Fra 1839 begynte det også å komme mel i fisketiende fra Finnmark
til kirkene. Dette året kom 3 spesiedaler i mel og 2 spesiedaler i
penger. I 1844 kom 8 spesiedaler i mel og 25 i penger.

Det blei i 1840-åra tydeligvis bytta adskillig med russemel i
Finnmarksværa. Det blei handla med russen i Burøysund, og i 1850-åra
også i Flatvær. Det blei fortsatt drevet handel mellom russen og
gjestgiverne, noe vi kan se ved at 2 russere drukna på Helgøy i 1840.
Det var dessuten mulig å kjøpe russemel og russevarer fra kjøpmennene i
Tromsø. Det ser derfor ut til at russemelet nå var blitt hovedmelet for
Karlsøyværingene, og at tilførslene var sikrere og rikere enn noen
gang, selv om det enkelte år kunne svikte. I 1848 heitte det således at
russemelet mot sedvanlig uteblei dette året, noe som trulig
skyldtes forhold i Russland.

Et klart uttrykk for dette har vi i sogneprest Knudsens Karlsøvise
fra 1840-åra:

Der man bager alt sitt Brød, endog Hellekager, af det Mel som
dertil flød, bragt fra Ruslands Lager .
 
 

Kreditten, det evige spørsmål

Like sia middelalderen har spørsmålet om kapitaltilgang for fiskerne
og fiskerbøndene i Karlsøy vært et kritisk spørsmål. Det trengtes
kapital til drifta i fisket, både fordi utrustninga måtte skaffes et
heilt år før produkta kunne selges, og fordi det måtte skaffes
utjamning for de store årlige svingninger i fisket. Det trengtes
dessuten kapital til investeringer på hav og land. De økonomiske
forhold tillot aldri noen særlig kapitalopplegging eller sparing
lokalt, bortsett fra hos endel av handelsoverklassen. Det trengtes
altså stadige tilførsler av kapital eller kreditt utenfra, for å kunne
drive næring, især i fisket.

En av dem som klarest erkjente kapitalmangelen som et spesielt
problem, var sogneprest Kjelland, som kom i 1857. I ei innberetning fra
1862 påpeikte han at det krevdes stor kapital i fisket, til not, båter,
tauverk, tynner, råved etc. Fordi folk flest mangla den nødvendige
driftskapital, måtte de leve heile tida på kreditt, og det førte til at
de fikk minst ut av bruttofortjenesten, selv ved et godt fiske. Bare
noen få av den gamle fiskeradel , som Kjelland kalte de mest
velstående almuesmenn, kunne tjene seg rik på et godt fiske. Denne
avhengigheta av kreditten førte da til sløvhet og mindre foretaksomhet
blant fiskerne, noe Kjelland brukte som argument for å foreslå bedre
geistlig betjening i fiskeværa.

Når det gjelder jorda, blei kapitaltilgangen ordna ved at
utenforstående kapitalister, heriblant kirka, eide alle
eiendommene. Brukerne betalte forrentninga av denne kapitalen gjennom
bygselpenger og årlige avgifter. I prinsippet kunne man nok ha ordna
seg på lignende måte når det gjaldt hus og båt. I andre
leilendingsområder var det faktisk vanlig at godseieren eide bygningene
på gården.

Hos oss eide fiskerbøndene selv sine hus og sine båter, men kapital
til slike investeringer måtte skaffes utenfra. Dessuten måtte kapital
til driftskreditt i fisket hentes utenfra.

Lenge var det kreditt fra Bergen som blei satt inn her. Fra først av
var det utenlandsk kapital gjennom Hanseatene, sia fra de Bergenske
handelshus. Tildels blei denne kreditten formidla gjennom de lokale
handelsmenn i Karlsøy. Med avviklinga av jektefarta og Bergenshandelen
i begynnelsen av 1800-tallet, tok dette finanssystemet slutt, og nye
kapitilganger måtte utvikles.

Mye kan tyde på at kapitalbehovet aukte utover 1800-tallet.
Økonomiske nedgangstider både under Napoleonskrigen og seinere, ikke
bare reduserte sterkt folks muligheter for sparing, men gjorde dem
fattigere enn før. Det kom etterhvert folkeauke og nyetablering av
hushold, noe som krevde større investeringer, især etter 1850. I
tillegg kom behovet for kapital til kjøp av jord, etterat det gamle
godseiersystemet var gått i oppløsning, og godseierkapitalen blei trekt
ut av området. Det blei også stilt større krav til kapital ved
offentlig utbygging, i forbindelse med bygging av prestegård, skoler og
nye kirker. Fra 1890-åra kom nye kapitalbehov inn i forbindelse med
modernisering av fiskeflåten, og fra 1900 til forbedring av
boligstandarden. Kredittproblema blei derfor et hovedtema i 1800-
tallets samfunnsutvikling.

For heile århundret var tilbudet av offentlig kapital heilt
utilstrekkelig. Fra 1820-30-åra kom enkelte lån i offentlige fond i
forbindelse med kjøp av kirkegodset i Helgøy. Fra disse fond kom også
noe midler til den offentlige utbygging som fant sted i århundret. Fra
1837 kom et nytt kreditt-tilbud med den første tilgjengelige sparebank,
men den fikk ingen særlig betydning før etter 1850.

Det var fortsatt bare handelsmennene som kunne skaffe den nødvendige
kapital. Med framvoksteren av Tromsø by fra 1815-20 blei det
kjøpmennene her som måtte finansiere driftskreditt, forbrukskreditt og
investeringer. De måtte også skaffe det meste av kapital til avløysing
av godseierkapitalen fra 1845, noe som etterhvert gav seg uttrykk i
oppsamling av adskillig med handelsgods .

Men kjøpmannskapitalen var skapt ved handelsoverskudd eller
tilførsler av kreditt utenfra, og samhandel med låntakerne var stadig ei
forutseting, både for tilbudet av kreditt av ulike slag, og for
vedlikehold av kreditten til fiskerbøndene.

De lokale handelsmenn eller gjestgivere synes å ha hatt lite kapital
å sette inn. Det var først med Nessekongene fra 1870-80-åra at den
lokale kapital begynte å få noen betydning, og de overtok nå heilt den
rolle Tromsøkjøpmennene hadde spilt tidligere på 1800- tallet som
finansinstitusjoner.

Det var først utbygginga av de statlige låneordninger omkring
århundreskiftet som løyste kredittproblemet, især ved at man lausreiv
kreditten fra handelssystemet. Denne nye tilgangen på statskapital kom
imidlertid ikke av seg selv, men blei et viktig politisk spørsmål
omkring 1900. I vårt århundre har utbygginga av sparebankene i stor
grad supplert den offentlige kapital, men enda i 1930-åra var
handelskapitalen viktig for forbrukskreditten.
 
 

Offentlig kapital og handelskapital

Detvar ikke flust med offentlig kapital, heller ikke til den
utbygging av offentlig tiltak som skjedde. Til innkjøp av Karlsøya i
1825 og etablering av prestegård kom midler fra Det Nordlandske kirke-
og skolefond, ialt 3357 spesiedaler når vi deler kjøpesummen for
Karlsøya og Skjervøya i 2. Til nyskolen på Karlsøy i 1849 kom 400
spesiedaler fra Senja og Tromsø medisinalfond. Til Karlsøy kirke kom
1000 spesiedaler fra Opplysningsvesenets fond, lån i statskassen på 410
spesiedaler og 300 spesiedaler fra Det Nordlandske kirke- og skolefond.
Seinere kom 12.000 kroner fra amtets medisinalfond til doktorgården
(1878). Til Helgøy sogn kom 500 spesiedaler fra Oppsysningsvesenets
fond til nyskolen i 1868, og 8000 kroner fra samme fond til kirka i
1889. Kapitaltilførslene utenfra til disse formål beløp seg tilsammen
til ca 11.000 spesiedaler. Det kosta ofte stort arbeid å få tak i
midlene.

Til det tidlige kirkegodssalget i Helgøy kom også midler fra
Opplysningsvesenets fond, men bare 5 pantobligasjoner blei tinglyst.
Egentlig var det små summer det her var tale om, fordi gårdene blei
pålagt ei årlig kornrente . Et bruk i Toftefjord gikk i 1824 for
12 spesiedaler, et bruk i Mikkelvik gikk i 1826 for 31, og Sørskar gikk
i 1825 for 55 spesiedaler. Ellers ser vi at Selqvist i 1843 fikk et
privat lån av Det Nordlandske kirke- og skolefond til klokkergården.
Dette fondet ytte også et større lån til gjestgiver Dreyer i 1841, som
i 1846 dessuten fikk et lån fra Finmarkens Br'ndevinsafgiftscassa.

Av lokale midler av offentlig karakter ser vi noen utlån fra
overformynderiet, fra kirkekassene, skolekassene og av Helgøys
legatmidler. F. eks. lånte Dreyer 150 spesiedaler i 1834 av kirkekassen,
og han lånte også av legatmidlene.

Fra Tromsø Sparebank kom noen få lån i form av vekselobligasjoner i
1840-åra, og fra 1847 også noen pantelån.

Det var altså handelskapitalen som lenge måtte skaffe det som
trengtes av kapitaltilførsler til investeringer, driftskreditt og fra
1845 til jordkjøp. Dette finner vi godt dokumentert både i pantebøkene
og i forliksprotokollen for Karlsøy i forbindelse med gjeldssaker.
Dette gjaldt i første rekke lausgjeld (handelsgjeld), i noen få
tilfeller forfalte pantobligasjoner.

Bergenskapitalen hadde utspilt sin rolle allerede ca 1815, som vi
har gjort rede for i forrige periode.

De lokale gjestgivere synes heller ikke å ha spilt noen stor rolle
som kredittformidlere. De var lite aktive ved pantsetting. Rasmus Trane,
Anders Rasch og Hans Figenschou hadde 2-3 pantobligasjoner hver, Mathias
Dreyer og Peder Nilsen 5 hver. I antall tilsvarer dette 20 % av totale
pantsettelser i tida 1810-45. Heller ikke møter vi gjestgiverne ofte
i gjeldssaker. I tida 1800-1853 var Kvitnes aldri representert. Trane
møter vi etpar ganger i 1837 i forbindelse med booppgjøret (Slettnes og
Nord- Lenangen), men vi kjenner ikke hans aktivitet i heimesognet, der
det mangler protokoll. Fra 1840-50-åra ser vi at Dreyer har satsa noe
kapital i handelen, og vi møter nå endel større poster i Langsund og på
fastlandet. Største posten var her 61 spesiedaler.

Dermed er vi ferdig med den lokale handelskreditt. Av gjestgivere i
nærområdet kom Armauer inn med 14 pantobligasjoner fra fastlandet,
Reinøy og Langsund, noe som tilsvarer 16 % av obligasjonene i 1810-45.
Fra forlikssakene ser vi at Armauer hadde en særlig aktiv periode fra
1838 og utover til 1853, med vel 20 gjeldssaker, især fra fastlandet,
og med tildels betydelige beløp (opptil 67 spesiedaler). Forøvrig
opptrer Kjosen med etpar gjeldssaker og Skjervøy med en, alle på
fastlandet.

Det var Tromsøkjøpmennene som stod for mesteparten av kreditten. I
tida 1810-45 var 17 kjøpmenn representert med 55 pantobligasjoner eller
64 % av samtlige. Ebeltoft, Skancke, Killengren & Dreyer, Poul Hansen,
Fochsen og J. F. Mack hadde 5-6 hver, de øvrige 1-3. For Skancke har
pantsettingene tydelig sammenheng med hans handelsfilial i Torsvåg i
1820-åra, og viser at aktiviteten der ikke bare var brennevinshandel.
For J. C. Berg har jeg her ikke telt med hans store kapitalinnsats i
Nord-Grunnfjord og Helgøy handelssted.

Ser vi på de pantsatte beløp, hadde Tromsø enda større overvekt,
med 76 %. Tromsøkjøpmennene satsa altså større kapital per kunde enn
Armauer og de lokale gjestgivere. Det tyder på at gjestgiverne mest
sikra sine utestående handelsfordringer, mens Tromsøkjøpmennenes
engasjement meir hadde karakter av kapitalplasering eller investering.

Går vi til gjeldssakene i forliksprotokollen, møter vi fram til
1809 H. P.Lorch med en rekke poster, men for en stor del smågjeld og
en temmelig spredt kundekrets (ca 25). Største post var på 104 daler
for en oppsitter i Hessfjord. En god del av smågjelden kom fram i
forbindelse med firmaets booppgjør. Det gamle firmaet Gi'ver og
Figenschou hadde i 1805 8 gjeldsposter. I 1824 dukker 3 gjeldsposter
opp i forbindelse med Sybrands bo.

Forøvrig er det særlig fra 1837 og utover i 1840-åra vi finner mye
Tromsøgjeld i forliksprotokollen, ofte med fastlandskunder. Stort sett
er det de samme firmaer vi har møtt i pantebøkene, men i tillegg til de
nemnte kom også Clodius, Holmboe, Schønning, Blickfeldt, Norman, Holst,
Stoltenberg og fleire.

Noen få gjeldssaker synes å ha dreid seg om kreditt til bygselpenger
fra jordeierne. I 1844 krevde Enok Tønder på Vang i Senja 55
spesiedaler fra en oppsitter i Vannvåg, og Bjerke i Lyngen krevde 28
spesiedaler i Skipsfjord og 65 i Burøysund.

Med oppløsninga av jordegodset fra 1845 kom nye store krav til
kapitaltilførsler som bare handelsmennene kunne skaffe. Med dette endra
jorda seg fra å være ei langsiktig investering for en stabil jordeiende
overklasse, til å bli et spekulasjonsobjekt for den voksende
handelskapital. Dels blei handelskapital gjennom samhandelen stilt til
disposisjon for de nye eiere, dels gikk kjøpmennene selv inn som
jordeiere. Dette tema skal vi gi ei meir fyldig behandling i neste
periode.

Av de lokale handelsmenn var det få som satte kapital inn i
jordeiendom, men heilt fritt for lokal kapital var det ikke. Noen av de
nye selveiere synes å ha klart finansieringa uten å gå veien om
pantelån. Dessuten dukka det opp noen lokale småkapitalister som
kjøpere av jord. Johan Hysing på Vannstua har vi tidligere omtalt i
forbindelse med oppkjøp av Skorøy, Vikan-Valen og Skåningen i 1806, og
Johan Thommesen på Hersøy som kjøper av kirkegods i 1830-åra. I
kjølvatnet av proprietærgodssalget fra 1845 dukka nå nye spekulanter
opp, som klokker Selqvist, Even Figenschou på Karlsøy, Benoni
Figenschou i Hessford og Tiller på Hansnes.
 
 

Møte med den moderne finansverden

Handel og kreditt var eldgamle begrep for Karlsøyværingene. Det var
også penger, selv om de ofte var betrakta som en vare man skaffa seg
for å betale visse skatter. Ofte var nemlig verdienheten tørrfiskvåga
eller rugmelmatta. Også kontanthandel var kjent, i begrepet rede om
rede , d.v.s. vare mot vare. For de fleste var imidlertid produksjon,
omsetning og kreditt sider av den samme sak. Også pant og
pantobligasjon var kjent, men mest brukt av kreditor for å sikre seg
verdier når handelsgjelden blei for stor, eller kanskje for å hindre
brudd i en samhandel.

Fra 1837 kom det inn heilt nye begrep, som bank, innskudd, renter,
lån, terminer, kausjonist, vekselobligasjoner etc, som alt dreide seg
om reine pengetransaksjoner. Det viktigste nye var at det var mulig å
få godtgjøring for å låne bort penger istedet for å ha dem på
kistebotten, likeså at det var mulig å få lån eller kreditt uten å være
bundet av utredning eller samhandel.

Det var Nord-Norges første sparebank som nå kom inn i bildet. Tromsø
Sparebank lå sentralt plasert for Karlsøyværingene, og blei etterhvert
en viktig finansinstitusjon ved sia av handelskapitalen.

Det første rentebærende innskudd fra Karlsøy vi kan registrere i
bankens arkiv, var 250 spesiedaler som kirkesanger Selqvist satte inn
den 26/7 1839 for Rasmus Tranes dødsbo. Det blei tatt ut igjen året
etter. I 1840 kom sogneprest Jønsberg med fleire innskudd på ialt ca
350 spesiedaler. Samtidig finner vi Anna Rebekka Hegelund med 3-1-18
spesiedaler. Sted er ikke oppgitt, men det dreide seg trulig om
gjestgiverdatra fra Oldervik, hvis det ikke var enkefrua fra Kvitnes.

I 1841 kom så en slags bankgjennombrudd for almuen, med en rekke
små innskytere fra Hersøy, Karlsøy, Vannstua og Mikkelvik, med 5-10
spesiedaler hver. Samtidig ser vi at de lokale sognekasser begynte å
sette ledig kapital i banken til forrentning. I august 1841 kom
skolekassen, fattigkassen og kirkekassen i Karlsøy med 50-100
spesiedaler hver, likeså Helgøy skolekasse med 100 spesiedaler. Men
først i 1877 kom kirkekassen i Helgøy.

Da var det verre å få ut penger til lån. Sparebanken lånte nok ut
mot pantobligasjon, men det ser ut til at det helst gikk på
vekselobligasjoner med selvskyldnerkausjon og gode kausjonister. Dette
var det tydeligvis ikke så lett å oppnå, og det er trulig grunnen til
at få lån fra oss er registrert i bankens eldste låneprotokoller. Det
ser heller ikke ut til at banken spilte noen særlig rolle i første fase
av godseiersalget ca 1845. Vi kan heller ikke se at noen av de lokale
handelsmenn hos oss henta kapital fra sparebanken. Det gjorde derimot
gjestgiver Armauer i Finnkrokan i 1845, da han lånte 225 spesiedaler.

Det første lån finner vi i 1840, da kirkesanger Selqvist lånte 50
spesiedaler, tydeligvis i forbindelse med husbygging på klokkergården.
Som kausjonister hadde han skaffa seg konsul Mack og baker Mack i
Tromsø. Kanskje hadde han dessuten skaffa seg velvilje i banken ved
sitt innskudd året før.

I 1845 finner vi i bankens protokoller enke Elisabeth Hansdatter på
Reinsvoll (60 spesiedaler), lensmann Gramm (180), i 1846 Johannes
Jakobsen på Jegervatn (100), i 1849 Fredrik Altmann i Dåfjord (25), i
1850 Johan Hegelund på Vannstua (120) og Mikael Holst på Kvitnes (100
spesiedaler).

I alt er det i protokollene i bankens 13 første år registrert 7
utlån hos oss, med ialt 635 spesiedaler, alle som vekselobligasjoner.
Ingen av disse finnes tinglyst med pant i fast eiendom, og det ser ikke
ut til at noen av låna blei tatt i forbindelse med kjøp av bygsla jord.

Går vi til panteregistra, finner vi likevel at Tromsø Sparebank alt
i åra 1847-49 har utstedt 7 lån mot pantobligasjon til Karlsøyfolk.
Låna gikk til Vollan, Nordgård, Russelv, Bakkeby, Vannereid, Jegervatn
og Vannstua, og i hvertfall de fleste gikk til jordkjøp. For et lån til
Hans Figenschou i Nordgård i 1847 kan vi av andre kilder se at 100
spesiedaler gikk direkte til å nedbetale handelsgjeld hos kjøpmann
Dreyer i Tromsø. Når disse lån ikke er funnet igjen i protokollene, må
det skyldes forhold ved bankens bevarte arkiv.

Utover i 1850-åra finner vi stadig tinglyste lån i sparebanken i
tilknytning til jordkjøp, og banken fikk større betydning generelt både
med innskudd og utlån. Nå begynte også låna å forfalle, og det var ikke
alle som klarte terminene. Forfalte lån blei annonsert i avisen, og fra
1854 kom også Karlsøyværingene med her. De første var Johan Holst på
Vannstua, Hans Iversen på Skattøra og Johan Lund på Russelv.

Problemet med forrentning av lokal kapital ser vi klart når det
gjelder Helgøy kirkes legatmidler. Fra 1817 til 1839 gav legatet ingen
rente, og var altså uten noen nytte, ettersom det bare var avkastninga
som skulle brukes. Fra 1839 til 1854 blei midlene satt bort hos
gjestgiver Dreyer til forrentning, og fra 1854 til 1858 blei midlene
satt inn i sparebanken. Deretter blei legatet igjen satt bort lokalt i
Helgøy.
 
 

Håndverk og husflid

Sogneprest Steen klaga i 1834 over at det var stor mangel på
håndverkere. Dette har trulig sammenheng med at Bergen ikke lenger var
tilgjengelig for håndverksprodukt, og Tromsø enda ikke hadde utvikla
særlig tilbud. Lokalt blei det vevd grovt og fint vadmel og stoff til
klær, noen sydde sko, det blei produsert nødvendig med gårdsredskap,
det fornødne smedarbeid blei utført, og det blei reparert båter og bygd
nye, alt ettersom der fantes materialer til dette.

En og annen håndverker fantes likevel, men mange synes å være
innvandrere. I folketellinga i 1835 var det oppgitt 5 håndverkere, i
1845 7 og i 1855 4. Det er ikke oppgitt hva slags håndverk disse dreiv,
men fra andre kilder har vi enkelte opplysninger om dette. I
folketellinga i 1845 var det også opplyst at 2 omreisende
fantefamilier sørfra dreiv med rokkedreiing og skibinding,
forøvrig begge skikkelige og upåklagelige folk, heitte det.

I forbindelse med at håndverkere tidlig på 1800-tallet skulle ha
offentlig godkjenning av amtet, veit vi at Ole Jonsen Dahl i Vannvåg
dreiv som kardemaker. Han innvandra fra Østerdalen i 1806, og var fra
ca 1840 bosatt på Karlsøy.

Vi veit ellers at gårdbruker og lensmann Ole Ulrik Berg på Svendsby
dreiv som snekker, og Harald Hauan på Svendsby var skomaker i 1820-åra.
En velkjent snekker var også Besse Eliassen ved Skogsfjordvatn. Vi har
ellers opplysninger om 5 andre snekkere og tømmermenn i perioden, vi
hører i 1837 om en innvandra blokkdreier, i 1839 om en smed på
Nord-Fugløy, og i 1846 om omvandrende rokkedreier Nils Sjødin, kanskje
en av fantene i folketellinga. 3 av de kjente håndverkere virka i
1840-åra på Karlsøy, og vi har dermed spiren til et lite
håndverkermiljø blant strandsitterne her. Stort sett dreide aktiviteten
seg om enkle håndverk og liten spesialisering.
 
 

Post og damp

Ikke sia 1690-åra hadde Karlsøyværingene fått direkte post. Ca 1800
kom de få brev med sjøposten, som gikk 8-9 turer i året, og passerte
Grøtsund på vei inn Kjosen. Nærmere kom den ikke. Dessuten gikk det en
fjellpost 6 turer om vinteren over Kilpisja rvi. I begge system var
det faste postførere, men sjøposten blei frakta fra stasjon til stasjon
med lokalt båtmannskap. I sommersesongen gikk ett og anna brev til og
fra Bergen med jekteskyss, men dette dreide seg nok helst om
korrespondanse mellom Bergenskjøpmann og kunde i Karlsøy.

Med Tromsø by kom det litt meir orden i posten. Her blei det i 1805
oppretta et postkontor. I 1804 blei Finnkrokan postgård eller
poststed i stedet for Svarvaren, da den nye gjestgiver slo seg ned her.
Neste poststed var da Kobbenes i Kjosen. Sjøposten blei nå utvida til
en tur hver tredje uke heile året, og i 1808-09 blei det rydda vei over
Lyngseidet for å hjelpe på transporten over land.

Under Napoleonskrigene opphørte naturligvis fjellposten, som jo
gikk gjennom fiendens land. Den blei ikke gjenopptatt før i 1822, med 6
turer for vinteren. I 1828 blei den heilårlig, med 1 tur i måneden, og
endte som før i Tromsø by. Nå var jo Stockholm blitt Norges hovedstad,
så det var viktig å holde kontakten over fjellet ved like.

Finnkrokan blei nå poststedet for Karlsøyværingene, for det gikk
ingen postrute videre utover øyene. Posten gikk da videre med
leilighetsskyss, helst fra gård til gård, og kunne bruke 1 måned på
turen til Karlsøy. Reint unntaksvis kunne Armauer sørge for
ekstraskyss, som da det gikk bud ut om Stortingsvalget i 1815. Når
presten på Karlsøy blei lei av å vente, hendte det også at han selv
bekosta ekstraskyss til Finnkrokan for å hente post. Like vanskelig var
det å sende brev. I 1832 ser vi at Steen sendte et pengebrev til
Stiftsdireksjonen i Tromsø direkte med leilighetsskyss, da der ikke
fantes sikker leilighetsskyss til Finnkrokan. Det var da Hans
Figenschou på Kvitnes som tok pengebrevet med til Tromsø.

Utviklinga av samfunnslivet generelt stilte nå større krav til
postbefordring enn før, både innen handel, lokal forvaltning og
statsadministrasjonen. Samtidig hadde avvikling av jektefarta redusert
de muligheter som fantes til postbefordring med leilighetsskyss langs
kysten.

Slik var situasjonen enda i 1830-åra. Steen hadde tidligere
forgjeves søkt om å få oppretta bipostrute utover til Karlsøy. Han
klaga bl.a. over at han i 1822 hadde hatt et tap i embedsinntekter på
40 spesiedaler ved at posten blei liggende for lenge i Finnkrokan.
Embedsbrev blei ofte 4 uker gamle før de kom. I 1834 blei på nytt satt
fram forslag om bipost, ved hjelp av ei landpostrute fra Finnkrokan til
Reinsvoll og båtskyss over Karlsøysundet. Men alt stranda på økonomien.

Det var med utvikling av dampskipsruta at den første postbefordring
til Karlsøy kom. I 1838 satte staten i gang med hjuldamperen Prinds
Gustav fra Trondheim til Hammerfest. Karlsøy var fra først av ikke
satt opp på ruta, men presten Jønsberg og gjestgiver Dreyer gikk nå
sammen om å få skipsanløp av Karlsøy. I et brev til departementet av
1/4 søkte de om anløp og postbefordring til Karlsøy, og Dreyer tilbydde
seg til og med å ekspedere båten gratis.

Fra juni samme år blei Karlsøy opptatt som anløp, og etter all
sannsynlighet kom også posten med Prinds Gustav sommeren 1838.
Karlsøy poståpneri blei offisielt oppretta 15/3 1839, med Dreyer som
poståpner. Dette var det første poståpneri i Karlsøy, og det eksisterer
som kjent fortsatt, etter 146 år (i 1985). Portoen blei fastsatt til å
gjelde som for Finnkrokan. Systemet var ellers at mottaker betalte
porto, det fantes ikke frimerker, og portoen blei beregna etter
avstand.

Med dette hadde Karlsøy fått sommerpost. Sjøpostruta blei nå
inndratt om sommeren, men om vinteren gikk både sjøpost og fjellpost,
uten at Karlsøy fikk noen glede av det. I 1844 søkte kommunen om
bipostrute fra Finnkrokan i vintertida. Amtstinget anbefalte dette, og
gikk inn for at staten skulle bære utgiftene. Fra 1846 kom så bipostruta
i gang fra Finnkrokan til Karlsøy, med avgang hver gang sjøposten kom
sørfra om vinteren. Dette betydde at Karlsøy nå fikk post regelmessig
hver 14. dag om vinteren.

I hverfall fra 1849 fikk Karlsøy egne portotakster. Det var da 2
satser. Et brev fra Karlsøy til Lødingen i sør eller Havøysund i nord
kosta 4 skilling, og 8 skilling når det skulle lenger. Enhetsporto,
frimerker og forhåndsbetalt porto kom først i 1855. Til å begynne med
hadde Karlsøy poststempel med 3 ringer i og nummer 146. Fra 1859 fikk
poståpneriet eget datostempel med namn.

Med den nye sjøpostruta blei både Karlsøy og Skjervøy liggende
sentralt til, mens Kjosen og Lyngseidet falt ut av ruta, og seinere
fikk bipostrute. Da dampskipsrutene var blitt utvida til heilårsrute ca
1860, opphørte sjøbåtposten, som da hadde gått sia 1670-åra.

Noen stor postmengde var det ikke som blei ført. Stort sett var det
vel bare presten, lensmannen og de 3 gjestgivere som hadde nytte av
postruta. I hvertfall presten har ført en stor embedskorrespondanse, som
vi kan se av det bevarte sogneprestarkiv. For gjestgiverne på Kvitnes
og i Nord-Grunnfjord eller Helgøy var vel nytta heller ikke så stor.
For Kvitnes kan vi se at man hadde store problem med å få
leilighetsskyss for brev til og fra Karlsøy. I 1857 gikk et brev med
De tvende Jomfruer av Vannstua til Karlsøy. Et brev fra Kvitnes i
1863 skulle først sendes med skyss til Spenna og så med folk som skulle
til Lofoten, men dette gikk ikke iorden.

Det var nå blitt vanlig for overklassen å holde aviser. Således
veit vi fra et bevart eksemplar i Universitetsbiblioteket i Oslo at
Steen holdt Finmarkens Amtstidende da det begynte å komme ut i
Tromsø i 1832. I 1833-34 hører vi at fleire var gått sammen i en
leserring om å abonnere på hovedstadsavisene Morgenbladet og
Statsborgeren . Avisene blei sendt rundt og kosta 2 spesiedaler på
hver. De som var med, var Hans Figenschou på Kvitnes, Dreyer på
Karlsøy, lensmann Ole Ulrik Berg på Svendsby og tidligere gjestgiver
Rasch, nå visstnok i Vannvåg. Utvilsomt har de også holdt den nye
Tromsøavis Tromsø Tidende fra 1838.

I 1840-åra var det nye postsystem altså godt i gang. Presten
Knudsen, som virka i tida 1843-49, forteller således i sine erindringer
at dampskipet anløp øya hver 3. uke med post. Om vinteren kom posten
hver 14. dag over Haparanda, og gikk videre til Tromsø og Finnkrokan.
Herfra blei den sendt med postbud i båt eller på ski utover til
Karlsøy, noe som altså gjelder tida fra 1846. Budet måtte da vente noen
timer mens presten ekspederte svarbreva. Som Knudsen sa: Vi stod
således i forholdsvis hyppig kommunikasjon med utenverden,
korresponderte flittig, og holdt mange aviser . Dette var store
framskritt fra Steens dager, da han følte isolasjonen som tyngende.

Med dampskipsruta blei det og mulighet for folk å reise. Før hadde
folk reist med jekter og leilighetsskyss. Bare de rike kunne ha råd å
leie egen båtskyss. Det gamle skyss-system, med skyss- skifte og
skyss-stasjoner, eksisterte fortsatt. Ca 1820 er Reinsvoll nemnt som
skyss-skaffersted. Seinere synes skyssplikten å være lagt til
gjestgiveren på Karlsøy, og var det fortsatt i 1847. Det var også
skyss-stasjon på Helgøy, og herredsstyret vurderte nå om det skulle
nedlegges, ettersom almuen skyssa seg selv, og det aldri kom
egentlige reisende hit ut. Det blei derimot anbefalt å anlegge
skyss-stasjon i Oldervik.

Hvordan slik leid skyssferd kunne foregå, har vi opplysning om fra
1814, da sogneprest Dreyer fra Måsøy passerte Karlsøy 3/12 på vei til
Stortinget. Han kom da fra Maursund til Karlsøy med kobberomsbåt, og
blei sendt videre av gjestgiver Rasch med åttring og 3 manns besetning.
Det kunne ikke bli noen billig tur til Stortinget!

Det var heller ikke så mange almuesfolk som hadde råd til å reise
med det nye dampskip. På 1. plass kosta det 1 spesiedaler og 20
skilling og på 2. plass 10 skilling per mil. At reisa var ei lita
begivenhet ser vi av at Tromsø Tidende i mange år framover oppgav
hvem som reiste med skipet til og fra Tromsø. På de fleste turer kan vi
se at her også var passasjerer til og fra Karlsøy. Den 14/7 1839 reiste
således disse fra Tromsø til Karlsøy: doktor Qvale, I. Andersen,
lensmann Altmann, cand.theol. O. Krohg, adjunkt Irgens, kjøpmann Chr.
Dreyer, cand.theol. Schmidt.

Høsten 1845 var d/s Nordkap blitt satt inn i ruta ved sia av
Prinds Gustav , og begge anløp Karlsøy på tur til og fra
Hammerfest. I 1850 gjorde Prinds Gustav tur hver tredje uke, og
turen til og fra Tromsø tok bare 4 timer. Fortsatt var dette bare ei
sommerrute, med anløp fra midt i mai til midt i september. Finnkrokan
var nå gått ut av rutesystemet. Sørover blei ruta forlenga til Bergen.

I løpet av 1850-åra blei rutene utvida til heilårsdrift, og dette
kom også Karlsøy til gode. I 1854 var her tre anløp på vinteren: 19/2,
19/3, 14/4. I 1859 gikk 3 skip i ruta, Prinds Gustav ,
Nordkap og Gler , med i alt minst 4 vinterturer. I 1861 var
det 14- daglige turer fra 1/1 og til begynnelsen av april, deretter
ukentlige. Men fortsatt var dette ei dagrute, d.v.s. skipa lå stille om
natta i den mørke årstid.

Og reiselysten var tydeligvis økt. I 1859 kom Kjeldahl og Mina
Hansen 13/2, den 20/2 kom Fru Jensen, Jomfru Mjøen og Anna Figenschou,
10/3 reiste Pastor Kjelland med frue, Madam Selqvist, Hansine Olsdatter
og Anna Tostensen, og 12/4 reiste J. Hegelund, Rebekka Hegelund, og
Ingebrigt Hegelund med datter. Også almuen hadde nå begynt å ta
dampskipet i bruk. Det fantes da heller ingen annen mulighet for
befordring. Det lokale d/s-selskap kom først i 1867.
 
 

Skipsfart og innseilingsloser

Noe nytt som kom inn i perioden, var utviklinga av en lokal
lostjeneste. Den var basert på fastboende fiskere eller fiskerbønder, og
betydde ikke noe meir enn at deres kunnskaper om de lokale farvatn og
leier blei gitt offentlig bevitnelse og stilt til disposisjon for
fremmede skip.

I 1845 finner vi 2 loser på Nord-Grøttøy, og i 1855 var en los
oppgitt for Helgøy sogn, uten at vi kjenner bopel. Disse losene tok
sikte på å være innseilingsloser for skipsfarta gjennom de svært
vanskelige leiene vest i Helgøy. I Karlsøy var innseilingsleiene
greiere, men også her kom etterhvert loser. I 1849 hører vi at Mikael
Holst på Kvitnes var fast los for innseilinga øst for Vanna.

Det var i første rekke innseilinga til Tromsø som skulle dekkes,
men stundom blei også kystgående fartøy drevet inn mellom øyene og
trengte assistanse. Utviklinga av lostjenesten har sammenheng med økt
kystfart generelt, bl.a. på Kvitsjøen, med Tromsøs økende betydning som
eksportby, og utviklinga av Ishavsfarta fra Tromsø. Bortsett fra
jekter, lodjer og de seinere rutedampskip gikk heile kysttrafikken
utenskjærs.

Denne økende kysttrafikk ser vi bl.a. gjennom de mange havarier og
berginger som kom alt fra begynnelsen av århundret. I oktober 1828
dreiv fleire engelske skip fra Archangelsk inn p.g.a. storm til
Rødgammen og Burøy, og i desember samme år blei et lite skip fra
Østlandet berga med mannskap og last ved Nord-Grøttøy. I oktober 1832
gikk en engelsk brigg ned utafor kysten, og 5 mann berga seg inn til
Nordskar.

Et spesielt problem var de mange grunner og fall som ligger langt
utfor Flatvær-Vanna og sperrer for langsgående trafikk. I 1841 gikk
således Diana på vei med salt fra St. Ubes i Frankrike til
Hammerfest på et blindskær 3 mil rett nord av Nord-Fugløy.

Det blei nå i 1842 satt i gang med oppmåling og kartlegging av
dette grunne havområdet, som det første i vårt område. Dette omfatta
bl.a. de eldgamle fiskeplassene til Karlsøyværingene, og vi finner nå
nemnt Nordstø, Bredegrunnen, Gåseggtaren, Østre Gåssene, Nordboen og
Gjessboen.

Likevel gikk en engelsk skonnert med 300 tonn steinkoll til Kåfjord
i Alta i 1844 på et blindskjær her ute. Skipet gikk ned, men mannskapet
berga seg såvidt.