13. Kulturforhold

Byggeskikken

Fra denne periode er det bevart fleire hus, eller vi kjenner slike
hus fra fotografi og beskrivelse.

Det vanlige våningshus var toromsstua, med et lite loft oppå, og ei
sval på øversida. Utvilsomt finnes det bevart en rekke toromshus som
var bygd i denne perioden, men det er ofte vanskelig å datere slike hus
særlig nøye, og typen har jo vært bygd langt inn i vårt århundre. Ei
stue på Lanesøra er etter stilpreget utvilsomt fra 1. halvdel av
1800-tallet. De to rom var et indre oppholdsrom, og et ytre rom,
kjøkkenet, som mest var et lagringsrom, ofte bare med bordvegger.

På storgårdene herska en annen byggeskikk. Her var mye større
våningshus, som ofte var av parstuetypen, d.v.s. med inngang midt på
langsida. Bak inngangen var en gang med kjøkken bak og ei stue på hver
side. Undertiden kunne og være kammers bak stuene. Slike større hus
var gjerne i to etasjer.

Representative parstuebygninger som blei bygd i perioden var Kvitnes
(1826), prestegården (1825), Helgøy handelsted (ca 1840), og Andersvik
klokkergård (ca 1840). Våningshus av denne typen kjenner vi ellers fra
en rekke større gårder, som Lanes (trulig 1830-40), Jegervatn, Bakkeby,
Hansnes, Grunnfjordgården, Sørskar (trulig ca 1850). Også Karlsøy
skole fra ca 1845 var parstue, men var et eldre våningshus som blei
flytta. De øvrige kjenner vi ikke alderen til, og noen kan ha vært
bygd på 1700-tallet.

Parstuetypen synes å ha si storhetstid i denne periode, men enkelte,
mindre hus blei bygd også seinere i århundret. Stundom oppstod parstua
ved at et nytt rom blei bygd inntil et toromshus.

I 1840-åra kom en ny hustype inn, som hadde inngang mot hjørnet på
eine langsida og med ei storstue ved sia. Det var Kamgården og
Kvalshausgården, begge storgårder i to etasjer. Husa hadde stor breidde
i forhold til lengda. Her var store stuer, på Kammen med fine malte
tapet, kammers og sal ovenpå, med lerret på veggene. Det er
trulig disse husa egentlig var av en type vi kaller midtpipehuset, som
blei vanlig etter 1900.

I de gamle husa var grue i kjøkkenet, og ofte var det jordgolv
eller steingolv i kjøkkenet. På fleire av storgårdene, som Stakken,
Hansnes og Jegervatn, var egne melkerom innafor kjøkkenet.

Flytting og ombygging av hus var vanlig. Da Kvitnesgården blei
bygd 1826, blei det brukt materialer fra et eldre hus fra 1730-40- åra,
noe vi bl.a. kan se av dørlistene. Gården fikk og en vakker empire
portal. Slik portal fantes og på Helgøygården. Husa fra 1700-tallet og
tidlige del av 1800-tallet hadde småruta vindu. Etter hvert kom de
meir moderne empire vindu med 2 fag og 6 ruter. Noen av de eldre
gårdene fikk seinere skifta ut vindua, således Kvitnesgården og
Prestegården. Det blei og vanlig med panel, men det hendte huset var
panelt og malt bare på ei side, som på Jegervatn. De fleste hus hadde
torv på taket, men Kammen, Prestegården og nykirka på Karlsøy fikk
flisbelagte tak.

Hvordan det var inne i husa, veit vi lite om. I ei skildring fra
Jegervatn i 1861 får vi høre at det var orden og velflidd ute og inne,
golvet var strødd med einer, alt av husgeråd var reint og blankt, og
luften var rein og lett, selv om vindua var fastspikra. Dette var en
rapport fra byfolk på besøk.

Fortsatt eksisterte jordhuset eller gammen som våningshus. I 1860
var det registrert 22 boliggammer, derav 2 brukt av norske familier,
resten brukt av samiske. Det var da 9 på fastlandet, de fleste i
Sør-Lenangen og Lattervik, 2 i Dåfjord, 5 på Rebbenes, 2 på Grimsholmen
og 2 i Skipsfjorddalen hos fjellsamene der.

Når det gjelder uthus, var både lågfjøsen og den frittstående fjøs
med lader i bruk. Låvefjøsen, altså med høyhus over selve fjøsen, er
ikke kjent fra denne periode. Prestefjøsen fra ca 1830 hadde fjøs og
lade hver for seg. Tidligere hadde en fjøsgamme vært i bruk på
Prestegården. På Bratrein var en fjøs av tømmer, men svært låg under
taket, og 2 lader. Midt i fjøsrommet var ei avbolking langs etter
golvet, der kyrne stod bundet i to rekker, altså med bakparten mot
ytterveggen. Trulig var en god del fjøsgammer i bruk.

Naustet var et skjelternaust, ofte med lafta hjørner, men det fantes
trulig også endel naust av bord (skjelter). Forøvrig var det vanlig
med buer og skjåer av bord og tømmer.

Steen forteller i si ordsamling at lån var brukt om
hovedbygninga, trulig om de store våningshus, og bekrefter at einebar
blei strødd på golvet. Han opplyser at det var avdelte sengerom i
gammene, kalt fl't . I fjøstaka og gammetak var ljøre til
lys og utlufting, med utspilt kveitemage kalt sjå som vindu over.

Steen oppgir også endel dialektord fra byggefaget, som glas (vindu),
beiskie (dørstolpe), skjelter (lausbord i bordvegg), torvhall (bord
langs raften til å holde taktorva på plass), skott (tilbygg), nåv
(utvendig hushjørne foruten selve innhugget i tømmer- stokken), grøtla
(syllmur eller syllstokk). I det siste ordet gjenkjenner vi det
gammelnorske ordet for stein, grjo t.
 
 

Matskikk


Der man fanger deilig Fisk, Kveite, Sei, og Hyse, hvortil
settes paa vor Disk Suppe, Ost og Myse .

Kostholdet forandra seg trulig lite fra det eine århundret til
det andre, og hovedmengden av maten kom fra sjøen og fjøsen, slik som
presten Knudsen sier i si vise fra 1840-åra. Han nemner også smøret.
Det nye i denne perioden var naturligvis poteten, som fikk sitt store
gjennombrudd i 1840-åra. Det førte til behov for frostfrie kjellere
under husa. Det kom trulig også større tilførsler av mel nå enn før.

Ellers må overgangen fra bygg til russerug ha fått betydning for
brødbakinga, med meir bruk av stomp og gjærbrød generelt, også til
bortfar. Men flatbrødet har fortsatt vært bakt av byggmel. Mens
flatbrødet blei steikt på grua, førte rugbrødet til større behov for
murte bakeromner. Knudsen omtaler også hellekaker , d.v.s.
klappkaker steikt på jernet i grua eller i ei gryte. Det var en måte å
steike rugbrød på, når man mangla steikeromn. Kraft (ca 1835)
beretter at melmat var like vanlig her som i sørligere strøk, og at en
stor del av melet kom med russen, d.v.s. rugmel. Men også under
vanlige forhold blei høymul brukt til å blande i flatbrød og syregras i
grøten, for å drøye melet. I 1809 nemner Kaurin både grøt, velling,
blodpølse, flatbrød og stomp av rugmel som vanlig mat.

Ved sia av poteten blei gulrøtter, nepe og kålrabi brukt.

Fersk fisk var vanlig en gang daglig, om sommeren helst til middag,
om våren og høsten helst til kvelds. Tydeligvis var også presten
Knudsen glad i fisk, som vi ser fra visa. I 1818 hører vi at
håkjerringkjøtt blei brukt på Reinsvoll, tørka til rekling.

Fra presten Steens ordsamling har vi endel ord som forteller om det
lokale matstellet. Tildels var dette vanlige ord fra melkestellet, som
møsse, bleng (melkesyre), ost og smør. Fra sjøen nemner han mølja,
skårkveite, rav, rekling og huse (hodet av kveita med ryggraden). Av
særlige retter nemner Steen komperutu, laga av torskerogn, mel og melk.

At flatbrødet fortsatt har spilt en stor rolle i matkulturen, ser vi
av mange ord, som leiv, skrukke (2 sammenlagte leiver), klening
(dobbelt flatbrød med smør i mellom), og å lenne (varme opp flatbrødet
og folde det sammen).

Fra gammelt av var folk vant med å høste sløke og syregras i
utmarka. Begge planter var bra mot skjørbuk, og man hadde også metoder
til lagring. I krisetider var begge planter viktig som nødsmat.

Capell Brooke forteller om sløken fra Nord-Fugløy i 1820, og planten
var nytta heilt fram til vårt århundre. Stengelen blei spist fersk, og
blada kunne karves og kokes til en grøt for lagring. Den kunne seinere
kokes opp med melk til en god matrett. Syregras blei samla i tynner og
kokt i melk eller vatn for lagring. Seinere blei dette kokt opp i melk
eller fiskesø. Syregras kunne og nyttes til brødmat, og som grøt med
søt melk på.

Forøvrig har naturligvis kobbekjøtt, sjøfuglkjøtt, sjøfuglegg,
sild, bær, husdyrkjøtt, og mangt anna gjort spiseseddelen meir variert
enn kildene gir oss direkte opplysninger om.
 
 

Året, døgnet og tida


Døgnet og dagen var oppdelt i faste økter, av 4 timers varighet.
Første del av dagen var morra- eller forøkt, andre del var kveld- eller
etterøkt. Tidspunktet mellom hver økt var kalt mål . Steen
oppgav de namn på slike mål som var brukt tidlig på 1800- tallet.

Rismål kl. 04 Durmål kl. 08 Noon kl. 16 Nattmål kl. 20.

Her ser vi at Steen har uteglømt to mål, middag kl. 12 og
midnatt kl. 24. Durmål hadde namn etter måltidet, dugurd. Ved rismål
skulle gjeterne stå opp. At disse tidsmål har vært flittig brukt av
folk, har vi en rekke bevis for i den mengde stadnamn som finnes, i
form av Resmålnakken, Durmålstind, Meddagsnes, Nonstind og
Nattmålstuva, og mange andre kombinasjoner. Dette var steder i
terrenget der sola stod ved spesielle tidspundt, slik at folk kunne
orientere seg i tida uten bruk av klokke. Det eineste som mangler, er
stadnamn med midnatt, for da sov naturligvis folk, og hadde ikke behov
for klokke .

Minst 35 slike namn med klokkeslett er kjent i vårt område. Av
solretninga kan vi se hvilke gårder det er som har vært opphav til
namna. F.eks. må Meddagsnes på Reinøy være gitt fra Gamnes-Lanes, mens
Resmålnakken litt lenger sør på Reinøy må være gitt fra Lilleby-Jamteby
eller Kopperelv. Stundom kan samme fjell eller naturformasjon ha ulike
namn, gitt fra ulike bygdelag. Samme gård kunne også ha fleire ulike
punkt i sitt solur . Således finner vi på Kvitnes både Nonhauen,
Meddagshompen og Nattmålskar.

Hva gjorde så folk når sola var borte p.g.a. skylag eller mørketid?
Da var flo- og fjæremålet greitt å bruke, og det svikta aldri. Det
eineste problemet her var at tidspunktet forskjøv seg litt fra dag til
dag. Flo og fjære , halvflødd og halvfallen var
slike tidsenheter. For å bruke dette måneuret , krevdes det at
folk var i nærheten av stranda. Det var ubrukelig langt ute på havet
eller oppe i fjellet.

For ei ukes tid blei brukt åttedags tid , d.v.s. av en
måned, fra den tid månedsinndelinga var på 32 dager.

For inndelinga i året blei gamle kirkelige merkedager og katolske
messedager brukt, som jul, påske og pinse. Her var St. Hans og Mikeli
(Mikkelsmess) særlig viktig p.g.a. de kirkelige storhelger, men også
Kyndelsmess (2/2), Bededag, Olsok og Tjuanthelg var viktig. Den siste
markerte avreisedag til Lofoten. St. Hans har trulig også vært feira i
friluft tilbake i tida, som vi kan se av etpar stadnamn i Sandfjord og
på Karlsøy.

Ellers var det næringsonnene som ofte blei referert til ved
tidsangivelser, som Lofottida, eggtida, torvinga, slåtta, moltebærtida,
slaktinga, tyttebærtida, og ikke minst var jekteturene til Bergen
viktige tidsskiller. Om våren var uværsbolkene pinseria og reinkalvria
velkjente tidsangivelser, og seinhaustes kom adventa.

Generelt var det vintertida som var den mest kritiske tida i året,
noe vi ser ved at det blei forma rim for hver måned fra januar til mai.
Ikke minst var det ei kritisk tid for krettura.

Her skal vi sitere noen slike rim, slik Arne Sørensen på Søreidet
husker dem (gjengitt etter Årboka 1985). Gjertrudsmess er her 17/3, da
skulle folk legge seg med dagslys.

Mellom kyndelsmess og jul, har vinteren intet skjul.

Mars morra kvass, men god midt på dagen.

Gjertrud jomfru streng, jager oss med lys i seng.

April møy,kommer aldri så sent at hun ikke får et lass høy. Får hun
ikke lasset, vil hun ha børa, men får hun ikke børa, jager hun mannen på
døra.

Mai, mai milde skal sauræva fylle, enten med dausenna eller med gror.

Karlsøydialekten tidlig på 1800-tallet


Blant sogneprest Steens mange interesser var den lokale dialekt i
Karlsøy. Som innfødt Nordlending (fra Trondenes), med studieopphold i
København bak seg, og med reint dansk skriftmål som normal , hadde
han gode muligheter for å se det særegne i menigheta sin dialekt i
løpet av 22 års virke. I løpet av embedstida forfatta han ei samling på
vel 700 ord fra dialekten, der han særlig tok for seg ord som han
meinte hadde gammelnorsk opphav.

Denne samlinga gikk seinere inn i Ivar Aasens samling, og eksisterer
fortsatt i håndskriftsamlinga på Universitetsbiblioteket i Oslo. Den
kom imidlertid i Aasens varetekt etter at hans første store verk
om de norske dialekter var utgitt ( Norsk Ordbog i 1850). I en
utgave fra 1873 har Aasen benytta noe av Steens samling, men her delvis
referert til som Senjamål.

Steen har samla en god del ord om vær og vind, ord fra sjø og hav,
om segling, båt og fiskeutstyr, om hus og matretter og mye anna. En
del av dette er brukt som kildestoff i bygdeboka. Mange av orda
kjenner vi igjen i dialekten i dag, men noe er blitt borte.

Det er tydelig at den dialekten Steen hørte i tida 1813-35 var meir
alderdommelig enn dialekten i vårt århundre. Dialektene er i stadig
endring, og eldre og halvgamle folk i dag veit at mye av det gamle fra
tidlig på 1900-tallet, er ikke kjent av unge folk i dag. Vi kan og se
at enkelte trekk har holdt seg bedre i vestre del av Helgøy enn i
Karlsøy, som berje (berget), nekkja (nekka). Det er og
trulig at hokjønnsord med a-ending i ubestemt form var meir vanlig før
i heile området. I dag gjelder det ord som ei nugla, ei lina, ei
tøtta, ei lefsa, ei gaura (bukse), ei vøa, ei møja, etc. d.v.s. forma
har holdt seg best for gamle, tradisjonelle begrep.

Når det gjelder grammatikalske former, er det trulig at det ikke
har skjedd særlig med endring de siste 150-200 år. Det heitte ifølge
Steen 'g, m'g, s'g, dokker, og ein, ei og eit, hinn, hi og hit. F.eks.
kunne det heite: ein gjessen botten, ei gjesse tynne, eit gjessent
hølke. Her ser vi at hokjønnsforma ikke lenger brukes.

Fra noen privatbrev fra Kvitnes fra 1815-16 kan vi se at ord som
middag, familie, kirke, og hilse blei uttalt med e, altså meddag,
famelie etc. slik vi uttaler det i dag.

Steen gjengir en rekke uttrykk han hadde festa seg ved i
Karlsøydialekten:

B'tter i røine end i syne Stink mo alleina Han bausne ikkje fast
fram Gaa paa fallanes føtterKobben ønes paa baaden Te ømse sia Qvær maa
syte for s'g 'g hæres ikkje at gaa ut i dette hunnever De e ikkje frakt
for han Duus no ei stund Komme houstupanes

Noen uttrykk hadde bokstavrim, og virker klart gammelnorske,
som: vaatte og vørre -- snakke i hør og hei -- hag og h'ndt -- dilte og
dalte -- sneppen og snau.

Steen gav også en dialektprøve i form av et eventyr, som han trulig
har nedtegna i Karlsøy. Det har form av en samtale mellom en mann og et
troll. De to forsøkte seg på ei mannjevning, som det ser ut til at
mannen ( bonen ) vant:

'g rei igjenna gaaren din, sa troille. V'gen laag saa fram, sa
bonen. Konna di e fallen i barseng, sa troille. De lakka saa
tia te, sa bonen. Ho ha faat tvillinga, sa troille. Desmeir
forøkes væra, sa bonen. De eine e dødt, sa troille. De tryt
ikkje brø, sa bonen. Dem e begge dø, sa troille. Saa slep de
eine aa sørge for de anner, sa bonen. Konna di e aa dø, sa
troille. Makan i staen, sa bonen. Øxa di e skaftelous, sa
troille. Aa du e hovvelous, sa bonen. Gji du va paa have, sa
troille. Skjep under, sa bonen. Holl i, sa troille. Trop i, sa
bonen .

Som vi ser, har Steen allerede normalisert litt: faat
skulle vel være fådd , gji skulle være gje . Forma
troille står naturligvis for den såkalte muljerte l (l med j-
lyd), slik vi stadig uttaler det. Etter Steens anvisning, skal
konna uttales kånna .
 
 

Naboskap


Hvordan levde folk sammen i dagliglivet? Det var færre av dem, det
var for det meste langt mellom gårdene. Betydde det mindre kamp om
ressursene og færre tvister? Og var folk generelt meir nabovennlige og
samarbeidsvillige enn vi er vant med?

Det er lett å romantisere. Et blikk i forliksrådets protokoll
forteller at ufred mellom naboer slett ikke var uvanlig. Vi skal her
se på noen gårder som særlig framhever seg med nabotretter. At ingen
gårder i Helgøy er med, forteller ikke om bedre forhold, men skyldes at
protokollen er tapt.

I et levende samfunn vil det alltid være konflikter og uenighet om
rettigheter, om tolking av avtaler etc. Mesteparten av konfliktene hos
oss gjelder da også slike forhold. Det var tvister om lottoppgjør og
båtleie, om utrorsdrenger, om oppfostring av barn, om tjenestefolk, om
gårdsressurser som beite, slåttemark, vedskog, veidefang og grenser, om
reinbeiteskader, om kretturfo ring, om jekteføring og bygdefarrett,
om festegaver og ekteskapsløfter. En god del konflikter skyldtes
utvilsomt fellesskapet mellom de enkelte bruk på en matrikkelgård.

Undertiden kom konfliktene fram i form av slagsmål, selvtekt,
æresskjelling. Da som nå fantes nok folk som meir enn andre var
trettekjære, retthaversk og smålig. Av og til kan det også virke som
konfliktene levde sitt eget liv, når de først var kommet igang, og blei
videreført over generasjonene.

På Reinsvoll finner vi en strid mellom Bullfamilien på Storvoll,
som hadde bygselrettighetene fram til Reinsvollelva, og Indalfamilien,
som satt på Gammelgården på østsida av elva. I 1800 var Søren Indal
gått inn på Hans Kaurin Bull si jord, tydeligvis fordi han under Hans
sin forgjenger Knut Gamst Hage hadde fått lov å slå ubenytta områder.
I 1819 var de igjen uforlikt, nå om 2 lass risved som Søren hadde hogd,
men som Hans kjørte heim til Storvollen. I 1825 klaga Søren over at
Hans ikke hadde tilbakelevert noe brennevin, lerret, salt og mel han
hadde lånt i 1806. Det eine førte det andre med seg!

Det er langt mellom Stakkvika og Nordeidet, men ikke for langt til
å utvikle en triviell nabostrid. Det begynte i 1802 med at buskapene
til Jørgen Madsen Gram på Nordeidet og Jakob Hansen Bugge i Stakkvik
blanda seg under beite i dalen, slik at 5 naut fra Nordeidet blei med
til grindene i Stakkvik. 4 av dyra blei jaga opp i dalen, men en okse
blei igjen, og forsvant på en uforklarlig måte. Dette fikk Buggefolka
skylda for.

3 år etter levde konflikten i beste velgående. Da ropte
Stakkvikfolket både Okse-Jørgen og Okse-Berrit etter
Nordeidfolket, da de møttes på sjøen, og beskyldte dem dessuten for å
vite noe om et udømt barnemord engang i tida. Trulig gjaldt dette et
barnelik som blei funnet i sjøen i 1736. Men her hadde Stakkvikfolket
gått over streken for sømmelig adferd, og Jakob Bugge vedtok å betale
10 daler i erstatning til Gramfolket, og 1 daler til fattigkassen. Sia
synes full fordragelighet å ha inntrådt i Nordeiddalen.

De mest konfliktfylte naboforhold synes å ha eksistert på Hansnes.
I 1833 klaga Hanna Hegelund, enka etter Olai Indal, over at Fredrik
Olsen, som var gift med enka etter Petter Crantz, hadde kjørt heim 20
lass vinterbrensel fra deres felles skog, uten noe erstatning til
Hanna. I 1836 blei Fredrik stevna av Hanna sin bror, Alexander
Hegelund, p.g.a. noe kavl som var lånt i Lofoten. I 1838 var Alexander
i konflikt med naboen Andreas Eriksen på Grågården. Alexander blei
klaga for å ha latt sine krettur beite på innmarka på Grågården til St.
Hans, og for å ha skåret brom i skogen der om vinteren. Det var
dessuten krangel om den gamle fevei som Alexander brukte. Den skogteig
det var tvist om, lå mellom Grågårdselva og Møllesteinen, og var etter
utskiftinga visstnok utlagt til fellesskog for Grågårdbruka.

Og konfliktene gikk videre. I 1842 var det tvist om et garnsett i
Lofoten mellom Alexander og Gustav Mandal, Olai Indals ettermann. I
1846 blei Gustav stevna av Alexander sin svigersønn og etterfølger,
Olaus Tiller, fordi Gustav skulle ha sagt at Olaus hadde sittet et år i
tukthus p.g.a. tyveri. Olaus Tiller stevna dessuten Gustav Mandal for
å ha tatt et jordstykke som lå mellom Gustav og Olaus, og latt sine
krettur beite på Olaus si beste slåttemark. I 1849 hadde Olaus Tiller
bygd et steingjerde mot naboen for å hindre beiting fra naboens husdyr,
og stevna nå enka etter Gustav Mandal som nekta å være med å bygge
gjerdet.

Etter dette var det ikke rart at Alexander si datter Rebekka valgte
Hansnesgårdens underbruk Bratrein da ho gifta seg i 1846, etter
familietradisjonen for å slippe unna de uhyggelige naboforhold på
Hansnes.

Forøvrig veit vi at tvistene om skjell og skogteiger mellom
hovedgården på Hansnes og naboene fortsatte lenge etter Olaus Tiller. I
1918 blei det forlik i en tvist om Hansneslien , og i 1923 falt
dom i åstedsak om grensen mot Nordgård. Der var også ei rettssak om
grensen mot Grågården, som fulgte Grågårdselva. Her kan vi altså
snakke om tradisjonelle eller institusjonelle konflikter,
konflikter som gikk i arv. Og vi kan minnes at den første
grensekonflikt vi kjenner, nettopp skriver seg fra Hansnes, og gjaldt
gårdsgrensen mellom Hansnes og Grågård i 1710!

Kurtise og erotikk

Kildematerialet gir oss ikke stort innblikk i intime deler av folks
verden som kurtise og erotikk, især på 16-1700-tallet. Stort sett er
det bare indirekte vi kommer på sporet av folks kjønnsliv, ved å
konstatere resultatet, besvangringa.

Ut fra alderssammensetninga i ekteskapa kan vi se at det ofte har
vært store aldersforskjeller begge veier mellom mann og kone, noe som
viser at sosiale og økonomiske rammer har satt strenge grenser ved valg
av livsledsager. Følelsesmessige forhold har kommet i annen rekke,
d.v.s. følelsene har måttet tilpasse seg de ytre rammer.

Likevel kan vi se at det i visse miljøer har vært en sterk
opptatthet av folks seksualvaner, og blant ungdommen synes det å ha
vært utfolda en livlig kurtise. Variasjon har det også vært store
muligheter for blandt gifte folk, ved at så mange gifta seg oppatt.

P.g.a. dødsfall og drukninger har få ekteskap vært livslange for
begge ektefeller. Ofte var det tale om både 2 og 3 partnere. Dette
ligner ikke lite forholda i vår tid, med sine mange skilsmisser og
partnerbytter. De livslange ekteskap hører i hovedsak til i tida
1850-1950, altså en meget begrensa periode av historia.

Skifte av ektefelle ved oppattgifting har trulig gitt noe rom for
utfoldelse av følelser. Dette har likevel ikke vært nok, å dømme ut fra
de mange gifte ektemenn som har søkt partnere utenom ektesenga, også
overklassefolk. Når gifte kvinner ikke er med i denne statistikken,
kan grunnen være at uønska svangerskap lettere lot seg skjule innafor
ekteskapet. Som enker og når kvinnene levde adskilt fra sine menn, ser
vi at dydigheta ikke var reservert kvinnene.

I alle fall ser vi at strenge strafferammer, især for gifte folk,
ikke har hindra folk i å utfolde seg i forbudte erotiske forhold. Det
gjelder også i forbudte slektskapsledd, der slike forhold kunne ende
svært dramatisk. Voldtekt, barneseks og homofili, som er eller har vært
straffbart til nå, har vi derimot så godt som ingen spor av i kildene.
Det sterkeste brudd på de offentlige normer var samliv mellom
ugifte, forlova par. Her var det tydeligvis lokal sedvane at forlovelse
var innledning til samlivet. Til gjengjeld var ekteskapsløftet, altså
forlovelsen, juridisk bindende, og når en av partene ombestemte seg,
kunne det bli konflikter. Da Karen på Kvitnes i 1799 braut sitt løfte,
krevde Anton på Søreidet festegaven erstatta med 6 daler. Og ei
taus i Sør-Lenangen som hadde latt seg besvangre av en dreng mot
ekteskapsløfte, fikk erstatning på 5 daler da drengen ikke ville
oppfylle løftet.

Da det bare var ved beviste samliv at sakene kom opp, d.v.s. ved
svangerskap, må vi tru at det forekom adskillig med ulovlige forhold
som ikke endte med graviditet. Hvorvidt der fantes metoder til
barnebegrensning, veit vi ikke, men disse metodene kan knapt ha vært
særlig virkningsfulle.

Fra begynnelsen av 1800-tallet har vi noen saker som gir oss litt
meir innsyn i den spenning som vel alltid har vært tilstede i det
daglige samvær mellom ungdom der begge kjønn var representert. Vi ser
her at samspillet mellom kjønna kunne ta form på så mange måter, og
tolkning av signaler for lengsler, lyster, følelser og hensikter kunne
bli forstått eller bli misforstått. Slik sett må vi tru at folk ikke
reagerte annerledes i steinalderen enn det vi gjør i dag, selvom
uttrykka kan ha variert.

For det første kan vi se at folk har vært opptatt av
hverandres kjønnsliv. I 1816 uttalte Hans Henrik Bugge på Kopperelv om
Knut Blanches datter på Lanes at dersom han hadde hatt en dukat for
hver gang hun hadde hatt omgang med mannfolk, så skulle han ha vært en
rik mann . Sterke ord, som vi kjenner fordi Hans måtte trekke dem
tilbake i forliksrådet. I 1819 var selveste presteenka, madam Kaurin på
Karlsøy, blitt beskyldt for å ha ligget med russere i ei naustsval. I
1838 gikk den 19 år gamle Trine Figenschou i Hessfjord, fra 1839 madam
Selqvist, til sak mot madam Kaurins dreng Hans. Han hadde uttalt i
konfirmasjonshelga at Trine hadde vært i presteenka sin høylade sammen
med Dreyers dreng, noe som kunne ha resultert i horunger , ifølge
Hans. Det kunne ikke den kommende klokkermadam ha sittende på seg.

I 1809 møter vi sterke kjønnskonflikter i Hessfjord, som også blei
rulla ut i forliksrådet. Det gjaldt her Trines onkler Lorents og
Jeremias. Lorents blei nå beskyldt for å ha sendt ei taus, Birgitte,
som var med kvinnene ved grindene oppe i marka, ned med melka, slik at
Lorents skulle få anledning til å drive sin løst med ei anna
jente, Ane. Det er ellers tydelig at Lorents og Ane var under oppsikt,
for ei natt hadde ei jente som hette Kirsten lett seg fram til Anes
kiste. Der hadde ho funnet både en kniv, en ost og en pung, som
Lorents skulle ha gitt Ane for å få sin vilje og styre sin løst
med . Kirsten beskyldte dessuten Lorents for å ha hatt en god
bestilling med Ane i høyladen. Lorents sin bror Jeremias hadde
forøvrig beskyldt ei kvinne Helvig for å være både russehore og
skjøge og litt til. Helvig blei i 1809 gift med Jeremias sin tidligere
svoger Abraham.

Lorents var nå 20 år, Jeremias var 21, og også jentene Ane, Kirsten
og Helvig var trulig midt i en spennende alder. Midt i de tragiske
krigsår under Napoleonstida finner vi altså her i Hessfjord denne kåte,
ungdommelige kurtise. Det viser at naturen går sin gang, da som nå,
uansett ytre forhold. Forøvrig var dette ikke siste gang vi kan
følge de interne konfliktene i Hessfjord. I 1824 hadde Jeremias si kone
Adriana bedt Helvig om å passe sine horunger og sitt morderpakk i
Brokskaret , antakelig hennes heimplass. Helvig selv var fortsatt i
tottene på Jeremias, som ho ved et høve dengte med klompene. Huslig
idyll kan vi knapt kalle dette!
 
 

På bryllupsfest i 1825


Den 17/11 1825 stod der et bryllup i Oldervik. Brudgommen var den
38 år gamle handelsmann fra Kvitnes, Hans Figenschou, brura den 22 år
gamle Martha Margrethe Hegelund, gjestgiverdatter fra Oldervik.
Forlovere var J.J. Brox og Hegelund i Oldervik, ifølge kirkeboka.

Bryllupet er interessant, ved at det viser de sosiale og økonomiske
rammer som satte grenser ved valg av ektefelle, og det viser de
følelsesmessige forhold som likevel kunne få utfolde seg innen disse
grenser.

Brud og brudgom hørte til den fåtallige økonomiske og sosiale
overklasse i området. Hans hadde trulig ikke stort utvalg av passende
bruder å velge blant innafor området, i betraktning av den nedgang i
handel og jektefart som hadde skjedd etter 1800. Kanskje var dette
årsaka til at han gikk ugift så lenge? Martha var i alle fall et
standsmessig parti. Det faktum at ho var hans nære søskenbarn, viser
kanskje også til de begrensa valgmuligheter som fantes.

Den standsmessige karakter ved bryllupet viser seg også ved at
vielsen med kongelig tillatelse blei foretatt i heimen, noe som var
vanlig blant overklassen på den tida. Det var da sogneprest Rasmussen
i Tromsø som stod for seremonien.

Vi veit ikke hvor mange gjester eller hvem som var med i bryllupet.
Men etpar av gavene er bevart, 2 nydelige blå potpourrikrukker fra
Gjøvik glassverk, gitt av presten Steen. Og den familiebibel som blei
anskaffa til ekteparet, er også bevart.

Også prestens bryllupstale er bevart, og gir et fint inntrykk av
den intime stemning som trulig har rådd i bryllupshuset. Talen la vekt
på tillit og hengivenhet mellom ektefellene, og har mangt å si som enda
kan ha gyldighet for oss alle. Bl.a. oppfordra talen til del livets
gleder og goder rettferdig med din ektefelle , og vær overbærende
med hverandre . Og slutten kan vi tåle å høre i sin helhet:

Veledle brudepar! De vet det at mennesket ikke selv råder om
sin lykke. Hvorledes det altså i denne henseende skal gå dem i deres
fredtid, det står i altbestyrerens vilje. Men med hva sinn mennesket
møter sin skjebne, det står for en del i hans egen makt. Det er i dag
deres hensikt at ville med ett og samme sinn dele livets skjebner med
hinanden, og befordre hinandens gjensidige lykke. O! ved kjærlig
omhyggelighet at være alt for hverandre, og ved mild overbærelse mot
hinandens ufullkommenhet, oppnåes snarest deres gode hensikt, lettes
livets byrder og forhøyes dets gleder. Og skulle De da ikke med
frimodig tillit til skjebnenes styrer kunne gå deres fremtid i møte,
skjønt et uigjennomtrengelig forheng skjuler for deres øye hva der skal
møte dem i samme? Ja! Hvo der besjeles av dydige forsetter, kan
alltid med sann ånds frimodighet tenke og si: Herren er min tillit og
min styrke .

Om det var den smukke tale som gjorde utslaget, skal være usagt,
men ekteskapet blei både langt, og ifølge slektstradisjonen, harmonisk.
Det blei velsigna med 7 barn, hvorav bare ett døde som liten.

Vi har også opplysninger som at Hans tidlig, ja nesten for
tidlig, var blitt forelska i jenta, og var på frierføtter i Oldervik da
Martha bare var 10 år gammel. I 1813 gav Hans Martha et nydelig
utskåret beinskrin, og skal ha uttalt at han ville vente til ho var
blitt gammel nok til ekteskap. Til gjengjeld gav ho Hans en sydd og
brodert tobakkspung da de seinere var forlova, foruten en hårring med
gullspenne av sitt eget hår, som han bar heile livet. Hans laga og ei
tegning der et duepar symboliserer kjærlighet og ekteskap.

På Kvitnes satte nå Hans igang med å bygge nytt, stort våningshus,
som stod ferdig i 1826. Han skal selv ha skåret den vakre empire
døromramming. Dessuten arbeidde han 2 bord, et stort golveskap og et
veggskap. På Troms folkemuseum kan vi idag beundre både huset og det
meste av møbelstykkene.

Med presten på Sørfjordtur i 1839

En viktig del av Karlsøyprestens menighet var Ullsfjordsamene.
Vanligvis var det de som måtte komme utover til Karlsøy til
gudstjeneste, til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Den
lengste kirkevei var 8 mil, over farefullt hav, og besøka her ute
innskrenka seg til 1 eller 2 ganger i året.

Og presten var ikke alltid så fornøyd med det han fikk se. Noen
drakk altfor mye på kirkestedet, slik at ikke meir enn en av 10 var
edru. Opplysningsnivået hos konfirmantene var svært dårlig, og bare et
fåtall kunne lese i bok. Dette gjenspeilte etter Jønsbergs syn
fjordfolkets meget lave trinn i åndelig utvikling, noe han så som et
resultat av språkproblem, dårlig skolestell og dårlig kirkelig
betjening. Det virker etter dette som det var en viss kulturell
forskjell mellom sjøsamene inne i fjorden og sjøsamene ute på øyene,
som nå trulig stod nærmere den norske befolkning på mange måter, også
materielt.

En dag i juli i 1839 heiste Jønsberg seil og fo r selv innover
til Sørfjord for å se til si menighet. Dette var hans første tur dit,
og det var trulig lenge sia noen prest hadde vært inne i fjorden.

Inne i fjorden kan vi følge Jønsberg fra bygd til bygd, og ser
hvordan han gjorde seg kjent med folkets materielle kår. Selv om de
fleste nok levde som fiskerbondefamilier flest, var her likevel et
visst særpreg, som sprang ut av deres samiske kultur. Dette var en
kultur som presten tydeligvis stod velvillig overfor, og han fant at
samene hadde mange elskelige trekk i sin karakter. Og hva lærte
så sognepresten på sin rundtur om den materielle og åndelige kultur i
Sørfjorden?

Boligen var den eldgamle sperregammen , bygd opp av krumvokste
bjørkestammer som reises i en bue, med bjørkestenger, never og torv
utenpå, altså bare lokalt materiale. Gammen var et ettromshus, men
hadde og en forgang, der fiskeredskap og anna blei oppbevart. Dørene
stod i ei skrå stilling, som gjorde at her ikke trengtes lås og lukke.
Ildstedet bestod av noen oppreiste steiner i en firkant midt på golvet,
og røyken gikk ut gjennom et hull i taket rett over ilden. Her mangla
vinduer, så lyset kom gjennom takhullet. Når dette blei dekt for å
holde varmen inne, blei det mørkt i gammen. Bare enkelte hadde
kveitemager i lysåpninga.

Tidligere hadde det vært vanlig å ha husdyra (kyr og sauer) inne i
gammen om vinteren sammen med folket, men dette gjaldt nå bare noen få
gårder i Sørfjord.

En stor del av gammegolvet, rundt veggene der det var lågest, var
bestemt til liggeplasser. Her blei det lagt riskvister på jorda, med
reinskinn til underlag og en skinnfell til overbredsel.

Utenfor ildstedet var det lagt stokker som kaltes fletter , og
disse markerte avgrensing mellom liggeplassene og oppholdsrommet. Her
var jordgolv, og bare noen småkrakker til å sitte på, ellers ingen
møbler. Også fletten kunne brukes som sittebenk.

Om sommeren kunne gammen være et sunt våningshus, sier Jønsberg, og
behageligere enn mange nordmannshus. Om vinteren var gammen en slett
bolig, fordi dørene og takluka måtte være åpen når det skulle kokes og
p.g.a. lyset, og varmen gikk hurtig ut når ilden slukna.

Til klesdrakten hørte ei kufte av kvitt vadmel, eller av blått
vadmel til stasbruk, med belte i livet. Under blei brukt ei bukse av
samme tøy og farge, og kommager til fottøy, med sennagras i, snørt til
buksa med et langt band. På sjøen blei i tillegg til kommager brukt
bellinger som rakk over kneet. Dette var mannsdrakten. Kvinnene brukte
heile kjoler av kvitt eller blått vadmel med belte. Nå var og
linnet og strømper blitt meir vanlig. Kravene på staskufta til både
menn og kvinner var pryda med påsydde stykker av rødt og gult klede,
som og blei brukt over sømmen på skulderstykket og fleire steder.
Kvinnene brukte og forklær av kjøpetøy, silketørklær om halsen,
og hadde oppstående huer i glimrende farge og pryda med bånd,
gjennomvirka med forgylte og forsølva tråder. De hadde messingkjeder
om håndledda, og på fingrene hadde de glimrende ringer med
funklende steiner. Beltet om livet var besatt med knapper eller
klirrende spenner. Ikke å undres over at de vakte oppsikt på Karlsøy,
når de kom til kirke!

Matskikken fant Jønsberg derimot såre tarvelig . Kjøkkentøyet
bestod hovedsakelig av ei gryte, som de ofte tok med på reiser og
brukte utendørs. Inne i gammen stod gryta ofte på en krakk, og folk
satt på golvet rundt om og spiste.

Det var fisken som var hovedbasis i kostholdet. Dessuten blei
syregras, kokt sammen med surmelk, mye brukt. Til drikk blei brukt
vatn med surmelk eller syre i, kalt syreblande . Ost og
smør var og brukt, ofte med røyksmak fra oppbevaringa, likeså flatbrød
og finnkake , ei klappkake som blei bakt til måltidet, og steikt
på glørne.

Jønsberg forteller og om sjøsamenes husflid og handverk. Mange menn
var flinke båtbyggere, men ellers var det få håndverkere, bortsett fra
en flink tømmermann og en god smed, begge selvlærte. Med få tømmerhus
var der jo og lite behov for tømring.

Heller ikke kvinnenes husflid stod høgt. De vevde grove ulltøy til
klær på oppstadgogn (stående vevstol), som tok liten plass i gammen og
var lett å flytte. Spinninga av ull og hamp foregikk fortsatt på den
gamle handteinen, snalddo , på alens lengde. Råstoffet var
festa til et trestykke, goakta , som var stukket fast i beltet.
Med snalddo kunne kvinnene spinne på vandringer ute.

Også sjøsamenes særegne skikker ved frieri og bryllup opptok
presten, tydeligvis ut fra erfaringer han selv nylig hadde hatt.

Forut for friing var det vanlig med gaver. Forlovelsen skjedde i
vitners nærvær, både av frierens og jentas slekt. Frieren la si hand på
jentas hender, og slektningene la sine hender på parets hender, og
derved var forlovelsen fast. Nå kunne det medbragte anker brennevin
fortæres, til alle blei berusa. Hvis frieren seinere skulle svikte,
måtte han betale en pengesum, svikta ho, måtte ho gi gavene tilbake,
foruten et anker brennevin og erstatning for frierturen.

Også ved bryllupet spilte brennevinet stor rolle, og ei tallrik
slekt fulgte med til Karlsøy kirke. I bryllupshuset blei brudegavene
gitt i ei skål som en slektning holdt, og hver giver blei gitt et glass
brennevin av brudgommen. Gavene kunne være penger eller løfte om ei ku
eller småfe, alt etter velstand. For å få mest mulig skjenk, la giverne
etterhvert bare småbeløp i skåla, så det tilslutt mest blei ei
skjenkestue. Når brudgommen etterpå skulle hente utlovte gaver, måtte
disse løses med nytt brennevin. Noe romantisk kjærlighet før
ekteskapet var det ikke, men de fleste levde likevel et lykkelig
samliv, sa Jønsberg.

På besøk hos fjellsamene

Fra Jønsbergs store tur i Ullsfjord-Sørfjord i 1839 har vi også en
selvopplevd beskrivelse av fjellsamenes materielle vilkår. Var
fjordsamenes kultur forskjellig fra øysamenes, så synes der å ha vært
store forskjeller også mellom fjordsamene og fjellsamene på denne tida.

Blant fjellsamene besøkte Jønsberg fleire sameleirer, som lå ca
mil fra sjøen, men han stedfester dem ikke nærmere. Her blei han
gjestfritt mottatt. Det var nomader fra finsk og svensk område, som
årlig oppholdt seg her 7-9 uker om sommeren.

Husa deres var lettvint oppsatte torvgammer, av skrått oppreiste
stammer, dekt med never og torv, i form av ei kjegle eller trakt, altså
av teltfasong (kåte). Her satt huslyden rundt ilden, kledt i pelser av
reinkalvskinn, tross dette var i juli. Men alle hadde nakne bein.
Røyken gikk ut gjennom ei åpning midt i taket. Her oppe hang til
tørk reinmager fylt med syregras og reinmelk. Til kvelds blei servert
kokt tørr sei, servert på barkebiter som tallerkener, dessuten
klappkaker som blei steikt over glørne, og kokt reinmelk med oppskårne
reinostbiter i, som blei spist med reinhornskeier i en trebolle. Dette
var nok ei avveksling fra Jønsbergs borgerlige kjøkken på Karlsøy! Han
fant ellers at fjellsamenes kosthold var sunnere enn sjøsamenes.

Vi ser altså at melking av simlene var en viktig del av reinholdet,
noe som skjedde i egne innhegninger om ettermiddagen, og jaginga
skjedde ved hjelp av hunder. Melkinga blei utført både av menn og
kvinner. Ellers fikk Jønsberg høre de vanlige klager fra de
fastboende over reindriftssamene: reinen ødela utmarksslåttene, husdyra
melka mindre når de beitte sammen med reinen, og samene gjorde stor
skade på skogen til brensel og reingjerder.

Konfliktene hadde enkelte ganger tilspissa seg meget. Når de
fastboende hadde skutt rein som beitte på engene, hadde fjellsamene trua
de fastboende med kniv, og bl.a. tvunget dem til å drukne sine
vakthunder. Det hadde og hendt kyrne var spretta opp i buken, så
innvollene kom ut. Man hadde mistanke om at etpar gårder i Lakselv var
blitt nedbrent av nomadene, fordi de sperra reinveiene. Det kan se ut
til at konflikten skyldtes økt norsk/sjøsamisk nyrydding i området. En
måte for fjellsamene å holde seg i age, var å true med å bruke gan, som
de fastboende var meget redd. Til gjengjeld var bøndene ikke sein med
å forsyne seg av rein som nomadene ikke fikk med seg når de dro om
hausten.

I hvertfall i Steens tid (1813-35) kom fjellsamene til kirka på
Karlsøy, og det hendte da at de stundom i beruselsen falt for fristelsen
til å joike. Dette oppfatta rettnok Steen som sang , men
ubehagelig, monoton og meningsløs , nokså lik vr'len , som
han bemerka. Noen stor forståelse for denne særegne kulturytring har
hverken han eller resten av menigheta hatt. Folk flest kalte denne
joikinga for å heie .

Madam Kaurin og Datterens forbandelse

Mange eldre Karlsøyværinger har hørt om eller lest ei gammel bok
med den dramatiske titel Datterens Forbandelse, En sørgelig men
sandfærdig Fortelling fra Finmarken . Noen har også hatt boka i sitt
eie. Denne store lokale interesse skyldes at boka omtaler personer og
forhold fra dette øydistrikt, og sies å bygge på virkelige hendelser.

Opprinnelig kom beretninga som fortsettelsesfortelling i
Harstadavisen Senjens Tidende i 1887. ret etter kom den ut som
bok på 84 sider. Forfatter er ikke oppgitt, men boka var trykt i P.O.
Klinges boktrykkeri i Harstad. Han var også redaktør i avisen, og
det har vært antatt at han selv var forfatteren. I 1890 kom boka også
ut på det kjente Urdals forlag i Tromsø, der den kom i nyopptrykk i
1914.

Handlinga i boka er lagt til et tidsrom tidlig på 1800-tallet. At
det i undertitelen refereres til Finmarken, skyldes at det som nå er
Troms fylke, hørte til Finmarkens amt like til 1867.

I åpninga av romanen følger vi da også forfatteren på tur med et
seilskip fra Øst-Finnmark til Tromsø. Underveis kom han til et
handelssted som passer med Kvitnes. Herfra besøkte de kirkestedet, som
passer med Karlsøy, og i nærheten av handelsstedet finner vi omtale av
ei bukt der hovedhandlinga er lagt. Forøvrig finner vi direkte omtale
av Karlsøy prestegjeld i forbindelse med det gamle storfisket på
bankene utenfor, de gamle kirkesteder Torsvåg, Kvitnes og Vannvåg
omtales, likeså Nord-Fugløy, rorværet Grimsholmen og Gjesboen. Noe av
dette stoffet kan vi se er henta fra avisinnlegg som sogneprest
Jønsberg på Karlsøy hadde i Tromsø Tidende i 1839.

Den største verdi ligger idag vel i de kulturhistoriske skildringer
som er fletta inn i handlinga: om fuglefangst, Finnmarksfiske,
sommerfiske og håkjerringfiske, om russehandel og russelodjer, om
kirkehelg og kirkestuer, om samiske skikker, rekved, utslåtter,
grindgang, husandakt, og mye meir.

Selve intrigen i romanen påkaller kanskje mindre interesse idag.
Det gjelder i korte trekk ei tragisk kjærlighetshistorie, mellom Marie
og en fattig strandsittersønn, Andreas. Marie var datter til ei
velstående enke, madam Hansen, som dreiv handel og hadde drenger på
fiske. Mora ville gjerne gifte bort datra til skurken Kristian,
men dette press klarte Marie å motstå. Mora lot da en russeskipper mot
mel og tøyer få ta Marie med til Russland for å gifte seg med henne
der.

Med Marie gikk det ille. Etter 10 år kom ho tilbake, syk på sjel og
legeme, og døde etter å ha lyst forbannelse over mora. Den slemme
Kristian fikk lønn som fortjent da han omkom under eggsanking på
Nord-Fugløy, madam Hansen blei tidlig gammel og rar av seg, mens
helten Andreas forblei trofast og døde ugift.

Også en annen og meir vidgjeten forfatter fikk tak i dette
dramatiske stoffet og brukte det, og det faktisk mange år før Klinge. I
Tremasteren Fremtiden , som kom ut i 1872, har Jonas Lie brukt
dette stoffet som en liten bi-intrige, men har her lagt handlinga til
Varanger i Finnmark.

Når Karlsøyværingene var så opptatt av Datterens Forbandelse ,
og kjente seg igjen i dette stoffet, har det sammenheng med at personene
i boka og handlinga blei oppfatta som virkelig, ihvertfall i store
trekk. I en avisannonse i 1888 heitte det at boka var fra det
virkelige liv , og grunna på sannferdige tildragelser . Olga
Hansen på Karlsøy har da også med mora Lise som kilde (født 1868),
kunnet fortelle at madam Hansen bodde i Vannvåg, der ho dreiv
handel, og at ho seinere blei gift med presten Kaurin på Karlsøy. Det
var her ho bodde da datra kom tilbake fra Russland, og blei begravd på
den gamle kirkegården i Været (nedlagt i 1843). Olga viste også å
fortelle at Edvin Figenschou på Kvalshausen (f. 1850) var i slekt med
personene.

Etter dette skulle det være mulig å oppspore både Madam Hansen og
Marie. Madam Hansen må ha vært Hanna Margrethe Schjeldrup, født 1773
som datter av handelsmann Even Schjeldrup fra Strømfjord i Skjervøy og
Marie Cathrine Heide. Hanna var oldebarn av den kjente Karlsøypresten
Mikkel Hegelund og hadde slekt på Vannstua. Ho blei i 1791 gift med
gjestgiver Hans Figenschou Lockert i Vannvåg, sønn til handelsmann
Abraham Lockert på Kvitnes. Hans var velstående og gav i 1785 den
vakre prekestolen som fortsatt står i Karlsøy kirke. I 1808 drukna han
og den eldste sønnen, og enka Hanna gifta seg i 1810 oppatt med presten
Kaurin på Karlsøy. Ho var da 37 år gammel, og han 67. Kaurin døde alt
etter 2 års ekteskap, og Hanna fortsatte som presteenke å bo på
prestegården på Karlsøy sammen med sine barn. Her eide ho bygningene,
og bygsla endel av øya. Da ho døde i 1846, 74 år gammel, var ho
imidlertid bosatt på Nordgård ved Hansnes hos en sønn.

I ekteskapet med Hans F. Lockert hadde Hanna 6 barn. En sønn var
Even Figenschou (født 1804), bosatt på Karlsøy og sia på Kvalshausen, en
annen var Hans Figenschou (født 1803), bosatt på Hansnes og far til de
kjente brørne Amandus Figenschou på Rødgammen, Odin Figenschou på
Helgøy, og Edvin Figenschou på Kvalshausen. Endelig har vi datra
Rebekka Lockert Figenschou, som må tilsvare romanens Marie. Ho var
døpt 3/7 1796, og var 14-15 år da mora gifta seg med Kaurin og flytta
til Karlsøy. Ho var altså tante til Edvin Figenschou.

Det er ikke stort vi veit om Rebekka, bortsett fra at det ser ut
til at ho virkelig hamna i Russland. I ei slektstavle som hennes
halv-søskenbarn, gamle Hans Figenschou på Kvitnes skreiv ned i 1862,
heiter det at datteren Rebekka reiste til Russland . Hans var født
i 1787 og må ha kjent Rebekka i sin ungdom. Om ho noensinne kom
tilbake, er meir tvilsomt. Slektstavla sier intet om dette, og
forfatteren ville naturligvis ha visst det, om Rebekka kom tilbake.
Hendelsene må ha utspilt seg ca 1815-20, etterat mora var blitt
presteenke på Karlsøy, og hvis ho kom tilbake etter 10 år, er vi ca
1825-30. Vi finner ingen innførsler i kirkeboka fra denne tida eller
seinere om at Rebekka blei begravd på Karlsøy, så de beskrevne
hendelsene på dette punkt er kanskje meir å anse som dikterisk frihet.

At Hanna Margrethe Schjeldrup var en omstridt person, har vi
samtidige opplysninger om. I et brev til departementet fra 1815, da ho
var blitt presteenke på Karlsøy, omtaler biskopen hennes stridbare
karakter , slik at man ikke ved forestillinger og gode ord vinner
noe hos henne , og han venta daglige fortredeligheter for den
nye presten Steen, som da skulle bli hennes nabo. Hvem Kristian og
Andreas kan ha vært, er ikke engang mulig å gjette. Namna er sikkert
som de øvrige oppdikta, og vi har idag ingen holdepunkt for å
identifisere dem, om de har levd.

Jakob Walsøe, den tragiske oppfinner

En av de mest særmerkte og tragiske skjebner vi finner fra nyere
tid, er Jakob Nikolai Walsøe på Kammen.

Han var født i Lødingen i 1819, og blei i 1853 gift med Hanna
Figenschou fra Hessfjord. Samme år blei han utnemnt til lensmann i
Karlsøy, og bosatte seg på Kammen, som han kjøpte i 1855 etter lensmann
Gramm. Gården begynte nå å bli en storgård, og her organiserte Walsøe
bl.a. klippfisktørking.

Walsøe hadde tydeligvis mange talenter. Ca 1840 tok han utdannnelse
som kunstmaler i Kristiania ei tid, og har etterlatt seg fleire maleri.

Tidlig kom hans oppfinnertalent til syne, og alt i 1840-åra søkte
han departementet om støtte til å utvikle en kvalharpun, visstnok basert
på bruk av gift. Seinere kom han som den første på ideen med en
granatharpun, en ide som seinere skulle vise seg å revolusjonere den
moderne kvalfangst. I første omgang førte oppfinnelsen til storfangsten
i Nord-Norge fra 1870-80-åra, og utryddelsen av kvalforekomsten i
landsdelen ca 1900.

Oppfinnelsen blei kalt den eksploderende pil , og blei i
samtida ansett som meget lovende. Walsøe fikk derfor i 1849 50
spesiedaler av Selskapet for Norges Vel til å utvikle harpunen, og i
1850 fikk han 300 spesiedaler av statskassen for å drive praktiske
forsøk med harpunen. Bevilgninga kom tydeligvis som et resultat av
positive anbefalinger fra ledende menn i Norge, bl.a. Sven Foyn, som
selv hadde sett prøveskyting med harpunen og fant den meget lovende.

Walsøe kunne nå forbedre våpenet betraktelig, bl.a. i samarbeid med
lokale håndverkere. I 1851 var han kommet så langt med oppfinnelsen at
han kunne søke om patent, for å kunne tjene inn noe av sine
omkostninger med oppfinnelsen. Dette blei imidlertid ikke innvilga,
visstnok fordi Walsøe hadde hatt så mye offentlig støtte til arbeidet.

Det lyktes ikke Walsøe å skaffe den kapital som trengtes til
framstilling av harpunen for salg, hverken her i landet eller i London.
Mye kan tyde på at Walsøe både mangla teknisk innsikt for å omsette
oppfinnelsen til et brukbart produkt, og dessuten mangla det
organisasjonstalent som trengtes til å anvende ideen i praktisk fangst.

I mellomtida var prinsippet for granatharpunen blitt kjent i videre
kretser her i landet, og lignende ideer hadde dessuten dukka opp i
andre land. Det blei da Sven Foyn som kom til å utvikle granatharpunen
til et praktisk redskap i fangst. I 1864 satte han i gang prøvedrift i
Varanger. At oppfinnelsen enda mangla mye på å være fullført, ser vi
av at først ca 1870 hadde harpunen funnet sin endelige form. Fra 1872
fikk Foyn 10 års enerett til fangst, og det var erfaringene fra denne
fangst som blei ført videre i den kommersielle fangst som kom i gang i
1880-åra, bl.a. gjennom Skorøyselskapet fra 1887.

Jakob Walsøe fikk ingen glede av granatharpunen, og heller ikke av
de øvrige oppfinnelser han arbeidde med, som garnbindemaskin,
eksplosjonsmotor og voteringsapparat. I 1860 forsøkte han å reise
kapital gjennom aksjetegning til garnbindemaskinen, som var under
arbeid hos et firma i Leeds i England, men uten å lykkes.

Det gikk også dårlig med lensmannsvervet, som han ikke klarte å
skjøtte tilfredsstillende. I 1858 blei han suspendert, og i 1860
avsatt fra stillinga. Det ser også ut til at han nå meir eller mindre
gav opp familien og gården på Kammen. I folketellinga i 1865 var det i
allefall kona Hanna som blei oppført som gårdbruker og hovedperson på
Kammen. Jakob selv var ikke nemnt i tellinga, og hadde da visstnok
ikke hatt tilhold på Kammen på fleire år.

I 1869 døde Jakob Walsøe ved ei ulykke i Kristiania, bare 50 år
gammel. Hanna blei som enke oppattgift med Hans Schjølberg. Hennes
datter i ekteskapet med Jacob Walsøe, Laura Walsøe, blei seinere gift
med sitt søskenbarn Lars Figenschou fra Helgøy, deretter med lærer Ole
Overaa.

Etterkommerne etter Jakob Walsøe sitter fortsatt på den gamle
lensmannsgården, der huset fra Gramms tid enda er i bruk. Her finner vi
malte tapet i bestestua fra Walsøes tid, kanskje malt av Walsøe selv.
 
 

Engelsk besøk på Karlsøy i 1820


Det var omkring 1800 at utlendingene for alvor begynte å oppdage
Nord-Norge. Noen av dem reiste også gjennom vårt område, og har gitt
beskrivelser herfra. Det gjelder svensken Forstrøm som var på Fugløy i
1800, tyskeren von Buch i 1807 og den spanske greve Vargas- Bedemar ca
1811.

Den største beskrivelsen har vi fra 1820, da engelskmannen Capell
Brooke besøkte Karlsøya på vei nordover.

I august kom han med sin reiseskyss fra Tromsø, og blei saluttert
fra 3 russeskuter da han ankom Karlsøy. Her tok han ikke inn hos
gjestgiveren, som vi skulle vente, men i prestegården hos herr Steen.
Brooke blei naturligvis vel mottatt, og roste i si bok om turen, verten
som en vel opplyst mann. Steen var godt inne i naturfag, og han tok
prestegjerninga alvorlig, til tross for de farlige og anstrengende
anneksreiser.

Under oppholdet fikk Capell Brooke overvære ei kirkehelg, noe som
gjorde et stort inntrykk. Især la han merke til de mange samer som kom
i sin beste stas med båt. De kom også til prestegården, der Brooke
tegna skisser av noen. Særlig var han opptatt av den respekt og
hengivenhet han observerte mellom presten og samene.

Ellers var det så mangt som fanga interessen, selv for en bereist
englender, der var mye rype og heilo på øya, det var et stort lemmenår
nettopp da, så uthusa på prestegården var full av dem. Så mye var
det, at folk trudde de var falt ned fra himmelen eler skyene. To år
før hadde Karlsøy hatt invasjon av reskatt, og av dem hadde Steen selv
drept 30 i sitt hus. Til og med en sjøorm var blitt sett nær Karlsøy
bare noen år tidligere!

Så forlot Capell Brooke øya og seilte videre østover, passerte
Nord-Fugløy ute i havgapet, på vei mot overvintring i Finnmark. To
bøker kom det ut av hans reise!
 
 

Den første bygdebok


På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var det
stor interesse for forbedringer i næringsliv og aukt opplysning
generelt. Som et ledd i dette blei det skrevet en rekke avhandlinger
om lokale områder, gjerne av presten. Disse kaller vi topografiske
skrifter, da de gjerne inneholder både beskrivelse av natur, bosetning,
næringsveier, administrasjon etc.

Også fra Karlsøy har vi bevart et slikt verk, eller rettere sagt
begynnelsen til ett. Det var presten Kaurin (1776-1812) som forfatta
skriftet og det bærer hans initialer. Men skrifta er Steens, og det er
føyd til opplysninger som er yngre enn 1812, bl.a. om administrative
endringer. Ei litteraturhenvisning er således så sein som fra 1826.
Det ser derfor ut til at Steen har skrevet av og delvis a jourført
Kaurins skrift.

Trulig blei skriftet påbegynt alt i 1790-åra, ettersom det var
planlagt å følge et mønster for slike verk som blei utarbeidd i 1791 av
Det Topographiske Selskab . Innholdsfortegnelsen er uhyre
detaljert og omfattende, men dessverre har forfatteren tidlig gitt opp
arbeidet. Det viktigste vi får, er oversikt over ville dyr og fugler,
litt om bosetninga i eldre tid, og en detaljert beskrivelse av
naturforhold i de ulike deler av prestegjeldet, sammen med de vanlige
stadnamn som var i bruk ca 1800. Skriftet har og med endel historiske
sagn, bl.a. om Kong Karl på Karlsøy, om Grim, Bur og Gjetmund på ytre
Vanna, om russeherjinger, om storfisket, Fila og Langesve, om nedlagte
kirker, falkefangst, hollendere, jektefart, Finnkirka ved Nordeidet m.
m.

Skriftet blei altså aldri fullført, og naturligvis heller ikke
trykt. Likevel fikk det noe betydning, ved at det tydeligvis blei
brukt av Jens Kraft i et større topografisk verk om Norge fra ca 1835.
Utvilsomt var det Steen som sørga for å gjøre Kraft kjent med
innholdet. Trulig var det etter dette at skriftet hamna i Bergens
museums bibliotek. Endel av opplysningene i Kaurin og Steens lille
skrift er benytta i denne bygdebok, og jeg refererer da bare til Kaurin
som kilde.