9. Omsorgsvesenet

 

Fra veldedighet til offentlig forsorg


Ethvert samfunn har sine
fattige og uføre. Hos oss var det lenge familien og naboskapet som
måtte understøtte dem som ikke klarte det selv. Fra 1700-tallet kom
også litt bidrag fra det større fellesskap, i form av innsamla midler i
kirkene eller tildelte bøter fra rettssystemet. Først med
bygdekommisjonen fra ca 1807 begynte den offentlige forsorg å bli
organisert, men fortsatt var det stort sett tale om fordeling av
innsamla, private midler og bøter. Dette kom lenge bare som et lite
tillegg til familieforsorga. Med fattigloven av 1845 fikk samfunnet en
klart formulert plikt til understøttelse, ved at trengende hadde
krav på hjelp. Dette førte til aukt behov for fattighjelp, og
dermed til meir behov for midler fra lokalsamfunnet. Det var
samfunnets sak, ikke ei privat sak, å sørge for de trengende, enten det
gjaldt hus, klær og mat, sjukehusopphold eller pleie, til og med
undervisning eller opplæring. Det er altså velferdsstaten vi her møter
i sin spede begynnelse.

Et uttrykk for denne overgang fra privat til offentlig
understøttelse er det trulig når vi i de tidlige kilder ofte finner
omtale av almisselemmer , mens det seinere heitte
fattiglemmer .

I folketellingene i perioden får vi oppgitt antallet av
fattige , som vel må forstås som personer som trengte offentlig
hjelp. I 1845 blei det da også oppgitt at dette var personer som blei
forsørga av fattigvesenet. Tallet var i 1815 21 for prestegjeldet med
Sørfjord, i 1845 27 for det samme området. Vi får og etterhvert
oppgitt tallet for blinde og døvstumme, samt idioter, rasende og
fjanter, altså vanføre, mentalt tilbakestående personer og sinnsyke.
Dette tallet steig fra 12 i 1835 til 23 i 1855. I 1858 fantes 4
døvstumme uten noen opplæring.

Økninga i tallet på folk som trengte offentlig understøttelse, kan
skyldes bedre registrering i folketellingene, men og at det blei meir
tilgang på midler. Når det gjelder vanføre av ulike slag, kan vi også
lure på om fleire enn før fikk sjansen til å vokse opp?

Vi kan her reise spørsmålet om hvor mye vanføre og åndsvake barn
som blei født, og i hvor stor grad de voks opp. I et fattig samfunn
må jo ressursene settes inn på dem som kan bli produktive, ikke
ødsles på personer som bare er til byrde.

Det finnes naturligvis ikke noe konkret materiale om dette. Ut fra
de belastende arbeidsoppgaver og dårlige ernæring som svangre kvinner
generelt hadde, er det trulig at bare de best utrusta fostre overlevde,
slik at tilløp til misdannelser blei utskilt allerede som aborter.

Men hvordan reagerte så mødre og deres miljø på spebarn som viste
tegn til fysiske og psykiske defekter etter fødselen? Blei det
gjort kort prosess, eller fikk de en sjanse til å overleve? Når vi
kommer til siste halvdel av 1800-tallet, veit vi at der levde folk med
skavanker som var tilstede allerede ved fødselen, f.eks. blindhet.
Hvordan det var tidligere, kan vi bare gjette. Men hvordan skulle ei
mor med sine utallige gjøremål klare å stelle et åndsvakt eller
vanskapt barn som krevde full pleie og tilsyn heile livet? Ut fra de
magre ressurser som samfunnet kunne tilgodese de friske barn som
seinere i livet blei vanfør, er det grunn til å tru at samfunnet før i
tida hadde godtatte metoder til å sørge for at vanføre spebarn ikke
fikk bli gamle. Endel slike tilfeller kan kanskje forklare de mange
ihjelligginger av spebarn som er rapportert i kirkebøkene, heilt
fram mot slutten av 1800-tallet. Kanskje har den skjerpa offentlige
kontroll med fødslene og især de dødfødte barn utover mot slutten av
1800-tallet sin bakgrunn i en mistanke om at det foregikk ting som
samfunnet ikke lenger ville akseptere. I et slikt perspektiv er det
interessant å lese Kjellands konklusjon i 1862 etter forhør av
foreldra etter at et udøpt spebarn var ligget ihjel: Både fader og
moder var i høy grad bedrøvede, og jeg synes etter alt at måtte anta,
at der ingen grunn kan være til mistanke om forsettlig ombringelse av
barnets liv . I 1888 hører vi også om et tilfelle da et uekte
spebarn på 2 måned blei drept av mora, uten at vi kjenner nærmere
til forholda ved tildragelsen.

Et hovedproblem var de gamle som mista ervervsevnen. Av 20
fattigunderstøtta i 1828 var 18 gamle, mens der bare var en
husarm , altså fattig, og en ung krøpling. Dette mønstret går
også igjen i andre kilder, som kirkebøkene. Det var for det meste folk
fra 60 år og oppover, trulig for det meste tjenere, enslige, enker og
enkemenn, uten kår eller etterkommere som kunne gi støtte. Betegnende
nok var minst 90 % kvinner.

Ikke alle eldre var så heldig som Elen, enka etter Bersvend Jonsen
Dahl i Vannvåg, som hadde midler til å leie seg inn med kost og losji i
1844 hos Even Figenschou på Karlsøy. Prisen var 16 skilling per dag,
eller av ei vanlig daglønn på 48 skilling. Men da det
skulle gjøres opp etter et halvt års tid (150 dager) og Elen oppdaga at
det blei 20 spesiedaler, noe som tilsvarte 48 spesiedaler for ett år,
da angra Elen seg, og nekta å betale!
 
 

Fattigstellet


Fra tida like etter 1800 har vi noen oppgaver som viser hvor
spartansk fattighjelpa var. Inntektene var litt bøter, gaver og det
som kom i utsatte bekken i kirkene. Dette blei da fordelt på de
mest trengende, og noen ganger måtte presten selv forskuttere midlene.
I 1806 kom der i Helgøy inn 3 daler i gave fra en ungkar på Hersøy, og
dette blei fordelt på en fattig og sengeliggende mann på Hamre, ei
blind kvinne og 2 fattige barn. I bekken kom det i 1807-08 hvert
år mellom 1 og 2 daler, som blei fordelt på lignende måte.

Fra dette beskjedne nivået, som egentlig avspeilte 1700-tallets
fattighjelp, steig nå etterhvert både inntektsnivået og utgiftene. Fra
bevarte fattigkasseregnskap fra tida 1812-26 ser vi at inntektene steig
mye meir enn utgiftene, fordi forlikskommisjonene sørga for å legge
vedtatte bøter til fattigkassen, især i Helgøy sogn. Dessuten kom noen
bøter fra fogden, ved sia av frivillige gaver og tavlepenger (offer).
Fattigkassen var til og med i stand til å yte lån til skolekassen.

I 1813 kom 160 daler fra Rasmus Trane og 100 daler fra klokker
Morten Hegelund på Helgøy, etter kjennelse fra amtmann baron
Wedel Jarlsberg, uten at vi kjenner forsyndelsen. Samme år kom dessuten
325 daler av den kongelige gave til fattigkassen. Selv om dette var
inflasjonspenger, klarte kassen ikke å bruke alt. Mens beholdninga i
1812 var 242 daler, var den i 1813 872 daler. Av dette gikk 606 ut,
slik at det var igjen 271 daler. I 1818 kom dessuten 60 spesiedaler
fra Andres Rasch. I 1822-23 kunne 50 spesiedaler lånes ut mot rente og
i 1825-26 blei 200 spesiedaler satt ut på rente. Det var derfor ikke
behov for å utligne noen fattigskatt foreløpig.

Dette førte likevel ikke til noen sløsing. Det var de pårørende
som hadde plikt til forsørgelse, og de kommunale bidrag til 20
fattiglemmer ca 1828 var begrensa til 3 spesiedaler årlig til hver,
litt mel in natura, og ellers litt til begravelse og likkister. Det
blei dessuten sørga for å ta inn igjen fattighjelpa, hvis de
understøtta etterlot seg noe ved dødsfall. I 1818-19 kom således 4
spesiedaler inn.

Beholdninga i fattigkassen varierte utover mot 1850 mellom 100 og
150 spesiedaler. Fra 1840 var Helgøy skilt ut med egen kasse.
Antallet av understøtta var i 1841 26, og budsjettet på 95 spesiedaler.
I 1846 var det 25 understøtta, som fikk 81 spesiedaler, d.v.s. 3 - 3
spesiedaler hver. Fra 1838 var også fattigskatt utligna. Fram
til 1846 blei det båret tavle under gudstjenesten for å samle penger
til de fattige, og dette gav ca 5 spesiedaler i Karlsøy og 2 i Helgøy
årlig. Fra nå blei pengene lagt direkte i egne blokker ute i
våpenhuset. Fattigvesenet blei også meir organisert, som følge av den
nye loven, og prestegjeldet blei inndelt i underdistrikt med egne
ledere. I Karlsøy kom 9 og i Helgøy 4 distrikt.

Fram til 1840 hadde prinsippet om direkte støtte fra fattigkassen
vært opprettholdt. I 1841 blei en av de 17 personer i Karlsøy sendt ut
på legd, med 3 dagers opphold hvert sted. Dette var altså en form for
naturaliaskatt eller ytelse. Seinere blei dette legdsystem tatt i bruk
i begge sogn.

P.g.a. økende fattigbyrder og fattigskatt, blei det i 1858 bestemt å
gå over til naturaliaytelser, d.v.s. legd. Prestegjeldet blei inndelt i
15 roder eller legder, som hver skulle ta seg av en legdslem.
Forutsetninga var at bare de reisedyktige fattiglemmer skulle settes på
legd.

I 1858 var 8 personer satt ut på legd i Karlsøy, fordelt på disse
legdene: Lenangen, Ullsnes, Holmbukt, Sørstrømmen, Breivik, Hessfjord,
Vannstua og Skorøy. Det var 8 dagers opphold hos gårdmenn, 4 hos
husmenn og 2 hos inderster, og ved snuplass var det dobbelt opp.
Sengklær og en sekk blei anskaffa av fattigkassen. Med ei skriftlig
oppfordring: Herved være alle Herren befalede og formanede til
innbyrdes kjærlighet i Herrens navn! blei Karen Larsdatter med sin
sekk sendt til Lenangen legd, sammen med 6 andre til sine legder. Det
viste seg nemlig at den åttende av legdefolka var uskikka til legd
p.g.a. et åpent sår på leggen. Dette var en blind finn , som blei
satt bort fast i Nord-Lenangen mot 12 spesiedaler årlig. Som husråd
blei såret først behandla med terpentin og blykvitt, seinere fikk han
tilsendt salve fra distriktslegen. ret etter blei et ektepar satt på
legd, fordelt på Hessfjordlegda og Reinøylegda, altså hver si side av
Langsund.

I Helgøy var legdsordninga i sving i hvertfall i 1860-åra, men her
var oppholda litt lenger: 14 dager hos gårdmenn, 8 hos husmenn og 4
hos inderster.

Selv om man nå var gått over til legdordning, kom det likevel for
lite inn i fattigkassen i forhold til det som skulle ut i pengebidrag og
varer. I Helgøy var der i 1861 543 spesiedaler i kassen. Av dette
utgjorde fattigskatten 334 spesiedaler, og forøvrig var der noe
restanser, refusjoner og arvemidler, gaver, bøter og salg av fattiges
etterlatenskaper. Før 1860 hadde kassen også fått inntekter i form av
brennevinsavgifter fra gjestgiverne, tilsammen ca 50 spesiedaler. I
1861 var det likevel underbalanse i begge fattigkasser med 435
spesiedaler, året etter 400.

Foruten legd og direkte støtte til fattige, gikk det nå mye penger
til opphold for fattige på sjukehus i Tromsø. I 1855 var utgiftene her
60 spesiedaler. Andre utgifter var til oppfostring av barn, til
begravelse og til bortsetting av fattige. Man hadde også begynt å
sende spedalske og sinnsyke til forpleining. I 1859 ville Kjelland
sende 4 døvstumme mellom 25-40 år til opplæring ved en institusjon, med
begrunnelse at de var forsømt i kristelig opplysning, og mangla begrep
om synd og nåde. Dette blei avvist, fordi de var for gamle til
opplæring. Den første døvstumme som blei sendt til døveinstituttet i
Trondheim, var en gutt fra Vannstua i 1864. Sia kom fleire til.

Hvordan utgiftene til fattigstellet kunne arte seg ca 1860, skal vi
se ved å ta for oss de utlegg samfunnet påtok seg for å gi den blinde
Peder Pedersen en folkelig eksistens.

Peder hadde tidligere vært på legd, men var tydeligvis etterhvert
blitt for skrøpelig til dette. I 1858 var han skyssa rundt i Langsund,
så Karlsøy og Nord-Lenangen, der han var 1 år hos Anders Jakobsen
på H'sa. Muligens var Peder identisk med den omtalte blinde finn
med leggsår som skulle på legd i 1858. Tilslutt kom han til Adam
Pedersen Kven på Slettnes, der han strauk av med 7,7 % av
fattigbudsjettet i sitt siste leveår i 1861. Utgiftene var da følgende:

1 års forpleining 26-0-0 Spesiedaler 2 uker til sin
død 1-0-0 " Skjorte, reinskinn, salve, tobakk
3-2-0 " Kiste, føring av liket til Karlsøy 3-2-12______"____
Tilsammen 33-4-12 Spesiedaler
 
 
 

Åselle Hansdatters kjærlige gave


Åsel Falk på Bårset var barnlaus enke etter styrmann Petter
Hågensen, som døde i 1788. Dette var velstandsfolk, og Åsel oppretta i
1798 ved testamentarisk gave et legat for Helgøy kirke og dens fattige
til lik fordeling. Legatet bar namn Åselle Hansdatter Bårsets
kjærlige gave til Helgø kirke og dens fattige , og fikk kongelig
bekreftelse av Christian 7. i 1805.

Under krigstida var Åsel selv nærmest kommet på fattigkassen. Som
fattig og svak enke med ansvaret for et 3 års barn hadde ho i 1813
måttet søke tilflukt hos klokkeren på Helgøy. Han fikk nå 1 tynne rug
av fattigkassen for å holde liv i Åsel og barnet. ^Åsel hadde
tydeligvis ingen inntekter lenger, og hennes formue stod fast i hus og
innbo.

Åsel døde i 1815, 86 år gammel. Da boet blei gjort opp året etter,
gav det et overskudd på 98 spesiedaler, som gikk inn i legatet. Det var
ikke så lett å få summen satt bort mot rente. Kirkekassens andel stod
lenge i kassen, og blei ved et uhell brukt opp til
kirkereparasjoner. Da departementet fant ut dette, måtte kirkekassen
sette av midler av sine løpende inntekter til ny kapital. For de
fattiges andel forsøkte Steen å gjøre summen rentebærende, men måtte i
1832 kjøpe inn en statsobligasjon på 59 spesiedaler og 81 skilling.
Denne gav 3 % rente, eller 2 spesiedaler årlig, som bidrag
til fattigkassens utgifter.

Enda i 1858 stod legatet intakt.
 
 

Den profesjonelle helsetjeneste


Karlsøy hørte altså til det store Nord-Troms legedistrikt, som
omfatta alt land nord for Malangen, med distriktslege bosatt på
Lyngseidet. Dette hadde trulig vårt område liten nytte av. I 1839
hadde Jønsberg foreslått deling av dette enorme distrikt. Fra 1844 blei
Lyngen, Skjervøy og Karlsøy skilt ut med egen distriktslege, uten at
det er grunn til å tru at det blei bedre betjening. At Lyngseidet ikke
var noe gunstig sted for distriktslegen, sett fra Karlsøy, ser vi av at
herredsstyret i 1843 søkte om at Nord-Lenangen skulle bli sete for
distriktslegen i det nordlige distrikt, istedet for Lyngseidet.

For almuen var det fortsatt å hjelpe seg med sine folkelige
legeråder. Derimot ser vi at overklassen prøvde å ta i bruk meir
profesjonelle råder. Sogneprest Steen har således etterlatt seg ei
håndskreven medisinsk bok fra 1820, mens han virka på Karlsøy. Dette
synes å være avskrifter fra ulike trykte legebøker. Her behandler han
en rekke av de vanlige sjukdommer, som gikt, tannpina, utslett,
liktorn, frostskader, tyfus, blodgang , blodspytning, hoste,
øyebetennelse, lungesott, kolera og skabb. Om der var noe meir hjelp i
disse legerådene enn i de meir folkelige, er uvisst, så primitiv som
den profesjonelle medisin fortsatt var. Bl.a. mangla man kunnskap om
et så sentralt tema som smitte.

Steen uttalte forøvrig i 1820 til den engelske reisende Capell
Brooke at ved sia av undervisning var legehjelp det som trengtes mest i
Karlsøy. Om det fantes en lege, var han etterspurt av så mange, at det
var lite nytte han egentlig kunne gjøre. Etter offentlig pålegg blei
det i 1849 oppretta en sunnhetskommisjon i Karlsøy, men det er
liten grunn til å tru at den fikk noen innvirkning på helsetilstanden.

I første omgang var det utbygging av helseinstitusjoner i Tromsø og
Sør-Norge som fikk noen betydning for helsestellet i Karlsøy. I Tromsø
by kom det tidlig et sykehus, men det var først fra 1831 det kom egen
distriktslege i byen. Noen særlig standard blei det ikke før nytt
sykehus med egen sykehuslege kom ca 1851. Likevel ser vi at de første
pasienter fra Karlsøy blei sendt hit alt i 1830-åra. I 1833 hadde en
radesjuk mann fra Helgøy ligget her i 3 år, og i 1845 lå ei spedalsk
kvinne fra Slettnes på sjukehuset. I 1856 er nemnt etpar andre
pasienter, og det ser ut at det fra 1850-åra blei vanligere å sende
sjuke hit. Stort sett dreide det seg om 2-3 personer årlig.

På dette tidspunkt blei de første spedalske sendt sørover til
behandling. I 1855 var en spedalsk kommet tilbake fra hospitalet i
Bergen som uhelbredelig, og i 1862 blei det stilt plass på Reitgjerde
pleiestyrelse ved Trondheim for 3 spedalske, derav 2 søsken. I åra
1863-64 døde 2 spedalske på denne pleiestiftelsen, trulig de to som blei
sendt i 1862, for den tredje som fikk plass, var for elendig til å
kunne sendes, og døde heime. Noen behandling for disse var det da
heller ikke tale om, men pleie. Man begynte nå også så smått å
erkjenne at de sinnsyke var medisinske tilfeller, som trengte pleie og
behandling. Det offentlige tok nå ansvaret for dette, ved å sørge for
privat pleie eller opphold på asyl , som egentlig betyr
tilfluktssted. Alt før 1850 gav amtet bidrag til forpleining, og i
1856 kom den første søknad om støtte fra amtet til en sinnsyk i
Karlsøy. I 1859 var en sinnsyk til forpleining hos lensmann Oxaas på
Karnes, som tok imot sinnsyke. Seinere blei sinnsyke også sendt til
sørnorske pleiesteder.

Den største forbedring i helsetjenesten var at koppevaksinering kom
igang fra ca 1810-13, og at det kom en profesjonell jordmortjeneste
fra 1844. Dette skal vi gi egen omtale.
 
 

Kopper, skjørbuk og spedalskhet blir borte.


Der man kjenner ei til Nød, ei til Sygdoms Plager, friske
Havluft stedse bød: Væk med slige Sager .

Denne optimistiske medisinalrapporten finner vi i Karlsøvisen
fra 1840-åra. I beste fall avspeiler den prestefamiliens helsetilstand.
Den barske virkelighet var en heilt annen, som vi kan se av andre
kilder.

De store epidemier under Napoleonskrigen blei det slutt med, og i
1828 heitte det at det ikke hadde herska dødelige epidemier i
prestegjeldet sia 1811. Med vaksineringa fra ca 1813, blei det
etterhvert slutt med koppeepidemiene, og de siste forekomster av
sjukdommen fant sted i 1850-60-åra. I 1859 raste en koppeepidemi som
krevde 10 liv, både av barn og voksne. I 1866-67 er 7 dødsfall av
kopper registrert, fra spebarn til folk på 56 år. Dette er de siste
offer vi veit om av denne sjukdommen. Tidligere hadde koppesjukdommen
rast meir eller mindre regelmessig i barne- og ungdomsflokken. At
koppene blei borte, måtte få store følger på litt lengere sikt for
levealder og folkeauke.

Heilt slutt på epidemiene blei det likevel ikke, men alle epidemiene
var ikke like farlige. I 1839 raste meslingene på Karlsøy, slik at 46
av 65 konfirmanter lå til sengs. En annen smittsom sjukdom, visstnok
nervefeber, var brutt ut i Nord-Lenangen, og dødsfall var venta.

Det finnes ingen sjukdomsstatistikk fra perioden. Basert på hva
sognepresten litt tilfeldig oppgav som dødsårsak i kirkebøkene 1800-
1850, kan vi likevel få et bilde av de farlige sjukdommer.

Av 58 oppgitte dødsfall med årsak, var det radesyke eller
spedalskhet som toppa statistikken, med 31 tilfeller (53 %). Kikhoste
var oppgitt med 11 og nervefeber, trulig tyfus, med 9 tilfeller.
Forøvrig forekom enkelttilfeller av meslinger, kopper, vattersot,
brokk, kreft, brystsvakhet, blodgang etc. Trulig har kopper hatt større
utbredelse enn vi her får inntrykk av. Det første kjente tilfellet av
kreft forekom i Torsvåg i 1850 på en 70 år gammel mann. Tuberkulosen
var enda ikke erkjent som sjukdom, men kan ha skjult seg under
brystsvakhet og lignende. Andre sjukdommer var utvilsomt også
vanskelig å identifisere, især når folk døde uten tilsyn av lege, og
det gjorde de aller fleste. Selv om spedalskhet trulig er
overrepresentert i statistikken, må den ha vært en svært alvorlig
sjukdom, med langvarig lidelse og dødelig utgang. Prestene nemner både
radesjuke og spedalskhet, men alt tyder på at dette var samme sjukdom.
Det ser ut til at radesjuke var det eldste namnet, og at spedalskhet
kom inn fra ca 1840. Ifølge Jønsberg var det ei oppfatning at
sjukdommen kom av at det blei spist så mye fisk i området.

Spedalskhet synes å ha ramma menn (22) meir enn kvinner (9), og
mest i yngre årsklasser. Den yngste som døde var en gutt på 13
år, den eldste var en mann på 58, med 31 som gjennomsnitt for alle
dødsfall. Da hadde sjukdommen herja med den enkelte i mange år, og vi
veit at smittetida også er lang, slik at de fleste må ha vært smitta
som barn eller ungdom.

Når det gjelder utbredelsen, kan det se ut til at fastlandet var
overrepresentert, med 4 dødsfall i Sør-Lenangen, 3 i Nord-Lenangen, 2
på Ullsnes-Selnes og 1 på Eidstrand. På Søreidet var 3 og på Hersøy 2
tilfeller, ellers var det tale om enkeltvis utbredelse. Ialt var 23 av
de 31 dødsfall i Karlsøy, bare 7 i Helgøy, og fra Nord-Kvaløy og
Rebbenesøy kom ingen.

Ei opptelling over sjukdomstilfeller av lepra , d.v.s.
spedalskhet, visstnok foretatt av Kaurin tidlig på 1800-tallet, viste 9
tilfeller på samme tidspunkt i Karlsøy sogn, derav 6 menn og 3 kvinner.
Det blei her sagt at sjukdommen herja mest i bondestanden, og især blant
lappene .

I 1845 heitte det at sjukdommen var gått mye tilbake, og at den
siste med sjukdommen døde dette året. Dette var altfor optimistisk,
viste det seg. I 1855 var det fortsatt 4 spedalske i Karlsøy, alle
menn, og den yngste var 27 år. Der var i 1850-åra minst 6 dødsfall som
skyldtes spedalskhet, og av disse var alle menn. Det kan nå se ut til
at sjukdommen hadde spredt seg meir utover til øyene, for de stedene
som var oppgitt, var Fugløy, Skorøy, Fagerfjord, Skogsfjord,
Grunnfjord, Brennes og Helgøy.

I 1860-åra døde minst 5 spedalske, bl.a. ei 19 års jente fra
Skogsfjord i 1868, som er det siste oppgitte dødsfall i kirkebøkene.
Det betyr nok at seinere dødsfall skjedde på hospitala i Sør-Norge.
Den siste vi veit om som fikk sjukdommen var en skoleelev i vestre
Helgøy som i 1874 blei sendt til hospitalet i Bergen. At sjukkommen nå
blei utrydda, synes i hvertfall delvis å ha sammenheng med at de sjuke
fra 1850-60-åra blei sendt på hospital, og dermed isolert.

Med dette var en av våre eldste sjukdommer borte, etter å ha herja
like sia middelalderen. Det kan være noe tvil i kildene om
radesjuke stundom også kan stå for syfilis, som kom til på
1600-tallet, trulig fordi visse sjukdomstegn kunne være lik. I alle
fall på 1800-tallet synes radesjuke å bety spedalskhet eller lepra, og
trulig var det for det meste tilfellet også tidligere.

Den tredje sjukdom som blei borte i perioden, var skjørbuk, som
egentlig var en mangelsjukdom. Vi veit ikke hvor utbredt den var, og
trulig var den ikke dødelig. Men den kan ha ført til svekka
helsetilstand, og dermed ha gitt epidemier av ulike slag lettere
tilgang.

At sjukdommen eksisterte, og at folk kjente legeråder mot den,
forteller Capell Brooke fra 1820. Det var da vanlig at folk åt sløke
mot sjukdommen. Presten Knudsen forteller at han selv av og til led av
skjørbuk, og han helbreda seg selv ved å spise multebær, som vi veit er
særlig rik på C-vitamin, og reinkjøtt. Dessuten sørga han for å holde
seg i aktivitet, ved ridning, skiløping, hestekjøring med pulk og
vedhugging. Med innføring av poteten i husholdet mot slutten av
perioden, blei tydeligvis skjørbuken borte for godt.
 
 

Den første vaksine


Koppevaksinering var den første store helseforebyggende reform i
vårt helsevesen, og blei innført i 1810. I hvertfall i 1813 var
vaksineringa i gang hos oss, og fikk tydeligvis etterhvert stor
betydning.

Allerede i 1814 ser vi at av 14 konfirmanter i Helgøy var 7 blitt
vaksinert, mens 6 hadde hatt sjukdommen og var blitt immun (en
uoppgitt). Også i Karlsøy var forholdet det samme. I 1816 hadde 12
hatt sjukdommen, mens 16 var vaksinert.

Det var delvis distriktslegen på Lyngseidet, delvis kirkesangerne
som utførte vaksineringa. Tildels blei dette innført i kirkebøkene, og
det var kirkas folk som førte kontroll. Ingen blei konfirmert eller
blei gift uten å ha hatt kopper eller være vaksinert.

Effekten av vaksineringa ser vi klart ved at andelen av konfirmanter
som hadde hatt sjukdommen, hurtig sank. I 1848 var alle konfirmantene
på Karlsøy vaksinert, unntatt ei jente fra selve øya, født i 1833, som
hadde hatt kopper. Enda i 1857 møter vi en guttekonfirmant fra Grågård
som hadde hatt sjukdommen. I 1858 forekom kopper på Kvitnes, selv om
folk var vaksinert og måtte revaksineres. De siste utbrudd synes altså
å ha skjedd i 1850-åra.

Vaksineringa skjedde ved at vaksinator reiste rundt fra gård til
gård og vaksinerte alle barna under ett. Alderen kunne derfor variere
fra nyfødte til skolealder. Stort sett synes vaksineringa å ha blitt
vel mottatt av almuen, unntatt i spesielle tilfeller. Selqvist
forteller således fra 1864, da ei kone som tilhørte Frimenigheta i
Helgøy, nekta å la barna vaksinere, med begrunnelse at det var et
påfunn av verden. At vaksinen var et påfunn av storfolk og
verdensmennesker , uten noe basis i Guds ord, var ei generell
holdning blant frimenighetsfolk da, og vi kjenner holdninga også fra
vår tid.

Jordmora

Det var jordmora som blei den første profesjonelle helsearbeider
hos oss.

De fleste kvinner kunne nok yte fødselshjelp, men enkelte var meir
dyktige og erfarne enn andre, og blei lettere henta. Det lokale namnet
på slike fødselhjelpere var ifølge Steen nærkone , men
krafsekjerring har også vært brukt, et ord som ikke vekker så
behagelige følelser. Vi ser at jordmor også var nytta om slike
hjelpekoner, lenge før utdanna jordmødre var aktuelt.

Slike kvinner var f.eks. Birgitta Brun, enka etter klokker Leonard
på Karlsøy. I 1805 blei ho henta til barsel hos madam Trane i
Nord-Grunnfjord. På Helgøy var madam Hegelund nemnt som ueksaminert
jordmor i 1816, d.v.s. Ane Malene Hegelund f. 1760 og gift med
klokkeren. I 1849 døde forhenværende jordmor Marit Jensdatter i
Torsvåg, som 100 år gammel fattiglem. Enda i 1837 blei ho henta til en
fødsel på Vannereid.

De første offentlige jordmødre kom i begynnelsen av 1800-tallet,
eller at et Reglement om jordmødre var utgitt i 1810. Spørsmålet om
egen jordmor i Karlsøy var oppe på tinget allerede i 1814. Det blei da
uttalt at det trengtes 3 jordmødre: ei i Helgøy med bopel på Helgøy, og
2 i Karlsøy sogn, med bopel på Vannstua og Svendsby. Noe meir skjedde
tydeligvis ikke da med saka.

Det var Jønsberg som brakte saka fram til løsning. I 1839 tok han opp
forslag i herredstyret om ei eller to jordmødre, og i 1840 satte han
fram forslag på amtstinget om å lære opp to jordmødre for ansettelse i
Karlsøy. Det blei vedtatt å bevilge penger til opplæring i Kristiania
av ei jordmor for Karlsøy, og den aktuelle var Anna Andrea Larsdatter.
I 1842 kom bevilgninga, og i 1844 var jordmora på plass på Karlsøy.

Dette var Anna Tygesen fra Kaagen's , som i 1845 blei gift med
Ole Jørgen Falk fra Nord-Grunnfjord. Ho virka til 1858, da ho døde.
Ho blei etterfulgt i 1859 av Ingeborg Jørgensen fra Skjervøy, fra 1862
gift med lensmann Mikkelsen.

Selv om dette var ei forbedring, var det klart at med de snevre
tidsmarginer som en fødsel ofte har, kunne det ikke monne så meget med
ei jordmor i det store prestegjeld. Seinere var det jo problem
nok med 6 jordmødre i det samme distrikt. At Anna Falk gjorde nytte for
seg, ser vi av at ho i 1847 var heilt inne på Selnes ved en fødsel.
Det har og vært hevda at med den manglende kunnskap om smitte som
fortsatt rådde, førte jordmortjenesten stundom til forverra forhold for
de fødende, ved at jordmødrene førte barselsmitten med seg.

Å føde var i alle fall risikobetont p.g.a. den dårlige hygiene som
rådde, og det finnes mange eksempler på at både mor og barn strauk med.
Særlig utsatt var tvillingfødsler, for da var regelen at begge døde, og
stundom mora. Å få trillinger var uhyre sjelden, og når 2 av dem
dessuten var sammenvokst, var utfallet gitt. Dette tilfellet av
siamesiske tvillinger skjedde i Dåfjord i 1813. Den første som døde,
var den frivokste trilling, ei jente som levde i 11 dager. De to
sammenvokste piker, Elen og Synnøve, levde i 13 dager, og døde med en
times mellomrom. De hadde sammenvokste lender og felles urinrør.

En annen fødsel som gikk galt, var da ei kortvokst kvinne på Helgøy,
36 år gammel, som bare var 1,12 m, døde på barseng, etter å ha født ei
dødfødt jente som var halvdelen av hennes lengde (55 cm).
 

10. Fisket

 

Heimefisket


Det er vanskelig å vurdere fisket under ett, ettersom det i denne
periode blei drevet både heime, i Lofoten og i Finnmark, og det
dessuten var tale om fleire ulike sesongfiskeri etter ulike fiskearter.
Varierende innsig, deltakelse og konjunkturer har dessuten gjort at
verdien av fisket har vært svært ujamn i perioder. Vi har ingen
opplysninger om at fremmede fiskere deltok i det lokale fisket i
Karlsøy i denne perioden.

Det nye var at Lofotfisket hadde begynt å få betydning fra ca 1800,
og blei tydeligvis viktigere etterhvert. Dette kan ha hatt sammenheng
med dårligere heimevinterfiske, som følge av dårligere klima og mindre
innsig. I en generell beskrivelse av fisket fra 1834 oppgav likevel
Steen vintertorskefisket heime som det viktigste. Om våren blei det
også fiska etter torsk, og om sommeren og høsten etter sei. Det blei og
fiska noe kveite om sommeren og høsten, og sild enkelte år. Steen
nemner ikke Finnmarksfisket, som ikke kan ha betydd stort på dette
tidspunkt.

I matrikkelen for 1819 var fisket ansett som generelt bra for de
fleste matrikkelgårder, untatt Skipsfjord. I et par områder var
heimefisket likevel begrensa til deler av året. Det var især Langsund og
småfjordene Nord-Grunnfjord og Dåfjord, foruten 4 gårder i vestre
Helgøy: Laukvik, Sørskar, Måsvær og Andammen, som alle hadde lang
utror . Det var altså stort sett problemfritt å fylle den daglige
ferskfiskgryta, om været ikke slo seg altfor vrangt.

Det ser ut til at vårfisket delvis dreide seg om et vestlig
innsig av loddetorsk, og at dette fisket blei drevet enda innpå
1800-tallet. Den tyske reisende von Buch omtalte i 1807 loddefisket som
særlig viktig ved Kvitnes, men at dette var et usikkert innsig. I
1799-1801 hadde det vært svære innsig, men deretter mindre. Fra andre
kilder er det oppgitt at dette vårfiske kunne gi 6-8000 fisk per båt,
men at fangsten nå var nede i det halve.

Seinere hører vi lite om loddefisket , før det slo til for
Vanna enkelte år i andre halvdel av 1800-tallet.

Det kan se ut til at sommerfisket generelt fikk aukt betydning
etter 1800, i forbindelse med russehandelen, især fra 1840. Dette
gjelder særlig seifisket, etter at søkkenota blei vanlig redskap. I
1827 er det oppgitt at en stor del råsei blei solgt til russen om
sommeren. Om høsten blei og drevet seigarnfiske som et viktig
heimefiske, og fra 12/9 blei seien hengt til råskjær. Også kveitefisket
var et viktig sommerfiske, både for salg til russen og for tilvirking
av rav og rekling til husbehov og i innenlands handel. Høstkveita blei
salta til husbehov om vinteren.

I 1837 oppgav almuen selv i en søknad at det vanligste sommerfisket
skjedde ute ved havkanten, ved Fugløy, Grimsholmen, Torsvåg, Lyngøy og
Flatvær, og alltid fleire mil utover i den åpne sjø.

Deltakelsen i sommerfisket ser vi klart ved at presten i 1820-
1840-åra hadde store problem med å samle folk til visitasene i juli-
august. Etter kirkehelga i St. Hans fo r heile den mannlige del av
almuen til havkanten på fiske, og få søkte da kirke, så det var et
særsyn å se en båt på kirkesøndagene. I Helgøy heitte det også i 1834
at endel fiskere var på fiske utenfor sognet.

Hvordan fisket falt i 15-årsperioden 1823-37 har vi endel generelle
opplysninger om fra presten Steen. Denne karakteristikk må forstås som
den kommersielle del av heimefisket.

1823: Vinterfisket ikke meir enn alminnelig, og intet
seifiske, d.v.s. sommerfiske. 1825: Såre mislig fiske dette år.
1826: De flesteheimefiskere kom nesten ikke på sjøen om
vinteren, ogfiska aldeles intet før om våren. På slutten av sommeren var
seifisket bra for enkelte. 1827: De få heimefiskereom vinteren
fikk intet p.g.a. manglende innsig. Om våren gav fisket noe
fortjeneste. Sommerfisket ubetydelig og høstfisket enda mindre.
1828: De få heimefiskere fiska bedre om vinteren enn på
mange år. Sommerfisket måtelig, høstfisket dårlig. 1829:
Vinterfisket ringe, vår- og sommerfisket ikke betydelig, men noen
tjente på seifisket, og høstfisket var godt. 1830:
Vinterfisket temmelig godt, og tålelig godt fiske
resten av året. 1831: Temmelig heldig vinterfiske, tålelig godt
sommer- og høstfiske. Stort sildfiske i Kjosen i november. 1832:
Vinterfisket mindre betydelig, men tiltok om våren og vedvarte
noenlunde utover sommeren. 1833: Vinterfisket måtelig,
vårfisket meget godt, men sommerfisket og høstfisket ubetydelig.
1835: Fisket slo aldeles feil, og de fleste dreiv heime.
1836: Tålelig godt fiske. 1837: Aldeles mislykka
vinterfiske, tålelig sommerfiske, især etter sei.

Også seinere i 1830-40-åra har vi opplysninger som viser nokså
varierende utbytte av fisket, kanskje især sist i 1840-åra.

Fra 1827 til 1850 har vi endel oppgaver over fisketienden til
kirkene i området. Til Helgøy kirke kom i 1827-30 tiende fra Trane i
Nord-Grunnfjord, av sei, lange og uspesifisert fisk, trulig torsk. I
1827 er oppgitt 20 våg, i 1829-30 12 våg torsk og 2 våg lange til verdi
av 7 spesiedaler. Dette var altså tiende for fisk som Trane hadde
kjøpt fra Helgøyfiskere. Til Karlsøy kirke kom det fra Trane i 1827 16
våg fisk og 3 våg mel, og året etter 3 spesiedaler for sei,
råskjær, titling og lange i tillegg til litt råfisk til russen.

Fra 1839 til tienden opphørte i 1851 var det gjestgiver Peder Nilsen
på Helgøy som gjorde rede for den lokale fisketienden der. Den lå på
13-14 spesiedaler årlig, med 10 i gjennomsnitt. Det var nokså jamne
tall, bortsett fra 1848-50, da fisket har svikta betraktelig, især 1849.
Dessuten kom det fra Karlsøy ei tildeling på ca 25 spesiedaler i året,
som må ha inkludert det Helgøyfiskerne hadde solgt både i Lofoten, på
Finnmarka og til Tromsøkjøpmenn. Bare etpar år blei det oppgitt egen
Lofottiende for Helgøy på 5-10 spesiedaler, foruten tiende fra
Tromsøkjøpmenn og Armauer i Finnkrokan. Fordelinga mellom Karlsøy og
Helgøy skjedde da tydeligvis etter en fastsatt nøkkel, og avspeiler
ikke det Helgøyfiskerne virkelig hadde fiska borte.

Ved tiendeerstatninga fra 1852 fikk Helgøy kirke 40 spesiedaler
årlig, som synes å ha vært i overkant av de virkelige tiendeinntekter.

Til Karlsøy kirke kom det i 1837 ialt ca 80 spesiedaler i tiende,
derav 33 fra Lofoten, 6 fra Finnmark, 28 fra heimekjøpmenn og 13 fra
Tromsøkjøpmenn. For å få sammenlignbare tall, må vi først justere for
Lofoten og Finnmark, som bare gav tiende, mot
for heimefisket. Dette gir da 54 % tiende for Lofotfisket, 10 % for
Finnmark og 36 % for heimefiske, når vi legger sammen det som var solgt
lokalt (23 %) og i Tromsø (13 %). Total fisketiende tilsvarer en
salgsverdi for fisk på 3660 spesiedaler, men heri ligger endel fradrag
for utgifter til inkassering og frakt, så verdien skulle ha vært noe
større. For Lofoten og Finnmark gir talla trulig uttrykk for
råfisksalg, mens den øvrige tiende viser til salg heime av
egenprodusert tørrfisk. Bare det som har gått til russen lokalt, var
råfisk.

De beregna prosenttall gir ei god antydning om den relative vekt av
heimefisket i forhold til Lofoten og Finnmarka, ca 1837. Vi får her
bekrefta at Finnmarksfisket betydde lite, og at Lofotfisket var
hovedfisket, også på årsbasis, for Karlsøyværingene. Forskjellen blir
enda meir markert, når vi tar i betraktning at råfisksalget i Lofoten
gav mindre inntekter enn tørrfisksalget heime.

Talla varierte sterkt år for år, men beregninger for 1840 gir samme
fordeling som 1837. For tida 1837-45 varierte Lofotfisket 12- 50
spesiedaler, med gjennomsnitt på 30 (for 8 år). Finnmark viste litt
oppgang i 1840-åra, og hadde 14 spesiedaler i 1842 og 33 i 1844. Stort
sett er talla her dårlig spesifisert, men bekrefter ellers det inntrykk
vi har fra andre kilder om at fisket tok seg opp fra 1840-åra.

Av de lokale fiskevær eller handelssteder som gav tiende, var
Karlsøy og Kvitnes viktigst, og ellers var Finnkrokan, Oldervik og
Jøvik nemnt enkelte år. Fra 1849 er Burøysund nemnt, noe som viser til
russehandelen her.

Generelt kan vi si at når vi kommer fram til 1840-50-åra, hadde
fiskeria utvikla seg til et nokså fast mønster. Dette kom i prinsippet
til å holde seg til det moderne bankfisket begynte i 1920-30-åra.
Lofotfisket var nå blitt nokså enerådende som vinterfiske, og var det
årlige hovedfisket. Av mindre betydning var vårtorskefisket i Finnmark.
Hovedfisket heime var sommerfisket, som særlig blei drevet ved
havkanten. Høsten var ei stille tid for fiskerne. Men noe blei også
utover høsten fiska fra heimplassen eller nabolaget.
 
 

Fiskeværa


I matrikkelen av 1819 blei bare Lyngøy og Grimsholmen nemnt som
fiskevær for tilreisende almue. Især var Grimsholmen et vanlig fiskevær
som mange almuesfolk søkte som sommeren. Her hadde de rorbuer og
fiskehjeller stående, som de betalte avgift for til grunneieren, heitte
det. Også Kaurin omtalte rorhus ved kjegla på Grimsholmen. I
juni 1809 lå det på ett tidspunkt 50 mann på fiske her. Dette er da
også det fiskevær som ellers trer oftest fram i kildene. Vi kjenner
bl.a. til deltakelse fra Vannstua, Elvevoll, Langsund, Grøtnes og
Rottenby. Vi kan også se deltakelse her så tidlig på året som 5. mai
(1818) og så seint som 15. september (1807). Heilt til 1840-åra blei
all fisk hengt på stedet, og her var generelt gode tørkeplasser, selv i
makketida. I 1835 var Grimsholmen omtalt som et av de betydeligste
fiskevær i prestegjeldet.

Når russehandelen begynte å utvikle seg i Burøysund fra 1841,
avspeiler dette uten tvil sommerfisket i Grimsholmen. Det blei nå
omsatt både kveite, torsk og lange. Kvanta i 1841 var 973 våg kveite
(34 %) og 1891 våg torsk og lange (66 %). Også fra 1848-50, da det lå 2
russeskuter årlig i Burøysund, ser vi at kveitefisket var viktig, ved
sia av lange, torsk og brosme. Det blei nå solgt ca 3000 våg fisk årlig
(54 tonn). Gjennomsnittet for 3 år var 779 våg kveite (26 %), 1400 våg
torsk (46,7 %), og 818 våg lange og brosme (27,3 %). Når ingen sei er
oppgitt, kan det bety at seifisket var av mindre betydning fra
Grimsholmen eller at russerne helst tok annen fisk. I 1853 heitte det
at de fleste fiskere fra Burøysund dreiv med seifiske.

Matrikkelen nemner ikke de gamle fiskevær Flatvær, Torsvåg og
Nord-Fugløy, men endel fiskere har nok fortsatt drevet fiske her. I
1835 omtalte Kraft Flatvær som et betydelig fiskevær, og vi ser at
fiskerne der fant vrak året etter. Imidlertid ser vi at det ikke kom i
stand noen russehandel i Flatvær i 1840-åra, så noen stor fiskermasse
kan det ikke ha vært.

Både Kaurin (før 1812) og Kraft omtalte Torsvåg som et søkt
fiskevær, og Kraft oppgav generelt at væra rundt Vanna blei søkt av
fiskere fra heimesognet. I 1848 er det nemnt at 300 mann lå i Torsvåg
på sommerfiske.

Både i 1822 og 1845 har vi opplysninger om fiske ved Nord-Fugløy i
forbindelse med ulykker. Deltakerne var fra fastlandet (Russelv,
Båtnes, Lattervik), og fisket foregikk i desember og januar, altså et
vinterfiske. I 1852 hører vi at det etter gammel sedvane blei tatt
avgift for utroren i Nord-Fugløya, med 12 skilling per mann.

I 1817 hører vi også om utror på Mekta den 4. mars.

I forbindelse med at sogneprest Kjelland i 1860 foretok en reise
til fiskeværa Flatvær og Torsvåg, har han gitt ei beretning om
sommerfisket her ute ved havet. Fisket varte fra St. Hans til Olsok,
og blei da avbrutt en måneds tid p.g.a. høya. Deretter fortsatte noen
med høstfisket fra begynnelsen av september til begynnelsen av oktober.

Både i Flatvær, Torsvåg og Grimsholmen blei det drevet med juksa
etter torsk og med kveitevad, mens det også blei drevet med søkkenot i
Torsvåg og Grimsholmen etter sei. I Torsvåg kunne ligge 15-30 nøter, i
Grimsholmen 1-4 nøter, hver not med 4 båter.

I Flatvær kunne da ligge 22-26 båter med 73-85 mann, i Torsvåg 70
til 135 båter med 200-390 mann, mens Grimsholmen hadde 11-36 båter og
26-98 mann. I alt kunne det være 103-197 båter i disse 3 væra, med
299-573 mann på det meste. Foruten fiskere fra eget prestegjeld, kom
det også fiskere fra Balsfjord og Tromsøysund. I Flatvær kunne og
være noe haustror heilt fram til advent etter torsk og kveite, med ca 20
båter og 60 mann. Da blei også line brukt i tillegg til gangvad og
juksa.
 

Havbrofisket


Fra gammel tid fo r fiskerne om våren og sommeren temmelig langt
ut på bankene etter fisk, især med Grimsholmen som basis. I 1811 heitte
det at fiskerne i juni og juli dreiv fiske ved Jessbåen. Noen våga seg
opptil 5 mil ut av Nord-Fugløy. Foruten Karlsøyværingene, rodde også
folk fra Lyngen og Skjervøy fiske her. Fiskerne lå her natta over og
fiska, og holdt ut til uvær dreiv dem til lands. Det var ofte
fembøringer som blei brukt her ute. Dette fisket blei også drevet i
1830- og 40-åra og seinere. Her ute er et heilt støvelhav, med grunner
som tildels faller tørr, og det hendte folk steig i land når det var
fjære sjø.

Fra eldgammel tid blei det også drevet håkjerringfiske langt ut til
havs, især ut av Flatvær og Torsvåg. Dette fisket blei helst drevet om
vinteren og våren, i mindre grad om sommeren. Her satt da
fiskerne etter håkjerringa, i allslags vær. I 1839 hører vi om et
båtlag på 4 som forliste her ute i mars, NV av Nord- Fugløy. I 1840 kom
fiskerne over endel nye, svært gode håkjerringbanker 4 nordlandske mil
ut fra land. Her kunne de få 50- 60 tynner lever i et sjøvær, det beste
resultat noen da visste om. De gamle klakker lenger inne var nå tomme
for håkjerring, heitte det. Det heitte at det var de mest velstående
fiskere som rusta ut båter til håkjerringfangst.

Ca 1860 var det oppgitt at 10 båter med 40 mann dreiv
håkjerringfiske utfor Flatvær, fra 1 til 10 mil ut. Dette tilsvarte
24 timers roing eller 5-6 timers seilas i 3-4 klørs vind . Dette
fisket hadde da tiltatt endel de siste 10 år, og blei drevet fra
Bededag (4. fredag etter påske) til Olsok.

Det blei utover 1800-tallet stadig drøfta å utvikle et meir
moderne bankfiske langs heile kysten av Nord-Norge, et
havbrofiske , som det blei kalt. I 1840 blei det stifta selskap
både i Tromsø, Alta og Hammerfest for å drive slikt fiske. Også i
Karlsøy fantes i 1841 planer om å stifte et selskap for å drive
havbrofiske, uten at det blei realisert. Men at andre kom i gang, ser
vi av at bankfartøy fra Tromsø hadde tilhold i Skorøy den 22/3 1865.

På denne tida var det at det blei gjort de første forsøk på å finne
de legendariske fiskegrunner fra seinmiddelalderen, Fila og Langesve,
som sagntradisjonen stadig hadde holdt liv i.

Både Kaurin og Steen var opptatt av disse bankene. I ei innberetning
i 1834 til amtet fortalte Steen at enkelte fiskere nå og da hadde gjort
forsøk på å ettersøke bankene. Selv hadde han hatt planer om å utruste
3 båtlag for å søke, men var blitt forhindra, og han oppfordra nå sin
ettermann til å sette i gang. Ettermannen, Jønsberg, var en handlingens
mann, og tok hurtig opp Steens utfordring.

I et avisinnlegg våren 1839 gjorde Jønsberg nærmere rede for
fiskegrunnene, som han oppfatta som reelle. Han nemnte også fleire gode
grunner for at det ville være lett å gjenfinne banken. Om sommeren
kunne fiskerne fra Grimsholmen i særlig hardt vær se sjøen bryte i VNV,
der banken var antatt å være. En av de dyktigste og truverdigste
fiskere i prestegjeldet, Hans Lokkert Blix fra Lanesøra på Vanna, hadde
utvilsomt fiska i utkanten av banken, og fått båten full av kveita og
langa, men måtte så søke land i hast p.g.a. været. Dessuten hadde etpar
større fartøy beretta at de hadde seilt over banken, som var få famn
djup, med sandbotn og mye fisk. Et rykte visste også å berette at etpar
fiskere hadde funnet banken, men holdt det hemmelig.

Jønsberg fortalte at fleire fiskere fra Grimsholmen i fellesskap
hadde lett etter grunnen, men når været var godt nok til det, måtte de
holde lag med de øvrige fiskere som drog ut, for ikke å tape inntekter.
For å anspore fiskerne til større innsats, lot derfor Jønsberg legge ut
ei liste i Tromsø, der kjøpmennene i byen kunne tegne seg for et beløp
som skulle brukes som premier til fiskere som forsøkte seg.

Mange tegna seg straks på lista, og det blei brakt tilveie ialt 80
spesiedaler til formålet. Saka blei kunngjort fra kirkebakkene i
prestegjeldets kirker, men det gikk lang tid før noen forsøkte seg, så
det beste været gikk tapt. 2-3 av de dyktigste høvedsmennene seilte ut
etpar ganger, men det kom stadig uvær på.

ret etter i 1840, mens været var godt i slutten av juni, seilte så
fem fiskebåter ut, utrusta for håkjerringfiske, og forsøkte seg på
ukjente områder, ca. 4 nordlandske mil fra land. Her fant de
vidstrakte grunner på 60-100 famn, og gjorde glimrende fangst med
håkjerring. Fiskerne gav seg da i kast med dette fisket, istedet for å
leite videre. Det framgår at så langt ut som dette hadde fiskerne ikke
dratt på fleire hundre år.

Hvordan det egentlig gikk med premiebeløpet, er ukjent. Det var
opprinnelig bare utlovt for 1839, og Jønsberg bad derfor bidragsyterne
om å forlenge fristen etpar år, uten at vi veit noe om den videre
utvikling.

Seinere hører vi ikke noe til banken, før mot slutten av 1800-
tallet, da den blei omtalt fleire steder på basis av Jønbergs
avisartikkel fra 1839. Det var tydelig at banken ikke var glømt, og det
berettes om nye framstøt. Således seilte den kjente fisker Edvin
Figenschou fra Kvalshausen utover med to åttringer en sommerdag,
antakelig i 1870-åra. De seilte mot nord i 6 time, og kom da opp
på en grunn på to famn, men måtte avbryte p.g.a. truende uvær.

Siste gang fiskegrunnen sees omtalt offentlig, var i en artikkel i
Nordlys , i 1907, usignert, men tydelig skrevet av redaktøren,
Karlsøypresten Alfred Eriksen. Han beretta her om sagnet, og de forsøk
som var gjort i Steen og Jønsberg si tid, og konkluderte med at det
burde foretas nøyaktig undersøkelse og opplodding, slik at man kunne få
full visshet om banken eksisterte. Fortsatt kom ingen avklaring, og
bankene blei aldri funnet.
 
 

Lofotfisket


Fra ca 1800 begynte Lofotfisket hos oss for første gang å bli et
alternativ til heimevinterfisket, d.v.s. når heimefisket svikta. Når ei
tilsvarende løsning ikke blei prøvd under krisa ca 1620-30, er det
trulig fordi det da bare blei drifta med juksa, og juksa gav for magert
utbytte i forhold til den store utrustninga som et langvarig bortefiske
krevde. Innføringa av torskegarn og lina på slutten av 1700-tallet, med
større fangstmengde som resultat, var trulig forutsetninga for at
Karlsøyfolket skulle ruste seg ut for Lofoten. Slike redskap blei
tillatt for fullt på Lofothavet fra 1816.

Vi har ingen statistikk for deltakelsen i denne perioden. Steen sa
i 1834 at enkelte dreiv vinterfiske i Lofoten, men alt i 1816 var
Lofotfisket både fra Karlsøy og Helgøy nemnt som årsak til messefall og
dårlig kirkesøkning om vinteren. Dette gikk ellers igjen i heile
perioden. I 1829 blei første gudstjeneste på vinteren holdt 25/4, fordi
mannfolka var på Lofoten. Det nye mønster i vinterfisket fikk altså
følger for menighetslivet. Det var også umulig å holde kommunale møter
i vintersesongen. Det tiltakende Lofotfisket gjenspeiler seg ellers i
økende antall konflikter på ting og i forlikskommisjon, likeså i økende
antall drukninger og sjukdomstilfeller i Lofoten.

Fra 1804-05 har vi endel innklareringer på tollbua i Tromsø av
Karlsøyværinger på Lofottur. Det dreide seg da ikke om den ordinære tur
til fisket, men en hentetur i juni etter tran og tørrfisk, som da var
klar på hjellen. Dette har sammenheng med at fiskerne fortsatt selv
måtte produsere tørrfisken, og derfor gjøre en ny tur til Lofotværet
for å hente den heim. Denne henteturen måtte utføres med små
fraktefartøy, slagbåter, på 2-4 kommerselester. Til Lofoten hadde de
med tomtynner, hjellved, fiskeredskap og brenneved til neste års
sesong, tilbake tørrfisk og tran. Fra andre kilder veit vi at det som
blei produsert av rogn, blei sendt direkte fra Lofoten med
Helgelandsjektene til Bergen.

I 1804 ser vi at Olai Indal på Hansnes og Hans Hegelund på Kjeggelen
(Lanesøra) var i Vågan med sine føringsfartøy. I 1805 møter vi
høvedsmennene Peder Eliassen Figenschou (Helgøy), Hans Kaurin (Bull,
Reinsvoll), og Eilert Jessen (Vannereid), foruten Olai Indal. Tre av de
4 fo r fra Tromsø 28/5, den fjerde 30/5, og de returnerte til
Tromsø i løpet av juni eller begynnelsen av juli. Dessuten kom Johan
Hysing Grimlund (Vannstua) fra Vågan allerede 12/4 med fiskeredskap og
42 tynner tran, foruten 1 tynne mel og 1 tynne brennevin som han hadde
skaffa seg der. Han har trulig hatt med fraktefartøy til selve fisket.
Slike båter var kalt reksterbåt .

For året 1806 har vi klareringene i Tromsø, da båtlaga passerte
Tromsø 15/1, nokså samla på vei til Lofoten.

Dette samsvarer bra med Steens opplysning om at fast avreisedag for
Lofotfarerne var Tjuanleit , d.v.s. tyvendedags jul eller 13/1.
Det var ialt 7 fiskebåter, derav 4 fembøringer og 3 åttringer, med i
alt 29 mann. De returnerte i tida 31/3 til 12/4. De 7 høvedsmenn vi her
møter, var Jeremias Figenschou (Hessfjord), Ole Hansen Bugge
(Stakkvik), Peder Figenschou (Lanes), Hans Molde Indal (Skipsfjord)
foruten Hans Kaurin (Bull), Olai Indal og Peder Eliassen Figenschou som
vi har møtt året før. Trulig var dett heile Lofotflåten fra Karlsøy
dette året. Vi ser at det var representanter for den gamle handels- og
utrederklasse vi møter som høvedsmenn. Bare de mest velstående fra
fiskeralmuen kunne utruste en Lofotekspedisjon som også krevde
fraktfartøy og ekstratur til fiskehenting.

Fra tida 1823-37 har vi fra Steens notat noen opplysninger om
utbytte i Lofoten. I 1823 var det stort fiske i Lofoten, og i 1827 til
og med overflod. I 1828 var fisket her mindre enn året før, men høge
priser gav god fortjeneste og mange søkte hit. I 1835 hadde bare noen
få Karlsøyværinger søkt til Lofoten, men de fiska overmåte godt. Til
gjengjeld var prisene meget slette. I 1837 hadde de fleste som
sedvanlig søkt Lofoten, men p.g.a. motvind kom de seint fram, og
fiska lite. Selv om utbyttet tydeligvis har variert meget, ser det ut
til at deltakelsen både fra Karlsøy og landsdelen ellers hadde aukt en
god del henimot 1840.

I 1856 hører vi om en lott på juksa på 20 spesiedaler for
Vannværingene i Lofoten, mens den alminnelige lotten var 30-40
spesiedaler, og mange garnbruk fiska det dobbelte. Også nattline fiska
godt dette året, og prisene var gode p.g.a. krigen i Europa.

Aukt tilstømning førte til problem både for gamle og nye fiskere, og
omkring 1840 var situasjonen blitt nokså utrivelig. Fisket hadde tiltatt
i enorm grad , heitte det. Det var for lite rorbuer på land, og for
trangt på havet med de nye redskapstypene garn og lina. Det var også
dårlig plass på land for båtene som skulle settes opp. Dette gjaldt
særlig Øst-Lofoten.

Fra Karlsøy var Lofotfisket fra ca 1835 blitt det viktigste
sesongfisket, til tross for de store omkostninger som krevdes til
utrustning. Det blei brukt fembøringer, åttringer og større
færinger , og redskapa var garn, line og juksa. Karlsøyværingene
fiska helst fra væra i Vågan, som Storvågan og Kabelvåg. De fo r
ugjerne forbi Vågakallen, fordi det var skarpere hav lenger vest, og
ureint og ukjent hav.

På denne tida var klippfiskproduksjonen i Lofoten kommet godt i
gang, og Karlsøyværingene hadde ca 1840 gått over til å selge fisken rå
til oppkjøperne. De slapp da den belastende turen med fiskehentinga i
juni, da de ellers var opptatt med fisket heime. Det var og viktig å
komme hurtig heim i april, dels for å hjelpe heimefolket med bunøda,
dels for å fiske etter håkjerringa. Men levra tok de fortsatt med heim
for koking.

Det var da et problem at væreierne krevde leie for hjellmaterialer,
selv om slike ikke blei brukt. Det var vanlig at et båtlag på 4 måtte
betale hjell-leie for 4000 fisk, og et lag på 5 betalte for 5000 fisk.
Man regna altså 1000 fisk per bruttolott. Tidligere hadde
fiskeværsgrunnen vært eid av staten, men var nå blitt solgt til private
grunneiere eller land-verter, som også var oppsynsmenn i været og på
det tilhørende fiskehav. De eide også de fleste rorbuer i været.

Det var uvanlig at Karlsøyværingene selv eide rorbuer, trulig fordi
fisket for dem var såpass nytt. Den eineste rorbu-eier vi kjenner, var
Alexander Hegelund på Hansnes. I 1842 eide han et halvt garnsett
på havet ved Kabelvåg, noe som forutsatte eierforhold til ei (eller
) rorbu. Til hver rorbu i været hørte nemlig et fast sett på havet,
slik at også havet var blitt hevda som privat grunn . Dette
garnsettet hadde tidligere vært eid av Olai Indal på Hansnes, som dreiv
Lofotfiske alt i 1804-06. Forøvrig var det vanlig at Karlsøyværingene
fiska på fritt hav, eller brukte dagline, som ikke kom i konflikt med
de faste, privateide sett.

P.g.a. tilstrømninga hendte det at folk nordfra måtte reise heim
uten å fiske, fordi de ikke fikk leid rorbuer, hjellved eller sett på
havet. Heller ikke fikk fiskerne nå bygge egne rorbuer. Hvis de
fikk bygge, var det bare mot å selge råfisken til væreieren til
dårlig pris. Det var fiskere fra Salten og Helgeland som fra gammelt av
eide de fleste av de private rorbuer, og de stod da mye friere i
forhold til de nye landverter.

Væreiernes rorbuer var dessuten i elendig forfatning. Med stor
tilstrømning blei altfor mange fiskere pressa inn i dem. Lite nytta det
å klage, for da blei fiskerne kanskje stående uten husvære midt på
vinteren. Buene var gjerne 6x7 alen og bare 3 alen høg, med fordør
(bislag) av bindingsverk. Ei slik bu på 16 kvadratmeter var beregna for
2 mannskap eller 10 mann. Det var enda endel buer som til belysning
bare hadde ljore i taket med kveitemage over, og jordgolv hadde inntil
nylig vært vanlig. Ildstedet var ei flu eller åre, altså et åpent
ildsted uten skorstein.

Høvedsmann Peder Andersen fra Karlsøy sogn, visstnok fra Sør-
Lenangen, hadde i 1839 bodd i Skråva i ei bu på 6x7 alen, og her var
stappa inn heile 29 personer, vel en halv kvadratmeter på hver. For
sitt båtlag betalte Peder 120 fisk eller 3 spesiedaler og 60 skilling,
samt hjell-leie på 6 spesiedaler, selv om han ikke hengte fisken. Dette
var langt over de tillatte satser. Bua var forøvrig så dårlig at snøen
fauk inn, og alt flytende fraus, klærne kunne ikke tørkes, og folk lå
oppå hverandre.

Etter oppfordring fra fiskerne i Nord-Troms tok sogneprest og
ordfører Jønsberg i 1839 opp forholda i Lofotværa generelt. Saka vakte
adskillig debatt i avisene. Jønsberg gikk nemlig til angrep på heile
væreiersystemet, og ville ha grunnen i fiskeværa ekspropriert etter den
nye Grunnloven av 1814. I 1840 tok han saka opp i amtsformannskapet, og
det blei nedsatt en offentlig kommisjon, som skulle utrede forholda.
Innstillinga blei levert i 1842, bl.a. med forslag om forbedringer i
rorbuforholda og offentlig oppsyn i væra. Det gikk imidlertid enda ei
god tid før saka var politisk avklart, og først i 1857 kom den nye
Lofotloven, som fratok væreierne en god del av deres makt. Det blei nå
fritt hav og fritt fiske, og offentlig oppsyn.
 
 

Finnmarksfisket


Det kan se ut til at dette fisket hadde liten betydning tidlig i
århundret. Steen nemner deltakelse fra Karlsøy bare i 1827, og med
ringe fortjeneste. Det kan se ut til at fisket, som helst var et
vårfiske, blei noe viktigere utover i 1840-50-åra. Fra 1835 og utover
forekommer endel drukningsulykker i forbindelse med Finnmarksfisket. Vi
ser at ved etpar tilfeller skjedde forlisa i januar, en gang i mars, og
etpar ganger i april, noe som viser til et regulært vinterfiske. I ett
tilfelle skjedde ulykka i juni. De oppgitte steder var alle i
Måsøyområdet. I noen tilfeller nemnes fisket i forbindelse med sjukdom.
Heimstedene til fiskerne var helst i de indre strøk, som Lattervik,
Selnes, Jegervatn, Nordeidet, Karlsøy, Vannstua, Reinskar og
Nord-Grunnfjord.

Ca 1840 hører vi om endel Karlsøyfolk i Vest-Finnmark i forbindelse
med det seilende tolloppsyn. Det framgår at dette var fiskere som hadde
bytta mel til seg fra russen mot råfisk. Dette var et regulært
sommerfiske, som trulig fikk et oppsving i forbindelse med at
russehandelen blei tillatt for tilreisende fiskere i 1830. Som tiende
blei det avlevert russemel i Finnmark. Alt i 1819 veit vi at
fiskekjøpere fra Trøndelag fo r til Finnmark for å kjøpe råfisk, så
overgang til råfisksalg skjedde tidligere i Finnmark enn i Lofoten. Ca
1835 var tydeligvis all selvproduksjon slutt for tilreisende fiskere.
Fra 1845 har vi tilfeldig bevart ei tiendeliste som viser
Karlsøyværingenes fiske i Måsøy prestegjeld, som tydeligvis var deres
hovedbase i Finnmark. Karlsøyfiskerne utgjorde da den viktigste gruppe i
Måsøy av tilreisende fiskere, med 29 % av den ytte tienden.

Dette tilsvarte 1092 våg råtorsk, 34 våg kveite, og 22,000 stykker
råtorsk. Alt blei tydeligvis solgt som råfisk til lokale oppkjøpere i 3
fiskevær. Det viktigste været var visstnok Ingøy, der S. With var
fiskekjøper. En av de øvrige var Rasch, visstnok i Havøysund. Den
tredje oppkjøper er ikke identifisert.

Vi har og namna på høvedsmennene i de 16 båtlag som dreiv fiske i
Måsøy dette året. Her treffer vi bl.a. kjente Karlsøyfolk som August
Dahl på Selnes, Benoni Figenschou i Hessfjord, Hans Figenschou i
Nordgård, Peder Indal på Reinsvoll og Ole Jørgen Holch, trulig O.J.
Falk på Karlsøy.

Den første på lista, August Dahl, var bare 25 år i 1845, og vi veit
at han dreiv årlig på Finnmarka fra 1840 til 1890, med åttring og
seinot, altså et regulært sommerfiske.
 
 

Fiskeredskap


De viktigste nyheter i fisketeknologien var introdusert på 1700-
tallet, og i denne periode skjedde ikke noe anna nytt enn at lina,
torskegarnet, søkkenota, seigarnet og sildgarnet blei meir vanlig i
bruk. Ikke minst var det deltakelsen i Lofotfisket som førte til aukt
bruk av garn og line.

I Steens omtale av fisket i 1834 får vi også omtale av de vanlige
redskap. I torskefisket var garn, line og juksa i bruk. I seifisket
blei søkkenot, juksa, dorg og seikrok brukt i sommersesongen, mens
seigarn blei brukt om høsten. I kveitefisket blei gangvad brukt om
sommeren og høsten.

En god oversikt over sjøutstyret hos en vanlig fiskerbonde ca 1820
har vi fra Morder-Mikkels bo i Ullsnesvik. Her var utstyr for et
allsidig fiske etter bl.a. torsk, sei, sild og kveite, så som 20
linangler, snøre, kale, 2 dypsang, valbein, suler, linmerre, 2
seidorger, 1 gammel line, 2 linhugger, 6 torskegarn, 3 seigarn, 1
seigarnstreng, 3 sildgarn, seikrok med stang, skottel, håv, sildhåv, 3
øsekar, birkebark, garndubler, torskegarnkavel, 1 seksring med seil,
dregg og 2 par årer, sekringsseil, 2 bordbakker, foruten sjøhyre.

Mikkel hadde seikrok, og dette er av mange framhevd som et viktig
redskap, som Karlsøyværingene mestra med stor dugelighet, således Ratche
ca 1800, Blom i 1827, Steen i 1834 og Jønsberg i 1839. Noen har framheva
seikroken som et samisk redskap, men den var også svært vanlig i
norske naust i området. Til seien blei nytta dorg, dragnøter eller
vod etter småsei, og garn om høsten. I 1820-22 blei folk på
Nordeidet bøtelagt for å ha nytta seigarn for tidlig, for dette var
regulert i lokale forskrifter.

I 1820 hører vi om landsteng etter småsei med dragnot i
Dåfjordkjosen av Langsundfolk. Også i 1850 kom Langsundværingene til
Dåfjord for å fiske mort . I folketellinga i 1855 har vi antallet
av seinøter (søkkenøter) oppgitt, og det var da 55 for heile
prestegjeldt med Sørfjord. Dragnot blei og brukt etter sild, ved sia av
garn.

Noen endringer i båttypene kjenner vi ikke til i perioden. Trulig
blei de største typene meir vanlig i forbindelse med Lofotfisket og meir
bruk av garn og lina. I 1855 fantes det i prestegjeldet 84 større
Nordlandsbåter, derav 40 fembøringer og 44 åttringer.

Fra Steens ordsamling har vi et rikholdig utvalg av ord for fiske og
redskap, som seikrok, gangvad, dorg, dybsang, håv, skuttel, hvalben,
huk, kl'pp, forsynn, kavel, og dupp, ord som er velkjente også i dag.
Og vi hører om med , om klakk, bregg og egg, om å hamle, å jage
og slime. Nøst og båtsett var en viktig plass på gården, og Steen
gjorde seg stor umak med å forklare hva stø, vorr og lunner var.

Om forholda under fisket hører vi at det var vanlig å tjelde i
båt eller på land, når hus mangla. Da blei seglet trekt over oppreiste
årer til telt. Når fisken blei tatt av hjell og telt opp, blei hvert
100-tall avmerka i et trestykke, kalt skårkjevle . Noe av fisken
blei da holdt unna lottfordelinga, og gikk som vargtoll , d.v.s.
til å kjøpe brennevin for.
 
 

Organisering av fisket.


Stort sett ser det ut til at fisket blei drevet etter gamle
sedvaner. I Lofotfisket var det vanlig at to båter med 5-6 mann eller 4
med 9-10 mann var vanlige båtlag ca 1835, uten at vi kjenner
nærmere til hva dette innebar. Generelt var det ellers vanlig at fleire
båter eller båtlag holdt sammen som kameratbåter under reise og
fiske, for å hjelpe og støtte hverandre. Fleire lag kunne og gjøre
avtale om hoplag , d.v.s. at de fiska hver for seg, men delte
utbyttet av fangsten som ei risikofordeling. De ulike båtlag kunne da
fiske på forskjellige grunner, f.eks. etter kveite, torsk og
håkjerring, med risiko for at noen av dem gjorde det dårligere enn de
andre.

De fleste fiskere utreda seg selv, men enkelte blei utreda av
andre, mot halv lott, halvlotteskarer . Noen kunne være
sjølhollar , og fikk den fisken han selv trakk opp, uten å dele
med laget. Hyrkarer fantes og, og blei betalt med 12-16 spesiedaler og
fri kost.

Det var ikke uvanlig å leie båt for en høvedsmann, og i 1807 blei
f.eks. en åttring leid til Lofotfisket for 5 daler. Presteenka hadde og
båt til utleie. Vanligvis blei drengene utrusta til fisket, enten med
egne båter eller i andre båtlag. Gjestgiver Trane sendte i 1805 sin
dreng til Lofoten med en høvedsmann fra Skattøra. I 1807 sendte
utrederenka Margrethe Hegelund på Lanesøra drengen sin til utror på
Grimsholmen. Også folk som selv dreiv fiske, kunne stundom sitte heime,
og sende drengen på fiske. Det skjedde da Lars Indal på Reinsvoll
sendte drengen på sommerror ved Flatvær, trulig fordi han selv skulle
drive med høya.

Ei rettsak fra Vanna i 1800 gir oss godt innsyn i sedvaner ved
hyring av halvlotteskarer. Gjestgiver Hans Figenschou i Vannvåg hadde
da gjort avtale med Hans Julsen om å ro vårfiske som halvlotteskar.
Hans Figenschou skulle holde vårkosten , som tydelig var
sedvanemessig bestemt. I stedet gikk nå Hans Julsen til utreder Svend
Blix på Lanesøra og rodde fiske for hans regning. Det endte da med at
Svend etter fisket måtte gi den halve vårlott han fikk som utreder til
Hans Figenschou. Hans måtte til gjengjeld gi Svend penger eller
naturalia som tilsvarte den sedvanlige fulle vårkost. Utfallet blei
altså det samme som om Hans Julsen hadde rodd fiske for Hans
Figenschou.

Ellers kan vi nemne at mot slutten av perioden blei skattesystemet
omlagt, slik at den eldgamle fisketienden forsvant. I stedet for å
inkassere skatten direkte fra hjellen, d.v.s. fra produsent, blei den
nå lagt på eksportleddet, d.v.s. ved utførsel. I stedet blei det ytt en
fast tiendeerstatning fra staten, d.v.s. fra et fond, til de
tiendeberettiga, som kirke og prest. Dette skjedde 1848.