Periode VII

Ei stabil tid

(1700-1800).
 
1. INNLEDNING
AVGRENSNING AV PERIODEN
HVA SKJER I VERDEN?
OMRISS AV PERIODEN LOKALT
KILDER

2. BOSETNINGA
BEFOLKNINGSUTVIKLINGA
BOSETNINGSSTRUKTUREN
ØDEGÅRDER OG NYRYDDING
EI NY HAVBYGD
INN- OG UTFLYTTING
KVENENE

3. BEFOLKNINGSGRUPPER
SOSIAL STRUKTUR I PRESTEGJELDET
SLEKT OG STATUS
FAMILIEN OG HUSHOLDET
BARNA
KVINNER PÅ 1700-TALLET
TIL DØDEN SKILLER EDER AD
KAMPEN OM ARBEIDSKRAFTA
TJENERKLASSEN
REKRUTTERING TIL TJENERKLASSEN
TJENERKÅR
DAGLEIERE
INDERSTER
HUSMANNSKLASSEN

4. SAMENE
EI LIVSKRAFTIG FOLKEGRUPPE
SAMISK EKSPANSJON PÅ ØYENE
FRA NORSK TIL SAMISK BYGD
DE LEVER ALLENE AV Å LYGE OG BEDRAGE
EI SAMISK OG TO NORSKE BYGDER
LOKAL TAMREINDRIFT
DET SAMISKE SAMFUNN OG DET NORSKE
FRAGMENT AV OLE NILSEN MAKS SAGA
ULLSFJORD PÅ 1700-TALLET
LYNGEN PÅ 1700-TALLET
NOMADENE INNTAR KARLSØY
DE FØRSTE FJELLSAMER PÅ VANNA

5. SAMFUNNSFORHOLD
TINGET 
TINGSTEDET
HVA SKJEDDE PÅ TINGET?
LAGRETTEN
LENSMANNEN
FOGDERIADMINISTRASJONEN
SKATTENE PÅ 1700-TALLET
FORSVARSPLIKTEN
ØVERIGHET OG ALMUE
GODSFORVALTEREN OG JUSTISEN
SKYSS-SKAFFERSYSTEMET
POSTVESENET
DEN FØRSTE MEDISINSKE BETJENING
BETENK DE ARME
ALKOHOLEN - ET SOSIALT PROBLEM PÅ 1700-TALLET
RETTSTVISTER
KRIMINALSAKER
STRAFFENE MILDNES
VI LØFTER PÅ DYNA
FOSTERDRAP OG BARNEMORD
AV ANNE LARSDATTERS SAGA
DA HODENE RULLA I NORD-LENANGEN
TRINE GAMST SOM TROLLKJERRING

6. KIRKELIGE FORHOLD
KARLSØY BLIR EGET PRESTEGJELD
KIRKER OG INVENTAR
KIRKEGÅRDER OG GRAVSKIKK
KIRKENES ØKONOMI
PRESTESKAPET
PRESTENES ØKONOMISKE KÅR
MIKKEL HEGELUND -- MEIR ENN EN SAGNFIGUR
OPPLYSNINGSPRESTEN KAURIN, DEN FØRSTE SOGNEPREST
KLOKKERNE
KIRKELIV
KIRKEHELG OG KIRKESTUER
DA KARLSØY BLEI MISJONSMARK
VON WESTENS MISJONSREISER I KARLSØY
ORGANISERING AV MISJONSVERKET
MORAL OG RELIGIØSITET
DET NORSKE SKOLESYSTEM

7. NÆRINGSLIV
HOVEDGÅRD OG BRUK
HAVGÅRDEN OG INNLANDSGÅRDEN
ÅKERBRUKET
MØLLEBRUK
SAMDRIFT AV JORDA
FEBRUKET
BETYDNINGA AV FEBRUKET
DRIFTSFORMER I JORDBRUKET 
SKOG OG BRENSEL
ANDRE UTMARKSRESSURSER
EGG- OG DUNVÆR
FUGLEFJELL
FJÆREKSPORTEN PÅ BERGEN
KOBBEFANGST
KVALFANGST
KVALREKSTER
VRAKGODS
FISKET PÅ 1700-TALLET 
FISKEBÅTER OG LOKALE FRAKTEFARTØY
UTREDNING
NYE OG GAMLE FISKEREDSKAP
HEIMEFISKET
BORTEFISKET
HANDVERK
2 BYGDEHANDVERKERE
BÅTBYGGING OG SMEDYRKET 
MANNLIG HUSFLID
KVINNELIGHUSFLID

8. JORDEGODSET
GODSEIERNE
DA KONGEN STJAL FRA BARONEN
KAMPEN OM FINNERYDNINGENE
FORVALTNINGA AV PROPRIETÆRGODSET
BYGSELSYSTEMET
KAMPEN OM GÅRDSHUSA
DE FØRSTE SELVEIERE I NORD-TROMS

9. HANDEL OG JEKTEFART
HANDELSSYSTEMA PÅ 1700-TALLET
BERGENSHANDELEN
BRYGGEKJØPMANN OG LOKALE AVSKIPERE
JEKTEFARTA
JEKTELEIENE
BYGDEFARSYSTEMET
JEKTENE
MANNSKAPET 
BERGENSTUREN
LASTA
FRA  KNAPE TIL GJESTGIVER
FORRETNINGSDRIFT
UTREDNING OG KREDITT
DE STORE UTREDERE
DE MINDRE UTREDERE
UTREDER OG SKYLDMANN
OVERKLASSENS ØKONOMI
UTREDERNES ØKONOMI
ALMUENS ØKONOMI
FJORDSAMENE SOM ØKONOMISK BASIS
OM INGEN BORGERE VAR TIL, DA BLE LANDET ALLIKEVEL VED MAKT
MARKEDSHANDEL
RUSSEHANDELEN
EN GRØNLANDSFARER I BURØYSUND
BYEN TROMSØ -- DEN NYE GJØKUNGE
FORSYNINGSSITUASJONEN OG PRISNIVÅET

10. KULTURFORHOLD
BYGGESKIKK
HUSLIV OG HEIMESTELL
MATSTELLET
KLESDRAKT
FOLKELIV OG FOLKEKARAKTER
LESELYST OG LESEFERDIGHET
SPRÅKFORHOLDA
PÅ BESØK I SKOGSFJORD
DRUKNINGSULYKKA I VANNVÅG 
DA SKREA GIKK PÅ REINSVOLL


 

1. Innledning

Avgrensning av perioden

Tida ca 1700 markerer ikke noe vesentlig nytt, men det virker som
krisene, nedgangen og uroa på 1600-tallet nå hadde gitt seg. Økonomi
og befolkning hadde stabilisert seg på et nytt, mye lågere nivå. Vi får
nå et hundreår med stor indre stabilitet og tradisjon, uten særlige
endringer i økonomisk og sosial struktur. Det er først ved inngangen
til neste århundre at konturene av ei ny tid viser seg, og vi setter
derfor sluttgrensen ved år 1800.

Hva skjer i verden?


1700-tallet var et fredelig århundre hos oss, men ute i Europa var
det ei urolig tid, med stadige kriger. Først kom den langvarige
Nordiske krig (1709-1720), så krig mellom Sverige og Russland (1741-
43), Sjuårskrigen (1756-63), krig mellom Russland og Tyrkia (1768-
1774), Frihetskrigen i Amerika (1776-1783), krig mellom Sverige og
Russland/Danmark (1788-1790), den store franske revolusjon (1789-
1799), og krig Frankrike-Preussen-Østerrike (1792), bare for å nemne
de viktigste.
Ingen av krigene hadde direkte følger for Nord-Norge. Men indirekte
fikk de det, gjennom forstyrrelser i handelsforholda, ved sviktende
kornforsyninger og sviktende tørrfiskmarked, og dermed ugunstige
priser.
Viktige begivenheter ellers var pietismen tidlig på 1700-tallet, som
førte til finnemisjonen og innføring av konfirmasjon i 1736, noe som
også førte til utbygging av skolesystemet. Innføring av kornmonopolet
i Danmark bidro til å fordyre kornprisene i Norge. I 1789 kom ei
oppmjuking av handelstvangen over Bergen, med grunnlegging av Tromsø by
i 1794 og direkte eksport derfra. Det kom og en begrensa tillatelse
til å drive russehandel på 1700-tallet.

Omriss av perioden lokalt

Bosetninga hadde stabilisert seg omkring 1700, og vi fikk utover
1700-tallet litt stigende folkemengde. Det blei mindre med ødegårder,
og fra 1740-50 kom en stor nyryddingsperiode i gang, med opptak av en
rekke nye bruk innafor de gamle matrikkelgårders områder. Tyngden av
bosetninga forskjøv seg noe innover, med særlig vekt på de gode
februksgårdene på fastlandet, i Langsund og sørlige Vanna. Det betyr
at Karlsøy sogn nå gikk foran Helgøy sogn i betydning.
Bortsett fra 1730-40-åra, var perioden stort sett ei bra tid i
økonomisk forstand.
Vi ser og at samene aukte i antall, både i fjordene og på øyene. De
første reindriftsnomader kom utover til øyene sist i perioden. Den
gamle barriere mellom samisk og norsk blei mjuka opp. Det førte dels
til at samene flytta ut i de norske bygder, som Vanna, Rebbenesøy og
Lenangen, dels flytta nordmenn inn i samefjordene. I samefjordene
begynte også kvenene å bosette seg, især i Lyngen. Folket i disse
fjordene blei nå økonomisk fullt integrert i handelen ute på øyene i
Karlsøy.
Dette førte til at Ullsfjord og Lyngen fikk aukt betydning i forhold
til øyene. Det førte igjen til etablering av handelssteder inne i
fjordene, og til at det administrative tyngdepunkt forskjøv seg
innover. En følge av dette var at det gamle Helgøy tinglag blei delt i
to, med nye tingsentra i Tromsø og Lyngen. Helgøy sogn og Karlsøy sogn
blei nå splitta i to, og lagt til hvert sitt av disse to nye tinglag.
Med finnemisjonen og egen kirke i Lyngen fra ca 1730, blei Lyngen
etterhvert geistlig selvstendig, noe som fikk sin endelige bekreftelse
ved etablering av de nye prestegjeld i 1776. Karlsøy med Ullsfjord og
Helgøy sogn blei ett prestegjeld, mens Lyngen blei et anna.
På slutten av perioden (1794) blei Tromsø by grunnlagt, noe som i
neste periode skulle få store følger for lokalhandel og jektefart i
Karlsøy.
Når det gjelder kulturpreg, kan vi se en stadig større variasjon i
gjenstandsmaterialet, især hos den økonomiske overklasse, der innbo
og bohave blei stadig meir overdådig. Nye forbruksvarer kom inn, som
the og kaffe. Men også når det gjelder produksjonsutstyr og
nyttevarer, blei det ei rikere tid. Det kom inn nytt fiskeutstyr, som
garn, line og søkkenot, det kom inn nytt husflidsutstyr som rokk og
vev, og det kom inn vannkverner. Boligstandarden blei bedre, især hos
overklassen, og almuen gikk for en stor del over fra jordhus til
tømmerhus.
Alt dette må være uttrykk for at det blei letter å klare seg, at livet
blei lettere å leve, enn hundre år før.
 

Kilder

Også fra 1700-tallet har vi mange spor etter bosetninga, bl.a. i
form av hustufter, støer osv., og mange av gårdshaugene var fortsatt
bebodd. Det faller likevel naturlig å legge mindre vekt på dette
kildestoffet, fordi de skriftlige kilder nå begynner å bli så rikelige.
Fortsatt kan vi gjøre oss stor nytte av fogdregnskapa, likeså av
skiftematerialet, som begynte på slutten av forrige periode. Vi får
fleire nye matrikler eller tilsvarende kilder (1723 og 1802) og
folketellinger (1769,1801). Av heilt nye kildetyper som nå kommer inn,
må vi nemne kirkebøker (fra 1709) og tingbøker (fra 1707),
bispevisitaser (fra 1734), foruten tollbøker og forretningsarkiv fra
Bergen. Fra1796 får vi og tollmateriale fra Tromsø, og fra 1798
forliksprotokoller. Fra 1716 har vi bevart regnskapsprotokoll for
Helgøy kirke.
I tillegg til kirkeinventar får vi også bevart enkelte
bruksgjenstander, foruten noen få bygninger som har trossa tidens
tann. Noe av dette vil bli presentert i billedstoffet.
 

2. Bosetninga

Befolkningsutviklinga

De kilder vi har til disposisjon, er manntall/folketellinger og
skattemanntall.
Vi har tidligere sett på manntallet fra 1702, som totalt gir oss 121
familier (56 i Karlsøy og 65 i Helgøy), eller et totalt folketall på
742 (beregna). Vi ser her at Helgøy har flest familier, men av det
totale folketall kan 400 settes til Karlsøy (54 %) og 342 til Helgøy
(46 %) Det må bety -- hvis talla er omtrentlig riktige -- at familiene
var minst i Helgøy.
I 1769 fant det sted ei virkelig folketelling, der både kvinner, menn
og barn var med. Fra denne er bare Helgøy sogn bevart, med 317
individ, som er en nedgang fra 1702 på 25 (7,3 %). For Karlsøy har vi
bare totaltallet, som inkludert Ullsfjord, gir 939. Ved beregninger
basert på ekstraskattelistene fra samme tid, kan Karlsøys del av
folketallet settes til 578 individ, som er en oppgang fra 1702 på 178
(44,5 %). Det er tydelig at det var innover i området folkeauken var
mest merkbar. Totalt for området var det i 1769 895 innbyggere, som er
20 % auke fra 1702.
I 1801 får vi så den første bevarte folketelling, som nå viser 486
innbyggere i Helgøy og 888 for Karlsøy (her er og Svendsby med, fordi
det ikke i tidligere lister har vært mulig å skille ut Ullsnes fra
Svendsby). Dette gir en auke på vel 53 % fra 1769 for begge sogn, noe
som viser at også Helgøy hadde en bra periode etter 1770. For heile
1700-tallet får vi da en auke for Karlsøy på 122 % (meir enn
fordobling), for Helgøy på 42,1 %, og totalt for området 85 %.
Innbyggertallet var nå i alt 1374, mot 742 hundre år før, slik at
tidsrommet må karakteriseres som generelt bra. Området metta adskillig
fleire munner nå enn 100 år før. Særlig synes den siste tredjedelen av
århundret å ha vært ei god tid. Det er nærliggende å gjette på en
sammenheng mellom dette og utviklinga av russehandelen lokalt.
Som vi seinere skal se, aukte den samiske andel noe meir enn den
norske, fra ca 8 % i 1702 til 12,5 % i 1801, kanskje til og med noe
meir. Dette var en auke i individ fra ca 60 til ca 187 (opp 211 %).
I antall familier lå altså Helgøy litt over Karlsøy ca 1700. Etterhvert
aukte Karlsøy, mens Helgøy gikk ned i antall. I 1769 hadde Helgøy 55
familier, mens Karlsøy i 1762/3 (ekstraskatter) hadde 80 og i 1769 ca
88. Når vi kommer fram til folketellinga i 1801, lå Helgøy på 90, mot
Karlsøys 144 (inkludert Svendsby). I alt var her 234 familier, mot 121
familier hundre år tidligere (opp 93,4 %). Vi ser at familietallet
steig litt meir enn folketallet, d.v.s. familiene blei litt mindre.
Men dette gjelder Karlsøy. I Helgøy var familiestørrelsen stabil, eller
svakt aukende. Som med auken i folketallet, er det især etter 1770 vi
får stor auke i familietallet.
I perioden 1743-1800 finner vi i kirkeboka for Karlsøy årlige
innførsler over fødte, døde, og forskjellen mellom disse, altså
fødselsoverskuddet. Registreringene gjelder da egentlig to halvår, som
tilsammen utgjør ett år. For de 46 år i perioden vi har oppgaver fra,
var det underskudd i 7 år, overskudd de andre. Heilt sammenlignbar for
de enkelte år, er ikke talla, da Helgøy sogn er med bare enkelte år,
mens Lyngen er med endel år tidlig i perioden. Vi må da bygge på den
forutsetning at utviklinga var noenlunde ens i de 3 områder, noe som
nok ikke alltid var tilfellet.
Generelt må heile perioden sies å ha vært ei god tid, med særlig gode
tall etter 1780 (for 1772-79 mangler tall). Åra med fødselsunderskudd
har dreid seg om år med store epidemier, som i året 1758-59, da vi
veit en koppeepidemi herja. I 1758-59 blei 19 barn født, mens 92
personer døde, noe som gir et underskudd på 73! De øvrige år med
underskudd lå tallet fra 18 og under. Totalt for de 46 år var
overskuddet 12 per år. For perioden 1743-71 var tallet 7, mens det for
1780-1800 var 18 . Siste del av perioden var altså klart best.
Hva har så folk dødd av?
Vi har ingen dødsstatistikk fra 1700-tallet, men endel innførsler i
kirkeboka oppgir sjukdommer som presten har merka seg. Her må det
bemerkes at Helgøy mangler kirkebok for mesteparten av århundret, og
altså ikke er med i oversikten.
Drukninger og barseldød har vært hyppige dødsårsaker for voksne, og
det var generelt stor spedbarndød. I tillegg har man hatt endel
sjukdommer som har vært fast tilstede, som vattersot, kreft og
spedalskhet. Av disse har spedalskhet eller radesjuke vært en slem
sjukdom, med 18 registrerte dødsfall i Karlsøy kirkebok 1736-1800. Heile
10 av de 18 er registrert i tida 1785-1800. Trulig har tallet vært en
del større. Sjukdommen ramma ikke bare voksne, men også ungdom. Den
yngste var ei jente på 13 år. Sjukdommen kunne være langvarig, som vi
hører i 1776, da Morten Mortensen Hegelund på Jegervatn døde etter 12
års lidelse. Dette må ha vært ei stor belastning på familien. Det kan
se ut til at spedalskhet i særlig grad har ramma folk på fastlandet.
De store utslag for tilveksten har epidemiene gitt. Flekkfeber (tyfys)
har opptrådt av og til, kregda (meslinger) likeså, men især kopper
herja voldsomt. I 1741 hører vi at grusomme småpokker (kopper) hadde
herja i Kjosen, og i 1766 og 1794 er nemnt 7 dødsfall av kopper hvert
år. Det store koppeåret var imidlertid i 1758, med 42 oppgitte
dødsfall. Det er sannsynlig at en stor del av de 92 som døde dette år,
strauk med av kopper. Dette var tall som fikk stor betydning for
folketilveksten, i negativ lei.
I tillegg til fødselsoverskuddet vil inn- og utflytting være
bestemmende for utviklinga av folketallet. Dette skal vi behandle
seinere, men generelt er det lite vi veit om den betydning inn- og
utflytting hadde for folketallet.
Ser vi på utviklinga av den årlige, gamle leidangsskatten, ser vi nok
at den i grove trekk gjenspeiler utviklinga av folketall og
familietall. Men denne skatten fanga bare opp endel av familiene som
skatteobjekt, d.v.s. en god del slapp skatten ut fra behovsprøving.
Også leidangsytertallet steig utover århundret, men mest etter 1770.
Og mens Helgøy i tida 1745-1760 lå litt over Karlsøy i antall, var det
ellers Karlsøy som lå høgst, og etterhvert seig vekk fra Helgøy.
Generelt var forskjellen i antall leidangsbetalere mye mindre enn
forskjellen i antallet familier. Det betyr at de mange nye
familieenhetene i Karlsøy var for fattige til å betale skatt.
Ca 1770-72 var det 107 leidangsytere, mot beregna 145 eksisterende
familie (74 %). I 1801 er det oppført 183 leidangspliktige, hvorav en
god del var fritatt p.g.a. fattigdom. Familietallet etter
folketellinga var samme året 234 (78 %). De betalende familier (164)
utgjorde bare 70 % av de eksisterende familier. Vi kan likevel ikke
slutte noe om et tilsvarende misforhold tilbake på 1600-tallet, før vi
får manntall. Leidangen hadde i mellomtida skifta karakter fra å være
en rein personskatt, til også å bli en skatt på jord.

Bosetningsstrukturen

Ser vi på bosetningskarta for 1702 og 1801, ser vi at det ikke bare
var blitt mange fleire familier, men og at fordelinga ikke var jevn
innafor de to sogn. På de to kart er avmerka alt som synes å være
egne familieenheter, selv om noen av disse kan ha vært inderster eller
folk uten egne hus.
Den største forskjell ser vi hvis vi sammenligner det vestligste og
det østligste området. Mens fastlandet (Lenangslandet med Svendsby) i
1702 hadde 12 oppsittere, var tallet i 1801 59 (5- dobling). Mens
Nord-Kvaløy og småøyene rundt (Lyngøy, Flatvær, Måsvær, Grøttøy) i
1702 hadde 21 oppsittere, var tallet i 1801 15, altså en klar nedgang.
Begge de to kirkesteder hadde 3 oppsittere i 1702. I 1801 var det 5 på
Helgøy (med Inderby) og 2 på Karlsøy, altså stagnasjon.
Forøvrig var det ellers stort sett framgang på øyene, men noe ujamnt
fordelt. Tilbakegang eller stagnasjon hadde en rekke bygder på ytre
Vanna, som Torsvåg, Skorøy, Skipsfjord, Kvitnes og Vannvåg. De største
bygdene var nå Nordlenangen med 21 familier (Russelv- Eidstrand),
Sørlenangen hadde 10, foruten 5 i Ravik-Lattervik, Langsund var gått
fram fra 6 oppsittere til 30, fordelt på begge sider av sundet,
Nord-Grunnfjord hadde 6, Dåfjord 10, Nordeidet- Reinsvoll 15 og Vannstua
hadde 6 (mot 1 i 1702).
Ingen tettbebyggelser fantes, hverken i 1702 eller 1801, hvis vi ikke
skal regne de 5 på Flatvær i 1702. Utvilsomt har de bodd tett sammen
på gårdshaugen. Forøvrig har bebyggelsen ligget adskilt og spredt
langs stranda, da som seinere. Men på enkelte matrikkelgårder var det
nå kommet så mye folk at vi kan begynne å snakke om små bygdelag, også
i sosial forstand. Det gjelder særlig Nordlenangen (122 innbyggere),
Sørlenangen (60), Dåfjord (67) Stakkvik-Reinskar (76) Svendsby (48),
Nord- og Søreidet (46) og Nord-Grunnfjord (49). Her må vi tru at der
etterhvert åpna seg større muligheter for sosialt liv innafor bygda enn
det som tidligere hadde vært mulig. Dette er en tendens vi allerede kan
se klart ca 1760, med 7 oppsittere i Dåfjord, 7 i Sørlenangen og 6 i
Nordlenangen.
Dessuten fantes det en og annen enkeltstående storgård med så stor
befolkning at det gav rikere sosialt samliv innafor selve
gårdssamfunnet, selv om dette var sterkt sosialt lagdelt.
Handelsgårdene på Kvitnes og Hansnes hadde 20 personer hver, i Nord-
Grunnfjord var 15, mens prestegården på Karlsøy og klokkergården på
Helgøy hadde 14 hver. Motsetninga til dette var endel enkeltgårder i
vestre Helgøy, der ungkarer etablerte seg med egne hushold. I 1789
nemnes 5 slike bruk her.
 

Ødegårder og nyrydding

At 1700-tallet var en bra periode, ser vi ved at tallet på øde
matrikkelgårder gikk ned i forhold til 1600-tallet. Men fritt for
ødegårder blei det aldri. Tallet varierte mellom 6 og 12-13. Endel av
disse blei brukt som avlsgårder, enten ved bygsling eller forpakting.
Dessuten fantes enkelte bruk som lå øde, eller som underbruk, uten at
heile matrikkelgården var øde.
I Karlsøy finner vi lengere ødeperioder for havgårdene Vannvåg,
Skåningen, Spenna og Nord-Fugløy, samt Hessfjord, Lanes og Skattøra i
Langsund. De fleste blei imidlertid brukt som avlsgårder. Det største
ødegårdsproblemet finner vi blant havgårdene i Helgøy: Nord- og
Sør-Grøttøy, Steikervik, Flatvær, Lyngøy, Hattøy, Finnsula, foruten
Indre Hamre, Kammen og Fagerfjord. Finnsula var i det heile ikke
bebodd i løpet av hundreåret, Lyngøy ikke etter 1707, mens Flatvær
hadde en rekke avbrutte bosetningsperioder.
Ser vi heile perioden 1610-1840 under ett, kommer ustabiliteten i
bosetninga klart fram. Bare ca 10 matrikkelgårder i prestegjeldet var
kontinuerlig bebodd, mens ca 45 hadde markerte ødeperioder, tildels
langvarige. For endel av de ødegårder som i lengere tider var
avlsgårder, er det likevel rimelig å betrakte dette som uttrykk for
større satsing på februk, ikke som mangel på bosetning.
Det mest interessante ved perioden er den markerte nyrydding som
skjedde, især i andre halvdel av 1700-tallet. Denne ryddinga skjedde
da innafor de gamle matrikkelgårders utmark, kanskje især ved at gamle
utslåtter blei bosatt. Det var især i de indre områder dette skjedde,
samtidig med at der fortsatt fantes øde havgårder.
Denne prosessen kan vi observere allerede i første halvdel av
århundret. Alt ca 1710 var matrikkelgården Vannstua bosatt, etter en
periode som avlsgård fra ca 1660. I 1730 kom også Lanes (Lanesøra) i
bruk. Andre etableringer før 1750 var Høystasletta/Migan (fra ca 1708)
og Storvoll under Reinsvoll (ca 1710), Grunnfjordbotn (ca 1710),
Reinskar (ca 1738), Eidstrand (ca 1738), og Gamvik ved Lyngstua (ca
1740). I denne perioden kom og Nord-Fugløy inn med første
bosetningsfase.
Mellom 1750 og 1770 finner vi bosetning på Russelv, Kjeglen (Vannstua),
Kopperelv i Langsund, Karanes i Dåfjord, Ravik ved Sør- Lenangen,
Glemma/Bjørnskaret, og Sandfjord ved Torsvåg.
Den store nyryddinga kom i tida 1770-1800, med minst 30 nye bruk. Ca
1776 blei begge de to gamle avlsgårdene i Langsund bosatt, Hessfjord
etter ei ødetid fra 1625-30, Lanes etter ødetid fra ca 1660. Viktige
nye gårder ellers var Hermannsfjord, Lattervik, Kolvik, Kvalvåg,
Skogsfjordvatn, Dåvøy, Ullsnesvik, Mjønes, Valen, Holmen, Brennes,
Rakkenes og Stakkeng.
I tillegg til dette skjedde en god del nyetableringer ved deling av
gammel innmark, som ved utskilling av Stakken fra Grunnfjordgården,
Hansnesgården (Elvevoll) og Nordeidet blei delt i 3 bruk, Jegervatn
blei delt i 2 bruk o.s.v.
 

Ei ny havbygd

Langt ute i storhavet ligger Nord-Fugløy med sine mange, rike
ressurser, sjøfuglegg, fuglekjøtt, lundedun, oter, havert, multebær,
sløke, syre, graslier og nære fiskeplasser. Bare brensel var det
mangel på. På grunn av utsatt beliggenhet, havsjø, hardt klima,
brattlendt terreng og uten naturlige hamner, var det likevel lenge
bare tale om sesongmessig utnytting av herlighetene her ute. Vi har
tidligere møtt øya som et viktig vår- og sommerfiskevær for den norske
befolkninga, især på Vanna, samtidig som de samiske oppsittere inne fra
fjordene høsta rikelig av fuglefjella om våren og sommeren. At
fjordsamene nok syntes det var lang vei utover til matfatet, ser vi
av det eldgamle sagnet der de forsøkte å slepe øya lenger inn i
fjorden.
På 1700-tallet var øya eid av proprietærgodset. Den blei skyldsatt
først i 1723, og den låge skyldverdi på 1 pund vitner egentlig ikke om
noen stor kommersiell utnytting. Fra ca 1750 ser vi likevel at
handelsmenn i området begynte å forpakte øya, tydeligvis i første rekke
med tanke på inntekter av fuglefangst og multesanking.
Det er også nå vi får rede på de første forsøk på fast bosetning på
øya. 2 familier slo seg ned her i 1722, etter spesiell oppmuntring av
godsforvalteren, som nok gjerne ville auke leieinntektene. Etter bare
5 år gav de opp for overmakta, og også den videre bosetningshistoria
skulle bli nærmest episodisk, med en rekke avbrudd.
Neste forsøk kom ca 1762, også nå 2 familier, noe som tydeligvis har
sammenheng med at man trengte litt nabohjelp. I 1766-67 bestod
familiene av minst 10 personer, og det var ingen dans på roser de
opplevde. Den eine familien var fattig og gjeldbunden, den andre bestod
av et yderlig fattig ektepar, og dessuten bodde her to fattige enker.
Det er da ikke rart at begge familiene gav opp ca 1777, etter ca 15
års virke.
I tida 1783-88 hører vi om ny bosetning, med opptil 3 familier,
tildels i små kår. Disse to periodene møter vi også i kirkebøkene, i
form av ett giftermål, 9 dåpsbarn, 3 konfirmanter og 3 dødsfall. Av
disse omkom en mann i fuglefjellet i 1766, mens en mann drukna på havet
året etter, begge unge folk.
I 1800 eller et par år før kom fjerde forsøk på bosetning. Svensken
Forsstrøm som dette året besøkte øya som første turist, møtte da en
lapp med 2 gossar (sønner), som dreiv fiske og fuglefangst. Han
forteller og at øya blei kalt Håløy , men noe anna belegg for dette,
har vi ikke. I folketellinga i 1801 møter vi 2 familier her med ialt 5
personer, men det ser ikke ut til at de blei boende særlig lenge.
Befolkninga i 1800 var altslå samisk, og det er trulig at også de
tidligere oppsittere var utgått fra de samiske bygdene inne i
fjordene, som nå hadde stor framgang i bosetninga. Det kan forklare
hvorfor Nord-Fugløy blei forsøkt bosatt, mens andre havbygder bare
opplevde nedgang på 1700-tallet.
I alle fall var den femte og siste bosetningsfase klart samisk. Den
tok til ca 1839, da noen familier fra Nord-Lenangen flytta ut og
etablerte ei lita bygd med samisk særpreg. Seinere kom også samiske
tilflyttere fra Skjervøy.
Disse tilflytterne var tydeligvis bedre i stand til å tilpasse seg de
ekstremt vanskelige livsforhold på øya. I 1891 var her 5 familier, med
15 storfe og 142 småfe, og i 1910 var det 66 innbyggere.
Bosetningsperioden endte først med den store fraflyttinga etter 2.
verdenskrig, i 1951, etter ca 120 år. Nord- Fugløy må uten tvil betegnes
som den barskeste boplass i prestegjeldet, og en av de vanskeligste i
heile landsdelen. Det står derfor respekt av folket som gjennomførte
denne siste, langvarige bosetningsperiode, som på det meste omfatta ca
10 familier.
I tillegg til de fastboende kom fortsatt fuglefangere og sesongfiskere
til øya. Fra 1900 til 1920 hadde øya si storhetstid som fiskevær, men
dette skal vi høre meir om seinere.
 
 

Inn- og utflytting


Vi har sett at enda omkring 1700 var det adskillig med innflytting
til prestegjeldet. Utflytting veit vi mindre om. Utover 1700-tallet er
det ikke lett å holde rede på slike flyttinger, så det er ikke mulig å
vurdere om flytting kan ha hatt noen innvirkning på
befolkningsutviklinga i perioden. Bortsett fra noen kvener, etpar
russedrenger, Johannes Syndmøring i Helgøy i 1770, en svenske og
kanskje Christoffer Fransmann, var det nå slutt med tilflytternamna.
Likevel kan vi se at mange folk må ha flytta, både inn og ut.
Endel tilflytting har skjedd i forbindelse med innhenting av
ekteskapspartnere, især i storkarsslektene, som vi f.eks. kan se av
slektsnamna Kyhn, Holst, Blix, Falk, Arild, Schelderup, Bugge, Kiil,
Lockert, Hveding, Klingenberg, Hage, Gram, Bull, Norum, Gamst, Trane,
Oderup, Ebeltoft, Rein, Heide, Grabow, Lund, Steen, Brun, Grop, Kroppe,
Marchmand. Endel av diss folk forsvant hurtig ut av området igjen og
tok trulig med seg ektefellen, mens andre blei fastboende, med
etterslekt.
I andre tilfeller kom folk utenfra og slo seg ned uten at vi kjenner
bakgrunnen. Det gjelder f.eks. Grimlund og Norman på Grågården, Bårlund
på Svendsby og Eidstrand, Indal på Reinsvoll, Blokk (Blokøra) og
Springfeldt i Sørlenangen, Elholm og Ødegård i Hesjebukt, Hofnagel og
Lyder på Reinsvold, Altin på Skorøy, Ivers i Lattervik, Schøn i
Reinskaret, Ramsberg i Skogsfjord, Bymann på Kvalshausen, Dannefær
påHersøy, Glad på Hamre, Lind i Nord- Grunnfjord, Radt og Tønder i
Torsvåg, Pfleug på Kammen, Dahl på Russelv, Stabel på Inderby, Erdal
på Hersøy. Noen veit vi kom inn som lærere (Leonard, Mandal, Bydal,
Blanche), endel kom som drenger (Grønbeck, Krantz, Holk, Brose Kragh,
Aas, Dyrdal) noen som håndverkere (Døll/von Brusch), noen som
gjestgivere (Kolderup, Thommesen, Horst) eller andre yrker
(Lindegaard). Endel kjenner vi opprinnelsen til, og det er da gjerne
Bergen og Trondheim som går igjen. I endel tilfeller registrerer vi
bare de fremmedarta namna, som Bredenberg, jomfru Tordenskjold,
Rosenlund, Winther, Carsius, Luft, Brunstrøm, Munch, Eidberg, som
duft av en fremmed verden.
Naturligvis kom også innflyttere uten de fine etternamn, men dem er
det meir vanskelig å få øye på. Tilfeldig veit vi om endel slike.
Borger Olsen i Reinskar (fra 1760) veit vi var fra Kristiania stift.
Kirsten Pedersen på Reinsvold, gift med Christen Christensen og død
1758, var fra Sætvik i Rødøy, dreng Johannes Monsen på Lanesøra, død
1797, var fra Bergen, og Jon Larsen på Bratrein (nemnt 1791) var fra
Nærøy i Namdal. I 1736 hører vi om ei innflytta taus på Nordeidet som
da returnerte sørover med jekta, i 1773 kom ei 18 års jente fra Bergen
med Hansnesjekta, og i 1793 hører vi om ei kvinne fra Sunnmøre som var
40 år.
Alt dette viser til livlig ferdsel langs kysten, gode muligheter for å
reise over lange avstander, til å finne ekteskapspartnere som kom fra
nokså fjerne strøk i landet. Vi skal se at også samene flytta på seg.
Der kom innvandrere til Helgøy fra Sør-Kvaløy, der kom innvandrere fra
Lyngen til Gamvik og Nordlenangen, bl.a. Hujas og Parak, og der kom
samer fra Lappland utover øyene, som Mak, Gomann, Konka, Blinde,
Tomma og Valkeapa a a. til Vanna.
Fra noen sesjonsmantall fra slutten av århundret har vi meir
systematiske opplysninger om mannlige innvandrere. I en oppgave fra
Helgøy sogn fra 1755 var 8 av 23 oppgitte voksne mannskap innflyttere,
d.v.s. 35 %. 2 var fra Skjervøy, 3 fra Tromsø sogn, 2 fra Sverige, 1
fra Molde. For tida etter 1789 er bare oppgitt fødested utenfor
fylket. I 1789 fantes 256 menn over 19 år i rullene i Karlsøy og
Helgøy, og av disse var 26 innvandrere (10 %). De kom fra Bergen (7),
Romsdal (2), Trondheim (3) Helgeland (5), Vesterålen (1), Sverige (1),
Lappmark (4), Finnmark (2), Russland (1). Ved ei sesjonstelling i 1804
der alle menn var med, var 35 av 568 innflyttere (6 %). Nå kom 11 fra
Bergen, 4 fra Romsdal, 12 fra Sverige, og ellers spredt fra heile
kysten.
Fra noen ekstraskattelister 1763-64 får vi opplysninger som viser at
der har foregått ei stor reiseaktivitet langs kysten, for en stor del
av yngre, ugifte personer av begge kjønn. Trulig var dette et mønster
som var generelt for store deler av århundret. Vi skal derfor se
nærmere på aktiviteten disse to år. Til Finnmark reiste en mann fra
Elvevold, en mann og et ektepar fra Bratrein. Til gjengjeld kom det ei
jente derifra, Mette Kyhn, men vi veit ho egentlig var fra Trondheim.
Ho kom til Elvevoll, der ho seinere gifta seg med Jeremias Hegelund.
Fra Salten kom det en kar til tjeneste på Kvitnes, men han reiste etter
ett år. Til Kvitnes kom også et søskenpar, Peter Rubbertsen og Beritte
Krantz, begge fra Bergen. De gikk nå i tjeneste hos halvbroren Abraham
Lockert. Begge reiste tilbake til Bergen i 1764, men Petter blei litt
seinere gift, og slo seg ned på Hansnes, der han blei stamfar for
Krantz-slekta. Til Bergen reiste ellers ei jente som hadde tjent på
Hansnes, og til Trondheim reiste datra til avdøde kapellan Molde. Fra
Helgeland kom et ektepar til Sør-Grunnfjord, og et ektepar med datter
til Dåfjord.
Vi hører og om endel intern flytting disse år. Fleire tjenere skifta
plass, enker flytta gårdimellom, og etpar familier flytta, en fra
Måsvær til Langsund, og en fra Kammen til Reinsvoll.
Andre tilfeldige kilder viser at dette flyttemønstret ikke var
uvanlig. I 1743 ser vi at mor til Henrik Hofnagel i Vannvåg var på tur
heilt til København, ho hadde tidligere vært gift på Reinsvold, og var
søskenbarn til Mikkel Larsen på Vannereid, som var tilflytta fra
Stavanger. En av sønnene til Hans Pedersen Grå i Langsund, Størker,
flytta til Bergen, der han blei vaktmann. Kona hans var fra Skåningen,
og i 1769 flytta en av hennes slektninger fra Vanna etter. I 1707 var
Størker sin bror Torsten flytta fra Bergen til utlandet, uten at vi
veit hvor. Ut fo r også 2 sønner av Anna Jeremiasdatter Figenschou på
Helgøy fra hennes første ekteskap. I 1763 var en i Livland, mens en
som hadde vært bosatt i Bergen, var død. Ellers veit vi at Anna i sitt
første ekteskap var bosatt i Skjervøy, og vi kjenner til endel andre
som flytta ut og gifta seg, i Skjervøy, Vorterøy, Rotsund, Balsfjord
og Ullsfjord. 1700-tallets Karlsøy har ikke vært noe stillestående
samfunn!
 
 

Kvenene


Kvenene, de finsktalende innflyttere fra Nord-Finnland og Nord-
Sverige, har vi såvidt møtt før. Det var 1700-tallet som blei den
første store innvandringstid til Nord-Troms. Til vårt område kom de
aldri i noe stort antall. Vi møter dem bare unntaksvis i
skattelistene, i form av et tilhengt kven , i 10-12 tilfeller spredt
utover århundret, og spredt utover i bygdene. Endel av disse var
tjenere, med korte opphold.
Typisk var kvenen Jakob Nyenstedt, opprinnelig Torneborger som hadde
reist rundt med kjøpmannsvarer på Nordkalotten. I 1723 kom han ned
fra fjellet til Svendsby for å fiske en sesong, og vendte så tilbake
til Kvenland . I 1725 var han tilbake i Lyngen, der han seinere
bosatte seg. Ca 1742 ser det ut til at han oppholdt seg på Slettnes,
hvis det da ikke var tale om en annen Jakob Nyenstedt.
Heller ikke til Ullsfjord kom det mange. Det kunne dreie seg om etpar
familier, den første i 1711. I 1744 var det fortsatt bare en familie,
især knytt til Bergenes. Det var Lyngen som blei kvenenes hovedbase, med
innvandring allerede under krigstida tidlig på 1700-tallet. Hit kom de
i så stort antall at de satte preg på bygdekulturen og de sosiale
forhold. I 1711 er det oppgitt 1 kvenfamilie i Lyngen, i 1718 4, i 1720
6. I 1744 var det etter skattelistene 13 kvenfamilier i Lyngen mot 24
samiske, foruten 2-3 norske eller svenske.
Foruten at kvenene brakte med språket, kom også andre kulturtrekk som
sauna (badstue), pirtti (røykstue), kvenhesje, bakeromn osv. Samtida
oppfatta kvenene også som bedre jorddyrkere enn samene, og de har
trulig betydd mye for innføringa av korndrifta i Lyngen.
I 1738 sier således et tingvitne: kvenene nærer seg allene med
fiskeriet som våres egne innfødte finner (samer), dog har de bedre
vitenskap til at dørke deres jorder enn våres egne finner . Og i 1744
sies det: disse såkalte kvener skal være duelig til jordrydning og
jordavling enn ellers de ordinære finner . Det blei derfor bestemt at
kvenene skulle skattlegges som nordmennene, visstnok allerede i
1730-åra. Deres jorder skulle også skyldlegges og betale landskyld.
Men samtida anså dem og som meir stridbare enn sjøsamene. I 1738 klaga
de geistlige over stor selvrådighet inne i Lyngen, og i 1748 blei
Lyngsværingene karakterisert som et vankunnig og gjenstridig folk .
Mye tyder på at det især var kvenene som gav årsak til denslags
utsagn. En av de mest berykta i så måte var Mikkel Kven (Mikkel Nilsen
Pelleg) i Storfjord, som stadig var utsatt for rettsforfølgning på
tinget ute i Karlsøy, for sine mange misgjerninger .
Kvenene i Lyngen blei etterhvert ei viktig folkegruppe. Et par som slo
seg ned, var handelsborgere fra Torneå. En av dem var den omtalte
Mikkel Kven, som etablerte den første handel i fjorden ca 1720, med
basis både i Bergenshandel og markedshandel på Skibotn, og med
forretningsforbindelser til kjente handelsborgere i Torneå. En av hans
sønner fortsatte handelen, en annen blei lærer og klokker. Dermed har
vi konturene av en kvensk overklasse i fjorden, ved sida av den
norske.
 
 

3. Befolkningsgrupper

 

Sosial struktur i prestegjeldet


Det vi kan karakterisere som en sosial overklasse, d.v.s. embeds- og
handelsfolk, bestod i 1801 av 5 familier: prest, gjestgiverne på
Kvitnes og Nord-Grunnfjord, jekteskipperne på Hansnes og Jegervatn. I
tillegg kan vi ta med de tidligere gjestgivere i Vannvåg og Vannstua,
slik at det blir 7 familier. Dette gir en klar nedgang fra ca 1700.
Alle -- bortsett fra presten -- tilhørte Figenschou-og Hegelundslekta,
eller var inngifta i denne (Trane).
Endel av den gamle handelsoverklasse levde nå som velstående utredere
og fiskerbønder, tildels med stort tjenerskap, og med store gårder.
Vi finner dem nå bl.a. på Helgøy (Klingenberg), Bakkeby (Hegelund),
Reinsvold (Indal), Hansnes (Krantz), Nord-Grunnfjord (Figenschou),
Nordeidet (Gram) og Sørskar (Lemming). Sammen med endel andre lar vi
dem gå inn i et øvre sjikt i den omfattende almues-eller
fiskerbondeklasse, som en egen utredergruppe .
Det vi her har beskrevet som overklasse, kunne vi også karakterisere
som et eget sosialt lag . Det var stor inngifte og slektskap blant
dem, det var mye sosial omgang, de hadde en felles europeisk borgelig
dannelse, og de monopoliserte det lokale økonomiske system i bygdene.
Prestens tilknytning til klassen kan vi se ved at Kaurin gifta bort
døtre både til gjestgiver Trane i Nord- Grunnfjord og kjøpmann Peder
Figenschou i Tromsø, opprinneligfra Kvitnes, foruten at han selv tok
til ekte ei handelsenke fra Vannvåg.
Klassen var fåtallig, og det var ingen opprykk dit fra almuesklassen.
Når det mangla lokale kandidater, blei ekteskapspartnere henta inn
utenfra. I løpet av 1700-tallet skjedde en stadig svekkelse eller
avskalling fra overklassen, ei utvikling som skulle fortsette også
utover på 1800-tallet.
Det vi kan kalle en almuesklasse, var en omfattende og svært sammensatt
del av befolkninga. Hit hørte i 1801 også lensmann, 2 klokkere, 1
lærer og etpar styrmenn. Hit hørte og en rekke sosiale og økonomiske
kategorier innen bygdesamfunnet, som inderster, husmenn, kårfolk,
håndverkere, vanføre, tjenere, fosterbarn, o.s.v. ved sia av de
ordinære fiskerbønder og utredergruppa. Å betrakte almuesklassen som et
eget sosialt lag, vil ikke være riktig. Her var ingen felles
interesser som batt klassen sammen. Trulig vil det her være riktig å
tale om fleire sosiale lag eller grupper, med utredergruppa som den
mest markerte. Innen denne gruppa var også mye inngifte, og stort
interessefellesskap. Også i denne gruppa gikk Figenschou-og
Hegelundslektene igjen som en rød tråd.
 
 

Slekt og status


Både overklassen og utredergruppa bestod i stor grad av slekter som
var utgått fra eller inngifta i Figenschou-og Hegelundslektene. Disse
to slektene, som var grunnlagt på slutten av 1600- tallet, blei i det
følgende århundre og enda litt lenger fullstendig dominerende i
prestegjeldet i den økonomiske og sosiale struktur. De to slektene
gifta seg med hverandre, og de opptok i seg mesteparten av det som
ellers var i området av sosialt og økonomisk framstående slekter.
Tilsammen utgjorde disse slektene nærmest et integrert sosialt system,
som vi kanskje kunne kalle en klan .
Begge slektene var utgått fra embedsklassen, og fikk også seinere noe
tilsig fra embedsfolk, især prestene, som Mikkel Hegelund, presten
Gartner og Kaurin sine etterkommere.
Figenschouslekta starta på Kvitnes, og gården her blei stamgård for
slekta heilt til 1930. Her var inngifte av Hegelund i 3 ledd, av
Lockert og Holst. Herfra spredte greiner seg videre til Vannvåg, med
inngifte i Schelderup, til Helgøy, med inngifte bl.a. i Klingenberg og
Hegelund, til Dåvøy og Rødgammen, med inngifte i Wormhus, og videre
spredning til Svendsby og Kjosen. Slekta spredte seg og til
Nord-Grunnfjord med inngifte i Hegelund-Lemming, og videre til
Hessfjord-Lanes, for å nemne de viktigste gårdene som blei erobra
Hegelund starta på Elvevoll (Hansnes), der slekta holdt seg til 1862,
med inngifte av bl.a. Oderup, Hveding, Kyhn og Kiil. Slekta spredte
seg videre til Nord-Grunnfjord, med inngifte i Lemming, Figenschou,
Gamst og Trane, og videre til Stakkvik med inngifte i Horsens, Bugge
og Arild, den spredte seg til Bakkeby med ingifte i Lorch og presten
Hegelunds etterslekt, og derfra videre til Jegervatn, til Svendsby,
til Selnes, til Vannstua, der slekta igjen gikk sammen med presten
Hegelunds slekt, og derfra igjen til Oldervik. Fra Hansnes spredde
slekta seg til Reinsvoll med inngifte i Indal og Bull, den gikk fra
Hansnes til Helgøy, med inngifte i Wormhus, og fra Helgøy videre til
Skogsfjord men inngifte i Falk, til Kammen og Nordskar.
Slektene erobra etterhvert et fleirtall av de gode jordbruksgårder, som
Nord-Grunnfjord, Helgøy, Skogsfjord, Hessfjord, Lanes, Vannstua,
Reinsvoll, Stakkvik, Nordeidet, og heile området fra Selnes til
Svendsby (med Jegervatn og Bakkeby), det største nesten sammenhengende
jordbruksareal i prestegjeldet. I slektene var samla mye av den
disponible kapital i området, her var samla all yrkeskompetanse når
det gjaldt handel og jektefart, og her fantes den generelle
overklassedannelse som trengtes for å opprettholde en sosial
eksklusivitet. Selv om endel greiner etterhvert sank ned i
bondestanden, blei slektsfølelsen opprettholdt, og det dreide seg ofte
om svært driftige og velstående fiskerbønder, med en materiell og
kulturell standard som lå langt over gjennomsnittet, ofte med stor
tjenerstab og store hushold.
En analyse av ekteskapspolitikken innen hovedslektene på 1700- tallet
bekrefter dette inntrykket. I første halvdel var det 19 ekteskap, i
andre halvdel 55. I en fjerdedel av tilfellene var ektefellene i
slekt, ofte så nær som søskenbarn. I 58 tilfeller (78 %) kan vi se at
folk valgte ektefeller som klart tilhørte den økonomiske og sosiale
over- eller mellomklasse. Dette viser ei temmelig snever og eksklusiv
slektsgruppe.
Utover 1800-tallet blei slektsdominansen svekka. Det gikk tilbake med
handel og jektefart, og bare Kvitnes-greina opprettholdt sin
økonomiske og sosiale eksklusivitet. Det blei mindre inngifte i
slektene, og mindre tendens til å hente ekteskapspartnere fra over- og
mellomklassen. Mange familier gikk over i reine almuesslekter. Dette
hadde tilfølge at slektsnamna ofte blei oppgitt eller bytta ut med
-sennamn, især for Hegelundfamilien. For deler av Hessfjordgreina av
Figenschoufamilien kom en sosial og økonomisk renessanse med Christian
Figenschou på Helgøy fra 1870-80.
 
 

Familien og husholdet


Familien var på 1700-tallet som seinere den minste sosiale enhet.
Men den var noe meir, den var også et produksjons- og
forbruksfellesskap. Familien var heller ikke bare sammensatt av en
kjernefamilie, med foreldre og barn. Hit hørte slektninger som ugifte
onkler og tanter, besteforeldre og oldeforeldre. I tillegg kom folk som
ikke hørte til familien, men som likevel gikk inn i husholdet, særlig
fosterbarn, tjenere, fattiglemmer, kårfolk og innlosjerte personer av
ulik slag. Størrelsen på familien eller husholdet varierte meget med
tilgangen på ressurser. De fattige hadde små hushold, de rike store
hushold, som en generell karakteristikk.
Ca 1700 var husholda størst på handelsgårdene. Der var mesteparten av
drenger og voksne fosterbarn samla. Husholda bestod her av 16-17
medlemmer, hvis vi regner med like mange tauser som drenger. For
prestegjeldet var gjennomsnittet per hushold 6,1.
Ved folketellinga i 1769 hadde Helgøy sogn 322 innbyggere i 55
familier, eller 5,9 per hushold. Men variasjonsbredden var stor. I
Nord-Grunnfjord var husholdet på 22, Helgøy hadde 13 og Sørskar 10.
Store hushold (8-9) hadde også Bårset, Rødgammen, Skogsfjord og
Kammen, foruten 2 samiske familier i Dåfjord. De minste husholda, med
2-4 medlemmer, lå i utkantene av sognet, som Hamre-Torsvåg, Måsvær,
Andammen, Rebbenesøy.
For Karlsøy, som mangler folketellinga i 1769, kan husholdsstørrelsen
på denne tida beregnes til 6,6, eller litt i overkant av Helgøy.
I 1801 var det 153 hushold i Karlsøy, 94 i Helgøy. Det gir en
husholdsstørrelse på 5,2 i Helgøy og 5,8 i Karlsøy, altså en viss
reduksjon i begge sogn. Likevel kan vi finne store hushold, især i
Karlsøy, fortsatt knytt til den gamle slekts-overklasse.
I Karlsøy hadde 15 husstander over 10 medlemmer. På topp lå
gjestgiveren på Kvitnes og jekteskipperen på Hansnes med 20 hver. 3
hushold på Vannstua hadde 16, 11 og 10 medlemmer, Reinsvoll og
prestegården hadde 14, Vannvåg 13, Hessfjord og Nordeidet 12, Bakkeby
og Stakkvik 11, mens Selnes, Hesjebukt og Skipsfjord hadde 10. I åtte
hushold var det tale om Figenschou-og Hegelundslekt, forøvrig delvis
inngifta slekt som Indal, Gram, Blix, Grønbeck og Ødegaard
(lensmannen). Det eineste virkelige almueshushold finner vi i
Skipsfjord hos Tomas Nilsen.
I Helgøy var bare 5 storfamilier, med Nord-Grunnfjord på topp (15 og
11), fulgt av Helgøy (14) Sørskar (11) og Dåvøy (10). Også her var det
tale om overklasseslekter, som Trane, Figenschou, Hegelund, Lemming og
den inngifta Evertsenfamilien på Dåvøy.
Det skulle adskillig med ressurser til å opprettholde slike svære
hushold som dette, til å nyttiggjøre seg den arbeidskrafta som fantes
og til å skaffe opphold for uproduktive grupper som barn, fosterbarn,
vanføre og gamle. De fleste av gårdene var da også typiske storgårder,
med stort februk, ofte kombinert med stort sjøbruk. Noen hadde også
avlsgårder under seg for åauke jordbrukspotensialet. Noen av gårdene
var knytt til aktiviteter som handel og jektefart, eller offentlig
tjenesteyting (prest, klokker, lensmann). Ved dødsfall måtte det hurtig
oppattgifting til, noe som ofte førte til stor aldersmessig ubalanse
mellom ektefellene.
Mens det økonomiske og sosiale system som var knytt til disse
slektsgårder, forutsatte disposisjon over store areal og ressurser,
fantes det bygder som meir tok sikte på mindre hushold og meir deling
av ressursene. Dette kan vi observere i form av mye jorddeling i
bygder som Andammen, Dåfjord, Rebbenes, Nordlenangen og Sørlenangen.
Her var lite tjenere og fosterbarn. Ved tidlige dødsfall eller
alderdom, måtte husholda gjerne oppløses.
Den mest ekstreme form for små hushold finner vi i endel ufullstendige
hushold i vestre Helgøy. Her hadde ugifte menn (ungkarer) etablert seg
som gårdbrukere. I 1789 finner vi slike hushold samtidig på 5 bruk i
Toftefjord, Andammen, Måsvær/Hermannsfjord og Breivik (2 bruk). Dette
synes å vise til en nokså enestående sosial struktur i dette området,
uten at vi riktig veit bakgrunnen for det.
 
 

Barna


Kildemessig kommer barna fortsatt dårlig ut. Vi møter dem av og til
i skifta, men ellers er det bare folketellingene i 1769 for Helgøy og
1801 for prestegjeldet som gir oss noe innsyn i deres situasjon. Vi
møter dem da som barn i en kjernefamilie, som stedbarn når mora eller
faren var oppattgift, eller som fosterbarn i fremmed familie, når
heimen var oppløst. Vi starter med å spørre hvor stor barnefamiliene
var, d.v.s. hvor mange barn som voks opp i en familie.
Problemet med folketellingene er at vi bare får tak i heimeværende
barn, ikke de som var flytta ut av heimen. Vi får heller ikke tak i de
barna i en familie som enda ikke var født når tellinga foregikk. For
delvis å råde bot på dette, teller vi bare de familier som hadde hustru
eller mor under 55 år, idet vi går ut fra at dette var den ytterste
grense for fruktbarheta.
I Helgøy var det i 1769 39 slike familier, med et barnetall på 2,5 i
gjennomsnitt. Det er mulig tallet inkluderer noen stedbarn, og derfor
ligger litt for høgt. Det var 4 familier uten barn, og høgste tallet
var 6.
Det tilsvarende tallet for prestegjeldet i 1801 var 188 familier, med
et gjennomsnitt på 2,76 barn. Dette kan tyde på litt oppgang i siste
del av 1800-tallet, om ikke forskjellen skyldes større barnerikhet i
Karlsøy sogn enn i Helgøy. Også nå finner vi familier uten barn, med 8
som største antall. De to mest barnerike familier satt på Lanesøra.
Hans Grønbeck (47) og Serina Bastiansdatter (39) hadde 8 barn mellom 4
og 18, mens Svend Blix (36) og Maren Jakobsdatter (46) hadde 8 mellom
2 og 15 år. Da hadde Maren rettnok vært gift før, og de to eldste var
fra hennes første ekteskap. Det forklarer nok også aldersforskjellen på
10 år.
I fem familier var 7 barn, i 9 familier var 6 barn, og 16 familier
hadde 5 barn. De fleste hadde 4 barn eller under dette. I noen av de
eldste ekteskap var noen trulig alt flytta ut, noen kan ha vært satt
bort p.g.a. fattigdom, og de yngste mødrene var naturligvis ikke riktig
kommet i gang. Ut fra det vi veit om dødelighet blant spebarn og
barn/ungdom, er det sannsynlig at de fleste mødre har født 8-12 barn.
Særlig har de mange epidemiene herja hårdt i barneflokkene, som i 1784,
da Ole Nilsens 4 barn under 7 år blei gravlagt under ett, 2. juledag.
En viss bekreftelse på dette finner vi i skifta, der også utflytta
voksne barn kommer med. I de fleste familier var antallet levende barn
fra 4-5 og nedover. Noen få var på 6-7, og unntaksvis var noen høgere.
I Sør-Grunnfjord var i 1793 en familie med 8 barn fra 1-21 år. I
Sørskar etterlot en far seg 9 barn i 1716, men fordelt på 2 mødre. I
Karlsøy sogn finner vi 8-barnsfamilier på Søreidet i 1785 (fra 8-22
år), i Burøysund i 1784 (fra 12-30 år), på Slettnes i 1732 og Vannstua
i 1746. 9-barnsfamilier fantes på Grågården i 1783 (mellom 1 og 20 år),
og Bakkeby i 1794. En av de største barneflokker hadde Mads Pedersen
Gram på Nordeidet i 1789, med 10, også her fordelt over 2 mødre.
Fleire av disse storfamilier var velstandsfamilier, noe som kan bety
at fleire barn overlevde spebarn- og barnealderen under gode kår enn
ellers.
I alle fall utgjorde barna en viktig del av befolkninga. I 1769 var
30,7 % av folketallet i Helgøy barn, d.v.s. personer under 14 år. 6,8
% av befolkninga var fosterbarn under 14 år, tilsvarende 22 % av
barnetallet. Det vil si at nesten hvert 4. barn var bortsatt . I 1801
utgjorde fosterbarna 4 % av folketallet, eller 12 % av barnetallet.
Antallet fosterbarn var nå gått ned til det halve. Likevel må vi si at
de foreldrelause eller heimlause barn utgjorde et betydelig problem i
samfunnet.
Felles for alle var nok at de tidlig måtte delta i alt arbeid i
heimen, på gården og i fisket. Fra 14-15 årsalderen måtte de ta tak
sammen med de voksne. Barna måtte også inn i voksen alder tjene
foreldra eller fosterforeldra, som gjenytelse for oppfostringa. Barn
var derfor også en viktig økonomisk ressurs.
Fra etpar rettstvister ser vi at der var normer for hvor lenge
fosterbarn skulle tjene hos husbonden. I 1740 blei en mann i
Koppangen klaga inn for tinget for å ha henta heim sønnen, som var til
oppfostring p.g.a. armod. Her var forutsetninga at gutten skulle være
hos fosterfaren til han var 18 år. I 1732 hadde ei fosterjente i
Kjosen rømt to ganger fra fosterforeldra, som ho var misfornøyd med.
Det framgår ikke hvor gammel ho var, men fosterforeldra forlangte
henne tilbake og oppfatta tydeligvis hennes status som plikttjeneste.
Hvordan bortsettinga kunne skje, har vi etpar eksempler på fra midten
av 1700-tallet. I 1758 var begge foreldra i en fattig familie på Hamre
død, og etterlot 2 barn. Gutten på 3 år gikk til skipper Lars
Hegelund på Hansnes, jenta på 9 år til klokker Indal på Storvoll. Det
lille som var igjen i boet forsøkte man å auksjonere bort, men det var
for fattigsligt til å finne kjøpere. Det blei da fordelt mellom barna,
slik at jenta fikk klærne etter mora.
I 1759-60 døde et velstående ektepar i Skogsfjorden, fra 5 barn i
alderen 4-13 år. Det var barna til Åsel Villumsdatter Ebeltoft og Hans
Torstensen Hegelund. Heller ikke her blei det arv, da boet var
fallitt, og barna måtte settes bort. Her kunne slekta tre til, ved at
mormora, som var klokkerenke i Tromsø, tok 4. Den siste blei tatt av en
fjernere slektning uten barn, styrmann Petter Hågensen på Bårset og
hustru Åsel.
Den største forskjell mellom fosterbarn og egne barn kom kanskje fram
når barna var blitt voksne nok til å skulle etablere egne hushold.
Fosterbarna hadde da ikke noe å vente fra fosterforeldra. Ofte hadde
de ikke anna enn ordinært tjenerskap å gå inn i, stundom av livsvarig
karakter. Egne barn kunne vente arv eller økonomisk hjelp ved
etablering. I noen skifter finner vi således omtale av heimegave når
de unge skifta bo. På Skorøy var i 1720 regna med heimegave til hvert
barn i form av krettur og sengetøy. På Vannstua var brudeutstyr eller
heimegave i 1796 beregna til 40 daler.

Den vanskeligste skjebne fikk utvilsomt de uekte barna til
tjenestejentene. I mange tilfeller ser vi at de ikke engang har
overlevd spebarnstadiet. I de fleste tilfeller måtte de settes bort, i
andre tilfeller kunne de følge mora i tjeneste.
Fram til 1763 eksisterte ikke noe organisert farskapsbidrag. Etter
dette kunne faren bli pålagt å betale halve omkostninga ved
oppfostringa til barnet var 10 år, da det tydeligvis var regna med at
barnet kunne tjene for maten. Vi kan også se eksempler på at
farskapsbidrag blei krevd.
I 1788 blei en mann i Kjosen stemna for 10 daler i bidrag til et 3 års
barn. Her forsøkte faren å slippe unna ved å hevde at han kunne ha
skaffa gratis oppfostring av barnet. Dette blei imidlertid ikke
godtatt av retten, da et barn uti den spede alder ikke uten i ytterste
nødsfall kan eller bør at berøves moderens ømme pleie . Faren blei
dermed dømt til å betale 2 daler i bidrag til mora, og heretter selv å
ta barnet i forvaring! I 1796 måtte boet til en tjenestedreng på
Lanesøra gi 2 daler til ei frilledatter , mens boet til en ungkar på
Elvevoll i 1789 måtte avgi 31 daler for 7 års oppfostring for et uekte
barn. Mens oppfostringsbidrag kunne tilståes, var nemlig arv til uekte
barn ikke tillatt etter loven.
Det er ellers reint tilfeldig vi kan komme nærmere inn på barns
skiftende skjebne. I skifta kommer klær og utstyr til barna ikke fram.
Det som fantes var vanlig av liten verdi og blei uten videre tillagt
barnet. I et velstandsskifte fra Reinsvoll i 1761, da alle barna omkom,
er oppregna barnelinnetøy og 2 små lerrets barneputer, så også barn
kunne ha egne saker.
I 1706 kom et barn i Sørskar bort, tydeligvis under mystiske
omstendigheter, for vi hører at det førte til en lokal rykteflom. I
1725 hører vi om en annen barneskjebne, da ei 9 årig jente på Karlsøy
blei lokka med dukketøy inn i et naust og befølt av en voksen gift
mann. Dette var Maren, som var lita av vekst, og barnebarn av presten
Nideros. Saka vakte svær reaksjon, noe som også gikk hardt utover
lille Maren. På ekstratinget som blei satt på Karlsøy, blei ho både
utspurt av retten, og grundig undersøkt for spor etter ugjerninga.
 
 

Kvinner på 1700-tallet


Kvinners status endra seg vel ikke stort fra det eine hundreåret
til det andre, men noe bedre kildedekning gjør at vi nå kommer nærmere
kvinnene og deres liv. Vi ser da at det var en himmelropende forskjell
mellom kvinner, f.eks. mellom den mektige husfrua på handelsgården og
tausa som arbeidde i fjøs og utmark, både økonomisk og sosialt.
Det de hadde felles, var ei viss umyndiggjøring i forholdet til
samfunnet. I rettssaker måtte de la seg representere av en mann,
husbonden eller en mannlig slektning. Bare som vitne fikk ei kvinne
ordet på tinget. I forhold til sine brør fikk kvinner bare halv arv. De
kunne ikke inngå kontrakter, f.eks. om bygsling av jord. De blei
heller ikke skattlagt, utenom noen få ekstraskatter.Unntaket fra dette
var enker, som både kunne leie jord og som måtte utrede skatter. Men
heller ikke disse kunne føre sak på tinget.
Med det store ansvarsområdet for familie, hushold og
jordbruksproduksjon var den gifte kvinna, husfrua, naturlig nok høgt
respektert i bygdesamfunnet. Den høgste status hadde imidlertid enkene
i velstandsfamiliene. Hadde enka halvvoksne og voksne sønner, kunne ho
selv ta styringa over familieøkonomi, som gård, utror, handel og
jektebruk. Både handelsfruer og borgerenker kunne på egen hand drive
aktiv omførselshandel med småjekter. Med mindreårige barn eller dårlig
økonomi var hurtig oppattgifting det naturlige, for å holde
familieøkonomien intakt.
Med stor dødelighet blant menn, især ved drukning, blei kvinnene ofte
viktige økonomiske bindeledd mellom generasjonene. Vi ser dette klart
på Kvitnes, der både Hans Juul Figenschou og sønnen Jeremias drukna i
ung alder. Begge enkene gifta seg hurtig oppatt, forb så å bli enker
på nytt etter endel år. Deretter styrte enkene selv handel og jektebruk
i mange år, før sønnene av 1. ekteskap overtok. På Helgøy satt Hans si
søster Anna Figenschou og styrte gjennom 3 ekteskap. Fantes det ikke
sønner, eller disse ikke dugde, blei det gjerne døtrene som gjennom
giftermål førte virksomheta videre.
I Nord-Grunnfjord ser vi at samtlige generasjonsoverføringer skjedde
gjennom kvinner, enten ved oppattgifting eller døtre. Her var Anna
Sørensdatter Hegelund ved giftermål med Nils Lemming bindeleddet fra
eldste generasjon Hegelund, fordi fleire av sønnene døde ung eller var
etablert andre steder. Så gifta datra Katrine (Trine) seg med Peder
Figenschou, og fortsatte etter hans tidlige død i 1756
handelsvirksomheta, til ho inngikk nytt ekteskap med Alexander Gamst.
Her dugde tydeligvis ingen av sønnene, og det var datra Abel av 2.
ekteskap som, gjennom giftermål med Rasmus Trane, førte arven videre.
Her blei derfor ingen kontinuitet i namnerekka:
Hegelund-Lemming-Figenschou-Gamst-Trane.
Den posisjon kvinna kunne inneha, ser vi klart i noen tilfeller der
morsslekta sitt familienamn blei foretrukket framfor farsslekta. Det
skjedde med Figenschou i Kjosen, som blei arva gjennom 2 generasjoners
kvinneledd, på Kvitnes vant Figenschou over inngifta Lockert, og både
Lorch og Horst (Horsens) blei overført gjennom kvinneledd.
Sterke og markerte kvinneskjebner finnes det mange eksempler på, som
Grøttøy-Kari, Anne Larsdatter, madam Kaurin, Åsel på Måsvær, Sissel på
Slettnes, til våre dagers myndige jordmødre. I noen tilfeller har
kvinner gitt namn til boplassen, som Mariagård (Skogsfjord), Sirivoll
(Skattøra) og Nellevoll (Dåfjord), og vi finner en rekke kvinnenamn
knytt til utmarkssteder, uten at vi veit hva som har ligget bak.
Jertrudholmen ved Hersøy må vi tru skylder namnet til Hjertrud
Evensdatter, som ca 1784 blei gift på gården.
Det store overskudd på enker ca 1800 forteller tydelig at kvinners liv
ikke alltid var lett. Det var for få menn til at alle enker kunne
finne seg nye partnere, eller oppløsning av familien var nødvendig av
økonomiske hensyn. Eldre kvinner måtte ofte gå inn i sine barns
hushold, og svært mange enker måtte begi seg i tjeneste som taus hos
andre. Ofte viser skifta at det som tilsynelatende var en god økonomi i
et ekteskap, hurtig forandra seg til et fallittbo ved dødsfall, og
enka satt igjen uten eksistensmuligheter til seg og barna. Mangla det
da friere, var bortsetting av barna og tjenerjobb for enka ofte einest
utvei.
Den lågeste status hadde den ugifte kvinna. Ho kunne da gå som ubetalt
tjener hos foreldre eller gifte søsken, eller ta tjeneste hos andre. I
motseting til drengene hadde ho ingen mulighet til å legge seg opp noe
kapital, som kunne gjøre henne uavhengig. Uten giftermål var kvinnas
skjebne enten taus eller tjenerinne. Især må tausene som ugifte mødre
ha vært ei lågstatus gruppe, noe vi ser klart av de fosterdrap som
forekom. Med 2 årslønner i bot for leiermålet, i tillegg til vanæra,
blei tjenesten en fortsatt tvangstjeneste, uten mulighet for skikkelig
omsorg for barnet, om det overlevde. I 1805 finner vi 5 ugifte tauser
som hadde et mindre barn med seg i tjenesten.
 

Til døden skiller Eder ad

I vårt samfunn er det vanlig å inngå lausere samboerforhold, eller
skille seg etter noen års ekteskap og inngå nytt, ofte med kompliserte
familieforhold som resultat. Dett ligner ikke så lite på forholda på
1700-tallet, med den forskjell at da var det døden som braut opp
ekteskapa. De økonomiske forhold gjorde ofte oppattgifting nødvendig,
om husholdet skulle holdes samla. En følge av dette var ujamn
aldersfordeling mellom ektefellene, og det var ofte særkullsbarn
tilstede i et ekteskap.
I endel tilfeller var det mulig å opprettholde husholdet uten
gjengifte, i allefall for ei tid. I leidangen for 1729 var 8 enker av
74 skattytere, altså ca 11 % av husholda. I 1736 var 15 enker, eller
19 %. Mange av enkene var knytt til de tradisjonelle storgårdene. I
materialet framtrer ikke enkemennene på samme måte, men av ei
skatteliste fra 1768-69 ser vi at av 20 halverte ektepar, var bare 5
enkemenn. De resterende 15 var enker.
I folketelligna fra Helgøy i 1769 har vi ikke oppgitt enker eller
enkemenn. Blant de 47 ektepar ser vi at det tildels var store
eldersforskjeller, noe som trulig har med oppattgifting å gjøre. I 16
ekteskap var kvinna meir enn 7 år yngre enn mannen (34 %). I 9 ekteskap
var kvinna meir enn 7 år eldre enn mannen (19 %). I hvert 5. ekteskap
var kvinna merkbart eldre enn mannen, opptil 20 og 24 år. En god del
av disse forhold gjaldt velstandsgårdene.
Folketellinga i 1801 gir oss svært god anledning til å studere
ekteskapet som institusjon. Foruten alder på ektefellene er det
oppgitt hvor mange ganger hver av ektefellene hadde vært gift. Det er
også oppgitt hvem som satt som enke eller enkemann. Jeg tar da med bare
dem som satt som overhode for egne hushold.
I alt var der 245 selvstendig hushold, inkludert noen litt usikre. I 33
var kona eller mannen død, men husholdet var intakt. Av disse var 9
enkemenn og 24 enker. Det kan bety at der døde fleire menn enn
kvinner, eller at enkemenn gifta seg oftere oppatt enn enker. I
Nord-Lenangen var 5 enker i 13 hushold, mot bare 1 enkemann. I alt 15,5
% av husholda hadde et enslig overhode, når vi tar med 5
ungkarshushold.
Det totale bildet av enker og enkemenn synes å tyde på overdødelighet
av menn. I folketellinga finnes i alt 14 enkemenn og 52 enker, når vi
tar med kårfolk, tjenestefolk o.s.v. De fleste var over 50 år, selv om
enkelte var nede i 30 årsalderen. Mange enker må ha hatt problem med å
finne partnere om de skulle ønske å inngå nytt ekteskap, selv om de
ikke var så nøye på alderen til ektefellen. Her lå da trulig også en
mulighet for ubemidla drenger til et godt giftermål.
Det gjenstår da 207 fulltallige ektepar. I 160 ekteskap var begge gift
første gang (77 %). Også de livslange ekteskap finnes her
representert, som med et ektepar i Dåfjord på 82 og 84 år. I 47
ekteskap hadde en eller begge vært gift før, en eller fleire ganger (23
%). I 10 ekteskap var begge oppattgift. Dette omfatta 30 kvinner og 29
menn som var oppattgift. 3 av de gifte menn og 2 av de gifte kvinner
var i sitt tredje ekteskap. Dette gjaldt bl.a. ei kvinne på 39 og en
mann på 41 år. En merkelig forskjell framtrer her mellom de to sogn. I
Karlsøy var 22 kvinner og 11 menn gift meir enn en gang, mens tallet
for Helgøy var 8 kvinner og 18 menn.
Også alderssammensetninga i de 207 ekteskap er av interesse. I 136
ekteskap var mannen eldst (66 %), i 70 var kvinna eldst (34 %). I 92
av ekteskapa var aldersforskjellen større enn 7 år i den eine eller
andre retninga (44 %). Bare i 56 % av ekteskapa var partnerne jamngamle
(med mindre enn 7 års forskjell).
Tildels var aldersforskjellene betydelige, med opptil 27 for menn og 22
år for kvinner, med gjennomsnitt i gruppa for eldre menn på 13 år, og
for eldre kvinner på 12,5 år. Særlig hos kvinner var det en tendens
til at de ved oppattgifting tok en yngre partner. Men også der begge
var gift første gang, var det mange ujamne ekteskap for kvinnene i gal
retning.
Dette viser at det romantiske ekteskapet som vi er vant med, ikke var
særlig vanlig på 1700-tallets ekteskapsmarked. Her var det økonomiske,
sosiale og praktiske realiteter som bestemte valg av partner. Da var
utvalget trulig ikke så stort for den enkelte, enten det var første
eller tredje gang valget skulle avgjøres. Et ekteskap var bedre enn en
enslig tilværelse, selv om det kunne bli betydelige skeivheter i
aldersforholda mellom ektefellene i den eine eller andre retning.
 

Kampen om arbeidskrafta

Det var en stadig kamp mellom almuen og de velstående om den
ugifte, mannlige arbeidskrafta. Ungdommen ville gjerne være
selvstendige, og arbeide som dagleiere eller seglingskarer om sommeren
og som selvfiskere om vinteren, mens overklassens økonomi i stor grad
var avhengig av ei stor gruppe billig og fast arbeidskraft. Konflikten
som lå i dette blei det gitt klart uttrykk for i 1769 av
sorenskriveren, som klaga over at unge folk altfor lett fikk tak i
jord, så de kunne gifte seg og stifte familie. Det blei derfor for få
tjenere. Han foreslo at ingen skulle få lov å bygsle jord uten at de
hadde tjent hos andre noen år. Lausfolk eller dagleiere var da heller
ikke tillatt å eksistere, ifølge statens lover.
I skattelistene utover 1700-tallet kan vi finne enkelte av disse
såkalte selvfosterkarer . Det er tydelig at de heile tida var satt
under press. Ville de ikke ta fast tjeneste, skulle de skattlegges med
2 daler årlig. Alt i 1711 blei det klaga på tinget over ubillig hyre
for dem som lot seg leie til sommerarbeid eller Bergensseilas. De
fordra 2 tynner mel i lønn, noe som kosta 4- 5 daler per tynne.
Dessuten dreiv de fiske for egen regning. Amtmannen bestemte da at
lønna for et sommerarbeid eller en Bergenstur skulle være 5 daler i
penger. Forøvrig skulle lause folk ha årstjeneste. De som fortsatte
sin laustjeneste, skulle pågripes og fengsles inntil de godtok
årstjeneste! Dette gjaldt tydeligvis ikke sønnnene på storgårdene, som
kunne arbeide for foreldra eller seg selv. Det var fattigfolks sønner
det mest dreide seg om.

Denne konflikten finner vi mange eksempler på utover århundret. I 1717
var en selfosterkar oppført i Torsvåg. Like etter var han pressa til
årstjeneste hos presten på Vannstua. I 1719 blei det klaga over at Nils
Andersen i Burøysund ikke ville ta tjeneste. Året etter var han i
tjeneste på Vannereid. I 1720 var Ole Halvorsen i Torsvåg i søkelyset
som ugift selvfisker. Året etter var han flytta til Skogsfjord, men
var fortsatt på sin egen hånd . Konflikten løyste seg først da han
drukna under vinterfisket i 1722.
Et spesielt problem møtte Rasmus Hansen på Andammen, da han i 1728
gikk ut av tjeneste for å gifte seg. P.g.a. uhell med jektene, uteblei
forsyningene fra Bergen, og bryllupet måtte utsettes ett år eller to.
I mellomtida skipa han seg til fiske på egen hånd og kost , noe som
altså ikke var lovlig. Neste høst var imidlertid ekteskapet i orden, og
Rasmus var til huse hos svigermora på Nord-Grøttøy, der han rodde
som høvedsmann. Dette var forøvrig enka Kari, som vi har møtt i en
annen sammenheng. I 1743 bygsla Rasmus gården etter henne.
Heller ikke klokker Adams sønner skulle føle seg for trygge. Ca 1730
hadde den eldste, Jakob, gifta seg, og hadde dermed sitt på det tørre.
Brørne Lambert og Per dreiv derimot selvfiske og lot seg leie til
Bergensseilas. Selv om de blei skattlagt som selvfosterkarer, hadde de
fortsatt ikke lyst at tjene . I 1732 var Lambert imidlertid pressa til
årstjeneste på Kvitnes, mens Per hadde tatt seg jord i Sør-Lenangen,
noe som trulig betyr at han hadde gifta seg. Systemet innbydde da også
til ekteskap, om man ville unngå drengestatus.
Det var da heller ikke lett å komme seg unna. Ole Olsen som bodde hos
søstra i Burøysund, kunne i 1730 vise fram ei skada hand på tinget, og
slapp dermed skatt. Året etter var han på Bergenstur, og blei
skattlagt. I 1733 oppholdt han seg på Svendsby, men var i 1734 pressa
til årstjeneste på Kvitnes. Enda i 1739 var hans forhold fra 1731-33
belyst på tinget.
Mens årsdrengene fiska mot dagsror, ser vi at mange lauskarer lot seg
utruste som halvlottsdrenger av en utreder, altså full utrustning mot
halv lott. Dette var naturligvis mye meir innbringende enn av
lotten, som årsdrengene fikk, Det var tydeligvis lettere for
selvfosterkarer å legge seg opp penger nok til å etablere et hushold,
enn for folk med årstjeneste. Noen lauskarer har tydeligvis også hatt
økonomi til å utruste seg selv som heillottsfiskere. En mann dreiv
veksling mellom årstjeneste som dreng, og eget arbeid som snekker.
Noen ungkarer forsøkte seg med litt småhandel. Henning Jørgensen Falk
fra Skogsfjord rodde i 1731 omkring med sin små kjøpenskap , men hadde
året etter årstjeneste i Nord-Grunnfjord, der han seinere bosatte seg.
Større hell hadde Andor Jørgensen fra Reinsvoll, som i 1744 var
selvfosterkar på Selnes. Han dreiv småhandel etpar år, til han i 1746
gifta seg til gården Jøvik i Kjosen, og grunnla handelsstedet der.
Etter en aktiv konfliktperiode fram til 1730-åra, kom ei roligere tid.
Fra ca 1770 skjedde en ny skjerpelse, og nå var det ikke bare tale om
skattlegging. Nå blei lause ungkarer tvangsanbragt som årstjenere på
storgårdene. Dette kan ha sammenheng med bedre økonomiske kår, og
større etterspørsel etter arbeidskraft. I 1775 hadde f.eks presten på
Karlsøy bare en finnedreng , som både var uskikka og uvillig til
jordarbeid, og stadig trua med å forlate tjenesten. På denne tida klaga
også biskopen over at mangel på tjenestefolk hindra skikkelig drift av
prestegården på Karlsøy.
På tinget blei det stadig utover fra 1770-åra tvangsfordelt ledige
ungkarer til handelsmenn og utredere, som trengte drenger i sin
økonomiske virksomhet. De ungkarer som nekta, blei utsatt for
rettsforfølgelse. I 1785 blei en slik gjenstridig kar gitt en søndags
halsjern, og 2 daler i bot til husbonden, noe som tilsvarte årslønn.
Enda slapp han billig, for aktors påstand var 3 års slaveri! I etpar
tilfeller fikk to fedre med fleire voksne sønner beholde en sønn hver
heime, de øvrige måtte i tjeneste.
Tydeligvis var aksjonen vellykka, for ved folketellinga i 1801 var
bare en selvholder på Rødgammen oppført. Men dette veit vi var en 45
års mann med bare ett øye, og så vanfør at ingen ville ha han i
tjeneste. De øvrige ugifte voksne i 1801 var en mann som livnærte seg
av jakt ved Skogsfjordvatn og ei 30 års kvinne på Hamre som holdt seg
selv som arbeiderske . Ellers var de ugifte voksne heilt vanføre og
almisselemmer, de hadde spesielle yrker som handverkere og styrmenn,
eller de var opptatt i foreldras husholdning.
Hvor mye kunne så en husbonde tjene inn på sine tjenere? For tausene lå
utbyttet vel helst i avkastninga fra fjøsen. Selv om dette kanskje
ikke var så stort, var det en viktig del av det som trengtes i hushold
og til utrustning. Lønna til tausene var da også beskjeden. Fra et bo
i Skogsfjord 1759-60 har vi oppgitt en nettolott på 27 våg for hver
dreng, etter fradrag av dagsror. Dette kan tilsvare ca 14 daler. Med ei
kontantlønn på 8-10 daler, blei det ikke mye igjen til kost og utstyr.
Imidlertid arbeidde drengene også i februk og handverk. I den grad de
som lønn fikk naturalia fra gården, som vadmel, sparte husbonden
salgsinntekta av fisket, og omgjorde derved gårdsprodukt til
salgsprodukt fra fisket. Når storbøndene var så ivrige etter å
tiltvinge seg denne arbeidskrafta, må det bety at de regna med god
avkastning av det de satte inn på en dreng, selv om det i ettertid
ikke er så lett å beregne dette. En god del variasjon har det nok også
vært fra tid til anna.
 

Tjenerklassen

Både tauser og drenger var ei svært viktig gruppe arbeidere i
næringsutøvelse på land og sjø for dem som dreiv større virksomhet enn
egen familiestørrelse tillot. Det var også en måte å løyse sosiale
problem som kunne oppstå ved oppløsning av hushold, både for unge og
gamle.
Da kildene ikke skiller klart mellom tjenere og arbeidsføre fosterbarn,
vil alle tjenere og fosterbarn fra og med 14 års alder her bli regna
som tjenere. Dette er den alderen som trulig blei regna som
begynnelsen på arbeidsnyttig status for ungdom. I folketellinga for
Karlsøy sogn for 1769 er det f.eks. oppgitt at fosterbarn fra 15 år er
regna med i tallet for tjenestefolk og dagleiere .
I 1702 fant vi 0,8 drenger per hushold, men heile 77 % var knytt til
overklassen. Dette gjaldt altså bare menn. Hvis det var like mange
tauser, skulle tallet vært 1,6 eller høgere. I et skattemanntall fra
1711 er også tausene medtatt. I 98 familier er det oppgitt 17 drenger,
15 tauser og 18 fosterbarn i ervervsdyktig alder, i alt 50. Dette gir
bare tjener av begge kjønn per hushold, og er trulig ikke uttrykk for
de virkelige forhold.

Fra 1769 har vi gode oppgaver fra Helgøy sogn. Her var da 66 tjenere og
fosterbarn over 14 år, eller 1,2 per familie. Bare 22 av familiene (40
%) hadde tjenere, med 13 hos handelsmannen i Nord- Grunnfjord, 5 på
Helgøy og Bårset, og 4 i Nordskar. Forøvrig var det god spredning,
også til de samiske bygdene. Tjenerklassen utgjorde her 29 % av alle
voksne (over 14 år), eller 20 % av totaltallet. Tjenere og fosterbarn
i alle aldre utgjorde 27 % av befolkninga.
For Karlsøy mangler folketellinga i 1769, men fra en ekstraskatt samme
år ser vi at det fantes et omfattende tjenerhold også her, med 25
drenger og 41 tauser, fordelt på 88 hushold. Dette gir 0,75 per
hushold, men trulig mangler her endel ervervsdyktige fosterbarn.
Tjenergruppa var her meir konsentrert enn i Helgøy til den sosiale og
økonomiske overklasse. Kvitnes og klokker Indal lå på topp med 7
drenger og tauser hver, presten hadde 6, de 4 oppsittere på Hansnes-
Grågård hadde tilsammen 16, mens Vannstua og Bakkeby hadde 4 hver. Ei
bygd som Nord-Lenangen med 11 hushold, mangla heilt tjenere, og
Sør-Lenangen med 10 hushold, hadde bare 1 taus.
Til slutt skal vi se på tjenerklassen i 1801. Også nå tar vi med
fosterbarna fra 14 år, og utelukker tjenere under, ettersom vi her har
oppgitt tjenestedrenger heilt nede i 5-års alderen.
Karlsøy hadde nå 143 tjenestefolk, eller 0,94 per hushold, mens Helgøy
hadde 63, d.v.s. 0,67 per hushold. Forskjellen mellom de to sogn
henger i første rekke sammen med at Helgøy hadde mindre med økonomisk
aktivitet og storgårder enn Karlsøy. Et uttrykk for dette var at
Karlsøy hadde meir drenger enn Helgøy. I Karlsøy var 44 % av
tjenerskapet drenger, mens Helgøy hadde 35 %. Dette avspeiler i første
rekke bruken av drenger i utroren.
De største tjenerstabene fantes på Kvitnes og prestegården (10 hver),
på Vannstua og hos Hegelund på Elvevoll (9 hver), på Bakkeby,
Nord-Grunnfjord og hos Krantz på Elvevoll (7 hver), på Reinsvoll (6),
og 5 var det på Helgøy, Sørskar, Nordeidet og Vannvåg.
I alt hadde prestegjeldet 206 tjenestefolk (medregna Svendsby), eller
15 % av folkemengden. Hver 6. eller 7. innbygger var altså tjener.
Dette er mindre enn i 1769 og 1702, noe som antyder at det sosiale
presset var blitt mindre mot slutten av århundret.
 

Rekruttering til tjenerklassen

Foruten forhyring av vanlig ungdom fra
almuesklassen, tildels under tvang og rettsforfølgning, var det to
andre rekrutteringsmåter som utmerker seg: gjennom
fosterbarnsystemet, og av voksne folk fra oppløste familier, d.v.s.
enker og enkemenn. Et anna viktig trekk er at tjenerstatus ikke
bare var en overgangsstatus, men kunne bli et livsyrke.
I kildene er ofte ingen klar grense mellom fosterbarn og tjener. Vi
ser og at det var familiene med tjenere som hadde mesteparten av
fosterbarn. I 1801 var det 47 familier med fosterbarn, og bare 14 av
disse var uten tjenere. Fosterbarna skulle ikke bare yte gjengjeld for
oppfostringa. I mange tilfeller fortsatte de som ordinære tjenere til
langt oppi alder. Fosterbarngruppa var altså et viktig
rekrutteringsgrunnlag for tjenerklassen, og dette har nok også vært
vurdert når foreldrelause barn skulle anbringes.

I 1769 fantes i Helgøy mange eldre tjenere. Heile 41 % var 30 år eller
over, og hadde altså lagt den første ungdom bak seg, de fleste uten å
inngå ekteskap. Men der var ikke få enker og enkemenn i gruppa. Også i
1801 var mange tjenere over 30 år, heile 42,7 % for alle i
prestegjeldet (88 i tallet). Aldersgjennomsnittet for dem som var over
30 år, var 45 år. Endel av disse var oppi 60-80 åra, og knapt til
særlig nytte. Vi kan kanskje kalle dem pensjonerte tjenere.
Særlig på Kvitnes var tjenerne oppe i åra. Bare 2 av de 10 var under
30 år, og gjennomsnittet for alle var vel 38 år. Generelt ser vi at
mange tjenere hadde ett eller fleire ekteskap bak seg, og noen var
fortsatt gift. I ett hushold tjente et eldre ektepar sammen, men i 6
tilfeller var en tjener gift, uten at ektefellen tjente samme sted. 17
av tjenere over 30 år var dessuten enker eller enkemenn, især enker.
Tjenerskap var altså ikke bare en mulighet for folk som ikke makta å
stifte egen familie, men også ei mulighet for folk fra familier som
var oppløst p.g.a. dødsfall eller fattigdom. Heile 30 % av
tjenerstaben over 30 år tilhørte denne kategori.
 

Tjenerkår

Det blei stilt store krav til en dyktig dreng. Han skulle ifølge
sorenskriver Thom'søn i 1769 kunne settes til forsynsmann for en båt
og ha andre i rorlag med seg, altså være høvedsmann for husbonden. Det
var likevel meir vanlig å la drengene gå inn i et lag med selvfiskere,
for da blei det drevet meir iherdig. Han skulle ellers kunne utføre
jordbruksarbeid og visse husflidsoppgaver, som å lage sleder, sy
sjøstøvler og lage skinnstakk. Til tausene blei ikke satt så store
krav. Det var mindre utbytte å få av deres strev i hus og fjøs, og det
førte også til langt mindre lønn.
For begge grupper var det vanlig med årstjeneste og festepenger. Disse
blei betalt ved kontraktinngåelse, og blei kalt Gudspenger , noe som
viser til det alvor som var lagt i en festeavtale. Om kontrakten blei
brutt, førte det da gjerne til rettsforfølgelse, ihvertfall fra
husbonden si side. I tingbøkene finnes en rekke slike saker fra
1700-tallet, der enkelte unndro seg avtalt tjeneste eller forlot
tjenesten ulovlig. Boten var da som fast regel av den kontante
årslønna.
I 1711 var drengelønna oppgitt til 3 daler, mens tausa fikk 1 daler
årlig. Det ser ut til at lønnene steig noe utover århundret, men også
prisnivået steig, og det er vanskelig å bedømme om det var stigning i
realinntekta.
Tausene synes utover til ca 1800 å holde seg på 4 daler, undertiden
bare 3. Drengene varierte meir, tydeligvis etter ferdigheter, og lå
etter 1750 ofte på 6-8 daler, med variasjon mellom 5 og 10 daler.
Dessuten fikk begge grupper noe naturalia. I 1760 hører vi om en
dreng i Skogsfjord som skulle ha 9 alen vadmel. Ifølge sorenskriveren
i 1769 hadde lønna på 6 daler tidligere for en stor del vært ytt i
naturalia, som vadmel, lær, lerret, d.v.s. heimeproduserte saker. Ca
1770 var det blitt vanlig med 10-12 daler i kontanter, noe som kan ha
sammenheng med ei forordning av 1754 som bestemte at all lønn skulle
betales i kontanter.
En svært viktig del av lønna til drengene bestod i dagsroren, som fra
gammel tid var av lotten fra sesongfisket, altså en dags ror i
uka. Dette blei omtalt av sorenskriveren, og vi møter dagsroren fleire
ganger. I et skifte fra Skogsfjord synes dagsroren å ha utgjort ,
noe som kan tyde på en viss variasjon. I 1774 omtales dagsror for 2
ungdommer fra Stakkvik som dreiv fiske i Kjosen. Dagsroren gav
årsdrengene en personlig interesse i utbyttet av fisket, og betydde en
god del ekstra ved et vellykka fiske. Hvis lotten var 30 våg, skulle
dagsroren være 5 våg, eller ca 2 daler ekstra til naturalia og
kontantlønn.
Likevel var det få tjenere som kunne tjene seg til noen rikdom, som vi
kan se av endel bo-oppgjør. Selv om lønna var prioritert, kunne de
lide tap når husbonden døde. I 1803 tapte f.eks. en dreng 20 daler i
et falittbo på Rebbenes, ved at han i 6 år hadde spart kontantlønna
på 8 daler i året. Litt heldigere var ei taus på Vannstua i 1796, men
ei årslønn på 4 daler rakk ikke så langt når summen skulle utlegges i
husbondens aktiva. Det blei 1 risbitbukk, 1 bordduk, 1 tinnfat og 20
liter tran for ett års strev på Kjerstina Hansdatter.
På Grågården finner vi Synnøve Olsdatter, som døde i 1774, og etterlot
seg gangklær og noen bøker til en verdi av 13 daler. Det blei 9 daler
netto, som gikk til hennes bortsatte sønn i arv. I ei spesiell
stilling stod Dorte Larsdatter, som i 1756 tjente på Kvitnes. Ho eide
en formue på 36 daler, som var erverva gjennom arv, og nå stod som
innskudd uten rente i husbondens bo.
Av drenger kan vi nemne Jørgen på Kvitnes, som var enkemann, og
etterlot seg 4 dalers verdi da han omkom i 1761. Drengen Hans Olsen i
Sørskar etterlot seg i 1804 verdier for 6 daler, bl.a. en fell, 3
trøyer, 5 bukser, vest, hue, ullstrømper, kiste og en kasse med
redskap. Dette tilsvarte bare halve gjelden, når begravelses- og
skifteomkostningene kom på. Det blei ingen arv på hans to halvsøsken,
som begge var tjenere hos andre.
Tjenerstandens bedrøvelige stilling ser vi klart ved leiermål. Slike
forekom temmelig ofte, og gjaldt vanligvis et tjenerpar i samme
hushold. Når svangerskapet oftest ikke førte til giftermål, var
grunnen uten tvil manglende muligheter til å sette bo. Ofte mangla
økonomi til å betale bøtene, som for første gangs forsyndelse tilsvarte
2 årslønner for ei taus, og ca 1 årslønn for en dreng. Dette benytta
husbonden seg ofte av, til å gjøre opp for vedkommende, og sikra seg
til gjengjeld arbeidskrafta til utlegget var betalt. Dermed var tausa
eller drengen inne i en ond sirkel, som det ikke var lett å tjene seg
ut av. Alternativet var vanærende halsjern ved kirka, eller det som
verre var.
 

Dagleiere

I tillegg til det arbeid som blei utført av årsdrengene, har det
også eksistert et lokalt behov for arbeidskraft som måtte
tilfredsstilles av dagleiere. Dette var nok især sommerarbeid. Slike
dagleiere kan vi møte av og til, som i 1718, da en gift mann fra
Nord-Lenangen arbeidde på Hansnes. Vi møter også mange dagleiere når
drivkval skulle flenses og smeltes, tildels for offentlig regning.
Slikt leiearbeid blei utført både av ugifte og gifte menn. I
folketellinga for 1769 er dagleiere og tjenere regna sammen i ei
gruppe.
Omfanget av slikt dagarbeid kjenner vi ikke, men der eksisterte i alle
fall etablerte lønnssystem for slikt. I 1737 blei det betalt 20
skilling dagen for byggearbeid, foruten 4 ort per uke i kost. For
kvalarbeid blei det betalt 16 skilling per dag med kost, eller 24
skilling på egen kost. Maten blei altså verdsatt til 8 skilling per
dag, eller av lønna. 24 skilling tilsvarte 1 ort eller daler,
eller ca våg (9 kilo) tørrfisk. Ei trantynne tilsvarte 32 dagers
arbeid med kost, ei ku 12 dagers arbeid.
Disse satsene virker høge i forhold til det en dreng kunne få for
årstjeneste. Det er da ikke rart at handelsfolket og storbøndene ville
ha årstjenere istedet for å leie daglønnere.
For føringskarer i jektefarta blei tydeligvis betalt en fast sum for
heile Bergensturen, og dette varierte tydeligvis endel. I 1711 var
hyra for en slik tur oppgitt til 6 daler.
 

Inderster

Vi møter inderster ved en rekke anledninger på 1700-tallet, i
leidangslister,i ekstraskattelister, i folketellinga 1801. Noen ganger
er begrepet brukt om ugifte personer, både menn og kvinner, noen
ganger om gifte folk med og uten barn, stundom i enkestand. Ei
forordning av 1754 virker her ikke klargjørende, ettersom det heitte at
det ikke skulle finnes inderster, alle skulle ta tjeneste hos bøndene.
Tenkte man her på ugifte folk, enker/enkemenn eller familiefolk?
Gruppa var heller ikke så lita. I leidangslista 1751 er oppført 17
inderster, ved ekstraskatten for Karlsøy 1768/69 er oppført 32
personer som inderster, hvorav 14 er oppgitt som ugift. Folketellinga
1801 har 24 inderster, de fleste tydeligvis familier med egen økonomi
(hushold), men innlosjert hos andre.
Som eksempel på en inderst skal vi se på Jens Evensen på Slettnes, som
døde i 1760. Han var gift med Berit, datter av den velstående Reinert
Guttormsen, og hadde ingen barn. Etter 20 års ekteskap eide han og
Berit bare ei bu, 3 gryter, 1 slipestein, 2 kyr og 4 våg tørrfisk,
ialt til en verdi av 11 daler. Der var ingen gjeld i boet. Det må bety
at Jens ikke bare har gått inn i svigerfarens båtlag, og at han har
delt svigerfarens hus og fjøs, men at han i stor grad har vært opptatt
i svigerfarens økonomi, og fått andel i svigerfarens handelskreditt.
Jens har med andre ord vært opptatt i en storfamilie, der fleire
generasjoner har hatt felles økonomi.
 

Husmannsklassen

Dette var i likhet med indersten en kategori som ofte er vanskelig å
bestemme konkret. På 1600-tallet fant vi at husmannen var en egen
skatteklasse, av svært ulik innhold, og dette kan også gjelde deler av
1700-tallet.
Også nå skulle husmennene skattlegges, og tidlig på århundret er der
oppført noen få husmenn, varierende år for år. I 1716 blei oppgitt at
her ikke fantes husmenn som tilsvarte skatteforordninga, mens ikkun
de som på leilendingens grunn og uti hans hus er besittende, og bruker
ei handverk eller annen næring . Vi ser her at vi nærmer oss indersten
i definisjon. Enda i 1718 finner vi en husmann i skattelista, men det
synes å være den siste på lenge.
I 1722 var husmannsbegrepet blitt noe klarere, og omfatta bare slike
som tilholder hos leilendingene og på deres grunn og jord kan ha
oppkastet seg en liten torvegamme til deres skjul , altså fattigfolk
i egne hus, uten egen jord. I 1723 heitte det imidlertid at de kunne
være tilhuse hos leilendingene, og ro med dem på fiske, men uten å ha
krettur. Dermed er vi tilbake i inderstgruppa igjen.
I 1733 er oppgitt at de få husmenn som fantes, oppholdt seg hos
leilendingene eller i egen jordgamme på deres grunn, og levde bare av
fiske. Denne definisjonen dekker da igjen både inderst- og
husmannsbegrepet. Dermed blei det stort sett stille om husmannen som
egen skatteklasse. Som gruppe eksisterte imidlertid husmannen fortsatt,
d.v.s. som egne hushold i egne hus, på annen manns grunn, med og uten
jord til eget bruk.
I matrikkelen for 1723 var egne husmannsplasser spesifisert. Det var
da oppført en husmannsplass i Nord-Grunnfjord med 1 ku og 6 sauer, og
2 under Kvitnes med 1 ku hver. Alle disse 3 var altså etablert på
handelssteder, og var reelle husmenn, etter vanlig definisjon.
Jordtakstkommisjonen i 1802 hadde ingen spesifikasjon av husmenn. Det
hadde derimot folketellinga i 1801. I Karlsøy var det da 22 husmenn
med jord og 14 uten, mens Helgøy hadde 2 med jord og 9 uten. I alt var
det oppgitt 47 husmenn med og uten jord, alle tydeligvis egne hushold
i egne hus.
Ser vi nærmere på gruppa, ser vi at den også omfatta noen brukere av
matrikulert jord, og vi vil da heller kalle dem forpaktere. En del
oppgitte husmenn med jord var også egentlig rydningsmenn på bruk som
enda ikke var blitt matrikulert. De fleste synes imidlertid å ha vært
reelle husmenn.
Husmenn uten jord har tilsvart det vi også kan kalle strandsittere.
Endel av dem finner vi i det ytre området, især på Vanna, der noen er
spesielt oppført som fiskere. Dette har nok vært leveveien for de
fleste.
Vi kjenner ikke til om husmennene har stått i noe avhengighetsforhold
til gårdbrukerne, altså oppsitterne på de skyldsatte bruk, f.eks. i
form av pliktarbeid eller pålagt utror. Noen tinglyste
husmannskontrakter fra 1780 og utover gjelder en form for bygsling
eller forpakting av umatrikulert jord direkte fra godseieren, og
omfatta ikke noe underordningsforhold til gårdbrukerklassen.
Sett under ett var det i 1801 71 familier av husmenn og inderster,
altså folk uten jord eller med liten tilgang på jord. Dette synes å
vise at det begynte å vokse fram et visst proletariat. Jorddelinga
skjedde altså ikke hurtig nok i forhold til folkeauken.