1700-tallet var et fredelig århundre hos oss, men ute i Europa
var
det ei urolig tid, med stadige kriger. Først kom den langvarige
Nordiske krig (1709-1720), så krig mellom Sverige og Russland
(1741-
43), Sjuårskrigen (1756-63), krig mellom Russland og Tyrkia (1768-
1774), Frihetskrigen i Amerika (1776-1783), krig mellom Sverige og
Russland/Danmark (1788-1790), den store franske revolusjon (1789-
1799), og krig Frankrike-Preussen-Østerrike (1792), bare for
å nemne
de viktigste.
Ingen av krigene hadde direkte følger for Nord-Norge. Men indirekte
fikk de det, gjennom forstyrrelser i handelsforholda, ved sviktende
kornforsyninger og sviktende tørrfiskmarked, og dermed ugunstige
priser.
Viktige begivenheter ellers var pietismen tidlig på 1700-tallet,
som
førte til finnemisjonen og innføring av konfirmasjon
i 1736, noe som
også førte til utbygging av skolesystemet. Innføring
av kornmonopolet
i Danmark bidro til å fordyre kornprisene i Norge. I 1789 kom
ei
oppmjuking av handelstvangen over Bergen, med grunnlegging av Tromsø
by
i 1794 og direkte eksport derfra. Det kom og en begrensa tillatelse
til å drive russehandel på 1700-tallet.
Vi har sett at enda omkring 1700 var det adskillig med innflytting
til prestegjeldet. Utflytting veit vi mindre om. Utover 1700-tallet
er
det ikke lett å holde rede på slike flyttinger, så
det er ikke mulig å
vurdere om flytting kan ha hatt noen innvirkning på
befolkningsutviklinga i perioden. Bortsett fra noen kvener, etpar
russedrenger, Johannes Syndmøring i Helgøy i 1770, en
svenske og
kanskje Christoffer Fransmann, var det nå slutt med tilflytternamna.
Likevel kan vi se at mange folk må ha flytta, både inn
og ut.
Endel tilflytting har skjedd i forbindelse med innhenting av
ekteskapspartnere, især i storkarsslektene, som vi f.eks. kan
se av
slektsnamna Kyhn, Holst, Blix, Falk, Arild, Schelderup, Bugge, Kiil,
Lockert, Hveding, Klingenberg, Hage, Gram, Bull, Norum, Gamst, Trane,
Oderup, Ebeltoft, Rein, Heide, Grabow, Lund, Steen, Brun, Grop, Kroppe,
Marchmand. Endel av diss folk forsvant hurtig ut av området igjen
og
tok trulig med seg ektefellen, mens andre blei fastboende, med
etterslekt.
I andre tilfeller kom folk utenfra og slo seg ned uten at vi kjenner
bakgrunnen. Det gjelder f.eks. Grimlund og Norman på Grågården,
Bårlund
på Svendsby og Eidstrand, Indal på Reinsvoll, Blokk (Blokøra)
og
Springfeldt i Sørlenangen, Elholm og Ødegård i
Hesjebukt, Hofnagel og
Lyder på Reinsvold, Altin på Skorøy, Ivers i Lattervik,
Schøn i
Reinskaret, Ramsberg i Skogsfjord, Bymann på Kvalshausen, Dannefær
påHersøy, Glad på Hamre, Lind i Nord- Grunnfjord,
Radt og Tønder i
Torsvåg, Pfleug på Kammen, Dahl på Russelv, Stabel
på Inderby, Erdal
på Hersøy. Noen veit vi kom inn som lærere (Leonard,
Mandal, Bydal,
Blanche), endel kom som drenger (Grønbeck, Krantz, Holk, Brose
Kragh,
Aas, Dyrdal) noen som håndverkere (Døll/von Brusch), noen
som
gjestgivere (Kolderup, Thommesen, Horst) eller andre yrker
(Lindegaard). Endel kjenner vi opprinnelsen til, og det er da gjerne
Bergen og Trondheim som går igjen. I endel tilfeller registrerer
vi
bare de fremmedarta namna, som Bredenberg, jomfru Tordenskjold,
Rosenlund, Winther, Carsius, Luft, Brunstrøm, Munch, Eidberg,
som
duft av en fremmed verden.
Naturligvis kom også innflyttere uten de fine etternamn, men
dem er
det meir vanskelig å få øye på. Tilfeldig
veit vi om endel slike.
Borger Olsen i Reinskar (fra 1760) veit vi var fra Kristiania stift.
Kirsten Pedersen på Reinsvold, gift med Christen Christensen
og død
1758, var fra Sætvik i Rødøy, dreng Johannes Monsen
på Lanesøra, død
1797, var fra Bergen, og Jon Larsen på Bratrein (nemnt 1791)
var fra
Nærøy i Namdal. I 1736 hører vi om ei innflytta
taus på Nordeidet som
da returnerte sørover med jekta, i 1773 kom ei 18 års
jente fra Bergen
med Hansnesjekta, og i 1793 hører vi om ei kvinne fra Sunnmøre
som var
40 år.
Alt dette viser til livlig ferdsel langs kysten, gode muligheter for
å
reise over lange avstander, til å finne ekteskapspartnere som
kom fra
nokså fjerne strøk i landet. Vi skal se at også
samene flytta på seg.
Der kom innvandrere til Helgøy fra Sør-Kvaløy,
der kom innvandrere fra
Lyngen til Gamvik og Nordlenangen, bl.a. Hujas og Parak, og der kom
samer fra Lappland utover øyene, som Mak, Gomann, Konka, Blinde,
Tomma og Valkeapa a a. til Vanna.
Fra noen sesjonsmantall fra slutten av århundret har vi meir
systematiske opplysninger om mannlige innvandrere. I en oppgave fra
Helgøy sogn fra 1755 var 8 av 23 oppgitte voksne mannskap innflyttere,
d.v.s. 35 %. 2 var fra Skjervøy, 3 fra Tromsø sogn, 2
fra Sverige, 1
fra Molde. For tida etter 1789 er bare oppgitt fødested utenfor
fylket. I 1789 fantes 256 menn over 19 år i rullene i Karlsøy
og
Helgøy, og av disse var 26 innvandrere (10 %). De kom fra Bergen
(7),
Romsdal (2), Trondheim (3) Helgeland (5), Vesterålen (1), Sverige
(1),
Lappmark (4), Finnmark (2), Russland (1). Ved ei sesjonstelling i 1804
der alle menn var med, var 35 av 568 innflyttere (6 %). Nå kom
11 fra
Bergen, 4 fra Romsdal, 12 fra Sverige, og ellers spredt fra heile
kysten.
Fra noen ekstraskattelister 1763-64 får vi opplysninger som viser
at
der har foregått ei stor reiseaktivitet langs kysten, for en
stor del
av yngre, ugifte personer av begge kjønn. Trulig var dette et
mønster
som var generelt for store deler av århundret. Vi skal derfor
se
nærmere på aktiviteten disse to år. Til Finnmark
reiste en mann fra
Elvevold, en mann og et ektepar fra Bratrein. Til gjengjeld kom det
ei
jente derifra, Mette Kyhn, men vi veit ho egentlig var fra Trondheim.
Ho kom til Elvevoll, der ho seinere gifta seg med Jeremias Hegelund.
Fra Salten kom det en kar til tjeneste på Kvitnes, men han reiste
etter
ett år. Til Kvitnes kom også et søskenpar, Peter
Rubbertsen og Beritte
Krantz, begge fra Bergen. De gikk nå i tjeneste hos halvbroren
Abraham
Lockert. Begge reiste tilbake til Bergen i 1764, men Petter blei litt
seinere gift, og slo seg ned på Hansnes, der han blei stamfar
for
Krantz-slekta. Til Bergen reiste ellers ei jente som hadde tjent på
Hansnes, og til Trondheim reiste datra til avdøde kapellan Molde.
Fra
Helgeland kom et ektepar til Sør-Grunnfjord, og et ektepar med
datter
til Dåfjord.
Vi hører og om endel intern flytting disse år. Fleire
tjenere skifta
plass, enker flytta gårdimellom, og etpar familier flytta, en
fra
Måsvær til Langsund, og en fra Kammen til Reinsvoll.
Andre tilfeldige kilder viser at dette flyttemønstret ikke var
uvanlig. I 1743 ser vi at mor til Henrik Hofnagel i Vannvåg var
på tur
heilt til København, ho hadde tidligere vært gift på
Reinsvold, og var
søskenbarn til Mikkel Larsen på Vannereid, som var tilflytta
fra
Stavanger. En av sønnene til Hans Pedersen Grå i Langsund,
Størker,
flytta til Bergen, der han blei vaktmann. Kona hans var fra Skåningen,
og i 1769 flytta en av hennes slektninger fra Vanna etter. I 1707 var
Størker sin bror Torsten flytta fra Bergen til utlandet, uten
at vi
veit hvor. Ut fo r også 2 sønner av Anna Jeremiasdatter
Figenschou på
Helgøy fra hennes første ekteskap. I 1763 var en i Livland,
mens en
som hadde vært bosatt i Bergen, var død. Ellers veit vi
at Anna i sitt
første ekteskap var bosatt i Skjervøy, og vi kjenner
til endel andre
som flytta ut og gifta seg, i Skjervøy, Vorterøy, Rotsund,
Balsfjord
og Ullsfjord. 1700-tallets Karlsøy har ikke vært noe stillestående
samfunn!
Kvenene, de finsktalende innflyttere fra Nord-Finnland og Nord-
Sverige, har vi såvidt møtt før. Det var 1700-tallet
som blei den
første store innvandringstid til Nord-Troms. Til vårt
område kom de
aldri i noe stort antall. Vi møter dem bare unntaksvis i
skattelistene, i form av et tilhengt kven , i 10-12 tilfeller spredt
utover århundret, og spredt utover i bygdene. Endel av disse
var
tjenere, med korte opphold.
Typisk var kvenen Jakob Nyenstedt, opprinnelig Torneborger som hadde
reist rundt med kjøpmannsvarer på Nordkalotten. I 1723
kom han ned
fra fjellet til Svendsby for å fiske en sesong, og vendte så
tilbake
til Kvenland . I 1725 var han tilbake i Lyngen, der han seinere
bosatte seg. Ca 1742 ser det ut til at han oppholdt seg på Slettnes,
hvis det da ikke var tale om en annen Jakob Nyenstedt.
Heller ikke til Ullsfjord kom det mange. Det kunne dreie seg om etpar
familier, den første i 1711. I 1744 var det fortsatt bare en
familie,
især knytt til Bergenes. Det var Lyngen som blei kvenenes hovedbase,
med
innvandring allerede under krigstida tidlig på 1700-tallet. Hit
kom de
i så stort antall at de satte preg på bygdekulturen og
de sosiale
forhold. I 1711 er det oppgitt 1 kvenfamilie i Lyngen, i 1718 4, i
1720
6. I 1744 var det etter skattelistene 13 kvenfamilier i Lyngen mot
24
samiske, foruten 2-3 norske eller svenske.
Foruten at kvenene brakte med språket, kom også andre kulturtrekk
som
sauna (badstue), pirtti (røykstue), kvenhesje, bakeromn osv.
Samtida
oppfatta kvenene også som bedre jorddyrkere enn samene, og de
har
trulig betydd mye for innføringa av korndrifta i Lyngen.
I 1738 sier således et tingvitne: kvenene nærer seg allene
med
fiskeriet som våres egne innfødte finner (samer), dog
har de bedre
vitenskap til at dørke deres jorder enn våres egne finner
. Og i 1744
sies det: disse såkalte kvener skal være duelig til jordrydning
og
jordavling enn ellers de ordinære finner . Det blei derfor bestemt
at
kvenene skulle skattlegges som nordmennene, visstnok allerede i
1730-åra. Deres jorder skulle også skyldlegges og betale
landskyld.
Men samtida anså dem og som meir stridbare enn sjøsamene.
I 1738 klaga
de geistlige over stor selvrådighet inne i Lyngen, og i 1748
blei
Lyngsværingene karakterisert som et vankunnig og gjenstridig
folk .
Mye tyder på at det især var kvenene som gav årsak
til denslags
utsagn. En av de mest berykta i så måte var Mikkel Kven
(Mikkel Nilsen
Pelleg) i Storfjord, som stadig var utsatt for rettsforfølgning
på
tinget ute i Karlsøy, for sine mange misgjerninger .
Kvenene i Lyngen blei etterhvert ei viktig folkegruppe. Et par som
slo
seg ned, var handelsborgere fra Torneå. En av dem var den omtalte
Mikkel Kven, som etablerte den første handel i fjorden ca 1720,
med
basis både i Bergenshandel og markedshandel på Skibotn,
og med
forretningsforbindelser til kjente handelsborgere i Torneå. En
av hans
sønner fortsatte handelen, en annen blei lærer og klokker.
Dermed har
vi konturene av en kvensk overklasse i fjorden, ved sida av den
norske.
Det vi kan karakterisere som en sosial overklasse, d.v.s. embeds-
og
handelsfolk, bestod i 1801 av 5 familier: prest, gjestgiverne på
Kvitnes og Nord-Grunnfjord, jekteskipperne på Hansnes og Jegervatn.
I
tillegg kan vi ta med de tidligere gjestgivere i Vannvåg og Vannstua,
slik at det blir 7 familier. Dette gir en klar nedgang fra ca 1700.
Alle -- bortsett fra presten -- tilhørte Figenschou-og Hegelundslekta,
eller var inngifta i denne (Trane).
Endel av den gamle handelsoverklasse levde nå som velstående
utredere
og fiskerbønder, tildels med stort tjenerskap, og med store
gårder.
Vi finner dem nå bl.a. på Helgøy (Klingenberg),
Bakkeby (Hegelund),
Reinsvold (Indal), Hansnes (Krantz), Nord-Grunnfjord (Figenschou),
Nordeidet (Gram) og Sørskar (Lemming). Sammen med endel andre
lar vi
dem gå inn i et øvre sjikt i den omfattende almues-eller
fiskerbondeklasse, som en egen utredergruppe .
Det vi her har beskrevet som overklasse, kunne vi også karakterisere
som et eget sosialt lag . Det var stor inngifte og slektskap blant
dem, det var mye sosial omgang, de hadde en felles europeisk borgelig
dannelse, og de monopoliserte det lokale økonomiske system i
bygdene.
Prestens tilknytning til klassen kan vi se ved at Kaurin gifta bort
døtre både til gjestgiver Trane i Nord- Grunnfjord og
kjøpmann Peder
Figenschou i Tromsø, opprinneligfra Kvitnes, foruten at han
selv tok
til ekte ei handelsenke fra Vannvåg.
Klassen var fåtallig, og det var ingen opprykk dit fra almuesklassen.
Når det mangla lokale kandidater, blei ekteskapspartnere henta
inn
utenfra. I løpet av 1700-tallet skjedde en stadig svekkelse
eller
avskalling fra overklassen, ei utvikling som skulle fortsette også
utover på 1800-tallet.
Det vi kan kalle en almuesklasse, var en omfattende og svært
sammensatt
del av befolkninga. Hit hørte i 1801 også lensmann, 2
klokkere, 1
lærer og etpar styrmenn. Hit hørte og en rekke sosiale
og økonomiske
kategorier innen bygdesamfunnet, som inderster, husmenn, kårfolk,
håndverkere, vanføre, tjenere, fosterbarn, o.s.v. ved
sia av de
ordinære fiskerbønder og utredergruppa. Å betrakte
almuesklassen som et
eget sosialt lag, vil ikke være riktig. Her var ingen felles
interesser som batt klassen sammen. Trulig vil det her være riktig
å
tale om fleire sosiale lag eller grupper, med utredergruppa som den
mest markerte. Innen denne gruppa var også mye inngifte, og stort
interessefellesskap. Også i denne gruppa gikk Figenschou-og
Hegelundslektene igjen som en rød tråd.
Både overklassen og utredergruppa bestod i stor grad av slekter
som
var utgått fra eller inngifta i Figenschou-og Hegelundslektene.
Disse
to slektene, som var grunnlagt på slutten av 1600- tallet, blei
i det
følgende århundre og enda litt lenger fullstendig dominerende
i
prestegjeldet i den økonomiske og sosiale struktur. De to slektene
gifta seg med hverandre, og de opptok i seg mesteparten av det som
ellers var i området av sosialt og økonomisk framstående
slekter.
Tilsammen utgjorde disse slektene nærmest et integrert sosialt
system,
som vi kanskje kunne kalle en klan .
Begge slektene var utgått fra embedsklassen, og fikk også
seinere noe
tilsig fra embedsfolk, især prestene, som Mikkel Hegelund, presten
Gartner og Kaurin sine etterkommere.
Figenschouslekta starta på Kvitnes, og gården her blei
stamgård for
slekta heilt til 1930. Her var inngifte av Hegelund i 3 ledd, av
Lockert og Holst. Herfra spredte greiner seg videre til Vannvåg,
med
inngifte i Schelderup, til Helgøy, med inngifte bl.a. i Klingenberg
og
Hegelund, til Dåvøy og Rødgammen, med inngifte
i Wormhus, og videre
spredning til Svendsby og Kjosen. Slekta spredte seg og til
Nord-Grunnfjord med inngifte i Hegelund-Lemming, og videre til
Hessfjord-Lanes, for å nemne de viktigste gårdene som blei
erobra
Hegelund starta på Elvevoll (Hansnes), der slekta holdt seg til
1862,
med inngifte av bl.a. Oderup, Hveding, Kyhn og Kiil. Slekta spredte
seg videre til Nord-Grunnfjord, med inngifte i Lemming, Figenschou,
Gamst og Trane, og videre til Stakkvik med inngifte i Horsens, Bugge
og Arild, den spredte seg til Bakkeby med ingifte i Lorch og presten
Hegelunds etterslekt, og derfra videre til Jegervatn, til Svendsby,
til Selnes, til Vannstua, der slekta igjen gikk sammen med presten
Hegelunds slekt, og derfra igjen til Oldervik. Fra Hansnes spredde
slekta seg til Reinsvoll med inngifte i Indal og Bull, den gikk fra
Hansnes til Helgøy, med inngifte i Wormhus, og fra Helgøy
videre til
Skogsfjord men inngifte i Falk, til Kammen og Nordskar.
Slektene erobra etterhvert et fleirtall av de gode jordbruksgårder,
som
Nord-Grunnfjord, Helgøy, Skogsfjord, Hessfjord, Lanes, Vannstua,
Reinsvoll, Stakkvik, Nordeidet, og heile området fra Selnes til
Svendsby (med Jegervatn og Bakkeby), det største nesten sammenhengende
jordbruksareal i prestegjeldet. I slektene var samla mye av den
disponible kapital i området, her var samla all yrkeskompetanse
når
det gjaldt handel og jektefart, og her fantes den generelle
overklassedannelse som trengtes for å opprettholde en sosial
eksklusivitet. Selv om endel greiner etterhvert sank ned i
bondestanden, blei slektsfølelsen opprettholdt, og det dreide
seg ofte
om svært driftige og velstående fiskerbønder, med
en materiell og
kulturell standard som lå langt over gjennomsnittet, ofte med
stor
tjenerstab og store hushold.
En analyse av ekteskapspolitikken innen hovedslektene på 1700-
tallet
bekrefter dette inntrykket. I første halvdel var det 19 ekteskap,
i
andre halvdel 55. I en fjerdedel av tilfellene var ektefellene i
slekt, ofte så nær som søskenbarn. I 58 tilfeller
(78 %) kan vi se at
folk valgte ektefeller som klart tilhørte den økonomiske
og sosiale
over- eller mellomklasse. Dette viser ei temmelig snever og eksklusiv
slektsgruppe.
Utover 1800-tallet blei slektsdominansen svekka. Det gikk tilbake med
handel og jektefart, og bare Kvitnes-greina opprettholdt sin
økonomiske og sosiale eksklusivitet. Det blei mindre inngifte
i
slektene, og mindre tendens til å hente ekteskapspartnere fra
over- og
mellomklassen. Mange familier gikk over i reine almuesslekter. Dette
hadde tilfølge at slektsnamna ofte blei oppgitt eller bytta
ut med
-sennamn, især for Hegelundfamilien. For deler av Hessfjordgreina
av
Figenschoufamilien kom en sosial og økonomisk renessanse med
Christian
Figenschou på Helgøy fra 1870-80.
Familien var på 1700-tallet som seinere den minste sosiale
enhet.
Men den var noe meir, den var også et produksjons- og
forbruksfellesskap. Familien var heller ikke bare sammensatt av en
kjernefamilie, med foreldre og barn. Hit hørte slektninger som
ugifte
onkler og tanter, besteforeldre og oldeforeldre. I tillegg kom folk
som
ikke hørte til familien, men som likevel gikk inn i husholdet,
særlig
fosterbarn, tjenere, fattiglemmer, kårfolk og innlosjerte personer
av
ulik slag. Størrelsen på familien eller husholdet varierte
meget med
tilgangen på ressurser. De fattige hadde små hushold, de
rike store
hushold, som en generell karakteristikk.
Ca 1700 var husholda størst på handelsgårdene. Der
var mesteparten av
drenger og voksne fosterbarn samla. Husholda bestod her av 16-17
medlemmer, hvis vi regner med like mange tauser som drenger. For
prestegjeldet var gjennomsnittet per hushold 6,1.
Ved folketellinga i 1769 hadde Helgøy sogn 322 innbyggere i
55
familier, eller 5,9 per hushold. Men variasjonsbredden var stor. I
Nord-Grunnfjord var husholdet på 22, Helgøy hadde 13 og
Sørskar 10.
Store hushold (8-9) hadde også Bårset, Rødgammen,
Skogsfjord og
Kammen, foruten 2 samiske familier i Dåfjord. De minste husholda,
med
2-4 medlemmer, lå i utkantene av sognet, som Hamre-Torsvåg,
Måsvær,
Andammen, Rebbenesøy.
For Karlsøy, som mangler folketellinga i 1769, kan husholdsstørrelsen
på denne tida beregnes til 6,6, eller litt i overkant av Helgøy.
I 1801 var det 153 hushold i Karlsøy, 94 i Helgøy. Det
gir en
husholdsstørrelse på 5,2 i Helgøy og 5,8 i Karlsøy,
altså en viss
reduksjon i begge sogn. Likevel kan vi finne store hushold, især
i
Karlsøy, fortsatt knytt til den gamle slekts-overklasse.
I Karlsøy hadde 15 husstander over 10 medlemmer. På topp
lå
gjestgiveren på Kvitnes og jekteskipperen på Hansnes med
20 hver. 3
hushold på Vannstua hadde 16, 11 og 10 medlemmer, Reinsvoll og
prestegården hadde 14, Vannvåg 13, Hessfjord og Nordeidet
12, Bakkeby
og Stakkvik 11, mens Selnes, Hesjebukt og Skipsfjord hadde 10. I åtte
hushold var det tale om Figenschou-og Hegelundslekt, forøvrig
delvis
inngifta slekt som Indal, Gram, Blix, Grønbeck og Ødegaard
(lensmannen). Det eineste virkelige almueshushold finner vi i
Skipsfjord hos Tomas Nilsen.
I Helgøy var bare 5 storfamilier, med Nord-Grunnfjord på
topp (15 og
11), fulgt av Helgøy (14) Sørskar (11) og Dåvøy
(10). Også her var det
tale om overklasseslekter, som Trane, Figenschou, Hegelund, Lemming
og
den inngifta Evertsenfamilien på Dåvøy.
Det skulle adskillig med ressurser til å opprettholde slike svære
hushold som dette, til å nyttiggjøre seg den arbeidskrafta
som fantes
og til å skaffe opphold for uproduktive grupper som barn, fosterbarn,
vanføre og gamle. De fleste av gårdene var da også
typiske storgårder,
med stort februk, ofte kombinert med stort sjøbruk. Noen hadde
også
avlsgårder under seg for åauke jordbrukspotensialet. Noen
av gårdene
var knytt til aktiviteter som handel og jektefart, eller offentlig
tjenesteyting (prest, klokker, lensmann). Ved dødsfall måtte
det hurtig
oppattgifting til, noe som ofte førte til stor aldersmessig
ubalanse
mellom ektefellene.
Mens det økonomiske og sosiale system som var knytt til disse
slektsgårder, forutsatte disposisjon over store areal og ressurser,
fantes det bygder som meir tok sikte på mindre hushold og meir
deling
av ressursene. Dette kan vi observere i form av mye jorddeling i
bygder som Andammen, Dåfjord, Rebbenes, Nordlenangen og Sørlenangen.
Her var lite tjenere og fosterbarn. Ved tidlige dødsfall eller
alderdom, måtte husholda gjerne oppløses.
Den mest ekstreme form for små hushold finner vi i endel ufullstendige
hushold i vestre Helgøy. Her hadde ugifte menn (ungkarer) etablert
seg
som gårdbrukere. I 1789 finner vi slike hushold samtidig på
5 bruk i
Toftefjord, Andammen, Måsvær/Hermannsfjord og Breivik (2
bruk). Dette
synes å vise til en nokså enestående sosial struktur
i dette området,
uten at vi riktig veit bakgrunnen for det.
Kildemessig kommer barna fortsatt dårlig ut. Vi møter
dem av og til
i skifta, men ellers er det bare folketellingene i 1769 for Helgøy
og
1801 for prestegjeldet som gir oss noe innsyn i deres situasjon. Vi
møter dem da som barn i en kjernefamilie, som stedbarn når
mora eller
faren var oppattgift, eller som fosterbarn i fremmed familie, når
heimen var oppløst. Vi starter med å spørre hvor
stor barnefamiliene
var, d.v.s. hvor mange barn som voks opp i en familie.
Problemet med folketellingene er at vi bare får tak i heimeværende
barn, ikke de som var flytta ut av heimen. Vi får heller ikke
tak i de
barna i en familie som enda ikke var født når tellinga
foregikk. For
delvis å råde bot på dette, teller vi bare de familier
som hadde hustru
eller mor under 55 år, idet vi går ut fra at dette var
den ytterste
grense for fruktbarheta.
I Helgøy var det i 1769 39 slike familier, med et barnetall
på 2,5 i
gjennomsnitt. Det er mulig tallet inkluderer noen stedbarn, og derfor
ligger litt for høgt. Det var 4 familier uten barn, og høgste
tallet
var 6.
Det tilsvarende tallet for prestegjeldet i 1801 var 188 familier, med
et gjennomsnitt på 2,76 barn. Dette kan tyde på litt oppgang
i siste
del av 1800-tallet, om ikke forskjellen skyldes større barnerikhet
i
Karlsøy sogn enn i Helgøy. Også nå finner
vi familier uten barn, med 8
som største antall. De to mest barnerike familier satt på
Lanesøra.
Hans Grønbeck (47) og Serina Bastiansdatter (39) hadde 8 barn
mellom 4
og 18, mens Svend Blix (36) og Maren Jakobsdatter (46) hadde 8 mellom
2 og 15 år. Da hadde Maren rettnok vært gift før,
og de to eldste var
fra hennes første ekteskap. Det forklarer nok også aldersforskjellen
på
10 år.
I fem familier var 7 barn, i 9 familier var 6 barn, og 16 familier
hadde 5 barn. De fleste hadde 4 barn eller under dette. I noen av de
eldste ekteskap var noen trulig alt flytta ut, noen kan ha vært
satt
bort p.g.a. fattigdom, og de yngste mødrene var naturligvis
ikke riktig
kommet i gang. Ut fra det vi veit om dødelighet blant spebarn
og
barn/ungdom, er det sannsynlig at de fleste mødre har født
8-12 barn.
Særlig har de mange epidemiene herja hårdt i barneflokkene,
som i 1784,
da Ole Nilsens 4 barn under 7 år blei gravlagt under ett, 2.
juledag.
En viss bekreftelse på dette finner vi i skifta, der også
utflytta
voksne barn kommer med. I de fleste familier var antallet levende barn
fra 4-5 og nedover. Noen få var på 6-7, og unntaksvis var
noen høgere.
I Sør-Grunnfjord var i 1793 en familie med 8 barn fra 1-21 år.
I
Sørskar etterlot en far seg 9 barn i 1716, men fordelt på
2 mødre. I
Karlsøy sogn finner vi 8-barnsfamilier på Søreidet
i 1785 (fra 8-22
år), i Burøysund i 1784 (fra 12-30 år), på
Slettnes i 1732 og Vannstua
i 1746. 9-barnsfamilier fantes på Grågården i 1783
(mellom 1 og 20 år),
og Bakkeby i 1794. En av de største barneflokker hadde Mads
Pedersen
Gram på Nordeidet i 1789, med 10, også her fordelt over
2 mødre.
Fleire av disse storfamilier var velstandsfamilier, noe som kan bety
at fleire barn overlevde spebarn- og barnealderen under gode kår
enn
ellers.
I alle fall utgjorde barna en viktig del av befolkninga. I 1769 var
30,7 % av folketallet i Helgøy barn, d.v.s. personer under 14
år. 6,8
% av befolkninga var fosterbarn under 14 år, tilsvarende 22 %
av
barnetallet. Det vil si at nesten hvert 4. barn var bortsatt . I 1801
utgjorde fosterbarna 4 % av folketallet, eller 12 % av barnetallet.
Antallet fosterbarn var nå gått ned til det halve. Likevel
må vi si at
de foreldrelause eller heimlause barn utgjorde et betydelig problem
i
samfunnet.
Felles for alle var nok at de tidlig måtte delta i alt arbeid
i
heimen, på gården og i fisket. Fra 14-15 årsalderen
måtte de ta tak
sammen med de voksne. Barna måtte også inn i voksen alder
tjene
foreldra eller fosterforeldra, som gjenytelse for oppfostringa. Barn
var derfor også en viktig økonomisk ressurs.
Fra etpar rettstvister ser vi at der var normer for hvor lenge
fosterbarn skulle tjene hos husbonden. I 1740 blei en mann i
Koppangen klaga inn for tinget for å ha henta heim sønnen,
som var til
oppfostring p.g.a. armod. Her var forutsetninga at gutten skulle være
hos fosterfaren til han var 18 år. I 1732 hadde ei fosterjente
i
Kjosen rømt to ganger fra fosterforeldra, som ho var misfornøyd
med.
Det framgår ikke hvor gammel ho var, men fosterforeldra forlangte
henne tilbake og oppfatta tydeligvis hennes status som plikttjeneste.
Hvordan bortsettinga kunne skje, har vi etpar eksempler på fra
midten
av 1700-tallet. I 1758 var begge foreldra i en fattig familie på
Hamre
død, og etterlot 2 barn. Gutten på 3 år gikk til
skipper Lars
Hegelund på Hansnes, jenta på 9 år til klokker Indal
på Storvoll. Det
lille som var igjen i boet forsøkte man å auksjonere bort,
men det var
for fattigsligt til å finne kjøpere. Det blei da fordelt
mellom barna,
slik at jenta fikk klærne etter mora.
I 1759-60 døde et velstående ektepar i Skogsfjorden, fra
5 barn i
alderen 4-13 år. Det var barna til Åsel Villumsdatter Ebeltoft
og Hans
Torstensen Hegelund. Heller ikke her blei det arv, da boet var
fallitt, og barna måtte settes bort. Her kunne slekta tre til,
ved at
mormora, som var klokkerenke i Tromsø, tok 4. Den siste blei
tatt av en
fjernere slektning uten barn, styrmann Petter Hågensen på
Bårset og
hustru Åsel.
Den største forskjell mellom fosterbarn og egne barn kom kanskje
fram
når barna var blitt voksne nok til å skulle etablere egne
hushold.
Fosterbarna hadde da ikke noe å vente fra fosterforeldra. Ofte
hadde
de ikke anna enn ordinært tjenerskap å gå inn i,
stundom av livsvarig
karakter. Egne barn kunne vente arv eller økonomisk hjelp ved
etablering. I noen skifter finner vi således omtale av heimegave
når
de unge skifta bo. På Skorøy var i 1720 regna med heimegave
til hvert
barn i form av krettur og sengetøy. På Vannstua var brudeutstyr
eller
heimegave i 1796 beregna til 40 daler.
Den vanskeligste skjebne fikk utvilsomt de uekte barna til
tjenestejentene. I mange tilfeller ser vi at de ikke engang har
overlevd spebarnstadiet. I de fleste tilfeller måtte de settes
bort, i
andre tilfeller kunne de følge mora i tjeneste.
Fram til 1763 eksisterte ikke noe organisert farskapsbidrag. Etter
dette kunne faren bli pålagt å betale halve omkostninga
ved
oppfostringa til barnet var 10 år, da det tydeligvis var regna
med at
barnet kunne tjene for maten. Vi kan også se eksempler på
at
farskapsbidrag blei krevd.
I 1788 blei en mann i Kjosen stemna for 10 daler i bidrag til et 3
års
barn. Her forsøkte faren å slippe unna ved å hevde
at han kunne ha
skaffa gratis oppfostring av barnet. Dette blei imidlertid ikke
godtatt av retten, da et barn uti den spede alder ikke uten i ytterste
nødsfall kan eller bør at berøves moderens ømme
pleie . Faren blei
dermed dømt til å betale 2 daler i bidrag til mora, og
heretter selv å
ta barnet i forvaring! I 1796 måtte boet til en tjenestedreng
på
Lanesøra gi 2 daler til ei frilledatter , mens boet til en ungkar
på
Elvevoll i 1789 måtte avgi 31 daler for 7 års oppfostring
for et uekte
barn. Mens oppfostringsbidrag kunne tilståes, var nemlig arv
til uekte
barn ikke tillatt etter loven.
Det er ellers reint tilfeldig vi kan komme nærmere inn på
barns
skiftende skjebne. I skifta kommer klær og utstyr til barna ikke
fram.
Det som fantes var vanlig av liten verdi og blei uten videre tillagt
barnet. I et velstandsskifte fra Reinsvoll i 1761, da alle barna omkom,
er oppregna barnelinnetøy og 2 små lerrets barneputer,
så også barn
kunne ha egne saker.
I 1706 kom et barn i Sørskar bort, tydeligvis under mystiske
omstendigheter, for vi hører at det førte til en lokal
rykteflom. I
1725 hører vi om en annen barneskjebne, da ei 9 årig jente
på Karlsøy
blei lokka med dukketøy inn i et naust og befølt av en
voksen gift
mann. Dette var Maren, som var lita av vekst, og barnebarn av presten
Nideros. Saka vakte svær reaksjon, noe som også gikk hardt
utover
lille Maren. På ekstratinget som blei satt på Karlsøy,
blei ho både
utspurt av retten, og grundig undersøkt for spor etter ugjerninga.
Kvinners status endra seg vel ikke stort fra det eine hundreåret
til det andre, men noe bedre kildedekning gjør at vi nå
kommer nærmere
kvinnene og deres liv. Vi ser da at det var en himmelropende forskjell
mellom kvinner, f.eks. mellom den mektige husfrua på handelsgården
og
tausa som arbeidde i fjøs og utmark, både økonomisk
og sosialt.
Det de hadde felles, var ei viss umyndiggjøring i forholdet
til
samfunnet. I rettssaker måtte de la seg representere av en mann,
husbonden eller en mannlig slektning. Bare som vitne fikk ei kvinne
ordet på tinget. I forhold til sine brør fikk kvinner
bare halv arv. De
kunne ikke inngå kontrakter, f.eks. om bygsling av jord. De blei
heller ikke skattlagt, utenom noen få ekstraskatter.Unntaket
fra dette
var enker, som både kunne leie jord og som måtte utrede
skatter. Men
heller ikke disse kunne føre sak på tinget.
Med det store ansvarsområdet for familie, hushold og
jordbruksproduksjon var den gifte kvinna, husfrua, naturlig nok høgt
respektert i bygdesamfunnet. Den høgste status hadde imidlertid
enkene
i velstandsfamiliene. Hadde enka halvvoksne og voksne sønner,
kunne ho
selv ta styringa over familieøkonomi, som gård, utror,
handel og
jektebruk. Både handelsfruer og borgerenker kunne på egen
hand drive
aktiv omførselshandel med småjekter. Med mindreårige
barn eller dårlig
økonomi var hurtig oppattgifting det naturlige, for å
holde
familieøkonomien intakt.
Med stor dødelighet blant menn, især ved drukning, blei
kvinnene ofte
viktige økonomiske bindeledd mellom generasjonene. Vi ser dette
klart
på Kvitnes, der både Hans Juul Figenschou og sønnen
Jeremias drukna i
ung alder. Begge enkene gifta seg hurtig oppatt, forb så å
bli enker
på nytt etter endel år. Deretter styrte enkene selv handel
og jektebruk
i mange år, før sønnene av 1. ekteskap overtok.
På Helgøy satt Hans si
søster Anna Figenschou og styrte gjennom 3 ekteskap. Fantes
det ikke
sønner, eller disse ikke dugde, blei det gjerne døtrene
som gjennom
giftermål førte virksomheta videre.
I Nord-Grunnfjord ser vi at samtlige generasjonsoverføringer
skjedde
gjennom kvinner, enten ved oppattgifting eller døtre. Her var
Anna
Sørensdatter Hegelund ved giftermål med Nils Lemming bindeleddet
fra
eldste generasjon Hegelund, fordi fleire av sønnene døde
ung eller var
etablert andre steder. Så gifta datra Katrine (Trine) seg med
Peder
Figenschou, og fortsatte etter hans tidlige død i 1756
handelsvirksomheta, til ho inngikk nytt ekteskap med Alexander Gamst.
Her dugde tydeligvis ingen av sønnene, og det var datra Abel
av 2.
ekteskap som, gjennom giftermål med Rasmus Trane, førte
arven videre.
Her blei derfor ingen kontinuitet i namnerekka:
Hegelund-Lemming-Figenschou-Gamst-Trane.
Den posisjon kvinna kunne inneha, ser vi klart i noen tilfeller der
morsslekta sitt familienamn blei foretrukket framfor farsslekta. Det
skjedde med Figenschou i Kjosen, som blei arva gjennom 2 generasjoners
kvinneledd, på Kvitnes vant Figenschou over inngifta Lockert,
og både
Lorch og Horst (Horsens) blei overført gjennom kvinneledd.
Sterke og markerte kvinneskjebner finnes det mange eksempler på,
som
Grøttøy-Kari, Anne Larsdatter, madam Kaurin, Åsel
på Måsvær, Sissel på
Slettnes, til våre dagers myndige jordmødre. I noen tilfeller
har
kvinner gitt namn til boplassen, som Mariagård (Skogsfjord),
Sirivoll
(Skattøra) og Nellevoll (Dåfjord), og vi finner en rekke
kvinnenamn
knytt til utmarkssteder, uten at vi veit hva som har ligget bak.
Jertrudholmen ved Hersøy må vi tru skylder namnet til
Hjertrud
Evensdatter, som ca 1784 blei gift på gården.
Det store overskudd på enker ca 1800 forteller tydelig at kvinners
liv
ikke alltid var lett. Det var for få menn til at alle enker kunne
finne seg nye partnere, eller oppløsning av familien var nødvendig
av
økonomiske hensyn. Eldre kvinner måtte ofte gå inn
i sine barns
hushold, og svært mange enker måtte begi seg i tjeneste
som taus hos
andre. Ofte viser skifta at det som tilsynelatende var en god økonomi
i
et ekteskap, hurtig forandra seg til et fallittbo ved dødsfall,
og
enka satt igjen uten eksistensmuligheter til seg og barna. Mangla det
da friere, var bortsetting av barna og tjenerjobb for enka ofte einest
utvei.
Den lågeste status hadde den ugifte kvinna. Ho kunne da gå
som ubetalt
tjener hos foreldre eller gifte søsken, eller ta tjeneste hos
andre. I
motseting til drengene hadde ho ingen mulighet til å legge seg
opp noe
kapital, som kunne gjøre henne uavhengig. Uten giftermål
var kvinnas
skjebne enten taus eller tjenerinne. Især må tausene som
ugifte mødre
ha vært ei lågstatus gruppe, noe vi ser klart av de fosterdrap
som
forekom. Med 2 årslønner i bot for leiermålet, i
tillegg til vanæra,
blei tjenesten en fortsatt tvangstjeneste, uten mulighet for skikkelig
omsorg for barnet, om det overlevde. I 1805 finner vi 5 ugifte tauser
som hadde et mindre barn med seg i tjenesten.
Denne konflikten finner vi mange eksempler på utover århundret.
I 1717
var en selfosterkar oppført i Torsvåg. Like etter var
han pressa til
årstjeneste hos presten på Vannstua. I 1719 blei det klaga
over at Nils
Andersen i Burøysund ikke ville ta tjeneste. Året etter
var han i
tjeneste på Vannereid. I 1720 var Ole Halvorsen i Torsvåg
i søkelyset
som ugift selvfisker. Året etter var han flytta til Skogsfjord,
men
var fortsatt på sin egen hånd . Konflikten løyste
seg først da han
drukna under vinterfisket i 1722.
Et spesielt problem møtte Rasmus Hansen på Andammen, da
han i 1728
gikk ut av tjeneste for å gifte seg. P.g.a. uhell med jektene,
uteblei
forsyningene fra Bergen, og bryllupet måtte utsettes ett år
eller to.
I mellomtida skipa han seg til fiske på egen hånd og kost
, noe som
altså ikke var lovlig. Neste høst var imidlertid ekteskapet
i orden, og
Rasmus var til huse hos svigermora på Nord-Grøttøy,
der han rodde
som høvedsmann. Dette var forøvrig enka Kari, som vi
har møtt i en
annen sammenheng. I 1743 bygsla Rasmus gården etter henne.
Heller ikke klokker Adams sønner skulle føle seg for
trygge. Ca 1730
hadde den eldste, Jakob, gifta seg, og hadde dermed sitt på det
tørre.
Brørne Lambert og Per dreiv derimot selvfiske og lot seg leie
til
Bergensseilas. Selv om de blei skattlagt som selvfosterkarer, hadde
de
fortsatt ikke lyst at tjene . I 1732 var Lambert imidlertid pressa
til
årstjeneste på Kvitnes, mens Per hadde tatt seg jord i
Sør-Lenangen,
noe som trulig betyr at han hadde gifta seg. Systemet innbydde da også
til ekteskap, om man ville unngå drengestatus.
Det var da heller ikke lett å komme seg unna. Ole Olsen som bodde
hos
søstra i Burøysund, kunne i 1730 vise fram ei skada hand
på tinget, og
slapp dermed skatt. Året etter var han på Bergenstur, og
blei
skattlagt. I 1733 oppholdt han seg på Svendsby, men var i 1734
pressa
til årstjeneste på Kvitnes. Enda i 1739 var hans forhold
fra 1731-33
belyst på tinget.
Mens årsdrengene fiska mot dagsror, ser vi at mange lauskarer
lot seg
utruste som halvlottsdrenger av en utreder, altså full utrustning
mot
halv lott. Dette var naturligvis mye meir innbringende enn av
lotten, som årsdrengene fikk, Det var tydeligvis lettere for
selvfosterkarer å legge seg opp penger nok til å etablere
et hushold,
enn for folk med årstjeneste. Noen lauskarer har tydeligvis også
hatt
økonomi til å utruste seg selv som heillottsfiskere. En
mann dreiv
veksling mellom årstjeneste som dreng, og eget arbeid som snekker.
Noen ungkarer forsøkte seg med litt småhandel. Henning
Jørgensen Falk
fra Skogsfjord rodde i 1731 omkring med sin små kjøpenskap
, men hadde
året etter årstjeneste i Nord-Grunnfjord, der han seinere
bosatte seg.
Større hell hadde Andor Jørgensen fra Reinsvoll, som
i 1744 var
selvfosterkar på Selnes. Han dreiv småhandel etpar år,
til han i 1746
gifta seg til gården Jøvik i Kjosen, og grunnla handelsstedet
der.
Etter en aktiv konfliktperiode fram til 1730-åra, kom ei roligere
tid.
Fra ca 1770 skjedde en ny skjerpelse, og nå var det ikke bare
tale om
skattlegging. Nå blei lause ungkarer tvangsanbragt som årstjenere
på
storgårdene. Dette kan ha sammenheng med bedre økonomiske
kår, og
større etterspørsel etter arbeidskraft. I 1775 hadde
f.eks presten på
Karlsøy bare en finnedreng , som både var uskikka og uvillig
til
jordarbeid, og stadig trua med å forlate tjenesten. På
denne tida klaga
også biskopen over at mangel på tjenestefolk hindra skikkelig
drift av
prestegården på Karlsøy.
På tinget blei det stadig utover fra 1770-åra tvangsfordelt
ledige
ungkarer til handelsmenn og utredere, som trengte drenger i sin
økonomiske virksomhet. De ungkarer som nekta, blei utsatt for
rettsforfølgelse. I 1785 blei en slik gjenstridig kar gitt en
søndags
halsjern, og 2 daler i bot til husbonden, noe som tilsvarte årslønn.
Enda slapp han billig, for aktors påstand var 3 års slaveri!
I etpar
tilfeller fikk to fedre med fleire voksne sønner beholde en
sønn hver
heime, de øvrige måtte i tjeneste.
Tydeligvis var aksjonen vellykka, for ved folketellinga i 1801 var
bare en selvholder på Rødgammen oppført. Men dette
veit vi var en 45
års mann med bare ett øye, og så vanfør at
ingen ville ha han i
tjeneste. De øvrige ugifte voksne i 1801 var en mann som livnærte
seg
av jakt ved Skogsfjordvatn og ei 30 års kvinne på Hamre
som holdt seg
selv som arbeiderske . Ellers var de ugifte voksne heilt vanføre
og
almisselemmer, de hadde spesielle yrker som handverkere og styrmenn,
eller de var opptatt i foreldras husholdning.
Hvor mye kunne så en husbonde tjene inn på sine tjenere?
For tausene lå
utbyttet vel helst i avkastninga fra fjøsen. Selv om dette kanskje
ikke var så stort, var det en viktig del av det som trengtes
i hushold
og til utrustning. Lønna til tausene var da også beskjeden.
Fra et bo
i Skogsfjord 1759-60 har vi oppgitt en nettolott på 27 våg
for hver
dreng, etter fradrag av dagsror. Dette kan tilsvare ca 14 daler. Med
ei
kontantlønn på 8-10 daler, blei det ikke mye igjen til
kost og utstyr.
Imidlertid arbeidde drengene også i februk og handverk. I den
grad de
som lønn fikk naturalia fra gården, som vadmel, sparte
husbonden
salgsinntekta av fisket, og omgjorde derved gårdsprodukt til
salgsprodukt fra fisket. Når storbøndene var så
ivrige etter å
tiltvinge seg denne arbeidskrafta, må det bety at de regna med
god
avkastning av det de satte inn på en dreng, selv om det i ettertid
ikke er så lett å beregne dette. En god del variasjon har
det nok også
vært fra tid til anna.
Fra 1769 har vi gode oppgaver fra Helgøy sogn. Her var da 66
tjenere og
fosterbarn over 14 år, eller 1,2 per familie. Bare 22 av familiene
(40
%) hadde tjenere, med 13 hos handelsmannen i Nord- Grunnfjord, 5 på
Helgøy og Bårset, og 4 i Nordskar. Forøvrig var
det god spredning,
også til de samiske bygdene. Tjenerklassen utgjorde her 29 %
av alle
voksne (over 14 år), eller 20 % av totaltallet. Tjenere og fosterbarn
i alle aldre utgjorde 27 % av befolkninga.
For Karlsøy mangler folketellinga i 1769, men fra en ekstraskatt
samme
år ser vi at det fantes et omfattende tjenerhold også her,
med 25
drenger og 41 tauser, fordelt på 88 hushold. Dette gir 0,75 per
hushold, men trulig mangler her endel ervervsdyktige fosterbarn.
Tjenergruppa var her meir konsentrert enn i Helgøy til den sosiale
og
økonomiske overklasse. Kvitnes og klokker Indal lå på
topp med 7
drenger og tauser hver, presten hadde 6, de 4 oppsittere på Hansnes-
Grågård hadde tilsammen 16, mens Vannstua og Bakkeby hadde
4 hver. Ei
bygd som Nord-Lenangen med 11 hushold, mangla heilt tjenere, og
Sør-Lenangen med 10 hushold, hadde bare 1 taus.
Til slutt skal vi se på tjenerklassen i 1801. Også nå
tar vi med
fosterbarna fra 14 år, og utelukker tjenere under, ettersom vi
her har
oppgitt tjenestedrenger heilt nede i 5-års alderen.
Karlsøy hadde nå 143 tjenestefolk, eller 0,94 per hushold,
mens Helgøy
hadde 63, d.v.s. 0,67 per hushold. Forskjellen mellom de to sogn
henger i første rekke sammen med at Helgøy hadde mindre
med økonomisk
aktivitet og storgårder enn Karlsøy. Et uttrykk for dette
var at
Karlsøy hadde meir drenger enn Helgøy. I Karlsøy
var 44 % av
tjenerskapet drenger, mens Helgøy hadde 35 %. Dette avspeiler
i første
rekke bruken av drenger i utroren.
De største tjenerstabene fantes på Kvitnes og prestegården
(10 hver),
på Vannstua og hos Hegelund på Elvevoll (9 hver), på
Bakkeby,
Nord-Grunnfjord og hos Krantz på Elvevoll (7 hver), på
Reinsvoll (6),
og 5 var det på Helgøy, Sørskar, Nordeidet og Vannvåg.
I alt hadde prestegjeldet 206 tjenestefolk (medregna Svendsby), eller
15 % av folkemengden. Hver 6. eller 7. innbygger var altså tjener.
Dette er mindre enn i 1769 og 1702, noe som antyder at det sosiale
presset var blitt mindre mot slutten av århundret.
I 1769 fantes i Helgøy mange eldre tjenere. Heile 41 % var 30
år eller
over, og hadde altså lagt den første ungdom bak seg, de
fleste uten å
inngå ekteskap. Men der var ikke få enker og enkemenn i
gruppa. Også i
1801 var mange tjenere over 30 år, heile 42,7 % for alle i
prestegjeldet (88 i tallet). Aldersgjennomsnittet for dem som var over
30 år, var 45 år. Endel av disse var oppi 60-80 åra,
og knapt til
særlig nytte. Vi kan kanskje kalle dem pensjonerte tjenere.
Særlig på Kvitnes var tjenerne oppe i åra. Bare 2
av de 10 var under
30 år, og gjennomsnittet for alle var vel 38 år. Generelt
ser vi at
mange tjenere hadde ett eller fleire ekteskap bak seg, og noen var
fortsatt gift. I ett hushold tjente et eldre ektepar sammen, men i
6
tilfeller var en tjener gift, uten at ektefellen tjente samme sted.
17
av tjenere over 30 år var dessuten enker eller enkemenn, især
enker.
Tjenerskap var altså ikke bare en mulighet for folk som ikke
makta å
stifte egen familie, men også ei mulighet for folk fra familier
som
var oppløst p.g.a. dødsfall eller fattigdom. Heile 30
% av
tjenerstaben over 30 år tilhørte denne kategori.