9. Handel og jektefart

Handelssystema på 1700-tallet

1700-tallet ser ut til å ha ført til et meir variert handelstilbud
hos oss enn før. Den vanlige Bergenshandel fortsatte, med sine videre
kontakter til det internasjonale handelsnett, d.v.s. til Nordsjøen,
Østersjøen, Biskaya, Middelhavet og Atlanteren, i takt med den
utvidelse av verdenshandelen som fant sted. Det gikk tilbake med
Trondheimshandelen, og dermed blei kontakten med det nordsvenske
marked mindre. I stedet åpna det seg et nytt marked over Skibotn, med
kontakter til det Botniske handelssystem, og videre forgreininger til
Russland og Sverige. Med utviklinga av russehandelen kom vi også i
kontakt med handelslivet i øst, der elvesystema fra Kvitsjøen førte
langt innover i Tsar-Russland.

Over Skibotn kom nå jernvarer og tekstiler, fra Kvitsjøen trelast,
kjerra og rugmel. Ikke minst det siste var viktig som erstatning for
de innskrenkninger i korntilførslene over Bergen, som det nye danske
kornmonopolet førte med seg. Over Skibotn åpna det seg nå et nytt
marked for tørrfisk, mens Kvitsjøhandelen etterspurte pelsverk og
råfisk. Mye kan tyde på at handelsvolumet gikk endel opp i forhold til
1600-tallets nedgang og stagnasjon.

I forholdet til Bryggehandelen på Bergen ser det ut til at den direkte
samhandel med fiskerbøndene i Karlsøy blei større. I stedet kom de
lokale handelsmenn sterkere inn som formidlere av handelen mellom de
samiske fjordbygder i Ullsfjord og Lyngen og Bryggekjøpmennene. Dette
gav handelsmennene i Karlsøy en ny økonomisk basis.

Det er også mulig at Karlsøyfiskerne ved opphold i Finnmark hadde
anledning til noe byttehandel med de varer som monopolsystemet der
skaffa tilveie. Her var det faste priser, og det er sannsynlig at
endel varer kunne skaffes rimeligere her, enn til markedspris i Bergen.
 

Bergenshandelen

Sedvanene på Bryggen endra seg ikke stort, selv om stadig fleire av
de tyske stuer utover 1700-tallet kom på norske hender. Enda i 1716
fantes 30 tyske handelstuer, og først 50 år seinere blei den siste
tyske stua solgt.

Av bevarte arkivsaker ser vi at det tyske språket holdt seg lenge i
forretningsprotololler og ellers. Dette gjelder bl.a. den elste
innførsel vi kjenner fra Karlsøy i det bevarte materialet, en post på
12 mark (3 kg) tobakk som kjøpmann Neddermann i 1724 sendte med
Kvitnesjekta til Arent Persen, trulig prestesønnen Arne Pedersen
Nideros på Karlsøy: An Arent Persen selber geliefehrt auf Shiffer
Jermias Fiigenscho sein Jagd -- , altså Til Arnt Persen selv levert
på Jeremias Figenschou si jekt . Her er arven fra Hansatida klar, lenge
etter at Det tyske kontor gav tapt. Forøvrig finnes tysk brukt også
mye seinere, f.eks. av Simming og Mohn i 1780-åra.

Bergenshandelen foregikk delvis ved at fiskerne selv stod i direkte
samhandel med Bryggekjøpmannen, dels ved at de lokale handelsmenn og
jekteskippere stod som mellommenn. Trulig var det mest fordelaktig for
fiskerne å kunne handle direkte på Bergen, og mye tyder på at den
direkte samhandel aukte utover århundret. Dette tyder på at
Karlsøyfiskerne hadde oppnådd større kredittverdighet enn før, og er da
uttrykk for at tidene var blitt bedre. På den andre side kunne
lokalhandlerne gjennom større kvanta fiskervarer oppnå bedre
betingelser enn de enkelte fiskerbønder. Ved å formidle fiskernes
handel blei de lokale handelsmenn også formidlere eller forvaltere av
Bergenskreditten, og dermed også ansvarlig for Bergensgjelden. Dette
skulle de naturligvis også ha betaling for. De lokale handelsmenn blei
derfor mellommenn for de lokale fiskere som hadde minst
kredittverdighet i Bergen, eller som av andre årsaker ikke kunne
handle direkte. Når Karlsøyhandlerne på 1700-tallet i stor grad stod
som mellommenn for fjordsamenes Bergenshandel, var det trulig
språklige problem og generelt liten innsikt i handelssystemet meir enn
manglende kredittverdighet som var årsaka til dette. Mot slutten av
1700-tallet kom egne handelsmenn og jekteskippere i Ullsfjord og
Lyngen, og de lokale handelsmenn og jekteskippere i Karlsøy tapte sin
beste økonomiske basis.

Vi har lite opplysninger om forholdet mellom Bryggekjøpmennene og
deres forbindelser i Karlsøy, både fiskere og handelsmenn. I hvertfall
for skipperne og styrmenn som seilte regelmessig på Bergen, har vi
eksempler på at det kunne utvikle seg vennskapelige forhold. Da Peder
Figenschou drukna i 1756, uttalte således Friedrich Ehlers: han var
min besynderlige (særlige) venn . Fra ei avregning som Harmen Schrøder
i 1763 sendte Hans Andersen i Breivik, ser vi at Hans blei tiltalt som
Gode Ven , og brevet blei avslutta med følgende P.S. Jeg takker
kjærligst for meg tilsendte våg lenger (lange), forsmå ikke den
tilbakesendte 2 buteljer (flasker) akevitt. Lev vel . Her blei det
altså utveksla vennegaver!

I 1780 sendte Hildebrand Harmens et privat brev til Jeremias Figenschou
for å meddele at han hadde fått ny handelsforvalter. Samtidig beretta
han om eksport- og markedsforhold og melpriser i Bergen, og bad
Jeremias sende tiende om fisket i Karlsøy.

Vi har ingen opplysninger om utenlansk seilas i Karlsøy på 1700-
tallet, bortsett fra russerne. I 1752 satt rettnok en hollandsk
skipper, Johan Lorentsen, i området, og var fadder til et barn fra
Kvitnes, men vi veit ikke hva som hadde brakt han hit. Var han kanskje
skipbrudden?
 
 

Bryggekjøpmann og lokale avskipere

Hvordan enkelte Bryggekjøpmenn kunne satse på bestemte distrikt i
Nord-Norge, har vi et godt eksempel på i 1762, da firmaet Ditmar Kahrs
blei oppløyst, og all utestående gjeld og annen aktiva blei auksjonert
bort.

Av Nordlandsgjeld hadde firmaet 5136 daler, foruten 1141 daler i
bondehandelen på Sunnfjord, ialt utestående 6277. Over halvparten
skreiv seg fra Troms fylke, med 30,4 % på Senja og 23,5 % på Tromsø
fogderi. Vestlandet hefta for 18,2 %, Helgeland for 16,6 %, Vesterålen
for 7,1 %, mens bare 1,8 % kom fra Lofoten og Salten.

I Tromsø fogderi hadde Kahrs 59 skyldmenn, derav 13 med kreditt over
20 daler. De fleste hadde levert varer så seint som i 1761-62, men
noen hadde avslutta samhandelen tidligere, de eldste tilbake i 1737.
Dette var altså 25 år gammel gjeld, som uten tvil var lite verd. Bosted
er ikke oppført, men vi kjenner igjen en rekke lokale folk, bl.a. fra
Kvitnes, Bakkeby, Skogsfjord, Nordeidet, Vannstua, Karlsøy, Jegervatn
og Nord-Grunnfjord. Blant de største debitorer finner vi Henning
Jørgensen Falk i Grunnfjordbotn med 159 daler, Morten Mortensen
Hegelund på Jegervatn med 90 daler, Morten Hansen Hegelund på
Jegervatn med 30 daler.

Den aller største debitor hos Kahrs i det heile, var skipper Alexander
Gamst i Nord-Grunnfjord, med heile 546 daler i gjeld. Det utgjorde 37
% av all kreditt i Tromsø fogderi, og 8,7 % av alle utestående
fordringer Kahrs hadde. Alexander Gamst har altså vært en svært
betydningsfull kunde. Da han døde i 1785, hadde han fortsatt en stor
Bergensgjeld, nå på 1004 daler, i hovedsak til Chr. Ameln.

Gjeld eller kreditt stod naturligvis i forhold til størrelsen av
omsetninga eller leveransene. Den kjenner vi ikke hos Gamst, men fra
bo-oppgjøret til skipper Daniel Hveding på Hansnes har vi full
oversikt over hans egne skipninger i åra 1755-56 til sine
Bergenskjøpmenn.

I 1755 sendte Hveding med si jekt og med naboen Lars Hegelund si jekt
til Gerhard Greve 862 våg tørrfisk, derav 82 våg sei og 57 våg lange.
29 våg av dette var utskott eller våt fisk. Dessuten gikk det 13
tynner tran, 12 tynner spekktran, og av februksvarer: 28 bukkeskinn,
22 mark gammelost (5 kg), 3 våg talg og ca 42 kilo smør. Rundfisken
stod i daler per våg, råskjæren litt over, og heile ladninga var
verd 637 daler.

I retur fikk Hveding 110 daler kontant, og varer for 540 daler. Fra
før stod han til rest med 384 daler. Nå aukte altså hans kreditt med
13 daler, til 397 daler. Det var ingen stor gjeld i forhold til
omsetninga, og heller ikke i forhold til aktiva i boet.

Varene bestod av 102 tynner mel og korn, 6 tynner malt, 3 tynner salt,
7 tynner brennevin, 1 kiste skruvtobakk, 1 tynne erter, 1 våg hamp, 1
pund humle, 1 våg sirup, 1 tynne kalk, tomtynner, mjød, flaskefor,
klede etc., altså i hovedsak matvarer.

Året etter gikk 449 våg tørrfisk, 14 tynner tran, 1 våg talg, 31
bukkeskinn og 50 kilo smør til verdi 383 daler, foruten 4 grener.
Tilbake fikk han 3 tynner brennevin, 2 tynne kavring, 3 tynner
kringle, 210 alen bremerlerret, 124 alen boltelerret, boy og kirsi, alt
til verdi 72 daler. Til rest i mellomregninga med Greve stod da bare
79 daler. Men dette året kom og varer fra Christofer Rogge for 41
daler, bl.a. 173 alen kattun, vadmel, lerrethuer, og småkvanta av
hvetemel, plommer, rosiner, korinter, risengryn, ingefær, pepper, anis,
allehånde, safran, kanelbark, muskat, timian og nellik. Dette siste var
nok beregna for husets eget behov, mens en stor del av det øvrige vel
har gått videre til Hvedings lokale kunder.

I disse mellomregningene lærer vi adskillig også om det lokale
produksjonsliv og forbruksvanene, i tillegg til det vi får vite om
handel og kredittforhold.

Vi skal også se på samhandelen mellom Hildebrand Harmens og noen av
hans lokale avskipere i Karlsøy. Vi starter med skipper Abraham
Lockert på Kvitnes, der vi har oversikt over handelen for åra 1761- 65.
Kontoen starta med en gammel kreditt på 187 daler. rlige leveranser
fra Harmens til Kvitnes starta med 1638 daler for å synke etterhvert til
201 daler i 1765, med årlige gjennomsnitt på 849 daler. Fra Kvitnes
mottok Harmens varer i takt med det som gikk nordover, i gjennomsnitt
887 daler per år. Kreditten varierte, og var i gjennomsnitt bare 299
daler, for å bli sletta i 1765. Det betyr at kreditten var en rein
driftskreditt, og ikke uttrykk for egentlig gjeld. Kontoen blei
avslutta slik: Ist diese Rechnug hiermit Richtig , d.v.s. denne
regning er hermed riktig. Da Lockert døde i 1771, hadde han gjeld på
bare 186 daler hos Claus Døscher i Bergen, etterat 809 daler til
Harmens var oppgjort direkte i varer.
 

En annen av Harmens sine kunder finner vi vest i Helgøy. Det var Sven
Olsen på Rebbenes, en beskjeden fiskerbonde av samisk opphav. Han
starta samhandelen i 1757, og handla hvert år i 30 år, til han døde i
1788. Da var han bosatt i Sør-Grøttøy, etter etpar år i Sør- Grunnfjord
(1768-69).

Stort sett gikk varene med Grunnfjordjekta, men enkelte år sendte han
med jektene fra Bensjord, Vannstua eller Kvitnes. Det var gjerne
beskjedne kvanta som gikk. Til Harmens sendte Sven Olsen årlig varer
fra 2 til 52 dalers verd, med gjennomsnitt på 22. Fra Harmens mottok
Sven Olsen varer som stort sett lå litt i overkant av det han leverte,
slik at gjelden eller kreditten på disse 30 år steig fra intet til 55
daler. I 9 av disse år stod gjelden i ro eller blei redusert litt. I
gjennomsnitt steig gjelden med 1,8 daler per år, egentlig ingen stor
sum. Dette utgjorde 8 % av omsetninga.

Da Sven Olsen døde, blei gjelden på 55 daler overført på sønnene med
bemerkninga: dieser Debet ist angefuhrt auf seiner beide Søhner, ist
also hiermit Richtig . Fra skiftet ser vi imidlertid at boets aktiva
blei omgjort i penger ved auksjon, og at bare 33 av de 55 daler blei
sendt til Bergen i 1791, nå til Elias Kron, som tydeligvis hadde
overtatt fordringa. Hans 2 sønner, Ole og Villum, begge bosat på
Grøttøy, blei altså også samhandlere med Harmens, Ole alt fra 1784 og
Villum fra 1789. Vi kan ellers se at Svens bror Helge på Rebbenes
handla med Harmens i tida 1761-70, så her var heile slekta med.

Fra åra 1792-93 har vi i forbindelse med ei ny avgift fortegnelse over
alle mottakere av last med Karlsøyjektene. Desverre veit vi ikke hvem
som var avskipere. Slik oppgavene er gitt, ser det ut til at hver
avskiper har fått sine parti spesifisert, selv om det var fleire
avskipere som sendte varer til samme mottaker.

Kvitnesjekta gikk 2 turer i 1792, ellers gikk jektene en tur årlig.
Dette blei ialt 7 skipninger, med 3140 våg tørrfisk i gjennomsnitt. På
første tur i 1792 førte Kvitnesjekta last for 13 mottakere, noe som
trulig tilsvarer like mange avskipere. 7 av partia var mellom 12 og 21
våg, og må avspeile fiskerbøndenes direkte skipninger. De 6 øvrige
parti var fra 78 våg og opptil 924 våg, og er trulig fra avskipere som
både sendte egen og andres produksjon, d.v.s. utredere og
handelsmenn. De største mottakere var Joh. C. Harmens (924 våg). Chr.
Røieking (568 våg). Mowinckel (280 våg) og Hans Hinrich Harmentz (248
våg). Noe lignende ser vi med Hansnesjekta på vårturen. Her var 17
mottakere, og 6 tok i mot parti mellem 4 og 56 våg. Forøvrig var
partia mellom 79 og 863 våg. De største mottakere var Friderich Meyer
(863 våg), Johan C. Krøpelin (658 våg) og Johan Ernst Mowinkel (420
våg).

Til høststevnet førte Kvitnesjekta tørrfisk til 21 mottakere, og her
mottok J.C. Harmens to parti på 806 og 310 våg. Samtidig førte
Grunnfjordjekta last til 28 mottakere, og også her var en mottaker
oppført med 2 parti. Det var blanding av små og store parti, fra 5 til
404 våg. Et lignende bilde gav de samme 3 jektene året etter, da
samtlige seilte til høststevnet.

Den største mottaker i Bergen disse 2 år var Johan C. Harmens, som
mottok 3904 våg fordelt over 6 partier med samtlige 3 jekter. Faktisk
mottok han over ei halv jektelast fra Karlsøy hver år. Ellers kom
Mowinkel, Frederik Meyer, Chr. Røieking, Wilhelm Bunge, Joh. C.
Krøpelin og og Jacob Erpecom høgt opp på lista. I alt finner vi 45
mottakerfirmaer i Bergen i 1792-93, så det var svært mange som hadde
interesser i samhandelen med Karlsøy.

Hvis vi lar skipninger under 100 våg være uttrykk for avskipning fra
de enkelte fiskerbønder, inkludert produksjon fra drenger,
halvlotteskarer etc, blir dette 78 partier, med et gjennomsnitt på 36
våg. For partier over 100 våg antar vi tilsvarende at dette er uttrykk
for profesjonell utredning og oppkjøp gjennom handel. Dette utgjør da
56 parti, med 340 våg i gjennomsnitt. Heile 87 % av lasta bestod da av
handelsvarer, bare 13 % av direkte skipning fra fiskerbøndene, hvis
våre tall er riktige. Dette får da stå som uttrykk for forholda heilt i
slutten av århundret.
 
 

Jektefarta

Selv om bygdefarjektene som institusjon eksisterte fra i hvertfall
siste del av 1600-tallet, var det 1700-tallet som skulle bli deres
klassiske tid hos oss. Dette skyldes nok også at vi nå etterhvert får
bedre kildedekning, slik at vi i større detalj kan følge deres
virksomhet. Men det skulle også bli deres siste tid hos oss. I takt med
framvoksteren av Tromsø by blei jektefarta avvikla kort tid etter
århundreskiftet.

Embedsmannsjekter eller private jekter eksisterte ikke hos oss etter
fogd Ribers død i 1695. Det er imidlertid mulig at viselagmann Lange
på Helgeland, som i begynnelsen av 1700-tallet dreiv noe utror og
handel på Karlsøya, kan ha hatt egen jekt. De lokale borgerjektene
avslutta sin virksomhet hos oss ca 1725, bortsett fra at litt last fra
Karlsøy gikk med utenbygds borgerjekter fra Trondheim heilt fram mot
slutten av århundret.

Det var de lokale bygdefarjektene som stod for hovedmengden av
varetransporten på 1700-tallet, og alle jektene seilte på Bergen. De
var eid av private redere, jekteskipperne, som etter avtale var
pliktige til å sørge for lasterom for almuens varer. I tillegg frakta
de last for egen regning og for handelsmenn og utredere uten egen
jekt. Vanligvis var det tale om 3-4 jekter.

Bygdefarinstitusjonen var regulert i ei forordning av 1739, i form av
de såkalte Jekteartikler , men tydeligvis var dette bare ei
stadfesting av eldre sedvaner.

Å drive jektefar var tydeligvis ei forholdsvis innbringende forretning.
Det gav faste, årlige inntekter, om ikke fisket i enkelte år slo
fullstendig feil. Men skipperen var selvassurandør både for fartøy og
egen last, så et havari kunne lett føre til ruin.

Det kan være vanskelig å vurdere hvor mye last skipperen frakta for
egen regning, og hvor mye han fikk betalt for. P.g.a. skatteforholda
forsøkte jekteeierne generelt å bagatellisere sine egne skipninger. I
1720 heitte det at ingen jekteeiere brukte jektene til egen nytte, men
almuens beste . De nødes derfor til at formå seg kreditt uti Bergen at
tilkjøpe seg sådanne jekter som de til bygdefar for samtlige almue på
et hvert sted kan være beholden med, såfremt landets innbyggere ikke
skal lide mangel for levnetsopphold . Dette høres jo som rein
veldedighet!

Hvor mye en jektetur kunne innbringe eieren, har vi oppgaver over fra
Hansnes i 1757. Hvedings jekt seilte da fullasta til siste stevne, og
nettoen var 47 daler, etter at mannskapshyra var fratrukket
fraktinntektene. I tillegg kan vi si at hans egen omfattende last
seilte gratis . Hvis vi for ei fullaste jekt på 3100 våg beregna ei
frakt på 8 skilling per våg, skulle dette utgjøre brutto inntekter på
258 daler. Med 12 føringskarer a 8 daler, skulle nettoen blei 162
daler. Ei jekt som kosta 800-1000 daler nybygd,ville da kunne
nedbetales på 5-6 år. Deretter kunne skipperen seile gratis i 15 år,
forutsatt at uhell og havari ikke inntraff. I tillegg kom naturligvis
vedlikeholdet.

På samtlige jekteleier var det Figenschou-og Hegelundslekter eller
inngifta folk som regjerte, og det var ofte tett slekt- og svogerskap
mellom jekteskipperne. De fleste skippere dreiv og utredning og
handel, og det var stor velstand hos de fleste. Det var altså
skipperklassen som utgjorde den lokale økonomiske og sosiale overklasse
i Karlsøy.

At jekta var et livsviktig ledd i nordnorsk økonomi, ser vi ikke minst
når noe gikk galt og forsyningene svikta, som ved forlis eller dyrtid
i Bergen eller uår på havet. I 1728 hører vi om jektenes mislige
reise til Bergen siste år, noe som bl.a. gav seg utslag i at et
ekteskap i Helgøy måtte utsettes et år eller to. Vi hører at i 1741
måtte de fleste la jektene stå heime p.g.a. manglende tørrfisklast. Vi
hører om havari på havet, som da jekter fra Lyngen og Skjerøy forliste
i 1790-91 eller jekta blei utsatt for stormkast når den stod oppsatt på
land. Særlig hadde Bensjordjekta en trasig periode i 1780-åra, da den
3 ganger måtte overvintre underveis, slik at matvarene ikke kom nord om
høsten. Bl.a. måtte jekta en gang losse varene i Trondheim, fordi det
var blitt for seint å rekke Bergen det året. Det ser også ut til at 2
av Karlsøyjektene måtte overvintre sør i leia vinteren 1795-96.
 

Jekteleiene

Kvitnes

Jekteleiet her var etablert ca 1690, og jektefarta gikk uavbrutt
utover heile 1700-tallet, under Figenschouslektas ledelse. Fram til
1735 styrte grunnleggeren, Jeremias, så sønnen Hans (1751- 56), og
dennes sønn Jeremias II (1785-94). Innimellom styrte deres enker og
enkenes nye ektefeller, først Abraham Lockert (1759-68) og Peter H.
Holst (1797-1808). Både Hans og Jeremias II drukna i ung alder under
arbeid med jektene, og deres enker overlevde også sine nye ektefeller.
Dermed blei enkene viktig for slektskontinuiteten på stedet. Og det
blei altså mange enkeperioder: først Jeremias I si tredje kone
Margrethe Pedersdatter (1735-51), så Hans og Abraham si enke Rebekka
Hegelund (1756-58 og 1770-84), deretter Jeremias II og Peder Holst si
enke Anna Rebekka Hegelund (1794-97 og 1808-18). 1818 var siste året
Kvitnesjekta la ut på tur til Bergen.

I visse perioder var Vannvåg bygsla som underbruk under Kvitnes. I
tida 1732-45 ser det ut til at Jeremias I sin sønn Peder satt her, men
fra 1742-43 var han også etablert i Nord-Grunnfjord, og hadde felles
jekt med Kvitnes. Fram til 1789 lå Vannvåg under Kvitnes, men så
etablerte Abraham Lockert sin sønn Hans F Lockert seg her med handel og
hus. I Kvitnestida var bare jektenaust nemnt her (i 1756 og 1771), men
i enkelte perioder var stedet også bebodd av husmenn. I 1771 var både
tendringen (lillejekta) og alt tauverket til storjekta lagra i
Vannvåg.

Jektestøer finnes rester av både på Kvitnes og i Vannvåg. Trulig var
Kvitnes brukt til vinteroppsett, mens Vannvåg blei brukt til
sommerhamn.

I 1756 nemnes styrmann Petter Hågensen på Bårset, 1756-59 styrmann
Alexander Gamst fra Lyngen, i 1793-97 og 1801 Henrik Mikalsen Hegelund.
 

Elvevoll (Hansnes)

Jekteleiet blei etablert i 1660-åra, og eksisterte sammenhengende fram
til 1801-03, under Hegelundenes ledelse. Fra ca 1700 satt Hans
Hegelunds enke Ingeborg her, i jektesameie med Christen Knudsen på
Nordeidet, som døde i 1702. Ca 1712-14 overtok Ingeborgs sønn Hans II,
som visstnok delvis var bosatt på Skattøra. I 1729 kom broren Søren
med, og dreiv til 1759. Det framgår at halve jekta ca 1756 var eid av
Kvitnes. I tida 1759-1801 var Lars Hegelund jekteskipper, og han blei
den siste. I 1802-03 nemnes også Lars si jekt, men den var da seilt av
andre.

Fra 1733-57 var her to bygdefarjekter. Vesterålingen Daniel Hansen
Hveding gifta seg da med Hans si enke, og dreiv bygdefar parallelt med
Søren Hegelund. Denne jekta var både brøstfallen og useilbar da Daniel
døde i 1756, og blei da nedlagt.

Lars Hegelund var og med og finansierte Jøvikjekta, som han eide
halvdelen av i tida 1780-1799. Da blei halvdelen skjøta over til
Jørgen Brose Kragh for 370 daler.

Jekteoppsettet på Hansnes var etter tradisjonen på Bratreinan , en
bakkeskrent like sør for fergeleiet. Ellers var naturligvis
Nordgårdsbukta mellom Hansnes og Skattøra ei utmerka jektehamn. Den
var i tidligere tider kjent som Skipvik, tydeligvis ei eldgammel
skipshamn.

Ellers er her nemnt en og annen styrmann, som Jon Olsen Hvalberg
1770-78.
 

Nord-Grunnfjord

Jekteleiet var grunnlagt under Hegelundene ca 1672. I 1702 hadde Søren
Hegelund jekta i sameie med sønnen Morten på Bakkeby. Siste året vi
hører om jekt var i 1708. I 1711 var jekteleiet her tydeligvis
nedlagt, og heller ikke på Bakkeby fantes da jekt.

Det blei nå et brudd i jektetrafikken til ca 1743, da Peder Figenschou
fra Kvitnes gifta seg inn her, og tok halve jekta med seg. Peder dreiv
da jektefart sammen med broren Hans på Kvitnes, til de begge drukna i
1756 i Vannvåg.

Egen jekt i Nord-Grunnfjord kom det først med Lyngsværingen Alexander
Gamst fra 1761, da han gifta seg med Peders enke Trine. Jektefarta
fortsatte nå fram til innpå 1800-tallet, til 1784 under Alexander,
deretter under hans svigersønn, Dyrøyværingen Rasmus Trane. Han blei
siste skipper her. I 1819 gikk jekta her sin siste tur.

I motsetning til Kvitnes og Hansnes, var Grunnfjord altslå meir
ustabil som jekteleie, og hadde si glanstid først fra 1760-åra.

Jekteoppsettet har vært ute ved hovedgården ytterst i fjorden, mens
jektehamna trulig har vært i Hamna , inne i fjordbotnen.

Styrmann var Jens Thommesen ca 1799-1800, seinere førte Ole Thommesen
ofte jekta fram til 1806.
 

Rødgammen

I 1707 blei borgerjekta her omgjort til bygdefarjekt, noe som kan ha
hatt sammenheng med at Grunnfjordjekta på denne tida gikk ut, og det
blei behov for et nytt jekteleie i Helgøy. Her satt da Jan Wormhus som
skipper fram til 1729. Jekta blei da for dens udyktighet sønderhuggen
, og Jan satt selv i så stor gjeld at han ikke makta å skaffe ny.
Helgøy sogn blei nå i en 30-års periode uten egen bygdefarjekt.

Under gjestgiver Andor Horst kom på nytt jektefart i gang fra
Rødgammen i 1807 og fram til Andor flytta vekk 1811, men det er tvil
om dette egentlig var ei bygdefarjekt eller ei privat
gjestgiverjekt.

På Rødgammen finner vi fortsatt den gamle jektestøa, midt inne i
bukta, og god liggeplass for jekta var det mellom holmene like utenfor
bebyggelsen.
 

Bakkeby-Jegervatn

I tida ca 1700-1708 hadde Morten Hegelund jekt sammen med faren i
Nord-Grunnfjord, men da opphørte jekta å seile.

I 1720 eller litt før hadde Morten rådd seg til ny jekt, og denne var i
drift like til 1734, den siste tida under enkas ledelse. Styrmann var
ei tid Axel Rambø.

I 1735 var bygdefarjekta gått over til Jegervatn, der Mortens
svigersønn Morten Hansen (Horsens) fra Stakkvik var skipper. I 1742
opphørte jektefarta, og i 1744 var jekta forlengst oppråtna, opphugd
og oppbrent. I 1763 stod fortsatt den gamle jektevengen på land.
Seinere kom ikke jekt her.

I 1762 var det nemnt at Morten Hansen og Morten Mortensen på Jegervatn
hadde kjøpt jekt ilag, men det framgår at de egentlig bare var
parthavere i Jøvikjekta.

Fra ca 1778 var jektestyrmann Hermann Norum gift med enka på Jegervatn.
Det er sannsynlig at han var styrmann på Jøvikjekta, og hadde arva
eierinteresser i den. Seinere ser vi at han hadde eierinteresser i
Kjosjekta. I 1803 solgte han halvdelen i Else Christiane til Hans P.
Figenschou i Kjosen, som var den egentlige skipper eller reder. I 1800
kom Hermann med jekta Taalmodighed fra Bergen, etter å ha seilt
Kjosjekta sørover om våren.

Vannstua

På en måte var det Vannstua som videreførte jektetradisjonene fra
Bakkeby. Morten Hegelunds sønn Søren blei gift 1730 med ei av
prestedøtrene her. Han dreiv rettnok ikke selv jektefart, men døde
allerede i 1734, og rakk såvidt å arve en part i farens jekt på Bakkeby
etter skiftet i 1733.

I 1771 etablerte sønnen Michael Hegelund (Mikkel) jekteleie på
Vannstua, etter at han var kommet noe opp i alder, og dreiv jekta til
1793. Dette var ei lita jekt, men Mikkel hadde vansker med å skaffe
last, trulig p.g.a. nærheta til Kvitnes. Enkelte år måtte han gå med
halv last, i 1779 fikk han ingen last. I 1791 lasta Mikkel inn heile
1200 våg tørrfisk synden for Tromsø . Da han døde i 1795, eide han ei
stor komse. Den har trulig gitt namn til Komsøra.

De siste år mens Mikkel hadde jekt, var det sønnen Søren i Oldervik som
førte jekta. Han fortsatte seinere som skipper på egen jekt. I 1777
var Søren Mogensen fra Berg ved Tromsø styrmann, da skipperen selv var
for svaksynt til å føre jekta.
 

Utenbygds jekter

Liksom våre jekter tok last fra andre distrikt, kom også jekter
utenfra og tok last i Karlsøy og Helgøy.

Det er mulig Tromsøjekta tok noe last fra Helgøy tidlig i århundret.
Den var delvis drevet av prestene i Tromsø, og virka fram til 1741. Da
gikk bygdefaret over til Bensjord, som tidvis også tok litt last fra
Helgøy.

Fra 1760-åra dreiv godseierne på Karnes noe jektefart, og tok stundom
last fra Karlsøy, som Hysing. I 1762-63 kom jekta i Jøvik, og i
slutten av 1790-åra jekta i Kjosen, som begge tok last fra
Lenangsfolk. Da Oldervik blei jekteleie fra 1793, tok den noe last fra
Karlsøy, især etter at våre egne jekter hadde opphørt å fare til
Bergen.
 
 

Bygdefarsystemet

Begrepet bygdefar var fast etablert på slutten av 1600- tallet og
går igjen stadig utover 1700-tallet. Et bygdefar var egentlig et fast
avgrense geografisk område, der skipperen hadde plikt til å skaffe
nødvendig tonnasje eller fraktrom til de varer som skulle til og fra
Bergen, mens fiskerbøndene var pliktig til å sende sine varer med den
jekta de tilhørte. Fraktsatser og andre forhold var regulert av sedvane,
og nedtegna i Jekteartiklene fra 1739, jektefartas grunnlov .

Befrakterne, fiskerbøndene, måtte selv frakte varene til og fra
skipperleiet. De måtte og delta i opp- og utsetting av jekta, som
alltid stod på land om vinteren. Slikt arbeid krevde mye folk og
omfattende organisasjon, og var ei stor sosial begivenhet i bygda vår
og høst. Da skulle det skjenkes rikelig med brennevin av skipperen,
både morgen og aften. I Jøvik regna Andor Jørgensen i 1776 at det gikk
med 1 tynne brennevin i året til dette formål, altså 50 liter ved hver
operasjon. Om hundre mann møtte opp, blei det altså likevel en halv
liter på hver!

For dem som bodde langt unna jekteleiet, var vareføring og jektesetting
en belastende oppgave. Da noen Helgøyværinger i 1762 nekta å sende
lenger med Kvitnesjekta, tydeligvis fordi Grunnfjordjekta nå kom i
gang, tilbydde Lockert å laste inn i Langsund. De skulle og slippe
jektesettinga, uten at de likevel fant seg tilfreds med dette.

I praksis ser det ut til at det var adskillig uklarhet omkring
bygdefargrensene. De avskipere som sogna til ett bygdefar, kunne godt
bo spredt innimellom avskiperne til andre bygdefar. Dette kunne og
skifte fra år til år. Dette ser vi klart over en oppgave fra 1761 over
bygdefaret på Kvitnes (se kart). Et bygdefar blir da hos oss et antall
eller en krets faste av avskipere, som hørte til et jekteleie, og som
fulgte med når det kom nye innehavere av skipperleiet.

Uklarheta om bygdefarkretsen har tydeligvis noe sammenheng med at ikke
alla jektene gikk 2 turer årlig, som ellers synes å ha vært det
vanlige i landsdelen. De fleste jekter seilte bare til hovedstevnet om
høsten, noen seilte til begge stevner, og noen bare til vårstevnet.
Dette kunne variere meget fra år til anna. Dette førte til endel
samarbeid mellom skipperne om hva slags last jektene skulle ta til de
ulike turene, og gjorde vel sitt til å utviske grensene. Det kunne og
føre til konflikter.

En slik avtale var f.eks. inngått 1775-76 mellom Hamnesjekta og
Straumsfjordjekta i Skjervøy, slik at de seilte til hvert sitt stevne,
med last for de samme avskipere. Når vi kjenner til dette, er det
naturligvis fordi skipperne blei uforlikt og saka hamna i retten. I
grenseområda mellom jektefardistrikta var uklarheta tydeligvis større
enn ellers. I ytre Kvalsund ser vi at lasta fra Sandvær, Melvik og
Skarsfjord stundom gikk med Bensjordjekta, stundom med
Grunnfjordjekta.

Problem kunne også oppstå når ei jekt var full-lasta, kanskje fordi
skipperen selv hadde så stor føring , eller jekta var i ustand. Da
måtte skipperen gjøre avtaler med andre jekteeiere. Noen ganger sendte
han avgårde en tendring i tillegg til jekta. Et anna problem var det
når jektene ikke fikk last nok. Her stod våre jekter i ei særstilling
sammen med Nord-Tromsjektene, ved at de kunne komplettere med last
lenger sør i leia. Dette blei ofte gjort, i hvertfall fra 1789, når vi
får tollklarering både i Tromsø og Bergen. Det dreide seg både om
fiskevarer og jordbruksvarer. Dette betyr at vi ikke kan bruke
tolloppgavene fra Bergen fra tida forut for 1789 som uttrykk for
lokalproduksjonen i Karlsøy. Noe av lasta som blei innklarert i Bergen
kan da ha vært kompletteringslast, uten at vi kan se dette ut fra
tollpapirene. At det virkelig var tilfellet, kan vi se av andre,
tilfeldige kilder.

Bare i få tilfeller kan vi se hvor slik last blei inntatt. I 1784 tok
både Grunnfjord- og Hansnesjekta last for skipper Trane på Dyrøy, far
til Grunnfjordskipperen. I 1783 hadde Grunnfjordjekta med Senjalast
til Bergen, i 1786 last fra Skånland. I 1793 lasta Vannstujekta i
Vesterålen og i 1797 ser vi at Hansnesjekta hadde med last fra Sortland,
noe som viser at jektene også kunne nytte Risøyrenna. Også
Oldervikjekta tok last i Vesterålen eller Lofoten en gang.

Konfliktene mellom skipper og avskiper eller mellom de ulike skipperne
blei gjerne tatt opp på tinget til avgjørelse, og vi får da ofte godt
innsyn i bygdefarsystemet. Sakene kunne da gjelde ulovlig bortreise
fra sin skipper , som var Jeremias Figenschou på Kvitnes sin anklage
mot Jens Jensen i Vikan i 1708, eller det gjaldt en avskiper som i 1742
unndro seg arbeid på Hansnesjekta. Det kunne og være klage fra almuen
over seilingshyra eller strid om føringslønn for varer til Bergen, som
i 1711. Andre tvister gjaldt varer (fisk og tran) som ulovlig blei
tatt fra jektene i Bergen.

Ca 1760 ser det ut til at den lokale jektefarta kom inn i ei krise i
forbindelse med etablering av etpar nye jekteleier. Det dukka da opp
en rekke konflikter som gjaldt forholdet mellom de ulike
bygdefarjektene og mellom skipperne og almuen.

Jekteleiet i Nord-Grunnfjord blei nå re-etablert, etter en lengere
ødeperiode, og endel Helgøyværinger ville sende si last med den nye
jekta. Det gjaldt bl.a. folk fra Vannereid og Steikervik, som hadde
brukt å sende med Hansnesjekta, og folk fra Rødgammen, Nordskar og
Torsvåg, som seilte med Kvitnesjekta.

Både Lars Hegelund og Abraham Lockert protesterte ved å dra folk for
retten, og hevda at de som bygdefarskippere hadde en særrett eller
privilegium til den lasta som kom fra visse gårder i deres distrikt.
De innstevna blei da også dømt til å skipe med sin gamle skipper, og
skriftlige kontrakter kom nå istand mellom Lockert og endel befraktere.

I 1762 kom så Jøvikjekta inn, med Morten Hansen og sønnen Morten
Mortensen på Jegervatn som medeiere. Denne jekta kom da i konkurranse
med Hansnesjekta, som hadde endel befraktere i Ullsfjord, og Andor
Jørgensen og 2 avskipere blei året etter stevna av Lars Hegelund.
Andor erklærte nå at han i framtida ikke ville ta noe last fra Lars
Hegelund, og ville neste stevne sende like mye fisk med Lars si jekt,
som de to men hadde skipa med Jøvikjekta det året.

I 1771 dukka enda ei ny jekt opp, på Vannstua, med Michel Hegelund som
skipper, tross han selv i 1762 som avskiper hadde inngått kontrakt med
Lockert på Kvitnes. Hans begrunnelse for å starte på egne vegne var at
Kvitnes ikke kunne skaffe fraktrom til første stevne, noe han meinte
han trengte. Tvisten blei løyst ved at Mikkel godtok å skipe med
Kvitnesjekta for siste stevne, og hvis han trengte fraktrom til første
stevne, skulle madam Lockert skaffe dette ved å befrakte hans egen
jekt framfor andre. I virkeligheta seilte han avgårde til midtstevne
eller sommerstevnet. Selv om Mikkels jekt var lita, ser det likevel ut
til at han hadde problem med å skaffe last. Han kom og i konflikt med
Bensjordjekta, ved å ta last fra Tromsøregionen, men måtte også oppgi
dette (i 1777). Tilsist måtte han avvikle heile jektefarta.

Noe generelt krav om formell kontrakt synes ikke å ha eksistert. I ei
rettsak i 1775 blei det likevel slått fast med basis i Jekteartiklene
at der eksisterte faste bygdefarkretser, og at de gårdene som hørte
hit, var juridisk forplikta til å skipe med denne jekta.
Bygdefarnæringa blei altså oppfatta som ei priviligert næring, noe vi
også ser ved at Kvitnesjekta i 1772 blei omtalt som priviligert
bygdefar . I 1785 ser vi at Rasmus Trane av amtet blei beskikka eller
innsatt som ny bygdefarskipper i Nord- Grunnfjord etter Alexander Gamst.

Den siste konflikten kom i 1801- 02, da Kjosjekta, som var eid av
Hermann Norum på Jegervatn og svogeren Hans Peder Figenschou i Kjosen,
tok last fra Jegervatn, til fortrengsel for Hansnesjekta. Det hjalp da
lite at Lars Hegelund påberopte seg bygdefarretten og Jekteartiklene
av 1739. Jektefartas grunnlov var nå av liten verdi, og Lars måtte gi
opp jektefarta like etter. Det er tydelig at heile systemet var i
oppløsning.
 
 

Jektene

Thom'søn skreiv i 1769 at jektene vanligvis ikke blei bygd større
enn på 24 alens kjøl som de største, noe som tilsvarte 6000 våg fisk
og noe tynnegods (tran). Slike jekter trengte 12 manns besetning. Var
de mindre, kunne de klare seg med inntil 7-8 mann. De aller minste
jektene, tendringene, blei sjelden brukt i Bergensfarta, men vi har noen
eksempler på at de blei sendt til Bergen i tillegg til den vanlige
jekta, når det var for mye last.

Fra tollmaterialet og de lokale skifter kan vi finne endel opplysninger
om størrelse, lasteevne, alder, etc.

Jektene var altså åpne fraktefartøy, med tverr akterende, stor
breidde, og til seilas førte de et stort råsegl, med toppsegl. De var
tydeligvis hos oss vanligvis bygd i fogderiet av lokal furu. I 1751
blei Maursundjekta imidlertid bygd i Salten. Det tyder på at sjøsamene
var jektebyggere, slik vi har opplysninger om andre steder, som i
Beiarn ca 1690. I en oppgave fra 1803 synes imidlertid å framgå at
Grunnfjord- og Kvitnesjekta var bygd heime i Karlsøy, mens nyjekta til
Lars Hegelund var bygd i Salten. Det kan bety at materialene blei henta
i fjorden og frakta ut til jekteleiet.

Fra skifta har vi omtale av 7 lokale jekter i tida 1733-85. På Bakkeby
fantes i 1733 ei 10 år gammel jekt. Sammen med master, segl, anker,
pumpe, lasteflaker og skipsbåt var den verdsatt til 300 daler.

På Hansnes var Søren Hegelunds 2 år gamle jekt i 1756 satt i 480
dalers verdi, mens Daniel Hvedings 14 år gamle jekt året etter var
verd 300 daler. I 1771 eide Lars Hegelund ei jekt på 18 år til verdi
350 daler, tydeligvis samme jekta som Søren eide i 1756.

Kvitnesjekta var i 1756 11 år gammel og verdsatt til 600 daler. Her
får vi også utstyret godt spesifisert: master, rå, flaker, forsegl, 4
bonetter, 4 ankre, 4 ankertau, 4 landtau, 2 ruber , 4 trosser, drag,
mastetau, løper, skipbåt m.m. I 1771 var jekta på Kvitnes så gammel at
den bare var brukelig til opphugging. Med utstyr var verdien 250 daler.
Fra andre kilder veit vi at den da var 14 år, og ikke hadde vært i
Bergen de siste 2 år.

I Nord-Grunnfjord fantes i 1785 ei 2 år gammel jekt, med 19 alen lang
kjøl. Den var litt beskadiga på den eine sida, men likevel verdsatt
til 800 daler. Det lå altså store økonomiske verdier i ei ny jekt,
også før lasta kom inn.

Verdien av jektene avhang av størrelse og alder, og varierte altså fra
250-300 daler til 800. Gjennomsnittsverdi blei da 483 daler, og alder
var 10 år, for de 5 vi har oppgitt alder. Den eldste var
Hansnesjekta i 1771 med 18 år. Den var blitt 22 år i 1776, og Lars
Hegelund fikk da tingattest for at han trengte ny. Også Maursundjekta
trengte utskifting i 1776, da den var 25 år. Dette synes da å være
maksimumsalderen for ei vanlig jekt. I 1781 var også Kvitnes- og
Grunnfjordjektene moden for utskifting. Det var altså alderen meir enn
forlis som felte dem.

Fra tollbøkene i Bergen og Tromsø har vi god oversikt over alder og
størrelse for jektene i Karlsøy i tida 1751-1819, ialt 17-18 jekter,
foruten noen tendringer som tilfeldigvis var i bruk. I etpar tilfeller
ser vi at jektene var innkjøpt brukt. I 1762 blei det kjøpt ei jekt til
Kvitnes på 5 år, og i 1771 ei jekt på 8 år. Forøvrig synes jektene å ha
vært anskaffa som nybygg. Utrangerte jekter synes å ha vært fra 10-12
til 20-25 år, med et gjennomsnitt på 15 år. Den eldste jekta var
Hansnesjekta, som i 1801 gikk sin siste Bergenstur, 25 år gammel. I
etpar andre tilfeller blei jektene 20-21 år.

Vi har tidligere sett at jektene i begynnelsen av århundret bare var 8
lest i gjennomsnitt. I 1731-33 var Hvedings jekt på bare 5 lester,
Bakkebyjekta på 7, Kvitnesjekta på 9 og Hansnesjekta på 10 lester.
Dette gir et gjennomsnitt på bare 7 lest. I tida 1751- 54 var de 3
jektene som eksisterte hver på bare 5 lester. Dette er det minste vi
veit om av jektestørrelse, men vi veit ikke om disse endringene var
reelle. De kan også skyldes endring i lestemålet eller måten å måle
jektene.
 

Fra ca 1755 begynte imidlertid størrelsen å auke, og lå gjerne på
10-15 lester, stundom meir, med en klar stigende tendens mot slutten
av århundret. I 1800 var således Kvitnesjekta 22 lest, Hansnesjekta
18 lest, og Grunnfjordjekta på 30, eller 23 i gjennomsnitt. Den
minste jekta var Vannstujekta på bare 7 lester og Rødgamjekta på 11.

Mot slutten av århundret får vi også rede på jektenamna. I 1778 kom
Den norske løve av Hansnes, erstatta av Løven i 1802. På Kvitnes kom
Pelicanen i 1783, og namnet blei beholdt på nyjekta i 1802. I 1796 kom
Jomfru Trane i Grunnfjord, utskifta med Lykkens Weninde i 1812.
Andor Horst si jekt på Rødgammen i 1807 var kalt Christiana , etter
kona.

På etpar av de siste jektene har vi bevart målebrev, så vi kan se
nærmere enkeltheter ved skroget. Jomfru Trane på 30 lester var
således 71 fot 5 tommer mellom stevnene, med bredde på 31 fot, og
største dybde 8 fot 4 tommer. Pelicanen på 23 lest var i 1802 69
fot lang og 27 fot 8 tommer brei, med dybde på 7 fot 8 tommer. Mens
Jomfru Trane var tyngst atte, hadde Pelicanen sin største dybde
foran.

Ettersom jektene var åpne fartøy, måtte lasta dekkes med treflak og
presenninger. Når rommet var fullt, blei det lagt flaker over,
beretter tradisjonen om Kvitnesjekta, og så blei det stabla meir gods
oppå flakene. Det hendte at det måtte settes opptil 10-12 settbord på
hver side fra rekka og opp, for å få plass til alt. Det var derfor lett
å få sjøskade på lasta. Ved lossing blei slik våt og skada tørrfisk,
bankesop, solgt og banksoppengene delt mellom mannskapet.

Akterut var vengen, et oppbygg for skipper og styrmann, og med plass
for finere last. Mannskapet holdt til i et såkalt haufat , som var et
rom inne i selve farmen eller lasta. Vi veit ikke nærmere hvordan
dette var oppbygd. Ifølge tradisjonen hadde Kvitnesjekta et hus for
håsetene framme i jekta.

Atte på roret stod en menneskefigur av tre, rormannen , som var
betrakta som en lykkeskapning. Forøvrig var jekta befolka av småfolk
med røde topphuer, og det var et godt tegn, når de viste seg, heitte
det.
 
 

Mannskapet

Disse var kalt håseter eller føringsmenn, og blei betalt for turen
av skipperens fraktinntekter. Ca 1711 nemnes 5-6 daler i hyre for en
Bergenstur, i 1760 oppgitt til 9 daler, trulig på egen kost.

Hver føringsmann hadde da ansvaret for et visst kvantum av lasta, som
tilsvarte 140 våg tørrfisk. Dette var kalt en manns føring , og var
et fast mål som kunne brukes til å uttrykke et tørrfiskkvantum
generelt. I Nordskar blei manns føring i 1730 oppgitt til 70 våg.
140 våg var da tydeligvis det kvantum som en håsete erfaringsmessig var
i stand til å ta hand om ved innlasting, lossing og ved forhandling i
Bergen på vegne av avskiperen.

Hvordan dette foregikk, har vi opplysninger om fra 1840. Opplysningene
gjelder Anders Torsteinsen i Breivik, som i yngre dager reiste som
håsete på Grunnfjordjekta. Anders var kjent for redelighet og
nøyaktighet, og alle i Helgøy ville derfor ha han til å forestå sine
innkjøp i Bergen. Tilslutt kunne han ikke klare å huske alle oppdrag,
og bestemte seg til å lære å skrive til neste jektetur, så han kunne
skrive ned alle oppdrag. Dette skal ha skjedd ca 1790, da Anders var
ca 30 år.

Håsetene kunne være både lauskarer og gifte menn, men vel helst nokså
unge folk. Mange konflikter kunne da oppstå, når ikke alt gikk som
forutsatt av oppdragsgiver, f.eks. når de var betrudd penger til å
gjøre innkjøp for. Det gjaldt f.eks. da en håsete på Bensjordjekta i
1757 hadde under sin føring og tilsyn ei kiste tobakk til Morten
Hegelund. I 1759 sendte en mann fra Ullsfjord ei halvtynne tran med en
håsete på Hansnesjekta, men fikk ikke avregning fra sin kjøpmann i
Bergen. I 1762 kom ei halv tynne tran fra Engvik bort med
Grunnfjordjekta, uten at føringsmannen kunne gjøre rede for det. En
annen gang fikk en avskiper for lite kontant i retur for det han hadde
sendt med Grunnfjordjekta i 1763, og føringsmannen blei gjort
ansvarlig for avregninga, som det tydeligvis var svindla med. I 1781
fikk ei kvinne i Nord-Lenangen ei kiste med varer fra Bergen, med
bl.a. tobakk, gryn, sukker og the, og det blei stjålet av innholdet på
veien fra jekteleiet til Lenangen. Det framgår at kista var låst, og
at nøkkelen var forsegla og i håsetens varetekt. I 1798 hadde en
føringsmann mista ei tynne brennevin med Kvitnesjekta, og en annen
føringsmann mottok 12 daler fra kjøpmannen i Bergen uten at de blei
avlevert til rette mottaker, Peder Andersen på Nordeidet.

Det var altså mye plikter og ansvar forbundet med å være føringskar. De
skulle naturligvis også delta i selve seilasen. Vanligvis var det
skipperen som hyrte mannskapet, men andre avskipere som hadde særlig
stor last, kunne hyre egen føringsmann og betale lønna.

I en fortegnelse fra 1803 er det oppgitt at Hansnesjekta hadde 9
håseter, Kvitnesjekta 8-9 og Grunnfjordjekta 9-10, ialt 26-28 mann,
ved sia av skipsledelsen. I 1807 var det oppgitt 10-11 mann både på
Kvitnes- og Grunnfjordjekta, og 7 mann på Andor Horsts jekt fra
Rødgammen. Det betyr at ca 30 mann trengtes til å drive den lokale
jekteflåte hvert år. Ifølge tradisjonen var det stilt visse krav til
håsetene, som skulle kunne bære et anker, fallen , på 200 kilo for å
bli godtatt.
 
 

Bergensturen

Jekteturene blei viktige deler av årets innhold for mange
Karlsøyværinger på 1700-tallet. Selv om det generelt bare var tale om
en tur årlig,blei det mange Karlsøyværinger som gjennom åra fikk
stifte bekjentskap med Bergen by, og den lange kyststripa fra Karlsøy
til Bergen. Dette var ei strekning på ca 140 mil, eller kanskje 150,
når vi tar hensyn til alle krokene på leia.

Fra åra 1731 og 1733 er det bevart tollbøker fra Bergen, og vi får nå
for første gang opplysninger om i alt 9 anløp der disse 2 år av de 4
Karlsøyjektene: fra Kvitnes, fra Bakkeby, og de 2 fra Hansnes.
Kvitnesjekta gikk 2 turer i 1731 og Bakkebyjekta gikk 2 turer i 1733.
Hvedings jekt på Hansnes gikk vårtur i 1733, forøvrig var det tale om
høstturer og bare en tur årlig.

Sammenhengende tollbøker fra Bergen er bevart fra 1751, og vi får nå
full oversikt over alle jekteturene dit fram til 1819, da den siste
jekteturen fra Karlsøy fant sted. I 1789 begynte jektene å klarere ved
passering av tollbua i Tromsø, og vi får nå opplysning om hvor lang tid
sørturen tok. Fra 1796, da tollbøkene er bevart, får vi også opplysning
om nordturen.

I alt blei det i løpet av de 50 år 1751-1800 utført 174 turer fra
Karlsøy til Bergen, eller 3,5 jekteturer per år. Hansnesjekta
(Hegelundjekta) var den mest stødige jekta, med en tur hvert år. Fram
til 1757 gikk også Hvedings jekt. Det var alltid tale om høsttur. I
1766 gikk to jekter, ei stor og ei lita, trulig en tendring med
kompletteringslast.

Kvitnesjekta gikk alle år, unntatt 4. I 1760, 1762 og 1782 gikk også
her 2 jekter samtidig, ei stor og ei lita jekt. I 1751 og 1758 gikk
jekta både vårtur og høsttur, eller var det bare tale om en årlig
høsttur.

I 1761 gjenopptok Grunnfjordjekta Bergensfarta, og gikk nå hvert år
fram til århundreskiftet. Vanligvis var det tale om en tur årlig,
høstturen, men i 8 år i tida 1783-1800 gikk jekta 2 årlige turer. I
etpar år gikk jekta bare en vårtur, og tre år gikk jekta i juni/juli
til et sommerstevne.

Den mest avvikende praksis hadde Vannstujekta, som seilte ca 20 turer
i tida 1771-93. Bortsett fra etpar høstturer og noen få vårturer, gikk
den til midtstevnet i juni-juli. Dette har sammenheng med at den var i
en konkurransesituasjon med de andre Karlsøyjektene, især Kvitnes.

Oppholdet i Bergen kunne variere endel. Det korteste opphold hadde
Kvitnesjekta høsten 1731 og Rødgamjekta i 1811 med 5 dager. Det
lengste opphold hadde Hansnesjekta i 1789 og Grunnfjordjekta i 1814
med 23 dager. Gjennomsnittet for tida 1731-1819 var 14,6 dager, for
198 turer som vi har tall for.

Fra 1790 har vi oppgave over lengden på sørturen, og fra 1796 over
nordturen. Den korteste reise, 10 dager fra Tromsø til Bergen hadde
Hansnesjekta i 1797 og Kvitnesjekta i 1803. Korteste nordtur var på 11
dager. Etter tradisjonen skal Kvitnesjekta i 1810 ha gjort nordturen
unna på 7 dager, men dette lar seg ikke bekrefte i tollmaterialet, da
det dette året ikke finnes innklarering i Tromsø på nordtur. De
lengste turene var 50 dager på sørtur i 1798 av Kvitnesjekta, og 52
dager med Horst i 1810. Lengste nordtur var 62 dager i 1800 med
Grunnfjordjekta. Ikke å undres over at folkefantasien gjorde en viss
mann ansvarlig for farta på rekordturene! Gjennomsnittet for alle
turene vi har oppgave for, var 30,6 dager på sørtur (65 turer) og 32,8
dager på nordtur (40 turer).

Det betyr at en gjennomsnittlig Bergenstur, medregna oppholdet der,
tok 78 dager, d.v.s. 2 måned. Hvis vi regner med 10 mann per jekt,
betyr det at det på de femti år 1751-1800 gikk med 365 årsverk til
Bergensfarta. De lengste turene vi kjenner, var Kvitnesjekta sin
høsttur i 1804 med 117 dager, d.v.s tredjeparten av et år. I 1800 brukte
Grunnfjordjekta 113 dager på høstturen. Generelt ser det ut til at
Hansnesjekta gjorde hurtigere turer enn både Kvitnes- og
Grunnfjordjekta. Særlig ser det ut til at Kvitnesjekta har hatt mye
motvind på nordturen.

Til vårstevnet måtte jektene ta laus i slutten av april, med 21/4 som
tidligste kjente start (i 1800 med Grunnfjordjekta). Til høststevnet
var det avreise i andre halvdel av juli, med 4/7 som det tidligste
kjente (i 1807 med Grunnfjordjekta), og 19/8 som den seineste avgang
(for Kvitnesjekta i 1803). Oppholdet i Bergen falt da i slutten av mai
eller tidlig i juni for vårstevnet, og til vanlig i august for
høststevnet. Stundom falt avgang i Bergen inn i september, og det
kunne ta tid før jekta kom heim. Den seineste ankomst til Tromsø vi
kjenner, var da Kvitnesjekta kom 9/11 1803. I 1795 kan det til og med
se ut til at Hansnes- og Kvitnesjekta ikke rakk heim om høsten, men
måtte overvintre ett eller anna sted lenger sør på kysten. De synes
begge i alle fall å ha innklarert i Tromsø 12/4 1796.

Mesteparten av jektefarta falt altså i den lyse årstid, og det ser
ikke ut til at jektene i denne periode kom ut for særlig med havari.
De opplysninger om drukninger vi har, skjedde ved innlasting heime
eller under oppholdet i Bergen. Mange av jektene oppnådde høg alder, og
endte med å bli opphugd heime i støa.

Leia har for det meste gått innenskjærs, med synskontakt i land der
det var mulig. Til usiktbart vær kunne kompass brukes. Trulig var det
alt nå bygd enkelte varder i leia til hjelp med navigeringa, men
ellers var det nøye kjennskap til landskap og botnforhold som var
forutsetninga for en velberga tur, ved sia av kjennskap til vindforhold
og segling.

Fra Kvitnes er bevart en såkalt Jakobsstav , som var et velkjent
navigasjonsinstrument til å måle solhøgda. Den kan ha vært brukt under
seilas over de store havstykker, eller hvis skipperen blei frista til
å føre jekta utenskjærs i godvær.

Såfremt det lot seg gjøre, forsøkte Karlsøyjektene både på sørtur og
nordtur å holde følge, noe som kunne ha både sosiale og
sikkerhetsmessige årsaker. Ikke sjelden ankom de Bergen samtidig,
eller reiste derfra samtidig. Ettersom de alle var avhengig av den
samme vind, blei det gjerne slik at mange jekter samla seg langs leia
og ankom eller avreiste puljevis. Særlig ser det ut til at ankomsten
skjedde samla. I 1776 ankom 91 jekter Bergen fordelt over 3 dager om
høsten (13-15/8), mens 110 jekter seilte fordelt over 10 dager
(27/8-5/9). I 1790 ankom 11 jekter 13/8, den 17/8 ankom 12, og den
18/8 ankom 37, deriblant Kvitnes- og Grunnfjordjekta. Dagen derpå kom
bare ei jekt inn.

I 1795 ser vi at Hansnesjekta hadde anløpt Kristiansund og lossa litt
jordbruksvarer der. I 1751 forekom det ekstraordinære at Kvitnesjekta
hadde 3 Bergensturer, noe som ellers ikke er kjent i materialet, en
vårtur og to høstturer. Avgang nr 2 var 21/8 og ny innkomst var 3/9,
altså etter 13 dager. Dette kan ikke ha noen annen forklaring enn at
jekta har latt seg leie til en ekstratur ett eller anna sted på
kysten, en tur som bare har tatt 6-7 dager hver vei. På denne turen
førte jekta vanlig last av kornvarer og fiskevarer, kanskje til og fra
et skipperleie på Helgeland.
 
 

Lasta

Vi har tidligere sett at Karlsøyjektene i begynnelsen av 1700-
tallet årlig frakta ialt ca 5800 våg tørrfisk, 66 tynner tran og 4
tynne talg til Bergen, og at hver jekt tok 1400-1600 våg tørrfisk.

Fra 1731 og 1733 har vi på ny endel oppgaver, men tørrfisken er her
uspesifisert. Av tran blei det i 1731 frakta 106 tynner og i 1733 88
tynner, det gikk i 1731 2 tynner smør, 4 tynne talg, 14 våg rav og
rekling og 100 stykker flyndre. I 1733 gikk 1 tynne smør, 5 tynne
talg, 18 våg rav og rekling, 2 tynner rogn, 12 tynner sild og 3 anker
salt laks. Vi kan ikke vite om alt dette var Karlsøylast. Ut fra
seinere oppgaver er det trulig at noe var innlasta lenger sør i leia,
især det som her er oppgitt av flyndre, rav og rekling, sild og laks.

Den neste opgave vi har, er fra 1751-52. Av tran gikk det 204 tynner
(1751). Av smør, talg, ost, sild, rav og rekling, flyndre, laks,
multer og kjøtt, gikk det nå såpass mye, at det er utenkelig at
Karlsøybøndene skulle ha produsert alt som er oppgitt. Mesteparten av
dette må være lasta inn i Nordlandsleia.

Fra 1768 får vi bukkeskinn og reinskinn spesifisert i lasta, fra 1770
også fjær. Dette var varer som det tydeligvis kom mye av fra Karlsøy,
selv om vi ikke kan utelukke at noe av det var innlasta lenger sør. I
1768 gikk det 37 reinskinn og 530 bukkeskinn, i 1770 gikk det 10 våg
fjær med Karlsøyjektene til Bergen. I 1782 gikk 14 tynner rogn, i 1783
11 våg reinhorn og i 1788 4 våg ull.

Det er 1789 som er første året vi får oppgitt hva som var lasta inn
etter klarering i Tromsø, og alle 3 jektene hadde med slik last.
Kvitnesjekta hadde og med noe varer (fiskevarer og bukkeskinn) fra den
nye byen i Finnmark, Hammerfest. Vi kan nå gå ut fra at det jektene
forøvrig hadde med av last til Bergen, var Karlsøyprodukt, selv om vi
ikke heilt kan utelukke at noe last blei inntatt i Tromsø eller omegn.
Vi får nå dessuten spesifisert tørrfisken.

I 1789 hadde de 3 Karlsøyjektene med av last heimefra følgende: 9.400
våg tørrfisk (foruten noe uspesifisert tørrfisk på Grunnfjordjektas
vårtur, men trulig av mindre omfang), 461 tynner tran, 855 bukkeskinn,
7 våg fjær, 113 våg talg, 1 pund røykt kjøtt, våg gammelsost, 15
reinskinn, og noe smør (2 våg, 1 fjerding og 24 pund ). Dette gir da
inntrykk av et variert og blomstrende næringsliv i Karlsøy, selv om vi
må regne med at noe av lasta kan være produsert i Ullsfjord og Lyngen.

I 1790-åra nemnes også noe rogn, rav og rekling, flyndre, fåreskinn,
kobbeskinn, saltkjøtt og kalveskinn, foruten de varer vi alt har
oppgitt fra 1789. Særlig ser det ut til at rogn blei en viktigere
vare, og i 1799 gikk det 35 tynner rogn med Grunnfjordjekta.
 

Fra 1792-93 har vi spesielle oppgaver over tørrfisklasta i forbindelse
med ei avgift. I 1792 gikk det 12.437 våg tørrfisk på de 3 jektene
(fordelt på 4 turer) mens kvantumet i 1793 var 9.542 våg på 3 turer.
Hvis vi regner 9.500 våg som et normaltall, var dette 3.800 (67 %) meir
enn i begynnelsen av århundret.

Når det gjelder importvarene, er det ingen grunn til å tru at noe blei
lossa i leia, slik at alt som blei lasta inn i Bergen gikk til
Karlsøy. De varer som er spesifisert i 1731 og 1733 var da rugkorn,
malt, rugmel, kornmel (byggmel), kornbrennevin, salt, bremerlerret, og
tobakk. I 1733 gikk det tilsammen på jektene 24 tynner malt (til
ølbrygging), 560 tynner melvarer, 14 tynner og 16 anker brennevin, 22
tynner salt (spansk og fransk), 400 alen lerret og 10 kister tobakk.

Fra 1749 har vi ei opplysning på tinget om hva Karlsøyjektene frakta
heim. Det blei nå årlig heimført ca 500 tynner mel og umalt gods
(korn), foruten malt og salt. Hver av de 2 Hansnesjektene tok da heim 6
lester mel (72 tynner) foruten umalt gods. Seinere ser det ut til at
disse kvanta aukte, og i 1767 var varemengden 28 tynner kornbrennevin,
54 tynner malt, 772 tynner mel, 96 tynner korn, 63 tynner salt. I 1787
har vi og oppgitt 24 tynner brød.

I 1790 bestod lasta av 60 tynner brød, 246 tynner korn (bygg, rug og
havre), 66 tynner malt, 360 tynner mel, 6 tynner erter, 117 tynner
salt og 108 tynner kornbrennevin. I tillegg til brennevinet, kom endel
finere drikkevarer i form av vin, mjød, Flensburgerakevitt, destillert
akevitt og fransk brennevin, ialt 12 anker.

Vi får nå også spesifisert den øvrige lasta, og ser at av speserier
(krydder) gikk det varer til en verdi av 1000 daler, og av krambuvarer
verdi for 2600 daler. Dette bestod da av en rekke finere
forbrukssaker, som vi kan se av ei toll-liste fra 1789, bl.a. humle,
kaffebønner, sukker, kandissukker, sirup, raffinade (toppsukker),
kringler, risengryn, rom, madeira, pepperkaker, eddik, muskatvin,
hvetemel, diverse tøyvarer (sars, kirsi, buffelboy, kattun,
kniplinger, kallemank, klede, forklær, huer, duker, lommeduker, bånd,
tørklær, damask, atlask, olmerduk) og forøvrig varer som snøre,
angler, hamp, klaverduk, lerret, blad- og skruvtobakk, kalk, bord,
bly, krutt, hagel, gryter , slipesteiner, apotekvarer, tallerkener,
murstein, kakkelomner, kaffekanner, piper, spiker, papir, fingerbøl,
kammer, kniver, speil, knapper, synåler og mangt anna av nyttig og
unyttig.

Vi ser altså at alkoholinntaket ikke kan ha vært lite, og det kom mye
tobakk. I 1798-99 er det nemnt (40-42 våg 740-777 kg). Men trulig
begynte nå kaffen å erstatte noe av brennevinet. I 1800 kom 15 våg
kaffe (277 kg). Dette året kom og 6 tynner kringle, 40 tynner brød og
12 våg sukker (222 kg). Andre varer nå var 16 jerngryter (i 1798), 19
våg jern (1798), 10 baksteheller (i 1799, trulig brødjern ) og 9
likkister (i 1800).

En ny vare som nå begynte å komme nordover, var pelsverk. I 1772 førte
jektene revskinn til Bergen, og i 1777 oterskinn. I 1789 kom 1
oterskinn og 28 revskinn den motsatte vei, fra Bergen til Karlsøy, og
seinere kom stadig meir. I 1796 kom således 33 oterskinn og 2
revskinn. Dette var uttrykk for den nye handelsvei som var åpna, fra
Karlsøy og østover, til Kvitsjøen.
 
 

Fra knape til gjestgiver

Der eksisterte som vi har sett en blomstrende lokalhandel på
1600-tallet, og det skjedde ingen endring i dette utover 1700- tallet.
Denne handelen var særlig knytt til jektefarta, selv om det tidvis
fantes jekteskippere som dreiv lite handel, liksom det eksisterte
lokalhandlere utenfor skippernes rekker.

Det er ikke så lett ut fra kildene å holde rede på lokalhandelen eller
å se hva den egentlig bestod i. Handel i vår forstand, d.v.s. salg av
varer mot kontant, var det trulig lite av. Noe handel har skjedd ved
reint varebytte, redehandel . Den meste handelen har trulig vært knytt
til utredning og kreditt til næringsutøvelse, altså til sesongfiskeria.
Om Daniel Hveding på Hansnes heitte det i 1757 at den salige mann
brukte endel handling (handel), og hadde skyldmenn som han årlig
utreda med deres fornødenhet . Det er heller ikke klart når utredninga
var begresna til eget hushold, som egne drenger, sønner og inderster,
eller til en større krets av sjølvfiskere. De fleste jekteskippere har
tydeligvis utreda både egne drenger og endel sjølvfiskere.

Noe meir profesjonalisering har tydeligvis skjedd i løpet av
århundret. Da kom meir spesialiserte hus til handel og lager i form av
butikker, buer og skjåer, der blei holdt større lager av forbruksvarer
over vinteren, og der kom meir penger i omløp. Reint byråkratisk
skjedde meir regulering av handelen, kombinert med skattelegging.
Generelt kan vi derfor tale om en overgang fra en upriviligert bonde-
eller knapehandel til en priviligert gjestgiverhandel. Knape var
samtidas betegnelse på en velstående bondehandler eller handelsskipper.

Den formelle basis for denne knapehandelen var ikke alltid klar, men
det var i allefall en tålt handel. Ved en ekstraskatt i 1711 blei da
også lokalhandlerne skattelagt særskilt. Den første formelle
godkjenning kom i 1737, med innføring av en egen handelsskatt. Fra
dette tidspunkt får vi bedre oversikt over lokalhandelen. Delvis fordi
handelen var upriviligert, delvis p.g.a. skattene, blei det imidlertid
ofte gjort forsøk på å redusere betydninga av lokalhandelen, især
jekteskippernes handel.

Ca 1711 var det således ingen måte på jammer blant skipperne over deres
ringe kår. Jeremias Figenschou på Kvitnes hadde rettnok 3 drenger, men
det var til sitt bondearbeid, thi jeg som en annen fattig skattebonde
har ei noen næring og bruk, uten allene at jeg holder et bygdefar --
, altså jekt. Hans Hegelund på Hansnes var med sine 2 drenger en
fattig bonde, der ingen annen næring har uten det Gud vil gi meg av
sjøen -- i sin armod glømte han også jekta! Jan Wormhus på Rødgammen
var uti stor gjeld, og rett nu ingen kreditt har til livs opphold mer
. Dette var nå ikke så langt fra sannheta, og han kunne også legge
fram regnskap som viste at skylda var større enn hans eiendeler. Det
samme kunne forøvrig Hans Hegelund.

Da handelsskatten kom i 1737, var det tale om deres lille bondehandel
som en hver kan ha at hjelpe sin fattige neste med til deres livs
opphold og fiskeries bruk . Især var handelen begrunna med at det var
nødvendig å skaffe varer når borgerne var borte eller ikke ville yte
kreditt, så den ene må stå den anden bi . I 1739 hører vi at
bondehandlerne gjennom sin kreditt selv måtte sette seg i stor gjeld
i Bergen, så de selv må lide og miste deres kreditt derover . I
1741-42 hadde imidlertid jekteskipperne tydeligvis grunn til de klager
som blei framført, ettersom fisket slo så feil at fleire jekter måtte
stå heime p.g.a. manglende last. De måtte nå hjelpe den nødtvugne
bonde til livs opphold, uten noen fortjeneste, heitte det.

I 1749 hadde imidlertid pipa fått en annen, og kanskje riktigere låt,
da det gjaldt å bagatellisere borgerhandelen. Nå forsynte
jekteskipperne på Kvitnes, Hansnes, Jegervatn og Nord-Grunnfjord
størstedelen av den almue som var for fattig til å oppnå kreditt i
Bergen. Det skipperne førte heim av kornvarer, blei utborga til
innbyggerne, som også blei forsynt med kontanter til skatter og
landskyld. 2 av de 4-5 jekteskipperne hadde således ytt 190 daler
tilsammen til dette formål, og de øvrige noe lignende.

Nå var det heller ikke alle som tjente særlig på handelen, især tidlig
i århundret. Hans Horsens i Stakkvik døde ca 1720 som en fattig mann,
og vi ser ingen spor av handel. Et tingvitne i 1721 oppgav at han
hadde vært en fattig bondemann i slett tilstand. Ved skiftet var
gjelden på 500 daler, mens aktiva var 100 daler. Også i Rødgammen gikk
det ut med handelen på den tid jektefarta opphørte, ca 1729. Da Jan
Wormhus døde i Kjosen i 1748, var boet fallitt, med aktiva på bare 29
daler og gjeld på 90.

Da handelsskatten kom i 1737, var her 10 lokalhandlere, og fleire av
dem var utvilsomt gamle. Av disse var det 4 som også dreiv jektebruk
(Kvitnes, Jegervatn, 2 på Hansnes), og dem skal vi omtale seinere. De
6 reine bondehandlere var Morten Mortensen Hegelund på Bakkeby (til
1741), Hans Hansen Grå i Langsund (til 1738), Jens Olsen på Bakkeby (til
1739, seinere på røy), Henning Falk i Grunnfjordbotn (til 1740),
Tosten Christensen Hegelund i Skogsfjord (1738), og Jørgen Jørgensen på
Helgøy (til 1740).

Også i Tromsøområdet satt endel reine bondehandlere, de nærmeste på
Skulgammen og Snarby. Inne i fjordene satt ingen norske bondehandlere,
men på Kileng i Storfjord blei Mikkel Kven skattlagt for sin handel,
dels med kontakter til Bergen, dels til Torneå. Denne handelen blei
seinere fortsatt av sønnen Nils på Hatteng. Tidlig i 1740-åra begynte
de første norske bondehandlere å etablere seg i Lyngen. Det var i
første rekke de to brør Gamst, Torben i Djupvik og Knut på røy.

Det kan se ut til at denne bondehandelen ikke var særlig omfattende.
Jens Olsen på Bakkeby blei således i 1740 skattlagt som selvfosterkar.
Anders Olsen på Finnland (Kvaløysletta) blei skattlagt fordi han utreda
etpar skyldmenn, og dette kan vel gjelde fleire. Mikkel Kvens handel
hadde mest bestått uti våte varer , og noe av det samme gjaldt
handelen på Helgøy i 1740.

Det ser og ut til at alle reine bondehandlerne avvikla nettopp omkring
ca 1740-42, noe som utvilsomt har sammenheng med de slette tider .
Dette gjaldt både Bakkeby, Langsund, Grunnfjordbotn, Helgøy og
Skogsfjord. Tildels stoppa handelen fordi kreditten i Bergen tok
slutt. I 1743 kom Anders Jonsen på Vannereid med for ett år, men i 1744
var det bare de 4 jekteskippere som blei skattlagt som bondehandlere.

Seinere var det få bondehandlere som kom til, men fleire av dem
utvikla seg til jekteskippere. En av de viktigste nye var Andor
Jørgensen fra Reinsvoll, bror av Jørgen på Helgøy. I 1743 var han
skattlagt som peppersvenn , i 1745 med handel på Selnes, og fra 1746
dreiv han handel i Jøvik i Kjosen, den aller første handel i Ullsfjord.
Han betalte imidlertid regulær handelsskatt først fra 1755. Ca 1763
starta han jektefart, og gikk dermed over i jekteskippernes rekker. I
1787 hadde han kunder bl.a. på Bakkeby, Selnes og i Langsund. Hans
etterfølger og svigersønn Jørgen Brose Kragh, som i 1770-åra var dreng
på Hansnes, overtok handelen i 1781, og fortsatte jektefarta.

På Jegervatn dreiv Morten Hansen Hegelund handel i tida 1755- 63, på
Helgøy handla Elias Figenschou i tida 1774-83. I Vannvåg dreiv Hans
Figenschou Lockert handel 1790-96, etterfulgt etpar år av Nikolai
Kolderup, tidligere konstituert sorenskriver. På Vannstua utvikla det
seg en omfattende handel i tida 1772-96 med Mikkel Sørensen Hegelund,
som også var jekteskipper fra 1775. Hans sønn begynte handel i
Oldervik i 1791, og i Kjosen begynte Hans Peder Figenschou handel i
1792. Begge disse steder blei også jekteleier.

Det var altså jekteskipperne som bar den egentlige handel. Kvitnesfolka
dreiv jektefart og handel ut heile århundret. På Hansnes var det
jektefart heile århundret, og handel blei drevet mesteparten av tida.
Avbrudd var der noen år ca 1750, i tida 1760-70 og fra 1797, ifølge
skattelistene. I Nord-Grunnfjord var det noe mindre regularitet. Etter
skipper Peder Figenschous død i 1756, dreiv enka bare handel etpar år
omkring 1760, mens hennes nye ektemann Alexander Gamst dreiv både
jektefart og handel. I tida 1773-94 blei det et opphold i handelen,
mens jektefarta blei drevet ut århundret. De nye handelssteder som
etterhvert blei skipperleier, Jøvik, Vannstua, Oldervik og Kjosen,
dreiv både handel og jektefart ut århundret, unntatt Vannstua som
opphørte med jekta i 1793 og med handelen i 1796.

Stort sett er det de samme bondehandlere og skippere vi møter i seinere
del av 1700-tallet, da det blei aktuelt å opprette gjestgiverier.
Det var fra 1763 myndighetene bestemte seg for å satse på
gjestgiverne som den nye priviligerte handelsgruppa. Det skjedde ved
at gjestgiverne ved sia av kroholdet også skulle få lov å føre
handelsvarer som klær, redskap, tobakk etc. Hos oss betydde dette at
de gamle bondehandlere og skippere nå gikk over til også å fungere
som kroverter. Brennevinssalg hadde de imidlertid også drevet
tidligere, så forskjellen lå vel mest i rett til utskjenkning.
Dessuten hadde gjestgiverne plikt til å ta imot reisende, noe som
trulig ikke skjedde ofte.

Hensikten med gjestgiverprivilegene var ikke bare å regulere
lokalhandelen og brennevinssalget, men også å skaffe meir penger i
statskassen. Avgiftene blei derfor satt kraftig opp i forhold til den
gamle handels- og skipperskatt fra 1737, som tilsammen var 4 daler,
eller 2 daler for dem som bare dreiv handel eller jektebruk.

Trulig var dette en av grunnene til at det gikk seint før noen i
tinglaga søkte gjestgiverprivilegium. Den første blei proprietær
Andreas Røst på Karnes i 1776, etterfulgt av Jørgen Brose Kragh i
Jøvik i 1781. Utover i 1780-90-åra kom så de fleste andre handelsfolk
og skippere etter: Kvitnes i 1785, Lyngseidet i 1789, Vannvåg i 1789,
Oldervik i 1790, Nord-Grunnfjord i 1794, Kjosen i 1796, røyholmen i
1798 og Vannstua i 1801.

At det nå blei vanskeligere å drive handel uten gjestgiverprivilegier,
fikk skipper Lars Hegelund på Hansnes erfare. I 1798 fikk han valget
mellom å søke bevilling eller avholde seg fra all handel. Han valgte
da å bare drive jektefart, ettersom han nå var blitt for gammel til å
starte med noe nytt, som han selv sa.

Ved inngangen til 1800-tallet var altså bondehandlernes eller knapenes
saga ute, og bare gjestgivere fantes, de fleste av dem også
jekteskippere.

De nye avgiftene var ikke bare høgere enn de gamle, men de viste også
en stigende tendens. Røst på Karnes betalte i 1776 5 daler. Kvitnes
starta med 6 daler, som ved seinere fornyelser steig til 8 og 16
daler. Nord-Grunnfjord betalte 8 daler, seinere meir. Disse summene
omfatta da også skipperskatt.

Gjestgiverne var bl.a. forplikta til å føre levnetsmidler, og dette
blei det tydeligvis ført noe oppsyn med. I 1796 blei det opplyst på
tinget at gjestgiverne i Jøvik og Vannvåg ikke var tilstrekkelig
forsynt med matvarer og andre nødvendige ting, hvorover hele almuen
måtte klage , som det heitte. Samtidig klaga folk i Nord-Lenangen over
at de ikke kunne få mel på Kvitnes, selv mot bytte i en kurant
handelsvare som tran. Dette var oppfatta som brudd på privilegiene.
 
 

Forretningsdrift

Til å belyse dette, har vi de bevarte skifter. Fra første halvdel av
århundret har vi et omfattende skifte fra Bakkeby fra 1733, i tillegg
til skifta fra tida før 1720, som vi benytta i forrige periode. Fra
andre halvdel har vi et fyldig materiale, især fra åra 1756-57, da alle
de 3 store jekteskipperne døde nokså samtidig (Kvitnes,
Nord-Grunnfjord, Hansnes). Fra 1771 har vi igjen skifter fra Kvitnes og
Hansnes, og fra 1785 også fra Nord- Grunnfjord. Fra Vannstua finnes et
godt skifte fra 1796.

I tillegg har vi skifter fra endel mindre handelsmenn og utredere,
foruten at almuesskifta også gir opplysninger om kredittforholda.

Når det gjelder handelsbygninger, finner vi et krambuhus på Bakkeby i
1733, ellers ikke noe som kan knyttes direkte til handelsfunksjoner.
Men de fleste stedene hadde et rikt utvalg av buer og skjåer knytt
til lagring, som buer, fiskeskjåer, naust og stabbur. I Nord-Grunnfjord
fantes både melbu og brennevinsbu, mens eksportvarene i 1785 var lagra i
sjøbua . Fleire av stedene hadde egne buer til markedshandelen på
Skibotn. Brygger (pakkhus) er ikke nemnt, om ikke ei bryggebu på
Hansnes i 1742 har namn etter ei slik. På Rødgammen og Jegervatn har
vi stadnamna Bryggeskjæret og Bryggeberg, og på Bårset er funnet
stolperekker i fjæra, så noen brygger kan likevel ha eksistert.

I forhold til tidligere finnes meir kontanter utover 1700- tallet.
Bortsett fra Bakkeby i 1733, da kontantene kanskje var holdt utenfor
det rike boet, hadde de fleste seinere skifter pengebeholdninger. På
Kvitnes fantes 100 daler, på Hansnes 70 daler og i Nord-Grunnfjord 60
daler i 1756-57. I 1771 hadde Kvitnes 222 daler, mens Nord-Grunnfjord
hadde 127 daler i 1785. Den siste beholdninga var særlig interessant,
ved å inneholde både danske penger, preussiske (tyske) penger, svenske
penger og rubler. Vi får også omtale av de første pengetyveri, både
hos Gamst i Nord- Grunnfjord og hos Jørgen Jørgensen på Helgøy i
1750-åra.

Et interessant trekk er det også at tørrfisken blei erstatta med
pengeansettelser som regneenhet i det lokale bokholderi. Enda i 1733
var utgjelden på Bakkeby beregna i våg, mens skylda i boa etter 1750
er oppgitt i penger. I Helgøy ser vi at i 1747 var endel folk begynt å
yte penger til kirka, istedet for talglys og rorsperre. I 1739 var
derimot et snusstykke lagt i kirkeblokka som offer i naturalia, seinere
omsatt til 1 ort 8 skilling.

Når det gjelder varebeholdning på handelsstedene, varierte dette etter
tidspunkt for skiftet. Det er tydelig at eksportvarene hos mange blei
innsamla først om våren og sommeren, når jekta skulle laste, og at
importvarene for en stor del blei fordelt allerede om høsten. Mange
satt derfor ikke med særlig store vinterlager, men noe lagervarer for
utborging eller fritt salg utover vinter og vår har også eksistert.
Det dreide seg da om kjøpmannsvarer av lokal produksjon som tørrfisk,
tran, bukkeskinn, saltkjøtt etc. og krambuvarer , som mel, kolonial,
tøy, klær, stas etc.

I et høstbo, som på Kvitnes 14/9 1756, fantes nylig ankommet
Bergensgods for 517 daler. Av dette var 61 tynner mel og 4 tynner
brennevin for eget hushold, og av krambuvarer bl.a. 360 alen lerret og
andre tekstiler, 3 børser, 2 dusin fallkniver, 1 dusin andre kniver
(junger), 1 dusin huer, snøre, kale, 1 våg tobakk, 3 kister
skruvtobakk, 80 tynner mel, 8 tynner brennevin, 4 våg hamp, 30 alen
segelduk, 1 våg uhekla lin, 6 tynner salt m.m.

I et vinterbo, som på Vannstua i februar 1796, fantes fortsatt 54 alen
diverse tekstiler, 1 våg hamp, 1 våg tobakk, 2 tynner brennevin, 2
tynner salt og 1 tynne Bergenskringle, men intet av kornvarer. Av
eksportvarer fantes 360 våg tørrfisk, 8 tynner tran og 29 bukkeskinn.

I et vårbo på Hansnes i mai 1757 fantes 9 tynner tran, 31 bukkeskinn og
noe tørrfisk, og av importvarer fantes 14 tynner salt, 6 tynner bygg
og 2 våg hamp, foruten det huset selv trengte til siste jekta kom. Et
bo i Nord-Grunnfjord 21/5 1785 hadde 50 våg tørrfisk, foruten
geiteskinn, sauskinn og huder til verdi av 76 daler. Av krambuvarer
fantes tøy, tørklær, huer, lerret, ullband, kammer, sakser, bordkniver,
torskeangler, lineangler etc. for 25 daler, mens kjøpmann Hermann
Faster fordra 50 daler for leverte krambuvarer. Her kan det se ut til
at halve krambuvarebeholdninga var gått ut i løpet av høsten og
vinteren.

Også hos mindre handelsmenn og utredere kan vi finne noe lagervarer.
Hos Elias Figenschou på Helgøy fantes således i 1789-93 54 våg tørrfisk
og noe tobakk, seglduk etc. Om Andor Jørgensen i Jøvik blei det
opplyst i 1776 at han handla med fødevarer til trengende om
vinteren, bl.a. mel, som blei utsatt på borg , d.v.s. kreditert ut.

At de lokale handelsfolk også dreiv noe aktiv handel, har vi
opplysninger om fra 1758, da handelsmennene både fra Kvitnes og
Jegervatn solgte brennevin fra båt ved kirka på Lyngseidet, bl.a. mot
penger, bær og reinost.
 

Utredning og kreditt

Skiftematerialet gir oss et glimrende innsyn i de lokale
kredittforhold på 1700-tallet. Dette gjelder især de store
handelsskifta, der vi vanligvis får all utestående gjeld spesifisert.
Karakteren av inngjelden , som slike fordringer var kalt, ser vi klart
ved at en så stor andel var ansett som uviss. Kreditten var i første
rekke en investering i samhandel, og bare i en viss grad en måte å
plasere kapital på. Det var da heller ikke tale om renteinntekt.
Handelsmennenes bo forteller oss også hvordan de finansierte sin
virksomhet, d.v.s. ved kreditt fra Bergen, det som var kalt utgjeld .

Når fiskerbøndene døde, var det imidlertid ikke meir samhandel å
vente, og da gjaldt det å sikre seg det som var mulig i boet. Kanskje
blei dette gjort særlig med henblikk på å gjeldbinde enka og sønner
som skulle overta husholdet, og dermed få i stand fortsatt samhandel.
Hva slags ressurser de enkelte hushold disponerte, og hvordan dette var
finansiert, gir de enkelte fiskerbønders dødsbo oss godt innsyn i.

I det etterfølgende skal vi først ta for oss jekteskipperne, dernest de
mindre handelsmenn eller utredere, og til slutt almuen.
 
 

De store utredere

Det var jekteskipperne som generelt organiserte hovedmengden av den
økonomiske aktivitet, ikke bare gjennom selve fraktefarta, men også
gjennom handel og utredning. Deres dødsbo omfatta svære aktivaposter,
her var stor utestående kapital, og ikke så lite Bergensgjeld. I alt
har vi bevart 9 skipperbo fra århundret.

Det eldste skipperbo er etter Søren Christensen Hegelund i Nord-
Grunnfjord, en av de 3 Hegelundbrør fra gru nderperioden på 1600-
tallet. Han levde heilt til 1717, og boet bar nok noe preg av alderen.
Bl.a. var jektefarta avvikla. Men det var fortsatt et velstandsbo, med
rørlige aktiva på 388 daler. Hos 15 skyldmenn hadde Søren dessuten
tilgode ialt 1200 våg tørrfisk eller 600 daler, d.v.s. 40 daler per
mann. Skyldnerne var i hovedsak bosatt i Helgøy, og minst 6 var samer.
Da den største del derav (d.v.s. av gjelden) formedelst debitorenes
fattigdoms skyld kan blive uviss , blei det nå gjort store avslag i
gjelden. Sørens egen Bergensgjeld var 356 daler.

Det neste boet er etter sønnen Morten på Bakkeby i 1733. Han hadde et
svært rikt bo, med rørlig aktiva på 1516 daler, store utestående
fordringer, og omtrent ingen gjeld i Bergen. Hans 30 skyldmenn skyldte
1593 våg tørrfisk eller 797 daler i boet, fra 5 opptil 72 daler hver,
med gjennomsnitt på 26 daler. P.g.a. debitorenes slette tilstand
reduserte arvingene dette med ca 55 %, d.v.s. det blei ansett som mulig
å få inn bare 45 %. I dette boet slår den nye økonomiske basis,
fjordsamene, ut for fullt. Bare 5 skyldnere holdt til i de norske
områder, mens over 20 var å finne i Ullsfjord og Lyngen, og Morten har
vært fast utreder for de aller fleste. Bare en debitor hadde han arva
etter faren, nemlig en mann på Vannereid, som i 1717 fikk sin gjeld
nedskrevet fra 60 til 50 daler, og nå stod til rest med 36. Morten
hadde foruten jekt, 2 slagbåter og 5 fiskebåter, og i boet var ei
beholdning på 248 våg tørrfisk som var samla inn hos kundene.

Fra 1. halvdel av århundret mangler vi ett viktig skifte, nemlig etter
Kvitnesbonden Jeremias Figenschou, som skifta privat i 1735. Fra endel
bevarte enkeltskifter kan vi se at han hadde en rekke utredsmenn,
bl.a. i Lyngen, Lenangen og på Vanna. I 1719 hadde han tilgode 150
daler hos utrederen Jens Stabrun på Tønsnes. Jeremias har utvilsomt
etterlatt seg adskillig til sine barn, som alle gjorde seg sterkt
gjeldende i det økonomiske liv: Hans på Kvitnes, Peder i
Nord-Grunnfjord, Anna på Helgøy og Katarina på Rødgammen. Vi har bevart
skifter etter samtlige, eller deres ektefeller. Jeremias hadde ved sin
død også 2 barnebarn i Bergen, barn etter hans avdøde sønn Elias. Disse
veit vi fikk 222 daler i arv etter bestefaren på Kvitnes. Etter dette
bør nettoen i boet ha vært 888 daler, fordelt på 3 brorlotter og 2
søsterlotter. Rikdommen på Kvitnes er ellers grundig dokumentert
gjennom det kirkeinventar som Jeremias skjenkte, og ved alt sølvtøyet
som vi gjennom seinere skifter i familien kan se har eksistert på
Kvitnes i Jeremias si tid: kanner, krus, tomlinger, skeier, smørfat,
kruslokk etc., det eldste daterte til 1696.

Datra Katarina var gift med Jan Wormhus på Rødgammen, som dreiv
jektefart til 1729. Fra enkeltskifter og gjeldssaker kan vi se at han
har utreda endel folk i vestre Helgøy, men selv var han gjeldbunden
til Henrik Staaman i Bergen, gjennom en pantobligasjon i 1729 på 550
daler. Han flytta seinere til Kjosen, og da han døde i 1748, hadde han
ingen debitorer, og boet var fallitt. Om det var næringssorger som
gjorde ende på hans liv, veit vi ikke, men i raseri omkom (han) seg
selv med en strikke , heiter det i kirkeboka.

Fra 1756-57 er vi så heldig å ha samtidige skifter fra alle de 3 store
skipperleier: Kvitnes (Hans Figenschou), Hansnes (Daniel Hveding) og
Nord-Grunnfjord (Peder Figenschou). Den eineste jekteskipper vi
mangler, er Søren Hegelund på Hansnes, men han har trulig skilt seg
lite ut fra de øvrige. Tilsammen bør de 3 skifter gi et godt inntrykk
av kredittforhold og handel ved midten av århundret.

Velstanden var overveldende alle 3 steder, med rørlige aktivaposter på
3068 daler på Kvitnes, det største boet på heile 1700-tallet, 1648
daler i Nord-Grunnfjord og 1623 på Hansnes. Bergensgjelden var
dessuten moderat: 309 daler i Grunnfjord, 349 på Kvitnes og 503 på
Hansnes. Faktisk kunne store deler av gjelden ha vært likvidert eller
oppgjort i det boa disponerte av fiskevarer. Her var ellers store
poster med gull og sølv, penger, bygninger, fine klær og sengklær,
store kretturflokker, jekter og mye fiskebåter.

Også her var mye kreditt utestående: 792 daler på Kvitnes, 1925 i
Nord-Grunnfjord og 617 på Hansnes. Men store deler blei ansett som
uviss, og nå nedskrevet: 33 % på Kvitnes, 20 % i Grunnfjord og 38 % på
Hansnes. Gjeldsbelastninga per kunde var noe ulik, med 13 på Kvitnes
(60 debitorer), 11 daler i Grunnfjord (174 debitorer) og 5 daler på
Hansnes (123 debitorer). Hvis vi regner med at folk som skyldte over
10 daler har fått regulær årlig utredning, så hadde Kvitnes 28 slike
(med høgste post på 53 daler), Grunnfjord hadde 57 (største post 63
daler) og Hansnes 18 (største post 49 daler). Det var altså
Nord-Grunnfjord som hadde vært rausest med kreditten, men også det
stedet som hadde tjent best.

Kundekretsen til de 3 varierte noe etter handelsstedets beliggenhet,
men felles for samtlige var den store vekt som blei lagt på
samhandelen med samiske bygder. Lokalt dreide det seg om Dåfjord,
Sør-Grunnfjord, Rebbenes, Toftefjord og Andammen, utenom distriktet
gjaldt dette Kallfjord, Balsfjord, Ullsfjord, Lyngen, Kåfjord og
Nordreisa. Målt i antall kom 70 % av kundene fra samiske bygder, bare
30 % fra norske. Det var ingen forskjell mellom de to kundekretser når
det gjaldt størrelsen på kreditten eller sikkerheta i fordringa. Det
eineste unntak var at det bare var ytt småkreditt i fordringa. Det
eineste unntak var at det bare var ytt småkreditt til Nordreisa, noe
bare Hansnes stod for. Vi kan merke oss at når det gjaldt norske
kunder, stod utenbygds områder sterkt, med 42 kunder i Tromsøysund og
Skjervøy, mot 60 totalt i Karlsøy og Helgøy.

Dette generelle bildet forsterkes av de seinere bo-oppgjør. Fra 1771
har vi igjen samtidige skifter fra Kvitnes (etter Abraham Lockert,
gift med Hans Figenschous enke), og Hansnes (Lars Hegelunds kone). Fra
1785 har vi igjen skifte fra Nord-Grunnfjord (etter Alexander Gamst,
gift med Peder Figenschous enke).

Abraham Lockert på Kvitnes hadde en kundekrets som heilt tilsvarte
forgjengerens, med stor satsing på Lyngen. 1315 daler i utrederkreditt
var her gitt til 51 kunder, med 26 daler i gjennomsnitt. Her var
skyldnere med opptil 124 daler i gjeld, og bare 10 % av utestående blei
betrakta som viss. Lockert hadde rettnok stor Bergensgjeld, med 995
daler til Claus Døscher og Hildebrand Harmens, men heile 809 av dette
blei oppgjort ved fiskeforsendelsen fra boet samme år. I virkeligheta
var Abraham en gjeldfri mann. 186 daler i skyld var for intet å regne
i forhold til formuen ellers.

På Hansnes var 651 daler utestående. Her mangler vi spesifikasjoner
over kundene, men bare blei ansett som sikre fordringer. Stort sett
regna Lars Hegelund med at disse fordringer kunne tilsvare
Bergensgjelden på 480 daler. Fra almuesskifter kan vi generelt se at
Hansnesskipperne Hans, Søren og Lars Hegelund hadde en vid og fast
kundekrets som gikk over heile prestegjeldet. Søren hadde dessuten i
1749 også mange kunder blant finnene , etter det han selv oppgav. Da
lars døde og boet blei gjort opp i 1806 fantes fortsatt noe utestående
gjeld, som sønnen Alexander arva.

Skiftet etter Alexander Gamst i Nord-Grunnfjord i 1785 viste fortsatt
satsing på Lyngen og Dåfjord, foruten noe på Vanna. Men skiftet bar og
preg av innehaverens alder. Bøkene var dårlig ført, og bare 194 daler
var utestående, fordelt på 24 kunder. Fra bevarte almuesskifter kan vi
se at det var gått noe tilbake med kundekretsen, som tidligere i
Alexanders tid hadde omfatta en videre krets, bl.a. Lenangen og Vestre
Helgøy. Boet var ellers meget rikt, med 2555 i rørlige aktiva og mye
luksus, men gjelden til Chr. Ameln og 2 andre var også betydelig, med
1004 daler. Dette må oppfattes som en tyngende gjeld. I tillegg stod
Alexander i gjeld til sin svigersønn og arvtaker Rasmus Trane med 510
daler. Tydeligvis var Rasmus alt i ferd med å overta aktivitetene på
skipperleiet. Fra seinere kilder kan vi se at Rasmus Trane utvida den
lokale utredning, bl.a. til Vestre Vanna og Vestre Helgøy.

Vi har tidligere møtt Alexander Gamst som betydelig debitor hos Ditmar
Kahrs. Det er derfor tydelig at han var den av samtlige jekteskippere
på 1700-tallet som var mest avhengig av Bergenskreditten. Likevel har
han som Jeremias på Kvitnes kunnet markere sin status med rike gaver
til kirkene, både på Helgøy og i Lyngen.

Det siste store skipperskiftet var etter Michel Hegelund på Vannstua i
1796. Jektefarta var rettnok avvikla, eller kanskje rettere sagt
overført til sønnen i Oldervik, men velstanden var stor, med rørlig
aktiva på 1564 daler og utestående fordringer på 1540. Kreditten var
fordelt på 114 skyldmenn, med 13 daler på hver, og 49 hadde over 10
daler. Det var stor spredning av kundene, med mange fra Vanna og
Lyngen-Kåfjord. Som den eineste utreder hos oss hadde han 7 større
debitorer i Skjervøy. Michels største debitor var Peder Tønder i
Sandfjord med 82 daler. Denne summen finner vi igjen i boet etter
Peders kone i 1798, da den dels blei overtatt av Michel Hegelunds
ettermann, dels av kjøpmann Peder Figenschou i Tromsø. Men Michel
hadde også en bra gjeld, med 1186 ialt.

I tillegg til jekteskipperne var det bare en utreder som skiller seg
ut, Lorents Indal på Storvoll (Reinsvoll), gift med søster av Lars
Hegelund fra Hansnes. Lorents hadde i 1770 34 skyldmenn, med i alt 525
daler utestående, eller 15 daler hver, og har tydeligvis drevet en
omfattende utredning. 19 av debitorene stod til rest med gjeld over 10
daler, heilt opptil 51 daler. 17 av skyldmennene holdt til i Lyngen og
Ullsfjord. Han dreiv selv også stor virksomhet, og hadde stort
sjøbruk, komsebåt og 4 fiskebåter. Av rørlige aktiva hadde han 420
dalers verdi, men gjelden var også stor, med 659 daler. Hans
ettermann, handelsmannssønn Knut Gamst Hage fra røy, overtok enka og
fortsatte virksomheta. I 1797 etterlot han seg aktiva for 1061 daler,
men gjeldsbelastninga var like stor. Her mangler vi spesifikasjon over
postene.
 
 

De mindre utredere

Utenom jekteskippernes og de større utrederes rekke finner vi mange
folk med en velstand og økonomisk aktivitet som tydelig har ligget
over den jamne fiskerbonde. Slik aktivitet har tydeligvis i første
rekke dreid seg om utredning av egne folk, drenger og halvlotteskarer,
noe et omfattende båthold og børnskap viser. Vi kan og finne uttrykk
for slikt i større kvanta kjøpmannsvarer som fisk og tran, klar for
avskiping, kvanta som klart overstiger den enkelte husbondes strev. På
Rebbenes var f.eks. i 1719 290 våg fisk i boet, og i Nordskar i 1730
var 70 våg. I tillegg kan vi for en rekke slike folk finne utredning av
naboer og andre selvstendige lottfiskere. I 12 bevarte skifter er
oppført utestående fordringer på mellom 9 og 143 daler, fordelt over
1-39 skyldmenn. I gjennomsnitt har hver av de 12 hatt utestående 52
daler, med 5 daler per kunde. I 20 tilfeller dreier det seg om beløp
over 10 daler, altså det vi tidligere har definert som regulær
utredning. I tillegg til dette kan vi i enkelte almuesbo finne gjeld
til slike utredere. I noen tilfeller får vi bekreftelse på den
økonomiske aktivitet i form av ilagt handelsskatt.

Utredergårdene har især vært Svendsby, Bakkeby og Jegervatn, Nordeidet,
Reinsvoll, Stakkvik, Vannstua, Nord-Grunnfjord, Helgøy, Skogsfjord og
Bårset, tidvis også Russelv, Vannvåg, Burøysund, Rebbenes, Vannereid
og Nord-Grøttøy. Noen av gårdene har vi i visse perioder også funnet
som skipperleier. På de fleste stedene finner vi 'ttlinger av de gamle
overklasseslektene Hegelund og Figenschou med inngifta slekter.

Flest skyldmenn hadde Tosten Grå i Nordskar, godforvalterens sønn, som
det blei skifta etter i 1708 fordi han var dratt til utlandet. Han
hadde 39 kunder, men det var bare småbeløp hver skyldte, ialt 45
daler, så her kunne det like gjerne være tale om pengeutlån. Broren
Hans Grå i Langsund betalte handelsskatt ca 1738.

En typisk utreder var derimot Hans Sjursen på Rebbenes. Han var sønn
av Grøttøy-Kari og utreder Sjur Olsen i Sør-Grøttøy, som døde i 1696,
og stedsønn av utreder Nils Nilsen i Nord-Grøttøy, som døde i 1711. Da
kona døde i 1719, hadde Hans 6 båter og dreiv med 2 drenger, hadde 6
kyr og et rikt bo med sølv, tinn, kopper, fint sengetøy, lintøy og klær,
og hadde nettopp levert 290 våg tørrfisk til sin hovedforbindelse i
Bergen. Han hadde derfor ingen Bergensgjeld, og et overskudd i boet på
109 daler. Fra andre bo kan vi se at han hadde mindre summer tilgode i
andre bo i området. Da han selv døde i 1727, dreiv han med 3 drenger,
og var utreder for en mann i Breivik som skyldte 67 våg, og en mann på
Flatvær som skyldte 16 våg. Imidlertid var nå Bergensgjelden steget til
144 daler, slik at boet likevel var fallitt.

På Bårset fortsatte Anfinn Larsen litt handel og utredning fram til
1730-åra. Trulig gjorde hans ettermann Hans Jørgensen Falk det samme.
Fra 1754 dreiv datra sel og hennes mann, styrmann Petter Hågensen av
rikmannsfamilien fra Sandvær, endel aktivitet her. Da sel blei enke i
1789, med en netto i boet på 86 daler, oppretta ho et legat for Helgøy
kirke og de fattige.

I Skogsfjord fortsatte utredning og handel utover århundret heilt til
1760. Tosten Christensen Hegelunds bo fra 1739 er ikke bevart, men vi
veit han utreda enkelte folk i vestre Helgøy med opptil 20-30 daler,
og han betalte handelsskatt. Hans store Bergensgjeld på 546 daler
viser til stor aktivitet, og den gikk nå i arv til sønnen Hans, som
fortsatte virksomheta etter faren. Da Hans si kone døde i 1759, hadde
han slagbåt, komse, 7 fiskebåter, 2 drenger som dreiv fiske, og han
hadde tilgode 143 daler hos 10 debitorer i vestre Helgøy. Også ellers
var boet rikt utstyrt, med rørlig aktiva på 423 daler, men gjelden var
enda større.

En av de mest aktive utredergårdene ved sia av jekteleiene, var
Helgøy. Her fortsatte Morten Hegelund noe utredning etter faren
Christen. Ca 1725 kom Anna Figenschou hit med sin arv fra Kvitnes
(etter et ekteskap i Skjervøy), og gjennom henne, hennes to nye
ektemenn Mikkel Helgesen og Jørgen Jørgensen og sønnen Elias Michelsen
Figenschou, fortsatte utredning og handel ut heile 1700- tallet. Mikkel
etterlot seg aktiva på 292 daler, derav tørrfisk på ca 150 våg. Jørgen
betalte handelsskatt, og hadde i 1763 3 utredsmenn som skyldte 42
daler. Elias hadde ved skiftet etter første kona i 1748 (datter av
utreder Tosten Hegelund i Skogsfjord) litt uviss skyld som han har at
kreve hos en og annen . I 1760- 70-åra dreiv han utredning til folk i
Dåfjord og Torsvåg som skyldte opptil 50-60 daler hver, og betalte
handelsskatt. Da han døde i 1793, hadde han 20 debitorer, men stort
sett mindre beløp hos hver. Boet var også rikt, med 494 i aktiva, og
omfatta bl.a. 80 daler i penger, sølv for 61 daler og 54 våg tørrfisk.
Virksomheta på Helgøy blei videreført av stedsønnen, klokker Jakob
Klingenberg, som henta si første kone fra Nord-Grunnfjord (Figenschou)
og den andre fra Hansnes (Hegelund).

I Nord-Grunnfjord var stor økonomisk aktivitet, også i de perioder der
ikke var jekt. Skippersønnen Christen Hegelund (gift med Horsens
datter fra Stakkvik) hadde ved sin tidlige død i 1714 78 daler
utestående hos 35 skyldmenn. Det blei da hans svoger Nils Lemming som
fortsatte virksomheta her fra 1718, etterat gammelskipperen selv var
død. Han hadde drevet noe utredning allerede mens han var bosatt i
Langsund, og dreiv ei omfattende utredning i Nord-Grunnfjord, især med
endel samer i Vestre Helgøy. Hans skifte fra 1738 er ikke bevart.
Etterfølgeren var svigersønnen, skipper Peder Figenschou.
 

Noe utredning foregikk tydeligvis hos Falkfamilien i Grunnfjordbotn.
Her betalte Henning Falk handelsskatt til 1740, og hadde litt
utestående for utredning til en Slettnesmann i 1761.

I Stakkvik dreiv Hans Horsens handel til ca 1720. Hans svigersønn,
skippersønnen Anders Hegelund fra Nord-Grunnfjord, dreiv litt
naboutredning. I 1714 drukna Anders under fiske sammen med 2 av sine
tre utredsmenn, som tilsammen skyldte boet 27 daler. Seinere i
århundret finner vi fleire utredere her i den inngifta Bugge- familien.

På Vannstua dreiv skippersønnen Søren Hegelund fra Bakkeby noe
virksomhet, og etterlot seg i 1734 et velstående bo med bl.a. slagbåt
og 46 våg tørrfisk. Seinere møter vi sønnen Michel her som velstående
utreder og fra 1771 som jekteskipper. Noe utredning synes også å ha
vært drevet av Lars Hansen Løberg til 1779 og Peder Grimlund til 1791.

På Nordeidet blei virksomheta etter skipper Christen Knudsen Lorch
fortsatt fra 1702 av enka Alet Madsdatter fram til 1712. Ho hadde da 4
utredsfolk med ialt 84 daler i skyld. Seinere fortsatte hennes
svigersønner Per og Jørgen Gram og deres etterkommere, og det var
forsatt adskillig velstand enda mot slutten av århundret. I 1780 gav
Hans Pedersen Gram og hustru Margrethe Antonidatter ei verdifull
lysekrone til Karlsøy kirke. Enda etterlot de seg et skifte i 1785- 89
med aktiva på 258 daler, derav 162 daler i kontanter, og nesten uten
gjeld.

Også på innlandsgårdene Svendsby, Bakkeby og Jegervatn finner vi
utredning og solid velstand gjennom heile 1700-tallet, i visse
perioder også knytt til jektefart. For Bakkeby gjelder dette især
tidlig i perioden, for Jegervatn tida etter 1720-30. Også etterat
jekteperioden var slutt, finner vi utredere, især på Jegervatn, der det
satt medredere i andre jekter og en styrmann. Fleire av disse hadde
utestående beløp, bl.a. Morten Hansen Hegelund, som betalte
handelsskatt 1755-63. Sønnen Morten hadde utestående penger hos noen
finner i Ullsfjorden , som det heitte i 1777.

Også enkelte andre utredere finner vi, som Michel Larsen på Vannereid i
1712 med litt naboutredning. Hans etterfølger Anders Jonsen betalte
handelsskatt i 1743. Nils Pedersen i Burøysund hadde 40 daler tilgode
hos 4 Vannværinger i 1786, og var gift med Maren Lockert, som visstnok
var i slekt med Kvitnesfolket. Morten Kiil på Hansnes hadde 27 daler
tilgode i Dåfjord i 1771, etter å ha utreda Sjur Amundsen med rugmel,
tobakk, line, en åttring m.m. Nils Jonsen Dahl på Russelv hadde i 1791
utreda 4 samiske naboer i Russelv og Gamvik med ialt 60 daler.

Også Hans F. Lockert i Vannvåg får vi regne som utreder. Han var
gjestgiver fra 1789, men gav den vakre prekestolen til Karlsøy kirke
alt i 1785, så han må ha drevet handel og utredning også tidligere,
kanskje fra Kvitnes. Hans pantobligasjon til Johan C. Harmens i 1795 på
909 daler forutsetter adskillig økonomisk aktivitet, men vi kjenner
ikke skiftet hans fra 1796.
 
 

Utreder og skyldmann

Gjeldsbelastninga for den enkelte kunde kunne være stor, opptil 124
daler, tilsvarende 248 våg tørrfisk. Hos den enkelte handelsmann kunne
gjennomsnittet per kunde komme opp i 40 daler, som i Nord- Grunnfjord i
1717, eller 26 daler, som på Bakkeby i 1733.

Karakteren av gjelden ser vi best ved de store avskrivninger som fant
sted i de store handelsbo, med f.eks. 55 % på Bakkeby i 1733 og 90 %
på Kvitnes i 1771. Store deler av de utestående fordringer var uviss
eller uerholdelig, og gjelden fungerte dermed som en handelstvang. Den
sikra samhandelen for utrederen, og bandt fiskerbonden til sin kreditor,
både i Bergen og lokalt. Selv om gjelden stadig steig og tilslutt måtte
avskrives, må der likevel ha vært innkalkulert adskillig fortjeneste
til handelsmannen.

At utrederen likevel kunne være pågående ved bo-oppgjøra til den
enkelte kunde, står ikke i motsetning til dette. Av og til kunne han
være heldig og få utlagt likvider , d.v.s. gjenstander som var lett å
omsette, som sølv- og metallvarer. Viktigere enn dette var det trulig
at arvingene kunne være interessert i å overta gjelden, mot å få sitte
med det som var igjen i boet. Dermed var samhandel sikra med enda en
generasjon.

Mange almuesfolk kunne ha gjeld til fleire kreditorer, ofte 3-4, men
det er tydelig at en av dem var hovedutreder, med ansvar for å skaffe
kreditt til drifta. Han var den som gav deres visse utredning , som
det heitte i 1757. I dette forholdet fantes tydelig et klart
underordningsforhold, som vi kan se av fleire saker, men også tilløp
til misnøye og konflikter.

I 1752 blei f.eks. Henrik Mikkelsen Pelleg i Lyngen stevna av Hans Juul
Figenschou på Kvitnes. Henrik skulle ha beskyldt sin utreder for å ha
svindla med vekta under veiing av et parti tørrfisk i 1750, som blei
levert som nedbetaling av gjelda. Dette måtte nå Henrik beklage som
grunnlaust, i full offentlighet på tinget.

Denne saka og andre saker viser at almuen stadig hadde mistanke om
ukorrekte oppgjør fra handelsmennene. I 1728 klaga en mann i Vikan
over at etpar utredere fra Tromsøysund, Antoni Bogø på Skittenelv (sønn
av skriveren) og Christen Hansen Hegelund på Snarby (sønn av Hans
Hegelund på Hansnes og gift med skriverdatra), brukte strengere
bismervekt enn hans egen, som han nå avleverte på tinget til kontroll.
Det framgår at almuen selv hadde bekosta ei jernvekt som var hos Antoni
Bogø, og som de øvrige vekter i området skulle justeres etter.
Forøvrig fikk lensmannen ordre om å skaffe ei kontrollalen hos
Politimesteren i Bergen, som de øvrige skulle justere sine mål etter.

Heilt betryggende føring av kundebøkene har det heller ikke alltid
vært, som vi får dokumentert på skiftet etter Alexander Gamst i 1785.
Skyldbøkene var i så forvirret og uetterrettlig tilstand at det var
vanskelig for sorenskriveren å avgjøre hva folk var skyldig. Bl.a.
hadde Alexander i sin alderdom glømt å føre inn det folk hadde levert
som avbetaling på gjelden. I 1763 hadde Alexander forøvrig vært stevna
for forfalskning av ei regning fra en Bergenskjøpmann, men det framgår
at her var det håseten som var den skyldige. Litt ugreie hadde det og
vært med Alexanders kone Trine Figenschou, som i 1760 ulovlig hadde
innkrevd gjeld som allerede var betalt til henne avdøde første mann
Peder.

At enkelte handelsmenn var hurtig ute for å sikre seg i kundenes
dødsbo, ser vi og eksempler på. Ved et dødsfall på Skorøy i 1733
satte Jeremias på Kvitnes straks avsted for å registrere i boet, der
han selv hadde penger tilgode, men uten noen fullmakt fra
sorenskriveren. I 1760 krevde Peder Figenschous arvinger 14 daler i et
bo i Burøysund, men enka i boet vedkjente seg bare 5 daler. Dette
blei godtatt av skifteretten, da Figenschous arvinger ikke kunne bevise
sitt krav, som skje bør etter død mann . Ved et skifte i Toftefjord i
1760 var Alexander Gamst ute og henta ut verdier for 12 daler av ei
fordring på 15, men måtte levere tilbake verdier for 2 daler, da han
bare fikk godtgjort verdier for 10. I 1754 satte Kvitnesskipperen fram
nokså uspesifiserte krav i et bo i Nord-Lenangen, men blei avvist av
enkemannen, som ikke hadde fått avregning. Den kom da seinere.

Vi ser og mange eksempler på at kreditorene ønska å sikre sine
fordringer ved pant, eller av ulike grunner fant det nødvendig å få
gjelden lovmessig fastslått på tinget. Trulig skjedde dette når
gjelden steig uforholdsmessig, når skyldneren prøvde å gå over til
andre handelsmenn eller av ulike grunner leverte mindre varer enn
forventa.

Ei slik sak var oppe i 1778, da Ernst Bonge i Bergen stevna en mann i
Sør-Grunnfjord for 35 daler, tydeligvis etter en stopp i
fiskeforsendelsene. Skyldneren sendte da 18 våg fisk og tynne tran
til avdrag på gjelden med Grunnfjordjekta, og dette blei tydeligvis av
almuen oppfatta som tilstrekkelig til å sikre nye leveranser fra Bonge.

Pantsetting av rørlig gods forekom, som da 2 kyr i Dåfjord blei
pantsatt hos Grunnfjordskipperen i 1717. Ellers var bygningene et
vanlig pantobjekt, både i gjeldsforhold til Bergenskjøpmenn og til de
lokale utredere.

Hvis gjelden steig for mye, kunne og en viss form for avbetaling
kreves. Enka Ingeborg på Hansnes stevna i 1709 en kunde som skyldte 84
våg fisk. Først fikk han redusert gjelden til halvdelen, deretter måtte
han gå med på å avdra resten i årlige terminer på 5-6 våg, enten i
varer eller arbeid. Dette tilsvarte altså 8 års nedbetaling. En mann på
Søreidet som skyldte Bergenskjøpmannen 80 våg, skulle nedbetale
gjelden med 6 våg årlig, og dessuten pantsette alt han eide. I 1723
hadde en mann på Reinsvoll en gjeld på 105 våg til Kvitnes, og skulle
nedbetale den med 12 våg årlig. Det samme gjaldt en debitor i Dåfjord,
som skyldte 104 våg i Rødgammen i 1715. En mann i Torsvåg skyldte
Wormhus heile 189 våg, og skulle avdra 8 våg i varer og arbeid, men
fikk først et avslag på 77 våg.

Rimelige avdrag har altså ligget mellom 6 og 12 våg årlig. I etpar
tilfeller får vi oppgitt at ett års utredning eller mellomhandel lå på
24-25 våg, d.v.s. 12-13 daler i penger, noe som kanskje var en
normalytelse . Hvis da årslotten bare var 25-30 våg, var det ikke lett
å avdra gammel eller arva gjeld, ved sia av å gjøre opp for siste års
leveranser.

Ei interessant sak om gjeld og handelstvang dukka opp i 1766 mellom
Trondheimsborger H.P. Gi'ver i Maursund og skipper Abraham Lockert på
Kvitnes. En av Gi'vers kunder, Jens Jensen, som skyldte Gi'ver 50
daler for samhandel og utredning , var i 1764 ved hjelp av Lockert --
som det heitte -- blitt transportert med familie og gods fra Skjervøy,
og hadde bosatt seg som husmann i Vannvåg under Lockert. Gi'ver meinte
nå at Lockert burde ha betalt ut gjelden til Jens da Jens flytta, eller
være ansvarlig for at Jens nedbetalte sin gjeld etter at han hadde
flytta.
 

Det Giæver her påberopte seg, var ei forordning av 1753 om at en
kjøpmann ikke skulle handle med andre kjøpmenns skyldnere. Her fikk
han ikke medhold av retten, som meinte at forordninga bare tok sikte
på å regulere utredning gitt til Nordlendinger i Bergen. Gi'ver kunne
selv reist rundt og kreve sin gjeld, og Jens burde kunne søke sin
næring og bopel hvor som helst. Sorenskriver Thom'søn ville altså ikke
godta det stavnsband , som Gi'ver her egentlig krevde. Dette var ei
meir frisinna holdning enn Thom'søns formann la for dagen i ei sak fra
1732. En mann som stod i gjeld til utreder Nils Lemming i
Nord-Grunnfjord, skifta likevel til skipper Søren Hegelund på Hansnes.
Søren blei da pålagt å nedbetale gjelden med 3 daler (6 våg) årlig, så
lenge mannen handla på Hansnes.

I et skifte fra 1770 heitte det: Kreditorene kan annamme (ta) deres
utlegg når dem lyster, uten de annerledes med enkemannen derom forenes
. I fleire tilfeller ser vi konkret at de etterlatte overtok
Bergensgjeld og annen gjeld mot å beholde boet. Trulig var dette heilt
vanlig når boet blei oppgjort ved dødsfall etter kona, og enkemannen
skulle fortsette drifta. Men det kunne og være aktuelt når arvingene
var enka og voksne sønner. Utrederen var meir interessert i fortsatt
handel enn i å få gjelden oppgjort eller sletta. For Bergenskjøpmennene
var det dessuten alltid et problem å få utlagte verdier, som en
torvegamme, omgjort i penger. De var mest interessert i kjøpmannsvarer
som fisk, tran og skinn, eller i penger, gull og sølv, som Friderich
Ehlers spesielt bad om å få da Peder Figenschous vidløftige bo skulle
gjøres opp i 1756. Da det mot slutten av 1700-tallet blei meir vanlig
med dødsbo-auksjoner og utlegg i penger, var dette en stor lettelse
for kreditorene. Arvelig gjeld i egentlig forstand ser det ikke ut til å
ha vært tale om. I alle fall påstod borgerne i 1748 at de aldri
krevde gjeld overført til arvingene i dødsbo,uten at arvingene
samtidlig overtok det som var utlagt til borgerne. Det framgår ikke om
det da gjaldt all gjeld, eller bare den delen som var sikra ved utlegg
i dødsboet.
 
 

Overklassens økonomi

Ser vi bort fra Wormhus, har vi bevart 8 skifter etter de store
handelsmenn i tida 1720-1800. Samtlige bo viser stor velstand, både i
disponibel aktiva og i nettoformue.

Totale aktiva medregna utestående fordringer var i gjennomsnitt 2867
daler. Rørlige aktiva var 1787 daler per skifte, og total gjeld per
skifte var 796 daler. Av dette var endel innestående familiearv og
skifteomkostninger. Bergensgjelden var i gjennomsnitt bare 352 daler.
Det betyr at gjennomsnittlig nettoformue var 1080 daler. Utestående
gjeld er da holdt utenom, fordi det ofte er uklart hvor mye av dette
som var mulig å få inn. I nominelle summer beløp dette seg til 983
daler per skifte.

I noen tilfeller var Bergensgjelden større enn det jeg har beregna,
fordi en god del av gjelden ofte blei oppgjort direkte ved skipning av
årets fiskelast. På Kvitnes sendte Lokerts bo i 1771 avgårde varer for
809 daler til likvidering av Bergensgjelden. Det viser at gjelden var å
betrakte som en driftskreditt eller kassakreditt. Bare Alexander Gamst
finansierte mye av sin virksomhet ved langsiktig gjeld. Dette betyr og
at ingen av Bryggekjøpmennene i perioden etter 1720 tapte noe som
helst på sin kreditt til Karlsøyhandlerne.

Etter dette kan det se ut til at det tok en hundreårsperiode etter den
økonomiske krisa rundt 1620 å få handelslivet i Karlsøy på fote igjen.

Som et eksempel på hvordan den rørlige eller disponible formue i et
typisk velstandsbo var sammensatt, skal vi her se nærmere på skiftet
til Hans Juul Figenschou på Kvitnes i 1756. Det bestod av følgende
hovedgrupper: Kontant 100 daler sølv 239 "
tinn 49 " messing/malm 4 " kopper
51 " jernsaker 154 " tresaker 46 " linklær
45 " sengklær 75 " bygninger 387 " husdyr
93 " sjøbruk med jekt 575 " jekt på Hansnes 240 " tørrfisk
283 " tran 66 " Bergensvarer 560 " Vi ser her
at husbondens klær er holdt utenom skiftet. I tillegg kom utestående
handelsgjeld på 792 daler og andre fordringer på 95 daler, slik at
bruttoformuen blei 3861 daler. Noen egentlig gjeld fantes ikke utover
påløpne skifteomkostninger, heller ikke Bergensgjeld.

Hvordan de forskjellige større handelsmenn blei vurdert i forhold til
hverandre av samtida, kan vi se av endel ekstraskatter for første
halvdel av århundret, der det var tale om utliging .

Her lå først Kvitnesbonden Jeremias Figenschou og skipper Morten
Hegelund på Bakkeby klart på topp, og begge temmelig likt. Forøvrig
kom Hegelundbrørne Hans og Søren på Hansnes og Tosten Hegelund i
Skogsfjord godt ut, men på et nivå klart under de to første.
Grunnfjordfolket lå på 3. plass i 1715, men gikk så raskt nedover i
anseelse, og lå seinere jamnt med Johan Wormhus på Rødgammen og Mikkel
Helgesen på Helgøy. Morten Hansen Hegelund på Jegervatn var klart på
opptur, og inntok 3. plassen i 1728.

Seinere utover 1700-tallet holdt både Kvitnes og Hansnes stillinga i te
ten, og Nord-Grunnfjord gikk igjen opp, mens Bakkeby, Jegervatn,
Rødgammen og Skogsfjord gikk klart ned. Av bevart sølvtøy i
Kvitnesslekta kan vi se at særlig tida under Lockert (1760-åra) og
Jeremias Figenschou (1790-åra) har vært gode tider.
 
 

Utredernes økonomi

Med dette tenkes på en klasse av mindre handelsmenn og utredere som
ikke dreiv jektefart. Fra tida ca 1720-1800 har vi bevart skifta etter
27 slike folk, men i 5 tilfeller dreier det seg om doble bo (samme
ektepar). I 9 tilfeller var boet i balanse eller underskudd, altså i
av tilfella. Resten hadde tildels pene overskudd, med 71 daler i
gjennomsnitt for heile gruppa. Horsens bo i 1720 er da holdt utenom.

Aktiva var 281 i gjennomsnitt for gruppa,men dette dekker også noe
utestående fordringer for enkelte. Gjeldsbelastninga, hovedsakelig
Bergensgjeld, var 210 daler. I 10 bo var det utestående fordringer på
ialt 962 daler eller 96 daler per bo, men bare 48 daler når vi holder
Lorents Indals bo utenfor. Denne gruppa har altså hatt en Bergengjeld
som langt oversteig dens egne utestående kreditt, og har vært nokså
avhengig av sine Bergensforbindelser.

Hvordan slik avhengighet av Bergen kunne arte seg, ser vi av den
pantobligasjon som Tosten Hegelund i Skogsfjord utstedte til kjøpmann
Ludolf Kraner i 1733. Obligasjonen var på 400 daler, med pant i hus,
kveg og alt anna rørlig gods. Beløpet var rentefritt. Tosten forplikta
seg dessuten til som tidligere å sende alle sine varer til Kraners stue,
og ikke handle med andre. Til gjengjeld forplikta Kraner seg til å
handle med Tosten i kjøp og salg etter markedes gang . Hvis Tosten
likevel handla med andre, var han pliktig til å svare renter av
obligasjonen fra utstedelsesdato, godset kunne arresteres hvor som
helst, og til og med kunne Tosten arresteres, om godset ikke strakk
til. Her var det liten tvil om hvem som dikterte betingelsene!

Som eksempel på et bo fra denne gruppa, skal vi her se nærmere på boet
til Elias Michelsen Figenschou på Helgøy fra 1793. Han var sønn av
Michel Helgesen på Helgøy, og dattersønn av Jeremias Figenschou på
Kvitnes. Aktiva var på ialt 341 daler, og bestod av: penger 80 daler
sølv 61 " tinn 6 " kopper 3 " jernsaker 12 " tresaker
26 " krustøy 1 " linklær 9 " sengklær 11 " gangklær 31 "
bygninger 54 " bøker 3 " sjøbruk 13 " I tillegg kom utestående
fordringer på 26 daler, mens han selv ikke hadde anna gjeld enn
skifteomkostninger på 25, slik at nettoen blei 315 daler. I forhold til
skiftet etter kona i 1789 var nettoen gått ned med 141 daler, noe som
trulig skyldes alder og mindre aktivitet.

Utredergårdene hørte ofte med til de gode jordbruksgårder, og her kunne
være adskillig produksjonsutstyr til februk, husflid og fiske. Fleire
hadde også, som Elias på Helgøy, likvider som sølvsaker og penger.
 
 

Almuens økonomi

Fra tida ca 1715-1805 er det fra prestegjeldet bevart ca 283
skifter etter det vi kan kalle fiskerbønder eller almuesklasse. Den
største delen er p.g.a. huller i skifteprotokollene, fra siste
halvdel av århundret. Av disse var 140 bo i balanse eller konkursbo,
d.v.s. halvdelen av skifta. Det var omtrent det samme vi fant for tida
rundt 1700.

For tida før 1775 kom Karlsøy sogn noe bedre ut enn Helgøy. For siste
fjerdedel av århundret stod Karlsøyfolket seg like dårlig, eller
dårligere, enn Helgøyværingen. Det var og stor ulikhet mellom enkelte
bygder. I Helgøy kom således samebygdene Dåfjord og Rebbenes, foruten
de norske bygder Hamre og Torsvåg, dårlig ut. I Dåfjord var 9 av 10
skifter konkursbo, på Rebbenes var 8 av 11 skifter konkurs eller i
balanse, i Torsvåg 8 av 11 og på Hamre 9 av 11. I Karlsøy kom
samebygda Gamvik særlig dårlig ut, med 6 av 7 skifter uten overskudd.
Også Nord- og Sør-Lenangen hadde mange konkursskifter. Forskjellen i
økonomisk standard var altså ikke bare etnisk betinga.

Det gjennomsnittlige almuesbo på 1700-tallet kom ut med 56 daler i
aktiva og 48 daler i gjeld, eller 8 daler i netto formue. Dette var ei
lita stigning fra tida rundt 1700, som bare gav en netto på 2 daler.
For tida 1715-75 var nettoen 12 daler, for tida 1775-1805 var det et
gjennomsnittlig underskudd i boa på 2 daler. Dette viser til ei
drastisk forverring av almuens kår mot slutten av århundret, etter ei
forbedring i tida 1715-75. Heile almuesklassen var etter dette altså
konkurs mot slutten av århundret!

Det er imidlertid mange tvilsspørsmål med skifta. Det er f.eks.
sannsynlig at det især var konkursboa som gikk til offentlig skifte,
ettersomdet da skulle skje ei forholdsvis fordeling av aktiva på
kreditorene. Sannsynligvis stod det bedre til med den delen av skifta
som blei skifta privat. At det kunne være god økonomi i mange
almuesbo, ser vi fra ekstraskatten i 1725, da en heil rekke almuesfolk
blei iligna slik skatt på linje med de mindre utredere. Det gjelder
således folk fra Flatvær, Hersøy, Torsvåg, Selnes, Svendsby,
Nord-Grøttøy, Burøysund, Skorøy og Spenna. Noen god tid for
fiskerbøndene tyder likevel talla ikke på, i motsetning til skipper- og
utrederklassen.

I Karlsøy var det i tida 1750-75 20 daler i netto, mot 2 daler i
underskudd i Helgøy. For siste del av århundret var forskjellen
mindre, med 2 daler i overskudd i Helgøy og 5 daler i underskudd i
Karlsøy.

Som et typisk bo fra denne gruppa skal vi se på boet til Christen
Tostensen Hegelund i Steikervik i 1785, sønn av utrederen i
Skogsfjord. Her var aktiva på 57 daler, gjeld på 51 og netto på 6.
Aktiva bestod bl.a. i ei stue, naust, lade, fjøs, bu og skjå,
bileggeromn, gryter, kopperkjel, 3 kister, tynner, bunker, anker,
handkvern, høvler, 2 kobberomsbåter med segl, 1 juksa, 1 gangvad, 1
ku, 3 sauer, 1 geit. Gjelden var 32 daler til Cort Cramer i Bergen og 5
daler til Trondheimsborger Jon Normann, foruten skifteomkostninger og
utlegg på 6 daler til enka sine antatte begravelsesomkostninger. Da var
alt auksjonert bort, og enka satt igjen uten eksistensmuligheter.

Hvor fattigslig et bo kunne være, ser vi av et skifte på Mellajorda
(Indre Hamre) i 1796. Ole Hansen døde og etterlot seg enke og en 2 års
sønn. Av verdier fantes bare kua Perleros , 1 kiste, et reinskinn, 1
øks, 1 gammefjøs, 1 bu, skjå, 1 stor, skadd gryte, 1 gammel båt til
opphugning. Tilsammen utgjorde dette 8 daler, mens gjelden blei på 10
(inkludert 4 daler skifteomkostninger). Her var fattigdommen skrikende,
og kreditorene gav da også avkall på det de skulle hatt. Her tok
skifteomkostningene halvparten av aktiva i boet, Ofte lå slike
omkostninger rundt 7 daler, og steig med formuen.

Generelt bestod aktiva i almuesboa av nødtørftig utstyr til
dagliglivet, til fiske, februk og husholdet. I endel bo kan vi likevel
finne penger, sølvsaker og fine klær, som synes å ha vært en form for
kapitalplasering. Sølv utenom draktsølv finnes i 35 almuesbo (12 %),
mest skeier, og noen skåler, beger og ringer. Penger finnes i 15 bo,
fra noen skillinger til større beløp.

Hos et eldre ektepar i Vannvåg fantes i 1743 54 daler, på Kvalshausen i
1773 fantes 136 daler i et bo på 280 daler. På Andammen hadde Even
Andersen i 1785 110 daler tilgode i boet hos Alexander Gamst, året
etter plasert hos Lars Hegelund på Hansnes. Vi kjenner ikke til
hvordan denne kapitalen var skapt. I 1774 blei 26 daler stjålet i et
hus i Lenangen, og etpar almuesbo hadde litt penger tilgode hos andre.
Det fantes altså litt ledig kapital, som var plasert lokalt. Penger på
kistebunnen var trulig lett å skjule ved falittbo, så folk kan ha
hatt meir penger enn det vi får tak i.

Den totale gjeldsbelastninga i almuesboa omfatta både tidligere utlagt
arv, smågjeld til embedsmenn, jordeier, skatter, skifteomkostninger
etc. Vi skal derfor trekke ut den egentlige handelsgjeld, og se på
omfanget av den.

I tida 1715-50 er bevart 29 skifter. 4 (14 %) var gjeldfri, 10 (34 %)
hadde Bergensgjeld, og 17 (58 %) hadde lokal handelsgjeld. 3 (10 %)
hadde både Bergensgjeld og lokal gjeld. Lokalkreditten var altså
viktigst, men belastninga var for begge deler omtrent like stor per bo
(ca 32-33 daler).

For perioden 1750-1805 får vi en klar overgang til Bergenskreditt. Av
153 skifter var 18 uten gjeld (12 %), 80 (52 %) hadde Bergensgjeld og
78 (51 %) lokal gjeld, 25 hadde begge typer gjeld (16 %). Smågjeld
på noen få daler er her ikke regna med. Det var altså omtrent like
mange med Bergenskreditt som med lokal kreditt, og størrelsen var som
tidligere, 30-31 daler per bo. Noen få kunne ha gjeld til to
Bryggekjøpmenn, mens det var nokså vanlig å ha gjeld tl 2 eller fleire
lokale skyldnere.
 
 

Fjordsamene som økonomisk basis

I forhold til situasjonen på slutten av 1600-tallet og tidlig på
1700-tallet, kom et klart økonomisk oppsving utover 1700-tallet for
handelsklassen. De gamle hovedbaser for jektefarta fortsatte og gikk
fram i velstand. Dessuten spredte overklasseslektene seg og fortsatte
som utredere på en rekke andre gårder, med mindre aktivitet og
kapital.

Både disponibel kapital (aktiva) og utestående kreditt steig meget på
de større handelssteder. Samtidig aukte ikke Bergenskapitalen, slik at
den nærmest må karakteriseres som driftskreditt for de fleste.
Nettovelstanden var derfor gått opp, slik at det var meir å arve enn
før. Det er en heilt annen soliditet over de større dødsbo vi nå møter,
enn tidlligere. Dette ser vi klart i større produksjonsutstyr, og i den
luksus som handelsfamiliene omgav seg med, i form av en rikere
livsstil. Også utrederklassen forsøkte å følge opp så godt det lot seg
gjøre, men her var overskuddet mindre, og avhengigheta av
Bergenskapitalen iøynefallende.

Det som springer i øynene, er den nye basis som dette oppsving synes å
ha hatt, nemlig fjordhandelen. Ca 1700 var det de lokale fiskerbønder,
nordmenn og samer, som var basis for handel, utredning og jektefart.
Ei antydning om at fjordsamene var begynt å bli økonomisk interessante,
har vi kanskje fra handelsskiftet på Søreidet i 1696. Da handel og
jektebruk blei etablert på Bakkeby ca 1693, var hensikten trulig å
forsøke å innlemme fjordsamene i det økonomiske system i Karlsøy. At
dette lyktes, får vi bekrefta fullt ut ved skiftet i 1733.

Når vi kommer fram til ca 1750, var det fjordsamene i Kåfjord, Lyngen
og Ullsfjord som var hovedbasis for de større handelsstedene på øyene,
ved sia av samebygdene i Vestre Helgøy og Kallfjord. Den lokale
utredning til norske fiskerbønder var gått ned, og blei ivaretatt av
mindre utredere, eller kreditten kom direkte fra Bergen. De mindre
utredere hadde og nær kontakt med de samiske øybygder i vest, og etpar
av dem, som Lorents Indal og Morten Hegelund, satsa også mye på
fjordsamene.

At fjordsamene i så stor grad lot seg utrede av norske handelsmenn i
stedet for å søke Bergenskreditt direkte, har neppe noe med manglende
kredittverdighet å gjøre. Kreditt fikk de rikelig av fra de norske
utredere. Når samene ikke gikk beinvegen til Bryggen, må det skyldes
at de mangla innsikt i det tekniske apparat som var ei forutsetning
for å kunne høste fordelen av direktehandelen. Trulig lå det både
språkproblem og avstand bak dette. Det blei umulig for en sjøsamisk
bonde i Oksvik eller Karnes å kommunisere indirekte med kjøpmann
Erpecom i Bergen, når dette for det første skulle foregå muntlig og på
norsk, og for det andre gjennom en håsete som var bosatt ute på øyene.
Det ville og være vanskelig for kjøpmannen i Bergen å holde seg
underretta om de enkelte samiske fiskerbønders økonomiske aktivitet og
status. Dette var lettere for de lokale handelsmenn, som kanskje
beherska samisk, og som hadde høve til å møte mange av kundene både på
tinget og ved kirka.

Fjordsamenes aukende betydning skulle etterhvert også lokke til
etablering av utredere, jekteskippere og gjestgivere inne i fjordene.
Fra ca 1740 finner vi slik aktivitet i Djupvik og røy i Lyngen, ca
1755 i Jøvik, ca 1760 på Karnes, og i 1790-åra både i Oldervik og
Kjosen. Dette førte til aukt konkurranse for handelsfolket ute på
øyene, og omkring 1800 var det lite igjen av den fjordsamiske
handelsbasis.
 

Om ingen borgere var til, da ble landet allikevel ved makt

I forhold til 1600-tallet, blei det etterfølgende århundre ei
stille tid for byborgerne hos oss. De lokale borgerleier blei nedlagt
kort tid inn på 1700-tallet.

Ved inngangen til århundret fantes borgerleier på Rødgammen, der det
satt en Bergensborger, og Reinsvoll, der det satt en
Trondheimsborger. Borgerleiet på Rødgammen blei oppgitt i 1707, og det
kom istedet et skipperleie med bygdefarjekt. På Reinsvoll dreiv borger
Stephen Tommesen sommerhandel enda i 1720. I 1710 var han nemnt som
kreditor i et skifte på Skattøra. Han eide og førte selv ei lita jekt,
som han både seilte med til Trondheim, og fo r rundt med i distriktet.
Både han og de øvrige Trondheimsborgere på Bensjord og Maursund ankom
ved pinsetider og seilte heim ved Edismess, ca 1 september. Det ser ut
til at 1725 var det siste året Reinsvoll var i drift som borgerleie. I
1728 hadde stedet vært øde i 3 år. I 1733 fantes ingen borgere i heile
tinglaget, og ingen fleire kom sia.

Fram til ca 1713 er og nemnt en Christen Eriksen i Laukvik, som synes
ha vært borger. Borgerleiet i Laukvik på Senja syns ikke etablert så
tidlig som dette, så hvis Christen var borger, er det trulig han hadde
leie i Laukvik på Nord-Kvaløy. Her var fra ca 1730 bosatt Iver og Hans
Christensen, som kan ha vært hans sønner.

I 1747 er det og oppgitt at Finnkrokan hadde vært borgerleie. Her var
det et borgerleie på Nipøy på 1600-tallet. I 1709 var det og nemnt at
Nils Eriksen på Skjervøy hadde mel-lager på Nipøy. Han var visstnok
Trondheimsborger, og var gift med Skjervøykongens datter. Seinere var
han bosatt på Alteidet.

Det blei likevel ikke slutt med borgerhandelen, selv om de lokale
borgerleier var nedlagt. Trondheimsborgere fra naboområda kom enda i
lange tider rundt på gårdene i Karlsøy og Helgøy med sine kramvarer på
omførselshandel, delvis i forbindelse med ting og kirkehelg. Dette
gjaldt borgerleiene Maursund i Skjervøy, Bensjord i Tromsøysund, samt
Klauva og Laukvik på Senja.

Borgerne var mest innstilt på varebytte eller kontanthandel, og gav
lite kreditt. Dette var da også noe de blei kritisert for. Likevel kan
vi fra almuesskifta utover 1700-tallet se adskillig med borgergjeld.
Det dreide seg likevel alltid om småposter på noen dalers verdi. Hans
Jonsen Kiil på Bensjord finnes i endel skifter fram til 1713. I 1727
var Ole Hansen nemnt, trulig Ole Hansen Giæver i Laukvik på Senja. I
tida 1750-70 var Hans Giæver i Maursund aktiv hos oss, fra 1748-85
finner vi Andreas Moursund og borgerenka Madam Moursund på Bensjord.
Enda i 1804 ser vi at 8 Helgøyværinger skyldte småbeløp til
handelsfolket på Bensjord. Fra 1770-åra og fram til ca 1804 var
Trondheimsborgeren Jon Normann fra Laukvik på Senja nemnt i mange
skifter. I 1768 heitte det at fogderiet hadde 3 sommerborgere, og at
det i tillegg kom 3 borgere hit fra Senja fogderi.

Det var vanlig at borgere møtte opp på tinget og la ut penger til
skatter for folk. Utvilsomt er det dette som gjenspeiles i den vesle
kreditten vi finner i skifta. Det var vanligvis tale om noen få daler,
reint unntaksvis så mye som 14-15 daler. I 1770 blei det opplyst i et
skifte fra Spenna at Gi'vers krav på 3 daler gjaldt utlagte
ekstraskatter. Både i 1742 og 1762 veit vi at borgerne var tilstede på
tinget på Hansnes, og fikk der bot for ulovlig brennevinssalg. At det
også gikk endel fisk, ser vi i 1770, da det var oppgitt at
Trondheimsborgerne hadde kjøpt 67 våg i Vestre Helgøy.

Ellers var borgerhandelen på 1700-tallet stadig angrepet av
embedsmennene som unyttig og ruinerende for landet, og borgerne stod
dessuten i stadig konflikt med de fastboende handlere. Både i 1737 og
1741 blei det klaga på tinget over at her var intet å få av nødvendige
varer for den fattige, når borgerne var dratt om høsten, og at de ville
ikke gi noen kreditt. Dette blei nå framhevd for å vise hvor nyttige
de fastboende bondehandlere var.

Især var sorenskriveren skarp i sin fordømmelse i 1748, rettnok etter
en periode med store uår på land og sjø. Han sa at borgerne om høsten
fo r omkring til hver gård og tok seg betaling i smør, talg, ull, dun,
fisk, tran og krettur, for det som folk hadde kjøpt tidligere på året
av brennevin, skråtobakk, lerret, kniplinger, stoffer etc,
d.v.s.unyttinge ting.Dette gikk da ut over de fastboende handlere, som
fikk mindre av produksjonen, og likevel var nødt til å kreditere ut
matvarer til vinterhold. Han ønska derfor et påbud fra 1697 overholdt,
der det blei bestemt at borgerne ikke skulle fare omkring, og var
pliktig til å føre melvarer og holde en kjøpsvenn i borgerleiet om
vinteren, slik at folk fikk varer da også. Dessuten tok borgerne altfor
høg pris for sine varer, og gav for lite for bøndenes varer, og narra
dem dessuten både med brennevin og ved å snyte på vekta. Nå svartmalte
nok sikkert sorenskriveren, for her gjaldt det om å framheve nytten
ved russehandelen.

Tydeligvis var det en motaksjon mot dette vi fikk på tinget året
etter, da borgerne lot almuen utspørre om de ikke fikk nok kornvarer,
og det til billig pris og uten kontant (d.v.s. kreditt), foruten nok
penger til skatter. De fornærma heller ingen i mål og vekt, og pådytta
ikke almuen unyttige varer, påstod de.

Men da blei jekteskipperne arg, og stod opp på tinget i rekkefølge for
å fortelle at de også både førte kornvarer og leverte ut kontanter.
Borgerne skulle ikke rose seg av at de allene fornerer (forsyner)
heile landet med livsopphold -- så om ingen borgere var til, da ble
landet allikevel ved makt .

Kritikken mot borgerne gikk særlig på at de ikke holdt seg i ro i sine
borgerleier og lot almuen komme dit, men reiste om til bøndene og til
tingstedene og handla. Det framgår at Gi'ver (i Maursund) reiste 2
ganger årlig rundt i Lyngen, Hoff (i Klauva på Senja), Kolban (i
Laukvik på Senja) og Moursund (på Bensjord) reiste 2 ganger årlig i
Ullsfjord, og Moursund reiste og 3 ganger årlig i Helgøy sogn. Det var
og krangel om hvordan fisketienden skulle innbetales, da borgerne
nekta å føre tienden til de tiendeberettigede, og heller ikke ville
avlegge tienden ved innskiping. De ville levere den til lensmannen på
ledingsbergene (tingstedene), eller som før la tiendeeierne selv ta
tienden rundt om hos bøndene til visse tider i året.

I 1757 stilte så borgerne spørsmål til almuen, om ikke almuen så seg
bedre tjent med at borgerne kom til dem, enn at bøndene skulle nødes å
fare til borgerleiene. Dette var almuen enig i, noe som ikke er så
rart, med den lange vei til borgerleiene. Gi'ver og Moursund regna
også opp alt det nyttige de førte med: rugmel, byggmel, havremel,
vadmel, grovt lerret, hørlerret (lin), fiskestener, snøre,
fiskeangler, penger, og bord. Det unyttige, som brennevin, blei
forbigått i stillhet.

Også i 1768 kritiserte sorenskriveren borgernes doble profitt på sin
handel,og i 1791 klaga amtmannen over at borgerne fo r rundt med
overdådighetsvarer til den enfoldige og tarvelige bonde .

I 1779 blei madam Moursund på Bensjord stevna til tings og anklaga for
ulovlig omførselshandel og brennevinshandel. Det framgår at ho i
allefall i to år hadde reist rundt i Helgøy og Ullsfjord etpar ganger
i året med sin slagbåt, og bl.a. besøkt Skogsfjord, Jegervatn og
Bakkeby. Dette var dels for å innkreve gjeld, dels med handel, men ikke
med øl og brennevin, hevda ho. Tvert imot opplyste ho at finnene i
Helgøy klaga over at ho ikke ville selge dem slike varer. En av turene
til Ullsfjord var gjort for å hente hennes kreaturer i fjorden ,
d.v.s. husdyr som var pantsatt til henne for skattepenger eller
kramvarer.

I 1770-80-åra blei imidlertid borgerhandelen avvikla for godt både i
Maursund og på Bensjord, og selv om det fortsatt kom en Senjaborger
eller to, var denne tradisjonsrike handelsforma nå slutt, etter mange
hundre års virke. Det var nå gjestgiverne som erstatta byborgernes
handel.
 

Markedshandel

Lokalt hos oss ser det ikke ut til at det utvikla seg noen
markedshandel i tilknytning til ting eller kirkehelg. Vi veitat
Trondheimsborgerne rettnok førte med litt varer til sommertinget, men
almuen selv hadde ikke varer med.

Det var Skibotnmarkedet som var aktuelt, som et bindeledd mellom
handelssystemet på kysten, og handelssystemet i innlandet, d.v.s.
Nord-Sverige og Nord-Finnland. Her deltok også Karlsøyværingene i
varebyttet på 1700-tallet.

Vi har få opplysninger om at produsentene hos oss selv reiste til
Skibotn. Trulig var veien dit for lang. Dessuten foregikk begge
markedene der på vinterføret, d.v.s. i den mørke og stormfulle årstid,
finnemarkedet 4-5 uker før jul og kvenmarkedet 4-5 uker etter jul.
Det skulle ikke innby til noen lysttur. I 1770 har vi likevel opplysning
om at en svensk handler Torenberg hadde gitt en liten kreditt til en
mann i Nord-Lenangen, noe som trulig viser til markedshandel. I
enkelte skifter i tida 1757-89 kan vi møte varer som kvenkattun
(bomullsstoff), kvenlerret , og kvenstrie , foruten en god del
kvengryter eller svenske gryter. Diss varene kan imidlertid like
gjerne være forhandla av de lokale handelsmenn i Karlsøy.

At de lokale handelsmenn var aktive på Skibotnmarkedet, ser vi ved at
fleire av dem hadde egne markedsbuer der. Kvitnes hadde i 1756 ei stue
og ei tømra bu der, og i 1772 2 buer. Nord-Grunnfjord hadde i 1756 ei
stue med bu og sval. I 1756 hadde handelsmannen i Nord-Grunnfjord
dessuten ei fordring på 12 daler på en mann i Kvenland , noe som viser
at det blei ytt kreditt i markedshandelen. I 1796 hadde Vannstua egen
stue med skjå på Skibotn. Noen svenske mynter i Nord-Grunnfjord i 1785
kan også skrive seg fra markedshandelen. Endelig kan vi nemne ei
sølvskei på Kvitnes, produsert av gullsmed S. Carlenius i Torneå i
1759. De svenske kirkeklokkene som i 1760-åra blei skaffa fra Stockholm
til Lyngen og Karlsøy kirker, er og et vitnemål om denne
handelskontakten over Tornedalen. I hvertfall Lyngsklokka veit vi blei
frakta over fjellet til Skibotn.

Mye tyder på at markedshandelen utvikla seg i løpet av første halvdel
av 1700-tallet, og at det især dreide seg om vareutveksling mellom
borgerne fra Torneå og de lokale kjøpmenn i Karlsøy. I 1779 hører vi
imidlertid at handelsmennene både på Kvitnes og Vannstua hadde vært på
fjellfinnmarkedet i november med sine komsebåter. Det var da ikke
tillatt å selge brennevin, tobakk etc. til dette marked, noe begge
blei anklaga for å ha gjort, men frikjent for. Med seg fra markedet
hadde de talg, bukkeskinn, tran, tørrfisk og råfisk. Dette var varer de
delvis hadde kjøpt kontant på markedet, dels samla i fjorden for gjeld,
hevda de.

Det kan se ut til at markedshandelen delvis kom inn som erstatning for
den handelen Trondheimsborgerne hadde drevet fram til ca 1720, der
svenske jernvarer over Levanger hadde vært viktig. I tillegg til noe
februksprodukt fra Tornedalen, som smør og huder, kom det med
Torneborgerne en god del metallvarer, økser, gryter, skjerdinger,
juksajern, spiker etc. fra de nordsvenske jernverk. Mye kan tyde på at
jernsaker generelt blei rikeligere hos folk på 1700-tallet, noe som
kan ha sammenheng med billigere varer over Skibotnmarkedet.

Ca 1785-87 hører vi at Lyngsværingene også fikk rugmel og såkorn fra
Tornedalen, men dette var trulig p.g.a. de lokale uår. Den motsatte
vei gikk da fersk fisk, som blei frakta av svenske lapper og
borgere.

Fra ei seinere kilde ser vi at tørrfisk var en hovedvare fra norsk
side. I 1802 oppgav godseierenka på Karnes at de svenske borgere tok
av all tiendebelagt fisk fra Lyngen, d.v.s. ca 24 våg for hennes part.
Dette kan grovt regna ha tilsvart ca 720 våg eller 13-14 tonn tørrfisk.
Det skulle mange reinraider til for å frakte denne tørrfisken over
Kilpisja rvi! Trulig har handelsmennene i vårt område skaffa tilveie
noe av denne fisken.

I 1812 hører vi at Torneborgerne tok tørrfisk, især sei, foruten ull,
og førte med seg lerret, jern, krutt, kramvarer og smør. Fjellsamene
førte med seg rein, reinost, kjøtt, skinn og fuglefjær, og tok
tørrfisk og råfisk. I 1780 var det fortsatt holdt 2 markeder, som varte
ei uke. Der var da ca 30 handelsstuer på markedsplassen. Det var
fortsatt vanlig med varebytte, men penger var også i bruk. I 1812 blei
det holdt 3 markeder: et kvenborgermarked i mars, og
fjellfinnmarkeder i oktober og januar.

Det ser ut til at markedshandelen betydde lite for handelsfolket i
Karlsøy etter 1800. I 1818 hører vi tilfeldig at handelsmannen på
Kvitnes var på markedet. I 1860 drukna to ungdommer fra Sandfjord den
13/11 på vei til Skibotn marked, forøvrig den eineste drukning vi
kjenner til på markedstur. Det tyder ikke på stor tilstrømning dit av
almuen i Karlsøy.
 
 

Russehandelen

Russehandelen, og da især almueshandelen, var lenge ulovlig, og
drevet som smughandel. Den er derfor vanskelig å etterspore i kildene.
Vi veit ikke når den egentlig tok til, og kjenner heller ikke omfanget
av den.

Alt på 1600-tallet har vi hørt at folk reiste fra Karlsøy til Russland.
I 1715 hører vi om en mann fra Burøysund som rømte til Russland for å
unndra seg rettsforfølgning. Det skjedde om høsten, fem uker før
Mikeli med en Røssfarer . Det viser at russeskuter alt nå kom heilt
vest til Vanna, eller innen rekkevidde fra Vanna. I denne tida begynner
vi også å møte enkelte russere som kom hit. I 1721 hadde Antonias Rys
på Karlsøy begått leiermål med ei jente. I 1728 var Basilius Rys i
tjeneste på Hansnes. I 1737 blei ei jente fra Kallslett ved Tromsø
tiltalt for å ha avla barn med en russisk person , og året etter blei
ei kvinne i Tromsø beskyldt for å være russehore . I 1738 er
Rysse-Henrik omtalt, og i 1747 døde Karl Grogariisøn på Inderby.

Mot slutten av århundret møter vi igjen enkelte bosatte russere. Fra
1786 var Ivan eller Jevan Gagarin (Garin) bosatt i Burøysund, i 1791 i
Vannvåg, fra 1793 i Torsvåg, der han døde fattig i 1802. Han blei i
1785 far til et uekte barn. ret etter gifta han seg med mora, og måtte
da la barna bli døpt og oppdratt Luthersk. I 1801 finner vi Filip Russ
på Vannstua og Mikkel Russ på Kvitnes som tjenere. Den første var
enkemann på 80, den siste ungkar på 50. Filip var på Vannstua også i
1796, og det kan tenkes at han -- kanskje også Mikkel -- var blitt
igjen etter ei havarert russeskute i 1781.

Etter hvert begynte også russevarer å dukke opp. I 1749 er første gang
vi møter russiske handelsvarer som vrakgods, i form av ei tynne
russekjerra som Peder Figenschou i Nord-Grunnfjord kjøpte. Seinere
blei det berga meir av slikt, både kjerra og en kasse lys. Fra ca 1755
kan vi både i handels- og almuesskifta finne russevarer. Det dreide seg
helst om lerret og dreiel, som servietter, bordduker, dynevar,
overdyner og bukser. I 1761 fantes f.eks. 50 alen russelerret på
Reinsvoll. Av andre saker kan vi nemne et russefat i Torsvåg og en
russelaup av never på Karlsøy i 1770, og et firkanta russeskrin i
Burøysund i 1785.

Det viktige russemelet har vi omtale av i 1755, da skipper Daniel
Hveding på Hansnes hadde lånt en sekk mel på 9 våg på Skjervøy. I 1763
hadde folk fra Hansnes og Nord-Grunnfjord vært i Finnmark etter mel,
trulig russemel. På Karlsøy fantes i 1770 også en russesoll, kanskje
brukt til russemel. I 1775 hadde en mann i Lenangen kjøpt 5 våg
russemel på Kvites. I 1785 var Alexander Gamst i Nord-Grunnfjord
skyldig sin betjent Rasmus Trane en sekk russemel på 8 våg. Dette
tilsvarte den seinere russematte på 9 puald eller 148 kg. Verdien av
melsekken var 4-4-0.

Men Alexander hadde meir. 2 små russe-lysestaker av messing var trulig
til pynt i stua. Derimot synes 3 dusin russeskeier av tre og 2 våg
russestål å ha vært handelsvarer. 3 rubler i hans bo viser også til
russehandel. Disse hadde en kursverdi på 1 daler per rubel. Samme år
fantes 4 rubler i et bo i Sør-Lenangen, til en kurs av vel 1 daler (1
daler 8 skilling). Dette viser at den russiske valuta var akseptert
som gangbar mynt i Karlsøy, og til og med hadde sin egen kurs på den
lokale børs.

De første konkrete belegg for handel med russen har vi fra Tromsø i
1725 og fra Nordland i 1733. I 1743 omtalte Schnitler russeskuter som
vanlig i fogderiet. De pleide da å komme inn sundet mellom Ringvassøy
og Kvaløy og i mellom de andre der nordenfor in ad det faste land ,
når de kom fra pelsdyrfangst på Bjørnøya. Hva de skulle gjøre her,
forteller sorenskriveren om i 1748. Da pleide 1-3 moskovitter hvert
år å komme hit for å bytte mel mot skinn. De gav da 3 våg mel for et
oter- eller revskinn, mens de norske bare gav 1 våg. Thom'søn anså
handelen som nyttig, og ville gjerne at den blei gjort lovlig.

Den første direkte opplysning om russehandel i Karlsøy skriver seg fra
1756 eller litt før, da Peder Figenschou i Nord-Grunnfjord handla med
moskovitten Brasilius for 30 daler. Det virker her som handelen var
blitt oppgjort med kontanter fra norsk side, men hva Peder mottok, veit
vi ikke.

I 1764 kom en slags tillatelse til handel, ved at det blei pålagt å
betale toll av varene. Fra 1766 og utover møter vi så russeskutene
meir offisielt ved omtale i fogderegnskapa. Selv om russeskutene da
hadde vært lenge i fogderiet, virker det som handelen tok et reelt
oppsving nå, kanskje i forbindelse med at fisk blei vanligere som
handelsvare. Utviklinga synes delvis å ha sammenheng med det oppsving i
russefisket som fant sted i Finnmark fra 1740-åra og utetter, ved at
russeskutene der stundom gikk sørover til Nord-Troms for å komplettere
lasta. Det er og sannsynlig at Karlsøyværingene dreiv noe russehandel
under sommerfisket i Finnmark, og det kan se ut til at det blei sendt
båter nordover spesielt for å kjøpe russemel der.

I 1770 hadde 2 russefartøy passert Helgøy tinglag, men uten å handle,
og ei skute var oppgitt å ligge i Tromsø. I 1771 var det oppgitt at
russeskipper Jan Michael hadde overvintra i fogderiet og solgt 200 våg
mel, som han skulle betale 25 daler i toll for. Det ser ut til at han
hadde ligget ved Hansnes, for under tinget der, blei lensmannen beordra
av fogden til å fjerne roret fra skuta. Dette skyldtes en tvist om
betaling av 10 daler til fogden for å reise og kreve tollen.

Fra 1774 og utover til 1792 har vi rapporter om omtrent årlige anløp
av russeskuter i fogderiet, i forbindelse med tollkrevinga. Noen år er
oppgitt 1 eller etpar skuter, andre år var det endel skuter eller
opptil 5. I 1792 veit vi fra russiske kilder at bare 3 handelsskuter
blei utklarert i Archangelsk for Nord-Norge.

Det er imidlertid uvisst hvor mange russere som solgte mel til
Karlsøyværingene. En god del av skutene synes å ha ligget i Tromsø, og
noen i Lyngen. En god del er oppgitt i tinglaget, uten noen
stedsangivelse. Således lå Rasmus Cornelius fra Archangelsk i Helgøy
tinglag i 1775 og solgte 150 våg mel, som lensmannen krevde 10 daler i
toll for. I 1776 hadde 2 russeskippere ligget i Ullsfjord. I 1782 var
handelsrusserne blitt så husvarm at de anmeldte en Ishavsruss som året
før var kommet inn til Burøysund for å forhandle lasta. I 1784 lå et
russeskip i Vannvåg og solgte lasta, og samme år hadde skipper Fedor
Solobich på Prepodnie Sosimo , tilhørende kjøpmann Lasarof, solgt
varer i Karlsøy sogn før skuta gikk videre til Tromsø. Et anna skip
hadde solgt heile lasta i Karlsøy sogn uten at noe toll var oppkrevd. I
august 1787 lå et lite russekip i Karlsøy sogn og solgte mel. I 1785
heitte det at russen hadde begynt å ligge heile vinteren på
kirkestedene for å selge varer, og det blei dessuten oppgitt at
enkelte år kom det skuter inn Ullsfjord.

Med prisene og salget gikk det tydeligvis noe opp og ned. I 1770 var
rugmelet så dyrt hos russen i forhold til Bergensmelet at det var
uvisst om noen kjøpte det. I 1775 var melprisen lågere enn i byene
og folk kjøpte av trang , som det heitte. Noen år stod russemelet så
høgt i pris, at det blei solgt lite, som i 1778. Andre år var almuen
nødt til å kjøpe russemel uansett pris, fordi tilførslene fra Bergen
svikta. Det skjedde i 1780 og 1784. I 1784 var prisen 9 mark per våg
for russemelet, eller det dobbelte fra skiftet i 1785. I 1783 var det
stor trang for russemel. Dette viser at russemelet nå var blitt viktig
for matforsyninga i fogderiet.

Det var en stor fordel at russen nå hadde begynt å ta sei i bytte for
varene, og gav bedre pris enn det som var mulig å oppnå her i landet
, heitte det. Russen tok og skinnvarer og kveite. Russeskipperen
Chambalin, som i 1787 handla på Lyngseidet, var f. eks. interessert i
sei og reinskinn, men ville helst kjøpe mot Banco billetter , d.v.s.
pengesedler. Han hadde imidlertid lite mel å selge, og det var det folk
ville ha. Han solgte noe lin, og fikk igjen bl.a. reinskinn,
rødrevskinn, grener og kontanter. Det framgår at han også hadde folk
liggende på utror i Finnmark. Folk klaga ellers over at han ikke ville
gi Bergenspris for varene.

Foruten rugmel, brakte russeskutene med hvetemel, bladtobakk, gryn,
kjerra, lin, lerret, tauverk, hamp og honningkake. Dette var varer som
normalt kom fra Bergen, noe som viser at Bergenshandelen svikta
katastrofalt, eller at Bergen ikke kunne konkurrere i pris. Fra
russiske kilder veit vi at det i 1780-90-åra også gikk trelast,
fuglefjær, øl og smør til Nord-Norge, og at russerne henta geiteskinn,
bjørneskinn, oterskinn, hareskinn, dun, fabrikkvarer og kremmervarer.
Fisk er det oppgitt lite av.

Det er tydelig at almuen kjøpte en god del varer direkte fra
russeskutene, men det blei og solgt større kvanta til handelsmenn og
embedsmenn, for videresalg til almuen. Ikke minst tok prosten i Tromsø
imot større kvanta mel i kommisjon for videresalg, således i 1784 og
1787. Dette var tydeligvis meint som ei hjelp for alle dem som ikke
kunne kjøpe direkte. Fra 1789 kan vi se at det blei innkjøpt pelsvarer
fra Bergen, for å ha til byttevarer i russehandelen.

Handelen var imidlertid uviss og lite å stole på. Formelt stred
handelen fortsatt mot de gjeldende handelsprivilegier. Den fulle
legalisering eller lovliggjøring kom med nyordninga av handelssystemet
i 1787-89. Det blei nå bestemt at Finnmark, og det som nå er Troms
fylke, skulle lausrives fra handelstvangen på Bergen og Trondheim, og
det skulle anlegges byer med egen utenrikshandel. Dette blei da Vardø,
Hammerfest og Tromsø. For den siste har historikeren Nils A. Ytreberg
oppfatta russehandelen som ei vesentlig forutsetning for heile
byanlegget. Det var da også byene som i første rekke fikk fordelen av
russehandelen, ved at disse i tillegg til handelsstedene i Finnmark
fikk enerett på slik handel. Frihandelen blei derfor ei reell
innskrenkning av russehandelen i Karlsøy, både for almuen og
handelsstedene. I Tromsø fogderi var det altså bare den nye byen som
fikk nyte godt av russehandelen utover i 1790-åra. Trulig er dette
grunnen til at vi ikke finner russevarer i skifta etter 1789, og det
blei heilt stille om den lokale russehandel. Fiskeralmuen i Troms fikk
heller ikke lov å bytte med russen under fiske i Finnmark, selv ikke
da Finnmarksfiskerne fra 1796 fikk rett til en måneds makketidshandel.
 
 

En Grønlandsfarer i Burøysund

I 1781 juli kom det et russisk skip inn under Vanna. Det kom først
inn ved Breivik i Sandfjorden, og la seg så til på reden i Burøysund.
Skipet var fra Archangelsk, hadde 3 mastre og 7 manns besetning, og
var trulig større enn ei lodje. Skipperen heitte Mochei og styrmannen
Ivan Machsim, mens namnet på skipet er ukjent.

Skipet hadde vært lenge underveis. Det var utrusta 3 år tidligere av
utreder Wasseli i Archangelsk for fangst ved Spitsbergen, som da ofte
kaltes Grønland. På nordtur dreiv det om høsten inn mot Finnmark, og la
seg til i Gamvik for overvintring. Av mannskapet på 12 var det
allerede nå noen som reiste heim.

Neste vår seilte skipet til Spitsbergen. Her lå det over en vinter og
fanga rossmål. Mannskapet var imidlertid heilt utsulta, og en av
matrosene døde der borte av hunger. På den 3 uker lange turen over til
Vanna hadde folk bare fuglekjøtt til å holde liv i seg, så det er ikke
rart det stod dårlig til ved ankomsten.

Verre var det at skipet var så råttent at det ikke lenger var
sjødyktig. Skipperen beslutta derfor å hugge opp skipet og selge ut
lasta. Denne bestod av 9-10 kvalrosstenner, endel remmer (reip), endel
isbjørnskinn, vel 30 kordeler (fat) med spekk, og et jerveskinn. Det
siste må de ha bytta til seg i Finnmark.

Selv om slik handel var ulovlig, kom de lokale handelsfolk hurtig
tilstede: madam Lockert på Kvitnes, madam Hegelund på Hansnes, Elias
Figenschou på Helgøy og skipper Mikkel Hegelund på Vannstua, foruten
Nils Pedersen i Burøysund. Når kvinnfolka møtte opp, var det fordi
karfolka var på jektereise til Bergen. Dels kjøpte de av lasta mot rede
penger, dels bytta de mot slikt som russerne trengte: mat, klær og
brennevin. Restene av skipet blei solgt til brensel.

Mannskapet tok opphold på Vannstua, der de blei over vinteren.
Styrmannen tok ophold på Kvitnes, mens den drikkefeldige skipperen
fikk skipsleilighet, og fo r heim til Archangelsk om høsten med en
annen russer.

Det framgår ikke om handelsfolket fikk straff for handelen. Dels hevda
de at de ikke visste at slik handel var forbudt, dels var det tale om
å hjelpe de nødlidende russere med forsyninger, og endelig var jo
selve skipet gått tapt.
 

Byen Tromsø -- den nye gjøkunge

Selv om Tromsø allerede fra seinmiddelalderen var det geistlige
sentrum i Nord-Troms, spilte stedet ingen økonomisk eller
administrativ rolle før langt utpå 1700-tallet. Det var mange som
drømte om en by i landsdelen, men få som satte drømmen i forbindelse
med Tromsø. Når Petter Dass ca 1690 snakka om Tromsøfar i sitt dikt,
tenkte han således på folk fra heile fogderiet.

Jekteturen til Bergen stod nok i eventyrets glans, men var slett ikke
bare fornøyelser og opplevelser. Det var for det første store
omkostninger ved å bygge, utruste og vedlikeholde jekta. Det var et
stort tidsspille for mange arbeidsføre menn å delta i en jektetur som
tok fleire måneder. Stundom gikk samme jekta 2 turer årlig til Bergen.
Det var fare for forlis av jekt, mannskap og livsviktige forsyninger,
og ingen forsikring fantes. Det var jekteskipperen og avskiperne som
hadde risikoen, om noe gikk galt.

Ser vi bort fra Finnmark, som på 1700-tallet hadde særegne
handelsforhold, var det nok folket i Tromsø fogderi som mest følte
belastninga ved transportsystemet. Slik har Petter Dass i poetiske
vendinger gitt uttrykk for deres ønsker:

Og ville den Tromsøe-Far kiøbe sig Mad, To hundrede Miile til
Bergenske Stad Hand maa med sin J'gter henlakke -- Men dersom
Nordfarernes Troe var saa stoer, De kunde faa Bergen henfløttet i Noer,
-- Hvor skulle den gandske Nordledingens Tract af inderste Hierte sig
fryde ved magt .

Drømmen om egen by i Nord-Norge var gammel, og den blei stadig holdt
vedlike utover 1700-tallet. Presten Audunsen i Tromsø, som selv var
jekteskipper, uttrykte det slik i 1712: Innbyggerne måtte med største
omkostning, livsfare og besværlighet nødes årlig at fare over 100 mile
til Bergen , så dersom man var så nærboende kjøpstaden, at det som
nødtørftig behøvdes kunne på båter avhentes, da gjordes aldri
omkostning på noen jektebygning . Og sorenskriver Thom'søns hjertesukk
i 1769 var ikke mindre talende: Hvor var ikke bonden i Nordland
lykkelig om her var en kjøpstad så nær, da kunne han anvende (omsette)
mange ting i penger som han nå må la bli .

Realisering av bydrømmen kom først heilt på slutten av århundret, bl.a.
i forbindelse med utviklinga av russehandelen og omlegginga av
handelssystemet i Finnmark. Byanlegga måtte da kjempes fram mot
langvarig og innbitt motstand fra Bergen, som her så sine interesser
trua. I 1789 kom de første byer i Finnmark, og i 1794 kom endelig
Tromsø, som den første by i det gamle Nordlandene. At det nå blei
nettopp Tromsø, skyldtes for en stor del aktiv innsats fra prost
Schjelderup.

Den nye byen gav mulighet for etablering av folk fra de lokale
handelssteder. En av de aller første byborgere var således Peder
Lockert Figenschou fra Kvitnes, gift med prestedatra Johanna Kaurin
fra Karlsøy. Han fikk foreløpig borgerbrev allerede 11/8-1789, og dreiv
fra 1794 i kompaniskap med Hans Gi'ver byens største forretning. Byen
gav og et utvida ekteskapsmarked for den lokale overklasse, noe fleire
av Tranedøtrene i Nord-Grunnfjord benytta seg av.

Det blei og muligheter for jekteskipperne til fortjeneste ved å ta
last for bykjøpmennene til og fra Bergen.

Men nybyen førte også med seg negative sider for endel av
Karlsøyværingene. De lokale handelssteder tapte nå russehandelen, som
heilt blei monopolisert av den nye byen. Den gamle drøm om å slippe de
belastende jektereisene blei oppfylt, men dermed tapte handelsmennene
også ei viktig inntektskilde. Byborgerne begynte også å drive direkte
handel med folk i distriktet. Alt i 1796 var skipperen på Vannstua
skyldig 126 daler til Peder Figenschou. Vi finner en rekke eksempler
på at Peder og andre kjøpmenn satsa kapital i samhandelen ute i vårt
distrikt. I 1798 hadde han f.eks. tilgode i et bo i Torsvåg 41 daler.
Ca 1815-20 var ikke bare jektefarta fra Karlsøy avvikla, men en god del
av lokalhandelen hos oss var gått over til de nye handelshus i Tromsø.

I kjølvatnet av den nye byen og handelsoptimismen der kom også fleire
nye gjestgivere og etablerte seg lokalt i Karlsøy. I Vannvåg kom
Kolderup i 1789, og i tida 1804-13 kom gjestgivere både i Rødgammen,
Burøy og Torsvåg, tildels folk som var byborgere eller utgått fra
miljøet der.
 

Det kan se ut til at enkelte av de lokale handelsmenn var forutseende
nok til å forstå hva byanlegget kunne føre til. I 1788 var både
Jeremias Figenschou på Kvitnes og Mikkel Hegelund på Vannstua blant
dem som uttalte seg mot byanlegget. Det stod forøvrig stor strid om
stedsvalget, der bl.a. Harstadregionen var inne i bildet. En lokal
tradisjon har også holdt på at Hessfjord og Finnkrokan var aktuelle
steder som by.
 
 

Forsyningssituasjonen og prisnivået

Det er vanskelig å vurdere om forsyningene generelt har vært
tilstrekkelig. Forsyningene var ikke bare avhengig av hva Bergen og
Trondheim kunne skaffe, men og hvordan fisket falt ut, prisnivået og
kredittforholda. Generelt synes forholda å ha vært bra, med etpar
viktige unntak.

Fra 1736 kom en rekke uår i fisket og til lands, noe som gjorde første
del av 1740-åra til reine hungersår. I 1741 heitte det at de fleste
måtte la jektene stå heime p.g.a. mangel på fiskevarer. Dette fikk
følger for kredittforholda i Bergen, som ikke ville sende meir varer
nordover. I 1743 blei det utdelt 800 tynner korn i Troms fylke p.g.a.
trang og nødlidenhet , men det ser ut til at lite av dette kom lenger
enn til den indre del av Helgøy tinglag, d.v.s. Tromsøysund.

I hvertfall fra midten av århundret synes forsyningene østfra å ha
fått noe betydning, selv om det er uklart hvor mye mel som kom. I 1763
fo r både Alexander Gamst i Nord-Grunnfjord og Morten Kiil på Hansnes
til Finnmark etter mel fra kjøpmennene der, men trulig var det tale om
tilførsler av russemel. I allefall fra 1770-åra må russemelet ha hatt
betydning for matsituasjonen i Karlsøy.På denne tida har vi lokalt
stadige opplysninger om dårlige tilførsler fra Bergen, men dette kan
ha vært bevisste forsøk på å rettferdiggjøre russehandelen.

I tida 1788-90 synes tilførslene å ha vært særlig dårlige, nettopp da
handelssystemet blei omlagt. Prosten i Tromsø hadde nå tatt inn
russemel for 150 daler, og lagra det på Hansnes hos Lars Hegelund, med
tanke på fordeling til trengende. Tromsøjekta hadde i 2 år måttet
overvintre sørpå, og gjestgiverne var dårlig forsynt med mel. 1790 var
et misvekstår, og ei bygdefarjekt fra Lyngen var forlist. Folk hadde
lite fisk å sende til Bergen, og fikk lite korn igjen. Lyngsværingene
måtte kjøpe både såkorn og matkorn fra Torneå.

Generelt har det vært hevda at prisnivået steig til det doble i tida
1720-1800. Lokalt synes imidlertid pengeverdiene nokså stabile utover
århundret, selv om det var en viss tendens til pris- og lønnsstigning.

Fiskeprisen holdt seg nokså fast på daler per våg, og kua hadde
vanligvis en skifteverdi på 3 daler. Trana gav i 1713-14 8 -9 daler,
i 1741-48 7-8 daler og i 1762 i 11 daler. Det var mel og korn som
viste de største variasjoner. Det avgjørende for forsyningssituasjonen
var bytteforholdet mellom fisk-tran og mel- korn, og dette har da
variert tilsvarende.

Tidlig i århundret betaltes 1 tynne rugmel gjerne med 3- 3 daler, noe
som tilsvarte 6 våg tørrfisk. I 1711 var imidlertid meltynna i 4-5
daler p.g.a. dyrtid. Enda i 1742 var prisen 3 daler, mens den i
nødsåret 1743 var steget til 8 daler. I 1765 kosta rugmelstynna 4
daler , og i 1789 4 daler. Da stod råskjæren i daler, slik at meltynna
tilsvarte 5 våg tørrfisk. Enda i 1796 stod ei ku bare i 3 daler, 1
tynne tran i 8 daler, og råskjæren i daler.

Prisnivået i Karlsøy og Bergen var ulikt, ettersom fraktomkostningene
kom til. Fiskevarene var billigst i Karlsøy, melvarene billigst i
Bergen. Dessuten varierte prisene i Bergen i forhold til hva slags
forhandlingsposisjon den enkelte avskiper stod i overfor kjøpmannen.
Selvstendige kunder uten gjeld, og med større kvanta fiskevarer, fikk
de beste vilkår. I 1765 har vi oppgave over de fiskepriser som blei
betalt i Bergen til større avskipere. Her var det oppgitt en pris for
råskjær på heile 1 daler og 8 skilling, rundfisken gav 1 daler og 1
ort, mens langa betaltes med 1 daler, 1 ort og 8 skilling. 10.