7. Næringsliv

Hovedgård og bruk

Hva bestod gården av på 1700-tallet? I ei rettssak fra 1710 om
grensen mellom Hansnes og Grågård er gården omtalt som begge (parter)
des påboende jorders rette tilhørende mark, skog og engesletter . Her
betyr engesletter trulig ikke bare innmark, men alt slåtteland som lå
til bruket. Sannsynligvis har skillet mellom inn- og utmark vært mye
mindre da enn vi er vant med. Vi merker oss også at selve gården her er
omtalt som jord , noe som også har vært vanlig i seinere tid, mens
gård har betydd våningshus eller tun. Men jord har også vært brukt
om slåttemark, eng eller voll, uten at vi alltid veit hva forskjellen
har vært. Jord i sammensatte namn, som Mellajorda, Håkenjorda, Futjorda,
Storperjorda etc., synes ofte å vise til nyrydninger eller
bruksdelinger, altså nyetablerte, selvstendige bruk.

Grensene mellom de enkelte hovedgårder eller matrikkelgårder synes
gamle og vel etablerte, og har sjelden bydd på konflikt. Et unntak
var forholdet mellom Elvevoll (Hansnes) og Grågården/Lanes
(Langsundgården), der bruken av Hessfjord kom inn som ekstra
konfliktstoff. I ei rettsak i 1710 blei hovedgrensen fastslått til
elva, d.v.s. det som nå er Grågårdselva. Grensen mellom Lanes og
Hessfjord blei fastslått til den store elva i Hessfjorden (d.v.s.
Sørdalselva). Spørsmålet om grensen mellom Hessfjord og Grågården gikk
videre til Lagmannen, som fastslo at den skulle gå ved Skognes. Dette
er den eldste grenseoppgang vi kjenner, og disse grensene gjelder
fortsatt. Disse grensene gikk da fra fjære til fjell , noe som betyr
at grensene bare blei avgjort nede ved strandområdet. Dette er et
generelt forhold, som eksisterer mange steder den dag i dag.

Det er tydelig at endel av de gamle hovedgårder blei stadig meir
oppdelt i enkeltbruk utover 1700-tallet. Dette kritiserte
sorenskriveren i 1769, fordi han meinte de nye bruk var for små til å
leve av, og fordi folk for lett fikk tak i jord, så det blei for lite
tjenere.

Denne bruksdelinga ser vi klart i 1723 og 1802. Mens det i 1723 var
102 skyldsatte bruk, hvorav 12 rettnok var øde, var det i 1802 169
bruk. Av disse var noen nyrydninger som ikke var skyldsatt, og 7 var
oppgitt ubygsla. Auken i skyldsatte bruk var 66 %. I tillegg kom en
sterk auke i uskyldsatte jorder, altså husmannsplasser, fra 3 i 1723
til 24 i 1801-tellinga. I tillegg var endel hushold nå uten adgang til
jord, som strandsittere og inderster, ialt 47.
 

Havgården og innlandsgården

Gårdene i Karlsøy og Helgøy har generelt et variert og tildels rikt
ressurs- eller næringsgrunnlag, herligheter som det blei kalt i gamle
dager. Noe av ressursene kom fra havet eller strandkanten, noe kom
fra jord, utmark og fjell. Den marine gård og den agrare gård
kunne vi med etpar fremmedord kalle de to hovedtyper av gårder hos oss,
avhengig av om hav- eller landressursene var de viktigste.

Først og fremst er naturligvis gården grunnlaget for februket, i form
av slåtteland og beitemark, foruten tilleggsf or fra utmarka, som ris,
lyng, sennagras, skav. Fra skog, mark og myr kom brensel,
byggematerialer (stokker, grastorv, greiner, never), råemner til
redskap, bark, det kom bær, sløke og syregras, rype og hare. Fra innsjø
og elv kom ferskvannsfisk.

Men også strand og hav var viktig for februket, i form av tang, tare
og fiskeavfall. Fra havet kom rekved til brensel, drivtømmer til hus
og andre nyttesaker i form av vrakgods etc. Fra havet og havkanten
kom fisk til salg og hushold, kobbe, kval, oter og sjøfugl, fjæremakk
og skjell.

Viktig er også det vi kan kalle topografiske ressurser, altså selve
landskapet, f.eks. i form av vannfall til møllebruk, elver og bekker
til vannforsyning, hauger og homper til vern mot vind og blest, nes og
holmer til beskyttelse av stø og lending.

Det er naturligvis ikke så at ressursene fordeler seg jevnt på
gårdene. Likevel har de fleste gårder en del av de gode ressurser,
avhengig av geografisk plasering. Generelt kan vi si at
jordbruksressursene er best innover i området, mens det ytre området er
rikere på ressurser fra hav og strand. Hvis vi setter to gårder som
Flatvær og Jegervatn opp mot hverandre, ser vi dette klart. Flatvær var
et viktig fiskevær, hadde egg, dun, kobbe og multer, mens Jegervatn
hadde innsjøfiske, god innmark og store skogareal, til og med furuskog.
De ytre gårdene er og meir klimatisk utsatt enn de indre.

Generelt kan vi si at gårdene innover i området hadde produkt som egna
seg best for selvforsyning, mens det var havgårdene som skaffa
salgsprodukta. Dette forklarer hvorfor bosetninga på 14- 1500-tallet
var størst utover i området, mens den seinere blei viktigere i de
indre distrikt. Da salgsprodukta fra havet gikk ned i pris, måtte folk
legge meir om til selvforsyning, d.v.s. februk, selv om det betydde
skifte av boplass. Thom'søn uttrykte dette slik i 1769: --
folkemengden har funnet mere lyst til at dyrke jorden enn at bo ved
havet og allene fiske . Bak dette skifte i lyst ligger hårde
økonomiske realiteter meir enn skifte i mentalitet.

Denne vektforskyvinga fra hav til innland får vi klart demonstrert i
matrikkelrevisjonen i 1723. Det var enda ca 1700 noe ustabilitet i
skyldfastsettinga, især for adelsgodset, litt for proprietærgodset,
men stillstand for kirkegodset. Tendensen gikk nærmest i retning av
skylda før 1667-matrikkelen.

Imidlertid var det blitt klart at den gamle skyldfastsettinga var blitt
uaktuell, ikke bare i Karlsøy, men i heile landet, og det blei satt i
gang med en storstilt revisjon av matrikkelskylda på landsbasis.
Dette har ikke bare sammenheng med at landskylda blei for høg, men at
mye av skattene etterhvert blei lagt på skylda, så det blei dobbelt
tungt å drive de gårdene som hadde høgst skyld, d.v.s. havgårdene.

Revisjonen gav til resultat at skylda for de indre gårdene gikk opp,
for havgårdene ned. 40 % av matrikkelgårdene fikk nedsatt skyld,
omtrent alle i det ytre området. 30 % av gårdene fikk uendra
landskyld, og 30 % fikk aukt landskyld, mest i det indre området.
Dette betyr at det især var adelsgodset som var for høgt skyldsatt, og
av disse gårdene gikk ned i skyld.

Imidlertid blei matrikkelrevisjonen ikke satt i verk, og de gamle,
urettferdige skyldverdier kom til å gjelde fram til 1838. Det var
brukerne på havgårdene, især på adelsgodset, som tapte mest på dette,
noe som også forklarer hvorfor så mange havgårder, især vest i Helgøy,
ikke fant bygslere på 1700-tallet. Til gjengjeld kunne brukerne på de
indre gårder glede seg over låg landskyld og låge skatter. Denne
skeive tendensen, som var tilstede i 1723, forsterka seg kraftig
videre utover århundret, med meir oppdyrking av de gode
jordbruksgårdene i de indre strøk. Her kunne ikke Flatvær med si
enorme skyld på 3 våg konkurrere, og matrikkelgården lå da også øde
mesteparten av århundret.
 

Åkerbruket

Korndrift finnes ingen spor etter i fogderiet på 1600-tallet, noe
som utvilsomt har klimatiske årsaker. Utover 1700-tallet fikk
korndyrkinga igjen innpass nordom Malangen, noe som dels skyldtes
bedre klima, dels den kvenske innvandring i Lyngen. Det ser og ut til
at noen har forsøkt seg i Karlsøy, men med stadige uårsperioder måtte
dette oppgis. Korngrensen etablerte seg da heilt i sørkanten av
Karlsøy, og det var heile tida tale om bygg.

Det var tida omkring 1720 som innvarsla en bedre periode, og nå kom
korndrifta igang i sunda heilt opp til Tromsø. I 1723 var ingen
kornavl på øyene lenger nord, og heller ikke i Ullsfjord og Lyngen,
unntatt i Nordmannvik. Det kom nå tydeligvis et raskt oppsving, slik at
i 1730-åra sådde nesten hver mann i fogderiet korn, bortsett fra
sjøsamene inne i fjordene. Det er likevel usikkert hvor mange i
Karlsøy som forsøkte seg nå. Det var især sogneprest Junghans i Tromsø
som inspirerte til korndyrking.

Noe stort overskudd på korndrifta kunne det ikke bli, med 2-3 foll i
normalår, og kanskje 4-5 i kronår. Selv Trondenes regna i 1723 bare
med 3 foll for bygg. På Kileng i Lyngen blei det i 1767 sådd ei tynne
og høsta 5, altså 5 foll. Sorenskriveren på Sandnes oppgav i 1769
opptil 6-7 foll på sin gård i beste år. Han hadde da også
eksperimentert med rug, uten å få det til. Selv på storgården
Bensjord falt det ca 1800 ikke meir enn 3 foll i gode år. Imidlertid
satte det inn med en serie frostår like etter 1740, som heilt ødela all
korndyrking for en lang periode. I 1743 fortalte Schnitler at kornet
enda 26/9 var umodent, og det var ikke sådd stort heller. I Karlsøy
gjaldt dette bare en enkelt gård i Ullsfjord, uten at vi veit hvilken.
Det verste var at folk fikk det lokale sedkorn ødelagt, slik at det
måtte kjøpes nytt fra Trøndelag, korn som ikke var tilpassa det lokale
klima. I 1748 blei det delt ut korn av trang og nødlidenhet , og
enda i 1753 hadde korndyrkinga ikke riktig tatt seg oppatt, selv om en
og annen nå hadde forsøkt seg, også i Karlsøy sogn.

Det ser ut til at korndyrkinga i Nord-Troms kom i gang igjen for fullt
nå i 1750-60-åra, selv om det også seinere i århundret var endel uår.
I 1768 var det et særdeles straffeår , i 1780-85 var det dårlige
kornår, og ingen korntiende kom fra Lyngen, Ullsfjord eller Karlsøy.
I 1782 var almuen i stor trang , i 1783 var størstedelen sedlaus, i
1785 alle. Mange i Lyngen måtte nå hakke halm og blande i melet til
flatbrød og kaker, og sedkorn måtte hentes over fjellet fra Torneå,
heitte det.

Det beste uttrykk for regulariteten i korndyrkinga er trulig
forekomsten av kornlåver og når kornåkrer inngår i kårytelser. I
skifta finner vi kornlåve hos Erik Lorch på Svendsby (Berg) i 1783, og
ellers på noen gårder i Lyngen fra 1740-åra og utetter. I 1762 er
låve også nemnt på Svendsby, i 1754 på Reinsvoll og i 1785 på Selnes,
og vi kjenner ikke til at låve den gang var brukt om andre hus enn
kornlåver. Kornåkrer finner vi i kårkontrakter bare i Lyngen, fra
1760-åra og utetter, i etpar tilfeller oppgitt som ei halv tynne utsed.

I 1802 var kornavl ikke drevet i Helgøy og Karlsøy, og i Ullsfjord blei
kornavl oppgitt bare på 3 gårder: Sjursnes, Lavangen og Bergenes.
Derimot fantes korngårder i Lyngen og rundt Tromsø. Det ser ut til at
Svendsby/Ullsnes nå ikke dreiv korndyrking, eller i så liten grad at
det ikke blei regna med av Jordtakstkommisjonen. I 1819 heitte det at
Svendsby hadde hatt korndyrking i fortiden , men at gården fikk tidlig
nattefrost. Ute på øyene veit vi om en familie fra Balsfjord som i
1780 forsøkte korndrift på Grøtnes, men det blei med det eine året.
Forøvrig er det lite med konkrete belegg fra øydistriktet.

Utviklinga av russehandelen mot slutten av 1700-tallet gjorde også at
folk ikke lenger var så avhengig hverken av lokal kornavl eller
tilførsler fra Bergen. Det magre og usikre utbyttet av egen avl i
dette området skulle heller ikke oppmuntre til fortsatt drift.

Det gikk også smått med det nye åkerprodukt som var underveis,
poteten. I Lyngen hadde presten Junghans og distriktslege Monrad vært
foregangsmenn, og her var ca 1800 litt potetdyrking. Ute på øyene ser
det ut til at poteten fortsatt var uprøvd.

Det mest regulære åkerbruk som Karlsøyværingene dreiv, var trulig nepa.
Den var gammel og årviss, og inngikk tydeligvis i kostholdet i
landsdelen som nepegrøt . I 1769 oppgav sorenskriveren generelt at
hver mann i fogderiet dyrka roer til husholdninga, om ikke nettopp
til overflod. Det må bety at også en god del Karlsøyværinger hadde et
lite nepeland på 1700-tallet, slik som seinere.
 

Møllebruk

Det er uklart i hvor stor grad -- eller om i det heile --
forekomsten av møller eller bekkekverner hos oss kan knyttes sammen
med lokal kornavl. I hovedsak har møllene vært brukt til å male
importert korn, og de bør nok med få unntak settes i sammenheng med en
overgang fra innkjøp av mel til innkjøp av korn på 1700-tallet. Ettersom
møllene kom inn samtidig med russehandelen, kunne det være fristende å
se en sammenheng her, men etter det vi kjenner til, kom bare mel fra
Kvitsjøen. Det må da være Bergenskorn de lokale bekkekverner tok
sikte på å male.

I skifta kan vi finne enkelte møller, den eldste på Vannstua hos
presten Hegelund i 1729, og dernest på Hansnes og i Nord-Grunnfjord ca
1756. Det var imidlertid få av dem, og det er først i forbindelse med
en kvernskatt fra ca 1774-75 at vi får full oversikt. Da blei det
skatta av møller både på Hansnes, Stakkvik, Helgøy og Kammen. Deretter
kom ei gradvis økning, slik at ca 1800 var tallet oppe i 12-13. Noen
var da lagt ned, slik at vi ialt har opplysninger om 19 kverner i
perioden. I 1803 forsvant kvernskatten, og dermed kvernene. I
Jordtakstkommisjonens fortegnelse fra 1802 er oppgitt bare 8 kverner,
men tallet er trulig ikke fullstendig.

Den siste kverna vi veit blei bygd, var Hessfjordkverna i 1802. På
Vannstua veit vi om 4 kverner samtidig, men ei av dem lå trulig på
Kammen.

Det ser ut til at kvernene forsvant sammen med Bergenshandelen og
utviklinga av russehandelen etter 1800. I 1834 sa Steen at det ikke
lenger fantes vannmøller til kornmaling i Karlsøy.

Fleire av kvernene har etterlatt seg fysiske spor ved elvene, i form
av oppmuringer og møllesteiner, som på Helgøy og Vannstua. Vi har og
mange namn med mølle, som Mølnelva og lignende. Slike finner vi på
Helgøy, Hansnes, Reinsvoll (Storvoll), Ullsnes, Hessfjord og Kvitnes.
På det siste stedet kjenner vi rettnok ikke til kvern, derimot ei
vindmølle som i 1853 stod på bakken oppfor husa. Det er det siste vi
veit om møller hos oss.

Samdrift av jorda

I Karlsøy bodde folk gjerne nokså spredt, også der det var fleire
oppsittere på en matrikkelgård. Men vi kommer på sporet av 2-3 saker
fra slutten av århundret, som synes å vise til forhold der jorda blei
drevet i samdrift, eller der det var årbytte.

I en konflikt om Grøtnes på Reinøy i 1781, hører vi om årbytte mellom
2 av naboene. Selve heimejorda hadde de byttet hver for seg at slå,
men utslåtten og et stykke på stranden som de dørker med grinder, har
oppsitterne til årbytte, så de slår samme hvert sitt år . Heimejorda
var altså utskifta, noe som ser ut til å ha skjedd etter privat avtale,
uten spesiell basis i bygselavtalene. Dette støttes av formuleringa
av de spørsmål som skulle besvares i retten: om oppsitterne slo jorda
hver på sitt leiemål (jord) som han har bygsla og er utvist, eller i
fleng om hinanden hvor de bor ? Dette kan peike på at både samdrift,
teigblanding og årbytte var vanlige driftsformer i området. Vi får
ellers vite at utslåttene under Grøtnes dels lå nord for Rottenby
(trulig Seterelv), dels nord for Grøtnesodden (trulig Stangnes).

Det ser ut til at samdrift eller årbytte også var praktisert av 3
brukere på Lanes under Vannstua. De 3 bygsla her i fellesskap området
fra Rabben til Skjevikelva, og etter skylda disponerte de arealet i
forholdet 1 : 1 : 2 (dvs. 18 mark, 18 mark og 36 mark). I ei offentlig
utskiftning i 1795, den første vi kjenner til hos oss, skulle innmarka
eller den dyrkede jord utskiftes til hver av dem i forhold til det
den enkelte bygsla av den totale skyldverdi. De nye jordstykker
skulle oppgås og skjellmerker bestemmes.Det framgår ikke klart hva
slags system som herska før utskiftinga, men etter formuleringa på det
de deretter sin andel jord måtte tilkomme , er det mest trulig at det
har dreid seg om full samdrift av innmarka, med deling av avlinga etter
skyldverdi. Det skjedde ingen utflytting av husa, slik at gårdtomta
(tunet) til en oppsitter blei liggende innafor det areal som naboen
fikk utmålt. Utmark og beite skulle fortsatt være felles.

Utskiftinga på Lanes kom på 40 daler, og blei således en dyr
fornøyelse. Det har nok skremt andre fra å forsøke det samme. Først i
1820-30-åra kom de neste offentlige utskiftinger.

Ei form for privat utskiftning fant sted på Skorøy i 1800, med basis i
en nabotvist. Matrikkelgården omfatta den gang Store Skorøy, Lille
Skorøy, og Valen-Vikanområdet på Vanna. Det var brukere
(leilendinger) både på Store Skorøy, Valen og Vikan. Eggværet Lille
Skorøy var privat eid, men eieren satt på Vannstua. Han hadde og rett
til i Store Skorøy. Det var her især tale om oterveide og slåttemark.
Det framgår at bortsett fra Lille Skorøy, hadde matrikkelgården stort
sett ligget i fullt felleskap, selv om det var tilløp til noe
fordeling av innmarka etter hvor de enkelte brukere var bosatt.

Rettighetshaverne kom nå fram til ei ordning i fred og fordragelighet,
og det blei tydeligvis langt billigere enn utskiftinga på Vannstua.
Oppsitterne i Vikan frasa seg sine rettigheter i Store Skorøy,
bortsett fra slåttemarka der. Oppsitteren i Valen gav avkall på sin
rett i Store Skorøy, og oppsitteren på Store Skorøy gav avkall på sin
rett i Valen, mot at han fikk litt meir slåtterett på Store Skorøy fra
eieren av Lille Skorøy. Oterveidet på Store Skorøy blei delt i 2 like
deler mellom oppsitteren der og eieren av Lille Skorøy.
 

Februket

Kua veit vi enda mindre om, men kommer likevel buskapen nær innpå livet
ved at vi ofte får namna oppgitt i skifta. Og her rauter de oss i
møte, som Løva, April, Svane, Sniba og Dribla i en buskap i Burøysund
i 1786. Og vi møter utallige andre kyr rundt på gårdene, i små låge
tømmerfjøs eller gammer, på beite oppe i lia, eller i grindene om natta:
Spelmøy, Marikolla, Stjerna, Dyrekolla, Terne, Påskefru, Gråsia,
Akelie, Trana, Silkedeppa, Dokke, Skogsnerta, Dagros, Fløtmøy,
Gyldenstjerna, Jødelin, Engelland, Krona, Døleros, Sidlår, Gulløye,
Sommerløv, Blomma, Skredderkone, Jomfru, Svartkind, Svartskinn,
Ramfløy, og utallige andre. Noen var som vi ser, kalt etter utseende
eller særegenheter, i andre tilfeller aner vi kyr med personlighet,
som Snar i vandet hos Søren Falk i Grunnfjordbotn i 1789.

Det som har størst interesse, er den generelle avkastning av februket.
Hvordan utvikla februket seg i forhold til auken i folketallet?

At hesteholdet viser auke på 1700-tallet, må bety større behov for
trekk-kraft. Trulig var dette et uttrykk for større avkastning av
heimejorda i forhold til utslåttene. Bl.a. kan vi se at hesten blei
vanligere også på gårder med så lite skog at man knapt trengte hest til
vedkjøring, som f.eks. Breivik, Sørskar, Rebbenes, Rødgammen, Helgøy,
Vannereid, Hamre og Kvitnes. Dessuten fortalte skriveren i 1769 at
brenselet helst blei frakta med båt.

Vi ser da også at hesteholdet helst var knytt til de gode
februksgårder. I 1723 fantes 26 hester i prestegjeldet, 9 i Helgøy og
17 i Karlsøy (med Svendsby), eller 0,3 per bruk. I forhold til 1667
var dette 12 fleire hester, en oppgang på 85 %. Hestene hadde nå
spredt seg meir utover i det ytre området, som Vanna, Helgøy,
Nord-Kvaløy og Rebbenesøy, selv om de reine havgårder fortsatt var
hestelaus.

Hesteholdet i fogderiet var konsentrert til Hillesøy, Malangen,
Tromsøysund og Helgøy/Karlsøy. Det var få hester i Balsfjord og
Skjervøy, og ingen i Ullsfjord, Lyngen, Nordreisa og Kvenangen. I
Lyngen var endel okser brukt til trekkdyr, noe vi og har eksempler på
hos oss, fra Svendsby, Rødgammen, Dåfjord, Nord-Lenangen og Gamvik. Det
kan etter dette se ut til at hesten var et norsk husdyr, og
kjøreoksen delvis samisk . Også Thomasøn bemerka i 1769 at mange i
fogderiet holdt kjøreokse.

I 1723 fantes ifølge matrikkelen 304 kyr, 439 sauer og 259 geiter i
våre bygder, fordelt på 88 bruk. De 3 husmenn er regna som egne
brukere, og oppgitt besetning for avlsgårdene er lagt til hovedbruket.
Oppgitt fetall på reine ødegårder er ikke tatt med.

Alle bruk hadde kyr, fra 1 til 12 (på Vannstua), alle hadde sauer,
unntatt 2 husmenn på Kvitnes og 2 brukere i Laukvik. Det høgste
sauetall var på Selnes med 16. Alle bruk unntatt 7 hadde geiter, med
største tall på 8 (Selnes, Grågård, Vannstua).

De største kretturflokkene (omregna i småfe-enheter) fantes hos
presten på Vannstua (90 enheter), på Kvitnes og Grågården (78), Selnes
(66) og Nord-Grunnfjord (60). Også Vannereid (54), Elvevoll og
Rebbenes kommer høgt (48). Dette er ikke heilt nøyaktige tall, for der
det var meir enn en bruker på gården, er det gjennomsnittet per bruk som
er beregna. Dette dreier seg likevel bare om noen få tilfeller.

For heile området var gjennomsnittet nå per bruk 3,5 kyr, 5 sauer og 3
geiter, eller 29 småfeenheter per bruker. I forhold til 1667 var
tallet for småfe uendra, mens tallet for storfe var gått opp med 0,8.
Dette tilsvarer en auke på 5 småfeenheter. Dette kan tyde på noe
større vekt på melkeproduksjonen enn før. I forhold til Trondenes med
40 småfeenheter var dette likevel skrale greier.

Hvor mange familier eller hushold som ikke hadde husdyr, er vanskelig å
avgjøre. I sammenligning med skattelistene kan det ha dreid seg om
5-10 familier, men hvis vi sammenligner med folketellinga i 1702, kan
det ha vært noe meir.

I forbindelse med Jordtakstkommisjonen i 1802 har vi også oppgitt
kretturtallet, men sau og geit er her slått sammen, og talla er
oppgitt samla for hver matrikkelgård. Det hadde nå skjedd meir
oppdeling av jordene, slik at det var 160 bruk, eller bortimot
fordobling. Størst brukstall hadde Helgøy/Dåfjord (11) ogNord- og
Sørlenangen (10 hver).

Hesteholdet var nå gått kraftig opp, til 71, eller 0,44 per bruk. Nye
hestegårder var nå bl.a. havgårdene Skorøy og Slettnes- Skipsfjord.
Den største auken hadde skjedd i de gamle hestebygder. Sør-Lenangen
med 10 bruk hadde 6 hester, Grågård/Lanes hadde 6 hester på 5 bruk,
mens Hansnes med 2 bruk hadde 4 hester. Hestebygda framfor noen var
Nord-Grunnfjord, med 8 hester på 4 bruk. Storfeholdet var 409, og småfe
var 1099. Dette gir 2,6 storfe og 6,9 småfe per bruk, eller 22,5
småfe-enheter per bruk. Tross stor auke i februke hadde altså
folketallet, her uttrykt ved antallet av bruk, steget meir. Den
relative betydning var nå mindre enn i 1723, og i underkant av nivået
fra 1667.

Feholdet på de enkelte bruk lar seg nå ikke lenger beregne. Vi ser
likevel at prestegården på Karlsøy begynte å stikke seg fram, med 86
småfe-enheter. De to Hansnesbruk hadde 74 enheter hver i
gjennomsnitt, Kvitnesgården hadde 92 enheter, men dette omfatta og
husmennene. Den største matrikkelgården var Nord-Lenangen, med 32
storfe og 95 småfe, men med stor bruksdeling blei gjennomsnittet bare
29 enheter.

I forhold til den samtidige folketellinga (1801) kan vi se at det
fantes 225 familieenheter, altså 65 som ikke hadde fehold. Endel av
dette var trulig inderster og ungfamilier i foreldras hus. Fehold per
hushold har altså vært noe mindre enn det vi har beregna. Hvis vi
jamfører februket i 1667, 1723 og 1802 med nærmeste folketelling, får
vi samme utviklingstendens men på et lågere nivå. I 1667 får vi 15,6
småfe-enheter, i 1723 20,7 (basert på 1702- tellinga), og 15,8 enheter
i 1802. Vi har her basert oss på at folketallet ikke aukte særlig fra
1702 til 1723. At februket steig relativt fra 1667 får vi også
bekrefta av skifta fra 1690-åra.

Til kontroll og supplering av matriklene har vi ca 120 skifter fra
1700-tallet, spesifisert med husdyr. Vi møter her igjen grisen, som
vi også kjenner fra gårdshauger og skifter fra 1600- tallet. Den er
ikke nemnt i matriklene. Trulig er grisen også underrepresentert i
skifta, ettersom vi bare finner grisehold i 4 skifter, men grisen kan
og ha hatt ei nedgangstid på 1700-tallet.

Hesteholdet er representert med 0,28 per skifte, og ligger altså litt
under matriklene. Vi får nå opplysning om et hestehold på heile 3
hester på etpar av storgårdene, Hansnes og Nord-Grunnfjord i 1756-57.
Skifta viser og noe meir hestehold på de ytre gårdene enn matriklene,
noe som trulig viser at matriklene henger litt igjen i forhold til
utviklinga. For feholdet (produktive dyr) får vi et gjennomsnitt per
skifte for heile århundret på 3,8 kyr, 5,2 sauer og 4,5 geiter, eller
32,5 småfeenheter. Fordelt på første halvdel av århundret (45) og
siste halvdel (75 skifter), ser vi at feholdet var høgst i første
halvdel (38,7 enheter), med nedgang etter 1750 (28,5 ). Det var da en
oppgang fra 1690-åra, da skifta viste 29,2 enheter (når de 3 store
handelsskifta blei holdt utenom). Dette samsvarer altså med de
beregninger vi har gjort på basis av matriklene, når det gjelder
utviklinga, men viser at feholdet per hushold i virkeligheta var
større enn matriklene har oppgitt.

Vi ser og at så å si alle hushold hadde husdyr. I tillegg til de 120
spesifiserte skifter med husdyr, kommer bare 3 skifter heilt uten
husdyr, og et skifte uten produktive dyr (ungdyr).

Skifta viser og at forskjellen mellom husholda var større enn
matriklene oppgir. Kutallet varierte fra 1 til 20 kyr, mens 7 var
uten melkekyr. Det største sautallet var 30, mens 13 hushold var
uten. Største geiteflokk var 25, mens 15 hushold var uten geit. I
skifta får vi og oversikt over alle ungdyr og uproduktive dyr, som
heil- og halvmarkskviger, førstekalvskyr, heil- og halvmarksokser,
jømmer (ungsau), ki, hanner (unggeiter), bukker, kalver, værer,
risbitbukker (ungbukker). Dette var dyr som tildels skulle erstatte de
produktive dyr, dels skulle gå til kjøttproduksjon eller avl. Generelt
har antallet av slike dyr stått i et visst forhold til de produktive
dyr på et bruk, og det kunne bli mange slike uproduktive dyr i ei
stor besetning.

Den store forskjell ser vi klart når vi går inn i de enkelte fjøser.
På Selnes fantes i 1715 denne buskapen hos Anne Ottesdatter og Hans
Tostensen: 7 melkekyr, 1 markkvige, 1 markokse, 5 geiter, 2 hanner, 5
sauer, 2 jømmer, 1 vær, 3 ungbukker, 1 gammel og en ung hest. Med 52
småfe-enheter av produktive dyr, var dette langt over gjennomsnittet,
men litt under matrikkeltallet i 1723 (66 enheter). Meir beskjeden
var buskapen til Signe Gunnelsdatter og Hans Holk på Vannereid i 1712:
1 melkeku, 2 geiter, 4 sauer, 1 ki, ialt 12 enheter. Reint elendig var
det i fjøsgammen hos Anna Sandersdatter i Torsvåg i 1788, med 1
markkvige og 2 ki, eller hos Jan Evertsen i Sør-Grøttøy i 1785 med 1
sau og 1 geit.

Det var handelsmennene som var de største bønder. Her raga
Nord-Grunnfjord høgt, med en buskap i 1717 på 170 småfe-enheter: 20
melkekyr, 25 sauer, 25 geiter og 2 hester. Ungdyr etc var da ikke
oppgitt. Gjennomsnittet for 8 større handelsskifter var 15 kyr, 13
geiter, 17 sauer og 2 hester, foruten 3,6 kviger og 2,6 unggeiter og
jømre.

Sammenligner vi skifta enkeltvis med nærliggende matrikler, finner vi
ingen full overensstemmelse og ingen fast tendens opp eller ned.
Matriklene har oppgitt gårdens generelle husdyrpotensiale. Det
virkelige husdyrhold har gått litt opp eller ned i forhold til fo
rtilgang, arbeidskraft og behovet for februksprodukt. Talla bekrefter
og at matriklene ikke teller med ungdyr og avlsdyr.

Betydninga av februket

I gjennomsnitt kan vi snakke om 2-3 kyr per bruk, 5-6 sauer og 3-4
geiter. Det ser ut til at griseholdet var i tilbakegang, mens
hesteholdet gikk klart fram, og spredte seg også utover de ytre øyer.

Både matriklene og skifta synes å vise samme utviklingstendens:
omlegging til et stadig større februk utover 1600-tallet og
begynnelsen av 1700-tallet, og deretter en nedgang. Det betyr ikke at
februket totalt gikk tilbake, men at folkeauken og jorddelinga gikk
hurtigere enn auken i feholdet og nydyrking av jord.

Noe av denne utviklinga ligger kanskje i endra husholdsøkonomi og
endra bruksmåter i fedrift og fiske. P.g.a. mindre utbytte i
heimefisket og meir bortefiske, blei det mindre med fiskeavfall til
husdyra. Dette måtte erstattes med meir arbeidskrevende vinterfo r fra
utmark og strand, og større vekt på høsting av innmarkene. P.g.a.
begrensa sommerbeite ute på de ytre øyer, måtte auken i husdyrholdet
foregå i de indre områder, der beitet var ubegrensa, men der det var
mindre adgang til fiskeavfall og tare enn lenger ute. Her inne var og
lengere innefo ringsperiode enn ute på øyene. Alt dette førte altså
til et meir arbeidskrevende februk, og mindre produksjon av
februksprodukt per bruk eller hushold enn tidligere.

Februket gav altså livsviktige produkt: ull, huder og skinn, talg,
kjøtt, melk, smør og ost. Dette var nødvendig til mat, klær, skotøy
og sengtøy heime på gården, ikke minst i de store hushold som satsa på
fosterbarn og tjenerhold, og som dessuten lettere kunne ta seg av meir
uproduktive folk, eldre og vanføre. En del av husdyrproduksjonen kunne
og nyttes til utrustning i sesongfiskeria, og på den måten lettere
omgjøres i salgsprodukt. Men noe februksprodukt har også kunnet gå
direkte til salg i Bergen og til Trondheimsborgerne.

Utbytte per ku eller av småfeet er naturligvis vanskelig å tallfeste.
Den eineste brukbare oppgave vi har, er fra et skifte i Vannvåg i
1743. Sommeravlen , d.v.s. det som var igjen til vinterbruk etter at
folket hadde drukket melk og spist smør og ost om sommeren, var 2 pund
smør (15 kilo) og 1 våg søt ost (18 kilo). Dette var utbyttet av 5
melkekyr og 3 geiter, og altså ikke noe stort kvantum: 3 kilo smør per
ku og 6 kilo ost per geit, men noe av osten kunne naturligvis være
ku-ost. Familien bestod av et eldre ektepar, som trulig ikke hadde
gjort særlig innhugg i melkemengda i løpet av sommeren. Registreringa
i boet skjedde på slutten av sesongen, 10/9, og selv om begge
ektefeller var død tidligere på sommeren, hadde naboene sikkert stelt
dyra videre. Noen produksjon utover høsten og vinteren utover det som
gikk til et begrensa forbruk, var der uten tvil ikke.

Sorenskriveren opplyste i 1769 at der av jordbruksprodukt gikk litt
bukkeskinn, smør og talg til Bergen. I dødsboa finner vi ikke så
sjelden lager av husdyrprodukt, som trulig har stått klar for
avskiping med jekta: talg, bukkeskinn, huder og skinn av kalv, ku, sau
og geit. I 1768 hadde skipperen på Kvitnes sendt ei halv tynne smør
til en privat forbindelse i Bergen. I 1755 hadde skipper Hveding på
Hansnes sendt til sin kjøpmann på Bryggen bl.a. 3 våg talg (55 kilo),
28 stk. bukkeskinn, 22 mark gammelost (ca 6 kilo) tynne smør og 2 pund
19 mark smør (ca 18 kilo). Året etter gikk 31 bukkeskinn, 1 våg talg
og tynne smør samme vei.

Tradisjonelt tok gjerne Trondheimsborgerne februksprodukt i bytte for
sine varer, men her mangler vi heilt kilder. I Bergenshandelen finner
vi i tollmaterialet ikke lite februksprodukt med Karlsøyjektene. Noe
av dette blei innlasta sørover i leia, men fra tollklareringa kom i
gang i Tromsø i 1790, kan vi se hva jektene lasta inn heime.
Hovedmassen av jordbruksvarer var bukkeskinn og talg, dessuten litt
smør, ost (gammelost), saltkjøtt, røykt kjøtt, og andre skinnvarer (av
geit, kalv og sau). Trulig var det lite av lasta som nå kom fra Lyngen
og Ullsfjord, slik at det hovedsakelig var Karlsøy- og
Helgøyværingenes overskuddsproduksjon det var tale om.
 

Driftsformer i jordbruket

Den konflikten som alltid var tilstede mellom fiske og jordbruk,
blei løyst ved at jordbruket for en stor del blei skjøtta av kvinnene,
ved hjelp av barn og eldre. Det gjaldt fjøsstellet året rundt, det
gjaldt det meste av fo rsankinga i vintersesongen, og det gjaldt
våronna. Det vesentlige var at mannfolka kunne drive vinter- og
vårfisket uten å hefte seg med februket. Særlig viktig blei dette med
større vekt på bortefisket, som Lofotfisket, i slutten av århundret.
Når høya tok til ved Olsok, altså sist i juli, eller seinere, var det
viktigste fisket unnagjort, selv om utviklinga av russehandelen nok
skjerpa konflikten mellom sommerfisket og slåttonna. Med mye
utslåtter og båtføring av høy var det nødvendig at mannfolka deltok i
høya.

Når vi vurderer det forholdsvist høge kretturtallet, skal vi være
oppmerksom på at ytelsen per dyr ikke kan sammenlignes med våre dagers
forhold. Dyra var små og nøysomme, og hovedprinsippet var at
melkeproduksjonen og kjøttproduksjonen skjedde på utebeitet om
sommeren. Vinterforet var ikke til å melke av. Det var bare beregna
til å holde liv i dyra til vårgraset begynte å sprette. Enda ca 1880
var årsproduksjonen per melkeku i Karlsøy regna i underkant av 1000
liter, og det var utvilsomt enda mindre på 1700- tallet. Det var altså
antallet av dyra som sikra det nødvendige utbyttet av februket, ikke
kvaliteten på dyra.

Dette har igjen sammenheng med at de aller fleste gårdene hadde
tilstrekkelig med sommerbeite. Problemet lå i fo rproduksjonen for
den lange innsettingsperioden, som igjen hang sammen med at innmarkene
fortsatt gav for lite utbytte. Fo produksjonen, både fra utslåttene
og den forsanking som foregikk utover vinteren, blei dermed svært
arbeidskrevende.

Karakteren av innmarka får vi oversikt over fra Jordtakstkommisjonen i
1802, og det var få gårder som blei rost. Bare 6 matrikkelgårder blei
oppgitt med god gressjord, nemlig Svendsby, Jegervatn, Kvitnes,
Vannvåg, Nord-Grunnfjord og Rebbenes. Så fulgte ei stor gruppe med
jord som var noenledes, tålelig, mager eller tørr. Dette gjaldt ialt 22
matrikkelgårder, i de indre og midtre områder. De dårligste gårdene lå
især i det ytre området, foruten noen gårder inne i sunda, som
Kvalshausen, Skåningen, Inderby, Sør-Grunnfjord, Skattøra og
Hessfjord.

Prestegården på Karlsøy veit vi gjennomgikk endel oppdyrking, især fra
1770-åra, bl.a. med utgrøfting. Med så mye jorddeling som vi finner,
må innmarkene også ellers ha blitt meir oppdyrka enn før. I skifta
kan vi finne enkelte redskap som grev og jernspader, som kan ha vært
brukt til jordforbedring. Det store husdyrholdet gav også bra med
gjødsel til innmarkene, men dels blei gjødsla liggende ubrukt ved
fjøsen, dels dratt ut på marka om høsten eller vinteren, så den fikk
liten virkning.

Den største jordforbedringa skjedde uten tvil ved hjelp av grindgang,
slik som seinere. Dette systemet har vi møtt tidligere, og det varte
ved heilt inn i vårt århundre. På 1700-tallet møter vi grindgangen i
skifta i form av grindstauren , et lite jernspett til å lage hull i
marka ved flytting av grindene. Slike grindstaurer møter vi i 25
skifter. Også tregrindene møter vi i 10 skifter, med varierende
antall fra 3-4 til 9-12. I mange tilfeller var nok grindene uten
skifteverdi. Grindstaur og grinder er fordelt over heile århundret og
over heile området, både i norske og samiske bygder. Grindgang får vi
og tilfeldig omtale av, som i Thom'søns beskrivelse av borgerhandelen:
når borgeren kom for å hente sin betaling, måtte bondens ku danse av
hans grinder . Ved en tvist på Grøtnes i 1778, da godseieren kom for å
telle husdyra, heitte det at han kom som røvere om natta og gikk i
grindene . Denne grindgangen bestod da i at husdyra om natta stod i ei
lita innhegning, som blei flytta videre når marka var tilstrekkelig
opptrakka og gjødsla. Det ser ut til at grindgang særlig blei brukt
på lyngmark.

Utslåttene har altså fortsatt spilt en avgjørende rolle i februket. I
1716 hører vi at handelsmann Hans Horsens i Stakkvik ikke hadde hest,
men selv sammen med sitt folk innsamlede sin ringe høyavling, som han
førte på båt og uti sine hus lot innbære . På Helgøy førte samtidig
kapellanen sitt høy med båt fra Inderby. Herr Mikkel på Vannstua hadde
rettnok hest, men den blei bare brukt til å kjøre brensel med om
vinteren, såsom de ikke p.g.a. uføre og elver kan kjøre om sommeren,
men må føre deres høy på båter .

I matrikkelen i 1723 er det for 20 matrikkelgårder oppgitt at høyet
måtte fraktes med båt, altså fra utslåtter. Især var dette aktuelt
vest i Helgøy, der det omfatta heile Nord-Kvaløy, Rebbenesøy og
småøyer rundt, unntatt Sør-Grøttøy. Det gjaldt også de fleste gårder
på ytre Vanna, som Burøy, Slettnes, Spenna og Kvitnes. Av
innlandsgårder er oppgitt Hessfjord, Selnes og Bakkeby. Også mange av
de øvrige gårder henta trulig mye av sitt høy fra utslåtter, selv om
det ikke er nemnt.

Også den omfattende bruk av ødegårder som avlsgårder kan betraktes som
en form for utmarksslåtte, med like besværlig båtføring. Det var især
handels- og embedsmenn som etablerte avlsgårder, med formell bygsel.
Under Bakkeby lå f.eks. Breivik i Ullsfjord (1687-1810), Bensnes
(1723-40), og Jegervatn (1711-28). Under Hansnes lå Skattøra
(1673-1755 bortsett fra 1714-30), deler av Bratrein (1726-50 og fra
1782) og Hessfjord (1712-70). Under Grågården lå Lanes (1660-1770),
under Skattøra lå Inderby (1718- 30). Vannstua lå under Karlsøy (ca
1667-1710), mens Skåningen lå under Vannstua (1731-61). Spenna lå under
Skorøy (1660-1710) og Vannvåg under Kvitnes (1730-89). Under Helgøy lå
Inderby (1704-17), Fagerfjord (1744-64) og Flatvær (fra 1777),
Fagerfjord lå under Rødgammen (1719-41), Hattøy lå under
Nord-Grunnfjord heile århundret, og Sør-Grøttøy lå under Hersøy
(1717-63). I tillegg har trulig endel ødegårder og bruk vært forpakta
for kortere tid av naboer, uten formell bygsel.

Beiteområda har for de fleste gårdene vært gode, også på de ytre
gårdene. Når gjeting likevel har vært drevet i en viss grad, var det
for å holde dyra vekk fra innmark eller utslåtter. Dette var helst et
arbeid for barn, som vi kan se av en tildragelse i Nord- Lenangen i 1759
da en 7 års gutt gikk seg vill i marka under gjeting, og omkom.

Det var heller ikke nødvendig med setermark , som sorenskriveren
skreiv i 1769. Det kan likevel sees at noen sjøsamiske gårder i Lyngen
hadde både vinter-og sommerboplass ( sete ), og altså dreiv setring,
uten at vi kjenner omfanget av dette. Det er uvisst om slik setring
foregikk ute på øyene hos oss. Det eineste eksempel vi har, er fra
Dåvøy i 1805, da en norsk familie hadde et seterhus på den indre
ende av øya. De seternamn vi kjenner fra området, skriver seg trulig
fra ei eldre tid.

I tillegg til det fo ret som var høsta om sommeren, måtte det skaffes
adskillig ekstra fo r i løpet av vinteren, i form av løypning, tang og
tare, ris (brom), skav etc. Særlig utover våren blei slikt tilleggsfo
r meir og meir nødvendig, især når vinteren varte lenger enn forventa.
Stundom møter vi i kildene folk som var ute på fo rsanking. I 1724
møter vi således folk fra Vannvåg som skar brom, og folk fra Vannvåg
og Kvalshausen som skar tare. På Kvalshausen skjedde dette på
selveste Skjærtorsdag. I 1711 hører vi at ei taus i Nord-Lenangen
grynte i høg snø ute i skogen etter ris til bumat, til tross for at ho
var gravid. I 1801 rodde en mann på Andammen etter tare i uka etter
bededag, som da var om våren, midt i bunøda.

At vårtida kunne bli særlig kritisk for februket, har vi mange
eksempler på . I 1752 var det således stor bunød blant folk , og hos
enka Siri på Vannereid døde 2 markkviger, 2 sauer og 2 geiter om
våren av mangel på føde. Dessuten måtte ho bruke av vinterfisken som
var handelsvare til løypning for å berge resten av dyra. I 1760 blei 2
kyr i Skogsfjord slakta allerede 17/11 p.g.a. forventa fo rnød om
vinteren. I 1772 var vinteren så lang, med armod og sult for folk og
fe, at de fleste ikke klarte å møte til tings. I 1776 var en mann på
Svendsby så forarma p.g.a. bunød at han ikke kunne betale skatten.

P.g.a. vinterlamminga ser det likevel ikke ut til at det har vært
vanlig med utegangersauer. Derimot møter vi i kildene enkelte
utegangerværer , både på Hansnes og de sørlige Vannagårdene Vannstua,
Kvalshausen og Kammen i 1770-80-åra. Trulig har dette vært enda meir
vanlig.
 

Skog og brensel

I 1769 skreiv sorenskriveren at det fantes nødtørftig brennefang
av bjørk på fastlandet og de nærmeste øyer, men ikke på de ytterste
øyer. På enkelte gårder var det stor nød på brensel, noe han satte
i forbindelse med meir gårddeling og større press på skogen til
brensel. Dette kan stemme bra med andre opplysninger vi har fra
århundret. Den oppgang som trulig kom i bjørkeskogen p.g.a. bedre
klima, blei etterhvert oppspist av større behov p.g.a. stigning i
folkemengde og meir februk.

Sorenskriveren refererte også til nedgang i furuskogen i innlandet
p.g.a. større behov for tømmer til husbygging. I Tromsø fogderi var
det nå blitt vanskeligere å skaffe nok tømmer til fornyelse av den
lokale jekteflåte. I Senja fogderi var det likevel verre. Her måtte
jektene hentes fra Salten.

Dette synes å vise at jektene våre enda ca 1770 blei bygd lokalt. Det
samme må gjelde båtbygginga og den lille kjerrabrenninga som forekom,
og som sorenskriveren omtaler.

Også Schnitler i 1743 oppfatta skogsituasjonen på samme måte, med bra
skog i fjordene, noe bjørkeskog på Ringvassøy, Reinøy og Karlsøy, og
ellers skoglaust på øyene lenger ute. At han fant furuskog ved
Tomasjord nord for Tromsdalen, tyder på at furua fortsatt hadde noe
større utbredelse enn vi kjenner til fra seinere tid.

Hvis vi forutsetter at de kommisjoner som bedømte skogen i 1667, 1723
og 1802 la noenlunde ensarta kriterier til grunn, noe som naturligvis
er usikkert, kan mye tyde på at skogen hadde hatt noe framgang fra
1600-tallet og til et stykke inn på 1700-tallet. I 1723 ser det ut
til at skogen i mellombeltet , d.v.s. Reinøy- Ringvassøy, generelt var
noe forbedra, trulig også indre del av Vanna. Stort sett var det nok
skog på fastlandet, Reinøy, Ringvassøy og Karlsøy, og det var litt skog
på indre del av Vanna, Helgøy, og sørlige deler av Nord-Kvaløy og
Rebbenesøy. De havvendte gårdene hadde bare rekveden å stole på.

Ved utgangen av århundret ser det ut til at det var gått tilbake med
skogen i det midtre beltet, slik at vi kanskje heller kan snakke om to
belter. Grensen gikk da over Reinøy-Ringvassøy, og satte skillet
mellom et indre område som var noenlunde selvforsynt med skog, og et
ytre område, som i beste fall hadde litt krattskog. At det var gått
tilbake med skogen, bekrefter også Kaurin i sin beskrivelse fra ca
1800. Han bemerka da at det før hadde vært bjørkeskog på sørsida av
Vanna.

Til husbygging blei tømmer henta fra furuskogene i Ullsfjord (Lakselv),
Lyngen og Nordreisa, bl.a. i det som var oppfatta som Kongens
almenninger i Skibotn og Signaldal. I 1761 blei også disse solgt til
proprietæren, og leilendingene mista dermed sine siste rettigheter i
de gamle skogsalmenninger. Etterhvert kom også sagbruk i fjordene, slik
at folk kunne få skurlast. Ei sag i Kvenangen var revet i 1751, mens
ei sag i Nordreisa kom i 1772. I Lyngen kom enda ikke sag, men
derimot på Bensjord i 1776 og i Malangen i 1796. Når folk skulle ha
tak i tømmer, måtte de nå få utvist skog, som vi kan se i 1780, da
Alexander Gamst i Nord- Grunnfjord fikk seddel på tømmer til ei stue
i Lyngen. I 1781 ser vi at godseieren hadde utstedt skogsedler til en
heil rekke Karlsøyfolk til tømmer og bord fra fjordene. Bl.a. fikk
folk fra Vannstua hente materialer til en seksring i Skibotn, og folk
i Burøysund fikk hente tømmer og materialer i Kvenangen til 2 stuer og
en kjeks.

Men også bjørka kunne nyttes til bygningsmaterialer, især som never og
til taktro, til skjelter i veggen, og i enkelte tilfeller til tømmer i
bygninger som løer, naust, fjøser, buer. Dette kan vi se av en rekke
skifter fra 1700-tallet. Også older kunne brukes til husbygging.

Den eineste virkelige skoggård hos oss var Jegervatn, der det både var
furuskog og god bjørkeskog, i 1802 omtalt som overflødig . Her blei
det satt opp 2 høylader og en liten fjøs ca 1720 av bjørk, og furu fra
egen skog blei noe seinere brukt til å bygge kirkestue på Karlsøy.
Også Sør-Lenangsbotn hadde furuskog, men både her og på Jegervatn var
skogen ca 1765 gått tilbake, og hadde ikke lenger særlig betydning.

Fra 1700-tallet kjennes ikke til at torv var brukt til brensel. Den
lokale bjørka var nok enerådende, som når vi i 1718 hører om rå
bjørkeved på ilden i Nord-Lenangen. Og mye arbeid var det med å få
fram brenselet, enten det skulle hentes med båt, eller kunne kjøres med
hest.
 

Andre utmarksressurser

Utmarka bestod ikke bare av beitemark, utslåtte og skog. Viktig var
også jakt og fangst, bærsanking og innsjøfiske, selv om disse
ressurser var meir ujamnt fordelt enn de øvrige. Endel av produkta
har gått inn i husholdet, andre har vært viktige salgsvarer.

Det er lite omtale av multemyrer, noe som kunne tyde på at multer ikke
var særlig etterspurt i salg på 1700-tallet. For myrene må ha
eksistert da som nå. I 1802 blei bare multene på Nord-Fugløy og
Slettnes nemnt som herlighet til gården. I 1739 hører vi om
Vannereidfolk som dreiv bærsanking på Kåja, trulig multer. 1743 omtalte
Schnitler multebæra i generelle vendinger, og det framgår at det kunne
være problem med modninga.

Heller ikke ferskvannsfisket er særlig omtalt i matriklene, trulig av
samme årsak. Men vi kan se av skifta at både i Jegervatnet, Skogsfjord
og Dåfjord blei det fiska etter ørret eller laks. I 1743 omtalte
Schnitler ørret i Jegervatnet, og 3 laksegarn der i 1777 har tydeligvis
vært brukt i vatnet eller kjosen. Det er mulig at det bare var ørret
som gikk opp i vatnet, p.g.a. det kalde brevatnet. I 1802 var
laksefisket her omtalt, likeså i Skogsfjordvassdraget. I 1760 fantes
her 3 lakseruser, som må ha vært brukt i elva i forbindelse med et
stengsel. I Dåfjord fantes 5 laksegarn i 1723, foruten ei kastenot, i
1759 1 laksegarn. Dette har trulig vært nytta til fiske i elvekjosen.

Sorenskriveren forteller i 1769 at det blei tatt laks med garn og
dragnot i enkelte elver, og at fangsten blei salta eller røykt til
husbruk. At folk satsa ensidig på jakt og fangst, har vi bare unntaksvis
opplysning om. I 1702 nærte en same i Mikkelvik seg av sitt skytteri
, og i 1801 blei en ugift mann ved Skogsfjordvatn oppgitt som skytter
, også han visstnok same. I hovedsak har jakt og fangst vært utøvd i
en husholdsøkonomi, der fiske og februk var det bærende. Likevel har
mange av produkta fra fangst og jakt vært viktige salgsvarer, som
kobbeskinn og spekk, edderdun, fuglefjær og pelsdyrskinn.

Vi ser da også at viktige ressurser som kobbe og sjøfugl var privat
hevda. Det gamle kobbeveidet på Mekta var delt mellom Tromsøpresten og
handelsmannen i Nord-Grunnfjord. Fuglefangsten i begge de to store
fuglefjell var forpakta av handelsmenn,og egg- og dunværa var underlagt
de enkelte gårders hevd. Derimot synes oter, rev og rype å ha vært
regna som almenningsvilt.

I endel skifter finner vi rifler, hagler og krutthorn. Slikt utstyr er
nemnt i 34 skifter fra 1700-tallet, og de kan ha vært brukt til mange
ulike slags vilt. Påfallende ofte er jaktutstyr representert i samiske
skifter, og vi finner det dessutenfleire ganger på handelsstedene. Til
og med presten på Karlsøy hadde 2 rifler i 1755. Her var det utvilsomt
tale om utstyr til drengene.

I 6 skifter fantes 8 revjern, således fra Dåfjord, Buaøysund, Vannstua
og Nordlenangen. Dette viser at reven den gang også fantes ute på
øyene. Fleire av revjerna var brukt i samiske bygder.

Bjørnejakt foregikk både i Lyngen og Ullsfjord, bl.a. ute i Kjosen, men
vi har ingen opplysninger om forekomst av bjørn ute på øyene nå. En
god del stadnamn med bjørn, som Bjørnskar, Bjørnnes, Bjørnlikollen,
Bjørnlia, Bjørnebekken etc. både på Ringvassøy, Reinøy og Vanna viser
til forekomst av bjørn, men namna kan være eldre enn 1700-tallet.
Enkelte streifdyr kan ha kommet utover også seinere, som en bjørn vi
har opplysning om på Ringvassøy midt på 1800-tallet. Trulig trakk
tamreinflokkene en og annen bjørn utover til øyene.

I Bergenseksporten kan vi finne mindre kvanta med rypefjær. Det
gjelder f.eks. 1 våg 1 pund fjær med Grunnfjordjekta i 1773. Denne
fjæra kan likevel godt skrive seg fra fangst inne i fjordene. I
lokale skifter kan rypefjær også finnes i sengtøyet, som en bolster av
1 vågs vekt på Kvitnes i 1756.

Oteren har utvilsom vært tallrik på øyene, slik som seinere. I 1800
var Skorøy nemnt som oterveide, i 1779 blei et oterveide ved Ullstind
røkta av samene i Ullsfjord for proprietær Wasmuth. I 1736 var folk
fra Dåfjord og Sør-Grunnfjord, også samer, på oterjakt på Helgøy i
julehelga. Oterskinn stod godt i pris, især etterspurt av russen, og i
1796 kunne det oppnås 5 daler for store skinn. Dette året finner vi 4
oterskinn i et handelsbo på Vannstua, trulig beregna på russehandelen.

Villreinen har vi ingen sikre spor etter på 1700-tallet. Schnitler
uttalte i 1743 at Tromsø fogderi i forrige tider hadde vært full av
villrein, som de svenske østlappene nå hadde skutt og skremt bort.
Denne påstanden var satt fram for å vise hvor mye skade
reindriftssamene gjorde, og kan inneholde en viss overdrivelse. På
dette tidspunkt var da heller ikke fjellsamene kommet utover til
øyene, så vi kan ikke utelukke at lokale villreinstammer kan ha
overlevd på de største øyene. Dette kunne passe med opplysninger hos
Kaurin ca 1800, om villrein på Vanna og Nord-Kvaløy. Han omtalte også
rein som villdyr . Fra 1796 har vi og ei opplysning om at sjøsamene i
Tromsen levde av fiske og reinjakt , noe som tyder på enkelte lokale
stammer på halvøyene.

De viktigste jaktobjekt på 1700-tallet var sjøfugl og kobbe, og dem
skal vi gi egen omtale.
 

Egg- og dunvær

I Jordtakstkommisjonen får vi en fortegnelse over det som ca 1800
var regna som egg-og dunvær av økonomisk verdi. Det var Hattøy med
Sør-Fugløy, Måsvær, Sørskar, Flatvær, Lyngøy, Dåvøy, Karlsøy, Lille
Skorøy og Nord-Fugløy. Det ser ut til at det var eggsanking som
utgjorde den viktigste verdien. Bare for Flatvær, Karlsøy, Lille Skorøy
og Nord-Fugløy blei dun nemnt, og på Nord-Fugløy må det gjelde
lundeduna fra fuglefjellet. I 1723 var bare Måsvær nemnt som eggvær.
I 1739 hører vi tilfeldig om dunsanking på Kåja.

Etter dette kan det se ut til at egg- og dunproduksjonen blei viktigere
utover 1700-tallet, noe de mange fredlysninger også tyder på.

I 1753 blei Karlsøya forbudt for jakt, samt plyndring av egg og dun.
Øya var tydeligvis under opparbeiding som egg- og dunvær etterat
prestene begynte å bygsle øya ca 1730. I 1781 blei noen fiskere
stevna for å ha tatt egg og fugl ved Klubbenes og Korsnes, og i 1790
måtte fredlysinga gjentas. Presset på egg- og dunværa ser vi ved at
Flatvær blei fredlyst i 1777 og 1790, Skorøy i 1785 og Nipøy i 1788.

Mens egga blei forbrukt lokalt, gikk duna i handelen, og til god pris.
Duna kan vi finne i tollbøkene, og stundom som lagervare i handelsboa.
Det gjelder Skogsfjord i 1760 og Vannstua i 1796, da der lå 10-12 kilo
urensa dun. I følge Thom'søn i 1769 blei duna solgt urensa til 1 mark
per mark, som rensa gav den fra 4 mark 8 skilling til 5 mark 8 skilling
per mark ( kilo). Rensing foregikk med buesprett og mangling ,
visstnok et system med ruller som vi også kjenner fra seinere tid i
Helgøy. Det er sannsynlig at den edderdun vi finner i overklassens
sengetøy på 1700-tallet også var lokal produksjon.

Fuglefjell

I 1723-matrikkelen er bare fuglefangsten i Nord-Fugløy nemnt. Da
Schnitler fo r forbi i 1743, fikk han høre om fuglefangsten i begge
fuglefjell, og omtalte fangsten i Sør-Fugløy spesielt. Den blei da
drevet med nett , antakelig settegarn eller kastegarn på land, og
trulig garnramme i sjøen. Begge stedene blei fangsten drevet med
livsfare, sa han.

Fredlysningene forteller også sitt om fangsten. I 1753 blei Hattøy med
Mekta og Sør-Fugløy fredlyst, noe som blei gjentatt i 1804. I
Nord-Fugløy kom fredlysning i 1764, 1776 og 1805.

Sør-Fugløy lå under matrikkelgården Hattøy, som var bygselledig utover
mesteparten av 1700-tallet. I noen få år i tida 1785/87-1790 blei
gården formelt bygsla av handelsmann Rasmus Trane i Nord- Grunnfjord,
mens han fra 1792 var gått over til forpaktning, altså korttidsleie.
Dette har trulig vært tilfellet også under Tranes forgjengere, for det
ser ut til at Sør-Fugløy gjennom heile 1700- tallet fulgte oppsitterne
i Nord-Grunnfjord. Fra et skifte i 1785 kan vi således se at
Alexander Gamst hadde både ei gryte og ei rye liggende i Sør-Fugløy,
trulig i en fangstgamme som var uten skifteverdi. Den store mengden
med sjøfuglbein i gårdshaugen i Nord-Grunnfjord viser også til
sammenhengende, kommersiell fangst i fuglefjellet av handelsfolket i
Nord-Grunnfjord, likeså fjæreksporten med Grunnfjordjekta. Trulig blei
denne fangsten drevet ved egne tjenere eller leiefolk. En gamme i
Sør-Fugløy som folk fra Rebbenes eide i 1770, kan ha vært brukt av
slike leiefolk.

Nord-Fugløy blei skyldsatt først i 1723, antakelig i forbindelse med
at øya fikk sin første bosetning. Skyldverdien på bare 1 pund tyder på
at fuglefangsten her blei drevet som en tradisjonell almenningsrett,
uten noen avgift til grunneier (godseieren). Også Nord-Fugløy lå
bygselledig utover heile 1700-tallet, men i hvertfall fra 1754 blei øya
gjenstand for forpaktning. Handelsmann Hans Petter Gi'ver i Maursund
i Skjervøy fikk nå tinglyst et festebrev på øya. Gi'ver satt da med
forpakta rettigheter fram til ca 1790, da gjestgiver Hans Figenschou
Lockert i Vannvåg overtok. Denne forpaktninga omfatta både fugl, dun
og multer, å dømme ut fra kilder fra 1802. Fangsten blei tydeligvis
drevet av folk fra heile Nord-Troms mot avgift til forpakteren.
Fleire dødsulykker i fjellet, bl.a. av fangstmenn fra Skjervøy i 1749 og
1771, viser omfanget av fangsten. I 1807 heitte det at det sjelden
gikk år uten at folk omkom i fuglefjellet.

En heil rekke konflikter om fangstrettighetene i 1760-åra synes å vise
at forpaktninga av folk flest blei ansett som et forsøk på
privatrettslig hevd av en ressurs som før hadde vært fri. Gi'ver i
Maursund dro nå for retten en heil rekke folk med anklage om ulovlig
fangst. Det omfatta bl.a. folk fra Grøtnes, Jøvik, Ullsfjord, Lenangen,
Spenna, Karnes, Uløy, Nordreisa og Oksfjord, og sier også litt om
fangstintensiteten i fjellet.

I 1759 hadde et vitne sett at namngitte folk gikk i fjellet, og hadde
fugl i båtene da de dro. I 1766 kom ei sak opp ved at en mann i
Lenangen forsøkte å selge en sekk fjær til Gi'ver, som altså selv satt
med forpaktninga. Det tyder på at Gi'vers rettigheter var så ny at den
ikke var alment kjent eller akseptert. Fjærsekken blei imidlertid
øyeblikkelig konfiskert av Gi'ver, og saka brakt inn for retten.

I 1769 ser det ut til at hevd var begynt å bli alminnelig akseptert,
selv om folk fortsatt av og til stjal seg til å fange fugl, etter det
sorenskriveren beretta. Det blei fanga både alke, lomvi og lunde,
bl.a. ved garn i sjøen. Kjøttet blei tørka og spist, mens fjæra blei
solgt for 3 daler per våg. Dette tilsvarte fjær av ca 920 fugl.

Vi kjenner ikke til hvor stor avgift som forpakteren krevde. Fra ei
sak i 1775 ser vi at Gi'ver også forsøkte å hevde forkjøpsrett til
fangsten, altså kjøpermonopol. En mann fra Oksfjord hadde da på
lovlig måte fanga fugl, d.v.s. mot avgift, og hadde for egen regning
sendt 1 tynne lundefjær direkte til kjøpmann i Bergen. Gi'ver gjorde nå
krav gjeldende på fjæra, selv om han bare ville gi 2-1-8 mot 3 daler
som var Bergens pris. Han fikk da også rettens medhold i at han hadde
forkjøpsrett til fjæra for den pris han synes han kan gi , ettersom
det var Gi'ver som var rådig over øyas veidefang . Her fikk han altså
både i pose og sekk.

Fuglefangsten var altså kommersialisert i begge fuglefjell, og gjort
til ei inntektskilde for lokale handelsfolk. Men organisering av
fangsten var forskjellig. I Nord-Fugløy fanga folk fritt mot avgift på
fangsten og kjøpermonopol på fjæra. I Sør-Fugløy var det forpakteren
selv som med sine folk utøvde selve fangsten. Det betyr at alt
fuglekjøttet fra Nord-Fugløy blei fortært av fangstfolket. I
gårdshaugen i Nord-Grunnfjord kan vi se at en del av fuglen fra Sør-
Fugløy er blitt kasta på avfallshaugen etter ribbing, med kjøttet på.
Men utvilsomt er en god del blitt spist lokalt, trulig som godtgjøring
for arbeidet med ribbing. Kjøttmengden fra begge fjella må derfor ha
utgjort et betydelig mattilskudd lokalt.

I tillegg til fuglefangsten er uten tvil en god del egg sanka i
fuglefjella, men dette mangler vi konkrete opplysninger om.

Fjæreksporten på Bergen

Det er med bedre kildedekning fra ca 1770 at vi i detalj kan følge
denne eksporten. Da blei tollbøkene i Bergen så spesifisert at også
fjæra blei regna opp blant de produkt som jektene førte med. I Helgøy
sogn var det den gang bare ei jekt, Grunnfjordjekta. Vi må da kunne gå
ut fra at mesteparten av fjæra med denne jekta skreiv seg fra fangsten
i sognets eineste fuglefjell, Sør-Fugløy.

Den første innføring er 5 våg fjær, innklarert i Bergen 27/8 1770 med
Alexander Gamsts jekt. Fra da av og i en 50-års periode fram til ca
1820, da jektefarta blei avvikla, har vi kilder til å vise hva som
årlig blei skipa av fjær fra Helgøy til Bergen. Den siste oppgave vi
har, er 3 våg med Rasmus Tranes jekt Lykkens Veninde , som passerte
Tromsø 12/5 1819. Alt i alt blei det frakta 4778 kilo fjær i denne
tida, tilsvarende 238.900 fugl. Hvis vi beregner litt fradrag for fjær
som blei innlasta underveis lenger sør i leia, blei det årlig sendt
fjær fra Helgøy fra ca 5.000 fugl (5,4 våg). Talla varierte
imidlertid meget, fra 1 til 12 våg årlig, og enkelte år kom ingenting.

Om dette tilsvarer totalfangsten i Sør-Fugløy, er vanskelig å si.
Trulig har endel av fangsten vært ulovlig, og unndratt seg
salgskanalene. Dessuten har noe fjær vært forbrukt lokalt. Rettnok
har almuen ikke hatt sengtøy av fjær og dun, men i overklassens bo
finnes adskillig. I Peder Figenchous bo i Nord- Grunnfjord i 1756
fantes bl.a. 7 fjærbolstre og 7 par fjær hodedyner. Bare dette ville
tilsvare ca 10 våg eller fjær fra 9.250 fugl, d.v.s. omtrent 2 års
eksport med jekta, og tilsvarende fangstmengde. Men ei god fjær-dyne
kunne vare både 40 og 50 år, så mesteparten av den årlige fangst kunne
gå til eksport. Og det var gode priser for fjæra, noe vi og kan se av
verdien på fjærbolstrene, med opptil 2 daler, eller i underkant av
verdien av ei ku. I 1775 var lundefjæra i Bergen oppgitt til 3 daler per
tynne (våg). I 1806 var prisen for fjær fra Sør-Fugløy oppgitt til 5
-6 daler per våg, i 1821 generelt til 5 spesiedaler.

Men også de tre øvrige jekter hos oss førte fjær. På 32 år mellom 1770
og 1801 førte Hansnesjekta 55 våg fjær, tilsvarende 1600 fugl årlig.
Stort sett var det bare små kvanta som gikk. Vannstujekta førte i
tida 1771-1790 22 våg fordelt på 15 år, tilsvarende 1500 fugl årlig.
Talla viser at begge jektene lå usentralt i forhold til fuglefjella, og
det er uvisst hvor fangsten foregikk. Derimot lå ikke Kvitnesjekta
usentralt. Her blei i 35 år 1770-1807 ført 254 våg, tilsvarende
235.200 fugl, eller 6700 fugl årlig. Denne fjæra må uten tvil skrive
seg fra fangst i Nord- Fugløy. De virkelig store fjærmengder gikk
imidlertid med jektene fra nordfylket, især Maursundjekta og
Hamnesjekta. Også her må fangsten skrive seg fra Nord-Fugløy. Det
neste fuglefjell, Loppa i Finnmark, har nemlig svært liten bestand av
lunde og alkefugler. Og vi veit at det var jekteskipperen i Maursund
som i store deler av perioden forpakta Nord-Fugløy og
fangstrettighetene der, og både fikk avgift i fugl og kunne kjøpe opp
ferdig fjær. Resten har fangstmennene solgt til andre lokale
handelsmenn eller direkte til kjøpmennene i Bergen.

På 21 år frakta Maursundjekta til Bergen 651 våg fjær, tilsvarende
28.700 fugl per år, mens Hamnesjekta frakta i 25 år 404 våg,
tilsvarende 16.300 fugl. Dessuten kom det noe fjær med de øvrige
jektene i fogderiet, især fra Djupvik i Lyngen, Straumfjord i Skjervøy
og Jøvik i Ullsfjord. Fra jektene i den sørlige del av fogderiet,
Tussøy, Trondjord og Bensjord, kom lite fjær, noe som avspeiler den
lange distansen til fuglefjella.

Ialt blei det fra fogderiet utskipa til Bergen ca 83 våg årlig, noe
som tilsvarer 77.600 fugl. Med fradrag for det jektene har innlasta
underveis lenger sør i leia, blir dette 67.000 fugl. Hvis vi legger
til det som årlig må ha gått med til å fornye overklassens sengestell
lokalt, tilsvarende ca 6000 fugl, bør totalfangsten ha vært omtrent 79
våg årlig, eller 73.000 fugl. Hvis 5000 blei tatt i Sør-Fugløy, må
resten, 68.000 fugl, ha vært tatt i Nord-Fugløy. Dette er et svært
høgt tall. Men vi veit at hit kom fangstmenn fra heile Nord-Troms, til
og med Kvenangen. Fjellet har med andre ord vært et rikt spiskammers
for heile Nord-Troms. Og fra 1868 har vi ei opplysning som bestyrker
vår beregning. Det blei da oppgitt en årlig fangstmengde på 60 våg
fjær eller 55.000 fugl, og det tiltross for at øya da hadde tapt i
betydning som fuglevær , som det blei hevda.

Sammenligner vi fangsten med det vi fra seinere tid veit om mengden av
fugl i de to fuglefjell, får vi ulike forhold. For Sør- Fugløy, som er
minst, kan fangsten ha utgjort av den årlige tilvekst av rugefugl,
eller noe under 2 % av totalbestanden. Dette betyr ei svært forsiktig
høsting av fuglefjellet. For Nord- Fugløy må fangsten ha vært mye meir
intensiv. Talla antyder at omtrent alt av årlig tilvekst av rugefugl
blei tatt, og kanskje så mye som 7 % av totalbestanden. Men det kan og
bety at mengden av fugl i fjellet der var større på 1700-tallet enn i
vår tid. Trulig har det gått opp og ned med fuglebestanden etter
matmengden i havet og klimatiske forhold.

Det er trulig at fangsten især har vært retta mot lunden, selv om alke
og lomvi også har vært tatt. Ut fra beregninger fra Nord- Grunnfjord
ser det ut til at 78 % av beinmengden skriver seg fra lunde, bare 22 %
fra alke/lomvi. Mye tyder på at det var lundefuglen som gav
mesteparten av kjøttet, mens alke og lomvi var de største
eggprodusenter.

Det er trulig at garn både til land- og sjøfangst slo igjennom på
1700-tallet. men jernkroken er og gammel, og nemnes ca 1806 som et
tradisjonelt redskap. Sannsynligvis blei og fiskestanga brukt, og i en
viss grad bare handa. Trulig har og noe sjøfugl blitt skutt på havet.

Kobbefangst

Mekta blei i løpet av 1700-tallet delt i to. Stor-Mekta blei
tydeligvis utnytta av handelsmannen i Nord-Grunnfjord, sammen med
fuglefjellet i Sør-Fugløy. Lille-Mekta blei lagt til Tromsø
prestegård, tydeligvis som erstatning for at de gamle kobbeveider i
Ramfjord/Balsfjord var lagt øde ved samenes jakt. Mens presten ca 1720
årlig fikk 20-30 dyr derifra, fikk han i 1743 bare 2-3. Denne delinga
må ifølge kildene ha skjedd mellom 1723 og 1775, uten at vi veit når.

Det kan ellers se ut til at der ikke var så mye å hente på Mekta. I
1723 blei det oppgitt at kobbeveidet hadde ligget øde i over 30 år.
Dette betyr at fangsten ikke hadde vært gjenstand for formell bygsel,
utvilsomt p.g.a. den gamle høge landskylda på 2 våg. Skylda blei nå
foreslått nedsatt til 1-1-12 våg. Da den ikke blei vedtatt, fortsatte
fangsten som før i form av forpaktning, uten at vi kjenner utbyttet.
Bestanden tok seg aldri opp igjen til gamle høgder. I 1802 blei
Lille-Mekta oppgitt å være av ingen verd , mens Store-Mekta var
aldeles forfalt trulig uten at dette var reint bokstavelig meint.

I tillegg til dette foregikk tydeligvis endel strøfangst av streifkobbe
og fangst på små, meir lokale bestander. Vi har således opplysninger
om jakt både på Hersøy og i Vannvåg. I skifta finner vi kobbeskinn
som lagervare i Skogsfjord i 1760 og Breivik i 1764. Vi har
opplysninger om at sjøsamene i Dåfjord og Sør-Grunnfjord dreiv
kobbejakt, og i et skifte i Dåfjord i 1723 fantes 1 kobbegarn.
Sorenskriveren beretta i 1769 at det især var sjøsamene som fanga
kobbe, bl.a. med garn, og at kobben gikk både til mat og salg.

Kvalfangst

Den lokale sjøsamiske kvalfangst veit vi fortsatte i Nord-Troms til
innpå 1800-tallet, og vi finner den nå dokumentert både i Lyngen og
Kvenangen. I 1710 blei en kval harpunert av folk fra Jøkelfjord, og i
1744 av folk fra Lyngen. I det siste tilfellet skjedde fangsten 3 uker
før påske, og kvalen med merka jern dreiv i land på Hamnes 3 dager
seinere. Dette var en liten kval, med bare 3 famn av skjærendes
spekk , som det blei oppgitt. Denne kvalen førte ellers til en
konflikt mellom fogd og godsforvalter om hvorvidt det var en veidekval
eller en drivkval.

Sorenskriveren opplyste i 1769 at det hendte det blei drept ei brugde
eller en liten kval i fogderiet. Han henførte ikke denne fangsten
spesielt til samene, og vi har også opplysninger om slik fangst i de
norske bygder i Karlsøy.

I 1771 fantes 4 kvalskutler (harpuner) av ulik størrelse på Kvitnes,
foruten ei brugdeline. Denne var oppgitt brukt, så det var tydeligvis
forsøkt med litt fangst. I 1796 fantes både brugdeline og
brugdeskuttel på Vannstua, og i 1799 en brugdeskuttel med lenke i
Fagerfjord. I et samisk skifte fra Uløy i Skjervøy i 1757 er nemnt
nisegarn, men slikt er ikke kjent hos oss.

Etter tradisjonen skal det også ha foregått kvalfangst ved at kval blei
skremt på land i Kjosen i Sør-Grunnfjord, men dette mangler vi ellers
opplysninger om.

Kvalrekster

Ialt har vi opplysninger om 21 kvalfunn hos oss på 1700-tallet,
foruten 5 like vest for Helgøy, som tildels gav inntekter hos oss. Vi
har og oppgave over 4 funn i tida 1818-30. Stort sett kan det ha
dreid seg om ett funn med 2 års mellomrom. Funna gav adskillig med
inntekter, både for stat, grunneier og finnere, foruten at de gav
inntekter lokalt for besiktigelse, føring, arbeid og ved videresalg av
produkta.

Som tidligere var funna nokså konsentrert om det ytre øyområdet, især
de vestlige deler av Helgøy, som Flatvær og Grøttøy, foruten
Melvikområdet. Minst 10 av kvalene blei funnet ute på det åpne hav,
før stranding. Her kunne også fiskere fra de indre bygder, som
Skogsfjordinger, Dåfjordinger, Langsundværinger og Ullsfjordinger gjøre
sin lykke.

I 1741 blei f.eks. en kval funnet 1 mil ut av Torsvåg. Endel av
kvalene hadde tydeligvis rekt lenge, og var sterkt redusert og
bederva, slik at utbyttet ikke blei stort. Arbeidet med flensing
kunne derfor nesten bli helsefarlig i den sterke stanken. Det var
antatt at en kvalskrott kunne ha drevet årevis i havet før den rak i
land i fjæra i Helgøy.

Etpar kvaldrap har vi også rede på. I ei vik på Skorøy blei det
funnet en levende kval som blei drept med ljå, til tross for at den
var 17-18 alen lang (ca 11 meter). Den blei da behandla som
veidekval , og bare delt på finner og grunneier. I 1830 blei en liten
kval drept etter å ha gått seg på land på Skorøy.

Etpar av kvalene blei oppgitt å være tannkvaler, en var nebbkval, en
var seirør , og en hadde barder. Størrelsen er ofte oppgitt, men
talla er vanskelig å sammenligne. Noen er målt med hode og hale,
andre bare for den delen som gav spekk, d.v.s. fra ørebein til gatbor.

De fleste kvalene som har oppgitte mål, ligger mellom 7-12 alen, mens
etpar var på 21-24 alen. De to største var på 43 og 49 alen, som er
heile 30 meter, men av den siste var det bare halvparten som blei
funnet.

Det var derfor ulike mengder spekk og tran som kom ut av kvalfunna, fra
etpar til 9 tynner tran. Vanligvis er det bare kongens andel vi får
tak i. I noen tilfeller oppgis kvantum spekk i honer , noe som
tydeligvis har sammenheng med at spekket under flensinga blei skåret i
terninger som utgjorde en hon . Antallet hon per tynne kan kunne
variere fra 5 til 47, med 25-30 som et mulig normaltall. Med en
tranpris i Bergen på 7 -9 daler kunne dette bli store verdier. En
kval fra Fugløy gav i 1714 51 daler bare på kongens anpart. I andre
tilfeller var det tale om nedtil 2 daler for kongen.

Men det var mange å dele utbyttet på. Selv om der var gamle lovregler
for delinga, dukka det stundom opp konflikter. I 1744 blei det
referert til Lovens 5. bokstav, 12. kapitel, 4. artikkel, og dette
hjemla den 3-deling som vanligvis fant sted: 1 tredjedel til Kongen, en
til landdrotten og 1 til arbeidsfolka. Dette blei i 1745 oppgitt å
være den her i Tromsen brukelige måte . Begrunnelsen for at arbeiderne
skulle ha , var at ingen ellers ville påta seg det ufyselige arbeidet
med å dele opp spekket. Dette kom da i tillegg til finnerlønna.

Etter loven skulle finnerne ha findingsspekk , og det ser ut til at
dette aller først gikk fra, vanligvis in natura. Dette skulle være en
kubikk-famn, dvs. 3 kubikkalen, men det kan se ut til at man strakte
famna godt. I 1713 oppgis således 4 alen i finningsspekk, i 1735
oppgis 1 famn, firskåren uti hver kant , d.v.s. 27 kubikkalen, i 1740
og 1743 likeså, mens det for en annen kval i 1740 blei oppgitt 2 famn,
så praksis var ikke heilt entydig.

Så kom tiende til de tiendeberettigede, d.v.s. konge, kirke og prest,
men kongens part tilhørte nå proprietæren. Dette gjaldt både
drivkval og veidekval , og blei ved et tingvitne opptatt i 1725
spesielt omtalt som en sedvane fra arilds tid , d.v.s. svært gammel.
Denne tiende skulle først takes, før den endelige fordelinga i 3 deler
skjedde.

Når det gjaldt tredjeparten til landdrotten, medførte dette endel
problem, særlig for kirkegodset. I 1722 forsøkte Herr Mikkel seg med
en liten vri , i forbindelse med en kval som rak i land på Karlsøy,
funnet av hans folk, oppskåret og smelta. Her meinte Herr Mikkel at
sia kirka stod på øya, tilfalt kvalen presten. Dette blei det rettssak
av, da også godsforvalteren gjorde krav på sin part. Det endte med at
fogden og forvalteren delte de 9 tynner tran som var smelta ut, med 4
på hver (etterat 1 tynne var avgått til tiende, hvorav forvalteren fikk
1 part, og presten i Tromsø de to andre). Herr Mikkel satt da slukøra
tilbake med godtgjørelse for det arbeidet han hadde hatt, samt
erstatning for de 9 eiketynner han hadde anskaffa. Som kjent blei øya
skyldsatt året etter som del av proprietærgodset, så eierforholdet var
klart.

Forøvrig var også sognepresten i Tromsø ille ute som landdrott for det
lokale kirkegods, da en kval rak i land på Andammen i 1744. Her falt
det 2 tynne tran på sognepresten. Dette brukte han til å male kirka
i Tromsø med. Likevel kom fogden og gjorde krav på dette, på vegne av
kongen som formell eier av det benefiserte gods. Dette var tydeligvis
noe nytt. Fra Reformasjonen hadde nemlig kirka og presten i Tromsø
hatt rett til årlig 5 våg kvaltiende, uansett hva som rak inn.
Seinere skulle han få det som virkelig rak i land på kirkegodset, og
dette var første gang prost Junghans fikk noe etter 20 år i embedet,
påstod han. Ikke å undres over at prosten var bitter, da han måtte
søke kollegiet i København om å få ettergitt den summen han her tapte.
Han hadde nemlig ikke fått noe varsel om at den gamle benådning var
opphevd.

Ellers hadde det nå utvikla seg som sedvane at landslott også tilfalt
jordeieren, selv om kvalen blei funnet på rek. Begrunnelsen var at
kvalen jo måtte drages i land for å avspekkes et sted. Dette nekta
fogden å gå med på fra 1745. Han hadde nå fått opphevd sogneprestens
landslott på kirkegodset, og gikk så til angrep mot proprietærens og
adelsgodsets landslott av drivende kval. Kongen skulle her ha alt som
blei igjen når finnerens del og tienden var gått i fra. Jordeieren
skulle bare ha erstatning for eventuell skade som var påført jorda der
kvalen blei tatt i land.

Ellers ser vi at ekstraordinære eller irregulære fordelinger kunne skje
i visse høve. En 5 alen lang kvalunge som i 1741 blei funnet ved
Torsvåg, var så fersk at kjøttet kunne etes, og spekk var det lite av.
Her fikk finnerne beholde alt til livs opphold . Det var 4 båter på
utror, og mange å dele på. For en kval ved Grøttøy i nødsåret 1745 som
innbrakte 162 honer, blei 4 honer sylte gitt til den fattige og for
mat til livs opphold høyst nødtrengende almue , før tredelinga
skjedde.

Det er ellers av interesse å se hvor mye av verdien som egentlig blei
igjen lokalt, selv om kongen, jordeier og tiendekreverne skulle ha
sitt. For det første skulle lensmannen og hans folk varsles om
funnet, og de skulle fare til funnstedet og besiktige og måle kvalen.
Dette kunne ta fleire dagers tid, det kunne dreie seg om 5 mann og
alle skulle ha godtgjørelse. Findingsspekket og tredjedelen for
avspekkinga er tidligere nemnt. For findingsspekket blei i 1743 gitt
tynne tran, men da dette omfatta 2 av 3 lotter bør totalen ha tilsvart
tynne til verdi av 6 daler.  spekke av en kval var et drygt
arbeidsstykke, som krevde mange mann i fleire dager. Til
flensearbeidet hører vi ofte om 15-18 mann i fleire dager, så det var
mange om å dele tredjedelen. Men når kongens tredjedel i Bergen kunne
gi fra 8 til 51 daler brutto, blei det likevel noe på hver.

Så skulle kongens spekk fraktes til smeltestedet. Da trengtes leid
båt og folk med betalt kost. Ofte blei smeltinga besørga av den
lokale lensmann, eller av fogden på hans gård i Sør-Troms. For selve
finhakkinga og smeltinga gikk det ofte med 2 mann i 4-5 dager, i ett
tilfelle 4 mann i 7 dager, i et anna 4 mann i 6 dager. Arbeidslønna var
gjerne 16 skilling samt kost, eller 24 skilling (lik 2 mark, 1 ort
eller daler) på egen kost. Det skulle betales leie for jerngryte,
for brensel, det gikk arbeidslønn til opphakking og smelting, det gikk
med brennevin, eiketynner, og endelig måtte det betales frakt for
jektetransporten til Bergen, der trana blei solgt for kongens regning.
Først da kunne kongen få nettoen av sin andel.

Det var altså mange fradrag som skulle trekkes fra bruttoen, før
nettoen var klar. Den tanken er heller ikke fjern, at enkelte
avregninger i fogdens regnskap nærmest framstår som resultatet av en
sport der det gjaldt å få fram så mange utgiftsposter som mulig. Dette
må da ha skjedd i forståelse med fogden, og til fordel for den lokale
verden. Det blei f.eks. gitt erstatning for adskillig med mastertau
og båtfeste av hårsime som blei slitt i stykker eller tilgrisa, en
krokangel blei brutt sund eller en dregg gikk i stykker. I ett
tilfelle blei både båt og seil ødelagt av uver og erstatta med 7
daler. Endelig kom det en god del fradrag for oppgitt lekkasje på
jekteturen til Bergen. Kongens netto kunne derfor variere betraktelig,
etter omstendighetene.
 

Vi må også tru at det spekket som tilfalt tiendeeiere og jordeieren gav
noe arbeidsinntekter og fraktinntekter før det var salgbart i Bergen.
Landslotten gjaldt i første rekke adelsgodsets eiere, i en viss grad
også kirkegodset og proprietærgodset. Etter 1745 ser det ut til at
fogden (kongen) bemektiga seg det som falt av landslott på kirkegodset,
og som Tromsøpresten tidligere hadde fått. Men Tromsøpresten skulle i
alle fall ha og proprietæren av tienden.

Ved et kvalfunn i Melvik i 1713 blei inntekta i Bergen 36 daler, men
herfra gikk i omkostninger 10 daler. ret etter gav en kval fra
Fugløyhavet heile 51 daler i Bergen, men utgiftene for kongens andel
var på 33 daler, så nettoen blei bare 17 daler. I et anna tilfelle
var bruttoen bare 8 daler og nettoen 5 daler. I gjennomsnitt kan det
se ut til at nettoen lå på 50 % eller halvdelen av det bruttosalget
innbrakte i Bergen. Et særlig eksempel finner vi i 1744, da en brutto
på 20 daler bare gav 4 daler netto, altså bare 22 %.

Det er tydelig at dette forhandlingssystemet var dårlig likt, i
tillegg til at det medførte stort arbeid for fogden å administrere.
Fra 1747 blei det forsøkt med et forpaktningssystem der 3 lokale
handelsmenn (Elvevoll, Nord-Grunnfjord og Kvitnes) gikk sammen om en
3-årsperiode. Muligens blei det gjentatt, sia vi ikke finner nye
kvalinntekter før i 1754. Da var fogden gått over til et
auksjonssystem, der kongens anpart blei lyst ut til salg som spekk.
Dette finner vi nå videre, med inntekter fra 1 til 30-40 daler per
kval. Det kan se ut til at tredje-delen til arbeidsfolket nå falt
bort, slik at det bare var tale om todeling av kvalen.

Det var heile tida den lokale handelsklasse som kjøpte opp spekket, og
vi må tru det fortsatt gav lokale arbeidsinntekter, foruten å gi noe
profitt ved salget i Bergen. I 1757 blei og kongens kvalrettighet
utbudt til høgstbydende, uten at vi veit om at det blei noe av det.
Slik forpaktning kom trulig etter 1778, da kvalinntektene blei borte
for en lang periode. Trulig er det resultatet av slik rekkval vi
finner på Kvitnes i 1756 med 10 tynner kvaltran, likeså når vi finner
spekk-kniver i Skogsfjord 1760 og kvalkniver i Nord-Grunnfjord i 1785.

Alt i alt må vi si at inntektene på drivkvalen må ha vært av stor
betydning lokalt, især ved at inntektene tydeligvis blei spredt på
mange folk. Og forpaktningssummen fra 1754 er her av særlig
interesse, med 20 daler årlig. Kongens bruttoandel bør da ha tilsvart
40 daler. Hvis dette tilsvarer en tredjedel, blei det lokalt minst
120 daler årlig å fordele, på finnere, lensmann, arbeidere,
handelsfolk, foruten jordeier, landdrott og stat, men dette er et
usikkert regnestykke. Summen gjaldt da også heile fogderiet.
 

Vrakgods

Det står ikke til å nekte at et tragisk havari på kysten eller ute
i Atlanteren kunne føre til fordel for Karlsøyværingene, især de som
bodde på havgårdene. Vrakgods av ulik slag kunne da bli funnet på
havet eller bli fanga av landet, når straumen førte det nordover. Hvor
mye som blei oppgitt av slikt, er vanskelig å si, men det er sannsynlig
at de store ting var vanskelig å beholde uten at det kom bygda og
øvrigheta for øre.

I de 80 år 1720-1800 blei det registrert vrakfunn i 16 år, altså hvert
5. år, men stundom blei meir enn ett funn gjort samme året. I
tingboka finnes omtale av etpar funn som ikke er nemnt i
fogdregnskapa, så noen uttømmende liste er dette ikke.

Etter 1800 skjedde ei markert økning i funnmengden, slik at vrakgods
blei innmeldt annahvert år. Dette kan skyldes større offentlig
kontroll eller meir lovlydighet, men det kan og bety resultatet av
krigsforlis og generelt større trafikk på havet. Det er tydelig at
enkelte år var særlig gode år, ved at fleire funn kom inn, opptil 3-4.
Dette var trulig deler av samme last eller skip, om ikke fleire skip
var gått ned samtidig i uvær.

Vrakfunn var regulert i de gamle lover, og fordelinga av verdiene var
klar: til finneren og til Hans Mayestet, som representant for
det organiserte fellesskap. Det kunne være mye arbeid med berging og
klargjøring av godset, og i etpar tilfeller fikk finnerne halve verdien
p.g.a. hardt vær og havsjø . Det kunne og ytes ekstra i arbeidspenger
når jernet skulle hugges laus av et vrak. Det var og utgifter til
lensmannen, som straks skulle varsles og kom med sitt folk for å gjøre
opptelling og vurdering. Det ser ikke ut til at det nå var knytt
strandrett eller landslott til slike funn, slik som med drivkval, og
som det visstnok hadde vært før for vrak. Det var og egne regler for
vrak funnet utenfor alle skjær . Da kunne finneren kreve meir enn
tredjedelen. I ei sak i 1820 blei det spesielt referert til Norske
Lov 4-4-5 for fordeling av verdien.

Som vanlig var det havgårdene utfor Vanna, Nord-Kvaløy og øyene lenger
vest som best fanga vrak, især Burøysund, Torsvåg, Flatvær, Nordskar,
Sørskar, Steikervik, Måsvær og Grøttøy. Noen spredte funn kunne og
gjøres inne i sunda. Det blei således funnet 1 tynne kjerra i
Dåfjord, et vrak ved Fauskenes og en kasse lys ved Hamre på 329
stykker. Men folk for over alle hav, og det er ofte ikke gjort klart
hvor funna egentlig blei gjort.

Funna bestod mest av skipsvrak eller tapt last. Av 31 funn i perioden
var 10 funn vin, rom og brennevin. Særlig var 1746 og 1750 gode
åringer. 10 funn dreide seg om kjerratynner, bl.a. med russisk vare.
I 7 tilfeller dreide det seg om skipsvrak. Her var treverket stort
sett uten kommersiell verdi. Det var jernet som blei uthugd og brakt
til tings. I 3 tilfeller kom meir verdifulle vrak inn. I 1788 blei et
skipsvrak på 20 lester funnet på havet utenfor Grøttøy, verdsatt til
13-14 daler. Namn og årstall stod på vraket, nemlig De trende Brødre
, bygd i 1785. Eierforholdet fikk proprietæren rede på under et besøk
på Steigen, og det viste seg at det var den kjente justisråd Henrik
Hornemann i Trondheim som var reder. Skipet var ikke meir skada enn
at det kunne repareres for eierens regning. I etpar tilfeller dreiv
skipsjoller eller slupper inn. I 1776 kom det en slupp inn til
Nordskar, med et omfattende utstyr av øks, spiker, tau, tobakk, bukser,
trøyer, vanter, strømper og lerretskjorter.

Sakene blei for det meste brakt til tings eller kirkestedene og solgt
på auksjon, især med handels- og embedsfolk som kjøpere. Verdien av
funna var ofte ikke så stor. Skipssluppen i Nordskar innbrakte 13
daler, noe som gav 4 daler til finneren. En fustasje kvaltran gav
15 daler, og især gav drikkevarene bra overskudd, med brutto på 12-16
daler per fustasje. Et skipsvrak ved Sør-Grøttøy i 1801 gav 31 daler
i brutto og 10 daler i finnerlønn. I tillegg gikk det endel vekk til
inspeksjon, reise, bergelønn og arbeid, slik at kongen bare fikk 6
daler, mens lokalsamfunnet beholdt verdier for 24 daler.

I tillegg til de oppgitte funn, har det uten tvil vært funnet en god
del av smått, stokker og bord etc som kunne brukes til brensel eller
byggematerialer. Dette kunne gi havgårdene en ekstra verdi, der
landskapet var slik at det lett fanga vrak. De mange Rekviker
forteller om slike gode plasser, på Andammen, Sørskar, Grøttøy og
Helgøy. På mange av havgårdene var det rekveden som måtte erstatte
manglende brensel fra egen skog.

Fisket på 1700-tallet

Det er ingen grunn til å tru at fisket tapte i betydning på
1700-tallet. Det kan vi se av den stødige jektefarta og
tørrfiskeksporten, av innføring av nye fiskeredskap, og begynnende
Lofotfiske. Utvilsomt var fisket innbyggernes sikreste næringsvei ,
som det heitte i 1708, eller deres fremste velstandskilde , som det
heitte i 1806. Det gjaldt både den som i folketellinga i 1801 var kalt
bonde og jordmann , og den som ikke hadde adgang til jord, som inderst
og strandsitter (husmann uten jord).

Derimot har det utvilsomt vært store variasjoner i innsiga, især i
heimefisket, og det ser ut til at det var dårlige fiskeår både i
1720-åra, 1740-åra, 1760-åra og ca 1790. Tildels kom uåra på havet i
samband med uåra på land, noe som gjør det rimelig å leite etter
klimatiske årsaker.

I 1723 heitte det under omtalen av Flatvær at fisket var merkelig
avtagen , tydeligvis med tanke på vinter-og vårfisket. I 1729 blei det
sagt generelt at fisket vanligvis var mislykka, og i 1743 hadde fisket
minska noen år. Mangel på utrustning hadde dessuten hindra folk i å
dra på fiske. I 1748 hadde det vært slett fiske noen år, og fisken
stod lågt i pris, så det nesten ikke nytta å fiske, hevda
sorenskriveren. Om dette fortsatte noen år, måtte hver mann ganske
krepere . I 1768 hadde heimefisket noen år vært slett, men nå var
løsninga større deltakelse i bortefisket.

Fra heile 1700-tallet har vi ingen lokale tiendeoppgaver bevart. I
1802 blei verdien av tiendefisken for Helgøy sogn oppgitt til 96
daler, tilsvarende 96 våg, og fra Karlsøy med Ullsfjord 195 våg.
Dessuten gikk det endel Karlsøyfisk med Lyngsjektene, trulig Jøvik- og
Kjosjekta. Dette har antakelig vært fisk fra fastlandet og Ullsfjord,
og tilsvarte 132 våg. Ialt kom 423 våg tiendefisk fra det daværende
prestegjeld, Dette kan tilsvare en fangst på 4230 våg tørrfisk (78
tonn).

Dette samsvarer dårlig med de eksportoppgaver vi har for de 3
Karlsøyjektene i 1792-93, da det gikk henholdsvis 12.437 og 9.542 våg.
Noe kan dette skyldes dårlig fangst i 1802, eller at bygdefarjektenes
distrikt ikke samsvarte med prestegjeldet. Den største forskjellen
ligger trulig i at tallet for 1802 helst oppgir tienden for
heimefisket, mens eksporttalla for jektene også kan inkludere heimhenta
fisk fra Lofoten og Finnmarka. I alle fall en del av tienden fra
bortefisket blei oppgjort på fiskestedet, kanskje mesteparten.

Selvproduksjon av tørrfisk og tran var det vanlige i heile århundret,
rundfisk om vinteren og våren til 4. fredag etter påske (bededag),
ellers råskjær. Rogn hører vi ikke om før i 1782, etter at den var
såvidt nemnt på 1600-tallet. Det ser likevel ut til at litt råfisk kan
ha vært omsatt ved enkelte høve. I 1727-28 heitte det at folk som lå
til utror i Fugløy om sommeren stundom kom opp til Kvitnes med båten
full av råfisk for å bytte i varer. I 1762 blei det oppgitt at det
eineste som forekom av råfiskkjøp, skjedde i Lyngøy. Her lå folk på
sommerfiske, og det kom en kjøpmann hit. Det er ellers ikke klart om
dette gjaldt Lyngøy i Helgøy eller Tromsøysund. I 1775 hører vi om
bytte av råfisk mot brennevin ved Lyngstua. Det hendte og at
Finnmarksfiskere tok med seg heim råfisk. Dette omfatta trulig fisk
som var tatt heilt på slutten av fisket, og som blei hengt heime. Vi
kan ellers ikke utelukke at noe salg av råfisk kan ha skjedd til
russeskipa som kom til tinglaget utover 1700-tallet med mel, men
egentlig veit vi lite om hva som var byttevarer fra norsk side i denne
handelen.

Fiskebåter og lokale fraktefartøy

Sorenskriver Thom'søn fortalte i 1768 at fembøringen og åttringen
var i bruk til langveis fær , d.v.s. bortefisket, mens halvfjerderoms
båtene (3 roms) var bekvem til heimefisket. De kaltes og
bunkeroms- eller kobberomsbåt, og hadde 3 mann. Til småærend og etter
kokfisk bruktes 2 og 2-romsbåter, med en og to mann.

Vi har tidligere sett at på slutten av 1600-tallet var åttringen og
treroringen tilsammen de vanligste båter i et hushold. Etter ca 1720
kom en klar tendens til at båtene generelt blei større. Det blei auke
i antallet av fembøringer, og antallet 3 -roms båter steig. Dette kan
delvis ha sammenheng med at bortefisket blei viktigere, dels med bruken
av garn og line. Vi finner og de første tendringer, komser og
slagbåter, noe som også kan ha sammenheng med større fraktbehov i
forbindelse med bortefiske.

Den minste båttypen var vanligvis 3-roringen. Toroms og 2 romsbåter
var enda ca 1750 heilt uvanlig, i motsetning til det Thom'søn sa.
Bare etpar 2-romsbåter finnes i skiftematerialet så tidlig som
1750-åra. De øvrige båtstørrelser var 3 -4-og 5- roms båter. Noen
få eksempler på 4 -romsbåter finnes og, den tidligste nemnt i 1711.

2-3 båter på hver gård var vanlig hos almuen, undertiden meir. De
største båtmengder finner vi på skipperleiene og utredergårdene, ofte
med 4-5 båter eller meir. Dette viser at disse gårdene har utrusta
fleire båtlag i sesongen, med drenger, halvlotteskarer eller
sjølvfiskere. Den største båtmengden vi kjenner, var på Kvitnes i 1771,
med 1 fembøring, 4 åttringer, 4 kobberomsbåter, og i Skogsfjord i 1760
med 1 fembøring, 1 åttring, 4 kobberomsbåter og en treromsbåt. Selv
presten hadde i 1755 7 båter: 2 åttringer, 2 kobberomsbåter, en 4
romsbåt, en seksring (3 roms) og en færing (2 roms). Båter kunne også
leies bort mot båtleie, og gi inntekter på den måten. En fembøring som
i 1727 blei leid på Rebbenes gav f. eks. 2 våg fisk for en høst- og
vintersesong.

Vi kjenner ikke nærmere til utseende på båtene, men trulig var de alle
på skap som de krumstevna nordlandsbåter vi kjenner fra første del av
1800-tallet. At lokale trekk kan ha eksistert, antydes i et skifte på
Kvitnes i 1771, da både en geitåttring (fjording?) og en
Saltværingsåttring fantes. I et skifte fra Stakkvik i 1788 var og
nemnt en Saltværingsåttring . Dette kan ha vært båter som var kjøpt
sørfra, og som stakk seg ut fra den lokalt bygde båtmasse i Karlsøy.

Av fraktebåtene fantes tendringen nemnt i de fleste skifter fra
skipperleiene, med opptil 2-3 hvert sted, som Kvitnes og Nord-
Grunnfjord. Størrelsen varierte, som vi kan se av seglføring og pris.
Noen hadde 2 eller 3 bonetter i råseglet, og prisen varierte fra 12 til
160 daler. En tendring på Storvoll (Reinsvoll) var i 1797 verdsatt til
250 daler.

Komse finnes i 15 skifter, delvis på skipperleiene, på prestegården og
på utredergårdene. Ei komse kunne ha segl på 48 alen og en bonett, og
settes i verdi opptil 50 daler. Ei særlig stor komse på Vannstua var
i 1796 satt i 150 dalers verdi.

Slagbåt finnes i 4 skifter på skipperleier eller utredergårder.
Verdien var 14-37 daler, og det var og oppgitt en bonett i seglet.

Tendringen var av jektefasong, men mindre enn jekta. Av et skifte fra
Hansnes i 1757 ser vi at tendringen også var utstyrt som ei jekt, med
forsegl, 2 bonetter, mast, anker, 2 dregger, ankertau, 2 dreggtau og 2
landtau. Slagbåten var 3-10 lester, visstnok også av jektefasong.
Komsa var i størrelse mellom slagbåt og fembøring, kort og brei, og av
jektelignende fasong. Alle tre typene synes nye hos oss på
1700-tallet. Slagbåt er nemnt første gang i 1733 på Bakkeby, komse
første gang på Kvitnes i 1756, mens tendringen var nemnt samtidig med
dette, både på Kvitnes, Hansnes og Nord- Grunnfjord. Det er trulig at
typene er noe eldre hos oss enn dette. Fartøya har antakelig mest
vært brukt til føring av tørrfisk og utstyr lokalt, til Finnmark og
Lofoten, til markedshandel, omførselshandel og annen varetransport.
Jekta har hos oss utelukkende vært nytta til Bergensføring.

En båttype som det blei slutt med, var spegelbåtene, som tydeligvis var
noe i bruk hos overklassen til personbefordring og frakting. Vi
finner slike i bruk enda omkring 1720, i Nord- Grunnfjord, Sørskar og
Stakkvik. Den siste som er nemnt, var på Helgøy hos Mikkel Helgesen i
1729.

Å ha en god båt, en traust båt i motsetning til en laus båt, som
Steen seinere uttrykte det, var ofte det som skilte mellom armod og
velstand, mellom liv og død. Utvilsomt har folk på 1700-tallet som
seinere vært opptatt av båt, båtstell og seglas.

Alle de gamle benemninger vi kjenner på båtdeler og rigg, var utvilsomt
i bruk både på 1700-tallet og tidligere. Endel av orda blei opptegna
av Steen i begynneelsen av 1800-tallet, og vi gjengir endel av dem her
etter hans ordliste. For segl og rigg har han f.eks. prier, pente
(bogline), rakke, rakketrosse, støing (brasen), skaut, drag,
segelstikke, klør, handsøfte. Fra selve båten har han bl.a. segla og
framsegla (en plass i båten), bakrom, talje (plikt), toft, styrvoll,
agnbetten, draghals, keip, hommelband, 'sing, auskar, fangline, ripe.

Steen gir oss også etpar av de ordrene som høvedsmannen gav til
halsekaren når seglet skulle duves : Drag ne til! eller Sæt på
segle!
 

Utredning

Sorenskriver Thom'søn har fra midten av århundret beretta endel om
selve organiseringa av fisket, noe det ellers er lite kildemateriale
om. Det foregikk ofte ved at velstående folk utrusta en fembøring
eller åttring til sesongfiske. De som hadde nok egne folk til ett
båtmannskap, som drenger og sønner, kaltes selvbørjen . Ellers kunne
man ta inn selvfiskere i laget, d.v.s. folk som utrusta seg selv.
Hyrkarer, d.v.s. leide folk, var ikke vanlig. Derimot kunne man
utruste ubemidla halvlotteskarer, d.v.s. folk som fikk full utrustning,
mot å avgi halve lotten til utrederen. Dette har vi fleire eksempler
på hos oss fra 1760-og 70- åra.

De som utrusta drenger, måtte foruten sedvanlig kost, gi dem skinnstakk
og sjøstøvler. I tillegg til den faste årsbetalinga fikk drengene da
dagsror , som var hver sjette våg, eller en dags utbytte per uke.

Den sedvanlige utrustninga i vinterfisket var ellers ifølge Thom'søn
følgende:

2 våg flatbrød 1 bismerpund anna brød ost, smør, kjøtt, lefser litt
brennevin 1 anker syre (surmelkssyre) våg suppemel.

Hver mann holdt da sin egen kost, mens kokfisken var felles på laget.

For å utligne risikoen ved bomtur eller forlis, var det vanlig at en
utreder spredte sine folk på meir enn en båt. Thom'søn omtaler og
samfiske som ei vanlig driftsform, d.v.s. at 2 båtmannskap etter
avtale la sin fortjeneste sammen etter fisket til lik deling. Dette
var ei form for risikofordeling, f.eks. på grunn av at fisket slo til i
ulike vær, eller at det blei ulikt med fangst på forskjellig slags
redskap. Men det blei ofte kiv av dette, sa skriveren, når det viste
seg at den eine båten fiska bedre enn den andre.

Før delinga i mannskapslotter kunne skje, måtte det avgis leie for
båt, segl, rorbu og hjellved. Lotten blei da fordelt i tørrfisk og
tran, som mannskapet selv solgte. For halvlotteskarer og drenger kom
da utrederen og tok sin andel av lotten.

De mest velstående utredere, især skipperklassen, har tydeligvis ikke
selv deltatt i fisket som høvedsmenn. Men alle ser ut til å ha
deltatt i fisket som utredere, til og med presten og godsforvalteren,
som vi kan se av deres redskap og båtutstyr.

Hvor mye som vanligvis kunne fiskes på lott , har vi lite materiale
til å avgjøre, og utvilsomt har det variert mye fra år til år og
mellom båtlaga. Fra et utrederbo i Skogsfjord i 1760, der 2 drenger
dreiv fiske, har vi en viss mulighet til å beregne årslotten. Sommer-
og høstfisket gav da 20 våg råskjær og våg lange, mens vinter-og
vårfisket gav 11 våg råskjær, 16 våg lange og 2 våg råfisk.
Mannslotten blei da 27 våg, men dagsroren var da gått fra.
Selvfiskerlotten bør da ha vært 32 våg det året.
 
 

Nye og gamle fiskeredskap

Fra skifta og andre kilder kan vi følge utviklinga av redskapstypene
nokså nøye utover århundret. Det er tydelig at det skjedde viktige
ting når det gjaldt nye, meir effektive redskap, især torskegarnet,
lina og søkkenota. Dette må ha fått betydning for utbyttet i fisket,
men må også ha ført til meir kapitalisering i fisket. Dette var ei
utvikling som kom etter midten av århundret. I første halvdel av
århundret finner vi i skifta nesten bare juksa og gangvad, foruten en
sjelden gang håkjerringutstyr. Dette gjelder og handelsfolket.

Alt ca 1700 heitte det at lina blei brukt av Nordlendingene i
Finnmark, men der tok det etterhvert slutt. Første gang lina er omtalt
lokalt, er i forbindelse med et linetyveri i Storfjord i 1742. I 1745
hører vi om linefiske hos de nye innbyggere i Gamvik. I skifta er lina
nemnt første gang i Gamvik og Lenangen i 1758, og i seinere skifter
finner vi lina i 14 tilfeller, de fleste ganger i Karlsøy sogn. Stort
sett var det bare ei lina i hvert skifte, så noe omfattende bruk kan
det ikke ha vært. I Sør- Grunnfjord er torskelina nemnt i 1805, og
dette har trulig vært det vanlige. Lengden ellers har variert fra 50
angler til 150, der det er oppgitt, så det ser ikke ut til å ha vært
faste mål. En linebøyel i 1789 blei oppgitt i verdi til 1 daler og 1
ort.

Lina har vært brukt inne i fjordene og sunda, og vi kan se at agnsild
ca 1760 blei henta i Ullsfjord (Kjosen). Et spesielt linefiske etter
torsk utvikla seg ved Lyngstalandet, fra Lyngstua og innover til
Gamvik. Det var sjøsamene fra Lyngen som lå her på utror, og fisket
foregikk heile året. Det var rorbuer bl.a. i Porkevik (nå Dorskevik).
Lina blei her satt ut fra land med feste i fjæra og var på 6-10 bolker
snøre a 25 famn. I 1770-80-åra var dette et heilt regulært og
tradisjonelt fiske.

De første torskegarn finner vi i skifter fra 1757, og slike garn er
nemnt i 5 skifter fram til 1771. Alle blei brukt i Karlsøy, trulig i
Ullsfjorden. Der var det alt i 1759-60 blitt strid om bruken av
torskegarn. Bl.a. var skipper Lars Sørensen Hegelund på Elvevoll, Hans
Grå på Grågården og Morten Mortensen Hegelund på Bakkeby/Jegervatn
innblanda. Disse hadde da tatt opp torskegarn som endel folk fra
Ullsfjord og Lyngen hadde satt den 21. februar i 1759 inne på Kjosen,
med den begrunnelse at garna vakte forargelse . Noen påstod da også
at folk ikke fikk fiske med juksa her så lenge garna stod.

Det er tydelig at dette var et nokså nytt fiske, og mye av striden
oppstod fordi det bare var de rike som hadde råd å bekoste slikt bruk.
De 3 Karlsøyværinger stilte altså opp for å forsvare de fattiges
interesser, selv om de ikke selv tilhørte de ubemidla. Det ser da også
ut til at det gikk ned med bruken av torskegarn i 1770-80-åra, da slike
garn ikke forekommer i noen skifter.

Striden var ikke avgjort enda i 1790. Da søkte endel velstående folk
om tillatelse til å bruke torskegarn og line i Ullsfjord og enkelte
andre steder i Karlsøy. Dette var bl.a. skipper Hermann Norum,
Jegervatn, skipper Jeremias Figenschou II på Kvitnes, Hans Sørensen
Hegelund, Bakkeby, og skipper Søren Hegelund i Oldervik. Dette blei
innvilga av amtmannen, men de måtte opptre fredelig, og ikke stenge de
vanlige fiskeplasser. Med dette ser det ut til at torskegarn og line
var kommet for godt, selv om disse redskap ikke blei heilt tillatt i
Lofoten før i 1816.

Trulig har bruken av garn hatt noe større spredning enn vi ser av
skifta. Således ser vi i et tilfelle at rikfolk lånte ut leiegarn til
ubemidla. I 1769 kom ei sak for retten, etterat Jul Christoffersen på
Spenna noen år før hadde leid 2 torskegarn av prost Meyers enke i
Tromsø. I 1761 ser vi og at Caspar Lindgård på Reinsvoll leide garnbruk
av folk på Nordeidet og Lanesøra.

Det tredje nye redskap var søkkenota . Bruken av søkkenot hos oss er
første gang dokumentert i ei rettsak fra 1766, etterat noen
Saltværinger og Tromsøysundfolk året før hadde fiska etter sei i
Kvalsundet. De opptok da store deler av fiskernes vanlige seiklakker
rundt Håkjerringholmen med nota, og rasende fiskere fra Sør-Kvaløy
hadde hindra notfiskerne i arbeidet.

Søkkenota hadde da vært et vanlig redskap andre steder, men var ny her
i distriktet, og det var ingen forbud mot å bruke den. I 1774 kom da
også et forbud mot å bruke søkkenot og seikrok i deler av Kvalsundet.
Det stod imidlertid strid også om andre not-typer. I 1768 fikk en
mann i Kjosen frastjålet ei kastenot av naboene, som tok nota fra
nothjellen og senka den i havet. Nota var utlånt av madam Hvid på
Karnes, og synes å ha vært ei seinot. Også prost Irgens i Tromsø fikk
si seinot frastjålet og nedsenka mens den blei brukt på havet ved
Lyngøy i 1773. Nottypen er her ikke oppgitt. Også dragnot blei det
forbud mot å bruke i Kvalsund i 1774, med visse unntak. Også her
framgår det at det dreide seg om seifiske.

Her omtales altså både kastenot og dragnot etter sei, ved sia av
søkkenot. Begge de to første synes eldre enn søkkenota. I 9 skifter
nemnes nøter, fordelt over heile århundret, den første hos presten på
Vannstua i 1729 til verdi 10 daler. Det er ofte uklart hva slags not
og fiske det har dreid seg om. I Dåfjord i 1723 og Nord-Lenangen i 1770
nemnes kastenot, trulig til seifiske. Dragnot er nemnt i et skifte fra
Hansnes i 1757, mens seinot uten spesifikasjon er nemnt på Kvitnes i
1771, i Dåfjord 1785 og Sør- Grunnfjord 1793. På Jegervatn fantes ei
dragnot til laksefiske i 1763, seinere nemnt som laksenot . Ca 1800
er dragnota eller vod omtalt som et vanlig redskap til seifisket,
men kunne og nyttes til sild, lodde og mort (småsei). På dette
tidspunkt var og søkkenota blitt vanlig. Disse nottypene, og især
søkkenota, har trulig vært ei forutsetning for oppsvinget i
sommerseifisket som tok til utover 1700-tallet.

Et nytt redskap hos oss var trulig også sildgarnet , selv om det som
type ellers er svært gammelt. Sildgarn er ikke nemnt hos oss før i
1750-åra, da det var i bruk både på Hansnes og i Sør- Lenangen. Det
ser ut til at sildfisket på denne tida fikk et stort oppsving hos oss,
især fra 1770-åra. Ialt nemnes sildgarn i 38 skifter, ofte med 3-4 i
antall, med et totaltall på 109 stykker. Et spesielt redskap var
laksegarn , som bare er oppgitt fra Jegervatn, der det i 1763 fantes
8.

Det vanlige redskap for fiske etter torsk, lange og kveite var
fortsatt den gamle juksa , opplyste skriveren i 1768, og det gjaldt
særlig ved fiske ute i havet. Juksa er da også nemnt i de fleste bo,
ofte fleire i antall, der verdien tydeligvis lå i jarnsteinen (søkket).
Stundom er også vabein eller vabeinsrull oppført, især fra 1760-åra.
Dette kan ha sammenheng med overgang fra vabein av kvalbein til vabein
av dyre, harde tresorter.

Et anna svært vanlig redskap var gangvaden til kveitefisket, nemnt i
50 skifter. Ofte er gangvaden spesifisert med antall angler,
varierende fra 6 til 20, med 12-14 som normal. Overraskende nok er
kveiteskottal nemnt bare i to skifter, i Nord-Grunnfjord 1785 og
Rødgam 1803.

Skriveren oppgav i 1768 at det bare unntaksvis blei drevet
håkjerringfiske. Dette støttes av skifta, der håkjerringvad bare er
nemnt 5 ganger fordelt på heile århundret. Dette kan tyde på at
fangsten var gått noe tilbake i forhold til 1600-tallet.

Når det gjelder seifisket, var dorg og seitrøe i bruk i 1768,
ifølge skriverens rapport. Dorga finner vi i 4 skifter, første gang på
Vannereid i 1725, men er trulig underrepresentert p.g.a. låg verdi.
Av samme grunn er seitrøa ikke nemnt i det heile. Seikroken er
nemnt i 8 skifter, fra ca 1760, både norske og samiske, men er derimot
ikke observert av sorenskriveren. Seigarn er nemnt i noen få skifter
fra 1789, men vi kjenner til seigarn fra Uløy i 1757, så garnet er nok
eldre. I noen skifter er og nemnt sildhov , som kan ha vært brukt
som eget redskap i tette sildstimer.

Anna utstyr som finnes i skifta, er klepper, auskar, råved til
hjellbruk, samt hårsima, snøre og kale i varierende mengder.

Det første store skiftet med den nye tid godt representert, er etter
skipper Daniel Hansen Hveding på Hansnes i 1757. Her var 7 torskegarn,
derav var 2 nye og 2 brukt og 3 var med mindre masker. Her ser vi
klart det nye kapitalbehov som meldte seg, idet et nytt torskegarn
kosta opptil 2 daler. Her var og ei ny dragnot på 3 5 famn, og 2
gamle sildgarn. Forøvrig veit vi at Hveding selv i januar 1755 var på
sildfiske i Nordreisa.

Et variert utvalg av redskap hadde Jegervatn i 1763, med 8 laksegarn,
laksenot, 3 sildgarn, 3 torskegarn og line.

Også et stort skifte fra Kvitnes fra 1771 etter Abraham Lockert, også
han Vesteråling som Hveding, bærer bud om den nye tid. Her var 8
torskegarn, ei gammel seinot, og 34 sildgarn, derav 16 Bergensgarn
og 18 Helgelandsgarn . I 1799 hadde sønnen Hans F. Lockert i Vannvåg
heile 15 torskegarn.

Hva slags utstyr som kunne finnes på en storgård ved utgangen av
århundret, får vi beskjed om fra skipperleiet Vannstua i 1796. Her
var 1 torskegarn, 1 torskeline med 100 angler, 100 torskeangler, 10
seigarn, 5 sildgarn, 2 suler gangvadsnøre, 1 dragnot uten ermer , og
1 sykkenot til verdi av 30 daler. Her var og line og skuttel til
brugdefangst, noe som ellers er heilt uvanlig. Juksa er her ikke
nemnt, men fantes nok og. Med dette utstyret var man godt i stand til
å høste av de fleste fiskeslag i sjøen.

Enda bedre utrusta var Knut Gamst Hage på Storvoll (Reinsvoll) i 1797,
med brugdeline, håkjerringjuksa, håkjerringkrok, 17 torskegarn, 3
seigarn, line, dragnot, gangvad, jukser, garnrull, klepper, suler,
vabein, båtskruer etc.

Ei sammenligning med tilsvarende skifter fra slutten av 1600- tallet,
viser klart hvor viktig 1700-tallet var som fornyelsestid i fisket.

At ikke alle klarte å følge med i utviklinga, ser vi klarest i Torsvåg
og Vannereid, der juksafisket fortsatte fullt ut heile århundret. I
Dåfjord ser vi derimot at samefolket alt i 1771 dreiv linefiske, i
1785 hadde de seinot, og i 1804 torskegarn og sildgarn.
 
 

Heimefisket

Redskapsinventaret viser at det blei drevet fiske etter torsk, sei,
sild, kveite, og håkjerring. Dette bekrefter sorenskriveren i 1768,
da han fortalte at salgsfiske blei drevet etter torsk, lange og sei,
foruten litt brosme og kveite. Av disse var naturligvis torsken
viktigst. Til kokfiske blei og fiska etter hyse, steinbit og
småflyndre. Dessuten var silda en Guds velsignelse om høsten, tross
den var svært uviss. Vinterinnsiga av torsk var og svært ujamn.
Stundom kom torsken først utpå våren, hvis den kom. Når lodda slo til,
trakk den torsken vekk fra Nord-Troms og til Finnmark.

At langa var viktig ser vi av kvantumsoppgavene i mange skifter fra
perioden, der tørrfiskbeholdninga var spesifisert. Sei er også
spesifisert i enkelte skifter, i ett skifte er nemnt 1 våg steinbit,
og i ett skifte 1 våg skårkveite. I 1707/-8 veit vi at 200 våg sei
gikk med Rødgamjekta. Stort sett er fiskekvanta uspesifisert som
rundfisk og råskjær, der torsken har utgjort det vesentligste. I et
skifte fra Hansnesfra 1757, der det totalt var tilstede en avl på
862 våg, var det 57 våg lange og 82 våg sei. Dette gir 7 % lange og
9,5 % sei av totalen, som ellers har vært torsk.

I tillegg til disse fiskeartene nemnte Schnitler i 1743 også auar, så
vi kan se at folk også har brukt denne gode matfisken.

Vintertorskefisket blei ifølge Schnitler drevet inne i fjordene, der
særlig Ullsfjord synes å ha vært viktig. Men noe vinterfiske har og
vært drevet lenger ute. I 1767 drukna f.eks. et båtlag ved Fugløy 12.
februar, bestående av folk fra Vannvåg og Fugløy.

Det ser ut til at vår- og sommerfisket ute ved havet nå var blitt et
hovedfiske hos oss. På Ullsfjorden blei det drevet vårfiske fram til
St. Hans, i 1763 av 150-200 båter. Ellers var det de mange rorvær i
ytre distrikt som lokka fiskerne, som Nord-Fugløy, Grimsholmen,
Torsvåg, Lyngøy, Flatvær og Hattøy. Her blei det fiska inntil
slåttonna i august, men også noe utover høsten. Deltakelsen ser vi
bl.a. ved de mange drukningsulykker her ute, dels får vi den
dokumentert ved en mengde funn av drivkval og drivgods. Heilt ut til
Jessbåen dreiv folk fiske, både fra Karlsøy og Skjervøy, i juni- juli
og til langt uti september, som vi kan se av drukningsulykker her ute,
både i 1780 (22/9) og 1790. Enkelte kilder tyder på at fiskere fra
Helgeland dreiv sommerfiske på bankene her, men stort sett synes ikke
fremmede fiskere å ha deltatt. Ifølge Ratche, som undersøkte forholda
her ca 1800, dreiv fiskerne opptil 3-5 mil ut fra land, og overnatta i
sine båter til uvær tvang dem i land. Det blei da brukt duelige
fembøringer, men likevel kunne sjøskade oppstå. På vårfisket kunne
6-8000 fisk fåes per båt i gode år.

I 1714 hører vi om 4 båter som om våren lå på fiske ei mil ut av
Grimsholmen, visstnok åttringer. Båtene var eid av Nils Nilsen
Lemming på Grågården, Hans Hansen Hegelund på Skattøra og Søren Hansen
Hegelund på Hansnes, foruten en mann fra Tisnes, og mannskapa var fra
Langsund, Nord-Lenangen, Selnes, Skittenelv og Tisnes. Bortsett fra
Tisnesmannen ser det ut til at de øvrige utredere dreiv med leide
høvedsmenn. I 1741 hører vi om 4 andre utrorsbåter som den 8. juni lå
1 mil ute på Torsvåghavet. Begge gangene var det kvalfunn som
gjorde at vi får dokumentert disse fiskelaga.

I Fugløy hører vi om fiskere som deltok fra Finnkrokan, Snarby og
Sandnes i Tromsøysund, fra Nordeidet, Karlsøy og Stakkvik, og det stod
skjåer og gammer her ute, som det blei betalt grunnleie for. I
Grimsholmen hører vi bl.a. om folk fra Langsund, og her var mange
rorbuer. Således eide Kvitnes ei tømra bu og en fiskeskjå her i 1756
og 1771, Hansnes hadde rorsgamme her i 1757, Storvoll hadde bu og skjå
i 1797, Nord-Grunnfjord eide i 1756 ei rorbu og 1 skjå, og Vannstua
eide i 1796 ei stue med vindu og en skjå. I 1758 hører vi om folk fra
Lyngen og Ramfjord som lå på fiske i Burøysund, og hadde eget hjellbruk
med. I Torsvåg hadde Grunnfjordfolket stående en skjå i 1785 og 1793,
og folk fra Andammen hadde liggende en båt her i 1713. i Flatvær
stod 1723 hus og skjåer som blei brukt av fiskere på utror om
vinteren, og i 1757 hører vi om folk fra Dåfjord, Helgøy og Nordskar
på høstror. I 1760 eide Skogsfjord en skjå her, og i 1785 hadde
Steikervik en skjå i Holmen , antakelig Flatværholmene. Lyngøy
nemnes som rorvær i 1802. Lenger vest hører vi at Måsvær i 1758 hadde
en gamme og en fiskeskjå i Holmen , kanskje Vannholman, der nemnes
leieinntekter av rorbuer fra Hattøy, og Breivik hadde i 1713 en skjå i
øen , trulig Sør-Fugløy eller Mekta.

Også kveitefisket synes å ha hatt et oppsving, trulig mest p.g.a.
russehandelen, men noe rav og rekling gikk og innenlands. Kveita blei
fiska med gangvad både ute på kysten og inne i fjordene.

Sildfisket blei drevet i Ullsfjord (Kjosen), men synes ellers ikke å ha
vært drevet særlig lokalt. I stedet måtte folk dra avgårde for å fiske
sild om høsten og vinteren. I 1755 hører vi om Karlsøyværinger på
sildfiske i Nordreisa, i 1746 og 1779 i Malangen, og i 1796 i Sørreisa.
Dette dreide seg bl.a. om folk fra Langsund, Nord-Grunnfjord, Vannstua
og Kvitnes.

Betydninga av heimefisket får vi ellers dokumentert godt i de to
matriklene vi har fra 1723 og 1802 (Jordtakstkommisjonen). Av 53
gårder i 1723 var 33 oppgitt å ha bra eller brukbart fiske (62 %), 10
gårder hadde litt fiske, mens 10 gårder hadde intet (19 %). Foruten
Vanna og småøyene rundt, var det især Ullsfjord (Østre Reinøy og
Lenangen) som kom best ut. Langsund og Ringvassøy var generelt
dårlig, likeså endel gårder i vestre Helgøy. De beste gårdene her var
de ytterste gårdene mot vest og nord, som Breivik, Hattøy, Grøttøy,
Flatvær, Steikervik og Nordskar. Går vi fram til 1802, ser vi at
Helgøy generelt hadde ei negativ vurdering av fiskemulighetene for de
fleste gårdene, mens Karlsøy generelt hadde ei rimelig bra vurdering.
 
 

Bortefisket

Finnmarksfisket var et tradisjonelt fiske fra 1600-tallet, og det
ser ut til at det blei mye besøkt av Karlsøyværingene også på
1700-tallet. Vi ser det i form av drukninger, og vi hører ofte om
folk som ikke kunne møte på vårtinget i juni fordi de var i Finnmark.

Fra 1760-åra har vi oppgave over hvor mye lotten kunne utgjøre, og det
blei da oppgitt både rundfisk, råskjær og sei. Dette viser både til
vinter-, vår- og sommerror. Også Schnitler opplyste i 1743 at
vinterfisket blei søkt, men det er sannsynlig at vårfisket var det
aller viktigste.

Mens Nordlandsfiskerne hadde med jekter og tendringer til føringsbåt,
ser det ut til at fiskerne fra vårt område dreiv fiske uten å ha med
utrustningsfartøy. Etterat fisket var over, henta de tørrfisken heim
med slagbåter og komser.

Nordlandsfiskerne hadde og med matvarer, skinnklær, brennevin etc., som
de solgte i Finnmark mot fisk og tran. Dette var trulig en av
grunnene til at myndighetene gjorde fleire forsøk på å forvise
Nordlendingene til utøyene, vekk fra de bebodde fiskevær, især i
Øst-Finnmark. Til dels blei det heilt forbudt for Nordlandsfiskerne å
drive fiske i Finnmark. Det kom og forbud mot å delta i
håkjerringfiske der.

Selv om forbuda knapt blei heilt etterlevd, er det tydelig at
Finnmarksfisket gikk ned, og i begynnelsen av 1740-åra ser det ut til
at fisket nærmest var opphørt, også i Vest-Finnmark. Imidlertid ser
det ut til at forbuda nå blei opphevd, og at fisket seinere utvikla seg
meir regulært.

Det nye som århundret ellers hadde å by på, var åpninga av et heilt
nytt fiskefelt for Karlsøyværingene, Lofoten, med sitt rike og årvisse
vintertorskefiske. Mye kan tyde på at dette urgamle sesongfisket
ikke var lønnsomt for Karlsøyværingene, så lenge det bare blei drevet
med den enkle juksa. Den gav tydeligvis for lite utbytte i forhold til
den lange og farefulle reisevei, og den store utrustning som det
langvarige fravær heimefra krevde. Trulig var det innføring av de meir
effektive redskap garn og line som fra 1760/70-åra begynte å lokke folk

fra Nord-Troms til Lofoten, til tross for at det nye bruket krevde
større investeringer.

Det var sorenskriver Thom'søn som i 1768 opplyste at noen folk fra
fogderiet hadde begynt å søke til Vågan , etterat vinterfisket heime
lenge hadde vært dårlig. Det første konkrete belegg ellers, er fra ei
rettssak i 1787. Da var en mann fra Mjelde ikke kommet avsted til
Lofoten, fordi en av mannskapa hadde svikta laget, og istedet var reist
til Finnmark. Det blei nå opplyst at den minste lotten som dette året
falt på fiskere fra Tromsø sogn som fiska i Lofoten, var 2400-talls
fisk, noe som antakelig kan tilsvare 12-15 våg tørrfisk. Dette viser
at Lofotfisket her nordfra nå hadde et visst omfang.

I 1790 hører vi så om den første Karlsøyværing på Lofoten, eller som
ikke ville på Lofoten. En dreng hos Hans F. Lockert i Vannvåg blei nå
stevna for tjenesteforsømmelse, fordi han ikke ville dra til Vågen
på fiske med en av husbondens småbåter. Disse spredte sakene viser
ellers at folk ikke var så lysten på Lofotturen, noe som også tyder på
at dette hos oss var et fiske uten særlig tradisjoner.

Det ser nå ut til at Lofotfisket likevel tok seg opp, også fra
Karlsøy, og i 1806 blei Lofotfisket fra oss omtalt som et tradisjonelt
fiske, noe det seinere alltid har vært. Men det er hos oss ikke meir
enn 200 år gammelt, til tross for at det har eksistert som et
profesjonelt salgsfiske i nærmere ett tusen år.
 
 

Handverk

I 1769 fortalte sorenskriveren at fogderiet var forsynt med de mest
nødvendige handverkere, som skreddere, skomakere, snekkere, smeder,
båt- og jektebyggere. Der var ellers ingen skarp grense mellom
handverk, d.v.s. arbeid utført for andre, og husflid, arbeid for eget
hushold. De fleste bønder var hendige nok til å utføre slikt arbeid selv
og til å hjelpe en nabo, sa Thom'søn.

Når folk fikk tilnamn som handverker, må vi tru at de generelt
utførte arbeid for bygdefolket, selv om dette kanskje ikke alltid var
til å leve av. Av slike folk møter vi ialt 12 i løpet av århundret.
Det var 7 snekkere, 3 skreddere og 2 skomakere. I tillegg var det
nemnt at Johan Svenske på Svendsby (ca 1725) reparerte børser for
folk. De fleste av de 12 synes å ha hatt nokså korte opphold. Endel
var tydeligvis kommet utenfra, bl.a. fra Trondheim og Bergen, og reiste
tilbake dit. En av disse var skredder Tomas Friis fra Bergen, bosatt på
Kvitnes ca 1764-66, som gjennom sin uekte sønn Ole, blei stamfar for
Friis-slekta på Vanna. Tradisjonen om at Tomas skulle være en
overvintrende hollandsk styrmann, finner således ikke støtte i
kildene. Etpar av disse håndverkere, Frants Frantsen og Torkel Døll,
skal vi gi egen omtale.

Noe stort lokalt handverksmarked kan ikke ha eksistert. Endel produkt
blei utvilsomt som tidligere bestilt fra Bergen. Ved folketellinga i
1801 var 3 personer oppført med håndverk. Det var en ugift bygnings-
og snekkerarbeider i Hesjebukt, en gift inderst i Nord-Grunnfjord som
levde av handarbeid , og en gammel skomaker på Grågård.
 
 

2 bygdehandverkere

Skiftematerialet fra 1700-tallet forteller om to profesjonelle
handverkere, begge snekkere. Den eine var Frants Frantsen, som døde
på Hansnes i 1789, ca 65 år gammel. Han var ugift, men etterlot seg
ei uekte datter.

Skiftet var forholdsvis rikt, med aktiva på 85 daler, men hadde en
gjeld på 65 daler i Bergen. Overskuddet gikk da med til
oppfostringsbidrag.

Frants etterlot seg ingen hus, og har altså bodd til leie hos andre.
Det mest bemerkelsesverdige av innboet var et rikholdig snekkerutstyr,
som bl.a. bestod av 30 høvler, vater, passer, vinkler, 7 økser, 2
sager etc. Dette har uten tvil utmerka Frants som en dyktig snekker.
Men han har tydeligvis hatt store problem med å leve av sitt handverk.
3 båter og fiskeutstyr som line, gangvad, juksa, seidorg og sildgarn,
viser til et omfattende fiske. I 1775 har vi og opplysning om at han
dreiv skomakring for bøndene, så han har nok måttet fuske i mange fag
for å overleve.

Den andre var Torkel Christiansen Døll på Karlsøy, som døde i 1770.
Han var kanskje den eineste handverker på heile 1700-tallet som
virkelig ernærte seg av sitt yrke. Han var da også tydeligvis den
eineste håndverker med laugsutdannelse, og hadde borgerskap som
snekkermester i Bergen i 1745. Her var han født inn i en veletablert
snekkerfamilie, som nedstamma fra Povel Døle fra Bremen, med
borgerskap i Bergen fra 1687. Faren Christian fikk borgerskap i 1722,
det samme året Torkel var født.

Torkel kom til Karlsøya ca 1750, og hadde her eget hus, til verdi av 50
daler. Han dreiv og februk til eget hushold, og hadde 2 kyr og ei
geit, men leide fjøsplass hos andre. Han hadde 3 jukser, men måtte
låne båt når han ville ha kokfisk. Boet var rikholdig, med aktiva på
154 daler og netto på 88. Her var adskillig utstyr av meir luksuriøs
art, som parykk, 7 bøker, gode klær, sengetøy og husutstyr.

Det fornemste utstyr hørte til hans snekkerutstyr, og bestod av
følgende: 1 limpotte, 2 mark lim, 2 hamre, 9 sager, 1 naver, øks,
høvelbenk, ca 50 ulike høvler og høveltenner, 15 slagjern, 6 filer, 10
tollekniver, 3 fallkniver, polertann av stål, 3 vinkler, 5 skruer,
spiker etc. Dette betyr at han må ha hatt et eget snekkerverksted i
huset.

Vi møter Torkel Døll i mange andre sammenhenger, og han er ofte omtalt
som Torkel Snider eller Snekker. Han leverte bl.a. en heil rekke
lik-kister, og utførte reparasjoner på kirkene. Første (eller andre?)
gang var han gift med Jerke von Busch, trulig fra borgerslekta Busch i
Bergen, deretter med Rebekka Elisabeth Hegelund fra Trondheim,
sønnedatter av presten Mikkel Hegelund på Vannstua. I 1770 drukna han
sammen med Rebekka, 48 år gammel.
 
 

Båtbygging og smedyrket

Begge disse yrker var aktiviteter som stod i ei mellomstilling
mellom husflid og handverk, og de var trulig også blant de handverk
som i størst grad bygde på lokale tradisjoner i Karlsøy.

De fleste fiskerbønder klampa nok selv på en båt når det trengtes, og
når vi i 1793 finner 3 halsebord og 1 kjølbord i et skifte på Helgøy,
var dette nok tenkt som reparasjonsmaterialer. 24 alen Petersborgduk
var utvilsomt tenkt til segel eller segelreparasjon.

Bygging av båter var imidlertid et høgt kvalifisert arbeid, som krevde
spesialister. I 1780 hører vi at det blei bygd båter inne i fjordene,
d.v.s. hos samene. Trulig foregikk også noe av jektebygginga i
fogderiet her inne i fjordene, der det var nok tømmer. Etpar
opplysninger om Saltværingsbåter synes å vise at det ikke blei bygd
nok båter i fogderiet, så man hadde begynt å importere sørfra.

Ei viss lokal båtbygging har imidlertid også eksistert hos oss. Dette
kan vi se av at det i enkelte skifter blei oppført båtved i visse
mengder. I noen skifter er også oppført båthøvler, som i Skogsfjord i
1760, og klinkhammer i Dåfjord i 1781 og Rødgammen i 1801.

Særlig synes handelsstedene å ha vært sentra for båtbygging, trulig ved
omreisende båtbyggere. I 1756 fantes således på Kvitnes 4 tylvt
bord til båtved, foruten halser og innved til en annen båt. I
Nord-Grunnfjord fantes samtidig båtved til 3 småbåter, og i 1785 en
halv båtved. Ved til en kobberomsbåt fantes i 1783 i Skipsfjord, og
i Hermannsfjord var ved til en ny båt, begge verdsatt til 3 daler i
tillegg til arbeidet.

På Rebbenes fantes i 1780 til og med en båt under arbeid, med 2 par
uferdige årer, foruten klinkhammer, 4 båtskruer, øks o.s.v. Her har
vi også namnet på båtbyggeren, Helge Olsen, som var av samisk slekt.
Helge hadde forøvrig egen smie, og det er sannsynlig at de smiene som
fantes på storgårdene og i samiske bygder for en stor del tok sikte på
å produsere båtsaum til den lokale båtbygginga. I enda større grad
enn båtbygging krevde smedfaget god innsikt i tekniske prosesser,
foruten spesialisert redskap og eget lokale, smia.

Smier og smedutstyr, som smedslegger, smedhamre, smedsted (ambolt),
smedtenger, skruested i smia, smedbelg, spikerlåd etc, finner vi i 5
samiske skifter i Dåfjord og Rebbenes. I enda meir markert grad
finner vi smedutstyr og smier på de store handelssted, som Kvitnes,
Hansnes, Nord-Grunnfjord og Vannstua, foruten fleire av utredergårdene,
som Skogsfjord, Helgøy og Jegervatn. I de norske almuesbo var
smedutstyr dårlig representert, med bare 4 skifter fra Hamre, Sørskar,
Skipsfjord og Burøysund. Skifta viser at samene hos oss har vært bærere
av en lokal handverkstradisjon, noe vi kan finne bekrefta i andre
sjøsamiske distrikt i landsdelen. Vi kan også lure på om det kanskje
var samiske båtbyggere/smeder som fo r rundt på handelsgårdene med
sitt handverk?
 
 

Mannlig husflid

Skiftematerialet gir oss utmerket innsikt i den husflid karfolka
utøvde, både når det gjelder redskap og produkt. Her har arbeid med
skinn og tre tydeligvis vært det vanligste, foruten arbeid med lin og
hamp til fiskeredskap.

Forekomsten av barkekar, barka huder og beredde skinn, viser at dette
var aktiviteter mange beherska. Barking inkluderte da uten tvil også
fiskeredskap som garn og line. De mange sauskinnsfeller var trulig
lokalt arbeid, men å dømme ut fra seinere tid, var fellmakeri noe ikke
alle beherska. Trulig forekom noe arbeid med lagging, især når vi møter
beholdere laga av selje. Sannsynligvis var mesteparten av de redskap
kvinnene nytta i sin husflid, forarbeidd av deres menn.

Det er få skifter som var heilt uten redskap til snekring og
tømmermannsarbeid. Stundom kunne det dreie seg om ei øks og en naver,
i andre tilfeller fantes et imponerende rikt utvalg, som i Skogsfjord
i 1759-60: tømmerbile, økser, villingsnaver, kjeppnaver, sag,
langhøvel, fletthøvel, sletthøvel, høveltenger, hammer, filer, sakser,
slagjern, bor, båthøvler, dragkrok, syler, brødthug, tollekniv,
plogjern, langhøvel, okshøvel, ploghøvler og borre med treveiv. Godt
snekkerutstyr fantes og i noen samiske bo i Dåfjord, Rebbenes og
Nord-Lenangen, i tillegg til det vi har sett av båtbygger- og
smedredskap. Ettersom de fleste redskap i mannlig husflid hadde jern i
seg, var registreringa av slike redskap trulig nokså fullstendig.

Av økser fantes f.eks. tømmerbiler og brødthug, av hamre fantes
hand-hammer, klinkhammer og økshammer, av sager grindsag, buesag og
stingsag. Av navere fantes villingsnaver, kjeppnaver, boltnaver og
stallbandsnaver, den siste til å lage kjelker og sleder. Den mest
varierte redskapsgruppa var høvlen , med langhøvel, fletthøvel,
sletthøvel, båthøvel, okshøvel, snehøvel, bordhøvel, slaghøvel,
simshøvel, listhøvel, skruehøvel, skrubbhøvel, ploghøvel, foruten
plogjern og høvelploger. Forøvrig fantes et assortert utvalg av
diksel, tømmerhake, båndkniv, slagjern, filer, sakser, syler, bor,
dragkrok, tollekniver, borre med treveiv, skruested, bandskruer,
stavhug, ripsmått, vinkler, tømmermed, hollkuler, vater, passer o.s.v.
 
 

Kvinnelig husflid

Noen spor etter kvinnelige handverkere har vi ikke. Trulig fo r
enkelte kvinner rundt og utførte veving og sying for folk, eller
solgte egne produkt, men slikt har ikke nedfeldt seg i kildene. Det
eineste måtte være et krav på 0-4-8 i et skifte på Hamre i 1758, som
naboen Ole Adamsen krevde for veverlønn , sikkert utført av kona. I
det samme skiftet fantes og 9 alen vadmel, som kanskje var produktet.
Generelt gjelder at produksjonsutstyret til kvinnelig husflid: veving,
spinning, strikking etc var av tre, og derfor ofte av så liten verdi at
det ikke blei registrert i skifta, i motsetning til mennenes redskap.

Endel av husfliden kommer vi på sporet av ved produkt eller
halvfabrikata. Det gjelder f.eks. heimevevd overdyne og underseng
hos presten på Vannstua i 1729. På Mellajorda finner vi i 1785 1
alen heimevevd stoff og et heimevevd skjørt, på Andammen i 1786
heimevevd kledes trøye og bukse, og heimevevd trøye. I en del av
skifta finner vi også ull, hamp, hekla lin og linstry, foruten
ferdigspunnet garn. I Skogsfjord i 1760 fantes f.eks. våg kvitt og
grått vadmelsgarn, sort ullgarn, innslag av ullgarn, blått garn, kvitt
garn, kvitt rygarn, grått garn og hampegarn. På Karlsøy fantes i 1770:
blått ullgarn, hekla lin, lingarn, linstry. I Langsund (Grågård) i 1774
finner vi 4 garnhesper og 3 nøster garn.

På Nord-Grøttøy i 1711 var foruten vadmelsgarn også garn til en grene
. Det er sannsynlig at mesteparten av de utallige grener og ryer vi
finner, var heimegjort. Tydelig har også vadmelsveving vært vanlig,
og endel av de vadmelskofter og klær vi finner, var trulig heimevirka.
I 1806 blei det opplyst at vadmel blei vevd til husbruk.

Fra ca 1760 ser det ut til at bedre redskap i form av hjulrokk og
vevstol delvis avløste den gamle handteinen og oppstaveven
(steinveven), som aldri er nemnt i skifta. Den første vevstol finner
vi på Reinsvoll i 1758, den første rokk i Skogsfjord i 1760. Da nemnes
der både spinnerokk, karder og garnvinne. I Nord- Grunnfjord i 1785
finner vi og samla et godt utstyr: 2 hjulrokker, hespetre, vindetre og
vevstol. På Karlsøy i 1770 var og rennstol med, foruten tøvbrett,
vevstol, hespetre og hjulrokk.

Utover i 1780-90-åra var tydeligvis både rokk og vevstol blitt
allemannseie, og er hyppig nemnt i skifta. Vevene spesifiseres
stundom med antall vevskeier, fra 1 opptil 4 skeier. Men steinveven
og handteinen gikk ikke heilt av bruk, de holdt seg til ca 1900.

Vi ser altså at både karder, hjulrokk, hespetre, vindetre, striekam,
vevstol, rennstol, og tøvbrett, til og med ullkorg og hekle var kjent,
selv om ikke alt blei nevnt i alle skifta.

Også plantefarging har vært drevet, som vi kan se av de mange
fargeglade grener og ryer som stundom oppregnes. Foruten de naturlige
ullfarger kvitt, svart og grått, finner vi og rødt, gult og blått
nemnt i ulike sammensetninger. I Vannvåg hører vi om 3 grener som var
rødrandet, sortrandet og kvit, og de 8 nye ryene i Nord-Grunnfjorden har
nok vært litt av et syn, i henholdsvis gult og rødt, gult og svart,
gult og blått, sortrandet, blått, og blått og kvitt. Til å farge brun
vadmel blei brukt mose, fortalte Thom'søn, ellers kjenner vi ikke til
hva som blei brukt av farger.

Også finere handarbeid som vi finner i lintøy, som knipling og
sprang, blei sannsynligvis utført av lokale kvinner på storgårdene.
Strikking og sying, spinning og veving var uten tvil beherska av
samtlige kvinner.