4. Samene

Ei livskraftig folkegruppe

På 1600-tallet møtte vi sjøsamene som ei svært lita eksklusiv
folkegruppe i småfjordene på Ringvassøy, Skogsfjord, Dåfjord,
Nord-Grunnfjord, i tillegg til de rette samefjordene, Ullsfjord og
Lyngen. Det kan se ut til at øysamene voks noe i betydning utover
1600-tallet, etter et lågmål i 1620-40-åra.
På 1700-tallet beholdt de store samefjorder sitt samiske særpreg, men
fikk etterhvert endel innflytting av kvener og nordmenn. Ute på øyene
skjedde ei anna utvikling. Noen av de gamle samiske bygdene blei
oppgitt, mens endel nye bygder blei etablert tidlig på 1700-tallet, især
vestover i Helgøy. Dessuten spredte samene seg generelt noe utover i
det norske området, en tendens som skulle forsterkes ytterligere på
1800-tallet. På fastlandet blei Gamvik og delvis Nord-Lenangen
etablert som samiske bygder, ved utflytting fra fjordene.
Det er uklart hva som lå bak denne utviklinga. Noe av utflyttinga kan
skyldes press fra reindriftsnomadene eller fra kvenene, eller det kan
ha vært overbelastning på ressursene i de gamle bygder. Det kan ha
skjedd endringer i samisk næringstilpasning, eller i forholdet mellom
den samiske og norske befolkninga, slik at sameksistens blei lettere.
Det er ikke lett å holde rede på dem som av øvrigheta blei ansett som
samer, fordi egne samiske skatter ikke lenger blei utligna ute på øyene
eller fastlandet. At samtida har hatt de etniske skillelinjer klart
for seg, kan vi se ved at endel folk er oppført med tilnamnet finn i
tilfeldige kilder. I kirkebøkene har prestene stundom rubrisert samiske
konfirmanter for seg. I folketellinga i 1702 blei samene i Helgøy
angitt som egen gruppe, men ikke i tellingene i 1769 og 1801. Vi må
heilt fram til 1865 før ei folketelling igjen har skilt mellom de
etniske grupper.
Vi skal likevel gjøre et forsøk på ei beregning av den samiske
befolkning, basert på enkeltstående opplysninger. I Helgøy sogn har
det i 1769 vært minst 13 familier, med 82 individ. I Karlsøy sogn var
tallet 6 familier med 25 individ, ialt 19 familier med 107 innbyggere.
Dette er en oppgang fra 1702 på 67 %.
Ei tilsvarende beregning for 1801 gir oss 28 familier med 172 samiske
innbyggere, en oppgang fra 1769 på 72 %. På de 100 år gikk tallet opp
med 187 %. Også i forhold til den norske befolkning var det endel
auke. I 1702 utgjorde samene 8 % av folketallet, i 1801 12,5 %.
Trulig var det reelle tallet enda større.
 

Samisk ekspansjon på øyene.

I 1702 var ingen samer i det egentlige Karlsøy sogn. I Helgøy sogn
var Dåfjord ei gammel samisk bygd, og det ser ut til at fjorden
beholdt sitt samiske preg ut heile 1700-tallet. I 1702 var her 6
familier, i 1711 bare 4, mens det seinere ser ut til å ha vært vanlig
med 6-7 familier. I 1769 bodde her 7 familier med 41 personer. I 1782
var her 8 leidangsbetalere, i 1792 11, det samme antall familier som
bodde i fjorden i 1801. Folketallet var da 65 personer, slik at
Dåfjord var blitt ei av de største bygder. Trulig har folk bodd
temmelig spredt rundt på ulike boplasser. Dåfjordbotn veit vi var
bebodd i 1725 eller før, Karanes i 1777, trulig alt i 1760-åra.
Tufter rundt i fjorden støtter en slik antakelse. På Skarpenes er gravd
ut ei gammetuft som trulig er fra 1700-tallet. I tida 1743-54 er
namnet Ulbotten brukt om Dåfjord eller deler av fjorden i kirkeboka,
uten at vi kjenner dette fra andre kilder.
Den andre samiske hovedbygda i 1702 var Skogsfjord og Mikkelvik, med 5
familier. Disse familiene blei hurtig borte, og bortsett fra etpar
finner etpar år 1717-20, synes Skogsfjord å ha vært ei norsk bygd,
like til koloniseringa av Skogsfjordvatn heilt mot slutten av
1700-tallet.
Istedet skjedde nå en hurtig ekspansjon sørover og vestover i Helgøy,
til Sør-Grunnfjord, Rebbenes, Toftefjord og Andammen, som nå blei
samiske bygder.
Toftefjord var øde i 1702, men hadde i 1710 2 samiske familier. I
1720-åra var her 3-4 familier, etter at Skogsfjordsamene hadde flytta
hit. I 1769 bodde her 2 samiske familier, det samme som ca 1800.
På Andammen nemnes en finn fra 1719, og der ser ut til å ha vært
fleire her seinere, ihvertfall til i 1730-40-åra. I 1751 nemnes ei
finneenke .
I Sør-Grunnfjord var 2 samiske familier fra 1711, i 1719 var det 3, og
i 1730-åra 4. Dette tallet holdt seg utover mot ca 1770, da bygda
opplevde ei katastrofe, ved at alle menn blei borte på sjøen. Det ser
likevel ut til at der var samiske oppsittere også seinere enn dette.
På Rebbenes møter vi den første finn i 1728. Det var Ravel Danielsen,
som tidligere hadde bodd i Toftefjord og Skogsfjord. Fra 1732 fikk han
selskap av Lars Nilsen Finn, fra 1733 av sin bror Povel, som tidligere
hadde bodd i Toftefjord, Sør-Grunnfjord og Skogsfjord. I 1745 kom en
ny samisk oppsitter, Ole Svendsen. Lars Nilsen satt på Rebbenes til ca
1760, Ravel og hans enke like lenge, likeså Povls sønn Daniel Povlsen.
Ole Svendsen er nemnt som rettstolk i 1745. Han blei etterfulgt av
sønnene Svend Olsen og Helge Olsen, så det samiske preget holdt seg i
hvertfall til ca 1780.
I Nord-Grunnfjord finner vi i tida 1710-30 noen samer, bl.a. husmann
Nils Andersen, den første vi veit som rydda en plass i Grunnfjordbotn
ca 1717. 4 andre samer her synes for det meste å ha vært knytt til
handelsstedet som tjenere eller inderster.
Som en forlengelse av den samiske bosetninga på Rebbenes, skal vi
omtale en periode med samiske beboere på Sør-Grøttøy i tida 1769-90.
Det var Svend Olsen som slo seg med her, etter å ha bodd noen år i
heimbygda Rebbenes. Han var av samtida oppfatta som same, og kona var
fra samebygda Lyfjord eller Kallfjord. Datra til Svend, Anna, gifta seg
med en same fra Toftefjord, mens sønnene Ole og Villum bosatte seg på
Nord-Grøttøy, der en sønnesønn Peder Villumsen er nemnt så seint som
1838. Ingen av disse er gitt betegnelse som finn , og de var trulig
oppfatta som nordmenn av samtida.
Dermed har vi nemnt alle spor etter samer i Helgøy, unntatt kanskje
Johan Rastesen på Vannereid i 1774.
Vi kan altså se noe flytting mellom de samiske bygder i Helgøy, og
der var en viss kontakt med det samiske miljø på Sør-Kvaløy. Noen
henta sine ektefeller i Kallfjord, og der var litt tilflytting derfra,
bl.a. i 1719 av Amund Sjursen som kom fra Lyfjord til Sør- Grunnfjord,
og Ole Svendsen på Rebbenes, som er nemnt i Lyfjord i 1733.
Ut fra de spredte opplysninger vi har om folk som blei omtalt som finn
, kan vi se at der i 1711 bør ha vært minst 7 familier i Helgøy, i
1721-30 minst 11 familier. Trulig har det riktige tallet ligget rundt
15 familier, fordelt på 5-6 bygder. Dette tallet har trulig steget noe
seinere utover på 1700-tallet.
I Karlsøy sogn synes den samiske utflytting å ha skjedd betraktelig
seinere enn i Helgøy. Bortsett fra en og annen finnedreng , som vi her
ikke skal gå nærmere inn på, var det Gamvik og Nord-Lenangen som
tidligst fikk samisk tilflytting, begge i 1740-åra. Dette blei og de
bygder som fikk det sterkeste samiske preg.
På Vanna finnes nemnt enkelte samiske oppsittere fra 1770-åra, både i
Burøysund, Skipsfjord, Valen og Vannvåg. I Vannvåg bodde 2 samiske
brør fra 1770 som husmenn, de drukna begge i 1775. I Burøysund bodde
fleire samer i tida 1778-ca 1810, bl.a. Svend Nilsen som i 1789 var
tolk, og altså fleir-språklig. For Jon Henriksen Finn i Valen 1772-86
har vi skiftet, og bortsett fra samisk drakt, viser ikke boet noe
særpreg. På Kvalshausen nemnes Ole Rastesen i 1790- åra, etter
farsnamnet trulig av samisk herkomst.
På Nord-Fugløy veit vi om en samisk familie i 1800, og der kan ha vært
samer også blant tidligere oppsittere der.
I Sør-Lenangen finner vi fra 1785-1806 Henrik Kvivesen, noen år også
Lars Kvivesen, begge trulig samer. Det kan og gjelde Mikkel Parak, som
døde i 1770.
Til slutt skal vi omtale Langsund som ny samisk bygd. I 1754 har vi
omtale av Anders Olsen Finn og kona Sara Olsdatter. Fra 1762 til 1799
finner vi også Ole Nilsen Mak her, dels på Hansnes, dels sør på
Bratrein, der også sønnen var bosatt. I forbindelse med at Ole drukna
i 1799, får vi endel opplysninger som gir antydning om et visst samisk
miljø her. Anders Nilsen på Lanes virka som tolk under rettsaka, mens
en husmann i Reinskar, Jon Mortensen, var tolk for presten Kaurin på
Karlsøy. En nabo på Jamteby kunne forstå hva som blei ropt på samisk
fra den forulykkedes båt. Et vitne fra en husmannsplass under
Finnkrokan, kanskje fra Bukta, måtte tolkes fra samisk under
rettssaka.
Dette kan tyde på at kildene generelt har ei viss underdekning for
samer, bl.a. fordi endel av dem var husmenn og inderster. En del har
trulig vært oppfatta som samer, uten at de har fått finn lagt til
namnet i kildene. Det vi har omtalt av samer må derfor forståes som et
minimumstall. Den reelle samiske befolkning kan ha vært endel større.
 

Fra norsk til samisk bygd

Nord-Lenangen er vel den bygda som i løpet av 1700-tallet opplevde
de største endringer når det gjelder etniske forhold blant
innbyggerne.

Bygda var bosatt i 1567, med 2 norske oppsittere, men det er trulig at
området tidligere hadde hørt til Ullsfjordsamenes bosetnings- eller
bruksområde. I 1620-åra lå bygda øde, og blei bare brukt som avlsgård
av fogd Rostorp på Karlsøy. Det er uvisst om han noen gang tok opphold
her. Stadnamnet Futnes kan skrive seg fra denne tida. Fra 1628 var
Nord-Lenangen igjen bosatt, og det er ei klart norsk befolkning vi nå
møter, vanligvis 1-3 oppsittere. Ca 1682 bodde Jeremias Figenschou
her, i 1690-åra von Lærd, og en husmann som bodde her i 1702, var født
i Sunnfjord. Utover 1700-tallet aukte antallet oppsittere til 5-6 og
videre til 9-10 mot slutten av århundret, så bygda blei ei av de
største. Blant de boplasser som nemnes i andre halvdel av 1700-tallet,
er Eidstrand, Båtnes, Russelv og Sandnes. Fleire av namna røper
fortsatt norsk opphav, som Nils Jonsen Dahl på Russelv fra 1779,
Christen Hansen Hegelund fra 1775, gift med Margrethe Gamst og trulig
bosatt på Sandnes, Kristian Andersen Busch fra 1779, kanskje identisk
med Kristian Andersen Bårlund på Eidstrand, Hans Olsen Hors fra 1801
og klokker Hans Leonard fra 1810 i Russelv.
I 1745 eller litt før møter vi også 2 familier bosatt i Gamvik innfor
Lyngstua, et område som fra gammelt hadde ligget under Nord- Lenangen.
Dette var samiske familier, som trulig var flytta utover fra Lyngen.
Bosetninga kan trulig sees som en samisk ekspansjon utover fjorden, for
i andre halvdel av århundret finner vi også Strupen og Reindal opptatt
som boplasser. I 1750-åra nemnes også en kven som oppsitter, og
likeså en fjellfinn , men begge disse kom utvilsomt også fra Lyngen.
Gamvik fikk etterhvert 3-4 oppsittere, fordelt over etpar boplasser, og
blei ei rein samisk bygd så lenge det bodde folk her. I 1764 var bygda
omtalt som et finnsete . Vi finner typiske samiske namn som Kvive og
Raste, der særlig Kvive går igjen i fleire generasjoner. Fra 1790-åra
fikk bygda status som rydningsplass.
Omtrent samtidig med at Gamvik blei rydda, finner vi de første spor
etter samisk innflytting i selve Nord-Lenangen, med Iver Nilsen Finn i
1751. Utover 1700-tallet finner vi fleire samiske namn, som Jon
Nilsen Finn i 1759, Raste Johansen i 1766, Kvive Sjursen i 1778,
Johannes Rastesen i 1781, Mikkel Parak Russelv fra 1791, Jon Kvivesen
1789, Kirsten Kvivesdatter 1793, Johannes Pedersen Hujas fra 1802,
Berit Rastesdatter 1804, Anders Kvivesen 1802, Anders Andersen Blinde
fra 1816, Jon Mikkelsen Parak i 1838 o.s.v. Nils Jonsen som døde i
1770, hadde en fjøs i røybukt og mye kontakter i Lyngen, og var trulig
også samisk. Det var utvilsomt også Lars Henriksen, som flytta hit fra
Gamvik i 1772.
Alt i alt finner vi her ca 1800 ei stor bygd, med et spennende preg av
ei todeling i norsk og samisk. Mye kan tyde på at det samiske preg
blei forsterka utover 1800-tallet, bl.a. ved omfattende innvandring
fra Lyngen og Skjervøy, seinere og ved norsk inngifting i samiske
slekter. I 1865 var her 137 personer, hvorav nærmere 75 % var regna som
samer. Men fortsatt kom en og annen norsk tilflytter, bl.a. fra Bodø,
Ofoten, Melhus og Tynset.
Nord-Lenangen blei utover 1800-tallet også leverandør av samiske
tilflyttere til øyene, især Fugløy og Vanna, bl.a. Torsvåg og
Stakkeng. Fleire steder satte disse utvandrere sitt etniske preg på de
nye bygdene.

Nord-Lenangen bevarte mye av sitt samiske særpreg til langt inn i
dette århundre, men etterhvert gikk både språk og kultur tapt. Vi kan
altså her snakke om mange endringer i etniske forhold gjennom de 4-500
år vi kjenner historia, fra samisk til norsk, fra norsk til samisk, fra
samisk til norsk. Denne stadige endring er trulig et uttrykk for den
geografiske beliggenhet bygda har hatt som buffersone mellom to
ulike etniske hovedområder, Karlsøy og Lyngen.
 

De lever allene av å lyge og bedrage

Dette utsagnet kom fra prosten i Tromsø ca 1770, og gjaldt
befolkninga i Dåfjord, som da bestod av 5-6 samiske familier. I andre
omtaler har han referert til dem som fordrukne og utsvultne finner .
Det er vanskelig å vite hva Dåfjordingene hadde foretatt seg som kunne
gi prosten grunn til en slik ukristelig karakterfastsettelse i et
offentlig dokument som et skattemanntall. Det kan jo også være spørsmål
om ikke utsagna sier like mye om prosten som om sjøsamene.
Når det gjelder generell velstand, kan likevel mye tyde på at prosten
hadde rett, at velstanden ikke var så stor. Allerede i folketellinga i
1702 ser vi da også at 11 av 12 samefamilier i Helgøy blei betegna som
fattig, arm eller ussel. Om Nils Nilsen Finn i Sør-Grunnfjord heitte
det 1768-69 at han var skyldig mere enn (han) noensinne kan betale . I
1771-72 slapp 5 av 6 skattemenn i Dåfjord leidangsskatt p.g.a.
fattigdom, og generelt ser det ut til at få samer er oppført i
leidangslistene. Samene dreiv aldri handel eller utredning, og der det
var tale om utligning av ekstraskatter etter formue, som i 1725, 1728,
1730 og 1748, var aldri folk fra samebygdene med.
Går vi til skifta, var det heller ikke så rart stelt med samene. For
Gamvik er bevart 7 skifter fra 1758-1805, hvorav 6 bo var fallitt. Det
eine hadde aktiva på bare 15 daler, og da var gjelden holdt utenom. I
Dåfjord var 8 bo fallitt, ett gav balanse, og 2 av 11 gav overskudd på
17-18 daler.
Fra Sør-Grunnfjord finnes 9 skifter fra perioden, hvorav i allefall 5
er etter samer. Her var økonomien bedre enn i Dåfjord, idet bare 2 av
de 9 bo var fallitt, selv om overskuddet ellers bare lå mellom 2 og 23
daler. Gjennomsnittlig aktivaverdi var 45 daler.
Og kreditt har det tydeligvis ikke vært vanskelig å få. Amund Sjursen
hadde således ca 1719 gjeld til 16 personer. Hovedkreditor var Claus
Krohn i Bergen med 20 daler, og ellers hadde han smågjeld til en rekke
borgere, jekteskippere, handelsmenn og private, både i heimesognet, i
Karlsøy, i Tromsø, på Tussøy, Hekkingen, Klauva og Ibestad.
Også i de øvrige samiske bygder vest i Helgøy, Rebbenes, Toftefjord og
Andammen, er det vanskelig å trekke klare skiller mellom samisk og
norsk. Skifta varierer også her en god del, og utmerker seg ikke
vesentlig fra det vi ellers har behandla.
Vi skal så vende tilbake til Dåfjord og studere økonomien der noe
nærmere. De 11 skifta hadde en gjennomsnitts bruttoformue på 45 daler,
noe som er rimelig bra. 4 skifter hadde aktiva på meir enn 50 daler, de
2 største på 80. Gjeldsbelastninga var høgere enn vanlig, med
gjennomsnitt på 78 daler, og nettoen blei dermed 34 daler. To av skifta
hadde gjeld på 157 daler, to hadde 84-88 daler. Foruten etpar større
poster med utredergjeld på opptil 50-80 daler, var det mye smågjeld.
Fram til 1780 var det bare lokale utredere, især knytt til
handelshuset i Nord-Grunnfjord, dels og til utrederen på Helgøy. I tida
1785-1800 skjedde en overgang til Bergenskreditt, mens de lokale
utredere, som Trane, stod for mindre beløp.
Generelt viser skifta at den økonomiske aktivitet til Dåfjordsamene har
gjort dem interessante som handelspartnere. Høg kreditt og stadig
utredning har ikke vært betinga av den sikkerhet samene kunne by, men
av den mengde varer de hadde å omsette. At kreditorene alt fra 1715
har sørga for å tinglyse gjelden, har trulig sammenheng med at gjelden
skulle sikre samhandelen for utrederen. Sikring av utestående fordringer
ved pantobligasjoner kom først ca 1800.
De 8 spesifiserte skifta fra Dåfjord viser ellers til vanlig
kombinasjon av februk og fiske. I gjennomsnitt var her 2 kyr, 3,5
sauer og 3,6 geiter, eller 19 småfeenheter. Dette er litt under
gjennomsnittet for prestegjeldet i 1802 (22,5), noe som nok viser til
magrere ressurser og mye oppstykking av jorda. Men i betraktning av at
minst 3 av jordbrukerne også hadde små tamreinflokker, kan vi si at
februket totalt ikke kom dårligere ut enn det som var vanlig .
Heller ikke fisket skilte seg særlig ut. Der var 9 båter i 5 skifter,
og i 7 skifter var oppgitt fiskeredskap: laksegarn, kastenot, seinot,
gangvad, sildgarn, torskegarn, lina, juksa, seikrok, i varierende
mengde. Dette viser til et variert fiske etter laks, torsk, sei, kveite
og sild. Det viser og at de nye, moderne redskap var på vei inn, noe
som ellers ikke var så vanlig.
I 3 av skifta er det oppgitt utstyr til jakt og fangst, som børser,
krutthorn, revjern og kobbegarn. Heller ikke dette var vanlig i norske
skifter, et inntrykk som sorenskriver Thom'søn bekrefta i 1769 når
han uttalte at samene generelt dreiv meir jakt enn nordmennene. Av 24
skifter fra prestegjeldet med jaktutstyr, var minst halvdelen fra
samiske bo.
Endelig viser 3 av skifta til omfattende handverksspesialisering. To
hadde smier, tre hadde omfattende smedutstyr, og 2 hadde også godt
utvalg av snekkerverktøy. Det er mulig alt dette utstyret tok sikte på
båtbygging.
Går vi til de andre samiske bygder, ser vi at reindrift var viktig også
i Sør-Grunnfjord, seinere også på Rebbenesøy og Andammen, mens vi heilt
mangler opplysninger om slikt i de samiske fastlandsbygdene. Også jakt
og fiske har vært viktig, I 1723 møter vi 3 samer fra Sør-Grunnfjord
på kobbejakt på Hersøy, og i 1736 skaut en av de 3 en oter på Helgøy.
Amund Sjursen i Sør-Grunnfjord hadde børse i 1719, og hans sønn Per var
med både på kobbejakta og oterjakta. Amund hadde også håkjerringbruk,
noe som viser til havfiske, ved sia av tamrein og husdyr. Skifter med
godt utvalg i smedutstyr finner vi i samiske bo på Rebbenes i 1758 og
1780. I det siste var også snekkerutstyr og båtbyggerutstyr.
Samisk næringstilpasning i Helgøy viser altså betraktelig større
variasjonsbredde enn i norske bygder, med tamreinhold, jakt, handverk,
februk, laksefiske, tildels også spesialisert og modernisert sjøfiske.
Det er også interessant å se et forholdsvis omfattende tjenerskap i
samiske bygder. I 1769 hadde 3 hushold i Dåfjord ialt 6 tjenere, og
tjenerlønn er oppført i fleire skifter. I Sør- Grunnfjord var 8 tjenere
ialt, i Toftefjord 3, på Andammen 2. Dette tyder på at man har forsøkt
å oppveie magre ressurser og mye jorddeling med meir intensiv drift enn
i norske bygder, der tjenerholdet var konsentrert til storgårdene.
Noe særlig kapitalopplegg synes ikke å ha eksistert i de samiske bo.
Penger fantes ikke i noe bo. Av sølv fantes hos Amund Sjursen i
Sør-Grunnfjord i 1719 1 skei, 5 par maller , og 1 ring, i Gamvik
fantes i 1758 sølvknapper, i to skifter i Vannvåg i 1775 fantes 2
skeier i hvert og en sølvring i ett bo, i Valen i 1786 fantes en ring,
og i Sør-Grunnfjord i 1771 en ring og ei skei. Den eineste luksus i
Dåfjordskifta var en tinnpel i 1771.
At spesielle sølvsaker har vært produsert etter samisk smak, ser vi
fra noen norske handelsskifter. I Nord-Grunnfjord fantes i 1756 et
sølvbeger med omhengte ringer, og på Kvitnes var i 1756 ei gammeldags
skei, begge av lappemodell , noe som viser til fjellsamenes smak. En
forgylt finnering i Skogsfjord i 1760 viser trulig til sjøsamisk smak
-- den blei da også ved auksjonen kjøpt av Tomas i Dåfjord.
 

Ei samisk og to norske bygder

For å se hvordan Dåfjord kommer ut i forhold til norske bygder,
skal vi foreta ei sammenligning med 2 bygder på Vanna, Torsvåg og
Vannereid. Torsvåg er som kjent ei god fiskeribygd, Vannereid ei bra
jordbruksbygd. Begge har et bra skiftemateriale, med 8 skifter fra
Vannereid og 11 fra Torsvåg, derav 8 spesifisert. Samtlige skifter i
disse 2 bygder synes å være norske. Dåfjord hadde 11 skifter.
Når det gjelder disponibel formue (aktiva), kommer Vannereid heilt likt
med Dåfjord, med 45 daler, mens Torsvåg med sine 21 daler var ei mye
fattigere bygd. Gjeldsbelastninga var i begge de norske bygder lågere
enn i Dåfjord, med 27 daler på Vannereid og 41 i Torsvåg (Dåfjord
hadde 78 daler). Det betyr at Vannereid med bare 2 underskuddsbo av 8
kommer ut som ei rein velstandsbygd, mens Torsvåg som hadde 6
fallitter av 11, var noe meir middels. På Vannereid var to av skifta
(ett ektepar) til og med gjeldfrie. Også i Torsvåg fantes etpar skifter
som var omtrent gjeldfrie, men med uhyre få aktiva, var fattigdommen
likevel åpenbar. I Dåfjord var 9 av 11 bo fallitt eller i balanse.
Gjennomsnittlig netto i boa var da 18 daler på Vannereid, 20 i Torsvåg
og 34 i Dåfjord.
Når det gjelder kreditten, så hadde 5 av 11 i Dåfjord kreditt i
Bergen, 4 av 8 på Vannereid, og 3 av 11 i Torsvåg. Den minst
kredittverdige bygda var altså Torsvåg.
Fra alle synspunkt må Torsvåg sies å ha vært den fattigste av de 3
bygder, Vannereid den rikeste, mens Dåfjord kom midt i mellom.
Vi går så over til å vurdere næringstilpasningene i de 3 bygder. Når
det gjelder februket, kommer Vannereid på topp med 22 småfeenheter,
mens Torsvåg hadde 18 , omtrent som Dåfjord. Torsvåg er imidlertid
vanskelig å beregne, da her var ett ungkarsskifte uten husdyr, 2
skifter hadde fjøs, men ingen husdyr, og ett bo hadde bare uproduktive
dyr (kvige og ki). Jordbruksforholda i Torsvåg var generelt dårligere
enn det tallet vi har beregna, på bare 3-4 skifter. Ellers ser vi at
Dåfjord hadde størst vekt på småfe, Vannereid på storfe. Tar vi med at
3 skifter i Dåfjord hadde tamrein som husdyr, kommer likevel Dåfjord
bra ut i forhold til Vannereid.
Med hensyn til sjøbruket, skulle vi vente at Vannabygdene hadde satsa
meir enn Dåfjord. Vannereid hadde da også mest båter (1,25 per
skifte), men Torsvåg kom lågest (0,88), med Dåfjord i midten (1,13).
Talla er likevel for små til å gi noe sikkert uttrykk for forskjeller.
Av redskap til jakt finner vi 2 børser på Vanna, ei i hver bygd. Av
fiskeredskap finnes juksa spesifisert i 9 av 16 skifter, seidorg i 2,
og der var 4 vabein. Dette var et uhyre magert og gammeldags utstyr i
forhold til Dåfjordingenes utstyr for fiske og jakt. Der var heller
ikke noe handverksutstyr i de to Vannabygdene.
Den konklusjon vi kan trekke, er at Dåfjordsamene hadde et meir
variert næringsliv enn Vannværingene. De levde i rimelig bra forhold,
og disponerte i levende livet like mye goder som den beste av de to
bygder på Vanna, Vannereid. Men gjelden var større, og Dåfjordingene
døde som lutfattige folk. Den store kreditten i Dåfjord viser at folket
her har hatt den største næringsaktivitet i de 3 bygder. Det var
Torsvåg som kom verst ut. Her var et dårlig februk, som ikke blei
oppveid av fisket, så her var større fattigdom i livet. Da var det
trulig ei mager trøst at sluttgjelden ved dødsfall var noe mindre enn
i Dåfjord.
 

Lokal tamreindrift

Tamrein er på ett vis et husdyr, ettersom den foruten kjøtt og
skinn også kan gi melk og være trekkdyr, den trenger og tilsyn og
pass. Men den trenger hverken fjøs eller fo r, og får derfor egen
behandling her.
De reineiere vi møtte heilt på slutten av 1600-tallet, var fastboende,
og det ser ut til at de holdt rein ved sia av det ordinære husdyrhold.
Det kan se ut til at de få eksempler på norsk tamreindrift vi møtte
i 1690-åra, nå blei oppgitt. Vi veit ikke om dette var noe nytt
nordmennene forsøkte, eller om det var det siste av en gammel tradisjon
vi kom på sporet av.
Når det gjelder samene, kan mye tyde på at tamreinhold var noe nytt
som blei forsøkt, og at det blei såpass vellykka, at det fortsatte
utover 1700-tallet. De eksemplene vi har, gjelder især Dåfjord og
Sør-Grunnfjord, seinere også på øyene lenger vest i Helgøy. Selv om vi
trulig ikke har fått tak i all tamreindrift blant sjøsamene, blei
tamreindrifta aldri så omfattende at vi kan betrakte det som ei typisk
næring for sjøsamene. Vi har f.eks. ingen eller få spor etter tamrein
blant sjøsamene på fastlandet og i samefjordene.
Villum Einersen i Dåfjord, som i 1702 ernærte seg av sine reinsdyr,
bygsla og jord i Dåfjordbotn og holdt noen småfe. Han var altså
fastboende sjøsame som sin far, men reindrifta var noe nytt han tok
deg til. Vi kjenner ikke til at faren dreiv med rein. Da Villum døde i
1723, hadde han 12 simler, 5 årsgamle simler, 12 kalver, 2 reinokser og
2 årsgamle okser, ialt 33 dyr. Noe av reinen gikk til kreditorene, noe
til arvingene, og vi veit ikke hva som videre skjedde med flokken.

Den andre reinflokken i Dåfjord tilhørte Sjur Amundsen, som i 1771
hadde 10 dyr: 1 gjeldsimle, 3 simler med kalv og 3 årsgamle rein.
Dessuten hadde han storfe og småfe. Vi kjenner til at da skiftet blei
holdt i juli 1771, gikk reinflokken på beite i Kårvikdalen, tydeligvis
uten noe fast tilsyn. Sjur hadde tidligere bodd i Sør-Grunnfjord, der
faren var reineier, seinere på Måsvær/Laukvik, og det er trulig at
flokken heile tida holdt til på Ringvassøy.
Tilfeldig veit vi at Jon Persen i Dåfjord også hadde noe rein. I
skiftet fra 1759 finnes bare vanlige husdyr, men i boet etter en
handelsmann i Nord-Grunnfjord i 1714 er oppgitt 2 rein hos Jon Persen,
og i boet etter handelsmannen på Bakkeby i 1733 er oppgitt 1 simle.
Trulig var dette rein som var tatt for handelsgjeld.
Av 11 samiske skifter fra Dåfjord fra tida 1723-1805 var altså rein i
2, og andre kilder viser at der også har eksistert en tredje flokk.
Alle har også holdt husdyr, og for Sjur og Jon var reinen bare et
supplement til husdyra.
Sjur Amundsen var altså opprinnelig fra Sør-Grunnfjord. Her møter vi
faren Amund Sjursen alt i 1719 som reineier, med 4 okser, 20 simler og
18 kalver. Dessuten holdt Amund både kyr, hest og småfe. Opprinnelig
var Amund flytta til Sør-Grunnfjord fra Lyfjord, og det er trulig at
han hadde reinflokken med seg fra Sør-Kvaløya. Amund holdt fortsatt rein
i 1741, da han fikk 2 simler tyvskutt av andre samer. Sjur arva
tydeligvis både avlsrein og ferdigheter hos faren, men vi veit ikke
hvor Amund fikk sin rein fra. Tydeligvis var der et reindriftsmiljø
også på Sør-Kvaløy, der sjøsamene holdt rein i Lyfjord og Skullsfjord
enda i 1770-åra.
Når det gjelder videre utvikling av reindrifta, kan mye tyde på at den
lokale tamreindrift på Ringvassøy måtte oppgis da reinnomadene kom hit
seinere på 1700-tallet og tidlig på 1800- tallet. Noe reindrift kunne
opprettholdes på øyene lenger vest. Vi kan f.eks. se at også Amund
Sjursens barnebarn og oldebarn dreiv reindrift. Det gjelder f.eks.
Tomas Pedersen på Rebbenes, som i 1830 forklarte at han selv og faren
Peder Tomassen i Sør-Grunnfjord hadde hatt rein på Ringvassøy før
nomadene kom dit. Tomas hadde selv hatt 30 dyr, og fleire andre
sjøsamiske oppsittere hadde hatt rein på øya. Muligens kan en gammel
tradisjon om ei reindriftsseter oppe i skogen på østsida av
Skogsfjordvatn settes i forbindelse med denne gamle reindrifta. Denne
reinen var etter det Tomas sa, blitt vill etterhvert, noe som trulig
betyr at reinen ikke lot seg holde adskilt fra nomadenes store,
halvtamme flokker. Enda ei tid utover 1800-tallet kunne den lokale
tamreindrift i området fortsette på Rebbenesøy og Andammen, før den
også der blei innhenta av nomadenes rein.
I de riktige samefjordene på fastlandet, ser det ut til at sjøsamene
ikke holdt tamrein. Dette kan ha sammenheng med at nomadene tidligere
kom hit med sine flokker. I Ullsfjord kjennes ingen tilfeller av
reindrift, og i Lyngen bare ett eksempel. I et skifte på Drabeng i 1715
var oppgitt 12 simler og 12 okser, ved sia av husdyr, bl.a. 5 kyr. Eier
var Jon Huas, og det kan ikke utelukkes at dette egentlig var en
fjellsame som hadde slått seg ned som jordbruker. Heller ikke i
Kvenangen kjennes eksempler på reindrift blant sjøsamene.
Den norske reindrift i Karlsøy finnes få spor av på 1700- tallet. De
par eksempler vi har nemnt i Jon Persens flokk på Ringvassøy, minner
mest om levende handelsgjeld. Det samme kan gjelde den rein som
Alexander Gamst i Nord-Grunnfjord holdt i 1769, da han fikk tyvskutt 3
rein av samer. På Sør-Kvaløy har vi imidlertid et eksempel på
profesjonell reindrift i 1770-71, da prost Irgens i Tromsø både hadde
eget merke og holdt egen reinakter eller gjeter til sine dyr. Det blei
da opplyst at en stor del andre folk har deres reinsdyr på samme øy,
som både er tamme og merka , uten at vi veit hva slags folk dette var.
På 1800-tallet skal vi møte norsk rein igjen, i betydning av privat
villrein på fleire av øyene, eller enkeltstående dyr i nomadenes
flokker. Trulig var det slik rein som er nemnt på Vanna i 1796.
 

Det samiske samfunn og det norske

Mye tyder på at det var et omfattende samkvem mellom de ulike og
tildels spredte samiske småbygder, både innafor Helgøy, og i forhold
til Kallfjord, Gamvik-Nordlenangen, Lyngen og Ullsfjord. Det var mye
inngifte og slektskap innafor Dåfjordbygda, med sine 7 familier i 1769.
Det er påvist samband mellom bygdene i form av fadderskap og
ekteskapsvitner. Det var flyttinger mellom bygdene, bl.a. ved
giftermål. I 1762 hadde et samisk par fra Dåfjord og Toftefjord slått
seg sammen og fått barn, men de var dessuten så nær beslekta at
forvisning blei nødvendig.
Litt av denne innbyrdes kontakt har vi dokumentert i Nord- Grunnfjord i
1759, da det ved ett høve før jul var samla samiske folk fra
Sør-Grunnfjord, Dåfjord og Gamvik. Til støtte for prosten kan vi legge
til at de var fulle og drukne . Men kontaktflata med nordmennene var
og klar -- det var hos handelsmannen de samla seg.
I andre tilfeller var samer fra ulike bygder gått sammen om økonomiske
tiltak. I 1736 var samer fra Dåfjord og Sør-Grunnfjord gått sammen i
et jaktlag, i 1741 kom samer fra Kjosen til Ringvassøy på reintyveri,
i 1769 var samer fra Ullsfjord og Langsund gått sammen om et
reintyveri på Ringvassøy.
At det norske samfunn stadig har funnet det nødvendig å holde rede på
hvem som var norsk og hvem som var samer, ser vi mange bevis på i
tilleggsbeskrivelsen finn . Med den store spredning som i løpet av
1700-tallet skjedde fra de gamle samiske kjernebygder og utover i
gammelt norsk land, kan vi også stille spørsmål om det kanskje blei
meir konflikt og grensedragning mellom de to etniske gruppper enn
tidligere. Samtidig skjedde og ei norsk erobring av samisk land, både
i Kjosen, Sørfjord og Lyngen, i tillegg til den store kvenske
innvandring til Lyngen. Kanskje var det forstyrrelser i disse indre
områder som førte til større samisk utflytting utover i våre bygder?
Ei viss antydning om meir grenseoppgang og konflikter finner vi
kanskje fra etpar tingvitner som i 1727 blei opptatt både i Skjervøy
og Helgøy tinglag. På foranledning av forespørsel fra myndighetene i
København blei samene begge steder spurt ut om forholdet mellom de to
folkegrupper. Svara var likelydende i begge tinglag. Det første gjaldt
om nordmenn hadde trengt samene bort fra samiske gårder, men dette
gjaldt bare noen få tilfeller der finnerydningene lå øde. Forøvrig
brukte samene gamle matrikulerte norske gårder, liksåvel som nordmenn
brukte finnejorder, blei det sagt.
Dessuten blei det spurt om samene blei utsatt for noen overlast eller
forargelse på tinget, enten det nå var i drukkenskap eller på andre
måter. Blei de f.eks. bebreida om deres finnestand? . Her blei det
faktisk etter våre begrep spurt om samene følte seg diskriminert som
folkegruppe.
Til det svarte samene at hverken nordmenn eller andre i tingstedet
viste noen forakt overfor samene, eller bebreida dem deres finnestand.
Nordmennene hadde latt samene sitte sammen med seg i sine stoler både
i kirka og andre kristelige forsamlinger, latt dem få delta i sine
husandakter om søndagen og latt dem spise ved sine bord. Samene takka
dem derfor for all æresbevisning . Dette gjalt og de nordmenn som
hadde slått seg ned på gamle finnerydninger.
Dette lyder jo svært idyllisk, for ikke å si underdanig. Men bare det
forhold at spørsmålet blei reist, tyder på skjerpa tilstander nå, og
kanskje aktiv diskriminering fra norsk side. Og hva kan ha foranlediga
myndighetene i det fjerne København til å stille dette spørsmål?
Kanskje var det konkurranse om ressursene som førte til diskriminering
utover 17-1800-tallet?
Vi har tidligere referert prostens negative holdning til Dåfjordsamene
i 1770. Like direkte var godseier Wasmuth i et innlegg på tinget i
1779: Jeg kjenner finnens nedrige og man måtte kalle det hunde-natur
. Dette tyder på at diskriminering fantes utvikla på 1700-tallet. Selv
om belegga er fra overklassen, er det lite trulig at det ikke også
avspeiler den norske almues holdning, selv om vi ikke kan vite dette
sikkert. Dette er i allefall de første direkte belegg vi har i kildene
for diskriminering og etniske konflikter hos oss.
Hva var det så som bestemte at merkelappen finn skulle settes på
noen, men ikke på alle? Avstamning og slektskap var trulig et slikt
kriterium, likeså språket, enten dette var samisk eller et tillært
gebrokkent norsk mål.
Hvordan språkforholda har vært hos øysamene på 1700-tallet, veit vi
ikke stort om, utover det at de lokale dialekter stadig blei holdt
vedlike til langt utpå 1800-tallet. Det må bety at heimemålet helst
var samisk. Trulig har mange vært tospråklige. Der samiske familier
bosatte seg isolert i norske bygder, er det sannsynlig at de etter ei
tid blei heilt fornorska.
Visse næringsaktiviteter kan ha vært oppfatta som typisk samisk, som
reindrift, småkvalfangst, jakt, smed- og båtbyggervirksomhet. 
benytte kjøreokser i jordbruket, som i Dåfjord og Nord-Lenangen, kan
ha vært ansett som samisk.
Trulig har byggeskikken vært med å gi samene særpreg. Vi har tidligere
møtt finnestabburet og de runde gammetufter. Fra skifta kan vi se at
torvegammen holdt seg særlig i de samiske bygder, og det er ikke
usannsynlig at dette fortsatt dreide seg om rundgammen. Et stadnamn
som Finngambukt synes å vise til ulike gammetyper mellom samer og
nordmenn. I motsetning til 1600-tallet var nå gammen gått av bruk i
den norske almuesklasse, bortsett fra i de ressursfattige strøk i
Helgøy, og det kan ha dreid seg om en annen gammetype, f.eks.
firkantgammen.
De klareste signaler på samiskhet gav trulig klesdrakten. Fra mange
skifter ser vi at draktskikken har vært oppfatta som forskjellig i
norsk og samisk miljø. I omtalen av Ole Nilsen Mak i 1799 skal vi se
at han døde i nesten full samisk drakt. Ole var imidlertid opprinnelig
fjellsame, og vi veit ikke om sjøsamene og fjellsamene hadde lik drakt.
Et skifte fra Valen fra 1786 viser trulig den vanlige sjøsamedrakten:
mann-og kvinnekofte, skinnpels, skinnbellinger og komager.I samiske
skifter i Vannvåg i 1775 finner vi bl.a. kvit kofte, grønn bukse og
bellinger. Et skifte i Nord- Lenangen i 1770 har blå kirsi kofte, en
reinskinnsmudd og en saueskinnsmudd, i Lenangen i 1778 var 3 kofter og
en mudd, i Gamvik fantes i 1760 ei kledes kofte og i 1789 ei kvit
vadmelskofte. Tilsvarende finner vi i de samiske skifta fra Lyngen fra
1700-tallet kofter, bellinger, skaller, mudd, finnebukser, reinpels,
finnebelte etc. i stor mengde.
Også i Dåfjord møter vi samiske draktdeler, som ei ny vadmelskofte i
1781. De fleste finner vi imidlertid helst tidlig på 1800-tallet.
Dette dreier seg f.eks om 2 kofter og reinskinnsbellinger i 1807, 3
kofter og mudd i 1822, og kofte og komagband i 1831. Fra skifta på
1700-tallet kan det se ut til at norsk draktskikk delvis var i bruk
her, som når et skifte i 1785 oppgir 4 skjørt av sirts og vadmel, ved
sia av vanlige gangklær. Fra Sør-Grunnfjord har vi lite med klare
samiske draktdeler, utover komager i et skifte fra 1805.
Når det gjelder komager, var dette også i bruk i norske miljøer på
18-1900-tallet, men det kan se ut til at det enda på 1700-tallet var
et reint samisk fottøy. Kofta var i eldre tid også et norsk plagg, og
finnes i enkelte norske skifter på 1700-tallet. Trulig har der
eksistert ulike kofter for samer og nordmenn, uten at dette framgår
klart av skifta.
Også andre gjenstander kan ha hatt signalverdi som samiske, uten at
det er lett å komme på sporet av slikt. I noen norske handelsskifter
finnes omtale av lappsølv og finnesølv, vi finner lappisk bolster,
skinnmudder og reinhansker. Dette er saker som handelsmenn kan ha
tiltuska seg fra samene, eller tatt for gjeld.
Også drikkfeldighet synes fra norsk side å ha vært ansett som noe
typisk samisk. Drikking eller beruselse er da også godt dokumentert
blant samene i kildematerialet, bl.a. i forbindelse med båtulykker.
Slik alkoholmisbruk kan -- om det er riktig -- også sees som uttrykk
for meir press og større sosial mistilpasning blant samene på
1700-tallet.
Hva slags oppfatning samene selv har hatt av seg selv som folkegruppe i
forhold til nordmennene, veit vi ikke noe om. I dette spørsmålet har
uttalelsen på tinget i 1727 liten kildeverdi. Og vi skal være klar
over at det fantes nordmenn som ikke delte prostens og proprietærens
syn. I ei innberetning fra 1807 om samer i Lyngen heitte det at de nytta
brennevin og tobakk i overmål, at de var mistruisk mot sine foresatte
og mot nordmenn og gjerne bedro dem, og at samenes opplysning var
liten. Likevel var deres seder mindre forderva enn i andre meir
opplyste sogn, der herska forlikelighet og samdrektighet mellom dem,
de var innbyrdes tjenesteaktig og velgjørende, der var få leiermål og
tyveri. Hvis man omgikkes dem oppriktig og ville deres vel, kunne man
gjøre regning med deres tiltru, heitte det. Var det denne tiltru som
prosten og proprietæren mangla hos samene?
 

Fragment av Ole Nilsen Maks saga

Ole Nilsen finnes dels som Ole Nilsen Finn, dels med tilnamnet Mak,
som kanskje står for slektsnamnet Magga. Han kan stå som representant
for de mange fjellsamer som på 1700-tallet flytta ut til kysten for å
forsøke nye næringer. Som mange andre er det bare spredte glimt vi får
av hans skjebne hos oss, ved at han som inderst eller husmann førte et
nokså anonymt liv i forhold til de bevarte kildetyper.
Ole var fra Lappland som det heitte, og er omtalt første gang i
1758-60, da han var bosatt i Dåfjord. Han deltok da i en seanse i
handelshuset i Nord-Grunnfjord. Det gjaldt å få tak i en pengetyv, og
det var Ole som var i besittelse av den ekspertise som krevdes for å
provosere fram tyven.
I tida 1762-74 eller noe lenger var Ole etablert som familiefar på
Hansnes, trulig som husmann. Han var da gift med Berit Jonsdatter, og
fikk en sønn Ole ca 1766. I 1769 var han for retten p.g.a. reintyveri.
Han hadde da tyvslakta og fortært 3 reiner i husholdninga, selv om han
selv ikke hadde rein på øya. Han fikk da også svi kraftig for sin
kjøtthunger. Foruten 6 daler i bot til de fattige, skulle han miste sin
formue, om han hadde noen, og dessuten miste sin hud i fengsel ,
d.v.s. gjennomgå hudpisking.
Trulig var det etter dette han slo seg ned på Bratrein sør i Langsund,
der vi i 1790-åra finner han som husmann på den del av eiendommen som
lå under Hansnesgården som avlsgård. Han bodde her i en gamme sammen
med kona, og hadde i 1799 fjellsamefamilien Blind som inderst. I en
annen gamme bodde sønnen Jon Olsen med sitt hushold. Det framgår at
han ikke fikk ta brensel på gården, men måtte hente ved fra bornes
under Kopparelva på den andre sia av sundet.
Paradoksalt er det Oles utgang av livet vi har best beskjed om. Det
har sammenheng med at han døde under mystiske omstendigheter på sjøen,
noe rorkameraten Anders Blind fikk skylda for. Om det er tilfeldig,
kan vi ikke vite, men første gang vi hører om Ole, i 1758, var han
full og drukken . Da han gikk ut av livet i 1799, var han og kameraten
også berusa, etter å ha fått rikelig med skjenk hos Ole Hansen Bugge
på Kopparelva.
Selv om Ole hadde bodd over 40 år i Norge, for det meste i norske
bygder, hadde Ole bevart mye av sitt samiske særpreg. Han bodde i en
torvegamme. Han snakka fortsatt samisk, selv om han også kunne snakke
norsk. Da han døde, var han iført sin tradisjonelle samiske drakt: ei
finnemudde med ei sortaktig kofte over, bukse, komager og knebendinger
, trulig bellinger. Det eineste norske trekk, var kanskje at han
brukte lester i komagene, ikke sennagras.
 

Ullsfjord på 1700-tallet

Ved inngangen til 1700-tallet var Ullsnes-Svendsby den inste norske
gård på østsida. Fjordfolket ellers var samisk. Etterhvert fikk Kjosen
meir norsk preg. Første norske gård var Jøvik, som i 1713 blei
skyldsatt som Kongens jord, og var bosatt av Jon Tostensen fra Bergen.
Ca 1746 starta Andor Jørgensen fra Reinsvoll den første handel her, fra
1781 overtatt av Andors svigersønn Jørgen Brose Kragh. Da var også
jektefarta kommet i gang her.
I 1717 hadde oppsitterne på Bakkeby begynt å bruke deler av Bensnes som
avlsgård, men enda i 1741 satt her sjøsamer. I 1748 nemnes den første
norske oppsitter her. Også Storsteinnes blei lenge opprettholdt som
finnerydning. Lenger inne var imidlertid Kjosgården etablert som norsk
gård, d.v.s. Kobbenes med Tyttebærvik. Her satt i 1723 Hans Glads enke
og Cort Akselsen, sia kom Nils Johansen Svenske. Nils sin sønn Hans
Petter Figenschou overtok seinere gården, som blei handelsgård mot
slutten av 1700-tallet.
Hjellnes utfor Jøvik hadde en kortvarig norsk periode 1723-26, da
prestesønnen Fredrik Hegelund fra Vannstua bodde her. Sia overtok
samene igjen, til gården ca 1781 delvis blei avlsgård under Jøvik.
På vestsida av fjorden var Oldervik og Breivik norsk. Den siste var
imidlertid store deler av 1700-tallet avlsgård under Bakkeby. Oldervik
blei i 1770-åra godseiergård en periode, og deretter handelssted. I
1741 blei Nakken skyldsatt, etterat gården var rydda i 1734 av en
nordmann.
I 1723 var det innafor Breivik-Svendsby ialt ca 21 bruk, derav 5
norskeog 1 kvensk. Alle de norske lå da ute i Kjosen (Bensnes,
Kobbenes, Jøvik, Hjellnes). Den innerste bosetning i Sørfjord var
Stakkenes og Sjursnes. Området lenger inne var bygdealmenning.
Ca 1741 var forholdet i ytre del av fjorden omtrent det samme. Det
bodde fortsatt sjøsamer på Bensnes, Storsteinnes og Hjellnes, nordmenn
i Jøvik, Kobbenes, Bensnes og Nakken. Inne i fjorden hadde det
imidlertd skjedd endringer. I den gamle bygdealmenning hadde nå
nordmenn begynt å rydde på Skognes, Indre Stakkenes og ytre Lakselvnes,
ialt 4 oppsittere, de første fra ca 1731. Dessuten bodde det i
Sørfjord 1 kvensk og 23 samiske familier. Noen av samene var
tilflytta fjellsamer, således en i Skognesbukt og 2 på Sør- Lakselvnes,
som nå dreiv som fiskerbønder. Det ser likevel ut til at det samiske
preg holdt seg i heile Sørfjorden, mens Kjosen etterhvert blei meir
norsk.
Samene blei altså trengt vekk fra Kjosen. Inne i Sørfjord kom den nye
bosetninga i almenningen i tillegg til den gamle samiske bosetning.
Det betydde likevel at det blei trangere også her inne. De gamle
finnerydningene mellom Sjursnes-Stakkenes og Sørstraumen kunne nå ikke
lenger hente ved, bark, never og andre utmarksprodukt her inne.
Totalt gikk folketallet i Ullsfjord (Kjosen-Sørfjord) opp utover
1700-tallet. I 1744 var der 24 samiske familier foruten 8 norske. I
1769 kan tallet beregnes til 361 (unntatt Svendsby), i 1801 steget med
41 % til 508. I det siste tallet er Svendsby fortsatt holdt utenom,
likeså Storsteinnes-Kobbenes, som nå sogna til Lyngen. Den økende
betydning ser vi ved at ved utgangen av 1700-tallet var 3
handelssteder blitt etablert: Jøvik, Oldervik og Kjosen, alle i den
norske og ytre del av fjorden.
 

Lyngen på 1700-tallet

Heile den delen av fjorden som hørte til Helgøy tinglag, var ca
1700 fullstendig samisk, og bestod av 22 familier. Utviklinga videre
utover århundret hadde 2 markerte trekk: nordmennene inntok fjorden
utenfra, kvenene innenfra. Ved den tid Lyngen blei utskilt fra Karlsøy
kirkesogn, var området blitt et tre-etnisk område.
Kvenene var de første som kom, og i størst antall. De første kom ca
1710. I 1727 var her 22 samiske og 6 kvenske familier, i 1744 24
samiske og 13 kvenske. Det var altså kvenene som aukte folketallet. De
spredte seg en god del, dels i ytre del (Koppang-Rottenvik), dels i
det indre (Storfjord og Pollen).
I 1744 var også de første 3-4 nordmannsfamilier etablert. I Kvalvik
bodde en svensk oppsynsmann for godset, Petter Østberg, under
Årøyholmen var handelsmann Knut Gamst oppført, og på Lyngseidet bodde
vanligvis både misjonær og norsk skolemester. Godsforvalteren Michel
Hvid etablerte seg på Karnes, visstnok i 1750-åra, der godseiergården
kom seinere.
Ved folketellinga i 1769 bodde det 763 personer i området, derav 113
nordmenn. Både denne auke i folketallet, og etablering av en liten
overklasse av nordmenn, tildels og av kvener, var ei forutsetning for
å skille ut Lyngen som eget prestegjeld i 1776. Da Helgøy tinglag blei
delt ca 1790, var Lyngen blitt så betydningsfull i forhold til Karlsøy
sogn, at også tingstedet blei flytta hit inn. Her nedsatte også
fogderiets eineste lege seg på slutten av 1700- tallet.
For Lyngen var 1700-tallet en bemerkelsesvis framgangsrik periode, i
motsetning til store deler av Ullsfjord og øydistriktet.
 

Nomadene inntar Karlsøy

Det var 1700-tallet som blei reindriftsnomadenes første tid i
Karlsøy, både på fastlandet og øyene. På fastlandet skulle det vise
seg at de kom for å bli, men på øyene blei det bare en episode.
Da nomadene kom, var det allerede etablert ei lokal små- reindrift på
Ringvassøy. Denne måtte nå for det meste oppgis. Det som kan ha vært
igjen av små villreinstammer, må også ha forsvunnet nå, ved at
villreinen blei innlemma i tamreinflokkene.
Med nomadisk reindrift meines den spesialiserte tamreindrift, som
utvikla seg blant innlandssamene i seinmiddelalderen. Etterhvert som
flokkene aukte i størrelse, blei beiteområda i innlandet for små, og
samene begynte på 15-1600-tallet å trekke ned til fjordbotna og utover
halvøyene for å finne sommerbeite. På 1700-tallet blei også øyene
inntatt.
Det var major Schnitler som i 1743 gav den første omtale av
reindriftsnomader i vårt område, d.v.s. på Lenangslandet. Det blei
under hans reiser satt fram klager av oppsitteren på Jegervatn på egne
og naboenes vegne over at reinen til fjellsamene, såkalte svenske
østlapper , trakka ned eng og multemyr. Dette skjedde tydeligvis når
reinflokkene trakk forbi gårdene på vei til og fra beiteområda lenger
ute på Lyngshalvøya. Og konflikten var allerede klar: når Morten
Hansen Hegelund og naboene gikk for å klage, og trua med å skyte reinen
etter ordre fra øvrigheta, som han sa, så svarte samene: Dersom du har
bly og krutt å skyte med, hadde de og det samme å bruke igjen .
Det framgår ikke av Schnitlers omtale hvor gammel denne reindrifta var
på Lenangslandet, og heller ikke omfanget, utover at det kom 9 samer
til Lyngshalvøya og 31 til selve Lyngen. Dessuten veit vi at på denne
tida kom fjellsamene også heilt utover til Breivikeidet på vestsida av
Ullsfjord, visstnok fra ca 1724.
Schnitler forteller at samene tidligere hadde betalt avgift til
godseieren, mens de bare holdt til i fjellet. Dette var det blitt
slutt med, etterat de begynte å komme ned i fjordene, til tross for at
de gjorde skade for bøndene og var blitt forbudt å komme. Det forbudet
Schnitler omtaler, gjelder trulig et brev som lensmannen i Helgøy
tinglag i 1732 etter ordre av fogden hadde sendt til Enontekiø, der
det blei opplest på tinget i januar 1733. I brevet blei det forbudt
svenske samer med rein å komme utover på norsk grunn, et forbud som
altså ikke blei overholdt. Etter dette kan det være grunn til å tru at
reindriftsnomadene begynte å komme til Lenangslandet i 1720-åra.
Schnitler forteller ellers at det ikke fantes noe formelt samkvem
mellom østlappene og norske myndigheter. De kom ikke til tings og
heller ikke til norske kirker eller geistlighet. På det tidspunkt
Schnitler reiste forbi med sine undersøkelser, 27/9, var alle
østlappene dratt tilbake til Sverige, så det var ingen opplysninger å få
fra dem.
De norske myndigheter hadde det altså ikke så lett når de skulle holde
rede på nomadene, og kontrollere deres ferd eller ta skatt. I 1753
blei det satt opp ei liste over ialt 32 lapper som lå på
Tromsøfjellet , d.v.s. i fogderiet, og betalte skatt for reinbeitet.
Her finner vi igjen fleire familienamn som vi også skal møte i Karlsøy,
som Labba, Nutti, Kitti og Magga, foruten Frisk, Laada, Gunnar, Lalla,
Landa, Svensk, Sunna, Ullas og fleire. Særlig ser vi dette i et
hjertesukk som unnslapp prost Irgens i Tromsø, da han i 1769 ville
forsøke å ta nomadene med i folketellinga: -- endel finner -- er så
ustadige i at fløtte fra et sogn til et annet og ofte til de svenske
fjell igjen, hvorfra de er kommen, så man ingen riktig fortegnelse kan
gi på dem . Dette gjaldt tydeligvis hans eget hovedsogn. I Karlsøy
sogn førte presten opp 7 lappefamilier som fra Sverrig er hitfløttet
, noe som synes å tilsvare Schnitlers 9 østlapper i 1743 på
Lenangslandet.
Et problem var det at parallelt med invasjonen av reindriftsnomader,
kom også endel fjellfinner , som av forskjellige årsaker hadde gitt
opp reindrifta, og nå slo seg ned ved sjøkanten som fiskerbønder.
Slike har vi møtt allerede på 1600- tallet, og det kan se ut til at
antallet aukte noe på 1700-tallet. Stundom kan det være tvil om det er
nomader eller fastboende tilflyttere vi har med å gjøre, når
fjellfinner eller lapper omtales i kildene, f.eks. i kirkebøkene. I
skattelistene ca 1740 har vi møtt 3-4 slike familier inne i Sørfjord, og
Schnitler bekrefter at dette var folk som nå hadde slått seg ned som
fiskerbønder, og bare hadde litt rein som de lot gå i nomadenes
flokker.
En del av disse innvandrere synes å ha brakt med seg sine tradisjonelle
fjellsamiske familienamn, som Hermelin, Lodvig, Dallebånd, Dod, Tuliak,
Nort, Parade, Elefant, Torn, Kok, Kausa og trulig Hujas. Dette er namn
som vi finner brukt i Lenangen, Ullsfjord og Lyngen ved denne tida.
Blant den gamle sjøsamiske befolkning synes ikke slike familienamn å ha
vært vanlige.
Den første innførsel med fjellfinner i kirkeboka for Karlsøy finner
vi i 1732, i forbindelse med dåp. I 1742 var en fjellfinn begravd,
og seinere utover 1700-tallet finnes en rekke innførsler med slike
kirkelige handlinger knytt til Karlsøy. Der bosted er oppgitt, dreide
det seg ofte om Ullsfjord. Hvis vi skal feste lit til Schnitlers
påstand om at nomadene ikke søkte de norske kirkene, må dette ha vært
fastboende, tilflytta fjellsamer. Vi kan imidlertid ikke utelukke at
nomadene etterhvert begynte å innlemmes i den norske kirke, kanskje
særlig når det gjaldt dødsfall. Når vi kommer fram til 1756, ser vi i
alle fall at de så smått var begynt å integreres i det norske
handelssystem. Peder Figenschou i Nord-Grunnfjord hadde nå 6
fjellsamer som skyldnere i sine bøker, bl.a. Labba- og Magga-familien.
Det var imidlertid bare tale om småkreditt, fra 6 daler og nedover.
Den største kreditten tilsvarte da 3 reinokser.
Nomadenes ekspansjon utover Lyngshalvøya hadde sin naturlige grense ved
Lyngstua. Øyene i Karlsøy blei nådd gjennom ei meir vestlig rute, som
gikk over Rya og Kvalsund. Det er lite vi veit om når fjellsamene kom
over til Sør-Kvaløy. I 1766 veit vi om en fjellfinn som holdt til i
Håkøybotn, men hadde rein på Sør- Kvaløy og båt og gamme i Kallfjord. Vi
kjenner ikke til om dette var en nomade fra Sverige, eller om det var en
norsk fjellsame som bodde fast i området. Var det kanskje
reindriftsnomadenes flokker som fordreiv Amund Sjursen og hans lille
tamreinflokk fra Lyfjord til Sør-Grunnfjord allerede i 1719?
Også nomadenes ankomst til Ringvassøy, Reinøy og Vanna ligger i det
dunkle. Det er først i 1790-åra vi har sikre opplysninger om
reindriftsnomader ute på øyene, men trulig hadde de da vært her ei
tid, iallefall på Ringvassøy.
På Ringvassøy var et reindriftsmiljø etablert ved Skogsfjordvatn ca
1800. Vi møter i folketellinga i 1801 fjellfinnenka Elen Larsdatter
på 66 år, og hennes sønn Johan Nilsen på 20, begge med tamrein som
levevei. Vi har og namnet på Johans svigerfar, Ole Henriksen, som var
80, men han var trulig ikke lenger aktiv med reindrift. Ellens søster
sel bodde og ved Skogsfjordvatn, og var gift med husmann Peder Nilsen
på 70. Han var etter det vi veit den første fastboende ved vatnet, der
han har gitt namnet til Pernilsajorda ved den vestlige vassende. Det
er ikke oppgitt i 1801 at Peder Nilsen hadde rein, men fra seinere
kilder veit vi at han hadde både rein og husdyr. Han er nemnt ved
Skogsfjordvatn første gang i 1799, men etter alderen er det sannsynlig
at han hadde begynt å rydde jord her endel tidligere. Både Johans og
Peders etterkommere hadde rein, men de blei etterhvert forvilla og gikk
tapt i de nye svenske reinflokkene som kom seinere utpå 1800-tallet.
Vi kjenner ikke opprinnelsen til nomadene ved Skogsfjordvatn.
Imidlertid fortelles den tyske reisende von Buch som fo r forbi i
1807, at lapper fra Enontekiø i Sverige tidligere hadde dratt med
rein over til Ringvassøy. P.g.a. konflikter med de fastboende var dette
nå forbudt, men der fantes enda i 1807 ca 20 forvilla rein fra denne
flokken, Denne reinen gjorde svensksamene fortsatt krav på, og brukte å
skyte av dyra om sommeren. Da Rastefamilien kom til Ringvassøy i 1836
fortalte de at det var igjen 4 dyr av de gamle lappiske hjorder , og
det blei funnet rester av gamle reingjerder, trøer og liggeplasser.
Eieren til flokken hadde heitt Nils, trulig identisk med mannen til
Elen Larsdatter og far til Johan Nilsen.
Det er meir usikkert med nomader på Reinøy på 1700-tallet. Da den
reisende Capell Brooke i 1820 besøkte Finnkrokan, ville gjestgiver
Armauer sende Brooke på reinsdyrjakt på øya. Dette var tamrein som
ifølge Brooke var blitt ført til Reinøy mange år tidligere , og nå var
blitt nokså vill. Også Kraft beretta i 1835 at der tidligere hadde vært
samisk tamrein på Reinøy, men at reinen var solgt til oppsitterne, var
blitt vill og forsvunnet.
Det eineste konkrete vi ellers veit om fjellsamer her, er at Anders
Andersen Blind bodde ett år i Stakkvik i 1798, etter et par års
opphold på Vanna, og at han høsten 1799 bodde som inderst hos en
fastboende same på Bratrein. Vi veit ikke om Blind hadde rein på
Reinøy, men vi veit at han var utgått fra reindriftsmiljøet i Lappmark
, og at han hadde rein med til Vanna. I 1800 blei han borte etter ei
rettsak, i 1802 nemnes han på Kjeglen, Vannstua, i 1804 visstnok i
Langsund, og så finner vi han først igjen i Nord- Lenangen i 1816, nå
visstnok uten rein.
På Vanna hører vi om de første fjellfinner i 1796. Dette året var
reindriftssamen Morten Larsen Tomma her med sin familie, som også
hadde slektsforbindelse med Blind og Unga, trulig med stasjon i Valen.
Denne reindriftssiidaen skal vi omtale nærmere i et eget avsnitt. I
1796 nemnes og husmann og fjellfinn Mikkel Jonsen Gomand i Perolsavik
under Slettnes. Det framgår at Mikkel hadde rein, selv om han i 1802
var fattig. I 1811 var Mikkel bosatt som inderst på Skorøy, i 1813 i
Burøysund, visstnok i Stakkeng, der han døde 4 år seinere. I 1800 døde
en annen fjellsame på Vanna, Anders Pedersen Blind, som vi ellers ikke
veit noe om.
At reindrifta var kommet til Vanna, ser vi også ved at vi alt i 1796
har opplysning om det første reintyveri. Oppsitteren i Sandfjord blei
da stevna for retten for ved fleire høve å ha stjålet 3 dyr, det eine
med et klipt bumerke på ryggskinnet i form av en mellomting mellom en
H og en M. 2 av reinene tilhørte samene, mens den tredje tilhørte en
norsk oppsitter på Kjeglen (Vannstua), Hans Hegelund. I kjølvatnet av
reindrifta dukka også konfliktene opp. I 1798 klaga folk på Vannstua
over at reinen gjorde skade på beitet, og Mikkel Jonsen og Anders Blind
måtte også yte erstatning for beiteskade på Lille Skorøy. I 1800
skjedde et hundemord hos russeren Ivan Gagarin i Torsvåg, utført av
Mikkel Jonsen som hevnaksjon fordi hunden tidligere hadde gjort skade
på hans reinsdyr.
Det siste vi hører om reindrift på Vanna, er i 1801-02. Mens
reindriftsnomadene fortsatte sin virksomhet på Lenangslandet videre
inn på 1800-tallet, blei reindrifta på øyene oppgitt, kanskje som en
følge av alle klagene og konfliktene. Først i 1830-åra kom de svenske
reindriftsnomadene atter utover på øyene.
 

De første fjellsamer på Vanna

I 1796 kom etter det vi veit den første reindriftssiida eller
nomadegruppe til Vanna. Det var Morten Larsen Tomma, som var enkemann,
og som nå gifta seg på Karlsøy med enke Åsel Guttormsdatter Valkeapa a
. De hadde med skifteattester fra Enontekiø, og var altså
svensk-finske fjellsamer. Med i gruppa var også Anders Andersen Blind,
også han fra Enontekiø, og gift med Marit Guttormsdatter Unga. Det er
sannsynlig at det var noe slektstilknytning mellom de to ektepar, uten
at dette framgår klart av kildene. Blind synes å ha hatt sin boplass i
Skipsfjord, mens Tomma har hatt tilhold i Valen eller Perolsavik.
Tydeligvis har de hatt noe kontakt med Mikkel Jonsen Gomand, fjellsame
i Perolsavik.
Morten Tomma hadde tidligere hatt tilhold i Lyngen og Lenangen, som vi
kan se ved at folk der inne skyldte han penger, trulig for reinkjøtt
eller skinn. I 1796 hadde han krav i 2 bo på Mellajorda (Indre Hamre)
for salg av rein, mens han selv skyldte en daler på Vannstua. Han har
altså hatt kontakt med fleire fastboende på Vanna. I 1797 blei hans 16
år gamle datter Kirsten konfirmert på Karlsøy.
Reindriftsgruppa har tydeligvis hatt heilårsopphold på Vanna, og har
trulig leid seg inn hos fastboende der. Tomma hadde ingen hus,
bortsett fra en skjelterskjå, og eiendelene var sånt som trengtes i
en nomadisk tilværelse, med mye flytting. Tommas reinflokk var på 200
dyr, og bestod av 20 voksne okser, 50 ungokser. 50 voksne simler som
blei melka, 30 gjeldsimler og 50 ungsimler, altså 65 % ho-dyr og 35 %
handyr. Dessuten hadde han 5 melkegeiter og en sau.
I 1797 døde Morten Tomma, som tydeligvis var siidalederen, og gruppa
gikk i oppløsning. Enka og barna fant det nødvendig å reise tilbake
til Sverige, mens Anders Blind flytta til Reinøy. Mortens datter
Kirsten Tomma, som i 1799 var blitt 18, gifta seg nå med Nils
Guttormsen Unga, 24 år gammel, og de etablerte seg som reindriftssamer i
Skipsfjord, der vi i 1801 treffer dem i Skipsfjordbotn . Nils var
trulig bror til kona til Anders Blind, Marit Guttormsdatter Unga. Dette
er de siste opplysninger vi har om dem. Antakelig har også de returnert
til Sverige.
Fra skiftet etter Morten Larsen Tomma kan vi se at en reinflokk på 200
dyr var litt av en rikdom. En voksen okse var verdsatt til 2 daler, ei
ung simle til 1 daler, og dette gav ialt 255 daler for flokken. Boet
hadde dessuten utestående 44 daler, og løsøre for 13 daler.
Bruttoverdien var 322 daler, og med lite gjeld blei nettoen heile 298
daler. Etter lokale forhold var dette en virkelig velstandsfamilie.