I forhold til 1600-tallet, blei det etterfølgende hundreår
ei tid
med et markert oppsving i boligstandarden, både for almue og
overklasse. Husa blei større og bedre innretta, og for almuen
skjedde
en klar overgang fra jordhus til tømmerhus. Særlig synes
handelsstedene
å ha utvikla seg meir i luksuriøs retning. Det blei vanlig
med to fulle
etasjer og mye vinduer. I etpar skifter er dette nye våningshuset
omtalt som lån . Det blei og meir oppsplitting av huset i
forskjellige rom, til ulike behov. På Kvitnes fantes f.eks. i
1756 ei
lån med dagligstue, kjøkken, spiskammer og 2 sidekammer.
På Hansnes
var samtidig et nytt hus med stue, kjøkken, spiskammer og 2
kammer, og
det var loft over stue og kjøkken. I Nord-Grunnfjord bestod
låna nå av
stue, kjøkken, spiskammer, sidebygning, sval, og fleire rom,
bl.a. eget
barnerom, og der var innreda loft. Prestegården på Karlsøy
hadde i 1755
også eget barnerom, foruten et bispekammer til visitasbesøk.
Verdien
av disse låna var 130-148 daler. Vanligvis var der fleire stuer
eller
våningshus på ett sted, opptil 3 på Hansnes i 1757.
På Kvitnes var i
1756 ei lita, ny stue med maling og tapisseri , delvis bordkledt
utenpå, med luker for vindu, og sengested med himmel over i utskåret
arbeid, tydeligvis et fornemt gjestehus. Noen var tydeligvis kårstuer,
som Farmorstua på Hansnes i 1757.
Skipperleiene hadde ellers et mylder av ulike hus, som masstue,
bårstue, stabbur, sengehus, eldhus, bryggerhus, smie, mølle,
fjøser,
stall og høylader, naust, og et stort antall buer og skjåer,
som
melbu, brennevinsbu, fiskeskjåer. På Hansnes var således
i 1757 i alt
21 ulike bygninger (se tegning). Like mange hus fantes i 1796 på
Vannstua, med bl.a. Lysebua , eller Tranbua , Oljeskjåen ,
Matfiskskjåen , Filipskjåen etter drengen Filip Russ, Melskjåen
,
Matstabburet , Rullebusvala , og ei bu bare kalt Bua . I tillegg
fantes 7 bygninger utenfor gården, på Karlsøy, Skibotn,
Skorøy og
Grimsholmen. Disse viser til næringsaktivitet og sosialt liv
utenfor
selve handelsgården.
Bebyggelsen på utredergårdene var mindre storslått
enn på
skipperleiene, men også her var generelt en omfattende og prektig
bebyggelse, som i Skogsfjord i 1759 med sine 23 hus. Bebyggelsen her
skal vi omtale i et eget avsnitt.
Almuens gårder var naturligvis meir spartanske, både i antall
hus og
verdi. Vanligvis var det tale om ei stue, en fjøs eller to,
lade, noen
buer og skjåer, ofte naust, og undertiden stabbur, eldhus, sengestue,
smie, svinhus og stall. Også her ser vi en tendens til at våningshusa
blei større og meir oppdelt enn før. I allefall var 2-romshuset,
med
stue og kjøkken, nå etablert. Stundom er kåve nemnt
som et eget rom i
huset. Et velbygd hus, som på Hersøy i 1803, kunne derfor
komme på
heile 50 daler. I Burøysund har vi i 1723 et eksempel på
kårstue som
farfaren tilholder i .
Den nye boligstandard hos almuen har vi godt beskrevet på Reinsvoll
i
1758. Her var dagligstue med kakkelomn, bord og benker, et sengested,
4 små vinduer i stua, golv og loft, her var et lite kjøkken,
og på
stueloftet et lite avdelt kammer, alt til verdi av 14 daler. Det var
altså et lite, men nett og velinnreda hus.
Vi kjenner ikke grunnplanen i våningshusa. I den bevarte Kvitnesstua
på Karlsøy er inngangen på den eine enden av langsida,
med gang og
kjøkken bak, og med stue og kammers innfor hverandre til høyre
(se
plan). Ei lignende ordning kjennes fra Stakken i Nord-Grunnfjord, som
trulig også var bygd på slutten av 1700-tallet. Det er
trulig at dette
var en vanlig hustype da.
Sorenskriveren fortalte i 1769 at det var gått tilbake med furuskogen
i fogderiet, fordi folk nå i større grad enn før
bygde sine hus av
furu. Dette hadde sammenheng med at folkemengden før var ved
havsiden
der folk bygde meir jordhytter enn tømmerhus, sa han.
Å bygge jordhus var fortsatt vanlig, selv om trehusa hadde begynt
å
overta hos almuen på 1700-tallet. Vi finner av jordhus to benevnelser,
gamme og ilt bygning. Det første står for et hus bygd
av et reisverk
i tre, med torvevegger og torvetak. Dette gjelder både stue og
fjøs.
De ilte hus er vanskeligere å få tak i. Oftest har det
trulig vært
tale om ei bygning i tre, av tømmer eller bord, som har fått
en ytre
vegg av torv stabla opp på yttersida. De fleste ilte hus dreier
seg
om fjøser. Men i noen tilfeller er det tale om ilgamme , og
da er
det vanskelig å vite hva det er. Andre ilte hus var buer og eldhus,
og
noen få stuer.
Bruken av torvile utenpå husa, tyder på at dette var utvikla
fra
trehuset og ikke fra gammen, d.v.s. at det var tale om erstatning for
dårlig eller manglende tømmer.
På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet kunne
vi se at
jordhus var vanlig både på norske og samiske boplasser.
Utover
1700-tallet ser det ut til at gammen og ilhuset til dels blei et
samisk fenomen, dels en byggemåte som bare blei brukt i de værharde
områder vest og nord i Helgøy. De bygder som er best representert,
er
Nord-Lenangen, Dåfjord, Sør-Grunnfjord, Rebbenes og Andammen
av de
samiske bygder, dessuten Breivik, Grøttøy, Torsvåg
og Vannereid av de
norske. Noen få eksempler finnes ellers og, f.eks. i Sør-
Lenangen og
på Vanna, men vi veit at det også var enkelte samiske oppsittere
i
disse bygdene. I Vestre Helgøy og Dåfjord var det særlig
mye av
stuegammer, mens vi på Vanna og i Nord-Lenangen oftere finner
fjøs-gammer og torvilte fjøser.
Det er klart at torv som byggemateriale var billigere og lettere å
få
tak i enn tømmer, og derfor kanskje etterhvert blei ei sak for
fattigfolk. Forekomsten av stuegammer i de samiske strøk tyder
meir på
at dette var kulturelt betinga, d.v.s. at samene foretrakk å
bo i
gammer, ut fra gammel tradisjon. Det er og mulig at deres gammetype
skilte seg ut fra den norske, f.eks. ved å være rund, motsatt
firkanta, men dette veit vi lite om. Og gammene kunne utvilsomt være
gode boliger, og vel innredd, som stuegammen på Hamre i 1718,
med bord,
benker og 2 sengesteder. Men samene har og hatt mye trehus på
sine
gårder, især småhus som buer og skjåer, lader,
naust og tildels fjøser.
I de ytterste bygder i Vestre Helgøy og på Vanna er det
trulig at
folk, både samer og nordmenn, foretrakk gammer fordi disse stod
seg
bedre mot storm og fallvær.
I mange av de norske bygder, som Skogsfjord, Nord-Grunnfjord, Helgøy,
Karlsøy, Langsund, Kvitnes og Nordeidet finnes omtrent ikke
jordhus i
det heile, og i bygder der vi finner jordhus, dreier det seg om
skifter fra tidlig i århundret. Dette bekrefter inntrykket av
at
jordhuset var på vei ut av norsk byggeskikk.
Trehusa har vanligvis vært av lokal furu, og utvilsomt har også
endel
rekved vært benytta. Bruken av bjørk som byggemateriale
er o g et
interessant uttrykk for lokal tilpasning. Det finnes en rekke
eksempler på dette, i 11 skifter. Det dreier seg helst om skjåer
og
buer (Reinsvoll, Nord-Lenangen, Vannvåg, Jegervatn, Søreidet,
Dåvøy,
Elvevoll), vi har en skjelterlade (Russelv), en fjøs (Reinsvoll)
og et
par naust (Grågård og Nord-Lenangen).
Lafting har uten tvil vært den vanligste byggeteknikk i tømmer,
men
vi har og eksempler på andre teknikker. Skjelter , d.v.s. loddrette
lause bord i veggene, finner vi nemnt i endel hus, især i naust
og
lader, som skulle være luftige. Men vi finner og kombinasjoner,
som
tømra naust med skjeltra svaler på begge sider (Hansnes
og Storvoll).
Et naust er spesifisert som tømra i 4 hjørner med skjelter
mellom
knutene, og skjeltra svaler på begge sider. Denne nausttypen
har
utvilsomt hatt stor utbredelse, og er kjent heilt fram til våre
dager.
I ei lita stue i Vannvåg i 1771 sies det at den var på bolverk
. Dette
er trulig det som i Danmark er kjent som bulverk, i Sverige som
skiftesverk, og i Sør-Norge som sleppvegg, d.v.s. vegger av
liggende
plank eller bord, innfelt i 2 loddrette stolper. Samme teknikk er og
brukt i 6 andre bygninger, men her kalt med det lokale uttrykket:
dreven i staver , et uttrykk som er kjent også i dag på
Reinøy om
denne byggeskikken. Disse husa finner vi både i etpar stuer (Nordskar
og Slettnes), i ei høylade (Kvitnes), og i etpar buer (Skorøy
og
Bårset), de dekker store deler av århundret og er godt
spredt i
bygdene. Det er derfor trulig at det er en alderdommelig teknikk vi
her kommer på sporet av. Vi skal seinere se at vi også
i dag har denne
teknikken representert hos oss.
Hvordan så husa ut? Malte hus og bordkledte hus er bare nemnt
en gang,
ei bordkledt stue på Kvitnes i 1756 og et rødmalt stabbur
i
Nord-Grunnfjord i 1785, foruten ei malt stabburdør i Skogsfjorden
1760. Dette antyder at husa ellers vanligvis var umalt og upanelt.
Våningshus med loft eller 2 etasjer nemnes på storgårdene,
men var
ellers antakelig uvanlig. Vinduer spesifiseres i noen almueshus alt
tidlig på 1700-tallet, og var trulig heilt vanlig i våningshus.
En
skjå i Nord-Grunnfjord i 1797 nemnes med utskott over døra,
antakelig
med utslående laft i eine røstet, som vi kjenner det fra
seinere tid.
Svaler nemnes ofte i naust, altså sidefløyer .
Et klart eksempel på lågfjøs nemnes på Kvitnes
i 1771, en stor
langfjøs med høylade i enden. Fjøsen nemnes og
med 3 røst, det eine
utvilsomt over inngangsdøra, slik vi enda kan se det på
gamle
lågfjøser. Ei bu med t'lle nemnes på Helgøy,
d.v.s. telle eller
tregolv. Trulig hadde mange buer og skjåer jord- eller steingolv.
Ved
utgravninger er det kommet fine steingolv for dagen både på
Slettnes,
Hamre, Helgøy og Kvitnes. Men hvordan et naust på Hamre
i 1718 med 2
tømmerkløvninger har sett ut, er vanskelig å tenke
seg.
Det mest vanlige ildsted er aldri nemnt i skifta, fordi det ikke
hadde noen omsettelig verdi, gråsteinsgrua. At grua har eksistert
i
hvert hus, ser vi av at skjerdingen , opphengsstativet for grytene,
vel er det mest vanlige utstyr i alle skifter.
Der er og mulig at åren, det åpne, oppmurte ildsted av stein
midt på
golvet, har eksistert. I 1718 hører vi at det i ei stue i
Nord-Lenangen blei fyrt med rå bjørkestokker på
ilden . Det framgår
at dekket som lå over hullet i taket, der røyken skulle
gå ut, var
tatt bort. Når røyken fra ilden dessuten la seg utover
i stua, tyder
alt på at dette var ei årestue. Trulig overlevde åren
helst i torvehus
og gammer. Når det gjelder rorbuer og rorsgammer, veit vi at
åren
eksisterte til langt utpå 1800-tallet under namn av flu . I Torsvåg
fantes i 1770 en boliggamme med ei gammel gryte til omn.
Fyrstikkene eksisterte naturligvis ikke. Til ildslagning blei nytta
den gamle metode med flint og ildstål. Når det skulle tennes
lys eller
ild i et uthus, kunne også en ildbrand nyttes, d.v.s. en slags
fakkel, som vi har omtale av fra Hansnes i 1751.
Det er vanskelig å vite om murt bakeromn var en vanlig del av
grua.
Bakeromner kommer vi på sporet av i 5 skifter, der omnen var
oppmurt i
egne hus, som eldhus, bakeromnhus og bu. Slike finnes først
i
1780-90-åra, og bare på enkelte storgårder, noe som
tyder på at
bakeromnen først nå var under etablering. At grua eksisterte,
ser vi og
av de mange bileggeromner som fantes. Disse var i bruk allerede på
1600-tallet, og på 1700-tallet fantes slike både på
storgårder og
almuesgårder. De blei og brukt på 1800-tallet. Dette var
altså en
jernomn som gjennom åpninga i en vegg, var knytt til ei grue
i et
tilstøtende rom, og den blei oppfyrt fra grua. I Stakkvik var
bileggere
både i storstua, dagligstua og kammerset. I noen tilfeller nemnes
bilegger kakkelomner.
Etterhvert kom også andre omner meir i bruk, som kakkelomner av
jern,
vindomner av jern og grøtomner , d.v.s. av kleberstein. På
storgårdene kunne mange slike finnes. På Kvitnes var i
1771 6 omner i
ulike rom og hus: i masstua, storstua, lillestua, kammers, bårstue
etc., foruten at der uten tvil fantes grue i kjøkkenet og kanskje
i
andre hus.
De tidligste kakkelomner av jern har vi møtt på storgårdene
alt før
1700. I 1708 eksisterte en slik også på almuesgården
Kammen, og den
blei seinere vanlig i alle miljø. Det kunne være en meget
dyr omn,
opptil 16 daler, og det begrensa nok bruken.
Den tidligste vindomn er nemnt i 1723 på prestegården Vannstua
og på
handelsgården Bakkeby i 1733. Det ser ut til at vindomnen heile
århundret forblei et storgårdsfenomen. I 1771 fantes en
ny etasjes
vindomn i storstua på Kvitnes til 17 daler, og slike fantes også
noe
seinere på Vannstua, men det er uklart om alle vindomnene var
etasjeomner.
Nytt for århundret var og grøtomnen, som første
gang er nemnt i 1754,
men den kjennes bare fra almuesbo, og erstatta trulig de dyrere
vindomner. I skifter der ingen omner er oppgitt, betyr det at grua
fortsatt måtte gjøre tjeneste både til matlaging
og oppvarming av
huset.
I tillegg til bedre ildsteder, har 1700-tallet også ført
meg seg en
stigende luksus når det gjelder møbler, pynteutstyr og
bruksgjenstander generelt. En rekke nye artikler kom inn, og selv om
det ikke framgår av skifta, veit vi at stilpreget har skifta
fleire
ganger, fra barokk til rokokko og klassissme. Dette kan vi da også
se
idag i det bevarte inventar fra handelsstedet Kvitnes.
Av de nye ting århundret førte med seg, var for eksempel
dyre og fine
forgylte speil, og slagur (gulvur) som kunne gå 8 dager i gangen.
Et
slikt fint engelsk slagur med lakkert futteral (kasse) var i
Nord-Grunnfjord i 1756 verdsatt til heile 40 daler, det samme som man
kunne bygge et godt hus for. På veggene kom skildrerier eller
bilder.
Vi finner de første hos Horsens i Stakkvik i 1720. 7 stykker
hadde han
på veggene, og han hadde også skaffa seg et speil. På
Kvitnes var i
1756 o g ei lita stue med tapisseri, veggteppe eller kanskje tapet.
Toppen av luksus var trulig et fuglebur i Nord-Grunnfjord i 1785!
Av møbler kom det inn stadig meir stoler, russelærstoler,
taburetter,
lenestoler, høgrygga stoler, stoler med trekk etc., vi får
malte
thebord, malte skap, skatoll med glasskap, dragkister (kommoder),
malte sengesteder og uttrekkssenger.
Så kom der stadig meir lintøy av ulik slag, altså
tekstiler til
innredning og senger. Et eksempel er denne lista fra Nord-Grunnfjord
fra 1785: 6 laken, 17 putevar, 10 handklær, 1 dusin servietter,
21
bordduker, og ikke minst har 29 vindusgardiner og 9 sengeomheng tatt
seg flott ut i huset. Mye av dette var fine ting i damask og dreiel,
kniplinger med og sprang etc.
Noe som til gjengjeld forsvant tidlig på 1700-tallet, var de mange
benkedyner og stolhynder (puter) av skinn og stoff med fjær i.
De var
nå blitt gammeldags med de nye møblene og forsvant. Noe
av det siste
vi har av slikt, var på handelsgårdene Stakkvik i 1720
og Bakkeby i
1733.
Også sølv-, messing-, og tinnsaker har satt sitt preg på
interiøra på
storgårdene, og det er ikke lite vi finner av denslags. Her var
det
ofte ikke bare tale om nytteverdi, men og om kapitalverdi. Tildels
dreide det seg om gammelt arvegods med årstall og initialer fra
ca 1650
og utetter, stundom med lengere inskripsjoner som dette: All
Retfærdighed skal lønnes og retviisheds megen Dyd ved
Haabet grønnes ,
sitert etter et skifte fra Kvitnes i 1756.
Det vi finner av sølv,er især skeier, kanner, fat, skåler,
beger, krus
og dåser. Av tinn var det særlig tallerkener, fat, kanner,
brikker,
flasker og nattpotter. Av messing forekom bl.a. strykejern og mortere,
av kopper og messing bl.a. fyrfat til oppvarming med trekoll. Sølv
og
tinn var og mye brukt som lokk på fine krus av steintøy.
En viktig del av innboet i alle velstandsheimer var lysestellet. Det
var lysestaker av messing og malm, lysesakser av messing og lykter
av
kopper. Forøvrig finner vi utstyr til lysestøyping som
lyseformer av
tre, lysrak og ferdige lager av talglys.
Det er skipperklassen som framviser de mest overdådige bo, men
utrederne har gjort sitt beste for å følge opp. Hos almuen
var det
meir fattigslig med alt. En sjelden gang kan vi finne
enkeltgjenstander som et speil, en messing lysestake, et messing
strykejern o.s.v. Når møbler er spesifisert, var det bord
og benker og
faste senger (sengesteder). Litt lintøy kunne finnes, som på
Rebbenes
i 1719: 3 laken, 2 putevar, 6 forkle, 9 tørkle og 2 solvetter.
Det vi finner hyppigst i almuesboa, er betegnende nok sølvsaker.
Slikt
finnes i minst 35 almuesbo, foruten det som fantes av smykker og
drakttilbehør. Det dreide seg helst om mindre ting som skeier,
små
skåler eller et lite beger, og var tydeligvis meint som bankinnskudd
.
Noe av det mest statusgivende var sengetøyet, som vi har sett
allerede
på 1600-tallet. Det synes også å ha vært noe
av det mest tradisjonelle
folk har hatt i sine heimer på 1700-tallet. Man skifter tydeligvis
ikke så lett senge- og sovevaner!
Igjen er det hos skipperklassen vi finner overdådigheta, med bolstre,
overdyner og hodeputer av dun og fjær. Vanligvis hadde bolstrene
fjær,
overdynene dun og putene hadde enten fjær eller dun. Vanligvis
er
fuglesorten ikke oppgitt, men undertiden er oppgitt edderdun, gåsedun
og rypefjær. I etpar skifter på Rebbenes i 1719 og 1727
er oppgitt
bolstre med lundefjær, og hovedtyngden av fjær til sengetøyet
har nok
kommet fra områdets to fuglefjell. Slik sett blir sengetøyet
også et
uttrykk for den lokale fuglefangst og ærfuglpleie.
Verdien av sengetøyet kunne bli høg, som på Kvitnes
i 1771, med 146
daler. Her var da 9 overdyner av dun, med verdi opptil 14 daler hver,
4 hodeputer med dun, 16 med fjær, og 8 bolstre med fjær.
Noe lignende
finner vi på de andre skipperleiene, mens det var betraktelig
meir
spartansk på utredergårdene.
Dette utstyret var for sjølfolket og gjester. Til barna og andre
medlemmer av husholdet var meir folkelig sengetøy i bruk: reinskinn
til underlag og dekke av saueskinnfell, ryer eller ullgrener. På
Kvitnes fantes således i 1756 15 reinskinn, 3 ryer, 9 grener
og
rugrener og 6 feller. Dessuten fantes noen andre gamle sengklær
av
feller og reinskinn som tjenerne bruker , og som var uten skifteverdi.
Det forhold at tjenerne, eller folket som det ofte heitte, lå
i gamle
utslitte reinskinn, feller og grener, har vi også opplysning
om fra
andre rike bo. Fellene var gjerne av sau, men kunne og være av
kalv og
rein.
Også hos almuen var det reinskinn, grener og saueskinnsfeller
som var i
bruk, når sengetøyet i det heile var oppført med
verdi i boet. Stundom
var sengetøy nemnt, men med tillegg om at det var uten verdi.
Undertiden er ei rye nemnt i slike bo, likeså ei hodepute med
fjær
eller dun og kanskje en fjærbonster. Av 56 almuesbo med spesifisert
sengetøy, fantes litt finere sengetøy i 20 bo. Et eksempel
er fra
Slettnes i 1732, der det var 1 overdyne med edderdun, 1 med dun , 2
bolster med lundefjær og 2 hodeputer med fjær. Her aner
vi nærheta til
fuglefjellet rett over fjorden.
Endel grener nemnes som rugrener , uten at det er klart hva dette
bestod i. Mange grener kunne være vevd i vakre farger, med striper
i
svart, kvit, rødt og gult.
Slik næringslivet og det økonomiske system var organisert,
måtte
det bli et forrådshushold i alle heimer, der matvarene i hovedsak
blei
produsert og anskaffa i løpet av sommersesongen, mens resten
av året
gikk til lagring og forbruk. All februksproduksjon foregikk om sommeren,
d.v.s. av smør, ost og surmelk, og om høsten foregikk
slaktinga.
Seinsommers kom jekta fra Bergen med årets forsyning av melvarer,
øl,
salt, tobakk, kaffe og brennevin. Om seinsommeren og høsten
blei bær
og syregras høsta inn for lagring. Særlig veit vi sjøsamene
sanka mye
syregras, som blei kokt opp i vatn eller melk og lagra i tynner for
vinterforsyning. Også grasløk veit vi fra seinere tid
blei sanka inn
og sylta ned til vinterbruk. Visse matvarer lot seg ikke lagre, men
måtte fortæres i produksjonstida, som sjøfuglegg,
fuglekjøtt og sløke.
Bare fisk lot seg skaffe året rundt, men p.g.a. fravær
av mannfolka på
sesongfiskeri og dessuten p.g.a. stormende høst- og vintervær,
var det
nødvendig med salting og lagring også av fisk, som sild,
auar, kveite
og torsk. Også kobbekjøtt kunne nytes fersk, eller saltes
til lagring.
Går vi inn i skifta, finner vi at en god del av utstyret har vært
brukt
til produksjon og lagring av sjølvprodusert mat, som fisk, kjøtt
og
melk, eller lagring av innkjøpte matvarer som mel, salt etc.
I en del
skifter finner vi slike matforsyninger oppregna, avhengig av når
på
året skiftet blei holdt. Om høsten kunne stabbur og skjåer
være
velfylte. Likevel ser vi ofte at matlagra til husholdet ikke blei regna
med som verdi i boet, kanskje særlig når boet gikk i overskudd.
Og
beholdninga varierte selvsagt etter økonomisk evne og størrelsen
på
husholdet.
Den 14. september 1756 finner vi følgende velfylte lager på
Kvitnes,
alt beregna til eget forbruk: 24 tynner rugmel, 24 tynner byggmel,
4
tynner brennevin, 4 tynner rugkorn, 3 tynner byggkorn, 6 tynner
bydelsmel , 6 tynner malt (til ølbrygging). Her er altså
ikke regna opp
egenprodusert mat. I et skifte fra utredergården Skogsfjord i
1760 var
derimot ost, smør og kjøtt regna med.
I en velstandfamilie på Reinsvoll den 11. september 1758 fantes
følgende: 1 tynne rugmel, 2 tynner byggmel, 1 tynne malt, 1
tynne
tysk rug, tynne spansk salt, våg skruvtobakk, 1 bismerpund
bladtobakk, 9 kanner mjød, noe hamp, og noen slumper rugmel
og
byggmel. Heller ikke her var egne jordbruksprodukt oppregna. I tillegg
har nok alle hatt forråd av saltsild, saltfisk o.s.v. Trulig
var også
noe av melet allerede laga ferdig til flatbrød og lefse, som
stod lagra
i tynner. På Helgøy blei i 1708 oppregna noe flatbrød
og ost i ei
kiste. De utallige brødjern, som vi finner registrert i omtrent
samtlige bo, var nettopp brukt til steiking av flatbrød og lefse.
Hos
skipper Daniel Hveding på Hansnes fantes i 1742 saltkjøtt,
møsbremost,
sirup, kavring, kringle, akevitt og Canaris'k i ei bu. I alle fall
var
det dette noen omreisende tyver så nytte i å stjele fra
bua.
Ut i fra tilgjengelige kilder og almen kunnskap er det mulig å
gi et
omriss av det daglige kosthold i heimene. Det har vært brukt
mye fisk,
men en meget variert meny, av fersk, bokna, tørka og salta fisk
av
ulike slag: torsk, sei, hyse, steinbit, sild, kveite, flyndre, auar,
og
noen steder laks og ørret. Viktigst har torsken vært,
og det ser ut til
at silda blei viktigere utover 1700-tallet. Til fisken blei servert
flatbrød. Kjøtt, tørka og salta og fersk, var
vel helst helgemat, med
unntak for kobbe og sjøfugl i sesongen, og kanskje en liten
kval.
Av melmat var foruten flatbrødet, graut av mel og gryn vanlig.
Stompen, det heilsteikte brødet, var antakelig bare i bruk på
storgårdene. Klappkaka, steikt i gryte, var derimot trulig brukt
av
alle. Trulig var stomp og kake for en del av rug, flatbrødet
av bygg.
Største forskjellen fra seinere tids kosthold var nok at potetesen
heilt mangla. Istedet blei det spist en nepegrøt til kjøttet,
kanskje også til fisken.
Av melkemat fantes ost av ku, sau og geit, smør og rømme.
Til drikke
blei brukt fersk melk om sommeren, og surmelk og syre ( møssa
) resten
av året.
Trulig var noe bær brukt, som multer, blåbær og tyttebær,
sløke om
sommeren og noen steder oppkokt syregras om vinteren.
Antakelig var hverdagskosten ikke så ulik på storgårdene
og hos
almuen. I hvertfall blei tjenerstaben sikkert servert almuesmat. Til
helg var der meir råflotthet på storgårdene: epler
steikt i panne,
bakkelssprut, vaffelkaker og goråd. Trulig var the og kaffe mest
brukt
i helgene, i hvertfall hos almuen. Til fest var utvilsomt lefsa, gomme
og rømmegraut vanlig, likeså øl, mjød og
brennevin. Det siste var dels
import, dels heimlaga, men heimbrent blei etterhvert erstatta med
kjøpt brennevin.
Utstyr til lagring av mat har vært tynner, stamper og kar, som
tettetynner og syrefat, melstrokker og kister. Til melkebehandlinga
finner vi silstokker, hølker, melkebøtter, kjerner, ostetrøsker,
rømmedaller, melkebonker, kagger o.s.v.
Til maling av mel, gryn og salt har handkverna vært i bruk hos
de
fleste. Til matlaging finner vi gryter og brødjern, kjevler,
bakstebord, sikt og soll, steikepanner.
Mye av dette utstyret har vært felles hos almue og overklasse,
men det
har naturligvis vært mye meir av slikt utstyr på storgårdene.
Det er
når vi går over til anretningsutstyret at de store forskjeller
kommer
fram. Her har almuen hatt et meget spartansk utstyr, som
tretallerkener, men ofte har utstyret vært for fattigsligt til
å bli
verdsatt i skifta. Det gjelder f.eks. treskeier og hornskeier. Bare
unntaksvis er steintøy oppregna, som f.eks. et blått og
kvitt steinkrus
på Hamre i 1758, og 2 fat, 2 skåler og 3 tallerkener i
Breivik i 1764.
Det er derimot interessant å se at de nye drikkevaner med kaffe
og the
også hadde gjort sitt inntog hos almuen. Dette kan vi se av en
thekjel
i Steikervik i 1785 og ei kaffemølle (kvern) i Burøysund
i 1786.
Hos overklassen har en stor del av det fine utstyret av sølv,
tinn,
messing og kopper nettopp vært til anretning og servering av
mat og
drikke. Det gjelder også steintøy og glass, som kom inn
i stadig
større grad utover århundret, i form av skåler,
kanner, fat,
tallerkener, krukker, kopper, flasker og drikkeglass. Endel av utstyret
har vært brukt til å drikke øl og brennevin, mens
en god del av
utstyret har sammenheng med at the og kaffe kom for fullt etter ca
1750. Nå finner vi f.eks. thekanner, thekopper, themaskin, theskeier,
videre kaffekanner, kaffekopper, kaffekvern, og sukkerklype, sukkerfat,
sukkerdåse, strøbøsse. Av tollregnskapa kan vi
se at kaffen i 1789
nærmest må ha vært allemannsdrikk. Det kom nå
11 parti kaffebønner
med jektene, med i alt 135 kilo, foruten ei kaffemølle (kvern).
Av
anna utstyr fantes saltkar, smørfat, smørkanne, brikker,
suppefat,
suppetallerkener, serveringsfat, fiskefat. I forhold til det
spartanske utstyret på storgårdene på 1600-tallet,
var alt dette
nærmest uttrykk for en heilt ny livsstil hos overklassen.
Sorenskriveren syntes i 1769 at mannfolka i fogderiet gikk enkelt
kledt, i klær av vadmel og grovt klede, men de kunne og ha ei
undertrøye av stoff eller kollemank, med sølvknapper.
I 1806 hører vi
at yndlingsfargen i stasklærne var blått. I stastrøya
brukte da de
rikeste menn knapper av sølv åtteskillinger fra Fredrik
den fjerdes tid
eller seksskillinger fra Kristian den fjerdes tid.
Derimot pynta bondekvinnene seg meir enn sømmelig var, meinte
skriveren. De hadde kåpe av damask eller anna silketøy,
bondepikene
hadde kruset malle , hofteputer, kniplingsmansjetter og ørehue
med
cripiner .
Går vi til skifta, får vi stort sett bekrefta dette inntrykket,
selv
om den lokale draktskikk nok har endra seg med motesvingningene utover
århundret, og har variert etter økonomiske og sosiale
forhold. Det
generelle inntrykk er at Karlsøyværingene har fulgt motene,
og ikke i
særlig grad har brydd seg om å utvikle noen lokal, tradisjonell
drakt
når det gjelder helgeklærne. For hverdagsklærne kan
forholdet ha vært
annerledes.
Også hos handelsklassen er det kvinnegarderoben som trer fram.
Katrine
Lemming i Nord-Grunnfjord hadde i 1785 klær verdsatt til 158
daler,
mens mannen Alexander Gamst bare eide klær for 32 daler. Hennes
garderobe bestod bl.a. av ei sort damask kåpe til 16 daler, ei
blå
damask kåpe med gråverk (ekornpels) til 16 daler, en sort
damask
adrienne (kjole med slep) til 24, og en blå og kvit adrienne
til 30
daler. I Alexanders kleskiste fantes bl.a. 8 trøyer og vester
med ialt
120 sølvknapper, strømper, vanter, støvler, skjorter,
underbukser. Han
eide dessuten 2 parykker, en av hår og en av garn. Parykker finner
vi
ellers bare hos snekker Torkel Døll på Karlsøy
i 1770, og hos presten
Molde i 1755, som hadde 4 presteparykker , foruten prestekrave.
Et eksempel på en standsmessig mannsgarderobe har vi hos Hans
Figenschou på Kvitnes i 1756. Han etterlot seg da sin bryllupsdrakt
av
fint klede, bestående av kjole, vest og bukse, han hadde en annen
kledning av kjole, vest og bukse, og videre 1 vest, 4 trøyer,
tildels
med sølvknapper, 1 bukse, 1 brystduk og sko med sølvspenner.
En kostbar
mannsdrakt hadde og Mikkel Hegelund på Vannstua i 1796, da en
kledes
kjole med vest og bukse var verdsatt til 20 daler.
Også på Hansnes var klesdrakten viktig. Anna Hegelund f.
Kiil,
etterlot seg i 1771 en garderobe verdt 84 daler, med 4 kåper,
12
skjørt, 4 ermekåper, 1 vamp, 8 trøyer, 1 natt-trøye,
1 hette, 7
forklær.
Også hos almuen finnes adskillig med klær av fine, importerte
stoff,
tildels i betydelige mengder. Det er da heile tida helgeklær
det er
tale om. De dagligdagse klær, gangklærne, er aldri verdsatt
i skifta.
Importstoff finnes i ca 50 almuesskifter, især hos kvinner.
Vanlige draktplagg for menn var trøyer, bukser, undertrøyer,
underbukser, brystduker og skjorter. Endel av dette var utstyrt med
knapper av sølv og tinn, og tøyene kunne være av
klede, kirsi,
kollemank, vadmel og lerret. En komplett helgedrakt, som hos Ernst
Ernstsen på Svendsby i 1713, bestod av 1 grå lerretsbukse,
1 kirsi
ullen skjorte og 1 grå kledes kjole.
Kvinnene gikk i skjørt, kåper, trøyer, forklær,
huer, panneputer,
tørkle, serk, strømper, halskrave, natt-trøye,
stakker, sløyfer etc.,
og stoffa kunne være fløyel, silke, lin, vadmel etc.
Et eksempel på hva et vanlig, forholdsvis velstående almues
ektepar
stasa seg med til helgebruk, har vi hos Karen Larsdatter og Henrik
Hofnagel i Vannvåg i 1743: 2 trøyer, 3 bukser, 1 brystduk
og 1 blå
sekkekofte for Henrik, og 4 skjørt, 3 trøyer, og 1 kjole
hos Karen.
Eksempler på nye moteplagg som kom inn i perioden, er adrienne,
modest, pannepute, halspute, snipper, noller, halvermer, sløyfer,
og
hos menn: skansløper (vest). Av spesielle plagg finnes barnelinde
,
muffe av oterskinn, og de første briller på Svendsby i
1789.
I tre skifter finner vi sekkekofte for menn. Det framgår at
sekkekofta kunne være av vadmel og blå av farge. Kofter
finnes ellers
både i norske og samiske skifter, men oftest i de samiske. Det
er
trulig at den har vært av ulik utforming i de to grupper. Kofter
har
hørt med til den tradisjonelle del av draktskikken, og hadde
som
klesplagg eksistert sia middelalderen.
Til den tradisjonelle mannsdrakt kunne vi og regne sjødrakten
eller
sjøhyret: skinnstakk, skinnbukse, skinnhatt, støvler
og sjøvanter.
Også i kvinnedrakten kan der ha vært innslag av meir tradisjonelle
plagg, som serk og stakk.
I noen skifter er opphopninga av verdifulle kvinneklær så
påfallende at
det kan virke som om klær var et spare- og investeringsobjekt.
I
motsetning til sølvsaker etc. kunne klær brukes ved offentlige
anledninger, og gi bæreren prestisje. Trulig blei finklærne
så lite
brukt at de ikke blei utslitt så lett.
Et tilfelle, der klærne trulig var å betrakte som pengeplasering,
har
vi hos Margrethe Eriksdatter på Indre Hamre i 1785, i et skifte
av
middels størrelse med aktiva på 56 daler: 8 tørkle,
2 serker, 3
trøyer, 4 forkle, 4 skjørt, 1 kåpe med sølvhaker,
11 modester (ermløst
plagg som dekte skulder og bryst), 14 huer, 2 halsputer, hansker, 4
lommer, 1 halvermer, 16 noller, 7 snipper. I et skifte etter ei ugift
kvinne i Langsund i 1774, fantes 36 klesplagg, til verdi av 13 daler.
Men kanskje var dette kvinner som var spesielt pyntesyke ?
Det er ikke stort vi har av kilder til å fortelle oss om dette.
Den
eineste litt fyldige beretning skriver seg fra sorenskriver Thomasøns
hand i 1769. Den angikk trulig for en stor del Karlsøy- og
Helgøyværingene, ettersom skriveren i en lang periode
bodde i
Finnkrokan.
En ting skriveren festa seg ved, var at folk aldri sa seg fornøyd
med
den avl de fikk av land eller sjø, men alltid klaga. Dette er
noe vi
også kjenner fra seinere tid, og viser vel helst til at folk
var redd
både for fiskelykka og annen framgang, om de roste sitt eget.
Forøvrig
observerte Thom'søn lite med overtru. Det satt bare litt igjen
hos de
eldre når det gjaldt fisket, som at endel ting ikke måtte
nemnes på
sjøen med sitt rette namn, eller at fiskeren skulle smake på
blodet
til den første kveita som blei fanga.
På dette området må vi nå ut fra seinere forhold
tru at sorenskriveren
har vært en dårlig observatør. Fra samtidige kilder
får vi da også et
lite gløtt inn i folks forestillingsverden, i forbindelse med
den
store drukningsulykka i Vannvåg i 1756. Det blei da lagt en kniv
på et
sjølik, som er en gammel overtru , trulig for å utnytte
stålets
mystiske egenskaper, noe som også er kjent i seinere tid.
Forholdet mellom embedsklassen og folket har nok opptatt
sorenskriveren, og han beretter at folk likte dårlig at overklassen
ikke ville snakke med dem, da blei de utropt som storaktig. På
den
andre sia fant sorenskriveren at bøndene selv var passe storaktig,
både
i oppførsel og klesdrakt. Det siste gjaldt især kvinnene.
Denne
storaktighet tilskreiv han det forhold at mange bønder nedstamma
fra
bondeadel eller storkarer. Her har Thom'søn trulig hatt i tankene
de
mange ættlinger i Figenschou-, Hegelund-, Gram-, Lorch-, og
Bugge-slektene m.m. Høfligheta syntes skriveren var god, iblant
for
god, når folk skapte seg til med bukking og skraping, og spedde
dialekten opp med forvrengte fremmedord, d.v.s. latin. Noen var både
kloke og gudfryktige, og førte en grei og folkelig tale, mens
mange var
vrangvis og trettekjære, og hverken ærlige eller sanndru.
Noe særlig
med grove laster kunne Thom'søn likevel ikke finne, og heller
ikke
syntes han drukkenskapen var særlig utbredt.
Det var bryllupene som var de store sosiale sammenkomster, og disse
gikk oftest i enkelhet og god orden, uten særlig mye av særegne
skikker. Det blei da gjerne dansa, og musikken var fele, som mange
var
flink til å spille.
Her kan vi supplere Thom'søn en smule ved å gå inn
i det samtidige
kildemateriale. Ei og anna fele kan vi finne i skifta, som på
Svendsby
i 1789 og på Hersøy i 1793, men generelt er det lite av
den slags. At
bryllupene ikke alltid gikk i så god orden, ser vi i Rottenvik
i Lyngen
i 1791, da spillemannen fikk fela si slått i stykker. Fra et
bryllup i
Nord-Grunnfjord i 1760 for Alexander Gamst og Kathrine Lemming får
vi
og høre at en rimsmed, Anders Fyhn, hadde vært ute med
et smededikt om
den nye godsforvalter Lindegård på Reinsvoll.
At folk har sunget, ikke bare i kirka, ser vi av Petter Dass- sangene
og ei visebok i Nord-Grunnfjord. Trulig har de fleste sanger sirkulert
i avskrift. Til og med et spill er registrert, et dambrett med brikker
og terninger, også det i Nord-Grunnfjord i 1785.
Thom'søn nemner ikke begravelsene, men også disse har vært
viktige
sosiale begivenheter, som vi kan se av omkostningene. En
storkarsbegravelse, som da skipper Peder Figenschou i Nord- Grunnfjord
gikk i jorda i 1756, kosta heile 30 daler, men da fikk han også
en
hederlig og smukk begravelse, uten at vi kjenner detaljene. Gravferda
til hans ettermann Alexander Gamst kom på bare 14 daler, noe
som nok
har sammenheng med at Alexander var en gammel mann, i motsetning til
Peder. Den dyreste begravelse vi kjenner, var da skipper Mikkel
Hegelund på Vannstua blei begravd i 1796, til en kostnad av 40
daler.
For almuen var omkostningene fra 2 til 12 daler, men dette skulle også
dekke kiste og likklær. Ved en begravelse i 1804 av en tjener
i
Sørskar, gikk 6 daler bort til slikt. Ved Torkell Dølls
begravelse på
Karlsøy i 1770 gikk det med 3 kanner brennevin og Bergensbrød.
Da som nå var folk opptatt av de nære ting, og ifølge
Thom'søn dreide
samtalen seg, som vi kunne vente, om båt og fiske, om vær
og seilas.
Især var båtbruket et populært emne, ettersom det
lå mye prestisje i å
ha den beste seiler. Ikke å undres over at et båtsalg førte
med seg
båtkanne (skjenkal) og litt uro, som vi ser av ei rettsak fra
1765.
Især har jekteturene vært oppfatta med stor oppmerksomhet,
som vi kan
se ved at jekteavreisene til Bergen ofte blei brukt som tidsangivelser
når noe skjedde. Hva kvinnene snakka om, sin Thom'søn
ikke noe om. De
stod sikkert i en krets for seg, trygt utenfor sorenskriveren sine
ører.
Været var altså noe folk var opptatt av, og de hadde da
som seinere
sine varsler om dette. Vindlyset spådde storm fra øst,
altså
landvind , mens stjernerap betydde storm fra den kanten rapet kom.
Andre tegn lå i å observere månen når det var
venta regn og snø. Så
langt Thom'søn.
I en visitas fra 1806 får vi høre at folk, især i
Helgøy, hadde en
anbefalende anstand , hva nå det måtte bety, men det høres
i alle fall
rosende ut, og kom altså fra prestemunn.
Dette var altså embedsmannens syn på de innfødte.
Hva syntes de
innfødte om sin øvrighet? Her er lite å bygge på
i kildene. Vi har
omtalt Anders Fyhns æreskrenkende vers om godsforvalteren, men
kjenner
dessverre ikke innholdet. I ei rettssak fra 1766 om seinotfisket i
Kvalsund er det referert et utsagn om godseieren, som synes å
vise til
ei bevisst kritisk holdning: Vi kjærer oss intet om Hysing, har
ikke
vi fødd ham, han har ikke fødd oss .
Om folks daglige liv og strev året rundt, er det få opplysninger.
Dagsrytmen bar preg av solas gang, og blei etter dette inndelt i
rismål, middag, non og nattmål. I ei rettssak i 1778 ser
vi at rismål
var brukt som tidsbestemmelse. Tidsbestemmelsene var markert ved solas
gang i forhold til fjella rundt, som vi kan se av utallige stadnamn.
Dagsrytmen blei og markert ved flo og fjære, noe vi kan se fra
1732,
da sjøfall blei brukt som angivelse av tidslengde. Det framgår
ikke
klart om det betyr tida fra flo til flo (eller fra fjære til
fjære),
eller bare en opp- eller nedgang av sjøen.
For mennene var det kampen om fisken som var det sentrale i store deler
av livet, noe som samtidig blei en kamp for livet. Av de mange
drukningsulykker ser vi at denne kampen ofte blei tapt.
For kvinnene var det svangerskap og fødsler som opptok en stor
del av
livet, og som p.g.a. de uhygieniske forhold kunne utgjøre en
alvorlig
risiko for den fødende og spebarnet. Aborter var ikke uvanlig,
bl.a.
fordi svangre kvinner måtte delta i hardt arbeid, som båtsetting
og
rishenting i vinterskogen. Begge deler finner vi dokumentert i kildene.
Hvordan en fødsel kunne foregå, har vi ei skildring av
fra Nord-
Lenangen i 1716. Fødselen foregikk på golvet i stua. Det
ser ut til at
kvinna lå eller stod i ei viss oppreist stilling, ettersom det
blei
referert til at -- da barnet falt fra henne -- . Navlestrengen blei
så
skåret vekk av tilstedeværende kvinner, som vaska og svøpte
barnet, og
la det tilbake til mora på golvet.
Hva barnet skulle heite, har vi en oversikt over for tida 1763- 82,
utarbeidd av Hallvard Sandvik på basis av kirkeboka. For gutter
stod
da Peder (Per) på topp, etterfulgt av Nils, Ole, Anders, Jon
og Hans i
nemnte rekkefølge. Det mest populære jentenamnet var Ane,
med Elen,
Marit, Margrethe, Inger og Karen deretter. For guttene var dette ingen
stor endring fra 1600-tallet, bortsett fra at rekkefølgen var
litt
forskjellig. For jentene er det første gang vi nå får
en skikkelig
oversikt over døpenamna. Som vi ser, ville ingen av namna skille
seg
særlig ut fra namn i vår tid.
I betraktning av at skoleverket så smått kom igang utetter
1700-
tallet, først i regi av finnemisjonen og seinere gjennom det
norske
almuesskolesystem, kan vi spørre om folk blei meir leseferdig.
Hva
slags litteratur var for det første tilgjengelig? Ettersom all
skolevirksomhet tok sikte på kristendomsopplæring, må
vi forvente at
det især var religiøs litteratur vi finner.
Lesestoff kan vi finne i 44 av gjennomgåtte skifter, noe som kan
tilsvare 17-18 %, med ialt ca 276 spesifiserte bøker. Generelt
var det
den økonomiske overklasse som eide bøker, noe som naturligvis
ikke
bare har med leselyst å gjøre.  kjøpe
ei bok var også et økonomisk
løft. Ikke alle overklasseskifta er oppgitt med bøker,
men det skyldes
trulig at ikke alt av bøker er registrert.
I særklasse stiller de 2 spesifiserte presteboa. Mikkel Hegelund
etterlot seg i 1729 bøker til verdi av 8 daler, mens Hans Molde
eide
et heilt bibliotek, med sine 150 bind av hovedsakelig religiøs
litteratur på tysk, dansk og latin. Av meir verdslig litteratur
som
blei lest i prestegården, var den gamle norske lovbok, den vågede
eventyrbok Tusinde og en Nat , og de historiske verk Hr Egedes
Relation om Grønland og Kong Hanses Krønike .
Ellers utmerker handelsstedet i Nord-Grunnfjord seg med et visst
litterært miljø. I 1714 fantes her 6 bøker: salmebok,
bibelsk visebok,
viseboka De 300 Kiempeviser , Den bibelske Kjerne , Phatriarchens
Sønners Historie og Si'lens aandelige Forraad . Den største
bokvenn
utafor den geistlige krets var Alexander Gamst, som i 1785 eide 16
bøker av høyst blanda religiøst og timelig innhold.
Her var bl.a.
bibel, huspostill, bønnebok, svensk salmebok, Den norske Lov
,
geografi- og regnebøker, og av annen åndelig kost: Fattig
Mands
Huusbog , Den bedendes Ki'de , Saligheds Midler , Doctor Mullers
aandelige Spare Tiime , Guds Børns gyldene Clenodie og Philosophisk
Beviis paa den Christelige Religions Sandhed . Samlinga gikk nå
på
auksjon, og blei især solgt til overklassen, klokkeren kjøpte
ei bok,
og etpar gikk til almuen. Også skipper Mikkel Hegelund på
Vannstua var
leselysten, med 10 bøker i 1796, bl.a. Kristian den femtes lov
og
Pr'sten og Bonden . På Reinsvoll var i 1761 8 bøker hos
godsforvalteren.
Stort sett var det religiøs brukslitteratur som er registrert.
Av
disse var 4 bønnebøker, 7 bibler, 3 nytestamenter, 22
salmebøker og 35
huspostiller, tydeligvis meint til husandakter. Av disse var 13
spesifisert som Mullers postill, 9 Brochmanns, 2 Gernes og 1 Povl
Andresens postill. Også Petter Dass var med sine Sange over Epistler,
Cathechismus og Evangelier blitt populær i Karlsøy, og
var
representert i 7 bo med 9 bøker. Særlig populær
var ellers Troens
rare Clenodie med 3 eksemplarer i boa, Den bedendes Ki'de med 6,
Guds Børns gyldene Clenodie og Søemands søde Si'le
Roe , begge med 2
hver.
Om lesedyktigheta steig utover århundret, er vanskelig å
avgjøre. At
forekomsten av bøker i skifta steig fra 1770-80-åra, kan
ha sammenheng
med tilgjengelighet og bedre økonomi. Det kan likevel se ut
til at
nivået var stigende, også blant almuen, og at leseferdigheta
generelt
var større enn vi ofte forestiller oss. Alt i 1734 sa bispen
at mange
leste i bok og hadde bøker. Når det i 1750 spesielt blei
omtalt ei
voksen jente som ikke kunne lese i bok, tyder dette på nokså
stor
generell lesedyktighet. Biskopen innskjerpa da at ingen måtte
bli
konfirmert før de kunne lese, og vi må da tru at samtlige
konfirmanter
heretter beherska leseferdigheta på en eller annen måte.
Postiller
finner vi i enkelte almuesbo, de første i 1720-åra, men
særlig etter ca
1750.
Det er imidlertid sannsynlig at skrivekunsten blei beherska av færre.
Men folk er ikke nødvendigvis analfabeter om de ikke kan skrive.
Det
betyr at det var mindre behov blant folk flest for å kunne skrive
enn
for å lese. Vi har svært få holdepunkt for å
vurdere almuens
skriveferdighet. Heilt tilfeldig får vi i 1769 rede på
utveksling av
brev mellom utflytta Hansnesfolk i Bergen og deres gjenværende
slekt
på Kammen, så også for almuesfolk kunne skriving
være viktig. Den
største nytte var det naturligvis handelsfolket som hadde, både
i sitt
vanlige bokholderi, og i korrespondansen med kjøpmennene i Bergen.
Med fleire etniske grupper i vårt område, kan vi stille
spørsmålet
om der var språkproblem når det gjaldt geistlig og administrativ
betjening, eller i samhandling forøvrig mellom folk. Beherska
samene
og kvenene norsk såpass at dette kunne benyttes som felles språk,
eller
beherska den norske administrasjon, geistlighet og handelselite samisk
og kvensk (finsk)? Med aukt kvensk innvandring til området på
1700-tallet, er det sannsynlig at språkproblemet blei større.
I
tillegg kom et nytt språkproblem, mellom de 3 lokale språkgrupper
og de
russiske handelsfolk, som begynte å komme utover århundret.
Når det gjelder russehandelen, tyder mye på at fellesspråket
russenorsk
ikke utvikla seg før utpå 1800-tallet. At der har vært
problem i
samhandelen, ser vi av etpar opplysninger fra 1780- åra. I 1781
hører
vi om en russisk styrmann som neppe kunne tale så meget norsk
at han
var foreståelig , og i 1785 blei en russeskipper omtalt som den
eneste
der forstod noe norsk .
Med hensyn til kvenene, så framgår det at man ihvertfall
for endel
måtte ha tolk på tinget. Dette gjelder også en så
framstående kven som
handelsmann Mikkel Pelleg i Storfjord, som stadig hadde problem med
å
bli forstått på tinget i sine mange rettstvister. I 1796
blei tolking
nemnt spesielt, i forbindelse med at tolken hadde gitt en gal
oversettelse av det en kven fra Lyngen hadde fortalt, noe som førte
til juridiske komplikasjoner. Det framgår at kvenen ikke selv
kunne
norsk, og det kan heller ikke ha vært mange finskkyndige nordmenn
tilstede, ettersom ingen oppdaga oversettelsestabben. Språkproblemet
for kvenene var imidlertid helst et problem for Lyngen, der
hovedmassen av kvenene var bosatt.
Thomas von Westen uttalte allerede i begynnelsen av 1700-tallet at
alle sjøfinnene forstod norsk. I 1780 heitte det at de fleste
samer
i Helgøy leste og talte godt norsk, og at størstedelen
i Karlsøy,
d.v.s. Ullsfjord, forstod norsk. I en bispevisitas fra 1790 heitte
det
og at samene taler landets språk . I et samisk skifte fra Valen
i 1778
ser vi at kyrne hadde reint norske namn, mens et skifte fra Dåfjord
i
1801 oppgav kunamna som Giærda, Møria, Kinna og Hårna
-- som virker
meir tvilsomt. Vi finner danske religiøse bøker i 4 samiske
skifter
fra 1780-åra, fra Vannvåg, Valen, Dåfjord og Rebbenes.
Av uttalelsen fra 1780 kan det se ut til at samene i Helgøy var
flinkere i norsk enn samene i Ullsfjord. Også andre forskjeller
har
det tydeligvis vært, som når prosten i Tromsø på
denne tida uttalte at
de samiske kvinner var nokså ukyndig i norsk, ettersom de i motsetning
til sine menn, mest satt heime. Det var naturligvis samisk som var
heimespråket, og prosten fortalte også at samisk blei brukt
i omgang
med nordmennene, som både talte og forstod samisk.
Undervisningsspråket i skolen var til gjengjeld norsk, d.v.s.
dansk.
Også biskopen uttalte i 1775 at samene burde lære landets
språk, hvis
de ville vente å ete landets brød . Dette tyder ikke på
noen stor
beherskelse av norsk. Når noen finnedrenger ved visitasen i 1790
var
dorske og egenstridige og nekta å svare bispen, kan vi og lure
på om
de kanskje ikke riktig forstod hva biskopen spurte om?
I et tingvitne fra 1769 heitte det at finner, lapper og kvener i
tinglaget for en stor del ikke kunne tale norsk. Vi har og fleire
eksempler på at tolking var nødvendig på tinget,
selv om mye kan tyde
på at dette især gjaldt fjellsamer. Mye kan derfor tyde
på aukt
språkproblem i forbindelse med at reindriftsnomadene utover
1700-tallet kom stadig utover i området. I 1745 var en mann fra
Rebbenes rettstolk i ei sak der ei fjellfinntøs og en kven var
parter.
I 1789 var en mann fra Burøysund tolk. Da Anders Andersen Blinde
i
1800 var anklaga for uaktsomt drap i Langsund, trengtes tolk, selv
om
retten mistenkte Anders for å kunne meir norsk enn han ville
vedstå
seg. Enda ca 1820 måtte tolk brukes da lensmannen Ole Ulrik Berg
på
Svensby skulle innkreve avgifter av fjellsamene på Lenangslandet.
Tolk
var da en av hans naboer, Johannes Henriksen på Bensnes.
Det er etter dette trulig at samene ute på øyene var tospråklige,
at de
har beherska norsk både muntlig og skriftlig, men at de stadig
brukte
samisk til heimespråk. Inne i fjordene har norskkunnskapene særlig
vært bra blant mannfolka. Når det gjelder fjellsamene,
tyder mye på at
deres kunnskaper i norsk var svært begrensa.
Hvordan folk levde i sitt dagligliv, får vi god innsikt i
gjennom
mange av de bevarte skifter eller dødsbo-oppgjør. I det
etterfølgende
skal vi med basis i et skifte fra Skogsfjord fra 1759 se hvordan
folket der levde, og hvordan skjebnen kunne ramme en enkelt familie.
Foranledninga var altså sørgelig nok. Vi følger
sorenskriveren og hans
medhjelpere, jekteskipperne Lars Hegelund på Hansnes og Alexander
Gamst i Nord-Grunnfjord, som skal dit for å opptegne eiendelene
etter
at kona på gården var død. Dette var sel
Margrethe Villumsdatter
Ebeltoft, datra til klokkeren på Langnes på Tromsøya.
Sia det var
mindreårige barn, krevdes da som nå offentlig skifte. Uskifta
bo for
ektefellen var ikke oppfunnet enda. Dessuten var det, som vi skal se,
et
underskuddsbo, slik at verdiene måtte fordeles på kreditorene
i en
viss orden.
Nå var gården ikke noen smågård etter den tids
forhold. Det var en
middels jordbruksgård, det blei drevet et omfattende fiske, husfliden
stod høgt i akt, og mannen selv dreiv noe handel eller utredning,
d.v.s. han utrusta endel folk i sognet til sesongfiske, mot å
få
fangsten deres. Den sendte han sammen med sin egen fangst til en
kjøpmann på Bryggen i Bergen, som sendte tilbake melvarer,
noe
kolonial, stoffer og fiskeutstyr. Til hjelp med fiske, kretturstell
og
husflid hadde mannen 3 tauser og 2 drenger, foruten leiefolk i onnene.
Vi ser velstanden på gården allerede når vi seiler
inn fjorden og
lenge før vi legger til i støa, antakelig på det
stedet som kalles
Gammelgårdneset eller Nyheim, der det ligger ei mengd med gamle
hustufter. Bebyggelsen på gården minner på avstand
om en liten landsby,
med sine 23 hus, alle gråe trebygninger med vissent gras på
taket. Det
er nemlig i slutten av mai, skogen er svart, og det mangler grønnskjær
i bakkene.
Fortøyd utenfor landet ligger en komsebåt og en slagbåt,
som var små
fraktefartøy av jektefasong, i bruk til lokal varefrakting og
til å
hente tørrfisken i fiskeværa. I støa og inne i
nausta ligger 7
Nordlandsbåter, varierende i størrelse: en 3-romsbåt,
fire
kobberomsbåter (3 rom), en åttring og en gammel fembøring.
Her nede
står 3 naust i rekke, og ett står lenger ut ved landet.
2 av dem var
gamle skjelternaust. Dessuten står her noen fiskeskjåer
og buer.
Men her kommer husbonden oss i møte på vorren, en staselig
kar i sine
beste år, rettnok nedtrykt av sorg og med bekymring for framtida.
Han
byr oss gjestfritt velkommen, og har kanskje en liten velkomstdram
stående klar i flaskeforet i stornaustet. Han er kledt i ei rød
kledes
trøye med 30 små sølvknapper, han har brystduk
av fløyel og ei grå
kledes bukse, svarte hoser, hatt, sko og kvite vanter.
Dette er Hans Tostensen Hegelund, en vel ansett mann, og kirkeverge
for
Helgøy kirke. Han er av godtfolk, og født her på
gården, hvor også
faren Tosten dreiv utredning. Farfaren var jekteskipper Christen
Mortensen Hegelund på Helgøy, som hadde Skogsfjord til
underbruk.
Oldefaren var den velkjente fogd Morten Hegelund på Hansnes.
Så følger vi Hans opp i gården, der det er mange
og velutstyrte hus:
heile 4 stuebygninger, 3 stabbur, 2 buer, fjøs, 2 høyløer,
og litt
bortenfor er ei smie. Men 2-3 hus ser vi ikke: Mølla som ligger
ved ei
elv lenger inne i fjorden, kirkestua på Helgøy, og en
fiskeskjå i
Flatvær.
Vi stiger så inn i våningshuset, som har stor stue, kjøkken,
spiskammer og et kammers ved sia av stua. I kjøkkenet er gråsteinsgrue,
i stua en jern kakkelovn, som varmer godt, for ute er det kjølig
og
skarp vårluft.
Først kommer de 5 barna inn i stua for å hilse på
oss, 5 sønner i
alderen 3 til 12 år. Deretter setter vi oss på benken ved
det store
bordet, mens tausene bærer inn maten. Vi spiser på gamle
tinntallerkener og drikker mjød av tinnkrus, her er smørbrikker
av tinn
og tinnfat, men o g meir moderne fat og skåler av steintøy,
og skeiene
er av gammelt arvesølv. En linduk ligger på bordet, her
er talglys i
messingstaker, og rundt i rommet kan vi se andre uttrykk for velstand
og status: speil og bilder på veggen, her er seng, kister og
skap, der
vi finner brennevinsskåler, beger og hodevannshus av sølv,
her ligger 2
huspostiller, salmebok og etpar av de populære Petter Dass-sangene,
som uttrykk for det åndelige liv.
Etter måltidet byr husbonden oss snus av sin sølvdåse
og bladtobakk til
våre krittpiper. Sia det er langt på dag, blir vi å
overnatte, og vi
får anvist sengeleie i ei av de mindre stuebygningene som brukes
til
gjestehus. Her havner vi i gårdens fineste sengetøy: bolster
fylt av
lundefjær fra Sør-Fugløy, ei overdyne med edderdun,
kanskje fra Måsvær
eller Flatvær, 2 hodeputer med dun og fjær, og putevar
med sprang og
kniplinger. Husfolket og tjenere derimot nøyer seg med reinskinn
under,
og overbredsel av saueskinnsfeller, ryer og ullgrener.
Neste dag følger vi sorenskriveren rundt i de forskjellige hus
på
registrering av eiendelene, og blir imponert over det rike utstyret
vi
finner overalt. I kjøkkenet finner vi et variert utstyr til
matstellet: Handkvern, tretallerkener, sil og melkebunker, kjerne og
daller, bøtter og kagger, kjeler og gryter. I fjøsen
står 8 kyr, og
vi får med oss namna også: Storplomma, Jødelin,
Marikolla, Stjerna,
Svartkinn, Svana, Rullebomma, og ei ku som bare kalles Tosten si ku
,
antakelig dåpsgave til eldste sønn. Og her er 1 kvige,
17 sauer, 8
geiter, hest, og småfe ellers: ki, lam, kalver, okse osv. Tausene
har
nok arbeid med å holde liv i dem nå i vårknipa, med
tare, ris og
løypning, for høy er det lite av i løene. Der
henger istedet utstyret
for slåtta: ljåer og river, foruten grinder og grindstaur,
som snart
skal benyttes når dyra sendes ut på sommerbeite.
Særlig merker vi oss at husfliden drives uvanlig godt her på
gården.
Til kvinnenes ullarbeid finner vi ullsaks, karder, garnvinne og de
nye
moderne hjulrokker og vevstoler. Her er mengder av ull og ferdigfarga
garn til vadmelsveving, ryer og grener. Til å sy klær finnes
endel
stoff av bomull, kattun, lerret og klede. Til husbondens og drengenes
innearbeid er her godt med snekkerredskap: høvelbenk, høvler,
borr,
sag, økser, syler, kniver og hammere, og i smia finner vi belg,
slegger, tenger, etc. Her er og barkekar i naustet, og ei mengd med
barka og ubarka huder og skinn av sau, ku, geit og kalv til skotøy,
sjøhyre og sauskinnsfeller.
I naust og sjøbuer finner vi og redskaper til fiske: sildgarn,
ei
nymoderne lina med angler, lakseruser til stengsel i Skogsfjordelva,
håkjerringredskap og seiangler, juksa og valbein. Til jakt har
man 2
børser, her er spekk-kniver, kobbeskinn og litt fjær fra
fuglefangsten.
I et stabbur står tynner og kar med mel, korn og noe kjøttmat,
smør og
ost, alt fra forrige års produksjon. Men rug og bygg blei det
for lite
av, så det hadde husbonden lånt i Grunnfjorden. Og tørrfisken
var alt
sendt til Bergen med Grunnfjordjekta, da den gikk til første
stevne i
begynnelsen av mai. Noe hang kanskje fortsatt på hjell ute på
Flatvær.
I et anna stabbur med malt dør finner vi både husbondens
og konas klær.
Ho etterlot seg bl.a. 4 skjørt, 4 trøyer, 4 huer, 2 tørkle,
hueband og
kniplingslin, alt av fineste tøysorter fra utlandet. Mannens
garderobe
var nok noe enklere, av klede og lerret, men variert nok: 7 trøyer,
3
brystduker (vester), 7 bukser, 1 kjole, 1 vest, 3 par hoser, 3 par
vanter, sko, hatt, hue, og skinnmudd og reinhansker til reisetøy.
Og
han har en forkjærlighet for sølvknapper, 123 stykker
ialt, fordelt på
3 trøyer, 3 brystduker, og til og med på ei bukse!
Alt dette gir oss en følelse av velstand og rikdom, selv om Hans
ikke
hørte til de mest velstående. Og når sorenskriveren
begynte å summere,
blei det heile 301 riksdaler av det. Da var husa medregna, men ikke
jorda, for Hans satt som leilending under Tromsø kirke og prest.
I
tillegg kom 143 daler som Hans hadde utestående hos sine skyldmenn.
Det
var folk fra Rebbenes, Sør-Grunnfjord, Toftefjord og Dåfjord,
som stod
i gjeld med fra 3 til 30 daler hver for utredning til fiske.
Men når Hans sin egen gjeld kom fram, viste det seg at han i
virkeligheta ikke eide noe som helst av alt det han disponerte av
verdier og produksjonsutstyr. Foruten noe smågjeld, skyldte han
heile
546 daler til kjøpmann Fridrich Ehlers på Bryggen i Bergen.
Dette var
gjeld som Hans hadde måttet overta etter faren da han døde
i 1738, for
å få beholde gården og utstyret som faren etterlot
seg. Vi kan altså
si at farsarven bare bestod i en kreditt , ikke noe som helst anna,
men en kreditt som gav muligheter for stor økonomisk aktivitet
og god
levestandard.
Og sia det nå skulle skje bo-oppgjør etter kona, blei gården
og
utstyret på nytt utlagt til kjøpmannen, som slett ikke
fikk nok
dekning, selv om han også fikk overdratt Hans sine utestående
fordringer. På Hans sin part falt intet, og barna fikk ingen
morsarv
utover hennes klær.
Dette var den formelle side ved bo-oppgjøret. Det som skjedde
i
virkeligheta, var at Ehlers overtok Hans sine utestående 143
daler, og
dermed antakelig også Hans sine kunder. Forøvrig fortsatte
Hans som
skyldner for det resterende av den gamle gjelden, mot å få
disponere
gården og utstyret som før.
Men dette blei ikke vårt siste besøk i Skogsfjorden. I
begynnelsen av
september året etter døde også Hans, og på
nytt følger vi
sorenskriveren og vurderingsmennene (takstmennene) til gården,
denne
gang midt i november, i mørke, vind og snøslaps. Først
legger vi til
samme sted som sist, men ingen tar imot oss i støa, og gården
forøvrig
ligger øde. Det viser seg at Hans like før han døde,
hadde flytta til
Mikkelvik litt lenger ute i fjorden, med heile husholdet. Hit ut hadde
han flytta endel av husa, mens endel hus, innbo og båter stod
igjen
inne i Skogsfjord. Men hvorfor denne flyttinga var kommet istand, veit
vi ikke noe om.
P.g.a. årstida måtte registreringa og bo-oppgjøret
utsettes til våren.
Mesteparten av utstyret blei låst inn, likeså det som var
av tørrfisk
etter sommer- og høstfisket. Endel redskap, sengetøy
og mat blei stilt
til disposisjon for tjenestefolket, bl.a. 3 tynner mel og korn, foruten
smør, ost og kjøtt. Tausene blei pålagt å
sørge for husdyra over
vinteren, men for sikkerhets skyld blei 2 kyr slakta nå. Og drengene
blei pålagt å fare på vinterfiske ved Flatvær,
antakelig som vanlig i
båtlag med Hans Madsen på Rebbenes. Og barna måtte
settes bort, 4 til
mormora, klokkerenka på Tromsøya, en til styrmann Petter
Hågensen på
Bårset og kona Åsel, som var i slekt, barnlaus og velstående.
Den endelige registreringa blei så foretatt 18/5 våren etter,
altså i
1761. To dager seinere blei alt av laust og fast utlyst til auksjon,
og da var det folksomt i Skogsfjorden. Det usolgte blei så frakta
til
Hansnes til ny auksjon på vårtinget. Og nå gikk alt
for godt: tran og
skinn, ett års fiskeproduksjon på 55 våg tørrfisk,
kyr og klær, hus og
redskap, sølv og tinn, båter og bøker. Hans hadde
på nytt skaffa seg
noen skyldmenn. Det de skyldte, stod innført i ei lita kladdebok,
men
blei ansett som uviss, og krava blei solgt til Petter Hågensen
for 1
daler.
Drengene og tausene fikk si lønn, sorenskriveren og hans folk
tok
sitt for umaken. På ny meldte Bergenskjøpmannen sine krav,
nå overtatt
av en ny kjøpmann, Johan H. Eggerking, med ialt 529 daler. Dessuten
hadde Hans begynt å handle med en ny kjøpmann, Herman
Schrøder, som
fordra 10 riksdaler, så skylda ialt blei 648 daler. Til dekning
av
gjelden fantes verdier for bare 423 daler, så Eggerking måtte
avskrive
de 217 daler han ikke fikk oppgjort.
Dermed var en heil, lykkelig familie oppløst og utsletta, en
stor gård,
som både utgjorde et virksomt arbeidsfellesskap og ei variert
produksjonsbedrift, av-vikla, i virkeligheta gått konkurs. Men
det var
egentlig denne sørgelige begivenhet som gjør at vinå,
vel 225 år
etterpå, kan stige i land i støa og få et slikt
glimrende innsyn i
familieliv og familieøkonomi.
1700-tallet har vært ei hård tid når det gjelder
mannefall til
sjøs, og enda er det tydeligvis bar en viss del av alle
drukningsulykkene kildene lar oss få tak i. Vi ser også
at folk har
vært opptatt av ulykkene, det har vært snakka mye om dem,
og ryktene
har gått. Ved fleire anledninger blei ulykkene rettslig efterforska,
for
å fastslå om alt hadde gått riktig for seg med bergingsforsøka.
I 1746 blei således 3 mann fra Høystasletta dømt
for å ha vært for
sein med redningsforsøk, da klokker Fredrik Hegelund på
Lanesøra og
hans 2 små sønner kullseilte og drukna rett utfor landet
der. I 1765
omkom noen samer i Karlsøysundet, og på et ting 2 år
etter blei folk
på Lanesøra beskyldt for å ha skjenkt dem berusa.
I 1777 blei det full
etterforskning etter et båthavari i fjæra mellom Søreidet
og Nordeidet.
Her omkom en av mannskapet på 3 samer. Av saka framgikk det at
båtlaget
hadde drukket tett før avreise fra Jøvik, sia var de
oppe hos godseier
Wasmuth i Oldervik og fikk påfyll, og var derfor overstadig berusa
da
de havarerte.
Den verste båtulykka vi kjenner fra denne tida, skjedde i Vannvåg
lørdag 3. april 1756. Kvitnesjekta lå da på hamna
i Vannvåg klar for
lasting til første stevne i Bergen. Det var kommet båter
med last både
fra Ullsfjord og Lyngen. Begge jekteeierne var tilstede, brødrene
Hans
Juul Figenschou på 36 år fra Kvitnes og Peder på
40 år fra
Nord-Grunnfjord, likeså styrmannen, Petter Hågensen fra
Bårset. Jekta
lå tydeligvis for anker i selve Vannvåg, der jektenaustet
stod. Her
var ellers ingen bebyggelse på stedet i denne tida.
Tidlig på formiddagen la begge skipperne og deres folk, 7 i tallet,
avsted i en båt for å dra til Kvitnes. Været var
stormende, med
pålandsvind fra sørøst, som trulig aukte på
etterhvert.
Utpå vågen kantra båten, og alle 7 omkom. Det var
ingen øyevitner til
hendelsen, og det var først utpå ettermiddagen folk oppdaga
det som
hadde skjedd. Folk fra jekta og båtene forsøkte nå
å trosse uværet og
ta seg til land, og man fant nå ulykkesbåten drivende i
fjæra. Ved
ettersøkning fant man etterhvert fleire lik i fjæra i
Nord-Vannvåg,
bl.a. av Hans. Folka gikk da til Kvitnes for å varsle om ulykka,
men
det var først neste dag at de våga å bære
fram den sørgelige tidende
for enka. I løpet av søndagen blei det også leitt
etter de øvrige, og
alle 7 blei funnet.
Ulykka gjorde et stort inntrykk på folk, og det blei dessuten
adskillig
ugrunna snakk blant almuen om at uregelmessigheter skulle ha
foregått. Enka brakte saka til tings for å få oppklart
omstendighetene, men det kom ikke for dagen noe uhederlig. Noe av
ryktene hadde oppstått fordi Petter Hågensen hadde lagt
en kniv på
liket av Hans Figenschou, og dessuten tatt penger og en nøkkel
ut av
lommen på liket. Han hadde også leitt fram brennevin i
jektevengen
til dem som berga lika i land.
Denne hendinga fikk store sosiale følger, ved at 2 av de viktigste
økonomiske foretaksmenn i området plutselig var revet
bort. Tilbake
satt deres unge enker med fleire småbarn. De måtte nå
se seg om etter
nye skipperemner, for å holde den økonomiske virksomhet
i sognet i
gang. 2 av de 7 som drukna var drenger på Kvitnes. De 3 øvrige
var en
mann fra Tromsø sogn, og 2 fra Helgøy sogn.
Den største enkeltulykke vi kjenner til i vårt område,
skjedde den
24. februar 1761, da snøskrea tok laus på Reinsvoll i
7-8 tida om
kvelden, og sopte heile gårdsanlegget med seg. Samtlige personer
på
gården, 12 i tallet, blei drept. Trulig har tunet ligget i nærheten
av
det nåværende Bakketun, der det også i seinere tid
ofte har gått ras.
Her blei således fjøsen tatt for endel år sia, etter
at gården var
fraflytta. Etter tradisjonen begynte det å gå snøskred
her, da skogen
oppe i lia blei uthugd.
Det var sterk sørvest vind, og det hadde falt mye snø
da skrea gikk,
og den gikk heilt i havet. Det blei ikke funnet rester av båter
og
børnskap. Samtlige bygninger blei rasert, og bare noe gammelt
tømmer
blei funnet igjen i snøhaugene. Av buskapen blei hovedmassen
drept.
Bare 2 kyr, noen småfe og en galte overlevde. Også en av
drengene
overlevde selve skrea, og forsøkte å ta seg fram til nærmeste
gård, som
må ha vært Storvollen, eller Høystasletta på
veien mot Nordeidet. Han
døde imidlertid på veien, og blei først funnet
3 uker seinere.
De som omkom, var Caspar Lindgård og hans familie, kona Anna Rostad,
deres 6 barn og 4 tjenere. Familien hadde bodd her i 1 år, etter
at
Caspar Lindgård, som var fra Bergen, var blitt ombudsmann
(godsforvalter) for proprietærgodset i Tromsø fogderi.
I tillegg dreiv
han utror med drengene, og skyldte bl.a. for båtleie, garnleie
og
agnsild.
Det blei straks etter raset satt i gang leiteaksjon etter de omkomne,
og de verdisaker som kunne finnes i snøen. Dette arbeidet blei
leda av
presten Gartner på Karlsøy og klokker Indal på Storvollen.
Bl.a. blei
kirkefolket den etterfølgende søndag sendt over til Reinsvoll
for å
grave i snøen. Tydeligvis var dette et langsomt arbeid, for
da
begravelsen skjedde 3. påskedag, var ett av barna og ei taus
enda ikke
gravd fram. Snekker Torkell Døll på Karlsøy fikk
nå ei travel tid med å
snekre alle likkistene som skulle til.
For å hindre røving, blei det forbudt for folk å
grave i snømassene
uten oppsyn. Likevel var det en person som tok 2 gullmynter og en
engelsk spesie, men som seinere leverte dette til boet. Først
da det
var tint om våren, kom alt som var igjen for dagen. Og det var
da et
rikt bo som kom fram, selv om svært mye var ødelagt: 19
gjenstander av
sølv, bl.a. lommeur, mye penger, bl.a. 40 daler, 2 kroner og
en
hollandsk spesie, det var ting av tinn, messing, jern, klær,
tekstiler,
bøker, sengklær, ost, smør og ødelagte meltynner.
Selv om hus, husdyr,
sjøbruk og båter var gått tapt, fantes likevel verdier
for 271 daler i
boet.
Det gikk nå lang tid før gården blei gjenoppbygd,
visstnok ca 1790, og
da blei tunet lagt lenger øst, tydeligvis på det stedet
som seinere
blei kjent som Gammelgården.