5.Samfunnsforhold

Tinget

Det eldgamle Helgøy tinglaget fortsatte uendra til 1790, med
sentrum på øyene i Karlsøy sogn. Da var folketyngda i tinglaget
forskjøvet innover i fjordene, til Lyngen, Ullsfjord og Balsfjord, og
det blei vanskelig å forlange at folket herfra skulle komme utover til
øyene til tings. Folkemengda var dessuten aukt så mye, at det falt
naturlig å dele tinglaget.

Tinglaget blei nå delt i to: ett østlig tinglag for Karlsøy og Lyngen,
med sentrum i Lyngen, og ett vestlig tinglag for Helgøy og Tromsø, med
sentrum i Tromsøregionen. Nå var det Karlsøy- og Helgøyværingene som
måtte fare lange veier for å møte til tings. Og de to nabosogn, som
nettopp var forent i geistlig henseende, blei for første gang delt med
hensyn til verdslig administrasjon. Denne nye tingordninga stod ved
lag til 1814.

I mesteparten av perioden var det tale om bare ett årlig tingmøte,
vanligvis tidlig om sommeren eller våren. Det var kalt vårting eller
sommerting etter tida, ledingsberg- og saketing eller skatte- og
saketing etter arten av tingmøtet, d.v.s. ting for skattebetaling og
justissaker.

Vi veit ikke når det gamle høsttinget blei borte. I en periode tidlig
på 1700-tallet, mellom ca 1710 og 1729, har man tildels hatt to
tidlige ting, ett i april eller begynnelsen av mai, ett i juni. I
hvertfall noen av disse tinga var fellesting med Skjervøy tinglag,
således i 1723, 1726 og 1729.

Det vanligste var ett ting i juni, gjerne tidlig i perioden, med en
tends mot slutten av 1700-tallet til at tinget kraup inn i mai,
stundom heilt til begynnelsen av mai. Berammelsen av tinget måtte
naturligvis ta hensyn til kryssende interesser: til folks arbeidsliv,
ikke minst fisket, til vær og føre og lysforhold, dessuten til
embedsmennenes øvrige tingrute, som ofte skulle dekke heile fylket.
Derfor fikk almuen kanskje ikke tinget når de helst ønska det. Og
uansett hvor det blei holdt, var det noen som fikk svært lange
tingreiser. Uvær kan dessuten inntreffe til nesten alle tider på året.

I 1771 var vårtinget satt 14. mai, og da var det få som p.g.a.
vinterens strenghet kunne klare å møte. Neste år var tinget satt til
9. juni, men også nå måtte de fleste p.g.a. usedvanlig lang vinter bli
heime. Armod og sult var det begge år. I 1778 var tinget satt til 30.
mai, men først den 3. juni var været såpass at almuen fra havstedene
kunne innfinne seg og tinget komme skikkelig igang.

Noen ganger blei vårtinget ikke ferdig, og det måtte berammes et
utsettelsesting seinere på året. I 1725 blei dette tinget holdt i
juli, i 1741 i oktober, i 1745 og 1746 i november, i 1755, 1766, 1777,
1781 og 1788 i september. Problema med disse høsttinga ser vi i 1746,
da det hverken kunne komme tingalmue eller lagrettefolk til tinget 2/11
p.g.a. høststormene. I 1770 blei heile høsttinget spolert. Til tinget
3-4. oktober kom bare 12-16 mann, så fogden fikk lite skatter.Og
fogden kom seg i det heile ikke til tinget i Rotsund, som var beramma
like før. Alt på nordturen blei han liggende værfast på Elvevoll.

Det ser ikke ut til at noen av disse sein-tinga var ordinære høstting,
som ledd i ei 2-tingsordning. Men spørsmålet om 2 ordinære ting var
oppe til drøfting, således i 1731, da det blei vedtatt en uttalelse om
at høstting ikke kunne holdes i Tromsø fogderi p.g.a. korte dager og
besværlige fjorder. I 1742 var forholdet det samme, selv om Senja hadde
2 årlige ting. I 1755 var det ett årlig ting i heile Tromsø fogderi,
foruten i Ytre Senja.

I 1789 blei ei ordning med 2 årlige ting innført også i Tromsø
fogderi, trulig fordi det var vanskelig å avvikle alle saker på
vårtinget. At almuen likte dette dårlig, ser vi av at de i 1797 søkte
å få tilbake ett årlig ting. Begrunnelsen var aukt skyssplikt til
embedsmennene, men det var og en tendens til at høsttinga først blei
holdt i oktober-desember.
 

Tingstedet

Ved inngangen til 1700-tallet var det slutt med de omflakkende
ting, og det blei stort sett fast tingsted. Tinget blei nå holdt der
lensmannen bodde, og flytta bare ved skifte av lensmannen. På slutten
blei det heller ikke tatt hensyn til dette.

Ettersom det gjerne var handelsmenn som var lensmenn, var det oftest
handelsstedene som blei tingsted. Her var det da også best med husrom.
Omkostningene ved tinghold blei dekt ved ei avgift, som i 1720 var 1
mark.

I tida 1703-1716 var Grågården tingsted, men da lensmannen gifta seg
inn på Grunnfjordgården, flytta tinget med. Her blei tinget satt heilt
fram til 1740, bortsett fra et fellesting som blei holdt på Elvevoll i
1729. Ei egen stor tingstue fantes i Nord-Grunnfjord. Den er nemnt
enda i 1756, men kan da ikke ha vært brukt de 16 siste år. I tida
1740-88 holdtes tinget på Elvevoll (Hansnes). I 1771 er her nemnt et
tingstuloft , som synes å ha vært et større rom i et vanlig
våningshus. Det stod her et sengested av eik, og rommet var trulig
brukt som sovekammer for embedsfolket. I 1777 blei et ekstrating satt
på Tønsnes.

I 1789 blei tinget for Helgøy tinglag for første gang satt utenfor
øydistriktet, nemlig på Lyngseidet. Tinget blei nå delt i et vår- og
et høstting, som blei satt i september. Det siste året Helgøy tinglag
eksisterte, var 1790, og også nå var Lyngseidet tingsted.

Fra delinga til 1795 var Lyngseidet (eller i 1792 Karnes) tingsted i
det nye Karlsøy-Lyngen tinglag. Deretter overtok Kobbenes i Kjosen. I
det nye Helgøy-Tromsø tinglag blir tingstedet flytta til
Tromsøregionen. 1791-93 var Berg tingsted, så Tromsø 1794-95, fra 1796
Bensjord, som lå i Hillesøy tinglag. Her var det praktisk å samle
almuen fra begge tinglag.

Både for Karlsøy- og Helgøyværingene lå de nye tingstedene uhøvelig
til, og i 1801 bad lagrettemennene fra Helgøy om at tinget måtte
holdes nærmere Helgøy enn Bensjord.

Med dette var både Karlsøy- og Helgøyværingene blitt utkantfolk, etter
å ha sittet i sentrum av den lokale administrasjon fra tidlig på
1500-tallet. Dette avspeilte imidlertid bare den bitre realitet at
området var blitt akterutseilt, dels av de gamle finnefjordene, dels av
den nye by.

I alt var det nå 11 tinglag i de to fogderi, det som nå er Troms
fylke. Her var Helgøy-Tromsø størst med 311 tingmenn, mens Karlsøy-
Lyngen med 280 kom på fjerde plass.
 
 

Hva skjedde på tinget?

Fra 1707 er tingbøkene bevart, slik at vi i større detalj enn før
kan følge forhandlingene der. Tinget strakte seg gjerne over 2-3 dager
eller meir, for det var mye som skulle ordnes.

Det skulle settes opp a jourførte lister over folk som skulle betale de
årlige skatter. Enkelte år kom det påbud om ekstraskatter som skulle
utlignes, og tinget måtte vurdere folks inntekts- og formuesforhold
nærmere. Her blei det kunngjort offentlige forordninger og skattebrev,
pantsettelser og bygselbrev blei tinglyst og ført inn. Det blei satt
opp tingvitner , bevitnelser fra almuen om utgifter og inntekter i
forbindelse med kvalfunn og drivgods, her blei bevitna postpenger,
lensmannslønn, skyldsetninger, jordeiendom, handelsskatter,
nyrydningsmenn, arrestopphold, kvernskatt, sagskatt, ødegårder,
pantobligasjoner og mye meir.

Den andre hovedgruppe av saker var da rettssakene, både de sivile
tvister og de offentlige kriminalsaker, så som overfall, tyveri,
usedelighet, gjeldssaker, æreskrenkelser, eiendomsstrid, avtalebrudd,
ulovlig fuglefangst, drukkenskap, og alt anna som folk kan forbryte seg
mot av lover eller krangle om innbyrdes. Mange av disse sakene gir
verdifull innsikt i næringsliv og kulturforhold og vil bli trukket inn
i andre kapitler.

Den gamle møteplikt for menn var opphevd, men fortsatt hadde mange folk
så viktige ærend her at tinget nok fortsatt samla en stor del av
almuen, kanskje ikke minst p.g.a. det sosiale liv som utfolda seg.

Vi hører og at enkelte Trondheimsborgere møtte opp og dreiv litt
handel. Især var borgerne viktig, fordi de skaffa kontanter til de
skatter som skulle betales i penger. Almuen hadde selv ikke med varer
for å selge eller bytte. Borgerne kom seinere seilende rundt til
gårdene og tok sitt.

Forøvrig er det klart at tinget som rettsinstans blei mindre viktig i
løpet av 1700-tallet. De større rettssaker, især kriminalsakene, gikk
gjerne til ekstraretter. Fra 1798 overtok forliksråda de små sivile
rettstvistene, som en ytterligere demokratisering av rettspleien, hos
oss med sognepresten som første formann. Det blei og meir vanlig å
holde auksjoner på kirkestedene over dødsbo, kval og drivgods, og fra
1813 skulle alle kongelige kunngjøringer leses på kirkebakken. Der det
var meir enn ett årlig ting, falt dette også bort. Samtidig med denne
svekkelse av tinget som institusjon, svant trulig også tingets sosiale
betydning. Det var kirkehelgene som her skulle overta ledelsen.
 
 

Lagretten

Mens lagretten hadde bestått av 6 menn, skulle tallet fra 1716 være
åtte, og fra 1797 bare 4. Etter 1687 var det slutt med at folk blei
utpekt for livstid. Nå skulle vervet gå på omgang mellom almuen, uten
at vi veit hvordan dette blei praktisert. Enda i 1773 blei det nemnt
at lagretten blei oppnevnt , så et visst utvalg har fortsatt vært
gjort. Fortsatt finner vi nok en overrepresentasjon fra den økonomiske
overklasse, men det var en tendens til at stadig fleire vanlige folk
kom med. Det skjedde altså en viss demokratisering av tinget.

Fortsatt var nok også øyområdet overrepresentert, som vi kan se i
1712, da lagretten bestod av menn fra Slettnes, Skorøy (2), Torsvåg,
Kvalshausen og Snarby. Dette kunne ha sammenheng med at folk fra
nærområdet møtte hyppigst fram. Men det var også en klar tendens til
at øyområdet blei svekka, og f.eks. Tromsøområdet kom sterkere med. I
1729 var bare med en mann fra Sørskar, ellers var de 7 bosatt i
Svendsby-Kjosen og Tromsøydistriktet. I 1743 kom Lyngsværingene med for
første gang, representert ved 2 nordmenn i det ytre området.

På sommertinget i 1746 var også Sørfjord og Storfjord representert i
lagretten, ved en innflytta nordmann på Ytre Lakelvnes, og to samer
eller kvener på Skibotn og Botten . Dermed var finnefjordene for
fullt med i lokalstyret, for første gang i historia, 134 år etter at
samefjordene formelt var innlemma i Norge . Den samiske befolkninga i
Helgøy var ikke med i lagretten før i 1793, etter det som kan sees, da
en mann fra Karanes i Dåfjord er nemnt.

I 1731 var det konflikt med lagmannen på Steigen om hvorvidt
lagrettemennene skulle være forplikta å fare til Steigen for å avlegge
eden. Etter en gammel avtale fra lagmann Mandrup Schønnebøls tid fra
midt på 1600-tallet, skulle almuen gi 12 mark fisk årlig i lagmannstoll
mot før 6, mot at lagmannen skulle ta imot eden i Karlsøy underveis til
Finnmark. Denne avtalen påberopte nå Karlsøyværingene seg, og det ser
ut til at de fortsatt slapp de belastende Steigenturene.

Det var nå lenge sia lagretten hadde hatt noe å si som domsrett, da
skriveren ivaretok alle juridiske oppgaver som dommer. Lagretten var
meir et formelt uttrykk for tingalmuen, ved å undertegne bekreftelser
og bevitnelser, avgi uttalelser på vegne av tinget, delta i
skyldsettinger etc. På den måten kan vi si at den demokratiseringa som
foregikk, ikke tjente noen reell hensikt.
 
 

Lensmannen

Lensmannslønna på 3 daler årlig fram til 1802 skulle ikke gjøre
stillinga særlig innbringende, selv om der også kom ei lita avgift fra
almuen i tillegg. Vel så viktig var vel den status som fulgte med, og
kanskje den omsetning som kunne oppnås, når almuen var samla i fleire
dager. Det siste er kanskje grunnen til at det i første rekke var
handelsmenn som innehadde vervet.

Da gammellensmannen Christen Knudsen på Nordeidet døde i 1702, overtok
Nils Nilsen Lemming på Grågården ved Hansnes. Han var gift med enka
etter godsforvalteren, og dreiv ved sia litt utredning og bondehandel.
Han tok i 1717 vervet med da han gifta seg med arvingen i
Nord-Grunnfjord, Anna Sørensdatter Hegelund. Her satt han med stillinga
til han døde i 1739.

Stillinga gikk nå tilbake til Langsund, der skipper Daniel Hansen
Hveding på Hansnes var lensmann 1740-1757. Han var opprinnelig gift med
enka etter Hans Hansen Hegelund. I 1757 overtok så nevø av Hans,
skipper Lars Sørensen Hegelund på Elvevoll fram til ca 1773.

Med dette gikk ombudet ut av vårt område. I tida 1774-87 var Sigvard
Bastian Stabel på Kallslett ved Tromsø lensmann, etterfulgt av Otto
Disington 1788-89. Tingstedet fortsatte imidlertid på Hansnes.

Med dette var det slutt med den honorære tilstand for vervet, og vi
får ei meir profesjonalisering av stillinga, foreløpig i retning av et
biyrke. Dette viser at stillinga hadde fått større betydning enn før.

Med delinga i 1790 fikk vi altså 2 lensmenn. I Helgøy-Tromsø kom
lensmennene Knut Tysse og Petter Irgens i litt avvekslende rekkefølge,
begge bosatt ved Tromsø. I Karlsøy-Lyngen kom 1790-91 Andreas Fyhn på
Lyngseidet, etterfulgt av Jon Christensen Ødegaard i Hesjebukt,
Sør-Lenangen 1792-1802. Han virka også som lærer.

Fogderiadministrasjonen

Vi har sett at skriver og fut forsvant ut av Karlsøy i 1690-åra.
Skriveren bosatte seg på Skittenelv, der han satt i tida 1695-1707.
Seinere blei skriverembedet ofte slått sammen for Tromsø og Senja, og
skriveren var helst bosatt i Sør-Troms.

Fra 1743 var sorenskriveren igjen bosatt innen Helgøy tinglag, da
Wilhelm Mauritz Thom'søn i en 20-årsperiode bodde i Finnkrokan. Fra
1769 til 1779 bodde han på Sandnes på Tromsøya. Thom'søn var utvilsomt
godt kjent også i vårt område, og har gitt fleire innberetninger om
forholda i fogderiet, som også avspeiler forholda hos oss. Thom'søn sin
sønn var eier av noen av de gamle adelsgodsgårdene på Vanna, og hans
sønnesønn var gjestgiver på Burøy litt utpå 1800-tallet.

Forøvrig kan vi nemne at konstituert skriver Nicolai Kolderup i
1795-97 var bosatt i Vannvåg mens han innehadde embedet. Seinere var
han ei tid gjestgiver her, og vi finner han igjen som lokal
lagrettemann. Hans fullmektig var Peter Harboe Holst, seinere inngifta
på Kvitnes.

Fogden forsvant for godt ut av området, og var som sorenskriveren
ellers bare å se på tingforsamlingene.

Det framgår at det likevel var noe kontakt mellom embedsmennene og den
lokale overklasse. Lensmann og skipper Daniel Hansen Hveding på
Hansnes stod således i familieforhold til sorenskriver Thom'søn, og
omtalte i 1748 Thom'søn som svoger . I 1749 stilte skipperne på
Hansnes, Kvitnes og i Nord-Grunnfjord en kausjon på 600 daler for
fogden Wang. Etter våre begrep satte fogden seg derved i en viss
avhengighet til folk som selv hadde økonomiske interesser å ivareta på
tinget, men dette var tydeligvis av samtida sett på som uproblematisk.
 
 

Skattene på 1700-tallet

De gamle hovedskattene, tiende, nordmanns-og finneleidang, og
sjøfinneskatt, blei fortsatt inkassert, men var solgt til godseieren i
Holland, og vi ser lite til dem i våre kilder. Finneskatten kom nå
ikke lenger fra øyene, bare fra hovedfjordene. Alt i 1717 eller før var
denne skatten borte fra øyene.

Leidangen blei lagt om til i hovedsak å gjelde beskatning av jorda,
ikke lenger personen, men det blei og tatt hensyn til inntektsforholda.
Den andre hovedskatten, kontribusjonen, var også lagt på jorda, og
blei avløyst av andre skatter som leilendingsskatt og proviantskatt og
lignende. Den gikk til staten. Også hovedskatten på inntekt, tiende,
blei inkassert, og gikk ut av området: kongens tiende til Holland,
kirke-og prestetienden til sognepresten i Tromsø. For godseierne
fantes en egen skatt av leieinntektene, odelsskatt eller rosstjeneste.
Fortsatt kom også litt finnetiende , som bare blei delt i 2 (godseier
og prest).

Tienden av februket var kalt ostetiende og var i 1775 4 skilling per
ku, altså en pengeskatt. Fisketienden var fortsatt erlagt i naturalia,
og var i prinsippet av den ferdigtørka salgsfisken. Vi veit ikke
hvordan den blei beregna i praksis. Den blei vanligvis inkassert av
jekteskipperne ved innskiping på jektene, d.v.s. på jekteleiet. Dette
førte til mye konflikter med tiendeeierne, godseierne og sognepresten,
som stadig mistenkte skipperne for å deklarere for låge tall. Dette
gjaldt skipperne både på Kvitnes, Vannstua og Nord-Grunnfjord, i 1728
også presten tiende av presten Hegelunds Bergensfisk. Et krav fra 1710
om at tiendeeierne skulle varsles 14 dager før innlastinga i jekta tok
til, blei ikke overholdt. I 1792 hadde godseier Wasmuth fått 11 daler
i tiende fra Vannstujekta, men meinte han skulle hatt 80 daler. Særlig
mye ugreie var det med byborgernes jekter, for her blei tienden ikke
avgitt på borgerleiet, men rundt i bygdene etterhvert som borgerne
seilte rundt og henta fisken.

Forøvrig utmerker 1700-tallet seg med en enorm oppfinnsomhet når det
gjelder nye skatter og skatteobjekter, noe som bl.a. avspeiler statens
voksende behov for inntekter, både til kriger og hoffet i København.
Endel skatter var såkalte frivillige ytelser, men reelt trulig like
tvungen som de gamle skatter. Noen skatter var engangsskatter, eller
utligna over få år, andre gikk over ubegrensa tidsrom.

Tidvis kom det f.eks. en skatt på tjenerlønner med av årslønna,
det kom skatt på parykker, karjoler/karosser og lystbåter, alt i 1711,
og det kom skatt på overklassens ildsteder og hester, hushold og
tjenerskap. I 1712 kom en ekstraskatt på alle, kalt krigsstyr eller
dagskatt. I 1713 kom en sjeledagsskatt på prest og klokker, i 1717 en
hjelpeskatt til Fredrikhalds by, i 1725 en skatt til det Grønlandske
kompani på ialt 19 daler, med opptil 2 daler på de rikeste. I 1728 kom
en hjelpeskatt på ialt 15 daler til den nedbrente Viborg by i Danmark,
i 1730 en skatt til København som er lagt uti aske . Denne
brannskatten gav 49 daler i vårt tinglag, med opptil 12 daler fra de
rikeste. Det kom i 1737 en alminnelig skatt på handel og jektebruk.
Den gikk igjen i heile hundreåret, og gir oss godt innblikk i
handelsforholda. Det var skatt på husmenn, selvfosterkarer og
handverkere, på peppersvenner , det kom skatt eller avgifter på
pantobligasjoner, på renteinntekter og på skifter. I 1748 kom en ny
ekstraskatt med opptil 9 daler på de rikeste, i 1762/63-1778 kom nye
skatter, bl.a. på kvinner og barn over 11 år, der kom skatt på
overklassens bryllup, på sager og kverner, på likkister av eik, på
svergen og banden , på leiermål og helligdagsbrudd. Det blei penger av
alt slikt!

På en rekke av disse skatteområder kom det rettnok ingen skatt.
Likevel måtte det hvert år på tinget dokumenteres at der ikke var falt
slik skatt, så fogden hadde ryggen fri i forhold til riksrevisjonen.
En av disse skattene som aldri kom, var skatt på likkister av eik. Da
presten Steen i 1825 atter en gang måtte attestere at det dette året
heller ikke var gravlagt folk i Karlsøy i eiketrekiste, kunne han ikke
dy seg for å føre inn på attesten dette hjertesukk til byråkratene, nå
med adresse i Christiania:

Nytten din -- attesten min! Er nok forbandet fiin Du er hvad Du var og
bliver Et Da-Capo man her skriver, Neppe værdig bedre Riim. Gak da atter
fra mig hen Hvor Bogstaver finder Hjem Der forstaar man Dig at skatte O!
langt over det vi fatte .

På dette tidspunkt hadde det aldri kommet inn noe skatt på
eiketrekiste i de 75 år skatten hadde eksistert. Hva byråkratene
syntes om diktet, veit vi ikke, men enda i 1835 måtte presten sende
bevitnelse om at ingen lik i Karlsøy var lagt i eiketrekiste!

I tillegg til alle skattene, betalte folk årsavgifter til egen
øvrighet, som lagmann, sorenskriver, fogd, amtmann, bøddel, lensmann,
skysskaffer, klokker og prest. Det blei betalt for tinghold og skole,
og der var avgifter for alle kirkelige handlinger som dåp,
konfirmasjon, bryllup, begravelse. Folk bekosta selv vedlikehold av
kirkene, de skaffa skyss for øvrigheta, skyss og opphold for
skolemestrene, de ytte gaver eller almisser til de fattige, de betalte
høge salær for skiftebehandling. I virkeligheta betalte lokalsamfunnet
direkte en stor del av utgiftene til sin egen lokale administrasjon. I
tillegg måtte de gjennom skattene være med å føre kriger, bygge opp
brannherja byer, bygge slott i Danmark, underholde hoff og byråkrati.
Dessuten var de med å underholde en internasjonal, seinere en lokal
godseierklasse, gjennom jordleieavgifter, bøter og skatter. Det
eineste som kom tilbake, var vin og brød til kirkene, delvis lønn til
embedsmennene, og bidrag til lønn for misjonær og finneskolemester.

Alle småavgifter eller toll har vi en fortegnelse over fra 1723, da
de tilsammen utgjorde 58 skilling per oppsitter, eller 3 mark og 10
skilling, d.v.s. vel en halv daler. De fordelte seg som følger:

amtmannens arbeidspenger 4 sk lagmannstoll 8 sk
fogdens arbeidspenger 4 sk skrivertoll 16 sk
tinghold 16 sk degnepenger (klokker) 2 sk
mestermannspenger (bøddel) 2 sk lensmanntoll 4 sk
skysskaffertoll 2 sk

Hvor stor del av inntektene som gikk med til å underholde den lokale
og nasjonale statsmakt, er nærmest umulig å beregne. Sett i forhold
til levemåten eller levestandarden dengang, må skattetrykket ha vært
et heilt anna enn det vi er vant til.
 

Forsvarsplikten

Vi har få spor etter noen organisert utskrivning hos oss. Det var
ingen krigstilstand lokalt i Nord-Norge, og ingen regulær
mobilisering. I folketellinga i 1769 er det oppgitt at her ikke fantes
ordinære legder (utskrivningskretser), hverken til lands eller sjøs,
men her fantes enrullerte mannskap til marinen, både for Helgøy og
Karlsøy.

Noe utskrivning kommer vi likevel på sporet av, og det kan ha vært meir
enn det kildene avslører. I et skattemanntall fra 1711 er det nemnt 8
matroser , som alle var ungkarer. Samme år blei det oppgitt at det
går så mange folk her ut av landet i Hans Mayestets tjeneste . Fra
1755 er det bevart et sesjonsmanntall fra Helgøy, og militærruller
finnes fra 1789 til 1823. I 1779 framgår det at det foregikk en
enrullerings-sesjon på tinget.

Og folk blei ikke bare enrullert , de blei og utkommandert. I 1764
blei en kar fra Fagerfjord og to fra Jegervatn utkommandert til
Fredriksvern. I 1770 var 5 personer fra Tromsø sogn, bl.a. en fra
Nord-Grunnfjord, utskrevet til Fredriksvern. Ingen var lysten på å
fare, og unnlot å dra med jektene sørover. Også personell fra Lyngen
nekta å reise. I 1775 var en person fra Nord-Lenangen utskrevet. I
1801 var 4 fra Helgøy utskrevet, men sørga for å miste jekta i Tromsø.

Det er likevel klart at vårt område slapp lett fra de militære byrder,
som ellers i landet ofte var tyngende. Det er også tydelig at
forsvarsviljen ikke var stor blant de utskrevne.
 
 

Øvrighet og almue

Det er lite i kildene som forteller om konflikter eller samarbeid
mellom øvrighet og almue. Fra slutten av 1600-tallet forsvant
øvrigheta ut av området, og den interne kontroll blei dermed trulig
mindre. Når det gjelder lovbrudd, var det imidlertid godseieren som
satte fram påtale og skulle ha bøtene, og han hadde sin representant
stundom hos oss, etterhvert på Karnes, og kunne da øve bra kontroll.

I skattesaker kan det se ut til et visst samarbeid mellom øvrighet og
almue. I endel tingvitner om ekstraskatter, f.eks. på 1720-tallet, ser
vi at folks skatteevne blei gjort verre enn den var, især for
handelsmenn og prest. Dette må ha foregått med fogdens stilltiende
samtykke. I leidangslistene finnes ofte omfattende unntakslister som
synes å vitne om meir lempelig beskatning. Denne skatten gikk da
rettnok ikke til staten, men godseieren.

Med fogd Ursin ca 1744-45 kom ei tydelig skjerping av fogdens holdning.
Han løp nå storm på landslotten for drivkval. Jordeier fikk nå ikke
lenger lott for kval som blei funnet på havet og taua i land for
bearbeiding. Sognepresten fikk heller ikke eierpart for kval som dreiv
i land på kirkegodset. Han nekta til og med veidelott til sjøsamer for
kval de bevislig selv hadde skutt på havet, og forlangte at kvalen
skulle behandles som drivkval.
 

Godsforvalteren og justisen

Ettersom godseieren var sikt-og sakeberettiga , er det naturlig å
omtale han som del av den sivile administrasjon. Dette omfatta heile
distriktet, og betydde at i straffesaker var det godsforvalteren som
førte aktoratet, d.v.s. la fram påtalen, og han som fikk boten. Dette
er naturligvis et system vi finner uforenlig med et offentlig
rettsvesen, men dette er en moderne tankegang, som var fremmed på
1700-tallet.

Hvordan systemet fungerte, ser vi f.eks. på sommertinget på Elvevoll
13. juni 1760. I referatet i tingboka heiter det at Ombudsmannen
(d.v.s. godsforvalteren) Sr. Lindgaard hadde til dette ting latt
innstevne Trine Gamst i Grunnfjorden. Citanten (Saksøkeren i sivile
rettssaker, her altså godsforvalteren) fremla sin skriftlige stevning
som lest ble og i akten (tingboka) vorde innført. Derpå begjærte
Citanten at vitnet måtte føres. Lindgaard begjærte at de andre
uteblivende vitner blei forelagt å møte neste ting .

Ved ei sak i 1742-43 om reintyveri mellom to fattige enfoldige finner
ser vi at forvalteren som herskapets (d.v.s. godseierens) fullmektige
direkte blanda seg inn i saka. Den var nemlig kommet opp uten hans
forevitende, som de (samene) hverken forstår eller formår å utføre .
For å bevare begges ære og velferd nærmest dikterte han et forlik som
de begge måtte gå med på.

Skyss-skaffersystemet

Skyss-skafferen har vi møtt allerede på 1600-tallet. Det var han
som organiserte den skyssplikt almuen var pålagt å utføre for
øvrigheta og andre. Skyss-skafferen nemnes ikke så ofte i kildene,
men hyppig nok til å se at systemet var i virksomhet også utover
1700-tallet.

I 1720 satt skyss-skafferen Povel Larsen på Reinsvoll, som han bygsla
i tida 1714-20. I 1742 var Ole Mogensen i Reinskar skyss- skaffer.
Han satt her som bygsler fra 1738. I 1760 overtok Borger Olsen både
gården og skyss-skaffervervet, som han satt med i 1785. I 1799-1801
var ordninga fortsatt i drift, men nå satt skyss- skafferen i tinglaget
inne i Lyngen. Noe av det mest belastende var presteskyssen på
anneksreiser. Mens Helgøy lå under Tromsø, var det Tromsø- og
Helgøyfolket som førte presten mellom Tromsø og Helgøy, etterat Helgøy
mista egen prest ca 1715. Da Helgøy anneks blei lagt til Karlsøy, falt
meir av skyssplikten på Karlsøyværingene, noe de likte dårlig.

Etter å ha ført presten sia 1782, gikk de i 1794 til skyss- streik.
Tvisten blei bilagt ved at de som bodde lengst unna prestegården på
Karlsøy, skulle skysse presten om sommeren. De som bodde nærmest,
skulle ta den belastende vinterskyssen. Det blei nå stilt et mannskap
på 4, men den som stilte båt, slapp å stille som mannskap.

Med innføringa av 2 faste ting i 1789, blei skyssinga av fogd og
skriver meir belastende enn før, og folk reagerte med å søke om å bli
kvitt høsttinget.

Dette var altså pliktig, ubetalt skyss, som en naturaliaytelse eller
skatt. Med større reisevirksomhet i landsdelen mot slutten av
århundret blei det også behov for en betalt skyss. Også dette var
pålagt som plikt, og kaltes pengeskyss . Den tok sikte på tilfeldige
folk som reiste for egen regning, dels folk som reiste for amtets
regning. Dette skyssvesen blei organisert i 1793.

Betalinga for skyssen var 16 skilling per mann for hver mil, og 16
skilling for båt mellom 2 stasjoner. Slik skyss skulle tilsies av
skyss-skaffer eller lensmann. Det blei tatt ut spesielle gårder, der
folket var pålagt pengeskyssen. Dette gjaldt gårdene nærmest rundt
Tromsø, folk i Kjosen/Lyngseidet, og oppsitterne i Langsund på gårdene
Lanes, Hessfjord, Reinskar og Stakkvik. Disse gårdene kan da nærmest
betraktes som skyss-skifte eller skyss-stasjon. I Langsund var
skyssplikten fra Langsund til Tromsø eller fra Langsund til Karlsøy og
Skjervøy. Dette var da nærmest ei birute i forhold til hovedruta
Gibostad-Tromsø-Lyngseidet. Disse faste skyssbøndene slapp den
ordinære, ubetalte skyssplikt.
 
 

Postvesenet

Ved inngangen til 1700-tallet eksisterte et vel etablert system for
postbefordring i Nord-Norge. Den gikk nå over ei indre rute, d.v.s.
Tromsø-Ullsfjord-Kjosen-Lyngen og videre til Finnmark, med 2- 3 turer
årlig.

Dette systemet fortsatte nokså uendra utover århundret, bortsett fra
at det blei større hyppighet. I 1775 omtales post hver sjette uke,
og i 1778 blei postruta utvida til 8-9 turer årlig.

Det var faste postfolk som fulgte posten, og langs ruta var det
utpeikt faste postbønder som skulle skaffe skyss videre til neste
postskifte. Disse fikk daler hver for skyssen.

I 1717 hører vi om en postbonde i Sør-Lenangen. I 1744 bodde
postbøndene på Tisnes, Tønsnes, Oldervik, Bensnes og Elvejord i
Lyngen. I 1801 var Elias Lorch på Svendsby poståpner . I 1778 hører
vi at postbonden i Oldervik hadde en egen postdreng til hjelp, og at
postskyssen nå var blitt så hyppig at det var blitt en byrde.

Det var krav om at postbøndene skulle være snar å skaffe skyss videre.
I 1783 blei 2 personer på Svendsby stevna fordi de ikke hadde klart å
skaffe skyss til videreføring, så postførerne måtte vente i 5 timer.
Ofte hadde postførerne med seg mange slags varer som de dreiv handel
med underveis, noe som kunne gjøre føringa besværlig. I 1797 sa Hans
Peder Figenschou i Kjosen opp p.g.a. dette.

I 1798 blei båtposten supplert med fjellposten , en vinterpost som
gikk over Sverige og ned til Alta, seinere også til Tromsø.

Der var ingen bipostrute utover til Karlsøy. Trulig gikk posten til
presten som leilighetsskyss, slik som seinere. Noen brev har trulig
også gått med jektene til Bergen. Likevel har nok postruta vært et
vindu mot verden ved å bringe nyheter fra inn- og utland. I 1753
kunne f.eks. postekspressen berette at vår dyrverdigste dronning
Juliana Marie var lykkelig forløst med en prins . Dette var Fredrik
den femtes andre hustru, etterat han var blitt enkemann i 1751.
 

Den første medisinske betjening

Legevitenskapen stod ikke høgt på 1700-tallet, og folk måtte hjelpe
seg som best de kunne med sine tradisjonelle legeråder. Det var
særlig prestene som måtte tre støttende til ved sjukdom. Vi ser at i
1759 blei misjonær Erik Schytte i Lyngen nemnt som en god lege. Han
hadde da også studert medisin, ved sia av sin teologi. Vi veit også at
proprietær Georg Wasmuth, som virka i området fra 1773, var utdanna
kirurg, men vi kjenner ikke til om han praktiserte her. Det blei sagt
at Wasmuth var en av de første som dreiv med vaksinering her i landet,
allerede i 1755.

Det kom allerede på 1700-tallet begynnelsen til en profesjonell
helsetjeneste, selv om denne ikke på lenge kunne bli til noen stor
nytte for Karlsøyværingene.

I 1793 blei Nord-Troms legedistrikt oppretta, med heile fogderiet som
distrikt, og med en lege, bosatt på Lyngseidet. Den andre legen i
fylket satt i Sør-Troms, og kom etpar år tidligere. Den økonomiske
basis for et offentlig helsevesen var Medisinalfondet, som var oppretta
i 1790, ved ei avgift på fiskeria.

Den første distriktslege på Lyngseidet var Claus Monrad, som virka til
1830. Det er uvisst hvor ofte han var på sykebesøk i Karlsøy,
ettersom han skulle betjene alt fra Malangen til Kvenangen.
Imidlertid måtte i alle fall Karlsøy- og Helgøyværingene være med å
finansiere tjenesten, når fiskeriavgifta ikke strakk til. Dette skjedde
f.eks. både i 1801-02 og 1806. I 1804 måtte Karlsøy betale 15 daler
og Helgøy 22 daler til dekning av legeutgifter.

Vi kan og se at der kom litt apotekervarer eller medikamenter med
jektene fra Bergen, i 1811 således til 10 dalers verdi.
 

Betenk de arme

At der eksisterte et stort behov for fattighjelp, ser vi av
folketellinga i 1769. I Karlsøy med Ullsfjord blei oppgitt å finnes
25 hospitalslemmer samt andre vanføre, gebrekkelige og avsindige
personer . Noe lignende har det nok vært i Helgøy og.

De midlene som blei samla inn og forvalta av prestene, utgjorde en
slags fattigkasse . I Tromsø hovedsogn veit vi at en slik kasse
fantes i 1762. I Karlsøy heitte det i 1750 at fattige blei besørga av
menigheta etter prestens tillysing , når det fantes noen særdeles
trengende . Dette virker meir som improviserte tiltak enn organisert
hjelp. Trulig er det et eksempel på slikt vi ser i 1736, da presten i
kirka kom med ei bønn om almisse for en sjuk familie. Noen
legdeordning eksisterte ikke, og blei frarådd innført enda i 1807
p.g.a. de store avstander.

Hvor enkelt fattigkassen fungerte, ser vi ved at selve regnskapet
blei ført inn bakerst i ei trykt alterbok i Kaurins tid. Da han
overtok etter Gartner, fikk han overlevert 10 daler, og ellers var det
tale om noen få daler inn og ut i året. Ved sia av det som blei ofra i
kirka, kom det også litt bøteinntekter som blei tildelt gjennom
fogden. I 1782 blei godseieren pålagt å yte 5 daler til Karlsøy
menighets fattigbøsse for ulovlig brennevinssalg. Fra 1795 var og
proprietær Wasmuth ifølge skjøtet tilplikta å yte 1 daler årlig til de
fattige i Helgøy og Karlsøy.

Det som kom inn på denne måten blei fordelt av presten i form av
penger og varer til fattige og syke og andre trengende, bl.a. når han
reiste rundt i sognebud. I 1777 blei det f.eks. gitt midler til pleie
og klær til et fattig barn i Reinskar, og det blei kjøpt 1 våg russemel
og gitt penger til klær for ei spedalsk enke med barn. I 1778 blei
kjøpt likkiste til ei fattig død kvinne.

Når vi i kildene stundom finner omtale av folk som almisselem , gjelder
det trulig folk som hadde fått offentlig støtte på en eller annen måte.
Vi finner f.eks. ei slik kone på Karlsøy i 1766-67. I folketellinga
1801 var oppgitt 4 almisselemmer, hvorav en var nemnt som underholdt av
sognet. Dessuten var 6 eldre og uføre personer oppholdt av godhet ,
d.v.s. av privat velgjørenhet.

I 1798 blei et lite legat gitt som testamentarisk gave til Helgøy kirke
og dens fattige. Denne gaven var imidlertid ikke disponibel før i
1816, og vi skal omtale den nærmere i neste periode. Når det offentlige
hjelpeapparat var så dårlig utbygd, betyr det at de største byrdene
falt på slekta eller nærmiljøet. At eldreomsorg da som seinere kunne
være belastende, ser vi fra et skifte på Slettnes i 1732. De 2 voksne
heimeværende sønner og 3 døtre som hadde pleid og stelt sin
sengeliggende far i 7 år, fikk ved bo-oppgjøret en ekstra godtgjørelse
på 23 daler for dette, utenom arven.

De gamle som ikke hadde etterkommere, kunne leie seg inn hos andre,
såfremt der fantes midler. Enkemann Jakob Dannefær fra Hersøy leide
seg inn de siste 7 år av sitt liv hos klokker Morten Hegelund, og
betalte 6 daler i året for hus, oppvarting og kost i 1790-åra. Ole
Eriksen i Langsund fikk i 1793 3 daler for tilsyn og forpleining av Anne
Beate Kyhn, som var ugift tilflytter og hadde vært tjener hos mange
før ho blei for skrøpelig. Tydeligvis hadde ho spart litt midler til
sin alderdom, og det kom nå godt med.
 
 

Alkoholen - et sosialt problem på 1700-tallet

Fra jektefarta kan vi se at det år om anna gikk adskillig med
drikkevarer fra Bergen og nordover til Karlsøy og Helgøy, i form av
brennevin og øl i ulike varianter. Det blei også produsert noe lokalt.
I 1733 fantes det på Bakkeby ei brennevinspanne med hatt og piper til
9 dalers verd, foruten et rustekar til ølbrygging.

Nå var innstillinga til alkohol den gang ikke den samme som nå. Man
meinte den gang at det fantes medisinske og næringsmessige behov for å
drikke. Likevel kan vi se at drikkinga klart gikk utover dette. Folk
drakk for mye, d.v.s. de drakk seg på fylla. Drukkenskap var også av
samtida ansett som et sosialt problem.

I 1722 var f.eks. presten på Karlsøy arg over at folk som kom til
gudstjenesten istedet gikk inn i arresten for å fylle seg. Både
sorenskriveren og sognepresten framheva især samene som henfalne til
drikking. I 1807 blei det sagt at samene av natur og levemåte nesten
intet elsker høyere enn brennevin . Omtale av drukne samer har vi ved
fleire høve. I 1767 blei således et ektepar på Lanesøra stevna for å
ha skjenka full noen samer som omkom i Karlsøysundet. Om samene
virkelig drakk meir enn nordmennene, kan vi ikke vite, men nordmennene
oppfatta drikkinga tydeligvis som ei kollektiv last hos samene.

At brennevinet blei ansett som et sosialt onde eller samfunnsproblem,
kom klart fram i sorenskriver Thom'søns beretning fra 1748. Han
beskyldte her kremmerne for å bruke brennevinet som salgsfremmende
tiltak, og for å snyte kundene. Kampen mot brennevinet blei ofte
samtidig en kamp mot borgerhandelen, især deres omførselshandel.

Ei viss regulering fantes da også når det gjaldt framstilling og salg
av brennevin. Alt i 1728 blei Morten Hansen Hegelund på Jegervatn
bøtelagt for ulovlig salg til en same i Ullsfjord. I 1739 blei Mikkel
Kven i Storfjord bøtelagt for det samme. Det heitte da at hans meste
handel har bestått uti våte varer . ret etter fikk handelsmann Jørgen
Jørgensen på Helgøy påpakning for at han bruker en stor uskikk med
sin brennevinshandel.

Særlig i 1750-60-åra ser det ut til at det blei reist en offentlig
aksjon for meir orden i drikkeforholda.

Når vi fra midten av århundret og utover får en skjerpa kamp mot
alkoholen, har det sammenheng med ei forordning som kom i 1757. Den
forbydde lokal brenning av brennevin, men tok egentlig sikte på å
spare matkorn mot å bli brukt til slikt formål. Dette førte f.eks. til
at Trine Gamst i Nord-Grunnfjord i 1760 blei dømt for ulovlig brenning,
selv om ho hadde ingen lykke dermed . Ved et anna høve var satsen
hennes heilt mislykka. Ho hadde lånt kjel hos Petter Østberg i
Lyngen. Også Mikkel Kven i Lyngen blei dømt for det samme i 1762.

Det var tidligere blitt bestemt at alle kjelene skulle innleveres, og i
1763 blei endel kjeler konfiskert og brakt til tings for knusing,
heriblant Mikkel Kven og Petter Østberg sine kjeler. Ingen kjeler
fra vårt område nemnes da. Muligens var de tidligere levert inn. Med
dette blei det tydeligvis bedre med heimebrenninga, men enda i 1781
blei Mikkel Kvens sønn dømt for ulovlig brenning.

Ellers var det utskjenking og salg man nå i større grad tok sikte på å
regulere. Tidligere ser det ut til at selgerne blei dømt når salget
førte til fylla og offentlig forargelse. I 1757 blei det satt forbud
mot salg under omførselshandel, og dessuten blei etter forordning av
1763 salg og utskjenking av brennevin forbeholdt den nye
gjestgivergruppa. I følge gjestgiverprivilegiene var utskjenking
tillatt, men brennevinet skulle hentes fra kjøpstedene. Ølbrygging var
imidlertid fortsatt tillatt. Det skulle fortsatt være restriksjoner på
utskjenking. Det skulle ikke være til noe fylleri for bonden eller
andre misbrukere , som det heitte i privilegiebrevet for Oldervik i
1789. Ifølge et privi egiebrev for Rødgammen i 1804 skulle det ikke
være salg om lørdagen lenger enn til middag.

Privilegiene var altså en måte å regulere alkoholforbruket på. Vi kan
nesten se dette som våre dagers vinmonopol og skjenkebevilling. Og som
disse gav privilegiene penger i statskassesn. Det kan og se ut til at
man ved hardhendt bøtelegging forsøkte å tvinge igjennom den nye
privilegiepolitikken, for det gikk egentlig langsomt med å få
handelsmennene til å søke om gjestgiverprivilegier. Her kom den første
i tinglaget, Karnes, ikke før 1777, og de øvrige ikke før i løpet av
1780-og 90-åra.
 

Alt i 1759 blei Morten Hegelund på Jegervatn og Lockert på Kvitnes
stevna for ulovlig brennevinssalg ved kirka på Lyngseidet, Lockert til
og med i 2 helger. Det var og reist spørsmål om salget hadde
sammenheng med at 2 mennesker omkom på heimturen, og han fikk en bot
på 60 daler. I 1762 fikk 2 av Trondheims-borgerne bot for å ha skjenka
brennevin på tingstedet, så noen samer fra Ullsfjord blei fulle. I
1776 blei handelsmannen i Jøvik dømt for uten privilegier å ha solgt
brennevin til folk i Ullsfjord, og i 1775 blei utrederen Knut Jensen
Gamst (Hage) på Storvollen stevna for ulovlig salg til endel
Lyngsfiskere som lå til utror ved Lyngstalandet, slik at brave folks
tjenere forføres til liderlighet . Her forsøkte Knut å kamuflere
salget som bytte av dram mot kokfisk, men blei likevel dømt til en bot
på 20 daler. 2 år etter blei Christen Hansen Hegelund stevna for salg
ved Gamvik til Lyngsfiskere på palmelørdag, så de blei berusa.

Også seinere forekom ulovlig salg, som vi kan se av at det i 1782 kom
inn frivillige bøter på 10 daler, bl.a. fra madam Lockert på Kvitnes
og Lars Hegelund på Elvevoll. Gevinsten ved salg var tydeligvis god!

Om det blei slutt på heimebrenninga, og meir regulering av
utskjenkinga, så blei det ikke slutt med drikkinga. Dette kan vi se
av de svære kvanta brennevin som kom med jektene fra Bergen på slutten
av århundret. I 1790 kom 9 lester kornbrennevin med jektene,
tilsvarende 108 tynner eller 1080 liter, foruten 12 anker med finere
brennevin. Det kom og stadig malt og humle til den lokale ølbrygginga,
som fortsatt var tillatt. Kvantumet malt var i 1790 5 lester eller
66 tynner.
 
 

Rettstvister

De sivile sakene, rettstvistene, viser et uhyre variert utvalg, som
stort sett angår alle sider ved det lokale næringsliv og samfunnsliv.
I noen tilfeller kan det være tvil om hva som skal regnes som
straffesak eller sivil rettstvist. Offentlig anklage var sjeldnere
denne gang enn nå, og det hendte ofte folk måtte gå til privat søksmål
i saker som vi ville regne som offentlig sak.

Når det gjelder næringsutøvelse, finner vi f.eks. saker om fisk som
blei revet ned av annen manns hjell, ulovlig fuglefangst, tvist om
tilbakelevering av lånte eller leide saker som husdyr, fiskegarn, mel
etc, tvist om slåttemark og gårdsgrenser, om bygsling av jord, om
eiendomsrett til hus.

Handel og jektefart var ei anna stor gruppe, med tvist om hvilken jekt
som hadde krav på føringa, altså en kamp mellom ulike jekteeiere, om
føringslønn, om varer som blei borte på turen, om priser i Bergen, om
forfalsking av regning, om svindel med fiskevekt.

Også gjeldssaker kom hyppig opp, både mellom lokale handelsmenn og
kjøpmenn i Bergen, mellom fiskere og utredere i Bergen, og især
mellom lokale handelsmenn og fiskere. Slike saker gikk især på å få
slått fast gjeldsforholdet i lovformer, ikke gjelden i seg selv. Men
her var og sak om ulovlig oppkreving av gjeld, nekting av å betale lån
og om arva gjeld.

Også avtaletvister var viktig, som å rømme fra tjeneste, eller ikke å
oppfylle avtale om tjeneste og skipperplass, avtale om kårkontrakt
etc. Her var tvister om arv og booppgjør, om underslag av
skiftemidler, om tiendeberegning av fisk, om rettigheter til
fosterbarn. Her var og mange saker om skjellsord og æreskrenkelser,
beskyldninger om tyveri og litt av hvert anna, så som klage over å
unnlate å redde folk fra drukning.

Endel av sakene kommer vi tilbake til i andre sammenhenger. Generelt må
det sies at folk flittig benytta rettsapparatet til å regulere
samlivet i bygdene. Mange av sakene kan virke ubetydelig for oss, men
har vært viktig i samtida. Især gjelder dette kanskje innholdet i
æresbegrepet. Folk var tydelig hurtig ute med stevning, hvis noe var
sagt som kunne minke deres ære og anseelse.
 
 

Kriminalsaker

Av straffesaker var det især leiermålssakene som gikk igjen i heile
århundret, altså offentlige straffesaker for samliv mellom ugifte
folk eller for tidlig start på samlivet mellom folk som gifta seg.
Dessuten var det noen saker om ekteskapsbrudd (hor) og annen
løsaktighet. Her var og ei sak om utukt mot barn. Noen av de verste
sakene gjaldt blodskam, og det var et meir omfattende begrep enn i
våre dager, belagt med svære straffer. Også sakene om fosterdrap
hadde en svært alvorlig karakter. Endel av disse sakene skal vi
seinere omtale spesielt.

Tyverisaker var relativt sjeldne, bare 7 i alt, men tyveri var belagt
med svære straffer. Disse sakene dreide seg om tyvslakting av rein,
tyveri av tørrfisk på hjell, tyveri av gangklær, av penger og tobakk,
av fiskenot. Her endte ei sak fra 1755 svært alvorlig, da Ole Eriksen
Børdal, opprinnelig fra Bergen, blei dømt til galgen i 1758 for å ha
stjålet penger tre ganger fra utrederen på Helgøy, Jørgen Jørgensen, og
penger og tobakk hos Peder Figenschou i Nord- Grunnfjord, der han
tjente. Ole blei imidlertid benåda til å piskes med ris i fengsel og
forvises 4 år til Øst-Finnmark. Sia returnerte han, og i 1775 finner
vi han som misjonsskolemester i Helgøy.

Heller ikke vold var noe stort problem. De 5 tilfeller som blei brakt
fram for tinget, dreide seg helst om nokså uskyldig nabokrangel mellom
folk fra ulike bygder. Alvorligere var kanskje et overfall i 1714, da
selveste kapellanen på Helgøy blei slått ned på vei fra kirka til sitt
hus av en mann fra Rødgammen. Her kjenner vi ikke overfallsmannens
motiv for overfallet.

En viss redsel har det stått av omflakkende folk, som fra tid til anna
reiste gjennom området. I 1738 klaga presten på Karlsøy over at mange
løse, lidderlige folk streifa rundt og utsugde folk, dels ved å true
folk med skade på kveg og næring, dels ved å tilby å berge folk fra
slik skade.

Et par slike saker har vi dokumentert i 1745. I ett tilfelle blei to
rømlinger fra Helgeland tatt i Lauksund og ført til lensmannen på
Hansnes, for så å bli transportert videre sørover. Ved et anna høve
møter vi folk fra Sør-Troms som på tur nordover hadde brutt seg inn hos
selveste lensmannen på Hansnes og stjålet mat og brennevin fra
stabburet. Derfra fo r de videre inn Lyngen og tok opp i Gamvik.
Herfra blei de henta av lensmannen i Skjervøy og ført til Hansnes,
derfra til arresten på Gibostad. Her blei de sia henretta. I 1774
hører vi om en omstreifer , Stor- Johannes, som hadde stjålet penger
fra folk i Lenangen og trua folket der på livet.

Andre saker gjaldt i første rekke nekting av skyssplikt og overtredelse
av helligdagslovgivinga.

I den barske kamp for føda var det ikke alle som klarte å holde
helligdag og hverdag adskilt. Til og med presten synda mot dette
budet, da hans folk i 1726 lasta inn fisk på Karlsøy på en helligdag.
For folk flest gjaldt dette nyttig arbeid som jakt, reise til
fiskeværa, frakting av tørrfisk, skjæring av tare og brom o.s.v.

Sakene om skyssnekt var det ikke mange av, og gjaldt i første rekke når
kapellanen i Tromsø skulle til Helgøy, eller misjonæren i Lyngen
skulle til Tromsø.

Sentrum for straffeutøvelsen var tydeligvis Karlsøya, noe som helst har
sammenheng med at kirke og prest fantes her. Gapestokken hørte til i
kirka, og det var presten som skulle gi dødsdømte nattverd og ledsage
forbryteren til retterstedet. Tydeligvis var dette Galgevollen, en
kilometer øst fra kirka. Her stod galgen etter tradisjonen ved ei stor
steinblokk med bokstaver på. Denne blei sprengt under veibygging i
1930-åra og liger nå i fjæra.

Som vi har sett av straffesaka fra 1758, var galgen vanlig dom for
tyveri. Ellers var halshugging den vanlige måte å straffe folk på, og
vi kjenner fleire tilfeller der denne straffa blei fullbyrda, i
hvertfall fram til ca 1735.

På Karlsøy fantes og et fangehus . Dette var ikke noe tukthus, der
fangene skulle sone ei idømt straff. Det var et arrestlokale til
midlertidig oppbevaring av fanger som venta på at rettssaka skulle
komme opp eller som venta på henrettelsen. Her satt Anne Larsdatter i
1701, og her satt Kirsten Larsdatter i 1722. Huset var bekosta av
almuen, men vi veit ikke hvor gammelt det var. Her fantes ikke jern til
å feste fangene i, og almuen var derfor pålagt vaktplikt. Dette var
tydeligvis et tungvint system, og ved vaktskifte hendte det at fangene
blei uten bevoktning. Det er derfor ikke rart at Kirsten rømte, og
derved berga livet.

P.g.a. at huset ofte var brukt i kirkehelgene av almuen til
drikkegilder, hadde presten Hegelund fjerna taket av huset, og gjort
det nokså lite egna til arrest. Da Mikkel Kven fra Lyngen skulle i
arresten i 1728, måtte presten derfor selv ta Mikkel i huset, mot at
almuen stilte vakt. Presten fikk stadige pålegg om å reparere
arresten, men vi veit ikke om den i det heile blei gjenoppbygd. Det
ser ut til at behovet for fangehus blei mindre utover 1700-tallet,
etterhvert som det blei mindre med henrettelser. De som seinere blei
ilagt vann og brød, kunne sone straffa hos lensmannen privat. I 1775
ser vi imidlertid at godseieren på Karnes hadde en sivilarrest , noe
som uten tvil har sammenheng med at han var berettiga til sikt- og
sakefall , og derfor blei pålagt arresthold.
 

Straffene mildnes

Etter våre begrep var straffeutmålinga på 1700-tallet uhyre streng
for alle slags brottsverk, kriminelle som moralske, enten det gikk på
formue, forvisning, kropp eller liv.  sette folk i fengsel, var lite
praktisk, og kostbart for staten. Pengestraffer var det greieste og
det vanligste. Det var imidlertid hos oss til størst glede for
godseieren, som eide bøteinntektene. Forvisning var og en grei og
pengesparende metode. For alvorlige forbrytelser var avliving praktisk
og billig, etter den tids forhold.

Ved vanlig leiermål, d.v.s. samliv mellom ugifte, var bøtene gjerne 6
daler for kvinner og 12 for menn. Dette var ei fordobling fra
1600-tallet, og en reell skjerpelse. Ved gjentakelse aukte straffene
meget. I tillegg måtte synderne skrifte offentlig i kirka. Seinere
kunne folk idømmes 8 dagers vann og brød istedet for dette.

Ved hor, d.v.s. samliv utenfor ekteskap, var det full
formuesinndragning, ved 2. gang forvisning, og dødsstraff tredje gang.
Ved vanlig blodskam var det døden, men også samliv mellom søskenbarn
og tremenning blei straffa, om man ikke sørga for dispensasjon. Da
var det formuesinndraging og straffarbeid, ved gjentakelse henrettelse.

For grovt tyveri var det brennemerking første gang, deretter
livstidsarbeid, og tredje gang galgen. For fosterdrap var døden viss.

Fra midten av 1700-tallet kom en tendens til mildere straffer. De
bestialske henrettelser fra 1600-tallet og begynnelsen av 1700- tallet
blei sjeldnere. Det blei ilagt mildere straffer enn før, eller
overordna rettsorgan sørga i større grad enn før for benådning av de
verste straffene. I 1771 blei galge erstatta med livsarbeid i jern.
Mot slutten av århundret kom og et nytt syn på forbrytelse og straff.
Nå skulle forbryterne behandles og forbedres i fengsel, og tukthuset
skulle ha oppdragende virkning gjennom tvangsarbeid. Bare for mord
blei dødsstraff opprettholdt, men også dette førte ofte til benådning.
Ofte var forvisning til fiskevær brukt som benådning.

Dette fikk og betydning for de moralske lovbrudd. Fra 1759 var
leiermål straffbart bare når svangerskap var inntrådt. I 1763 blei
forlova par ikke lenger straffa hvis de gifta seg før fødselen, i 1791
heller ikke om de gifta seg etterpå. Fra 1812 blei samliv mellom
ugifte ikke lenger straffa. Også hor blei mildere behandla, og endel
straffer blei omgjort i overretten i mildere retning. For
helligdagsbrøde blei gapestokk ofte brukt.

Alt dette finner vi godt demonstrert i vårt lokale materiale. Også her
satt dødsstraffa laust i første del av århundret. I 1714 var Marit
Pedersdatter og hennes gifte svoger i Burøysund, Hans Larsen, tiltalt
for hor, men her dreide det seg også om blodskam. Jenta blei dømt til
døden og henretta etter lagmannens endelige dom. Svogeren unnslapp ved
å rømme til Russland, blei det sagt på tinget. Imidlertid blei kona
hans i 1716 oppført som enke, så det kan kanskje ikke utelukkes at
lovens lange arm likevel innhenta Hans Larsen. Også en gift mann med
4 barn på Skorøy berga livet ved å rømme fra begått livløs gjerning ,
uten at vi veit hva denne bestod i.

Ei blodskamsak på Andammen i 1732 mellom stedfar og steddatter, endte
med at begge skulle miste sine liv. Formuen skulle inndras, og jenta
sin kropp skulle på bålet. Saka gikk videre til lagmannen på Steigen,
som bestemte at Marit Henriksdatter skulle halshugges og brennes.
Stedfaren Jens Hansen var heldig nok til å dø før saka kom opp i 1734.
Blodskam mellom to søsken i Sør-Lenangen i 1785, opprinnelig fra
Reinskar, endte også med dom om avhugd hode, til tross for at de var
blitt bortsatt som barn og var både vanvittige og uopplyste . Her
kjenner vi ikke det endelige utfall etter overrettens behandling.

Noen andre dødsdommer vil bli omtalt i forbindelse med fosterdrap. I
1776 blei livstidsarbeid i jern på Vardøhus festning foruten
kakstrykning idømt 2 ungdommer fra Reinskar, som hadde begått tyveri
hos handelsmannen i Kjosen. Dette var ei streng straff for
ungdommelig dårskap - pengene var gått til spill, brennevin, brød og
sirup! Og lagmannen stadfesta dommen, og idømte dem dessuten å betale
24 daler i erstatning til den frastjålne, samt trigjeld , d.v.s.
tredobbel bot på 72 daler, og inndragning av all formue.

Ellers var forvisning et hyppig straffemiddel, oftest for et begrensa
antall år, til Finnmark, Skjervøy, Senja eller Andenes. Det gjaldt da
oftest grove sedelighetssaker, og hensikten var gjerne å holde
synderne adskilt. De blei da naturligvis forvist til hvert sitt sted.
i 1707 blei f.eks. en mann fra Hersøy dømt til bot og 3 års forvisning
i Finnmark, jenta til bot og 3 års forvisning sørpå. I 1736 blei 2
søskenbarn fra Jegervatn forvist for 4 år , en til Andenes, en til
Finnmark.

Halsjern ved kirka blei mye brukt når folk ikke kunne betale
leiermålsbøter, og ingen ville betale for dem. En bot på 6 daler for
ei jente betydde da 3 søndager på rad i halsjern ved kirka på Helgøy
eller Karlsøy under gudstjenesten. Hvis en gutt mangla penger til
boten, kunne han straffes på kroppen og settes i fengsel.

En annen straffemetode, som ellers bare er kjent fra Finnmark, var
fløpelen , d.v.s. å sitte eller stå fastbundet til en pel i fjæra,
mens sjøen langsomt flødde. En mann fra Karlsøy, som i 1725 blei dømt
for utukt mot et barn, og som mangla formue til inndraging, skulle
istedet stå i sjøen et heilt sjøfall , og dessuten forvises til
Finnmark for livstid. Sjøfall står her enten for tida fra fjære til
fjære sjø, fra flo til flo sjø, eller tidsrommet mellom flo og fjære,
altså enten 6 eller 12 timer. I 1732 fikk en gift mann stå i fjæra 2
sjøfall, da han mangla formue til inndraging. Ei gift kvinne slapp i
1736 med å stå 2 timer i fjæra mens sjøen flødde. Alle disse hadde
begått ekteskapsbrudd.

I ei sak på tinget i 1787 blei en mann dømt til å gå med sekkepipe ,
som var et slags halsjern fogden brakte med seg.

Den nye straffemetoden fengsel med vann og brød blei første gang
brukt hos oss i 1746. Som et alternativ til en søndag i halsjernet,
fikk en mann 8 dagers vann og brød, med basis i ei forordning fra
1743. Dette blei uttjent hos lensmannen. En enkemann som hadde hatt
et forhold både til ei enke og ei taus, fikk boten på 24 daler omgjort
til 12 dagers vann og brød. Dessuten fikk han 12 dagers arbeidsplikt
til lensmannen, visstnok som godtgjøring for arrestoppholdet.
 

Vi løfter på dyna

Et emne som nok har interessert folk til alle tider, er forholdet
mellom kjønnsliv og moral. Men kjønnsdrifta må antas å ha vært en
nokså konstant faktor, har holdningene til denne skifta, både blant
almue og øvrighet. Og det var ikke nødvendigvis sammenfall mellom de
normer storsamfunnet satte, og lokal praksis. Hva kan vi så si om et
slikt privat og intimt emne på 1700-tallet?

De offentlige normer, d.v.s. statens og kirkas krav, var full seksuell
avholdelse, unntatt i ekteskapet. Til å regulere dette var det
vedtatt en rekke lover som fastsatte straff for alle overtredelser.
Seksuallivet var altså slett ikke ei privat sak, men i høg grad et
offentlig anliggende. Samfunnet lovregulerte folks seksuelle praksis,
og sanksjonerte - straffa - strengt overtredelser. Dermed får vi også
relativt bra kildedekning for dette emnet.

Det generelle inntrykk er at folk ikke godtok samfunnets strenge
normer for kjønnslivet, men praktiserte sine egne normer. Samliv blei
i stor grad praktisert av ugifte par før de gifta seg, av ugifte som
ikke gifta seg, især tjenere, og i en viss grad av gifte folk utenfor
ekteskap. I den siste gruppa møter vi især gifte menn i forhold til
ugifte kvinner. Gifte kvinner levde meir ærbart, eller de skjulte et
utenomekteskapelig svangerskap ved å utlegge ektemannen som barnefar.
De få tilfeller som kom fram, gjelder enker, og gifte kvinner der
ekteparet p.g.a. fattigdom bodde på ulike steder. Da det i hovedsak
var svangerskap som var beviset for leiermål og hor, er det grunn til
å tru at ulovlige seksuelle forbindelser var hyppigere enn de
rettssaker vi kan registrere. For kvinner over avlsdyktig alder, var
det også lite å frykte av et ulovlig samliv, enten de var gift eller
ugift.

Både leiermål, hor og blodskam blei uhyre strengt straffa, især ved
gjentakelser, både med bøter, formuesinndraging, offentlig vanære,
forvisning, legemlig straff, og døden. Den slutning som da ligger nær
å trekke, er at strenge straffer ikke hadde noen avgjørende innvirkning
på folks kjønnsmoral eller seksuelle adferd.

De vanligste saker var mellom forlova par, og mellom ugifte
tjenestefolk. Og det var ikke bare den reine almue som gikk over
streken. Blant synderne finner vi også framtredende menn som
handelsforvalter Cornelius Cortsen i Rødgammen, lensmann Nils Lemming i
Langsund, utreder Anders Sørensen Hegelund i Nord- Grunnfjord, utreder
Jørgen Jørgensen på Helgøy, og skipper Hermann Norum på Jegervatn.
Ialt finnes i tida 1707-1775 ca 75 leiermålssaker hos oss, et tall som
egentlig ikke er oppsiktsvekkende høgt. Bare i etpar tilfeller framgår
det at saka kom opp uten svangerskapsbevis.

I endel saker får vi også virkelig løfta på dyna, eller rettere sagt
på fellen eller grena. Det skjedde især når kvinnene måtte stå fram i
retten og gjøre rede for sine feiltrinn.

I 1732 kom ei 24 års jente fra Andammen for retten. Ho utla først en
ungkar fra Breivik som barnefar. Han tilstod da også å ha hatt
samleie med jenta en gang. Imidlertid kom det nå opp at det var hennes
50 år gamle stedfar som var barnefar. Dermed blei det blodskam, og
dødelig alvor for begge.

I 1736 blei et par fra Flatvær og Engvik, begge gift på hver sin kant,
dømt for 2. gangs horeri. For å skille dem fra hverandre, blei kvinna
forvist til tjeneste hos presten Kildal på Karlsøy. Fire år seinere
var ho tilbake i retten, og nå for leiermål med prestedrengen. Ikke å
undres over at ho var berykta for ublu og løsaktig omgjengelse ! Denne
gang blei det forvisning til Finnmark.

Den arme drengen var imidlertid en ettertrakta kar. Samtidig blei han
stevna for et nytt leiermål, denne gang med ei anna taus på
prestegården. Etter det jenta hevda, hadde samleie funnet sted i
skogen på Karlsøy under vedarbeid. Her forelå ikke svangerskapsbevis,
bare jenta sin tilståelse. Retten var derfor sterkt i tvil om hva som
var riktig. I ettertid kan jentas aksjon smake både av sjalusi og
forsmådd hemn. For sikkerhets skyld blei de to likevel forvist, ho til
Skjervøy og han til Senja.

Også i ei sak fra Vannereid i 1739 får vi detaljerte opplysninger om
intime forhold. Ei jente la her ut en gift nabo som barnefar, etter
et forhold som etter hennes forklaring hadde vart i etpar år. Det
hadde begynt med at han i jula 1737 på Karlsøy hadde gjort tilnærmelser
til henne og bedt om omgjengelse . Først var han blitt avvist, men
seinere hadde de to innledd et forhold heime i høyløa. Mannen nekta
først, men måtte så tilstå at han hadde hatt omgang med jenta i
lyngbakkene på Kåja en sommer. Dermed var boten klar, på 24 daler.
Den blei ikke lett å betale. Det siste avdrag stod udekka da mannen
drukna i 1752, 13 år seinere.

Den samme jenta pådro seg også mistanke om blodskam med sin egen
svoger, mens heile familien om høsten var til kirke på Helgøy. De
overnatta på et loft og jenta lot svogeren ligge hos seg i senga,
fordi bare hennes sengklær var tørre etter turen. Selv om andre
kirkefolk holdt til på samme loftet, skulle det ikke meir til før saka
hamna i retten. For sikkerhets skyld blei jenta nå forvist til Senja,
mens svogeren blei frikjent.

I 1753 hører vi så om ei ugift kvinne i Gamvik som kom i ulykka med en
gift mann. Det hjalp her ikke at mannen nekta. Kvinna påstod at de
hadde hatt samleie adskillige ganger i høymarka, i fjøsen og andre
steder.

I det heile må vi konkludere med at folk på 1700-tallet synes å ha
hatt et nokså fritt syn på seksuallivet. Endel av sakene synes likevel
å ha sin bakgrunn i de samfunnsmessige forhold. Vi kan her tenke på
ektefeller som p.g.a. nød hadde måttet oppløyse husholdet og tjene hver
for seg. Ikke minst gjelder dette ugifte tjenestefolk, helst i samme
husstand, som i en årrekke tjente på storgårdene for ei fattig lønn,
uten mulighet til å legge seg opp midler til egen familie.
 
 

Fosterdrap og barnemord

Med den vanære og de tunge straffer som var pålagt leiermål, hor og
blodskam, ikke minst for kvinna, er det ikke underlig at enkelte
prøvde å skjule sin forbrytelse ved å begå en ny, d.v.s. å ta
fosteret eller barnet av dage. Noen av disse sakene er av de mest
tragiske vi har i rettsprotokollene, så som Anne Larsdatters sak fra
1701, og Nordlenangssaka fra 1718-20. Begge vil bli nærmere omtalt i
det etterfølgende. Disse sakene var da heller ikke enestående.

I 1722 var ei kvenenke, Kirsten Larsdatter fra Nordreisa, anklaga for å
ha født i dølgsmål og vanrøkta barnet så det døde. Ved lagmannens dom
blei ho dømt til å halshugges. I påvente av dette satt ho i
fangehuset på Karlsøy. Herfra klarte ho å rømme heim til Finnland, og
berga ved det livet.

I 1736 blei et dødt barn funnet i sjøen på Nordeidet. Liket var uten
klær, og hadde en ulltråd surra 4 ganger stramt rundt halsen, med
løkke i enden til søkkestein. Her var tydelig bevis for barnemord, og
mistanken blei kasta på ei taus fra Bergen som hadde tjent på gården.
Men tausa var reist, og ingen visste om noe svangerskap, så saka blei
aldri oppklart. Tydeligvis har folkesnakket gått høgt, for enda i
1805 retta Stakkvikfolket beskyldninger mot Nordeidfolket for å være
delaktig i, eller medvitende om et udømt barnemord langt tilbake i
tida.

Etter all sannsynlighet var det bare en viss del av de virkelige
tilfellene som kom øvrigheta for øre, ja kanskje er det bare toppen på
isfjellet vi her har sett? Kan det tenkes at barnemord og fosterdrap
var en måte å regulere fødslene på, som en form for barnebegrensning?
1700-tallet var i alle fall ei tid med mye dødfødte barn og med mye
spebarndød. Også 1800-tallet hadde endel av slike tilfeller, som da et
fullbåret barnelik blei funnet i Grunnfjordbotn i 1897, inntulla i en
avis i ei mortenot.

Dette spørsmålet er det ikke lett å svare på. Det forhold at
myndighetene holdt strengt oppsyn med fødsler og mistenkelige
barnedødsfall, kunne tyde på at barnedrap hadde en viss utbredelse.
Det var f.eks. et krav om at der skulle være vitner ved en fødsel.
Hvis barnet døde under fødselen, og der ikke var vitner som kunne
bekrefte at alt hadde foregått på en naturlig måte, skulle saka i
prinsippet ansees som barnedrap. Det var da ikke lett for mora å
bevise sin uskyld.

Myndighetene var også opptatt av det stell spebarna fikk, og især av
det forhold at så mange spebarn døde i senga ved å ha blitt ligget i
hjel av mora. Det kan se ut til at dette var ei dødsårsak som var i
søkelyset som mistenkelig. Kan det tenkes at ihjelligging var noe
som blei oppgitt for å skjule meir eller mindre bevisst vanstell av et
spebarn som ikke var velkommen? I saka fra Nord-Lenangen skal vi også
se at navlestrengen i vanvare blei klipt for kort, slik at et av barna
blødde ihjel. Var dette et reelt uhell, eller ei bevisst handling? Vi
skal seinere se at myndighetenes mistenksomme holdning ikke var noe
spesielt for 1700- tallet. På 1800-tallet blei det satt i gang en
skjerpa kontroll med alle fødsler der barnet var dødfødt eller døde
under fødselen, likeså med all ihjelligging som fortsatt forekom.
Imidlertid er det klart at forholda for en vellykka fødsel eller
spebarntid ikke alltid var tilstede, og vi kan her la Lucie
Pedersdatter på Elvevoll belyse noe av problemet. I 1765 kom ho i
søkelyset for ved uaktsomhet å ha ombrakt (drept) sine spebarn. Det
første tilfellet skjedde 3 år tidligere, da ho fikk barn mens ho tjente
på Ullsnes. Nå var ho blitt gift med en mann på Skattøra, men ho
tjente på Elvevoll hos handelsmann Lars Hegelund. Det var da ikke
ektemannen som var far, men en dreng på samme gården. Det framgår at
Lucie også hadde hatt omgang med den første barnefar da han kom til
tings på Elvevoll.

Den arme Lucie hadde altså hatt to ulovlige svangerskap, det eine til
og med i ekteskapet. Da nå også barn nr. 2 blei ligget ihjel av mora,
slo myngighetene full alarm. Men Lucie fikk vitnemål om at ho
virkelig sov så tungt at dødsfalla kunne ha skjedd av vanvare. Dette
var ho da også blitt advart mot av husbondsfolket. At mødrene hadde
spebarnet med seg i senga om natta, var tydeligvis en skikk som alle
fant naturlig. Etter en lang arbeidsdag var det trulig ikke så lett
for ei taus som også var mor, å gi barnet nødvendig tilsyn om natta.
Ventelig lå forholda ikke så godt tilrette om dagen heller. Dette
måtte føre til høg dødelighet blant spebarna.

Det er ikke utenkelig at de mange utbo rsagn som folketradisjonen har
bevart like til våre dager, kan settes i forbindelse med at fosterdrap
kan ha hatt en viss utbredelse som regulær barnebegrensning. Også
etpar stadnamn med utbo r på Hersøy og Helgøy er knytt til slike
sagn. Fra Hersøy har vi også opplysning om at deler av et barneskjelett
i 1747 blei funnet i utmarka. Det blei da gjort bønn for barnet i
kirka. Noen sagn forteller drastistk hvordan det døde barnet, utbo
ren, kunne hevne seg på mora for hennes misgjerning. Den skrekk som
var knytt til utbo ren, hadde trulig til formål å hindre slike
barnedrap. Sagna gir og anvisning på hvordan utbo ren kunne
uskadeliggjøres, ved dåp på stedet.

Av Anne Larsdatters saga

Av alle de ulykkelige skjebner vi møter i kildene, er det Anne
Larsdatter som folketradisjonen best har bevart i minnet. Dette har
nok delvis sammenheng med at hennes skjebne blei knytt sammen med en
annen sagnfigur , presten Mikkel Hegelund. Annes skjebne blei også
fyldig omtalt i etpar aviser og ei bok i 1880-åra, så tradisjonen kan
ha henta ny næring her.

Anne var Helgøyværing, visstnok fra Hamre, der ho hadde nær slekt. Mye
kan tale for at ho var oldebarn av den nederlandske falkefanger Villem
Falkefenger, som var bosatt på Hamre 1610-31.

Annes sak kom opp på tinget på Nordeidet 30/3 1701. Vi har rettnok
ikke bevart tingbøker så tidlig, men vi har gode referat om dette fra
seinere rettsmøter. Saka dreide seg om barnefødsel i dølgsmål og
fostermord. Anne hadde dessuten oppgitt en gift mann som barnefar,
noe som ikke gjorde saka lettere. Tross nekting fra Anne, blei ho
kjent skyldig etter tiltalen, og dømt til å miste sin hals og hennes
hode at settes på en stake , som vanlig var den gangen. Dommen på
tinget blei stadfesta 3 måneder seinere av lagmannen på Steigen.
Inntil henrettelsen kunne skje, blei Anne sittende i fengselet på
Karlsøy.

Den 3. januar 1702 innfant mestermannen seg på Karlsøy for å fullbyrde
straffa, sammen med fogdens fullmektig, prest og almue. Mikkel
Hegelund, som hadde hatt tilsyn med fangen, hadde fått sterk
medlidenhet med Anne, og gjorde forsøk på å få henrettelsen utsatt. En
seinere tradisjon vil forøvrig ha det til at det var Mikkel selv som
var barnefaren! Men rettferdigheta skulle skje fyldest, og følget
begav seg til retterstedet på Karlsøy, som sannsynligvis var ved
steinblokka på Galgevollen.

På retterstedet var grava alt kasta opp, og alt var klart. Her var og
en god del av almuen samla for å bivåne begivenheta. Presten forsøkte
på nytt å få til utsettelse. Da dette ikke gikk, fikk han sin egen
tjenestegutt, Ole Nilsen, til å tilby fangen ekteskap. Etter gammel
folkelig tru skulle man ved ei slik gjerning kunne hindre eller utsette
en henrettelse. Fogden visste ikke hva han skulle stille opp mot
dette, og måtte gi seg. Presten tok på seg det fulle ansvar for
utsettelsen, og lovte å bære omkostningene både for Annes opphold og en
ny henrettelse. Forlovelsen blei nå lovformelig inngått, og Anne blei
ført til prestegården i Herr Mikkels varetekt.

Imidlertid tok Herr Mikkels overordna, prosten i Tromsø, affære, og
anmeldte forholdet til de høgste myndigheter i København. Der vakte
saka tydeligvis oppsikt, og kong Fredrik 4 måtte først innhente en
uttalelse om saka fra det teologiske fakultet på Universitetet i januar
1703. Resultatet var at Annes sak skulle prøves for overhoffretten,
mens Mikkel blei suspendert. Ved en prosterettsdom av 12/6 1704 blei
han avsatt og fradømt gods og fred. Han appellerte imidlertid
dommen, og ved ny dom av 8/9 1706 blei han gjeninnsatt, med en kraftig
advarsel. Herr Mikkel gjenopptok deretter sitt embede.

Med Annes sak gikk det av ulike grunner tregere. I 1705 bad Herr
Mikkel på tinget om at han måtte slippe å ha henne lenger i sin
varetekt. Lensmannen fikk nå dette bryderiet. Ny dom falt 15/11
1710, og den stadfesta den gamle. Imidlertid dro det enda lenge ut før
dommen kunne oppfylles. I 1711 blei Anne tatt i forvaring hos slekta
på Hamre som garanterte for hennes sikkerhet, og gav henne opphold
uten betaling.

Først i 1715 nærma tida seg for henrettelsen, men fortsatt forsøkte
Mikkel å hale ut saka. Henrettelsen blei fastsatt til vårtinget på
tingstedet Langsund (Grågård) i mai. Presten blei varsla om å sørge
for å gi Anne sakramentene og ledsage henne til retterstedet. Presten
avviste imidlertid dette, med den begrunnelse -- eller påskudd -- at
Anne som Helgøyværing ikke hørte til hans menighet. Saka måtte derfor
på nytt utsettes. Men dette var til liten glede for Anne. Etter 14 år
i forvaring og fengsel endte hennes dager. Det aller siste vi hører om
henne, er et utgiftsbilag i fogdregnskapet for 1722: for fangen uti
Tromsø fogderi Anne Larsdatters refselse (henrettelse) 1715 er meg
ennu ikke assignert (anvist) de til mestermannen betalte 4 rdr. . Slik
gikk Anne Larsdatter ut av historia, som en utgiftspost på 4 daler.
 

Da hodene rulla i Nord-Lenangen

Den mest omfattende sedelighetssak vi kjenner, skjedde i Nord-
Lenangen 1716-18, med svært tragisk utfall.

Det begynte med at det dukka opp rykter i 1716 om funn av et barnelik i
en møkkerdunge i Nord-Lenangen. Det var presten Mikkel Hegelund som
brakte ryktene fram for tinget. Saka kom opp igjen året etter, men nå
nærmest som ei injuriesak mot presten. Retten var tydelig irritert
over at Herr Mikkel ikke kunne stå fram på vanlig måte med vitner og
bevis.

Etter dette har presten tydeligvis tatt affære. Det førte til at
ekteparet Gabriel Eriksen og Marit Olsdatter blei satt i arrest i
påvente av rettergang. I 1718 kom saka opp i retten i full bredde og
blei pådømt samtidig. De impliserte la nå alle kort på bordet, uten å
gjøre forsøk på å skjule noe.

Hovedpersonen var Gabriel Eriksen, som må ha vært en temmelig vidløftig
herre. Han var selv frillesønn , d.v.s. uekte sønn av Erik
Halvorsen, som døde i Nord-Lenangen i 1712 i beskjedne kår. Gabriel
bodde da hos faren, som han forsørga, og arva det lille faren etterlot
seg. Fra 1714 var Gabriel bygsler av jord i Nord- Lenangen. Der var
det den gang 2 brukere, trulig en på hver side av vågen, så det var
langt mellom naboene.

Det beynte med at Gabriel omkring 1710-11, da han var ca 20 år, hadde
avla barn to ganger med ei jente, Katrine Jochumsdatter, som tjente i
huset hos faren. Det første barnet blei oppgitt å være dødfødt, og
det blei født uten at noen utenfor gården kjente til svangerskapet.
Barneliket blei skjult ved å bli nedgravd i ei bu på gården. Det neste
svangerskapet var nok kjent i bygda, men skylda blei lagt på en
vårfell på tur til Finnmark. Ved fødselen døde både mor og barn, og
blei begravd på Karlsøy på sedvanlig måte. Dermed var saka dyssa ned.

Gabriel blei nå kjent med Marit Olsdatter, og fikk ca 1713 et barn med
henne. Dette barnet var dødfødt, etter det som blei opplyst i retten,
og blei begravd i dølgsmål. Ett år etter inngikk Gabriel og Marit
ekteskap, og fikk tydeligvis etpar barn sammen, nå i full lovlighet.

Imidlertid kunne ikke Gabriel holde seg på matta, men innleda et
intimt forhold til Øllegård Mikkelsdatter, som var datter til hans
halvsøster. Det betyr at han var hennes halvonkel. Dette førte til
to svangerskap. Det første barnet kom for tidlig, men var levende
født, og døde etter 8 dager. Liket blei da gravlagt i hemmelighet i ei
bu. Det neste barnet var også levende født, men døde etter 8 dager.
Etter det som blei opplyst i retten, var navelstrengen blitt skåret av
for nær, slik at barnet mista blodet. Også dette barnet blei gravlagt
i hemmelighet i bua.

Så langt hadde altså alt gått bra, men nå snudde hellet seg for
Gabriel, og forholdet blei oppdaga. På ordre fra presten blei det
siste barneliket oppgravd og ført til Karlsøy. Dermed var det bare å
nøste opp saka, og alle 5 uekte barn kom nå for dagen. Av disse var
altså 4 født og begravd i dølgsmål, men det blei ikke innrømma at noen
av disse var tatt av dage.

På toppen av alt kom så forholdet mellom Gabriel og Øllegård, som var
et klart tilfelle av blodskam. Både Gabriel, Øllegård, Gabriels kone
Marit Olsdatter og mora hans, Marit Larsdatter, blei nå satt i arrest
på Karlsøy i påvente av at saka kom opp. Her blei nå Marit Larsdatter
frastjålet ei grene under oppholdet. Det framgår at mora, som nå bodde
hos Gabriel, kjente til alt som hadde foregått med de 3 kvinner, og
selv hadde deltatt ved endel av de ulovlige fødsler og begravelser.

Utfallet av saka kunne ikke være tvilsomt. Med den begrunnelse at
synd og ugudelighet må bli utrydda blei dommen dødsstraff ved
halshugging for Gabriel, Marit og Øllegård. Hoda skulle settes på
stake, og Gabriels kropp skulle dessuten legges på steile, d.v.s.
radbrekkes på et hjul. Formuen skulle dessuten inndras til fordel for
herskapet , d.v.s. godseieren. Trulig var dette ikke stort, for det
framgår at de var for fattige til å kunne bekoste fengselsoppholdet
selv. Marit Larsdatter skulle slippe med kakstryking av bøddelen,
d.v.s. hudpisking.

Denne dommen blei stadfesta fullt ut av lagmannen allerede samme år,
som i tillegg bestemte at bestemora skulle forvises fra sognet.
Øllegård veit vi blei henretta i 1723, og uten tvil skjedde det samme
med Gabriel og Marit Olsdatter. Gabriel blei for godt borte fra
skattelistene i 1718, samme året rettssaka var oppe. Marit Larsdatter
var altså den eineste som overlevde av heile familien, ved sia av
ettpar barn som Gabriel og Marit hadde i ekteskapet. Trulig var Erik
Gabrielsen, som vi finner i Nord-Lenangen i tida 1749-59 en av
Gabriels lovlige etterkommere.
 

Trine Gamst som trollkjerring

Hekseforfølgelsene tok rettnok slutt på 1600-tallet. Men de var
båret oppe av folkelige forestillinger som har overlevd heilt til våre
dager, bl.a. forestillinger om at oversanselige gjerninger virkelig
kunne utføres. Og enda på 1700-tallet hadde man heksebåla i friskt
minne. Det ser vi da Mikkel Kven i Lyngen i 1720 beskyldte en nabo for
trolldom mens de var samla på Karlsøy i påskehelga. Det blei da
utrusta en egen ekspedisjon til Enontekiø for å skaffe preste- og
tingattest for at naboen, som nå var flytta til Lyngen, var en hederlig
kar. Og Mikkel fikk svi ordentlig for sine ord, med 20 daler i bot og
omkostninger. Ikke desto mindre beskyldte Mikkel i 1746 igjen en mann
for å være trollmann, og også denne saka endte i tinget.

I 1760 blei så handelsfrua i Nord-Grunnfjord, Trine Gamst, stevna,
fordi ho 2 år før hadde latt noen samer øve et slags kjegleri, signer
og gjenvisning , d.v.s. utført trolldom. Det var det gamle
trolldomsfolket , samene, som beherska disse kunster, og som var
innleid av Trine for anledninga. Dette var Sjur Amundsen i
Sør-Grunnfjord, Ole Mak i Dåfjord, og Anders Henriksen i Gamvik. Det
framgår at samene ikke var særlig edru, men Trine var påpasselig med å
forsikre retten om at det ikke var hennes brennevin de drakk.

Seansen foregikk ved at samene gjorde opp et bål på golvet inne i
stua, og alle i huset måtte så stige over ilden, også Trine selv.
Formålet med dette var å finne ut hvem som hadde stjålet penger fra
Trine, for når den skyldige steig over ilden, skulle det skje tegn som
avslørte tyven. Dette blei sagt å være noe Ole Mak hadde lært i
Lappmark, som han kom fra.

Under rettsaka blei det både fra Trine selv, samene og andre vitner
lagt stor vekt på å bagatellisere heile opptrinnet. Særlig blei det
benekta at det blei lest over ilden. Ole Mak påstod at hans hensikt
bare var å skremme tyven til tilståelse. Meir enn dette synes der ikke
å ha kommet ut av saka. Det må imidlertid har vært snakka mye i bygda
om Trines trolldomsforsøk, ettersom det også kom godsforvalteren,
d.v.s. anklageren for øret. Hva slags tanker han kan ha hatt om
dette, utover å skaffe en bot til sitt herskap, framgår ikke av
rettsprotokollene.