I krig og fred

I krig og fred

Innledning

De ytre store begivenheter i perioden markeres naturligvis av den store
verdenskrig som raste, og som også Karlsøy blei en del av. Men
verdenskrigen var bare innledninga til en urolig storpolitisk periode,
med USA og Sovjetsamveldet som motparter, og leder for hver si blokk.
Dette endte som kjent med dannelsen av NATO i 1949, der også vårt land
var med.

Kildemessig bygger beskrivelsen av perioden på avisomtaler,
herredsstyreprotokoller og andre offentlige dokument, lensmannsarkivet
fra 1945-47, diverse trykte bøker med emner fra krigstida, artikler i
årboka for Karlsøy, en rekke intervju med folk i området, og egne
erindringer.

1. Da verdenskrigen kom til Karlsøy

Krigens gang

Etterhvert blei endel ungdom innkalt, og mange deltok aktivt i kampene
mot tyskerne i Sør-Troms. Det eineste tapet her var en soldat fra
Dåfjord, Metri Oslen, som døde 8/5 på sykehus etter bombesjokk.

Fra fastlandet blei det også utskrevet hester.

Krigshandlinger var det ellers ikke hos oss, men noe føling med krigen
hadde man likevel. Engelske krigsskip passerte området på vei til
Tromsø. I april-mai lå Heimdal -- båten som i 1905 frakta
kongefamilien til Norge -- som vaktskip i Langsund. I Grøtsund lå
Mulegga som vaktbåt. De nærmeste bygder kunne også høre tyske fly
under bombing av Simavik og Ringvatn. Utpå våren gikk et tysk fly med
4-5 manns besetning rett i fjellveggen oppfor Valen på Vanna. Lika blei
seinere brakt ned, men flyvraket ligger der fortsatt.

Under krigen i 1940 blei en mann fra Skogsfjordvatn tatt i forvaring,
mistenkt for å ha hatt besøk av tyske spioner før krigen. Det er og
kjent at fleire tyskere fo r i området før krigen, bl.a. i Torsvåg, og
det kan ikke utelukkes at noen reiste i etterretningsoppdrag.

Heller ikke seinere under okkupasjonen var det stort av krighandlinger.
Det hendte russiske fly kom inn fra havet og slapp bomber over tyske
skip inne på Ullsfjord, etterfulgt av kanontorden fra Russelv. Det
mest vanlige var imidlertid prøveskyting fra festningene.

Den største krigsulykka i vårt område var torpederinga av det norske
troppetransportskipet Kong Ring på Ullsfjorden natt til 2. juledag
1941. Størstedelen av de 3-400 tyske soldater og norske mannskap
omkom. Et fåtall blei berga inn til Lattervik, mens et stort antall
omkomne blei funnet, bl.a. 12 på Spenna. Det er ukjent om det var en
engelsk eller russisk ubåt som stod for sprengninga.

Forøvrig lidde tyskerne tap da et av deres fartøy uforvarende gikk inn
i minefeltet i Langsund, og blei sprengt i filler. Det er ikke kjent
hvor mange mann som omkom. I 1943 drukna 4 tyskere under forsøk på
landstigning på Nord-Fugløy.

Det var ellers de utallige drivminer som var den største lokale
trussel, både mot ferdsel på havet og bebyggelsen på land. Det hendte
miner festa seg i bruket, og eksploderte rett ved båten, med fare for
skade. Det skjedde f.eks. med Bølgen av Vannvåg under fiske ved
Lauksund i februar 1942. Især stranda det mange miner på de ytre øyer,
men mange rak også innover i sunda. En gang rak det således 8 miner i
land ved Ystela på Slettnes.

De fleste miner blei uskadeliggjort av tyskernes egen
minespregningskommando, som reiste rundt i en leid fiskebåt på stadige
oppdrag. På en enkelt tur i ytre Helgøy og Karlsøy blei det sprengt
heile 33 miner. Andre sprang av seg selv, og gjorde enkelte steder
skade på bebyggelsen. På Spenna blei et hus rasert, og en mann sterkt
skada. Også i Hermannsfjord sprang ei mine og gjorde stor skade på
huset. Dette var etter at krigen var slutt, for drivende miner blei
rapportert enda fleire år etter fredsslutninga.

De tap av mennesker som krigen førte med seg, gjaldt dels skipsforlis
utenfor vårt område og dels mineulykker. I løpet av 1940-41 gikk 4 liv
fra våre bygder tapt ved de mange torpederinger av norske
passasjerskip på kysten av Finnmark. Et tilsvarende antall gikk tapt
blant sjøfolk i utenriksfart eller marine.

På slutten av krigen, og for en del etter krigen, skjedde særlig mange
ulykker i forbindelse med mineeksplosjoner på land og hav.
 

Festung Norwegen

Det var den nordlige hovedinnseiling til Tromsø de ønska å forsvare.
Dette førte til at det især var det østlige Karlsøy som fikk tyske
installasjoner: Lattervik, Sørlenangsneset, Russelv, Fakken, Spenna og
Kalven. Av disse var det regulære festninger i Lattervik og Russelv,
der det også var landminefelt. Ellers var det vakt -- og peilestasjon
på Fakken, Spenna og Kalven, og reine vaktposter på Karlsøy og
Sørlenangsneset. Nærmere Tromsø var det batterier på Grøtnes, Tønsnes
og Krabbenes.

I Helgøy var det bare vaktpost og peilestasjon på Kåja ved Torsvåg.
Her lå også en bevepna vaktbåt stasjonert under heile krigen. Forøvrig
lå området ubesatt.

Da Finnmark blei evakuert høsten 1944, blei fleire batteri derfra
gjenoppført hos oss, slik at festningsanlegga i området blei betydelig
forsterka. Dette blei nå tyskernes siste forsvarsskanse mot øst.

Til Nordeidet kom et batteri fra Mehamn, til Stakkvikneset kom et
batteri fra Nordmannset på Magerøy, og til Arneng ved Nordlenangen et
batteri fra Berlevåg. Dessuten blei det flytta 2 batteri til Karlsøy.
Til Korsnes kom batteriet fra Store-Korsnes i Alta, og til Arvik et
batteri fra Loppa.

Karlsøya blei nå også gjort til hovedkvarter for Artillerigruppa
Ullsfjord fra desember 1944, etterat ledelsen tidligere hadde holdt
til i Tromsdalen fra 1940. Lederen av gruppa var nå korvettkaptein
Schulz.

Tilsammen var det nå 7 festningsanlegg i Karlsøy, med ialt 32 kanoner.
Disse hadde en rekkevidde fra 12 til 22 km. De største kanonene fantes
på Korsnes. Det var 4 stykker 15 cm kanoner i dobbeltlavetter, som
egentlig var produsert for hangarskipet Graf Zeppelin . Også Russelv
hadde store kanoner -- 6 stykker med 14 cm løp. Hvor mange mann som
skulle til for å betjene alt dette, er ukjent, men det har dreid seg om
adskillig hundre.

Imidlertid blei festningsanlegga hos oss aldri satt på noen virkelig
prøve. Russerne stoppa i Varanger, og fra vest kom ingen invasjon.
Men lett kunne det ikke ha vært å skulle innta Tromsø gjennom dette
belte av sterke festninger.

Til dette bidro også omfattende minefelt som mot slutten av krigen blei
lagt ut i sjøen. Langsund blei sperra i sør mellom Bjørnskar og
Sandnes, Kvalsund blei sperra, og det blei lagt minebelte på
Fugløysundet mellom Fugløy og Arnøy.

I forbindelse med festningsbygginga, blei det mot slutten av krigen
ført endel russefanger til området for å utføre tvangsarbeid. Slike
fanger kom både til fastlandet og Karlsøy. På Karlsøy dreide det seg
om 40 fanger, som var innlosjert bak piggtråd i prestegårdsfjøsen.
Også i vårt område levde fangene under umenneskelige kår, men det er
ukjent om noen omkom her.

Nasjonal eller unasjonal?

Der eksisterte fra tidligere ei velvillig holdning til Tyskland, også
lokalt hos oss. Det tyske overfallet på Norge 9/4 1940 ser ikke ut
til å ha gjort ende på dette, og tyskerne framstilte jo gjerne at de
kom som venner.

Til dette bidro nok også den vaklende holdning som norske styresmakter
viste, både i 1940 og seinere. Den norske eksilregjeringa var lenge
passiv, og det eksisterte tvil om hvorvidt Norge fortsatt var i
direkte krig med Tyskland etter kapitulasjonen i 1940. Det nye
administrasjonsstyret i Norge samarbeidde med tyskerne, og det
sammenkalte Storting var ikke uvillig til å suspendere kongen og
avsette eksilregjeringa.

Det var bl.a. ei direkte forutsetning at landet under okkupasjonen
skulle fungere mest mulig normalt når det gjaldt styreform og
næringsliv. Dette innebar at både handel, fiske og jordbruk skulle
drives som før, selv om dette også var til direkte nytte for tyskerne.

Da var det større tvil om direkte deltakelse i tyskarbeid og tysk
transport. For mange var imidlertid ervervsmulighetene små, og det
lokka her store inntekter for den enkelte. Ellers i landet veit vi og
at mange entreprenører og fabrikkeiere tjente godt på direkte arbeid og
leveranser for krigsmakta.

Denne bakgrunnen må vi ha klart for oss, når vi skal vurdere
krigsinnsatsen i Karsløy, og de lokale holdninger 1940-45.

I første omgang fikk det betydning for det lokale sivilstyret. Det
blei lagt stort press på de sittende embeds-og bestillingsmenn for å
få dem til å slutte seg til nyordninga. Dette var et stort dilemma.
Skulle de bøye seg for makta, og gjøre det beste ut av situasjonen,
eller skulle de slippe andre -- og kanskje verre folk -- inn i
stillinga?

Her blei det valgt forskjellige løsninger. Lensmann Hoel meldte seg i
1941 inn i NS, og fortsatte i si stilling. Sogneprest Lyshoel meldte
seg ikke inn i partiet, men godtok ellers forholda som de var, og
fortsatte også i stillinga. Trygdekassens forretningsfører i Karsløy
meldte seg inn i partiet, og blei en av de ledende for det nye styret i
Karlsøy. De øvrige funksjonærer fortsatte også i sine stillinger, men
uten å gå aktivt inn for styret. Lærernes og de folkevalgtes stilling
skal vi ta opp seinere.
 

Med hilsen til Føreren

Allerede tidlig under okkupasjonen blei det klart at
kommuneforvaltninga måtte innordnes det nye system, og dette gjaldt
selvfølgelig også våre 2 kommuner.

Foreløpig gikk alt som det gamle, men ved ei forordning 21/12 1940 blei
det gamle demokratiske styresett avskaffa. Ordførerne skulle nå
utnevnes av departementet, og de blei tillagt en stor grad av
beslutningsmyndighet. I tillegg fungerte et herredsting på 7
medlemmer, utpekt av fylkesmannen.

I Karlsøy blei den gamle valgte ordfører Arthur Sandvik nå oppnevnt
som ny ordfører fra januar 1941, mens Torgrim Nilsen blei
varaordfører. Ellers blei valgt gamle kommunefolk i tinget. At
oppnevnelsen ikke smakte så søtt, ser vi av en protokolltilførsel som
ordfører og formenn (herredsting) lot innføre ved møte 29/3-41:

Vi har tatt imot oppnemninga for å gjøre vårt til å hjelpe bygd og
folk gjennom denne vanskelige tid. Vi vil så langt det er i samsvar
med vår samvittighet og så langt det etter vår overbevisning tjener
bygdas og folkets vel lojalt arbeide etter de lover og bestemmelser som
til hver tid blir utstedt .

Her lå adskillig med tvil og reservasjoner. Allerede fra slutten av
1941 blei Sandvik skifta ut som ordfører med et partimedlem, lensmann
Sverre Hoel, Karlsøy. Han leda kommunen fram til slutten av 1944. Han
meldte seg da ut av NS, og blei fra 1/1 1945 erstatta som ordfører av
lærer Alv Gaasland, Nordeidet, som da i fleire år hadde vært
varaordfører. Heller ikke Gaasland synes å ha vært særlig begeistra
for vervet. Han søkte i alle fall om fritakelse, uten at det blei
innvilga, og Gaasland satt som ordfører da freden kom i mai 1945.

I Helgøy blei den gamle ordfører Edvard Baardsen skifta ut allerede
fra vinteren 1941 til fordel for Iwan Figenschou, Helgøy, som
imidlertid døde i mai samme år. Nå overtok lærer og medlem av
Lærersambandet Matteus Grindberg i Skogsfjord, som satt fra juni 1941
til mai 1943, da han visstnok forlot kommunen. I juni- juli 1943 finner
vi handelsmann Dmitri Figenschow, Torsvåg, som ordfører, men også han
døde etter kort tid (i oktober). Om høsten 1943 var Nils G. Rasthe,
Skogsfjordvatn, ordfører ei kort tid, etterfulgt av John Olsen, Nord
Grunnfjord, fra desember 1943 til fredsslutninga.

Generelt skilte det nye kommunestyret seg ikke så særlig ut fra det
gamle. Stort sett var det de gamle problem man hadde å kjempe med,
og dessuten enkelte nye. Bl.a. gjorde man seg nå endelig ferdig med
akkordgjelden fra 1930-åra, som i begge herreder blei anvist til
betaling i 1943-44. Det blei arbeidd med skoler, gamleheim, de siste
telefonlinjer. Det måtte og gjennom kommunen foretas større
matinnkjøp for videresalg til innbyggerne, især av potet, men i Helgøy
også av spekesild, gulrot og famneved. På slutten av krigen måtte
kommunene forskottere store beløp til de evakuerte.

Ved utnevnelsene var det naturligvis sørga for at de nye kommunestyrene
skulle være lojale mot det nye statsstyret. Dette synes å ha blitt
oppfylt, uten at vi har så mange utslag i protokollene. Ordførerne
synes i hovedsak å ha vært medlemmer av NS, eller sympatisører, mens
herredstinget bestod både av nazister og folk utenfor partiet.
Tydeligvis fantes det for få NS medlemmer -- i hvertfall med kommunal
erfaring -- til å fylle herredstinget. Dette gjaldt i enda større grad
nemndene.

I Helgøy fikk herredstinget i 1942 ordre fra fylkesmannen om at der
burde være fleire sympatisører -- og i hvertfall ett medlem i
fattigstyret burde være NS medlem. ret etter fikk Helgøy pålegg om å
abonnere på partiets avis Fritt Folk til alle kommunale kontor, noe
som også blei gjort. Forøvrig blei det i 1943 bevilga kr. 200,- i bidrag
fra Helgøy under ordførerGrindberg til Frontkjemperkontoret -- noe man
etter krigen trua med å stille Grindberg personlig til ansvar for.

I Karlsøy blei det på møte i herredstinget i april 1942 under Hoels
ledelse vedtatt å sende hilsningstelegram til føreren Qvisling. På
neste møte i august kunne ordføreren referere hilsningsskriv fra
Qvisling selv til det nye styret i Karlsøy. Forøvrig framgår det ikke
av protokollene at de nye herredsstyrene utmerka seg noe i nazistisk
retning.

Motstandsbevegelsen

Forholda lokalt var da også svært oversiktlige. Selv om folk bodde
spredt, kjente alle til hverandre, og nye personer ville være
vanskelig å skjule. Tildels var dette nokså åpne landskap, med liten
vegetasjon, og en topografi som gjør at ferdselen måtte gå på sjøen
eller langs strandflata. Store deler av året er her som kjent lyst
natt og dag.

Vi ser da også at de to forsøk som blei gjort utenfra for å bygge opp
grupper i og nær vårt område, hurtig mislyktes, med katastrofale
følger.

Det var med passiv motstand eller såkalt sivil ulydighet at folk flest
kunne vise sin motvilje.

Allerede etter kapitulasjonen i 1940 blei våpen og ammunisjon gjømt
bort mange steder. Til Jegervatn blei det ført endel våpen fra folk i
Tromsø. Også til Helgøy blei det fra krigen ført en god del våpen.
Noe var med sogneprestens tillatelse lagra i kirka, mens en god del
ellers visstnok gikk tapt av ulike årsaker. En del våpen -- visstnok
fra et skytterlag -- blei lagra i ei ur i Dåfjord eller Veggefjord.
Dessuten var det stukket bort endel enkeltvåpen -- til og med et
maskingevær.

Etter frigjøringa viste det seg at ialt ca 100 våpen var stukket unna
ulike steder, foruten at en god del var gått tapt. Et lager i
Skjervik blei ikke gjenfunnet fordi kjentmannen var død.

Ved inndraginga av radioapparata i oktober 1941 blei også endel av
disse gjømt vekk, uten at vi har noe tall for dette. Ikke så få holdt
seg da underretta om krigens gang ved å lytte på London. Problemet
var her å skaffe strøm fra anodebatteri og akkumulator. Tildels blei
dette overkommet ved å lade akkumulatoren ombord i skøytene.

Å spre nyheter ved illegale aviser, hadde her ingen hensikt. Alt kunne
like lett spres gjennom muntlige kanaler. Hvordan dette kunne foregå,
har vi et eksempel på fra vestre Helgøy. Når Halfdan Larsen på
Nord-Grøttøy visste noe nytt, hengte han et kvitt tøy på skjåveggen
til signal for Alfred på Måsnes. Men Alfred måtte ta kikkerten og gå
opp på en haug for å se det.

Noen rømming vekk fra det tyske styret, var hos oss lite aktuelt, med
en beliggenhet langt vekk fra både England, Sovjet og Sverige, og med
Finnland som et delvis tysk-besatt område. Først med den russiske
invasjon i Finnmark kom rømminger i gang.

En viss form for motstand var tyverier av olje, mat og andre verdier
fra tyske lager-- noe som var ansett som en populær sport hos mange.
Dette var imidlertid helst av folk som allerede var i tysk tjeneste.

Av panteregistra framgår at 3 eiendommer ved Skogsfjordvatn, 1 på
Rebbenes og 2 i Sørlenangen i 1943-44 blei beslaglagt etter ordre fra
det tyske sikkerhetspoliti. Det er imidlertid uklart hva dette
skyldtes.

Da poståpneren hamna i Tyskland

I mellomtida kom ulykka med Kong Ring den 26/12 1941. Fra Lattervik
hørte befolkninga nødrop fra havet. Tross uvær fra nordvest og tung
sjø blei det rodd ut med fleire båter. I alt blei det berga 13 mann,
derav 1 nordmann og resten tyskere. I tillegg fant man en livbåt med
14 lik.

At man berga fiender, var det ingen som tenkte. Når nødropa fra havet
kom, krevde anstendig fiskermoral at det skulle handles, hvis det var
mulig.

Etter redninga kom redningsfolket til å tenke på at den gode handling
måtte kunne benyttes til et godt formål. Den 30/12 1941 satte Oscar
Teigen seg ned og skreiv et brev til den tyske overkommando om at de
som belønning gjerne så sin sambygding Kristoffer Brynildsen frigitt
fra fangenskap.

Og belønninga kom. De 6 bergingsmenn blei først påskjønna med gave og
ei tilstelning på festninga i Lattervik. I et brev av 20/2 1942 kom
også en offisiell tysk takk for innsatsen.

Den 28/4 1942 kom så Kristoffer heim fra fangenskapet, etter bare et
halvt års soning. I ei pressemelding fra der Wehrmachtsbefehlshaber in
Norwegen , generaloberst von Falkenhorst, publisert i avisen 14/4,
blei det bekrefta at han som belønning for redningsdåden ville benytte
seg av sin benådningsrett til å frigi fangen fra 20/4.

Lærerstriden

Kravet i 1942 om medlemskap i Lærersambandet kom også til lærerne i
Karlsøy. Det blei utvikla lokale planer om hvordan nyordninga skulle
organiseres, med sentrale internatskoler, idrettsplasser etc. Både
foreldre, barn og lærere blei derfor kraftig skremt.

Også lokalt ser vi at lærerne var utsatt for press. I Helgøy uttalte
således ordføreren, som selv var lærer, i april 1942 om kollega
Hestnes på Helgøy at han var utmeldt av Lærersambandet, og følgelig
hadde sagt opp si stilling som lærer.

I Karlsøy og Helgøy var det få lærere som støtta nyordninga, og
visstnok var det bare 3 lærere ialt som blei med i Lærersambandet .
Problemet var hvordan denne motstanden skulle kunne organiseres i
felles opptreden.

Fra Karlsøy samla lærerne seg i mars til et møte i et privathus i
Tromsø, der det p.g.a. kommunikasjonene var greiest å samles, og der
det best kunne skje i stillhet. Her blei det enighet om at hver skulle
skrive et brev til sambandet, med felles innhold. Det var kanskje ikke
så djervt i formuleringa, men det tok et klart standpunt mot
nyordninga, og var vel formålstjenlig nok ut fra situasjonen.

Slik lydde da det brevet som lærer Einar Fyhn fra Lattervik sendte fra
skolestua i Vannvåg den 26/3 1942 til Norsk lærarsamband i Oslo:

Eg har alltid meint at eg i skolegjerninga mi måtte handle heilt i
samsvar med samvitet mitt, og dette held eg framleis på. Når eg no
blir stilla framføre denne avgjerda, så må eg seie at eg ikkje kan
skrive under den fråsegna som blir kravd av meg. Eg har ikkje
fullnøgjande kjennskap til Norges Lærarsamband og veit heller ikkje ka
det krev av medlemane sine. Såleis veit eg ikkje om dei pliktene eg
som medlem av Norges lærarsamband ville få, kom til å stå i samsvar
med samvitet mitt .

Som kjent blei en stor mengde lærere p.g.a. protestene sendt til
Finnmark på tvangsarbeid, men på grunn av den sterke motstanden måtte
forsøket på nazifisering av skolen oppgis. Trulig var dette den mest
vellykka motstand mot okkupasjonsmakta som fant sted i Norge.

De som var med det nye styret

Trulig var det heller ikke alle som oppfatta det som et nasjonalt valg,
når ungdom f.eks. deltok i sosialt samkvem med tyskerne i form av
fester og lignende, eller når ungjenter fant seg tyske kjærester.

Av dem som gikk aktivt med det nye styret, kjennes bare noen få som
var med i NS alt før krigen. En av dem blei nå en ledende
organisasjonsmann i hirden i Tromsø. Forøvrig var der stor forskjell i
aktivitetsnivå blant NS-medlemmene, fra dem som bare passivt stod
tilslutta partiet, til dem som deltok i hird og frontkjempertjeneste, og
endog i angiveri av motstandere.

En stor del av den organiserte aktivitet utspilte seg i Tromsø. Også i
Karlsøy og Helgøy var tilløp til en lokal organisasjon. Således fantes
der på Karlsøy en lagfører og herredsjegermester , men det ser ut
til at den lokale aktivitet var liten eller fraværende.

Alt i alt kjennes ca 28-30 partimedlemmer fra Karlsøy og Helgøy. Av
disse var 2-3 frontkjempere og 5-6 hirdmedlemmer. Det kan være av
interesse å se hvordan medlemsmassen fordeler seg i bygdene.

De fleste medlemmer finner vi i Langsund (Gamnes-Lanes),
Skogsfjordvatn og Torsvåg, fra de to administrasjonsstedene, og ellers
litt spredt. Ofte er det imidlertid tale om fleire medlemmer i en
familie. Og en god del bygder var ikke representert: heile fastlandet,
ytre og midtre Vanna, Langsundsida av Reinøy, Grunnfjord, Dåfjord og
vestre Helgøy.  si at den nasjonale ånd var meir utvikla i disse
bygder enn i andre, vil likevel knapt være dekkende for realitetene.

Agentene

Også Karlsøyværinger var med på dette, i hovedsak knytt til de tyske
organisasjoner i Tromsø, bl.a. som hemmelige agenter for Abwehr , den
militære etterretningstjeneste. Slike agenter var da betalt direkte
for sine tjenester med 4-500 kroner måneden, og fikk dessuten tobakk og
brennevin.

En utflytta mann fra Vanna med dekknamnet Lars arbeidde som agent i
Tromsø fra nyttår 1940-41, og hadde 11 underagenter som han selv hadde
verva. Disse skulle bl.a. bygge opp et underretningsvesen i
sjødistriktet i Troms. Lars dreiv og sammen med en annen agent
firmaet Nordnorsk Varelager fra 1941, som dels solgte møbler i store
mengder til tyske tjenestesteder, dels virka som kontakt-og dekkorgan
for Abwehr.

En mann fra Ringvassøy lot seg verve i 1942 til Abwehr. Han utdanna seg
i radiosending, og sender blei montert ombord i en båt han disponerte.
Med denne dreiv han et par års tid etterretningsvirksomhet rundt på
kysten, og foretok bl.a. tur til Toftefjord da saka her blei rulla
opp. Han gav ved et par anledninger underretning om allierte ubåter, og
angav også ved fleire høve nordmenn til tyskerne for antitysk
virksomhet, spredning av nyheter etc., uten at det ser ut til at dette
førte til særlig alvorlige reaksjoner fra tysk side.

En mann fra vestre Helgøy blei og anklaga for å ha arbeidd for S.D.,
det hemmelige tyske politi ( Sicherheitsdienst ), men dette var og
virksomhet utenfor vårt område. Også enkelte andre angiveri forekom,
helst for ulovlig radio og våpen, samt spredning av nyheter fra London.
Enkelte arrestasjoner forekom, og noen satt på Krøkebærsletta i
Tromsdalen noen måneder. I ett tilfelle blei en ungdom fra Hansnes
sendt til Tyskland i konsentrasjonsleir.

Tyskjentene

Dette var ungjenter som fant seg kjærest blant de tyske soldatene,
enten ved de lokale festninger og anlegg, eller i Tromsø. Ikke så få
blei gravid en eller fleire ganger. 3-4 gifta seg også med kjæresten
sin og flytta til Tyskland. Unntaksvis hendte det nok også at ei og
anna gift kvinne lot seg lokke med. Noen av jentene tok seg også
tjeneste ved de tyske anlegg.

Ialt kan det dreie seg om ca 35 jenter, med ca 12 barn. Det er uklart
om enkelte av jentene også var innmeldt i NS, men de fleste synes ikke
å ha vært særlig politisk motivert i sin virksomhet.

Når denne gruppa blei særlig ille ansett, var det nok fordi enkelte
opptrådte nokså provoserende, og anmeldte eller helst trua med å
anmelde andre til tyskerne. Men det står vel heller ikke til å nekte
at endel av de norske menn kanskje oppfatta tyskerne som konkurrenter,
og derfor følte seg forsmådd på sitt kjønns vegne. Den hetsen som ramma
tyskjentene, synes i allefall å skrive seg fra menn, ikke fra deres
eget kjønn.

I tysk brød

For første gang etter de magre 30-åra blei det nå godt betalt arbeid å
få. Man kunne nå arbeide på de tyske anlegg, som Bardufoss flyplass,
eller gå i fraktfart med fiskeskøytene. Anleggsarbeidet var frivillig,
og mange deltok, også fra oss. Mange deltok også i fraktefart for
tyskerne.

Det er uklart i hvor stor grad dette var frivillig eller tvungen. Det
ser ut til at en god del blei rekvirert, særlig folk med gamle båter.
Dette kunne gi mange fordeler. Foruten fast lønn og risikotillegg for
Finnmarksfart, kunne skipperne få brød og andre mangelvarer. Ikke minst
fikk de rikelig med olje, som kunne benyttes til fiske. Noen forsynte
seg også ulovlig av bunkersbeholdninga.

Noen av båtene førte tysk last, andre førte soldater. Tildels var det
med tyske ledere ombord. I følge merkeregisteret var der i 1943-44 4
båter fra Helgøy og 15-17 fra Karlsøy som var rekvirert eller leid av
Wehrmacht. Selv om tallet ikke er så stort, var dette av de største
båtene. De fleste var 40-57 fot. I følge lister som seinere blei satt
opp, kan antallet av skippere som tjenestegjorde i tysk fraktfart ha
dreid seg om 45-50. Det betyr at endel av disse avløste hverandre på
samme båt.

Også de som valgte å fortsette fisket, kunne ikke unngå at en god del
av fangsten hamna i tyske mager.

Salget av ferskfisk var organisert gjennom 2 ulike organisasjoner.
Innlandsforsyningen , leda av en megler i Tromsø, stod for omsetning av
fisk i Norge. Hit gikk særlig høst -- og vinterfisken. Vanligvis blei
fisken frakta til Bodø for levering og videreforsendelse. Også dette
laget var kontrollert av tyskerne, og det hendte Forsyningen også
måtte levere fisk til tyskerne.

Fischeinkaufgemeinschaft var et tysk statsorgan for oppkjøp av fersk
fisk, og leda av sivile tyskere i Tromsø. De kjøpte mye sei og annen
fisk for direkte forsendelse til Tyskland.

Det var forutsetniga at de lokale fiskekjøperne skulle levere til begge
disse organisasjoner, i et visst forhold. Omsetning og forsendelse av
ferskfisk utenom disse laga var ikke tillatt. Den eineste måten å
unngå å måtte selge til tyskerne, var at fiskekjøperne heilt lot være å
kjøpe fersk fisk for omsetning. Dette standpunkt inntok Ulrik Hansen
på Holmesletta, mens de øvrige fiskekjøpere vel følte at de ikke hadde
noe valg, hvis fiskerne skulle bli av med fangsten. Tørrfisken var
tyskerne ikke interessert i. Den gikk som før gjennom de ordinære
norske salgskanaler, meglerne.

Men også fisket hadde sine begrensninger. Mangel på olje, minefelt og
torpederinger førte til redusert fiske. Tyskerne satte også etterhvert
grenser for hvor langt ut på bankene fiskerne fikk dra.
Finnmarksbankene blei således heilt sperra. Ellers var 30 nautiske mil,
d.v.s. Sotbakken og Tarran, det lengste fiskerne fra Vanna fikk dra ut.
Endel bankbåter satsa derfor meir på sild -- og seitnotfisket under
krigen.

I desember 1943 blei det gjennom assuranseselskapet Ur'dd sendt søknad
til den tyske Wehrmacht i Tromsø, om å få opphevd disse sperringer,
som fiskerne fant for snevre. Dette blei gjentatt i en søknad i januar
1944, uten at det blei innvilga. Det blei her argumentert med at
sperringene ødela for fiskerne, og hindra ilandføring av viktige
matforsyninger, både for det norske og tyske forbruk , som det
heitte. Alle var således klar over hvor fisken gikk.

Og det var ikke så reint lite Karlsøyværingene bidro med av mat. I
1943 blei det således etter offisielle oppgaver i de oppgitte farvatn
i Karlsøy og Helgøy oppfiska 951 tonn, fordelt på 21 båter, d.v.s. 45
tonn per båt. Her lå Brottsjø av Skorøy høgt over de øvrige, med sine
178 tonn, etterfulgt av Sjøglimt av Vannvåg med 80 tonn, og Prøven
av Gamnes, med 75. De minste båtene lå på bare 11-14 tonn.

Atter ser vi altså det dilemma den lokale befolkning stod overfor -- å
tjene tyskerne økonomisk, eller selv sulte og tape sitt
produksjonsutstyr. Etter de magre 30-åra, var det naturligvis
fristende for mange å ty til de muligheter som nå bydde seg, uansett
nasjonalt sinnelag. For mange var det tyskerne som brakte det første
økonomiske oppsving. Selv om det var lite å bruke pengene på, kunne
iallefall gamle lån på hus og båt nedbetales. At dette blei gjort, ser
vi klart av sparebankens regnskap, der innskudda gikk opp, og utlåna
ned under krigen.

Arnøy-og Toftefjordtragediene

Når vi her også omtaler Arnøysaka, er det fordi den i en viss grad
hadde betydning hos oss. Alt i februar 1942 blei det på yttersida av
Arnøy etablert en russisk sender som skulle rapportere
flåtebevegelsene på Fugløyhavet. Senderen blei imidlertid nedlagt, og
blei nyetablert året etter. Den virka da til den blei opprulla i august
1943, med svære tap av norske liv. Dette var mennesker som var godt
kjent også på vår side av fjorden.

Spionene her foretok også reiser inn til Tromsø over Skorøy- Langsund,
og var da i kontakt med fleire Karlsøyværinger underveis. Da tyskerne
stod i ferd med å rulle opp saka, blei det av folk på Skorøy forsøkt
sendt varsel over til rviksand om dette. Ved den etterfølgende razzia
etter folk, blei også Fugløy grundig undersøkt av tyskerne.

Alt sommeren 1941 hadde folk fra motstandsbevegelsen i Tromsø foretatt
reiser vestover i Helgøy, bl.a. til Ringvassøy, Rebbenesøy og Nord
Kvaløy. Hensikten var å undersøke forholda, og opprette kontakter,
bl.a. med henblikk på båtkontakt med England.

Den 29. mars 1943 om kvelden kom så motorkutter Brattholm inn til
Toftefjord på Rebbenesøy, der det den gang bare bodde en familie.
Båten kom direkte fra Shetland, med norsk splittflagg oppe, og med
delvis uniformkledde deltakere, alle søringer. Noen var fra det berømte
Kompani Linge. Gruppa var på ialt 12 mann, derav 4 militære, med
løytnant Sigurd Eskeland som leder.

Det har i ettertid vært diskutert hva oppdraget egentlig var. De
opprinnelige planer gikk visstnok ut på å etablere sabotasjegrupper
som skulle ødelegge flyplasser, oljelagre og skipsinstallasjoner rundt
i fylket. Seinere blei oppdraget redusert til å danne en hemmelig
militærorganisasjon som skulle være til nytte ved en eventuell seinere
invasjon. Båten hadde med våpen, ammunisjon og utstyr med tanke på ei
slik gruppe, ialt 8 tonn, som skulle landsettes som depoter. Deretter
skulle båten returnere. Kodenamnet for ekspedisjonen var Martin Red .

Meininga var visstnok å gå inn Malangen, men forholda her tvang båten
til å snu og søke land lenger nord, selv om de her hadde dårligere med
kontakter og informasjon.

Gruppa tok straks kontakt med folk i Mikkelvik og på Bromnes, for å få
skyss videre til sine kontaktledd i Tromsø. Likeså tok de kontakt med
etpar menn på Bøtnes på Grøttøy, Jenberg Kristiansen og Sedolf
Andreassen. De sa seg villig til å finne skjulested for lasta.

Allerede dagen etter ankomsten begynte det derfor å bli kjent i
området at denne merkelige båten lå der. Kontaktene, som frykta
nazistiske provokatører, blei skremt, og meldte fra til lensmannen på
Karlsøy. Han meldte da videre, både til det norske og det tyske politi
i Tromsø.

Allerede den 30. mars om kvelden blei et tysk fly sendt utover øyene
for å speide. Like etter kom så en tysk Schnell-Boot utover til
Toftefjord, og mannskapet på Brattholm blei drept eller tatt til
fange, etterat de hadde sprengt båten i luften.

I Tromsø blei de gjenlevende henretta. Bare en av de 12 overlevde. Det
var fenrik Jan Baalsrud, som delvis skada, klarte å komme seg vekk fra
Toftefjord og over til Sverige. Overalt fikk han hjelp til å komme
videre, til tross for at folk visste de utsatte seg for alvorlig fare
ved å hjelpe. Denne delen av den tragiske ekspedisjon er godt kjent
fra boka og filmen Ni liv .

I ettertid er Baalsruds fluktrute rekonstruert. Vi kan derfor følge han
i detalj de 4 døgn han brukte for å komme seg ut av vårt område og
over til fastlandet.

Allerede samme kveld som tyskerne kom, blei han rodd over Vargesundet
til Hersøy av ungjentene Olaug Idrupsen og Dina Pedersen, til familien
Pedersen på Haugland. Olaug var da sammen med familien rømt fra
Toftefjord til Hersøy, da skytinga tok til. Om natta blei han ført
videre med båt til Jakoba Jensen i Mariagård ved Mikkelvik. Turen videre
gikk til fots i vårtung snø til Fagerfjord, der han overnatta hos
Nelle og Leonard Johansen. Neste morgen gikk han til Ragnhild og
Morten Hansen på Karanes, og overnatta der. Så gikk turen videre
innover Dåfjord til Jermine og Arthur Olsen på Elva i Dåfjordbotn, og
over fjellet til Langsund. Her kom han ned hos familien Heika på
Kopperelv. Neste stopp var hos Elna og Einar Sørensen i Bjørnskar.
Herfra blei Jan Baalsrud om natta ført i båt over Grøtsund til Snarby,
av Einar og Bernhard Sørensen. Dermed var han ute av vårt område, men
det tok enda lang tid før han var i sikkerhet.

Men uten følger blei ikke ekspedisjonen. De to menn fra Bøtnes blei
arrestert 5. april og sendt til fangeleir i Tyskland. Det samme
skjedde med to oppgitte kontaktmenn i Tromsø.

I ettertid kan det se ut til at ekspedisjonen i alle fall var dømt til
å mislykkes. Folket ombord i Brattholm mangla tydelig all kjennskap
til de lokale forhold på kysten, og tyskernes terrorstyre. De gikk
derfor fram med en åpenhet som måtte vekke mistanke og frykt. Det er
fristende å si at om ekspedisjonen ikke var blitt stoppa allerede i
starten, er det trulig at den seinere ville ha blitt rulla opp -- og da
med meget større sivile tap, slik som Arnøytragedien bare 4 måneder
seinere.

Dagligliv under okkupasjonen

Matproblemet var kanskje mindre hos oss enn mange andre steder i
landet. Her var nok med fisk og potetes, bra med bær og kjøtt, melk og
smør. Den gamle forbudte fuglefangst blei også tillatt ei tid av
hensyn til matauken. Kua godtok også villig det nye kraftforet --
cellulosen, og melka som før.

Det store matproblemet var melet. Med sin dårlige heveevne egna det
seg lite til brødbakst, og endte gjerne som ei laus skorpe over ei
tykk rårand . Noen diettmat var ikke dette. At kaffe, the, kakao og
tobakk hurtig forsvant fra hyllene, var nok et følelig savn, men mulig
å leve med. For første gang i historia blei det nå dyrka tobakksplanter
i Karlsøy, med varierende resultat. De som var barn den gang, vil
huske bespisning på skolen av mel -- og hirsegraut, som ikke alltid
var så velsmakende.

Da var klesproblemet større. Det gjaldt lite at folk hadde
rasjoneringsmerker, når de lokale butikker ikke fikk tak i varer. I
Tromsø gikk en stor del av klesvarene under disken som svartebørs og
byttehandel. For endel blei det nå å vende tilbake til egenproduksjon,
med veving og strikking av ullsaker. Ikke minst blei omsying, stopping
og lapping en viktig del av husmødrenes hverdag. Men også dette hadde
si begrensning. Mange stod derfor nokså ribba for klær da krigen
endelig var over. Ikke minst gjaldt dette skotøy av alle slag.

I vårt strømlause distrikt var også belysninga et stort problem. De
tilmålte rasjoner av petroleum til lys i hus og fjøs dreide seg om
noen få liter i måneden. Selv med ei beskjeden fjøsløkt og ei
to-linjers lampe i kjøkkent, måtte skumringstimen tøyes lengst mulig.
Da blei også vindusblendinga et mindre problem. Det blei derfor forsøkt
både med solarolje fra skøytene, og med karbidlamper. Det siste endte
ofte i eksplosjoner og f'l lukt.

Selv om kolla blei borte, klarte de fleste seg bra med torv og bjørk.
Siste krigsvinteren blei det likevel fra myndighetene forsøkt med
tvangsutskrivning av folk til vedhugging, bl.a. på Reinøy.

Også såpe og andre midler til reinslighet blei mangelvare. Med
sandsåpe og B-såpe og lignende blei hygienen etterhvert et problem. Og
lusa, som hadde overlevd takka være 30-åras fattigdom, fikk nå ei
siste glanstid i skolerom og mannskapslugar. Mange gjenopptok den
gamle såpekokinga av talg og kaustiksoda, og klarte seg bra med det. I
mangel av talg forsøkte noen til og med å koke såpe av tran og spekk.

Forøvrig mangla alt -- bygningsmaterialer, kjøkkentøy, møbler,
verktøy, redskap av alle slag. Den som ville ha tak i noe, måtte delta
i byttehandel eller svartebørs. Mange varer var ikke å få for penger,
og særlig brennevin og tobakk var gode bytteobjekt. Ei kvinne fra
Slettnes som hadde dårlig med penger, fikk permanent i byen for en
kjøttrull.

Verst ute var nygifte, som starta på bar bakke med utstyr. I Tromsø var
kasseroller hos Jebens bare å få mot vielsesattest. Et nygifta par i
Skipsfjord skaffa seg stoler og gryter mot brennevin. Det var heller
ikke så greit å holde bryllup, med mangel på klær og mat. Et par i
Sør-Grunnfjord utsatte således bryllupsfesten til første barnet var
ankommet, slik at det blei mulig å spare noe av det tildelte hvetemel
til bakinga.

Rikelig med penger og lite varer ville normalt ha ført til enorm
prisstigning. Fra myndighetene blei det derfor gjennomført ei
hardhendt prisregulering, med fastsatte priser på alt, liketil
fyrstikker, livdyr, transport, og arbeidsytelser. Stadige kontroller
hos handelsmennene endte med en rekke bøter og inndragninger. Det står
vel ikke til å nekte at enkelte handelsmenn heller solgte varer
tiltyskere eller gjennom svartebørs, enn til vanlige kunder til
maksimalpris. I andre halvår i 1943 blei 18 bøter gitt i Karlsøy for
prisovertredelse. Enkelte bøter svei nok bra, som da en lokal
handelsmann sommeren 1944 fikk 3000,- i bot og 5000,- i inndragning
for overpris på et tørrfiskparti.

På svartebørsmarkedet etablerte det seg et fast prisnivå. I 1943 var
f.eks. prisene i Karlsøy kr. 25,- for ei ekse røyketobakk, kr. 400,-
for ei flaske dårlig polbrennevin, og kr. 10,- for et kilo kjøtt,
ifølge prispolitiets rapport.

Det var også strenge restriksjoner på samferdsel og reiseliv. Ved
Fakken kontrollerte tyskerne ferdselen av skøyter, og i Torsvåg-
Burøysund var en vaktbåt fast stasjonert. På bytur måtte melkebåten og
alle skøytene opp til Tønsnes for kontroll av passasjerene. Der var og
vaktbåt ved Ringvatn som kontrollerte trafikken. Alle fiskebåtene blei
dessuten kontrollert i Tromsø, og skipperne måtte melde seg på det
tyske marinekontor ved inn -- og utklarering. På Nord-Fugløy og på
Nord-Kvaløy blei radiotelefonstasjonene inndratt, slik at øyene mista
all telefonkontakt med omverden.

Tragisk storhelg

Økt oppslutning var trulig sosialt betinga. Men vi ser og at
kristenlivet fikk oppsving, med vekkelser i enkelte bygder, som
Nordeidet og Jegervatn-Sørlenangen. Dette var trulig en følge av de
usikre livsforhold.

Det var nå under krigen vi fikk den mest tragiske Storhelg vi kjenner,
da 7 mennesker døde etter metanolforgiftning på Helgøy i juli 1943.
Fleire av festdeltakerne fikk dessuten varige skader.

Det var samla mye folk på kirkestedet. Ulykkeligvis blei nå et stort
kvantum tresprit i mangel på andre drikkevarer tatt i bruk, uten at
noen ante følgene. Svært mange deltok tydeligvis i dette kalaset.

Trespriten stamma fra et fat som var funnet på rak ute ved havet. Når
folk så trøstig gikk igang med drikkinga, var det fordi et fat som var
funnet tidligere, ikke hadde gitt noen virkninger.

Funn av fat med vin og brennevin var ellers ikke noen stor sjeldenhet
ute ved havet. Vi har f.eks. beretning om fleire slike funn ved Spenna
og Fugløy før krigen, med etterfølgende kalas.

Da festdeltakerne plutselig begynte å bli dårlig, ante man likevel
uråd, og det blei gitt ordre om å føre folk ti byen. Mange døde
underveis. Ca. 75 personer blei frakta til sykehuset for behandling,
men ialt hadde 150-200 personer smakt på den giftige vare.

4 av de omkomne var fra Helgøy, en fra Dåvøy, en fra Rødgam, og en fra
Rottvik. Fleire fikk skade på syn og andre organ. Dette var det uhyre
tragiske utfall av ei kirkehelg, som vel må ha vært et av historias
største metanolkalas.

Evakueringsvinteren

Men særlig var det evakueringa som markerte omslaget. En dag var de
første skøytene med evakuerte sivile fra Finnmark framom kaia på
Karlsøy, og noen valgte å stoppe allerede her, bl.a. endel Loppafolk.

Også rundt i begge sogn kom det evakuerte. Alt av ledige hus måtte tas
i bruk. Man flytta inn i rorbuer der dette fantes, og i fleire av
skolene, som i Burøysund og Nordlenangen. Til Ytre Vanna kom det især
folk fra Arnøy og Kvenangen -- herfra kunne de jo delvis se heimover.
Noen fo r og ekstraturer østover seinere på høsten for å berge meir av
eiendelene. I alt blei det bare i Karlsøy sogn i februar 1945 regna
med over 1000 evakuerte, foruten en god del i Helgøy. For kommunene
blei dette ei ekstra belastning, etter som det måtte forskutteres
midler til livsopphold for mange.

De største endringer skjedde for folket på selve Karlsøya. Tidlig på
høsten kom tyskerne i stort antall til øya, rekvirerte seg husrom
overalt i beboelseshusa, tok skolen, og satte opp store brakker. De
begynte nå ei storstilt oppføring av festninger, ei i hver ende av den
5 km lange øya. Dette var kanoner og utstyr som blei flytta hit fra
evakuerte festninger i Finnmark. Slike festninger kom nå også til
Nordeidet og Stakkvik.

Den nye grenselinja mot øst skulle nå gå ved Lyngstua, den
middelalderske grenselinja mot karelerne -- nå mot deres etterfølgere
bolsjevikene. Alt øst for linja skulle evakueres og herjes. Heile
Karlsøya blei nå nærmest en garnison, med hundrevis av soldater.

Så en dag, den 21. november, fikk folket ordre om å forlate øya, som
den siste bygda i det evakuerte Norge. Men det var likevel ikke endel
av det ordinære evakueringsprogrammet. Hensikten var helst å øke
kapasiteten for husrom til tyskerne.

Evakueringa foregikk i ro og orden, og med 14 dagers varsel, så folk
fikk tid å ta med seg alt de ville, kyr, høy, møbler, båter, mat og
klær. De fleste nøyde seg da også med å flytte til venner og slekt på
naboøyene, noen bare over sundet til Reinsvoll og Lanesøra.

Det har vært opplyst at folket på Skorøy og Slettnes fikk varsel om at
de kunne måtte forlate bygdene i november 1944, men det er uklart om
dette virkelig var aktuelle planer. I alle fall blei det oppgitt.

Men også ellers merka man grenselinja mot øst. Fugløysundet og det
sørlige Langsund blei minelagt. Lokalbåten i Burøysundruta måtte
derfor snu på Lanes og gå tilbake samme vei vestover. Også Kvalsund
fikk minebelte ved Kårvik, men her var likevel mulig å passere.

Brenninga i Finnmark kom også stadig nærmere. En dag i januar 1945
kunne de evakuerte rvikfolk på Ytre Vanna se sine heimer på Arnøy gå
opp i flammer.

Karlsøyområdet var nå som i jernalderen blitt den siste bebodde utpost
i Norge, d.v.s. i det tysk-nazistiske Norge. Men i Øst- Finnmark var nå
et fritt Norge under etablering, under sovjet- russisk vern.

Ulv i Finnmark

Den aller første båten var visstnok Krabben av Vannereid, med 4
ungdommer, som la avgårde alt i romjula 1944, i fullt uvær.

Den 11/3 1945 gikk Arnulf av Vannereid avgårde, med skipper Egil
Mikalsen og heile 20 ungdommer ombord, mest fra Vanna. Båten var på
46 fot. De starta fra Torsvåg, der de blei beskutt av en tysk
vaktbåt, og måtte sia p.g.a. havari ta seg tilbake til Helgøya. Til
tross for uvær og en hard tur kom de seg tilslutt østover til
Båtsfjord, som var det første bebygde sted etter Vanna.

Herfra blei nå den avtalte særmeldinga Ulv i Finnmark sendt over
radioen fra London. Meldinga blei oppfatta på ulovlig radio på Reinøy
og formidla videre.

Andre båter som fo r østover var Parten av Rakkenes, Brottsjø og
Turid Oline av Skorøy, og Røtind av Grøtsund, som også hadde
Karlsøyværinger med. I alt kan det dreie seg om 40-50 rømlinger som
fo r østover -- en vei alle kjente vel fra fiskerlivet.

Men farefri var turen ikke. Man måtte helst gå ut i dårlig vær, for
da holdt de tyske vaktbåtene seg gjerne i hamn. Og man måtte først gå
20-30 kvartmil rett til havs, før man kunne bøye av mot øst. En av de
båtene som fo r, Nygrunn av Tromsø, kom da heller aldri fram -- den
blei borte den 18/4 1945. En av mannskapet var Olav Rakkenes fra
Langsund.

Det blei fra tysk og nazistisk side trua med strenge represalier mot
de etterlatte, men dette blei ikke iverksatt, visstnok p.g.a. lensmann
Hoels holdning. Noen betydning hadde ellers ikke disse rømningene.
Stort sett var det ungdommelig utålmodighet og eventyrlyst som dreiv
folk avgårde. Noen av båtene gjorde likevel nytte ved å gå i
fraktfart i det frie Norge. Etter frigjøringa kom båtene hurtig heim.
 

2. Da freden kom

Planlegging av freden

Man måtte begynne å forberede avv'pninga av tyskerne og overgangen til
sivilt styre. Mange begynte nok også å tenke på rettsoppgjøret, både
de som i fem år hadde venta på hevn, og de som kanskje hadde noe å
frykte. Vi ser at noen NS-folk som var født i Sverige, forsøkte å få
utreisetillatelse, andre reiste til Sør- Norge.

Det var i alle fall viktig å sikre seg at overgangen fra krig til fred
gikk mest mulig rolig for seg, at tyskerne på festningene i panikk
ikke foretok drastiske overgrep, og at de mest norsksinna ikke
foretok overgrep mot nazistene.

Allerede 2. september 1944 var Nils Edvardsen på Karlsøy blitt innkalt
til privat møte med prispolitifullmektig Leif Wallerud i Tromsø.
Disse kjente hverandre fra tidligere arbeid i prispoliti og
priskontroll. Møtet fant sted i Tromsø i oktober. Nils Edvardsen fikk
da i oppdrag å planlegge organiseringa av vakt og polititjeneste i
Karlsøy lensmannsdistrikt med sikte på frigjøringa, da det var klart at
den gamle lensmannen p.g.a. Toftefjordsaka måtte avsettes.

Nils Edvardsen, som var priskontrollør under krigen, hadde tidligere
arbeidd som lensmannbetjent, og var dessuten yrkesmilitær (fenrik).
Han hadde og deltatt i krigen i 1940, og ei tid vært internert som
offiser i 1943.

Et par uker seinere fikk han en hemmelig, skriftlig instruks, som gav
vide fullmakter med tanke på frigjøringa. En ny konferanse med Leif
Wallerud fant sted i april 1945. Den 9. mai kom telefonisk beskjed
fra Wallerud, som nå var blitt utnevnt til politimester i Tromsø, om å
overta lensmannsstillinga og sette planen i verk.

Frigjøringa

Det var mange ting som nå skulle skje på en gang. Det skulle settes
vakt på de mange tyske anlegg, russefangene skulle tas vare på, det
måtte skaffes oversikt over minefelt på land og sjø, nazistene skulle
arresteres, et nytt sivilt styre og administrasjon skulle organiseres,
skadetakster skulle holdes -- alt dette mens folk storma på for å få
radioene tilbakelevert, og de evakuerte Karlsøyværinger i utålmodig
iver begynte å flytte heim til øya.

Det mest spennende var naturligvis hvordan tyskerne ville stille seg.
Ville de overgi seg uten videre? I heile Nord-Norge var ca. 130.000
tyskere. Hvor mange som fantes i vårt område, er ukjent, men lå
trulig et sted mellom 1200 og 2000 mann. På festningene og stasjonene
var og store verdier i form av lager, deler, redskap og materiell
forøvrig, som måtte sikres for staten. Også enkelte av nazistene
hadde latt forlyde at de ville selge seg dyrt, om noen ville forsøke å
arrestere dem.

Politi-og vakttjeneste

De tyske soldatene viste seg meget lojale overfor de lokale
vaktstyrker, og det var lite friksjoner. Der tyskerne fortsatte å bli
på anlegga, gikk de norske vaktstyrkene vakt utenfor leiren. Noen
steder fortsatte tyskerne imidlertid å ødelegge utstyr, eller gav det
bort til sivile. På et par av festningene blei det også begått tyveri
fra norsk side. Dette blei da straks beslaglagt av vaktstyrkene. I
Lattervik måtte minefelta lokaliseres og gjerdes inn.

Bare få dager etter kapitulasjonen var endel av vaktstasjonene blitt
forlatt av tyskerne. Det dreide seg om Torsvåg, Spenna, Kalven og
Fakken. Utstyret her, som tildels var verdifullt, blei frakta av
vaktstyrkene til Tromsø og avlevert til marinen. Enda 1. juli var
imidlertid festningene i Stakkvik, Nordeidet, Lattervik, Arneng og
Russelv besatt av tyskerne, og her gikk lokale norske vaktstyrker. På
Karlsøy hadde da norske militære styrker overtatt de to anlegga.

Arrestasjonene

Hvem som skulle arresteres, var det nok blitt samtalt om allerede
under okkupasjonen. Nå blei det i hast satt opp lister over folk som
burde tiltales og straffes. Fra en person på Reinøy fikk lensmannen
innlevert ei ferdig liste over 16 slike personer. Lista omfatta alt,
fra generell sympati med tyskerne og mødre med tyske barn, til angivere
i Toftefjordsaka. Her blei imidlertid den gamle lensmannen framstilt
som en ufarlig person, og hans rolle i angiveriet nærmest
bagatellisert. Fra Helgøy kom en anmeldelse over herredskassereren,
undertegna av 9 personer, som forlangte han fjerna.

I ei liste som gikk inn til politimesteren allerede 10/5, men
tydeligvis satt opp noe før, blei 19 personer oppgitt som angivere,
hird, frontkjempere etc. Den endelige lista blei satt opp av en
kommisjon, og inneholdt så mye som 74 namn. En stor del av disse var
folk med tysksympati, stripete , og især folk som hadde drevet såkalt
økonomisk landssvik, i form av tyskarbeid og tyskføring. Det kan se ut
til at denne lista hovedsakelig omfatta Karlsøyværinger, men dette kan
skyldes sammensetninga av kommisjonen.

Det blei nå utstedt minst 31 arrestordrer, og de fleste blei tatt og
ført til politiet i Tromsø. Det er tydelig at en stor del av
arrestasjonene blei foretatt for å tilfredsstille den norske opinion,
og for å hindre overgrep. I en rapport av 1/7-1945 uttalte således
lensmannen: På sett og vis var det strengt tatt ikke nødvendig å
arrestere alle NS-medlemmer, men (en) måtte simpelthen gjøre (det) for
å tilfredsstille den store masse av folk .

Dette var nok også grunnen til at så mange av de såkalte tysktøser
blei ført til Tromsø, i alt 15. I en rapport om 3 jenter som blei
innbrakt fra Stakkvik, heitte det: Da samtlige er så forhatt av folk
der ute, må de inntil den verste harmen har lagt seg, holdes i
forvaring . Fra Vanna kom og beskjed til lensmannen om at ei kvinne
der som ikke var arrestert, ville bli kasta på havet, om ho ikke blei
fjerna. Ho blei da internert ei tid hos lensmannen privat. Andre
slike jenter blei internert på Karlsøy og satt i sving med vask av
kirke og skole etter tyskernes utgrising.

Stort sett ser det ut til at alt gikk rimelig bra for seg.

Det er ikke rapportert om særlige overgrep, bortsett fra en jakke med
innvevd hakekors som ei kvinne på Vanna fikk revet i stykker av noen
ungdommer under en frigjøringsfest . Men vedkommende var ikke snauere
enn at ho anmeldte overgrepet til politiet, slik at saka blei
etterforska på vanlig måte som hærverk. I tillegg til dette er det
opplyst at noen ungdommer på Helgøy benytta freden til å legge dynamitt
under huset til herredskassereren, slik at det blei noe skade på
kommunehuset.

Likevel har det i ettertid vist seg at noen av dem som selv opplevde
arrestasjonene nok kunne oppfatte den behandlinga de fikk som unødig
sårende og krenkende. Vi har opplysninger om at deres familier også
kunne bli utsatt for sjikane fra bygdefolket.

Den første fredstid

Noe av det folk mest ønska, var å få de tvangsinnleverte radioer
tilbake, og det kom øyeblikkelig en strøm av henvendelser til
lensmannen om dette. Imidlertid var de lokale lager i stor grad ført
til Tromsø, noen radioer hadde vært utlånt til lokale nazister, en del
var gått tapt under transport, og noen var stjålet. Mange radioer lot
seg ikke etterspore, og det var derfor stor mangel på radioer i
frigjøringstida.

Også tilbakelevering av gevær blei nå etterhvert utført.

For barn og ungdom starta frigjøringa mange steder med en vanvittig lek
med kruttrør og fenghetter og anna farlig som fantes på batteriene.

Dessverre førte den første fredstida og til fleire tragiske ulykker ved
mineeksplosjoner. På den andre fredsdagen blei 3 skolebarn i
Sør-Langsund drept i mineeksplosjon. Av disse var 2 evakuerte fra
Karlsøy. På Russelv i Nordlenangen blei en 5 års gutt drept av et
sprenglegeme fra festninga, og på Øksenholman ved Torsvåg blei 2 menn
fra Vannereid drept og 1 skadd, i mineeksplosjon den 27/6.

Den største ulykka kom i løpet av juli, da Fanny av Hansnes blei
minesprengt 10/7 utenfor Ekkerøy i Varanger. Båten var gått til
Finnmark på småkvalfangst, og ulykka krevde 5 menneskeliv, mens en
mann overlevde.

Ett og anna av triste ting som hadde skjedd under okkupasjonen, dukka
etterhvert opp.

Først nå blei det kjent at de to menn fra Grøttøy som blei arrestert
etter Toftefjordsaka, begge var omkommet i tysk fangenskap. Den eine
døde i mars 1944, den andre i mars 1945.

Det blei og kjent at en russefange siste krigsvinteren hadde rømt i
robåt fra Karlsøy og innover til Sørlenangen, der han blei holdt
skjult hos en nordmann, Enevold Eriksen. Dette blei imidlertid
oppdaga av tyskerne, og begge blei ført til Lattervik festning. Her
blei russen straks henretta, og liket kasta på sjøen. Enevold Eriksen
blei ført til Krøkebærsletta leir i Tromsdalen for å henrettes, men
sparte livet ved at kapitulasjonen kom tyskerne i forkjøpet.

Hva som ellers skjedde med russefangene på festningene, har vi liten
kunnskap om. Etter frigjøringa blei de sendt heim til Sovjet-
Samveldet, noen kanskje til en uviss skjebne.

En av de mange russefanger, Fredrik Manin, fikk imidlertid bli igjen
i Norge etter krigen. Han bosatte seg på Ullsnes, der han stifta
familie. Han var fra Orjol,33 mil sør for Moskva og blei tatt til
fange ved Salla-fronten i Finnland, under krigen i 1941, 21 år gammel.
Ved frigjøringa hadde han bak seg en lang og uhyggelig fangetilværelse
i Nord-Finnland og Nord-Norge, med Rottenvik i Lyngen som siste
oppholdssted.

Det kom og for dagen at en og annen av våre sambygdinger ikke hadde
gått av veien for å berike seg på andres bekostning i ei kritisk tid.
Det blei nå rapportert om fleire tyveri av evakuert gods, sauer og
nedgravde saker, og i fredsdagene blei det stjålet bortgjømte våpen i
Dåfjord. Det blei og kjent at en ukjent angiver hadde meldt fra om
våpenlagra på Helgøy like før freden kom. Det kom og opp saker om
underslag av skotøyanvisninger og svindel med rasjoneringskort på
forsyningsnemnda under okkupasjonen.

Utover sommeren og høsten var det livlig virksomhet på festnigene.
Kaier og brakker blei revet og solgt, og trematerialer fra
skyttergravene tatt og brukt til reparasjoner og husbygging. Kanonene
blei fjerna, og ammunisjonen fjerna eller dumpa i sjøen. På Nordeidet
måtte seinere 6.500 sprenglegemer tas opp igjen da hamna skulle bygges.

Noe av det aller viktigste var å sveipe sjøen rein for minefelt, men
faren for drivminer fortstte å eksistere mange år framover i tida.

Våre falne

Men bare 3 av disse kan vi kalle soldater. Resten var sivile: fiskere
og fangstfolk på feltet, sjøfolk i tjeneste, dampskipspassasjerer, menn
i fangenskap, barn i lek og på vei fra skolen -- intetanende mennesker
som fikk krigens gru kasta over seg.

Så mange som 10 av dem omkom etter frigjøringa, alle ved
mineeksplosjoner. Her merkes det at nesten et heilt båtmannskap fra
Langsund gikk tapt. Langsund hadde og fleire andre falne, og blei den
bygda som blei hardest ramma, med halvdelen av de omkomne.

Rettsoppgjøret

Det neste som stod for tur var det smertefulle rettsoppgjøret. Det
tok lang tid, fordi sakene skulle etterforskes på vanlig, grundig
måte. I et par år var lensmannens viktigste oppgave å reise rundt og
avhøre vitner og siktede folk etter ordre av politikammeret i Tromsø,
som forberedte sakene for domstolene.

De store sakene kom først, og da især Toftefjordsaka, mens de
økonomiske landssviksakene blei etterforska fra vinteren 1946 og ett
års tid utover. Dette gjaldt i første rekke tyskføringa .

De alvorligste dommene falt i kjølvatnet av Toftefjordtragedien, og i
forbindelse med angiverier for øvrig. I ettertid kan det virke som en
del av de idømte straffer var svært strenge, og uten noen sans for de
lokale forhold som rådde.

For medvirkning til opprulling av Toftefjordsaka fikk anmelderen på
Rebbenes 8 år, og lensmannen på Karlsøy 14 år, til tross for at begge
befant seg i en svært pressa situasjon, og ingen av dem forøvrig viste
noen særlig aktivitet til fordel for tyskerne. De kunne jo heller ikke
ha noen anelse om det grufulle utfall av anmeldelsen.

Abwehragenten fra Ringvassøy, som et par år reiste rundt med sender,
fikk 7 år, til tross for at der egentlig synes å ha kommet svært lite
konkret ut av hans virksomhet. De to mannskap han hadde med, fikk
begge vel 3 år, selv om de ikke deltok særlig aktivt i etterretninga,
og hverken var agenter eller NS-medlemmer.

Det ser ellers ut til at de passive NS-medlemmer stort sett slapp
straff, og at det kom lite ut av sakene som gjaldt tyskføring. Sakene
blei etterforska, men henlagt. Sakene om anleggsarbeid for tyskerne
ser ikke ut til å ha blitt etterforska i det heile.

Når det gjelder folk som blei dømt for landssvik, kan det se ut til at
en god del av dem seinere forsvant ut av distriktet, til områder der
de kunne satse på nytt med ei ukjent fortid, både i Sør-Norge og
utlandet. Andre valgte å forbli i lokalsamfunnet etter å ha gjort opp
for seg, og har her ytt en samfunnsgavnlig tjeneste som vel ikke står
tilbake for de meir patriotiske borgere.

De som valgte feil

Likevel er 40 år ikke lenger tid enn at det fortsatt kan være vanskelig
å skrive om denne tida. Det var sterke følelser som rådde på begge
sider, og en del henger nok igjen, selv om mye av holdningene fra den
gang har endra seg med tida. I dag kan vi se meir nøkternt på den
delen av folket som samarbeidde med tyskerne på ulik vis, samtidig som
de superpatriotiske holdninger fra krigstida og frigjøringa har
avtatt. I ettertid må det vel også medgis at det med freden spratt
fram enkelte frihetskjempere som tidligere ikke hadde gjort så mye av
seg. Vurderinga av okkupasjonstida vil nok endre seg videre, når en ny
generasjon -- som ikke selv opplevde tida -- skal skrive historia.

Framstillinga av okkupasjonshistoria vil likevel stadig bære preg av at
det alltid er seierherren som skriver historia, og bestemmer hvordan
den riktige versjon av krigen skal se ut. Det gjelder selvsagt også
denne bygdeboka. Hvordan historia ville ha sett ut, om tyskerne hadde
vunnet krigen, kan vi knapt nok gjette oss til.

I det etterfølgende skal vi nærme oss dette problemet, ved å se
hvordan okkupasjonstida og rettsoppgjøret blei følt av folk som stod
på det som i ettertid blei definert som den gale side. Dette
kapitel er da skrevet i nært samarbeid med en av de familier som gikk
tapende ut av krigen.

Vi drar da ut til Torsvåg, for å besøke det som i mellomkrigstida var
væreierfamilien på Kåja. Her etablerte handelsmann Christian
Figenschou en filial i 1892, som seinere blei overtatt av hans sønn
Dmitri. Da han døde i 1943, blei stedet overtatt av tredje generasjon.

Familien hadde fra gammelt av ei velvillig holdning til Tyskland.
Christian Figenschou tok i mot selveste keiseren som sin gjest på
Helgøy, og foretok fleire reiser til Tyskland, der hans svoger var
bosatt. Han var også kjent for sin sympati med Tyskland under 1.
verdenskrig.

Dmitri Figenschow hadde som ferskfiskeksportør viktige forretninger
både med England og Tyskland i mellomkrigstida, og besøkte begge land
fleire ganger. Det blei imidlertid de nasjonalsosialistiske ideer fra
Det tredje riket som skulle fenge i familien, og begge ektefeller var
medlemmer av Nasjonal Samling allerede fra 1933.

Ei forklaring på dette politiske engasjement var trulig at familien var
sterkt politisk konservativ, og oppfatta kommunismen som en spesielt
farlig bevegelse. De var også varme venner av forsvarstanken, og meget
i mot Arbeiderpartiets svekkelse av forsvaret i 30-åra.

Tyskereisende blei fleire ganger tatt i mot i Torsvåg i forskjellige
ærend, uten at det kan legges noe i dette. Noen særlig politisk
markering blei ellers ikke vist før krigen. Familiens tyske sympatier
var tydeligvis kjent i 1940. Da en tysk fiskeriattache , som ved
krigsutbruddet blei arrestert i Tromsø, oppgav Dmitri Figenschow som en
av sine kontakter, blei begge ektefellene kalt til Tromsø og internert
der noen dager, til saka var avklart.

Torsvåg var ett av stedene tyskerne inntok straks etter okkupasjonen,
og det blei oppretta en fast vaktstasjon her med 7-8 mann. Det falt
da naturlig for familien å omgås de tyske soldater på samme måte som
det ellers var vanlig i bygdemiljøet. I forbindelse med sine store
forretninger hadde Dmitri Figenschow utstrakt forretningsforbindelse
med den tyske innkjøpsorganisasjon av ferskfisk, og han hadde også i
ett eller to år et fartøy i fraktfart for tyskerne. Han blei og
utnemnt til ordfører under okkupasjonen, men døde like etter
tiltredelsen.

Også barna gikk inn i NS-organisasjonen fra 1941, men uten å ta særlig
aktivt del i arbeidet. Ei av døtrene gifta seg med en tysker, og
flytta under krigen til Tyskland. Også Dmitri Figenschows bror var
medlem i Nasjonal Samling, mens søstra var sterkt i mot, tross
langvarige opphold i Tyskland.

Med den svake markering av motstanden mot okkupasjonsstyrkene som
ellers fantes i Helgøy, oppfatta familien ikke sitt medlemskap i NS og
omgang med tyskerne, som særlig problematisk. De oppfatta heller ikke
signaler fra bygdefolket om at det herska noen uvilje mot dem på grunn
av dette. På dette tidspunkt var da også lite kjent om de overgrep som
tyske soldater og Gestapo mange steder hadde gjort seg skyldig i.

Høsten 1944 begynte så tyskerne å trekke seg tilbake fra Finnmark for
russerne, samtidig som de utvikla planer om å brenne all bebyggelse
nord for Tromsø. Familien blei da anbefalt av folk som kjente disse
planer om å evakuere sørover. I desember 1944 reiste derfor alle i
familien til Sør-Norge. Først da gikk det opp for dem at det fantes en
virkelig organisert motstandskamp mot okkupantene. Da den forventede
brenning ikke fant sted, vendte imidlertid disponenten tilbake fra
Sør-Norge allerede før krigen var slutt.

Familien venta heller ingen represalier fra norsk side etter krigen, og
blei overraska både over det rettsoppgjøret som nå fant sted, og over
alle dem som nå benytta anledninga til å stå fram som motstandsfolk.

En av familiemedlemmene satt arrestert ei uke i mai 1945, og familiens
eiendommer blei satt under offentlig forvaltning. Siktelsen om
landssvik kom imidlertid ikke opp for retten, men blei avgjort ved
bøter og tap av statsborgerlige rettigheter for ei tid.

Dette blei akseptert, ut fra de forhold som herska etter frigjøringa,
og kanskje ikke minst ut fra de kjensgjerninger som nå etterhvert kom
fram om ugjerninger fra tysk og nazistisk side både i Norge og andre
land. Den personlige sjikane og ærestap var imidlertid det som blei
følt som mest krenkende. Dette skjedde ikke minst på bakgrunn av at så
mange av dem som nå var blitt nasjonale , selv hadde sett fordel både i
tyskarbeid, tyskføring, byttehandel og svartebørs under krigen.

Krigs-og okkupasjonstida, sett i ettertid

Dette var den første krigstilstand hos oss på 126 år. Mange opplevde
personlige tragedier, der var tap av menneskeliv og materielle goder.
Og alle merka tida, på ondt og godt, også de som blei på den gale
sida.

Likevel blei ikke tida hos oss, som i Finnmark og Nord-Troms forøvrig,
en slik gjennomgripende opplevelse, at det på en måte blei et
tidsskille. Den viktigste årsaka er naturligvis at vi slapp større
evakuering og full rasering. Og tross tap av menneskeliv, må det sies
at i forhold til det som skjedde i mange andre land, blei krigstida en
skånsom periode hos oss.

Vi kom ut av krigen mentalt og materielt nedslitt. Der var i fem lange
år dårlig vedlikehold på hus og produksjonsutstyr, som dessuten var
umoderne og lite produktiv etter 30-åras depresjon.

Langvarig mangel og rasjonering etter krigen, førte og til at det tok
tid før det blei noen fornyelse av hus, båter, redskap etc.

Men krigen førte heller ikke med seg noen endring i bosetning, i
næringsutøvelse eller i den sosiale struktur. De mange lokale
bygdesamfunn var intakt, med sin infrastruktur , eller
samfunnsmaskineri, d.v.s. skole, bygdevei, butikk, post,
dampskipsekspedisjon, telefon etc, og foreningsliv og anna sosialt liv
blomstra under krigen.

Der skjedde og ei mobilisering av gamle ferdigheter, noe som hurtig
kunne skje, p.g.a. et lite teknifisert nivå. På den positive side
fikk vi og større pengerikdom og forbedra økonomi, med mindre
gjeldsbyrde.

Krigen blei derfor mest en episode, som ikke fikk varige følger. I
1945 fortsatte vi der vi slapp i 1940.
 

3. Den første etterkrigstid

Fullbyrdelse av gamle drømmer

Med dårlige tider i 30-åra, og lite eller ingen nybygging og
vedlikehold under krigen, var boligstandarden mindre bra. Nyetablerte
familier hadde under krigen helst måttet ta til takke med en
tilværelse som inderster hos foreldre og svigerforeldre. Det var
derfor demma opp for et svært boligbehov etter krigen. Like etter
frigjøringa blei det anslått at det bare i Karlsøy herred var 200
familier uten egen heim.

Det var ei katastrofal bolignød , som det blei sagt, og som også
omfatta fjøs til husdyra. Kommunen søkte stadig om tildeling av
byggematerialer, men alle ressurser måtte i første omgang settes inn i
de krigsherja områder. Det tok derfor lang tid før forholda blei
vesentlig forbedra hos oss.

Likevel rådde en beherska optimisme. Det var godt betalt arbeid å få,
og det var rimelig bra avsetningsmuligheter for fisken, tildels og for
overskuddet av februksprodukt. Og etter meir enn 15 års stillstand og
motgang øyna man nå muligheter for å realisere fleire av de gamle mål
som var satt opp når det gjaldt samfunnstiltak som skoleutbygging,
bygdeveier, telefonstasjoner, dampskipsanløp, gamleheim, ungdomshus,
bedehus, fiskersamvirke, kaier.

Men denne utbygginga var forutsett å skulle skje innafor ramma av det
lokalsamfunn og den tekniske og sosiale struktur som da var utvikla.
Det var altså bygda som samfunnsinstitusjon man ønska å basere seg
på, og å utbygge videre. Langt på vei lyktes det vel også.

Fiskersamvirke

I Torsvåg kom produksjonslaget i drift i 1945, ved at Figenschows bruk
var ute av drift, og kunne leies ut. Det blei drevet etpar år, til
eieren selv overtok. Seinere forsøkte kommunen ved ekspropriering å
hjelpe laget med tomt, men laget kom ikke i drift igjen.

I 1945 overtok Skorøy Produksjonslag fiskebruket på stedet etter Georg
Hansen, og bygde det ut med produksjonshall, og dreiv her til ca 1964,
da bruket blei solgt til Hermann Pettersen.

I Langsund kom et produksjonslag i gang i Stakkvik i 1946, og var i
drift til 1970. Butikkhandelen var her i privat eie, mens der blei
drevet egne samvirkelag både i Torsvåg og Skorøy samtidig med
fiskersamvirket.

Mange årsaker har vært nemnt som grunn til at samvirketanken blant
fiskerne var vanskelig å praktisere, som fiskernes
konkurransementalitet seg i mellom og manglende evne til samarbeid,
interessemotsetninger blant fiskerne, problem med å få tak i dugelige
bestyrere, og manglende innsikt i forretningsdrift. Viktigst var
kanskje at Råfiskloven allerede hadde forrykka det gamle
avhengighetsforholdet mellom fisker og fiskekjøper -- at der med andre
ord ikke lenger var noe behov for slike mottiltak mot kjøpermonopolet.

Postbåten og kaia

Heller ikke var det så enkelt å ro ut med ekspedisjonsbåten i all slags
vær og mørke, ligge utpå og signalisere med lommelykt i håp om å bli
fanga inn av strålen fra lyskasteren. Var det mye sjø, var det heller
ikke så greitt for passasjerene å treffe lemmen -- åpninga -- i
skutesida, når dampen og postbåten heiv seg opp og ned i ulik rytme.

Til ekspedisjonsbåt eller postbåt som det gjerne kaltes, trengtes
ekstra store og dryge båter som kunne ta ei ladning gods og folk, og
dessuten by sikkerhet i et knipetak. I eldre tid var dette ofte
større Nordlandsbåter, seinere spesialbygde tungrodde prammer. Alle
var forsterka i midtrommet for å kunne ta i mot hiva med last. De
krevde og stort mannskap til roinga, særlig i uvær.

Det var fiskeværa som hadde størst behov for kai. Her var gjerne ei
kaistubb fra før, til lossing av fisk fra skøytene, og denne kunne
stundom utvides. Først ute med kai var Torsvåg, Skorøy og Burøysund
visstnok også Nordlenangen, som alle hadde kai i slutten av 30-åra
eller tidlig i 40-åra. I slutten av 40-åra kom fleire steder inne i
sunda, som Stakkvik (1944), Gamnes (1947) og Hansnes (1948). I løpet
av 1950-åra kom så en rekke nye steder med kai: Laukvikvær,
Nord-Grunnfjord, Dåfjord, Skogsfjord, Bromnes, Valen, Futjord. De
siste kaier kom i 1960-åra -- Nordeidet i 1963 i forbindelse med hamna,
og Karsløy i 1960, etter at det lokale husmorlag hadde mobilisert alle
krefter.

Men noen steder fikk aldri kai. Steder som Vannereid, Hamre, Kammen,
Lanesøra, Skipsfjord, Nordskar og Holmesletta fikk inndratt sine
dampskipsanløp før det kom kai, enten fordi veien kom, eller p.g.a.
fraflytting.

Og den som vil oppleve den gamle ekspedisjonsmåten har fortsatt en
sjanse på Helgøy. Men her er det ferja som anløpes ute på reden, og
Harald Figenschous postbåt er en plastbåt med påhenger. Lasta, som
fortsatt bæres opp av fjæra, er nå reisegods fra sommergjestene.

Bedehus og ungdomshus

I bygder der kristenlivet stod sterkt, var det ønske om egne
menighetshus eller bedehus . Et slikt hus fantes fra tidligere i
Vannvåg. I fortsettelsen av den vekkelse som skjedde under krigen,
blei det nå arbeidd med å skaffe midler til egne bedehus på Nordeidet
og Selnes. Men det tok tid å få dette til. Først i 1957 var bedehuset
på Nordeidet ferdig, etter mye doning. På Selnes var huset ferdig i
1952. I Sørlenangen kom bedehus i 1951.

På Vanna blei det også arbeidd med å bygge bedehus. I Sengskroken stod
huset ferdig i 1962 og blei da innvidd til kapell. I Burøysund kom
bedehus ca 1954, og seinere kom bedehus på Vannareid og Lanesøra.

Krigstida var og ei aktiv tid for utvikling av ungdomslaga i mange
bygder. I 1948 var det fra våre bygder tilmeldt Troms ungdomsfylking 8
lag, med ialt 347 medlemmer. Det største laget var Ulabrand på
Lanes med 69 medlemmer, og Terje Lockertsen som formann. Denne
foreninga var stifta i 1938, og er fortsatt ei aktiv forening. Det
minste laget var Nordishavet på Kvitnes, med 35 medlemmer. og Otto
Gjøvik som formann. Ellers fantes ungdomslag på Skorøy ( Skorøy ),
Slettnes ( Venus ), Hamre ( Hamre ), Helgøy ( Fremad ), Hansnes (
Blåfjell ) og Rakkenes- Bratrein ( Freidig ). Blåfjell var fra 1923,
og trulig det eldste laget, men hadde et avbrudd i virksomheta 1928-44.

Trulig fantes det også ungdomslag som ikke var tilslutta
ungdomsfylkinga. I Reinskar nemnes Solborg i 1939, og vi kjenner
og til lag i Nordlenangen visstnok starta i 1928. I 1933 eksisterte
Forsøk i Grunnfjord og Viljen i Skogsfjord.

I mange bygder arbeidde laga aktivt for å få bygd egne ungdomshus, som
en form for samfunnshus. Og etterhvert kom det nå ungdomshus i de
fleste bygder, for en stor del bygd opp ved egen innsats og doning.
Noen av de første var tyskbrakker, som blei revet i
gjenreisningsbygdene. Til ungdomshuset på Gamnes blei det organisert en
tur til yttersida av Sørøy for å samle drivtømmer, som blei saga i
Skibotn. På Lenangsøyra kom hus i 1947, på Bergan i 1949, på
Jegervatn fra ca 1950. Mange av husa var enkle og primitive, men de
dekte et viktig sosialt behov i bygdene. Med bedre økonomi er mange av
husa etterhvert utvida og forbedra, tildels med offentlig støtte, og
spiller i dag en stor rolle i bygdenes samfunnsliv.

Samferdsel, skole og aldersheim

Først nå blei de siste telefonlinjer fullført, etter 40 års utbygging.
I 1946-47 blei det således arbeidd med linjer til Nord- Kvaløy, Futjord
og Skogsfjordvatn, mens Grøttøy aldri fikk noen linje. I Karlsøy kom
noen av de siste linjene under krigen. Det var Rakkenes-Bratrein, og
Slettnes-Skipsfjord. Men først i 1959 kom linja fra Jegervatn utover
til Selnes-Lattervik, og da som privat linje.

Med dette var der nå i allefall telefon tilgjengelig i alle bygder. Men
bortsett fra handelsfolk og øvrighetspersoner, var det få privatfolk
som hadde egen telefon. Man var avhengig av bygdesentralen.

Den endelig utbygging av kretssystemet i skolen fant nå sted, slik at
vi tilslutt finner 9 kretser i Helgøy og 15 i Karlsøy. Dermed hadde
de aller fleste bygder fått sin skole. Likevel måtte mange elever
fortsatt interneres, hovedsakelig privat i nærheten av skolen.

Heller ikke alle kretser hadde egne skolehus. I Vannvåg blei skolt i
bedehuset, på Bergan, Hamre og Bårset (som overtok etter Nordskar) i
ungdomshus, og på Slettnes fortsatt privat.

Kretssystemet var altså uttrykk for en svært desentralisert skoleide .
Det eineste som braut med dette, var planen eller drømmen om et
internat på Ytre Vanna. Den bygde imidlertid på ide er fra tidlig på
1900-tallet. Først i 1949 var Storelv internat under bygging, og da
huset blei tatt i bruk i 1952, var planen meir enn 30 år gammel.
Dermed blei kretsene Burøy, Slettnes og Vikan slått sammen, noe som
medførte store problem med skolebarnføring her ute ved havet.

Også drømmen om en aldersheim begynte å nærme seg realisering. Alt
under krigen hadde Karlsøy Røde Kors samla adskillig med midler, og
foreninger utenfor øya gav også støtte. Det blei da forhandla om kjøp
av et hus på Karlsøy til sykestue, men forsøket måtte foreløpig
oppgis. Etterhvert blei også tanken om sykestue oppgitt, og det var
enighet om å satse på en eldreheim. For enda i 1940-åra fantes gamle
og uføre som var bortsatt av kommunen for betaling, og noen
pleiepasienter måtte sendes ut av kommunen til sykestuer i andre
kommuner. I 1952 blei endelig et eldre privathus på Karlsøy kjøpt inn,
med plass for 12 personer. Dermed hadde Karlsøy gjort et stort
framsteg i eldreomsorga. Huset var kjøpt inn av private foreninger,
men drifta blei overtatt av kommunen.

Alderstrygden var nå også så utbygd at det betydde levelige kår for
dem som kunne klare seg selv i heimen. I 1949-50 var det i Karlsøy
174 personer som fikk trygd, med maksimumsbeløp per år på 720 for
enslige og 1080 for ektepar, gradert etter inntekt ellers. I 1946-47
blei det utbetalt 63.187 kr. i alderstrygd.

Barnas kår

Likevel var barnetrygden i 1947 ei kjærkommen reform for mange. De
som trengte den mest var familier der en av forsørgerne var død, eller
led av langvarig sjukdom. Fortsatt var det ikke så få som var ufør av
tuberkulose. Det forekom eksempler på nødstedte familier enda ca 1950,
som mangla mat og klær. Ikke så få barn blei fostra av besteforeldre,
især uekte barn og foreldrelause barn. I alt var det i 1947 688 barn
i Karlsøy kommune som fikk trygd. Første barn i familien fikk ikke
trygd, og det var da et problem at fosterforeldre ikke kunne få trygd
når de bare hadde ett barn å forsørge.

Nye drømmer -- nye tider?

Og egentlig var vel folk flest fornøyd med de goder som var oppnådd
eller var tilgjengelig. Livet var blitt rikere. Radioen var etter
krigen hurtig blitt allemannseie. Der var kommet nye, større
bankbåter. Kulepenna og DDT, sveivegrammofonen og bibliotekskasser var
tilgjengelig. Tuberkulosen var på full tilbakegang, og husmangel,
sult og klesmangel var et tilbakelagt stadium, trulig for første gang
i Karlsøys historie.

Likevel var der tegn i tida på at samfunnet var i endring, selvom
tendensene i samtida ikke var entydige.

I Helgøy var folketallet begynt å gå ned etter 1946. Der var og
begynt ei forsiktig fraflytting fra enkelte utsatte havgårder. I 1945
flytta folket fra Flatvær, og i løpet av de neste fem åra fulgte
Sørskar, Ryten, Nord-Grøttøy og Nord-Fugløy. Folket orka ikke lenger
det slitet som lå i å bo såfjernt fra sentrale samfunnsgoder.

Det kom og ei markert ungdomsutflytting i åra etter krigen, selvom en
del av dette bare var en forsinka utflytting som skyldtes krigen.

Det blei og meir vanlig at ungdommen søkte utdannelse. Mange hadde nok
også før drømt om en utdannelse, men kapitalmangel og
forsørgelsesbyrde stod i veien for de fleste. I høgda var det tale om
en folkehøgskolevinter. Nå var plutselig landbruksskole, lærerskole,
styrmannsskole, handelsskole og realskole innen rekkevidde. Noen få
våga seg også på gymnas -- det som tidligere var forbeholdt
overklassens barn.

Dette gav heilt andre muligheter for yrkesvalg og bostedvalg, enn det
ungdommen før hadde hatt. Båten og fjøsen var ikke lenger de eineste
muligheter for levebrød. Hvilke følger alt dette skulle få i de neste
to-tre 10-år, var det ingen som ante.