KARLSØYA.
Øya skreiv sin plass inn i arbeiderbevegelsens historie da fiskarbøndene i Troms mobiliserte rundt århundreskiftet og valgte Arbeiderpartiets første representant inn på Stortinget - sogneprest Alfred Eriksen, som noen år tidligere hadde starta avisa "Nordlys" på Karlsøya.
Dengang trafikken gikk på sjøen, lå øya høvelig til i leia, den var sentrum i kommunen og et av de viktigste tettstedene i Nord-Troms. Da havet var den letteste veien å ta seg fram langs kysten på, lå Karlsøya like sentralt som Tromsø gjør idag. Men etter hvert som veinettet ble utbygd og nesten all transport ble flyttet over til bilen, ble Karlsøya mer og mer en utkant. Som så mange andre små plasser langs kysten, sto også Karlsøya i fare for å bli avfolka på 60-tallet. Kommuneadministrasjonen ble flytta og ved inngangen av syttiåra var fraflyttinga blitt så stor at kommunestyret vedtok å erklære øya som fraflyttingssted, eller "utvær". Folketallet var på et tidspunkt nede i litt over 60 mennesker. Folk fikk statsstøtte for å flytte - nok til å betale innskuddet i de nye boligområdene som reiste seg i Tromsø. Betingelsene var at husene på øya for framtida ikke skulle beboes mer enn maksimalt tre uker i året, og at ingen offentlige investeringer skulle foretas på øya i framtida.
I 1970 var Karlsøya et samfunn uten framtid. Men så skjedde det noe. Historia endte ikke slik myndighetene hadde tenkt seg. Slutten av 60- tallet og begynnelsen av 70-tallet var ei oppvåkingstid for så mange tanker og ideer. Impulser fra studentopprørene i Europa og USA og fra Maos Kina blandet seg med den bevisstgjøringa om utkantenes og primærnæringenes verdi som kom i fokus i kampen mot norsk medlemsskap i EEC. Ei "grønn bølge" slo over landet. Ungdom flytta ut fra byene, kjøpte gamle nedlagte småbruk og begynte å drive jorda, gjerne i kollektiv. I 72/73 slo bølgen inn over Karlsøya. Via mange veier kom ungdommer flyttende fra Tromsø, Oslo, Trondheim osv. Tre kollektiv og flere gårder ellers kom igang. Etter mye eksperimentering med forskjellige driftsformer ble det i løpet av noen år etablert et aktivt og stabilt jordbruksmiljø på øya. Hoveddrifta ble etterhvert geithold. Det hadde sine naturlige årsaker: ingen hadde penger å starte opp med og geitkji fikk man gratis fra gårder på naboøyene. Dessuten var det billig å innrede gamle forfalne fjøs til noen geiter, og det krevde ikke så store dyrka arealer som f.eks. sau eller kyr.
Men motivene for å flytte til Karlsøya var for flere enn bare det å grave i jorda og melke geiter. Sangen "Karlsøy i Troms" hadde allerede gitt øya en symbolstatus i kampen mot EEC, sentralisering, kapitalisme og det moderne forbrukssamfunnet. Det ble viktig å stå imot og bekjempe storsamfunnets verdier og skape alternativer. Man hadde fått nok av å gå i demonstrasjonstog og sitte på kafe og teoretisere om den kommende revolusjonen. Folk fra Hjelmsgate i Oslo, med Jan Bojer Vindheim i spissen, flytta i kollektiv på Karlsøya med sauer, kyr, katt og hund. Men først og fremst, et offsettrykkeri, forlaget "Regnbuetrykk", og Jans hjertebarn, tidsskriftet "Vannbæreren", i ettertid ei imponerende satsing som mange bidro til. Vannbæreren økte øyas kontaktflate til folk i hele Norden som var interessert i alternativkulturen, og det var en stadig tilstrømming av ungdom som bosatte seg på øya for kortere eller lengre tid.
De som var igjen av øyas opprinnelige befolkning, tok imot tilflytterne med åpne armer. Verre var det med befolkninga på øyene omkring, og kanskje spesielt kommuneadministrasjonen og politikerne. Til denne dag, over 20 år etter at de første innflytterne kom, har Karlsøyværingene blitt oppfatta og behandla som paria, utstøtte og uønska mennesker, av store deler av resten av kommunens befolkning. Kanskje ikke så rart - Karlsøyværingene både ser ut og oppfører seg anderledes enn Norsk Standard!
Utover i siste halvdel av 70-åra hardnet miljøene i byene til, med mere og hardere dop, mer aggresivitet - mer fortvilelse og mindre håp. Også Karlsøya fikk sin dose av "sex and dope and rock'n'roll" - nye ungdommer strømmet til øya, eller kanskje heller rømte hit ut, fra byene. Opprøret mot det etablerte var enda sterkere markert enn det hadde vært hos de som kom først, men alternativene var også mer uklare.
Og konfliktene med myndighetene og samfunnet begynte å bli mere synlige. Det som verre var - det oppsto enkelte konflikter med de "opprinnelige" Karlsøyværingene på øya. Spesielt den eldre delen av befolkninga følte seg litt usikre på disse nye ungdommene som tok seg så til rette i mange sammenhenger. Opp gjennom årene har konfliktnivået til tider vært svært høyt, noe som ikke er så rart når så mange mennesker med vidt forskjellig bakgrunn skal leve sammen i et lite samfunn. De fleste politiske, religiøse og psykiske ismer, retninger og lidelser har vært representert i befolkninga. Samtidig har toleranseterskelen også vært svært høy - det er vel grunnen til at så mange forskjellige mennesker har funnet "paradiset" sitt på Karlsøya. Utseende, påkledning, meninger, tro, livssyn, rusmiddel, "anderledes" oppførsel, særheter av alle slag - har aldri ført til sosial utestegning eller sanksjoner.
Mennesker med svært forskjellig bakgrunn, ideer og normer har altså blitt rista sammen på ei lita øy i Nord-Troms. De delene av befolkninga som overlevde 60-tallets fraflytting, har båret med seg sine gamle normer og tradisjoner, mens tilflytterne har kommet med svært forskjellige ideer. Felles for dem har kun vært at de ikke har funnet seg til rette i bykulturen.
De første tilflytterne var mer eller mindre reine idealister med bevisste ideer om å skape et alternativ til bykulturen. Felles stikkord for denne gruppa var: kollektiv livsførsel, tilbake til naturen, anti-teknologi, anti-kapitalisme etc. Disse folkene hadde mer eller mindre klare analyser og mål, selv om det var indre motsetninger, kanskje spesielt mellom de politisk og de religiøst orienterte.
Seinere kom det altså ei ny tilflyttingsbølge på siste halvdel av 70- tallet. Dette var ungdom med en litt annen bakgrunn. Stikkordet kan muligens være "punk". Det sosiale opprøret var markert, men alternativene var stort sett svært uklare eller helt fraværende. På begynnelsen av 80-tallet kom det så ei gruppe muslimer med sine strenge regler og livsførsel, som sto i skarp motsetning til de frihetlige ideene som til da hadde dominert.
Dette er de store linjene i tilflyttingsprosessen. Dessuten har det hele tida kommet enkeltpersoner med forskjellig bakgrunn. Og folk har reist igjen - folketallet har holdt seg noenlunde stabilt på omtrent hundre mennesker nå i mange år. Det betyr at det har vært relativt stor sirkulasjon i befolkninga. Og det betyr som nevnt, at det ikke alltid har vært like enkelt å etablere felles normer og måter å leve sammen på. Men det har hele tid vært forskjellige fora der folk har samarbeidet. Det har vært Bygdelag, Småbrukarlag, Ungdomslag, politiske lag, diverse foreldrelag, og de siste årene Utviklingslaget.
Drivkrafta bak denne organiseringa har i stor grad vært det ytre presset øya har vært utsatt for - følelsen av å hele tida være under angrep fra storsamfunnet, som helst hadde sett at det ikke hadde bodd folk her i det hele tatt. Øya lever på sett og vis i en konstant mobiliseringssituasjon. Mobilisering for sak etter sak - mot nedbygging av forskjellige velferdstilbud, eks.lokalbåt, og for utbygging av andre, eks. skoleskyss - er en normal tilstand. Den ene saken har avløst den andre, og som regel er nesten hele befolkninga engasjert.
Det har opp gjennom årene vært uhyre vanskelig å få kommunen til å bruke penger på øya. Mange år uten at det ble investert ett øre fra det offentlige har ført til at oppgavene egentlig står i kø - vannforsyninga på øya er dårlig og ustabil, veiene ser stort sett ut som elveleier - noen hundre meter blei rusta opp i fjor, men mye står igjen, kommunikasjonene er dårlige, selv om de er blitt bedre etter hvert, skolen er for liten og uten muligheter for kroppsøving osv. På begynnelsen av åttitallet, før tilflytternes barn var nådd skolealder, var elevtallet ved skolen nede på 2 elever. De siste årene har elevtallet ligget på 12-15 og opp i 20 elever. En tredel av øyas befolkning er barn og ungdom. I en utredning gjort for Troms fylkeskommune ble det slått fast at i "siste halvdel av 70-tallet og i 1980-årene, har Karlsøya hatt den høyeste fødselshyppigheten uansett hvilke områder vi skulle sammenligne med i Troms". For politikerne i Karlsøy kommune har dette vært et pinlig faktum, som de overhode ikke har vært villig til å følge opp.
Karakteristisk for kommunens holdning til bosetninga på øya, er historia om det kommunale boligfeltet: På begynnelsen av 80-tallet var det umulig å få kjøpt eller leid flere hus på øya, de fraflytta husene som da ikke var solgt til tilflyttere, ble brukt som sommerhus og folk var ikke interessert i å selge. De som ville bosette seg på øya måtte altså bygge nytt og folk begynte å søke om å få kjøpe eller leie tomt forskjellige steder omkring på øya, gjerne litt avsides og usjenert. En eller annen glup byråkrat fant ut at dette ble for uoversiktlig, folk kunne jo ikke sette opp hus hvor som helst - dette måtte man ha litt kontroll over. Så kommunen oppretta et byggefelt dit alle nye tomtesøkere ble henvist, det skulle ikke være anledning til å bygge utenfor dette feltet. Dette høres kanskje vel og bra ut - et kommunalt boligfelt skulle vel være til hjelp og legge forholdene til rette for bygging, skulle man tro. Men, det var noen haker med dette "tilbudet": Det er ingen vei til feltet, bare en sundkjørt traktorvei som passerer et stykke unna, med stor stein og gjørme i sommerhalvåret og umulig å brøyte om vinteren. Det er ingen mulighet for å koble seg til avløp og området ligger i samme høyde som det kommunale vannanlegget, altså uten trykk på vannet og uten annen vannkilde. Vannanlegget går dessuten tomt nesten hver sommer i minst en måned. Men her skulle man bygge - alle tomtesøknader ble henvist til dette området. Problemet var imidlertid at når søknadene kom til bygningsrådet, ble de avslått fordi vannforsyninga ikke var god nok! Så først ble alle søknader utenfor boligfeltet avslått fordi kommunen ville samle tomtene på et sted, og så ble alle søknader i boligfeltet avslått fordi vannforsyninga der var for dårlig. I praksis altså en total byggestopp som varte i mange år og som forsåvidt fremdeles står ved lag, uten at kommunen noen gang har erkjent at det er slik. Kommunen har lagt alle hindringer den kunne i veien for boligbygging på øya. Så folk måtte ganske enkelt ta seg sjøl til rette for å få bosette seg på Karlsøya.
Og det gjorde de da også - de satte opp brakker og skur og innreda rom i forfalne og oppgitte hus - hva som helst for å få seg et krypinn på øya. Hvorfor? Det er vanskelig å si, men kanskje noe av svaret kan finnes i at mange har opplevd det som befriende og trygt å komme til øya på grunn av at mangfoldet og de vide toleransegrensene er kombinert med nærhet og oversiktlighet. Som i andre små bygdesamfunn kan svært lite holdes skjult for naboene og sambygdingene - folk bryr seg om hverandre, på godt og ondt. Overfor bygda står man ganske naken, med sine gode og dårlige sider, sine seire og nederlag. Og alt blir snakka om, her er det lite av uforpliktende smil og intetsigende høfligheter. Det meste blir vurdert - og det meste blir akseptert, eller i det minste tilgitt. Ingen idyll for den som vil leve sitt liv i anonymitetens mørklagte frihet.
Ingen idyll i det hele tatt, men likevel har folk kava og sloss for å få bo på Karlsøya, finne et hus å bo i, et utkomme, ei nisje å klamre seg fast i.
Veien videre? Overlever Karlsøya inn i det neste årtusenet? Er det plass til oss i et EU-tilnærmet Norge med arbeidsledighet og stadig dårligere velferdstilbud, med kommunal motvilje og motarbeiding, med krav om effektivitet og produktivitet og tilpassing?
Samfunnet, representert først og fremst ved Karlsøy kommune, har ikke vært interessert i å gjøre noe forsøk på å integrere Karlsøya i "normaliteten", i storsamfunnet - det har oppfatta befolkninga (til og med ungene) som outsidere og behandla den som outsidere. Kanskje er det egentlig dette som har redda øya og som representerer håpet også for framtida.
Det må alltid være plass til ei lita øy som ikke er helt "Norsk Standard"!
Tilbake til Karlsøyas
heimeside.