Et samfunn i oppbrudd.

1. Et samfunn i oppbrudd

Innledning

Perioden omfatter bare en generasjon, d.v.s. 35 år. På disse 35 år
har det likevel skjedd så dyptgående endringer i bosetning,
samfunnsliv, næringsliv, samferdsel, folkeliv og økonomi, at det
nærmest har fått form av et oppbrudd .

På mange måter ser vi klart at vi er i ei overgangstid, men det er
ei overgangstid som vi enda langtfra aner utgangen av. Vi må derfor
nøye oss med å beskrive det som har skjedd, uten å trekke de endelige
konklusjoner. Det får vi overlate til våre etterkommere.

Utgangspunktet i 1950 var et desentralisert, forholdsvis vel
tilpassa og enkelt utbygd samfunnssystem, bygd opp omkring en rekke
lokalbygder. Det var basert på sjøforbindelse, og en fiske-
februkskombinasjon, med en låg grad av teknologi og kapital.

35 år seinere finner vi et sentralisert, og meget modernisert
samfunn, bygd opp omkring et par-tre større sosiale enheter, øyene, og
basert på landtransport. Vi finner et spesialisert næringsliv, med en
høg grad av teknologi og langt større kapitaltilgang. Vi finner og en
oppsplitta lokalstruktur, der avhengigheta av et større sentrum utenfor
vårt område er iøynefallende.
 
 

Hva har skjedd ute i verden?

De store militære blokkdannelser, den kalde krigen, og en
heil rekke mindre, varme kriger: Korea, Vietnam, Israel, Libanon
osv. viser at verden ikke er blitt mye fredeligere, og heller ikke
mindre farlig. Blant de gledelige ting er den nesten totale avvikling
av kolonisystemet som har skjedd, selv om dette ikke alltid har gått så
vennlig for seg.

Så har vi fått ei enorm teknologisk utvikling som og merkes hos
oss, især innen samferdsel, fiske, jordbruk og husholdet. Vi kan her
nøye oss med å nemne westamaran, påhengsmotor, ekkolodd, autojuksa,
melkemaskin, fryseboks og vaskemaskin.

Med fjernsynet har vi fått heile verden inn i stua. Og
Karlsøyværingen har selv gått ut i verden. Det er ikke lenger
oppsiktsvekkende når noen tar seg en ferietur til Kanariøyene og
Thailand, eller en besøkstur til Minnesota.

Men teknologien har og gjort verden farligere, med de mange nye
våpentyper, som lettvint også rekker fram til oss, og forurensningene
har også nådd våre fjærer. På godt og ondt er nå Karlsøy blitt så
innlemma i omverden, at spørsmålet i overskrifta, ikke lenger har noen
meining.
 

Kildesituasjonen

Bare en liten del av alt dette stoffet har jeg kunnet utnytte. Det
viktigste -- foruten intervju og egne iakttakelser -- er avisutklipp,
generalplanen og kommunale årsberetninger. I tillegg har jeg hatt nytte
av noen samfunnsanalyser som har tatt opp til behandling lokale problem
fra Karlsøy. Det er bare en liten del av den mangslungne utviklinga vi
har gjennomgått, som jeg av plasshensyn har kunnet komme inn på.

I forbindelse med at fastlandet i 1964 gikk ut av fellesskapet, er
det øyområdet, nykommunen Karlsøy, som i dette hovedavsnitt står i
sentrum for beskrivelsen.
 
 

1950 -- et tidsskille

Tida rundt 1950 er i ettertid blitt stående for mange som et
tidsskille i nyere nordnorsk historie. Det var da det virkelig store
hamskiftet satte inn.

Landsdelen har nok skifta utseende mange ganger før også, som
i forbindelse med avvikling av jektefart, handelsmonopol og
nessekongesystem, og med omlegging i fiskeflåten i det første 10- året
etter 1900. Likevel var ingen av disse endringer så hurtige eller så
inngripende, at det totalt endra karakteren i den økonomiske og sosiale
struktur. Det gjorde hamskiftet etter 1950, også i Karlsøy.

Dette har ihvertfall delvis sammenheng med at det offentlige --
staten -- bevisst ønska å bryte ned det gamle nordnorske samfunn og
erstatte det med noe nytt. Når dette skjedde, er vel noe av forklaringa
at myndighetene ikke riktig forstod det særegne ved det nordnorske
samfunn, som den eldgamle fiskerbondeøkonomien. Ei livsform med en del
salgsøkonomi og en del selvforsyningsøkonomi lot seg ikke så lett
analysere sektorvis av økonomene, og bare endel lot seg beregne i tall.

Politikerne meinte for det første at vi var for fattige. I dette lå
det at vi bidro for lite til det felles norske produksjonsresultat.
Nord-Norge hadde 12 % av folketallet, men stod for bare 6 % av
nasjonalproduktet. Her var stor sesongarbeidsledighet. At disse
beregninger ikke alltid var riktige, er ei anna sak. Det gjelder f.eks.
det forhold at en del av det folk skaffa til livsopphold ikke blei
skattlagt, og derfor ikke var regna med i de offentlige tall.

Poenget er at det blei satt i gang med et utrednings-og
planleggingsarbeid, som 1951-52 munna ut i et konkret handlingsprogram,
kjent som Nord-Norge planen. Den skulle øke velstanden i landsdelen ved
grunninvesteringer i veier, hamner, kraftverk, boliger, skoler etc.
Dette var ting som befolkninga bare kunne ønske velkommen. Men planen
gikk lenger. Den skulle endre den økonomiske struktur, ved å få folk
over fra det enkle jordbruk og småbåtfiske til industri, bergverk og
skipsfart. Dette krevde meir kapital, men gav større avkastning. Dermed
skulle arbeidsløysa forsvinne. Innafor primærnæringene skulle det
satses meir på spesialisering, med større gårder og større fiskebåter.
Folk skulle drive med det eine eller det andre, ikke med begge deler.

Så fort gikk det nå ikke, hverken med planlegginga eller utføringa.
Karlsøy var da heller ikke med i den første del av Nord- Norge planen.
Vei og strøm var det som stod først på programmet. Lenangen skulle få
strøm fra Rottenvik i Lyngen, som var under utbygging 1953. Øyene
skulle få strøm fra 2. byggetrinn av Bardufoss, men dette lå inne i
framtida. Fastlandsveien var i 1953 bare grovplanert fram til
Jegervatn. 10-års planen for øyene omfatta bare interne bygdeveier på
øyene, mens det ikke var tenkt på ferger eller veiforbindelse videre
til Tromsø.

Vi skal ikke her gå nærmere inn på det statlige utbyggingsprogram,
eller virkningene av denne politikken. Som vi så i forrige periode, var
det allerede før 1950 tegn til at visse endringer var i gang, som
fraflytting. Det er vel også grunn til å tru at endel av endringene som
har skjedd, skyldes lokale valg, eller meir generell påvirkning fra
omverden.

Det er grunn til å regne med at store omveltninger ville ha skjedd,
selv uten statens bevisste satsing. Nå fikk Nord-Norge planen også en
symbolverdi, som gikk langt utover de direkte virkninger den hadde.
 
 

Omriss av perioden

Utviklinga i perioden kan skjematisk deles i to. I første del blei
det opprettholdt en forholdsvis ensarta yrkesstruktur og sosial
struktur, men det skjedde ei omfattende folkeflytting, både innafor
området og ut av området. I seinere del har bosetninga vært meir
stabil, men det har skjedd store endringer i det økonomiske og sosiale
liv, især ved utbygging av service, administrasjon, skole, helsestell
og transport.

Mens 50-åra og deler av 60-åra således mest var karakterisert ved
fraflytting, blei tida seinere meir prega av utbygging, og det har vært
brukt enorme summer både i offentlig og privat sektor til ulike formål.
1960-åra blei det store 10-år i utbygging av veiene, mens 70-åra blei
den store investeringsperiode når det gjaldt å løse andre
samfunnsoppgaver. De siste 5 år har nærmest hatt karakter av
konsolidering eller stagnasjon, ikke minst som følge av ressurskrise i
fiskeria.

Som følge av stor flytting ut av området, både av ungdom og av
heile familier, har folketallet gått mye ned. Svært mange har flytta
til Tromsø, men mange også til andre steder i landet og til Norden
forøvrig.

Likevel er antallet av hushold gått opp. Dette skyldes dels at
kjernefamiliene er blitt mindre, dels at de eldre i større grad enn før
har opprettholdt egne hushold.

Samtidig har det skjedd ei enorm omgruppering av bosetninga innafor
området. Store deler av det ytre området i nord og vest er totalt
avfolka. Endel av flyttefolka har flytta ut av området, men en god del
har flytta til bygder lenger innover. Men også innafor det øvrige
område har det skjedd store endringer ved flytting og fraflytting.

Ved kommunesammenslåinga i 1964 fikk de to gamle sentra, Helgøy og
Karlsøy, en knekk som de ikke kom over. Til gjengjeld har det nye
kommunesentrum Hansnes hatt stor folkeauke. De bygder som ellers har
hatt framgang, er bygder basert på yrkesfiske og fiskeindustri. De nye
jordbruksbygder har derimot hatt tilbakegang.

Ei viktig årsak til bosetningsendringene var full omlegging fra
sjøtransport til landtransport. Alle de bevarte bygder ligger
langs de nye veilinjer, som er bundet sammen med ferjer. Med et nytt
trafikkmønster blei det naturlig å skille lag med fastlandet, som i
1964 blei avgitt til Lyngen. Til gjengjeld blei heile Helgøy og resten
av Karlsøy slått sammen til en ny kommune. Samkvemet mellom øyene og
fastlandet opphørte da hurtig.

De store investeringer i 70-åra gjaldt bl.a. skoler, sykeheim,
eldreboliger, kirke, barnehager, vannverk, svømmehall, hamner og
funksjonærboliger, når vi ser på den offentlige sektor. I tillegg kom i
den private sektor i omfattende boligbygging, anskaffelse av større
fiskebåter og modernisering av fiskebruka, foruten nye driftsbygninger
på gårdene. Uten tvil var dette 10-året det mest ekspansive noengang i
kommunens historie.

Mye av denne utbygginga falt på det nye kommunesenter, Hansnes,
både når det gjaldt kirke og helsevesen, foruten den kommunale
forvaltning. Denne utbygginga medførte også en stor auke i
funksjonærstaben. Det gamle desentraliserte skolesystem er erstatta av
et fåtall større sentralskoler, med et svært lærerpersonale. I stedet
for internering, skysses nå elevene daglig til skolen. I takt med den
generelle utbygging av skoleverket, er skoletida utvida meget i forhold
til den gamle 7-årige skolen, både i lengere skoleår og i antall år.

Det gamle kombinasjonserverv med februk og fiske eksisterer nok
fortsatt i en viss grad, og nye ulike yrkeskombinasjoner har oppstått.
Det særmerkte ved utviklinga er likevel at fiske og februk er to
adskilte næringer, som drives med større spesialisering og
kapitalinnsats.

Fiske og fiskeindustri er især knytt til Vanna, der fleire større
hamneanlegg er fullført. Februket, som etterhvert har spesialisert seg
på sau og geit, drives i hovedsak på Ringvassøy, Reinøy og Karlsøy.
Alle disse yrker er sterkt teknifisert, og basert på stort
energiforbruk.

Foruten primærnæringene, lever mange av inntekter fra det offentlige
trygdesystem. Ei svær yrkesgruppe er også basert på offentlig
serviceyting, innen sosial-og helsevesen, samferdsel, undervisnng og
kommunal administrasjon. I tillegg kommer en viss privat serviceyting,
innen handel, bank, småindustri, verksted etc.

Især har denne utviklinga ført til meir lønnsarbeid for kvinner.
På en måte kan vi si at de nå får betalt for en del av det
omsorgsarbeid de før ytte gratis innafor husholdet og nabolaget.

De gamle sosiale enheter i bygdelag er oppløst. Mange av de gamle
bygder står idag heilt ribba for gamle bygdelagsinstitusjoner. Skole,
telefonstasjon, poståpneri, dampskipsanløp er borte. Mange steder er
også småbutikkene sentralisert vekk. Nye større sosiale enheter er
kommet istedet, gjerne organisert gjennom pensjonistlag, ungdoms-og
idrettslag, politiske og næringspolitiske lag. Ofte omfatter slike lag
ei heil øy. Større grad av fritid har ført til oppblomstring av mange
slike lag, til kulturelle og sportslige aktiviteter, helgefester,
reiser og ferie.

De store overbyggende sosiale institusjoner, som Storhelga, er
oppløst. I stedet er menighetslivet desentralisert til hyppige
gudstjenester i kirker, kapell, bedehus og skoler. Andre omfattende
institusjoner, som assuranseforening og sparebank, er opptatt i større
institusjoner i Tromsø.

I det heile har det vært en generell tendens til stadig større
avhengighet av byen Tromsø, både administrativt og økonomisk.
 
 

2. Befolkning og bosetning

Folketallet går ned

Den sammenhengende folkeauke som Karlsøy og Helgøy hadde, blei
brutt like etter siste krig, etter ca 100 års forløp.

Sett under ett stagnerte folketallet i prestegjeldet fra 1946 til
1950. Nøyaktig sagt gikk det ned med 15 personer, fra 4738 til 4723
innbyggere. Dette viser til aukende utflytting, når vi tar hensyn til
at det fortsatt var stort fødselsoverskudd.

Men det var ulikhet mellom de to sogn. Mens Karlsøy fortsatte sin
uavbrutte framgang like til 1950, gikk Helgøy klart tilbake fra 1946.
Av kommunene i Nord-Troms stod Helgøy her i ei merkelig særstilling.
Alle de øvrige kommuner fortsatte nemlig framgangen. Fra 1950 begynte
også nedgangen i Karlsøy, mens de øvrige kommuner -- unntatt
Kvenangen-- fortsatte framgangen. Dette har trulig sammenheng med
oppsvinget i forbindelse med gjenreisinga. Det generelle omslaget kom
her så seint som 1964-65. Karlsøy, og især Helgøy, ligger her meir på
linje med Sør-Troms, der også endel kommuner begynte å gå tilbake fra
1946.

Helgøy hadde i 1946 også ei nokså skeiv befolkning, med et
stort overskudd av menn i forhold til kvinner i yngste arbeidsdyktige
alder. Kvinnene hadde altså begynt å flytte vekk allerede før 1946.

Vi merker oss altså at fraflytting og omstrukturering av
lokalsamfunnet var i full gang allerede før staten greip inn med sine
virkemidler for å omskape Nord-Norge.

Ved kommunesammenslåinga i 1964 hadde de to kommuner 4415
innbyggere. Dette var en nedgang på 323 fra 1946, eller 6,8 %. Av disse
blei 1001 avgitt til Lyngen, slik at nykommunen satt igjen med 3414.

Men heller ikke dette folketallet har det vært mulig å holde på.
Bortsett fra en svak oppgang 1973-76 og 1981-82, har det gått jamnt ned.
I 1982 var folketallet gått ned til 3136, som var en ytterligere svikt
på 8,1 %. Ser vi tida fra 1950 til 1982 under ett, var nedgangen på
disse 32 år i det som nå er Karlsøy 586 personer, eller 15,7 %.

Særlige kritiske perioder kan vi se at vi har hatt omkring 1970- 71.
Totalresultatet er naturligvis avhengig både av fødte, døde,
innflytting og utflytting, og alle disse variabler har gått opp
og ned. I 1970 var det f.eks. 316 som flytta ut, og 153 som flytta inn,
slik at netto utflytting blei 163. I 1973 var det 11 meir som flytta
inn, enn de som flytta ut.

Det er kanskje overraskende å se at det heile tida har vært ei
såpass markert tilflytting. I tida 1970-81 var gjennomsnittet 127
årlig, mens utflyttinga var 157 årlig i samme periode. En del av denne
innflyttinga var naturligvis tilbakeflytting av folk som tidligere
hadde flytta ut. Noen av disse hadde nå nye ektefeller med seg
tilbake.

Generelt betyr dette at befolkninga er blitt langt meir mobil eller
bevegelig enn før. Og det var ikke bare ungdommen som flytta ut. Også
familier flytta. Disse synes i stor grad å ha slått seg ned i Tromsø,
mens ungdommen tydeligvis har spredt seg utover landet.

Hvor stor befolkning kan så Karlsøy gjøre seg håp om å ha i
framtida? Generalplanen tok som mål å holde befolkinga på 3100 fram til
1987, med ei svak stigning etter dette, og med ei jamn fordeling
geografisk og kjønnsmessig. Men allerede ved utgangen av 1985 var
folketallet gått under 3000, nemlig til 2964. Dette var en reduksjon
fra 1982 på 172 personer, eller 5,5 %.

Ser vi de 35 år 1950-1985 under ett, er reduksjonen ialt 758
personer, eller 20 %. På denne tida er altså hver femte Kalsøyværing
blitt borte. Dette gjelder den nåværende kommune.

Nedgangen det siste året var da 63 personer, med et fødselsoverskudd
på bare 10, og ei netto utflytting på 73 (194 flytta ut mot 121 som
flytta inn). Den eineste kretsen som hadde framgang dette året, var
kommunesentret, med 18. Alle øvrige bygder hadde tilbakegang eller
stillstand. Størst absolutt nedgang hadde Lanesøra med 13 personer.

Generelt har Vanna hatt noe større tilbakegang de seinere år enn de
øvrige øyer, noe som trulig skyldes svikt i fiske og fiskeforedling. Men
heller ikke de øvrige bygder gir noen løfter for framtida.

Det som nå slår ut for fullt er nemlig de små barnekull. De store
barnekull med 6-10 barn, blei borte med 1940-50-åra, etter å ha vært
det vanlige i en hundreårsperiode. Nå kom de små familier tilbake, ikke
som i gamle dager fordi så mange barn døde, men fordi så få barn blir
satt til verden.

Forholdet mellom fødte og døde har rettnok holdt seg på den positive
sida, men i 1979 var det nære på, med 28 fødte og 27 døde. ret før var
overskuddet bare 3. Gjennomsnittet har vært fallende, med f.eks. 21
personer årlig i overskudd 1970-81. Generelt kan vi se at barn og
ungdom fra 1960-70-åra er blitt ei stadig svakere gruppe, med stadig
mindre årskull. Selv om fraflyttinga skulle avta, vil dette på lengere
sikt slå meir drastisk ut i folketallet, etterhvert som de eldre faller
fra.

Dette ser vi heilt klart i skolen. Mens det i 1981 var 72
niendeklassinger, var det bare 51 førsteklassinger, og under dette var
det bare 41 per årsklasse.

Et anna problem er kvinneunderskuddet. Vi har tidligere sett at
jentene lettere har flytta ut enn guttene, fordi guttene gjennom fisket
har hatt lettere for å finne lokal beskjeftigelse.

I 1980 var det bare 88 % kvinner i forhold til menn. Dette gjelder
alle aldersgrupper. Særlig stor er forskjellen i gruppa 20- 59 år, med
bare 77 % kvinner, og verst i gruppa 25-29 år, med bare 65 % kvinner.
Dette betyr at det i endel bygder er særlig vanskelig for guttene å
finne ekteskapspartnere -- og verst ute var ungkarene på Rebbenes og i
Burøysund.
 
 

Tilflyttings-og fraflyttingsbygder

Enda meir dramatisk blir forholda når vi ser på bosetninga innafor
de enkelte deler av kommunen. Folk har slett ikke flytta jevnt fra de
enkelte bygdelag. Noen bygder har til og med hatt stor framgang, noe
som betyr at endel bygder er verre stilt enn andre.

Det generelle mønster er konsentrasjon om de midtre og indre strøk,
d.v.s. om kommunikasjonslinjene, og fraflytting fra de ytre strøk i
nord og vest. Mens bosetninga ca 1900 var spredt på 20 øyer, foruten
fastlandet, er nå bare 5 øyer bosatt. Dessuten finner vi på 2 øyer en
håndfull personer tilsammen. De seinere landfaste øyer Kåja og
Lille Skorøy er her ikke telt med, heller ikke Store Måsvær, som hadde
bosetning på 1800-tallet.

Det er Ringvassøy og Vanna som idag har mesteparten av innbyggerne,
ialt 81 %, nokså jevnt fordelt. Reinøy har i underkant av 12 %,
Rebbenesøy 3-4 % og Karlsøy 2-3 %.

De bygder som har gått fram i perioden, er bygder knytt til
administrasjon, helsestell og skole, og bygder basert på fiske og
fiskeforedling. I første gruppe står Hansnes nokså aleine, med framgang
på 54 % i tida 1950-1982. Men tida 1950-60 var også her ei nedgangstid,
før den store utbygging av administrasjonen tok til.

Blant fiskeribygdene står Vannvåg i første rekke, med 129% i tida
1950-1982, med Vannereid-Torsvåg på 11 %, Dåfjord på 10 % og Burøysund
på 6 %. Her kan vi merke oss at alle fiskeribygdene hadde nedgang i
tida 1975-80, noe som skyldes de usikre fiskeriene. Således hadde
Vannereid topp i folketallet alt i 1970. For Burøysund gir en oppgang
på bare 6 % ikke et riktig bilde av utviklinga på selve stedet, fordi
kretsen også omfatter de fraflytta bygder Burøya og Skipsfjord.

Også Valen med sitt fiske og fiskeindustri har hatt framgang, men er
vanskelig å beregne fordi kretsen nå er slått sammen med
fraflyttingsbygdene Skorøy og Slettnes, noe som gir et negativt utfall
totalt. Også Stakkvik har hatt bra framgang, med 57 %. Her spiller både
fisket og sentralskolen inn. Selve Rebbenesbygda har nok også hatt
framgang, men den blir borte i fraflyttinga fra utøyene i kretsen.

Tilflyttinga har ikke bare vært uten problem. I noen av
tilflyttingsbygdene blei det nødvendig å legge ut egne boligfelt, som
Hansnes, Stakkvik, Vannvåg og Vannereid. Og tettbebyggelsene har
generelt stilt større krav til felles løsninger av veier, vannforsyning,
kloakk, gatelys, søppeltømming etc. Dette har krevd ekstra bevilgninger
og personale til kommunal planlegging.

Alle øvrige bygder har gått tilbake. Dette gjelder også bygder som
har satsa bra på jordbruket, som Nordeidet, Karlsøy, Nord- Grunnfjord og
Skogsfjordvatn. Dette skyldes at jordbruket bare drives av et fåtall
familier i forhold til før, og at det er så mekanisert.

Av de to gamle kommunesentra, har Karlsøy klart seg best, med en
tilbakegang på 64 %, mens Helgøy har hatt en tilbakegang på heile 95 %
og må regnes som avfolka. For begge har sjokket ved tap av
administrasjonen slått fullt ut. På Helgøy bor idag bare en familie.
Karlsøy har klart seg bedre, ved tilflytting og nyetablering etter ei
krise 1970-71, da det var på tale å erklære øya offisielt som
fraflyttingsbygd.

I de ytre områder av Karlsøy er Spenna, Nord-Fugløy, Store Skorøy,
Slettnes, Skipsfjord, Sandfjord og Burøy øde. Nordre Reinøy har bare
etpar fastboende familier, som er tilflytta i seinere tid.
Skavberg-Stangnes sør for Søreidet er øde, og på Søreidet bor bare en
familie.

I Helgøy er Nord-Kvaløy omtrent øde, Helgøy har igjen en familie,
Lyngøy, Flatvær, Måsvær, Grøttøy, Andammen, Hersøy og Dåvøy er øde,
likeså Breivik-Toftefjord på Rebbenesøy, Jøvik-Futjord, Fagerfjord og
halvøya mellom Dåfjord og Nord-Grunnfjord på Ringvassøy, foruten
Sandfjord ved Torsvåg.

Vi har før gjennom de fleste perioder hørt om ødegårder, tildels
omfattende, men aldri har så store områder som nå vært folketom. Især
kan vi merke oss at vestre Helgøy, d.v.s. området fra Lyngøy- Flatvær og
vestover til Breivik, har hatt lett for å reagere på negative tendenser
i tida. Dette var det området som nå også var først ute. Grovt sagt kan
vi hevde at området bare har vært bosatt i de gode tider. Men nå har
vestre Helgøy fått følge av mange fleire, også gårder der vi tidligere
ikke kjenner til ødetid, som Rødgammen, Inderby og Nordskar.

Ialt er nå 22 heile matrikkelgårder fullstendig øde. I tillegg har
5 matrikkelgårder (Helgøy, Bårset, Laukvik, Reinsvoll, Søreidet) bare
1-5 innbyggere hver, og en del andre har fått store deler av sitt
bebodde areal fraflytta, især Burøysund, Skorøy, Nord- Grunnfjord,
Dåfjord, Skogsfjord og Sør-Grunnfjord.

Hvis vi regner med i ødestatistikken de 5 matrikkelgårder som
nesten er øde, ser vi at heile 45 % av alle våre 58
matrikkelgårder er øde. Med unntak av Søreidet og Reinsvoll ligger
samtlige uten kontakt med vei.

På Karlsøys gamle fastland ser vi at forholda er meget bedre. Her
finnes ingen øde matrikkelgårder utover ytre og indre Gamvik, som blei
lagt øde alt i forrige århundre.

Vil så noe av dette ødeområdet noen gang bli bosatt igjen? En
hovedforskjell fra før er den omlegging som har funnet sted i
kommunikasjonene. Uten vei vil knapt noen nyetablering skje, og mange
av gårdene ligger slik til at veibygging er vanskelig eller umulig.
Men med endring i ernæringssituasjonen i vår del av verden er det vel
ikke utelukka at gårder med jordbruks-og beitemuligheter kan bli bebodd
igjen, som Store Skorøy, Slettnes, Skipsfjord, Burøy, Helgøy,
Fagerfjord, Andammen, og deler av Nord Kvaløy som Bårset, Rødgam,
Nordskar, og Sørskar.

Vurdert i ettertid virker fraflyttingsprosessen svært dramatisk.
Men egentlig foregikk den som en langsom prosess. Stundom var den
nesten ikke merkbar, før bygdene var ribba for ungdom, og de eldre
begynte å falle i fra. I andre bygder, især i utkantstrøka, var det
meir omfattende familieflytting som fant sted. Der det var få naboer,
blei det straks meir slitsomt når noen begynte å flytte, og da blei det
ofte oppbrudd for alle. Når noen flytta, blei det og straks ubalanse i
det sosiale nettverk, især når etablerte bygdeledere forsvant.

Heller ikke var det alle som fo r med lett hjerte. I noen bygder,
som Nord-Kvaløy og Karlsøy, blei motstanden til og med organisert i meir
aksjonsretta tiltak rundt 1970-71.

Ofte var flyttinga bare etappevis, og foregikk innafor samme bygd
eller sogn. De første fra Flatvær slo seg ned i Langsund, og flytta
seinere til Tromsøysund. Fra Ryten flytta folket til Nordskar, for så
seinere å flytte med Nordskarfolket til Breivik- Bårset lenger sør på
øya. I alt blei 7 ledige bruk her kjøpt opp av folk fra den nordlige
del av Nord-Kvaløy 1950-1968. Seinere er disse folk flytta videre til
Dåfjord, Torsvåg og Tromsø. Fra Skorøy og Slettnes er folk for en stor
del flytta til Valen, Burøysund og noen til Skjervøy. Fra ytre Dåfjord
er folk for det meste flytta inn til botn av fjorden. Fra Helgøya og
Karlsøya flytta mange direkte til Tromsø, og det gjelder også mange fra
Reinøy og Ringvassøy.

Generelt kan vi vel si folk fra utbygdene eller yttersida gjerne
flytta innover til nærmeste veibygd, mens folk fra de indre øyer i stor
grad flytta direkte til Tromsø.

Dette betyr at Helgøy-og Karlsøyværingene i stor grad har vært
med å øke befolkninga i byen, og har i enkelte bydeler nesten satt sitt
preg på bosetninga. Og -- som det heitte i en leder i Nordlys
allerede i 1962 -- det var Karlsøy og Helgøy som i første rekke skaffa
Tromsø de dyktige havfiskere, og gav byen vekst og framgang.
 
 

Ødebygda Skipsfjord

Et av de mange små levende bygdesamfunn som blei taus, var
Skipsfjord.

Skipsfjordbygda har tydeligvis hatt sine ødeperioder bakover i
tida, men synes jevnt bosatt de siste 3-400 år. Noen stor bosetning
blei det aldri. Mest begrensende var ressursene i havet -- fjorden har
alltid vært fiskefattig. Til gjengjeld var det gode forhold på land,
med gode multemyrer, laksefiske, torvemyrer, innmarker og beite.

Her har vært lite av samfunnsgoder. Hit kom aldri vei, ikke engang
bru over elva, ikke skole, -- telefon, post og dampskipsanløp bare på
slutten av bosetningsperioden. Det kom heller aldri handel i fjorden.

Etter krigen var her omtrent 12 bruk, nokså spredt rundt fjordbotn.
Mannfolka var borte på fiske store deler av året, i Burøysund eller på
Finnmarka. Kvinnfolka strevde med jorda, husdyra og heimen.

Så en dag braut den første familien opp fra fjorden. De ville ikke
lenger vente på samfunnsgoder som andre hadde, men som her ikke syntes
å være innen rekkevidde. Og flytteprosessen fortsatte. De fleste
fo r til Burøysund, Hamre, Vannvåg, Reinsvoll eller Tromsø, enkelte
enda lenger. I 1970 var det bare en familie igjen.

Så forfalt husa. Først falt fjøsene og nausta ned, sia våningshusa.
Bare noen få står igjen. Det var for tungvint å holde husa ved like.
I stedet kom hyttene, 11 i alt.

Stort sett har de gamle innbyggere beholdt eiendommene, og det er
de og deres etterslekt som fortsatt befolker multemyrene om sommeren,
fisker i elva, og jakter i fjellet.

For å hindre for stort press på naturen er fjorden og dalen lagt ut
til naturvernområde. Hyttebygginga er regulert, og staten har i
seinere år gitt midler til å sette i stand enkelte av de gamle
bygninger: ei gammel stue, en lågfjøs, 2 buer, en sommerfjøs.

Fjorden og dalen er derved blitt liggende som et musealt område,
med sitt fine kulturlandskap og sine mange kulturminner fra ei lang
fortid: steinaldersnaust, jernaldersgraver, fangstanlegg for villrein,
tufter etter middelalderværet ute i fjorden, og tufter og samlegjerde
etter reindriftsnomadene oppe i dalen.
 
 

Hvorfor flytta folk?

Det var så mange grunner. Noen steder mangla såpass hamn at sjarker
kunne ligge fortøyd. I Nordskar måtte f.eks. sjarkene settes opp hver
dag om vinteren, med utrulig slit. Noen steder var det heller ikke
mulig å lende i støa med småbåt i ruskevær, som på Ystela. Andre
steder var det lange og vanskelige veier over havet for å nå handel,
kirke, post, telefon og dampskipsanløp, for ikke å snakke om den
besværlige skolebarnsføringa anna hver uke.

Da Henni Nilsen på Flatvær måtte en tur til Tromsø under krigen,
blei ho først ført over til Torsvåg med båt, for å ta lokalbåten
derfra. På heimturen kunne ho ta lokalen til Holmesletta, men derfra
måtte ho gå langs østsida av Nord-Kvaløy heilt til Ryten, og derfra
settes over til Flatvær. Og dette var i januar!

Med overgang fra de gamle skoleturene til heilårsskole
blei det særlig kritisk for de elevene som var avhengig av internering
og skoleføring. Nå kunne elevene være heime bare i helgene, og det med
utrulig lange og slitsomme reiser enkelte steder. Med
skolesentraliseringa blei det også lenger mellom skolene. De siste
Helgøyelevene måtte f.eks. interneres i Dåfjord, og derfra følge
skolebussen hver dag til Hansnes. Slik sett, var vel heller ikke det
nye Storelv internat i Valen noe framskritt for Slettnes-,
Skipsfjord-og Burøysund-barna.

Også næringsmessig oppstod vansker. Noen steder blei det
vanskeligere å levere fisken, når fiskebruk blei nedlagt. En del gårder
mangla innmark og beitemark, og kunne derfor ikke legge om til et meir
markedsretta februk, når utslåtter, tang og tare og løypning ikke
lenger var mulig å utnytte. Mange steder var det heller ikke mulig å
få leveranser fram til meieri og slaktehus. Mange steder som var basert
på herligheter utenom februk og fiske, opplevde at disse ressurser bare
var lønnsomme i et selvforsyningssystem eller med gratis
arbeidskraft. Dette gjaldt f.eks. fuglefangst, egg og dun, rypefangst,
oterfangst, kobbejakt og rekved. Slike ressurser fantes særlig ved de
gamle havgårder, ikke minst i vestre Helgøy.

Mange bankfiskere og bankbåtskippere, f.eks. fra Nord- Grunnfjord,
Langsund og Reinøy, fant det upraktisk å bo ute på øyene, når all
levering av fangst, service til skøytene m.v. måtte skje i Tromsø. Noen
pendlere, f.eks. innen byggebransjen, tok en dag familien med seg.

Mange flytta av utålmodighet -- de syntes det gikk for seint med
moderniseringa av lokalsamfunnet. De ville ikke lenger vente på veien,
på strøm, på nyskolen, alt dette som var selvfølgeligheter i andre
bygder i 1950-og 60-åra. For mange ytre bygder var det stadig usikkert
om slike sentrale goder noen gang ville komme. Da strømmen kom til
Skipsfjord og Nord-Kvaløy, var mange reist. Og da veiplanene på
Nord-Kvaløy endelig blei oppgitt, var det fordi der ikke lenger var
noen igjen til å bruke veien.

Dessuten kom det urbane liv, bylivet, meir i sentrum som en
attraktiv del i seg selv, med kino og kafe og muligheter for
utdannelse og større yrkesvalg. Ikke minst lokka byen ved at her fra
1950-60-åra i mange bransjer var ekspansjon og rike
fortjenestemuligheter.

Det var altså både ungdom og familier som flytta. Når ungdommen
flytta, førte det etter hvert til rekrutteringssvikt til nye hushold i
mange bygder, med konsekvenser som kanskje ikke enda er heilt klare. En
undersøkelse fra Helgøy fra 1964 viste at mange av familiene som
flytta, var uten etablert heimplass i bygda. Men mange har også flytta
fra gård og grunn, kanskje særlig på Reinøy og Ringvassøy.

Hva veien betyr, ser vi av at før veien kom til Kvitnes og Vikan,
var mange her flytta vekk. Men etterat veien kom, har mange slått seg
ned her igjen. Likeså ser vi at utflyttinga fra nordre del av Reinøy og
Nordeidet skjedde før veien kom. I vestre Dåfjord holdt folket ut og
nekta å gi opp, selv om det tok lang tid før veien kom. I dag er det av
bebodde plasser bare Sør-Grunnfjord som mangler veiforbindelse, men her
er nå godt med anløp av ferja.

I seinere tid kan det se ut til at ei viss stabilisering av
bosetningsmønsteret har funnet sted. Næringslivet fungerer bra, innafor
de lokale rammer. Det er nå stort sett overalt strøm, telefon,
postombæring og bussruter, og der eksisterer en rimelig bra utbygd
service innen helse og skole.

Det må derfor sies at de samfunnsgoder man kan forvente, er
kommet. Det som det fortsatt skorter på, er småhamner for fiskebåter.

Dette betyr og at det ikke lenger får så store følger for andre, om
enkelte skulle flytte vekk, bortsett fra at det blir lenger mellom
naboene.

Kommunikasjonene tillater også en viss grad av ukependling og
tildels dagpendling ut av området. Dessuten spiller det nok en rolle at
Tromsø og andre sentra ikke lenger er så tillokkende, hverken med
arbeidstilbud, boligtilbud eller miljømessig.
 
 

124 utflytta Karlsøyværinger

Selve Karlsøya hadde i 1945 35
familier, med 140 innbyggere, som bare var 8 meir enn ved
århundreskiftet. Det betyr at overskuddet vanligvis flytta vekk. Det
var ei ung befolkning øya hadde da krigen slutta. 40 % var under 20 år,
og bare 22 % var over 50. Bortsett fra 10 familier innen administrasjon
og service, levde de fleste av jordbruk, fiske og tilfeldig arbeid. På
øya var ca. 40 kyr, og et stort antall sauer.

En undersøkelse fra 1970, viste at bare 40 av de 140, eller 28 %
fortsatt bodde på øya, som nå hadde 82 innbyggere. Noen av de gamle var
døde, noen nye var født, og noen flytta til øya. På de 25 år hadde også
124 personer forlatt øya. 15 hus stod da tomme eller raserte, og folket
var forgubba: 35 % var under 20 år, mens 41 % var over 50. Og de fleste
levde nå av trygd og serviceyrker. 7 var pendlere, og bare 2 familier
levde av jordbruk og fiske.

I 1985 var bare 12 av de 140 fra 1945 tilbake.

Hva skjedde så med alle som flytta bort fra 1945 til 1970? 19
familier flytta vekk, derav 5 i forbindelse med flytting av
administrasjonen. 14 familier flytta ut av området, især til Tromsø, og
3 flytta til Østlandet.

Av ungdommen fra 1945 hadde 57 flytta vekk og etablert seg andre
steder. En god del av disse (ca halvparten) hadde tatt skolegang eller
fagutdannelse. Og det var stor geografisk spredning: 3 var i
utenriksfart, 5 var bosatt i utlandet (Danmark og Sverige), 10 var
bosatt i Oslo og på Østlandet, 2 på Vestlandet, 7 i Nordland, 9 i
Finnmarksværa, 12 i Tromsø by, og 9 i fylket forøvrig. Den nærmeste by
hadde altså ikke trukket til seg fleire enn heile Sør-Norge.

Denne opptellinga omfatter ikke embedsmannsfamilier som var flytta,
men igjen erstatta med nye familier. Og det er vanskelig å si om
utflyttinga fra øya er representativ for utflyttinga ellers fra
området. Selv om det også tidligere hadde vært utflytting fra øya,
vitner flyttinga etter krigen om en svær bevegelighet blant folk, og om
nye muligheter utenfor heimplassen -- nesten heile verden stod
åpen.
 
 

Nord-Kvaløy -- øya som kjempa og tapte

Stort sett er det de mindre, utsatte boplasser som er blitt
fraflytta og lagt øde. Det største fraflytta området omfatter ei heil
øy, Nord-Kvaløy på ca 90 km . Den hadde 140 innbyggere, fordelt på ca
35 bruk.

Hovedproblemet var her at boplassene lå meget spredt, med vanskelige
indre samferdselsforhold. Fleire av plassene lå dessuten svært åpen for
storhavet. Av denne grunn var det også vanskelig å bygge opp et
skikkelig servicetilbud. Post, dampskipsanløp og handel fantes bare ett
sted, Holmesletta sør på øya. For mange var det snarere å fare over til
Torsvåg eller Helgøy. Skolen var på den nordlige del, først i Sørskar,
sia i Nordskar. Sør på øya søkte ungene skolen på Rebbenes.

Alt i 1950 var de nordligste gårdene øde: Sørskar, Flatvær og
Steikervik (Ryten), noe seinere fulgte Nordskar som var heilt avfolka
i 1963. Noen av familiene flytta til ledige bruk på den sørlige del av
øya, og det blei nå en viss konsentrasjon om den sørlige kyststripa,
fra Breivik til Laukvik. Også skolen fulgte med, og blei etablert på
Bårset i 1955. Dette hadde sammenheng med at et fiskebruk var blitt
etablert i Laukvikvær i 1952, og dette blei da et nytt sentrum, med
dampskipsanløp, post og handel, ved sia av Holmesletta. Det var derfor
håp om at bosetninga kunne opprettholdes på denne del av øya.

Ei forutsetning for dette var at det blei bygd vei. Det blei arbeidd
iherdig for en jordbruksvei her, og vedtak blei gjort av kommunen om
dette i 1972. Veien kom aldri til bevilgning, og det blei heller ikke
noe orden på skoleforholda, som var vanskelig, med skole i ungdomshuset
og internering.

Folk gav derfor opp, og flytta litt etter litt. I 1970 blei handel
og dampskipsanløpet på Holmesletta lagt ned. I 1976 blei skolen nedlagt,
med bare 3 elever. Tilsist blei det vedtatt å flytte fiskebruket i
Laukvikvær til Dyrsfjord, noe som var gjennomført 1983-84. I 1985
opphørte ferjeanløp og poståpneriet i Laukvikvær. Ved
telefonautomatiseringa falt også telekommunikasjonen vekk. Da var bare
2-3 enslige igjen på øya.

40 år tok det å avvikle bosetninga på Nord-Kvaløy. Dette var en
smertefull prosess for mange, etterhvert som skanse for skanse blei
oppgitt, og håp etter håp slukna. Enda i begynnelsen av 70-åra var der
stor vilje til å satse på bosetninga, noe innlegg i lokalavisene og
debatter i herredsstyret viser. Men innbyggerne kjempa en forgjeves
kamp mot utviklinga .
 
 

Feriebygda Helgøy

Helgøya kan stå som representant for en ny type bosetning hos oss,
sesongbosetning av feriefolk.

Det gamle sentrum i Helgøy sogn hadde i 1950 112 innbyggere, med 20
hus på kirkestedet, og ellers bosetning på Inderby, Finnstø og Mjønes.
Her var kommunekontor, handel, post, dampskipsanløp, telefon og skole.
Her var kirke med egen konfirmasjon, og her var jordmor, ungdomshus og
prestestue. Det var ei vel utbygd bygd etter den tids krav, og det blei
drevet adskillig med jordbruk og fiske. Den store mangel her var
brukbar hamn, noe som særlig hindra fisket.

Men også her merka man fraflytting, og i 1962 var folketallet gått
ned til 71. Det var da få unge familier. Med kommunesammenslåinga i 1964
og tapet av de kommunale funksjoner, kom det fortgang i fraflyttinga.
Skole og butikk blei nedlagt. Tilsist satt her bare en familie igjen:
Gerd og Harald Figenschou med 3 sønner -- han sønnesønn av
Helgøykongen og eier av det gamle nedlagte handelssted.

Men Harald og familie har ikke villet gi opp. De har satsa stort på
sauehold, bygd ny fjøs, dyrka opp innmark. Ikke minst viktig er det at
de har opprettholdt livsviktige funksjoner for bygda: dampskipsanløp,
post og telefon. Dette har vært til stor nytte for alle de fraflytta
Helgøyværinger som om sommeren befolker øya. De første kommer om våren,
når snøen går, de siste reiser med høststormene.

Om sommeren er det folk i de fleste hus og et levende folkeliv. Mye
har vært gjort for å holde husa vedlike. Nye hus og hytter har ikke
vært bygd, slik at bygda har beholdt sitt preg fra 1940-50-åra. Om
sommeren går folk sammen om å arrangere ei kirkehelg, ungdomshuset er
reparert, og ei verneforening har arbeidd for å holde kirka vedlike.
Helgenfigurene er blitt restaurert, og med tilskudd fra Riksantikvaren
er kirka under full reparasjon, slik at den kan bevares på sin gamle
plass i stedet for å flyttes, som det også var forslag om. Den er idag
uten tvil det fornemste kulturminne i kommunen, og det siste symbol for
det gamle Helgøy sogn.
 
 

3. Samfunnsliv

Nytt administrasjonssted

I Helgøy herred var man stort sett fornøyd med sitt sentrum. I
hvertfall var der ingen andre bygder som bydde seg fram som noe bedre
valg.

I Karlsøy fantes en gammel debatt om hvor kommunens sentrum skulle
være. Allerede sogneprest Bjerkeseth (1911-1914) hadde satt fram
forslag om å flytte kirka og prestegården vekk fra den isolerte
Karlsøya, men uten å si hvor han fant en bedre plass. Det ser ut til at
det især var overgang til skøytetransport som fikk fram misnøyen med
øya, p.g.a. den dårlige hamna.

Denne misnøye fikk sin politiske avklaring rundt 1950, da
kommunestyret vedtok å flytte all administrasjon til Hansnes. Når dette
nå kunne skje, har det trulig sammenheng med at fastlandet mentalt
var på vei ut av kommunen, at Helgøy kanskje stod på tur inn, og at
mulighetene for veibygging begynte å virke meir realistisk.

Trulig har det og spilt inn at handelsmann Birger Aspenes, Hansnes,
satt som ordfører fra 1950, og gikk sterkt inn for saka. For en del var
det da også hans egen jord som blei lagt ut til tomter for det nye
kommunesentrum, noe som nok letta gjennomføring av vedtaket.

Da planene om ny legebolig var framme i 1950, blei det vedtatt at
denne skulle bygges på Hansnes. Men først ute med flytting var
lensmannen og herredskasserer i 1950, så fulgte trygdekasse, bank, og
aller sist sognepresten, i 1970. Noe meir var det ikke å flytte.

Det blei nå også aktuelt for første gang å bygge eget kommunehus,
noe som skjedde ved at den gamle klokkergård på Karlsøy blei revet, og
delvis benytta som materialer.

Planene om å flytte kirka måtte imidlertid oppgis, og ny kirke blei
oppført her i 1977.

Flytteprosessen tok altså lang tid. I mellomtida var ikke bare
veiene kommet, men den store administrative nyordning gjennomført,
kommunesammenslåinga i 1964. Selv om fastlandet gikk fra, og heile
Helgøy nå kom til, var det ingen som reiste noen debatt om hvor sentrum
i nykommunen skulle være. Slikt sett kan vi si at flyttevedtaket i 1950
foregreip kommunereguleringa i 1964. Hansnes var kommet for å bli.
 
 

Bygdebyen Hansnes

Etter avvikling av jektefart og handel tidlig på 1800-tallet,
fortsatte Hansnes som storgård under Hegelundslekta. Med nye eiere fra
ca 1885 (Thomas Hoel) blei handelen gjenopptatt, men aldri i noe stort
omfang. Fra ca 1920 kom også en konkurrent, Nils Abrahamsen.

Det kom tidlig d s-anløp og post og fast skole, slik at Hansnes
blei et sentrum for Langsundbygdene. Men ellers levde bygda av februk
og fiske, som alle andre bygder.

I Aspenes si ordførertid i 1950-åra blei striden om kommunesentret i
Karlsøy avgjort, med Hansnes som seierherre. Etterhvert blei så den
lokale administrasjon overført hit fra Karlsøy.

Da Helgøys kommunefunksjoner opphørte, forsterka dette Hansnes sin
betydning som sentrum.

Etterhvert kom også en sterk vokster i de kommunale etater, banken
flytta hit, det kom bibliotek, sentralskole for Ringvassøy og delvis
for Reinøy, tannklinikk, hotell kafe, verksted for Troms
kraftforsyning, postkontor for Ringvassøy, sykeheim, legesenter,
eldreboliger, spesialforretninger, sol-og slankestudio, barnehage,
brannstasjon, og naturligvis fergeleie. I 1977 kom så den nye
sognekirka, tegna av arkitekt Torp, som en symbolsk bekreftelse på
stedets nye sentrumsrolle.

Det trengtes mange boliger til den svære funksjonærstaben som skulle
betjene alle disse funksjoner. I 1983 var det f.eks. 20 lærere, 30
kommuneansatte, på sykeheimen 28 ansatte o.s.v., og kretsen hadde i 1985
513 innbyggere (med Skattøra og Hessfjord). Det har derfor reist seg en
heil tettbebyggelse på den gamle Hansnesgården, fra Grågårdselva til
Nordgården, der de fleste bor.

Kommunikasjonene har også tillatt noe dagpendling til Hansnes fra
Reinøy, Dåfjord, Skogsfjordvatn etc. av de som arbeider her.

Hansnes er med dette blitt en typisk representant for den moderne
bygdeby, med det servicenivå som en utkantkommune idag kan tilby sine
innbyggere. Fiske og februk er stort sett opphørt, og Hansnes
eksisterer utelukkende i egenskap av sin rolle som kommunesentrum.
 
 

Kommunereguleringa

Kommunereguleringa i 1964 blei et tidsskille på mange måter. Men
den kom ikke som noen overraskelse for noen. På sett og vis markerte de
administrative endringer bare den utviklinga som var skjedd i
etterkrigstida på andre felt. Og folk hadde fått god tid til å venne
seg til tanken, etter 18 års offentlig utredningsarbeid av den såkalte
Scheikomite en, som vurderte alle kommunene i landet. Spørsmålet
hadde da også vært oppe til behandling i kommunene fleire ganger.

At fastlandet kom til å gå ut, var tidlig klart. Det var lang vei
over fjorden, og veibygginga fra Kjosen og utover hadde lenge vært med å
vende Lenangsværingens synsfelt innover fjorden.

I første omgang forsøkte man et utspill om egen kommune på
fastlandet. I 1946 tok endel lokale organisasjoner og massemøter i
Lenangsbygdene opp spørsmålet. Man regna da litt optimistisk med at med
tillegg av Svendsbydistriktet ville denne nye kommunen gi 2000
innbyggere, og være levedyktig. Saka blei anbefalt av Karlsøy
herredsstyre, men utsatt i påvente av det offentlige utredningsarbeid.

ret etter blei spørsmålet om grensereguleringer behandla av begge
kommunene. Karlsøy var stadig innstilt på å avgi fastlandet, men ville
gjerne overleve som egen kommune, og foreslo overføring av sørsida av
Reinøy til Karlsøy. Også Helgøy ønska å forbli egen kommune, men ville
gjerne vokse, med tillegging av Skarsfjord, sørlige del av Rebbenesøy,
Sandøy og Risøy.

I 1956 blei spørsmålet om overføring til Lyngen tatt opp til
avstemning i de ulike skolekretsene i Lenangen. Det var da overalt
enstemmighet om å godta overføring til Lyngen, og dermed var realiteten
i saka avgjort.  opprette nye småkommuner var nå ikke lenger politisk
aktuelt.

Hva som skulle skje med resten av det gamle prestegjeldet, var
derimot uklart. Ved behandling i 1957 gikk Karlsøy inn for sammenslåing
med Helgøy, mens Helgøy kjempa mot utslettelse. Kommunen var klar over
at med den fraflytting som hadde funnet sted, var det bare mulig å
overleve hvis man fikk tillagt andre områder. I tillegg til deler av
gamle Tromsøysund foreslo man også overføring av Burøysund krets, når
veien dit var ferdig. Og kommunen poengterte sterkt at utbygging av
veinettet var ei forutsetning for all grenseregulering.

Det blei da også veiutbygginga som blei bestemmende for utfallet av
reguleringene. De gamle grenser og de gamle sentra var basert på
sjøforbindelse, og alle var enig om at den forestående overgang til
landtransport gjorde det nødvendig med nye enheter. Det var likevel et
stort problem at veibygginga i 1964 ikke var kommet langt nok, slik at
folk fortsatt for en stor del var avhengig av sjøtransport.

Schei-komite en foreslo at nykommunen skulle omfatte heile
Reinøy, heile Ringvassøy, heile Rebbenesøy og småøyene i vest. Dette
gikk også fylkesutvalget inn for, men Tromsøysund satte seg tvert imot,
og forslaget falt. Den nye kommunen kom derfor til å omfatte heile
gamle Helgøy, og det resterende av Karlsøy, etterat fastlandet var
utskilt. Nykommunen blei altså en rein øy-kommune.

Den største uenigheta stod om namnet på nykommunen. Hver av de
gamle kommuner ønska å fortsette under sitt gamle namn. Helgøy kjørte
og fram det nylaga Nordhav som i et fellesmøte faktisk fikk
fleirtall, p.g.a. overvekta av Helgøyværinger. Andre namneforslag var
Ringvassøy, Vanna og Kvitnes. At namnet blei Karlsøy, var det
departementet som bestemte.

Også de øvrige administrative enheter måtte endres i forhold til de
nye realiteter. Lensmanns-og distriktslegedistriktet blei nå regulert
til å omfatte den nye kommune. Dette var da ei stor innskrenkning ideres
gamle virkeområde. Det samme gjaldt prestegjeldet. I 1974 blei de nye
kirkesogn skapt, og her skjedde vel de mest radikale endringer. De gamle
sognenamn blei rettnok opprettholdt. Helgøy sogn blei nå å omfatte
Helgøya, Vanna og småøyene rundt, resten blei Karlsøy sogn. I 1962 kom
kapellet i Sengskroken, og i 1977 kirka på Hansnes, som nå blei
hovedkirker i de to nye kirkesogn, med egen konfirmasjon.

Heile det gamle Tromsøysund blei nå innlemma i Tromsø kommune, og
Karlsøy blei dermed nærmeste nabo til storbyen Tromsø. Forslag hadde
vært lufta om at også Karlsøy skulle innlemmes i bykommunen, men dette
var for radikalt for de fleste. At det likevel lå realiteter i
forslaget, ser vi av at samtidig med kommunereguleringa, blei to gamle
viktige lokale institusjoner i Karlsøy, assuranseforeninga og
sparebanken, innlemma i større enheter med sete i Tromsø by.

Kommunereguleringa fikk vel ellers størst virkning i gamle Helgøy. I
tillegg til tapet av namn, gikk også administrasjonen ut av det gamle
området, noe som særlig blei følelig for selve Helgøya. Og det gamle
utkantpreget som vestre Helgøy alltid hadde følt, blei nå forsterka ved
den lange veien til det nye sentrum på Hansnes.

I ettertid er det vel enighet om det uheldige i at ikke heile Reinøy
og Rebbenesøy blei overført til Karlsøy. Begge steder har det vært
nødvendig å opprette interkommunale skoler. Fra begge områder må folk
fare lange strekninger gjennom Karlsøy når de over land vil nå sitt
eget sentrum i Tromsø.

I et lengere perspektiv kan vi se utviklinga som ei konsolidering av
øyområdet. Karlsøy hadde på 1600-tallet grenser som gikk heilt til
grensen mot daværende Sverige. Etterhvert blei Lyngen utskilt, så
Ullsfjord (Sørfjord), og tilslutt Lenangslandet. Samtidig skjedde
utvikling av et stadig større hopehav mellom Helgøy og Karlsøy. Før
1776 var de to områder heilt adskilt, bortsett fra at de begge hørte
med i et større tinglag. Deretter var de to selvstendige sogn i et
felles prestegjeld, så to selvstendige enheter i en felles kommune, så
to samarbeidende kommuner, og tilsist etablertes fullt fellesskap i
nykommunen.
 
 

Farvel, Lenangen!

Det var vel med en viss vemod øyene og fastlandet nå skilte lag,
etter at Lenangslandet i hundrevis av år hadde utgjort en så viktig del
av gamle Karlsøy kommune. I folketall var det nå som gikk
vekk.

I den nye Lyngen kommune kom da også Lenangslandet til å utgjøre en
vesentlig tilvekst, både befolkningsmessig og økonomisk. Her er gode
jordbruksbygder, spesielt i sør. Når det gjelder fisket, har både
Sør-og Nordlenangen hatt ei sterk utvikling etter adskillelsen, især
med rekefisket som basis. I første rekke gjelder dette Nordlenangen,
som i gamle dager gikk for å være ei av de fattige bygder i
Karlsøy. I dag er det blitt ei rikmannsbygd!

Denne bygda har kanskje også -- med sine l'stadianske tradisjoner
-- hatt lettest for å la seg innlemme mentalt i Lyngen, mens de
meir indremisjonsprega bygdene lenger sør på fastlandet kanskje meir har
følt seg fremmed her.

Og hva sier Lenangsværingene selv om adskillelsen? Vi lar en av
våre gamle naboer, Oscar Teigen i Lattervik, få tolke sine følelser,
slik han gjør det i Menighetsbladet i 1985: Minnene sitter igjen og
jeg kan liksom ikke få til å glemme folk og forhold ute på øyene, --
havets folk, og som en var fast forbundet med gjennom århundrede
tradisjoner .

Dette bør øyfolket, dagens Karlsøyværinger, ha grunn til å oppfatte
som en pen attest.
 

Veidebatt og veiplaner

Parallelt med debatten om de nye kommuneforhold, gikk en stor debatt
om hva slags framtidig samferdselsmønster området skulle ha. Dette blei
tildels en oppheta debatt. Alle var klar over at det mønster som blei
valgt, både ville bestemme de nye kommuneforhold, og virke inn på livet
og bosetninga i mange bygder ute på øyene.

Ved inngangen til 1950-åra var både Karlsøy og Helgøy fullstendig
sjøverts kommuner. De fleste bygder hadde 2 d s-anløp i uka, noen av
de østlige 3-4. I alt var det 28 anløpssteder.

Rutene gikk alle ut fra Tromsø, og tilbake dit. De tok sikte på
transport til og fra byen, ikke på å løse de interne transportbehov. 
komme seg til de to kommunesentra var vanskelig uten egen skyss. Især
var sambandet mellom fastlandet og øyene besværlig. Ei løsning var å
reise om Tromsø, når hensikta egentlig var å forflytte seg lokalt. Ofte
fant man det derfor mest hensiktsmessig å holde kommunale møter i
Tromsø, der alle lettest kunne samles.

Få steder hadde kaier, og det var tungvint å frakte passasjerer og
gods ombord i lokalen. Da melkebåtene begynte ca 1952, blei det et
bedre tilbud for de indre bygdene. Fra de ytre bygdene var det gjerne
10-12 timers bytur hver vei og overnatting i Tromsø. Mange bodde også
langt fra d s-ekspedisjonen, med det besvær dette medførte.

På fastlandet var få problem. Her skulle veien gå fra stamveien i
Kjosen og utover så langt det var mulig. I 1953 var veien her likevel
etter en menneskealders bevilgninger bare ført fram til Jegervatn, der
mangla bru over elva og grusing fra Svendsby. Men der var oppretta ei
lita personferge fra Svendsby over fjorden, slik at det var mulig å
reise til byen over denne veien.

På øyene blei mange løsninger debattert. Skulle det være
fergesamband fra Kammen til Nord-Grunnfjord, fra Skåningen eller Vannvåg
til Hansnes, eller ferge fra Skåningen til Reinsvoll? De første to
forslag forutsatte veiforbindelse sørover på Ringvassøy og ferge over
Kvalsund. Det siste forutsatte vei over Reinøy, og ferge fra Finnkrokan
til Skittenelv, med biferge til Bjørnskar.

Reinøyværingene ville naturlig nok helst over Grøtsund, mens folk
fra Ringvassøy og Helgøy ville ha veien over Kvalsund. Noe taktikk lå
det også bak. Det var spørsmål om hvilket valg som hurtigst ville gi
forbindelse med byen for de enkelte bygder.

Men foreløpig lå mye av dette langt inn i framtida, især fergene.
10-årsplanen tok sikte på en hovedvei fra Hessfjord til Skogsfjord og
Dåfjord, men denne veien var enda i 1953 ikke påbegynt. Derimot var
veien fra Skogsfjordvatn til sjøen under forlengelse til Mikkelvik.
Veiplanen hadde ellers vei Grunnfjord- Kvalsund-Tromsø som ønskemål, men
den var ikke fast på planen, og fra Kvaløysletta var veien ikke kommet
lenger enn 3,6 km utover til Finnvik. På Vanna var en 3 mils vei
Torsvåg-Kammen under bygging, men i 1953 var bare etpar parseller på
4-5 km ferdig. Planen gikk her ut på tverrveg til Burøysund, og
forlengelse fra Kammen rundt øya til Slettnes. Forøvrig fantes bare de
gamle nødsveistumper på Lanes, Hansnes, Stakkvik-Reinskar og Nordeidet,
og de var knapt egna til biltrafikk. Langtidsplanen tok lenge
sikte på å bygge ut et lokalt veinett på de største øyene, slik at
trafikken kunne gå med bil til sentrale båtanløp langs hovedleia. Først
mot slutten av 50-åra var fergeplanene med i veidebatten. I 1957 vedtok
Karlsøy å gå inn for Grøtsundferge, mens Helgøy protesterte og
forlangte Kvalsundferge. Det var det siste som vant.

De første sambandsveiene som blei ferdig, var på Vanna, der veien
Vannvåg-Torsvåg med arm til Burøysund kom i åra 1960-61 til 1963-64. I
1959 kom drosjeløyve for Kammen, og i 1962 den første buss på øya.
Dermed kunne folk busse til Vannvåg og ta lokalbåt videre derfra. Veien
fra Vannvåg til Fakken kom først ca 1970, og til Valen 1971-72. Til
Slettnes kom ingen vei.

På Ringvassøy kom veien Skulgam-Hansnes 1965, og greiner videre til
Nord-Grunnfjord, Dåfjord og Mikkelvik i løpet av de neste par år. Med
ferge over Kvalsund fra 1967 kom nå folk fra Ringvassøy seg lettvint
videre til Tromsø. Til Dåfjords vestside kom vei først i 1980-åra.

På Reinøy kom veien Stakkvik-Finnkrokan-Grøtnesdalen 1967-70, og
dermed blei Finnkrokan viktig som d s-anløp. Veien videre rundt
Reinsvoll til Nordeidet kom først i 1974.

På Rebbenesøy kom vei Rebbenes-Skogvik i 1968, og dermed kunne folk
begynne å ta lokalbåten fra Skogvik til Tromsø.

Det som nå mangla var den sammenbindende ferga mellom øyene i
Karlsøy. Den kom i 1971, og da foreløpig bare med kaianløp i Stakkvik.
De øvrige fergeanløp blei Hansnes og Skåningen. I 1972 kom fergeleie i
Reinskar på Reinøy. For Karlsøy blei det anløp ved kai.

Den siste ferga var over Skagesund. Den kom i 1980 mellom Mikkelvik
og Rebbenes, samtidig som den opptok kaianløp av Sør- Grunnfjord, Helgøy
og Laukvikvær.

På Nord-Kvaløy kom aldri vei, og fergeanløpet blei også nedlagt i
1985, da fiskebruket og folket var flytta.

20 til 30 år tok det altså å realisere omlegginga til landtransport
i Karlsøy. Det var mange valg som skulle avklares, og mye penger som
skulle skaffes. Men kommunen satsa sterkt på å få fortgang i arbeidet,
og forskotterte selv en heil rekke mindre anlegg for å komme igang.

Med veibygging og busstransport på øyene blei d s-anløpa fleire
steder hurtig inndratt, og rutene redusert. Dette førte mange steder
til at sambandet med kommunesentret i ei overgangstid blei meir
besværlig, før fergetrafikken mellom øyene blei åpna.
 
 

Samferdselssystemet idag

Idag har transportsystemet stort sett funnet si form, og store
endringer er knapt å vente i noen overskuelig framtid.

Til tross for at Karlsøy idag er et reint øydistrikt, er det veien
som er basis i transportsystemet. Det er bygd ut veier omtrent overalt
der det bor folk, og vei er mulig å bygge, med unntak av
Sør-Grunnfjord. Men det er fergene som binder øyene og veiene
sammen. Ei firkantferge binder sammen Ringvassøy, Reinøy, Karlsøy og
Vanna, og ei ferge binder sammen Ringvassøy, Rebbenesøy og Helgøy,
tidligere også Nord-Kvaløy. For å komme videre til Tromsø må man bruke
ferge over Kvalsund, og fram til 1973 også ferge over Sandnessund.

Både fergene og bussrutene ivaretas av selskap i Tromsø (TFDS og
Tromsbuss), og transporten er stort sett innretta på trafikken til og
fra Tromsø. Bare skolebarnkjøringa er anlagt for reint lokale behov.

Det sier seg selv at et trafikksystem som dette er svært tungtvint,
med mye omkjøring, ventetid og bilkøer. Ei stor forbedring ventes når
Kvalsundtunellen, som blei vedtatt i 1985, er ferdig bygd høsten 1988.
I 1985 blei også det første opptaket gjort til å forberede bru eller
tunell over Langsund mellom Reinøy og Ringvassøy, selv om dette nok
ligger inne i ei ukjent framtid.

I takt med utbygging av landtransporten er den gamle båttransporten
opphørt. Den eineste sjøtransport som nå foregår, er ei westamaranrute
i nordfylket, som også anløper Vannvåg og Finnkrokan, og enkelte ganger
Karlsøy. Den suppleres av en pallebåt med de samme anløpssteder, og er
især viktig for melketransporten fra Karlsøy. Godstransporten forøvrig
besørges av rutetrailere.

Et viktig framskritt med vei og ferge, er at det for første gang nå
er mulig på en rimelig måte å ta seg fram fra alle utkantbygdene og inn
til kommunesentret på Hansnes. Til dels har og vei og ferge gjort det
mulig med ei viss dagpendling fra Reinøy og Ringvassøybygdene til
arbeidsplasser på Hansnes.

Selv om skolerutene og de ordinære ruter også kan benyttes til
lokale transportbehov, er det privatbilene som står for den overveiende
del av persontransporten på alle større øyer.

For transporten til Fugløykalven fyr, som hittil har gått med
skøyte, blei det i 1985 oppretta helikopterrute.

Store endringer har og skjedd med post-og telefonsystema. De mange
poståpnerier er borte. I stedet er det oppretta 5 sentrale postkontor
(Hansnes, Rebbenes, Stakkvik, Vannvåg og Vannareid), med bilpostruter
utover øyene. I tillegg har Karlsøy og Helgøy egne postkontor.

I 1985 blei også Karlsøys telefonnett automatisert, som en av de
aller siste kommuner i landet. 6 telestasjoner og 13 talestasjoner blei
da nedlagt. Mange av disse spilte ikke noen stor rolle lenger, etter at
så å si alle hushold idag har egen telefon.
 
 

Strømmen og husholdet

Var veiutbygginga viktig for samfunnslivet generelt, så blei
tilføringa av elektrisiteten uhyre viktig for den private sfære. Men
det tok lang tid før strømmen kom utover til øyene. En av grunnene var
nok at her mangla muligheter for lokale kraftverk. Det kom således ikke
noe ut av en henvendelse fra Karlsøy til kraftforsyninga i 1946 om å
vurdere utbygging av Skipsfjord- vassdraget.

Utover i 1950-åra kom utbygging av elektrisitetsnettet på fastlandet
i gang, med strøm fra Rottenvik i Lyngen. Øyværingene kunne nå sitte med
sine 10-linjers parafinlamper og Aladdinlamper og se de opplyste bygder
tvers over fjorden.

Det var først byggetrinn 2 av Bardufossen som skulle skaffe strøm
til øyene, og det tok enda noen år før dette anlegget var fullført. Men
da gikk det fort. I 1958 var Reinøy og Ringvassøy tilkobla kraftnettet,
og i 1959 kom strømmen til Vanna.

Strømmen blei også ført utover til bygder som var under avfolking,
som Slettnes, Skipsfjord, Burøy, Måsvær. Heilt til Nordskar kom
strømmen, så ingen skal klage over at kraftforsyninga ikke gjorde sitt
beste. For Helgøya blei foreløpig innkjøpt et aggregat og satt i drift
i 1958. Seinere kom kabel også hit.

Strømmen førte ikke bare til stor lettelse for husmødrene med
matlaging og klesvask, og et meir trivelig og opplyst innemiljø i hus
og fjøs. Den virka nærmest revolusjonerende for husholdet. Det var nå
ikke lenger nødvendig med det arbeidskrevende strev på torvemyra og i
vedskogen. Det var ikke lenger behov for å salte ned kjøtt, sild og
fisk, når det istedet kunne fryses ferskt. Maskiner kunne overta
klesvask og melking.

Strømmen førte imidlertid med seg et større kapitalbehov, til
innlegging, til tilknytning og til alt elektrisk utstyr som nå blei
nødvendig, som kjøleskap, fryseboks, komfyr, panelovner, radio og TV.
Mange hadde problem med å skaffe penger til alt dette nye.

Strømmen var også ei forutsetning for utbygginga av fiskeindustrien
som fant sted. Tidligere hadde mange fiskebruk drevet med egne aggregat,
men dette var høyt utilfredsstillende.

Strømmen blei etterhvert tatt i bruk til ei nærmest råflott
utbygging av gatelys i mange bygder. Men den som husker blankholka
eller gjørmeholla i høstmørket, forstår den lyshunger som gatelysa er
uttrykk for.
 
 

Velferdsstaten og lokalsamfunnet

Velferdsstaten har danna ramma omkring utbygginga av det moderne
etterkrigs-Norge. For å sikre alle norske borgere likeverdige tilbud
har imidlertid staten i stadig sterkere grad kommet inn med tilbud og
påbud, og på den måten virka til større ensretting av lokalsamfunna.

Trygdesystema, husbanklån, fiskeribanklån, DUF-midler,
refusjonsordninger innafor skole og kultur, tippemidler, tilskott til
samferdsel o.s.v., alt har vært med på å prege lokalsamfunnet, på
statens premisser. Andre måter å påvirke de lokale forhold har vært
gjennom lover og påbud, f.eks. generalplaner og reguleringsplaner,
veilov, verneplaner, strandlov.

Etterhvert er området innlemma i det nasjonale skolesystem, det
nasjonale NRK-system, det nasjonale idrettsliv, det nasjonale litterære
system o.s.v., og underlagt de påvirkningsmekanismer som her gjelder.

For å kunne ta imot det nye velferdstilbud har folk ofte måttet
skifte boplass, skifte yrke, og ellers oppgi mange lokale særegenheter i
kultur og folkeliv, f.eks. i byggeskikk. Noen har kanskje følt dette som
ei belastning, andre som et framsteg.

Generelt har alt dette ført til en overgang fra lokale normer, både
for kulturliv, sosialt liv og materiell standard, og over mot en meir
nasjonal, ensarta kultur, tildels med internasjonalt eller universelt
preg. Vi leser de samme bøker, bor i de samme hus, bruker samme møbler
og samme klær, spiser samme mat, og ser på samme TV- program, som
resten av landet.

Samtidig har det vært en overgang til en materiell standard som var
utenkelig før. Bygningsmassen er totalt fornya, det er slutt med
vannbæring, utedo, med torving og vedhugging, med roing i motvind og
trasking langs fjæra.

Fattigdommen er borte, alle har mat og klær og hus, og velstanden
har aldri vært så jevnt fordelt som nå. Om dette har ført til økt
trivsel for alle, er vanskelig å avgjøre. Også i våre bygder ser vi at
misbruk av alkohol og piller ikke er ukjent, så mye kan tale for at
også velferd har sin pris.
 
 
 

Fra fattighjelp til sosialomsorg

Det vi kan kalle sosial omsorg er kanskje ett av de mest
karakteristiske trekk ved den moderne velferdsstat.

Det gamle preget av fattighjelp til nødlidende personer, holdt seg
rettnok langt inn i tida. Den nye fattigplanen fra 1942 gjorde ingen
ende på dette. Den bygde fortsatt på fattigkretser med lokale
tilsynsmenn (kontrollører), og ytelser i naturalia.

Likevel ser vi at fattigstyret etterhvert blei meir rundhånda med
tildelingene, satsene steig, og budsjetta voks kraftig utover i
1940-50-åra. Krava til meir menneskelighet i behandlinga økte og. I
1948 uttalte fattigstyret i Karlsøy at situasjonen for alle gamle var
heilt prekær og absolutt fortvilt .

Det blei da stadig forsøkt avsatt midler til en eldreheim, og i
1952 kom en slik endelig i drift på Karlsøy, ved stor hjelp av private
organisasjoner. Likevel måtte folk fortsatt sendes ut av kommunen til
forpleining, og i Helgøy kom aldri noen gamleheim.

Bortsatte personer finner vi enda inn i 1950-åra. Noen vil
fortsatt huske etpar av de siste, Hekte og Tull-Ola , som
begge endte sine liv ca. 1951, etter en menneskealder i kommunal
forpleining. De fleste av de bortsatte var nå folk som blei pleid
og ettersett i sin egen familie, noe som før hadde vært meir eller
mindre gratis for det offentlige. Stønaden gikk også opp til et meir
rimelig nivå, og kunne ca. 1953 være oppe i 2500 kr. årlig.

Et tegn i tida var det at fattigstyret fant anledning til å gi
støtte til meir luksusprega behov, d.v.s. formål som før hadde
vært utenkelig. Det kunne gjelde utdannelse for rekonvalesenter
(omskolering), lommepenger for folk på institusjon, det blei gitt
støtte til andel i vannverk, banktermin, lysinstallering. Men fortsatt
finner vi den tradisjonelle hjelp i form av mat, klær og brensel, især
til syke og forlatte familier.

Ca 1950 blei det og slutt på å kreve refusjoner for fattighjelp. Et
oppsamla beløp for refusjonskrav på 25000 kr. i Karlsøy, blei nå
avskrevet mot et avsatt fond på 20000 kr., og resten dekt på
driftsbudsjettet. I 1961 var budsjettet på 115500 kr.

Med utbygging av det sosiale trygdesystem (alderstrygd, syketrygd,
barnetrygd) var fattighjelpa i sin gamle form etterhvert blitt
overflødig. Ved innføring av uføretrygd i 1961 gikk f.eks. tallet på
personer i forpleining for Karlsøy forsorgsvesen ned fra 11 til 2. Det
blei og mindre behov for direkte støtte ved at nykommunen satsa stort
på bygging av sykeheim på Hansnes (ferdig i 1977), og på eldreboliger i
en rekke bygder, som Hansnes, Stakkvik, Vannvåg, Vannereid og Rebbenes.

Med økte krav til levestandard, betydde ikke dette slutt på hjelp
fra det offentlige for enkelte personer og familier som falt utenfor
trygdesystemet. Men den gamle fattighjelpa var kommet til veis ende.
Den største forbedring var trulig at det nå ikke lenger var så sosialt
belastende å ta imot hjelp fra fellesskapet. Det er blitt en rettighet
vi alle har krav på.
 
 

Boligstandarden

Et godt mål for utviklinga av materiell standard, er den
boligstandard vi har idag.

Det tok lang tid før boligbygginga kom igang etter krigen, men i
1960-åra var det blitt stor aktivitet, og i 1973 hadde vi et høgdepunkt
med 59 nye hus og leiligheter. Det var da ikke bare alle de gamle hus
som skulle erstattes eller forbedres. Folkeflyttinga krevde og mange
nye hus, til erstatning for de hus som blei stående tomme. De første
som flytta etter krigen, tok rettnok sine hus med, men etterhvert fikk
gammelhusa stå i fred og råtne, eller de fikk et nytt liv som
feriebolig. Også dette var uttrykk for ei ny økonomisk holdning.

Mens husa enda i 1950-åra gjerne var uten bad og toalett, økte
etterhvert krava til standard og utstyr, som vann, lys, sanitæranlegg
og møblering. Husa er også blitt meget større, og de fleste av de
eldre hus er påbygd og modernisert. Meir fritid har og gitt folk lyst
og anledning til å anlegge hager rundt husa.

Denne utviklinga har og ført til meir standardisering. I seinere år
har det for en stor del vært bygd typehus fra samme kataloger som i
andre strøk av landet.

Ei boligtelling fra 1980 viser denne utviklinga. Bare 15 % av husa var
bygd før 1945, mens 68 % var bygd i tida 1951-1980. Det er også blitt
meir plass inni husa. Ikke bare er husa blitt større i areal, men det
er også færre personer i hvert hus enn før. I 1978 var det bare 3,2
personer i hvert hushold.

Dette har bl.a. sammenheng med at mange eldre og enslige nå har kunnet
opprettholde eget hushold, mens de før helst gikk inn i husholdet til
den yngre generasjon. Dette er naturligvis en følge av utbygging av
trygdesystema.

En ny tendens er at mange boliger er løsrevet fra gården , og står på
egen tomt, ofte i egne boligområder i de små tettbebyggelser. Nye dyre
hus har naturligvis ført til stor gjeldsbelastning. Likevel er det
trulig lettere å klare med et svært lån idag, enn et beskjedent lån
i mellomkrigstida.
 
 

Folkekulturen

Også kulturlivet i Karlsøy er prega av felles nasjonale verdier, med
bingo, disco og dans, bibliotek, TV og radio, kino og video som
sentrale kulturformidlere. Biblioteket på Hansnes sender ut bokkasser
og har hatt slike plasert på fergene.

Som nyhetsformidlere spiller Tromsø-avisene Nordlys og Tromsø en
hovedrolle, især for lokale nyheter og debatt. Begge avisene har egne
journalister som dekker Karlsøyområdet. I de fleste bygder kommer nå
avisene dagsferske.

I tillegg har Karlsøy fått ulike typer lokale tidsskrift. I 1971
begynte et nytt menighetsblad å komme ut, Vår soknekirke . I tida
1974-1984 utkom et informasjonsblad for sparebanken, Karlsøy-Revyen .
Det har vært forsøkt med et bygdeblad for Ringvassøy, Øyrevyen , og
noen år kom Reinøy Avis og Årbok for Reinøy ut.

I 1981 kom Årbok for Karlsøy og Helgøy, utgitt av historielaget på
Hansnes, som var stifta i 1980. Årboka har lokka fram mange fortellere
og skriveføre folk, og har især brakt mye lokalhistorisk stoff. Endel
av dette er benytta i denne bygdeboka.

Lokale museumstiltak finnes ikke, og her er heller ingen freda
bygninger, etterat Kvitnesgården blei revet og flytta til Folkemuseet
i Tromsø. Til tross for omfattende modernisering finnes fortsatt en
del eldre verneverdige bygninger av ulik art.

De fremste kulturminner er de to gamle kirkene på Helgøy og Karlsøy,
med mye fint gammelt inventar. Begge brukes lite, og det har vært
problem med vedlikeholdet.

Kinodrift blei satt i gang allerede i 1962 på Vannereid og Leirstrand,
og seinere kom fleire bygder til. I dag drives kino i 2 bygder, Gamnes
og Vannvåg, av de lokale ungdomslag.

Lokale revyer har det gjennom åra vært mange av, og fortsatt finnes
enkelte slike. På Hansnes er ansatt kirkeorganist, som også skal drive
kor og musikkskole.

Det lokale foreningsliv har delvis endra karakter. Fortsatt finnes en
del av de gamle kvinneforeninger med humanitære, sosiale og religiøse
formål. I tillegg er det kommet en heil rekke andre lag, som
partipolitiske lag, næringspolitiske lag og bygdelag, husflidslag,
ungdomslag, folkedansgrupper, bridgeklubber. Særlig viktig har
idrettslaga vært. I 1950-åra begynte utbygging av fotballbaner, og
utbygde idrettsplasser finnes nå i fleire bygder, likeså lysløyper, og
der finnes gymnastikksaler og svømmebasseng ved noen skoler. I 1978 var
17 % av folket tilslutta idrettsbevegelsen.
 

Folkeopplysning

Sentralt i kulturlivet står nå som før folkeskolen. Det gamle
skolesystem var svært desentralisert, med ialt 19 skolesteder i
nåværende kommune i begynnelsen av 50-åra. Noen framhaldsskole kom
aldri i gang, men enkelte søkte framhalds-og folkehøgskoler andre
steder i fylket.

Et stadig problem var lærermangelen. I mange kretser var
erstatningslærere det vanglige. På Nord-Kvaløy var således utdanna
lærer ett år av 30 i tida 1940-1970.

Den eineste sentralisering som skjedde, var da havinternatet Storelv
kom i 1952, 30 år forsinka. Det førte til økte problem for de gamle
havkretsene på Vanna, med lang og besværlig skolebarnføring.

Forøvrig skjedde lite, før utbygginga av veier utover øyene i 1960-og
70-åra tillot skolebussing. Nå tok sentraliseringa et hopp framover.

I 1961 blei Burøysund overført til Vannereid, seinere fulgte Hamre, og
i 1971 kunne Storelv nedlegges, etter bare 19 års drift. Dermed var
det bare 2 skoler på Vanna: Vannvåg og Vannereid.

På Reinøy blei alle kretsene etterhvert inndratt, også de 2 kretsene i
Grøtsund (Finnkrokan og Grøtnesdalen), og overført til Stakkvik.

På Ringvassøy blei Hansnes den nye sentralskole, med unntak av
barneskoler ved Skogsfjordvatn og Gamnes.

På Helgøy og Nord-Kvaløy blei kretsene nedlagt, av mangel på elever,
mens Karlsøy såvidt beholdt barneskolen. På Rebbenesøy blei Leirstrand
krets i 1967 overført til Skogvik skole i Tromsø kommune. Dermed var de
19 skolesteder blitt til 6.

Det største problemet var utbygging av ungdomsskolen. Opprinnelig var
det departementets plan at alle ungdomsskoleelever i Karlsøy skulle
interneres i Tromsø. Først etter lang tid gav myndighetene opp og
godkjente et desentralisert opplegg i Karlsøy, med 2 ungdomsskoler,
seinere utvida til 3: Hansnes, Vannvåg og Vannereid. Det betyr at
ungdomsskoleelevene fra Reinøy og Karlsøy må til Hansnes.

Dermed hadde ungdommen i Karlsøy for første gang fått anledning til
videreutdanning i heimbygda utover den gamle folkeskole. På Hansnes
blei og oppretta en filial av videregående skoler i Tromsø, med
klasser i almenfag og husstellfag.

Skolesystemet idag er ikke uten ulemper, med lange og besværlige
dagsreiser med buss for noen barn. Det er langt fra Nordeidet og
Grøtnesdalen til Stakkvik, og enda lenger for ungdomsskoleelevene som
skal videre med ferja til Hansnes. Enda vanskeligere transport har man
fra Karlsøy til Hansnes.

Det har også vært reist anklager mot skoleverket for at det er for
lite tilpassa næringsliv og kulturliv i det lokale samfunn, med andre
ord at skolesystemet med sitt felles-nasjonale opplegg utdanner og
oppdrar barna vekk fra heimemiljøet.

Dette er trulig blitt forsterka ved at en så stor del av lærerstaben
ved de enkelte skoler er fremmede i bygdene, de er ofte uten særlig
kjennskap til lokal kultur og næringsliv, har ofte kortvarige opphold
i bygdene, og bor gjerne isolert i egne boligfelt. Den gamle bygdelærer
finnes det i dag få av.
 
 

Mot et meir verdslig samfunn?

I visitasmeldinga for 10-året 1973-1982 blei det meldt om åndelig
sløvhet og likegyldighet blant Karlsøyværingene. Det heitte videre at
få tok sitt kristenliv alvorlig og gav dette tilkjenne ved bekjennelse
og kristen livsførsel. Dette gav seg utslag i dårlig kirkesøkning, især
ved hovedkirka på Hansnes og ved Karlsøy gamle kirke, i låg
nadverdssøkning, i ansvarslaus omgang med alkohol blant ungdommen, i
uordna ekteskapelige forhold, i økning av samboerforhold, i dårlig
seksualmoral, i mye barn utenfor ekteskap (45 %), og i det forhold at
kviledagen blei arbeidsdag eller sportsdag.

Rapporten fra menighetsrådet vakte svært oppstyr i massemedia, og
prestegjeldet blei straks utropt som syndens pøl. Det var det mange
som reagerte på.

Imidlertid var rapporten knapt noe anna enn ei nøktern beretning om
det moderne samfunn, slik det idag leves over store deler av landet,
der kontakten med kirka og dens moralkrav stadig er blitt mindre.

Sett fra menighetas side fantes da også rosverdige forhold. Her var
søndagskole enkelte steder, her var heile 11 gudstjenestesteder, her
var husandakt hos l'stadianerne ved Skogsfjordvatn og pinsevennene i
Stakkvik, her var reisende predikanter og emisærer, og det var god
kirkesøkning i bygder som Nordeidet, Bergan og Rebbenes. Fortsatt var
mange av de gamle kristelige og humanitære foreninger i drift, som
Indremisjon, Indre Sjømannsmisjon, Santalmisjon, Ytre Sjømannsmisjon,
Misjonsselskapet, Redningsforening, Santalmisjon, Blå Kors, IOGT og
fleire.

Sett i et historisk perspektiv er det vanskelig å måle moral og
religiøsitet. Klager over dette har vært gjengangere fra geistlig side
i hundrevis av år. Umoral og løslevnet er eldgamle fenomen, som vi
allerede har møtt i utallige rettssaker på 16-1700- tallet, da umoralen
var straffbar.

Den største forskjell på forholda før i tida og nå er vel helst at
folk ikke lenger lar kirka og presteskapet definere eller avgjøre hva
som er umoral og hva som er moral. Og spørsmålet er kanskje ikke om vi
går mot et meir verdslig samfunn, men om vi ikke alltid har hatt det.
 
 

Nye former for sosialt liv

Den ytre ramme om bygdesamfunnet blei endra med kommunereguleringa i
1964, og kontakten mellom øyene og fastlandet blei forbausende hurtig
brutt. Fastlandet er idag en reell del av Lyngen, og ingen
kommunikasjonslinjer krysser fjorden.

Ute på øyene er det sosiale livet sterkt endra. Fraflytting og
tilflytting, nye kommunikasjoner, nye yrkesforhold, etablering av ny
kommune, nye kirkelige enheter og nye skolekretser, har ført til
dannelse av heilt nye sosiale strukturer.

Dette har vært en smertefull prosess, som enda ikke er avslutta. Vi
ser dette klart ved de konflikter som stundom dukker opp. Mens det før
var en viss konflikt i øst-vest retning mellom de to gamle kommuner,
øynes idag en ny konfliktretning nord-sør. I første rekke går
konflikten mellom Vanna og Ringvassøy, i en viss grad mellom disse to
og Reinøy.

Dette konfliktforhold kan spores ved partinomineringer og i
kommunepolitikken, når goder skal fordeles. Konkrete uttrykk for dette
er skolestreiker på Vanna og Reinøy i seinere år, og de problem
Arbeiderpartiet har hatt med å holde kommunen samla ved nominering til
kommunevalg.

Særlig har kanskje etablering av de nye kirkesogn, på tvers av de
gamle grenser, vært følt fremmed for mange eldre, som fortsatt føler
seg mest knytt til de to gamle sognekirkene. I dette ser vi klart
kirkas gamle rolle som symbol for sosial identitet.

De mange små bygdesamfunn er for det meste gått i oppløsning, og det
er enda ikke klart hva som kommer istedet. De nye sosiale enheter som
bygger seg opp, synes i alle fall å bli større enn de gamle. Mye kan
tyde på at det blir de enkelte øyer, som i framtida skal bli de
sosio-geografiske enheter: Vanna, Karlsøy, Reinøy, Rebbenesøy,
Ringvassøy. Vi ser det f.eks. i tendensen til at foreninger og lag
dekker ei heil øy, som idrettslag og pensjonistlag, og vi ser at hver
øy gjerne utgjør en egen festenhet . Dette har sammenheng med
trafikksystema, som er bygd på privatbilen. P.g.a. de kompliserte
fergerutene, blir mulighetene for sosialt liv mellom øyene, sterkt
hindra.

Det sosiale samkvem som før var knytt til de store kirkehelger, er det
nå slutt med. De forsøk som har vært gjort for å gjenopplive
Storhelgene, viser at de gamle Storhelger sprang ut av et behov som nå
ikke lenger er tilstede. Kirketjenesten er nå desentralisert til mange
bygder, og fordelt over heile året.

Også mange av de gamle kvinneforeninger er blitt borte, og
organisasjonsmønstret er idag mindre kjønnsretta enn tidligere. I
stadig større grad har kvinnene arbeid utenfor husholdet, og får sine
sosiale behov dekt på den måten.

Et generelt trekk ved utviklinga er at det offentlige nå i stor grad
organiserer arbeidsoppgaver som før bygda, naboskapet eller familien
måtte dekke. Dette gjelder især innen eldreomsorg og helsestell,
sosialomsorg, stell av kirkegårder, oppretting av barnehager,
brannstasjoner, og gjennom renovasjon, utbygging av boligfelt,
vannanlegg m.m. En stor del av de ansatte ved offentlige kontor og
institusjoner arbeider med slike oppgaver, især på Hansnes.

De etniske skillelinjer blei også borte for godt i denne periode, ved
at alle er blitt norsk . Fortsatt lever mange av samisk slekt, men
kulturelt er det ingen som skiller seg ut, og bare slektskap tillegges
ikke lenger noen sosial betydning. Det betyr at den sjøsamiske
befolkning, som vi har kunnet følge i Karlsøy i minst 8-900 år, nå er
fullt innlemma i det norske lokalsamfunn. Bare et fåtall
reindriftsfamilier har opprettholdt sin samiske identitet.

Denne utviklinga ser vi klart i Skogsfjordvatn, som like sia bygdas
første tid har hatt samiske innbyggere. Av de 94 innbyggere i 1970 var
det bare en som regna seg som same og hadde hatt samisk som morsmål,
mens 3 hadde hatt samisktalende foreldre og 5 hadde hatt samisktalende
besteforeldre. Det kan derfor ikke ha vært så mange fra bygda som har
hatt glede av den samisk-norsk gudstjeneste som har vært forretta der i
seinere år.

En ny type sosialt liv kan vi finne i endel av de fraflytta bygder i
sommertida, når utflytterne vender tilbake til ferie og
næringsaktiviteter som sjøfiske, bærplukking, jakt og potetdyrking. Det
er folk som er bosatt i Tromsø eller rundt i forskjellige bygder, som
her gjenopptar sitt gamle sosiale liv. Slike typiske sommerbygder er
f.eks. Slettnes, Skipsfjord, Helgøy og deler av Nord-Kvaløy, men også
mange av de bosatte bygder får si befolkning forsterka av fraflytta
sommergjester.

Et visst sosialt liv er også etablert i Tromsø blant utflytta
Karlsøyværinger, især knytt til utflytterforeninger. Slike formelle
foreninger eksisterer for utflyttere fra Nord-Kvaløy, Helgøy, Vanna og
Karlsøy, og her holdes store årsfester og andre sammenkomster.
 
 

Hippibygda Karlsøy

Ei heilt særegen utvikling finner vi på det gamle kirkested og
administrasjonssentrum, Karlsøya, i tida etter 1970.

Ved flytting av administrasjonen og annen utflytting i løpet av 1950-og
60-åra, var folketallet gått så sterkt ned, at det begynte å true
stedets eksistens. På ei tid var det også på tale å flytte kirka til
Hansnes.

Dette kom fram som ei akutt krise, da endel oppsittere i 1970 søkte om
å få bygda offisielt erklært som fraflyttingssted. Dette ville også få
følger for de gjenværende, ved at all utbygging ville stoppes. Den
formelle erklæring som stempla øya som fraflyttersted, kom rettnok
ikke, men det blei gitt endel fraflyttingsbidrag. Kommunen anså
dessuten bosetninga så usikker at det blei vedtatt å gi generell
anbefaling til at alle fraflyttingssøknader kunne avgjøres sentralt av
fylket, uten å gå veien om kommunen.

Ved denne tida flytta også sognepresten vekk, som den siste fra den
gamle administrasjon. Det var slutt på fiskebruket, forretninga var
redusert til kioskdrift, kirka stod ubrukt, og gamleheimen blei
plutselig av uklare årsaker nedlagt etter 18 års drift, uten at noe anna
tilbud fantes.

Alt dette førte til hissige avisdebatter, der folk som ikke ville
flytte, mobiliserte til kamp. Øya blei nå gjenstand for radio- og
TV-program, og det blei dikta en populær protestsang, der Karlsøy blei
stående som symbol for heile den fraflytta delen av Nord-Norge:

Ute i havets brenninger ligger vår øy. Der har vi levet alle år her
har vi dødd. På Karlsøy i Troms Men nå skal vi flyttes bort.

(Lars Erik Karlsen).

Med dette tok det til ei ny utvikling for øya, som skulle gjøre
Karlsøy til ei av de mest kjente bygder i landsdelen. Som ingen andre
bygder kom Karlsøya til å illustrere overskrifta for denne periode: Et
samfunn i oppbrudd.

Delvis med hjelp av den nye og aktive herredsagronom kom det nå i
stand ei tilflytting til øya. Dette var imidlertid for det meste ungdom
som hadde lite kunnskap om jordbruk og fiske. De var også for en stor
del bærere av den nye pop-og protestkultur fra 60-åra, med en levemåte,
livsstil, ideologi og tildels utseende, som avveik sterkt fra det som
hittil hadde vært vanlig i bygda.

Det er da ikke rart at det blei både kulturkontraster og
kulturkonflikter på øya, der de eldre beboere nok følte seg trua av alt
dette nye, og de nye følte skepsis og manglende forståelse for sitt fra
de eldre.

Noen av tilflytterne etablerte seg på fraflytta småbruk eller andre
bruk. En av de første og mest stabile var et medlem av den landskjente
popgruppa Pussycats , Ottar Aasegg, som var blant de første
geitefarmere på øya. Også andre tilflyttere eller fastboende fulgte opp
med geit-og sauebruk, slik at jordbruket igjen kom i hevd.

Andre gikk sammen om bo-kollektiv på fraflytta steder, og slike blei
nå etablert på den gamle prestegård, den gamle klokkergård, og den
gamle handelsgård. Til noen av disse kollektiv var det til tider sterk
tilstrømning av likesinna ungdom både fra Norge og utlandet. De fleste
nøyde seg med kortere opphold, slik at det blei mye gjennomgang på
disse kollektiv.

I første fase av utviklinga var Vindheim-kollektivet det ledende, med
forfatteren Jan Bojer, etterkommer etter forfatteren Johan Bojer, som
talsmann.

Anarkisme og motkultur var nå ideologiske stikkord, og
Karlsøyanarkistene var tilslutta Landsføderasjonen av Frihetlige
Sosialister/Anarkister. Jan Bojer utgav fra Karlsøy fra 1973 og noen
år framover Vannbæreren , et seriøst, såkalt motkulturelt tidsskrift,
som var talerør for denne bevegelse. Han starta og A/S Regnbuetrykk med
eget offsettrykkeri og forlag i 1977, der det blei utgitt fleire
bøker. Blant disse var Monica Sjø: Den store kosmiske mor , og Stein
Jarring: Likevektssamfunn . Selv utgav Jan Bojer 3 egne diktsamlinger
på andre forlag. Her var også bokkafe , det blei drevet urteproduksjon,
og biodynamisk jordbruk.

I seinere fase har kollektivet på Karlsøy Prestegård meir satt sitt
preg på utviklinga. Her blei danna rockeband, det blei utgitt etpar
rockeplater 1981-82 med brodd mot politi, samfunn og religion. Det har
og av enkelte vært arbeidd med kunst-og kunsthåndverk, og det har vært
holdt fleire utstillinger med slike produkt i Tromsø.

Etterhvert blei alle disse bokollektiv oppløst, og meir regulære
boforhold innført. Ei ny utvikling som kom igang var etablering av en
liten koloni muslimer av skandinavisk opphav. Dette gav opphav til
omdøping med eksotiske, arabiske namn, som Abdullah, Fatima og Latifa,
og innføring av arabisk-inspirerte klesdrakter.

Dessverre står det ikke til å nekte at det stundom også kom for dagen
enkelte meir uheldige sider ved denne utviklinga, som småtrakasserier,
husokkupasjoner og narkotika. Således blei det stor oppstandelse både
lokalt og i landsdelen, da det ved 3 politiaksjoner tidlig i 80-åra
kom fram marihuana og 51 cannabis- planter som blei dyrka lokalt.

Likevel må utviklinga på øya fra krisa i 1970 i det store og heile
beskrives som positiv. Etter en nedgang til ca 45 innbyggere er tallet
nå ca 85, og det er også blitt ei mye yngre befolkning enn før. Tallet
på skolebarn er steget til 14, etter å ha vært nede i 2. I dag finnes
ca 25 bebodde hus foruten ca 20 feriehus. Her er 8 gode
jordbruksenheter, med 143 sauer og 394 geiter, ialt 537 småfe, og det
blei i 1984 levert 142000 l geitmelk. Med dette er bygda blitt ei av
de beste jordbruksbygder i kommunen. Ved nydyrking av stormyra er 140
mål nytt land under oppdyrking, slik at her ialt er 400 mål innmark.
760 mål myr er lagt ut til verna naturområde. Her er bygd ny
jordbruksvei, vannverket er forbedra, og fiskemottak har vært planlagt.
I 1984 var øya med i et såkalt utkantprosjekt satt i gang av fylket, og
året etter foretok kommunen ei egen utredning om øyas framtid, der
fergeleie, båthamn og eget sevicebygg blei foreslått som viktige tiltak
i framtida.
 
 

Et klasseløst samfunn?

Vi har tidligere hørt om store økonomiske og sosiale ulikheter. Slik
er det ikke idag. De gamle kapitalister er borte. De nye foretaksmenn
-- fiskebåtredere, butikkeiere, fiskebrukeiere -- disponerer lite
privat kapital. Deres basis er statskapital eller bankkapital. Vi kan
derfor si at de disponerer kapital på vegne av fellesskapet. Noen av
dem er rekruttert fra den gamle almuesklasse, andre er kommet utenfra.

Går vi inn i ei bygd idag, vil vi ha store problem med å se hvor disse
nye kapitalister bor, og om vi møter dem, vil de stikke seg lite ut
fra folk flest. Det ser heller ikke ut til at de har noen stor
politisk makt.

Sammenligna med tidligere tider, må vi si at den økonomiske og sosiale
likhet idag er så stor, at det knapt har noen hensikt å snakke om
sosiale klasser eller grupper. Likevel kan vi klart se at der er
forskjeller mellom bygder og mellom grupper av folk, men forskjellene
markerer seg på andre måter enn før.

Generelt er det vel riktig å si at de enkelte bygdesamfunn er meir
forskjelligarta enn før. I de gamle bygder var det god plass mellom
naboene, og der var svært få familier som ikke var fiskerbønder. Det
service-tilbudet folk flest hadde, var også nokså likt i de ulike
bygder.

I dag oppviser bygdene større ulikheter. Noen bygder er fortsatt
grisgrendte, noen er små tettsteder. Det er stor forskjell mellom
bygdene i næringstilpasninger som fiske, fiskeforedling, februk og
administrasjon, og det er store forskjeller i det lokale servicetilbud
med skoler, helsetjeneste, kommunikasjoner og offentlig forvaltning.
Trulig er der også forskjeller i bygdene når det gjelder sosialt liv
som følge av dette.

Et markant trekk er f.eks. framvoksteren av ei stor gruppe folk av
offentlig ansatte innafor administrasjon, helsevesen og skole, som vi
kunne kalle funksjonærgruppa . Bare av lærere var det i 1983 53
stillinger.

Generelt for funksjonærgruppa er at mange er kommet utenfra, at de bor
adskilt fra bygdefolket ellers, og at de ikke forblir så lenge i
stillingene. Vi kan derfor tale om ei nokså eksklusiv gruppe, som
tildels lever sitt liv ved sia av bygdefolket. Mange disponerer også
ferdigheter gjennom sitt yrke som bygdefolket ikke har adgang til, men
som mange er avhengig av.

Toppsjiktet i denne gruppa er nå som før sogneprest, lensmann og
distriktslege. Til denne gruppa har det alltid vært liten eller ingen
lokal rekruttering. Et unntak danner imidlertid distriktslege Reidar
Robertsen, som er fra Hansnes.

Et nytt trekk i den sosiale organisering er oppsplitting i
aldersgrupper, med ungdommen og de eldre som markerte ytterpunkter. De
unge lever isolert i sitt skolemiljø eller i ungdomsmiljø, med egne
normer, med liten kontakt med det lokale arbeidsliv. Mange blir derfor
fremmed for de tradisjonelle bygdeyrker og reiser vekk. De eldre lever
ofte isolert i sine heimer og i eldreboliger, med eldreforeninger som
viktige sosiale institusjoner. Den tredje gruppa blir da den
yrkesaktive del av befolkninga.
 
 

By og land

Forholdet til byen , Tromsø, har vært et viktig aspekt ved
utviklinga i Karlsøy i snart 200 år, og emnet har vært behandla fleire
ganger før i bygdeboka.

I et langtidsperspektiv har integreringa eller innlemminga av
Karlsøyområdet i byen vært et markert trekk ved utviklinga. Mange ting
viser at avhengigheta av byen har økt etter hvert, ikke minst i den
periode vi her behandler. Tilsvarende er Karlsøy blitt et mindre
selvforsynt lokalsamfunn enn før.

Særlig ser man dette klart med kommunikasjonene. Like sia TADS (TFDS)
blei stifta i 1867 har all transport vært innretta mot byen, og slik
er det også idag. Før veiene kom, var det også vanlig å holde
kommunale møter i byen, både for Karlsøy og Helgøy. Til og med blei det
holdt kommunale møter ombord i dampen på tur til byen. Dette gjaldt
særlig i 1940-50-åra.

Også handelsmessig og næringsmessig er avhengigheta stor. Etter at
Nessekongesystemet blei avvikla 1910-20, har stadig meir av handelen
gått til byen, især engroshandelen, men også mye av all spesialhandel.
Idag er det i hovedsak kolonialvarer som omsettes lokalt. Mye av fisken
leveres i byen, all melk og kjøtt går dit, derfra kommer kraftfo r,
agnsild, og mye av utstyret til fiske, båt og jordbruk. Og kjøttet og
melka kommer i retur til forbrukerne. Til Tromsø sendes syke folk for
behandling, alle fødende, søpplet kjøres til byen, hit må ungdommen for
å få utdanneles. Assuranseselskapet er overført til Tromsø, og
lokalbanken er blitt filial av en bybank. De fleste verksteder man
trenger, må man til Tromsø for å finne.

Karlsøyområdet er også innlemma i Tromsø når det gjelder
skolepedagogiske tilbud, arbeidsformidling, museumstiltak.

Mange har funnet seg arbeid i Tromsø, og driver langtidspendling,
foruten at enkelte forsøker seg med dagpendling. En stor del av
befolkninga har rett og slett flytta til byen. Til gjengjeld er
Karlsøy blitt stadig viktigere som ferie-og rekreasjonsområde for
utflytta Karlsøyværinger og andre byfolk.

Trulig er dette ei utvikling som også vil fortsette. Med åpning av
Kvalsundforbindelsen blir reisetida mellom kommunesentret i Karlsøy
og byen ca 1 time. Det blir da lettere å drive dagpendling mellom
Ringvassøy og byen, og det blir lettere å nå forretninger, verksteder
og kulturtilbud. Kommunen har også forsøkt å trekke til seg industri og
folk ved å legge ut tomteområder på den sørlige del av Ringvassøy. Alt
dette vil trekke øyene stadig meir under Tromsø, og gjøre avhengigheta
større.

Forslag har tidligere vært lufta om å innlemme Karlsøy i storkommunen
Tromsø, og det er ikke utenkelig at dette blir resultatet av
utviklinga. Særlig aktuelt blir det hvis det blir tale om å bygge opp
større kommuneenheter enn det vi har idag.
 
 

Karlsøy mot Europa

Kampen om norsk medlemskap i det europeiske fellesmarked i 1972 blei
en av de mest opprivende i nyere norsk historie. Den splitta partier,
landsdeler, bygder og familier. I Karlsøy, og i mange andre
kystsamfunn, skulle kampen mot det europeiske fellesskap bli ei
styrkning av det lokale fellesskap.

Allerede i en avisartikkel i 1962 satte den 82 år gamle fisker Peder
Dahl, Bratrein, fram denne spådom om tilslutning til EF: -- det skal
regjeringen vite at fiskerne ikke vil selge sitt land og sine
interesser for en rett linser .

Og denne spådom skulle gå i oppfyllelse 10 år etter. Ikke sia kampen
for sosialismen i 1903 hadde ei politisk sak forent eller samla folket
i Karlsøy så godt som motstanden mot fellesmarkedet -- ikke engang
motstanden mot nazismen.

Det som skjedde, var at det lokalt i de fleste bygder utvikla seg en
omfattende personlig påvirkningsdebatt, som blei meir og meir intens,
etterhvert som avstemninga nærma seg. Tross massiv støtte fra de
fleste politiske parti for medlemskap, tross støtte fra kringkasting og
de to lokale byaviser, tross kabinettspørsmål fra regjerningspartiet som
de fleste stemte på, tok den overveiende del av Karlsøyværingene
standpunkt mot medlemskap, med 86,1 % av avgitte stemmer. 1425 stemte
mot, 198 for. Gjennomsnittet for fylket var 70,2 % mot medlemskap, og
for landet som heilhet 53,5 %. Faktisk lå Karlsøy på topp av samtlige
herreder i Troms og Finnmark, bare forbigått av 8 kommuner i Nordland
og 5 på Vestlandet.

Debatten forut for avstemninga var så åpen, at man innafor enkelte
bygder og øyer langt på vei hadde utfallet klart allerede før
avstemninga. Likevel var det knapt tale om noen meiningsterror, men om
fri utveksling av synspunkt.

Karlsøy blei blant mange andre et eksempel på at massiv politisk
påvirkning utenfra har sin begrensning når folk føler sine mest
livsviktige interesser trua. For Karlsøyværingene gjaldt kampen hverken
overføring av nasjonal overhøyhet eller harmonisering av markedstiltak,
men en kamp om fisken, om levebrødet og om tilværelsen.
 
 

4. Næringsliv

Kombinasjonsnæringa på vei ut

I ei offentlig utredning for Troms i 1953 heitte det: Kombinasjonene
mellom fiske og jordbruk er en livsbetingelse for en stor del av
kyst-og fjordbefolkningen i fylket . Slik blei det nok også følt i
Karlsøy på denne tida.

Men myndighetene ønska å påvirke til meir yrkesretta fiske og jordbruk.
Til å gjennomføre en slik politikk kunne man bruke økonomiske
virkemidler, som lån til havfiskebåter til heilårsfiske. I jordbruket
blei det satsa på muligheter for et salgsjordbruk, med bl.a. meieri og
slakteri. Det blei vanskeligere å kombinere fiske og februk, og det
måtte gjøres et valg ut fra de lokale forutsetninger som var tilstede
i bygdene. Det betydde yrkesfiske i det ytre området, heilårsjordbruk
i de indre bygder, som en hovedregel.

Det gamle kombinasjonyrke har likevel holdt seg i endel bygder, både
på Vanna, i Langsund, Dåfjord og Rebbenes. Særlig gjelder dette sau og
sjarkfiske. Med pengerikdom og mulighet for å kjøpe melk på butikken,
blei kua et tungvint og kostbart dyr, og er idag en utdødd rase i
Karlsøy. I yrkesspesialiseringa er det især geita som har vært
foretrukket, i en viss grad også sau. Mange steder er det da også
disse dyreslag som høver best i den lokale beitemarka. Litt sauehold
har også hatt lett for å la seg innpasse i andre yrkeskombinasjoner,
som omsorgsarbeid, fiskearbeid, serviceyrker, pendlerarbeid og
pensjonistliv.

I takt med denne yrkesspesialiseringa i jordbruk og fiske har det gamle
kjønnsrollesystem også vært under omdanning. Fjøsstell er nå også
blitt et mannsarbeid, mens deler av fiskeryrket som egnearbeid og
filetarbeid m.v. er utvikla til profesjonelt kvinnearbeid. Innafor
selve fisket har likevel mannsdominansen holdt seg fullt ut.

Et generelttrekk er også at mens kvinna før var bonde og
omsorgsarbeider i heimen, er hennes innsats idag meir innretta på
lønnsarbeid innen fiskeindustri, helsestell og servicenæringer. Den nye
status til kvinna ser vi ved at det i 1985 var kvinnelig sogneprest,
kvinnelig banksjef og kvinnelig lege på Hansnes.

Et generelt trekk er det også at det er langt færre folk som er
engasjert i de to gamle basisnæringer, jordbruk og fiske. Til gjengjeld
har antallet folk ansatt i industri, handel, samferdsel, anlegg og
offentlig service gått meget opp, især av kvinner. Dette vitner om ei
stadig utvikling mot et meir spesialisert samfunn.

Ca 1950 arbeidde hovedmengden av arbeidsføre i jordbruk og fiske. I
1970 arbeidde 308 i jordbruk. I 1980 var tallet redusert til 159 (ned
48 %). I fiske var det 467 som arbeidde i 1970, mens tallet i 1980 var
340 (ned 27 %). I denne tida gikk antallet i industri og anlegg etc.
opp fra 107 til 182 (70 % opp), i handel og bank gikk tallet opp fra 66
til 123 (86 % opp), og i offentlige stillinger var auken størst, fra
111 til 294 (165 % opp). Også privat tjenesteyting økte, fra 26 til 63
(140 % opp). Det totale antall yrkesaktive økte med 12 % i tiåret.

Fra Helgøy har vi og en undersøkelse fra 1962 og 1978 som illustrerer
det samme (Saugestad). I 1962 levde 73 % av husholda av primærnæringer
(fiske-februk), mens 44 % gjorde det i 1978. 18 % levde av
lønnsinntekter i 1962, mot 27 % i 1978. Også for trygd gikk tallet
opp, fra 9 % av husholda i 1962, til 29 i 1978.

Det er altså stadig fleire som har direkte lønnsinntekter og trygd enn
før. Dette betyr og at husholdet som produksjonsenhet har mindre
betydning enn før. Dette forsterkes og ved at fisket og februket er
meir spesialisert enn før og basert på pengeøkonomi.
 

Melkebåten kommer

Det gamle produksjonssystem bestod i en markedsstyrt,
kontantskapende produksjon, basert på fiske, og en konsumproduksjon,
basert på februk. I tillegg blei det naturligvis fiska til husbehov, og
det blei solgt februksprodukt som husholdet kunne unnvære.

Dette førte til liten investering i februket av kapital, som best lot
seg forrente i fisket. Fjøsen var liten og tungvint. Husdyra blei
anskaffa ved eget oppdrett. Utbyttet var avhengig av arbeidsmengden,
som utgjorde hoveddelen av produksjonsinnsatsen her. Februket var
basert på et kombinert husdyrhold, som skulle skaffe flest mulig
produkt av melk, smør, ost, huder, skinn, ull, egg, kjøtt, flesk, talg,
trekk-kraft. Kua og sauen var viktigste dyr, men mange hadde også
geit, hest, gris og høns. Noen stordrift var det likevel sjelden tale
om. I ei god jordbruksbygd som Nord-Grunnfjord var det
gjennomsnittlige bruk i 1949 på 26 mål innmark, og fødde 3,6 kyr, 15,2
sauer og 1,6 geiter. Dette var nok meir enn i de fleste bygder.

Omlegginga begynte ca 1952, med at det for første gang blei åpna et
regulært marked for februksprodukt. Det skjedde da melkebåtene begynte
med regelmessige ruter til Tromsø, basert på faste melkeleveranser til
Tromsøysund meieri. Samtidig begynte ei utbygging av Nord-Norges
salgslag, slik at regulær levering av slaktedyr og ull også blei mulig.
Dette førte for første gang til faste pengeinntekter av fjøsstellet.

Litt melk var nok sendt til Tromsø før og under krigen, men dette gikk
direkte til privatfolk, og kunne ikke få noe omfang. Og det som blei
levert av kjøtt, gikk til privatfolk eller slaktere, til høyst
varierende priser.

At fjøsen nå gav faste inntekter, var noe uhørt. Det skapte en
økonomisk basis for investeringer i jordbruket, både med sikte på å
gjøre fjøsstell og slåtta meir lettvint, og å auke produksjonen.
Dessuten blei det satt krav til kavaliteten på produkta. Melka måtte
være god, for å gi beste pris.

Det blei nå investert i jordbruket. Kunstgjødsel blei tatt i bruk i
større grad, løypninga erstatta av kraftfo r, jorda blei forbedra med
pløying, det måtte anskaffes meir trekk-kraft. I første omgang kom den
lettvinte to-hjulstraktor, sia større traktorer og fo rhøstere. Alt fra
ca 1957 blei det investert i maskinstasjoner, bl.a. i Dåfjord,
Skogsfjord og på Kammen. Fjøsen blei omdøpt til driftsbygning , bygd
om, utvida eller bygd ny. Silo blei nødvendig med overgang til silofo
r, det kom spaltegolv, det kom melkemaskin, og melka måtte få
avkjølingssystem, sia kjøleanlegg og gårdstank.

Men alt dette kom ikke på en dag. Lenge var den tunge melkespanna
enerådende. Og melkebåten var en tungvint transport. Først måtte
melkespannene fraktes til fjæra og roes ombord, eller kjøres og
trekkes til nærmeste bygdekai. Helst skjedde dette midt på natta. Så
var det tømmeplikten på meieriet i Tromsø med 6-8 ukers mellomrom -- da
gikk en heil dag. Det verste var at det var så vanskelig for mange å
unngå klasse , d.v.s. redusert pris p.g.a. redusert melkekvalitet. I
1960 fikk halvparten av melka klasse . Etter at folk fikk kjøleanlegg,
gikk det mye bedre, og i 1966 var det 80 % som fikk beste pris.

Denne utviklinga kom ikke til alle bygder. Det var bare Reinøy,
Ringvassøy og deler av Rebbenesøy og Nord-Kvaløy (Rødgammen) som hørte
med til melkebåtrutene. Disse gikk da vekselvis ei vestlig og ei
østlig rute, med 2 leveringer ukentlig. Vanna fikk ingen tilknytning
til meieriet før fergene kom i 1971.
 
 

Fra ku til geit

Melkebåten blei likevel bare en episode, selv om den blei
grunnleggende for utviklinga av jordbruket. I løpet av 1960-åra kom
veitransporten av melk i gang, og ca 1970-71 var melkebåten blitt
overflødig. Det blei nå meir lettvint å levere melka, især da tankbilene
begynte ca 1976. For Karlsøya blei store laustanker tatt i bruk, da
melka herfra måtte gå med lokalbåten.

Veiene førte og til stor lettelse for levering av slaktedyr. I stedet
for heimeslakting, kommer nå salgslagets biler og laster inn levende
slaktedyr, som ender sitt liv med en bytur.

Salgsjordbruket krevde også spesialisering i husdyrholdet. Lenge blei
det satsa på kua, men etterhvert er det geita som er blitt basis for
jordbruket på øyene. I Nord-Grunnfjord stod kumelkproduksjonen på topp
i 1964. I 1976 gikk det fra denne bygda bare 4000 kg melk fra 2
leverandører. Da hadde geita overtatt.

I 1969 var det bare 130 melkekyr igjen i kommunen og i 1976 32 kyr.
Per 1/1 1985 var det 12 kyr igjen: 1 på Ringvassøy (Skogsfjord), 2 på
Reinøy (Nordeidet) og 9 på Vanna (Kvalshausen). I løpet av året
forsvant kuflokken fra Kvalshausen, slik at der ved utgangen av året
var bare 3 kyr i kommunen (og kua på Ringvassøy forsvant i 1986). Få
kyr har etterhvert ført til problem med melkehentinga.

Ved utgangen av 1985 var det 3565 sauer, og 2262 geiter i kommunen,
ialt 5827 småfe. Karlsøy hadde nå ca 8 % av all geit i fylket, og 2,5
% av all geit i landet (1986).

Antallet brukere som driver jordbruk har også gått ned. I 1969 var det
253 bruk, i 1974 192 og i 1982 141 bruk. I 1985 var det 120 bruk, med
et areal på 5517 dekar. De fleste bruk er små. I 1982 var 103 bruk
under 50 mål (73 %), og 38 over (27 %). Gjennomsnittet er 46 mål.

Fordelinga av småfe på øyene viser interessante trekk. På Ringvassøy
var mest geit (1471) etterfulgt av Karlsøy (394), Reinøy (309) og
Rebbenesøy (88). Saueflokkene var fordelt over alle øyer, også her med
Ringvassøy på topp (1342), etterfulgt av Reinøy (1090), Vanna (697),
Rebbenesøy (188), Karlsøy (143) og Helgøy (87).

Fordelinga gjenspeiler det forhold at geiteholdet er svært
spesialisert, mens mesteparten av sauholdet -- især på Vanna -- drives
i kombinasjon med andre yrker. Spesialisert sauehold fantes det lite
av: på Vannereid, Karlsøy, Helgøy og 2-3 på Reinøy. Resten av
saueholdet er kombinasjonsbruk i forbindelse med fiske, fiskeindustri og
andre yrker.

I 1976 var det av 154 jordbruk 46 bruk med jordbruk som eneyrke (30
%), 43 kombinert med fiske (28 %), 65 med fiskeindustri og serviceyrker
(42 %). Flest bruk med eneyrker fantes i Nord- Grunnfjord og
Skogsfjordvatn, mens Dåfjord hadde mye jordbruk kombinert med fiske, og
Vannereid med fiskeindustri.

I 1985 var det 39 bruk med jordbruk som fulltidsnæring (d.v.s. over
ett årsverk) av 120 bruk (32 %). 22 var på Ringvassøy, 1 på Helgøy,
1 på Rebbenesøy, 6 på Reinøy, 7 på Karlsøy og 2 på Vanna. Av disse var
34 fulltidsbruk med geit, hver med 64 i gjennomsnitt, 3 med sau (99 i
gjennomsnitt), ett bruk med geit og sau, og ett med kyr og sau.

De bygder som har utvikla det beste jordbruksmiljø er Skogsfjordvatn
(7), Karlsøy (7), Nord-Grunnfjord (6), Nordeidet (5) og Dåfjord (5).

Melkeytelsen per dyr er derimot gått opp. Mens kua ca 1965 bare gav
3000 kg årlig, regner melkekvoten idag med vel 5000 kilo -- d.v.s. 1
ku nå melker like mye som 5 kyr før i tida. Også ytelsen per geit er
gått opp. Ca 1960 var den 400-450 kg, ca 1977 ca 700 kg.

Andre husdyr som har vært holdt, er høns, gås og gris. Det finnes etpar
hønsefarmer med 2859 verpehøns, og på Vanna er en gåsefarm, foruten at
litt høns og gås holdes på enkelte andre bruk. I seinere år har også
noen forsøkt seg med revgårder, etterat minkavlen blei nedlagt. I 1985
var her 3 revgårder med 116 blårev og sølvrev.

Selv om mange bruk er lagt ned, er det mange jorder som høstes av
nabobruka. Likevel er det et nokså generelt bilde av gjengrodde jorder
vi møter i mange bygder. Men det har og vært endel nydyrking, og de
gamle innmarker er ofte mye forbedra. Mange nedlagte bruk har også
vært opprettholdt som boplasser, ved at brukerne er gått over til andre
yrker eller får pensjon.

Også hos oss er mekaniseringa av jordbruket kommet langt, med nybygde
fjøser, silo, melkemaskin, tankanlegg, traktor, fo rhøster etc. Dette
har ført til store kapitalbehov, og tilsvarende problem med
lønnsomheta. Det kreves store enheter for å få overskudd, noe som på
nasjonal basis har ført til overproduksjon, og kvantumsbegrensninger
også lokalt hos oss.
 
 

Jordbruksbygda Skogsfjordvatn

Innlandsbygda vår lå dårlig til for sjøfiske, men hadde mange andre
herligheter som innsjøfiske, skogsdrift, jakt. Her var også tidligere
enn i andre bygder større vekt på februket. Alt i 1962 var bygda ei
viktig jordbruksbygd, med produksjon langt utover selvforsyning. Det
var da bosatt 119 innbyggere ved Vatnet , i 28 familier.

Det var da naturlig at bygda spesialiserte seg videre på jordbruk, da
den moderne utvikling kom for fullt utover til øyene. I 1978 var her
således 10 familiebaserte jordbruk, med litt sau og mye geit. Antall
familier holdt seg omtrent som før, men folketallet var gått ned med 37
%, til 75.

I 1985 var det 7 fulldriftsbruk basert på geit, og 88 innbyggere, så
befolkninga var gått litt opp.

Heilt konfliktløst har denne utviklinga ikke vært p.g.a. beiteskadene i
skogen. Det har vært ført rettssaker om beiterettighetene, som i 1977
endte med å fastslå at de to matrikkelgårdene Steinsund og Rydningen
ikke hadde fellesskap i beitemarka.

Når konfliktene om beite har vært større her enn i andre geitebygder,
er det trulig på grunn av den rolle skogen fortsatt spiller. Der
hugges fortsatt en god del i skogen, både til brensel og
sponplatefabrikken i Sørreisa.

Innsjøfisket og jakta er derimot mest å betrakte som fritidssysler, og
reindrifta spiller heller ingen rolle lenger. I en periode var
pelsdyrbruk viktig i bygda.

Av servicetiltak har bygda bevart barneskolen, men har ellers ingen
samfunnsgoder å snakke om. Nærmeste butikk er i Skogsfjord, og posten
kommer fra Hansnes. Her er et aktivt husflidslag, som fortsatt bygger
på tradisjoner fra heimehusflidens dager.

På grunn av vakker natur og godt klima har bygda vært ettertrakta av
turister og turfolk. Her er kommet mange hytter, og turlaget i Tromsø
har bygd ei turhytte ved vatnet. Der er også utvikla planer om et
større sportsanlegg, slik at turisme kanskje kan bli et tillegg til
jordbruk og skogbruk.
 

Myr og skog

Torvinga holdt seg til i 1950-åra, som ei fast onn mellom våronn og
høya. Men det var mye slit i torvehollet, og i våte somre var tørkinga
et problem. Det var heller ikke alle som hadde adgang til myr, og
måtte leie torverett.

Da folk fikk råd å kjøpe koll, blei behovet for torv mindre, og med
strømmen i slutten av 50-åra, tok torvinga hurtig slutt. Dermed var
torvekassens hundreårige saga som kjøkkenmøbel slutt, og den litt
syrlige røyken la seg ikke lenger over bygda. I dag finnes knapt et
eksempel på torving. De mange torveskjåer, som på Vannereid og Karlsøy
kunne minne om små tettbebyggelser, er falt ned. På Karlsøy er den
gamle torvemyra grøfta ut og dyrka opp til innmark. Forøvrig har
torveperioden etterlatt seg utallige spor i myr og lyngmark på alle
øyer, og er uten tvil ett av våre mest omfattende kulturminner.

Også vedhugginga og bruken av skog har avtatt sterkt. Mange steder har
manglende beiting og mindre skoghugst ført til at skog og især
krattskogen har fått vokse i fred og breie seg, der det før var
skoglaust. I noen av geitebygdene har derimot geitene rasert adskillig
av skogen ved gnaging på stammen, slik at heile skogparti står svart.
Enkelte år har også lauvmakken herja stygt.

I de beste skogbygder, som Skogsfjordvatn, har det vært drevet regulær
tømmerdrift for salg til sponplatefabrikken i Sørreisa, men lang
transport og låg betaling har ikke ført til store resultat. Derimot
har vedhugst til brensel økt noe i seinere år. Likevel er det
ubetydelig det som tas ut av skogen i forhold til utbyttet før i tida.

For å få lettere adgang til skogen, er det bygd skogsvei i Bratrein-og
Lillebymarka og ved Søreidet på Reinøy.

Det har også vært endel utplanting av barskog i seinere år, og kommunen
har egen skogreisningsleder. I 1984 blei det således satt ut 65000
skogsplanter, noe som tilsvarer ei flate på 260 mål. Dette var gran,
furu, lerke og sitkagran. P.g.a. sein tilvekst kan man ikke vente noe
resultat av slikt arbeid før langt inn i neste hundreår. Det ser derfor
ikke ut til å være stor nytte i å plante bartre istedet for å la
bjørka selv besørge fornyelsen.

Fortsatt har også havets skog, drivtømmeret, vært nytta. Endel små
sagbruk har tidvis vært i bruk for saging av materialer, som på
Kokkevoll, Mellajorda, Burøysund, Fagerfjord og Måsvik. Noe har også
vært saga i Tromsø. Det har likevel vært et problem å nyttiggjøre seg
drivtømmeret, og mange steder ligger stokkene og rotner i flomålet.
Endel av rekveden blir saga opp og brukt til brensel, og små
rekvedskjul kan fortsatt finnes ved mange naust på havgårdene.
 
 

Utmarksnæringer

Den gamle høstinga i naturen i form av egg og dun, jakt og fangst,
laksefiske og bærsanking spiller idag ingen stor rolle lenger for
økonomien. Mange av de beste ressurs-gårdene ligger ute ved havet, og
er idag fraflytta. Tildels har utnytting også vært hindra av fredning.

På egg-og dunværa har det gått drastisk tilbake med fuglen etterat
folket flytta, og ikke kunne gi rugefuglen den nødvendige beskyttelse
lenger. Istedet har de hurtige passbåter herja mellom holmer og skjær
på de fredlyste vær, ofte i kombinasjon med villmink.

Like til seinere år har litt måsegg vært sanka på Flatvær, Måsvær,
Hersøy, Grimsholmen og Skorøy og andre steder, mest til husbehov.
ærfuglen er omtrent utrydda, eller har søkt lenger innover i sunda. I
fuglefjella er heller ingen fangst eller eggsanking lenger p.g.a.
fredning. Nord-Fugløy er også utlagt som naturvernområde, med sterke
restriksjoner på landstigning. Fuglebestanden i fjella synes også å ha
gått ned for enkelte arter, p.g.a. matmangel i havet.

Litt kobbejakt blei drevet vest i Helgøy til sommerfredninga av
steinkobben kom i 1972. Seinere har det vært drevet ubetydelig jakt på
kobben om vinteren, med det resultat at den lokale kobbestamme har økt
meget. Store flokker kan observeres både ved Grimsholmen, Flatvær,
Sørskar og Måsvær. Dette har trulig ført til den spredning av parasitter
i fisken som man nå kan oppleve.

Også oterbestanden har økt svært meget etter at fredning blei innført.

Det er rypa som nå er gjenstand for mesteparten av den jakta som drives
utover de fleste øyene. Jakta drives nå som rein sportsjakt og trekker
til seg ei mengd jegere lokalt og fra Tromsø. I 1983 blei det solgt
270 jaktkort på Reinøy, og i 1959 er det oppgitt at en jeger, Paul
Fjellstad, tok 604 ryper på øya i løpet av 14 dager, med 74 som beste
dagsresultat. Det skytes her også litt hare og årfugl. (I 1987 blei
det skutt 6112 ryper på Reinøy).

Også innsjøfisket er for det meste blitt sportsfiske og rekreasjon i
begge hovedvassdraga, Skogsfjordelva og Skipsfjordelva. Både jakt og
fiske organiseres idag for en stor del gjennom lokale grunneierlag,
med salg av kort.

En av de fremste herligheter er fortsatt multebæra, som ifølge lov og
hevd er en grunneierrett i heile landsdelen. Bortsett fra Nord-Fugløy,
der det i gode år kan selges noe, sankes det på de fleste myrer bare
til husbehov. Ofte er det tale om fordeling av rettigheter på mange og
store familier, slik at det ikke blir så mye på hver. Noen steder
plukkes fortsatt i fellesskap for fordeling, andre steder er det tale
om årbytte.

Med dagens priser på kr. 50,- per kilo, plukkes det trulig multebær for
opptil en halv million kroner i gode år.
 
 

Reindrift

De gamle reinbeitedistrikt eksisterer som før, men tradisjonell
nomadisme har bare vært opprettholdt for fastlandet, og den går vi ikke
nærmere inn på her.

Den private villrein er opphørt på alle øyene. Tidlig blei den borte
på Karlsøy, Helgøy og Nord-Kvaløy. På Andammen blei de siste skutt
under krigen. På Måsvær blei stammen på 10-12 dyr slakta ned ved
fraflyttinga ca 1973.

På Vanna, Ringvassøy og Rebbenesøy har de gamle, fastboende
samefamilier Heika, Raste og Kitti fortsatt sin stasjonære reindrift.
Sammen med Reinøy er disse øyene utlagt for ialt 1350 rein på
vinterbeite: 300 på Vanna, 250 på Reinøy, 200 på Rebbenesøy, og 600 på
Ringvassøy, som har vært regna som ei av de beste reinbeiteøyer i
fylket. Disse tall er bestemt ut fra de begrensninger som vinterbeitet
gir.

Det press som i seinere tid har vært på reinbeitene på innlandet, har
også ført etpar reinflokker fra Kautokeino utover til våre øyer.

På Reinøy blei reindrift gjenopptatt i 1970 av familien Skum, etter
langvarig opphold i drifta. Her har hovedsakelig vært drevet
heilårsdrift, selv om her er vanskelige vinterbeite og store tap.
Familien Skum har hovedstasjon i Stakkvik.

Nord-Kvaløy er ikke utlagt til beitedistrikt, men i en femårsperiode
1975-80 blei det etter privat avtale med grunneierne forsøkt med
nomadisme og sommerbeite for en flokk Kautokeinorein på 500 dyr, eid
av familien Kemi. Tidligere hadde de hatt sommerland på Seiland.
Reinen blei nå frakta med militære fartøy den lange vei fra fastlandet i
Nord-Troms. Etter misnøye blant grunneierne med overbeskatning og for
stort antall dyr, opphørte drifta. Forsøk på å få øya regulert til
reinbeitedistrikt for 600 dyr på sommerbeite har ikke ført fram.

Der er bygd slakte-og merkegjerder ved Finnkirkvatn på Rebbenesøy, på
Vanna er bygd merkegjerde i Skipsfjorddal og slakte- og merkegjerde i
Valavågen. På Reinøy er slakte-og merkegjerde på Heifjellet, og
feltslakteanlegg ved Stakkvikelva, der det også er bygd en vei. På
Nord-Kvaløy blei bygd samlegjerde på Bårset.

De tradisjonelle beitekonflikter mellom rein og bufe har avtatt i
seinere tid, med mindre husdyrhold, og relativt små reinflokker. På
Nord-Kvaløy finnes idag heller ingen husdyr på beite.

Det har vært reist faglig kritikk over at den stasjonære reindrifta på
øyene har vært drevet for dårlig, med lite ettersyn og dårlige
slakteresultat. Press på reinbeitene på fastlandet har derfor ført til
at andre samegrupper har ønska å overta øyene til sommerbeiting for et
større antall rein. Den framtidige reindrift i Karlsøy kan derfor komme
til å endre seg i retning av meir sommerbeiting, især hvis husdyrholdet
fortsatt skulle avta. For sommerbeiting vil øyene kunne ta imot et
meget større antall dyr enn det som beiter idag.
 
 

Fisket

Det viktigste som har skjedd i perioden er meir geografisk
spesialisering, meir yrkesspesialisering, utvida ressursgrunnlag, meir
teknologi, meir kaptitalkrevende utstyr, og meir avhengighet av
forekomster og markeder.

Med geografisk spesialisering tenkes her på at fisket især har utvikla
seg i de ytre områder, nær de store fiskefelt. Det betyr at det på
Vanna har vokst fram tettbebyggelser eller fiskevær med ei befolkning
som er heilt avhengig av fiske og fiskeforedling. Slike fiskevær har
ikke eksistert hos oss sia storfisket på 14-1500-tallet tok slutt. I
dag får vi kalle både Burøysund, Torsvåg-Vannereid, Vannvåg og
Kristoffervalen slike fiskevær. Her ligger de store
fiskeforedlingsanlegg.

Noe fiske drives også av folk som bor lenger innover på de andre øyer.
Dette har gitt seg uttrykk i at foredlingsanlegg (fiskebruk) også
finnes i Stakkvik, Dåfjord og Dyrsfjord, etter at anlegget i Laukvikvær
er flytta dit. Dels er disse fiskebruk basert på lokalt fiske av sjarker
og småbåter, dels på leveranser fra bankene.

I en viss grad deltar fiskerne fortsatt i de gamle sesongfiskerier i
Lofoten og Finnmark om vinteren og våren, og endel drar også til
Finnmark om sommeren og høsten.

Også endel fremmede fiskere deltar i fisket hos oss. Dette gjelder især
seinotflåten, som om sommeren fisker på de rike felt rundt
Spenna-Fugløy.

Yrkesspesialiseringa har foregått på to plan. For det første er
fiskerne blitt meir heilårsfiskere, og har gitt opp andre
næringskombinasjoner, især jordbruket. Dessuten har de i større grad
konsentrert seg om virksomheta ute på fangstfeltet, og overlatt
garnbøting, lineegning og fisketilvirkning til nye spesialiserte
yrkesgrupper, for en stor del kvinner. Dette har bl.a. gitt seg uttrykk
i utbygging av lineegnesentraler ved de store fiskebruk, og større grad
av bearbeidelse av fisken. Det gamle heimefisket etter kokfisk er gått
tilbake, og mange kjøper både fisk og fiskemat. Likevel finnes fortsatt
små hjeller ved mange naust, især inne i sunda, der det er vanskelige
leveringsforhold. Her driver mange fiskere som i eldgammel tid med
selvproduksjon av torsk og sei. Slik selvprodusert tørrfisk har i stor
grad blitt kjøpt opp av fiskekjøpere utenom vårt område.

Antallet av registrerte fiskere har i seinere år ligget rundt 450. Av
disse har ca 320 vært registrert som yrkesfiskere. Dette er stort sett
yngre fiskere, med gjennomsnittsalder på 38 år. De øvrige fiskere er
eldre fiskere som også har andre næringsinntekter. Aldersgjennomsnittet
er her 56 år.

Yrkesfiskerne er for en stor del konsentrert om Vanna, men det finnes
og mange i Langsund og Dåfjord, og ellers litt spredt i bygdene. Av
deltidsfiskere har Vanna noe mindre, mens især Dåfjord og Rebbenes har
mange. En del av yrkesfiskerne er mannskap på fiskefartøy utenfor
Karlsøy, især Tromsøbåter.

I 1985 var de 331 yrkesfiskerne fordelt slik på øyene: Vanna 169 (51 %)
Ringvassøy 106 (32 %) Reinøy 44 (13 %) Rebbenesøy 9 )4 % Nord-Kvaløy 3
)4 %

Utvikling av teknologien gjelder både farkost, utstyr og fiskeredskap.
Dels er det utvikla nye skrogformer, nye materialer er innført, som
plast og aluminium i sjarkene, og stål i de aller største fartøy. Det
er bygd båter opptil 90 fot, og dieselmotoren har heilt revolusjonert
framdrifta.

Ei viktig utvikling er også overgangen fra spissbåten til passbåt, og
især innføringa av den hurtige, bensindrevne påhengsmotoren. Dette har
vært av stor betydning for det gamle småbåtfisket, og har vært viktig
for transporten til og fra de isolerte boplasser.

Utstyret omfatter dels utstyr til kommunikasjon (radiosender,
walki-talki), til navigasjon (radar, decca), og utstyr til fiskeleiting
(Astic og ekkolodd). Slikt utstyr er i stigende grad også tatt i bruk
i sjarkene. Også redningsutstyret er blitt bedre (gummiflåter,
overlevingsdrakter).

Når det gjelder fiskeredskap, er det især utvikling av den eldgamle
juksa som utmerker seg. Først blei jarsteinsjuksa erstatta med den
enkle svenskpilk, bl.a. kombinert med snelle, som gjorde innhalinga
lettere. Seinere er den avanserte autojuksa eller juksemaskin kommet,
juksa som fisker uten fisker. Line og garn er av gammel, velprøvd
type, men nytt materiale (nylon) har gjort vedlikeholdet lettere, og
gjør at de fisker bedre. Trål har ikke kommet i bruk, bortsett fra
snurrevad og reketrål. Den eldre snurpenota er fortsatt i bruk, nå i
kombinasjon med kraftblokka, som har gjort innhaling lettere.

Alt dette har gjort fiskerlivet lettere og sikrere, og fisket meir
effektivt. Ulempen har vært at redskapa tildels har fiska for godt,
dels har tatt uønska fangst (som småfisk), dels at utstyret har vært
for dyrt, slik at fisket har måttet intensiveres og dels at det moderne
utstyret har gjort båtene meir avhengig av Tromsø for service.

De svære kapitalkostnadene krever aktivt fiske og stor fangst. I 1977
kosta en 42 fots båt, Bjørnnes av Burøysund med 3 mann 800.000,-
kroner, mens Ann-Tove av Vannvåg på 65 fot basert på 8-9 mann i 1978
kosta 3-4 millioner. Avhengigheta av Tromsø har ofte ført til at
fangsten er blitt levert der, og at skipper og mannskap har slått seg
ned i byen.

Overfisket i tradisjonelle fiskearter som torsk, sei og sild har
medført fangststopp, fredning og kvotereguleringer også hos oss.

Fortsatt er det torsk, sei og hyse som er de viktigste fiskesortene,
der torsken gjerne har stått for 50-60 % av fangsten, sei med over 30
% og hyse 10-15 %.

I 1978 blei det brakt i land 10.868 tonn fisk, til en verdi av 24
millioner kroner. Karlsøy var da den 3. største fiskerikommune i Troms
i verdi (etter Tromsø og Skjervøy), men den fjerde i kvantum. Dette
året var seien viktigst med 4737 tonn (det største kvantum i fylket)
eller 43,5 %, torsken utgjorde 3586 tonn eller 33 % (femte største i
fylket), og hysa 1034 tonn eller 9,5 % (andre største i fylket).

I åra 1978-80 blei det landa 11.000 tonn årlig, i rekordåra 1981-82
heile 17-18.000 tonn. I 1984 var fangsten 12.000 tonn, som er
gjennomsnittet for tida etter 1975.

Nye fiskearter er også kommet til, især reke, blåkveite, lodde og
laks. I 1978 blei det landført 175 tonn lodde. Den har tildels erstatta
silda, som nesten blei utrydda, både til agn og olje, men har ikke
vært fiska mye av i våre farvatn. Den er nå også heilt oppfiska. De
rike rekefelt på ytre Ullsfjord har vært fiska på især fra Lenangen, og
ellers har endel båter også fra øyene drevet med reketrål. Ei tid
dreiv Torsvåg rekefabrikk, men idag foredles ikke reka hos oss. I 1978
blei det landa 1 tonn blåkveite, og denne fiskearten har stort sett
ikke vært av særlig betydning.

Laksefisket i sjøen har dels vært drevet med faststående laksenøter
eller krokgarn ved land, dels som drivgarnfiske ute i havet. I 1978
blei det i Karlsøy brakt iland 3.8 tonn sjøfiska laks, som var det 3.
største kvantum i fylket. Drivgarnfisket er nå under avvikling, og
laksefisket ved land har enkelte år gitt magert utbytte.

Den nye oppdrettsnæringa av laks har hittil ikke vært av særlig stor
betydning. I 1978 kom det første anlegg i Burøysund, og i 1985 var her
ialt 4 anlegg i drift: Burøysund, Hessfjord, Dåfjord og Dyrsfjord --
de 3 siste altså på Ringvassøy. Det er trulig at denne næringa vil auke
mye i framtida, for interessen er stor og mange steder har gode
naturlige betingelser for havbruk. Det blei i 1985 holdt kurs i
oppdrett og havbruk på Hansnes, og der var innsendt konsesjonssøknader
for 19 nye anlegg. 7 av disse blei da prioritert av kommunen.

Generelt kan Karlsøy fortsatt i 1985 beskrives som en av de største og
mest ensidige fiskerikommuner i landsdelen. I generalplanen heiter det
således: Fiskerinæringa-- er selve ryggraden i kommunens økonomi .
Totalt kan det regnes med ca 500 arbeidsplasser i selve fisket, og 200
på land, foruten egnere.

Råfiskloven med minstepriser og organisering av omsetninga har gjort
det mulig å holde lønnsomheta oppe. Fiskerne har også som yrkesgruppe
gjennom fiskerorganisasjonene gått sterkere ut som pressgruppe, for å
sikre sine næringsinteresser. I 1977 var her 11 fiskerlag i kommunen,
og en lokal Vannafisker, Trygve Nilsen, var i en årrekke formann i
fylkesfiskarlaget.

Fiskeribygdene har i det heile hatt ei god økonomisk utvikling, selv
om enkelte år, især etter 1980, har vært meir kriseprega p.g.a. svikt
i tørrfiskmarkedet eller p.g.a. fangstreguleringer. Generelt må det
sies at fiskerne i Karlsøy aldri har hatt bedre tider enn de siste 35
år, noe også rekrutteringa til yrket viser.

De trusler som har vært for kystfiskerne har vært problem med trålerne
på havet, og i seinere tid ressurskrisa p.g.a. overbeskatning. I
framtida kan også oljeutvinning ute på bankene føre til tap. Allerede
i 1980 blei 6 bankbåter fra Karlsøy vist bort fra Tromsøflaket av
boreplattforma Treasure Seeker , lykkejegeren, som dreiv seismiske
undersøkelser. Dette skjedde på områder som fiskerne allerede tok i
bruk i 1920-åra -- bl.a. der Anton Hansen Storhaug fra Lanesøra leitte
etter kveita med handlodd.
 
 

Fra skøyte til sjark

Utviklinga har gått i retning av fleire, meir varierte og mindre
båter enn før. Den gamle skøytetypen på 40-50 fot er blitt sjelden. Til
dels er den blitt erstatta av større bankbåter, på opptil 80-90 fot.
Men den mest hyppige båten er sjarken, med og uten dekk, og mindre, åpne
småbåter.

I 1978 var her av 421 registrerte farkoster 108 dekka fartøy av tre,
og 313 åpne småbåter. I begynnelsen av 1980-åra var det av ca 500
fartøy bare 4 mellom 70 og 90 fot, 11 var mellom 50 og 70 fot (2 %),
mens mellomklassen på 30-50 fot telte 34 (6 %). I 20-30 fotsklassen var
123 båter (24 %), mens hovedflåten på 339 fartøy var under 20 fot (66
%). Vi har altså en typisk småbåtflåte, med heile 90 % under 30 fot,
og 10 % over (49 båter).

Det er særlig i småbåtklassen det har vært tilvekst. De største båtene
(over 30 fot) hørte i første rekke til på Vanna. Av de 34 båtene over
30 fot som var registrert i 1985, hørte 27 til på Vanna (79 %). De
øvrige hørte til i Langsund og Rebbenes. Av båter under 30 fot hørte 46
% til på Vanna.

Denne tendens mot mindre fartøy har ført til større avhengighet av
værforholda, og mindre aksjonsradius, men og til meir heimefiske og
heimelevering av fangst.
 
 

Fiskeflåten i Dåfjord og Grunnfjord

I en undersøkelse fra 1960-åra (Per Mathiesen) ser vi klart hvordan
enkelte bygder ut fra sine naturlige forutsetninger kunne satse ulikt
på fiske og fiskefartøy.

I Dåfjord blei det i 1950-og 60-åra satsa på en modernisert sjarkflåte.
Dette høvde godt med det lokale heilårsfisket i fjorden, som blei
drevet med lina, juksa og garn. Her blei og bygd ut 2 fiskebruk.

Av 27 fullstendige hushold var det 80 % som hadde egen båt, noen til
og med to, slik at her i 1962 var 35 fiskebåter. De fleste var i
størrelsen 18-23 fot, 6 var mindre og 2 var litt over.

Ca 1955 blei det med støtte fra Nord-Norgefondet satsa på en bankbåt på
100 fot, med 1 million i kapital. Båten leverte for en del til et av
de lokale fiskebruk.

I nabofjorden Nord-Grunnfjord var det i 1962 31 hushold med 19 båter,
altså betraktelig mindre enn i Dåfjord. Men her er lite heimefiske i
fjorden, og det blei derfor satsa på større båter. Bl.a. var her 2
mellomstore båter til Lofot-og Finnmarksfisket, her var fra 1950-åra en
80 fots bankbåt, også med kapital fra Nord- Norgefondet, og folk i bygda
hadde part i en 70 fots krysser. Her kom heller aldri fiskekjøp i
fjorden, slik at folk måtte levere borte.

I begge fjordene utvikla det seg slik at bankbåtene fikk stadig større
tilknytning til Tromsø, noe som også skjedde med bankbåtene i andre
bygder. Det endte gjerne med at skipperne og endel av mannskapet
flytta ut av bygda.

I dag er det småsjarkene og de små åpne båter som dominerer. I
Grunnfjord var det i 1976 18 registrerte båter. Bare 3 var over 20 fot,
og den største var 34 fot. I Dåfjord var 38 båter, derav 17 over 20
fot, og den største var 31. Dåfjord hadde altså fortsatt en bra
sjarkeflåte, mens Grunnfjord nesten var uten fiskebåter. Her var
fiskerbonden blitt bonde.
 

Amor

Den siste store ulykka, som skulle minne oss alle om at vi -- tross
gode fartøy og godt utstyr -- stadig er underlagt elementenes nåde,
skjedde den 7. januar 1959. Denne dagen blei den 54 fot store
fiskebåten Amor av Vannereid, oppkalt etter kjærlighetens Gud, brukket
ned av sjøen under linefiske på nordsida av Fugløybanken, ca 4 timer ut
av Torsvåg.

Båten var eid av Peder Føllvik, og skipper var hans svigersønn Leo
Mikkelsen. Mannskapet var for det meste ungdom fra Vannereid, samt
noen fra Måsvær, Hamre og Skipsfjord, 9 ialt. De to yngste var 17 og
19 år gamle. 3 var gift og etterlot seg ialt 7 barn.

Båten var bygd før krigen, men var i god stand og var innkjøpt til
Helgøy. Tross omfattende søkning blei det funnet svært lite etter
forliset, og ingen av de omkomne.

Amor var det tredje og siste av de store båtforlis som skjedde i åra
etter krigen. Pento , Harmon og Amor er namn som fortsatt minnes
med stor sorg av etterlatte familier og naboer i våre bygder.

Pento , med skipper Robert Wiesener, gikk ned 21. januar 1947 nord av
Sørøy i Finnmark på sin første bankfisketur. Harmon , skipper Petter
Pettersen, gikk ned også på bankfiske ved Sørøya, 20/1 1950. Ved disse
to ulykkene blei særlig Reinsvollbygda hardt ramma. Med disse 3
ulykkene gikk ialt 27 menneskeliv tapt, for det meste unge fiskere.

På Amor var heile mannskapet fra Helgøy, mens Pento og Harmon i
tillegg til Karlsøyfolk også hadde med fiskere fra andre sogn.
 
 

Fiskeindustrien

I takt med utviklinga i fisket har det skjedd ei rasjonalisering og
teknifisering av fiskebruka, slik at disse er blitt meir som moderne
industrianlegg.

En del av de små, konvensjonelle fiskebruk er imidlertid lagt ned, noen
også som følge av fraflyttinga. Dette gjelder steder som Nordeidet,
Karlsøy, Helgøy, Hamre, Holmesletta og Skogsfjord, foruten ett av
anlegga i Dåfjord.

Ved de øvrige anlegg er det især fiskebruka på Vanna som er utvikla:
Torsvåg, Burøysund, Vannvåg og Kristoffervalen, det siste etter
flytting fra Lille Skorøy. Her landes hovedmengden av den fangst som
tas, med Kristoffervalen i te ten, og her arbeider hovedmassen av de
sysselsatte.

På Reinøy er fiskebruket i Stakkvik i drift, og på Ringvassøy er ett
bruk i Dåfjord, og ett i Dyrsfjord. Det siste bruket blei starta i
Laukvikvær i 1952, og er flytta til Dyrsfjord, som følge av
fraflyttinga på Nord-Kvaløy.

Fortsatt er det mye tradisjonell produksjon som drives, som henging,
salting og ising av ferskfisk med opptil 70-80 %. Noen av stedene
driver og utstrakt filetering og frysing, som Torsvåg og Vannvåg.
Tidvis har det også vært drevet med rekeproduksjon og
ferdigmatproduksjon.

Tranproduksjonen er heilt opphørt, mens fiskeavfallet fryses og selges
til fo r for eksport til Finnlands minkindustri.

For en stor del er det kvinner som har overtatt fiskeproduksjonen.
Dette har skapt viktige kvinnearbeidsplasser, noe som har vært av stor
betydning for bosetninga. Men arbeidsplassene har ofte vært usikre,
med preg av sesongarbeid. I 1984 var det regna med 107
heiltidsansatte, 98 deltidsarbeidere og 56 egnere ved fiskebruka.

Mange fiskebruk har gjennom åra vært sterkt utsatt for brannherjing,
tildels fleire ganger. Dette har ført til langvarige driftsavbrudd,
men har også letta moderniseringsprosessen i fiskeforedlinga. Høge
utbyggingskostnader og tidvis svikt i leveransene har imidlertid også
medført store problem med konkurser og kjøpestopp ved fleire av bruka,
med tilsvarende problem for fiskere og fiskearbeidere.

De fleste av fiskebruka har vært og er fortsatt eid av privatpersoner
som er bosatt i området, tildels gjennom aksjeselskap. Laukvikvær blei
imidlertid starta av Marina i Tromsø, (seinere kjøpt av Odd Olaisen).
Stakkvik og Skorøy var tidligere eid av produksjonslag, og blei
seinere overtatt av private. (Stakkvik av Ottar og Sigmund Ditlefsen og
Skorøy av Hermann Pettersen, sia Kristoffervalen). Vannvåg var privat
(Håkon Holst) og Burøysund var privat (Max Fløystad). Privat var også
Torsvåg (Kristian Fredrik Figenschow), men dette bruket blei seinere
overtatt av firmaet Heide i Kristiansund N. etter at fleire andre
eierinteresser hadde vært inne i bildet, og eies nå av Tromsfisk i
Tromsø.

I forbindelse med konkurser har det i seinere tid vært en viss
konsentrering av eierinteresser, idet eieren av Kristoffervalen også
har overtatt Vannvåg og Dåfjord, og tidvis også har hatt eierinteresse
i Torsvåg.

Av stor betydning for utvikling av fiskeværa og fiskeindustrien har
det vært at hamnene er blitt forbedra. I Vannvåg blei bygd heilt ny
hamn i 1950-åra, i Kristoffervalen blei hamneområdet sterkt oppmudra i
1970-åra, og Torsvåg hamn blei forbedra i vesentlig grad ved ny molo.
På Nordeidet blei hamna bare til nytte for en liten sjarkflåte. Også i
etpar fraflyttingsbygder kom forbedra hamneforhold, med molo på
Holmesletta 1958-59 og landings-vorr på Slettnes i 1960-åra.
 
 

Fiskeværet Vannvåg

Hvordan fisket har påvirka bosetninga i enkelte bygder, ser vi klart
i Vannvåg.

Den moderne utviklinga av bygda kom fra 1946, noen få år etterat Håkon
Holst fra Lanes, en av etterkommerne av Kvitnesslekta, hadde overtatt
handelen. Han dreiv også fiskekjøp, og bygde opp fiskebruket. Dette
var da utgangspunktet for at Vannvåg kunne melde seg blant de mange
bygder som krevde hamn, og virkelig fikk det.

I 1956-58 blei så fiskerihamn bygd her. Det førte til et stort oppsving
i fisket, til utbygging av sjarkflåte og skøyteflåte, til utbygging av
kai, fiskehall, egnesentral o.s.v. Mange unge har slått seg ned her, og
det har dessuten vært tilflytting fra andre steder.

Dette har ført til at Vannvåg er blitt et stort fiskevær, med stor
aktivitet på sjø og land. Med nærmeste omland var her 100 hus i 1980,
og 345 innbyggere i 1985.

Her er også sentralskole for den østlige del av øya, posthus,
bankfilial, butikk, barnehage, gatekjøkken, ungdomshus, bedehus og
eldreboliger, slik at de viktigste servicebehov er dekt. Her er også
anløp av lokalbåtene. rlig landes her fleire tusen tonn råfisk, som går
til filet, salting eller tørking. Fleire mudringer har forbedra hamna,
men den er for trang til noen stor auke i aktivitetene.

Jordbruket er så godt som nedlagt, og jordene utlagt til tomteområder.
Ernæringsmessig har bygda altså satsa alt på ett kort, fisket, i
hovedsak et heimefiske basert på det nære bankområdet og de ytre
fjordstrøk.

I alt kan vi se Vannvåg -- den gamle jektehamna for Kvitnes -- som en
heilt moderne arvtaker etter det gamle handelssete på Kvitnes, basert
på det samme fiskehav, og mye av det samme oppland.
 
 

Pendlerbygda Vannereid

Vannereid har hatt ei særegen utvikling, både når det gjelder
bebyggelse og næring. Når man idag kjører gjennom bygda, blir man slått
av den tette bosetning som finnes over ei 3-4 km strekning langs
hovedveien. Den virker nærmest som ei landsbygate.

Bak dette ligger svært mye jorddeling, som igjen tydeligvis bygger på
mye slektsetablering. De gamle eiendommer blei delt i fleire parseller
fra fjære til utmark, for å gi muligheter for litt februk, mens det
enda var aktuelt å ha ei ku og etpar sauer til selvforsyning ved sia av
fisket. I dag er det noen få som fortsatt driver med sauer, men ellers
spiller jordbruket ikke lenger noen rolle.

Det er nå fisket som er basis for bosetninga. Likevel finnes ingen
hamn, og vi ser ikke en eineste fiskebåt. Fiskerne pendler til Torsvåg
og Burøysund, der båtene ligger, og herfra farer de ut til havs.

Torsvåg er også den store arbeidsplass når det gjelder fiskeindustri,
især for kvinner. Også de må ut av bygda for å finne arbeidsplasser.

Derimot er Vannereid godt forsynt med lokale servicetiltak: her er 2
butikker, bank, post, gatekjøkken, eldreboliger, ungdomshus og her er
sentralskolen for den vestre delen av øya. Her er også bussgarasje.
 
 

Handel, privat service og handverk

På enkelte felt innafor det vi kan kalle servicenæringer har det
foregått ei viss utvikling, og antall personer som er beskjeftiga her,
er steget. På andre felt har det vært vanskelig å få til noen
utvikling.

De gamle, vel assorterte handelsforretninger eller varehus, ofte drevet
i forbindelse med fiskekjøp og utredning, er opphørt. Forretningene er
redusert til reine kolonial-eller dagligvarebutikker. I noen tilfeller
har vi og fått tilløp til spesialforretninger, især på Hansnes, i
bransjer som trikotasje, trelast, malervarer, elektriske artikler,
blomster. Men stort sett er all slik handel gått over til
spesialforretninger i Tromsø.

De fleste bygder har beholdt sin nærbutikk, som nå vanligvis er
lausrevet fra fiskebruka. Noen steder eksisterer også konkurrerende
butikker. I alt finnes nå 16 nærbutikker, mens 7 er nedlagt, derav 2
p.g.a. fraflytting.

Denne utviklinga har ført til begrensa omsetning, og liten
inntjeningsevne, uten særlige muligheter for kapitaloppsamling. Dette
betyr at den gamle handelskreditten er borte, både til utredning,
forbrukskreditt, og til kjøp av kapitalvarer.

Kredittmarkedet er i sin heilhet overtatt av statlige låneinstitusjoner
og av sparebanker. Især har den lokale sparebank spilt en stor rolle
etter innlemminga i Tromsøsundets Sparebank, nå Sparebanken Nord.
Banken har ekspandert sterkt, med filialer i Stakkvik, Vannvåg og
Vannereid, og hadde i 1978 9 ansatte.

Også når det gjelder håndverkere og verkstedservice på ulike felt, som
radioverksted, elektriske verksted, rørlegger, båtreparasjonsverksted,
frisører etc., må Karlsøyværingene den tungvinte vei til byen. Visse
tilløp til lokal verksteddrift har det vært, med 3 små slipper,
båtbyggeri på Hersøy, sveise og mek. verksted i Vannvåg, blikkenslager
på Gamnes, sol-og slankestudio på Hansnes, bilverksted i Grunnfjord og
elektroinstallatør på Vanna. Men spredt bosetning utover fleire øyer,
og vansker med kommunikasjonene, har gjort det tungvint å drive slike
verksted. Bare innen bygningsbransjen kan vi si at bygdene stort sett
er selvforsynt, med snekkeri, to byggeentreprenører og en rekke
bygningsfolk forøvrig.

Når det gjelder heimehusflid, er det idag lite igjen av den, og det
meste har meir hobbypreg enn nyttepreg. Det som best har holdt seg, er
reparasjon av fiskeredskap hos menn, og strikking hos kvinner.

Det som finnes av turisme, er for det meste knytt til ferie og utfart
til hytter og landsteder for byfolk, for en stor del utflytta
Karlsøyværinger. Det har også vært etablert to overnattings-og
bevertningssteder, Leos kro på Hansnes, og Vannatun i det gamle
skoleinternat i Valen. Det første har i hovedsak vært basert på lokale
behov, det siste på turister. Det har imidlertid vært vansker med
drifta på begge stedene. Især har Vannatun skifta eiere fleire ganger,
og har hatt avbrudd i drifta.
 
 

5. Konklusjon

Det samfunnet vi nå har beskrevet i 1985 er uhyre forskjellig fra
det samfunnet som eksisterte da perioden blei innleda i 1950. På alle
felt, i bosetning, samfunnsliv og næringsliv, i velferdstiltak og
sosiale tiltak, i utdannelse og velstandsauke, har det vært så store
omveltninger, at Karlsøy knapt er til å kjenne igjen etter disse 35
år. På godt og ondt har hver enkelt av oss som lever idag vært delaktig
i disse omveltninger. Det betyr ikke at vi har vært passive tilskuere
til utviklinga. I stor grad har vi selv vært med å forme det nye
samfunn, ved de valg vi har foretatt, eller de beslutninger vi har
vært med å påvirke.

Et forholdsvis stabilt fiskerbondesamfunn, bygd opp omkring nokså
ensarta bygdelag, er blitt revet opp med røttene, og vi ser enda ikke
heilt klart hva vi har fått istedet, eller hva slags samfunn det er vi
kommer til å få.

Et uttrykk for dette er vel den bygdebok du nå sitter og holder i
handa. Vår lokale lille verden har forandra seg så hurtig at vi har
fått behov for å kjenne bedre til vår felles fortid, våre røtter, når
vi nå står på spranget inn i ei ukjent framtid.