Kriseår

1. Tidens pinaktighet føles over alt og av alle

Innledning

Var da 30-åra slik ei bedrøvelig tid? På mange felt er
karakteristikken trulig rett, i alle fall for den første halvdel av
10-året. Men mye av krisa som toppa seg etter 1930, hadde sin
forutsetning langt tilbake i 20-åra, både i den private og offentlige
økonomi. Allerede i 1925 uttalte således ordføreren i Karlsøy som en
generell karakteristikk av åra ved midten av 20- tallet: Tidens
pinaktighet føles over alt og av alle . Eller som en mann fra Ytre
Vanna uttrykte det om denne tida: Du måtte tenke deg om, om du skulle
ha smør på skiva eller ikkje . Vi lar dette være innledninga til
perioden vi nå skal behandle.

Men var 30-åra bare bedrøvelig? Egentlig skjedde det også mye
positivt, med jordbruket, bureising, veibygging, bankfiske,
ferskfiskeksporten, radio, råfisklov, fiskarlag, og alderstrygd. På
mange måter blei nå grunnlaget skapt for den utviklinga vi skulle få i
etterkrigstida.

I de etterfølgende kapitler skal vi først se på områder der krisa slo
verst til. Deretter skal vi se på områder som peiker mot ei meir
positiv utvikling.
 

Hva skjer i verden?

Forøvrig karakteriseres 20-30-åra av framvoksteren av fascismen og
nazismen i Europa, og etterhvert av opprustning og krig, med Tyskland
og Italia i ledende roller. I 1922 kom Mussolini til makta i Italia. I
1933 kom Hitler til makta i Tyskland, og i 1935 begynte
Jødeforfølgelsene. I 1935 gikk Italia til krig mot Etiopia, i 1936 -39
var borgerkrig i Spania, i 1937 gikk Japan til krig mot Kina. I 1938
blei Østerrike innlemma i Tyskland, i 1939 tok Tyskland Tsjekkoslovakia.

Høsten 1939 braut verdenskrigen laus, da Tyskland overfalt Polen, og
England og Frankrike gikk mot Tyskland. Samme vår gikk Italia til
krig mot Albania, og om høsten gikk Sovjetsamveldet mot Finnland.

I Norge kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon i 1935, og satte inn
en rekke tiltak for å bedre de økonomiske forhold i landet. Forøvrig
satsa landet på å stå nøytralt i stormaktskonfliktene, slik som under
1. verdenskrig. Foreløpig hadde ufreden ute i Europa bare positive
virkninger i Norge, i form av bedre konjunkturer. At det også skulle få
uhyre negative følger, i form av krig og okkupasjon, var det få som
tenkte.

Kilder

Dessuten kan vi nemne at fotografering fikk et gjennombrudd lokalt i
1920-og 30-åra, og det er bevart mye fotografisk dokumentasjonsstoff i
forhold til før.

Men den store kildemengden har gjort at bare en liten del av det som
er bevart, er blitt benytta.

Omriss av perioden

Signaler var der nok av alt i 1920-åra, med anstrengt likviditet i
kommunene, bank-krakk i Tromsø og lokale handelskonkurser. Men det
var i 1929 krisa virkelig satte inn, både på New York-børsen og i
Karlsøy. Dette året starta tvangsauksjonene for fullt. Ved akkord i
Tromsø Sparebank dette året gikk både private sparepenger og midler for
overformynderia tapt.

Folk tjente lite og ingenting. Det var ikke marked for gårdsprodukt. De
som hadde overskudd på kjøtt, smør, huder og ull, fikk ikke solgt noe.
Fiskeprisene var elendige. Det var lite å tjene både på Lofoten og
Finnmarka, og mange kom heim uten lott. Det var ikke noe overskudd til
å skaffe nye båter, eller utstyr til fisket, som blei drevet meir
primitivt enn før.

De fleste hadde lån på hus og båt. Nå klarte ikke folk renter og
avdrag, og gjelden måtte saneres gjennom tvangsauksjoner, med mange
private tragedier i kjølvatnet.

Dette fikk også følge for den offentlige økonomi. Skatteevnen svikta,
og kommunene fikk ikke inn nok skatt til å dekke drifta. Sviktende
inntekter hos folk førte også til behov for meir fattighjelp.
Dessuten hadde kommunene stilt garanti for lån til hus og båt, og dette
måtte nå dekkes. Kommunene hadde derfor opparbeidd en svær gjeld, som
måtte saneres med hjelp fra staten.

Ca 1935-36 var verste krisa over.Tvangsauksjonene var nå på nedtur,
gjeldsoppgjøret i kommunene var gjennomført, heimsendinga av fiskere
fra Lofoten avtok, og fiskeprisene var på opptur.

Noe hjalp det at verdenskonjunkturene var i bedring, men staten gjorde
etterhvert også mye for å bedre forholda. Det blei bevilga penger til
veiarbeid, til bureising og jorddyrking, alderstrygden kom som et
revolusjonerende framskritt fra 1936, det blei gjort tiltak for å
stabilisere fiskeprisene, det blei gitt støtte til anskaffelse av
fiskebåter, fiskeomsetninga blei omorganisert gjennom lovverket
(Råfiskloven 1938), og staten støtta samvirketiltak i fiskeria.

I fiskeriautvikla bankfisket seg, samtidig som eksporten av ferskfisk
økte. Sjølaksefisket begynte så smått, de første revgårder kom, der
kom bygdeveier og sykler, fiskerne begynte i større grad å organisere
seg i fiskarlag. Det kom melkebåt i Langsund.

Optimismen var kommet tilbake.
 

2. Krisefenomen

Fiskerikrisa

Allerede fra midten av 20-åra var det klaga over sviktende inntekter i
fisket. Prisene var gått ned, mens driftsutgiftene ikke blei redusert
tilsvarende. Særlig ser det ut til at Finnmarksfisket gav elendig
utbytte, mens Lofotfisket fortsatt gav brukbare resultat enda ca
1930-31. Deretter svikta også Lofotfisket. Krisa i fiskeria ser vi av
at Helgøy kommune alt i 1929 hadde tatt opp et lån på 1.215 kr til
utrustning av arbeidslause fiskere fra Finansdepartementet.

Enda i slutten av 20-åra hører vi at Lofotskreien blei solgt rund etter
tall, og da per storhundra, d.v.s. 120 stykker, f.eks. 20 kroner. I
30-åra var prisen nede i 6-7 øre per kilo sløyd fisk.

I Finnmark var torskeprisen stundom 10 øre, stundom nede i 3-4 øre.
Hysa stod stundom i 4-6 øre, og var undertiden nede i 3 øre. Det
berettes og at hysa blei styrta, fordi ingen kjøpere ville ha den.
Seien blei betalt ned i 3 øre, og stundom var det bare salg på levra,
resten gikk med på kjøpet. For disse prisene måtte kanskje fiskerne
selv sløye fisken og henge på hjell. Også lokalt hører vi om
fiskepriser ned til 3 øre for hyse, torsk og sei.

I første omgang førte dette til at folk forsøkte å oppveie sviktende
priser ved å fiske meir. Dette gav meir søkning til fiskeria, især
Lofoten, men resultatet var at mange fiska med tap.

Dette førte i neste omgang til dårligere vedlikehold av båt, redskap og
utstyr. For fiskeflåten førte det til at der ikke var kapital til å
skifte ut de gamle skøytene og dorydrift med de nye sjølvdragere,
eller at fiskerne måtte gå over til mindre båttyper, ofte med dårlige
motorer. Dette førte til mindre aksjonsradius, og igjen dårligere
utbytte. Noen fiskere måtte ta til takke med små, åpne robåter, også
i Lofoten og Finnmarka. Mange fiskere kjempa en evig kamp for å klare
bankterminene på fartøya, og enkelte måtte gi tapt.

Med sviktende inntekter av fisket, makta folk heller ikke å betale
skatter eller lån på eiendommene. Det blei også dårlig med levemåten.
I juli-august 1932 foretok Helgøy utpanting for skatt etc. hos 169
personer, og tok pant i båt, bruk, husdyr, eiendom, lønn, grammofoner
etc. I 1933-34 var en egen kommunal akkordkomite i virksomhet for å
vurdere nedsettelse av skatterestansene til folk som ikke makta å
betale.

Trengsel på Lofothavet

981 fiskere betyr at 24 % av alle personer i prestegjeldet var å finne
på Lofothavet denne vinter. Nå var der utvilsomt få kvinner med, og
slett ingen barn. Hvis vi trekker 50 % for kvinnene, og 35 % for
guttungene, lå deltakelsen av voksne mannfolk trulig rundt 75 %. En
god del av heimesitterne var skrøpelige gamlinger. De øvrige dreiv
heimefiske.

Og det var ikke de feite lottene som lokka. Trulig er det rettere å
snakke om en rein nødsbeskjeftigelse. Også overgangen til nokså
enerådende bruk av fattigmannens redskap, juksa, er uttrykk for dette.
Fiskeprisene gikk ned, til et lågmål på 7 øre kiloet for sløyd fisk i
1932. Heilt til 1928 hører vi om salg etter tall, d.v.s. for
storhundra (120). Stundom var det agnmangel, og prisen for en dunk
skjell kunne gå opp fra 20 kr. til 80,-. Som vanlig varierte fisket
meget, med innsig og værforhold. Den enorme deltakelsen førte til mye
brukstap og ugreie på havet. Bruttolotten gikk derfor dramatisk ned,
til 3-400 kroner, etter en topp 1300 kr. i 1925. I 1933 kom lågmålet
med 317 kroner.

Dette var gjennomsnittet for alle redskapstypene. For Karsløy -- og
Helgøyværingene var bruttolotten utvilsomt meget lågere, ettersom de
aller fleste bare dreiv med juksa. Selv om dette gav mindre brukstap
og driftsutgifter enn garn og lina, kan nettolotten for mange ikke ha
vært stor. Mange fiska rett og slett med tap. Særlig ille blei det
hvis det inntraff motorhavari eller andre forhold med avbrudd i
fisket. En nettolott på 200-300 kroner for fisket var mye, og ei
årsinntekt på 400-600 kr. var regna som bra.
 

Heimsendt på statens bekostning

Noe av problemet lå i dårligere utbytte p.g.a. overbefolka fiskehav.
Men det står vel ikke til å nekte at Lofoten nå trakk endel fiskere
som hverken var av de flinkeste eller driftigste. Endel var eldre
eller sjukelige, mange var dårlig utstyrt med båt og redskap. Noen
fiska fra åpne småbåter som hang etter skøytene. Noen kom reisende som
lausfiskere for å søke hyre eller fiskearbeid, uten å få det.
Oppsynet klaga stadig over at utbyttet gikk ned, fordi det var for
mange på havet, og det blei større brukstap.

For å få folk heim etter utrodd fiske i april, måtte oppsynet
organisere heimsendinga, ved hjelp av statsmidler. Heimsending av
fiskere fra Lofoten var ellers ikke noe nytt fenomen, men gjaldt
vanligvis bare hyrekarene. Det nye var at også sjølvfiskere, til og
med heile båtmannskap, stod uten lott når fisket var over. Noen
minstelottordning eksisterte selvsagt heller ikke den gang.

Problemet begynte i 1931, med 1933-36 som de versteår. I 1937 var krisa
over.

I 1931 blei 282 fiskere heimsendt fra Lofoten. Av disse var 20 fra
vårt prestegjeld. Omtrent alle var fra Helgøy, og de fleste fra gode
fiskeribygder. Det kan tyde på at dette var folk som til vanlig dreiv
heimefiske, og at dette nå svikta. 4 av de 20 var fiskearbeidere.
Alle fiskere var tydeligvis reist avgårde uten båt- plass, og samtlige
blei heimsendt med kystruteskip.

For 1932 og 1934 er ikke oppgave tilgjengelig, men for 1933 var tallet
74 og for 1935 97. Det var nå ei meir normal fordeling mellom de to
herreder. I 1935 blei 12 % av alle våre fiskere heimsendt med
dampbåten.

Det nye i 1935 var at i tillegg til lausfiskerne måtte 2 heile
båtmannskap hjelpes heim fra Hopen. Begge båtene var fra Vanna. Den
eine fikk tildelt et fat solarolje av staten, med beskjed om å ta med
2 småbåter med 2 mann hver, som heller ikke kom seg heim. Den andre
båten fikk 50 kilo solar og 12 kg. smørolje til heimturen.

Toppåret blei likevel 1936, da det med dampskipet blei sendt 70 mann.
I tillegg blei 22 heimsendt med fiskebåter. Dette året må ha vært et
reint katastrofeår for mange av skøytene. Minst 14 båtmannskap måtte
få tildeling av solar, smørolje og mat for å komme seg heim dette året.
Dette betyr at minst 25-30 % av deltakende fiskere fra Helgøy og Karlsøy
stod uten lott. Vi kan bare tenke oss hvilken økonomisk katastrofe
dette var for de hushold som blei ramma.

Men med 1936 var det også slutt. I 1937 var det et fåtall som trengte
hjelp til heimturen. Seinere kunne det nok hende at enkelte fiskere
kom ut med tap, som i 1949 da 4 Karlsøyværinger blei heimsendt for
fattigkassens regning. Men dette var reine unntak.

Og også i de magreste 30-åra var der båtmannskap som fiska bra, bl.a.
for Røst, og kom heim med god lott.
 
 

Renessanse for småbåten

At skøytene kom, betydde ikke at småbåtens saga som fiskebåt var
heilt slutt. Den holdt seg i Fugløyfisket, og ellers særlig i høst-
og vårfisket i mange bygder. I sesongfiskeria borte ser det til og med
ut til at småbåten fikk et oppsving i 1920-30-åra, med dårligere tider.
Det var mange som ikke lenger fikk skøyteplass.

Det blei da vanlig at småbåtene, oftest to og en halv-og treroringer
blei tatt med til fiskeværa på rutebåtene. De kunne og følge med
skøyter. Ca 1930 hører vi og om etpar treroms spissbåter fra
Lattervik og Selnes som seilte heim den lange veien fra Lofoten for å
spare frakta, en tur de brukte 3 døgn på. I Lofoten var det vanlig at
småbåtene fikk være påsittere , d.v.s. de hang fast i ei skøyte både
på ut-og inntur og under fisket, mot en viss godtgjøring.

I Finnmark utvikla dette seg til et utleiesystem, ved at enkelte
handelsmenn leide ut småbåter til fiskere som kom fra Nordland og
Troms. Ellers tok mange fiskere småbåtene med på ruteskip, og noen
lot båtene ligge over i Finnmarksværet fra år til år, i væreierens
varetekt.

Ett av småbåtværa som blei lenge søkt av folk fra Karsløy og Helgøy,
var Tunes, rett vest av Nordkapp. Her lå småbåtfiskere på vårror
fortsatt i 1920-åra.
 
 

I Lofotværet

I dette avsnitt skal vi la statistikk være tall, og heller vandre
litt rundt i været og se hvem som ligger ved kaiene. Kanskje får vi
oss også en kopp kaffe ombord i den overfylte lugaren, når mannskapet
ser at det er kjentfolk som trør rundt. Og vi tar rundturen i Svolvær,
der det i mars 1934 var 13 innregistrerte båter fra våre bygder.

For her ligger mange av de båtene vi kjenner så godt fra 30-åra:
Skagesund av Mikkelvik med skipper Alfred Jensen, Urd av Torsvåg med
skipper Nils Olsen, Anna av Skogsfjord med skipper Laurits
Benonisen, Soltind av Gamnes med skipper Vilfred Lockertsen, Solglimt
av Hansnes med skipper Holger Hoel, Gevinst av Sørlenangen med
skipper Sigvart Hansen, Parten av Rakkenes med skipper Håkon Johansen
Rakkenes, Løvenskjold av Kvitnes med skipper Søren Gabrielsen, Helga
av Bjørnskar med skipper Georg Sørensen, Nora av Glembukta med
skipper Karl Sørensen, og Torsken av Hansnes med skipper Johan Hansen.
De øvrige par båter hadde med omtrent bare folk fra andre kommuner. De
aller fleste lå med juksa, og hadde 2-4 doryer hver, med plass for 2
mann i hver dory. Bare Soltind dreiv med garn, og hadde 4 bøtere
med. I mannskapet på 12 var også 3 leiekarer, noe som ellers ikke var
så vanlig hos oss.

Og det er de store mannskap som slår oss på disse båtene. De fleste
hadde fra 11 til 13 mann, så det blei trangt om plassen. De minste
hadde 6-7 mann. Og kikker vi ned i lugaren, er det bare kjentfolk å
se, i hovedsak fra de nærmeste bygder der skøyta hørte heime. Med
Urd var det bare Torsvågfolk, med Solglimt bare Hansnesfolk. Andre
mannskap var meir sammensatt: Løvenskjold hadde folk fra Kvitnes,
Vannvåg, Skorøy og Årvik, Skagesund hadde folk fra Mikkelvik, Nordskar
og Helgøy.

Året etter finner vi bare halvparten av båtene igjen i Svolvær. De
hadde tydeligvis søkt andre vær. Vi ser og at mannskapet på båtene hadde
skifta noe. På de 6 båtene vi finner i Svolvær begge disse år, var 53
% av mannskapet det samme som året før. Men det varierer mye fra båt
til båt. På Gevinst , som nå hadde 12 mann (en mindre enn året før),
gjenfinner vi 11 av det gamle mannskap. Løvenskjold hadde skifta
skipper (og eier ?), og bare den nye skipper Karsten Gabrielsen hadde
vært med året før. Resten var nye folk, alle henta fra Bø i Vesterålen.

Dermed er vi midt inne i det kompliserte sosiale samspill som vanligvis
står bak utvelgelsen av et mannskap: slektskap, svogerskap og
naboskap, hvordan skipper og mannskap går overens, hvor faglig dyktig
de to parter oppfatter hverandre, hvor mye konkurranse eller
valgmuligheter der var for båtplass etc. Også praktiske forhold, som
bekvemmeligheter ombord eller i bua spilte kanskje en rolle, likesom
valget av brukstype under fisket satte grenser for hvem som kunne
eller ville bli med.
 
 

Fiskeflåten i mellomkrigstida

De økonomiske problem merkes ikke minst når det gjelder utviklinga
av fiskeflåten i 1920-og 30-åra.

I Helgøy var det i 1922 ifølge merkeregisteret 33 fartøy, alle med
motor, fra 22 til 52 fot, med gjennomsnitt 35.2 fot. 8 var åpne. Av
disse var 10 fra 22 til 29 fot, 12 var fra 30 til 39 fot, 10 var fra
40 til 49, og en over 50 fot. Ialt var 70 % over 30 fot. Men motorene
var små -- vi er ikke så langt fra seilskutetida. De varierte fra 4
til 25 hk.

Det var en nokså ny flåte, med gjennomsnitt på 8 år. Det betyr at
Helgøy var seint ute med moderniseringa av fiskeflåten. Den eldste
farkost var rettnok fra 1898, men bare 9 var bygd før 1910.

I Karlsøy var det nå 55 fartøy, med gjennomsnittsalder på 10 år. 16 var
eldre enn 1910, og den eldste var bygd i 1890. Det var en åpen båt
uten motor fra Lauvsletta. Den nest eldste var Ester av Ullsnes fra
1891 på 62.8 fot, som også var prestegjeldets største skøyte. Flåten
bestod også av 5 åttringer med bare segl og 17 av båtene var uten
dekk. Av flåten var 10 i størrelsen 21-29 fot, 22 var mellom 30-39 fot
og 21 mellom 40-49 fot. Den nest største båten var på 50 fot, deretter
kom Ester .

82 % av båtene var over 30 fot, og gjennomsnittet var på 37.1 fot.
Flåten var altså litt større og litt eldre enn i Helgøy. Men vi ser at
en del av de tidlige skøytene alt nå var skifta ut. Det var en
tendens som skulle forsterkes de etterfølgende år.

Av de dekka båtene var det i prestegjeldet flest skøyter (67 %),
resten kuttere (33 %).

Når vi kommer fram til 1930, hadde Helgøy økt sin flåte til 49.
Flaggskipet var Einar av Helgøy på 55 fot, bygd i 1917. Den var
altså kjøpt inn etter 1922. Gjennomsnittsalderen var nå 15 år, og
størrelsen 32.3 fot. Det hadde altså skjedd en drastisk reduksjon av
størrelsen, og en stor aldring av flåten. Etter 1922 var det mest
anskaffa mindre fartøy. Unntak var Einar , Nordlys av Hamre på 43.3
fot og bygd i 1922 men kjøpt etter 1926, og Arnulf av Vannereid på
42.5 fot, bygd i 1921 og kjøpt etter 1926. Av båter over 40 fot var
det 11. Av disse var 5 bygd før 1910, og gjennomsnittsalderen for
disse 11 var 17 år. De største båtene var altså eldst.

I Karlsøy finner vi i 1930 60 fartøy, med Viking av Jegervatn på 64.7
fot fra 1906 som flaggskip. Båten var innkjøpt etter 1922.
Gjennomsnittsstørrelse var nå 36.6 fot, og alderen var 16 år. Det var
altså en mindre reduksjon av størrelsen, men også her en klar
forgubbing. 24 fartøy var over 40 fot. 11 fartøy var eldre enn 1910,
og gjennomsnittet for båtene over 40 fot var 19 år. Også i Karlsøy
var de største båtene eldst. Nyere båter av litt størrelse var bare
Parten av Rakkenes på 50 fot fra 1926, og Sjøfuglen av Burøysund på
40 fot fra 1924.

Rettnok må det tas forbehold om at merkeregisteret hadde en tendens til
å henge igjen med opplysninger om båter som egentlig skulle ut av
registeret. Likevel var utviklinga klar: dårlige tider førte til lite
kapitaloverskudd og dårligere og meir umoderne båter. Men det blei
stadig skaffa fleire båter.

Noen stor forbedring skulle ikke 30-åra bli, men heilsvart var det
heller ikke. Det blei anskaffa ikke så få mindre motorbåter, især
under 30 fot, og enkelte større.

Av større båter kom nå i Helgøy Hanover av Mikkelvik fra 1930 (52
fot), og Urd I av Mikkelvik fra 1930 (43 fot). Den siste var
betegnende nok registrert på Den Norske Stats fiskeribank ! I 1936
kom Stanley av Dåfjord (43 fot) og i 1939 Vesle-Tor av Mikkelvik
(41.8 fot). Helgøy fikk også etpar båter mellom 30 og 39 fot, men de
aller fleste var under 30 fot, i alt 31 båter. Statsbåten
Hammerfjord skal vi omtale i en annen sammenheng.

I Karlsøy finner vi ei lignende utvikling. I 1930 kom Solglimt av
Hansnes (43 fot). Veslemor av Bratrein som kom i 1932 var med sine 70
fot det største fartøy inntil da, men var egentlig en eldre ombygd
båt. I 1935 kom Havglimt av Burøysund (40 fot), og Penta av Lanes
(55 fot), også ombygd. I 1936 kom Brottsjø av Skorøy (45 fot).
Karlsøys statsbåt Harmon skal også omtales særskilt. Forøvrig var
nyanskaffelsene i 20 og 30-fots klassen, med 17 under 30 fot, og 12
mellom 30 og 39. Det blei altså i Karlsøy anskaffa noe meir båter i
mellomklassen enn i Helgøy.

Og antallet fortsatte å vokse utover i 30-åra, slik at fleire fiskere
enn før fikk egne fartøy. I merkeregisteret finner vi i 1940 heile 77
fartøy i Helgøy, med gjennomsnittsstørrelse på 30 fot, og alder 14 år.
Flåten var altså blitt litt yngre, og en tanke mindre. Den største
var Hammerfjord av Hamre med 61.6 fot, den eldste Prøven av
Mikkelvik (25 fot) fra 1898.

I Karlsøy var det relativt færre båter, i alt 88, men båtene var litt
større enn i Helgøy (34.6 fot). Dessuten var de eldre (17 år). De
hadde steget i alder fra 1930, og var blitt litt mindre enn før.

Fortsatt fantes i begge herreder en åpen seilbåt: Divan av Nordeidet
(22.2 fot) fra 1915, og en namnlausing fra Torsvåg fra 1905 (21.5 fot)
-- som en siste hilsen fra ei forgangen tid!

Under krigen var liten tilvekst til flåten. En av de få større båter
som nå kom var bankbåten Asbjørn I av Grunnfjord i 1943 på 60 fot.
Ellers var det noe tilsig av eldre fartøy, tildels ombygde båter, som
Sydkapp av Reinsvoll (49.5 fot), bygd i 1912.

Utviklinga i begge herreder i tida 1922-1940 var altså stadig fleire
båter, stadig mindre båter, og stadig eldre fartøy. I Helgøy var det
kommet 44 fleire båter, størrelsen var redusert med 5.2 fot, og
alderen var steget med 6 år. I Karlsøy var auken 33 båter, størrelsen
redusert med 2.5 fot, og alderen steget med 7 år.
 
 

Under hammeren

Et markert utslag av krisa var de mange tvangsauksjoner som
skjedde, over hus, jord og båt. Bakgrunnen for dette var at folk ikke
makta å nedbetale på sine lån, og at det derfor måtte skje ei
gjeldssanering. Men ei generell gjeldssanering gjennom tvangsauksjoner
er en dramatisk måte å gjøre det på, og må ha vært følt som reint
marerittlignende tilstander for mange. Det var jo tale om husvære for
familien, om muligheten for et levebrød, om eksistensen.

Det er rettnok så at i de fleste tilfeller gikk eiendommene tilbake til
den gamle eier. Ved auksjonen var det tydeligvis ikke ofte andre enn
banken som bydde, eller fikk tilslaget. Det vanlige var at banken slo
til seg eiendommen for lånesummen, og at de gamle eiere fikk kjøpe
eiendommen etter ei tid til redusert pris.

Et typisk eksempel er en obligasjon på 2.500 kr. i eiendommen Nylund i
Sørlenangen som Småbruk-og boligbanken hadde fra 1924. Ved
tvangsauksjon i 1935 gikk eiendommen til banken for 2.500 kr. I 1944
blei eiendommen ved auksjon solgt til den gamle eier for 1.600
kroner. Trulig satt da de gamle eiere som leiere på eiendommen i
mellomtida.

Hvorvidt folk kan ha spekulert noe i slike gjeldssaneringer, er
vanskelig å vurdere. Det måtte i såfall være folk med god økonomi, og
dem var det ikke så mange av. Og folk flest følte det nok som ei
svært ubehagelig sak, når tvangsauksjonen trua. Vi har da også nok av
eksempler på at hus og båt blei overtatt av nye folk, slik at trusselen
om eierskifte var reell.

Det som slo folk av føttene, var for det første vanlig pantegjeld på
eiendommene, til sparebanker og statlige banker (Arbeider-og boligbank,
Småbruk-og boligbank, Hypotekbank) Men dessuten kom gjeld til
handelsmennene, og krav fra kommunen på fattigrefusjoner, skatter,
fiskeripremie og avgifter (brannkontingent). Enkelte kom i ulykka
p.g.a. kausjonsansvar for andre.

Spesielt utsatt var båteierne, som ikke bare hefta for pant i båten,
men vanligvis også hadde stilt eiendom på land som pantsikkerhet.

Også kommunene var med å kjøre eiendommer og båter til tvangsauksjon,
når skatteopphopningene var blitt for store. I 1925 klaga ordføreren i
Karlsøy over at kommunen p.g.a. dette var blitt sittende med fleire
eiendommer som var belånt i boligbanken. På disse måtte nå kommunen
betale renter og avdrag, mens man venta på å få solgt eiendommene, og
i mellomtida bodde de gamle eiere i husa. Vi ser og at kommunen stundom
blei sittende som eier av skøyter. Dette var tydeligvis ikke noe
gunstig ordning for kommunen.

Fra 1934 kom det i stand ei ordning med muligheter for
gjeldsnedsettelse for privatpersoner, med hjemmel i lov om
gjeldsordning for jordbrukere og fiskere fra 1934. I hvert herred blei
det utpeikt en gjeldsmeklingsmann, og i hvertfall i Helgøy kan vi av
bevarte kilder se at det blei lagt ned mye arbeid for å få gjennomført
private gjeldsordninger i tida 1934-1940. Dette omfatter i første
rekke endel skøyteeiere, bl.a. av de største i kommunen, som nå ikke
klarte avdrag og renter ved sia av assuransepremier, verkstedregninger,
kommuneskatter etc. Også noen jordbrukseiendommer var omfatta av
ordninga. Det blei da etter gjeldsnedskrivning ytt lån til
konvertering av gjelden i Lånekassen for fiskere og Lånekassen for
jordbrukere. I alt blei minst 16 slike saker behandla i Helgøy, og
fleire endte med betydelige gjeldslettelser.

Svært ofte dreide auksjonene seg om gjeldsforpliktelser inngått i de
gode og dyrere tider på 1920-tallet, da mange etablerte seg, overtok
utskilte gårdparter og bygde hus. Også folk som bare eide husa og
ellers satt på leid grunn, kunne komme i ulykka. Det gjaldt f.eks.
bygslere under Karlsøy prestegård og Kvitnes handelssted.

Det var året 1929 som markerte begynnelsen på den store auksjonsbølgen,
med 19 auksjoner i prestegjeldet. Også tidligere i 20-åra finner vi
en og annen tvangsauksjon, men det bleikner mot det som nå skjedde. I
1932 kom det en topp med 59 auksjoner, deretter litt nedgang, og så en
ny topp i 1935 med 58. Deretter gikk det gradvis ned til bare 3 i
1940.

I alt finner vi i tida 1929-1940 319 tvangsauksjoner, hvorav 68 % i
Karlsøy og 32 % i Helgøy. Heilt parallell utvikling finner vi ellers
ikke i de to herreder. Helgøy hadde sin topp alt i 1932, mens Karlsøy
nådde høgda i 1935. Da hadde imidlertid endel av eiendommene også
vært på auksjon tidligere.

I alt kom det 14 hus på leid grunn på auksjon, og dessuten 271
selveide bruk, slik at i alt 275 enheter blei berørt. Noen av disse
kom til auksjon meir enn en gang, noen opptil 3-4 ganger fordelt over
en årrekke. Trulig var antallet av hushold som blei berørt, noe mindre,
da noen bruksenheter bestod av meir enn ett matrikkelnummer. I alle
fall kan vi trygt si at minst 250 familier fikk sin heim og eksistens
trua ved gjeldssaneringa. I forhold til antallet bruksenheter i
prestegjeldet ca 1930, betyr det at 40-45 % av alle bruk hamna på
tvangsauksjon, en eller fleire ganger.

Ikke alle bygder blei like hardt ramma av tvangsauksjonene. I Karlsøy
finner vi forholdsvis få auksjoner på den sørlige del av fastlandet,
og på den østlige side av Reinøy. På Karlsøya var også få, og på
Fugløy ingen. Tyngst belasta var trulig Lanes, der 13 av de 18 først
oppførte bruk i matrikkelen gikk under hammeren, og Slettnes, der 14 av
de 19 første bruk gikk.

I Helgøy var forskjellen mellom bygdene enda meir markert. Vanna,
Ringvassøy og Rebbenes var godt representert, mens vestre Helgøy --
især Bårset-Rødgammen -- hadde få. Det samme gjaldt Helgøya.

En grunn til den ulikhet vi finner, kan være at de 2 kommunestyrer
fulgte forskjellig praksis når det gjaldt inndriving av skatter og
avgifter. En annen grunn var trulig at Karsløy i 20- åra hadde vært
litt meir rundhånda enn Helgøy når det gjaldt å gi garantier til
husbanklån, og at dette nå hevna seg. Noe kan det ha betydd i hvor
stor grad sparebanker og handelsmenn gikk på for å sikre sine
fordringer, bl.a. ved konkursene.

Dette betyr at det ikke nødvendigvis var de fattigste bygdene som blei
ramma av tvangsauksjonene. En del av de fattigste familier var trulig
ikke innvilga lån og garanti, og derfor slapp baksmell i nedgangsåra.
På den andre sida er det trulig at en god del av de velstående klarte
å nedbetale sine lån, og derved unngikk tvangsauksjon. Sannsynligvis
var det bygdene med meir gjennomsnittlig økonomi som blei sterkest
ramma. Til gjengjeld kan vi si at de også kom best ut av krisa, når
gjelden omsider var sanert, og gårdene tilbakekjøpt.
 
 

Konkurs

Elendig privat økonomi måtte i neste omgang også gå ut over
handelsmennene. Det blei mindre omsetning, det var mindre å få inn på
utestående summer for utredning til fiske og forbrukskreditt.

Minst 13 av de lokale kjøpmenn gikk konkurs i 1920-og 30-åra.
Overraskende mange av konkursene skjedde alt i 20-åra. Noen av disse
skyldtes nedgangen etter dyrtida, for noen også tap på meir eller
mindre spekulasjonsprega forretninger med håkjerring, kobbekjøtt og
sildsalting i åra etter 1. verdenskrig. Det er mulig at noen av
konkursene og hadde sammenheng med de bank-krakk som kom alt tidlig i
20-åra.

I mange tilfelle fikk konkursene hos handelsmennene følger for
kundene, ved at konkursboa måtte gjøres opp, og man måtte gå hardt på
for å inndrive utestående fordringer hos folk.

Ved de fleste konkurser kunne den gamle innehaver rekonstruere
forretninga, og fortsette under nytt firmanamn. I disse tilfeller var
det klart tale om reelle gjeldssaneringer. For noen var det kanskje
også en lettvint måte å få inndrevet utestående fordringer fra dyrtida?
 
 

Forsorga i Karlsøy

Også når det gjelder fattighjelpa, fikk de magre år både for
kommunen og folket, innvirkning. Ikke minst blei det vanskeligere å
være fattig og ufør.

Det begynte med ei innskjerping i 1927, om at alt som kunne unnværes i
husholdet, som kaffe og sukker, skulle sløyfes på fattigseddelen. Det
blei og meir press på prisene for bortsatte folk, ved at fleire ønska
å ta i mot bortsatte. Alt i 1928 ser vi at fattigstyret flytta en
bortsatt person til en ny vert, som var villig til å ta imot for lågere
betaling. Noen tilbydde seg å ta imot bortsatte for å gjøre opp for
gamle skatterestanser. Vi har og opplysninger om at folk som skyldte
skatt, rett og slett blei pålagt av kommunen å ta bortsatte i
forpleining.

I første omgang ser det ut til at dette førte til nedgang i kommunens
utgifter. I 1930-31 var fattigbudsjettet nede i 6.965, for bl.a. 8
bortsatte og 5 sinnsyke i forpleining. Etterhvert som den økonomiske
krisa satte inn, blei behovet for fattighjelp større.

I 1933-34 var budsjettet steget til 13.432,- kr. Antallet bortsatte
var nå steget til 23 voksne og 4 barn, foruten at 6 sinnsyke og en
åndssvak blei forpleid. Trulig var dette uttrykk for at fleire
familier ikke lenger klarte å brødfø sine gamle foreldre. Fatttig
budsjettet holdt seg på dette nivå noen år, men gikk så opp til
17.475,- i 1939-40. Dette var ei stigning på 150 % i løpet av 30-åra.

Det var fleire grunner til denne auken. Det blei vanskeligere for
folk å betale refusjon til kommunen for fattighjelp til
sykehusopphold. Men størst betydning hadde det at folk mista hus og
heim ved de mange tvangsauksjoner. Det førte til at fattigstyret i
noen tilfelle måtte hjelpe til med nytt husvære, eller man måtte betale
banken husleie for at de gamle eiere skulle få lov å bo fortsatt i
sine gamle hus. Til dels gikk fattigstyret så langt som til å betale
forfalte bankterminer for å hindre tvangsauksjon og utkastelse.

Også på andre måter slo den private og kommunale nøden ut. I 1931 blei
ei kvinne som var anbrakt på Kl'bu offentlige pleieheim for 800 kr.
årlig, henta heim og bortsatt lokalt, for å få ned kostnaden. Det
samme skjedde med ei kvinne i 1934 som var anbrakt på vanførehjemmet i
Tromsø. Det blei innskjerpa at likkister til fattigfolk skulle arbeides
lokalt, slik at folk i bygdene fikk fortjenesten.

Heller ikke fattigvertene hadde det så greit. Det blei innskjerpa til
skattekreveren at kommunen ikke måtte trekke fattigvertene meir i skatt
av det beløpet de skulle ha, enn 50 %. Dette var for å sikre at
fattigvertene hadde såpass kontanter at de kunne kjøpe mat til de
bortsatte. Også handelsmennene fikk problem med å få sine utlegg for
fattigkassen godtgjort av kommunen. De blei nå oppfordra til å levere
mat på fattigsedler ihvertfall til deres egne skatter var dekt.

Det ser ut til at også endel barn fikk det verre. Vi finner nå
eksempler på at arbeidsføre ektepar ikke klarte å brødfø barna lenger,
slik at de som ei nødløsning måtte sendes på barneheim. Mange barn
måtte også forsømme skolen i lange tider p.g.a. mangel på mat og
klær. Mange foreldre klarte ikke å kjøpe skolebøker. Ei enslig mor som
bad kommunen om å bygge hus til seg og barna, blei bedt om å sette
bort barna, og selv ta seg tjeneste.

Det var altså krise og press på alle kanter. Det blei vanskeligere å få
satt bort folk for kommunen, heitte det i 1935. Kommunen måtte prøve
å få inn meir fattigrefusjoner, og det blei foretatt adskillig med
utpantinger, der det var noen kroner å hente.

Ei viss forbedring kom det med alderstrygden i 1936-37. Den kunne nå
gå inn i det beløpet fattigvertene skulle ha for de bortsatte. Vi ser
og eksempler på at eldre blei bortsatt for bare alderstrygden, uten
utgift for kommunen.

Imidlertid kom krigen like etter, med sine problem: matmangel,
klesmangel og dyrtid, og gjorde det enda vanskeligere å finne
fattigverter. I 1944 var satsen for bortsatte oppe i heile 1600,-,
foruten klær. I Skipsfjord forsøkte tilsynsmannen å løyse problemet
med å sette en mann på vandring , d.v.s. kortvarig legd. Dette blei
imidlertid stempla som ufordelaktig framferd og påtalt av
fattigstyret.

Tanken om et gamlehjem dukka igjen opp, og fattigstyret gjorde nye
forsøk på å sette av penger til formålet. I 1945-46 var fattig-
budsjettet i Karlsøy kommet opp i 21.100 kr., foruten ei avsetning på
5.000 kr.
 
 

Kommunal fallitt

Det som kjennetegner den offentlige økonomi lokalt i
mellomkrigstida, er en uhyre anstrengt likviditet i kommunene. Det
var lite eller ingen rom for investeringer, og det blei etterhvert for
små skatteinntekter til å dekke de løpende utgifter til ei mager drift
av kommunen, bl.a. lønn til de ansatte. Tendensen var klar like etter
1920. Karlsøy hadde i 1922 store problem med å betale løpende
utgifter. I 1925 hører vi om betydelige skatterestanser, og kommunal
gjeld både til fylket og sykehusa. i Helgøy skjedde det i 1927 at da
kommunen blei trua med inndrivelse av 2.100,- til ei melforretning i
Bergen, blei herredskassereren bedt om å få istand ei ordning med
lærerne, slik at et forventa statstilskudd til lærerlønninger på 1000,-
kunne brukes til et avdrag.

Det endte med fullt sammenbrudd i den kommunale økonomi både i Karlsøy
og Helgøy ca 1933-34. Dette sammenbrudd trua med å velte omkull alt
som var skapt av samfunnsgoder fra 2. halvpart av 1800- tallet og
utetter.

Denne utviklinga av kommunal armod var bare et speilbilde av den
private. Folk fikk ikke avsetning for det de produserte fra jordbruk
og fiske, eller til så låge priser, at det ikke blei noe igjen til
skatter, eller til renter og avdrag på båt, hus og jord. Begge deler
var like ille for kommunen, fordi mange eiendommer og fartøy var kjøpt
med kommunegaranti. Et særlig problem for folk som mangla inntekter i
kontanter, var at kommunene skattla i penger også folks
naturalia-inntekter, som melk, slakt, potet, torv og kokfisk, til og
med personlig arbeid . I hvertfall i Helgøy var disse inntektene satt
overraskende høgt i penger.

Kommunene satt dermed igjen både med svære uerholdelige skattekrav og
store kommunale garantiansvar, som blei effektive etterhvert som
gårder og båter blei drevet til tvangsauksjon og solgt til lågere
priser enn den gamle verdi. Mange lån var nemlig opptatt etter
dyrtida som fulgte 1. verdenskrig, mens kronekursen nå hadde steget ved
regjeringas deflasjonspolitikk 1925-28. Låna skulle altså betales med
meir verdifulle kroner enn det som var lånt.

Slik var bildet ikke bare i heile Troms fylke, men i heile landet. Men
mens det i mange kommuner var kommunal løssluppenhet og
investeringslyst i de gode år og svær gjeldsbyrde som førte til krise,
var det hos oss liten belastning av langsiktlig gjeld. Den gjelden som
var, var altså privat. Og det var ikke i første omgang dette
garantiansvar som knekte kommunene. Det var selve drifta av kommunene
som stoppa opp, fordi næringslivet gikk i stå. Det heile endte med at
både driftsgjelden og garantigjelden måtte saneres kraftig ved hjelp av
statlige ordninger i 1935. Ei slik omfattende økonomisk krise eller
sammenbrudd hadde Karlsøy og Helgøy aldri stått ovenfor, og har heller
ikke gjort det sia.
 
 

Kommunenes drift

Vi kan knapt påstå at Karlsøy og Helgøy levde på stor fot i 1920-og
30-åra, når vi ser på det nøkterne service-nivået Kommunene bydde
sine innbyggere. Det lille kommunen ytte til veier, blei gjerne
trukket i skyldig skatt. Det var skole og fattigvesen som krevde det
meste av budsjettet, og heller ikke her var det råflott. Med meir
privat nød, blei presset på fattigbudsjettet større.

I Helgøy var budsjettet i budsjettåret 1934-35 53.543,- kr. Til skolen
gikk der 21.968,- (41 %), til fattigvesen 8.528,- (16 %), og til
kommunale funksjoner ellers 23.047,- (43 %). Helgøy hadde da 11 faste
fattigunderstøttede og 2 sinnslidende. Til 8 telefonstasjoner gikk 950
kr., til veier netto 1.000,- og til kirke 450,-. En stor post var
fylkesskatten på 6.465,- (12 % av budsjettet).

Men staten refunderte en god del av lærerlønna (10.279,-) og
interneringsutgiftene (2.104,-) og gav et direkte driftstilskudd på
5000,-, slik at det som skulle utlignes var 35.662,-. Samtidig med at
skatteevnen var svekka, var skattebyrden økt. Mens det 1924-25 blei
utligna 12 % på næring, var det nå 19 %. Formuesskatten var samtidig
gått opp fra 2,5 til 4 . I Karlsøy var kommunebudsjettet 1934-35
57.112,- men da er mesteparten av de statlige refusjoner alt trukket
fra, slik at dette var nær nettoutgifter. Talla for de to kommuner kan
derfor ikke sammenlignes uten videre. Av dette gikk 11.000,- til
fylkesskatt (19,3 %), til skole 12.041 (21 %), til fattigstell 12.952
(23 %), til kommunens administrasjon (kasserer, revisjon, nemnder etc.)
4.520 (8 %), til geistlighet (prest, kirkesanger, reiser) 4.349 (8 %),
til veier 3.100 (brutto), jordmødre 600,-, telefonstasjoner 1.560,-.

Til utligning blei det 42.072,-. Ellers balanserte budsjettet med
innbetaling av skatterestanser, et statsbidrag til veier 1400,- (netto
til veier fra kommunen altså 1.700,-), og et direkte statstilskudd på
7.400,-. Også i Karlsøy var skattetrykket økt, fra 15.3 % på inntekt i
1924-25 til 19 % i 1934-35, og tilsvarende på formue.

Alt fra 1932-33 hadde staten forsøkt å hjelpe kommunene ved direkte
driftstilskudd. I Karlsøy var dette 6-7000 kr. årlig, i Helgøy ca
5.000,-.
 
 

Hvordan var gjelda oppstått?

Det var 2 hovedgrunner til gjeldstrykket: underskudd på drifta av
kommunen, og tap på lånegarantier til private.

Hverken direkte statstilskudd til drifta, eller økt skattebyrde
hjelpte stort. Det var fleire enn før som ikke klarte skattene, og
store deler av de utligna beløp var vanskelig eller umulig å få inn.
Det hopte seg derfor etterhvert opp en svær masse kortsiktig lausgjeld,
i tillegg til at tapa på garantiene begynte å stige. Kommunene var også
heilt ute av stand til å avdra noe på gjelda.

Per 30/6 1932 var gjelda i Karlsøy anslått til 350.000,- og det påløp
stadig renter. I Helgøy var gjelda per 22/7 1933 128.000,-. I begge
kommuner blei det 1931-33 forsøkt med gjeldsoppgjør i form av
akkorder, men disse var ikke drastisk nok, og førte ikke fram.

Da det endelige gjeldsoppgjør stod for døra høsten 1934, var total
uprioritert gjeld i Karlsøy 430.000,-. Av dette skyldte kommunen
5.524,- til Opplysningsvesenets fond. Dette var rester av gamle
langsiktige lån til kirke og skoler. Resten var forfalt kortsiktig
gjeld og garantitap. Rikstrygdeverket hadde tilgode 10.968,-, for en
stor del fiskerpremie, til sykehuset i Tromsø skyldte kommunen 12.281
for pleie av pasienter, til sparebankene i Tromsø 51.160,- for
driftskreditt. Av fylkesskatter hadde det hopa seg opp heile 130.814,-
til fylkeskommunale fellestiltak (sykehus, skole etc.). Dessuten
skyldte Karlsøy en god del til pleieheimer og sanatorier over heile
landet, til andre kommuner for refusjonskrav for fattighjelp, bl.a.
Tromsø by 6.313. Dessuten kom skyld for leveranser fra forretninger,
især i Tromsø. Ialt var det regna med 65 kreditorer, og mange av krava
var gamle.

Av prioritert gjeld -- gjeld med fortrinnsrett -- fantes lønnskrav
til lærere og kommuneansatte, prest, trygdekasse, telefonstasjoner m.
m. Således hadde ordfører og lærer Anton Haugjord tilgode 5.127,-, som
han i den vanskelige situasjon hadde unnlatt å ta ut. Sognepresten
hadde tilgode 2.132,- Ialt stod der udekte lønninger 1/11-34 på
22.000,- til lærere, prest, jordmødre, for skolehold, stasjonshold,
sekretærarbeid etc.

I Helgøy var situasjonen ikke lysere. Her var 84 kreditorer, og en
samla gjeldsmasse for uprioriterte fordringer på 256.000,- Av dette
krevde Rikstrygdeverket 9.779,-, fylkessykehuset 10.136,-, Tromsø
Sparebank 10.000,-, Oslo fattigstyre 12.701,-, Mandal fattigstyre
4.029,- og Trygdekassen 5.100,-. Forfalt fylkesskatt var 75.424,-.
Her var dessuten særlig mye småregninger som stod ubetalt, fra
sykeheimer og forretninger. Enkelte poster stod uoppgjort like sia
1921-22.

I denne summen var ikke medtatt den langsiktige gjeld til offentlige
fond (Opplysningsvesenet) for bygging av kirke og skole, men heller
ikke her var dette noe stort beløp, kr. 8029,-.

Derimot hadde Helgøy en nokså stor prioritert gjeldsmasse, for lønn
til prest, lærer, distriktsleger, for skolevask, losjering av elever,
forpleining av sinnsyke, med ialt 16.067,-. Det ser altså ut til at
Helgøy, i enda mindre grad enn Karlsøy, hadde klart å holde den daglige
drift av kommunen gående.

Inkludert i den uprioriterte gjeld var også tap på kommunale garantier
for private lån i Fiskeribanken, Småbruk-og boligbanken etc. I
Karlsøy var dette beregna til 178.300,- (41.5 % av totalgjeld). Av
dette falt 73 % på Småbruk-og boligbank, og 27 % på Fiskeribanken. I
Helgøy var det tilsvarende beløp 110.600,- (43 % av totalen), derav 17
% til Fiskeribanken og resten til Småbruk -og boligbank.

Dette var dels beløp som alt var forfalt i 1934-35, dels beløp som var
beregna å påløpe i åra framover. Og at de virkelig kom, kan vi se av
det forhold at enda i 1940 blei det solgt eiendommer på tvangsauksjon
som påførte kommunen garantitap. Alt i desember 1935 var det nemnt 35
eiendommer i Karlsøy og 10 i Helgøy som var tvangs- auksjonert med
kommunalt tap, og tilbakesolgt til gamle eiere, eller til nye. I alt
nemnes i Karlsøy 68 bruk og i Helgøy 29 bruk som var med og gav tap
for kommunene. Dette forøkte kommunenes finansielle problem i
vesentlig grad.
 
 

Gjeldsoppgjøret

Det var staten ved Justisdepartementet som stod bak den
gjeldssaneringa som kom i stand i kommunene. Oppgjøret blei organisert
av et eget Riksgjeldsmeglingsinstitutt , med basis i en lov fra 1933.

Utsendinger fra dette institutt hadde i november 1934 møter med
representanter fra begge kommuner, og dikterte meir eller mindre de
forslag som blei vedtatt. Forholdet var at staten ikke bare måtte
hjelpe til med å få gjeldsoppgjøret organisert. Staten måtte også tre
støttende til med midler forat kommunene skulle kunne betale ut den
vesle restgjelden -- selv dette makta kommunene ikke!

Formelt var det ikke tale om konkurs, men om gjeldsakkord, d.v.s.
frivillig nedskrivelse av uprioriterte fordringer. Forslaget for begge
kommuner blei sendt ut av departementet 21/12 1934, og blei vedtatt av
omtrent samtlige kreditorer. Noe anna var da heller ikke tenkelig. Og
samtlige foretrakk ei straksløsning , med øyeblikkelig, men redusert
utbetaling, istedet for å få et mindre beløp straks, og så vente på et
litt større beløp på ubestemt tid.

I Karlsøy lød akkorden på 5,1 % av pålydende fordring ved øyeblikkelig
utbetaling, en gang for alle, mens kreditorene fra Helgøy bare fikk
4,76 %. Dette omfatta gjeld per 30/6 1932, tillagt renter fram til
desember 1934. Selv en så ubetydelig akkord blei altså godtatt. Alle
forstod at her ikke var meir å hente! Forslaget innebar at
fylkesskatten blei nedskrevet til 9000,- i Karlsøy, og 8000 i Helgøy.

Den 8/2 1935 blei akkorden stadfesta av departementet, og utbetalingene
kunne skje så snart størrelsen av statens lån var avklart. Dette
skjedde i slutten av april. Selv om oppgjøret blei diktert ovenfra, var
kommunene tydeligvis letta over forslaget, som betydde ei varig
løsning av gjeldskrisa. Ordfører Haugjord i Karlsøy oppfatta i
allefall ordninga som en meget gunstig akkord .

Tvangsakkorden omfatta egentlig bare de uprioriterte fordringer. For
de prioriterte fordringer måtte kommunene inngå i forhandlinger med
hver enkelt. Dette var ikke så lett, ettersom det for det meste var
kommunens egne folk som hadde tilgode for lønn og arbeid. Staten
ville heller ikke godta for høg dividende-utbetaling, for å være med på
finansieringa. Resultatet blei ei løsning der både kommune og stat
bidro.

Hvor mye den enkelte skulle få, var avhengig av arten og størrelsen på
fordringa. Ordfører Haugjord fikk ei ordning med 63 % utbetaling,
sognepresten fikk 65 %. Generelt blei lønnskrav honorert med 20 %,
mens refusjoner og utbetalinger til offentlige kasser blei på bare 10
%.

Til dekning av akkordgjelden ytte så staten et lån til Karlsøy på kr.
21.500,-, mens Helgøy fikk 11.500,-. Disse lån var avdragsfrie til
1941. Utbetalingene kunne så starte, og i løpet av 1936-37 var det
meste oppgjort. Bare litt stod igjen til garantianvar. Til gjengjeld
for ordninga måtte kommunene godta at staten skulle ha større oppsyn
med kommunens administrasjon i framtida.

I ettertid må det vel sies at staten med sin innblanding på en
fordelaktig måte løste et problem som våre kommuner ikke kunne makte
på egen hånd. At den hardhendte gjeldsnedskrivinga påførte andre
kommuner, privatfolk, banker, firmaer og offentlige institusjoner store
tap, var beklagelig nok, men ikke til å unngå. Og de fleste kommuner i
landet befant seg i omtrent samme bås. I Troms fylke var det i 1938
minst 30 kommuner (av 35) som var omfatta av gjeldsordninga.
 

3. Mot nye tider

Husdyrholdet i mellomkrigstida

Hvordan utvikla husdyrholdet seg i nedgangstida? Blei det f.eks.
større vekt på jordbruket, etterhvert som fisket blei redusert som
inntektsskapende næring? Og holdt jordbruket stillinga, i takt med
folkeauken?

Det er ikke heilt enkelt å beregne utviklinga i tall, p.g.a. manglende
samsvar mellom folketellingene og jordbrukstellingene i 1939 og 1949.
Men ettersom folketallet steig heilt fram til 1950, og forbruket gikk
ned i perioden, blei det altså mindre husdyr per innbygger, om vi skal
bruke dette som noe mål.

Mens det i 1917-20 var 4.26 småfelag per innbygger, var tallet i 1939
redusert til 3.0 og i 1949-50 til 2.8. Tallet for 1939 er basert på
folketellinga i 1946, og skulle trulig ha vært litt høgere.

Selv med endel auke i utbyttet per dyr, må dette likevel bety at det
blei mindre februksprodukt på hver. En sannsynlig auke i utbyttet per
dyr,som følge av bedre foring, kunne knapt oppveie heile nedgangen.
Når vi likevel veit at interessen for jordbruket var stigende i
perioden, og at det var adskillig nydyrking og forbedring av
innmarkene, er dette overraskende tall. Hvordan skal vi tolke dette?

Noe av problemet kan ligge i at de oppgitte jordbrukstall er for låge,
eller at de ikke er heilt sammenlignbare ved de forskjellige
tellinger. Ei forklaring kan være at fisket, nettopp på grunn av
elendig lønnsomhet, krevde større innsats, og at dette måtte gå ut over
jordbruket, både under inneforinga og under innhøstinga. Den store
tilstrømning til Lofotfisket, kunne tolkes i den retning. Forringa
salgsmuligheter for februksprodukt i byen i 30-åra kunne føre til
mindre påsetting av dyr. Likevel veit vi at folk solgte så mye kjøtt
som det var mulig av det som blei oppalt av dyr, selv om prisene var
låge.

Nårdyreholdet gikk ned, selv om det skjedde nydyrking og forbedring, er
forklaringa at det skjedde ei omlegging fra utmarksslåtte til meir vekt
på innmark, især i Karlsøy. Dette gav og betraktelig bedre forverdi.
De arbeidskrevende utmarksslåttene var det altså som sammen med
løypningsgryta holdt det gamle omfattende februket oppe. Nå var det
innmarka og løypningsgryta som stod for formengden, men også grytas
dager var talte.

Tellingene viser ellers at kua for en del blei erstatta med sau, og at
geita for en stor del forsvant. Fra 1917 til 1939 blei således
kutallet redusert fra 1784 til 1392, altså med 22 %, mens geiteholdet
gikk tilbake fra 680 til 386 dyr, eller med 43 %. At sauholdet samtidig
gikk opp med 20 % (fra 4521 til 5411 dyr) kunne likevel ikke hindre en
nedgang i småfelag " på heile 11 %.

Disse tall kunne vise at der ikke lenger eksisterte noe marked for
smør og ost, men at det fortsatt var mulig å få solgt noe saukjøtt.

Nedgangen videre til 1949 var 6 % uttrykt i småfelag . Det var nå
sauen og geita som stod for reduksjonen, med henholdsvis 20 % og
25 %. Kutallet gikk derimot opp i tiåret, med 3,7 %, noe som trulig
betyr bedre salgsmuligheter for smør og melk. Geita var nå redusert
til nesten ingen ting av det gamle geitholdet, især i Karlsøy, mens det
holdt seg litt bedre i Helgøy.

Totalt kan vi si at der nå var 3 innbyggere om hver ku, mens alle
innbyggere fikk en sau eller ei geit hver. Helgøyværingene hadde da
litt meir husdyr enn i Karlsøy (3.1 småfelag, mot 2.6 i Karlsøy), noe
som trulig er uttrykk for meir lågtytende dyr.

Ellers kan vi merke oss at grisen var lite ettertrakta, med bare 31
dyr i 1939. Derimot var hønseholdet litt stigende. I 1939 blei det
holdt 756 høns, i 1949 1079. Det var da 4 personer om ei høns.

Trekkdyret hesten var etter 1917 fortsatt på nedtur, med 121 dyr i
1917 og 102 i 1939, altså en reduksjon på 16 %. Trulig var dette
uttrykk for at det blei satt større krav til hestene enn før, slik at
de trengte meir fo r, og derfor blei dyrere i drift. Det betyr at svært
mye av jorddyrkinga i mellomkrigstida blei utført med mannemakt. Fra
1939 til 1949 økte hesteholdet, fra 102 til 231, eller med 126 %, uten
at det er klart hva dette er uttrykk for. Trulig er det uttrykk for at
arbeidskrafta var blitt meir etterspurt, og derfor dyrere. Likevel var
70 % av alle bruk uten hestekraft, selv om det var de små og
middelstore bruk som helst var hestelaus. Det er derfor ikke galt å si
at det var mennesket, både kvinne og mann, som alltid måtte ta de
tyngste tak i det gamle jordbruket. Det er da ikke rart at en og annen
temte oksen til trekkdyr. Pa Hamre fantes til og med ei ku som hest !
 
 

Nydyrking og bureising

Mange ting skjedde for å forbedre jordbruket i mellomkrigstida. Alt
i 1928-29 blei det sådd 85 mål grønnfor, og det blei prøvd med
kunstgjødsel for 2247 kr. Det første forsøk med kulturbeite blei
gjort, med 70 mål i Helgøy, selv om dette ikke slo igjennom.

Det blei og dyrka opp ny mark. I 1929-39 blei det nydyrka 1812 mål,
det meste i Karlsøy, og ved tellinga i 1939 var kulturenga gått opp
fra 880 mål til 2558 mål, som nesten var ei todobling (190 %).
Naturenga holdt seg omtrent uendra i areal, og var den dominerende del
av innmarka, og steig bare med 599 mål, til 11.959 mål (5 % opp), mens
utslåttene i stor grad blei avvikla, især i Karlsøy. Total nedgang i
prestegjeldet var 38 %, fra 1550 mål til ca. 960 mål. Vi kan altså si
at utslåttene blei skifta ut med kunsteng i perioden.

I 1949 var det i prestegjeldet av dyrka eng 3712 mål, som var en
oppgang på 45 %, mens naturenga gikk ned med 7 % til 11.125 mål. Av de
to herred ser vi at det var Karlsøy som lå fremst i utviklinga. Mens
Karlsøy hadde 86 % av kunstenga, hadde Helgøy 62 % av naturenga, og 96
% av det som fantes av utslåtter.

Det var også Karlsøy som hadde de største jordbruksreserver. I 1939
var dyrkbar mark i Karlsøy beregna til 52.885 mål, mens Helgøy bare
hadde 5711 mål.

Den nyetablering som skjedde, foregikk både med gårddeling og
nyrydding. Når det gjelder deling, ser det ut til at der skjedde meir
i 20-åra enn i 30-åra, da det i mange bygder var stillstand. Derimot
var trulig 30-åra ei meir aktiv tid for bureising. Men det var langtfra
nok jord til alle som ville ha. Ett av de mest isolerte brott som kom,
var Stortinden oppe ved Jegervatnet. Det blei rydda i 1935 på ei
gammel utslåtte av Laura og Hans Johansen, fordi de ikke kunne få jord
nede i bygda.

Også ved gårddeling skjedde noe meir enn bare ei fordeling av
ressursene. Oftest blei både den gamle og den nye jorda så forbedra
ved dyrking og gjødsling, at der tilsammen kunne holdes en mye større
buskap enn før.

Bureisinga skjedde som et resultat av statens bevisste satsing på
nydyrking, og kom i stand i mange bygder også hos oss. Delvis foregikk
det enkeltvis etablering, især på øyene, delvis som satsing på større
områder.

I området Sørlenangen-Jegervatn kjøpte Landbruksdepartementet i 1937
opp et heilt felt på 6500 mål, og året etter begynte arbeidet med å
anlegge vei og kanaler. Feltet blei utvida i 1939, og var beregna til
15 bruk, men det var færre som kom i drift. På Karlsøy blei det i
prestegårdens utmark utgått ca. 10 bureisningbruk ca. 1937-39, hvorav 7
var i drift i 1940. Også i Nordeiddalen fantes planer om nye felt, men
her kom bare lærer Gaaslands bruk i drift. Noen bruk kom i virksomhet
i Nord-Vannvåg og Stakkvik.

På sett og vis blei bureisninga hos oss reine nødstiltak, som

skulle hjelpe folk til jord, og være en basis for selvforsyning i
kombinasjon med fiske og andre erverv. Bureisningsbruka var ofte bare
på 20 mål, så noen stor produksjon kunne det ikke bli. Heller ikke
fantes her noe marked for salg av produkta.

Det tok også lang tid å rydde så pass jord at man hadde fo r til ei ku
og noen sauer når det hovedsakelig bare var tale om mannemakt, eller i
beste fall en stubbebryter. Det var et problem at oppdyrkingsbidraga
først kom etterat dyrkinga var fullført. Det blei liten tid til
jordarbeid når folk måtte reise bort for å skaffe levemåten. Ofte blei
det først bygd en fjøs, som måtte tjene til felles bolig for både folk
og fe de første år. Likevel er det imponerende å se hvor mye utmark som
blei rydda, og hvor mange nye heimer som kom opp etter hvert, både på
fastlandet og øyene. Av bureising med statstilskudd blei det alt i
20-åra rydda 21 bruk i Helgøy og 40 i Karlsøy, med bidrag på ialt
65.000 kr. Her lå da Karlsøy som nr. 8 i fylket.

Og interessen synes å ha økt i 30-åra. Enda i 1939 var det beregna at
der var muligheter for 15 bureisingsfelt, med ialt 26.000 mål dyrkbar
myr og utmark, men bare ett av felta lå i Helgøy.

Da krigen kom, hadde Karlsøy kommune anbefalt 20 nye bureisningslån, og
mange nye søknader kom til under krigen. I 1945 var derfor 30 lån
aktuelle.

Bureisningsbølgen var imidlertid hos oss et resultat av de økonomiske
kår i mellomkrigstida. Med nye og bedre forhold i andre næringer etter
krigen, døde interessen for bevegelsen bort. I stedet blei det i stor
grad satsa på oppstykking av gamle jorder, når de unge skulle etablere
seg med eget kretturhold.

Som et eksempel på det enorme slitet som lå i jordryddinga, skal vi
nemne bruket Einehaugen nord for Jegervatn. Her starta Alette og
Anders Fyhn nyrydding og oppdyrking i 1916, med å høste 17 bører
tørrhøy fra heimejorda. Resten måtte hentes den tungvinte vei med båt
fra utslåttene oppe ved Jegervatnet. I 1917 var det første halve mål
med kunsteng rydda, og etter 9 år var heimejorda så forbedra at
utslåttene kunne oppgis. Tilslutt fødde bruket hest, 4-5 kyr og 20- 30
sauer, og var da på en eineste generasjon blitt nesten en storgård.
Diplomet fra NyJord til ekteparet for nydyrkningsarbeidet var
tydeligvis fortjent.
 

Mekanisering i jordbruket

Den beskjedne satsing av kapital i jordbruket kan vi klart lese ut
av statistikken når det gjelder gårdsredskap heilt fram til 1950.

I 30-åra fantes ikke en traktor. All trekk-kraft blei utført av hest
og menneske. Der var heller ikke mye av andre redskap. I 1939 fantes 9
slåmaskiner og 5 slepe -- eller hjulriver for hestebruk, alt i
Karlsøy. Slikt var da tydeligvis et storgårdsfenomen. Heller ikke
tallet på høyvogner og arbeidskjerrer var stort -- 13 i Helgøy og 95 i
Karlsøy. Det betyr at sleden fortsatt var et viktig kjøreredskap året
rundt, især i Helgøy.

Derimot var separatoren godt innarbeidd, med i alt 420 stykker. Det
betyr at de fleste bruk hadde.

I 1949 var de 2 første traktorer kommet, en i hvert herred. Dette var
4-hjuls traktorer med 20-30 hk. Særlig mange blei det ikke av dem. Det
var 2-hjulstraktoren i 1960-åra som skulle innføre maskindrifta i
jordbruket. Først med det spesialiserte jordbruk i 1970-80-åra kom
firehjulstraktoren.

I 1949 var også andre redskap på tur inn: 31 slåmaskiner, derav 3 i
Helgøy, den aller første gjødselspreder, 142 harver, 128 ploger, 250
kjerrer og vogner, og 541 separatorer. Noen stor grad av mekanisering
var det fortsatt ikke, men det gav bud om at jordbruket var på
framgang, og at der var et visst overskudd av salgsprodukt som kunne
investeres. Trulig var det og et uttrykk for at arbeidskrafta var blitt
dyrere.
 
 

Markedsforhold og økonomi

Mye tyder på at mulighetene for salg av jordbruksprodukt blei meget
redusert i 1930-åra. Allerede i slutten av 20-åra var kjøttprisene
gått sterkt ned, og stundom var det ingen avsetning i det heile. Få
byfolk hadde råd å kjøpe kjøtt, og noe anna marked eksisterte ikke.

Likevel var der noe salg i Tromsø, og folk solgte, til tross for låge
priser. Mange hadde lite råd å ete eget kjøtt, fordi det måtte selges
så lenge det gav kontanter. Noe slakt blei solgt til lokale kjøpmenn,
som salta kjøttet og solgte til skøytene til utrustning.

Smør var det bare de store gårdene som hadde overskudd av, og
melkeleveranser var ikke mulig å få til med de dårlige
transportmuligheter. I slutten av 30-åra kom likevel den første
melkebåtruta i gang. Det var Nora av Glembukta, med skipper Karl
Sørensen som gikk ukentlige turer i Langsund med passasjerer og melk.
Det var imidlertid ikke tale om organisert levering til meieri. Det
var leveranser basert på private avtaler i byen. Denne båtruta gikk også
noen år under krigen, men da var det blitt et heilt anna marked for
smør og kjøtt.

I store trekk synes ikke markedsforholda for jordbruk og fiske å ha
ført til endringer i balansen i fiskerbondeøkonomien i 30-åra. Folk
som satt med lån på hus, jord og båt, måtte drive på av alle krefter,
både med februk og fiske, for å prøve å skaffe kontantinntekter til
terminer og skatt. Det blei mindre med penger å kjøpe for, og mye kan
tyde på en viss overgang til meir selvforsyningsøkonomi i husholdet enn
før, med meir heimeproduksjon av klær, mat og redskap.
 
 

Pelsdyrnæringa

Også i våre bygder blei det forsøkt med pelsdyravl, som et tillegg
til gårdsdrifta i 1930-åra. Noen stordrift lå det ikke til rette for,
hverken med kapital, mattilførsler, transport eller markeder. Det var
små enheter som kom i drift, basert på sølvreven. Alt fra 1930-31 kom
en revfarm på Hansnes, drevet av et eget selskap -- A/S Ringvassøens
Sølvrevopdrett (Hoel). Andre revgårder var på Rakkenes og
Nord-Grunnfjord. I alt er det nemnt 10 revgårder, men med bare 52
voksne sølvrever og 2 blårever, så det var beskjedne greier.

I 1939 var de 3 første minkene kommet, og dette skulle etter krigen bli
ei viktig attåtnæring i mange bygder.

I 1949 fantes 6 minkgårder i Helgøy, med i alt 79 voksne dyr. I
Karlsøy fantes bare 1 revgård med 1 voksendyr og 5 unger, tydeligvis
en revgård under avvikling. I 1950-åra kom det minkfarmer bl.a. i
Stakkvik, Dåfjord, Måsvær, Skorøy, Skogsfjordvatn, Nord-Fugløy. Både
i Dåfjord og Skogsfjordvatn var 5 minkgårder, så her var det tale om
små pelsdyrmiljø. Men anlegga var små, med mellom 40 og 200 dyr. I
1959 var gjennomsnittet i Helgøy 70 dyr.

Pelsdyrnæringa var en del av jordbruket, men ettersom mange fiska en
del av foret, var det også en del av fiskeryrket. Transportforholda
gjorde det likevel vanskelig å få fersk mat, bl.a. melk.

Med sviktende priser på verdensmarkedet, blei drifta ulønnsom, og
minkgårdene blei nedlagt utover 60-åra. Det eineste som var igjen, var
nedfalte minkgårder og villminken.
 
 

Nødsarbeid og veibygging

Det mangla ikke på veiplaner i mellomkrigstida, men penger. Man
skulle heller ikke tru at 30-åra skulle endre noe på dette. Likevel
var det 1930-åra som blei gjennombruddet for veibygging i Karlsøy og
Helgøy!

Dette har sammenheng med at staten bevilga penger til nødsarbeid, for å
få ned arbeidsledigheta. Arbeidet blei da gjerne organisert gjennom
lokale veiforeninger, som fantes i de fleste bygder. På Karlsøya kom
f.eks. den lokale veiforening i 1932. Men også ungsdomslag og
fiskarlag arbeidde aktivt med veisaka. Ved fester, basarer og
innsamlinger blei det skaffa tilveie endel av det som trengtes av
distriktsbidrag ogredskap, og dessuten bevilga begge kommuner mindre
beløp. Arbeidet kunne f.eks. finansieres med 50 øre fra veiforeninga,
og 1.50 fra staten, slik at dagslønna, for 10 timers arbeid, blei 2 kr.
I enkelte perioder var dagslønna dårligere, heilt nede i 1.50, og den
var også oppe i 2.50. Fra dette trekte så kommunen for skyldig skatt,
gjerne . Det var likevel stor rift om plassene, for det var tross alt
tale om kontante inntekter.

Arbeidet blei utført med spade, hakke og trillebår, så noen stor
framdrift kunne det ikke bli. Likevel blei det utført ikke så lite
arbeid. De fleste bygder fikk nå noe de kunne kalle vei, for første
gang i bygdas historie. Det var altså tale om smale veistumper, på noen
få kilometer, med utgangspunkt i tettbebyggelsen og bygdas sentrale
institusjoner.

Likevel blei veistubbene til stor nytte. Her kunne det kjøres med hest
og vogn, det fantes en og annen sykkel som kunne brukes her. Noen
steder var det bare tale om utjamning og utfylling mellom berg og
haug. Likevel blei det lettere å gå her, med de bører folk oftest
hadde.

Den tidligste bygdeveien som kom i gang i Helgøy, var veien fra
Skogsfjord til Skogsfjordvatn, som var under anlegg i 1927. Den var
fortsatt under bygging i 1938. Fra Jegervatn blei også begynt
veibygging til Selnes i 1918. Den blei mot slutten av 30-åra fullført
til Lattervik, og det kom arm over åsen til Sørlenangen. I 1938 var og
Ravikveien ferdig, så da var her ikke så lite av bygdeveier på Selnes
-- og Sørlenangshalvøya.

På Vanna kom bygdeveien Torsvåg-Kammen i drift fra 1935, delvis med
nødsbidrag. I 1939 var det utført 11 km. på veien.

Noen av veiene var regna som bureisningsvei, for å lette kolonisering
av myrområder og utmark. Det gjaldt områder i Sørlenangen-Jegervatn og
Nordeiddalen, som var under bygging i 1937, og veien fra
Skogsfjordvatn opp til Tennvassli, som var under bygging fra 1935. I
Nordeid-dalen blei veien stoppa etter etpar km. Veien til Tennvassli
var ikke ferdig før i 1944.

På fastlandet fortsatte arbeidet på det ordinære veianlegg mellom
Jegervatn og Kjosen. Som var påbegynt i 1921, men også her gikk det
uhyre smått fram. I 1938-39 var 15 km bygd av 45 km, alt i Lyngen
kommune. Forbindelsen med stamveien i innlandet lå her stadig langt
inne i framtida. Her fortsatte imidlertid veibygginga inn i 40-åra,
likeså på Vestre Vanna, mens nødsveianlegga tok slutt etterhvert som
tidene blei bedre. Da var det kanskje bygd 40-50 km nødsveier i alt. I
1928 var det 2 km offentlig vei i Karlsøy, og 3 km i Helgøy.

Med veiene kom trafikk, og med trafikken kom trafikkulykker. Det aller
første uhellet som er rapportert, var en påkjørsel med sykkel på
nyveien på Nordeidet allerede i 1935. De alvorlige ulykker kom ikke
før med bilen i 1970-åra.

I dag er mange av nødsveiene overfylt av de moderne bilveier. I andre
bygder kan vi fortsatt se veistubbene, som med sine fint oppmurte
grøfter og stikkrenner og vakre traseer, vitner om godt handverk, og
virker berikende på bygdenes kulturlandskap.
 
 

Bjørnøy -- og bankfisket

Den viktigste endring som fant sted i fisket i mellomkrigstida var
utviklinga av et moderne bankfiske. I denne utviklinga spilte og
Bjørnøyfisket en stor rolle, men denne rollen var stort sett utspilt
da krigen kom.

Å dra ut på bankene, var ikke noe heilt nytt. Allerede i småbåttida dro
folk temmelig langt ut i havet, både på håkjerringfiske og vår-og
sommerfiske. Mye kan tale for et visst vinterfiske langsmed egga vest
i Helgøy med småbåt. Med skøytene etter 1900 blei Senjabankene tatt i
bruk, håkjerringfisket blei drevet heilt opp mot Bjørnøya, allerede
under 1. verdenskrig, og Ishavsfangsten begynte hos oss. Det nye var
at bankene utafor Nord- Troms og Finnmark blei erobra for et
profesjonelt heilårsfiske. I takt med dette skjedde også ei utvikling
mot vintertorskefiske på de nære fiskebanker utenfor Vanna. Men det
skulle ta tid før utviklinga kom så langt.

Det var i 1920-åra vi fikk ei større satsing på det vi kan kalle et
sommerbankfiske, etter kveite, torsk og hyse. På mange måter kan vi si
at dette fisket kom i stedet for det gamle kystsommerfisket som var
basert på salg av råfisk til russen, og som tok slutt ca. 1918.

Det første tilløp til bankfiske skjedde i begynnelsen av 20-åra, da
Anton Hansen Storhaug på Lanesøra med Njord på 48 fot søkte
Fugløybanken utafor Vanna. Dette skjedde fra sein vår til høst, etter
at Lofot-og Finnmarksfisket var utrodd.

Anton hadde ei tid reist på bankfiske på Mørekysten med Sunnmøringene,
og tydeligvis lært av dem. På den tid mangla båtene elektrisk lys, og
var avhengig av å drifte i dagslys. Lysbøyer til å gjenfinne bruket
eksisterte heller ikke da. Bankfisket måtte derfor avsluttes i
september, når høstmørket satte inn for alvor.

Det var særlig kveita som var etterspurt, og som stod i bra pris. Det
blei og fiska flekksteinbit. I 1924 hadde så noen Helgelendinger funnet
et svært rikt kveitefelt ved Bjørnøya. Foreløpig holdt de nå tett om
dette, og først året etter blei fisket kjent. Det førte til at Njord
og fleire andre Karlsøybåter i 1926 dro til Bjørnøya for å leite etter
kveitefelta, sammen med andre båter.

Først måtte båtene fiske torsk og steinbit som agn til kveitevaden (
kveitstubb ), og ta snø fra Bjørnøya for å ise agn og fangst. Etter ei
ukes leiting fant båtene kveitefelta, som ligger vest av Bjørnøya og
kalles Kveitholla. Her fikk de svære fangster, selv på lite bruk. Njord
fikk 7.500 kilo på 3-4 døgns fangst, mens Klar av Langsund (skipper
Bertrand Dahl) fikk 12.000 kilo.

Dette var jo eventyrlige fangster, men da de kom inn til Tromsø, var
det dårlig salg på kveita. Det blei da gjort forsøk på å sende kveita
til England for båtens regning, men dette endte med tap.

Det blei nå et generelt oppsving i fisket ved Bjørnøya og på bankene,
både etter kveite og torsk. Enkelte av de større båter fiska heilt opp
til Spitsbergen. Oppsvinget har og sammenheng med at det kom fleire
nye båter til erstatning for den eldre generasjon av skøyter. I 1927
kom Parten av Rakkenes, i 1929 kom Gunnarfjell av Nordeidet, og
Soltind av Gamnes, for å nevne noen.

Mens bankfisket tok sikte på kortere turer og levering av råfisk i
land, var Bjørnøyturene basert på lange turer og nedsalting av
fangsten i rommet. Her blei og brukt juksa. Begge fangstfelt krevde
sterke båter, sterkt bruk, og mye drivstoff og tildels dyrt agn. Selv
om det gav gode fangster, var det ofte vanskelig å få noe særlig
overskudd av drifta. Det var og sterk slitasje på båtbruk og mannskap.
Men det var et godt supplement til de øvrige sesongfiskeria.

Den betydning Bjørnøyfisket etterhvert fikk, ser vi klart fra et
privatbrev av 21-8 1938 fra Langsundværingen Peder Dahl:
Langsundværingene driver Bjørnøya og med stort utbytte , slår han
optimistisk fast. Nipø og Penta hadde da gjort 5 turer hver, med
full last hver gang. Også de andre hadde fiska godt: Harmoni (skipper
Asle Enoksen) hadde gjort 3 turer, Soltind (ført av Julius Dahl),
hadde gjort 2 turer, Julian Sørensen, Karielv (båt ikke nemnt) hadde
gjort 3 turer. Og ikke minst viktig: Det er gode priser og enestående
salgsforhold , skreiv Peder Dahl. Heile 18 skøytelaster var det blitt,
og sesongen var ikke enda heilt over! Derimot var det gått dårlig med
kvalfangsten. Skipper August Dahl (båt ikke nemnt) hadde tatt 2
laster, men 20 tonn av kjøttet lå fortsatt usolgt på kjølelager i
Tromsø.

Det som karakteriserte den egentlige bankdrifta var stadige forsøk på å
utvide sommeren . I 1931-32 begynte enkelte å drifte på banken direkte
etter Lofotsesongen, d.v.s. i slutten av april eller begynnelsen av
mai. Fangstfelta blei også utvida, like til Nygrunnen rett ut av Sørøy
i Finnmark, der det også blei gjort fine kveitefangster.

Fangstene blei levert både i Torsvåg og Tromsø, stundom også i
Hammerfest. Is eller snø blei tatt med fra bak-liene på øyene i
Karlsøy, stundom og fra Bjørnøya. Det var vanlig med et par ukers
avbrudd om sommeren, slik at mannskapet kunne få tid å delta i høya
heime. Fortsatt var imidlertid både Lofoten og Finnmarka hovedbasis for
den største delen av fiskeflåten, selv om utbyttet begge steder var
dårlig.

Ett problem for videre utvikling av bankfisket, var de gamle og
dårlige båtene man hadde. I 1937 kom de 2-3 nye statsbåtene, og der
kom i slutten av 30-åra også andre gode båter, slik at flåten blei
vesentlig forbedra. Det blei og større krav til navigasjonskyndighet,
og endel av skipperne gikk på kystskipperskolen i Tromsø allerede før
krigen. Det blei og holdt lokale kurs i navigsjon, bl.a. i Langsund.

Med denne nye flåten og en ny, dyktig generasjon av skippere, lå
forholda tilrette for å erobre bankene til heilårsdrift. Sesongen blei
tøyd stadig lengere utover høsten, og starten skjedde tidligere om
våren.

Alt i 1935 ser vi at Nordlys av Hamre på 42 fot, og med Alfred
Andersen som skipper, i slutten av november fiska på Nordbanken. Det
var linefiske, med stasjon i Båtsfjord, og de leverte f.eks. 3000 kilo
i ett sjøvær. Problemet med lys på lina blei forsøkt løyst med
flaggermuslykter. For Båtsfjord og Vardø dreiv Brottsjø av Skorøy, med
skipper Trygve Nilsen, på bankene til over juletider fra 1936, heilt
til Nordbanken, Skolpenbanken og Austbanken.

I 1938 kan vi se at det blei drifta så seint som desember både for
Tromsø og Hammerfest. Da kom Klara av Vannvåg opp til Hammerfest med
2000 kilo vinterskrei, trukket på 6 stubber på 170-190 famn.

Den vanlige redskap var nå ei kort line, stubb , med akkar og sild
til agn, som blei egna ute på feltet, og som stod bare noen timer før
trekking. For å unngå problemet med redusert kvalitet på fisken p.g.a.
de lange turene, blei strengere regler for behandling, bløgging og nye
kassetyper innført. På Fugløybanken kom heilårsdrift ca 1937-38, med
bl.a. Parten , Mulegga og Hammerfjord . I desember 1937 hører vi at
Solbris av Langsund (skipper Olav Rakkenes) drifta før jul dels på
Fugløybanken og dels på Nygrunnen, og tok skreien på oppsig. I 1939
dreiv Hammerfjord vinterdrift med lina på Skolpenbanken.

I 1939 blei siste skansen erobra, da Harmon (skipper Adolf Petersen)
som første båt dreiv vinterfiske i januar så langt ut som Nygrunnen,
6-7 timers gange ut fra Tromsø.

Etter et avbrudd under krigen fortsatte så utviklinga fra 1945 med
full drift på bankene heile året. Av nye båter som kom var Pento av
Reinsvoll. Den 15/1 1947 kom f.eks. Parten , Asbjørn Langnes og
Harmon inn etter 2 dagers fiske, med opptil 24.000 kilo fisk ombord.
Derimot ser det ut til at Bjørnøyfisket ikke kom riktig i gang etter
krigen, trulig fordi det med de lange avstander ikke var mulig å basere
seg på levering av ferskfisk.

Det er derfor full grunn til å gi Karlsøyværingene en god del av æra
for den pionervirksomheta som lå bak utviklinga av bankfisket i
1920-30-åra. Imidlertid førte utviklinga etterhvert til ei
sentralisering i fisket, som Karlsøy fikk liten glede av. Den nye store
bankflåte leverte utelukkende i Tromsø. Kaiene på fiskebruka i Karlsøy
var for små til å ta imot de nye båtene på fjære sjø. Det blei derfor
fiskekjøperne i Tromsø som nytte godt av dette moderne fisket.

I Tromsø var hurtigere levering av fangst fra båt til bruk, her var
lettere adgang på agn og is, salt og olje, her var bedre adgang til
reparasjon og tilsyn av båt, motor og utstyr. Det blei og konkurrert
sterkt blant skipperne om kortest mulig opphold i byen. Tromsø, den
gamle handels -- og embedsby, voks derfor etterhvert fram til å bli et
av landets største fiskevær. Det var ei utvikling som var klar alt i
30-åra, og som fikk større tyngde i 40-åra, bl.a. i forbindelse med
filetering av ferskfisk, og frysing av produktet.

Dette førte til at skipperne, og etterhvert også endel av mannskapet,
flytta til Tromsø med familien. Noe jordbruk var det ikke tid til.
Med knapp tid i land, var det lettere å holde kontakt med familien,
hvis den var bosatt i byen.

Bjarne Hansen fra Holmesletta var etablert i byen alt i 1937. Da
skipper Adolf Petersen på Harmon gifta seg i 1939, falt det
naturlig å bygge hus i Tromsø. Fleire andre fulgte etter, især i den
nære etterkrigstid.

Det var derfor ikke bankfisket, men det nære kystfisket som skulle
berge bosetninga i fiskeristrøka i Karlsøy i etterkrigstida.
 
 

Kystvinterfisket for Vanna

Det vinterfisket som blei drevet fra heimeværa, var vanligvis et
småbåtfiske eller sjarkefiske. Båtene kom da ikke langt ut, og var
avhengig av de torsk-og skrei-innsig som kom innover i sunda. De rike
skreivandringer rett utafor kysten var det ikke mulig å nå. Fra
undersøkelser i seinere år veit vi at skreien har noen av sine
viktigste gyteområder rett ut av Flatvær-Vanna, når vi ser bort fra
selve Vestfjorden. Dessuten passerer jo skreien vårt område når den
skal til og fra Lofoten.

Det var utenkelig å dra ut på de nære kystbanker seinhaustes og på
etterjulsvinteren. Vanligvis var det landligga for skøytene fra
tidlig høst til Lofotfisket begynte. Det var da stilt i de lokale
fiskevær fram til mars-april, når vårfisket tok til, som det gamle
store sesongfisket.

Fugløyfisket fra ca 1900 til 1920 ser ut til å ha vært basert på
spesielt gode innsig. Ca 1931-32 foregikk her også et storfiske etter
gytetorsk tidlig på vinteren. Det kunne da fiskes 2-7000 kilo per båt
per dag, slik at enkelte skøyter hadde 50-100 tonn fisk etter 3-6 ukers
drift. Problemet var lang utror og manglende hamn, slik at bare de aller
største skøytene var istand til å drifte. Det førte til at de fleste
avslutta fisket og gikk til Lofoten.

Også lenger vest var det enkelte som forsøkte seg. Alt i 1931
forsøkte noen Senjaværinger seg etter vinterskreien på felta vest for
Helgøy. I 1933 dreiv Urd av Holmesletta på 43 fot (skipper Ulrik
Hansen) med linestubb her vest. Tidligere hadde Urd også drifta
etter kveita om vinteren utfor Grøttøy- Flatvær. Også garnfisket etter
skrei kom i gang her vest i 30-åra, visstnok med Skarsfjordfolka som de
første.

På de nære kystbanker utfor Vanna, ser det ikke ut til at det blei noen
vinterdrift før ca 1937, da enkelte Vannværinger begynte å drive
bakkefiske , med stasjon i Torsvåg. Felta lå 1-1 times gange ut,
især ved Loddegrunnen og Breigrunnen. En av de første som dro hit ut,
var Nordlys av Hamre, med skipper Leonard Olsen, Bekkestranda. En
annen var Johan Mikalsen, Vannereid, med Arnulf . Det var skreien på
sørtur som de her forsøkte å ta langsmed egga.

Under krigen dreiv en rekke båter fra Karsløy og Helgøy på disse nære
kystbanker. I 1943 oppgis det at 21 båter hadde fiska 951 tonn fisk
på Torsvåg-og Fugløyhavet, men dette var årstall, og det er uklart
hvor mye som var vinterfisk.

Etter krigen har dette fisket utvikla seg videre, og gitt basis for ei
heilt ny utvikling av de 4 store fiskevær på Vanna, Torsvåg,
Burøysund, Skorøy (Kristoffervalen) og Vannvåg. En del båter har og
drifta på de vestlige felt, med basis i Laukvikvær og Løksfjord.

Fila og Langesve, de legendariske fiskebankene fra middelalderen, blei
aldri gjenfunnet. Men det ligger heller ikke så lite av eventyret i
den moderne utviklinga av det nære kystvinterfisket for Vanna.
 
 

Isafiskeksporten

Opphøret av russehandelen førte ikke til altfor store problem i
omsetninga av sommerfiske, fordi utviklinga av isafiskeksporten nå
delvis kom i stedet. Denne eksporten var og ei av forutsetningene for
utviklinga av bankfisket i mellomkrigstida.

Når ferskfiskeksport nå blei aktuell, var det fordi det etterhvert blei
bedre transportforhold til utlandet, og bedre markeder i England og
Tyskland. Men det var fortsatt et usikkert marked, som lett kunne
bringe tap. Og det kunne gå galt med transporten, så resultatet blei
et bederva produkt.

Det var hurtigruta som var basis i transportsystemet, kombinert med
lokalbåt fra Karlsøy til Tromsø, og med skipsruter fra Bergen til
utlandet. Vanligvis måtte fisken ises om underveis. Etterhvert fikk
hurtigrutene også egne kjølerom ombord. I beste fall kunne transporten
til England ta 7-8 døgn. Den første som begynte med eksport av isafisk,
var Jon Eriksen i Tromsø, som også blei en av de viktigste
eksportører. For å få tak i is, starta han sammen med Ulrik Hansen på
Holmesletta et isanlegg i Hermannsfjord allerede i 1918, Isvik . Her
blei det bygd isrenne fra et vatn som bare ligger 6 m over havet,
islager og kai. Isen blei saga med handsag om vinteren, og frakta i
renna eller dratt med kroker til ishuset, der isen blei lagra under
sagmugg. Seinere blei isen frakta til byen, og særlig brukt til ising
av sommerfisken. Det var imidlertid lang vei å frakte isen, og da der
kom isanlegg på selve Tromsøya ca 1924, blei Isvikanlegget nedlagt.

Det var Tromsø som blei sentrum for denne utviklinga, med firmaer som
Dragøy og Fjørtoft i spissen. Eksporten økte utover i 20-åra, især
fra 1928-29. Men også lokale tilvirkere i Karlsøy var med og utvikla
isafisksalg og eksport. På Skjervøy dreiv Kåre Renø stor eksport av
isafisk.

Alt i 1922 averterte Helberg på Skorøy at han leverte laks, kveite,
hyse og torsk som fersk eller ispakka vare, og han var visstnok
enda tidligere ute enn dette. Fleire av de øvrige tilvirkere solgte
også fersk fisk i 1922, både fra Helgøy, Mikkelvik, Torsvåg og Kvitnes,
men det framgår ikke om fisken var isa. Trulig gikk denne fisken bare
i innenlands omsetning.

En av ferskfisk-tilvirkerne i 1922 var Dmitri Figenschow i Torsvåg, og
han blei en av pionerene på direkte eksport til England og Tyskland.
Han besøkte begge markeder fleire ganger. Det var særlig god hyse og
torsk som var etterspurt, foruten flyndre og kveite. Den direkte
eksporten fra Torsvåg var igang ihvertfall fra 1930, trulig noe før.
Fisken gikk til Grimsby, Hull, Newcastle og London (Billingsgate), og
blei helst sendt om våren og høsten, mens været holdt seg kjølig.
Eksporten gikk og til Bremerhaven og Hamburg. For å skaffe nok
ferskfisk til eksport, dreiv Dmitri noen år også fiskekjøp i Tromsø,
rviksand og Båtsfjord.

Andre lokale tilvirkere sendte også isafisk for eksport, som Oskar
Ingebrigtsen på Karlsøy, men helst gjennom kommisjonærer i Trondheim.

Et stort problem var å få tak i nok is. En god utvei var å hente isen
direkte fra Kvenangen, der Jøkelfjordbreen kalva direkte i havet. De
fleste henta også is fra småvatn og dammer i nærheten av fiskebruket.
Noen laga dessuten små kunstige dammer til isproduksjon, som på Lille
Skorøy. Helberg henta også is på et vatn på Store Skorøy, og hadde
ishus i Reinvika. I Burøysund saga de havis i Sandfjorden. Fra ca 1930
kom det store isanlegg i Røsneshamn (Ringvatn) på Ringvassøy, som mest
beregna på trålere og bankflåte. Herfra blei det også henta is til
Burøysund.
 
 

Nygaardsvoldbåtene.

Kapitalproblema i fisket hadde ført til at fiskeflåten i 30-åra
bestod av mindre, eldre og dårlig vedlikeholdte fartøy. Mange fiskere
stod uten båtplass, og måtte ro småbåtfiske, også på Lofoten og
Finnmarka. Å finansiere nye båter bydde nærmest på uoverstigelige
vansker.

I denne situasjon var det at Arbeiderpartiregjeringa lanserte et eget
program for fornyelse av fiskerflåten. Tildels blei det gitt bidrag
til kjøp av treroms nordlandsbåter, motorer og sjarker, tildels blei
det i 1936 utlyst gode lånevilkår for anskaffelse av større båter til
havfiske. Stort sett blei hvert herred tildelt en større båt.

Det skulle være erfarne fiskere som søkere, og det krevdes at minst 3
skulle gå sammen om et partsrederi. Finansieringa skulle ordnes ved
at Fiskarbanken ytte 70 % av kapitalen, og de resterende 30 %, som
egentlig skulle være egenkapital, blei gitt som nedskrivningsbidrag.
Dermed var båten fullfinansiert. Redskap og utstyr til båten måtte
derimot finansieres privat, ved lån eller egenkapital.

Til Karlsøy kom nå Harmon av Reinsvoll på 60 fot, med Adolf Petersen
som skipper, og Petter Petersen og ge Larsen som medredere. I juni
1937 var båten klar til sin første Bjørnøytur.

Harmon var en moderne båt for si tid, bygd for å møte all slags vær
ute på havet. Den hadde elektrisk lys, god vinch, godt linespill,
gode vanntanker, og god rominndeling, med inndeling i skott og
mellomdekk for å unngå press på fisken. ret etter fikk båten
radiotelefon, mens ekkolodd lå inn i framtida. Det kom i 1947-48.

I Helgøy kom en tilsvarende båt, Hammerfjord av Hamre på 63 fot, med
Alfred Andersen som skipper, og Nelkvist Andersen og Anton Olsen som
medredere. Båten kosta 30.000 kr. med skrog, maskin og utstyr. Den
blei i 1951 forlenga til 73 fot. I 1938 fikk båten sender, i 1950
ekkolodd. Den blei solgt i 1972, etter 35 års drift.

Til Helgøy kan vi og delvis regne, Mulegga , på 60 fot, med skipper
Bjarne Hansen fra Holmesletta. Medeier var Metri Johansen fra
Skattøra, men både Metri og Bjarne var bosatt i Tromsø, og båten gikk
derfor på Tromsøs kvoter. Men den hadde mest Helgøymannskap.

Noe seinere kom og en mindre statsbåt til Helgøy, Hauken av Inderby på
38 fot, eid av Anselm Nilsen og Normann Jakobsen.

Disse båtene betydde en stor stimulans for bankfisket i slutten av
30-åra, de blei godt drevet, og gjorde ære både på skipper, mannskap
og opphavsmannen, statsminister Johan Nygaardsvold.
 
 
 

Et skipperportrett.

En av våre kjente fiskeskippere er Trygve Nilsen fra Skorøy, født i
1914. Fedrene var kjente fiskere og høvedsmenn i fleire generasjoner
attover i tida. For Trygve fantes vel ikke noe yrkesvalg, da han
skulle ut i ervervslivet. Han var med faren på fiske før han var
konfirmert i 1929, både på Lofoten, Finnmarka, og seifiske. Det var da
30-åra som blei de grunnleggende år i hans fiskerkarriere, med de
problem fiskerne da stod ovenfor når det gjaldt omsetning,
fiskepriser, agnforsyning, rorbuforhold etc.

Som ungdom reiste Trygve bl.a. med farens skøyte. I 1936 fikk han sin
egen båt Brottsjø på 45 fot. Det blei da kjøpt et nytt skrog på
Hemnesberget, som fikk motoren fra farens gamle båt. Det var store
problem med finansieringa av båten, bl.a. fordi motoren enda ikke var
nedbetalt. Det blei gitt et foreløpig lån i Karlsøy Sparebank, og
seinere gikk lånet i Statens fiskerbank i orden.

Brottsjø blei nå Trygves arbeidsplass og heim . Om høsten var det
linefiske på Finnmarka, oftest med stasjon i Vadsø, der han i 1937
opplevde fiskernes fiskestreik for å få opp prisene. Her kunne de
drive til januar-februar, da det var tid til å gå til Lofoten. Om
våren og sommeren var det juksafiske ved Bjørnøya. Under krigen var det
og mye heimefiske om vinteren, seinere var det Finnmarksfiske,
Lofotfiske og bankfiske igen. Stundom blei fisken henta heilt ute på
Skolpenbanken, 90 sjømil ut av Vardø. I alt dreiv Trygve over 20
sesonger på Finnmarksbankene med Brottsjø .

Trygve Nilsen kom også etterhvert med i fiskernes organisasjoner, som
fiskarlag, fiskarfylking, fiskarsamvirke, råfisklag, trålerrådet,
agnforsyning, Statens Fiskerbank. Dessuten var han med i herredstyret
og skolestyret. Han har herigjennom vært med å påvirke den
fiskeripolitikk som myndighetene har drevet, bl.a. når det gjelder
trålfiske og oljeutvinning på bankene, som han har prøvd å motarbeide.
For sitt virke er han blitt tildelt Kongens fortjenestmedalje i sølv.

Trygve voks opp i en fiskerbondeheim, men blei selv yrkesfisker. Han
bosatte seg med familie i Kristoffervalen, der fiskebruket seinere
kom. Der finner vi også Brottsjø liggende for anker, enda i god
stand etter 50 års hardt virke på havet.
 
 

Skjellgraving i Burøysund

Det er ikke alltid de store naturherligheter som betyr mest. Et
eksempel på de små ressurser som har vært til stor nytte, er de ulike
typer skjell som vokser i havet. Vi har ingen eksempler på at
Karlsøyværingene har spist skjell, men med lina blei skjella et viktig
agn, især da skjellplogen kom i slutten av 1800-tallet.

En skjellplog var det mange fiskere som hadde i naustet, og skjell blei
ofte brukt til den vanlige heimelina. Det var mange gode skjellfelt,
bl.a. rundt Karlsøya. Hit kom folk også fra andre bygder for å grave
skjell. Det største feltet var i Burøysund. Det blei også i en
periode utnytta kommersielt, d.v.s. til linefisket i Lofoten, der salta
skjell i små dunker var en vedifull vare.

Det var i 1922-23 at fiskerne begynte å utnytte dette skjellfeltet i
større grad. Her lå da båter fra heimesognet, men mange kom også
utenfra, heilt fra Sør-Troms, Nord-Salten og Vesterålen. Til og med
Mørebåter møtte opp. I 1925 er det oppgitt at 40 båter lå her og grov.

Endel av båtene grov for eget behov. De tok da med skjella når de
gikk til Lofoten. Der kunne prisen per dunk variere fra 20 til 80
kroner, så det var mye å tjene på å ha gratis agn. Mange grov også
for salg. Skjelldunkene blei da sendt avgårde for forhandling i
Lofoten.

Det lå da tett i tett med båter i sundet. Til å begynne med blei det
brukt skjellklipe, seinere plog. En båt fra Andørja dreiv
skjellgraving med dykker, som grov med greip.

Det var mye arbeid med å rense skjella for salting, og det skulle mye
skjell til en dunk på 28-30 liter. Selve skjella (skallet) blei dumpa
i fjæra eller i sundet, noe som tilslutt ødela feltet. Ca 1937 var
det slutt med skjellgravinga.

Noen særlig lokal inntekt førte ikke skjellgravinga med seg.
Skjellfelta lå utfor marbakken, som til vanlig er grensen for det som
blir regna som eiendom. Alle kunne derfor fritt forsyne seg.

Tarebrenning

Slik tarebrenning blei drevet av oppsitterne i Sandfjorden ved
Torsvåg, som hadde lært det av 4 båter fra Helgeland som kom dit. Her
er godt med tare, og Sandfjordfolket dreiv brenning i fleire år, for
levering til Johansen i Stamsund.

Taren skulle være fersk, men måtte tørkes før brenning. Denne foregikk
i oppmurte gruer langs fjæra.

Tarebrenning er også kjent fra Nord-Kvaløy (Sørskar) og Nord- Grøttøy,
der noen Lofotværinger hadde drevet brenning og lært opp folk.
 
 

Laksefisket

I 30-åra fikk vi også sjølaksefisket som et nytt fiske hos oss. I
1928 er ei laksenot nemnt hos oppsitterne i Grindvik (Vikan), og det
var folket her ute som blei pionerene hos oss, især Skorøyfolket
Torgrim Nilsen, Nils Peder Nilsen og Halvdan Eliassen, foruten Fridtjof
With, Kvalshausen.

Til å begynne med bruktes enkle kilnøter, sia doble. Dette var
kostbart og tungvint bruk. Fisken blei sendt til kjøpmennene i
Tromsø.

Ca 1935 nemnes også laksefiske ved Lyngstua, men det er uklart om
dette var lokale folk eller tilreisende.

Enda ca 1965 var det Skorøy som var sentrum for laksefisket, men noen
forsøkte seg også i Skogsfjord. Seinere i 60-og 70-åra blei det et
større oppsving i laksefisket, med krokgarna. Det blei nå forsøkt i
de fleste bygder ute ved havet, bl.a. Nord-Kvaløy og Karlsøy, men med
vekslende hell.

Sjølaksefisket blei aldri noen stor inntektskilde hos oss. Trulig var
ikke forholda av de mest gunstige, med innsig, straum etc.
 
 

Det første rovfisket

Kvalfangsten rundt århundreskiftet hadde vist at en bestand kunne
utryddes med moderne teknikk. Likevel tenkte ingen at dette skulle
gjelde fisken i havet -- for havets rikdommer måtte da være
uuttømmelige?

I 1923 begynte det moderne flyndrefisket, da en Ålesunder med snurrevad
tok opp 2000 kilo flyndre på Kvitnesbukta. Vi hører og om
Lofotværinger som trålte i Slettnesleia. Dette var et ukjent redskap
for Karlsøyværingene, som ellers bare tok ei flyndre om gangen med pik
eller lodd. Nå skulle alle ha snurrevad, men det var et dyrt redskap.
Handelsmann Ingebrigtsen kjøpte inn 2 snurrevad for utleie til
Reinsvollfolk. Dmitri Figenschow var medeier i snurrevad med Nils
Olsen i Torsvåg, som dreiv flyndrefiske i 12 år vestover i Helgøy. De
hadde sjøver på opptil 3600 kilo, og ett eineste drag gav 70 kasser
flyndre. Også andre skaffa seg snurrevad, således folk på Nordeidet,
Kammen, Lanesøra og i Sørlenangen. Det blei fiska fra begynnelsen av
august og utover høsten, og prisen var 30-40 øre.

På 4-5 år var alle bukter og grunner fiska tom. I 1931 heitte det at
flyndretrålinga også hadde ødelagt for anna fiske. Ca 1936 var fisket
heilt slutt. Flyndrebestanden tok seg heller aldri opp igjen. Ca 1930
heitte det og at det gamle seigarnfisket på Ullsfjord om høsten var
aldeles ødelagt ved overfiske.

Det gamle kveitefisket foregikk med gangvad eller skottal. Dette var
redskap som forsynte seg pent av kveitebestanden. Ca 1934-35 kom
kveitegarnet i bruk som et heilt nytt redskap. Alle begynte nå med
garn etter gytekveita på fjordene høst og vinter, når kveita siger opp
for å gyte. På noen få år blei det tatt eventyrlige fangster. Det
betydde og at prisen på kveite gikk svært ned, slik at ei 100 kilos
kveite gav 15 kroner. Men kveita var da utrydda.

Vi har altså allerede i mellomkrigstida eksempler på at også
fiskeartene lar seg utrydde. Det var klare forvarsel om det overfiske
som i etterkrigstida skulle skje med både silda, torsken og lodda.
Men få eller ingen tok dette alvorlig.
 
 

Fiskarlaga

Med 30-åras problem i fiskerinæringa kom større interesse for
faglig organisering av fiskerne. I 1920-åra var den nasjonale og
regionale overbygning av fiskerorganisasjonen klar, med skipinga av
Norges fiskarlag i 1926 og av fylkeslaget, Troms fiskarfylking i 1930.
Det er uklart om de få fiskerforeninger vi kjenner fra tida under og
etter 1. verdenskrig, overlevde. De eineste lokallag som var med i
fiskarfylkinga i 1930, var Langsund og Helgøy fiskarlag, og litt
seinere kom Stakkvik til, og i 1935 Vannstua. Det ser ut til at det
særlig omkring 1937 blei et stort oppsving i organiseringa.

I 1937 ser vi av en fortegnelse at der eksisterte 12 fiskarlag i
Karlsøy og 4 i Helgøy, med 398 fiskere, tilknytt fiskarfylkinga. Den
største foreninga var Gamnes, med 58 medlemmer, den minste Skipsfjord,
med 11. Det fantes nå fiskarlag i alle bygder, unntatt vestre Helgøy
og Sørlenangen-Jegervatn. Helgøy fiskarlag ser ut til å ha blitt
nystifta i 1937, etter en dødperiode. Seinere kom der fiskarlag også
i de bygdene som mangla slike, slik at vi kan snakke om ei
gjennomorganisert næring utover i 1930-og 40-åra.

At det ikke var så enkelt å samle fiskerne i ei bygd, ser vi av at da
Skipsfjordværingene skulle stifte sitt lag, skjedde dette under
vårfisket i Mehamn. Den 26/5 1938 holdt Vannvåg fiskarlag medlemsmøte
i Vardø.

Det blei meir slagkraft over den nye organisasjonen, og det kunne nå
med større tyngde reises saker om minstepris på råfisk,
avsetningsorganisasjoner, fiskersamvirke, og sosiale saker om
fiskerpensjon, syketrygd og ulykkestrygd, som det også hadde vært
arbeidd med tidligere.

I fiskarfylkinga har også fiskere fra Karlsøy gjort seg gjeldende, med
talsmennene Trygve Nilsen, Skorøy, som var formann i en årrekke fra
1965, og Gudmund Mikkelsen, Vannereid, formann fra ca 1980. Trygve
Nilsen var og med i salgstyret i Råfisklaget og med i en rekke andre
institusjoner. En annen av talsmennene var Peder Dahl, Bratrein, som
satt i styret både i Norges fiskarlag og i Råfisklaget. Vi kan og
nemne skipper Adolf Petersen, som fra ca 1950 blei sekretær i Troms
fiskarfylking.
 

Råfiskloven og fiskerne

Det gamle prissystemet i fiskeria var basert på fri prisdannelse.
Prisene avhang både av konjunkturene ute i verden, og av det lokale
tilbud og etterspørsel i det enkelte vær. Det kunne bety hurtige
endringer av pris, selv i løpet av en enkelt dag, hvis det blei brakt i
land mye fisk. Fiskerne måtte godta de tilbud som fantes, for å bli
kvitt fangsten, og komme seg ut på havet igjen.

Med opphør av russehandelen under 1. verdenskrig, blei det mindre
konkurranse mellom kjøperne i fiskeværa. Dette blei ei tid oppveid av
bedre etterspørsel, p.g.a. forsyningssituasjonen i Europa. Fra ca 1925
gikk prisene drastisk ned, uten at driftsomkostningene blei redusert
tilsvarende, slik at lønnsomheta blei mindre.

I 1930-åra blei avsetningsforholda reint elendig. Fra Finnmarka kom
folk heim med 50 øre i lott, fra Lofoten kom folk på statens
bekostning.

Forholda blei tatt opp av organisasjonene, og med støtte av
Arbeiderpartiregjeringa kom det nå en rekke tiltak for å bedre
lønnsomheta. I 1936 kom minstepris på råfisk, og det blei gitt
statstilskudd for å opprettholde minsteprisordninga. Det blei gitt
tilskudd for fisk til ferskfisksalg, Norges Bank gav garantier for
selvproduksjon, og en organisasjon Krisetorsk blei etablert for
statlig oppkjøp av overskuddslagre av tørrfisk.

Det mest epokegjørende var skipinga av Råfisklaget i 1938, der en egen
lov gav fiskerne gjennom sine organisasjoner førsteretten til
omsetning av råfisk, og etablering av minstepriser. Dette var et
drastisk tiltak, som blei et mektig redskap for fiskerne i kampen for
bedre lønnsomhet i næringa.

Et anna tiltak som fiskerne arbeidde lenge for å få til, var ei felles
organisering av agnforsyninga. Her hadde til alle tider vært ugreie
tilstander for linefiskerne, med mange agnselgere, og med sterkt
skiftende priser og tilførsler, enten det nå var sild, skjell, eller
akkar. Først i 1941 kom så Fiskernes Agnforsyning som et eget
salgslag, med monopol på omsetninga.
 
 

Kamp mot væreiersystemet

Det var ikke å vente at fisketilvirkerne skulle se seg tjent med
Råfiskloven, som i så stor grad la makta til fiskernes organisasjoner.
Mange oppfatta loven som et slag mot de private fiskekjøpere. Endel
gikk derfor imot loven, eller hindra praktisering av loven, ved å kjøpe
til underpris, eller ved å boykotte fiskekjøp. Mange fiskere stod i
gjeld til fiskekjøperne, og turde ikke presse kjøperne. Det var vel
heller ikke alle fiskekjøpere som ville godta at de skulle ha skylda
for de dårlige fiskepriser.

Samtidig med loven kom og en kampanje for fiskersamvirke i
fisketilvirkninga. Også her gikk staten, ved Arbeiderpartiregjeringa,
i spissen. En egen samvirkekonsulent, Kristian Berg, arbeidde for
saka, og det blei gitt gunstige lån og statsstøtte til etablering av
samvirketiltak. Men Berg var også Stortingsmann for Arbeiderpartiet,
og mange meinte at Arbeiderpartimannen og samvirkekonsulenten gikk vel
mye i ett.

I Karlsøy blei motstanden mot det nye system særlig leda av
fisketilvirker Dmitri Figenschow i Torsvåg, vel den viktigste av de
lokale tilvirkere i heile prestegjeldet. Han hadde selv opparbeidd
stedet til ei viktig fiskerihamn, og vært med å utvikle
ferskfiskeksporten.

Samtidig stod Dmitri Figenschow og som uttrykk for det etablerte
væreiersystem, med lokalt monopol på fiskekjøp på land. Dette system
blei det nå gjort fleire forsøk på å rokke.

I forbindelse med hamneutbygginga fra 1919 hadde der vært en gammel
konflikt med Havnevesenet, om grunneierrettighetene i Torsvåg.
Havnevesenet ønsker som prinsipp at det skulle være friest mulige
forhold der staten bygde ut hamner, mens Dmitri Figenschow, som satt
på Kåja, var redd at nye fiskebruk på Vannasida ville få
konkurransefortrinn, især med vanntilførsel, vei etc.

Etter avtale mellom grunneier og Havnevesenet i 1915 var det ved hamna
regulert inn et område der fiskerne skulle ha lov å drive
selvproduksjon og bygge rorbuer. I forbindelse med planer om
fiskersamvirke i Torsvåg blei det strid om tolkninga av den gamle
avtalen. Var selvproduksjon bare å forstå som individuell produksjon,
som Figenschow hevda, eller kunne det også omfatte
samvirketilvirkning? Saka blei prøvd for fleire rettsinstanser, og
gikk heilt til Høgsterett, som i 1947 gav væreieren medhold i si
tolkning av avtalen.

Endel av denne konflikten finner vi i avisspaltene høsten 38 og
vinteren 39, i en duell mellom væreieren og samvirkekonsulenten.
Foranledninga var at Dmitri Figenschow hadde betalt råfiskpriser for
torsk som lå under den fastsatte minstepris på 13 øre, heilt nedi 9
øre. Nå var redusert pris rettnok hjemla i avtalen, hvis det dreide
seg om mindreverdig vare i forhold til skrei, så som vårskrap,
magerfisk og overstått fisk. Striden stod da om hvorvidt den fisken
som blei kjøpt, og som firmaet beskreiv som taretorsk og grunnfisk, var
mindreverdig fisk i forhold til skreien. Denne striden blei av
Vannereid fiskarlag brakt inn for et rådgivende utvalg, som i
prinsippet gav fiskekjøperen medhold.

Det var også Vannereid fiskarlag som stod bak planene om å bryte
Figenschows kjøpermonopol, ved å opprette Torsvåg fiskersamvirkelag i
oktober 1938. Dette var det aller første fiskersamvirketiltak i Troms
fylke, mens både Finnmark og Nordland hadde 3-4 hver.

Det framgår at samvirkekonsulenten spilte en aktiv rolle ved dannelsen
av laget. Bak laget stod 36 fiskere fra Torsvåg og Vannereid, med
Bjarne Nilsen, Vannereid, som formann. Laget tok sikte på med
statslån å bygge et eget fiskebruk på Havnevesenets grunn i Torsvåg med
kai, ishus etc. Nå blei disse planene foreløpig ikke realisert, bl.a.
p.g.a. striden om grunneierrettighetene. Imens kom krigen, med sine
spesielle forhold, og først etter krigen kom fiskersamvirket i stand
ved å leie Figenschows bruk.

Selv om Råfiskloven var omstridt, og kanskje gav noe mindre lønnsomhet
for fiskekjøperne de første år, er de fleste tilvirkere i ettertid vel
enig om at loven skapte orden og bedre forhold i bransjen. På den
måten blei den også til fordel for fiskekjøperne.
 
 

Værmelding og radio

Den store tekniske nyvinning i mellomkrigstida, var radioen. Den
åpna opp heile verden med informasjon, kunnskap og underholdning.

De aller første radiolyttere var gjerne lærere og handelsmenn, folk
med bedre råd, og kanskje også litt meir nysgjerrighet enn andre. 
tidfeste de første apparat, er ikke så lett, men det dreide seg om de
primitive krystallapparat med høretelefoner. Det var i 1926 den første
radiostasjon i Tromsø kom i gang, og ved denne tid hører vi om de
første radioer hos oss, f.eks. i Torsvåg. I 1933 kom så
riksmonopolet, NRK.

Når fiskerne også tidlig kom med, var det p.g.a. muligheta for
formidling av værmelding fra de meteorologiske institusjoner, som nå
var under utbygging. Det starta ca 1920 med en
stormvarslingstjeneste, som gikk ut over telegrafen, og blei
bekjentgjort ved oppslag og postutsendelse. Dette var selvfølgelig
ingen effektiv måte, især ettersom mange bygder fortsatt mangla
telefonstasjon. Og selv om værvarsla hadde sine mangler, blei de
tydeligvis ansett som bedre enn den gamle metoden med å spå i naturen.
Især var det viktig at de store skadevær nå kunne varsles, slik at
fiskeflåten kunne