Innledning
Husholdssamvirke
Kår
Nabosamvirke
Brennes redningsstasjon
Foreningslivet
Selskabet for Carlsø
Præstegjælds Vel
På bua
Ungdomslivet
Sosialt liv eller menneskelig samkvem har to viktige sider.
Det innbefatter for det første ei praktisk side. Det at man blir
kjent med folk, betyr også at man blir kjent med deres truverdighet,
deres slektsforhold, deres tilgang på ressurser . Man kan med
større innsikt gjøre avtaler om kjøp og salg,
om arbeidskontrakter, om
plasser i båtlag. Bekjentskap er ei forutsetning for livsvarige
kontraker som fadderskap og ekteskap. Sosialt samkvem er og ei
forutsetning for utveksling av nyheter om nært og fjernt, både
av nyttig
art, som fisketidende, og av meir underholdningskarakter.
Men mennesket er dessuten et sosialt vesen. Menneskelig samkvem er
i seg selv ei forutsetning for å kunne eksistere og utvikle seg
som
menneske, for å kunne virke og trives i hverdag og fest. Til
alle tider
har mennesket, også i Karlsøy, sørga for å
organisere sitt liv slik at
de sosiale behov kunne tilfredsstilles, på tross av avstander
og
praktiske hindringer, som værforhold, bortefiske og heimestell.
Måten
dette har skjedd på, har variert gjennom tidene, i takt med
mulighetene.
En stor del av dette sosiale livet har naturligvis utfolda seg
innafor familien og husholdet, der især handelsstedene og storgårdene
med sitt omfattende og varierte mannskap har bydd rike
muligheter. Men organiseringa av næringslivet førte også
med seg ei
kjønnsbestemt oppdeling av det sosiale liv. For kvinnene blei
dette
begrensa til nærmiljøet og bygda, i seinere tid særlig
konsentrert om
foreningslivet. For mannfolka blei en stor del av det sosiale livet
knytt til jektefart og bortefiske, til båtlag, rorbulag og værliv.
For
barn og ungdom blei folkeskole og konfirmasjonsskole viktige sosiale
knutepunkt. Det var da behov for ei større ramme for sosialt
fellesskap, der begge kjønn, både ungdom og voksne, kunne
komme sammen.
Dette behovet blei dekt ved store årlige forsamlinger, knytt
til ting
og kirkehelg.
Det eksisterte naturligvis faste regler for god takt og tone mellom
folk, for hilseskikker etc. som vi omtaler andre steder. Tilsvarende
fantes også etablerte metoder for å vise ringeakt, som
å klappe seg
bak, eller i verste fall, å vise reva .
Det var innafor husholdet at det store fellesskap rådde, både
sosialt og økonomisk. Det gikk på tvers av generasjonene,
og omfatta
alle, fra vogge til grav. I noen tilfeller var husholdet identisk med
kjernefamilien, bestående av foreldre og barn. Men ofte var husholdet
utvida med besteforeldre eller oldeforeldre, ugifte onkler og tanter.
Stundom kan vi finne eksempler på storfamilier, der fleire gifte
søsken
bodde sammen i foreldras hushold. Og ofte var husholdet forsterka med
fosterbarn, tjenere, vanføre, fattigfolk og legdefolk.
Uansett hvordan husholdet var sammensatt, var formålet det samme,
gjennom samarbeid eller samvirke å skape utkomme eller levebrød
for alle
som hørte til. Det betyr likevel ikke at alle fikk lik andel
i de goder
som blei skapt. Det var husbondsfolket som organiserte all
aktivitet, og bestemte utbyttet for den enkelte. De som stod utenfor
den egentlige familiekrets, som fosterbarn, tjenere og fattigfolk,
fikk
minst, selv om disse i lange perioder utgjorde en stor andel av
husholdet på mange gårder.
Likevel måtte alle delta i arbeidet, fra barna til de gamle. Og
arbeidsplikten strakte seg langt opp i alder, både for barn og
fosterbarn. Sønnene måtte ro for faren i mange år,
og avlegge lotten
eller deler av lotten heime, mens døtrene fortsatte å
arbeide gratis
heime til giftermål.
Ved stifting av egen familie fikk sønn eller datter til gjengjeld
hjelp fra foreldra etter som velstanden var, f.eks. i form av ei ku
eller en sau. Ofte fortsatte den nye familien å bo heime som
inderster , gjerne med delvis deltakelse i det felles hushold.
Også ugifte brør og søstre kunne gå inn i
slike felles hushold.
At barna tok vare på sine gamle, var en selvsagt ting. Hvordan
dette kunne organiseres, skal vi omtale i neste avsnitt.
Kår var en måte å ordne alderdommen på,
ved at en gårdbruker knytte
pensjonsytelser fra den nye bruker til oppgivelse av gården.
Dette
kunne gjøres både ved overdragelse til utenforstående
og til slekt, og
kunne skje både ved oppgivelse av bygsel og ved salg av eiendom.
Vi har tidligere møtt kårordninga på 1700-tallet,
og den holdt seg
ut heile leilendingstida. Ett eksempel på bygsel med kår
er fra 1827,
da Søren Indal på Reinsvoll avstod jorda til to sønner
mot fritt hus og
fo r til 2 kyr og 6 småfe. Fra selveiertida har vi mange tinglyste
kårkontrakter, som gir oss god innsikt i forholda.
Omfanget av kåret stod vanligvis i forhold til ressursene på
gården,
trulig også noe i forhold til slektskapet mellom kåryter
og kårtaker.
Et eksempel på et storkarskår har vi fra 1834, da handelsmann
Rasmus
Trane i Nord-Grunnfjord solgte handelsstedet med hus og krettur til
Peder Nilsen. Jorda var her fortsatt leiejord. Rasmus betinga seg nå
fo r og røkt av 3 kyr og 6 småfe, mens han selv skulle
besørge
melkinga ved sitt eget tjenerskap. Han forbeholdt seg og rett til 2
potetland for 28 tynner potet, rett til å bruke bakeromnen og
tilstrekkelig ved heimkjørt, men dette skulle drengene hans
hjelpe til
med. Av hus forbeholdt han seg matstua til beboelse for seg og
tjenerne, og plass i naust til båter og utstyr. Dessuten beholdt
han 2
buer og 2 skjåer som sine. Videre skulle Rasmus Trane ha fri
spise for sin person, daglig brakt til sitt værelse. Forøvrig
trengte han ingen oppvartning eller pleie, da han holdt egne tjenere.
Dette kåret blei ytt i 4 år, til Rasmus døde i 1838.
Kårytelsene var
tinglyst, og fulgte med da Peder Nilsen i 1837 bortforpakta gården
til
Lars Figenschou for 5 år.
Et anna storkarskår har vi fra Kvitnes i 1920. Det omfatta fritt
ved og torv, 2 kyr og 6 sauer framfødd og melka levert, 2 tynner
potet,
heile våningshuset og felles uthus.
Vi skal så se på kårytelsene på etpar mellomstore
gårder, og
deretter på etpar mindre bruk.
I 1850 gav Esten Knudsen Rø gården Ullsnes fra seg til
sønnen Knut.
Her var tale om fritt hus i et kårkammer i hovedhuset, fri brensel,
nedbrakt fra marka, fo r og røkt til 3 kyr og 8 småfe,
og rett til
halvdelen av en potetåker. Det framgår at kårkallen
selv eide noen hus
på gården. Dette var et omfattende kår, verdsatt
til 20 spesiedaler
årlig. Spesielt var her en forpliktelse for kårfolket til
å delta i
arbeidet på gården, så langt kreftene rakk.
På Bratrein var vilkåra ved overdragelsen fra Jakob Dahl
til sønnen
Julius i 1879 følgende: fo r, røkt og tilsyn for 2 kyr
og 6 sauer,
gjødsla land til 1 tynne potet, fritt hus og ferdighogd brensel,
samt
tilsyn og pleie i alderdommen. Også dette var et rommelig kår,
verdsatt
til 100 kr årlig (25 spesiedaler).
Fra Dåfjordbotn har vi en kontrakt fra 1856, der den nye eier,
innflytteren Mons Iversen i Hornet , skulle yte den gamle eier
Willum Nilsen og hustru Kirstine Abelsdatter røkt og pleie av
2 kyr og
4 småfe, åker til 1 tynne potet, fritt hus og brensel,
samt pleie og
tilsyn i alderdommen. Verdien av kåret var 10 spesiedaler.
I Stakkvik har vi en salgskontrakt med kår fra 1865, fra Johan
Ottesen og hustru til en brorsønn. Salget skjedde uten hus.
Det betyr
at de gamle beholdt sine hus, og at de unge bygde nye. Forøvrig
var det
tale om fo r og røkt av 1 ku og 6 småfe, og fritt brensel.
Også her
var kårfolket pålagt arbeidsplikt ved innhøsting,
vedhugging,
torvekjøring etc, så langt kreftene rakk. rlig
verdi var her 12
spesiedaler.
En spesiell form for kår var flettføring . Dette var ei
alderdommelig ordning, som betydde en meir omfattende
underkastelse av gammelfolket under de unge. Slike kontrakter er
også kjent hos oss, således fra Jegervatn og Andammen-Hersøy.
Generelt synes vanlige kårytelser å ha omfatta fritt hus,
lys og
brensel, avkastninga av 1-2 kyr og noen få sauer, og tilsyn i
alderdommen. Dette var de formelle krav. Hva som virkelig blei ytt,
kunne variere meget.
For det første hendte det at de nye eiere nekta å yte de
avtalte
ytelser. Da hadde de gamle i praksis lite å stille opp med. Vi
ser og
eksempler på at de gamle måtte avstå eller selge
kåret til en kjøpmann,
når gjelden blei for stor, og de ikke hadde noe anna å
avstå. I svært
mange tilfeller stod kåret bare som en formell heftelse på
eiendommen, mens de gamle gikk inn i husholdet til sine barn og
svigerbarn, delte mat og husrom, og deltok i arbeid inne og ute så
lenge de klarte det.
Ofte hadde de gamle et eget sengekammer i huset. Bare på storgårder,
som Jegervatn, kunne det være tale om ei egen kårstue.
De gamle kunne
ha tørrmat og kaffikjel for seg, mens kokmaten vanligvis var
felles for
heile huset. De gamle blei da ikke bare avhengig av de økonomiske
forhold i husholdet, men også av hjertelaget til barn eller sivgerbarn.
Derfor kunne noen få en lys alderdom, andre en utrivelig. Ikke
minst
viste dette seg når arbeidsevnen svikta, og de gamle bare blei
en
byrde. Der det var rein fattigdom, eller ingen slekt til å ta
seg av de
gamle, blei det fattigkassen å lite på. Det var den tyngste
alderdom.
Det var utvilsomt i fisket at nabosamvirket var best utvikla, f.eks.
ved skiping av båtlag, ved etablering av system for kameratbåter,
ved
avtaler om hoplag og bulag .
Prest og prost beskriver ofte nabohjelpa heime som nødtørftig
eller
lite utvikla, selv om det heitte at hjelp alltid var å få
i et
knipetak. Kanskje var her kvinnenes nabohjelp i hus og fjøs
det
viktigste, f.eks. ved sjukdom, død eller barsel. Denne hjelpa
var
trulig ikke så iøynefallende at presten fikk øye
på den.
Samvirket skjedde helst mellom oppsitterne på samme matrikkelgård,
og kunne gjelde praktiske tiltak, som felles høsting og fordeling
av
gårdsressurser, som høy, rekved, egg og dun. Også
høsting av multemyr
skjedde ofte i fellesskap. Det vanlige var da at alle parter stilte
mannskap, og at utbyttet blei delt etter skyldverdien på bruka.
Andre
felles tiltak kunne være gjeting og jaging av husdyra innafor
felles
beitemark, organisert sauesanking om høsten, en felles hest,
oksehold
for naboskapet, etablering av værhage, bortsetting av husdyr
mot deling
av utbytte etc.
Andre vanlige former for nabosamvirke var organisering av felles
skyss til kirke og handel, henting av post, føring av skolebarn
og
konfirmanter, jordmorskyss. Bistand ved dødsfall og begravelse
var
selvsagte ting.
I nødsfall, f.eks. ved brann, alderdom og dødsfall, kunne
nabohjelpa
bli kraftig utvida, f.eks. til hjelp med taktekking, husbygging, og
ikke
minst i slåtta. Dette var doninga , som vi kjenner fra mange
bygder til godt etter siste krig. Slåttedoninga skjedde gjerne
på
kveldstid, og gjenytelse var ofte traktering av rømmegrøt
eller annen
mat. Det er likevel uvisst hvor gammel doningssystemet er hos oss.
Mye
kan tyde på at doninga er noe som har utvikla seg i vårt
århundre.
Blant kvinnene kunne egne former for doning utvikles, der hygga
trulig var den viktigste delen av arbeidsfellesskapet. Dette kunne
være
felles tiltak i forbindelse med trivielt arbeid som rundvask, spinning
og klipping av mattefiller.
Ved barsel var det en fast skikk at nabokvinnene gikk med
barselmat . I eldre tid var trulig bidraget i form av mat
det viktigste. Seinere blei det meir en høflighetsvisitt, med
medbrakt
rømmegrøt og bløtkake. Denne tradisjonen blei
mange steder holdt i hevd
så lenge heimefødsler forekom.
De viktigste plikter blant naboer var plikten til å yte
båtsett og å gi kokning. Mange oppfatta disse ytelser nærmest
i retning
av regulære krav eller rettigheter i naboforhold.
Når noen skulle ha båt utsett eller oppsett, måtte
naboene sette
eget arbeid til side og delta. Dette var så viktig av hensyn
til utror
og fiske, eller for å berge båten mot sjøskade og
uvær, at alt anna
måtte vike. Mange steder var adgang til båthjelp en betingelse
for
bosetninga. Klarte man ikke ved hjelp av eget hushold og naboene å
få
båten ut og inn, måtte kanskje båtstørrelsen
minkes. Dette kunne gå ut
over sikkerheta. Plikten til båtsett var ikke begrensa til mannfolka,
men gjaldt alle som kunne ta i et tak.
På Karlsøy var båthjelp til Prestegården en
klart formulert plikt
for strandsitterne, og var til og med tatt med i enkelte kontrakter.
I
bygder med sentrale landingsplasser og mye folk, var det til vanlig
ikke vanskelig å samle folk til båtsett, for da fulgte
det gjerne med
litt leven og moro.
I eldre tid var jektesetting en fast del av fraktkontrakten for
bygdefarjektene. Her hadde bygdefolket til gjengjeld krav på
skjenk av
jekteskipperen, og oppsetting og utsetting av jekta arta seg ofte som
bygdefester.
Begrunnelsen for skikken med å dele på fangsten når
man kom i land,
var at ikke alle dro på havet hver dag, men alle åt fisk
hver dag. Det
var rett og slett meir rasjonelt å fordele fangsten, så
fikk alle
ferskest mulig fisk. Men om ingen fo r på havet, kunne naboen
også
be om boknafisk fra hjellen.
For de fleste var dette med kokfisk ei gjensidig ordning, som
jamna seg ut med tida. Men også sjuke, vanføre og enker
hadde
krav på kokfisk, selv om det ikke var forventa at de skulle yte
gjengjeld. Dette må sees på meir i retning av ei sosial
forsikring.
Også folk i arbeidsdyktig alder kunne en dag bli sjuk eller skrøpelig,
og da var det fint om noen huska dem med kokfisk.
Blant de mange tiltak den aktive prest Kjelland stod for, er
forsøket på å opprette en privat redningsstasjon
på Brennes på
Ringvassøy, ett av de mest interessante.
Kjelland hadde som prest og samfunnsmenneske observert de utallige
drukningsulykker i menigheta, og deres tragiske følger for de
gjenlevende. Som medarbeider i Eilert Sundts store undersøkelse
over
båtulykkene i Nord-Norge i tida 1861-65 er han utvilsomt blitt
satt på
tanken om at noe kunne gjøres for å forebygge ulykkene.
Når Brennes blei valgt, er det trulig fordi den åpne Helgøyfjorden
alltid har vært et utsatt havstykke, med mange ulykker. Seinest
i 1865
omkom her 2 båtmannskap med 5 personer. Her ligger Brennes strategisk
til, på halvøya mellom Grunnfjord og Dåfjord, med
godt utsyn over
havområdet fra Reinøy og Karlsøy i øst,
til Nord-Kvaløy i vest.
Her var bosetning i hvertfall fra ca 1785, men tydeligvis med visse
avbrudd. Ca 1830 var stedet husmannsplass under Grunnfjordgården,
mens
det var en ødeperiode her ca 1865.
Det nye som skjedde, var at Kjelland og noen andre
samfunnsinteresserte menn i sognet gikk sammen om å danne Br'nn's
Redningsforening , med det formål å etablere en redningsstasjon.
I
tillegg til presten finner vi i foreninga handelsmann Hans Figenschou
på Helgøy, kirkesanger Guttorm Raste på Langstrand,
Johan P.
Helenertsen på Rødgammen, Jens Jakob Olsen i Grunnfjordbotn
og Andor
Eriksen i Sørskar.
Eiendommen Brennes blei kjøpt for 60 eller 70 spesiedaler, og
det
var meininga at foreninga skulle bygge hus for oppsitteren til en verdi
av 100 spesiedaler. Oppsitteren skulle da ha plikt til å holde
vakt
over havstykket, og berge folk i nød. Kommunen vedtok i 1867
at gården
og folket skulle slippe kommunale skatter.
I 1867 søkte foreninga om bidrag fra amtet. Dette blei anbefalt,
men det er uklart om redningsstasjonen noen gang kom i drift. Kjelland
forlot sognet i 1867, og det er trulig at dette fikk følger
for
tiltaket. Imidlertid blei eiendommen utskilt i 1869, og i 1875 satt
Peder Olsen her som leilending med egen familie og 2 inderstfamilier.
Her var da redningsmannskap nok, om hjelp skulle trenges. I 1880 ønska
den gamle selger Lars Figenschou i Grunnfjord å kjøpe
tilbake
eiendommen, så da var i alle fall foreninga oppløst.
Vårt moderne samfunn har vært karakterisert som et
organisasjonssamfunn . Dette kan i en viss grad også gjelde vårt
område, til tross for alle de praktiske hindringer som lå
i veien.
Generelt synes de reine interesseorganisasjoner, som politiske og
næringspolitiske organisasjoner, å ha stått svakere
enn de meir
humanistiske organisasjoner. I mange tilfeller synes den sosiale side
ved foreningslivet å ha vært vel så viktig som det
formelle eller
erklærte formål.
Det aller første tilløp til organisasjoner vi kan registrere,
var de
presteinspirerte avdelinger av Bibelselskapet som kom på kirkestedene
ca
1850. På Helgøy fikk avdelinga 45 medlemmer. Vi veit imidlertid
lite om
hvordan foreningene fungerte, og de forsvant tydeligvis etter kort
tid.
Den første regulære sammenslutning i Karlsøy blei
da Selskabet for
Carlsø Pr'stegj'lds Vel i tida 1865-67, også den presteinspirert.
Denne
foreninga, som hadde både praktiske og ideelle formål,
gir vi spesiell
omtale i følgende avsnitt.
Neste gang vi hører om lokale foreninger, var i 1880-åra,
da etpar
foreninger for Hedningmisjonen blei stifta. Den første kom på
Karlsøy i
1883 eller noe før, den andre på Nordeidet i 1886, begge
som
kvinneforeninger. Vi hører at Karlsøyforeninga holdt
basar med egne
arbeid hvert år, og i 1893 er det beretta om en misjonsfest for
Hedningmisjonen på Karlsøy skole. Begge foreninger eksisterte
i 1889,
men forøvrig veit vi ikke noe om virksomheta. Etter opplysninger
stod
fru dr. Skridshol (1887-97) bak misjonsforeninga på Karlsøy.
Gjennomslaget for foreningstanken ellers kom i åra rundt 1900,
i
første omgang gjennom de politiske lag. I 1897 kom Helgøy
Venstreforening, i 1900 Karlsøy Venstreforening, begge som
herredsforeninger. I 1902 blei venstreforeninga i Helgøy omgjort
til
arbeiderlag, samtidig som Karlsøy fikk eget arbeiderlag. Disse
laga
hadde sin største aktivitet konsentrert rundt valga. Det er
uklart om
det var sammenhengende virksomhet fra disse politiske foreninger til
de
lokale arbeiderlag vi finner i endel bygder i 1930-40-åra.
I 1902 kom fiskeriforeninger i Karlsøy og Helgøy som reine
næringsorganisasjoner for fiskerne. Dette var også herredslag.
I Helgøy
fikk foreninga liten betydning, mens foreninga i Karlsøy var
virksom og
aktiv fram til 1913. Aktiviteten i laga blei videreført gjennom
de
mange lokale fiskarlag fra 1920- og 30-åra.
I den politiske strid i forbindelse med unionsstriden mellom Norge
og Sverige rundt århundreskiftet, var dannelsen av skytterlag
en del av
de politiske tiltak som blei satt i verk. Vi har lite opplysninger
om
dette, men vi kjenner til 2-3 slike lag hos oss.
I 1891 hører vi om Helge skytterlag, som etter århundreskiftet
blei videreført av Gullelv skytterlag på Helgøy.
Her blei holdt
skytterkonkurranser, og vi har opplysninger om skytebane og eget
skytterhus. På Lanesøra hører vi om et skytterlag
fra ca 1910,
Vandstuen skytterlag, med eget hus. I 1913 leide laget skytebane
for 15 år. Også i Reinskar hører vi om et skytterhus
, men det er
trulig at dette huset egentlig tilhørte Langsund Arbeiderlag,
som i
1908 bygde lagshus i Reinskar.
Alle disse skytterlaga overlevde unionsstriden. De fungerte nærmest
som ungdomslag eller bygdelag, og husa blei benytta til dansefester
og
andre tilstelninger. Det var alltid et stort problem å arrangere
fester
og møter i lag og foreninger p.g.a. husmangel.
Fra tida etter århundreskiftet får vi også ei oppblomstring
av de
religiøse og humanitære foreninger, nå i hovedsak
organisert som reine
kvinneforeninger, og med bygda som basis. De gamle misjonsforeninger
synes å ha forsvunnet like etter 1900, mens nye nå kom
til. Især kom
mange kristelige kvinneforeninger fra ca 1915, stifta av omreisende
emisærer.
Ei av de aller første var Søndre Langsund kvinneforening
på Rakkenes
i 1905, med indre Sjømannsmisjon og den norske indremisjon som
formål.
Denne foreninga eksisterer forsatt (1990), og er trulig den eldste
eksisterende forening i Karlsøy. I 1912 kom Skagøysund
sanitets- eller
tuberkuloseforening, med Rebbenes, Mikkelvik og Nord-Kvaløy
som basis.
Denne foreninga eksisterer fortsatt som Skagøysund helselag.
I 1914 kom
misjonsforening på Hamre (Indremisjon og Sjømannsmisjon),
men
misjonsforeninga på Vannereid var visstnok eldre (Indremisjon).
I 1915
kom misjonsforeninger for Jegervatn og Lattervik, og i 1920 kom
misjonsforening for Burøysund. Ei av de eldste redningsforeninger
var
Sjøguttens Vel i Nord- Lenangen fra 1922.
De religiøse foreninger kunne omfatte Hedningmisjon, Santalmisjon,
Indremisjon, samt Indre og Ytre Sjømannsmisjon. På begge
kirkestedene
kom også kirkeforeninger, som arbeidde for utsmykning av kirkene.
Foreninga på Helgøy eksisterte i 1929, mens foreninga
på Karlsøy blei
stifta i 1938. Andre kvinneforeninger av humanitær art var Røde
Korsforeninger og Blå Korsforeninger, og der kom også enkelte
husmorlag.
Når vi kommer fram til 1930-åra, ser det ut til at de aller
fleste
bygder hadde sine kvinneforeninger, ofte fleire i tallet. Til og med
på
Nord-Fugløy eksisterte ei misjonsforening. I 1929 har vi oppgave
over
10 foreninger i Helgøy sogn, således i Skogsfjord (Indremisjon),
Dåfjord (uoppgitt), 2 foreninger på Helgøy (tuberkuloseforening
og
kirkeforening), 2 på Hamre (Indre sjømannsmisjon/Santalmisjon
og
Indremisjon/Hedningmisjon), i Kvalvåg (Blå Kors), på
Vannereid
(Tuberkuloseforening), i Klemetsvik (Redningsforening) og Torsvåg
(Indre Sjømannsmisjon). Trulig har vi heller ikke fått
med alle.
Kvinneforeningene blei en viktig del av bygdelivet. Mange arbeidde
rettnok for formål utenfor bygda, tildels under fjerne himmelstrøk,
men
også lokale oppgaver blei ivaretatt. Det blei samla inn midler
til
bedehus i bygdene, til folkebad og aldersheim, til pleie av bygdas
tuberkulosepasienter m.m. I Mikkelvik kom eget hus 1956-57, i 1952
kom
kommunens første eldreheim på Karlsøy, bekosta
og utstyrt av lokale
kvinneforeninger på øya og i distriktet. På Karlsøy
var det det lokale
husmorlag som fikk satt i gang arbeidet med bygdekai. I fleire bygder
kom bedehus. Foreningene var også viktig for kvinnenes sosiale
behov. Foreningsarbeidet gav dem selvtillit og øvelse i
organisasjonsarbeid på egne premisser. I mange bygder var både
2 og 3
kvinneforeninger med ulike formål, og det var ikke mange kvinner
som
stod utenfor foreningslivet. Her samla kvinnene seg utenfor mannfolkas
kontroll til møter hver uke eller annenhver uke. Møta
blei holdt i
heimene, vanligvis om ettermiddagen. Her blei utveksla nytt, her blei
tvister gjort opp, her blei drøfta handarbeid, matstell, skole,
kretturstell, barneoppdragelse. Det blei lest opp, sunget, strikka,
drukket og spist, og det var utlodning. Stundom blei det arrangert
større tilstelninger, som basarer og kakefester. J'gervatn
kvindeforening gav 1919-24 ut en egen handskreven avis,
Vingaardsmanden , redigert av Esten Brynildsen.
Det var altså kvinnene som i første rekke blei bærere
av
foreningstanken hos oss. Fiskarlaga og de politiske lag var mannfolka
sine foreninger, men lange fravær på fiske gjorde at disse
foreninger
var lite aktive. Tildels har vi eksempler på at fiskarlag holdt
sine
foreningsmøter under bortefiske i Finnmarksværa!
Til ungdommens behov fantes egne ungdomslag. Det første, Karlsøy
ungdomslag, hører vi om alt i 1901, men det var 1930- og 40-åra
som
blei ei særlig aktiv tid for ungdomslaga. Dette skal vi omtale
nærmere
i et seinere avsnitt. Også etpar losjer eller avholdslag har
vi
opplysning om. I 1910 nemnes Kampen i Stakkvik, med Karl
Ditlefsen som formann. Seinere hadde lærer Andersen på
Karlsøy en losje
på Nordeidet-Reinsvoll, omtalt i 1917 som Helmer Sørensens
Minne .
Da bygdeveibygginga kom i gang i 1930-åra, blei finansieringa
og
arbeidet gjerne organisert gjennom lokale veiforeninger.
Det kunne derfor bli mange foreninger i enkelte bygder. På Helgøy
var således ungdomslag, sanitetsforening, fiskarlag, skytterlag
og
veiforening, mens Karlsøya hadde sanitetsforening, Røde
Korsforening,
Redningsforening, Husmorlag og fiskarlag, tidvis også kirkeforening,
veiforening, idrettslag og ungdomslag. I Sør- Lenangen fantes
8
foreninger: Kirkeforening, misjonsforening, redningsforening,
Santalmisjon, Røde Kors, tuberkulose, Blå Kors og Husmorlag.
Det er få foreninger vi kommer på sporet av på
1800-tallet, og det
er især misjonsforeningene vi helst hører om.
Men der er ei forening som skiller seg ut, nemlig Selskabet for
Carlsø Pr'stegj'ld Vel . Selv om den virka i bare vel 2 år
(mellom
1865 og 1867), påkaller den interesse ved de samfunnssaker den
tok opp.
Det var den driftige og iderike sogneprest Ole P. Kjelland på
Karlsøy som var ildsjela bak foreninga, og formann heile tida.
Men vi
ser at han fikk med seg en bra stor flokk av dyktige folk fra
prestegjeldet. Foreninga blei stifta 25/5 1865, og der var da 25
medlemmer -- alle menn -- især fra Lenangssida, fra Vanna og
Reinøy.
Styret var valgt for 4 år, og bestod foruten av formannen, av
kirkesanger Selqvist, Karlsøy (nestformann), handelsmann Høegh,
Karlsøy, Hans Henrik Johnsen, Skipsfjord, Nicolai L'nn's, Reinskar
og
Casper Fr. Kristiansen, Vannvåg (kasserer). Formålet med
foreninga
var ifølge lovene å virke for prestegjeldets velvære
i intellektuell
og materiel henseende , især ved å arbeide for bedre bibliotekstell
og for framgang i jordbruk og fiske. Bl.a. skulle foreninga påskjønne
lang og tro tjeneste hos tjenere, og dyktighet og dåd i næringsutøvelse
ellers. Av spesielle programfesta saker var festligholding av
Grunnlovsdagen (17/5) og unionsdagen (4/11). Møta skulle helst
holdes i
forbindelse med større folkeforsamlinger, det vil si på
Karlsøy, i
tilknytning til kirkehelger. I alt veit vi om 7 møter, hvorav
3 var
reine festmøter for nasjonaldagene.
Den 17. mai 1866 skjedde da den første feiring av nasjonaldagen
vi
veit om i våre bygder, og det kan kanskje være morsomt
å se hvordan det
foregikk.
Heile dagen vaia flagga på prestegården, på lensmannsgården
og på
handelsstedet, noen fleire kondisjonerte var der den gang ikke på
øya. Kl. 12 om formiddagen starta så historias første
17. maitog på
Karlsøy, ved at forsamlinga på 36 personer, for en stor
del
konfirmanter, og med Kjelland og Selqvist i spissen, spaserte fra
prestegården og ned til skolelokalet. Der kom noen fleire til,
slik at
heile forsamlinga blei på 42 personer. Presten leste så
opp et stykke
fra Norgeshistoria som handla om forholda i 1814, og holdt en tale,
der
han bl.a. skildra de goder som folket i Norge hadde nytt sia 1814,
både
åndelige og timelige. Især fremheva han at det var Gud
som egentlig var
å takke for denne framgangen. Etter talen sang forsamlinga salmen
Landets Lykke , og istemte Gud bevare Kongen og Fedrelandet !
Den 4. november samme år blei unionen med Sverige feira, først
ved
gudstjeneste i kirka, ettersom det var en søndag. Om ettermiddagen
var
det festmøte på skolen, der Kjelland atter leste opp et
stykke om 1814,
og talte om foreninga mellom Norge og Sverige. Den 17. mai året
etter
skulle også feires, men det tradisjonelle festmøtet på
skolen måtte
utsettes en dag fordi rutedampskipet skulle anløpe Karlsøy
om
ettermiddagen. Etter dette blei det så stopp i nasjonalfeiringa
for
lange tider, antakelig til inn i dette århundret.
Feiringa av nasjonaldagen tok naturligvis sikte på å styrke
nasjonalbegeistringa hos Karlsøyværingene. Kanskje var
heller ikke
samfunnsånden så velutvikla, spesielt ikke hos tjenerklassen.
Ihvertfall fant foreninga grunn til å oppmuntre tjenere som hadde
tjent
lenge hos samme husbonde. I talene ved overrekkelsen tok Kjelland
utgangspunkt i Bibelen, og fremhevde tjenernes betydnig for samfunnet,
samt viktigheta av at de ikke flytta for mye fra sted til sted, og
viste sparsomhet, så de ikke blei en byrde for det offentlige
når de
blei gamle.
Av meir praktiske saker som foreninga tok opp, var bekjemping av
rovdyrplagen på Lenangssida. Her blei arrangert ei klappjakt
etter ulv.
I et møte holdt formannen foredrag om ferskvannsfisket som binæring,
og
beskreiv endel av de elver og vatn som kunne utnyttes. Bl.a. nemnte
han
at en gutt i 1866 hadde tatt 10 laks med hendene i et tilløp
til
Holmevatn på Ringvassøy. Kjelland oppfordra til bedre
utnytting, og slo
frampå om utklekking av lakserogn, en forbløffende moderne
tanke!
Forøvrig arbeidde selskapet for å styrke biblioteka, både
et
misjonsbibliotek og de ordinære almuesbibliotek, uten at det
framgår
hvilke tiltak som blei gjort, og tydelig uten særlig hell. Ei
tid var
ei av skolestuene på Karlsøy benytta som leseværelse
for
almuesfolk . Foreninga arbeidde også for å skaffe orgel
til
Karlsøy kirke i 1865, men dette tiltaket måtte gis opp
etter ei tid.
Dermed var selskapet kommet til veis ende. Når så skjedde,
har det
utvilsomt sammenheng med at Kjelland i juni 1867 blei forflytta til
Flakstad i Lofoten. Det var tydelig at foreninga i realiteten var et
enmannsverk, og ingen stod klar til å ta over.
Menns sosiale behov blei for en stor del tilfredsstilt ved daglig
omgang i fisket, i båtlag, rorbuliv og værliv. P.g.a. mye
fravær var det
vanskelig for menn å delta i særlig grad i bygdas foreningsliv.
Dette
gjaldt også fiskarlaga, som hadde få møter i året.
Med utbygging av bygdebutikkene kom et nytt sosialt tilbud til
mennene. Her kunne kallene samles om ettermiddagen, særlig utover
høsten og ellers mellom sesongene. Her kunne det utveksles tidende
om
det daglige heimefisket, om været, om alt som vedkom menn. Her
var og
anledning til stor trøysomhet, med historier, fleip og gapskratt.
Noen steder, som på Karlsøy, var dette en fast del av mennenes
dagligliv store deler av året. Når fisket var unnagjort,
fangsten
levert og middagen spist, var butikken neste mål. Noen ærend
fantes
alltids, som å kjøpe tobakk eller fylle oljekanna. Ofte
var butikken
åpen til langt på kveld.
Ikke alle bodde slik at butikken kunne besøkes så ofte.
Men en tur
på handel var alltid ei sosial begivenhet og tok gjerne lang
tid. Der
var alltid noen å snakke med og utveksle nyheter med.
Ungdommen har alltid hatt sine egne sosiale behov, med sammenkomster
for begge kjønn som det sentrale. Det var med andre ord tale
om å skape
et lokalt kjønns- eller ekteskapsmarked.
Dette var det ikke så lett å få til, med isolerte
bygder, med
sesongfiskeri for guttene, og taustjeneste eller heimestell for jentene.
Det var dessuten et problem at det fantes få eller ingen steder
som egna
seg til sammenkomster, utenfor de eldres kontroll. Etterhvert som
folketallet voks, fantes et visst tilbud av ekteskapskandidater innafor
heimbygda, men de fleste ønska seg nok et videre ekteskapsmarked
enn
dette.
Litt nattefriing kunne det vel bli, men helst på det individuelle
plan. Organisert nattefriing av heile grupper ungdom, slik som i mange
bygder i Sør-Norge, er ukjent hos oss.
Lenge var det de store felles sammenkomster, ved ting og kirke, som
utgjorde de største muligheter for ungdommen. Især var
Storhelga eller
konfirmasjonshelga på Karlsøy ei slik anledning. Bl.a.
forteller
Friarbenkan under Ramberget om sverming i det grønne. Heller
ikke
var det vel fritt for kurtise når samfunnsfellen blei bretta
ut
over flatsenga på kirkestulofta! Disse helgene var bare ei eller
etpar ganger i året. Forøvrig var mulighetene begrensa
til det man kunne
få til heime i bygda. Med større befolkning og større
ungdomskull var
det lettere å få til dans og fest, men ofte ville man forsøke
å få
ungdom fra fleire bygder sammen. Dette gjaldt f.eks. alle
Langsundbygdene. Da skydde man hverken lange, ufyselige roturer eller
høge fjellpass.
Hovedproblemet var å skaffe lokale. Stundom nøyde man seg
med å
bygge en danseplatt ute i det fri, som vi kjenner fra mange bygder.
Ellers kunne det danses på en låve, på ei kai, eller
i ei utlånt stue,
der beboerne nøyde seg med noen slanter i leie. Om våren
kunne man
arrangere Sommerleker med dans, når vollen var tørr. Musikken
kunne være positiv , spellemann med fele eller trekkspill, eller
i
seinere tid, en grammofon.
I de bygder som hadde skytterhus , fungerte disse også som
festlokale. Med større organisering av ungdommen i frilynte
ungdomslag
fra 1930- og 40-åra, blei eget ungdomshus et hovedmål.
I Reinskar ser
vi at U.L. Solborg hadde en eiendom i 1939, men det er uklart om
den var bebygd. Det var ellers i tida etter krigen at ungdomshusa
begynte å komme. I dag er slike hus den naturlige ramma om alt
organisert ungdomsliv i de fleste bygder.
Forøvrig nytta ungdommen alle muligheter som fantes i bygda til
sammenkomster, gjerne om kveldene eller i helgene. Å vente på
dampen var ei av disse begivenheter. Det var da ikke bare
reisefolket som møtte opp i god tid før dampen var venta,
men også
store ungdomsflokker. Tida kunne da kortes med adskillig spøk,
og
ekspeditøren fikk gjerne mange velvillige hender, når
lasta skulle
fraktes i fjæra, og båten roes ut til skipet. Og etterpå
venta man
gjerne ei god stund mens poståpneren sorterte brev og aviser,
for å få
med seg heim de siste 2-3 dagers Tromsø og Nordlys , kanskje
og et Lofotbrev fra kjæresten.