20. Åndsliv og folkeminne

Fra almuesbibliotek til folkebibliotek
Arbeids- og onnefester
Årets festdager
Livets fester
Barnas verden
Den muntlige tradisjon
Lokal folkelig poesi
Ordtak
Namneskikk eller uskikk
Sang- og musikktradisjoner
Folkemedisin
Værvarsler og merkedager
Folkelige tradisjoner i fisket
Folkelige forestillinger og tru
Den andre verden
Runing og gand
Det bergtatte barn i Skipsfjorddalen
Sissel på Slettnes, et offer for folketrua
Som andre så oss
Mentalitet og holdninger
 
 

Fra almuesbibliotek til folkebibliotek

Lenge var Bibel og postille den eineste godtatte litteratur
blant almuen, og det eineste folk hadde råd å anskaffe.
Etterhvert blei tilbudet av annen religiøs litteratur større.
Med større leseferdighet og meir interesse for samfunnslivet
i andre halvdel av 1800-tallet, kom også meir verdslige bøker
inn i heimene. Ikke minst kom behovet for almendannende
litteratur inn som et resultat av at religionsskolen orienterte
seg meir i retning av en opplysningsinstitusjon.

Den samme utvikling kan vi også se når det gjelder
bibliotekstellet. Så lenge faste inntekter og fast personale
mangla, var det vanskelig å få noen sammenheng når det gjaldt
utlån og innkjøp. I 1862 beslutta Karlsøy kommune å ta 1/4 av
alterpengene til biblioteket, og å utpeike en bibliotekar.
Omtrent samtidig kom et eget misjonsbibliotek i gang. Det hadde
i 1865 ca 100 bøker, og var adskilt fra almuesbiblioteket, som
bl.a. omfatta bøker fra Folkeopplysningsselskapet. I 1868 lå
imidlertid almuesbiblioteka i begge sogn nede, og
misjonsbiblioteket hører vi heller ikke meir til. Et
hovedproblem var å nå lånerne med boktilbudet, så spredt som
folk bodde. Ifølge tradisjonen var det ei tid aktuelt å
stasjonere biblioteket på Grimsholmen!

Først i 1877 skjedde ei reorganisering av almuesbiblioteka.
Karlsøy kommune gav nå for første gang ei direkte bevilgning til
bokkjøp på 10 spesiedaler. I hvertfall fra 1883 var begge
sognebibliotek i drift, og godt etterspurt, heitte det. Fra da
og fram til våre dager ser bibliotekstjenesten ut til å ha gått
noenlunde sammenhengende, om ikke alltid med så store ressurser.

På Helgøy er bevart restene av almuesbiblioteket, i alt 43
enkeltbøker og serier fra tida 1851-1905, mest fra 1870-90-åra.
Eldst er Beckers verdenshistorie i 19 deler, med start i 1851.
Det er ellers forbausende å se hvor verdslig biblioteket
synes å ha vært innretta. Her finnes skjønnlitteratur av
Bjørnson, Ibsen, Holberg, Jens Tvedt og Tolstoy, Marryat, Wessel
og Runeberg. Av nyttelitteratur er her bøker om
avholdsbevegelse, fo rlære og sauehold, her er
reiseberetninger, sagn og soge, men også
Solstraale-Fort'llinger (1875), Selsomme Fort'llinger
fra Dybet af Folkelivet (1878) og Barnets kristelige
Opdragelse (1903). Rein oppbyggelseslitteratur synes det å
ha vært mindre av.

I tillegg er det også bevart noe eldre litteratur i privat
eie. Her finner vi større vekt på religiøs litteratur, men også
her historie, romaner og lignende.

I Gamslettsamlinga på Svendsby finnes en rekke bøker fra
Selnes- Ullsnesområdet, der bra økonomi og leselyst har virka
sammen til adskillige bokkjøp. Eldst er her Hans Nilsen Hauge:
Anmærkninger over de av mig udgivne dels av gamle Skrifter
forlagte dels av mig selv eller samtidige medtroende forfattede
Skrifter (1816), Kostelige Honning-Draaber (1844) og
En mærkværdig Omvendelses Historie (1848). Fra tida etter
1850 finner vi ei mengd Bibler, postiller, sang- og salmebøker,
foruten annen religiøs litteratur, som Pontoppidans
Forklaring (1883) og Kristelige Læresetninger (1858).
Også L'stadius finner vi representert, med Kirkepostille
(1901) fra Jegervatn. På Jegervatn har også eksistert verdslig
litteratur, som Den lille V'vebog , Veiledning i
Farvekunsten (1865), samt Gjest Baardsens Levnedsløb
(1869) og Ole Høylands Tyvebedrifter .
I ei privatsamling fra Bratrein finner vi av religiøse bøker
bl.a. Luthers Fortaler (1853), Six Bøger om den sande
Christendom (1856), Hellige Taler (1841) av Nordahl
Brun, Bliver i Herren (1891) og Veien til evig
Ungdom (1894). Her fantes også polarlitteratur, som Den
østerrigsk-ungarske Nordpols-Expedition (1877) og Vegas
fa rd kring Asien och Europa (1880).
Aviser og tidsskrift har det vært mindre av blant almuen, men
heilt fritt har det ikke vært. På Ullsnes holdt man i 1849
Norsk Missionstidende , på Selnes holdt man fra 1880-åra
Folkebladet , og på Jegervatn leste man både
Almuevennen , Hjemmets og Arbeidernes Venn og
Illustrert Familieblad fra 1870-åra og utover mot
århundreskiftet. I 1880-90-åra leste man på Bratrein
Almuevennen og Adressebladet , seinere også
Stiftstidende . Det store oppsvinget i avislesing kom med
Nordlys i 1902, som fikk stor spredning lokalt. Etter 1900
hører vi at både Ukens nytt og Tromsøposten blei
holdt blant strandsittere på Karlsøy.
 
 

Arbeids- og onnefester

Til arbeidslivet var ikke knytt mange fester, men riktig
fritt var det ikke. I eldre tid var jektesettinga vår og haust
en viktig fest for heile jektedistriktet, bygdefaret, med
rikelig skjenking av brennevin.

Også avreisedagen til Lofoten var en spesiell dag, en dag for
ettertanke. Det skulle ikke kostes og vaskes den dagen, og det
blei spist børgraut , som et eget avskjedsmåltid. Det blei
også servert smaksprøve fra kostkista, kistebette , til de
heimeværende.

Under fisket i Lofoten var den store brennevinsdagen ,
25. mars, vårfrumessdagen, en egen festdag, da fiskerne slo seg
laus. Denne dagen har vært feira også i nyere tid. Det kunne bli
trukket et eget garn i lenka, brennevinsgarnet , til
inntekt for denne festdagen. Brennevinet spilte også ellers en
viktig rolle under fisket, og det var vanlig med en dram både
når garnlenka var trukket og når fisken var solgt. Også dagen
for heimkomsten var en særegen dag, med overrekkelse av
Lofotgave til alle i huset fra far og sønn, og glede over å få
dem vel heim.

Det var ellers vanlig med ei markering i form av god mat
eller brennevin når et drygt arbeid var utført. Når et hus var
under bygging, var mønsåskanna vanlig som skjenk fra
byggherren til arbeidsfolket. På fastlandet var
taktekkergraut brukt. Slåttegrauten var obligatorisk ved
avslutninga av høya, vanligvis risengrynsgraut med rømmegraut
oppå. Også andre arbeidsstykker, som fjøsvask og torving kunne
markeres med en ekstra godbit til arbeidsfolket. Arbeidet gikk
lettere, når man hadde en godbit å se fram til.
 
 

Årets festdager

Det var julefeiringa som var den sentrale festen i året.
Forøvrig var det lite av slike festdager som var knytt til
kalenderen, bortsett fra at enkelte tradisjoner fra den gamle
katolske helgenfeiringa holdt seg.

Noen felles soldag eksisterte ikke. Sola sees til ulik
tid i de forskjellige bygder, avhengig av landskapet, tidligst
fra ca 21. januar. Dessuten bestemmer skylaget hvert år
naturligvis hvor tidlig sola virkelig viser seg. Første gang
sola blei sett, skulle man ta ei salmebok i hendene og sende den
tre ganger rundt kroppen, uten å flytte seg, samtidig som man
så på sola. Den første salmen man da slo opp på, skulle fortelle
hvordan året ville bli.

I Fastelavensuka i februar var det tradisjon med
kjøttmølja feittirsdag og boller søndag, mens ris synes å
være noe nytt som kom inn. Også askeonsdag var kjent blant
folk. Noen ville ikke dra på havet denne dagen, uansett vær.
Forøvrig var påske og pinse kirkelige høgtider, uten noe særlig
tillegg av folkelige tradisjoner. I Lofoten var det vanlig at
fiskerne braut opp til påske og reiste heim.

Feiringa av 17. mai som nasjonal festdag slo igjennom
i vårt århundre, og var i første rekke knytt til skolene og
lærerne. På Karlsøy blei nasjonaldagen feira fra 1905-10. I
Langsund hører vi om den første feiringa i 1924, da lærer
Eikeland tok klassen på Gamnes med i flaggpryda båter ut på
sundet, fordi det var for mye snø til å gå i tog på land. I de
fleste bygdene blei feiringa av nasjonaldagen vanlig i
mellomkrigstida, med tog, taler, leker og bevertning, og det var
bygdelæreren sitt naturlige ansvar å organisere dette.

Til St. Hans var knytt oppfatning om solsnu , og
vi hører om utflukter med bevertning og bålbrenning endel
steder tidlig i vårt århundre, men det er usikkert hvor gammel
denne tradisjonen er. I første rekke var det den store
konfirmasjonshelga om våren som var knytt til St. Hans feiringa,
og dette skjedde da sentralt på kirkestedet Karlsøy, seinere
også på Helgøy. St. Hansnatta kunne du også legge deg på en
korsvei, om du ville se kjæresten din.

27/7 var Syvsoverdagen , en gammel kirkelig festdag.
Hvis man forsov seg da, skulle man forsove seg i 7 uker
framover.

Om høsten var Mikkelsmess ( Mike li ) 29/9 og
Helgemess ( H'llamess ) 1/11 viktige folkelige
merkedager. Til Mikeli var i seinere tid knytt
konfirmasjonshelga om høsten, noe som gjorde at denne helga fikk
et viktig preg av festdag.

I adventa er det Sjursmess og Lussinatt som var de viktigste
folkelige merkedager. Lussi langnatt , den 13/12, var regna
som den lengste natta i året. Den natta kunne både dyr og
gjenstander tale. Da sa væren: Lussinatta ho er lang , og
sauen beit tre ganger i bandet og svarte: Ja, ho er lang som
tre . Og kopptua sa: Vrir du meg vel, så skal det gå deg
vel. Vrir du meg ille, skal det gå deg ille .

Lussinatta er et minne om Santa Lucia, mens Sjursmess
22/12 trulig går tilbake på en lokal, katolsk helgen, Sjur eller
Sivert. Da skulle folk stå tidlig opp, helst i 5-6 tida, og vekke
sjura, så ville ho vekke dem hver dag i året. Det var også den
natta da sola snudde . Til sjursmess var også knytt den
eldgamle tradisjonen om skåka , skikken med å legge
riskvister eller ei pynta buske ubemerka på senga til sovende
folk, eller å rise dem på teppet. I seinere tid utvikla denne
skåke-tradisjonen seg til at ungdomsgrupper dro rundt i bygda
nattestid og gjorde ugagn for folk, som å sette båten opp til
fjøsdøra, eller å flytte bukken over i en fremmed fjøs.
Lille-julaften eller Tollesmess skulle det serveres
kjøttmølja i huset, som en forberedelse til helga.

Dermed er vi kommet til jula , den største høgtida i
heile året. Det er fleire grunner til dette. Høgtida var lagt
til ei tid på året da det var stille i næringslivet, både i
fjøsen og i båten, og folk følte behov for å kvile ut etter en
lang og strevsom innhøstingsperiode, knytt til slåtta,
potetopptaking, vedhugst, slakting, flatbrødbaking o.s.v. Så var
det til jula knytt tradisjoner fra før-kristen tid, både som en
fest for feiring av innhøsting av årsgrøden, og i forbindelse
med solsnu og overgang til nytt år. Til og med namnet på
høgtida, jula, går tilbake til den hedenske tida. Til jula var
knytt adskillig med tradisjoner.

Når jula ringte inn, skulle alt arbeid være unnagjort, med
rundvask, baking, vedhogging, lysestøyping o.s.v. Siste søndag
før jul var kalt skjettensøndag , da var det lov å arbeide
og ha det skittent i huset. Og i jula skulle alt arbeid kvile.
Især var all klipping og skjæring forbudt. Husflidsredskapa blei
båret ut av stua, det skulle være nok av ved og vatn inne, og
ingen skulle ut på havet etter fisk.  fare til kirke var
utenkelig for de fleste, så det blei heimehelg, med lesing i
postille og salmesang i heimen. I heimen skulle det pyntes med
einekvister, det eldgamle symbol for evig liv, og det skulle
være lys i alle rom, helst 2 i alle vinduer. Til jul var det
også støypt et helligtrekongerslys, med 3 armer.

Om kostholdet ellers i året var enkelt og sparsommelig, så
skulle julematen være det beste huset kunne skaffe. Julaften var
det gjerne kjøttmølje og risengrynsgraut eller rømmegraut, steik
1. juledag og fiskemat 2. juledag. Noen steder blei det også
traktert med dram til alle i huset. Av kaker fantes lefser,
sirupskaker, munker, hjorthorn, pepperkaker, fattigmenn, goro
og spekulasi, og av pålegg kjøttrull, ost og gomme, hvis man
hadde melk. I folketradisjonen heitte det at mannfolka skulle
sitte på nausttaket julaften, om de ikke skaffa kveite til jul,
og at kvinnfolka skulle sitte på fjøstaket, om det mangla
ferskmelk og rømme. I de fleste familier måtte man likevel nøye
seg med torsk og hyse, og melk måtte man ofte be om hos naboer.

Julegaver skulle alle ha, men det dreide seg om enkle,
heimelaga nyttesaker, helst klesplagg, som votter, lester, forkle
o.s.v. Alle skulle ha noe nytt til jul. Også tjenerne skulle ha
et plagg til jul, et tørkle, halstørkle, eller lignende.

Første juledag var den store helligdagen, da alle måtte holde
seg heime. Noen steder begynte dagen med at tausa bar kaffe og
kaker på senga til alle før fjøstid. Seinere var det
postillelesing, og dagen kunne bli lang for barn og ungdom, som
ikke fikk gå ut.

Fra 3. juledag kom selskapeligheta i gang, og det benytta
mange seg av, især ungdommen. Det var vanlig å komme sammen i
heimene til julespell , med leik og bevertning. I romjula
var det også vanlig at ungdommen kledte seg ut og gikk i gårdene
som julebukk , for å tigge kaker og dram og holde leven.
 

Ved sia av julebukken var julegeita et tradisjonelt vesen som
hørte jula til. Opprinnelsen til disse vesen veit vi ikke, men
geita var ihvertfall brukt til å skremme ungene, og få dem til
å holde seg i ro i julestria. Om julegeita fantes et eget rim,
som her gjengis i ei form som tydeligvis er noe forvanska:

Julegeita kommer ifra Juteland
med sine pikkestava, sju alen lang.
Kofta var båd vid og sid
og den gamle grohetta
slo åtte og ni,
til evig tid.

Mange skikker ellers var knytt til jula og nyttårshelga.
Især kunne man ta varsel for hvordan året skulle bli. Det blei
satt fiskevatten i et fat for å spå hvor fisket skulle slå
til om vinteren, og det blei på forskjellig vis tatt varsel om
hvem som skulle bli gift i året, hvem som skulle dø o.s.v. Dette
kunne gjøres ved å sette seg foran et speil med ryggen mot døra
kl. 24 nyttårsnatt, og se hvem som kom inn.

Nyttårshelga blei på mange måter feira som en forlengelse av
jula, og feiringa tok enda ikke riktig slutt.
Helligtrekongersfest var 1. søndag etter nyttår. Også denne
natta var brukt til spådommer, f.eks å sette fiskevatn. Hvis man
satte skoene i en T foran senga, skulle man drømme sin
tilkommende:

Jeg setter mine sko i T
for deri min make å se.

Trettendagen (6/1), d.v.s. Maria bebudelsesdag, var lenge
holdt som en egen helligdag, og først Tjuanthelg (13/1) var
regna som ende for jula. Så lenge skulle julematen vare. Dette
var dessuten regna som avreisedag til Lofoten. Og
Kjerringjula tok først ende ved Kyndelsmess 2.
februar, dagen for den katolske lysmessa. Da kom kvinnfolka
gjerne sammen og åt opp den siste rest av julematen.

Dette var den gamle jula. Fra slutten av 1800-tallet kom nye
skikker i bruk, i første rekke knytt til juletreet. Det kom først
inn hos overklassen, og etterhvert også blant almuen, der vi
hører om de første juletre i tida 1890-1900. Enda i 1930-åra var
det likevel ikke alle som hadde juletre. Det var da heller ikke
så lett å skaffe bartre, slik at noen måtte pynte ei bjørk, mens
andre laga et tre av einekvister på ei stang. Treet blei så
pynta med papirkurver, engler, flagg, epler og kjøpkaker.

Det blei dessuten vanlig med større bygdefester, i
foreningslokaler, privathus eller på skolen, der julefestene fikk
et meir offisielt preg. På juletrefestene på skolen
var gang rundt juletreet, traktering og leik for barn og ungdom,
mens bygdefestene ellers kunne omfatte både dans og drikk,
stundom også revyer og skuespill.
 
 

Livets fester

Også hos oss forekom den vanlige markering eller feiring av
de viktigste begivenheter i et menneskes liv: fødsel og dåp,
konfirmasjon, giftermål og begravelse. Slik sett var et menneske
omspunnet av ritualer fra vugge til grav.

Det begynte med barselgildet , en gammel skikk som blei
holdt i hevd så lenge mødrene lå på seng heime. Da kom
nabokonene med rømmegraut, gryngraut eller anna mat, seinere
gjerne bløtkake, og gjorde stas både på mora og barnet.

Ved barnedåp var det gjerne ingen stor feiring.
Dåpskjolen var fra slutten av 1800-tallet gjerne av kvitt
kjøpetøy og blei lånt eller gikk i arv. De aller fleste måtte
fare i dåp til kirke med båt, og i eldre tid ser det ut til at
fadderne ofte var folk som meir eller mindre tilfeldig var
tilstede eller bodde på kirkestedet. Der kunne det da holdes et
lite gilde. Ellers kunne det også holdes et lite gilde heime for
faddere og naboer.

Heller ikke konfirmasjonen førte til noen stor feiring,
men det kunne holdes et lite gilde på kirkestedet eller heime.
Etterhvert som alderen for konfirmantene stabiliserte seg på
15-16- årsalderen, fikk konfirmasjonen også et preg av markering
av overgang fra barn til voksen status. For gutten kom i tillegg
en slik overgangsmarkering etter det første store sesongfisket
i Lofoten og Finnmarka, da han gikk over fra å være halvkar og
skårunge til å bli heillottskar og voksen. Han måtte da spandere
brennevin eller graut på båtlaget, noe vi kan kalle et rituelt
måltid eller skjenk. Dette kaltes å handse.

Vi kjenner ikke til spesielle tradisjoner knytt til
frieriet , bortsett fra utveksling av forlovelsesgaver eller
festegaver. Fra gutten si side var sjølvlaga treklompa vanlig,
eller kjøpgave fra Lofoten. Fra jenta kunne det gis fletta
hoseband av ull.

Til bryllupet blei det derimot slått stort på, med 2-3,
opptil 4 dagers fest i heimegården etter vielsen på kirkestedet.
Brurbåtene var ofte åttring, stundom fembøring, og brudeparet
satt i framskotten til kirka. Brudgommen eller brurfolket
fo r da rundt og bad inn slekt og nabolag, ofte sammen med
faren. Det kunne da kanskje komme opptil 100 gjester, og
soveplasser måtte ordnes overalt, i småbuer, på låven, hos
naboer, eller heime hos gjestene selv, hvis de bodde nært nok.

Til middag 1. dag var det gjerne steik eller kjøttsodd, kokt
i svær gryte, stundom i den reinskurte fjøsgryta. 2. bryllupsdag
var det brurgraut, som var risengrynsgraut med rosiner og
rømmegraut oppå. Den skulle brura selv bære fram. De øvrige
bryllupsdager kunne det bli servert kjøttsuppe, fårikål og
fiskepudding. Det blei ellers servert lefsa, sirupskake, gomme,
rull, brød, kaffe og sjokolade, og anna godt. Fra Ullsnesbygdene
hører vi at medbrakt mat, sending , var vanlig til bryllup,
men ellers heitte det at bryllupsgården holdt all maten.
Sendingsskikken kan ha sammenheng med at mange døler hadde slått
seg ned ved Ullsnes og innført nye skikker.

Til storbryllup hørte også spillemenn med fiolin og
trekkspill og dans, og skjenk var vanlig i alle bryllup. Også
andre skikker hører vi om, som hurrarop og skyting. Den 21/10
1866 var det således 3 bryllupsfølger ved kirka på Karlsøy, og
de skaut så besett med lauskrutt både ved ankomst, under
oppholdet og ved avreise, at folk nesten ikke turde gå mellom
husa, ifølge presten. Seinere hører vi det var vanlig å skyte
eller saluttere når brurbåten kom heim, med børse eller
mit . Vi hører også at det kunne bli satt ut fakler på
staker fra fjæra og opp, med neverteiner eller med torv med
parafin på. Stundom blei et bål tent ved heimkomst.

Det fantes nok også bryllup som bare omfatta de nærmeste, og
som var over på kortere tid. Noen hadde ikke råd til kjøttmat,
men serverte lefse, kaffe, kake, sjokolade og dram. Noen gifta
seg i Tromsø og holdt lag der. De som hadde små hus, kunne låne
etpar nabohus til dans og bespisning. Det kunne også danses på
låven eller på platt i naustet.

Heimegaven , d.v.s. bryllupsgaven fra foreldra, varierte
meget etter forholda. En kommode til brura var vanlig gave, og
ei ku, en sau eller en kalv til brurgommen, om økonomien tillot
det. Dessuten var brurkiste, med egetprodusert utstyr til den
nye heimen, en viktig del av det brura brakte med inn i
ekteskapet, foruten rokk, vevstol og kjøkkenutstyr. Også ei
bygning kunne gis, en skjå eller ei lita stue.

Noen vil mislike at vi her omtaler begravelse blant
livets fester, men med fest tenker vi helst på den sosiale
side ved gravferda, og den tradisjon eller det rituale som var
knytt til begravelsen. En sømmelig begravelse var viktig overfor
de levende, som markering av at et liv var slutt, enten det var
langt eller kort liv.

Også til sottesenga var knytt visse tradisjoner. Hvis
et menneske lå lenge og plagdes med døden, skulle det hjelpe å
kvelve ei gryte over hodet til den døende.

Når et menneske var død, blei liket satt på likstrå i
et uthus, et naust eller i ei stue. Det skulle da dekkes for
vindua med kvite laken. Når kista var klar, blei liket vaska og
stelt, iført likklær og lagt i kista. Dette blei ofte gjort av
nabokvinner, og gjerne av kvinner som var vant med dette
arbeidet. For å hindre at den døde gikk igjen, kunne beina til
liket bli bundet sammen med ullgarn. Når liket blei båret ut av
senga, blei en stor stein lagt oppi.

Svart kiste var i bruk til ca 1900, deretter kvite kister.
Kista blei pynta med kranser av tyttebærlyng, krøkebærlyng og
papirroser. Kista stod åpen i stua under begravelsen, slik at
alle kunne se liket, og i noen bygder var det skikk at folk
skulle ta på liket. Hvis kista var særlig tung å bære, heitte
det at det var en fortapt person som lå oppi.

Begravelsen foregikk alltid fra heimen, vanligvis uten at
prest medvirka. Det kunne bedes til begravelse, eller folk kom
uten innbeding. Det var da traktering i heimen før begravelsen,
og når folket kom tilbake fra kirkegården. Maten var omtrent som
i bryllup. I heimen var sang og stundom tale, og det hendte noen
gikk foran kista og sang, når kista blei båret ned til fjæra for
å innlastes i småbåten, sia skøyta.
 
 

Barnas verden

Allerede under svangerskapet måtte mora begynne å tenke på
barnet, så det ikke fikk skade i form av hareskår, føflekker,
vanskap etc. Dette kunne unngås hvis mora blei forskånt for å få
slag, se hare, se vanskapte folk, få ulykkesbudskap. Hvis ho
blei opphissa, blei barnet en skrikerunge. Men barnetøyet skulle
ikke røres, før barnet var kommet til verden.

Hvis barnet blei født på søndag, eller med hårkvervel ,
var det et lykkebarn, som det ikke beit ondt på. Føflekk som
barnet ikke selv kunne se, betydde hård død. Blei barnet født
med fosterhinna på, seiershuva, var det tegn på lykke og styrke,
og dette skulle vare så lenge fosterhinna blei bevart. Hvis
barnet hadde fregner, skulle mora stryke det over ansiktet før
ho fikk se barnet.

Når spebarn holdt kvitt klede over ansiktet, varsla det
dødsbudskap, og hvis barnet folda hendene, fikk det en tidlig
død. Til vern mot plutselig illebefinnende blei det i eldre tid
lagt tollekniv og salmebok i vugga, eller et blad av salmeboka
i linnet. Dette var særlig viktig før barnet var døpt. Da skulle
heller ikke vaskevatnet fra barnet slås ut.

Det var gammel skikk at barnet skulle reives , surres
stramt inn i en lang strikka reiv på 2-3 meter, både med
armer og bein. Hensikten var å hindre hjulbeinthet. Reiving av
armer slutta omkring 1900, mens reiving av beina holdt seg noen
10-år lenger, noen steder heilt til 1935. Hadde barnet stor
navle, blei det lagt på et klede med en mynt i.

Barnet patta mora ihvertfall 1 år, stundom 3-4, og etterhvert
blei det gitt grøt i en klut. Heimedåp var vanlig, men også den
skulle bekreftes i kirka. Når smågutten for første gang kom i
båt, vanligvis en kirketur, skulle ei kvinne utenom slekta dyppe
3 dråper sjø på tunga hans, for å forhindre seinere
sjøverk .

Så begynte barnets bevisste liv som individ, med vuggesanger,
med rim og regler og annen innføring i språk og kultur. Ikke
minst var lek viktig som innføring i sosialt liv og
næringsutøvelse.

For jentene var det lek med dukker og skjellfjøs, for guttene
lek med lekebåt, mortefiske og flyndrekasting med stein.
Om vinteren var det lek med kjelke og ski, stundom skøyter på
is. Ikke alle steder var mulighetene for større fellesskap
tilstede blant barna, men store barneflokker var her en fordel,
når det var langt mellom naboene.

Og selv i et isolert og grisgrendt område som vårt, er det
overraskende hvor stor variasjon det var når det gjelder leker.
Hovedsakelig dreide det seg om leker som var kjent innafor et
større område, som å hoppe paradis, slå ball, slå hjul med
omnsringer, leke gjømt, spelle vepp og sisten eller pegen,
med sine mange og lange telleregler. Det var Enke vil ha
make eller Siste par ut , det var Russeklapp ,
frieri på narreri , Hilse på Kongen og Veie
salt , Tre mann i vinden . Det var Blinkeleken ,
Kviskreleken , Å selge lerret, vadmel eller
oksekjøtt , det var Tampen brenn , Spille lugg ,
Låneleken , Domino , Sakko , Dam , Bette
okse . Noen leker var uteleker, noen var inneleker.

For større barn og ungdom var også sanglekene populære, både
i skolegården, på juletrefesten og ved sammenkomster i det
grønne. Også her finner vi et variert og stort repertoar, fra
Tornerose , Skjære, skjære havre , og Bro, bro
brille , til Der står en friar uti gården , Kjenner du
han Ola Bakar , og Russepresten . Ofte var både gutter
og jenter med, og det gjorde sitt til å skape litt ekstra
spenning i leken. Spesielle gutteleker var å trekke krok,
handbak, armtak og ryggtak, og å løfte stein, som alt gikk ut
på å konkurrere om styrke og smidighet. Her kan vi og nemne lek
med slynge, slyngpil, pil og bue og pilbørse.
 

Den muntlige tradisjon

I gamle dager måtte folk sørge for all underholdning, og det
var ikke lite som fantes av folkelig fortellertradison eller
folkedikting, i form av gåter og ordtak, viser og rim, sagn og
eventyr, fortellinger og uttrykksmåter. Den største delen av
dette var vandregods, d.v.s stoff som vandra fra bygd til bygd,
og som vi kan kjenne igjen nokså likt i andre bygder i
landsdeler. Endel av dette kunne tilpasses lokale forhold,
f.eks. sagna, og noe blei laga lokalt, f.eks. skjemteviser og
utnamn. Mye av alt dette er gått i glømmeboka med
moderniseringa av samfunnet, men egentlig er det
imponerende å se hvor rikt og variert det lokale åndsliv
har vært på endel områder.

 uttrykke noe på et godt og saftig språk, å finne et fyndig
og dekkende ord, å framføre et uventa poeng, var regna som en
stor kunst, og satt høgt i ære. Enkelte folk, især menn,
framhevde seg som gode fortellere. De kunne samle store
tilhørerskarer, i rorbua, på butikken, i lugaren. Kvinnene tok
sitt igjen i den intime familiesfære, der ordtak, barnesanger,
viser og rim stod meir sentralt.

Gode uttrykk, tilsikta eller ufrivillige, kunne bli huska og
gjengitt lenge etter at opphavsmannen var borte. Noen fortellere
hadde lagt til seg faste uttrykk og spesielle seiemåter, som
kunne bli huska i bygda. Her følger noen eksempler.

Han falt på sin post , sa kjerringa om kallen som var
torvetyv og fraus ihjel på ei torvemyr på Vanna. Den mannen
han fær ikkje med slarv , sa legdekallen om Vårherre, da
matmora formante han fra å stjele, og påpeikte at Vårherre så
alt. God tur på tukthuset , sa kjerringa til mannen, som
skulle i fengsel. Ka du roper etter, og vekker folk! , som
den eine Skorøyværingen sa til den andre, da de satt på
båthvelvet og dreiv i sundet etter å ha trilla seg i fylla midt
på natta. Eg tenkte det var ikke så farlig, for det er
doktordag i morra , sa en mann i Torsvåg, som under et
basketak med naboen om slåtta på en holme, gav naboen et slag
i hauet med brynet. Jetta, Jetta han klårne i Sørdalen ,
som Langsundværingen ropte til kjerringa i en begravelse langt
uti ei regntung høyonn. Her kjem alt r'kanes, liketil
spikeren , sa han Laurits i Ryten. Det var så surt at det
reiv i sylta , sa kjerringa på Reinsvoll. I alle disse
tilfeller er opphavspersonen kjent og identifisert.

I andre tilfeller var utsagnet meir generelt, og ikke knytt
til person, som Han seilte så hardt at han seilte halskaren
overbord . Dem lever av alka og r'kved , var det folkelige
uttrykk for levemåten på havgården. Brurgommen til brura på
kirketrappa: Kan du veve firskaft? -- det hadde han glømt
å forhøre seg om. Eg kan, eg kan, berre gå! sa brura.
Goddag, sa brura om kvelden , lar vi stå uten kommentarer.

I noen tilfeller kunne det dreie seg om en heil liten
samtale: Jenta spann slurven, og en mann kom inn: Klompat og
kleppat, goddag, er far din heime? Lut og tvett, skal
gjøre garnet slett, goddag, han far er heime .

Så har vi de små, berettende historier, med underfundige
poeng eller overdrivelser. Ei historie forteller om den store
barnefamilien i Langsund, der det ikke blei oppdaga at to av
sønnene var drukna under linetrekking i løpet av uka, før det
blei to undertøysett til overs ved lørdagsbadet. Ei tilsvarende
historie fra Selnes gjelder et barn som drukna i torvedammen
under torvinga på myra. Også på Nordeidet hører vi om en
storfamilie, der det om høsten blei foretatt opptelling for å
se om noen mangla. Ei typisk overdrivelseshistorie har vi om han
Stor-Kjell i Torsvåg, som i ett mål åt en storsei, botn
flatbrød og ei bunke rømmekolla, og enda var han ikke i særlig
form den dagen.

De fleste fortellinger dreide seg om vanlige emner fra samtid
og fortid, gjerne om forlis og berging på sjøen, om reiser, om
uvanlige opplevelser, om heltedåder, om ugjerninger, om
undertrykking og sosiale misforhold, og mye anna fra folks
daglige tilværelse. Noe var selvopplevd, noe var beretninger om
andre.

En god del fortellinger var knytt til folks forestillinger
om oversanselige vesen og overnaturlige makter, om konkrete
opplevelser folk hadde hatt med dauinger, spøkelser, draug og
sjøuhyrer, om hulder og andre underjordiske, om runekaller og
gandkjerringer, om nedgravde skatter og blålys, om varsel som
blei gitt. Andre fortellinger var knytt til opplevelser og
forhold langt tilbake i tida, om konger og høvdinger, som kong
Karl og kong Helge, eller kong Gull (Goill) på Gullelva, om Tore
Hund og brørne hans, om gamle kirker, om kirketømmer som blei
sendt på r'k for å utpeike kirkestedet, om russeherjinger, om
Tunesbrørne, om storfisket i middelalderen og de legendariske
fiskegrunner Fila og Langesve, om heksebrenning, om prester og
jekteskippere, om båtlag som blei rana og drept på
Finnmarkskysten og mye anna.

Noen sagn var knytt til spesielle naturformasjoner, som
Monken og Monkekjerringa ved Prestøra, Prestesteinen på Helgøy
og i Skogsfjord, Huldersteinen og Hulderberg,
Finnkjerk-steinene, Maltsekken ved Vannvåg, og hullet i Brusen
på Nord-Fugløy.

I noen av de historiske sagn kan det nok finnes gjømt
historiske begivenheter eller forhold, men først og fremst
uttrykker alle disse sagn og fortellinger noe om hva folk var
opptatt av, noe om holdninger og mentalitet. Ikke minst ser vi
dette i de mange fortellinger om bortgjømte og nedgravde
pengeskatter, om blålys som lyste både her og der, om forgjeves
forsøk som folk gjorde for å få tak i slike skatter. Andre
fortellinger beretter om sjølik som blei plyndra, om
skattekister som blei røvd fra skipsvrak. Kanskje var det riktig
når fleire av distriktslegene meinte å se ei materialistisk
holdning hos Karlsøyværingene? Forøvrig veit vi faktisk om et
pengefunn på Lanes i 1810, da en kopperkjel blei auksjonert bort
på tinget.

Det er ingen klar grense mellom fortelling og sagn. Vi kan
si at ei fortelling blir til et sagn når den er blitt
gjenfortalt ei viss tid, kanskje over etpar generasjoner.
Forskjellen mellom sagn og eventyr er også flytende. Den
viktigste forskjellen ligger i at eventyret er meir generelt
utforma, og gjerne mangler lokal stedstilhørighet og namngitte
folk.

I motsetning til sagn, er det bevart lite av reine eventyr
hos oss, men meir kan ha eksistert før. Kari Trestakk har
vært nemnt som et tradisjonelt eventyr fra Vestre Helgøy. I bind
II er gjengitt et eventyr om Trollet og bonden, nedtegna av
presten Steen. Fra samisk kultur er nedtegna av Qvigstad endel
eventyr om dyr, fugler og fisker, bl.a. om Kråka og Kobben, som
gjengis annet sted i dette bind. Til eventyra kan vi og regne
fortellinga om skipet Den store mangfoldighet , der alt var
enormt overdrevet, og fortellinga om Tossen skinn og bein,
som fo r så seint om kveildan heim , og hans risenaboer i
fjella Keipen og Hårskolten på Ringvassøy.

Til den verbale kunst kan vi også regne gåtene, men
heller ikke her har vi bevart så mange. Noen har vært av meir
generell art, som En fjøs full av kvite kyr, med en stor rød
okse i midten (munnen). Ei gåte som ikke så mange i dag kan
klare, er denne:

Svin drog lin
gjenna fe
oppå tre.

Løysninga er her svinebusten som blei brukt til
skomakring. Busten satt på enden av en lintråd, som blei trukket
gjennom læret (fe) oppå en stokk av tre.

I ei særstilling står ei gruppe gåter av tilsynelatende
erotisk tilsnitt, som denne:

Det ramla og det skramla
i bestemor si gamla,
oppafor knean
og midt i mella låran.

Løysninga her er selvfølgelig kaffikverna .

I egne avsnitt gir vi nærmere omtale av lokal-produsert
poesi, lokale utnamn, ordtak, viser og rim.
 
 

Lokal folkelig poesi

Karlsøy- og Helgøyværingene ytte også sjølvstendige bidrag
til sin folkelig kultur, og vi skal her se litt av det som er
opptegna av slikt stoff.

Det er vanligvis ikke de store litterære verdier vi kan vente
å finne i lokaldiktinga. Det er bruksdikting, oftest knytt til
bestemte begivenheter og personer, svært ofte av harsellerende
art, i form av gaukviser (smedeviser). Alt dette gikk på
folkemunne, og blei sjelden nedtegna eller trykt. Derfor hadde
det lett for å bli borte når begivenheta var glømt.

Litt påfallende er det at det især var i det gamle Helgøy det
blei laga mye viser. Men Helgøyværingene var kjent for å være
spesielt ordhage og kjeftsterke. Dette var en begavelse som blei
holdt høgt i akt, og som blei utvikla og foredla fra slektledd
til slektledd. Her er det nok å minne om den velutvikla evne
til å sette utnamn på folk som enkelte hadde.

Et morsomt trekk ved den lokale diktinga, er at det i nokså
stor grad er brukt lokal dialekt, noe som gjør poesien
ekstra livskraftig.

Det meste av det vi kjenner, lar seg knytte til bestemte
begivenheter, og lar seg derfor datere og stedfeste. Som eksempel
på meir tidløse ting er denne regla om kirkeklokka på Helgøy -
ho sa:

Helgøyværingan på treklompan,
ding, dang! Ka ska vi ha te meddag?
Sild og suppa,
ding, dang!

Skal vi gjette at denne regla helst er dikta i nabosognet
Karlsøy? Tidløs er også rimet i Filasagnet, som vi omtaler i en
annen forbindelse.

Ei av de eldste, lokalt dikta visene er den såkalte
Karlsø-visen , som presten Knudsen dikta ca 1845 om øya
Karlsøy og livet på prestegården, til fornøyelse for
børnene , som han sa. Visa blei likevel svært populær, den
blei spredt også utenfor vårt område, og har overlevd like til
vår tid. I andre sammenhenger har vi gjengitt deler av
innholdet, og skal her bare gjengi refrenget:

Ak, hvor der er nydeligt,
Ak, hvor der er prydeligt,
Karlsø, det er øens navn,
Oss den taget har i favn.

Men det blei også dikta viser om prestene. Vi har
i en annen sammenheng gjengitt etpar smedeviser om Steen og
madam Kaurin. I 1922 blei det dikta ei vise om Bugge Nundal, som
da hadde satt ut harer på Reinøy. Diktet stod trykt i
Tromsø , undertegna Harmonika Haresen:

Presten sa til haren, som lyttet med klemmelse:
Nu farer du til Renøy, og går løs på din bestemmelse.
Det skjedde som han sagde, det bar ombord i skuta,
som førte dem for bidevind til fylkets nye Utah.
Hvor harefar på prestens bud bak busk og mellem tuer
som polygamisk patriark skal styre fire fruer.
Og snart vil Renøy lyse av rene hvite skarer,
bort gjennem alle hauger, av legitime harer.
Vær hilset kjære pastor, som baner nye krefter vei,
og setter tette harespor igjennem sognet efter deg.

I de store politiske strider som raste ved
århundreskiftet rundt Alfred Eriksens bevegelse, blei også den
poetiske begavelse tatt i bruk i kampens hete, og vi skal her
gjengi etpar slike politiske viser.

Den første var dikta av Eriksentilhengeren Waldemar
Figenschou, og tilegna Mons Kobberstad på Helgøy, tidligere
formann og kasserer i Helgøy Venstreforening. Diktet stod på
trykk i Nordlys i 1905:

Da du var ny og sterk og ung
du ene styrte Venstres pung.
Du sa da mange djerve ord
om reaktionens makt saa stor.
Men da du glemte saa dig sjøl
at du blev Korruptionens døl
og lullet dig i f'lden ind,
da blev du nul, dit gamle skind!

For balansens skyld bringer vi også første vers av ei
vise med melodi Daisy Bell , som stod på trykk i
Tromsø i 1902. Visa er signert E. H., trulig identisk med
lensmann Erik Hoel:

Dypt i vort Hjerte en Plante grorAlfred, Alfred!
plantet en dag med et Herrens Ord ,
plantet, vor Alfred av dig.
Planten har ogsaa en s'lsom Lugt,
Lugten af Mug og af Lig
og har fra Kundskabens tr' en Frugt,
som nok er paa Safter rig.
Refreng:
Alfred, Alfred, svar os, hvad skal vi tro?
Skal Prestekraver nu i vort Hjerte gro?
o.s.v.

I politikken er jo alt tillatt, men ellers også kunne
gaukvisene bli temmelig nærgående og personlige, på kanten av det
sjikanøse, og av og til klart over.

Her følger et slikt dikt om en av de gamle Rastekarene:

Se han Raste, min far,
se ka mage han har,
se ka legga,
se ka lår,
se kor skratt han går.

Det ser ut til at det gjerne var de litt spesielle
begivenheter som inspirerte til poetiske utgytelser. Et
oksetyveri kunne naturligvis ikke gå upåakta hen. Dette diktet
er fra Stakkvik, og antakelig fra ca. 1850.

Ho Alet ho sto
i døra og lo,
ho gledde seg over det okseblo
som sno, som sno,
den oksen var go,
trille ligger i Trararo.

Den neste visa ligger også et sted bakover på
1800-tallet, og var foranlediga av at Lars Figenschou i
Grunnfjord var blitt banka opp av sønnen. Han gikk da til naboen
Rasmus og beklaga seg:

Tvi meg du min kjære Rasmus,
tvi meg du min kjære bror.
Tvi meg du kor han meg traff,
tvi meg kor han meg slo.
Han har gitt meg kjaken blå.
Skal han den larven ha rett til å slå?

Fra yttersida av Vanna kommer også et par viser fra
forrige århundre. Den eine omhandler Sissel på Slettnes, som vi
har omtalt et annet sted, og sikter til en lengere avisomtale
av Hans Mikal i 1902.

Hans Mikal forteller
det nye eventyr
om dauingan og ho Sessel,
de fær som ville dyr.
De nager og de plager
min datter Elen skjønn
fordi hun ei vil have
Sessels eldste sønn.
Den andre visa er fra den tida kvalstasjonen på Skorøy
var i drift:

Det var i attennitti man skrev.
Han Gi'ver på Skorøy kvalfangsten drev.

I ei gruppe for seg står noen gamle dikt om høvedsmenn
og seinotkarer fra Helgøy, alle tydeligvis fra forrige århundre,
her nedtegna etter Peder Dahl:

Nei, Klaus no må du ikkje gå,
spirre-virre-vipp-bom-bom-bom-bom.
Vi har no sokkerladen på,
spirre-virre-vipp-bom-bom.
Han Klaus var ingen herremann,
spirre-virre-vipp-bom-bom-bom-bom.
Han regner seg blant pøblers stand,
spirre-virre-vipp-bom-bom.
- - - - -
Han Edevin kom også hit,
spirre-virre-vipp-bom-bom-bom-bom.
I døra ga han oss en skit,
spirre-virre-vipp-bom-bom.

Både han Klaus og han Edvin hørte til Figenschou-slekta.
Det gjorde også han Per, eller gammel-Per, som hadde ei seinot
med tilnamnet Saga . Også han Martin var Figenschou.

En kavring på mann
og dertel en dram
fikk Per-Saga-karan
når dem kom i land.

Heng Saga på hjell
for no e han kveld,
og alle tjuvfinnan
smyg under sin fell.

Han Martin-far sa:
Skautvåga gikk a
Han gammel-Per svor på
det va ikkje bra.

Om Ole Reinertsen på Helgøy var dikta denne visa:

Goddag, sa Ole Reinert,
vil du være med på not?
Du kan da vel skjønne
eg har ikkje skrot.
For nota er botten
av ny hampetråd,
og isily (lettvint) lott
skal du endelig få.
Ta i og slit
din svarte steinbit,
Du slit ikkje sekken av nynota mi.

Men den diktende trang kunne også slå på andre,
meir vemodige strenger. Det var vanlig i heile landsdelen å
dikte sørgeviser når noen omkom på havet, og mange slike blei
utgitt i trykken. Fra Karlsøy og Helgøy kjennes bare et par
bruddstykker av slike viser, bl.a. over noen som drukna ved
Rødgammen. Det heitte at ei jente varsla om ulykka, men de
voksne var for opptatt med å spille kort. Derfor fikk ulykka et
tragisk utfall:

Omtrent et børseskudd fra land
de måtte gå sin død imot --

Fra Kvitnes er bevart et vakkert tidstypisk sørgedikt
over en to-års gutt, Albert Figenschou, som døde i 1841. Diktet
som er forfatta av faren, har vi gjengitt i en annen
forbindelse. Vi har også tidligere gjengitt prøver på den
leilighets-poesi vi kan finne i gamle minnebøker og poesialbum.

Også fra vårt århundre har vi en rekke eksempler på
smedeviser av ulik slag, om Gammelskoidda fra Nord-Kvaløy
og Likjeveppa (datra) på bytur, om ho Ane på Toften
(Rebbenes) med sin rare grammofon, om han Lars Tostensen på
Grøttøy som skulle stifte kvalfabrikk, om han Ola som skaut en
Kobbe ved Ryten, om forbudstida og surkaproduksjon på Vanna i
1920-åra, om tobakksnøda under siste krig, om hamneplanene i
Karlsøy i 1947, og mangt anna.

Noen forfattere har Karlsøy aldri fostra, men
Ishavsforfatteren Lars Hansen fra Tromsø henta en god del stoff
fra Helgøy til sine romaner, som Jens Sørskar ,
Keiserlosen om los Olai i Rottvik, og Kongen på
Råsa , som har lånt trekk fra Helgøykongen . Han skreiv
også noveller med stoff fra Helgøy, således den tåredryppende
Brøttøybarnas jul (1936), egentlig om Grøttøybarna.

Det har også vært lite med egne blad, om vi ser bort fra
Nordlys 1902-03. I 1913-14 kom ut et menighetsblad, og vi
hører at brødrene Sandvik fra Valen i 1920-åra laga et lite
bygdeblad Framskritt . Det blei trykt på loftet og solgt for
10 øre, men hadde visstnok kort levetid. Vi kjenner også til at
handskrevne elevblad eksisterte på enkelte skoler og handskrevne
medlemsblad i enkelte ungdomslag.
 

Ordtak

Ved sia av eksemplets makt var vel ordtaka det fremste
pedagogiske virkemiddel som fantes i den gamle oppdragelse. Et
slående ordtak fantes for de fleste situasjoner der de unge
trengte veiledning eller påvirkning av holdninger. Ordtaka er
derfor ei viktig kilde til mentalitet og holdninger i det gamle
samfunn.

Ordtak har altså belærende eller oppdragende formål, eller
også er de uttrykk for alminnelig livsvisdom og erfaringer. Ofte
finner vi eldgamle fyndige ord i dem, med ordrim eller
bokstavrim, vanligvis med både ei direkte og ei indirekte eller
overført betydning. Det var den siste som bar den egentlige
visdom. Ordtaka gikk i arv, ofte brukt av kvinner, og mange var
av eldgammelt opphav. Mange finner vi igjen i nordnorsk eller
norsk kultur, noen er internasjonale. Endel er fortsatt i bruk.

Vi kan ikke her gjengi alle ordtak som vi veit har vært i
bruk, men skal bruke endel av dem som eksempler på holdninger
og almen livsvisdom, som folk har ønska å videreføre til nye
generasjoner. Det dreier seg om mange felt, klesdrakt og
matskikk, råd til gifteferdig ungdom, holdninger til alderdom,
generelle livsholdninger som beskjedenhet, ekthet, ærlighet,
sparsomhet og arbeidsomhet, etniske holdninger og generell
livserfaring.

Når noen pynta seg i hverdagen, heitte det: Ørkendags brur
og helligdags skjettskjur (su) . Barn som klaga over for mye
klær, fikk høre: Det er en dårlig sau som ikkje vinn å bære
ulla (reive) .

Mange ordtak dreide seg om matskikk og bordskikk: Vil
ikkje du ha maten, vil ikkje maten ha deg . Du står ikkje
for bedre mann en maten , heitte det når barna klaga over å
måtte stå ved bordet. Då Vårherre gav mat, gav han
matfred . Før god mat skal spilles, skal buk remne .
Hunden bie, mens heitt koldne .

Endel ordtak dreide seg om beskjedenhet, om å være
stillferdig, ikke stikke seg fram: Dem er no både i viser og
'ventyr , Galne hunder får reven skinn , Den som skal
slikke alle fatan, får flis i tonga (om trefat), Du skal
ikkje gjøre deg til bikkje for et bein , Den som skal ha
alt han ser, får gråte når en annen ler , En får ikkje
være foten, som snike skal . I det siste ordtaket finner vi
fleire gode bokstavrim.

Dessuten skal du være sparsom og ikke ødsle med noe: H'gde
fra lokket og ikkje fra botten , noterte presten Steen, om å
spare i matkista. Spinke og spare, kan lenge vare , Den
som gjer til han tigg, skal slåes til han ligg! , Man gneg
nokka av bein, men ingenting av stein . Men andre skal du ikke
spare for: Den som sparer for sin eia munn, det et både katte
og hund .

Om arbeidet sier ordtaka at du skal sørge for nattero, stå
tidlig opp, og være arbeidssom: Den som ikkje har nattero, har
ikkje dagen god , Han søv ikkje til middag, som no står
opp , Han rir ikkje den dagen han saler , eller Han
arbeider med r'va føre . Men søndagen skal være kviledag:
Sy på søndag, sprette opp mandag .

For den som var i gifteferdig alder, særlig jenter, var der
fleire gode råd: Den som ikkje får omnen til å brenne, får
ikkje gutan til å renne , E t brent brød, så får du pene
barn , Den som mister håssebandan, mister kjæresten ,
Den som ikkje kan bøte leiven (om flatbrødbaking), kan ikkje
bøte sinnet til kallen (få han i godlaget), og Bette og
rekke, sy og sprette, gjer hagaste jenta .

Noen ordtak viser til de ekte verdier, til de små, men
viktige ting: Uta blank, inna krank , Kua saknes ikkje,
før båsen er tom , Den som ikkje vil ha meg i fjøsdøra,
skal ikkje ta meg i kjerkedøra , og En god venn og et lite
sår skal du ikkje forakte . Om falskhet sier ordtaket: Av
hjertet skein du, sa r'va , og Slå på skåkan og meine
merra .

Om forholdet i heim og familie, har også ordtaka noen kloke
ord: Det er dårlig fugl som skit i eie reir , om den som
laster sitt eget utad. Om den dårlige mor heitte det: Ho gjer
til bonnan, det ho ikkje vil gje til kråka . Ei erfaring mange
høsta, var denne: Den som får stemor, får og stefar .

Om holdninga til de gamle har vi ordtak som viser både til
age og respektløshet. De gamle er eldst og Du skal se
ut, når gammelhunden gøyr , viser til aktelse for
alderdommen, mens disse ordtak uttrykker det motsatte: Makta
minker og sinnet veks , og Alderdommen raser, sa kjerringa,
ho hoppa over høystrået .

Mange ordtak ellers viser til generell livsvisdom og
erfaring, som: Det blir litt på faranes fuggel, men ingenting
på settanes , og Nøda kjøpe og mannen ser , som uttrykker
at det må gjøres noe for å leve, Den som har futen til far,
blir alltid nokka til kar , Det skal sterk lut til skurvat
hau , Ingen så lasta som når han skal giftes, og ingen så
rost som når han skal døy , Det er ikkje meir å vente enn
3 marker talg av en trebukk , Det som vil ihop, det kjem
ihop , Det gror etter tjyvhanda , Kvær er kjyv i si
næring .

Om forholdet til samene, forteller ordtaka adskillig om
avstand og rasehovmod: Alt er godt, som Gud gjer finnan om
våren , Først folk, sia finna , Som en finn i et tomt
helvete , En finn fra kvær fjerding , Når finnen får
sko (kaster komagan), danse hinmannen , Dem er
fem-menninga, liksom finnan .

Noen ordtak synes å ha hatt større underholdningsverdi enn
pedagogisk verdi: Katta nys og venter kov , Han lyg seg
ikkje til far , Tunge tak, røyner bak , Det er ikkje
farlig å være pie, så lenge buken tie .

Noen ordtak har ved et tillegg fått en spesiell effekt.
Eksempler på slikt er dette: Alt skal gjøres til helga, sa
mannen, han banka kjerringa julaften , Lite men godt, sa
mannen, han patta katta (grisen) , Flina (vøla) er ei dyd,
sa kjerringa, ho hogg tafsan av skjørtet på hoggestabben
julaften . Stilla og kov, sa mannen, han pessa i melsekken
i fylla .

Som ei siste gruppe ordtak kan vi regne endel malende
uttrykk som var vel kjent og hyppig i bruk i svært mange
sammenhenger: Lusa hoster i lovotten , Som lusa på
kjerrakosten ,  kjenne lusa på gangen , Han riv ikkje
skorpa av kaldgrauten (om latskap), Han fo r som en
snørlaus jarstein (om noen som fo r fort), Som føll i
hestegreie (om noe som var for stort), Det er berre kjeften
og bakbeinan med han , Han var som en forsprungen bukk i
adventa .
 

Namneskikk eller uskikk

De gamle typer av person-namn finner vi rikt representert
enda ved inngangen til perioden. I følge folketellinga i 1865
var følgende mannsnamn i te ten, i denne rekkefølge: Hans,
Johan, Ole, Peder, Nils, Lars, Søren, Anders/Andreas, Morten,
Henrik. Vi ser at det især er de gamle helgennamn som går igjen.
Tildels gjaldt dette også kvinnenamna, der Anna/Ane leda stort,
etterfulgt av Elen, Inger, Berit/Birgitte, Hanna, Johanna,
Marit, Karen, Ingeborg. På sisteplass kom Alethe, Hansina eller
Martha. Vi ser her at skikken med å avlede kvinnenamn av
mannsnamn, var blitt vanlig, som Johanna, Hansina, Olufine,
Petrea, Karlella, Jendora. Denne opptellinga omfatter også
Sørfjord, og viser at det ikke var særlig store endringer fra
1700-tallet.

Det ser ut til at den gamle namnetradisjonen holdt seg fram
mot århundreskiftet, noe vi bl.a. ser ved at så mange idag bærer
etternamn som Olsen, Nilsen, Pedersen, Hansen, Larsen etc. Det
blei nå meir spredning eller variasjon i namnegivinga, det kom
fleire bibelske namn inn, og det blei tatt i bruk større
fantasi, især ved oppkallingsnamn. Et eksempel er Charlanka,
Chr. Figenschous datter, som blei oppkalt etter sine to avdøde
søsken Charles og Jalanka. Hennes bror Dmitri førte også til
fleire oppkallinger, i forma Metri.

Fra kirkebøkene fra 1890-åra skal vi her gi en liten bukett
med særegne personnamn fra prestegjeldet, ikke til skrekk og
advarsel, men meir som eksempler på ide rikdom og nytenking.
Og ligger det ikke adskillig med rytme og poesi i mange av
namna, især jentenamna? Vi lister dem her opp i to grupper:

Sarepta Berntina Seodor Alvin Didrik
Anida Karolina Viktor Karlot Mens
Hendra Kristine Laurette Agur Søren Andreas
Jalmine Mathilde Pegil Holger Torvald
Ebby Nivana Jonida Karblus Anton
Olanka Marie Berlise Nove Alfred
Argine Peofa Henniva Astrup Leodor
Alvhild Vetsera Karesius Olai
Henniva Eminda Almyr Alfheim
Varda Kastora Øgerold
Sigrikke Ivanna Jermina Neldor
Metry Elfrida Helmine Germandus
Tvarga Almara Katinka Elsine

For folk flest var det fornamnet som telte. Trengtes det
noe klargjøring utover dette, kunne farsnamnet legges til: han
Anders Olsa, eller gårdsnamnet: han Andor i Sørskaret. De som
hadde arvelige familienamn, kunne bruke slike: han Eljas
Krans, selv om mange slike blei borte som offisielle namn. Fra
slutten av 1800- tallet begynte prosessen med fastfrysing
av slektsnamn, noe som kunne føre til mye ugreie. I noen
tilfeller ser vi at i samme søskenflokk tok noen etternamn
etter farens fornamn, andre etter bestefarens.

Var fornamna på kvinner vanlige i ei bygd, kunne mannens namn
brukes som tillegg, som Petra-Karsten, Marinius-Fina,
Lorents-Fina, Tølle-Ingeborg, Ludvig-Elen, Oliver-Elen,
Henrik-Anna ogEdvin-Anna. Fra dette og til å henge på folk utnamn
eller andre tilleggsnamn, var steget ikke stort. Det kunne være
namn som utmerka folk, som Keisar-Losen eller Rokk-Søren, eller
nøytrale namn som viste til spesielle hendelser: Peder Havets
Sønn. Men tilleggsnamn kunne også brukes som en form for sosial
kontroll, til å holde folk i age, til å sette merke på folk som
forbraut seg mot fellesskapet. Stundom ser det ut til at utnamna
bare virka som en form for sjikane. Utnamna kunne henvise til
folks utseende, til tilfeldige hendelser, til uttrykk de benytta
o.s.v.

I enkelte bygder kunne det utvikle seg en egen kultur
med utnamn, slik at de fleste fikk utnamn hengende på seg. I
Helgøy ser det ut til at særlig kirkestedet var frykta for slik
namnegiving, men også fleire bygder på Vanna kunne vise stor
oppfinnsomhet. I Helgøy blei det sagt at presten døpte folk i
hodet, mens Helgøyværingene døpte dem bak.

Slik kunne alle eller de fleste få sitt pass påskrevet, og
slik oppstod utnamn som Bjell-Peder, Rella-i-Reva, Waisen,
Edvard Tullpinn, Tiedemanns Lys, Poker-Paul, Fleske-Devold,
Bukken, Gaularn, Resskatta, Peder Stakkar, Skråpen, Sauen,
Foillfart, Trompent, Jarnbolten, Pepparkallen, Donti, Johan
Bajas, Kjeft, Johan Bolinder, Lat-Johan, Jikki-d', Johan Dårlig,
Moses, Korra, Tingeling, Anders med Leppa, Anders Båtsmann,
Johan Bie, Bøsse- Ludvig, Kresten Snøs, Spikke-Nils, Syta,
Vass-Ola, Koppar-Ola, Blinken, Kongen, Pil, Tipperrara, Brovn,
Petter Kreffenfelt, Lygar- Lauritz, Mat-apa, Farkallen,
Låghalt, Håkon, Tomtarm, Anders Seksti, Hekte, Kjempa,
Rottagått, Brom-Søren, Lever-Ola, Kikken, Bellingan, Galen-Per,
Johan Sakførar, Pikane , Stasfinn, Busen, Småsei-Lars,
Okse-Ola, Peder Døvstum, Jeremias Trøskar. Selv om det særlig
var menn som fikk utnamn, kunne kvinnene ikke føle seg trygg:
Rugg-i-Rev, Reiselin, Motta, Linerla, Snus-Helmina, Ørna, Lorski,
Vindlyset, Havskodda, Tredveårskrigen, Borris-Liva, Klara Klokk.

Stundom kunne utnamna nærmest erstatte det virkelige namn,
som vi kan se eksempler på i Chr. Figenschous forretningsbøker
fra slutten av 1800-tallet. Her finnes utnamn som Boiken,
Døvstummen, Edvard Gjerar, Mikkel Perra og Ludvig Massa Olsen,
stundom med det riktige namnet som forklarende tillegg.

Utnamn kunne også brukes til å kjennetegne heile bygdelag,
som Stakkviktrampan, Skarvan fra Grimsholmen, som Ei-bean
eller Sjokolademunnan (fra Nordeidet) og Då-kl'ppan (fra
Dåfjord). For folk fra de to kirkesogn blei ofte brukt
Helli-gapan og Karlsøy- knappan, noe vi finner i ei regle
allerede i 1863. Etniske merkelapper med finn tilknytt
bygdenamnet var vanlig, gorm blei ofte brukt generelt om
folk (samer) som snakka dårlig norsk, og strandsitterne på
Karlsøy blei stundom kalt baik , samisk for skit. Folk fra
Vanna blei ofte referert til som Haulause Vannværinga ,
mens Langsundværingan gikk med luskalosja og kalvenekke .
Oppfinnsomheta var stor, og særlig synes kirkestedene å ha vist
adskillig sentrumshovmod overfor utkantbygdene.

Men utnamna stoppa ikke med folk. Også husdyra kunne gis
utnamn, som disse tre hestene fra Reinsvoll: Grovstompen, Kladden
og Den finske fare, og på Karlsøy gressa Nasjonalhesten. Et anna
viktig felt for utnamn var båtene. Når det gjelder skøyter og
sjarker, har vi eksempler som Reksjuka, Spare-essen, Rognkjeksa,
Kattekjesma, Krangel-Anna, Tyta, Pengeraka, Sleen, Høyvogna,
Melkespanna, Klinkatoppen, Huldelina, Sildros, Ea, Storpikia,
Snusdåsen, Lillepikia, Øl-Siri, Porka, Den røde rubin
(Tyttebærkointa), og Blekkspanna fra TFDS. En åttring fra
Reinsvoll var kalt Åilleroksen, og småbåter kunne også ha
utnamn: Gullskeia, Strikkatrøya, Pongahyl, Krinadallen,
Kjerratynna, Oksen, Saranna, og Foreningskurven, de fleste av
disse fra Reinsvollbygda, som synes å ha vært av de mest
avanserte i denne sosiale kunstart. Fra Helgøy har vi et eksempel
på at til og med ei seinot kunne ha eget utnamn, Saga , som
tilhørte Per Figenschou på Helgøy.
 
 

Sang- og musikktradisjoner

Når det gjelder instrumentalmusikk, synes vårt område alltid
å ha vært fattig på tradisjoner. Tilbake i tida fantes
tydeligvis en og annen fiolin i bygda, seinere blei trekkspill
og gitar nokså vanlig, og ett og anna sted fantes et husorgel.
Tidlig i dette århundre bekosta enkelte seg positiv eller
spilledåser, som i 20-30-åra blei avløyst av grammofon.

Det var særlig til dans at det trengtes musikk, og her
bruktes både trekkspill og fele, stundom et munnspill. Det blei
spilt slåtter, springdans , reinlender og vals. Positiv
blei brukt både til dans og i bryllup, og i skolen blei
strenginstrumentet salmodikon brukt. Gitaren var mye brukt til
sangledsagelse.

Det var den folkelige sangtradisjon som var basis i det
musikalske liv. Under rotur, f.eks. på kirkeferd, kunne det
synges i godvær. Det blei sunget i rorbua og under lineegnig,
på foreningsmøter og i skolestua. Salmer blei sunget i
heimen og i kirka, det siste stedet uten orgelledsagelse til
nærmere århundreskiftet. Vi kjenner likevel ikke til at særegne,
lokale salmetoner har vært utvikla hos oss, bortsett fra eldre
salmetoner på enkelte salmer, som Jeg ser deg O Guds lam å
stå . Også eldre religiøse sanger har vært sunget, som
Sorgens harpetoner klinger , etter Dorothea
Engebretsdatter, fra slutten av 1600- tallet.

Folke-viser eller ballader fra middelalderen har trulig også
vært sunget, men det er lite eller ingenting vi kjenner til
slikt.

Etter Hanna Mathilde Hansdatter i Burøysund, f. 1863, kjenner
vi 12 vers av Katt-Ola-visa , som handler om et bruderov
på Helgeland. Her gjengis de 3 første etter datra Klara Nilsen:

Der bodde ein mainn i Ailtalaind
- Stor-Knut han seg monne kaille.
Han va ein bøffe blaint aille mainn,
han tok jo prisen førr aille.

Han hadde eit skip, det heitte Holk.
Det låg i desse små soinnan.
Det va så vel bemainna med folk,
det beste som dem koinne.

Han hadde ei dotter, ho heitte Gro,
og henne byiddes mainna.
Og ho va ekte av rosmålslekt
og bryillop tel jula sko stainna.
Petter Dass-viser har derimot vært populære. Både
Dale-visa og Katekismesangene har vært sunget til inn i vårt
århundre.

Av arbeidssanger kjenner vi til oppsanger for båtsett,
og mange fiskerviser har vært sunget, bl.a. om Lofotfisket og
seifisket. Ellers kan vi nemne en del småviser og vers av
ulik innhold, som Ingen har så nett ei datter som skjura ,
og Vil du være med og følge han Elias til grava .
I nyere tid, d.v.s. fra ca 1850, er det skillingsviser
som har vært sentrum i den folkelige sangtradisjon, slik som
ellers i landsdelen. Det er et utall viser som har vært sunget,
av svært ulik innhold, men ofte med innhold og toner som har
talt til følelsene, og gjerne med en moralsk peikefinger. Visene
blei lært av naboungdom, de blei spredt i avskrifter, de blei
kjøpt i ferdig trykk i Tromsø, der melodien blei tralla over
disken til kjøperen. De blei sunget i ungdomssammenkomster, i
rorbua, i nabotreff, i lyngbakken om sommeren, blant
tjenestefolk, heilt til grammofonplater og radio i 1930-åra kom
inn til erstatning.

Enda i 1970-80-åra har eldre folk kunnet gjenskape en stor
del av sitt ungdoms sangrepertoar, og vi har derfor godt
kjennskap til innholdet i mange av disse skillingsvisene.
Plassen tillater ikke full gjengivelse, men første strofa i
endel av sangene slår ofte an tonen . Den første visa i
lista blei forøvrig gjengitt på plate av Nordnorsk Visegruppe,
etter en opptegnelse etter Alfred Olaisen, Måsnes.

Nu går solen ned bak Vesterfjellets dale --
Kjære moder, hvorfor sover du --
Fra vuggen inntil gravens bolig --
En fattig mann, som var i nød --
Farvel, farvel, du glade barndoms dage --
Ned i dalen stod en hytte --
Dypt i havet, som en sterke bølge klinger --
Jeg har her i pulten et hemmelig lukke --
Se et skip forlater havnen, styrer ut på bølgen blå --
Titanic den fagre, den stolteste blant skiber --
Det største skib på jorden, som pløyet bølgen blå --
Midnatstimen i tårnet slår --
Pigerne, de skal du aldri tro --

Også annen, meir fremmedarta sang var stundom å høre. Det
gjaldt fjellsamenes joik, som lokalt ifølge Steen blei kalt å
heie . Trulig har også sjøsamene hatt sin sangtradisjon.
Etter Åsel på Måsvær (f. 1826) har vi denne sangen bevart,
tydelig i delvis forvanska form, gjennom hennes fostersønn Lars
Torstensen:

Petjonell å måja djell,
å sagålasj,
så kom far å djell,
å djell, å djell, å djell.

Stundom kunne også russernes vakre, egenarta og vemodige
sanger høres, fra pomorskutas dekk eller fra blomsterkledt bakke,
i stille sommerkvelder, fleirstemte eller ledsaga av balalaika.
Det gjorde et uutslettelig inntrykk på alle som fikk oppleve
det. Stundom sang de et vers når de skulle sette båt.

Den største gruppa av sanger, viser og rim var trulig slikt
som blei brukt til barn, til vuggebyss, kne-ridning, til kos og
underholdning. Endel av dette har holdt seg levende til vår tid,
og mange vil vel kjenne igjen både Ride, ride ranke ,
Bysse, bysse bane og Soille, loille langskanken .

Etter Hanna-Trina Hansdatter i Reinskaret, f. 1830, har vi
disse gamle rim eller barnsuller:

Han Anders i Veita,
han slakta geita,
hengt ho opp i buret,
der hong ho etter juret.

Ro, ro til Balteskjær,
satt ei kjerring og flådde ei merr.
Ho hadde så ont i fotan,
ho kunne ikkje danse etter notan.
Lån meg ei øks og lån meg ein kniv,
så skal eg gjøre ende på kjerringa sitt liv.
Kjerringa opp og dansa,
på sine krokate svansa.

Etter Hanna Mathilde i Burøysund skal vi også gjengi
etpar barnerim:

Hyiste være deg kråke grå
som sat på ljoren og hakka sjå.
(fiskeskinn som lå over skorsteinen)
Hyiste være deg kråke
som åt opp fesken hans Håke!

Kråka gikk i gården
og pikka lort med hårne.
Så kom ein maur
og drog ein staur,
så slo han kråka på si rau.
Kråka gråt så såre,
førr rompa feilt ho tåre.

For større barn kom sanglekene inn som en viktig del av
den musikalske verden. Dette skal vi omtale i et anna avsnitt.
 
 

Folkemedisin

Den profesjonelle medisin voks som vi har sett, langsomt
fram, og stod lenge opprådd i forhold til mange av de mest
vanlige sjukdommer. Ikke minst gjaldt dette tannpina , som
blei en hyppig sjukdom etter 1900. Det er da ikke rart at folk
måtte prøve å helbrede ved hjelp av sine egne metoder til langt
inn i vårt århundre. Og fortsatt finnes folkelige legeråder som
lever sitt liv ved sia av skolemedisinen, især representert ved
helbredelse med bønn og håndspåleggelse.

Den folkelige medisin kan vi dele i to hovedområder, det vi
kan kalle magiske og det vi kan kalle rasjonelle
legeråder.

Til de rasjonelle legeråder hørte tillaga medisiner og andre
stoffer av ulike slag. Brennevin var regna som medisin bl.a. mot
forkjølelse, og kjerra blei brukt mot svuller. En kjerrakopp på
omnen var dessuten et godt forebyggende tiltak mot forkjølelse
og influensa. Av ulike urter og planter kunne lages medisin som
virka mot mange sjukdommer. Heggebarklåge og einebarlåge var
god mot dårlig mage, the av einebær og kjerringrokk blei brukt
for nyrene, the av blåbærlyng for magen og tyttebærlyng for
hjertet, mens via blei brukt for lunge og hals. På svuller og
sår kunne tørka høymugla brukes. Groblad (hestehov) blei
samla og brukt på åpne sår, og røllik blei brukt som medisinsk
the. Mot mageonde kunne oppsamla kveitegalle og blod brukes når
det var oppløyst i sprit, og på sår var heimsmør bra. Kokt
medisin av kattefett var også bra for sjukdommer.

Rasjonelle og kanskje virksomme legeråder var også
pottost (surmelksomslag) mot betennelse, bl.a. i tennene,
delvis kalde, våte omslag og varme omslag mot feber, og dypping
av kikhostelidende barn i kaldt vatn. Trulig var dette legeråder
som var overtatt fra den profesjonelle medisin. Dette omfatta
også nellikolje, iseddik eler skrå mot tannverk.

Også årelating og kopping, d.v.s. blodsuging eller tapping
med horn eller en slags maskin, må vi regne som et rasjonelt
legemiddel, selv om effekten trulig var tvilsom. Kopping blei
brukt mot hodepina, sår, svuller, tannpina og en rekke andre
lidelser. Endel folk spesialiserte seg og fo r rundt
og utførte kopping heilt inn i vårt århundre. I 1870 hører vi
at Andrea Nilsdatter på Rebbenes drukna da ho skulle fare på
kopping til nabobygda.

Så fantes endel legeråder som lå i en gråsone mellom de
rasjonelle og de magiske. Når barn fikk frøsk , skulle det
gis ei suppe av kokt, tørka frosk.  slikke en frosk under buken
og deretter slikke et brannsår, gav bedre groing, heitte det.
Mot gust (jordslag) hjalp det å ha på golveboss som var
sopt opp på begge sider av dørstokken, og når småbarn fikk
utslett, kunne de rulles i duggen St. Hansnatta. Endelig kan vi
her nemne at kjøtt av nyslakta dyr hjalp mot vorter, at lus i
maten var godt for gulsott, og at hår fra kobbeskinn i smelta
smør var virksom mot forstoppelse.

De magiske legeråder var også omfattende. Det kunne
dreie seg om å stemme blod (stoppe blødninger), ta bort
verken , lese over svuller i finger og bryst og andre
steder, ta vatn av sår og gjøre åt mot utslett. Til slike
hjelperåder trengtes det spesielle kunnskaper i form av regler
og vers, noen med Gudsord i, andre med mørkere makter innblanda.
Hvis man bantes når man skar seg, måtte blodet stoppes med å
bruke vers der hinmannen var nemnt. Viktig var det i alle høve
å ha heile namnet, fødselsår og dag til den som skulle
helbredes, ellers var det forgjeves.

I tillegg til dette, kunne det hjelpe mot svullfinger å føre
en barberkniv over fingeren mot sola. Mot tannpina skulle det
hjelpe å stryke over gomman til et lik. Vondt i halsen
kunne skyldes nedsig av drøvelen, og da hjalp det å heise den
opp. Da måtte man leite opp 7 hårstrå midt på hodet og rulle dem
stramt opp på en pinne. Forstrekte sener kunne leges ved å slå
knute på en reinsene og lese over. Et tørkle som hadde
ligget over ansiktet til et lik, var god mot svuller, og det
kunne leges med ei stoppenål med ulltråd som hadde vært stukket
gjennom et lik.

Det fantes mange folk som hadde spesielle evner som
helbredere eller kurerera , både når det gjaldt urter og
magiske regler, og de blei ofte henta eller oppsøkt når det
gjaldt om. Slike folk var f.eks. Ol-Persa på Andammen, Berret
på Kirkesanden, Henrik Raste på Ringvassøy, samt Per Svendsen
og Anna Isaksen i Sør-Lenangen. Kjente helbredere fantes også
i Tromsø og Lyngen og andre steder. Kunnskaper om dette blei
overført gjennom generasjonene, men man måtte ikke lære fra seg
magiske regler til folk som var eldre, da taptes evnene til
helbredelse.

Mange av metodene til den magiske helbredelse har vært holdt
i hevd heilt til våre dager, og vi kjenner derfor til noen av
de reglene som var virksomme. Med fare for å ødelegge effekten
skal vi her gjengi et eksempel på slike regler, etter ei gammel
nedtegning:

Stå blod som vann
som det stod i Kristus
på korset for mine ti fingre.
12 Guds 'ngle i navn
Gud Fader, Gud sønn
og den Hellig Ånd.
(fullt navn og alder)
 
 

Værvarsler og merkedager

Så utsatt som folk var for vær og vind på sjø og land, var
det naturlig at folk var opptatt av været, og forsøkte å spå i
været, både på kort og lang sikt. En slik spådom var denne:

Når sola går ned i sekk (skodde),
står ho opp i bekk (regn).

De mest vanlige vindsortene hadde egne namn, som
Utsønning eller Utoversør , (mellom S og SV),
Landsønning eller Innsynnavind (fra SSØ),
Landnøring (NNØ) eller Fjærabotning var en sommervind
fra havet, mens Landnorøy var nordavindsrokk, og
Utnora var skadevær fra nordvest eller VNV.
Utnordavind kom fra NNV, og Botningen var landvinden
fra Lyngen mot Vanna. Landvinden var god høytørk om
sommeren, men lei fjordvind om vinteren. Landnordaust
heitte austavinden på ytre Vanna. Havgola var vind fra
havet, og Mørkbakkvind var vind som kom fra skoddebanker
ute i havet.

Mange fiskere hadde store kunnskaper i å bedømme været på
kort sikt, ved å lytte til vinden og speide etter særlige tegn.
Dette kunne skje på en spesiell utkiksplass i fiskeværet eller
ved heimen, som f.eks. på Gløshauen i Stakkenga. Ikke minst
viktig var det å bedømme styrken og retninga på havbåra.

De fleste bygder hadde sine spesielle merker i fjella som
varsel for uvær eller skifte av vindretning. Skodde i
Breiviktindan betydde sørvestvær. I Rødgammen sa folk at når
han drog i Veggen, kunne du bare la båten stå på land.
Skodde i Grøttøy betydde Landnordaust , og hildring i
skjæran betydde skodde i havet. Fra Laukvik heitte det at skodda
over Grøttøy samtidig som over Sørskarkjerringa, betydde
nordaust. Når det kom skodde oppfor Ryten, venta Torsvågfolket
vestavindfloing. På Vanna betydde skodde i Vannaksla austlig
vind som falt ut Kågsund, mens skodde ved Fugløykalven varsla
vind ut Lyngen. Skoddedott i Vanntind varsla havvind inne i
Langsund. Skodde i Lyngstua betydde vestavindskuling på Lyngen,
mens klar Vanntind varsla godt vær på Lyngen. Dette var viktige
tegn for Finnmarksturen om våren.
Som barometer var kongetorsken i bruk enkelte steder.
Det var en tørka torsk med kul i hauet som hang i taket og
snudde seg i den retninga vind var venta. En slik verfisk
fantes bl.a. i Helbergs krambu på Karlsøy. Også en tørka krabbe
i taket har vært brukt. Også gikta kunne hos enkelte være
et brukbart barometer. Ei kone på Vanna kunne til og med forutsi
vindstreken etter gikta!

Også adferden til levende dyr og fugler kunne være viktige
varsler, likeså tegn i sol og måne. F.eks trekker sauene mot
vindretninga, det blir uår når gauken galer i svart skog, skjura
bygger høgt når ho venter god sommer, når måsen sitter på jorda,
blir det kaldvær, var havhesten frekk ute i havet, var uværet
nær, og mye rognebær gir snørik vinter. Når sola tinte nysnøen
i fjellet, skulle det bli god høst.

Så var det alle merkedagene . Hvis hunddagan gikk
inn med regn, gikk de ut med solskinn, og omvendt. Hunddagan
utmerka seg ellers med at alt som hadde sokke, skulle flyte opp,
også sjølik. Om det regna fredag eller søndag formiddag, gav
dette ei våt uke, som disse rim viser:

Fredagen, han er en snik,
han er ikkje veka lik.

Regner det ved preika,
vil det regne heile veka.

Andre rim som uttrykker noe av det samme, er:

Torsdag verskjefte,
Fredag enten verre eller better.

Søndagsdus,
vikkas sus.

Fraus det sommarmålnatta 14/4, kunne det fryse enda i 40
døgn. Denne natta skulle det være lyst nok til å skyte rypa kl.
24 og til å segle. Hvis husdyra lå på marka før korsmess (3.
mai), skulle det enda komme så mye snø at det gikk over ryggen
på dem. Men kulde i mai var et godt tegn for sommeren:

Mai kulde
gjør bondens lader fulle.

Mai måned var ellers kjent for sine mange og regulære
uværsperioder med nordavind og nysnø, kalt rier, som reinkalvria
og pinseria.

Særlig mange værvarsler kunne man ta ved julenatt eller
nyttårsnatt. Dette omtaler vi under avsnittet rets
festdager .

Forøvrig kunne regn nedkalles om folk gjorde opp bål eller
lot riva ligge med tindene opp.
 
 

Sissel på Slettnes, et offer for folketrua

Omkring 1908 døde ei gammel kvinne på Slettnes, Cecilie
Hansdatter, til daglig kalt Sissel eller Sessel. Sissel var
opprinnelig fra Sørfjord, og blei i 1863 som enke gift med Johan
Johansen i Stakkenga. I 1867 flytta familien til Slettnes, som
blei deres nye heim. Her levde Sissel sitt liv som driftig og
strevsom fiskerbondekone på en vanlig gård, med de gleder og
sorger som livet vanligvis gir oss alle.

Sissels barnebarn husker henne som ei snill gammel bestemor.
Ei jente, Johanna, som voks opp hos Sissel på Slettnes i
1860-åra, kunne seinere fortelle at Sissel pleide å formane folk
til Gudsfrykt og fordragelighet, og det var aldri noe
overnaturlig med henne. Om bestefaren forteller barnebarna at
han leste i Bibelen om søndagene.

Det er således intet ved Sissel som utmerker henne på noen
måte i forhold til andre. Likevel har ho fått et ettermæle som
er verre enn for noen annen person vi kjenner fra denne tida.
Overalt i distriktet kan man stadig få fortalt historier om
hennes liv og gjerninger, som bryter alle kjente naturlover, og
plaserer henne langt inne i den oversanselige eller magiske
verden.

Vi skal ikke her gjengi disse historiene, men vi skal stille
spørsmålet om hvordan denne sagnflora som få eller ingen idag vil
tru på, har kunnet vokse opp omkring hennes person. Hva er det
som har gjort at et vanlig, levende, følende og tenkende
menneske som Sissel er blitt gjenstand for slik svartmaling?

Allerede i samtida kan vi finne ei opplysning om at
bygdefolket anså familien som litt spesiell: Alle vet jo at
Slettneskaran kan mer enn alminnelig , heitte det i en stor
artikkel om Sissel og Johan i Nordlys 1902, tydeligvis
skrevet av redaktøren Alfred Eriksen. Her er det referert
tildragelser fra ca 1890, men det var Johan som stod i sentrum
for alle de beskyldninger om trolldom og gand som redaktøren i
stor detalj lot trykke, med Hans Mikal på Eidstrand som
hjemmelsmann. Bak dette lå det da en konflikt om Hans Mikal si
datter Inger, som hadde vært taus hos Sissel, en konflikt som
egentlig dreide seg om hvorvidt Inger skulle bli svigerdatter i
huset.

Forøvrig kan vi alt i en reportasje i Tromsø-Tidende
i 1844 finne en omtale av familien, da Johans far i Stakkenga
blei utsatt for en langvarig invasjon av fluer, etter å ha nekta
et omreisende følge husly. Her var det altså Johans familie som
var offer!

Konflikten om Inger gjaldt Sissels forsøk på å drive
ekteskapspolitikk for sine sønner, og tilsvarende konflikter har
vi fleire opplysninger om. Vi har også opplysninger om at Sissel
hadde konflikter med sine svigerdøtre. Dette tyder på at Sissel
var ei kvinne med bestemt vilje og klare mål, men dette kan ikke
forklare alt.

Den viktigste forklaringa må ligge i forhold utenfor Sissels
personlige egenskaper. Familien var samisk, og stakk seg på den
måte noe ut i samfunnet. Barna hennes lærte samisk, og Sissel
selv snakka dårlig norsk. Dette kan ha spilt en rolle, når vi
tenker på det motsetningsforholdet som stundom rådde mellom
samer og nordmenn, og de overnaturlige maktmidler som
nordmennene trudde samene beherska. Kan Sissel selv ha latt
falle tvetydige bemerkninger, når verden gikk henne imot, som
når ekteskapsplanene mislyktes? At Sissel var en driftig
jordbruker, og heldig med sitt smørsalg, kan lett ha ført til
misunnelse i bygda, og de beskyldninger vi veit framkom om at
ho hadde smørkatte , som saug melk ut av nabokyrne. At ho
kunne stemme blod, ta bort verken, og kunne benytte legende
urter, kan ha styrka bygdas oppfatning av Sissel som ei
sterk kvinne. Tradisjonen har også sterkt holdt på hennes
jevnbyrdige kamp mot presten Eriksen, som han først vant etter
å ha overlista Sissel.

Den endelige forklaringa blir da at Sissel blei et offer for
den tru som samtida og tildels ettertida hadde på eksistensen
av overnaturlige eller oversanselige krefter. Den
legendedannelse som har skjedd om Sissel, forteller ikke noe om
hennes person, men gjør Sissel til et speilbilde eller ei
personifisering av Vannværingenes egne folketruforestillinger.
Bygdesamfunnet har følt et behov for å legemliggjøre si tru på
oversanselige makter, og valget falt på den driftige og sterke
kvinna av samisk opphav.
 
 

Som andre så oss

Den måten Karlsøyværingene oppfatta seg selv, og det
utenforstående syntes om oss, samsvarte ikke alltid. Vi har
tidligere sett hvordan sorenskriver Thom'søn oppfatta
folkekarakteren på 1700-tallet, og hva prestene generelt syntes
om Karlsøyværingenes moralske forhold. I denne periode er det
i første rekke distriktslegenes rapporter som inneholder slikt
stoff, og her er det både ros og ris å hente. Edruelighet og
seksualmoral har vi behandla i en annen sammenheng, og skal her
se på folkekarakteren.

Det som slår en i øynene, er den store ulikhet i oppfatning
blant distriktslegene. Noen har bare godord om befolkninga, andre
bare kritikk å framføre. Slik sett kan det stundom være grunn til
slike spørsmål om karakteristikken sier noe om de innfødte eller
om distriktslegen?

Den mest positive var tydeligvis dr. Grimsgaard (1904-1910).
Han fant mangt et vakkert ansikt, især hos kvinnene, han fant
fine karaktertrekk , naturlig verdighet, ro og
intelligens , foruten selvfølelse og belevenhet ,
snillhet og medgjørlighet . Det verste han hadde å si om
oss var at vi var godtroende , noe overtroisk og
materialistisk , foruten at vi stod sørgelig tilbake i
opplysning og kunnskap.

Da var det andre toner å høre fra enkelte av de øvrige leger.
Her finner vi utrykk som ytterst konservativ , grønneste
misunnelse , mistenksomhet , sangvinsk , den late
blandingsbefolkning , upålitelig og løgnaktig . Særlig
ille le t det under Uchermann (1916-19): Folkekarakteren
synes gjennomgående lite tiltalende, slesk og smigrende når man
vil ha noe frem, men troløs, hovmodig og herskesyk, hvor man
tror seg, ellers feige og i høyeste grad narraktige . Mens
mannfolka var røvere på sjøen, og ellers slo seg om med store
ord og penger, som er deres Gud , var kvinnfolka pyntesyk
og narraktig med klesdrakt og levemåte, udugelig i huset og så
ned på grovere arbeid: Det er bevis på velstand å holde pike
og selv så meget som mulig kun befatte seg med hekling og
brodering, og så passende sladder til kaffekoppen . Han syntes
forøvrig at folk var nesevis og behandla sine embeds- og
bestillingsmenn dårlig, noe han tydeligvis la et visst politisk
innhold i, i dette folkelige herm: Det ' forbi me den tia no
at bonden ' te for å lage alt det b'ste bære åt storkarran, å
sjøl leva som ein hund .

Da er det hyggeligere å lese hva den danske forfatterinna
Magdalene Thoresen, Ibsens svigermor, uttalte om Karlsøyværingene
etter et studieopphold på Kvitnes handelssted i 1884:
Karlsøyværingene er i forening med Skjervøyværingene de
djerveste fiskere her nord, de skyr ingensomhelst fare, og de
klarer seg overfor havets brutale luner med en snillhet, som
ikke alene er instinkt, men et utbytte av egne og andres dyrt
vunne erfaringer, med andre ord -- kultur. - - - Man behøver
også blott å se en sådan glunt for å skjønne at den
eiendommelige selvfølelse som hviler over ham, er kultur. Et og
annet av kulturens kunstgrep ville jo nok kunne bringe ham ut
av fatning, men på den like vei ville han møte frem med sitt
åpne værbitte ansikt og et par øyne som aldri har blinket for
noen fare. - - -

Dette stod til og med på trykk i hennes populære bok
Billeder fra Midnatsolens Land (1886), så alle i Norges
land kunne lese det, mens legenes innberetninger bare havna i
ei byråkratisk skuff i departementet.
 

Holdninger og mentalitet

Dette er emner som i likhet med trusforestillinger, i liten
grad lar seg etterspore i det skriftlige materialet attover i
tida. I behandlinga av andre temaer har vi likevel kommet på
sporet av endel holdninger som synes å ha prega folk i det gamle
samfunnet.

Vi har sett at æresbegrepet har vært viktig for samhandling
mellom folk, med nabokrangel og rettssaker som følge. Folks
holdning til øvrigheta var prega av passiv motstand, i form av
unnlatelse å oppfylle skyssplikt, tingframmøte, innmelding av
vrak etc. I forholdet til kirka var det full kollisjon med folks
moralske kodeks i kjønnslivet, især når det gjaldt samliv
mellom forlova par. Vi har også sett at ekteskap ofte var meir
basert på sosiale og økonomiske realiteter, enn romantisk
kjærlig. Mye kan tale for at også fosterbarnsystemet i første
rekke var økonomisk begrunna. Trulig var holdninga til abort og
fosterdrap, kanskje også til spebarndrap, meir nøktern og uten
følelser enn vi er vant med, især når det gjaldt vanførhet.

Et meir direkte inntak til folks holdninger og mentalitet får
vi fra 1850-60-åra, gjennom nedtegna tradisjon av ulik slag,
gjennom et studium av folks adferd, gjennom intervjuer. På basis
av dette materialet, som også er behandla i andre sammenhenger
under periode X, skal vi så forsøke å trekke noen hovedlinjer.
Generelt kan det påpeikes at holdninger og mentalitet endres
svært sakte, slik at mye av det vi kan observere i andre halvdel
av 1800-tallet, nok har gyldighet langt attover i tida.

Alt taler for at det gamle samfunn på mange områder var et
svært tradisjonsrikt samfunn. Dette kan vi se når vi studerer
sosiale og økonomiske institusjoner som storhelga,
fosterbarnsystemet, skårungestatus, drenge- og
halvlotteskarsystemet, utredersystemet, jordleiesystemet. Vi ser
det i den treghet som fantes mot å innføre forbedringer i
husholdet -- det var storkarsaktig å male stuegolvet og latskap
å legge inn vatn. Vi ser det også i det rike folkeminnestoffet,
knytt til fiske, til dauinger, underjordiske og draug, til
ordtak, til smedeviser og utnamn, til sangtradisjoner, til
runing og gand, til varsler, til juletradisjoner, til værvarsler
og merkedager, til vind og sjø, til meder og mye meir. Påstander
om det tradisjonslause og ustabile kystsamfunn må etter
dette heilt avvises!

Som tidligere nemnt, har enkelte meint å se et
materialistisk drag i folkekarakteren, ei
nytteoppfatning av tilværelsen. Dette kan finne støtte i
andre sammenhenger, som den store opptatthet av pengeskatter og
i forholdet til ekteskap og fosterbarn. Kanskje kan vi også
tolke smøring av forsynet i ei slik retning, når det blei
lovt gaver til de fattige for god tur og for redning på havet.

Som vi kunne vente, er det i mangt og meget forholdet til
havet som har satt hovedpreget på holdninger og mentalitet.
Ikke minst har vi sett dette når det gjelder
tradisjonsoverføringa innen fisket, med et utprega æres- og
barskhetsideal, med heroisering eller heltedyrkelse av
høvedsmannsrollen, trakassering av skårungen, nedvurdering av
kvinnfolk og jordbruk, dyrking av mannsmot og styrke, med vågsom
seilas, med heltefortellinger fra fiske, fangst og seilas, med
Nordlandsbåten som statussymbol. Tilsvarende ser vi en
kappestrid om å være best og dristigst i fuglefjellet.

Også den religiøse oppfating var klart tilpassa de marginale
livsvilkår, med en velutvikla fatalisme eller lagnadstru
som resultat. Det var vel så laga , har vært en vanlig
reaksjon på ulykker på sjø og land. Dette gjenspeiler eldgamle
holdninger til livet og døden, en tilpasning til det
uunngåelige. Man drukna ikke fordi man dreiv fiske og ferdas på
sjøen, men fordi ens dager var talte. Derfor nytta det ikke å
unndra seg sin skjebne ved å sette seg på land. Det ville da
også hurtig ha ført til sammenbrudd i økonomien, at folk svalt
ihjel. Derfor måtte fisket gjøres så prestisjebelagt, og
jordbruket så vanærende, at ingen karfolk skulle fristes til å
bli sittende på land når seien og torsken stod i stim. Egentlig
er det et uttrykk for denne holdninga hos fiskerne
distriktslegen i 1881 videregir med bemerkninga: Likeså flinke
og raske som de er i båten, like dovne og ubehjelpelige er de
ved jordarbeid .

Også i forhold til de epidemiske og smittsomme sykdommer kan
vi se gjenspeiling av denne fatalistiske holdning, noe
distriktslegene også bemerka. En fisker fra Ytre Vanna, f. 1902,
som selv hadde hatt tæring, uttalte i et intervju om sykdommen:
Den som skulle dø, han skulle dø, og den som skulle bli
frisk, han blei frisk .

For mannen blei fisket meir enn et levebrød, det blei ei
livsform. Det var ikke noe han valgte , det var en skjebne
ingen kunne unnvike. Det var dette livet han som barn og gutt
satte sine største forventninger til, som han brukte all sin
flid på å profesjonere seg for. Som voksen var det dette livet
som krevde alle hans evner og mot, det eineste livet han kjente,
det eineste som var verdt å leve.

Er dette ettertidas romantisering av et hundeliv? Det finnes
utallige utsagn om at fisket lå mannen i blodet , at mannen
og fisket var ett. Når han satt på land, venta han bare på å
komme ut. Når han gikk i land, var det fordi han ikke lenger
kunne makte å fylle sin plass på laget. Men andre synsvinkler
enn denne halvt metafysiske tilnærming til spørsmålet, er
også tenkelig.
En eldre fisker fra Ytre Vanna uttrykte i en samtale med
forfatteren i 1985 klart hva han oppfatta som den egentlige
drivkraft bak fiskeren: misunnelsen . Tanken på at kamerater
og naboer skulle fiske meir enn han, fikk han til å utholde den
største møye på havet, til å satse dristig i uvær og fare, til
å være først ute og sist inn, til å pønske ut lure knep for å
narre rorskameratene. Alt dette gjorde han for å slippe vanæra
og forsmedelsen ved å tape i konkurranse med de andre.

Andre utsagn støtter dette. Den gamle avindsyke blant
fiskerne var et velkjent fenomen, som førte til hat og bitterhet,
sa Peder Dahl, Bratrein, i en avisartikkel i 1938. Han ønska at
dette skulle bli erstatta av samfunnsfølelse og solidaritet,
gjennom de nye fagorganisasjoner som da var under etablering,
fiskarlaga og Råfisklaget.

I Torsvåg hører vi om en skipper som utbrøt: Måtte han ha
brent opp motoren! , da lagbåten fikk ei storkveite. Om to
naboer på Inderby berettes det at de forsøkte å skjule
dagsfangsten for hverandre, især hvis de fikk kveite. 2 menn på
Vanna var så misunnelig på hverandre, at hvis den eine fikk meir
fangst enn den andre, tok den uheldige ikke til seg kveldsmat
den dagen. Andre steder hører vi at fiskerne telte fisken på
naboens hjell, for å se om naboen fiska bedre. På Reinsvoll
konkurrerte 2 brør om alt, om å ha størst naust og de beste og
største båtene.

I dette perspektivet er det også lettere å forstå at mange
fikk seg til å rane bruk og fisk på Lofothavet, og lett kom i
klammeri med sine fiskerbrødre. Det førte også til at mange
prøvde å holde meder og nyoppdaga fiskeplasser skjult for andre
fiskere. Noen rodde vekk fra sine fiskeplasser når andre kom
til, for å skjule medene. Vi ser dette også i det forhold
at uansett fangst, så skulle det klages når man kom på land:
Det var ingen ofse , sa folk på Vannereid, eller Det er
ikkje rare velkomsta , når naboen ønska velkommen av havet.

Konkurransementaliteten var ikke bare knytt til det gamle
fisket, men har levd videre inn i det moderne fisket. Det var
f.eks. konkurranse mellom bankbåtene om hvem som trengte kortest
tid i hamn for levering, og ingen ville være den første til å
avbryte fisket ute på havet i uvær.

Kanskje kan vi også se misunnelsen som drivkraft bak mye av
det som skjedde i februket, kvinnene i mellom. Oppfatninga om
smørkatter som saug ut naboens kyr og mistanken om nabokoner som
lurte seg inn i fjøsen og satte ondt eller forgjorde
husdyra, kan ha hatt bakgrunn i at det ikke blei tålt når
enkelte kvinner var flinkere eller heldigere i sitt februk
enn andre. Og mange hadde den meining at misunnelsen i seg
selv kunne være nok til å utløyse ulykka i fjøs eller på hav.

I hvor stor grad kan vi så si at Karlsøysamfunnet var prega
av disse holdninger eller denne mentalitet?

Selv om det var store økonomiske og sosiale forskjeller
innen fiskerbondeklassen eller almuesklassen, kan vi regne med
at alle som tilhørte denne klassen delte klassens felles
holdninger og livsanskuelser, dens univers . Det samme
gjelder også lærerne, så lenge disse var utgått fra
fiskerbondeklassen. Med innflytterlærerne, især
Vestlandslærerne, blei det utvilsomt endring i dette.
Når det gjelder de lokale handelsmenn, gjestgivere og
jekteskippere, har forholdet trulig variert noe gjennom tidene.
Økonomisk og sosialt stod de høgt over almuesklassen, og deres
eksklusivitet ser vi klart av deres ekteskapspolitikk:
inngifte i overklasseslektene lokalt eller innhenting av
ektepartnere utenfra. Det er likevel sannsynlig at avstanden
mellom almuesklassen og handelsoverklassen i holdninger og
mentalitet ikke var vesentlig, noe vi også kan se ved å studere
de 3 store Nessekonger vi har omtalt.

Den siste generasjon Figenschou på Kvitnes levde relativt
enkelt, stod på god fot med almuen, var opptatt av kristelig
arbeid etc. De deltok i jordbruk og heimefiske, og hadde
tidligere deltatt i de kommersielle fiskeri i Lofoten og
Finnmark, noe som måtte gi mye fellesskap med almuen i livssyn
og holdninger. Det samme kan sies om Chr. Figenschou på Helgøy,
som var utgått av fiskerbondeslekt, og som selv dreiv fiske i
sin ungdom. Selv om han nok forsøkte å arbeide seg opp sosialt,
holdt guvernante eller sendte barna bort for utdannelse, var han
av almuen oppfatta som en mann av folket, en udanna og
ubehøvla mann eller oppkomling. Den tredje av
Nessekongene , innflytteren A. M. Helberg, var derimot
oppfatta som en mann med aristokratisk vesen, en mann som
holdt avstand. Med utviklinga av et bygdeproletariat som
lokalhandlere etter århundreskiftet, minka trulig avstanden
mellom handelsmann og almue ytterligere.

De som da virkelig stod utenfor, var den fåtallige overklasse
av embedsmenn og bestillingsmenn, i første rekke prest og
distriktslege, i mindre grad lensmann, noe som bl. a. avspeiler
seg klart i deres rapporter og innberetninger.

Disse betraktninger gjelder den norske befolkning. Hva med
den samiske? Fra ordtak og andre utsagn kan vi se at de norske
betrakta samenes holdninger som vesensforskjellig fra de norske.
Dette gjelder i første rekke reindriftssamene, men omfatter nok
også sjøsamene, tross fellesskap i økonomi og næring. Dessverre
mangler vi heilt innsikt i den samiske vurdering av norske
holdninger. Etter det vi veit fra andre nordnorske bygder, kan
vi gjette på at også den var negativ. Dette gjelder f. eks.
det samiske ordet for nordmann, datsja I et herm etter
sjøsamen og høvedsmannen Anders Olsa i Torsvåg fra hans gamle
dager aner vi imidlertid ei meir positiv holdning: Har eg
hadd øgan som før, og 12 freske datsja på nota -- .

Tilslutt skal vi stille spørsmålet om det system av
holdninger og mentalitet vi har forsøkt å beskrive, var noe
stabilt, uforanderlig, eller var det utsatt for endringer?
Fleire har uttalt seg om stabiliteten i det gamle, patriarkalske
system før århundreskiftet, således Waldemar Figenschou på
Kammen i et avisinnlegg i 1948: Klage eller misnøye over
tilværelsen forekom ytterst sjelden . Med sosialismen ser det
ut til at denne stabilitet blei fullstendig rokka, og at ei ny
verdensoppfatning voks fram, ei meir aktiv innstilling til
tilværelsen og egen livssituasjon. Dette skulle, som vi har sett,
få store følger både politisk og sosialt.