Byggeskikken
Gammene forsvinner
Reinslighet og hygiene
Husstell og heimeliv
Kampen for utedassen
Hagestell
Mat og måltid
Tausa sin dag på storgården
Klesdrakt
Det gamle båtstellet
Den tradisjonelle byggeskikken, slik vi har beskrevet den
under forrige periode, endra seg lite i perioden fra 1860 til
1925. To- romshuset var i bruk på smågårdene gjennom
heile
perioden, og enda etter siste krig blei det bygd tradisjonelle
toromshus. På storgårdene var parstuehuset fortsatt i bruk,
og
enkelte nye blei bygd i andre halvdel av 1800-tallet, på mindre
og mellomstore gårder som Burøysund, Jøvik, Vikan,
Nordgård,
Kvalshausvik, Korsnes, Skipsfjord, Torsvåg, Nordskar, Bratrein.
På storgårdene kom det etterhvert en meir variert byggeskikk,
og husa blei generelt bygd større. Dette gjelder især
på
handelsstedene, som Karlsøy i 1877 og Helgøy i 1887-1900,
begge
i 2 fulle etasjer. Helgøygården blei da 26 m lang, og
Helberggården var ikke mindre. To-etasjers hus blei også
bygd
i Sørskar og på Mellajorda. Det siste var bygd i 1889
med
grunnflate på 70 kvadratmeter, og var det største almueshus
i
Helgøy. Her blei begge steder plass både til skole og
internering
av elever og lærer. Også enkelte av de eldre våningshus
var av
adskillig størrelse, som Grunnfjordgården og Stakken,
med
dagligstuer på henholdsvis 57 og 40 kvadratmeter. I tillegg hadde
begge egne kjøkken med grue og eget rom for melkestellet.
To viktige endringer etter århundreskiftet var etablering av
kjøkkenet som nytt oppholdsrom i toromshuset, og innføringa
av
midtpipehuset. Fram til ca 1900 bodde folk i selve stua i
toromshuset, mens det ytre rom eller forstue var lagerrom,
vanligvis bygd i reisverk, ofte med golv av stein eller jord.
Forstua blei nå forsterka, her blei satt komfyr i stedet for
grue og rommet blei et spesialisert kjøkken . Alle de
dagligsdagse aktiviteter, som koking, vasking, husflidsarbeid,
lineegning etc blei nå flytta til kjøkkenet, mens stua
meir blei
et stasrom, med etasjeomn, som det sjelden blei fyrt i. Stua
beholdt gjerne soveromsfunksjonen mange steder. Som ei
overgangsordning hører vi fra Jegervatn at folk bodde i stua
om
vinteren, i kjøkkenet om sommeren, og der blei maten laga året
rundt. Vanligvis hadde toromshuset et bislag eller ei sval på
øversida, med lagerfunksjoner.
Etter århundreskiftet kom midtpipehuset, som var oppdelt i
4 rom med en skorstein midt i huset, slik at alle rom kunne
varmes opp gjennom ei loddpipe. Loddpipa blei nå ført
ned
fra loftetasjen, der den vanligvis stoppa i de gamle husa, og
ned til kjelleren. Dette huset kunne bestå av 2 stuer i breidd
på langsida, med kammers og kjøkken langsmed, eller kjøkken,
stue, kammers og gang.
Når det gjelder byggeteknikken, kom sinklaftet inn og
erstatta knutelaftet ( kneppnov ) tidlig i perioden, og
tømmeret blei meir erstatta av plank. I 1930-åra kom
bindingsverksteknikken inn og erstatta laftetømringa. Fra 1898
har vi et eksempel på fortsatt bruk av den eldgamle
bulverksteknikken, da et lite tømmerhus i Vannvåg blei
bygd om
fra knutelaft. Det flytende golvet blei erstatta av
golvåser som blei tappa inn i syllstokkene, og det gamle
kjellerholl blei erstatta av murte og støypte kjellere
under heile huset. Her var det tydeligvis en viss sammenheng.
Huset blei da letta opp fra marka, og den gamle mollbenken rundt
sylla forsvant, slik at ikke syllstokkene så lett råtna
opp fra
yttersia. Ei viktig endring var det også at de fuktige torvetaka
fra ca 1920 blei erstatta av skifer. Taket kunne da også røstes
brattere, slik at det blei bedre plass i loftsromma. Vi har også
noen eksempler på bruk av spontak på 1800-tallet, både
på
våningshus og naust. Etterhvert kom panel utenpå huset,
og
maling.
Reint stilmessig undergikk våningshuset også endel endringer,
både med vinduer og dekorative detaljer. I slutten av 1800-tallet
kom sveitserstilen , bl.a. med meir utoverhengende tak, og
i 1930-åra kom funkisen , med store glassruter, flate tak
og vindu plasert nær hushjørna. Ett av de første
funkishusa, som
også var bygd i bindingsverk, var hos Hagbart Nilsen på
Hansnes
i 1939. De gamle empirevinduer , med 6 ruter i to fag holdt
likevel stillinga langt inn i vårt århundre.
Tilgangen på tømmer var alltid problematisk. Med russen
kom
taknever, men det ser ikke ut til at de egentlig førte så
mye
trematerialer hit vestover. På slutten av 1800-tallet begynte
det
å komme materialer fra Namdal, tildels ferdig opplafta hus, som
blei forhandla gjennom de lokale Nessekonger .
Mellajord-huset i 1889 kom således ferdig lafta, likeså
Prestestua på Helgøy i 1899. Lokalt trevirke kan vi også
se i
bruk, som stue av bjørk ved Skogsfjordvatn og fjøs av
bjørk i
Nord-Lenangen, foruten skjåer og buer av forra på Jegervatn
og
i Sør-Lenangen. Fortsatt blei rekved nytta til husbygging, især
etter større trelasthavari på kysten, som ved Flatvær
i 1919-20.
Bjørk kunne også nyttes til taksperrer og tro i uthus.
Etter århundreskiftet kom en omfattende og rask fornyelse av
boligmassen, i forbindelse med den lette tilgang på statslån
som
nå kom, kombinert med kommunegaranti. Alt i alt må det
sies at
almuens boligstandard blei mye forbedra fra århundreskiftet,
ved
at husa generelt blei større og av bedre kvalitet. Det blei
vanligere å panele og male husa utenpå, og det kom etterhvert
panel eller tapet inne i stuene og kjøkkena. Tidligere hadde
gamle aviser vært brukt som tapet, og leire var stundom dytta
mellom stokkene som tettemiddel.
På noen av gårdene fantes egne kårstuer, som Jegervatn,
Kvalvåg og Skipsfjord. På Kammen var bryggerhuset kårstue,
og på Vannereid ei bu. Andre steder var de eldre heldige om de
fikk et eget kammers eller et rom på loftet. Enkelte steder
kunne også tjenere og voksne sønner ha sove- og oppholdsrom
utenom våningshuset, i drengestue, i buer og stabbur, noe vi
kan
se fra folketellingene i 1875 og 1900. I Nord-Grunnfjord dreide
det seg om ei badstue og i Fagerfjord et naust. Dette
gjaldt da ikke bare den varme årstid.
Et visst antall buer og skjåer fantes på de fleste gårdene,
og disse blei stort sett holdt i hevd til lagerfunksjoner som
klær og mat. Noen kunne også nyttes til sengeplass om sommeren.
I noen stabbur eller eldhus fantes murte bakeromner. To nye hus
som nå kom til, var sommerfjøs og torveskjå, begge
bygd i lette
og luftige konstruksjoner, der tette tak var det viktigste.
Torveskjåen var ofte bygd av lokal bjørk, og med åpne
vegger.
Også nausta blei luftigere bygd, ved at tynne bord eller
skjelter erstatta de gamle naust, som delvis var bygd i
tømmer og lafta i hjørna. Slike naust kaltes Stavnaust
og
fantes bl.a. på Lyngøy, Hersøy, Kåja, Kvalvåg,
Bratrein,
Nordeidet, Jegervatn og Selnes. Men det fantes også gårder
uten
naust, særlig på ytterkysten.
Totalt kunne det fortsatt finnes mange bygninger på en gård,
især handelsstedene og andre storgårder. På Jegervatn
fantes i
1878 10 bygninger hos Johan Hansen, mens Morten Jakobsen på
Gammelgården i Skipsfjord i 1893-95 hadde heile 17. Det blei
også vanlig å assurere husa mot brann i Norges Brannkasse.
Hos
oss finner vi de første assuranser i 1867, hundre år etter
at
brannkassen kom i stand. Det gjaldt hus på Prestegården,
på
Skattøra og i Dåfjord.
I tusenvis av år hadde Karlsøyværingene bodd
i jordhus eller
gammer. På 1600- og 1700-tallet skjedde den store overgangen
til
trehus, men fortsatt var gammen i bruk som bolig for mange, både
folk og fe. Det var sjøsamene som lengst holdt på gammen,
men den
var også benytta av nordmenn, så gammen var ikke noe klart
etnisk
kjennetegn. Med fjellsamene fra 1840-åra kan vi kanskje si at
gammen også fikk en liten renessanse som bolig.
Det er tydelig at gammen etter ca 1860 begynte å bli meir
sosialt belastende som boligform, et uttrykk for fattigdom og
sosial underlegenhet. Dette kan ha sammenheng med det generelle
økonomiske oppsving i perioden, og med det fornorskningstrykk
som samene nå blei utsatt for. Men en god gamme var bedre enn
et dårlig trehus, så gammen holdt likevel stand til godt
innpå
1900-tallet.
Det første som forsvant heilt, var fellesgammen, der folk og
fe bodde i adskilte rom under samme tak, eller i samme rom. I
Sørfjord holdt fellesgammen seg lenger, og i 1876 eksisterte
det
fellesgamme hos 12 familier, der folk og dyr bodde i samme rom.
Som enkeltstående fenomen finner vi fellesgammen også seinere
hos oss. På Burøya stod en stor fellesgamme i 1870-åra,
og i
Perolsavika kjenner vi til en fellesgamme i 1890-åra, der fjøs
og lade lå på den eine sida av gangen og kjøkken
og stue på den
andre. Fellesgammer med adskilte rom for folk og fe fantes også
ved Skogsfjordvatn på denne tida og på Vannereid. I Sør-Lenangen
fantes fjøsgamme og boliggamme under samme tak så seint
som i
1935.
I 1888 eksisterte 5 boliggammer, altså en reduksjon på 17
fra
1860. Det var 2 i Lattervik, 2 i Sør-Lenangen og 1 nær
Slettnes.
På Bergan i Langsund kjenner vi til en boliggamme som var i bruk
i begynnelsen av 1880-åra, men den var nå redusert til
uthus.
Boliggammer kjenner vi ellers fra Torsvåg, Sandfjord (Båtnes),
og Skogsfjordvatn. I Sør-Lenangen var det i 1914 4-5 gammer
og
den siste boliggamme var i bruk til ca 1935. På Hersøy
var ei
torvilt stue i bruk i 1935. Den aller siste boliggammen eller
jordhuset i prestegjeldet stod på Nord-Grøttøy
og var i bruk
til 1939. P.g.a. uvær turde man ikke bygge trehus her, og gammen
blei nå avløyst av et støyphus.
At gammer kunne ha stor nok verdi til å bli assurert, har vi
et eksempel for fra Grindvollen i Sør-Lenangen i 1901. En
stuegamme her på 4x6 m med gang og stue og ett vindu var
verdsatt til 180 kroner, mens fjøsen var satt i 150 kroner.
Den
var 4 x 6 1/2 m, og bestod av fjøsgang med skorstein og grue
og
fjøsrom med plass for 3 kyr og 6 småfe. Her var ett vindu.
Hos reindriftsnomadene ser det ut til at gammen holdt seg til
ca 1920, både i Skipsfjorddalen, i Hanshansadalen og i
Solltinddalen. Dette var tydeligvis den runde kroksperregammen,
mens det ellers var tale om den firkanta husgammen.
Lengst holdt gammen seg ellers som rorbu og fjøs. Rorbugammer
var i bruk både på Grimsholmen, i Torsvåg og Flatvær
til inn i
vårt århundre. De siste fjøsgammer eksisterte enda
i 1970 på
Vanna, d.v.s. på Hamre, Nord-Vannvåg og Fakken. Her var
det
helst tale om torvilte trehus, d.v.s. hus av trematerialer som
blei gjort varmere ved å stable grastorv langs veggene.
Som en slektning av gammen skal vi også omtale steinhuset.
Vi kjenner til steinmurte naust i Bogen på Karlsøy, på
Lenangsøra, Søreidet, Stangnes og Kokkevollen, men generelt
synes det aldri å ha vært mange steinnaust eller andre
hus av
stein. På Høtta på Reinøy blei det bygd en
steinfjøs som sia
blei omgjort til gjødselkjeller, og på Godstrand i Andamsfjord
blei vegger av stein nytta til levegger mot stormkast. Det
første støyphus har vi alt omtalt fra Nord-Grøttøy
i 1939. På
Slettnes blei etter krigen bygd støypvegger utenpå de
gamle
trehusa, for å sikre husa mot fallværet. Tidligere hadde
folk
her bygd langsgående svaler på stormsida av våningshusa,
for å
dempe vindkasta.
Et anna hus som var særmerk hos oss, var båthuset, d.v.s.
en
utrangert båt som blei snudd på land og gjort til hus.
Dette var
en gammel tradisjon, som har holdt seg heilt til våre dager.
Vanligvis blei båten saga tvert over, og påsatt en
gavlvegg med dør i. Stundom kunne båten løftes
litt opp,
og skøytes med bord på sidene. Båten kunne gjøres
varmere
med en torvile på sidene. Slike båthus blei helst brukt
til
uthus av ulik slag, naust, bu, brynnhus, torveskjå eller fjøs.
Ikke bare Nordlandsbåter blei brukt, men også spissbåter,
doryer, sjarker etc. I 1935 hører vi om en Nordlandsbåt
i
Vannvåg, der halvdelen var fjøs og den andre halvdelen
torveskjå.
Mangel på byggematerialer og fattigdom kunne ellers føre
til
hus som ikke alltid kan henføres til de tradisjonelle typer.
I
Lattervik hører vi om en ungkar som bodde i en skjå av
kassebord
og rekved, med bjørkestaver på innsida, kledt med aviser.
Huset
var på ett rom med vindfang. På Hattøy var hus og
fjøs bygd
sammen under ett tak, men med 2 innganger, og på Rebbenes var
stue og fjøs bygd sammen med et naust. I Burøysund hører
vi om
en familie som faktisk bodde i naustet, der det var innreda ett
ekstra rom for folk. Unntaksvis hører vi også om fattigfolk
som
stundom måtte ta småfe, som sau og lam, inn i stua.
I 1868 satte den kjente samfunnsforsker Eilert Sundt i gang
en undersøkelse om reinsligheta i landet, der hensikten var
å
oppnå forbedringer i hygienen. Det blei sendt ut spørrelister
til heile landet, og materialet blei bearbeidd og publisert som
bok året etter.
Fra Karlsøy kom svar fra tre lærere. Det mest omfattende
svar
kom fra kirkesanger Selqvist, som da i over 30 år hadde virka
som
lærer og vaksinatør i heile det gamle prestegjeldet. Han
meinte
selv å ha vært inne i de aller fleste hus i prestegjeldet,
så
hans iakttakelser burde stå til troende. De øvrige svar
kom fra
lærer O. A. Olsen i Langsund og H. F. Johannesen på Vanna,
som
begge hadde kortere erfaring i sine distrikt. Forøvrig veit
vi
at ikke minst Selqvist i skolestua arbeidde for å fremme
reinsligheta blant folket.
Det var stor forskjell mellom folk når det gjaldt
reinslighet, f.eks. mellom velstående og fattige, sa lærerne.
Det kunne dessuten være forskjellige skikker, ettersom det bodde
kvener, samer eller nordmenn i huset. Særlig la Selqvist ikke
skjul på at han syntes ureinsligheta var størst hos samene.
I
beste fall kunne folk ha det rett herskapelig, sa han, særlig
de som hadde store og gode hus. I verste fall bodde folk sammen
med husdyra. Sommeren 1868 hadde Selqvist vært inne hos en
fattig husmann, der det var innretta plass for ei ku og etpar
sauer i den eine enden av hytta, men etpar trinn lågere enn
stuegolvet. Det synes å framgå at dette var en norsk familie,
og at det ikke dreide seg om en gamme. Her var stor fattigdom,
og et tarvelig innbo, men likevel reint i stua, syntes Selqvist.
Forøvrig hang skikken med felles bolig for folk og fe ennå
igjen
blant de fattigste samene, og her kunne det være ei uhyrlig
ureinslighet, men dette omfatta nå få samer i forhold til
tilstanden i 1840-50-åra.
Men også i vanlige hus kunne det være problem med å
holde
reinsligheta oppe. Såpe måtte man selv koke til husbruk,
og ikke
alle hadde mye av den, især samene. Golv og møbler var
gjerne
umalt, og måtte sandskures. Golvevask blei vanligvis utført
hver
lørdag, og golvet blei tilstrødd med sand og einebar.
Rundvask
blei utført til de store høgtider, og til St. Hans blei
stua
pynta med friskt lauv i vegger og under loft. Hos samene blei
golvet gjerne vaska sjeldnere, stundom bare noen få ganger i
løpet av vinteren.
Størst problem hadde husmora under heimefisket, p.g.a.
griseri fra lineegning, agnsøl og støveltramp inne i
stua, og
fra fremmede fiskere som overnatta på golvet.
Også behandlinga av sengetøyet syntes lærerne var
kritikkverdig. Samene brukte reinskinn og skinnfell, og gangklær
i stedet for hodepute. Under bearbeiding blei skinna smurt med
lever, og det kunne derfor lukte f'lt av nye skinnfeller. Også
nordmennene brukte skinnfell, som stundom blei vaska i sjøen,
men like ofte nøyde man seg med bare å lufte og banke
sengetøyet.
Kjøkkentøyet bestod hos nordmennene av tallerkener av
leir
og steintøy, mugger og kummer til drikkekar, og skeier av horn,
tinn og sølv, foruten kniver og gafler. Dette blei vaska opp
for
hvert måltid, likesom melkekara av tre blei skurt reine. Blant
samene herska en annen bordskikk. Maten blei aust opp i trau
eller skåler av tre, og plasert på en låg brisk midt
i rommet.
Så satte familien seg rundt og åt uten tallerken eller
dekketøy.
Samene var dessuten mindre nøye med oppvask av kjørrel
og
melkekopper.
Det personlige stell var ikke særlig omfattende. Folk vaska
hender og ansikt daglig, mens kroppsvask forekom sjeldnere. Det
skjedde helst til helg og høgtid, etter fisket, og i sjøen
om
sommeren. Lærer Olsen meinte likevel at folk over 20 år
aldri tok
bad. Badstuer fantes bare hos kvenene, tydeligvis som en innført,
finsk skikk. Det kunne gå dagevis mellom hver gang folk kjemte
håret. De fleste nordmenn brukte linnet (undertøy) og
strømper,
og dette blei gjerne bytta hver eller annahver helg. Samene
brukte derimot ikke linnet, og bare senna i komagene. Med utøy
var det nå blitt adskillig bedre enn før. Folk syntes
det var
skammelig å ha lus, mens utøy før hadde vært
vanlig på
skolebarna.
Denne beskrivelsen gjelder altså slutten av 1860-åra. Fra
distriktslegene har vi ei tilsvarende lang rekke av
innberetninger fra 1875 og til langt inn i vårt århundre,
der
forbedring av husstell og reinslighet blei gjort til et spørsmål
om bedre helsestell, især da tæringen begynte å bre
seg.
Det gjaldt dårlig personlig hygiene, manglende avtreder, dårlig
vannforsyning, og især de generelle forholda i heimen.
Omfattende matkoking, klestørk, lineegning og stundom koking
av
løypning i oppholdsrommet gjorde luften helsefarlig, vask av
kropp og klær var mangelfull, og lusa hadde fortsatt gode tider.
Dagligrommet var overfylt med folk og gjøremål, og det
var også
brukt til soverom. Avfall og skyllevann blei kasta rett ut av
døra, og det var fryktelig med spytting ute og inne.
Enda i 1910 syntes distriktslegen at forholda var
gyselig mange steder, især der samer og blanda
befolkning holdt til, slik at overnatting bare var tenkelig i
den ytterste nød. Få steder sørpå hadde legen
sett det verre!
Likevel var forholda begynt å bli bedre mange steder, især
i forbindelse med at det blei bygd mange nye hus. I rapportene
fra 1917-18 blei det til og med skrytt av reinsligheta i heimen,
mens skøytelugarene fortsatt blei beskrevet som det
utenkeligste griseri . Kroppshygienen var heller ikke
tilfredsstillende, og det fantes fortsatt folk som ikke vaska
kroppen.
Spørsmålet om bedre reinslighet var naturligvis et spørsmål
om økonomi og ressurser, men også et spørsmål
om holdninger. Ei
gammel tru var at folk døde, når lusa forsvant fra kroppen.
Det
tok derfor lang tid å få forholda gjennomgående bra
etter meir
moderne standard, faktisk heilt til etter siste krig. Enda i
1930-åra veit vi at lusa var et alvorlig problem, både
i
skøytelugaren og på skolen, til tross for alle forsøk
på å
skandalisere lusbærerne. Lusa, kalt hatter , hadde lett for
å spre seg, eller som det heitte -- ho kunne gå 7 sengelengder
på ei natt. Hverken kvikksølv, sebbedilleolje eller finkam
hjalp. Som lusa selv sa: Før vil eg gå gjennom 7 lute,
enn
ligge ei vinternatt ute . I ei større bygd på Vanna heitte
det
at bare 2 hus var lusfri i 1930-åra. Det var først DDT-pulveret
etter siste krig som utrydda lusa.
Hos folk flest var det stor enkelhet inni i husa. Stuene var
vanligvis uten panel og tapet. Slikt kom meir i bruk da stua
etter århundreskiftet blei ei finstue, og kjøkkenet blei
det nye
oppholdsrom. Fra slutten av 1800-tallet begynte nye
trivselselement å bli tatt i bruk, som gardiner, vevde
golvematter og blomster i vindua. På Bratrein kom gardiner og
golvematter i bruk ca 1877 med nykona Anna. Dette var lån fra
storkarsstuene, gjerne overført ved tjenestejenter som stifta
eget bo. Den vanligste stueplanten var granium , foruten
fuchsia. Andre potteplanter var myrte, rosentre, lilje, nellik,
aspidistra, Betlehemsstjerne, oktoberrose, balsamine, hortensia,
husfred, oleander, kaktus, eføy, kunnskapens tre, ildtopp,
hjerteblomster, porselensblomster. Nå kom det også bilder
på
stueveggen, helst bibelske motiv, historiske motiv, kongebilder
eller familieportrett.
Også ny belysning og nye ildsteder gjorde sitt til å skape
større hygge. De nye parafinlamper fra 1870-80-åra gav
mye bedre
lys, til nytte og hygge. Men oljen kosta penger, så talglys og
tranlamper holdt seg i bruk inn i vårt århundre, kanskje
særlig
til fjøsbruk. Tranlampene kunne være av jern, blikk eller
krus.
De siste tranlamper, i form av store ku-, geite- og hesteskjell
med laus veik, hører vi om så seint som i 1920-åra.
Selv på
storgården Kvalshausen hører vi om bruk av tranlamper
og lys av
skraptalg ca 1910 i kjøkken og fjøs. Fra Nordskar hører
vi om
bruk av fakkel, kalt radda , av tøy innsmurt med talg.
Nye jernomner i stue og kjøkken gjorde den åpne grua
overflødig, eller reduserte den til bruk i uthus. Dette gav
bedre oppvarming og minka røyk- og sotplage. I stua blei
etasjeomner eller de låge båtomner , også kalt
likkisteomner , tatt i bruk. Båtomnen kunne og stå i
kjøkkenet. Begge hadde lause ringer for koking. Den
største forbedring kom med komfyren på slutten av 1800-tallet,
som hadde eget steikerom for brød. Nå blei den murte
steikeromnen ved grua overflødig. Rundt århundreskiftet
var den
blitt hovedmøblet i de fleste kjøkken, i 1920 i alle.
Hos folk flest var det ikke flust med møbler. I dagligstua
stod kanskje et klaffebord, noen pinnestoler og krakker, en
sengebenk med lokk og en gyngestol, slik som på Mellajorda. Her
kunne også stå et hjørneskap eller en kommode, tallerkenrekke,
rømmekollehyller og husbondssenga, mens unger og tjenestefolk
lå på flatseng eller i faste sengbenker (beler) på
loftet. I
stua stod også arbeidsredskap som rokk og benkekarder, og veven,
hvis det var plass, til og med en høvelbenk.
I mange hus var stua ikke bare oppholdsrom, men også det
egentlige arbeidsrom, både for kvinnfolk og mannfolk. Her
foregikk karding, spinning og veving, her blei laga kjelker,
soplimer, her bøtte man sildgarn, batt torskegarn, egna lina
o.s.v. Det blei mye boss og avfall av slik, og på Lanes hører
vi at dette blei sopt ned gjennom ei luke i stuegolvet.
Med etablering av eget kjøkken som oppholdsrom, blei
klaffebordet flytta hit, mens det gjerne kom et rundbord i stua.
Gyngestol, kommoden og senga blei stående igjen i stua.
Klaffebordet stod ved vinduet mot sjøsida, og det kom gjerne
en
kjøkkenbenk med overskap. Ved sia av komfyren fikk torvekassen
sin faste plass. Den fungerte også som sittemøbel. I stue
og
kjøkken kunne også være sittebenker av ulik slag.
Etter 1900 begynte de første å legge inn vatn og utslagsvask
i huset. Enda i 1930- og 40-åra var det likevel mange som bar
alt vatn til hus og fjøs fra brynnen, og som bar skyllevatnet
ut igjen. Vasstynna eller vassbøtta hadde da sin faste plass
i
bislaget. I bislaget var gjerne innreda et lite spiskammers
eller et matskap for det daglige matstell, mens annen mat som
flatbrød, smør, ost, saltfisk og kjøtt blei lagra
i stabbur,
skjå, naust eller kjeller.
Det var ikke i alle bygder at folk banka på, når de gikk
på
besøk til naboen. Men vanligvis skulle det hilses: Guds fred
i stua , og ved avskjed: Guds fred forbli i stua . Satt
folk og arbeidde, heitte det også Signe arbeidet , eller
Signe maten og Velbekomme , om det var under
måltidet. Naboer nøyde seg gjerne med sitteplassen nærmest
døra,
den mest beskjedne plassen. Det heitte da også at
friarbenken stod ved døra.
Den som trur at dassen eller doet, har gamle aner hos oss,
tar feil. Heilt til andre halvdel av 1800-tallet var utedoet
knytt til overklassens liv. På vanlige gårder gikk mann
i
fjøsen, bak uthusa eller i fjæra, der det passa. Noe stort
hygienisk problem utgjorde vel ikke dette, selv om det høres
litt ufyselig ut, når sauer og geiter stod og venta på
at
husbonden i Grunnfjordgården skulle gjøre sitt fornødne
ute,
slik at de fikk ete mannskiten . Det var i fiskeværa og
andre tettbebyggelser, som på kirkestedene, at problema oppstod,
især fordi drikkevatnet blei henta i åpne brynner eller
bekker
i nærheten.
Det første offentlige locum eller avtrede vi i det
heile veit om, var bygd på Karlsøy i 1859 av kommunen.
Trulig
var dette skoledassen, for i 1862 var det nemnt at skolen hadde
2 dass, og at en billig kommunedass skulle oppføres ved
madam Dreyers fjøs. Forøvrig forteller tradisjonen at
konfirmantene tidligere var pålagt å bruke prestegårdens
utedass
mot avgift. Trine Figenschou fra Hessfjord gjorde seg da berømt
med si bemerkning om at ho såvisst ikke ville betale
skitskatt til presten. Dette må ha skjedd i Jønsbergs
tid,
ca 1835.
Den kommunale innsats rundt 1860 løyste imidlertid ikke
problema for alltid, og rundt århundreskiftet var forholda i
Været blitt riktig ille. Der fantes blant de 16-17
strandsittere bare 2 utedo, der var ikke noe avtrede ved kirka,
og det framgår at heller ikke skolen hadde skikkelig do lenger
etterat stormen hadde revet det gamle. Slik var forholda enda
i 1907, ifølge distriktslegen. Dette førte til at marka
omkring
bebyggelsen i Været blei brukt til avtrede. Verst var forholda
i de store kirkehelger, med den store tilreisende almue. I 1910
beskreiv legen forholda slik: Man kan nu ikke gå rundt Karlsø
kirke, uthusene på strandstedet eller pakkhusene i strandlinjen
uten at træde i ekskrementer, som kvitteres hvorsomhelst det
faller bekvemt, når den naturlige trang melder seg .
Det var ifølge distriktslegen stor helserisiko knytt til
dette, ved at smittsomme sjukdommer og epidemier lett kunne spre
seg herfra. Da en lokal tyfusepidemi oppstod i 1907, påbød
legen derfor utedo hos alle strandsittere, og kommunen blei
pålagt å ordne opp for skolen og kirka. Det kom nå
dobbel
kirkedass på øversida av kirka, og en ny 3-seters kommunal
utedo
i strandkanten ved skolen. Mange av leserne vil huske disse
bygg, som fortsatt benyttes i en viss grad.
Forøvrig gikk det ikke fort med å innføre utedoet
ute i
bygdene heller, for mange følte det som hoff-ferdig å
skulle investere i egne skjetthus . Enda i 1937 hører vi
om en havgård i vestre Helgøy som ikke hadde eget utedo,
men som
brukte fjøsen til avtrede. På dette tidspunkt var imidlertid
utedassen vel etablert ellers på gårdene. Det dreide seg
om små,
enkle hus, enkeltstående eller bygd inntil fjøsveggen,
noen
hadde til og med avløp rett ned i fjøskjelleren. Noen
steder var
doet bygd inne i fjøsen, stundom bare som en benk i fjøskråa.
Det blei også vanlig med do på kaiene, med avløp
direkte i
sjøen. Neste stadium i utviklinga var å flytte dassen
inn i
våningshuset, og gjøre den til et vannklosett, men det
er noe
som hører vår aller nyeste historie til.
Prydhagen er et seint fenomen hos oss, og var lenge knytt til
handelssteder og embedsgårder. Den første hageflekk vi
hører om,
var hos presten Steen i 1820, men vi kjenner ikke til detaljene
i hagestellet hans. Trulig var dette den samme hagen vi kan se
på bildet fra prestegården i 1896, i Alfred Eriksens dager.
Da
var det lite prydplanter å se, mest rabarbra og noe grønnsaker,
omkransa av et steingjerde, uten trær av noe slag. Også
de
øvrige av storkarsfolket på Karlsøy hadde hage,
doktor,
lensmann, handelsmann og klokker, uten at vi kjenner
planteutvalget. Både doktorhagen og klokkerhagen i Andersvik
hadde steingjerde rundt, noe som utvilsomt gav god beskyttelse
mot vinden.
Fra Kvitnes handelssted har vi endel bilder av prydhagen fra
ca 1920, men hagen er utvilsomt en god del eldre. Her var et
åpent, uregulert hageanlegg, med plen og blomsterbed
tilfeldig spredt rundt om, nærmest det man kaller
engelsk stil . Av planter vi kan observere på bildene,
finnes humle, blå og lyseblå prakthjelm (også kalt
bukkedaue
lokalt), erteblomster og diverse sommerblomster som
stemorsblomster og krysantemer.
Et anna vakkert anlegg var hos væreierfrue Florrie Figenschow
på Kåja ved Torsvåg, ett av de mest forblåste
steder hos oss.
Ho hadde fra ca 1920 anlagt hagen mellom nakne berg, ved å føre
jord over fra Vanna. Hagen var særlig kjent for sine svære
stemorsblomster, som var opptil 8 cm i diameter. I 1938 blei
hagen særskilt beskrevet i et tidsskrift av en besøkende
naturforsker, Edvard K. Barth. Han forteller at ho også fikk
tulipanene fint til, foruten en rekke andre blomster, grønnsaker
og bær.
Det største og mest fornemme hageanlegg, nærmest i form
av
en liten park, kom på den nye prestegården, anlagt av Bugge
Nundal 1920-22. Den kosta ialt 2000 kroner, som var et uhørt
beløp for slik luksus, og hadde steinmurte terrasser og trapper.
Her blei satt ned fleire hundre tre, bl.a. rogn, bjørk, blågran,
sibirsk lerke, sibirsk edelgran og furu.
På storgårdene og hos almuen forøvrig begynte det
å komme
hageanlegg fra århundreskiftet, med blomster og lokale treslag,
ofte rogn. Hagene var gjerne i fransk stil , med
velregulerte bed og korallstrødde ganger i geometriske firkanter
og sirkler. Populære planter var bl.a. bukkedaue, reinfang,
keiserkrone, aksveronika, Jomfru Marias strømpeband, primula,
sibirsk valmue, kvite tupper , tusenfryd, lupin, aurikla
og toppklokke, stundom ei rosenbuske, foruten sommerblomster som
ringblomster. På eldre bilder kan vi se at hager har eksistert
på mange gårder, uten at vi alltid kjenner forholda bak
stakittet. Den største framgang i hagestellet kom likevel først
etter siste krig, med meir fritid og bedre økonomi.
Etterhvert blei det også vanlig å plante på kirkegårdene.
P.g.a. avstanden måtte man helst plante noe som voks uten særlig
stell, som prydrabarbra, primula og aurikla. Også på kirkegårdene
blei det vanlig med korallsand rundt gravene, især på de
større
familiegravsteder, som også fikk smijernsstakitt rundt.
På den gamle kirkegård på Karlsøy står
fortsatt restene av
ei rosenbuske på grava over Trine Selqvist, født Figenschou,
klokkermadamen fra Andersvik. Ho døde i 1875, men vi veit ikke
om rosenbuska er like gammel.
Det var mange forhold som bestemte den lokale matskikk. Den
var for det første begrensa av hva som kunne produseres lokalt,
fra land og hav, dernest hva som kunne skaffes utenfra gjennom
handel. Men det spilte også en rolle hva som kunne selges
og skaffe inntekter. Det blei spart på kjøtt, ost og smør,
for
å ha noe å selge, og produkt som ryper, utfuglegg og multer
gikk
for en stor del i handelen. Også tradisjonen setter
grenser i et kosthold, og hos oss var det utenkelig å hente mat
fra fjæra, som skjell og tang. Også enkelte fiskesorter
var lite
brukt, som breiflabb og brosme, tildels også steinbit og lange.
Der var også teknologiske begrensninger for kostholdet,
i form av koke- og steikemuligheter og konserveringsmetoder.
Endelig kan vi nemne de begrensninger som lå i at ulike sosiale
sjikt hadde forskjellig kosthold. Her er det almuens matstell
vi skal behandle.
Hovedingrediensene i kostholdet var fisk, melkemat og melmat,
etterhvert også potet. Fisken stod her i ei særstilling.
Den var
så å si alltid tilgjengelig som ferskmat, og der var mange
sorter å variere med: torsk, sei, hyse, auar, sild, flyndre,
kveite. Viktig tilleggsmat var lever og rogn. Endel fisk egna
seg for lagring, som saltfisk eller spikkemat, både torsk, auar
og sild. Tørrfisk var lite brukt i husholdet. Som alternativ
til
fersk fisk kom boknafisken, den letthengte fisken, ofte sammen
med salta kobbespekk. Vi hører også om fjærfisk,
som var surna
fisk. Også fiskemat , som fiskeboller og fiskekaker, var
brukt, men helst ved spesielle anledninger. Koking var vanlig
tilberedelsesmåte, steiking sjelden. Dette skyldes mangel på
steikefett.
Fra hav og strand kom også kjøttmat, i form av sjøfugl,
oter,
kobbekjøtt og nisekjøtt, foruten spekk. Om våren
var utfuglegga
ettertrakta.
Fra mark og eng kom i første rekke den nye kulturplanten,
poteten, som i denne periode erobra en viktig og varig plass i
kostholdet, tildels på bekostning av den eldre nepa. Poteten
erstatta også endel av brødmaten, især flatbrødet.
Av
viltvoksende planter blei det sanka endel karvefrø, røllik,
tyttebærblad og mjødurtsblomster ( medurt ) til the, og
det
blei sanka og lagra syregras til vinterforsyning som grøt. Sløke
eller kvanne blei henta i fjellet eller på de ytre øyene,
bl.a.
på Nord-Fugløy. Etesløke fra Nord-Fugløy
blei kalt kava .
Også grasløk blei tørka til mat, og krøkebær
og blåbær blei laga
til saft.
Fra fjøsen kom i første rekke ferskmelk, og de bearbeidde
produkt: surmelk, syre, møssmør (innkokt, sprengt melk),
gammelost, mysost, kvitost og smør, som alle egna seg for
lagring. En spesiell måte å lagre melk, var opphengtmelk
,
som var surmelkost opphengt til tørk i pose, seinere rørt
ut med
rømme og sukker. I hovedsak skjedde nemlig produksjonen i
sommerhalvåret, mens dyra gikk på beite. Melka kom ikke
bare fra
kua, men også fra sau og geit. I ei god husholdning var det et
mål at melkeprodukta skulle vare over vinteren, både for
heimebruk og til bortfar. Når kyrne blei satt inn for vinteren,
stod smøret nedsalta i daller i stabburet, ostene stod til
luftig lagring i skjåen, og surmelka og syra stod i tynner i
bislaget. Ost blei laga av melk både fra ku, geit og sau. Smør
blei kjerna av ku- og saumelk (rømme).
Kjøttmat av husdyra var det mindre av. Ferskt kjøtt forekom
mest om høsten, i den store slaktetida. Da blei kjøttet
salta
ned som saltkjøtt og for tørking til spikkekjøtt,
det blei laga
retter av blod og kjøtt.
De viktigste kjøpvarer var mel og salt, foruten noe gryn,
erter og krydder. Hovedmengden av mel kom i denne periode fra
Kvitsjøen om sommeren, i form av russerug, som blei bakt til
flatbrød og omnsbrød, stomp eller kake . Flatbrødet
blei bakt en eller etpar ganger i året, og lagra i tynner, mens
stompen måtte bakes oftere, kanskje en gang i måneden eller
to.
Dette var gjæra brød som blei sreikt i steikomn, mens
flatbrødet
var ugjæra brød som blei steikt på brødjarn
i grua. I tillegg
til dette blei det bakt gnikkakake eller klappkake av gjæra deig
( gangkake ) eller uten gjær, som blei steikt på omn eller
i gryte, stundom klaska på sida av kakkelomnen. Ettersteik
var små rugbrød som stod i steikomnen et par dagers tid,
mens
omnen kjøltes av. Enda ca 1930 hører vi om grytekaker
på etpar
gårder i ytre Helgøy, der komfyr mangla. Glohoppa var
klappkake, steikt på gloa. Det blei også laga potetkaker.
Mens alle hadde brødjarn til flatbrød, var det bare endel
gårder som hadde murte bakeromner for omnsbrød. Slike
omner
kunne ta 18-24 brød under ett, og det skulle mye brensel til
å
varme opp en slik omn. Hos Anders Johnsen i Torsvåg tok
bakeromnen heile 35 brød, men han steikte også brød
for russen.
Det samme gjorde Chr. Figenschou på Helgøy, der steikeromnen
tok
42 brød. De som selv ikke hadde bakeromn, kunne stundom låne
omnsplass hos andre, mot å bringe eget brensel. På Karlsøy
bakte
baker Kasper for strandsitterfolket i Været og til bortfar. I
1865 hører vi at Stakkvikfolk hadde vært over på
Skattøra med
omnsbaksten , og fra Nordskar hører vi at husmora måtte
dra
til Rødgam eller Helgøy med deigen. Steikomnen stod ofte
bak
grua, med ilegg fra grua, gjerne i stabbur, ildhus eller i
kjøkken. Noen murte bakeromn i botn av grua. Med komfyren fra
ca 1900 kom det bakeromn i alle kjøkken, og den store murte
bakeromnen blei overflødig.
Som vi har sett av dette, var mange av matvarene i kostholdet
nær knytt til ei årstid, enten det gjaldt russemel, melkemat,
sild, kjøttmat, sløke, bær, sjøfugl og egg.
Noe av dette, som
sløke og egg, lot seg bare nyte fersk. Det samme gjaldt
matretter som kjelost av råmelk og rømmekolla. Forøvrig
måtte
det satses på konservering og lagring, og en god del av maten
måtte da etes salta, sylta eller tørka. Store deler av
matforsyninga i løpet av året fikk derfor preg av
forrådshusholdning, og det måtte skapes velegna lagerplass
til
de ulike slags matvarer.
Det daglige kostholdet hos almuen bar preg av stor enkelhet
og kanskje noe ensformighet. En lærer som klaga over kostholdet
hos sin vert i 1905, oppgav følgende meny, som ikke blei
variert: kaffe og brød av russerug med smør til morramat,
melsuppe med syre, flatbrød og smør til middag, og fisk,
flatbrød, smør og surmelk til kvelds. Heller ikke kirkesanger
Selqvist var så fornøyd med almuens matstell i 1868, især
fordi
det blei spart på salt og krydder, så kjøttmat og
fisk blei
harsk og bederva. Han var heller ikke fornøyd med smøret
og
osten. Best likte han brødet, især syntes han flatbrødet
var
godt.
Generelt var det lite pålegg eller sovel , som det
heitte, på tørrmaten. De fleste var glad om smøret
strakk til,
eller om det fantes litt syltetøy av tyttebær eller rabarbra.
Seinere kom sirupen til som pålegg. Dessuten blei det brukt
spikkesild, kald fisk og kald lever, ofte istedet for smør på
brødet. Kokmat var det vanligvis 2 ganger dagen, til
middag og kvelds. Til middag var det ofte spikkesild og suppa,
saltfisk, boknafisk. Om søndagen var det gjerne kjøtt,
ofte i
form av kjøttsuppa. Til kvelds var det gjerne ferskfisk, stundom
mølja eller grøt.
Hvordan kveldsmåltidet kunne foregå, forteller denne
beretninga fra Valen: Når møljegryta med fisk, lever og
potet
var ferdigkokt, blei gryta satt på en krakk, og alle samla seg
om gryta med tallerken og flatbrødleiv. Flatbrødet blei
bløytt
i gryta, og det blei aust lever og feitt over flatbrødet på
tallerken. Etter denne forretten, blei fisken og poteten lagt
opp og satt på bordet, og det egentlige måltidet kunne
nå ta
til.
Hvordan et vanlig kosthold kunne arte seg på en
fiskerbondegård, kan vi se i følgende beskrivelse fra
Bratrein
fra slutten av 1800- tallet. Her var det 5 måltid, som ellers
også var det vanlige.
Morrakaffe kl. 07: kaffe med melk, gjerne
saumelk, og ei skive rugbrød med smør uten pålegg.
Andre steder
blei dette måltidet kalt morrabette.
Frokost kl. 8-9: Smørbrød uten pålegg og melk,
stundom variert med steikt, flekt sild, blodmat i slaktetida,
eller rømmekolla.
Meddag kl. 12: Ofte havregrynssuppa, sild, potet og
flatbrød.
Nonsmat kl. 17: utdelt etpar leiver flatbrød med
kvitost eller spikkekjøtt til, kaffe eller melk.
Kveldsmat kl. 20-21: kokt ferskfisk eller kokt flekt
sild, også ofte grøt av grynmel, blyggmel eller havremel.
Forøvrig varierte både mat og måltider noe i forhold
til
økonomisk og sosial standard. Fra strandsitterne på Karlsøy
har
vi denne beskrivelse av matskikken ved århundreskiftet. I deres
kosthold var melkemat en sjelden vare.
Morramat kl. 7- 8: ei skive brød med margarin,
sjeldnere sirup, dessuten kaffe.
Frukost kl. 9-10: grovbrød og margarin.
Formeddagskaffe : tynn kaffe for de voksne, med
kaffemelk. Folk kom da gjerne sammen og drakk kaffe hos
hverandre.
Meddag kl. 13-14: kokt fisk og potet, eller grøt av
havre, rug, hvetemel, russisk hirsegryn, med sirup og smørøye
av
smelta sauetalg.
Nons (mellamat) kl. 17-18: brød og margarin uten
pålegg.
Kveldsmat kl.21-22: ferskfisk og potet.
Fra distriktslegenes innberetninger kan vi finne
adskillig omtale av kostholdet hos folk, oftest i forbindelse
med legenes klager over surt, dårlig rugbrød, overdreven
bruk
av tobakk, kaffe, sukker og slikkerier, og mangel på melk og
kjøttmat om vinteren. Mange meinte også at almuen var
slapp med
å samle forråd for vinteren, slik at kostholdet da blei
unødig
ensidig. Med separatoren kom etterhvert meir bruk av separert
melk og margarin, noe legene meinte reduserte matverdien.
Til fest og høgtid, især til jul, var det andre matskikker.
Da kom det beste på bordet som kunne skaffes: smurt lefse, rull,
ost og gomme, spikkekjøtt, risengrynsgrøt og rømmegrøt,
kanskje
også ei saftig steik. I hvertfall til jul blei det bakt kaker:
hvetebrød, vaffelkake, kromkake, fattigmann, pepperkake,
smultringer, firspesier, og kanskje kom det skillingskake,
sirupskake og aniskringle fra byen. Også av drikkevarer var det
meir råflott, med heimebrygga øl lenger tilbake i tida,
seinere
brennevin og vin.
Til bortfar måtte matskikkene bli noe annerledes, selv om
maten ikke var så forskjellig. I Lofotværet var det svart
kaffe
og stomp før utror, i 5-6 tida om morran. På sjøen
var det
gammel tradisjon at det ikke skulle spises, og det blei da en
lang dag før de kom på land i 18-tida. De fikk da et stort
måltid fisk med flatbrød og mølja, med vatn og
syra som drikk.
På søndag var det fast regel med tjukkerter , ertesuppe
som
var tykk som grøt, der hver hadde sin egen kjøttbit oppi.
Til
dette åt de stomp, ikke poteter.
Ute i heimeværa spiste de byggmelsgraut med sirupsvatn før
utror, og mølja eller boknafisk om kvelden. Noen stor omlegging
i kostholdet kom ikke med skøytedrifta, men her hadde man jo
matstellet med ute på havet, så det blei meir vanlig å
drikke
kaffe og ete stomp fleire ganger i løpet av dagen. Boksmelk
og
margarin kom nå inn som viktige nye matsorter, og sirup og
sardiner blei vanlig som pålegg.
I praksis blei matseddelen ikke så ensarta som denne
gjennomgangen skulle tilsi. Der var fleire retter å variere med,
etter tilgang på råvarer og anledning, ikke minst når
det gjaldt
fiskesorter. Noen steder, som Skogsfjordvatn, var innsjøfisk
viktig i husholdet, salta og spikken. Det blei til de lettere
måltider spist mye surmelk med rømme og brød i,
eller kokt
ferskmelk med brød i, og kald grøt oppvarma i melk. Det
blei
kokt sildgrynsuppe, kjøttsuppe, lapskaus, ertesuppe med
saltkjøtt og flesk, en sjelden gang fiskesuppe, f.eks. av salt
auar, flyndresø eller tørka steinbit. Også hyse
og sei kunne
etes spikken og rå, liksom sild og auar. Torskemager blei kokt
med lever, og steikt på glo etterpå. Glosteikt spikkekjøtt
av
sidbein var vanlig frokostmat ved sia av brød. Snytiting
blei ribba og svidd på gloa, og kokt i saus. Nisekjøtt,
sjøfugl
og kobbekjøtt var vanlig matbytte, fersk eller salta. Av sjøfugl
blei også kokt sodd eller suppe. Noen laga lutfisk og det blei
kokt saupgraut. Det blei laga pannekaker av niseblod og
kobbeblod. Om høsten blei det spist blodpølse, blodkaker,
blodklubb, kjøttpølser, finka (hakka innmat) og heilpølser
(av
sauehjerne.) Supper av mel eller gryn var vanlig sammen med
saltmat eller som dessert . Viktig som dessert var
rabarbragrøt eller suppe, likeså syregrasgrøt med
melk. Sløke
blei renska som rabarbra og ete fersk sammen med saltsild, også
sammen med lever og fett. Fisk og kjøtt kunne røykes,
og vi
hører om boller av rugmelsdeig med røykt spikkekjøtt
inni, kalt
kolombakka . Også fiskeboller kunne lages med spikkekjøtt
inni, det blei laga rognerute (rognboller) og
kamsemager , torskemager som var ifylt lever, løk, pepper
og havregryn. I stedet for potet kunne man ete sløke sammen
med
lever og feitt til mølja.
Smågodt fantes også. Det kunne være banka tørrfisk,
helst av hyse, man spiste den søte sisselrota og det blei spist
sløke. I storhelgene var det solgt svidd og kokt lunne og alke,
foruten knipper av sløke, alt fra Nord-Fugløy. Dette
kan vi
sammenligne med våre dagers gatekjøkkenmat. Selvfølgelig
fantes
også virkelige gotterier, sjokolade og drops, men det kosta
penger, og var mindre oppnåelig.
Av kokmat var det vanligvis nok til at alle fikk ete seg
mett, især av fisk. Men brødet måtte ofte spares
på, både av
stomp og flatbrød, som vanligvis blei delt eller utporsjonert.
Av sparehensyn blei kaffen kokt svak, så den måtte tilsettes
litt salt og cikori, for å få smak og farge. En bit tørka
fiskeskinn blei brukt til klaring . Kaffen blei drukket i
store kummer av krustøy. Til kaffemelk blei brukt saumelk eller
kumelk, stundom erstatta av kvitost av geit, sau eller ku.
Forøvrig blei det drukket the, ferskmelk, kjernemelk, myse,
bleng, sirupsvatn, og øl før i tida.
Vanligvis var det samme kosthold til husfolk og tjenere,
bortsett fra enkelte storgårder. På handelsstedene og hos
embedsfolket herska heilt andre matskikker enn blant almuen, ikke
minst blant dem som var innflyttere.
Til måltidet hørte også matskikk. Det var gjerne
bordbønn før
og etter måltidet. Barna stod ofte ved bordet, og gikk gjerne
rundt og takka alle voksne i handa etter måltidet. De voksne
kunne nøye seg med å si: Gudskjelov og takk for maten
.
Også meir respektlause uttrykk eksisterte, vel helst blant
ungdommen, som dette: Takk for mål og mette, grauten førre
og skeia ette .
Hvordan dagsrytmen kunne arte seg på en storgård, skal
vi her
se nærmere på gjennom å følge tausas gjøremål
utover en vanlig
dag. Vi velger oss da Kvalshausen, der vi i andre sammenhenger
har møtt husbonden selv, Edvin Figenschou. Tidspunktet er
1905-10, og tausa er Rikka Ovesen, som i 1905 bare var
12-13 år. Snarere kunne vi kalle henne fosterjente. Rikka blei
seinere gift Bendiksen, og var bosatt på Karlsøy. Dette
er
hennes egen beretning, som gjenspeiler sommertida:
Dagen starta kl. 6 med morramat, som var 2 store skiver brød
med heimsmør og kvitost, og en kopp kaffe med sukkerbit. Så
kom
fjøsstellet, som tok 2 time, etterfulgt av separering, vask
av kjørrel, gryter etc. Kl. 10 var det avbrudd i arbeidet for
frokost, som var surmelk med rømme eller rømmekolla uten
sukker,
og rugbrød. Til søndag kunne det også vanke smørbrød
med egg,
ost eller rull.
Etter frokosten fortsatte arbeidet, med den langvarige
ostekokinga, som foregikk alle 7 dager i uka, eller kjerning av
smør, som foregikk 2 dager i uka. Så var det å skure
melkekopper,
bære vatn fra brynnen, og utføre klesvask, skuring av
golv og
vasking fram til middag.
Middagen kl. 13 bestod av fiskekaker, kjøttsuppe, spikkesild
eller saltfisk, og i tillegg blei det servert suppe av risengryn,
blanda frukt, sagogryn, stundom rabarbragrøt, opplagtmelk eller
kjelost. Etter middagen kom ei økt med karding, stopping og
strikking om vinteren, mens man om sommeren også måtte
tenke på
å hente dyra ned fra fjellet til fjøstid.
Kl. 16 var det kaffe uten noe til, og kl. 17 kom nonsmaten.
Dette var smørbrød eller kavring og kaffe. Nå skulle
dyra på
plass, kyrne i sommerfjøs, sau og geit i grinder, som skulle
flyttes hver dag. Alle dyra skulle nå melkes, melka skulle siles
og separeres, så det var langt utpå kvelden før
fjøsstellet var
over. Nå kom kveldsmaten på bordet, og det var alltid kokmat,
grøt eller mølja. Kl. 22 kunne man begynne å tenke
på senga, men
var det mye arbeid ugjort, blei det leggetid først i 1-2 tida.
Det som karakteriserer livet på Kvalshausen, er at matstellet
nok var bedre enn på vanlige gårder. Men det var mye arbeid
og
få kvilestunder, og ingen avbrekk for fritid og adspredelse.
Husdyrholdet var stort, og det blei gjort en stor innsats i å
få
størst mulig utbytte fra fjøsen. Det betydde mye arbeid
i
slåttonna og med fo rsanking og fo rstellet ellers i året.
Spesielt for Kvalshausen var at det var et stort skille mellom
husbondsfolket og tjenestefolket, noe som bl. a. ytra seg ved
at husbondsfolket spiste i egen stue. Det blei dessuten holdt
selskapelige sammenkomster og tatt imot besøk fra andre
storgårder.
Vi skal ikke her følge motene i perioden, men påpeike
noen
viktige trekk i utviklinga. Generelt kan vi si at det var stor
forskjell mellom hverdags- eller arbeidsklær, og helge- eller
kirkeklær. De siste var meir underlagt motesvingninger enn de
første, og der var meir kjøpetøy i finklærne.
I alle fall syntes
distriktslegene at folk var moderne kledt, og meir enn de var
vant med fra landsbygda i Sør-Norge.
Stort sett synes folk å ha vært godt kledt til hverdags,
med
mye ullklær. Mannfolka hadde vevd undertøy av ullgarn
og bomull,
med ei vevd undertrøye i rødt eller blått utenpå,
og
bukser og jakker av svart eller grå vadmål. De kunne og
bruke
ei kort trøye av tøy, jagervest . Sjøhyret bestod
av
geiteskinn: bukse, stakk eller trøye, hatt og ull topphue. Til
hyret hørte også lange sjøstøvler av lær,
med strikka
sjøstøvelhosser inni. Anna fottøy for menn var
røyserter, som
gikk under kneet, og halvkanninger, støvler med halv lengd.
Kvinnfolka hadde ofte kjole av heimvevd tøy, i ull eller
bomull, eller skjørt og bluse. Undertøyet kunne være
heimvevd
ull. De brukte snøreliv uten ermer. Til vanlig gikk de med
underbukser, som gikk under kneet, og var samla med et bånd
nede. Der fantes også bukser som var åpne i skrittet. De
brukte
også lang, varm serk . Skjørtet var ankelsidt, og måtte
bindes opp med band under gange, kalt oppstøttarband . Det
bestod av 2-3 deler, under-, mellom- og ytterskjørt.
Fottøy til hverdags for begge kjønn var klumper eller
tresko,
komager, og lugger (ragger) til vinterbruk. Komagene blei brukt
med tørka sennagras eller ull-lester, og surra med heimevevde
band. Mye taler for at komager opphavelig var et samisk fotplagg
som blei overtatt av de norske, kanskje tidlig på 1800-tallet.
Komager holdt seg i bruk i enkelte bygder til i 1930-åra. Både
klumper og lugger ser vi var i bruk i begynnelsen av
1800-tallet, og de var utvilsomt eldre.
Sko av skinn var til helgebruk, og blei først anskaffa til
konfirmasjonen. Huder og skinn til sko, sjøstøvler, skaftestøvler
og komager var barka heime, og for en stor del heimesydd. Gode,
tette sjøstøvler og skinnsko var krevende i produksjonen,
og
blei ofte sydd av omreisende bygdeskomakere.
Egne yttertøy var det lite av. Mannfolka kunne bruke ei
stortrøye eller busserull, sia erstatta av strikkatrøye.
Kvinnfolka brukte ofte store strikkasjal over ryggen, og fint,
svart tørkle på hodet. Kast var et stort frynsesjal til
båtreiser. Som ytterplagg kunne også jakker brukes. Det
skulle
mye arbeid til for å holde familien med strikka huer, votter,
lester og strømper, som var det vanlige overalt.
Fra slutten av 1800-tallet kom meir fabrikkvarer inn.
Oljeklær erstatta sjøhyret av skinn, gummistøvler
og
arbeidskalosjer kom i bruk, og etterhvert blei dongerien vanlig
i arbeidsplagg for mannfolka, som bukse, jakke og overall,
sammen med ullgenser og kasjett. For kvinnene kom kåper
etterhvert meir i bruk som yttertøy, sammen med frynsetørkle,
hatt eller alpelue. Støvler og småsko blei også
etterhvert
meir vanlig. Med strikkemaskinene i vårt århundre blei
vevd
undertøy erstatta av strikka undertøy.
Når det gjelder sengestellet, ser vi at sauskinnsfellen holdt
seg til århundreskiftet, stundom lenger. Den bruktes både
med
og uten trekk. Under hadde folk en bonster av sekkestrie fylt
av høy, høvelspon eller sennagras. Over bonsteren lå
ei
ullgrene. Grena var ofte stripete, av ull som var farga med
steinmose. Hvis grena var vevd på flatvev, var den sydd sammen
av to lengder. Fjærputa, haudyna , var av lerret eller
olmerduk. Den kunne også være fylt med reinhår. Enkelte
hadde
også tepper med sjøfuglfjær og fjærbonster.
Rya ser ut til å ha
gått av bruk, og dundyna var reservert storgårdene. Ved
Skogsfjordvatn hører vi at enkelte brukte reinskinn til
underlag. Om dagen var senga i stua oppredd med et
overbredsel øverst. Dette kunne være vevd av plantefarga
garn.
Etterhvert blei grena erstatta av fabrikkvevde ulltepper, det
kom laken av staut , det kom vatt-tepper til erstatning for
feller og kjøpemadrasser istedet for bonster. Også voksduken
kom
i bruk, og erstatta de eldre heimevevde bordduker, som bare var
til helgebruk.
En gård uten båt var utenkelig. Det var så mye
som skulle
fraktes, som høy, ved, torv, krettur på beite, det skulle
skaffes
tare og løypning, den daglige kokning fisk skulle skaffes, og
det
trengtes skyssbåt til skole, kirke og handel, stundom til en
bytur. Til dette dugde de minste typene av Nordlandsbåten, på
2 rom (kjeksen), 2 rom eller 3 rom. Til kirkebåt kunne også
åttringen brukes, men ikke fembøringen, som var for tung
til
oppsetting.
Så trengtes det båter til det kommersielle fisket ute i
heimeværa, i Lofoten og Finnmark, og da dugde ikke de små
typene.
På de fleste gårdene fantes også en eller fleire
av de større
typene, fra 3 romsbåten (kobberomsbåten) over firroringen
og halvfemtero mingen til åttring og fembøring.
Kobberomsbåten bruktes til kortere fisketurer, men forekom
også i Lofoten. Halvfemtero ming (4 rom) og åttringen
blei brukt til linebåt i Lofoten og til seinotfiske, åttringen
også til linebåt i Finnmark. Fembøringen var garnbåt
i Lofoten
og blei brukt til juksa i Finnmark, men egna seg dårligere til
linebåt. Det var åttringen og fembøringen som var
de mest
prestisjetunge båttypene, og de fremste fiskere hadde gjerne
begge deler. ttringen var på 14- 16 alen, mens fembøringen
var
20-25 alen, d.v.s. opptil 50 fot. Den kunne komme opp i ei
segelfart på 8 knop, og dermed være like hurtig som de
gamle
dampskip.
Fra 1856 har vi ei opplysning om at det i prestegjeldet
fantes 40 fembøringer og 44 åttringer. Dette omfatta også
Sørfjord, men der var det trulig færre av de større
båttyper.
Det ser ut til at antallet av åttringer aukte utover i århundret
på bekostning av fembøringen, i takt med større
vekt på
linefisket. Fra 1890-åra har vi opplysninger om 18-20
fembøringer i Helgøy og Karlsøy, og vi har namnet
på noen få:
Emelia av Rødgammen (Amandus Figesnchou), Anna
Margrethe av Kvalshausen (Edvin Figenschou), og Lykken
og Fortuna av Bratrein (Julius Dahl). ttringen ser ut til
å ha vært namnlaus.
De største båttypene krevde meir kapital, større
mannskap og
større drift, foruten gode hamne- og støforhold lokalt.
Alt dette
begrensa bruken av disse typene.
Nordlandsbåten undergikk visse endringer i andre halvdel av
1800-tallet. Den gamle avrunda stamnen blei rettere, båtene fikk
meir spring , ripa blei bygd opp med et skvettbord eller
fast ripe, så båten blei djupere, og de største
typene voks i
lengda. Ei viktig endring var også at løftingen blei tatt
i bruk på åttring og fembøring, et laust, avtakbart
hus i
atterskotten, den første form for lugar . Den blei brukt
på turen til og fra væra, og blei satt i land under fisket.
Løftingen gjorde overnattinga ombord meir komfortabel enn den
gamle tjeldinga under seilet, og istedet for ei gammel
jerngryte til omn, kunne nå en liten jernomn settes inn.
Som tidligere var mannskapet avhengig av rorbuer i væra til
beboelse under fisket, ihvertfall om vinteren og våren. Under
seifisket om sommeren kunne fortsatt seilet strekkes over en
tilfeldig oppmurt soveplass på land. Også under vårfisket
i
Finnmark ser det ut til at fiskerne for en stor del bodde
ombord.
De fleste Nordlandsbåter blei nå kjøpt fra de store
båtbyggerdistrikt i Salten og Helgeland. Dette skjedde enten
under fisket i Lofoten, eller gjennom de lokale handelsmenn
heime, som alltid hadde et visst lager. Unntaksvis hører vi
om
heimebygde båter, som etpar Balsfjordbygde åttringer på
Selnes.
Enkelte av de mindre gårdsbåtene blei også bygd lokalt.
Men
reparasjoner og oppbygginger blei alltid utført på gården.
Det ser ut til at Nordlandsbåten blei noe meir standarisert
etterhvert, ihvertfall innafor de enkelte båtbyggerdistrikt,
som
Saltdal, Rana og Bindal. Men noe individuelt preg var det likevel
over den enkelte båt, og båtene blei gjerne gjenkjent på
ei viss
avstand. Et studium av skroget eller skrovet , som det
heitte, var ofte nok til å fortelle båtkjøperen
hva slags
egenskaper han kunne vente av nybåten. Det var viktig for
høvedsmannen å gjøre seg kjent med båtens
særegenheter og
grensene for yteevnen så snart som mulig. Da sogneprest Knudsen
den 27/6 1844 dro på embedsreise inn Ullsfjorden, benytta
høvedsmannen den gode vinden til å prøve hvor mye
segl den nye
båten hans tålte. Om båten ikke oppførte seg
som forventa, kunne
visse justeringer gjøres med skroget, ved å legge det
litt
ut.
Det var tre hovedkrav til en god båt. Den skulle være
drektig, være lettrodd og seile fort, egenskaper som ikke alltid
lot seg kombinere. Det blei også stilt ulike krav til en båt
som
skulle brukes inne i sunda og en som skulle brukes ute ved
havet. I sunda skulle båten være lett å ro, og dermed
grunnere.
Ved havet krevdes større sjødyktighet og bæreevne,
og dette gav
drygere og djupere båter. I alle fall var det stor prestisje
knytt til båten, og det var alltid konkurranse om å ha
den beste
sjøbåten og den gjeveste segler.
Når det gjelder utseende, var det ei viss standardisering av
fargene, men en god del variasjon forekom. Øverst var det ei
grønn, deretter ei svart eller kvit stripe, etterfulgt av ei
rød. Men vi ser at den øverste stripa også kunne
være blå,
deretter ei svart, ei grønn og ei rød stripe. Forøvrig
var
naturligvis båten kjerrabredd, og råseglet brunbarka.
Distansen ute på havet kunne måles i segelsyn , d.v.s.
så langt som en båt med seil var synlig mot horisonten.
Andre
måter å måle seiledistansen, var en sjø ,
d.v.s. så langt
man til vanlig seilte på ei fløa eller falla. 2 sjøas
vei
var da så langt man seilte på 12 timer, f.eks. fra Sør-Langsund
til Grimsholmen. Et anna mål var vekesjø , som synes å
ha
utgjort ca 15 km.  seile om natta, krevde et visst syn. Den
12.
april skulle det etter tradisjonen kunne seiles ved midnatt.