Eiendom uten brensel
er verdilaus
Torva overtar
Strandagods
Sjøfugl
Småviltjakta
Kobbejakt på Måsvær
Egg- og dunværet Flatvær
Innsjøfisket
Multemyrene
Storhellaren, en
fangstboplass fra vår tid
Dette var et vanlig utsagn før i tida, og forteller mye om
hvor
viktig det var å være selvforsynt med brensel. Helst var
det nok her
tenkt på skog, men torva kom etterhvert inn som ei god erstatning,
og
gjorde mange av de skoglause havgårdene meir beboelig.
Forøvrig måtte man hjelpe seg med det som var tilgjengelig
av
brensel, især rekved. Mange av havgårdene var gode rekvedgårder,
og i
matrikkelen av 1865 blei rekved som herlighet oppgitt for Grøttøy,
Andammen, Toftefjord, Måsvær, Hermannsfjord, Sørskar,
Steikervik,
Flatvær, Nordskar og Torsvåg. Trulig var det noe auke i
rekvedmengden,
som følge av meir eksport av trelast fra Kvitsjøen. Til
nød kunne til
og med tørre tarelegger legges i omnen, som vi hører
om fra Lanesøra,
Kammen, Valen og Vannvåg.
Etter 1900 kom kjøpkoll som et alternativt brensel. Selv om dette
krevde penger, blei det en lettelse for mange av havgårdene.
Koll blei
også nytta som brensel ombord i skøytene. Ellers gikk
endel famneved i
handelen. På fastlandet kunne endel av gårdene fra Lattervik
til
Bakkeby, især Jegervatn, levere litt famneved, never og bark
for salg,
likeså Skogsfjordvatnet, men for de fleste dreide det seg ifølge
matrikkelen av 1865 bare om 5-10 famn per bruk. Den virkelige
produksjonen ved Skogsfjordvatn lå trulig rundt 100 mål,
d.v.s. 50 famn
totalt. Noe famneved blei derfor importert , bl.a. av Helberg på
Karlsøy. I 1902 hadde 2 brukere fra Jegervatn tilsammen 30 mål
famneved
til salgs a kr 7,-, noe som gav ei bra tilleggsinntekt. I 1917 hører
vi at en av brukerne på Jegervatn hogg 150 mål famneved,
da han trengte
penger til et spesielt formål.
Mye tyder på at skogen i Karlsøy var ved et lågmål
i tida 1850-
1900, og at den enda ved århundreskiftet hadde problem med å
ta seg opp
igjen. Ca 1868 heitte det at skogen var på tilbakegang, men at
den blei
utnytta meir sparsomt enn før. I 1875 blei oppgitt at bare
Ullsfjord hadde litt skog, ellers var skogen uthogd p.g.a. uvorren
adferd. Ca 1880 heitte det om Karlsøya at skogen var i klar
tilbakegang,
og det samme blei oppgitt for heile prestegjeldet ca 1900. Trulig var
den klimatiske nedgangen i første halvdel av 1800- tallet ei
viktig
årsak til dette, kombinert med press på brenseltilgangen
og meir
beiting etter 1850, som en følge av den sterke folkeauken som
da tok
til. Også den omfattende ostekokinga og det utbredte felleseie
av
skogen har vært nemnt som årsak til nedgangen. Ca 1870
heitte det
således at alle tok brensel uten hensyn til at skogen skulle
bevares. I
alle fall var amtmannen klar i sin dom i ei innberetning fra tida rundt
århundreskiftet: Ute ved havet kjemper birken og rognen en håpløs
kamp for tilværelsen og sykner hen under det samarbeide, som
en barsk
natur og en fattig fiskerbefolkning øver på den krattskog,
som spirer
frem i bergkløftene .
I vårt århundre har bjørkeskogen hatt en klar framgang,
noe vi bl.a.
kan observere fra gamle fotografier. Mye taler for at det var
torva som berga bjørkeskogen. Etter århundreskiftet minka
også
geiteholdet, og skogen blei utskifta, noe som trulig førte til
bedre
vern.
Ved jordbrukstellinga i 1939 var produktiv lauvskog i Karlsøy
beregna til 44.000 mål og i Helgøy til 20.000 mål,
ialt 64.000 mål. Ved
tellinga 10 år seinere, var tallet for Karlsøy 30.000
mål og for Helgøy
15.000 mål, altså en total nedgang på 19.000 mål
(32 %). Bortsett fra
noe meir hogging av brensel under krigen, er det vanskelig å
se noen
grunn til nedgang i 10-året. Forskjellen skyldes trulig helst
forskjell
i beregningsmåten ved de to tellinger.
På denne tida var noe skogreisning kommet i gang, d.v.s. planting
av
barskog, især på fastlandet. I 1939 var arealet 25 mål,
i 1949 45 mål.
Ett av de eldste felt var et plantefelt i prestegårdens utmark
på
Karlsøy fra 1926. I femårsperioden 1954-58 blei det tilplanta
430 mål
bartre, mest på fastlandet, og det blei nå laga en skogreisningsplan
for fastlandet.
Forøvrig var en god gårdsskog også nyttig til å
skaffe virke eller
gagnved av ulike slag til gårdsdrift og fiske. Det kunne dreie
seg om redskap, gjerdestaur, hesjestaur, påler, nabber til vegger,
klaver, reipkroker, rivtinder, ljåsorv, krakker, skråband,
bord eller
rær til taktro og golv, sledemeier, ski, håver, tollpinner,
rær til
hjellbruk, bordbakker, rakker og suler, lunder i støa, båtdrag
o.s.v.
Stundom kunne en god stokk sages til bord og brukes til å bordkle
en
husvegg. Fra skogen kom også bark, ris og never til ulik bruk
i februk
og fiske.
I Dåfjorddalen var skogsarbeid en viktig beskjeftigelse for
oppsitteren, Johan i Dalen , som bl.a. arbeidde sleder til folk. I
Chr. Figenschous forretningsprotokoller fra 1880- og 90-åra kan
vi se
omfanget av de skogsprodukt fra Skogsfjord og Skogsfjordvatn som blei
omsatt over Mikkelvik, Helgøy og Torsvåg. Det dreide seg
bl.a. om
bjørkebark, meier og ski, foruten famneved. I de 3 år
1894-96 blei
således levert til filialen i Mikkelvik: 39 par draghalser, 8
keiper,
22 limer, 48 visper, 1281 kg bark, 6 par sledemeier, 12 par ski, noe
tømmer og 13 1/2 mål ved. Barken blei betalt med 6-7 øre
per kilo, et
par ski med 3 kr, så skogen skaffa ikke så lite inntekter.
I 1904-05
ser vi at handelen i Sør-Lenangen solgte bjørkeved (famneved)
råved,
hjellmaterial, draghalser, kjelkemeier og sledemeier.
Det var mye arbeid med å skaffe fram nok ved til brensel på
en
gård, både til fjøs og hus. På de større
gårdene kunne det dreie seg om
mye av et årsverk, noe som især var ungguttenes ansvar.
Underlig nok var det først fra midten av 1800-tallet at torv
blei
tatt i bruk som brensel hos oss. På denne tida var skogen svært
redusert, og mye kan tale for at bruk av torvemyrene var ei
forutsetning for den store auke i bosetninga som kom i andre halvdel
av
1800-tallet.
De første antydninger om bruk av brenntorv får vi i 1830-åra
i
forbindelse med utskiftningene. Det tok enda lang tid før torvinga
slo
igjennom, tydeligvis fordi folk mangla tradisjon og ferdigheter. Dette
ser vi av at det i første rekke var undersøkselse av
myrer og
veiledning i torving som amtsagronomen konsentrerte seg om, da han
i
1871 begynte å besøke Karlsøy på sine reiser.
I 1873 besøkte agronomen
de fleste gårdene på Vanna. Her fant han torvemyrer de
fleste steder,
men endel gode myrer var alt delvis ødelagt ved at folk skar
torv uten
hensyn til naboer og medeiere. Her var vanligvis felleseie, og alle
tok
der det falt lettest. I 1878 undersøkte han myrer på Vanna,
Helgøy og
Jegervatn-Ullsnes. Bl.a. undersøkte han myrene på Vannereid,
med opptil
8 fot god torv (2 m). Igjen framhevde han fellesskapet som årsak
til rovdrift. På de trykte skjemaer ved matrikuleringa i 1865
var
torvemyr tatt med som herlighet for gården. Generelt var det
lite eller
ingen torvemyrer på heile fastlandet og Reinøy, mens det
ellers på
øyene var rikelig med torvemyr til brensel. Gårder heilt
uten myrer
var Langsund, Gamnes, Fagerfjord, Skogsfjordvatn og Lyngøy.
På Karlsøy prestegård blei de store myrene undersøkt
og bonitert
(kvalitetsvurdert) av forstmester Asbjørnsen i 1872. Her hadde
imidlertid strandsitterne begynt å ta torv allerede i 1853, i
1864
hadde man begynt å kontraktfeste torveretten, og etterhvert begynte
både presten, lensmannen, doktoren og handelsmannen å hente
sitt
vinterbrensel fra myra.
Det blei etterhvert vanlig å ta torv overalt i prestegjeldet,
der
det var myr å finne. Også på gode skogsgårder,
som Jegervatn og
Bratrein, blei det tatt torv, fordi man syntes det var mindre arbeid
med torva enn med veden. Det blei også viktig å få
myrene utskilt av
fellesskapet for å hindre rovdrift. Tildels dreide utskiftningene
seg
bare om torvemyrene.
Torvinga blei nå ei egen onn om våren, så snart telen
var gått av
myra, gjerne ved St. Hans. Så fulgte etterarbeidet utover sommeren,
med
tørking, røysing og muing, og tilslutt heimkjøring,
trekking på kjelke
eller bæring på rygg. Mye av dette arbeidet blei utført
av kvinner og
barn.
Der det var dårlig med myrer, var det vanlig å ta lyngtorv
(overflatetorv). Det hendte også at folk leide myrtak mot betaling.
På
Karlsøy måtte leilendingene vanligvis betale for torveretten.
Fra en
leiekontrakt på Grågård i 1923 ser vi at verdien
av 20 års torverett
med 4000 lomp årlig var satt til 350 kr eller kr 17,50 per år.
I
tillegg kom altså alt arbeidet med torvinga.
På Lyngøy og Hersøy forekom også utleie av
torverett. På Hersøy var
grunneieren årlig satt i inntekt av kr 250,- for utleie av torvemyr
i
tida 1926-44. På Lyngøy var særlig dyp myr, opptil
22 spader dyp, er
det oppgitt.
Torva hadde den fordelen framfor ved at den holdt lenger på glørne,
gjerne over natta, og den gav mindre avfall. Og i alle bygder la den
litt syrlige røyken fra skorsteinene seg utover og forkynte
at her var
folk oppe og i kaffekokinga.
Der var overalt en inngroet fordom ved at fortie funnet vrak .
Dette uttalte Waldemar Figenschou på Kammen, som 1919-24 var
lensmannsfullmektig og reiste mye rundt i Helgøy. I denne perioden
kom
særlig mye vrakgods, trulig p.g.a. krigshandlinger i Norskehavet.
Waldemar eller han Ve antok at bare 5-10 % av det som blei
funnet, blei innmeldt til lensmannen. Selv om dette trulig er en
overdrivelse, er det sannsynlig at en god del slikt ikke kom øvrigheta
for øre.
I 1919-20 eller litt før stranda f.eks. en lastebåt med
trelast ved
Grimen på Flatvær, og heile dekkslasta måtte på
sjøen for å få båten
flott. Mesteparten av lasta blei berga av folk, uten at noen meldte
fra. Dette førte til etterforskning og bøter, men disse
var ifølge Ve
så små at det nærmest var ei oppmuntring til å
fortsette på gammel
vis . På denne tida var også en fin gallionsfigur fra ei
seilskute
drevet i land i Rekvik ved Sørskar og berga der.
Noen inngrodd fordom var det knapt, snarere uttrykk for harde
økonomiske realiteter. På de magre havgårdene hadde
drivgods gjennom
mange hundre år vært en viktig ressurs, noe matrikkelen
av 1865 også
tok i betraktning. Gjennom mange hundre års kamp hadde Karlsøyværingene
aldri akseptert at staten skulle ha større rett til stranda
gods enn de
som berga det. I denne kampen hadde de mange fordeler på si side,
slik
at staten stadig var dømt til å tape. Det med å
berge vrak utvikla seg
nærmest til en del av ei livsform. Stadig var havfolket på
utkik, ute
på havet eller heime i buktene, der de gikk regelmessige oppsynsturer
etter uværsperioder. Det utvikla seg lokale sedvaneregler for
berging
og fordeling av vrakgods, der det var fleire oppsittere. Det måtte
berges flofritt og gjerne merkes. Ca 1920 var det en fast regel at
vrak
til verdi under 10 kroner blei oppgjort direkte mellom lensmann og
finner, og at verdier under 5 kroner ikke skulle oppgis. Seinere heitte
det at vrak til under 10 kroners verdi ikke skulle oppgis. Vi ser at
plikt til berging av vrakgods og avlevering av andel til gårdeier
kunne
inngå som del av avtalte leievilkår på havgårder
som Flatvær og Hattøy.
Generelt kan det se ut til at det blei auke i drivtømmer etterat
trelastfarta på Archangelsk tok seg opp utover 1800-tallet. Med
større
trafikk langs kysten blei det fleire forlis og meir vrak, især
så lenge
seilfartøyene rådde grunnen. Det er derfor trulig at verdien
av
vrakgodset var større i andre halvdel av 1800-tallet enn i tidligere
århundre. Vi har fleire beretninger om fartøy som forliste
i farvatnet
utfor Vanna, således skonnert Paul av Preussen i 1864, d/s
Bylgia av Tra lleborg i 1877, og d/s Balmoral av
Aberdeen i 1884, de to siste på Gosseboen. Mannskapet på
Balmoral
blei berga av Edvin Figenschou og hans notmannskap.
Hus og fjøser bygd av drivtømmer var vanlig på mange
havgårder, som
Nordskar, Sørskar, Måsvær, Steikervik og Holmesletta.
Mahognystokker
kunne finnes i lågfjøser, som på Kåja. Etter
større havari, som det ved
Flatvær, heitte det at det kunne bli stor byggeaktivitet i Helgøy.
I
Chr. Figenschous forretningsbøker kan vi se at bjelker blei
levert i
1890-åra fra Nordskar, Ryten og Hattøy. Etter siste krig
kom til og med
fleire små sagbruk i drift på den skoglause kysten, basert
på
rekvedstokker. Slike fantes i Fagerfjord, Engvik, Fakken, Vatnan,
Kammen og Burøysund. Og fortsatt leiter folk rekved til brensel
ute på
havgårdene.
Også i denne periode kom det en og annen drivkval inn til kysten,
som kunne gi gode inntekter for finnerne. Vi har opplysninger om fleire
kvalfunn, bl.a. gjennom Chr. Figenschous forretningsprotokoller, der
kvalspekk og kvaltran stundom er avlevert. I ett tilfelle ser vi at
en
kval gav de 4 parthavere ialt en netto på heile 222 kroner! Vi
ser og
at kvalfunn blei solgt til Helberg på Karlsøy for videreforedling.
Det
framgår ikke av kildene hvorvidt staten nå gjorde krav
på andel i
kvalfunn.
Utnyttelsen av sjøfugl fortsatte etter gamle tradisjoner.
Det kan
se ut til at presset på ressursene blei større i takt
med folkeauken,
og utbyttet blei etterhvert mindre. Dette ser vi bl.a. fra de mange
fredlysninger utover 1800-tallet. Det var gjentatte fredlysninger på
alle de gamle egg- og dunvær ved havkanten. Således hadde
Lille Skorøy
4, Nord-Fugløy 5 og Hattøy med Sør-Fugløy
heile 6 fredlysninger etter
1800. I tillegg kom en rekke nye fredninger av småholmer på
gårder
lenger inne i sunda, især i Helgøy.
På enkelte av dunværa kan vi se tilløp til litt stell
av ea,
ved bygging av små steinhus og lignende, således på
Kamholman, Valanes,
Lille Skorøy, Helgøyholman, Torsvåg, Måsvær
og Flatvær. Men så
raffinert ærfuglstell eller kultivering som lenger sør
i landsdelen,
var det aldri tale om. Hos oss var det i prinsippet ei rein
høsting av egg- og dunværa som blei drevet. Derimot var
det mye
arbeid med rensing av duna. Det skjedde ved hjelp av et enkelt
treredskap, dunrulla. I Helgøy hører vi at Dun-Jakobina
fra Pergården
fo r rundt og rensa dun for folk, og i Karlsøy fantes en
profesjonell dunrenser på Karlsøya. Det var også
mye arbeid med
innhøsting av måsegga på eggværa.
Ca 1870 er det oppgitt at produksjonen på 6 vær var ca 45
kilo
rensa dun til en verdi av 278 spesiedaler, og 2000 egg. Ca 1900 er
det
oppgitt at det årlig blei høsta 10.000 egg i Karlsøy
og 4.000 i Helgøy,
foruten ialt 38 kg rensa dun. Trulig omfatta dette også utbyttet
fra
fuglefjella. Samtidig heitte det at egg- og dunværa i lengere
tid hadde
gått tilbake. Bl.a. var Karlsøy nå heilt betydningsløst
, mens det
før hadde vært et godt vær, med 400 ærfuglreir.
Likevel blei en god del
egg og dun sanka av prestene enda i mellomkrigstrida. Væra blei
heller
ikke verna så godt som før, trulig fordi fisket blei drevet
meir
iherdig om våren og sommeren enn før. Også i Chr.
Figenschous
protokoller finner vi omsetning av egg og dun i 1880-90 åra,
således
ved ett høve 1,7 kg rensa dun fra Lyngøy og 200 egg fra
Måsvær. Han
sendte også egg og dun til Tromsø.
På de største egg- og dunvær, som Flatvær og
Måsvær, holdt
produksjonen seg bra til 1940-50-åra, noe vi bl.a. kan se av
ligningsoppgavene. Omkring 1926 blei verdien av egg og dun fra Måsvær
satt til 300 kr, for Flatvær i 213,-. I 1940-50 åra var
verdien satt til
100,- opptil 150,- kroner hvert sted.
På endel egg- og dunvær var grågåsa en fast
rugefugl. Det blei
høsta litt egg og dun fra reira. I fjærfellingstida ved
Olsok blei gåsa
dessuten rodd opp på havet og slått ihjel eller fanga med
krok. Slik
fangst skjedde bl.a. på Måsvær.
I fuglefjella holdt fangsten og eggsankinga seg bra fram til
århundreskiftet, tildels fram til ca 1930. For Sør-Fugløy
mangler vi
konkrete fangstoppgaver, men vi kan se at verdien av matrikkelgården
steig med 140 % fra 1844 til 1873. Det synes også å ha
vært drevet en
betydelig fangst her i 1880-90-åra, etterat Chr. Figenschou kjøpte
øya
i 1882. Matrikkelgården blei således fredlyst både
i 1873, i 1887 og
1915. Fangsten i Sør-Fugløy blei dels drevet av en oppsynsmann,
dels
blei det avgitt tiende fra andre fangere. Denne fangsten blei
drevet fra de fleste boplasser i vestre Helgøy og ytre Tromsøysund.
Fangsten foregikk ved garn i urene, ved garn på havet (ramme),
ved hand,
krok og piskestang. Den siste dødsulykke vi kjenner til, skjedde
i 1870
og gjaldt en mann fra Vestre Breivik som dreiv fangst. Ca 1930 synes
fangsten å ha omfatta 2-3000 fugl.
I Nord-Fugløy blei det enda i 1868 tatt ca 55.000 fugl, selv
om det
heitte at fangsten nå var noe mindre enn før. Her blei
det drevet
fangst fra store deler av Nord-Troms, som en almenningsfangst.
Fangstmetodene var helst garn i ura, ramme på havet, krok eller
lundesving , bambustrøe, og hand. Det ser ut til at det
etterhvert blei slutt med å kreve avgift for fangsten til eierne,
som
fra ca 1900 var Interessentskapet (bl.a. Chr. Figenschou), seinere
Bjarne Bottolfsen. Bortsett fra de fastboende på øya,
var det især
Slettnesfolket som lengst holdt liv i fangsttradisjonene. Tildels måtte
folk gå i tau etter egg og fugl. På vestsida av øya
var det
Vannværingene dreiv, mens Skjervøyfolk helst dreiv på
østsida.
Fra ca 1900 begynte fangsten i begge fuglefjell å bli problematisk,
i forbindelse med at staten innførte fredningsbestemmelser i
rugetida,
og etterhvert forbydde enkelte fangstmetoder. Mesteparten av fangsten
blei nå formelt en ulovlig fangst, selv om fangstfolk nekta å
godta dette, og øvrigheta lenge så gjennom fingrene med
fangsten. Under
siste krig blei fangsten for ei tid gjort lovlig, p.g.a. matmangelen.
Etter krigen har fangsten vært ubetydelig, og tok slutt for godt
ca
1960.
Enda i 1930-åra blei det tatt 2-3000 egg i Sør-Fugløy,
og trulig
noe meir i Nord-Fugløy. I 1930-åra blei det regna med
årlig utbytte av
sjøfugl på 8.400 egg og 13 kg dun fra heile prestegjeldet.
Også
eggsankinga fikk et oppsving under krigen, og vi får nå
den siste
dødsulykke i Nord-Fugløy, da en ungdom fra Burøysund
omkom i 1942
under eggsanking i fjellet.
Med utviklinga av Bjørnøy- og Svalbardfisket i 1930- og
40-åra,
blei det tatt adskillig med egg og dun fra Dunøyene og alkegg
fra
Bjørnøya.
På enkelte øyer, i særdeleshet Karlsøya,
var det litt hare, som det
blei jakta på med snare eller børse. På Karlsøy
blei det i Nundals tid
fanga hundrevis av levende hare for utsetting andre steder.
Det var rypa som var det viktigste småviltet. Fra Skogsfjordvatn
blei det i gamle dager solgt rype i farmevis , blei det
sagt. Ca 1880 heitte det at her var ryper så tykt som sand ,
mens
det var gått noe tilbake ca 1900. Ca 1900 var det oppgitt at
ca 10.000
rype blei fanga i prestegjeldet, og vi finner adskillig med rype i
Chr.
Figenschous forretningsprotokoller i 1880-90-åra.
Det blei da levert ryper i handelen både fra Vanna, Helgøy,
Nord-Kvaløy, Dåvøy og Ringvassøy. Prisen
var i 1890-åra 30 til 60 øre.
I særdeleshet kom det mye ryper fra Skogsfjord og Skogsfjordvatn.
I de 3
år 1894-96 kom det til Mikkelvik filial 2783 ryper, til en verdi
av
1073 kroner. På Helgøya var 5-600 ryper per mann vanlig
sesongfangst.
Rypa blei tatt på garn og snare, eller skutt. Fra Jegervatn hører
vi at
hov på langt skaft var en gammel metode til rypefangst. Det var
især
ungguttene som dreiv denne næringsaktiviteten. Enda i 1920-åra
ser vi
at rypejakt var et viktig bierverv for karfolk fra Nord-Kvaløy
og ved
Skogsfjordvatn. Rypa var grei, ved at det selv i dårlige tider
var et
fast marked for den.
På fastlandet blei det skutt en og annen rødrev, og noen
blei tatt
med saks eller giftåte. Tidligere fantes litt kvitrev eller fjellrakke
på Ringvassøy, men den blei heilt utrydda. På de
fleste steder blei
røyskatta etterstrebt og fanga i feller. Det blei tatt endel
snytiting med snare eller garn om våren under trekket. Oteren
var
et anna viktig dyr, især i Helgøy, der det ca 1900 blei
fanga 2-300
dyr. Bare i Ryten kunne det fanges opptil 10 oter hver sesong. I
Karlsøy blei bare tatt 20-30 oter. Oteren blei skutt eller fanga
i
oterjarn. Også oterstokk var lenge i bruk. I tillegg til
distriktets egne jegere, kom det mange Balsfjordinger utover til ytre
Helgøy på jakt. En av dem var Sjøvass-Ola, som
dreiv med otersaks ved
Flatvær. I Chr. Figenschous bøker kan vi finne igjen enkelte
oterskinn,
som i 1890-åra blei betalt med opptil 10 kroner. Oterjakt blei
drevet
til lenge etter siste krig.
Ofte hadde fiskerne med seg ei børse i båten, om de skulle
komme
over noe matnyttig underveis. I enkelte bygder blei det lagt
større vekt på yrkesjakt , f.eks. ved Skogsfjordvatn,
der det om
høsten kunne være 30 jegere som dreiv. Om Vatningan i
Dåfjord
heitte det at dem skaut bestandig , og lemna ikkje nokka
levanes . Også i andre bygder hendte det at enkelte personer
spesialiserte seg i forskjellig slags jakt, f.eks. etter kobbe eller
oter.
Noe nytt som nå kom inn, var at jaktretten for småvilt kunne
leies
bort til turister mot betaling. Det skjedde allerede ca 1870 for
Karlsøy prestegård, og etterhvert kom også Kvitnes
og Helgøy med. Ca
1875 var jaktretten på Karlsøy bortleid for 360 kr. Chr.
Figenschou
leide ikke bare bort småviltjakta, men også reinsdyrjakta
på Andammen
og Nord-Kvaløy.
Av de gamle kobbeveider var det bare på Flatvær og Måsvær
at det
blei drevet meir systematisk jakt i nyere tid. Forøvrig blei
det skutt
ett og anna dyr rundt på havskjæra av tilfeldige fiskere
og jegere til
matauk. I 1930-åra blei det i Karlsøy regna med en årlig
fangst på ca
15 dyr, mens det i Helgøy blei fanga ca 75, altså totalt
ca 90 dyr.
Også garn blei brukt til kobbefangst. Kobben gav både mat,
spekk til
håkjerringagn, og skinn, som kunne nyttes til fottøy eller
selges.
Av alle stedene var det Måsvær som hadde den største
bestand
steinkobbe, og her blei det drevet profesjonell jakt heilt fram til
fredninga i 1973. Stedet blei fraflytta i 1971.
Det var en fast kobbestamme som holdt til i det ytre værområdet,
med avstikkere til Sørskarvågen, trulig på en 60-80
voksendyr. Ved St.
Hans kaster kobben unger.
Foruten skyting, har garn vært brukt til fangst i nyere tid. I
mellomkrigstida dreiv helgelendinger fangst på Måsvær
med jernkroker
som blei satt i fjæra rundt holmene og festa til wire. Når
ungene
ligger på skjæra, kan de slåes i hjel med klubber.
En av eierne laga
lokkelyder for å narre de voksne til.
Før i tida var kjøttet og spekket av voksendyr trulig
det viktigste
ved fangsten, men skinnet var og nyttig til mangt, som fottøy
og
kofferttrekk. Etter at Olaisenfamilien kom til Måsvær i
1929, var det
fangst av nyfødte kobbunger som var det viktigste. Skinna blei
salta
ned, og solgt i Tromsø til pelsverk.
Fangstsesongen blei da avgrensa til 2-3 uker fra St. Hans. Det blei
jakta på falla , to ganger i døgnet. Utbyttet for en fangsttur
kunne variere fra bomtur til 4-5 unger. De dårligste sesongene
kunne gi
heilt ned til 15 dyr, mens de aller beste kunne komme opp i ca 40 dyr.
I 1930- og 40-åra kunne fangsten bli skattlagt for 100-200 kr
årlig,
men dette tallet dekker trulig også utbytte av privat villreinjakt
på
Store Måsvær. I et spesielt år under krigen var skatteverdien
satt til
heile 1000 kr for jaktutbyttet.
Fram til 1937 måtte fangstbåten roes, deretter blei brukt
motorbåt.
Jakta foregikk på åpen sjø, og utbyttet var heilt
avhengig av stille
vær. Ved urolig sjø, var det ei lett sak for mora og ungen
å stikke seg
vekk. Også i blikkstille kunne det bli bomtur.
Skytinga foregikk med haglgevær, og avstanden måtte helst
ikke være
meir enn 30-50 m fra båten. Det skutte dyret blei trekt inn i
båten ved
hjelp av en lang krok, og avliva med huken, hvis det ikke var drept
på
sjøen.
Ved fredninga i 1973 blei ungefangst forbudt, og det har vært
drevet
lite jakt på voksenkobben om vinteren. Bestanden av steinkobbe
har
derfor tatt seg opp i heile det ytre havområdet.
Flatvær er et viktig værområde rett nordfor Nord-Kvaløy,
med rike
ressurser. Foruten god utror, var her kobbe, multer, god grasvekst
på
holmene, rekved, og egg og dun. I hvertfall i nyere tid var Flatvær
det
viktigste egg- og dunvær i prestegjeldet, og det var fredlyst.
Her er
ialt 52 grasgrodde holmer, med Heimeværet som den største.
Det har likevel vært lite med sammenhengende bosetning sia midten
av
1700-tallet. Lenge skyldtes det at jordleia var urimelig høg,
seinere
at eierne for det meste bodde på andre gårder i Helgøy,
og bare dreiv
stedet som underbruk eller med forpaktere. Lenge lå Flatvær
under
Måsvær, seinere under Nord-Grunnfjord.
De siste som bodde på Flatvær, var Olaus og Petra Nilsen
fra
Nord-Grunnfjord, som også var grunneiere til halve gården,
etter å ha
kjøpt Hans Martin Sørensen Måsvær sin part.
Den andre halvparten gikk i
arv gjennom kona sels datter Sarina til ektemannen Ola Olsen
og videre
til hans barn Jon og Nikka (Blikfeldt). Ola var først bosatt
på
Flatvær, sia i Nord-Grunnfjord. Olaus og Petra flytta til Flatvær
i
1929. I 1946 blei Flatvær lagt øde, da deres sønn
Bjarne og kona Henni
forlot stedet, men Flatvær blei høsta som eggvær
enda i 1970-åra.
Det var eierne som sørga for egg- og dunsankinga, og det heitte
at
det blei ført egg i farmevis til Måsvær under sel
og Hans,
vanligvis fra 6000 til 9000 egg. Ca 1920 hører vi at det blei
sanka ca
4000 egg på begge partene, seinere 8-10.000 årlig. Området
var da delt
i 3, og det blei gått en del hver dag. Dette var et system som
blei
benytta også av seinere eiere. Det betyr at hvert område
blei høsta
hver 3. dag, og det blei da tatt alt av måsegg fra siste dager
av april
til en viss dato (14/6). Først blei svartbaken høsta,
så blåmåsen.
Seinere blei det også tatt litt egg fra ea og småmåsen
(s'ingen).
I gode år kunne det være opptil etpar tusen ærfugl
som ruga, og
duna blei sanka i St. Hanstida. Det blei årlig høsta etpar
sekker
rådun, som blei rensa med dunrulle . Vanlige år kunne det
fåes 15
kg rensa dun, noe som tilsvarer 720 reir. Stundom blei duna solgt
urensa.
Både måsegga og duna var salgsprodukt. Det blei dessuten
fanga noe
skarv til matforsyning. Dette var helst store skarvunger som blei fanga
med hendene i huler.
Sanking av egg og dun skjedde i seinere tid ved at begge de 2
partene stilte folk og sanka under ett. Utbyttet blei da delt i to.
Også kobbejakt, rekved, multer og beitemark var felles for de
2 parter,
og høstinga skjedde i fellesskap eller blei gjort opp på
andre måter.
Dette fellesskapet eksisterer fortsatt, tildels med underparter
for de 2 hovedparter, men det er nå lite av herlighetene på
Flatvær som
utnyttes.
Litt fiske har det vært både i fjellvatn og enkelte
småelver, som i
Vannvåg, Vannereid, Sørskar, Dåfjord, Hessfjord,
Reinskar, Vestre
Breivik, Nordskar og Sør-Grunnfjord. Især har Hermannsfjordvatnet
vært
ansett som et godt matfiskvatn. Laksekrok har vært nytta i fleire
av
elvene og det har vært kasta med not og garn i vatn og elveoser.
Det er
imidlertid de 3 større lakseførende vassdrag, Skogsfjord,
Skipsfjord
og Jegervatn, som har vært av betydning for fiske til husbehov
for
oppsitterne. I Skipsfjordvatna hadde oppsitterne i fjorden gamme med
båt og bruk. I elva blei det fiska med garn og krok. I kjosen
blei
laksen ringa inn med garn.
I Skogsfjordvatnet blei det fra gammel tid drevet garnfiske etter
røye, og vi kjenner også til bruk av ruse med stengsel.
Det blei også
drevet med dorg, handsnøre og isfiske. Den beste fiskeplassen
i vatnet
var regna for å være ved Per Nilsajorda ved nedre elveos.
Det blei
dessuten drevet garnfiske i Tennvatna og fjellvatna rundt
Skogsfjordvatn. I 1886 er det oppgitt fiska 50 laks i Helgøy,
noe som
må gjelde Skogsfjordelva.
I Jegervasselva og vatnet var det før bare ørret og røye
som gikk
opp. Det blei fiska med stengsel av ris og garn i Stengelva i vatnet
med
garn og i elveosen blei det tatt ørret med dragnot fra båt.
Det blei
dessuten lystra etter røya i vatnet med ild på stake og
skuttel til å
stikke med. Notfisket var regulert, slik at oppsitterne hadde hver
sine
dager etter gårdsstørrelsen. Ett bruk fiska anna hver
virkedag, mens 2
bruk fiska hver fjerde dag. I vatnet var ingen begrensning på
garnfisket. Notfisket blei avskaffa ca 1950.
I Jegervatnet har garnfisket vært regulert sia 1952, slik at de
12
grunneiere (1964) har rett til å bruke et visst antall garn hver
i
forhold til skylda på bruket, i alt 48 garn. Det største
bruket kan
fiske med 12 garn. Her har vært drevet regelmessig næringsfiske,
især
etter røye, som er hovedfisken.
Etter krigen har sportsfiske etterhvert kommet inn, især i elvene.
Lokale grunneierforeninger selger nå fiskekort i alle de 3 store
elvene. En tvist om fiskeretten i Skipsfjord blei avgjort av
lagmannsretten i 1983, slik at alle oppsittere med utmark har
fiskerett.
Som vanlig i Nord-Norge ellers, er multemyrene hos oss stort sett
en
kystforekomst, de ligger gjerne nær havnivået, og er nær
knytt til
gårdene. I vår landsdel har multemyrene vært hevda
som en gårdsressurs,
på lik linje med eldgamle grunneierrettigheter som jaktrett og
fiskerett, egg og dun, skog- og beiterett. Denne gamle sedvanerett
har
fått lovbeskyttelse i Straffeloven av 1854, gjentatt i lov av
1902, og
har lokalt generelt vært respektert.
Dette ser vi bl.a. klart av matrikkelforarbeidene på 1800- tallet,
der 12 av våre 58 matrikkelgårder er framhevd med gode
multemyrer. Dette
betyr at multeforekomstene har vært med å bestemme matrikkelskylda
på
gården, og gjelder Hersøy, Hattøy, Laukvik, Måsvær,
Flatvær, Lyngøy,
Burøysund, Skipsfjord, Slettnes, Skorøy, Nord-Fugløy
og Karlsøy. I det
trykte skjemaet i forbindelse med Lov om matrikulering av 6/6 1862
er
multebærmyr således ført opp sammen med dunvær
og eggvær under
punkt 15 i paragraf 15. Men også andre gårder har hevda
multebærland,
noe vi bl.a. kan se fra fredlysninger og utskiftninger. I
1865-matrikkelen er også Sør- Lenangen, Lattervik, Vannereid,
Dåfjord,
Mikkelvik og Rebbenes tatt med for enkelte bruk.
Denne utviklinga har sammenheng med at myrene lå så nært
boplassene,
og at multene gav ei viktig inntekt ved salg. Folk hadde derfor selv
lite råd selv å spise bæra. Den måtte omgjøres
i penger. Ca 1870 blei
ei tynne multebær betalt med 18-20 spesiedaler. Salg av multer
kan vi
se dokumentert i Chr. Figenschous forretningsprotokoller, bl.a. fra
Vannereid, Flatvær og Skipsfjord i 1880- og 90-åra. Således
blei 1
tynne multegrøt betalt med 38 kroner i 1890-åra. I 1867
var det oppgitt
at Slettnes kunne høste 20 tynner multer, i seinere tid kanskje
35
tynner. På Karlsøy kunne presten regne med 3-4 tynner,
og i Skipsfjord
har 15-20 tynner vært vanlig.
Enkelte multemyrer var utskifta mellom oppsitterne, andre lå i
fellesskap eller blei gjenstand for årbytte, som i Skipsfjord.
I ei særstilling stod Nord-Fugløy. Her er enorme multemyrer,
men de
ligger oppe på fjellet, 300-350 m over havet, det blomstrer og
modner
seint her, og plukkinga kunne ofte ikke skje før i september.
Myrene
var derfor ofte utsatt for uår. I gode år kunne det til
gjengjeld bli
svære mengder, 60-80 tynner har vært nemnt.
Dette kunne grunneierne ikke rå med aleine. Det var vanlig at
plukkere strømte til øya i plukkesesongen fra nabobygdene,
især på
Vanna, for å plukke på part , som her var halvdelen. Stundom
kunne
det være 100-150 plukkere tilstede, som holdt hus i rorbuene
eller i
telt. Og dagsfangsten kunne gå opp i 50 kilo, eller så
mye som folk var
i stand til å bære. Rekorden på en rygg skal være
72 kilo. I ytre
Gamvik stod bærbua, her møtte væreieren opp med
vekta, og krevde sin
andel.
Men det var bratt og tung opp- og nedstigning, og et slit å få
ned
bæra. Et forsøk med løypestreng i seinere år
har ikke vært heilt
vellykka. Noen plukkere hadde og problem med høgdeskrekk.
Den store tilstrømminga av plukkere førte til et livlig
sosialt
miljø i rorbuene i Gamvik. Det blei oppfatta som en hyggelig
adspredelse å fare på multetur, det var gjerne musikk og
dans om
kvelden, og kanskje en dram også. Men det var problem med å
ordne skyss
hit ut, for båtene kunne ikke ligge her og vente på at
plukkerne skulle
gjøre seg ferdig.
Multemyrene ligger for en stor del i områder som nå er fraflytta,
men fortsatt høstes de fleste. Her er da yrende liv i sesongen.
Ofte er
det inntrådt nytt fellesskap, etterhvert som arveoppgjør
mellom
generasjonene ikke er avklart. Tyvplukking har etterhvert også
blitt et
problem.
På vestsida av Nord-Fugløy ligger fleire store huler
eller hellere,
som har vært i bruk til overnatting av fuglefangere og fiskere
heilt
fram til dette århundre. Ingen steder fornemmer man forbindelsen
med den
gamle fangsttida så sterkt som når man går inn disse
hellerne. De bærer
namn som Brushellaren, Alkenashellaren, Svarthellaren og Storhellaren.
I to av disse er klare spor etter slik bosetning. En av dem er
Svarthellaren, som ligger like oppfor flomålet, og er ca 30 m
lang og
13 m brei ytterst. Det er trulig at denne helleren er identisk med
Arhellaren, som vi kjenner fra sagnet om russerne som i
seinmiddelalderen drepte folket som hadde gjømt seg her. P.g.a.
stein i
flomålet er det ikke mulig å legge til her med båt.
Inne i helleren finner vi ildsted og fleire rydda liggeplasser for
folk, her er mye bein og anna avfall slengt utover. Her var trespiler
i
bergveggen for å gjøre fast telt eller seil til beskyttelse
for
beboerne. I avfallslaget fantes krittpiper, flintbiter og litt jern,
og
bein av sjøfugl og husdyr (proviant). Innerst i hellaren var
ei
oppmuring av stein.
Litt lenger utover ligger Storhellaren, ca 14 meter over havet, og
rett oppfor ei kjegle, Hellarkjegla, som gir gode muligheter for
lending i bra vær. Her blei og renska noe opp av Havnevesenet
i
1880-åra, for å hjelpe på lendinga.
Storhallaren er ca 18 m lang, og 3-8 m brei. Her har fangstfolk og
fiskere i seinere tid hatt ildsted og murt seg liggeplasser, bord og
benker av stein. På veggene er endel inskripsjoner, bl.a. med
årstall
fra 1885 og 1920-åra. I 1925 var hula besøkt av arkeologer,
som fant
dype avfallslag her. I 1982 foretok Tromsø Museum ei mindre
utgravning
for å se om her var steinalderspor.
Det blei funnet kulturlag på ca 1,25 m, men bare med saker fra
de
seinere 3-400 år, som krittpiper, keramikk, jernsaker, blykuler,
angler, etpar koppermynter, flintbiter, lærrester, skosåler
etc.
Dessuten var her store mengder bein av fisk, sjøfugl, husdyr
og mye
fyllmasse av treflis, som trulig har vært fylt på for å
gjøre det tørt.
Her er og funnet teiner til steiking av fugl. Her blei ikke funnet
spor
fra steinalder, men det er usikkert om botnlaga er utforska grundig
nok.
Hellaren var i bruk av fiskere, oterjegere og fuglefangere, især
fra ytre Vanna, heilt til i 1930-40-åra. Den siste fangst med
overnatting i hellaren skjedde i 1945. Folk kunne bo ei uke i
sammenheng her. Her var plass for 15-20 mann. Ved århundreskiftet
var
hellaren boplass for heile seinotlag, som hadde hjellbruk på
svaberga
oppfor kjegla. Stedet virka da nærmest som et lite sesongfiskevær.