Jordforholda
Var det jord nok?
Jordeieforholda etter 1860
Handelskapital og handelsgods
Tromsøkapitalistenes gods
Det lokale handelsgods
Den siste leilending
Husmannsgodset
Greven av Karlsøy
Tiende og leidang avvikles
Bygsel og odel
Matrikkelgården
Bruksstørrelsen
Gårdsgrenser
Jordbruksfellesskap
og utskiftninger 1869-1965
Da Helgøygården blei utskifta
Utskifting av innmark, tun
og utmark
Finnsula, den magreste matrikkelgården?
Sørskar, storgård ved
havet
Innlandsgården Jegervatn
Overgang fra godssystem til selveie begynte så smått
i 1820-åra, og
for alvor i 1840-åra, men det tok lang tid å virkeliggjøre
dette nye
idealet. Enda ca 1930 fantes gårder eller bruk som aldri hadde
vært
selveid, altså eid av brukeren. Dels var det endel gårder
som ikke blei
utlagt til salg før ca 1890, dels kom handelsmennene i Tromsø
og
seinere de lokale Nessekonger inn som godseiere istedet for de
gamle proprietærer. De kjøpte opp ledig gods, eller slo
til seg gårder
for handelsgjeld. Dels var det tale om kapitalplasering, dels tale
om å
skape samhandel med brukerne. Det var dessuten handelskapitalen som
for
en stor del finansierte overgangen til selveie fra 1840-åra fram
til ca
1900, da offentlig kapital blei lettere tilgjengelig. Denne koblinga
mellom handelskapital og jord hadde mange uheldige sosiale følger,
og
blei ei hovedsak i den lokale politiske bevegelse rundt
århundreskiftet.
Ei anna utvikling som skaut fart, var etablering av en
husmannsklasse fra 1850-60-åra og utover. Dette var kapitalsvake
folk
som etablerte seg på umatrikulert grunn under en gård,
noen med og noen
uten særlig jord. Ofte blei leia betalt i pliktarbeid til hovedgården.
Slike forhold fantes især på storgårdene. Ei særegen
jordeieutvikling
fant sted på Karlsøy Prestegård, med framvoksteren
av en
leilendingsklasse og et strandsittermiljø. Denne utviklinga
er et klart
uttrykk for at jord var et knapphetsgode, at det eksisterte en
jordhunger.
Her er land nok i Karlsøy, men har det noen gang vært
jord
nok? Så lenge det eksisterte øde gårder og bruk,
kan vi knapt snakke om
jordmangel. De store begrensninger lå vel heller i etableringskostnadene
når det gjaldt bygsling og rydding av jord. Alt på 1700-tallet
har vi
sett at enkelte bygder, kanskje særlig de samiske, i større
grad enn
andre delte på jordene, trulig for å få ned omkostningene.
Når så mange
matrikkelgårder lå øde på 1700- tallet og
deler av 1800-tallet, kan det
ha noe sammenheng med den høge landskylda på endel av
havgårdene, sett
i forhold til ressursene.
Det var med den store auken i folketallet fra midten av 1800- tallet
at jordspørsmålet begynte å bli akutt. Det var nødvendig
med et
jordbruk i tillegg til fisket, for å få et brukbart utkomme
i næring.
Dessuten fantes omtrent ikke noe lokalt marked for jordbruksprodukt,
slik at selvforsyning for familien var nødvendig også
av den grunn. Det
blei nok delt på jordene, men det var ikke nok jord til alle
som
trengte det. Noen måtte flytte ut, noen måtte ta til takke
med en
husmannsplass, ei strandsittertomt eller leie seg inn som inderst.
I
særlig grad synes jordmangelen å ha vært stor i 1920-
og 30-åra, da så
mange satsa på bureisning og rydding av småbruk i utmarka.
I mange
bygder synes det især å ha vært lite deling av innmark
i 1930-åra.
Jordmangelen kan vi også se ved interne konflikter om ressursene
på
enkelte matrikkelgårder, f.eks. Inderby. På nabogården
Helgøy blei
manglende ressurser som beite, torv og ved skaffa ved kjøp eller
leie
utenfra.
Ikke minst ser vi jordmangelen ved at folk tok stadig meir
marginale, d.v.s. magre eller fjerntliggende boplasser i bruk, som
f.eks. Hattøy, Mebursvik og Faulbergvik på Nord-Kvaløy,
Grimsholmen,
Finnsulgården, Stangnes og Skavberg på Reinøy, og
fra vårt århundre
Tennvassli ved Skogsfjordvatn, Glembukta, Dåfjorddalen og Tinden
oppe
ved Jegervatnet. I hvertfall endel av denne bosetninga kunne vi kalle
en fattigdomsekspansjon, og mange av bostedene fikk ingen langvarig
bosetning.
Når jorddelinga ikke skjedde hurtig nok til å kunne tilby
et
gårdsbruk til alle de nye hushold som blei etablert, har det
bl.a.
sammenheng med den ekstensive drifta i februket, som lenge krevde store
areal av innmark, beitemark og utslåtter. I tillegg trengtes
mye
brensel av torv og ved fra utmarka. Mange jordbrukere som satt med
store gårder, var mentalt imot å gi fra seg noe areal,
endog ikke til
slekta. Til og med kunne det hende at en sønn eller svigersønn
måtte ta
til takke med en husmannsplass på foreldregården. Mange
storbønder
satsa istedet på billig arbeidskraft i februket, og omsatte
overskuddet som utrustning i sesongfisket. Folkeveksten førte
derfor
også til ei proletarisering av befolkninga, ved at den eiendomslause
del av folket aukte.
Det var først med kunstgjødsla etter siste krig og aukt
grasproduksjon på innmarka, at den virkelig store gårddelinga
skjedde i
mange bygder. P.g.a. forsyningsforholda var det fortsatt et mål
for et
hushold å være selvforsynt med februksprodukt, og dette
kunne nå oppnås
på et mye mindre innmarksareal enn før. Det var dessuten
ikke lenger
mulig å drive storgårdene med leid arbeidshjelp, fordi
tjenerne blei
borte.
Overgangen til selveie var, som vi tidligere har sett, kommet godt
igang ved midten av 1850-åra, og i 1865 var 66 % av brukerne
blitt
selveiere. Men overgangen fra godseiersystem til selveie foregikk ikke
etter ei rett linje. Det kom mye uro og lause forhold inn i bildet,
før
det heile stabiliserte seg etter århundreskiftet. Dette har sammenheng
med handelsforholda og kredittvesenet, folkeauken og de generelle
økonomiske forhold. Det var bl.a. mange brukere som ikke makta
å sitte
med si nykjøpte jord.
Det var heller ikke all jord som var til salgs enda. Endel av
adelsgodset kom ikke på salg før i 1870-80-åra,
således det som var
utlagt til Bjerke i Lyngen. Det gjaldt også 32 bruk av proprietærgodset
i Karlsøy og Helgøy, som i 1850 blei utlodda som arv
til Hagens
etterkommere. Det dreide seg om 10 bruk som gikk til svigersønnen,
handelsmann P. B. Lund i Nordreisa, 12 bruk som gikk til en annen
svigersønn, handelsmann Albrecht Rasch på Skibotn, og
10 bruk som var
utlagt til barna etter svigersønnen, handelsmann Knut Gamst
Figenschou
i Kjosen. Barna var Hans Peder Figenschou, Rasmus Figenschou og
sakfører Jens Christofer Figenschou. Av dette blei Rasch sine
eiendommer først utlagt til salg fra hans dødsbo i 1889,
og da for en
stor del kjøpt opp av handelsfolk, mens det øvrige gikk
litt etter
litt. Det er uklart om dette svigersønngodset blei unndratt
salg
fordi det skulle gå i arv, eller om det gikk i arv fordi det
mangla
kjøpere. Ettersom den øvrige godsmasse ikke mangla kjøpere,
virker det
som dette godset egentlig blei unndratt salg.
Det var heller ikke alltid brukerne som kjøpte. Ved auksjonen
var
det høgste bud som fikk tilslaget, og det var tydelig at endel
brukere
ikke makta å følge buda til topps. Det strømte
på med store og små
kapitalister eller spekulanter, både lokale og utenfra, som her
øyna ei
mulighet til gevinst.
Av lokale folk kan vi nemne kirkesanger Selqvist, som sikra seg tre
bruk (Grågården, Lauvsletta og Rødgammen), Esten
Knudsen på Ullsnes
sikra seg nabogården (Ullsnesvik), Johan Hegelund på Vannstua
sikra seg
ett bruk (Eidstrand), Benoni Figenschou i Hessfjord sikra seg to (Bergan
under Brattrein, sia Naustnes i Dåfjord), og Even Figenschou
på
Kvalshausen kjøpte ett bruk (Russelva). De små, lokale
handelsmenn
(gjestgiverne Dreyer på Karlsøy og Peder Nilsen på
Helgøy) overtok ved
auksjonen 5 bruk, og vi finner noen spredte eiendommer fordelt på
Tromsøkjøpmenn som J. F. D. Mack, P. Hansen og J. Chr.
Berg.
Denne koblinga mellom handel, handelskapital og jord, som vi har
sett eksempler på allerede i forrige periode, førte ofte
til mye
ugreie, og var det som skulle bli det store tema i
jordeiendomsutviklinga videre utover i århundret og godt inn
i neste. Et
eksempel på den uklarhet det kunne føre til, har vi fra
Russelv i 1878.
Eier av løpenr. 148, Lars Johnsen, opplyste da at han i sin
tid
hadde gitt A. Ebeltoft senior pant i eiendommen og han hadde hørt
pantet skal være stillet til auksjon og kjøpt av nevnte
handelsfirma . Lars visste altså ikke om han fortsatt var eier
av den
eiendommen han dreiv!
Hvis vi ser på mengden av private obligasjoner, skadesløsbrev,
utpantinger etc. som uttrykk for satsing av handelskapital i vårt
område etter 1850, er det overvekta fra Tromsøkjøpmennene
som faller i
øynene. Opptelt etter visse kriterier utgjorde disse ialt 430
stykker,
hvorav Tromsøkjøpmennene utgjorde 65 %, mens de lokale
kreditorer i
tida ca 1850 til 1900 stod for 35 %. De største Tromsøkreditorer
var A.
Ebeltoft, P. Hansen & Co, Chr. Dreyer, J. C. Dreyer, J. F. D. Mack
og
Joh. C. Berg, med fra 9 1/2 % av totalen og ned til 5-6 %, tilsvarende
41-21 obligasjoner etc. Av de mindre kan vi nemne Karl J. Hall, Chr.
Wadel og J. A. Killengreen, med 3-4 % hver. I en rekke tilfeller kan
vi
se at kapitalen har vært direkte brukt til kjøp av jord,
ved at der
like etter jordkjøpet er blitt tinglyst en pantobligasjon på
eiendommen
av en kjøpmann. I andre tilfeller var det klart tale om rein
handelsgjeld, stundom begge deler.
Joh. C. Berg skal vi her stoppe ved et øyeblikk, fordi han tidlig
synes å ha satsa mye kapital i Helgøy. Som tidligere handelsbetjent
i
Finnkrokan hadde han trulig god kunnskap til forholda her ute på
øyene.
Da Rasmus Trane i 1834 avvikla handelsstedet i Nord-Grunnfjord, var
det
Berg som fikk alle de 1000 spesiedaler som den nye eier Peder Nilsen
betalte for anlegget. Det eineste Trane fikk nyte, var kåret.
Da Peder
Nilsen flytta til Helgøy og bygde opp et handelsanlegg her,
finansierte
han det med en obligasjon på 1000 spesiedaler til Berg i 1853.
Ved
overdragelsen av handelsstedet til Hans Figenschou i 1860-åra
(via
Schjølie) var summen steget til 1500 spesiedaler. Andre
kredittengasjement var en pantobligasjon på 820 spesiedaler som
Johan
Tommesen på Hersøy utstedte i 1841, og da proprietærgodset
kom på salg
i 1847, kjøpte Berg både Hersøy og Hattøy
(med Sør-Fugløy). Seinere
skaffe han seg gjennom kreditt og handel fleire eiendommer, som Sørskar
og del av Nordskar. Berg eide dessuten adskillig med obligasjoner og
skadesløsbrev i Helgøy. Totalt representerte dette ca
5 % av aktiviteten
på dette felt.
I forhold til Tromsøkjøpmennene, stilte de lokale handelsmenn
eller
gjestgivere nokså svakt, med bare 2-3 % hver av totalen av obligasjoner
etc. Blant disse var O. A. Tiller på Hansnes (med 13) og Hans
Figenschou på Kvitnes (med 11). Chr. Figenschou på Helgøy
hadde bare 9
obligasjoner etc (2 %), mens A. M. Helberg seilte til topps, med
fjerdedelen av alle registrerte obligasjoner etc (109 i antall).
Nå vil disse tall være avhengig av de enkelte handelsmenns
generelle
kredittpolitikk og pågåenhet, noe som også kan endre
seg over tid. Vi
ser f.eks. at Helberg var særlig aktiv heilt i slutten av perioden,
i
forbindelse med den nye gjeldslov. Likevel gir talla trulig et riktig
inntrykk av det relative aktivitetsnivå for handelsmennene lokalt
og i
Tromsø. Tidlig i perioden, før de lokale Nessekonger
begynte å
vokse, må Tromsøkapitalen ha vært enda meir dominerende.
Etter århundreskiftet blei forholdet snudd om. I tida 1900-1935
stod den lokale kapital for 75 %, mens folk utenfra stod for 25 % av
den totale mengde obligasjoner, skadesløsbrev, utpantinger etc
(beregna
til 309).
Også nå stilte Helberg på topp, med 24,6 % (76 i antall),
mens Chr.
Figenschou inntok andreplassen med 15,5 % (48). Nå hadde enkelte
av de
nye handelsmenn begynt å hevde seg, i første rekke Oskar
Ingebrigtsen
på Karlsøy (13,6 %), etterfulgt av Dmitri Figenschow i
Torsvåg (5,5 %),
Anton og Peder Nilsen i Mikkelvik (4 %) og Reidar Jørgensøn
på Karlsøy
(3,5 %). Mens Helberg og Chr. Figenschou avvikla i løpet av
1920-åra,
dreiv alle de øvrig inn i 30-åra.
Fortsatt finner vi endel av de gamle Tromsøfirmaer representert,
men de fleste blei borte like etter århundreskiftet. Den som
holdt ut
lengst, var J. A. Killengreen (6 %). På samme nivå finner
vi
Gi'verfirmaet i Jøvik, med en god del kredittaktivitet på
Lenangslandet.
Et uttrykk for denne aktivitet finner vi igjen i Tromsøavisenes
auksjonsannonser rundt århundreskiftet. Av 51 registrerte auksjoner
1890-1905 stod Tromsøfirmaer bak 27, de lokale handelsmenn bak
15, mens
banker stod bak 8.
Dette bildet modereres endel når vi går over til å
se på hva de
enkelte handelsmenn innehadde av formelle hjemler (skjøter)
til
eiendommer hos oss, altså det vi kan kalle handels- eller kjøpmannsgods.
Vi tar da for oss heile tida ca 1850- ca 1935 under ett.
Vi har sett at enkelte Tromsøkjøpmenn kjøpte
jord i Karlsøy allerede
ved auksjonen i 1844. Noe blei også kjøpt seinere, etterhvert
som nye
grupper gårder blei budt fram på markedet. Dessuten overtok
en rekke
kjøpmenn gårder fra selveiere for å sikre utestående
handelsgjeld i
samhandelen med de lokale fiskerbønder. Disse eiendommene kunne
kjøpmennene sitte med i kortere eller lengere tid, og med få
unntak var
alle slike eieforhold avvikla før 1900. Noen gårder var
da blitt
overtatt av de lokale Nessekonger .
Sammen med kjøpmennene regner jeg her også enkelte sakførere,
som
var utgått fra handelsstanden eller stod den nær. For disse
var
jordeiet trulig mest pengeplasering. Den største av dem, sakfører
Jens
C. Figenschou, starta da også med å arve endel gårder
i bestefar Hagens
bo.
Ialt har jeg telt opp 74 eiendommer (skyldsatte bruk) som tidvis
var eid av Tromsøkapitalister, fordelt over ca 18 firmaer eller
enkeltpersoner. I noen tilfelle vil det dreie seg om fleire eiere av
samme eiendom, når et bruk blei solgt fra den eine kapitalist
til den
andre. De største jordeiere var kjøpmann P. Hansen &
Co, sakfører Jens
C. Figenschou og kjøpmann J. C. Dreyer, alle med 14 skjøter
hver.
Deretter kom kjøpmann J. F. D. Mack med 8. For J. C. Dreyer
var 6 av de
14 eiendommer konsentrert til Burøysundområdet, der firmaet
starta en
filial i 1870-åra.
I noen tilfeller var det tale om kjøpmannseie av heile
matrikkelgårder, som Nord-Fugløy, Hattøy, Hersøy,
Sørskar, Steikervik,
Skåningen, Ytre Gamvik, Gammelgården (Sør-Lenangen),
Burøysund, Lyngøy
og Ytre Hamre. Sammenligner vi antallet kjøpmannseide bruk med
det
totale antall matrikulerte bruk i prestegjeldet i 1891 (280 bruk),
kan
vi si at 26,4 % av samtlige bruk var eid av Tromsøkapitalister,
selv om
sammenligninga kanskje ikke er heilt dekkende.
Vi har møtt enkelte lokale oppkjøpere i forbindelse
med jordeie
tidligere på 1800-tallet, eller ved auksjonen av proprietærgodset
i
1844. For den videre utvikling kan vi slå fast at gjestgivernes
rolle
som godseiere var beskjeden. Peder Nilsen på Helgøy skaffa
seg etpar
eiendommer i Dåfjord (Vatnan og Steinnes), foruten at han blei
selveier
på Helgøy. Heller ikke hans ettermann Hans Figenschou
hadde stort, et
bruk i Dåfjord (Skarpenes) og 1 på Grågård.
Mathias Dreyer på Karlsøy
eide 5 eiendommer: 3 i Nord-Lenangen, 1 på Vannstua og heile
Nord-Fugløy, som han tidligere hadde bygsla. 4 av disse var
kjøpt ved
auksjonen i 1844. Hans ettermann Høeg overtok Fugløy
og bruket på
Vannstua, og skaffa seg dessuten eiendommer på Skorøy
og Måsvær. Det
var Nessekongene som blei de store lokale godseiere, som vi kan
se ved å gå til panteregistra. Det synes klart at de bevisst
satsa på
jordeie som en måte å skaffe samhandel og binde kunder
til seg.
Dette gjelder ikke Figenschouene på Kvitnes, som aldri innehadde
hjemmel til andre eiendommer enn sin egen. Som vi har sett, var deres
bruk av kredittpolitiske virkemidler overfor kundene, i form av
pantsettelser etc, også beskjeden. Det betyr ikke at de ikke
hadde
utestående fordringer, men de benytta ikke pant i hus og jord
i særlig
grad til å sikre gjeld eller skaffe samhandel.
Det gjorde derimot A. M. Helberg og Chr. Figenschou. Som vi har
sett, var Chr. Figenschou meir måteholden enn Helberg når
det gjaldt
bruk av pantobligasjoner, skadesløsbrev og utleggsforretninger,
særlig
tidlig i perioden. Når det gjelder hjemmel til jord, var han
temmelig
aktiv, selv om han heller ikke her kom opp mot Helberg. Alt i 1869,
da Chr. Figenschou bare var 23 år, og tydeligvis lenge før
han
engasjerte seg i handel, overtok han sin første eiendom, Steinnes
i
Dåfjord. Den satt han med like til 1925. Det var særlig
fra 1880-90-åra
at han dreiv meir aktiv jordervervelse, og det er karakteristisk at
han
gjerne satt lenge med eiendommene. En heil rekke av hans bruk blei
først avhenda i 1920- og 30-åra, etterat forretningsdrifta
var opphørt.
I alt eide Chr. Figenschou i løpet av si forretningstid 46 bruk,
foruten 2 eiendommer på Helgøy handelssted, totalt 48.
Alle disse lå i
Helgøy sogn, især på Ringvassøy og vestre
del av sognet. Dessuten eide
han halvdelen av Nord-Fugløy i Karlsøy. Blant de 48 var
det også fleire
heile matrikkelgårder, som Lyngøy, Steikervik, Sør-Grøttøy,
Andammen og
Hattøy. Så mange som 12 eiendommer hadde tidligere vært
eid av
Tromsøfolk. Vi veit også at han dreiv aktiv oppkjøp
av pantobligasjoner
som Tromsøkjøpmenn hadde i Helgøy.
Chr. Figenschou lot gjerne de gamle eiere fortsette å drive gårdene,
men under lausere vilkår, som tidsbestemt forpaktning. Endel
eksempler
på slike forpaktningskontrakter finnes tinglyst. I 1905 blei
f.eks.
Bårset forpakta for 5 år mot kr 10,- i årlig leie.
Ofte var leia ei
blanding av penger og naturalia, og det hendte Chr. Figenschou beholdt
visse gårdsressurser for seg selv. Det var ikke knytt arbeidsplikt
til
bruka, som vanligvis lå langt vekk fra Helgøy. Men det
hendte at
leieren måtte ale opp livdyr som okser, sauer og geiter for Chr.
Figenschou, og han forbeholdt seg rettigheter som rekved, kobbe,
multer, egg og dun. Dette gjaldt f.eks. Andammen, Ryten, Pergården,
Flatvær og Nordskar. For Hattøy blei det i 1901 inngått
5 års kontrakt
med kr 10,- i avgift. Leietaker hadde bare rett til halvdelen av det
han samla av egg og dun, og også denne delen skulle avleveres
til
eieren mot oppgjør. Av den rekveden som blei berga, skulle eieren
ha
2/3. Den viktigste ressurs på matrikkelgården, Mekta og
Sør-Fugløy, med
fuglefjell og kobbejakt, var heilt holdt utenom forpaktninga.
Hos Helberg finner vi ialt 80 eiendommer. Den første, Lanes på
Vannstua, kjøpte han i 1867, samme året han etablerte
seg på Karlsøy.
Det ser ut til at Helberg satt kortere tid med eiendommene enn Chr.
Figenschou. Det heitte og at han gjerne i motsetning til Chr.
Figenschou, kasta ut de gamle eiere, og satte inn nye folk. I hovedsak
var det i Karlsøy herred Helberg hadde eiendommer, især
konsentrert om
Nord-Lenangen, Sør-Lenangen, Vannstua, Skorøy-Valen (der
han hadde
filial), og dessuten Vannereid i Helgøy. 7 av bruka var overtatt
av
Tromsøfolk. Også Helberg satt med endel eiendommer heilt
til i
1920-åra, da de var overtatt av sønnen Carsten. De siste
blei solgt da
Carsten emigrerte i 1927. Hovedbruket på Karlsøy var alltid
leiebruk
under Prestegården, og ikke tilsalgs, til tross for fleire forsøk.
Tilsammen eide de to Nessekonger til ulik tid 124 bruk, når vi
trekker ut 2 bruk som var felles . Hvis vi sammenligner dette
tallet med antallet av matrikulerte bruk i 1907 (414), gir dette et
lokalt handelsgods på 30 % av antall bruk i prestegjeldet. I
forhold
til antallet matrikulerte bruk i hvert sogn, kan vi se at Chr.
Figenschou relativt sett eide fleire eiendommer i Helgøy enn
Helberg i
Karlsøy. Men setter vi de to godseiere opp mot hverandre, ser
vi
at Helberg eide 63,5 % av alt lokalt handelsgods i prestegjeldet, mot
Chr. Figenschous 36,5 %. Lokalt i Helgøy hadde altså Chr.
Figenschou
størst dominans, men innafor prestegjeldet var Helberg overlegen.
Av de nye handelsmenn som etterhvert kom til, var det få som skaffa
seg gods. Tiller på Hansnes skaffa seg etpar naboeiendommer.
Ellers
eide Anton Nilsen og sønnen Peder i Mikkelvik litt lokalgods
i vestre
Helgøy, ialt 6 bruk med egen eiendom. Stort sett var det dårlig
med
skjøter og formell hjemmel til disse eiendommer. Ingen av de
øvrige
handelsmenn eide gods, og ca 1925-30 var tida for handelsgods
tydeligvis over. Nå kom bankenes tid som godseiere , gjennom
tvangsauksjonene, som vi skal omtale i neste periode.
Alt i alt kan vi si at ca 70-75 % av alle matrikulerte bruk i tida
1850-1930 tidvis har vært i handelsmenns eie. Tallet varierer
etter
hvilket tidspunkt vi sammenligner, og tallet var aldri så høgt
på en
gang.
Hvor seint og vanskelig selveierprosessen kunne foregå i et
avgrensa
område, skal vi belyse med et eksempel fra Nord-Kvaløy
og småøyene
rundt, delvis med basis i en undersøkelse av Gustav Rossnes.
I gammel tid var her både adelsgods, kirkegods og proprietærgods.
Den aller første selveier kom i 1825 i Sørskar, og det
skulle gå meir
enn 100 år før heile området var blitt selveie.
Enda i 1865 var her
bare 6 selveiere. Da var heile sørparten av øya fra Laukvik
til
Finnsula handelsgods. Det var de største og mest ressursrike
gårder
eller bruk som tidligst og mest varig blei selveiegårder. De
fortsatte
også for det meste å bli stabil i slektene, som Sørskar
og delvis
Nordskar. Av de øvrige gårdene kom Laukvik i selveie i
1883, Rødgammen
1866-82, mens de siste bruk kom i selveie ca 1930. Det gjaldt
enkeltbruk både i Skjærvik og Nordskar. På Bårset
blei ett bruk selveid
i 1925, mens et anna blei det først i 1932, samtidig med et
bruk i
Nord-Grøttøy. Dette var blant de aller siste gårdene
i prestegjeldet
som blei selveid.
Og utviklinga gikk ikke bare rett fram. Ofte måtte selveierne
gi
tapt, til fordel for handelsfolk. Ved århundreskiftet var antallet
av
leilendinger og forpaktere på Nord-Kvaløy aukt. Mens det
i 1890 var 11
selveiere, var tallet 1900-1910 bare 8-9, og enda i 1920 var tallet
bare 10. Det var da fortsatt 67 % leilendinger og husmenn ,
egentlig forpaktere. Først etter siste krig kan vi si at selveie
var
blitt gjennomført, med 96 % i 1946 (25 selveide bruk).
Og noen bruk skulle aldri bli selveid av brukerne. Det gjelder ett
av de 3 opprinnelige bruk på Andammen. Som kirkegods blei det
i 1881
solgt til Chr. Figenschou ved kongelig skjøte. Dette gjaldt
og de 2
andre bruk, som hadde vært selveie ei tid fra 1833, men som sia
var
gått over til Det Nordlandske kirke- og skolefond. Disse 3 eiendommer,
som utgjør heile øya, eies fortsatt av Chr. Figenschous
etterslekt, men
har ikke vært bebodd sia mellomkrigstida.
Også endel av husmannsplassene, altså av umatrikulert jord,
forblei
leiejord. Det gjelder samtlige plasser på Nord-Fugløy,
som lå under
væreieren til fraflyttinga ca 1950. Ett bruk under Kvitnes (Jøvik)
blei
drevet som husmannsplass så lenge det var i drift (til ca 1960),
da det
gikk inn under hovedgården.
Det siste leilendingssystemet har vi på Karlsøy prestegård,
der det
fortsatt finnes en rekke småbrukere og tomteleiere under
Kirkedepartementet, ialt ca 25 umatrikulerte bruk. Det skyldes at
staten ikke har villet selge jord av de sentrale deler på øya.
Når
endel bruk etterhvert er blitt solgt, har det ofte skjedd etter
langvarig strev. En heil rekke av disse bruka er også kraftig
begrensa
og klausulert m.h.t. rettigheter. Slikt sett har staten, d.v.s. det
organiserte fellesskap, slett ikke stått tilbake for de mange
private
godsherrer vi har hatt gjennom tidene. Dette emnet gir vi forøvrig
fyldigere behandling litt seinere i kapitlet.
Samtidig med at de fleste jordbrukere blei selveiere, utvikla det
seg ei ny gruppe leilendinger, husmennene. Enkeltstående husmenn
har vi
møtt også før 1860, men det er i tida fra 1860
til 1925 vi har den
egentlige husmannstida hos oss. Med husmann meiner vi her en
person, vanligvis med familie, som leide et stykke jord hos en
gårdbruker. Enten det dreide seg om et småbruk eller bare
ei hustomt,
var jorda iallefall umatrikulert, d.v.s. den var ikke utgått
og
skyldsatt.
Når husmannsgruppa nå for alvor trådte fram, har det
sammenheng med
folkeauke og jordmangel. Antallet var da klart stigende, fra 48 i 1865,
til 63 i 1875 og 104 i 1900. I disse talla har vi regna med både
husmenn med jord og husmenn uten jord, d.v.s. tomteleiere, fordi det
i
mange tilfeller ikke er mulig å holde de to grupper fra hverandre.
Og
folketellingene er heller ikke komplett på dette punkt. I tillegg
må vi
regne med det som i noen folketellinger finnes av strandsittere, som
egentlig er et anna ord på husmenn uten jord. I 1865 var det
5 slike på
Karlsøy, i 1875 var det 6 på Karlsøy og 2 på
Helgøy, og i 1900 2 på
Lenangslandet. Men enda har vi ikke fått med alle husmenn. I
1900
finner vi ingen strandsittere på Karlsøy, derimot 12 fiskere
,
samtidig som vi finner 7 fiskere i Vannvåg, der vi veit at det
nå
satt 7 husmenn, iallefall delvis med jord. På Fugløy var
i 1900 oppgitt
bare 1 husmann, mens alle 5-6 oppsitterne her i virkeligheta var
husmenn.
Tar vi for oss det totale antall av husmenn med og uten jord,
inkludert strandsittere og fiskere, får vi i 1900 ei gruppe på
minst
127 familier for heile prestegjeldet. Tallet er like stort som antallet
av matrikulerte bruk i Helgøy i 1907. Det ser ut til at andelen
av
husmenn med jord var klart større enn de husmenn som bare satt
med
tomteleie.
Husmannsloven av 1851 forlangte skriftlig kontrakt, men det var
mange som ikke fikk det, og færre som fikk kontraktene tinglyst.
Det er
derfor vanskelig å holde rede på forholda for husmannsplassene.
De 3 første kontrakter finner vi på Fugløy, der
3 plasser fikk
tinglyste kontrakter i 1850-åra. En av kontraktene var for livstid,
noe
som førte til problem for Interessentskapet, da det skulle etablere
fiskebruk i Indre Gamvik i 1901. Det måtte da leie plass til
fiskebruket hos oppsitteren der. De 2 andre plassene som fikk kontrakt,
var i Laukvik og Ytre Gamvik. I tida mellom 1907 og 1913 inngikk
Interessentskapet som jordeier en rekke nye kontrakter med husmennene
på øya, deriblant for plassen Sendinga sør for
Hornet. Selskapet
betinga seg ingen arbeidsplikt, og årlig avgift var 5-10 kroner.
Avhengigheta til jordeieren var likevel klar nok. Selskapet stod for
all lokal samhandel og utredning, og eide 5 pantobligasjoner i husa
på
husmannsplassene. På Kvitnes kom tinglyste husmannskontrakter
først
etter 1890, og på Karlsøy blei det aldri tinglyst husmannskontrakter
under Prestegården. De fleste strandsittere hadde heller ikke
skriftlige
kontrakter.
Der det var pengeleie for plassene, var leia ofte 10-15 kroner i
året. Der det var arbeidsplikt, var denne alltid begrensa, slik
som det
ellers var vanlig på kysten av Norge, og var fra 5-6 dager til
10-12
dager i året. I 1893 forsøkte presten Eriksen å
få innført en meir
ubegrensa arbeidsplikt etter østnorsk mønster, d.v.s.
betalt arbeid på
tilsigelse utenom fiskesesongen, men dette gikk departementet ikke
med
på. Pliktarbeidet blei oftest utført i slåtta, eventuelt
også i
torvinga eller våronna. Husa var alltid eid av husmennene selv,
med
unntak av Karlsøy, der mange strandsittere bodde i leide kirkestuer.
I
noen tilfeller gjaldt kontrakten livsfeste, i andre tilfeller var det
tale om åremål, heilt ned til 5 eller 2 1/2 års leie.
Det siste gav
selvfølgelig mindre trygghet.
Nå var ikke en husmannsplass alltid en fast enhet, som varte i
generasjoner. Ofte var det et meir tidsbestemt fenomen, et stadium
på
vei mot skyldsetting og selveid småbruk. Det antall av plasser
som har
eksistert i løpet av perioden, har derfor vært en god
del større enn de
tall vi får oppgitt i tellingene. Bare på Karlsøy,
Kvitnes og Fugløy, i
en viss grad også Helgøy, Vannvåg, Torsvåg
og Nord-Grunnfjord, var
husmannsvesenet satt i system som et meir varig fenomen. Derfor ser
vi
at tyngden av husmannsplasser forskyver seg endel geografisk. I 1865
var det mange plasser på fastlandet og i Langsund, bl.a. i Sør-Lenangen
og Jegervatn, d.v.s. i gode jordbruksstrøk. I 1900 lå
tyngden ute ved
havet, i Vestre Helgøy, på Helgøy, Torsvåg,
Ytre Vanna, Kvitnes,
Vannvåg og Karlsøy. Dette har sammenheng med at fisket
fikk stadig
større betydning mot århundreskiftet, og det var mindre
jord å dele på
her ute på øyene.
Den største konsentrasjon av husmenn og strandsittere i 1900,
finner
vi under Prestegården på Karlsøy med 12. Dem har
vi gitt egen omtale
under kap. 5. På Helgøy fantes 10 husmenn under 4 eiere,
bosatt på
Gullelv, Mølnnes, på handelsstedet og i Kirkevika. I Vannvåg
satt 7
husmenn under 3 eiere. Under Kvitnes handelssted fantes 9 husmenn,
bosatt i Nord-Vannvåg, Gjerdet, handelsstedet, Myra, Fakken og
Jøvik. I
Torsvåg var 9 husmenn under 2 eiere, i Klemmetsvik, Torbensund,
Torsvåg, Kåja, Kirkesanden og Sandfjord. På Fugløy
lå 5 plasser, alle
under Interessentskapet.
Størrelsen på plassene kunne variere fra bare tomta, til
vanlige
småbruk med innmark og utmark. Til de siste hørte f.eks.
fleire av
plassene under Kvitnes, og Brennes, Hamna og Stakkenes under
Grunnfjord. På Jegervatn finner vi i 1865 en husmannsplass som
fødde
hest, 5 kyr og 8 sauer, og med 2 tynner potet i utsed. Andre steder
var
det lite av herligheter som tilfalt husmannen, utover beite til egne
dyr, og kanskje litt torv og skog. Noen måtte leie torverett
og hugst.
I Sør-Lenangen fikk en husmann ta 8 lass nedfallsved i utmarka,
og slå
komagsenna. Retten til rekved, landslott, egg og dun, var vanligvis
forbeholdt grunneier.
Husmennene utgjorde ingen klar sosial gruppe. Mange steder satt
husmenn i bra velstand, særlig der det var høve til godt
fiske. På
Mølnnes under Helgøy satt Odin Figenschou, og på
Galgevollen under
Karlsøy Prestegård satt Jens Strøm, begge husmenn,
men samtidig
driftige skøyteeiere. Der det var nært slektskap mellom
husmann og
jordherre, var avhengighetsforholdet av mindre betydning. Hvordan
et kontraktforhold kunne være utforma, skal vi gi et eksempel
på fra
Hamna under Nord-Grunnfjord i 1867. Kontrakten var utstedt av grunneier
Nils Peder Figenschou til Ole Eriksen og Peder Larsen, som var
svigerfar-svigersønn, og sammen om plassen. Brukerne blei pålagt
å
rydde og dyrke plassen flittig, ikke bortføre høy eller
gjødsel, og
ikke ta folk inn i husa uten tillatelse. Arbeidsplikten var 8 dager
tilsammen, men dette kunne ved gyldig forfall omgjøres i penger.
Plassen fødde 3 kyr, 4 geiter og 6 sauer. Ole og Peder var ikke
de
første husmenn her. I 1855 var 2 andre husmenn nemnt.
Det tok lang tid å avvikle husmannssystemet. Enda ca 1920 eksisterte
mange plasser, f.eks. på Helgøy, Karlsøy, Kvitnes
og Fugløy. På Karlsøy
blei arbeidsplikten avvikla 1915-20, men plassene blei ikke solgt.
På
Kvitnes blei det utført arbeidsplikt på de 11 plassene
enda i 1920-åra,
og plassene blei solgt fra 1926 og utover til 1940-åra. Også
på Fugløy
fortsatte husmannssystemet like til etter krigen. Den siste tinglyste
festekontrakt vi veit om, var for husmannsplassen Enes på Skorøy
i 1942, da det blei betalt 100 kroner årlig for plassen, med
rett til
hamnegang og brensel.
Husmannssystemet hadde 2 hensikter. Den eine var å skaffe billig
arbeidskraft til storgårdene, eller inntekter på andre
måter. Samtidig
løyste man problemet med å skaffe jord eller tomt til
ubemidla folk.
Mange jordeiere var dessuten lite interessert i salg, selv om folk
kunne betale for seg. Fra Vannvåg har vi ei opplysning om en
husmann,
forøvrig svoger av jordeieren, som foretrakk husmannsstatus,
fordi det gav han større trygghet for å få beholde
jorda mot pågående
handelsmenn. Det er det samme argument som har vært hevda for
det gamle
leilendingssystem.
Prestegården blei på mange måter en herregård
, med presten
som godseier. Presten ble sett opp til nesten som en greve, og på
mange måter styrte presten hele øya , sa sogneprest Lyshoel
(1937- 51)
i et seinere intervju om sin godseierrolle. Og det var fleire av
prestene som følte det uforenlig med sin egentlige oppgave som
prest og
sjelesørger å skulle virke som jorddrott samtidig, som
Eckhoff
uttrykte det i 1934.
For det første dreiv presten selv hovedgården, eller forpakta
den
bort til inntekt for embedet. Han disponerte dessuten fullt ut alle
utmarksressurser, som skog, mineraler, beite, jakt på rype og
hare,
multebær, egg og dun og strandrett. Dette var tildels rike ressurser,
som han gjorde seg full nytte av. Især var jaktretten verdifull,
og
blei i en årrekke utleid til norske og utenlandske rikfolk for
opptil
2.000 kr årlig. Forsøk blei også gjort på
å leie bort bergverksretten.
Ettersom sogneprestens embedsinntekter delvis var avhengig av hvor
nidkjær han vokta over sine godseierrettigheter, kom presten
lett i ei
vanskelig stilling til de øvrige beboere på øya,
især ettersom disse
aukte sterkt i antall mot århundreskiftet. I denne konflikten
kunne
presten alltid regne med full støtte fra Kirkedepartementet,
som
ivaretaker av Statens tarv.
Med etablering av andre sentrumsfunksjoner på øya (handelsmann,
klokker, lensmann, doktor, herredskasserer) blei det nødvendig
å avstå
innmark og beiterettigheter til disse til selvforsyningsjordbruk. Dette
blei direkte jordleieinntekter for presten i penger. Men ingen fikk
disponere meir ressurser enn høgst nødvendig, og antallet
av husdyr var
nøye spesifisert. Da Andersvik blei bygsla som klokkergård
i 1841, blei
gården oppfatta som husmannsplass, og pålagt begrensninger
som var
vanlige på slike plasser: ikke ta inn inderster, ikke ta inn
andres
krettur, ikke bortføre gjødsel, høy, torv eller
ved, ikke adgang til
jakt. Beiteretten var svært begrensa, og da Selqvist ca 1860
forsøkte å
utvide beiteretten, blei det konflikt med presten. Lignende
bestemmelser finner vi i det nye festebrevet i 1867. Også festet
til
lensmann Walderhaug i 1875-76 hadde forbud mot inderster, likeså
mot
hund og katt og beiteretten var begrensa til 2 kyr, mens doktoren fikk
4 p.g.a. sykehuset. Helbergs feste fra 1867 hadde bare en midlertidig
beiterett, som blei tilbakekalt under Eriksen.
Disse festekontraktene blei ansett som arvefester , d.v.s. de
fulgte stillinga, ikke innehaveren av stillinga eller ervervet. For
handelsmannen og lensmannens feste blei dette endelig stadfesta i 1878.
Nye folk i stillinga hadde rett til å overta festet, mens de
avgåtte
måtte flytte vekk. Hvis bruket ikke var bebodd av stillingsinnehaveren,
tilfalt festeretten prestegården. Dette fikk Carsten Helberg
erfare, da
han i 1918 flytta til Skorøy, og likevel ville beholde festet
på
Karlsøy. Han tapte da den konflikten som oppstod om hvorvidt
han hadde
et arvefeste eller ikke, og Helbergs gamle innmark blei oppdelt
og fordelt til nye brukere.
Med etableringa av strandsittere i Været fra 1830-40-åra,
de fleste
bare med hustomt, og husmannsplassene Arvik og Galgevollen 1895-96,
fikk
presten leieinntekter både i penger og naturalia (arbeidsytelser),
uten
å avgi stort av sine rettigheter. Med den arbeidsplikten som
blei pålagt
husmenn og strandsittere, blei det mye lettere å drive hovedgården
for
egen regning. Ca 1900 hadde presten ca 288 kroner i direkte
leieinntekter, som utgjorde ca 8 % av hans kontantinntekter.
Fra ca 1910-20 blei strandsittersystemet avvikla, ved at endel av
prestens innmark blei utparsellert og leid bort, eller jordstykker
blei
rydda i utmark som leilendingsbruk. I tida 1910-19 blei 4 nye bruk
etablert på gamle utslåtter i Bogen og på Sletta.
I tida 1918-27 blei
50 mål av prestegårdens gamle innmark på Galgevollen
avstått, og 5 nye
småbruk etablert. Leietid var først 30 år, sia 99
år, og det var bare
tale om pengeleie. Helbergs gamle innmark blei utstykka,
strandsitterområdet i Været blei regulert i tomter, og
det blei skrevet
kontrakter på tomtene. Den siste strandsitterkontrakt med arbeidsplikt,
var inngått i 1913. Enda ca 1920 prøvde presten å
hevde arbeidsplikten
på husmannsplassene. Først i 1932 var arbeidsplikten her
falt bort, og
plassene var blitt umatrikulerte småbruk.
Alt dette gav meir penger i prestens kasse. I 1936 var det regna
med 1000 kr i årlige festeavgifter. Ettersom selve gårdsdrifta
nå gav
tap, var det jordleia som var det viktigste ved Prestegården.
I tillegg
kom jaktutleia, som i 1920-åra hadde gitt 2000 kroner, men som
i
1930-åra var beregna til 400 kroner. Endel av inntektene kom
fra
beiteleie, torvetak og skoghugst til leietakerne. Selv om folk nå
stort sett satt med formelle og tildels langsiktige leiekontrakter
på
sine jordstykker, var det fortsatt mange begrensninger på bruken.
Det
viktigste var forbud mot hund, katt og geit, utskjenking og handel,
offentlig dans, forlystelser, forsamlinger og framleie. Noe av dette
var begrunna med hensynet til prestens bruk av utmarka, andre forhold
skreiv seg fra prestens og Kirkedepartementets behov for å kontrollere
moralske og andre forhold på kirkestedet. Torverett og beiterett
var
begrensa og kunne tilbakekalles, likesom strandrett og alle
utmarksressurser forøvrig var forbeholdt presten. Enda i 1926
var det
folk som måtte leie beiterett, som nå kosta 10 kroner for
ei ku, 3 kr
for en sau og 50 øre for et lam. Sterkt klausulerte leiekontrakter
for
tomter blei inngått så seint som i 1953.
Heilt i slutten av 1930-åra (1937-39) blei det for første
gang åpna
adgang til salg av noen få bruk på Karlsøy, i forbindelse
med
etablering av bureisningsbruk i utmarka. Det dreide seg om ialt 7 bruk,
og også disse bar preg av prestens jordherreinteresser. Her var
lite
eller intet av formelle rettigheter til beite, skog og torv.
Strandrett, jakt, egg og dun var forbeholdt presten, og geit, hund
og
katt var også her forbudt. Endel av disse klausuler står
fortsatt ved
lag, selv om de ikke har vært i hevd etter at prestegården
blei nedlagt
i 1970. Det var altså en sterkt beskåret eiendomsrett som
her blei
avstått av staten.
Prestens godseierinteresser har gjennom åra også tatt andre
merkelige uttrykk. Fleire av prestene, bl.a. Eriksen, ønska
å utvide
strandsitternes arbeidsplikt til å gjelde generell arbeidsplikt
ved
tilsigelse, slik det østnorske husmannssystem blei praktisert.
Det blei
lagt strenge begrensninger på ferdsel i utmarka i sommertida
både for
barn og voksne, og presten nekta å avstå grunn til vei
fra kirka til
kirkegården p.g.a. multene der. Eriksen gjorde forsøk
på å monopolisere
melkesalget på øya, ved å nekte andre jordbrukere
på øya å selge lokalt
av sitt overskudd. Den velkjente politiske strid mellom presten Eriksen
og handelsmann Helberg starta som en krangel om beiterettigheter, og
i
en periode fra 1892 blei Helberg nekta all beiterett, etter å
ha hatt
midlertidig beiterett for opptil 10 kyr mot avgift. Han måtte
nå sende
dyra på beite til andre øyer, og hadde enda i 1908 ikke
fått
beiteretten tilbake. Først i 1915 fikk Helberg fast beiterett
for 3
kyr. Da Eriksen ca 1893 bygde sommerfjøs, blei strandsitterne
pålagt å
benytte den mot avgift.
Også i løpet av etterkrigstida er noen av småbruka
solgt til
brukerne, slik at øya nå har ca 16 selveiere. Men fortsatt
finnes her
mange tomter og parseller som folk ikke har fått høve
til å kjøpe, især
i tettbebyggelsen, likesom heile utmarka fortsatt eies av det
offentlige. Vi kan derfor fortsatt beskrive Karlsøya som et
godseiervelde, nå direkte under Kirkedepartementet. Utviklinga
her har
derfor vært en annen enn i tettbebyggelser som Hansnes, Vannvåg
og
Vannereid, der tomtesalg har vært det vanlige.
Disse eldgamle skattene hadde fulgt med krongodssalget på
1600-
tallet, og hørte med til proprietærgodset like til Hagens
bo blei
oppgjort i 1840-åra. Det begynte imidlertid å bli klart
at disse
middelalderlige skatter var moden for avskaffelse. Fisketienden blei
da
også opphevd, eller rettere sagt heilt omlagt i 1848. Den øvrige
tiende, hos oss kutiende, blei først opphevd i 1918. Korntiende
eksisterte ikke hos oss, og tiende blei aldri lagt på poteten.
Leidangen var det blitt adgang til å innløse av kommunen
i 1836, men
dette skjedde ikke hos oss.
Etterat fisketienden var omlagt i 1848, gjenstod altså kutiende
og
leidang. Det var prokurator Dreyer i Tromsø som først
fikk hand om
disse avgifter, ved eget skjøte i Hagens bo i 1852. Dette omfatta
altså
leidang og godseierens tredjedel av tienden. Avgiftene førte
nå en
omflakkende tilværelse. Først gikk de til sakfører
N. J. Nilsen, så
kontorist Harstad og sakfører Jens C. Figenschou, som i 1865
solgte
avgiftene til lensmann Mikkelsen i Karlsøy. Verdien var da gått
drastisk ned fra 60 spesiedaler til 10, noe som skyldtes at det i lange
tider hadde vært vanskelig å få inn avgiftene. Store
restanser hadde
derfor samla seg og fulgte med ved salg. Leidangen var i 1858 utligna
med 6 mark og fra 1861 med 12 mark, mens kutienden blei utligna med
1
1/3 skilling per ku.
Fra 1865 kan vi se at Mikkelsen begynte å selge leidang og kutiende
direkte til enkelte gårdeiere. I 1875 solgte han det resterende
til sin
etterfølger, lensmann Walderhaug. I 1879 blei avgiftene avvikla
for
godt, ved at Walderhaug frafalt sin rett til dem, ved å påføre
skjøtet
at leidang, kutiende og restanser skulle gå til fordel for vedkommende
eiendom. Trulig var problemet med inkasseringa nå blitt så
stor, at
avgiftene var heilt uten verdi. Dermed var landets eldgamle
skattesystem brakt til ende hos oss. Hva som tilsvarende skjedde med
presten og kirkas andel av kutiende, mangler vi opplysninger om, utover
det at kutienden som nemnt blei opphevd i 1918.
Vi har fleire eksempler på at folk ikke skjeldna klart mellom
bygsel
og selveie, mellom den gamle bygselrett og den nye odelsrett, som
etterhvert fulgte med selveie. Dette betyr at adgangen for en sønn
eller datter (d.v.s. svigersønn) til å overta leieforholdet
(bygselen)
etter foreldra, var ansett som en reell rettighet, ikke vesensulik
odelen. I forfatterens egen slekt heitte det f.eks. at Jacob Dahl gav
fra seg odelsretten til heimegården Slettnes, da han gifta seg
med Rebekka og etablerte seg som gårdbruker på Bratrein
i 1840-åra. Her
var det imidlertid klart tale om bygselrett til et leilendingsbruk.
Tilsvarende heitte det om Rebekka Hegelund at ho som eldste datter
hadde odelsrett , og kunne velge mellom heimegården Hansnes og
utmarksgården Bratrein, og valgte det siste. Også her var
det tale om
jord som slekta hadde sittet med som bygslere i 150-200 år.
At odelsretten nå var kjent, ser vi et eksempel på da Kvitnes
blei
selveiergård i 1806. Ved tinglysing i 1812 erklærte eieren,
enka Ane
Rebekka Holst, at odelsrett skulle hefte på eiendommen. Dette
var den
første odelseiendom hos oss i moderne tid. Hevdstida var nå
bare 10 år,
og erklæringa har sammenheng med ei forordning av 1811, som tok
sikte
på å avskaffe odelsretten, med mindre arvelateren bestemte
det
motsatte. Det var altså dette Ane Rebekka gjorde. Med Grunnloven
av
1814 fikk odelsretten ny og varig vern.
Ettersom der hadde eksistert en slags bygselrett , ser det
ikke ut til at selveie og odelsrett fikk noen betydning for
slektskontinuitet og overtakelse av jord. Noen preferanse for eldste
sønn kan neppe spores. Den gamle tendens til at yngste barn
skulle
overta jorda, var fortsatt merkbar, men det var heller ikke noe fast
mønster. Det gjelder også spørsmålet om gården
skulle gå til sønn eller
datter (svigersønn).
Et spesielt problem var at folk ofte ikke sørga for eller forstod
å
få orden i den formelle hjemmelsovergang som krevdes ved
eiendomsoverdragelser, noe som enda ca 1920 var et problem. Dette
omfatta også noen av de lokale handelsmenn, som hadde overtatt
eiendom
for handelsgjeld. Enkelte folk følte at de blei frarana eller
mista
eiendom ved at hjemmelen ikke var i orden.
Med revisjonen i 1838 blei en ny skyldverdi innført, med skylddaler,
ort og skilling istedet for fiskevåga, og matrikkelskylda blei
regulert,
generelt slik at havgårdene gikk ned i verdi, og de indre gårdene
gikk
opp. Flatvær forandra nå skyldverdi fra 3-1-0 våg
til 0-3-12 daler,
Jegervatn fra 1-0-0 våg til 2-0-4 daler. Derved blei det endelig
tatt
hensyn til det misforhold mellom de ytre og de indre gårdene
som hadde
eksistert sia 1600-tallet, både når det gjaldt landsskylda
og
jordskattene .
Nye matrikkelrevisjoner fulgte i 1868 og 1886, da skyldmarka
blei innført som verdienhet. Den største matrikkelgård
var nå
Sør-Lenangen med 13,07 skyldmark, etterfulgt av Bratrein (11,25)
og
Vannstua (9,99). Nederst finner vi Steikervik (0,25), Finnsula (0,38)
og Indre Gamvik (0,62). Dette er de skyldverdier som fortsatt gjelder,
men idag har de ingen praktisk betydning.
Også ved disse revisjonene var det ikke bare jordbruksverdien,
beite og skog som avgjorde skyldverdien, men også ressurser som
rekved,
kobbe, egg og dun, fuglefangst, tang og tare, foruten heimefiske.
Også bruksoppdelinga er et uttrykk for at matrikkelgårdene
hadde
undergått forskjellig utvikling. I 1886 var det fortsatt 18 udelte
matrikkelgårder, 21 var to-delt, og resten var delt i 3-19 bruk.
Særlig
var de indre gårdene generelt mye oppdelt. Det skjedde dessuten
endel
bruksetablering som ikke blei oppfanga av den offisielle matrikkel.
Det
gjelder f.eks. husmannsplasser på Kvitnes og Helgøy, umatrikulerte
leiebruk på Fugløy, og strandsittere og embedsfolk på
Karlsøy.
Enda i 1970-åra fantes 5 udelte matrikkelgårder: Hattøy,
Steikervik,
Flatvær, Lyngøy og Nord-Fugløy. 13 var fådelt,
med mellom 2 og 5 bruk:
Toftefjord, Fagerfjord, Andammen, Breivik, Nord- Grøttøy,
Sør-Grøttøy,
Sørskar, Måsvær, Finnsula, Bårset, Spenna,
Ytre Gamvik og Holmen. De
fleste udelte og fådelte matrikkelgårder var magre eller
perifere
gårder og lå i ytre eller vestre Helgøy. Med unntak
av Holmen (ved
Ullsnes) er samtlige fraflytta. På endel andre matrikkelgårder
hadde bruksdelinga kommet svært langt. Sør-Lenangen var
delt i 184
bruk, Vannereid i 127, Bratrein (Lilleby-Prestøra) i 126, Hansnes
i 91,
Dåfjord i 89, Nord-Lenangen (østsida av vågen) i
65 og Vannvåg i 62.
Disse tall gir ikke noe nøyaktig tall for driftsenheter, for
til en
gård kan høre meir enn ett bruksnummer. Mange bruk var
dessuten bare
tomtebruk på ett mål eller to, som i Vannvåg og Hansnes.
I tillegg
kommer Karlsøy, som ved sia av 19 matrikulerte bruk hadde 42
umatrikulerte leietomter og innmarksparseller.
Topografi, økonomi og folkeauke har ikke oppfordra til
storgårdsdrift hos oss. Det er med få unntak småbruket
som har dominert,
ihvertfall fra ca 1860 og fram til etterkrigstida. I 1929 var 96,2
% av
alle bruk på under 50 mål innmark. 36,7 % var mellom 50
og 20 mål, 35,1
% var mellom 20 og 10 mål, og 24,4 % var under 10 mål.
De resterende
3,8 % er da definert som storgårder på over 50 mål
innmark. Av
slike fantes 23. Av disse var 18 mellom 50 og 100 mål, mens 5
var
mellom 100 og 200 mål. Alle disse 5 lå i Karlsøy.
Av de 18 mellom 50 og
100 mål lå 13 i Karlsøy, bare 5 i Helgøy.
Det var Karlsøy som hadde de
fleste storgårder. Statistikken nemner ikke namn, men vi tar
neppe mye
feil om vi antar at Prestegården, Jegervatn, Kvitnes og Hansnes
fortsatt hørte med til de største gårdene.
I 10-året 1929-39 aukte gårdsstørrelsen noe, i takt
med meir
oppdyrking av de enkelte bruk. De to lågeste klasser (under 20
mål)
blei redusert, mens mellomstørrelsen (20-50 mål) aukte,
likeså
storgårdsklassen, som nå utgjorde 5,2 %.
Betrakter vi tellinga i 1949 som sluttprodukt i utviklinga av
fiskerbondegården eller fiskerbondesmåbruket, ser vi at
tendensen nå
var i retning av mindre enheter. Det betyr at nydyrkinga under og etter
krigen ikke oppveide bruksdelinga. De 24 storgårder over 50 mål
utgjorde 3 %, men av disse var bare 1 bruk over 100 mål og bare
3
mellom 100 og 75 mål. De fleste storgårder var altså
mellom 50 og
75 mål.
Hvis vi splitter opp klassen for mellomstore bruk og setter en
grense ved 35 mål, ser vi at mens der i 1939 var 66 % i klassen
10- 35
mål og 14 % over 35 mål, var tallet i 1949 73 % for klassen
10-35 mål,
og 9 % over. Det typiske Karlsøybruk lå altså på
10-35 mål innmark i
1930-40-åra. Hvis vi tar med utmarksarealet av skog, beitemark,
myr
etc, finner vi nok adskillig med virkelige storgårder, ikke minst
ute
ved havkanten.
De gamle, etablerte grenser mellom matrikkelgårdene og mellom
de
enkelte bruk, gjaldt med noen få unntak bare nede ved sjøen
og oppover
i liene, så langt det var noe å høste av utslåtter
og skog. Selv om
grensene vanligvis gikk til høgste fjell , var dette mest et
spørsmål om prinsipper, ikke om grenser utmålt og
avmerka i terrenget.
Ulike oppfatninger om grensene kan da finnes. Med meir vekt på
jakt,
hyttebygging etc er det blitt viktigere å ha avklarte gårdsgrenser.
Det er da ikke rart at konflikter om grensene har oppstått. Ca
1900
kom en konflikt mellom Jegervatn og Bensnes i Kjosen om skogen i en
utmarksalmenning øst for Trollvasselv, der Jegervatn vant saka.
I 1934
oppstod en tvist mellom Vannvåg og Vannstua om ei torvemyr oppå
åsen.
Tvisten blei løyst ved privat voldgift, til fordel for Vannstua.
På Ringvassøy har grensene mellom Skogsfjordvatn og Skogsfjord
på
den eine sida, og Dåfjord på den andre, først blitt
avklart etter
omfattende rettstvister i 1970-åra. I tillegg til dokumentenes
utsagn
har gammel hevd blitt avgjørende for utfallet. Mellom Dåfjord
og
Skogsfjordvatn falt brukshevd sammen med vannskillet, slik at heile
Solltinddalen tilfalt Dåfjord. Her blei det påvist hogst
og slått fra
Dåfjord like opp til Rundhaugen og vatnet i Solltinddalen, mens
jakt og
fiske lenger sør har vært utnytta av begge parter.
Fortsatt kan vi finne rester av gammelt hopehav, ved at enkelte
matrikkelgårder har rettigheter innafor andre matrikkelgårders
områder.
Dette gjelder Helgøys skogrettigheter i Dåfjorddalen,
og Gamnes, som
har rettigheter ved Åbornes under matrikkelgården Langsund.
Dette er
rettigheter som ikke er kjøpt og ikke særskilt skyldsatt.
De har sin
bakgrunn i utskiftinger som blei foretatt før de gamle matrikkelgårdene
blei oppstykka i 1838. Tilsvarende ser vi at Lanes, Gamnes og Langsund
har felles beiterettigheter. Felles beite mellom Indre Hamre og Kammen
og torverett som gikk på tvers av matrikkelgårdsgrensen,
viser at de to
matrikkelgårder har felles opphav, noe som må gå
tilbake til forhold
forut for 1667.
Vi kan og finne eksempler på at herligheter lausrives heilt og
selges vekk fra gården. Dette gjelder endel vannfall i forbindelse
med
malmleiting rundt århundreskiftet. I 1879 blei skogretten beholdt
for
20 år, da folket på Mellajorda solgte Prestøra til
Helberg. I 1918 blei
Bjørnskarvatna med fiskerett og jakt solgt vekk til Tromsøfolk,
og
omtrent samtidig beholdt Tromsø kommune jaktretten, da kommunen
solgte
en skogteig på Reinøy til oppsitteren på Bratrein.
I motsetning til de tidlige utskiftinger, som stort sett var styrt
av godseierne, hadde utskiftingene etter loven av 1857 og 1882 sin
basis i gårdbrukernes reelle behov. I de aller fleste tilfeller
var nå
brukerne blitt identisk med eierne, og utskiftingene dreide seg derfor
om grunneierretter, ikke bare bruksretter.
Den aller første utskiftning hos oss etter den nye lov, skjedde
på
Reinsvoll (Gammelgård) i 1869. Fram til 1965 var 28 matrikkelgårder
i
Karlsøy og 7 i Helgøy heilt eller delvis blitt utskifta,
de fleste bare
delvis. Utskiftningene blei nå foretatt av et eget Jordskifteverk.
Vanligvis skulle det tegnes kart over utskifta områder, men hos
oss
mangler mange kart fra 1870-80-åra.
Generelt var det gårder med store jordbruksressurser og mye
bruksdeling som blei utskifta. Med stor folkeauke og mye jorddeling
etter 1850-60-åra var det på en rekke felt blitt skapt
nytt fellesskap
etter utskiftingene i 1830-40-åra, slik at nye fellestun og meir
teigdeling var oppstått. Det blei dessuten behov for å
dra meir av den
nære utmark, heimeutmarka, inn under dyrking.
Dette forklarer hvorfor især fastlandet og de indre gårder
i
Karlsøy har gjennomgått utskiftinger, noen fleire ganger,
mens Helgøy
har vært meir uberørt. Fleire av utskiftningene har begrensa
seg til
torvemyrene, og er et resultat av den store satsing på myrtorv
som
brensel etter 1850-60. Selv om det også var endel utskiftning
av
innmark, var det især fellesskap i skog og utmark som nå
blei skifta.
Dette blei meir viktig av hensyn til bedre skogskjøtsel, til
etablering
av husmannsplasser, og til utstykking og nyrydding av nye bruk, seinere
også for utstykking av hyttetomter. Der innmark blei skifta,
var det
for å få vekk teigblanding. De fleste utskiftninger har
dreid seg om
deler av en matrikkelgård, eller deler av ressursene. Full utskiftning,
der alle bruk og alle ressurser på en matrikkelgård har
vært innblanda,
har vi bare hatt i noen få tilfeller.
De viktigste utskiftninger skjedde før århundreskiftet.
Men også på
1900-tallet har vi hatt fleire store utskiftninger, som på Vannereid,
Vannstua, Hessfjord, Reinsvoll, Nordeidet, Sør-Lenangen, Selnes
og
Jegervatn. Bare 2 av utskiftningene etter 1900 har skjedd i Helgøy.
Ei
av de store utskiftninger, på Helgøy i tida 1886-89, skal
vi gi egen
omtale. Vi skal også gi nærmere omtale av tun, innmark
og utmark på de
utskifta gårder.
Også idag finner vi et omfattende fellesskap på mange
matrikkelgårder eller deler av slike. Det gjelder for det første
utmarksbeitet, som bare i få tilfeller er utskifta. Så
ligger
snaufjellet og andre uproduktive utmarksområder ofte fortsatt
i
fellesskap, eller det er tale om manglende grenseoppgang i et uryddig
terreng, der eierne ikke veit hva de eier. Her kan småviltjakta
ofte
oppfattes som felles. Det er også en nokså fast regel at
strandressurser, som rekved, tang, tare, makkeleira og landslott ligger
i fellesskap, og enten høstes av enhver, eller byttes i forhold
til
skyldverdien. Det samme gjelder egg, dun og multer på enkelte
gårder. På
Nord-Grøttøy var innmarka således delt, mens beitet
var felles, og egg,
rekved og multer blei sanka felles og bytta mellom de 2 oppsittere.
Men
for 2 holmer var det årbytte av multer. Rett til innsjøfiske
og
elvefiske er også ofte felles, i forhold til skyldverdi eller
regulert
på annen måte. I noen tilfeller ligger fortsatt skog i
et visst
fellesskap eller er delt etter privat avtale. Det gjelder f.eks. deler
av Dåfjorddalen og Solltinddalen på Ringvassøy,
der skogen ligger
fjernt fra brukerne. I Veggefjord er en liten skogalmenning for
Fagerfjordgårdene, mens skogen forøvrig er teigdelt.
På noen gårder går fellesskapet klart utover dette.
Fullt fellesskap
finnes således fortsatt på 2 fraflytta matrikkelgårder
i Helgøy. Det
gjelder Breivik på Rebbenesøy, som ved fraflyttinga hadde
3 brukere,
foruten 2 oppsittere uten jord, med fellestun, felles utmark, og
teigblanda innmark. Torva og tildels veden blei tatt felles og delt,
rekveden blei delt i 3, og på bruksnr. 1 blei høyet høsta
felles og
bytta i 2 deler. På Flatvær har i lang tid vært 2
hovedparter (med
fleire underparter), som har høsta egg, dun, multer etc i fellesskap.
Her har aldri noen del av gårdsområdet vært lagt
ut til noen av eierne.
Innbyrdes konflikter om fellesskapet på matrikkelgårder
eller deler
av slike, ser det ut til å ha vært lite av. Stort sett
har folk regulert
adgangen til ressursene gjennom private avtaler, som f.eks. omfatta
slåttelier, skogteiger og multemyrer. I Burøysund har
i seinere tid
vært en tvist om utstrekninga av fellesskapet i utmarka når
det gjelder
beite, bær, jakt etc., og ei offentlig utskiftning har vært
på tale. I
Skipsfjord blei en konflikt om fiskeretten i elva først avgjort
ved
lagmannsrettsdom i 1983. En moderne type fellesskap har utvikla seg
på endel fraflytta gårder, der nye generasjoner av eiere
har gått sammen
om et sameie, eller nytt fellesskap har oppstått ved uavklarte
arveoppgjør på ødebruk. Et slikt sameie gjelder
f.eks. heile
Nord-Fugløy, der multene høstes i årbytte mellom
3 eiere (søsken). Med
mye fraflytting, restriksjoner på hyttebygging og stadig mindre
utnytting av utmarks- og strandressurser, har spørsmålet
om fellesskap
og sameie mista mye av sin aktualitet.
De fleste utskiftninger av innmark omfatta gjerne ikke meir enn
to
naboer. På Helgøy hadde det i 1870-80-åra utvikla
seg et stort
fellestun, nærmest en liten landsby. Her finner vi i 1886 9 oppsittere,
gruppert rundt handelsstedet, med ulike rettigheter til ressursene,
og
med ulik sosial tilhørighet. Bare 4 av oppsitterne var grunneiere.
Over ei strekning på 280 meters strandlinje stod her vel 40
bygninger med stort og smått, våningshus, fjøser,
lader, skjåer,
stabbur, buer, bårstue, butikker, pakkhus, naust. Tilsynelatende
stod
husa i stor uorden, men heilt uten system var det ikke. Selv om endel
hus stod blanda med hensyn til eierforhold, var hovedtendensen klar.
Hver grunneier hadde sine hus samla på ei stripe land som strakte
seg
fra fjæra opp mot fjellfoten (bakken).
Også eierforholda til grunnen var klar. På det lille neset,
der
selve handelsstedet lå, eide brørne Lars og Christian
Figenschou i
fellesskap, men innbyrdes i forholdet 1:2, ei stripe land. Den var
120
m brei ved sjøen, og smalna oppover inn til 80-90 m breidde.
Her eide brørne i fellesskap husa på det gamle handelssted.
Dessuten
hadde Lars og Christian hver bygd egne hus litt hulter til bulter
innimellom fellesbygningen. Faren Hans eide også etpar hus, og
broren
Klaus eide noen, men disse to eide ingen grunn.
Like mot øst kom Margrethe Klingenbergs gamle teig, nå
overtatt av
Peder Figenschou (seinere av Rasmus Hansen). Her hadde 2 strandsittere
etablert seg nede ved sjøen, Ole Reinertsen og Martin Figenschou.
Vest
for handelsstedet kom Karl Figenschou sin teig og bygninger, foruten
at
husmannen Jørgen Sørensen hadde slått seg til her.
Det var også ei viss teigblanding i innmarka. Karl eide også
en
teig øst for Margrethe Klingenberg, og Lars og Christian eide
ialt 3
teiger. Foruten teigen de bodde på, eide de en teig vest for
Karl og en
heilt mot øst. På dette tidspunkt var Klokkergården
etablert nede på
neset ved Gamhaugen, men uten noen del i fellesskapet på
matrikkelgården.
Dette fellesskapet var egentlig ikke særlig gammelt. Ca 1837 var
Klingenbergfamilien aleine på kirkestedet. Da kom gjestgiver
Peder
Nilsen fra Nord-Grunnfjord og etablerte seg her, tydeligvis som
leilending under Klingenberg, som selv bygsla jorda fra Hagen på
Karnes. Ved godsauksjonen i 1846-48 kjøpte Peder Nilsen teigen
på
handelsstedet, mens Elias Klingenberg kjøpte resten av matrikkelgården.
Ca 1857-59 blei Klingenbergeiendommen delt i 3, hvorav 2 deler blei
overtatt av Hans Figenschou da han overtok handelsstedet ca 1861.
Dermed hadde Figenschoufamilien fått sine 3 teiger innmark. Resten
av
Klingenbergjorda blei delt i 3 teiger, hvorav en seinere blei solgt
til
skolejord, mens en teig blei overtatt av Karl Figenschou, som også
fikk
en bit av Klingenbergs heimeteig. Dermed er vi fremme ved
grunneiersituasjonen i 1886. All utmark, inkludert holmer og torvemyr,
lå i fellesskap for alle eiere i forhold til det de eide av den
totale
matrikkelskylda på gården. Skogen var derimot delt i teiger
etter privat
avtale mellom eierne, der hver eier hadde bruksrett.
Det var Chr. Figenschou som forlangte utskiftning av fellesskapet i
1886. Hensikten var å få innmarksteigene samla, og å
få utskifta
fellesskapet mellom han og broren Lars. Også deler av utmarka
og
holmene skulle fordeles på eierne.
Det tok 4 år å avvikle utskiftinga. Christian fikk for sin
del
beholde teigen rundt handelsstedet, og fikk denne utvida både
mot øst
og vest, på bekostning av Margrethe Klingenberg og Karl Figenschou
sine
gamle teiger. Dessuten fikk han en innmarksteig heilt mot øst
(Mølnnes). Til gjengjeld for det de to naboer tapte, fikk Margrethe
utvida sin teig mot øst, og Karl fikk sin teig utvida mot vest.
Lars,
som bare skulle ha 1/3 av felleseiet med Christian, fikk sin teig
utlagt øst for Klingenberg, den såkalte Olajorda. Da Christian
nå hadde
fått meir av den beste jorda enn før, blei han idømt
dyrkningsbidrag
til sine naboer, som ved forskyvning av grensene hadde fått sine
teiger
forringa.
Dette betydde ei omfattende utflytting av bygninger som nå stod
på
Christian si innmark. Karl sin husmann Jørgen måtte flytte
sine hus
lenger vest, mens Karl selv måtte flytte fjøsen. På
Klingenberggården
måtte de 2 strandsittere flytte de fleste av sine hus lenger
mot øst, i
takt med grenseforskyvelsen. Klaus fikk ha sine hus stående,
men han
eide ingen jord, og blei nå husmann under broren Christian. Det
blei
også vedtatt at Lars skulle flytte sine hus vekk til den nye
teigen på
Olajorda, og de gamle hus på handelsstedet, som Lars og Christian
eide
sammen, skulle også vekk. Imidlertid fikk Lars overta litt av
Christian
si innmark, der husa hans stod, slik at han slapp å flytte sine
bygninger. Seinere veit vi at Chr. Figenschou overtok heile eiendommen
etter broren Lars, også Olajorda. Derved fikk han på nytt
3 teiger
innmark.
Det som gjenstod, var utskifting av fellesskapet i utmarka. Nå
blei
alle holmene fordelt, likeså torvemyra og den såkalte hjemmeutmark
fra
kirka (i Kirkevika) og vestover til Kleelva, foruten området
fra Mølnnes
og østover til Stornes. Hver av de 4 eiere fikk derved en rekke
utmarksteiger.
Med dette var de eiendomsgrenser lagt, som i store trekk forsatt
gjelder. Det som ikke blei delt, var herligheter knytt til fjæra,
som
rekved, tang, tare og landslott. Og beite og alt av uproduktiv utmark
lå fortsatt i sameie. Enkelte spor etter de gamle grenser kan
fortsatt
sees i form av gamle torvegjerder oppe i lia oppfor den sentrale del
av gården.
I likhet med Helgøygården hadde det utvikla seg noe
teigblanding i
innmarka på temmelig mange gårder. Stort sett var dette
enkle forhold,
der etpar naboer eide fra 2 til 4 teiger hver, som på Ullsnes.
Bak hver
utskilte part kunne imidlertid stå fleire eiere eller brukere.
Bak de 2
parter i Sør-Grunnfjord i 1892-98 stod således 3 brukere
på ei side, og
2 på den andre, altså 5 ialt i fellesskapet.
Tendensen gikk nå i retning av at alle skulle ha ei samla innmark,
slik at det var lettere å drive rasjonelt. De fleste teigblandinger
var
avvikla alt før 1900. Fra vårt århundre har vi rede
på teigblanding
bare etpar steder, Nordre Stakkvik (1928) og Grunnfjordbotn (1937),
begge av begrensa omfang. Noe samdrift har vi også eksempel på,
især
blant nær slekt. I Sør-Grunnfjord bodde to brør
ilag i ett hus i hver
sin etasje 1892-1902. De hadde felles fjøs, slo innmarka ilag,
og
fo rte dyra felles. Selv da fellesskapet i fjøs opphørte,
fortsatte
de høya i fellesskap til 1911. Ca 1931 har vi fra samme stedet
et
eksempel på fullt fellesskap mellom far og sønn. De hadde
felles hus og
fjøs, og høyde ilag, men hadde hver sine dyr. Smøret
blei solgt felles.
På Inderby er det fellesslått på en holme, mens slåtteliene
er
teigdelt.
Det som var vanskeligst å erstatte ved nyfordeling av innmarka,
var
godt åkerland. I fleire tilfeller blei en av naboene pålagt
å dyrke opp
ny åker og skaffe gjødsel til den som flytta ut. Dyrkningsbidrag
kunne
også bli pålagt den som ved utskiftning fikk bedre innmark
enn de
øvrige. Også forholda ved lendinga kunne by på problem
ved utflytting.
Dels måtte nye støer ryddes, dels blei det etablert felles
landingsplass for alle brukerne der lendinga var best, eller det blei
gitt særretter til naustplass og rett til lending i uvær.
I Lattervik
og på Søreidet blei det således etablert felles
landingsplass for alle
brukerne. Forholdet var jo at den eldste boplassen alltid har ligget
ved den beste lendinga, og det kunne hende at der ikke fantes brukbar
lending der det utflytta bruket blei lagt.
På 14 gårder blei det aktuelt med flytting av bygninger.
I noen
tilfeller var det snakk om etpar uthus, i mange tilfeller var det tale
om alle bygningene til en av brukerne. I Vannvåg måtte
etpar husmenn
flytte, og generelt ser det ut til at særlig husmennene fikk
problem
ved utskiftning av innmark. Den mest omfattende husflytting skjedde
på
Helgøy, der 4-5 brukere var berørt.
På Rødgammen og Ullsnes skyldtes husflyttinga at husa stod
i et
slags fellestun. I andre tilfeller var husa på et bruk lagt så
tett opp
til naboens tun, som en slags dobbeltun, at regulering av
innmarksgrensene også krevde flytting av bygninger. Slike doble
eller
tredoble tun finner vi f.eks. på Reinsvoll, Nordeidet, i Vannvåg
og i
Sør-Grunnfjord. Det ser ut til å ha vært en sterk
tendens til å legge
husa i rekke, altså det vi kaller rekketun.
I utmarka er det skog, torvemyr, utslått og beite som har vært
de
viktigste herligheter, ved sia av strandressurser, bær, sjøfugl
og
småvilt. Av dette er det især skog, torvemyr og utslåtter
som har vært
gjenstand for utskifting.
På noen matrikkelgårder rådde fullt fellesskap i utmarka
like til
utskiftinga, som på Søreidet og i Lattervik i 1870-åra.
Skog, torv,
utslått og beite var da felles. Andre steder var der foretatt
private
utskiftinger, med det resultat at teigdelinga av skogen kunne bli nokså
komplisert. På Jegervatn hadde de 3 eiere i 1887 25 teiger og
en
fellesteig. Gården har trulig den beste skogen i prestegjeldet,
og
utmarka har vært underlagt en rekke offentlige utskiftinger (1887,
1938, 1949, 1952). Ved den første blei teigtallet redusert fra
25 til
13. De fleste steder tok utskifting av utmarka sikte på meir
samla skog
for den enkelte, og bedre samband mellom utmarksteig og heimplass.
Ved omfordeling av utmark har det stundom oppstått problem om
utnytting av skog. Dette kunne løses ved å gi den gamle
eier eller
bruker rett til nedhugging av skog innen et visst antall år.
I
Lattervik fikk f.eks. de gamle eiere rett til å hogge trær
over 16
tommers tykkelse innen 3 år. I Jegervass-skogen fikk de gamle
grunneierne i 1894 rett til å hogge furu i 15 år, men mengden
var
avhengig av skyldverdien på det enkelte bruk. I Hessfjord blei
noe skog
så seint som i 1952 tillatt hogd av de gamle grunneiere innen
10 år.
Etter disse frister tilfalt skogen de nye grunneiere. I Sør-
Lenangsbotn
hadde grunneierne på begge sider av vågen rett til tørrfuru
i annen
manns skog. I Hamna i Nord-Grunnfjord oppstod det problem at
grunneieren etter ei eldre utskiftning ikke eide skogen, og derfor
ikke
kunne rydde jord som han ville. Her måtte det et makebytte til.
De mange utskiftninger av torvemyr viser til den aukte bruk av
brenntorv etter 1850-60. Her forekom tildels omfattende utskiftninger,
som på Futnes i 1948, da 12 myrer blei utskifta blant 10 lotteiere.
Endel utskiftninger omfatta bare torvemyr. Vanlig for torvemyr var
at
dette var skifte av en bruksrett , ikke eiendomsrett til grunn.
Når ei myr var uttatt, gikk den tilbake til grunneier. Ved omfordeling
av utmark i Hessfjord i 1952, blei det bestemt at gamle
torverettigheter måtte være avslutta innen 5 år.
Ved ei tilsvarende
utskifting på Vannereid var fristen i 1968 3 år. Også
i Sør-Grunnfjord
har vi eksempel på at torveretten ikke fulgte grunneieretten.
Felles
torvemyr har vi eksempel på fra Inderby.
Utmarksslåtter spilte fortsatt en stor rolle, og kunne være
gjenstand for egne utskiftninger, som i Vannvåg, eller blei utskifta
sammen med skog og annen utmark, som ved Jegervatnet. Også myrslått
nemnes, men sennagrasslåtte har det trulig vært lite av.
De er ofte
ikke utskifta, men lagt til fellesskapet.
Beitet var vanligvis regna som felles for en matrikkelgård eller
en
viss del av en slik gård. Strandressurser og innsjøressurser
er så å si
alltid underlagt fellesskapet. Det gjelder bl.a. vassdrag med fisk,
som
Vannereid, Vannvåg, Skipsfjord, Skogsfjord, Sør- Grunnfjord
og
Jegervatn.
Ofte er veirett regulert ved utskiftinga. Dette kunne gjelde
kretturvei til beitemark, kjørevei for torv og ved, eller bare
gangsti.
Mange brukere var nødt til å passere annen manns grunn
når egne
ressurser skulle høstes. I Hessfjorddalen blei den gamle ferdselsvei
over Dåfjordeidet lagt til fellesskapet, og på Helgøy
blei den gamle
kirkevei lagt som en almenningsrett over de utskifta jordparter.
Finnsula hørte fra gammel tid til krongodset, og var skyldsatt
til
bare 1 pund. Gården dekker ei strekning på noen få
km strandlinje på
østsida av Nord-Kvaløy, og ligger vendt mot Råsa.
Namnet er opprinnelig
et fjellnamn. Hit går havsjøen lett inn, og det er dårling
lending.
Heller ikke på land er det store herligheter, når unntas
litt krattskog
og utslåtter i liene. Det er derfor underlig at området
er blitt
skyldsatt og matrikulert som egen matrikkelgård. Det kan naturligvis
tenkes at området er blitt skyldsatt som et eget ressursområde,
og i
såfall ved utskilling fra Rødgammen, som også var
krongods. Nord for
Skjærvika, ved det som kalles Finnsulgården, er noen eldre
tufter og
røyser, som kanskje viser til bosetning i jernalderen eller
middelalderen. Status som egen matrikkelgård kan da kanskje skyldes
en
arv fra denne tidlige bosestninga. Det skulle i alle fall gå
svært lang
tid til neste bosetningsperiode.
Fra gården dukker opp i kildene i 1611-12 og heilt fram til
1800-tallet, var den ikke bosatt. Den blei bygsla som underbruk av
folk
fra Nordskar eller Rødgammen, eller den lå bygselledig
og øde, noe som
gjelder den lengste tida.
Det første tegn til fast bosetning her finner vi ca 1817, da
Even
Madsen med familie slo seg ned, visstnok i Skjærvik. Fra 1835
til ca
1855 var gården igjen øde.
Ca 1865 var gården bosatt av Peder Pedersen med familie, som vi
har
omtalt i en annen forbindelse. Vi veit at Peder var bosatt i selve
Finnsulgården, der det ikke finnes innmark, og bare ei lita bergskore
til lending. 3 kyr, 5 sauer og 3 geiter er blitt fødd med gras
fra
liene og tang og tare fra fjæra. Fra Skjærvika kom det
trulig lite
gras, fordi området opprinnelig har vært nokså myraktig.
Litt seinere finner vi Skjærvika som base for fjellsamene på
øya, og
fra ca 1875 til ca 1890 var gården bosatt av Kristian Berg, som
vi
seinere finner på Mjønes.
I 1891 kjøpte Chr. Figenschou heile matrikkelgården fra
godseier
Rasch, og anla seter i Skjærvika for den store buskapen på
Helgøygården. Her var da fast budeie om sommeren som dreiv
ysting og
kjerning.
I 1929 blei gården kjøpt av Elias Jørgensen, men
var trulig bosatt
noe tidligere. Han var bosatt i Skjærvika, der det etterhvert
kom 2
bruk. Disse blei fraflytta på 1960-tallet, og gården er
atter blitt
øde.
Sørskar på vestsida av Nord-Kvaløy har i mangt
vært en typisk
havgård . Den var eid av lokalkirka i Tromsø, og skyldsatt
til 1
våg. Gården ligger utsatt mot storhavet, men beskyttes
av en endemorene
som nesten sperrer innløpet til en stor våg, der boplassen
ligger. Her
bryter havet lett i uvær, og innseilinga til vågen kan
være knapp og
farlig.
Gården ligger egentlig ikke bra til for fiske, og det er lang
utror
til de gode fiskeplasser. Men her er godt med kobbe, noe som var
fremheva som herlighet i 1826, bra med oter, godt med rekved, noe
multer og litt ørret i bekkene. Her er lite skog, men store
torvemyrer,
godt med utslåtter og gode beiter, foruten godt med tang og tare.
Lite
snø og tidlig vår har gjort at sauene kunne gå ute
mesteparten av året.
Sørskar var bebodd i jernalderen. I 1567 var her 2 oppsittere,
som
også var vanlig utover 16- og 1700-tallet. Bare noen år
omkring 1730-40
var gården øde. Også Rekvika, litt nord for boplassen,
har endel
tufter, og har tidvis hatt bosetning, således i 1732.
Ca 1800 bodde Nils Hansen Lemming på gården. Hans datter
Marianne
blei gift med Erik Olsen fra Lakselv. De var bosatt her 1817-1835,
og
både Nils og Erik dreiv stort på land og sjø. I
1825 blei Erik
selveier. Da Erik drukna i 1835, måtte Marianne flytte vekk,
og Sørskar
fikk en ødeperiode ca 1835-55. Nå kom Eriks sønn
Andor Eriksen til
Sørskar, og med han fikk gården ei ny storhetstid. Andor
i Sørskaret
var et velkjent begrep i gamle Helgøy, han var medhjelper i
Helgøy
kirke, og vel ansett overalt.
I 1865 fødde gården hest, 5 storfe, 18 sauer, 2 geiter,
1 svin, og
hadde 4 tynner potet i utsed, som gav 6 fold. Og huset var et folkehus,
med ialt 17 personer, så det var godt med arbeidskraft. Det var
sjølvfolket, 8 barn fra 1-18 år, fostersønn, ei
losjerende enke,
tjenestekar, en gift inderst med kone, og ei enke med sønn.
I 1875 hadde 2 av barna, Severin Martin og Ovidia Semina, etablert
seg med egne familier, men var som inderster fortsatt boende i farens
hus, selv om de hadde egne husdyr. Kretturflokken var nå hest,
7 kyr, 35
sauer og 3 svin.
Det er tydelig at tiltross for store jordvidder, var Andor lite
lysten på å avstå jord til sine barn. De fleste måtte
derfor flytte
vekk. I 1891 var Ovidia flytta vekk med sin familie, Severin Martin
bodde fortsatt som inderst hos faren, og søstra Johanna Evenina
med
familie hadde fått husmannsplass. En ugift sønn var også
inderst hos
Andor, som ellers hadde erstatta de utflytta barns arbeidskraft med
2
fosterbarn, taus og 2 halvlotteskarer, den eine forøvrig Olai
Pedersen,
som vi alt har møtt i en annen sammenheng.
I 1900 hadde Severin Martin endelig fått sitt eget bruk, og dermed
var her etablert 2 bruk på matrikkelgården. Andor var blitt
75 år, men
dreiv fortsatt gården, og hadde taus og 2 selvfostringskarer
i
huset. I 1905 blei de 2 bruk imidlertid slått sammen igjen, og
overført
til Severin Martins datter Emma og hennes mann Peder Henriksen, som
blei de nye eiere. 2 mindre bruk blei utskilt 1930-31, derav ett til
Emmas bror, slik at det da blei 3 bruk.
Like etter 1900 blei det oppretta egen skolekrets for den nordlige
del av Kvaløya, og Emmas store hus var både skole, lærerbolig
og
internat. Forøvrig lå gården svært isolert
og utsatt i forhold til
kirke, handel, post og dampskipsanløp, og blei fraflytta alt
i slutten
av 1940-åra.
Matrikkelgården Jegervatn skulle i moderne tid bli vår
beste
jordbruksgård, men var bare skyldsatt til 1 våg, det samme
som Sørskar,
og 3 ganger så mye som Finnsula. Det var jordbruksressursene,
innmark,
beiteland og skog, foruten innsjøfisket, som her var viktigst,
men det
skulle ta lang tid før alt dette kunne nyttiggjøres.
Like etter 1700 opplevde gården til og med ei ødetid, og
i tida
1710-20 var Jegervatn brukt som avlsgård under Bakkeby. Ca 1721
kom
Hegelundslekta til gården og satt her til ca 1840. Det blei tidvis
drevet handel og jektebruk, og det var stor velstand knytt til gården.
Jordbruksressursene spilte nok en stor rolle, men i kombinasjon med
handel og utredning. Gården var for det meste delt i 2 bruk utover
1700- og 1800-tallet til ca 1850, seinere 3 bruk. Det hørte
også fleire
husmannsplasser til (i 1865 4). Verdien av gården ser vi av at
ved
auksjonen i 1846 gikk de 2 bruka for tilsammen 271 spesiedaler bare
for
jorda.
Den moderne utvikling tok til med 2 innflytta brør fra Balsfjord,
Halvor og Brynild Gjermundsen, som i 1849 slo seg ned her. Seinere
overtok Brynilds sønn Kristoffer Brynildsen og Halvors steddatter
Pauline, gift med en annen innflytta Balsfjording, Johannes Abrahamsen.
Johannes sitt bruk hadde ei skyld på 4,71 skyldmark, som var 1/2
av
skylda på matrikkelgården. Han dreiv gården godt,
og var nærmest istand
til å leve av drifta. I 1875 hadde han 3 drenger og 2 tauser.
På det
meste fødde gården hans 2 hester og 20 kyr, foruten mye
småfe. Johannes
dreiv og skogsdrift for salg.
Også Kristoffer dreiv stort gårdsbruk og skogdrift, og eide
1/4 av
matrikkelgården (skyld 2,32 mark). Men han satsa også mye
på sjødrift,
var en heldig seifisker, og hadde sildnotbruk. Resten av
matrikkelgården var eid av Johan Hansen, seinere sønnen
Hans.
Ved folketellinga i 1865 hadde de 3 gårdbrukere og 4 husmenn ialt
8
hester, 45 kyr, 75 sauer, 3 svin og åkerland for 14 tynner potet
(utsed). Det var en god del salg av februksprodukt fra gården
til
Tromsø; dessuten salg av skogdriftsprodukt.
Både Johannes og Kristoffer hørte blant de største
skattytere ca
1900, og stod høgt i aktelse for duelighet. Her var god velstand
og
stor bebyggelse, med egne kårstuer. Da den nye pengeenheten krone
kom i
1873, blei den gamle myntbeholdninga ikke innløyst, men omarbeidd
i
Tromsø til sølvsaker. I 1880- og 90-åra kom dampskipsanløp
og
poståpneri til stedet, som derved blei det første sentrum
for
Lenangsbygdene.