Innledning
Med agronomens øyne
Fjøsbefaringer og fesjå
Storgårder ved havet
Jordrydding
Utslåtter og tilleggsfor
Driftsmåten i februket
blir omlagt
Ulvetider
Husdyrholdet
Åkerbruket
I 1848, tolv år før perioden begynner, heitte det som
en genrell
karakteristikk at jordbruket i Karlsøy bare var i sin barndom
. Det
skjedde imidlertid etterhvert ei forandring, og andre halvdel av
1800-tallet blei ei langsom forbedringstid av gamle metoder innen
dyrking, foring og melkestell. Det må også ha gitt seg
uttrykk i
aukt utbytte. Med mange fleire munner å mette, trengtes meir
februksprodukt enn før. Med mange fleire hender til å
rydde, til å høye,
til å melke, var det også mulig å auke produksjonen.
Allerede i 1869, under klagebehandlinga av matrikkelforarbeidet,
hevda eieren av Nord-Fugløy som en generell påstand at
de
jordeiendommer i Karlsø, der kunne avtvinges noen avkastning,
er ganske
annerledes opparbeidde, enn den gang sammenligningen sist foretokes
.
Her må det refereres til matrikkelarbeidet ca 1819. Det må
derfor ha
skjedd en god del jordforbedring på 1800-tallet, ihvertfall fra
ca
1850.
Forbedringa omfatta både kvantum og kvalitet. Det blei rydda meir
innmark, men den gamle innmarka blei også forbedra. Trulig blei
meir
utmark tatt i bruk. Fleire husdyr blei påsatt, men bedre raser,
bedre
fo ring, bedre melkestell, meir jordbruksredskap, gjerdehold,
sommerfjøs og utskifting av jorda førte også til
aukt utbytte. På
slutten av 1800-tallet er det oppgitt at prestegjeldet var selvforsynt
med smør, d.v.s. det blei solgt like mye ut som det blei kjøpt
inn.
Å satse på et markedsretta februk, var likevel ikke mulig.
Hovedproduksjonen måtte gå til husholdet og til utrustning
i fisket. Når
det gjaldt mannlig arbeidskraft, måtte jorda fortsatt konkurrere
med
fisket. Kvinnelig arbeidskraft var det nok av, men mannfolka holdt
seg
fortsatt i båten. Med ei dagslønn ca 1880-90 på
kroner 1,60 til 2,00
var det vanskelig å leie inn arbeidskraft til tungarbeid. I følge
distriktslegen i 1902 mangla heilt lysten til gårdsarbeid. Men
når en dag på sjøen kunne gi like stort utbytte
som 100 slitsomme dager
på land, som han også bemerka, så var valget enkelt
nok.
I 1860 foretok Landhusholdningsselskapets agronom sin første
befaring ute på øyene. Rapporten gir ei interessant vurdering
av
tilstanden i jordbruket i Karlsøy ved inngangen til perioden.
Det framgår at agronomen for det meste besøkte storgårdene
, og
rapporten gir derfor trulig for bra inntrykk. Dette var Prestegården
(Kjelland), Hansnes (Tiller), Hessfjord (Hans og Benoni Figenschou),
Lanes (Jeremias Figenschou), Dåfjord (Altmann), Helgøy
(Jakob
Klingenberg), Kammen (lensmann Walsøe) og noen fleire. Av de
besøkte
gårdene fikk især madam Walsøe ros for godt kretturstell.
Agronomens generelle inntrykk var at folk mangla kunnskaper, og at
det lå tilbake på de fleste felt, men at folk var interessert
i å lære
meir om februk og om stell av åker og eng.
Gjerder omkring innmarka fantes omtrent ikke. Bare Hansnes hadde
gjerder, mens Kammen hadde begynt med arbeidet. Det foregikk mye
beiting på innmarka både vår og høst. Jorda
var generelt vass-sjuk, men
noen hadde begynt utgrøfting, som på Lanes, i Hessfjord
og Dåfjord.
Potetåkrene var gamle og utpinte og gav liten avkastning, heilt
ned i 4
foll. På noen gårder var åkrene ikke skifta sia potetdyrkinga
tok til
ca 1830. Generelt blei jorda behandla dårlig.
På de fleste gårder fantes enkle ploger med trelest og dobbel
ristil
(skjærefjøl). De få harver som fantes, var av tre
med jernpigger, som
hos Tiller på Hansnes. Bare presten var tidsmessig utstyrt med
redskap,
d.v.s. han hadde moderne rulleharve og vollplog , en mindre norsk
plog. Av kjøredoninger fantes bare slede, som blei brukt både
sommer og
vinter.
Også kretturstellet stod meget tilbake. Det fantes bare lågfjøser
og
enkeltstående høylader. Knappfo ring var vanlig, og heller
ikke
sultefo ring var ukjent. Dette førte til mye sjukdom i fjøsen,
noe
folk kalte busott . Det blei helbreda ved at kretturhalen blei
klipt av, så noe blod kunne tappes og gis til dyret. Resultatet
var at
enkelte steder hadde kyrne svært korte haler.
I 1855 blei Troms Landbruksselskap stifta, eller som det heitte
Tromsø Amts Landhusholdningsselskab. Allerede i 1860 kom amtsagronomen
på besøk i Karlsøy, men det skulle ta lenger tid
før interessen for
selskapets virke kan spores hos oss. Fra 1879 blei det vanlig med
fjøsbefaringer av agronomen, og i 1882 kom det første
fesjået. I tida
1876-88 var handelsmann Helberg på Karlsøy med i styret,
og Karlsøy
kommune gav bidrag til selskapet. Enda i 1905 var imidlertid Helgøy
kommune ikke blitt medlem, som den eineste kommune i fylket.
Det første direkte tiltaket av selskapet var innkjøp og
utplasering
av gode avlsdyr. I 1877 blei 3 sauer og 1 vær av sjeviotrase
utplasert i
eller på Karlsøy. I 1881 hører vi at væren
gikk på omgang mellom
gårdene, så noe nytt blod kom i allefall inn i avlen. I
1898 blei
en flokk tautrasauer på 3 sauer og 1 vær sendt til Mikkelvik
til
avlsdyr. Disse saurasene veit vi erstatta den gamle svartflekka
spelsauen, som gav fin ull, men lite kjøtt.
I 1879 og noen år framover var amtsagronomen på regulære
befaringer
hos oss. I tillegg til å veilede folk om grøfting, nydyrking
og
gjødselstell, var det kretturstellet som særlig var i
vinden. Agronomen
klaga stadig over dårlig stell, sultefo ring, dårlige fjøser
og
manglende interesse. Det siste gjaldt især mannfolka, som overlot
alt
fjøsstell og fo rsamling til kvinnene, så snart høya
var overstått.
Noe bedre var det hos handelsfolket og embedsmennene, mens lærerstanden
delte almuens slette interesse for fjøsstell.
Fjøsene blei beskrevet som små med låg inngang, mørke
og uten vindu,
fuktige og ureinslig, med dårlig plass til dyra. Sauene stod
på korte
båser, og hestene gikk ofte ute i allslags vær.
Det blei kokt i fjøsene, men noen steder mangla grue, slik at
gryta
var satt oppå noen steinheller midt på golvet. Dette var
altså en slags
åre. Dyra blei da kraftig utrøykt.
Blant de steder som agronomen nemnte til offentlig skrekk og
advarsel, var to bruk på Russelv, ett i Hesjebukt og to i Dåfjord.
På
det siste stedet var både hest og småfe nylig krepert.
Men agronomen
oppgav også enkelte bygder med rimelig bra fjøsstell,
og noen steder
var stellet i framgang. I 1884 var han forbaust over de gode kyrne
på
Lanesøra, med fin kroppsbygning og god melkeytelse.
I 1879 oppgav agaronomen at russemel i en viss grad var benytta til
kretturfo r, men forøvrig var det især fo rsystemet han
løp storm
på. Det karakteristiske her var stor knapphet på høy
og mye
tilleggsfo r i form av det agronomen oppfatta som surrogater ,
d.v.s. tang, tare, ris, bark, fisk, lyng m.m. Selv om han erkjente
at
slikt tilleggsfo r nok var nødvendig enkelte steder, især
ute på
øyene, meinte han at det generelt var altfor lite stråfo
r til dyra.
Dette førte til sultefo ring, til urasjonelt og uøkonomisk
husdyrstell, uten noe utbytte.
I 1879 beregna agronomen at bøndene i Karlsøy om høsten
hadde 26
våg høy til hver ku. Dette betydde at ved månedsskiftet
april-mai var
bare ca 1 våg igjen per ku. På de gårder han besøkte
i 1881, beregna
han total formengde per innsatt ku til 31 våg. Ved befaring ca
15.
mai var det strålaust i 70 fjøser av 83, og i 20 av disse
tok høyet
slutt allerede i februar-mars. I 1881-82 var fo rmengden på 137
gårder beregna til 48 våg per ku ved innsetting.
Agronomen meinte at kua burde ha 120 våg høy for sesongen,
eller 80
våg, ved sia av tilleggsfor. Dette var altså dobbelt av
det
Karlsøykua virkelig fikk på denne tida. Fra et avisinnlegg
i 1865 veit
vi at folk vanligvis regna 6 sommerlass høy per ku og 1 lass
per
sau.
Selv om agronomens standard kanskje var å anse som ideell, er
det
klart at det var det eldgamle knapphetsforingssystemet som fortsatt
herska på de fleste gårder i Karlsøy. Hensikten
var her ikke
produksjon, men livberging over vinteren. Dette systemet var det som
nå
i 1860-70-åra blei satt under debatt. Det agronomen ønska
å vise, var
at et bedre forstell var meir lønnsomt enn det gamle systemet.
Det
skulle likevel gå enda fleire 10-år før det moderne
syn på februket slo
igjennom. Enda ca 1900 fikk kua 800-900 kg høy, 100 kg mel og
100-150
kg fisk og tare, mens småfeet fikk 150-200 kg høy og 50-80
kg fisk og
kvist.
Fortsatt i 1903 var agronomen sterkt misfornøyd med kretturstellet
og fjøsene, kyrne gikk dels ute om vinteren for å beite
i fjæra eller i
vedskjulet, de blei sluppet ut om våren på den første
spire og tatt inn
etterat snøen var kommet. Det hendte også at ett og anna
dyr styrta på
båsen. Også i 1910 uttrykte agronomen misnøye, unntatt
med stellet på
storgårdene Kammen, Kvalshausen og Kvitnes. Enda i 1930-åra,
og
unntaksvis enda lenger, forekom nok knapphetsfo ring og stundom
sultefo ring. Men det var nå ikke bare spørsmål
om lønnsomhet i
februket, dyrestellet blei etterhvert også erkjent som et moralsk
spørsmål. Dette ser vi f.eks. ved at Dyrebeskyttelsen
gikk inn med
diplom og premier for godt kretturstell, som til Hilda Hansen i
Sør-Grunnfjord i 1929.
Med sin propaganda for bedre stell i fjøsen, var agronomen ikke
like
velsett overalt. I tillegg fikk han føle den gamle trua om at
fremmede
i fjøsen kunne føre uhell med seg. Det gjorde at han
stundom blei nekta
adgang, eller fikk en ildebrann kasta etter seg, når budeia ville
nøytralisere virkninga av besøket. Uviljen mot utenforstående
i fjøsen
veit vi ellers holdt seg lenge, og er kanskje litt virksom også
i vår
tid. Dette har trulig sammenheng med at kretturstellet i seg selv var
et risikabelt og utsatt område, og det var ei vanlig oppfatning
at
folks misunnelse kunne være nok til å lage stor ulykke
i fjøsen.
Amtsagronomen fo r i begge herreder, og i Helgøy blei hans
befaringer også fulgt opp av kommunen. I 1892-93 blei det satt
i gang
med lokal fjøsinspeksjon, der Karl Figenschou på Helgøy
blei sendt
rundt for å kontrollere at folk ikke satte inn meir dyr enn forsvarlig.
I 1893 foretok han 103 fjøsbefaringer. Dette viser at også
holdningene
lokalt holdt på å endre seg.
Ved sia av fjøsbefaringer var fesjå et viktig pedagogisk
eller
oppdragende virkemiddel på almuen. Vi kjenner til 2 slike dyreskuer
i
Karlsøy.
Den 3.-4. august 1882 blei fesjå holdt på Hansnes. Det blei
utstilt
2 okser, 85 kyr, 8 kviger og 10 sauer. Dessuten blei det holdt ei lita
utstilling med husflid og februksprodukt. 17 stilte ut husflid, 1
stilte ut ost og 9 smør. Det vanka premier for ialt 110 kroner.
Osten
var ikke mye å skryte av, men smørprøvene fikk
ros. De fleste utstilte
dyr var under middelmådighet både av kroppsbygning og melkeorgan
,
men premie blei likevel gitt for 1 okse, 1 kvige og 27 kyr. Første
premie for smør blei gitt til pastor S'ther, doktor Stockfleth
og P.
L. Wigdahl på Skattøra. Premie for husdyra gikk til Sølvfest
Nilsen,
Hansnes, Benoni Figenschou, Hessfjord, Olaus Tiller, Hansnes, Johan
Lennes, Reinskar, Wigdahl på Skattøra og Elias Lennes,
Lauvsletta. Men
helst var det vel konene som skulle ha vært premiert!
I 1886 blei holdt nytt dyreskue, nå på Reinsvoll (Gammelgård)
og
Kvitnes. På Reinsvoll var utstilt 4 okser og 86 kyr, og 17 utstillere
fikk premie. På Kvitnes stilte 10 okser, 45 kyr og 10 sauer,
og 11
utstillere fikk premie. Bl.a. gikk en sølvmedalje til handelsmann
Helberg og bronse til handelsmann Figenschou på Kvitnes. Av alle
de 9
dyreskuer som var holdt i fylket, var det likevel Vanna som kom
dårligst ut av alle, heitte det.
Interessen for februket viste seg også ved deltakelse med produkt
på
utstillinger utenfor Karlsøy. På Tromsøutstillinga
i 1870 var utstilt
smør og ost fra Kvitnes, fra Helberg, fra Prestegården
og
Klokkergården. Og premier vanka, både for gammelosten fra
Kvitnes og
smøret fra Kvitnes og Prestegården. I 1875 fikk Helberg
1. premie for
smør utstilt i Målselv, og året etter fikk presten
Kobro premie for
smør i Harstad.
Også på den nye Tromsøutstillinga i 1894 høsta
Karlsøyværingene
fleire medaljer. Figenschou på Kvitnes fikk bronse for smør
og geitost,
mens Figenschou på Kvalshausen fikk hederlig omtale for geitosten.
Går vi inn i folketellinga for 1875, er det forbløffende
å se hvor
stort husdyrholdet kunne være på endel av de ytre gårdene.
I Torsvåg hadde Nils Mikkelsen hest, 7 kyr, 30 sauer og 1 kalv,
noe
som gir Nils en 7. plass i prestegjeldet. Heller ikke naboen Anders
Olsen kom dårlig ut, med sine 7 kyr, 20 sauer og 2 kalver, noe
som gir
11. plass. Et slikt husdyrhold er ikke lett å tenke seg idag
her ute
ved storhavet. Nå lå begge bruk i Sandfjorden, som er litt
bedre både
med innmark og beite enn det egentlige Torsvåg, med sine steinrøyser.
Her var det husmennene satt. Likevel er det liten tvil om at bak dette
omfattende februket har det ligget stor satsing på fo rstoffer
fra
hav og fjære, både i Torsvåg og andre havgårder.
Selv på den lille
Grimsholmen holdt de 2 oppsittere nå 22 sauer og 10 geiter foruten
7
svin, og enda var bestanden redusert med 9 småfe fra 1865.
Prestegjeldets største gård var også en havgård.
Det var
handelsgården Kvitnes på Vanna, med hest, 10 kyr, okse,
4 kalver, 47
sauer, 12 geiter og 2 svin. Dette gir 119 småfe-enheter, når
vi
omregner de produktive dyr. På de 2 neste plassene kom Nord-
Grunnfjordgården og nabobruket Stakken, med 85 og 83 enheter.
På delt 4.
plass (med 74 enheter) finner vi Kammen, Hansnes og Ullsnes, deretter
Torsvåg, Nordskar, Vannstua (Lanes), Bratrein og Jegervatn. Om
vi ser
bort fra Torsvåg, var det god innmark og bra beiteforhold på
alle disse
gårdene.
Både kretturstellet og fo rsankinga krevde stor arbeidsinnsats,
og vi finner stort tjenerskap på alle storgårdene, ikke
minst av
tauser.
I hvertfall fra ca 1850 synes å ha skjedd en god del forbedring
av
innmarkene. Det blei rydda stein, som delvis blei murt til gjerder.
Det
blei gravd grøfter, ofte nokså grunne, som gjerne blei
steinsatt og
lagt igjen. Amtsagronomen var flittig med å gi råd om jordforbedring,
da han begynte å reise i bygdene. På noen gårder
blei det leid
spesielle jordbruksarbeidere til rydningsarbeid, tildels omreisende
svensker og finnlendere. I folketellinga i 1865 finner vi 3 slike i
virksomhet på fastlandet, og vi finner fleire slike seinere i
århundret, bl.a. på Bratrein i Langsund. På Slettnes
grov
Storsvensken grøfter.
Stort sett var det bare overflatedyrking som blei utført. Fra
1880-åra blei det på enkelte gårder anskaffa bedre
ploger, og det gav
større mulighet for å legge opp åker og nybrott.
Vi hører om
kvenploger fra Skibotn, og moderne ploger. Dette forutsatte
naturligvis hestehjelp. I 1890-åra var noe nyland opprydda,
heitte det. I første rekke var det storgårdene som på
denne måten
begynte å investere i jordbruket, f.eks. Jegervatn, Kvitnes og
Hansnes.
Mindre ploger fantes også, f.eks. i Lattervik i 1898, men bare
i bruk
til å pløye potetlandet om våren.
På de fleste gårdene fortsatte grindgangen fram mot slutten
av
1800-tallet, noen steder heilt fram mot 1930 eller lenger. Ved
grindgang blei marka både opptrakka og gjødsla, og på
mange gårder var
grindgangen lenge den eineste jordryddinga som forekom, især
av
lyngmark og skogmark nær opptil innmarka. I 1864 hører
vi at presten
grindgikk den vestlige del av innmarka, det som seinere blei doktor-
og
lensmannsjord. Det heitte at slik grindgang frukta jorda i 2 år.
Den største begrensninga for jordbruket lå i de knappe
innmarker. På
de aller fleste gårdene var beitet tilstrekkelig og ikke fullt
utnytta.
Utslåtter var det også mye av, men disse kunne ikke erstatte
innmarkshøyet. Det var strabasiøst å høste
utslåttene, graset var ofte
for kort til å tørkes på hesjer, og det hadde generelt
redusert
fo rverdi. I 1880 var det regna med at 5 våg skogshøy
måtte til for
å erstatte 1 våg vollhøy. Etterhvert blei nå
endel utslåtter oppdyrka
og etablert som egne gårdsbruk, og gikk tapt for hovedbruket.
Begrensninga av innmarka lå ikke bare i nyrydding, men også
i
dørking , d.v.s. gjødsling og jordforbedring. Endel forsøkte
seg
med tang og tare, andre med fiskehau og fiskeslog, som vi hører
om
fleire steder på Vanna og andre bygder. Slik gjødsel måtte
ligge 2 år
og råtne, før det gikk an å høste. Det var
likevel husdyrgjødsla,
møkra , som var hovedbasis for dørkinga. For det meste
lå
møkkerdungene utenfor fjøsveggen, og tapte mye i verdi
både før gjødsla
blei kjørt ut på vollen, og etterpå. Ofte blei gjødsla
kjørt ut på
vollen om høsten og spredt utover, mens sloginga og rakinga
skjedde om
våren. Til knusing av gjødsla blei brukt ei rissloge.
Dessuten var det
altfor lite gjødsel til innmarksarealet, når åkrene
hadde fått sitt.
Det var regna med at husdyra årlig gav gjødsel bare til
mellom og
av innmarka, stundom mindre. Det betyr at det gikk 2 år
eller meir mellom hver gang et jordstykke blei dørka . På
storgårder som Jegervatn og Hansnes blei bare den beste vollen
gjødsla,
og med 2-3 års ombytte. Det betyr at det voks lite gras på
store deler
av innmarka.
Den gamle tørkemetoden av graset, var på breia , d.v.s.
å
riste graset utover marka for tørking. Det var mye arbeid med
denne
metoden, det var stadig en kamp mot regnet, og kvaliteten blei lett
forringa. Metoden forutsatte tynt, lett gras. Dette passa bra med den
seine høya, ofte ei uke etter Olsok, når graset var passelig
trena og lett-tørka. Med bedre dyrking av innmarka blei graset
tykkere, lenger og grovere, og det blei nødvendig med hesjer.
Råvedhesjer, d.v.s. korte hesjer av bjørkestenger, var
i bruk
ihvertfall fra 1860-åra, men forutsatte god gårdsskog,
som på
fastlandet og ved Skogsfjordvatn. Det ser derfor ut til at hesjing
ikke
var særlig utbredt før hesjer med streng og snøre
blei tatt i bruk ca
1910-20. Men fortsatt forekom noe tørking på breia, og
enkelte
råvedhesjer var i bruk lenge etter siste krig. På fastlandet
fantes på
noen gårder faste hesjer i utmarka, såkalte kvenhesjer
, eller
vinterhesjer , bl.a. på Jegervatn og Lattervik. Her blei graset
tørka og lagra under ett, og kjørt heim på vinterføre.
Ellers blei
utmarksgraset tørka på breia, eller frakta heim for tørking
på hesjer.
Det er tydelig at den gårddelinga som skjedde i perioden, betydde
mye for oppdyrkinga av innmarka mange steder. Med fleire krettur på
det
gamle arealet, og med fleire hender i arbeid, tok det ikke lang tid
før
det blei fødd like stor buskap på det gamle bruket, som
før utskillinga
av det nye bruket, heitte det i 1920.
Fra slutten av 1800-tallet kom gjødselkjellere i bruk, og gjødsla
blei da tatt bedre vare på. Etter århundreskiftet var det
også noen som
forsøkte seg med pløying av eng og nye grasvekster. Lærer
Simonsen
forteller hvordan han selv nærmest anla en liten mønstergård
på
Selnes, med pløying, grøfting og anlegg av kunsteng,
med timotei og
revhale. Ca 1920 var det blitt vanlig å anlegge kunsteng på
den sørlige
del av fastlandet, vanligvis med offentlige bidrag. Det blei også
satsa
på grønnfo r, og noen dreiv med vekselbruk, for å
forbedre de gamle,
utpinte potetåkrene. Også forbedra redskap, som harver
og slåmaskin,
kom på enkelte bruk. På Kvalshausen og Bratrein kom således
slåmaskin
ca 1910.
Den store forbedring i avkastning fra innmarka kom ikke før med
kunstgjødsla. Den aller første som forsøkte seg
med kunstgjødsel, var
doktor Grimsgaard 1905-10, og med hell. Ca 1916 hører vi om
bruk av
salpeter både i Nord- og Sør-Grunnfjord. Noen fleire fortsatte
med
dette i 1920-30-åra, bl.a. i potetåkrene. Men kunstgjødsla
krevde
penger, og så lenge det var lite salg på gårdsprodukta,
gikk det ikke
an å være for råflott med slikt.
Fjellslåtter og myrslåtter spilte ved inngangen til
perioden en
stor rolle i de fleste bygder. Mange steder blei holmer og småøyer
høsta som utslåtter. I matrikkelen av 1865 var 43 % av
alle bruk
oppført med utslåtter. Minst betydning synes slike slåtter
å ha hatt på
Reinøy, Langsund, Vanna og småøyene rundt, der
bare av alle bruk
er oppført med utslåtter. Størst betydning hadde
utslåttene på
fastlandet og vest i Helgøy. På Måsvær og
i Laukvik heitte det at 50 %
av graset kom fra utmarka, d.v.s. fra lier, holmer og småøyer.
På noen gårder har vi oppgitt antall lass høy som
kom fra utslåtter
og innmark. På de 3 Jegervassbruka kom 90 lass fra utslåtter
og 122 fra
innmarka, d.v.s. 42 % av fo ret kom fra utmarka. Ved Skogsfjordvatn
kom 48 % av fo ret kom fra utslåttene, og for gårdene på
Nord-Kvaløy
og småøyene rundt kom overvekta av fo ret fra utslåttene,
i
gjennomsnitt opptil 57 %. På Flatvær og Lyngøy blei
alt fo ret regna
som utmarksfo r, mens 16 lass av 17 i Steikervik (Ryten) kom fra
utslåttene.
Fra andre kilder veit vi at fo ret fra utslåttene var regna som
betraktelig dårligere enn innmarksfo ret, slik at fo rverdien
nok
bør ha vært lågere enn disse tall gir uttrykk for.
På den andre sida er
det grunn til å regne med at også gårder uten oppgitte
fjellslåtter
skrapte noe gras sammen utenom den regulære innmarka. På
Bratrein blei
slåtta således tøyd så langt oppover i skogslia
oppfor gården som man
makta.
Noen gårder hadde lang vei til slåttemarka, som Ullsnes,
som ca
1850 hadde utslåtter i Koppangdalen. På matrikkelgårder
med fleire
oppsittere kunne slåtteliene være fordelt til de enkelte
bruk, som
Kvalkjeftliene i Skipsfjord. Her hadde både Skipsfjord og Burøysund
slåttelier. I de bratte liene her gikk ofte steinsprang, og i
mellomkrigstida omkom Johanna Mortensen her ved ei ulykke under
slåttearbeidet. Ved Jegervatn, der det var lang vei til utslåttene
ved vatnet, hadde oppsitterne høyløer og hus til overnatting.
Skogsløer
kjennes også fra Skogsfjordvatnet, der alle oppsittere hadde
en eller
fleire utslåtter. Høyskjåer fantes også i
Vannvåg, på Kammen og i
Burøysund. Myrslått med sennagras synes særlig å
ha vært i bruk på den
sørlige del av fastlandet, men blei også høsta
noen steder på Vanna.
Utslåttene holdt seg som en viktig del av fo rhøstinga
utover
mot slutten av 1800-tallet, noe vi kan se bl.a. av utskiftingene fra
perioden. Vi kan også lure på om utmarka fikk forsterka
betydning for
fo rhøstinga, i takt med aukt folkemengde og mange nyetablerte
hushold utover mot 1900. I alle fall ser vi at utmarksslåttene
mange
steder blei flittig høsta langt inn i vårt århundre.
Det gjaldt f.eks.
fjell-liene i Vannvåg og Kvalkjeften, liene under Hornet på
Helgøy,
Nord-Kvaløy, utslåttene i Burøysund og skogslåttene
ved Jegervatnet,
der drifta blei avslutta mellom 1920 og 1950. På Karlsøy
blei enkelte
utslåtter høsta av strandsitterne fram til 1940-åra.
Verdien av
utslåttene her kan vi se da Doktorjorda i 1944 blei utleid. Den
store
innmarka gikk da for 420 kroner, mens Rambergliene kosta heile 200
kroner. De siste utslåttene vi hører om, var Kammen i
1955 og
Grimsholmen i 1958. Da de første gårdene ved havet blei
fraflytta i
1920-åra, som Breivik og Andammen, blei områda likevel
lenge utnytta som
utslåtter av folk fra andre boplasser. Med skøytene var
det nå blitt
lettere å frakte høy eller gras over lange avstander.
Dette førte til
at Nord- Fugløys rike graslier blei svært ettertrakta
i 1920-30 åra, til
og med fra fjerne bygder som Sør-Lenangen. Vi hører også
om folk fra
Sør-Langsund som høsta Flatværholmene i 1920-åra.
Ved jordbrukstellinga i 1929 var det oppgitt 1550 mål utslåtter
i
prestegjeldet, med omtrent halvdelen i hvert sogn. Dette betyr at
utslåttene i Karlsøy var under avvikling, mens utslåttene
fortsatt
hadde betydning i Helgøy. Dette bildet holdt seg fortsatt ett
10-år
eller to. I 1939 var arealet av utslåtter redusert med 38 % til
955
mål, men det var Karlsøy som stod for mesteparten av nedgangen.
Helgøy
hadde fortsatt 631 mål utslåtter. Enda i 1949 blei 372
mål utslåtter i
Helgøy høsta årlig, mens Karlsøy med sine
30 mål nå hadde avvikla sine
utmarksslåtter.
Fra utmarka kom ikke bare gras, men også mange andre viktige
fo rplanter . Matrikkelen av 1865 nemner tang og tare som svært
vanlig på mange gårder. Taren som fo r blei da satt til
av vinterfo ret, og beregna til en verdi av 2 spesiedaler og 103
skilling per ku. På mange gårder var andelen av tang og
tare utvilsomt
større enn dette. Trulig brukte de fleste gårder noe tang
eller tare i
sesongen. Matrikkelen oppgir også at bjørkebark var et
viktig fo r
på de indre gårdene, og at bjørkeris og seljeris
var i bruk. For
Skipsfjord oppgis mollfo r brukt til fo r, d.v.s.
bregnerøtter. Fra andre kilder, ikke minst fra folks egne beretninger,
veit vi at alt dette spilte en stor rolle, og at utvalget var enda
større: rognebark ( skav ), lauvbunter av rogn og bjørk,
einer,
røsslyng, avfallslauv, tyttebærlyng, reinlav, krøkebærlyng
og
fjorårsgras. Slikt gras blei kalt skabb , og i Nord-Grøttøy
brukte
de å spare ei grasli med skabb til fo rnøda om våren.
Både kyr og
småfe blei jaga ut om vinteren for å ete tare og kvist.
Som det heitte
i et vers:
Skava på åsen, kan reise kua på båsen.
Endel av dette tilleggsforet holdt seg i bruk godt inn i vårt
århundre, tang og tare så seint som etter krigen. Fortsatt
er det ikke
uvanlig at sauene beiter på nedfelt bjørkeris utenfor
fjøsen,
eller beiter på tangen i fjæra. Det viser seg at dyra faktisk
liker slikt fo r!
Viktige karaktertrekk ved februket i eldre tid var
knapphetsfo ring av husdyra om vinteren, med mye bruk av
utmarksfo r og koking av løypning. I heile vinterhalvåret
var omtrent
ingen melkeproduksjon av ku og geit, fra november til mai. For sauene
var det vanlig med vinterlamming, og melking utover vår og sommer
fram
til Olsok.
Om våren var det utstrakt beiting på innmarka, det var sein
slåttonn
og marketørking av graset. Det var ingen gjerder, så jaging
og gjeting
av husdyra var nødvendig. Særlig i ulvetida i 1860- åra,
var
gjeting nødvendig på fastlandet. Andre steder måtte
husdyra gjetes
p.g.a. utslåttene. Kyrne blei melka 3 ganger daglig, og om natta
stod
heile flokken i grinder, som også tjente til oppdyrking av marka.
Dette kretturstellet var felles for alle, både almue og overklasse.
Den 4. februar 1857 får vi høre at høyladen på
handelsstedet Kvitnes var
nesten tom, og tausene måtte hver dag i utmarka etter ris, krøkebærlyng
og tang. Og enda var det 4-5 måneder til utslipp! Den 12. januar
1863
hører vi at det var smørmangel på Kvitnes, og det
hadde vært ei tørr
jul, fordi gården var melkelaus og det var ingen melk å
få kjøpt. På
Karlsøy Prestegård var i 1865 felles hamnegang, grindgang
og gjeting
for prest og gjestgiver, der Høeg måtte stille med ei
grind for hver av
sine 2 kyr. Her deltok presten Sivertsen selv i taresankinga ca 1915.
Selv på Grunnfjordgården blei hestemøkk lagt i fegryta
oppå tang og
tare.
Men et meir moderne syn på kretturstellet begynte nå å
vokse fram, i
takt med amtsagronomens befaringer og den generelle jordbrukspropaganda
som blei drevet. Det førte etterhvert til store endringer i
fjøsstell
og kretturstell.
Det ser ut til at systemet med knapphetsfo ring fikk en knekk
allerede i 1860-70-åra, noe vi kan se ved at kretturtallet sank
sterkt
på mange gårder. I et avisinlegg i 1864 heitte det at noen
hadde begynt
å bli klok av skade når det gjaldt sultefo ring. På
Jegervassbruka
blei antallet hester redusert fra 8 til 4 i ti-året 1865-75,
mens
kutallet sank fra 45 til 23. Sauetallet holdt seg. Det må bety
at man
satte på færre storfe, og istedet gav dem bedre forpleining
over
vinteren. Dette støttes også av et avisinnlegg i 1865.
Det blei også
innført bedre raser.
I russetida hører vi også at en og annen neve rugmel kunne
bli
dryssa i søbøtta, og i 1920-åra var kjøpt
kraftfo r begynt å komme.
I 1928-29 var verdien av slikt fo r i Karlsøy 22.214 kroner
og i
Helgøy 12.265 kroner. Løypningsgryta krevde stor innsats
av arbeid og
brensel, men holdt stand til etter siste krigstid, med sitt kraftige
innhold av fiskehau, rygger, husavfall, mort, sild, rognkall o.s.v.
Det
betyr at mortenota fortsatt var i bruk mange steder. Sultefo ring og
pinvårer kunne enda forekomme inn på 1900-tallet, ikke
minst når
høyavlen hadde slått feil eller våren blei for sein.
I uåret 1867 hører
vi at dyra måtte fo res med tare enda 20/6, og i 1915 måtte
dyra
innefo res til 20/6. I 1899 og 1900 hører vi om strenge og snørike
vintre, med stor bunød, sultefo ring og at småfe styrta
på båsen.
Bruken av hestegjøsel til kufo r holdt seg til ca 1900, bl.a.
i
Langsund, men var da blitt noe skamfullt, som folk ikke ville vedstå
seg lenger.
Fra 1870-80-åra begynte folk i større grad å bygge
gjerder av stein
og torv, vanligvis med ei risfletning oppå torva. Gjerdene gjorde
det
lettere for bøndene å hegne om innmarka både med
hensyn til naboens og
egen dyreflokk. Slike gjerder kom nå på Helgøy,
Kammen, Kvalshausen,
Klokkervollen, Reinsvoll, Dåfjord, Vannstua, Kopperelv, Bratrein
og
Hansnes. Prestegården fikk gjerder i 1893. Stundom gikk gjerdet
bare
fra sjøen og opp i lia, slik at innmarka likevel måtte
passes. Enda ca
1940 mangla det gjerder i lia oppfor gården på Bratrein.
Etterhvert
overtok netting og streng som materiale, men fortsatt kan vi se rester
av de gamle torvegjerder som mektige kulturminner i marka. I Kirkevika
på Helgøy blei stein fra rydding av innmarka nytta til
gjerder.
Fortsatt måtte nok ofte dyra jages og hentes i marka, men gjeting
blei det mindre av etterhvert som det kom gjerder. På Karlsøy
tok
gjetinga slutt i 1893, da utmarksgjerdet kom. Noen steder hører
vi om
dagsgjeting enda i 1920-åra, som på Skorøy, i Vannvåg,
Reinøy og
Skogsfjordvatn. Noen steder var hensikten å passe dyra for å
rape
i utmarka. Ofte bestod gjetinga bare i å jage husdyra når
de kom for
nær innmarkene.
Setring har vi få spor av, tydeligvis fordi der vanligvis var
nok av
gode beitemarker nær gårdene. Ett unntak var Steikervik,
som hadde sine
beste beiteområder i Faulbergvik lenger vest på øya.
Her var ei gammel
innmark og egne seterhus, der det tidvis blei drevet seter. Dyra måtte
drives over fjellet, og det var lang og vanskelig setervei. En gang
kom
snøen for tidlig, så dyra måtte overvintre på
setra. Seinere blei
området nytta som utslåtte.
På Måsvær var lite beite på heimeværet,
og dyra blei om sommeren
sendt over til ei fast seter, Setra på Store Måsvær.
Her var egne
seterhus, med toromshus og tømra lågfjøs, og kvinnfolka
rodde over for
å melke eller bodde fast her. Her var også ei lita innmark
som blei
høsta, og det kan tenkes at dette var den opprinnelige boplassen
på
Måsvær. Her varte setringa til ca 1930.
De andre eksempler vi har, gjaldt Helgøy, der Chr. Figenschou
utnytta Skjærvik på Nord-Kvaløy som seter, og Ullsnes,
der Esten Knudsen
sendte buskapen over fjorden til Breivik. I begge tilfeller dreide
setrene seg egentlige om selvstendige gårder, som vi like gjerne
kunne
kalle underbruk eller avlsgårder.
En spesiell form for setring var unnadraging , d.v.s. at
småfe blei satt bort på beite hos andre, mot godtgjøring,
mens eieren
fikk ferdige produkt i form av ost og smør. Dette hører
vi om bl.a. i
Vestre Helgøy og i Sør-Lenangen, der melking av sau holdt
seg særlig
lenge.
Et viktig trekk forøvrig, var at grindgangen begynte å
ta slutt.
Den første som forsvant fra grinda, var kua, som nå gikk
inn i en meir
trivelig tilværelse i sommerfjøsen. Egne sommerfjøser
begynte man å
bygge fra 1880-90-åra, ved utkanten av innmarka. Når vi
kommer fram til
1920-30-åra, var det stort sett sommerfjøser overalt.
De få som ikke
hadde, nytta istedet vinterfjøsen, eller kyrne stod botten til
påler
ute på marka.
Men geita og sauen fortsatte i grinda, og mange eldre idag husker
bare dette som grindgang. I det gamle februket var vinterlamming det
vanlige, og sauene gikk om sommeren sammen med kyr og geiter og blei
melka 2 ganger hver dag. Sauemelka blei brukt til kaffemelk, smør,
ost
og gomme, og lamma blei tidlig avvent. Etterhvert gikk man over til
vårlamming, melkinga tok slutt, og sauene blei slept på
fjellbeite
etter en kortere periode på heimejorda. Noen steder skjedde dette
så
seint som i 1930-åra. I mellomtida var det blitt mindre med geiter,
bl.a. fordi geiteskinn til sjøhyre ikke lenger var nødvendig,
og
grindene blei dermed til overs. Det siste vi hører om grindgang,
var i
begynnelsen av 1930- åra, bl.a. fra Kopperelv, Skogsfjordvatn,
Mellavollen på Reinøy, Nordskar og Slettnes. På
Slettnes stod sauene i
grinder til ca 1945 hos Sedith Pedersen, og blei melka daglig.
Noe nytt som trulig kom til, var utegangersauer. Det hører vi
om
hos Helberg på Karlsøy i 1892, og vi kjenner dette seinere
på enkelte
havgårder med lite snø, som Nord-Fugløy, Spenna,
Skorøy, Slettnes,
Skipsfjord, Nordskar og Sørskar.
Viktig for det moderne kretturstell, var at nye fjøstyper kom
ibruk
fra 1870-80-åra. I stedet for lågfjøsen med frittstående
eller tilbygd
høylade, kom nå låvefjøsen, stundom med gjødselkjeller
under. Dette
gjorde det lettere både med høy og med frau, og gjorde
dessuten at
frauen beholdt kvaliteten bedre.
På Prestegården kom låvefjøs allerede i Kjellands
tid i 1860- åra,
da 2 lader blei bygd oppå den gamle lågfjøsen. På
Kammen kom låvefjøs
i 1872, bygd av det gamle kirketømmer fra Karlsøy, men
uten kjeller.
Slike fjøser var bygd på andre gårder, som Jegervatn,
Lattervik og
Kvitnes. Låvefjøs med kjeller kom på Bratrein ca
1890, trulig en av de
første. På Hansnes kom låvefjøs med kjeller
i 1898, og på fleire
gårder, uten at vi kjenner årstallet. Likevel hadde ikke
lågfjøsen
utspilt sin rolle, og fleire var i bruk heilt fram til etterkrigstida.
På flyfoto fra 1950/60-åra kan vi telle en rekke slike
fjøs, bl.a. i
Nord-Lenangen og på Vanna, minst 65. Også enkelte torvilte
fjøser var i
bruk. Ca 1960 var minst 6 slike i bruk, især på Vanna.
I 1894 hører vi
om en fjøs av en gammel båt i Vannvåg, og en kvelva
båt med bord og
torv var brukt til fjøs hos en husmann i Reinskar i vårt
århundre.
Fortsatt blei fjøsgryta murt inn i gråsteinsmur, ofte
i skottet.
Også når det gjaldt melkestellet, skjedde store endringer.
Den
gamle tremunninga var i 1878 enda i bruk enkelte steder på Vanna,
men systemet var nå oppfatta som urasjonelt og blei borte omkring
1900.
Det betydde at kvinnfolka gikk ut i hamnehagen midt på dagen for
å
melke en ekstra gang, slik at kyrne blei melka 3 ganger daglig. Det
er
uklart hvor utbredt systemet opprinnelig har vært, men det har
i alle
fall etterlatt seg endel stadnamn som Melkarsteinen, Melkarneset,
Melkehaugen og Melkarvollen, alle på Vanna.
Også behandlinga av melka blei bedre. Først kom kaldvannsmetoden
inn, ved at melka blei avkjølt i kilder og brynner. På
Prestegården
blei eget hus til melkeavkjøling bygd i 1892. Fra 1880-90-åra
kom
separatoren i bruk, i første rekke på storgårdene,
noe som trulig gav
meir fløte enn med handskumming av melka.
Det er sannsynlig at bedre vinterfo ring førte til større
årsproduksjon av melk per ku, men det er usikkert om totalproduksjonen
blei større. I fylket var det regna med at melkemengden per
ku gikk opp
fra 772 l til 1265 l fra 1865 til 1907, eller med 64 %. Det er likevel
tvilsomt om vårt område fulgte med. I 1883 gikk handelsmann
Helberg ut
mot de vedtatte matrikkelverdiene, som han meinte var satt for høgt.
Han meinte 1000 potter melk per ku (965 l) årlig var det vanlige.
Ei
kilde fra 1879 oppgav melkeutbyttet til 1020 potter (990 l), noe som
støtter Helbergs syn. Enda i 1900 var melkemengda i Karlsøy
bare
beregna til 1000-1200 liter, men det heitte at mengda var aukende i
begge sogn. I 1910 lå Karlsøy lågst i amtet. På
Vanna gav de beste
kyrne 5-6 l melk per dag om sommeren i 1890-åra. Generelt gav
ei geit 1
-2 liter og en sau -1 liter.
Turid Taksdal har beregna melkemengda i Helgøy i 1875 til 450
l per
person, basert på 800 l per ku, 150 l per geit og 40 l per sau
på
årsbasis. Det er regna med at 80 % av kyrne og geitene gav melk
og 50 %
av sauene. Melkemengda for heile landet var da beregna til 433 l per
person. Dette viser at Helgøy ikke kom dårlig ut med sitt
februk, men
talla er behefta med mye usikkerhet, både for landet og for Helgøy.
Rovdyr var ikke noe nytt i Karlsøy, hverken på fastlandet
eller
øyene. På fastlandet holdt bjørnen seg til 1850-åra,
mens den herja på
Ringvassøy så seint som 1840-åra. Også ulv
fantes på fastlandet. I 1856
heitte det at ulven kom like til grindene og tok sau, og det var da
blitt drept av ulv og bjørn 40 sauer og geiter, 1 kalv og 1
føll.
Til fastlandet trakk ulven trulig etter nomadenes reinflokker. Det
ser ut til at ulven kom hit i bølger, noe som kan ha sammenheng
med
hungersvandringer fra Russland og Finnland. Særlig blei 1860-åra
ei
kritisk tid med svær ulveplage.
Det var i 1860 at ulven kom utover til Lenangshalvøya i store
flokker, og herja slemt med småfeet. Særlig synes Ullsnes-Svensby
og
Bensnes ille plaga, men også Nord- og Sør-Lenangen var
berørt. I 1861
heitte det fra Nord-Lenangen at ulvene skarevis gikk frem og
tilbake . Ulveplagen holdt seg også om vinteren, og en flokk
på 7 dyr
ville ta en hest som blei brukt til vedkjøring på isen
på Jegervatnet.
Det blei nødvendig med fast gjeting av husdyra. Likevel blei
det
store tap for mange jordbrukere. I en 6-års periode 1860-65 hadde
82
gårdbrukere fra Russelv til Bensneselva etter beregninger av
Selskabet
for Carlsø Pr'stegjelds Vel mista 13 storfe, 600 sauer, 53 geiter
og 6
hunder, alt til en verdi av 1478 spesiedaler.
Seinhaustes 1865 blei det organisert klappjakt på ulven, for å
prøve å få bukt med problemet. Dette gjaldt området
fra Lyngstua til
Bensnes. Tradisjonen forteller bl.a. at det blei gått manngard
fra
Klempen i Jegervassåsen innover til Svendsby, med fakler, skrammel
og
bjeller, og det blei dessuten skutt med en messingkanon i åsene
oppfor
gårdene. Til avliving hadde folk munnladningsgevær. En
annen tradisjon
forteller om manngard heilt ute fra Lyngstua.
Vi har ikke oppgave over utfallet av jakta, men ulveplagen minka
ihvertfall ikke, selv om det nå også blei forsøkt
med å legge ut gift.
I 1866 ville Halvor Gjermundsen på Jegervatn ha 30 porsjoner
stryknin
for å legge ut til ulven. I åra 1866-67 hadde 16 av gårdbrukerne
sett
seg nødt til å frakte sauene over til Reinøy og
Vanna for
sommerbeiting, med store omkostninger til hamnegang og gjeting.
Etter dette ser det ut til at ulveplagen avtok av seg selv, og ca
1870 var den tydeligvis opphørt. I 1874 hører vi på
nytt om
ulveinvasjon i Ullsfjord, med tap av sau som resultat. Etter dette
blei
det tydeligvis lenge til neste gang Lenangsfolket blei plaga av rovdyr.
Ca 1920 hører vi at ulven ulte ved fjøsene i Sør-Lenangen,
og at folk
spikra for fjøsvinduene om vinteren.
Hvordan utvikla kretturholdet seg i perioden, totalt og i forhold
til folkeauken? I 1865 hadde Karlsøy 104 hester, Helgøy
40, ialt
144. Av storfe var det i Karlsøy 795, i Helgøy 385, ialt
1180. Karlsøy
hadde 1950 sauer og Helgøy 1072, tilsammen 3022. Geiter var
det nokså
likt av i begge sogn, 233 i Karlsøy og 237 i Helgøy,
ialt 470. Dessuten
var det oppgitt 85 svin, 46 i Karlsøy og 39 i Helgøy.
Omregner vi de produktive dyr (kyr, sauer og geiter) til småfe-
enheter (1 ku = 6 småfe), blei dette 10.572 småfe, eller
5,45 per
innbygger. Dette er litt i underkant av tallet for 1845 (5,7 småfe).
De
to sogn stod nokså likt, med 5,57 på Karlsøy og
5,25 på Helgøy, eller
småfe overvekt i Karlsøy. I Karlsøy var det nå
litt meir
storfe enn i Helgøy og mye meir hester, av sau var det likt,
mens geita
hadde stor overvekt i Helgøy, alt beregna per innbygger. Noen
stor
endring i dette var ikke skjedd sia 1845.
I 10-året 1865 til 1875 skjedde en reduksjon i det totale
husdyrhold, hvis vi skal tru tellingene, og det til tross for auke
i
folketallet. Hesteholdet gikk ned med 34, kutallet med 300, mens
småfetallet gikk opp, med 83 sauer og 197 geiter. Svin aukte
med 28.
Omregna til småfe-enheter blir dette ialt 9052, eller en nedgang
i
tiåret på 14 %. Sett i forhold til folketallet var nedgangen
enda
større. Per innbygger var det nå 4,2 småfe til disposisjon,
eller 1
sau eller geit mindre. Det tilsvarer en reduksjon på 23 % på
10
år.
Det er vanskelig å forklare dette på annen måte enn
at det hadde
skjedd ei omlegging i fo ringssystemet, i retning av mindre
knapphetsfo ring enn før. Slik sett kan det se ut til at agronomens
propaganda alt hadde begynt å bære frukter. Dette fikk
da i første
omgang virkning for storfeholdet, ved at det blei påsatt færre
kyr enn
før, især i Karlsøy. Dette kan vi se konkret ved
å gå inn i fjøsen på
enkelte av storgårdene i 1865 og 1875, og telle husdyrbestanden
på de
to tidspunkt. Redusert hestehold, især i Karlsøy, kan
også bety at meir
fo r blei brukt til storfeet. Men det er også mulig at det i
en viss
grad hadde skjedd ei omlegging i retning av meir småfe, især
geiter,
som i 10-året aukte med 11 %. Det var og noe auke i griseholdet
i
Karlsøy, men dette dyret blei bare holdt i de norske bygder.
At husdyrholdet totalt gikk ned per innbygger, betyr ikke
nødvendigvis at det blei mindre melkeprodukt, hvis kyrne nå
melka meir
på årsbasis enn før. Men av huder og skinn blei
det mindre, trulig også
ull.
Vi gjør nå et hopp på 42 år, og ser på
kretturholdet ved utgangen av
perioden, basert på telling i 1917. Det var nå 91 hester
i Karlsøy og
30 i Helgøy, eller ei stigning på 11. Relativt betydde
hesten som
trekkdyr mindre enn før, især i Helgøy. Det var
folk som selv måtte ta
de tyngste bør med høykjøring og vedkjøring!
Av kyr var det 1124 i Karlsøy og 660 i Helgøy, ialt 1784.
Dette var
ei fordobling fra 1875. Av sauer hadde Karlsøy 2813 og Helgøy
1708,
ialt 4521 dyr. Dette var en oppgang på 45 %. Karlsøy hadde
169 geiter
og Helgøy 511, ialt 680, bare 13 meir enn i 1875. Ku og sau
var altså
gått betydelig opp, mens geita var på stillstand. Talla
skjuler
imidlertid at geitetallet i Karlsøy var kraftig redusert (nedgang
på 35
%), mens Helgøy hadde en oppgang (30 %).
Omregna til småfe-enheter var husdyrholdet i prestegjeldet totalt
temmelig like stort som i 1891. Dette tilsvarer 4,26 per innbygger,
omtrent som i 1875. Husdyrholdet aukte altså omtrent i samme
takt som
folkemengden. Fordelt på de to sogn, ser vi at Karlsøy
hadde 4,19, mens
Helgøy hadde 4,38. Helgøy hadde altså litt meir
husdyr per innbygger
enn Karlsøy, men dette kan skyldes at dårligere fo ring
i Helgøy
krevde fleire husdyr. Ku og sau fordelte seg i begge sogn i forhold
til
folketallet, men for geiteholdet var det stor ubalanse. Med 38 % av
folketallet hadde Helgøy 75 % av geitene.
I betraktning av at rasene var noe forbedra og at bedre fo ring
sannsynligvis gav meir utbytte per dyr, kan vi trulig regne med at
utbytte per person var høgere ca 1920 enn i 1875. Det betyr
at hver
person fikk meir melk, smør, ost og ull enn før, om det
ikke betyr at
meir gikk til salg enn før. For huder og skinn må det
bety uendra
kvantum per person.
Hovedproblemet var trulig at fordelinga av mat og anna fra husdyra
var svært ulikt fordelt på de enkelte hushold. Dette var
et gammelt
problem, som kanskje nå blei større ettersom mange av
de nye hushold
måtte nøye seg med lite jord.
Det låge hestetallet gjorde at mennesket selv måtte være
trekkdyret
på mange gårder, når høyet, veden og torva
skulle i hus. I enkelte
tilfeller hører vi fortsatt at oksen var i bruk som trekkdyr,
f.eks. i
Hamna i Nord-Grunnfjord i 1896, ved Skogsfjordvatn og på nes
i
Skogsfjord i 1909, på Vannereid og Nordskar. Til og med kua kunne
dresseres til trekkdyr, som vi ser på Hamre fra etterkrigstida.
Ved sia av poteten var det lite av det vi kunne kalle åkerbruk
i
perioden. I Sørfjord blei det enda i 1865 dyrka litt havre og
bygg, men
det dreide seg bare om 3 tynner utsed som gav 2-3 foll. Sporadisk blei
det fortsatt forsøkt med litt bygg hist og her, som på
Hansnes, likesom
tradisjonen forteller om korndrift både ved Skogsfjordvatn, i
Dåfjord
og på Ullsnes. Tildels ser det ut til at det var tilflyttere
sørfra som
forsøkte seg med korndrift. Ved Skogsfjordvatn dreiv Rendølen
Svend
Olsen korndrift, og la røykteppe over åkeren mot frosten.
Kornet blei
tørka på staur, malt og brukt til grøt og suppe.
Men noe betydning for
mattilgangen hadde det ikke. Det som forøvrig blei sådd,
må utvilsomt
regnes som grønnfo r til krettura, trulig også de 3 mål
bygg
og havre som i 1939 var sådd til korndyrking.
Potetavlen var ved inngangen til perioden kommet seg godt, især
i
Karlsøy, og utseden i 1865 var ifølge folketellinga 275
tynne i
Karlsøy og 108 i Helgøy. Med 4-5 foll skulle dette gi
ei avling på ca
1500 tynner. I Sørfjord blei det nå satt 180 tynner. For
heile det
gamle prestegjeld gir dette en auke på 27 % fra 1855. Selv om
poteten
var mindre sårbar for uår, forekom en sjelden gang et svartår,
som i
1867. Dette kan være ei forklaring på nedgangen i 1875,
da det ialt
blei satt bare 263 tynner, altså 120 tynner mindre enn i 1865.
Bedre
gjødsling og åkerstell kan imidlertid ha gitt bedre follrikdom,
så
resultatet kan ha vært like godt som før. Andre kilder
oppgir andre
tall enn folketellingene. I følge et avisinnlegg blei det satt
600
tynner i 1865 og høsta 4.000, d.v.s. 1,4 tynne per person, etter
fradrag av utseden. Dette samsvarer med at det i 1873 blei oppgitt
300
tynner utsed og en avl på 3.500 tynner, et tall som også
nemnes seinere.
I 1890-åra var foldrikdommen oppgitt til 6. Ved århundreskiftet
var
potetavlen blitt svært viktig for matforsyninga, selv om prestegjeldet
ikke fullt ut var sjølvforsynt. Det blei nå satt 438 hl
i Karlsøy og
171 i Helgøy, og det blei regna med 6 foll. Dette burde gi minst
3000
hl avl. Selv om talla nok ikke er særlig nøyaktig, viser
de at potetavl
nå var blitt en viktig del av gårdsdrifta for de fleste.
I gjennomsnitt
var det nå minst 1 tynne potet å spise for hver person
i prestegjeldet.
Ved tellingene i 1929 og 1939 var utseden regna i mål , altså
i
areal. I Karlsøy var det i 1924 satt 253 mål og i Helgøy
101. Ti år
etter var det satt 297 mål i Karlsøy og 94 i Helgøy.
Dette betyr en auke
på 15 % i Karlsøy, mens Helgøy hadde en nedgang
på 7 %. I det
etterfølgende 10-år var det en auke på 9 %, mest
i Karlsøy.
Nepa var en gammel kulturplante i Karlsøy, og det blei fortsatt
dyrka noe i 1869, forteller klokker Selqvist. Også i 1870 og
1872
omtales nepedyrking. Det finnes imidlertid ingen offisielle oppgaver
over omfanget, og det er sannsynlig at dyrkinga av nepe gikk noe ned,
etterhvert som potetavlen gikk opp. I 1875 oppgis en utsed på
10 tynner
rotfrukt ved Skogsfjordvatn, men her kan det også være
tale om kålrabi.
Etterhvert gikk noe rotfrukter til kretturmat.
Grønnsaker blei aldri noen stor del av åkerbruket hos oss.
I 1929
blei det dyrka 1 mål kålrot og 1 mål fo rnepe, i
1939 2 mål gulrot
og 1 mål kål, foruten 2 mål med andre vekster og
1 mål fo rnepe, alt
i Karlsøy. Vi veit at noen av de mest dristige forsøkte
seg med
bærbusker som rips og bringebær alt i 1930-åra, som
på Lilleby på
Reinøy. Forøvrig må vi regne rabarbra som en gammel
kulturplante, men
noe sikkert om alderen har vi ikke.
I 1949 var også Helgøy med i statistikken, med mål
grønnsaker
og 0,3 mål jordbær, mens Karlsøy hadde ca 1 mål
grønnsaker og andre
vekster, bl.a. kål, gulrot og matløk. Hvor nøyaktige
disse talla er, er
vanskelig å si. Trulig fantes noen renner med nepe og gulrot
til husbruk
som ikke er oppgitt.