12. Fisket i ei overgangstid


Det gamle fisket
Det tradisjonelle heimefisket
Sildfisket
Håkjerringfisket
Lofotfisket i småbåttida
Lofotliv
Det tradisjonelle Finnmarksfisket
Fiskeredskap
De første støanlegga
Tre brør Figenschou, tre fiskerhøvdinger
Det moderne fisket
Fra Nordlandsbåt til motorskøyte
Fra kystfiske til havfiske
Grimsholmfisket tar slutt
Ishavsfangst
Hamneutbygging
Heimefisket etter 1900
Skøytedrift på Lofothavet
Kystbankfisket i Finnmark
Et fiskerbonderederi
Utrustning og leveforhold
Lottfordeling
Torsvåg, det nye storværet
Nord-Fugløy som vinterfiskevær
De første fiskerorganisasjoner
Assuranseforeninga Urædd
 

Det gamle fisket


Det ser ut til at salgsfisket etter 1860 fortsatte lenge i sitt
tradisjonelle spor, men generelt er det mye som tyder på at fisket i
tida 1860-1900 fikk aukt betydning. Delvis har dette sammenheng med at
russehandelen blei viktigere i 1880- og 90-åra, delvis med folkeauken
og de mange nye hushold som skulle finne et utkomme. Det førte til
større deltakelse i sesongfiskeria, både borte og heime. Vi får nå
etterhvert den første skikkelige statistikk, både for Lofoten og
Finnmarka, tildels også for heimefisket, slik at vi bedre kan følge
Helgøy- og Karlsøyværingenes deltakelse i de kommersielle fiskeria år
for år.

Det ser ut til at heimevinterfisket fikk mindre betydning i forhold
til Lofoten og Finnmarka, mens sommerfisket for heimeværa, især
Grimsholmen og Torsvåg, blei viktigere. Derimot forsvant det eldgamle
håkjerringfisket mot slutten av perioden.

Når det gjelder redskap, var det liten endring, bortsett fra at
notfisket blei forsøkt etter skreien i Lofoten med søkkenøter og
dragnøter, men vi har ikke opplysninger om at Karlsøyfolk deltok i
dette. I løpet av perioden begynte salg av råfisk i heimeværa å bli
vanligere, og i løpet av 1890-åra kom de aller første nye båttyper inn
til erstatning for fembøringer og åttringer.

Hvordan utbyttet av fisket kunne fordele seg på de ulike sesonger,
skal vi gi etpar eksempler på fra Helgøy i 1890-åra. Hagbart Kristensen
på Bårset tjente i 1896 190 kroner, fordelt med 80 på Lofoten, 20 på
Finnmarka, 40 på sommerfisket og 50 på høstfisket. Ollenert Andreassen i
Skogsfjord tjente i 1898 100 i Lofoten, 40 på vårfisket, 70 kroner og 6
1/2 sekk mel på sommerfisket og 60 på høstfisket, ialt 270 kroner
foruten melet. I tillegg tjente han 20 kroner og en sekk mel på en
halvlotteskar han rusta ut, kanskje sønnen.

Som før ser vi klart hvordan kirkesøkninga hang sammen med
deltakelsen i bortefisket. Det var stillstand heile vinteren, mens våren
var ei travel tid. Etter St. Hans var både ungdommer og fedre på fiske
ute ved havet, og det var store problem å samle folk til visitasene, som
særlig blei beramma til sommertida. Om høsten kom ei roligere tid i
fisket, og folk kom lettere til kirke, om været ikke hindra det.
Bortefisket gjorde det umulig i store deler av året å samle folk til
kommunale møter, og det hindra fiskere fra å delta i ledelsen av
kommunen. Også faglig organisering av fiskere var vanskelig å få til.
Alt dette var forhold som var aktuelle også langt utover 1900-tallet.
 
 

Det tradisjonelle heimefisket


Det tradisjonelle heimefisket dreide seg 4 sesonger: vinterfiske,
vårfiske, sommerfiske og høstfiske. Høstfisket var det minst viktige,
sommerfisket det viktigste. For vinter- , vår- og sommerfisket heime
fantes alternative sesongfiskeri i Lofoten eller Finnmarka, og
deltakelsen heime blei avgjort av forventningene folk hadde til de
ulike fiskeri.

Vinterfisket blei drevet i desember-januar og lenger, stundom
til april, med garn, lina og juksa etter skrei og oppsigtorsk, delvis
inne i sund og fjorder, delvis ute i de ytre øyer. Gode fiskeplasser
etter gottfisk var Ullsfjord og Grøtsund, Dåfjord og
Hermannsfjord, men noe fisk kunne også tas i sunda, som Langsund.
Lenger ute blei det fiska for Torsvåg, Burøysund og østre Vanna, som
Kvitnes og Skorøy.

Den store fordelen med vinterfisket var at det ofte kunne drives
fra heimegården, eller uten å fare særlig langt vekk. Det førte til at
folk sparte dyr utrustning, samtidig som de kunne skaffe løypning til
fjøsgryta. Ofte var det mest unggutter og gamle folk som dreiv slikt
fiske, som det heitte i 1877. Men vi ser også en tendens til
fremmed utror, især i Torsvåg. I første rekke dreide det seg om
folk fra nærområdet i Helgøy.

Fra ca 1860 har vi oppgaver over deltakelsen i vinterfisket. Vi ser
at deltakelsen kunne variere fra 120 i 1865 til 600 i 1893, med ca 350
fiskere i gjennomsnitt. Det synes klart at deltakelsen i fisket var
stigende utover i 1880-90-åra. Mengden av fiske kunne variere fra
53.000 til 230.000 stykker torsk, og det kunne produseres opptil 100
tynner rogn (1879) og 514 tynner tran (1876).

Vintertorsken blei mest tilvirka til tørrfisk, og mye blei hengt
heime. Vi har opplysning om at klippfiskproduksjon blei forsøkt på
Kammen i Walsøes tid og på Karlsøy i Helbergs tid, men det blei aldri
noe særlig omfang av det.

Heller ikke vårfisket var noe stort fiske. Det foregikk i
april-mai i det ytre nærområdet, som Nord-Fugløy, Skorøy, Burøysund,
Grimsholmen, Torsvåg, Lyngøy, Helgøy, Sørskar, Grøttøy og Hattøy. Det
som blei fanga, var skråptorsk (utgytt torsk), og stundom
loddetorsk. Det siste var avhengig av at loddeinnsiga kom så langt
vestover som til Karlsøy, og det ser ut til å ha skjedd en rekke ganger
i perioden. Vi har mange opplysninger om loddeinnsig rundt Vanna,
stundom heilt vest til Grøttøy, og da kunne det bli et blomstrende
vårtorskefiske. Vanligvis var dette et nokså kortvarig fiske. I 1874
hører vi at 50.000-100.000 stykker torsk blei tatt i tida 7-17/4. Det
blei sagt at loddefisket gjerne inntraff hvert 3. år. Fisket foregikk
til vanlig nokså tett opptil land, stundom også noe innover i sunda.

I 1888 begynte vårfisket 28/4 for Grimsholmen og Burøysund, med 30
båter, litt seinere for Skorøy, med 45 båter. I 1889 kom lodda inn ved
Kvitnes og Fugløy 23-28/3. Vi hører nå bl.a. om 15 båter som fiska fra
Helgøy, 40 fra Sørskar og 30 fra Grøttøy. Mesteparten av fangsten blei
hengt, men det begynte også å dukke opp kjøpefartøy. I 1888 lå 2 slike
i Skorøy og i 1893 lå 4 kjøpefartøy der. I 1896 hører vi om ialt 426
deltakere i vårfisket, fordelt på 106 båter. Lotten var dette året 207
kroner.

Også for vårfisket ser det ut til at Torsvåg blei et viktig vær i
1890-åra, noe vi skal omtale i et anna avsnitt.

Fra gammel tid var det sommerfisket som var det viktigste
heimefisket. Det foregikk med seinøter i det ytre øyområdet, især med
stasjon i Torsvåg, tildels også i Burøysund, Lyngøy og Rødgammen. I
tillegg blei det drevet et omfattende fiske med lina, gangvad, dorg og
juksa etter torsk, kveite, lange, brosme, steinbit, sei o.s.v. i det
ytre øyområdet og utover i det grunne havområdet utover mot Jessboen,
3-4 mil ut i havet, eller opptil 10 timers retur. Dette fisket blei
drevet
især fra Grimsholmen, tildels også fra Flatvær og Torsvåg. Noe
sommerfiske blei også drevet fra Nord- Fugløy, Skorøy, Helgøy,
Karlsøy, Sørskar og Grøttøy. Også fra Hellarkjegla på
Nord-Fugløy blei det drevet fiske, og fiskehjeller blei satt opp
på Rundskjæret, men her kunne rorbuer ikke stå p.g.a. havsjøen.

En viktig basis for sommerfisket var byttehandelen med
russen, som foregikk fra Karlsøy, Helgøy, Torsvåg, Burøysund,
Grimsholmen, Flatvær, Rødgammen og Sør-Grøttøy. I 1898 gikk over
1000 tonn fisk til russen. Av dette utgjorde sei 72 %, torsk 10
%, kveite 8 %, brosma 3 %, langa 2 1/2 og steinbit 1 1/2 %. Men
i verdi kom seien mye lågere, og især kveita mye høgere. Den var
ofte verd si vekt i mel, som vi kan kalle det lokale gull .
I åra 1899-1903 varierte kveitefisket fra 90 tonn til 170 tonn,
med 112 i gjennomsnitt. Forøvrig blei mindre kvanta kveite alt
i 1897-98 sendt fersk sørover eller til utlandet.

Fra 1887 har vi disse prisoppgaver for hva 1 våg rugmel kosta
i fisk:

8 våg storsei
8-16 våg samfengt sei
7 våg brosme
6 våg lange
1-1 1/2 våg kveite

Generelt var det Grimsholmen, Torsvåg og Flatvær som var
de viktigste sommerfiskevær for tilreisende fiskere. Vi har
endel oppgaver over deltakelsen her i perioden. I 1867 deltok
81 båter ialt med 215 mann. Det deltok 14 notlag, derav 11 i
Torsvåg, 2 i Grimsholmen og 1 i Flatvær. Hvert notlag omfatta
4 båter, som hver hadde 2 eller 3 mann ombord, vanligvis 3. I
tillegg til notfiskerne, som utgjorde 164 mann, deltok 51
fiskere med juksa og gangvad, fordelt på 25 båter. 8 av disse
lå i Flatvær, 5 i Torsvåg og 12 i Grimsholmen. Fisket foregikk
fra St. Hans til Olsok, når høya tok til, men noen tøyde fisket
litt lenger utover høsten. At Hans Grønbekk på Vannstua en gang
i adventa seilte heilt ut til Jessboen, var likevel så uvanlig
og risikofylt at det blei regna som ei bragd.

P.g.a. byttehandelen med russen har vi få fangstoppgaver for
sommerfisket, og det er mindre med tellinger av deltakelsen. I
1875 er oppgitt 320 mann, hvorav 228 dreiv med not. I 1882 er
oppgitt 130 båter med 400 mann, og oppfiska kvantum 1 million
stykker fisk av alle slag, til verdi 65.000 kroner. I 1887 er
utbyttet oppgitt til 1,3 millioner, hvorav sei utgjorde 77 %.
I sommerfisket deltok også fiskere fra andre prestegjeld, som
Balsfjord og Tromsøysund, til og med Malangsfiskere og
Lyngsfiskere kom hit ut.

Det ser ut til at det især var Helgøyværingene som satsa på
seinotfisket, og i Chr. Figenschous protokoller finner vi mange
av de mest kjente høvedsmenn, som Klaus Figenschou og Rasmus
Hansen på Helgøy, Amandus Figenschou og Even Evensen på
Rødgammen, Hans Raste på Dåvøy og Rikard Martinussen på
Skarpenes. I 1893 ser vi at 4 søkkenøter blei bestilt gjennom
handelen på Helgøy, til Kristian Berg i Skjærvik, Kristian
Hansen på Grøttøy, Nils Mikkelsen og Johan Olsen i Torsvåg.

Høsten var tradisjonelt den stilleste tida i fisket.
Høstfisket foregikk helst heime fra gården, etter hyse og
torsk med lina, stundom også etter auar. Noen forsøkte også
dragnot etter sei. Stundom tok fiskerne inn på nabogårder som
lå meir beleilig til for fiske. Slike utrorsgårder var f.eks.
Kvitnes, Inderby, Mjønes, Flatvær og Nord-Grøttøy. På Flatvær
fantes også utrorsgammer. Høstfisket gav i første rekke kokfisk
og løypning, i mindre grad salgsvare. I tillegg foregikk noe
sildgarnfiske, som vi gir egen omtale. Men det var mangt anna
som skulle gjøres utover høsten, bl.a. å ordne bruket og utstyr
ellers for vintersesongen.
 
 

Sildfisket


Innsig av feitsild på seinsommeren og høsten danna basis for
et heimefiske med garn. Dette var beregna til husbruk, men alle
hushold brukte mye spikkesild i kostholdet, og sildfisket
var derfor et viktig fiske. Det falt dessuten i ei årstid som
ellers var stille som fiskerisesong. Fersk sild var også viktig
som agn på lina, og saltsild kunne brukes på Lofotlina.

Tradisjonelle sildfjorder var Nord-Grunnfjord, Dåfjord,
Skogsfjord, Andamsfjord og Hermannsfjord, men det kunne også
fiskes noe i sunda, slik som Langsund og Skagesund. Den største
sildfjord lå utenfor vårt område, Kjosen i Ullsfjord, men ikke
lenger vekk enn at fjorden var viktig også for Karlsøyværingen.
Herfra blei henta mye agnsild fra sildstenga, som kunne stå
langt utover høsten.

I heimfisket var det bare garn som blei brukt. Vi kjenner
ikke til at noen hos oss hadde sildnotbruk, men stundom kunne
notbruk fra andre steder komme til Karlsøy. I 1883 gjorde et
bruk et stort steng i Nord-Grunnfjord, og det kom ut et dampskip
fra Tromsø med tynner, salt og tilvirkere. Et anna dampskip
slepte samtidig 2 andre notbruk utover, da det gikk rykter om
meir sild. Noe seinere samme år blei det gjort et mindre
notsteng i Langsund. I 1886-96 ser vi at noe sild blei levert
i handelen på Helgøy, og lottfordeling skjedde gjennom
forretningsprotokollene. I 1886 blei 700 hl som et notlag tok,
solgt til handelsvare.

Deltakelsen i feitsildfisket lokalt varierte mye med innsiga,
som alltid var usikre. I 1871 hører vi om et oppfiska kvantum på
400 tynner, i 1876 på 250 tynner, i 1879 bare 15, i 1886 1050
hl. Det deltok i 1876 43 båter med 100 fiskere, foruten 3 fartøy
med 11 mann. I 1886 deltok 30 garnbåter og 2 notlag. I 1896
deltok 520 mann, i 1897 200.

Det svære storsildfisket som slo til i Nord-Norge i 1863-74
rakk også såvidt opp til Karlsøy. Det heitte at storsilda første
gang kom inn ved Flatvær 19/9 1872, og det blei fiska noe med
garn i 1872-74 heilt øst til Jegervatn. Storsilda fikk
imidlertid ikke noen særlig betydning hos oss, i motsetning til
i Nordland.
 
 

Håkjerringfisket


Det eldgamle havfisket etter håkjerringa fortsatte i perioden
til omkring århundreskiftet. Redskapet var ei stor, grov juksa,
med fortom av kjetting, for å hindre at dyret beit av taumen.
Agnet var spekk av nise eller kobbe. Fisket foregikk på bankene
utenfor Grøttøy, Flatvær og Torsvåg, 1-2 opptil 6-10 mil ut, som
Bumannsjupet og Sotbakken, og tok sikte på lever- og
tranproduksjonen. Kjøttet blei ikke spist, bortsett fra litt
rekling. Dette var altså et kommersielt fiske.

Det ser ut til at det i Troms særlig var Helgøy- og
Karlsøyværingene som la seg etter dette fisket, noe som kan ha
sammenheng med nærhet til felta. I 1865 er det oppgitt at 16
båter med 4 mann dreiv dette fisket i ei tid av 6 uker. De
heldigste båtlag kunne få 60-70 tynner lever per båt, andre
heilt nede i 10-20 tynner. ret etter er det oppgitt en
gjennomsnittslott på 30 spesiedaler per båt. Seinere i århundret
har vi fleire oppgaver som viser en deltakelse på 8 båter.

Størrelsen på båtene var åttringer eller fembøringer, og
båtene kunne ligge ute på feltet fleire dager i trekk, opptil
8-10. Sesongen ser ut til å ha vært seinvinter og vår, helst
april-mai, men vi har fleire konkrete opplysninger om at slikt
fiske også blei drevet i mars. I Finnmark ser det ut til at
håkjerringfisket helst blei drevet om hausten, og vi har
opplysninger om at enkelte forsøkte seg med håkjerringfiske i
adventa utfor Sør-Fugløy og Grøttøy. Det heiter at folk fra
Troms også fo r til Finnmark på fiske, uten at vi kjenner til
deltakelse her fra Karlsøy. Ved ei drukningsulykke 3. mai 1895,
da 2 menn fra Vannereid omkom, ser vi at de drifta heilt nord
for Sørvær i Finnmark, men de kan da ha hatt base i Sørvær. Vi
kjenner imidlertid til tilfeller da håkjerringfiskere lensa for
uvær heilt fra Grøttøy til Sørøy.

I 1864 hører vi om 6 båter med håkjerringsfiskere fra
Langsund og Nord-Grunnfjord som lå i Steikervik (Ryten) på
håkjerringfiske den 24. april. Samtidig oppholdt der seg 2
fremmede fiskebåter i Nordskar, også de trulig
håkjerringfiskere. Vi har ellers opplysninger om at det i 1880-
og 90-åra deltok folk i dette fisket fra Grøttøy, Rødgammen,
Sørskar, Nordskar, Kammen, Helgøy, Torsvåg og Jøvik. Vi ser også
at håkjerringlever og tran blei omsatt i denne tida i Torsvåg
og på Helgøy.

I 1876 og 1882 har vi opplysninger om at håkjerringfiske blei
drevet med et større seilfartøy, Gunhilda av Helgøy på 21
tonn, med 5 manns besetning. Reder var Chr. Figenschou, og han
var selv skipper på turen i 1876. Fangsten var 80 tynner lever
i 1876, og 48 hektoliter i 1882. Fisket foregikk ute på
Havbroen om våren og sommeren. Det ser ut til at disse to
turene bare var endel av den fangsten som blei utført med
Gunhilda .

Det ser ut til at håkjerringfisket fikk et nytt oppsving
under 1. verdenskrig p.g.a. de høge leverprisene. Fisket blei
nå drevet med skøyter, og fangsten foregikk på bankene langt til
havs om seinvinteren og sommeren, heilt til Spitsbergen. Fra ei
bevart oppgjørsbok for Vesle-Anna av Bratrein fra 1916-17
ser vi at det ialt blei utført 9 turer etter håkjerring, tildels
med svært høge lotter. Det var nå salg også på kjøttet. Tildels
ser det ut til at fisket blei drevet med lina. Med fallende
tranpriser etter 1. krig tok fisket heilt slutt ca 1917. Også
markedet for kjøtt var avhengig av krigsforholda, og falt bort.
 
 

Lofotfisket i småbåttida


I forbindelse med den nye Lofotlov av 1857, som gjorde slutt
på værtvangen i Lofotfisket, blei det hvert år fra 1860 foretatt
ei telling av alle Lofotfiskere som var tilstede i de enkelte
vær den 16. mars, seinere forandra til 22. mars. Fra da og til
idag har vi derfor statistikk som viser Karlsøyværingenes
deltakelse i Lofotfisket år for år, hva slags redskap de brukte,
fra 1877 også hvilke vær de søkte. Fortegnelsen gjaldt lenge
heile prestegjeldet. Først i 1919 blei Helgøy og Karlsøy telt
hver for seg.

I 1860 finner vi 225 Karlsøyværinger på Lofothavet, fordelt
på 63 båter, d.v.s. 3-4 mann på hver båt i gjennomsnitt. Bare
2 båter med 10 mann dreiv med garn, med 10 garn per mann. 55
båter dreiv med lina, med ialt 201 mann. 6 båter med 14 mann
dreiv med både lina og juksa. Det var ingen reine juksabåter.
I alt utgjorde Karlsøyværingene dette året 4 % av alle
Lofotfiskere.

De 2 garnbåter var tydeligvis fembøringer, mens linebåtene
for det meste var åttringer. De 6 kombinerte båtene var
tydeligvis
treroringer eller mindre. Fra andre kilder veit vi at all fisk
blei solgt rå, mens levra vanligvis blei tatt med heim til
koking.

Statistikken videre utover mot århundreskiftet viser temmelig
ujamn deltakelse fra Karlsøy, som vi kunne forvente. Meir
overraskende er det at deltakelsen de første 20 år etter 1860 var
for nedgående, med 1870-75 som lågmål. Da søkte bare 30-40
fiskere Lofoten. I 1872 kom ingen! Dette er det eineste året vi
veit om uten deltakelse i Lofoten, trulig sia Karlsøyfiskerne
begynte å søke Lofoten på slutten av 1700-tallet.

Fra 1881 steig deltakelsen raskt, og fram til 1900 kom nå
noen år med stor deltakelse fra Karlsøy, særlig i åra 1888-89
og 1894-98. Vi finner nå over 400 Karlsøyfiskere på Lofothavet
hvert år, med topp i 1896. Da var det 599 fiskere i Lofoten på
143 båter. Men tilstrømninga til Lofoten var generelt svær denne
tida, med 31.221 i 1883 som toppår. Av disse utgjorde
Karlsøyfiskerne bare 1,2 %.

Samtidig med auken i antallet fiskere, ser vi også ei klar
omlegging i driftsformene til garn. I tida 1861-79 var ingen
garnfiskere fra Karlsøy på Lofoten, bare folk med lina og juksa.
Fra 1881 aukte mengden av garnbruk, og i 1900 var det 46 båter
med 196 mann som fiska med garn. Dette gikk især utover juksa,
mens linefisket holdt seg bra, især i toppåra.

Fra 1877 har vi oppgave over værsøkninga. Alle Karlsøyfiskere
lå da i Øst-Lofoten, med en klar konsentrasjon om Hopen med
Kalle. Der lå 45, 13 lå i Kabelvåg og 9 i Svolvær, de øvrige 16
spredt. Dette er trulig et gammelt mønster, som skulle holde seg
lenge. At folk fra de samme bygder holdt sammen i ett eller noen
få fiskevær, var ellers heilt gjennomført, og hadde naturligvis
både praktiske og sosiale formål. For Lyngsværingene var f.eks.
Skrova tilholdsstedet.

Med auke i deltakelsen i 1880-åra, kom meir spredning i væra,
som Svolvær, Skrova og Østnesfjorden, altså i østlige vær. Men
det kom etterhvert også en tendens til å fare vestover. I 1879
finner vi de første Karlsøyværinger i Vest-Lofoten, med Stamsund
som basis. I 1898 lå her 54 fiskere. Fra 1890 blei Ballstad
besøkt nesten årlig, fra 1893 Reine, og i 1899 var til og med
Sørvågen inntatt.

Likevel holdt Hopen-Kalle klart stillinga, med 54 % av
totalbelegget 1877-1900. I samme periode hadde Østnesfjorden 15
%, Skrova og Svolvær 7 % hver, Stamsund 5 % og Kabelvåg 4 %.
Tilsammen hadde væra i Vest-Lofoten 7 %, mens 93 % holdt seg i
øst. Der finner vi år om anna Karlsøyværinger i de fleste vær:
Ørsnes, Ørsvåg, Sokkelvikøy, Raftsundet, Storvågan, Henningsvær,
Brettesnes. I vest finner vi også Steine, Ure og
Mortsund-Brandsholmen representert.

Fra gammelt av var det få Karlsøyværinger som selv eide
rorbu, og dette gjorde flyttinga lettere. Den eineste selveide
rorbu vi kjenner, var på Kalle og tilhørte Hans Sørensen,
Måsvær. Forøvrig måtte fiskerne leie rorbu av væreierne.
Når deltakelsen i Lofotfisket varierte mye, har det
naturligvis sammenheng med at de alltid hadde fleire
alternativer for vinterfiske, både i heimeværa og på Finnmarka.
Det blei derfor forventninga til det enkelte fisket som
avgjorde valget. Men nedgangen i Lofotfisket etter 1860 kan også
ha sammenheng med den nye loven, som skapte nye havforhold og
friere fiske. Mye kan tyde på at Karlsøy-væringene fant seg
mindre tilrette med de nye forhold. I 1867 heitte det i allefall
at Karlsøyfiskerne med sitt linebruk følte seg sterkt hindra av
det omfattende garnfisket som ellers herska. Fra 1860-åra har
vi forøvrig oppgaver som viser at lotten for Karlsøyværingene
var låg. I 1866 heitte det at lotten var 12-38 spesiedaler med
gjennomsnitt på 20, mens utrustninga tok 10-12, slik at
fortjenesten bare blei 10-12 spesiedaler. Stundom tok det lang
tid før fisket kom i gang, men fra gammel tid heitte det at har
du ei sperre på råa 12/3, skal du enda få lott.

I 1864 hører vi at 20 Karlsøyfiskere hadde reist til Lofoten
med dampskip, og at de dreiv fiske på 2-mannsbåter, som de hadde
kjøpt i Lofoten. Også i 1867 hører vi om slikt, så dette var
tydeligvis en praksis som nå utvikla seg.

At Karlsøyfolk fo r på Lofoten, ser vi ellers mange
eksempler på, i form av dødsfall og drukningsulykker. Folk
drukna både på Lofothavet og på tur til og fra. I de 20 år
1861-80 omkom totalt 525 fiskere på Lofothavet. Særlig ille var
det i 1868 med 109 drukna fiskere, eller 1 av 200 deltakere.
Noen egen opptelling for Karlsøyfolk har vi ikke, men eksemplene
taler tydelig nok om farer og strabaser. Den 4/2 1886 kullseilte
således en åttring fra Kvitnes med Lorents Olsen som høvedsmann
på opptur til Hopen. Ole Peter Olsen fra Stakkvik omkom, mens
de 3 øvrige blei redda av Anton Hansen fra Skogsfjord. Et anna
eksempel har vi fra 1867, da en åttring fra Hessfjord forliste
ved Rødberghamn i Lenvik 29/3 på heimtur fra Lofoten, og Hartvig
Johansen fra Lauvsletta omkom. Høvedsmann var Benoni Figenschou.
Resten av laget blei berga av lokale folk og en åttring fra
Helgøy, med den 21 år gamle høvedsmann Chr. Figenschou ved
styrvolen.
 
 

Lofotliv


Heimelivet var ett liv, bortelivet på fiske et anna liv. Det
herska andre normer for sosialt liv i rorbua og i lugaren, enn
heime i stua. Det herska også andre normer på havet, på
Lofothavet eksisterte til og med et anna juridisk system enn i
heimbygda. Alt dette hørte med til fiskerens almenne kunnskap,
og var forhold han måtte innrette seg etter. Vi skal her se
nærmere på hva slags oppførsel folk fra Karlsøy og Helgøy viste
på Lofothavet og i Lofotværet. Var de verre eller bedre enn folk
fra andre bygder?

Det står ikke til å nekte at der eksisterte meir tøyelige
normer for adferd på havet, der den daglige kamp for levebrødet
eller lotten foregikk. Til syvende og sist var det et spørsmål
om å få mest mulig fisk og minst mulig skade på båt og redskap.
Det heitte da også at folk på turen til Lofoten måtte legge
igjen æra si ved Molldøra, for å klare seg på Lofothavet.

Det gjaldt for det første å tøye de regler og begrensninger
som myndighetene satte for oppdeling av havet i brukssoner, for
ut- og innseiling til været, for merking av redskap, for
utsetting av bruk til fastsatte tider, for funn av hittegods,
og mye meir.
Så var det de mange skrevne og uskrevne regler for oppførsel
på det tettpakka fiskefeltet, når det gjaldt seilas, setting og
trekking av bruk, fordeling av fangst ved sammenroting av
redskap, sammenstøt mellom båter m.m. Også disse regler blei
tøyd til stadighet.

Til å etterse at reglene blei etterlevd, eksisterte det et
offentlig oppsyn i hvert vær, med politi- og domsmyndighet. Over
dette stod oppsynssjefen, som tok seg av de grove saker og av
videreføringa av de vanlige saker. Dessuten blei det holdt
ekstraretter (meddomsretter).

Hovedhensikten med systemet var å få forholda undersøkt på
stedet, og få saka oppgjort øyeblikkelig, uten stans i fisket,
og i alle fall før fiskerne avslutta fisket og reiste heim. Det
var dessuten mye flytting av båter og fiskekjøpere mellom væra,
og sakene skulle helst avgjøres før folk flytta vekk eller stakk
av. Oppsynet tok seg både av direkte overtredelser av
havreglementet og straffelov, og virka i stor grad som megler
i de utallige konflikter mellom båtlaga og mellom båtlag og
fiskekjøper. Til dette duga ikke det ordinære, langsomme
rettsapparat. Den juridisk ansvarlige person for båtlaget var
naturligvis høvedsmannen, men for individuelle lovovertredelser
svarte den enkelte person.

De vanlige reaksjoner ved overtredelse var bøter til staten,
erstatning til ofrene, og gjerne et beløp ekstra til nærmeste
bedehus eller til Fiskernes Selvhjelpskasse. Bøtene kunne ligge
på 8-10 kroner, i sjeldnere tilfelle opptil 30-40. I noen
tilfeller kom hjelpefengselet i Kabelvåg i bruk. I 1912 blei en
Vannværing frakta dit, av ukjent grunn, og i 1907 måtte en annen
Vannværing dit for å sone en bot han ikke kunne betale, etter
å ha skutt en ærfugl på hamna i Hopen.

Går vi til politiprotokollen for tida 1880-1900 for Hopen
fiskerioppsyn, der de fleste fiskere fra Helgøy og Karlsøy lå,
og supplerer med noen fleire kilder fra denne tida, så finner
vi igjen som lovbrytere en stor del av de mest kjente høvedsmenn
hos oss for 2-4 generasjoner sia. Det dreier seg med andre ord
om våre bestefedre, oldefedre eller tippoldefedre i
Nordlandsbåtens siste tid. Og hva var det våre forfedre gjorde
seg skyldig i?

Når det gjelder overtredelse av oppsynsreglene, finner vi
registrert 39 tilfeller. Det dreide seg om fisking uten merke på
båten, for tidlig utror, ulovlig setting av redskap i forhold til
fastsatt tidspunkt eller setting av garn på linehav. Vi finner
dessuten 6 bøtelegginger vi ikke kjenner årsaka til.

Så har vi de reint private tvister om avtaler, som rorbuleie,
kjøp av varer og tjenester etc., ialt 8 tilfeller. I 17 saker
virka oppsynet som oppgjørssentral for formidling av penger ved
oppgjør for leverte varer eller levert fisk og lever. Noen av
disse var reine formidlings- eller inkassosaker, noen gjaldt
uriktig oppgjør og noen lå vel i grenselandet mot bedrageri,
f.eks. ved at folk reiste uten å gjøre opp for seg. Men dette
var saker som for Karlsøyværingene slo begge veier.

Når det gjelder oppførsel på havet, har vi 8 tilfeller av
kapping av line og garnlenke, 5 saker der folk ikke ville gi fra
seg bruk og fisk som var berga eller trukket i vase, 2 saker
gjaldt skade på båt, 2 tilfeller av truende oppførsel og slag,
en æreskrenkelse og klage over at en kar gikk til lands over
tynner og tøy.

De alvorligste saker gjaldt regulære tyveri, og her blei det
slått hardt til, selv om sakene var små. Et tyveri av 2 omnsrør
hos handelsmannen på Kalle, utført av 4 Helgøyværinger i
fellesskap, endte med 15 kroner i erstatning og 25 kroner til
bedehuset. Et tyveri av dubbel og ile førte til 20 kroner i
erstatning og 25 kroner til Selvhjelpskassen.

Selv om disse sakene stort sett bare gjelder Hopen distrikt,
kan vi vel ikke si at det vitner om spesielt stor umoral eller
kriminelle tilbøyeligheter blant Karlsøyværingene. Sakene skal
fordeles over 20 år, og det var til Hopen størstedelen av våre
fiskere søkte. Distriktslegens påstand i 1902 om at
Karlsøyværingene ikke hadde noe godt ord på seg , hverken
i Lofoten eller Finnmarka, finner iallefall ingen støtte i
Oppsynsvesenets arkiv.

Så har vi på den andre sia alle de tilfeller der våre folk
selv følte seg utsatt for overlast, ved skade på båt og
børnskap, ved ulovlig trekking av bruk, ved æreskrenkelser, ved
slag og overfall, ved tyveri. 32 slike tilfeller er anmeldt i
perioden, mens tallet på tilsvarende saker, der Karlsøyfolk var
utøvere, bare var 22. Dette kunne tyde på at Karlsøy- og
Helgøyværingene led overlast på Lofothavet i langt større grad
enn de selv utøvde overgrep mot andre. Imidlertid kan
forklaringa på talla også være at våre folk var meir nærtakende
og nøyeregnende og lettere anmeldte slike forhold, enn folk fra
andre bygder gjorde.

At forholda på land og hav ikke alltid var så idylliske, er
det mange nok eksempler på. I ett tilfelle blei Amandus
Martinussen fra Stakkvik skjøvet i vannet av en Finnmarking, i
et anna fikk Tiller Kristiansen fra Skattøra under linesetting
et voldsomt neveslag over nasen av en Steigværing. I andre
tilfeller var det våre sambygdinger som selv rauk i hop under
voldelige forhold, eller med påroing og påseiling. F.eks. blei
Hans Raste fra Dåvøy overfalt i bua av en nabo fra Dåfjord,
Hilmar Rikardsen fra Skarpenes blei slått i bua av en
Vannværing, og Søren Johansen fra Torsvåg blei slått med ei år
av en Karlsøyværing, så åra knakk.

Tar vi for oss Karlsøys trulig mest kjente og respekterte
fisker, Edvin Figenschou fra Kvalshausen, og følger han år for
år på Lofothavet, så ser vi at han 5 ganger kom i heisen for
brudd på oppsynsreglene, især ved setting av garn på linehav.
En gang blei han anmeldt for å ha kappa annen manns lina, men
saka blei henlagt som ubegrunna. Til gjengjeldt rapporterte
Edvin selv 3 tilfeller der han fikk ødelagt bruk eller blei
frastjålet fisk, i tillegg til ei æreskrenkning.

Vi har også tilfeller der folk klarte seg uten å øve skade
eller bryte lov. I 1891 fikk Johan Figenschou i Hessfjord det
skussmål fra oppsynet i Hopen at han såvidt jeg vet aldri
hverken før eller siden, har gjort seg skyldig i noen
lovovertredelse .

Som et generelt inntrykk kan vi si at det var streng justis
og selvjustis på Lofothavet. Folk nølte ikke med å anmelde selv
ubetydelige skader og fornærmelser. Når vi tar hensyn til den
mengde båter og bruk på et lite område, og de vanskelige
driftsforhold, med uvær og mørke, kan vi slett ikke si at
forholda bar preg av ville tilstander, selv om tradisjonen ofte
har framhevd nettopp dette. Det har også blant fiskerne vært ei
oppfatning av at noen bygdelag var meir aggresive enn andre på
havet. Utnamnet Tjyv-Astøing sier sitt om dette.
 
 

Det tradisjonelle Finnmarksfisket


Her var det tale om 3 sesonger, vintertorskefisket,
vårtorskefisket ( loddefisket ) og sommerfisket, som særlig
blei drevet etter sei. Finnmarksfisket falt meir ujamnt enn
Lofotfisket og hadde meir ujamn søkning, men var i perioder av
stor viktighet. Det fordelte seg over mange fleire vær, og
lotten var meir uviss.

Vinterfisket konkurrerte med Lofoten, og det ser ikke ut til
at mange søkte til Finnmark så tidlig på året. En og annen kunne
delta i skreifisket i Øksfjord eller for Breivik på Sørøya, det
østligste innsiget av skrei i landsdelen. Hit fo r bl.a. noen
av strandsitterne på Karlsøy. Dette fisket blei drevet med garn.
Vi har ingen statistikk som viser deltakelsen i vinterfisket,
men fra drukningsulykker kan vi se at her deltok folk både i
januar og februar. I 1868 drukna en mann på heimtur 10/1, og en
annen på opptur 24/2.

Det var loddefisket som var det viktigste sesongfisket
i Finnmark. Det falt vanligvis i tid etter Lofoten, og folk
kunne reise nokså direkte fra det eine til det andre fisket. Vi
kan også se at endel fo r oppover allerede i mars, trulig
etter avslutta vinterfiske i heimeværa. I 1865 deltok 13 båter
med 65 mann fra Karlsøy i midten av mars. Om August Dahl på
Selnes, f. 1820, som dreiv vårfiske fast i tida 1838-96, heitte
det at han vanligvis dro oppover allerede i februar eller tidlig
i mars. I 1873 ser vi at en mann drukna 20/3 på opptur, mens en
mann fra Selnes omkom for Havøysund 23/3 i 1855. De fleste
ulykker skjedde i april-mai, da søkninga var størst. Heimturen
foregikk især i juni.

Loddeinnsiget var alltid uvisst, og ingen visste om fisket
ville falle best i øst eller vest. Det blei derfor ei usikker
satsing, og stundom bomtur. I 1866 hører vi om endel fiskere som
kasta bort tida i Gjesvær, mens de som satsa på Vardø, Berlevåg
og Gamvik, fikk fin lott. Det var ingen kommunikasjoner som
kunne fortelle fiskerne hvor innsiga kom, og med småbåter var
det ikke så lett å forflytte seg langs den barske
Finnmarkskysten. Det var heller ikke mulig å dra særlig langt
ut fra kysten etter fisken.

Det ser ut til at fisket især foregikk fra Måsøy og østover
til Vardø. I 1874 hører vi om 7 båter med 26 mann i Gjesvær,
året etter om 4 båter med 17 mann i Vardø. Fra perioden har vi
endel statistikk og lause anslag over deltakelsen. Mellom 1865
og 1880 ser deltakelsen ut til å ha variert mellom 180 og 320
mann, med gjennomsnitt på ca 240. Disse tall synes også å
inkludere de få som dreiv vinterfiske. Fra 1890-åra finnes
statistikk, basert på telling ca 15/5. I tida 1894-1900 deltok
det fra Karlsøy fra 15 til 106 båter, med fra 64 til 426 mann.
Gjennomsnittet var 48 båter med 202 mann hvert år. Tidlig i
perioden synes 3-4 mann å ha vært vanlig per båt, mens det i
1890-åra var 4-5. Dette tyder på noe meir bruk av fembøringer
istedet for åttringer.

Lotten for loddefisket kunne variere meget, også for samme
året. Vi kan enkelte år høre om variasjoner fra 4 til 78
spesiedaler (1876), og enkelte år kunne lotten være oppe i 110
spesiedaler. Gjennomsnittslotten synes ofte å ha ligget på 25-45
spesiedaler, unntaksvis heilt opp til 75. Med utrustning på 12
spesiedaler, som det var regna med i 1873, kunne det derfor bli
brukbare overskudd av fisket. Det blei dessuten sendt fisk og
løypning til vårknipa heime.

Alt i 1865 hører vi om folk som tok båten med på dampskipet,
og dette var også seinere nokså vanlig. Det hendte da at enkelte
lot båtene ligge over i Finnmarksværa fra år til år, for å spare
transporten. Båtene blei da satt i naust hos væreieren.

Ved sia av juksa var det lina som var det dominerende i
loddefisket, selv om det ofte var problem med agnet. Garn egna
seg lite p.g.a. straumfullt og utsatt hav.

Sommerfisket foregikk særlig etter sei, især med søkkenot,
tildels også med seikrok og dorg. Noe line kunne også benyttes
etter torsk, og gangvad etter kveite. Fisket foregikk helst i
Midt- Finnmark, der Tamsøy i Porsanger og især Refsholmen i
Refsbotn var velkjente liggeplasser. I 1865 hører vi at 9 notlag
fra Karlsøy var blant de 32 notlag på Refsholmen. Et par
høvedsmenn fra fastlandet, Peder Andersen i Lenangen og Ole
Johnsen fra Jegervatn, hadde til og med oppført rorsgammer her,
visstnok i 1854. Blant de velkjente seinotfiskere var August
Dahl på Selnes, som i 1892 lå med sitt seinotlag på Refsholmen.
Det ser ut til at det især var fiskere fra fastlandet som søkte
Hjem-Finnmarka , som væra nær Hammerfest var kalt.

Vi har dårlig oversikt over deltakelsen i sommerfisket, men
det var alltid mindre enn vårfisket, og gav mindre utbytte
(lott). I 1870-åra hører vi om deltakelse mellom 100 og 175
mann. Fisken blei i hovedsak bytta bort til russen mot rugmel,
og lotten blei vanligvis regna ut i melmatter. I 1865 var lotten
for seinotfiskerne beregna til 4 matter per mann, til en verdi
av 32 spesiedaler, mens andre fiskere bare oppnådde halvparten.
Dette året deltok det 12 notlag i fiske, foruten at 20 mann
dreiv med krok og dorg. I 1866 fikk notfiskerne i Refsholmen 4-6
matter, mens andre fikk 1 1/2 matte.
 
 

Fiskeredskap


Det skjedde liten endring i redskapstypene før i 1920-30-åra,
da snurpenot, laksenot, kveitegarn, flyndregarn og flyndretrål
begynte å bli vanlig. De første snurpenøter hører vi om ca 1915,
anskaffa av Sigvart Hansen i Sør-Lenangen og Anton Hansen på
Lanesøra. De siste søkkenøter hører vi om i 1936, men generelt
blei søkkenøtene borte med russehandelen. Også sildnøter hører
1900-tallet til. Det var de gamle redskap, juksa, line og garn,
som stadig blei brukt, både i heimefisket og i bortefisket.
Dessuten blei søkkenota brukt i bortefisket. I 1902 hører vi at
Peder Andersen på Mellajorda hadde tatt patent på en forbedring
av søkkenota, noe som etter beskrivelsen synes å peike mot den
seinere snurpenota. Med skøytene kom imidlertid enkelte nye
bruksformer, som linefiske med doryer etter amerikansk mønster.
Til heimefisket hørte også enkelte andre gamle redskap, som
seidorg, kastvad etter sei, seikrok, gangvad, kveiteskottal,
flyndrepik og flyndrelodd. Til agnfisket blei brukt akkardregg,
skjellklo og skjellklipe, og fra ca 1860 den nye skjellplogen,
som heilt revolusjonerte skjellgravinga.

Hva en driftig og velberga fisker og høvedsmann kunne ha av
utstyr og redskap til fisket, skal vi se ved å gå inn i naustet
til Jeremias Figenschou på Lanes i Langsund i 1870, med basis
i hans skifte fra samme år.
Av båter hadde Jermias fembøring, åttring, 2 kobbromsbåter
og kjeks. Av redskap var oppregna 2 sildgarn, dragnot og 3/4 i
ei søkkenot, her var 8 seigarn, 2 dorger, 1 gangvad med 24
angler, 2 jukser med jarstein, 4 klaver line, 1 nisegarn, 1
håkjerringjuksa og 2 lenker med jarstein for håkjerring. Av
utstyr ellers finner vi hjellbruk, tynner og stamper, valbein,
håver, garnrull, glasskavl, linmerr og båtskru. Jeremias var
altså utstyrt for å fiske etter sild, sei, kveite, torsk,
håkjerring og nise. En viktig ting som mangler her, er
torskegarn, men det må han også ha hatt. Trulig har han også
hatt meir linebruk enn det som her er oppgitt. Med dette har
Jeremias kunnet drive heimefiske i Langsund, Lofotfiske og
Finnmarksfiske, håkjerringfiske ute i havet, og sommerfiske ute
i væra, med opptil etpar båtlag.

Noe lignende ser vi på Måsvær i 1905 hos Hans M. Sørensen,
med 30 torskegarn, linebruk, dragnot og sildnot foruten
håkjerringbruk. Av båter var her åttring, firroring, kobromsbåt
og spissbåt. I Nord- Lenangen fantes i 1901 på Futnes etter
Anders Jakobsen bl.a. synkenot, dragnot, fembøring, kobberomsbåt
og 4 treromsbåter.

Selv om fisket etter 1900 blei modernisert, blei likevel
mange av de gamle redskapstyper brukt i heimefisket til langt
inn i vårt århundre. Andre ting har fått henge i fred ut fra en
følelse av tradisjon og pietet. Vi kan derfor fortsatt finne en
del av det gamle utstyr i naust og buer. Noe er også hamna på
Tromsø Museum eller Gamslettsamlinga på Svendsby.
 
 

De første støanlegga


Å hjelpe på naturen for å få til gode landingsplasser, er
utvilsomt like gammelt som bosetninga i området. Rydda støer med
gode vorrer hørte med til hver manns gård. Noen steder ser vi at
det var gjort ekstra arbeid for å få gode støer med store
vorrer, som på Kammen, Kvalshausen, Kvitnes og Finnenga i
Dyrsfjord. Støa måtte legges der det gav den absolutt beste
betingelse for ly mot havet, og ofte gav valget seg selv. Noen
steder bestod lendinga bare av ei naturdanna kjegle eller klipe
i fjellet, som på Nord-Fugløy og i Vestre Breivik. Det siste
stedet heitte det at det kunne gå 7 uker om vinteren uten at
folk kom seg på havet. På Hattøy kom oppsitteren en gang ikke
ut av kjegla på 2 uker.

Mange av de støer som har vært i bruk i vår tid, og fortsatt
brukes, er utvilsomt av gammelt opphav. P.g.a. landhevninga er
det likevel ikke sannsynlig at noen er eldre enn middelalderen,
unntatt enkelte ved havet i Vestre Helgøy.

Ei stø var ikke rydda en gang for alle. Den måtte årlig
holdes i hevd p.g.a. havets herjinger. Ei god stø skulle helst
ha både vorr og lunner. Vorren var til å dempe sjøen og gjøre
ombordstigninga lettere, lunnene skulle få båten til å gli
lettere ved setting. Der havet stod verst på, var det ofte ikke
mulig med faste lunner, og det måtte brukes lause lunner, som
måtte legges ut for hver gang.

Der fisket skulle drives, eller der båter og fartøy skulle
ligge for anker, var det nødvendig med bedre beskyttelse mot hav
og vind enn det som krevdes av ei gårdsstø. Dette gjaldt f.eks.
lasteplasser for jekter, jakter og russelodjer.
Dampskipstrafikken fra 1838 og især fra 1867 satte også krav til
hamneforholda på anløpsstedet, både når det gjaldt dybde og
romslighet.
Egentlig er det få gode hamner naturen har utrusta oss med.
Den beste er trulig Nordgårdsbukta på Hansnes, i eldre tid kjent
som Skipvik. Namnet viser at her har større fartøy søkt ly i
middelalderen, kanskje allerede i jernalderen. Også Skorøysundet
og Burøysundet har vært regna som nokså brukbare hamner. Noen
hamner kunne være brukbare i visse vindretninger, som Vannvåg,
Helgøy, Karlsøy, Torsvåg og Reinsvoll, andre var nokså
ubrukelige under alle slags forhold, som Vestre Breivik,
Nord-Fugløy, Grimsholmen, Kvitnes og Vannereid.

Å bygge større hamneanlegg var en utenkelig tanke, teknisk
og økonomisk, og behovet var heller ikke så stort så lenge
fisket blei drevet med Nordlandsbåt. Hamner som Flatvær og
Nord-Grøttøy var gode hamner i småbåttida, og de fleste steder
kunne man berge seg ved å trekke båtene på land. Dette gjaldt
også Torsvåg, Grimsholmen, Nord- Fugløy, Lyngøy, Hattøy og Mekta.
Det kunne likevel gjøres en god del for å lette lendingen på
utrorssteder som dette.

Mulighetene blei skapt ved at offentlige midler nå begynte
å bli tilgjengelig til hamneforbedringer. Ikke minst gjaldt
dette støtte fra Hamnefondet, oppretta i 1873 fra avgifter som
avløyste den eldgamle fisketiende.

I 1857 blei det gitt bevilgning til båtstø i Øyfjordvær på
Senja, visstnok som det første stedet i fylket. Omtrent samtidig
blei arbeidet satt i gang for å etablert Skeivåg ved Ullstind som
nødhamn for småbåttrafikken over Ullsfjord-Grøtsund, særlig
beregna på båtposten, men også Finnmarksfarerne. I tida 1856-59
blei det gitt støtte til rydding av stø, og det blei gitt
etableringslån og lønn for å få folk til å bosette seg her og
fungere som herbergevert for fiskerne og andre nødstilte. I 1889
gav også Karlsøy kommune 50 kroner til hamneforbedring her.
Forøvrig gav amtstinget og Medisinalfondet bevilgning til
stedet.

I 1855 tok Lyngen opp spørsmålet om sjømerke på Lyngsboen ved
Lyngstua, men det er uklart om sjømerket kom på plass. Også i
Karlsøy blei det arbeidd med å sikre den besværlige og farlige
småbåttrafikken over Ullsfjorden. I 1861 kom det søknad om
rydding av kjegle og båtstø hos Ole Andersen i Lenangen .
Dette var meint å være nødhamn for trafikken langs leia, og det
blei av amtet gitt 20 spesiedaler til dette formålet. I 1866 var
anlegget tydeligvis ferdig, og blei postert som en utgiftspost
på 23 spesiedaler. Det er uklart hvor anlegget blei bygd. Noen
Ole Andersen har ikke latt seg oppspore på Lenangslandet, men
etter beliggenheta har det trulig dreid seg om Arnenga ved Nord-
Lenangsneset. Her finnes da også ei fint murt stø den dag i dag.

Også på den vestre sia av Ullsfjorden var det tale om ei
nødhamn. Klokker Selqvist slo i 1867 til lyd for en liten molo
på Søreidet, for å sikre lendinga her i dårlig vær. Stedet ville
da kunne ta imot 20-30 båter i støene, og 100 mann ville kunne
huses i stuene. Dette arbeidet blei imidlertid ikke utført.
Nettopp på denne tida blei det også arbeidd med å etablere en
redningsstasjon på Brennes, for å sikre den lokale båttrafikken
på Helgøyfjorden.

I 1878 kom det meir alvor i planene. Da blei Knutgamkjegla
på Grimsholmen befart og oppmålt av Hamnevesenet, med sikte på
å bygge ut en molo for beskyttelse mot sørvest, til en pris av
105.000 kroner. ret etter kom en rekke steder i Hamnevesenets
søkelys: Østre kjegle på Grimsholmen, Hellarkjegla på
Nord-Fugløy, Bukta i Lenangen (Nord-Lenangen?) og Karlsøy
kirkested. I 1884 foretok Hamnevesenet befaringer i Vestre
Breivik på Rebbenesøy, i 1888 i Laukvik på Nord-Fugløy, og i
1890 var det befaring i flobassenget ved elveosen i
Jegervasselva.

En kommisjon avgav i 1881 innstilling for fylket, og
prioriterte på topp Grimsholmen, Hellarkjegla og Karlsøy for
perioden 1881-95, og Nord-Lenangen for perioden 1900-1905. Et
anlegg i Fakkekjegla blei ikke innstilt, heller ikke en molo på
Søreidet, som av hamnedirektøren var beregna til 47.000 kroner.
I 1894 var det også satt fram forslag om ei stø i Gamvik på
Nord-Fugløy.

Allerede i 1882 var Østre Kjegle på Grimsholmen utbedra, ved
at et fjellrev i innseilinga blei delvis fjerna, og det blei
foretatt litt opprydding i Vestre Kjegle (Roren), for ialt 2.300
kroner. Samtidig blei det bygd en brynn ved Roren for
Medisinalfondet for 200 kroner. Brynnen var murt og hadde pumpe.
Samme år blei Hellarkjegla opprenska for 2.400 kroner. I åra
1884-85 blei det tredje anlegget fullført, da trekaia på Karlsøy
blei forlenga med en murt og støypt molo på 22 meter. Dette
arbeidet kosta 31.040 kroner.

Også moloen på Karlsøy tok som de øvrige anlegg sikte på å
sikre lendinga for småbåter. På Karlsøy bygde Hamnevesenet et
vannanlegg i 1908-09 etter bevilgning av Medisinalfondet, og i
1923 kom et nytt vannanlegg, med tappekran på kaia for fiskerne
og vannpost i Været for strandsitterne. Helbergs gamle private
trekai blei dessuten erstatta av ei murt, offentlig landingskai.

I tilknytning til dette kan vi nemne at Indre Gamvik på Nord-
Fugløy i 1901 fikk forbedra støa og murt en liten molo til
beskyttelse av kjegla. Dette blei utført privat av væreierne,
og kunne da gi beskyttelse for 50-60 småbåter. Imidlertid ødela
stormen anlegge allerede første vinteren, og det måtte bygges
opp att.

Anlegget i Nord-Lenangen var planlagt som en molo på 322 fot
i vestlig retning, med mudring til 3 fots dybde ved fjære sjø.
Dette minner meir om et virkelig hamneanlegg, og var planlagt
til utførelse 1900-1905. Anlegget blei aldri utført, trulig
p.g.a. kostnadene, som var beregna til 52.000 kroner i 1881.
Samme skjebne fikk en skikkelig molo ved Knutgamkjegla på
Grimsholmen, som i 1885 var planlagt av Hamnedirektøren til en
pris av 165.000 kroner. Moloen skulle her være 100 fot og gi
dekning for 30-40 åttringer.
 
 

Tre brør Figenschou, tre fiskerhøvdinger


På slutten av 1800-tallet og noe inn i vårt århundre møter
vi 3 brør som spilte så stor rolle i det økonomiske, sosiale og
politiske liv i prestegjeldet, at de fortjener egen omtale. Det
var Amandus, Edvin og Odin Figenschou.

De var født i åra omkring 1850, og voks opp i Nordgården på
Hansnes, dit faren Hans flytta fra Karlsøy ca 1846. Han var gift
med Marcelia Figenschou fra Lanes, og de 3 brørne nedstamma
derved fra de fremste slektene i prestegjeldet. Hans var sønn
av gjestgiver Hans Figenschou Lockert i Vannvåg, som drukna i
1808. Enka blei seinere oppattgift med presten Kaurin på
Karlsøy, og vi har i andre sammenhenger møtt henne som madam
Kaurin. Dette var bestemor til Amandus, Edvin og Odin. Det
egentlige slektsnamnet til de 3 brødre var altså Lockert. Hans
døde i 1854, og enka Marcelia blei i 1856 oppattgift med Nikolai
Blikfeldt, men døde alt i 1861.
Amandus, som var den eldste av de tre (f. 1849), overtok ca
1882 Rødgammen. Han var kjent som en av de dyktigste fiskere i
området, ofte kalt Seikongen , og det var stor rift etter
å få plass hos han på fiske. I 1895 eide han fembøring, åttring,
2 småbåter, 2 dragnøter, 3 søkkenøter, og hadde rorbu og
hjellbruk i Torsvåg. I 1892 var hans inntekter fra fisket 1532
kroner.

Edvin (f. 1850) overtok ca 1869 gården Kvalshausen etter sin
onkel Even, og utvikla dette til en storgård. Til gården hørte
kirkestue på Karlsøy og rorbuer i Torsvåg og Grimsholmen. Som
driver på havet var Edvin kjent som den dyktigste i
prestegjeldet. 17 år gammel var han høvedsmann på fembøring på
Finnmarka. I 1890-åra hadde han fembøring, og han var en av de
aller første som gikk over til de nye, moderne båttyper. Ca 1900
eide han sluppen Johan , ca 1907 skøyta Secelie . Noen
år var han oppsynsbetjent på Senjahavet og Fugløyhavet.

Også den tredje broren Odin (f. 1853), utmerka seg som fisker
og høvedsmann, og var kjent som en storseglar . Han var den
første i Helgøy som fikk dekksbåt. I 1912 eide han skøyta
Sofie . Fra ca 1881 til 1887 var han bosatt på Naustnes i
Dåfjord på egen gård, sia på plassen Mølnnes under Helgøy. Etter
ca 1900 var han bosatt i Tromsø.

Alle 3 brør var blant de største skattytere i prestegjeldet,
med formuer og inntekter betydelig over det vanlige. I 1898 var
Amandus den fjerde største skattyter i Helgøy og Edvin den
sjette største i Karlsøy.

Alle tre deltok meget aktivt i det politiske liv rundt
århundreskiftet. Amandus og Odin hørte til Alfred Eriksens
tilhengere, mens Edvin som gammel venstremann blei en av de
fremste motstandere. Både Amandus og Edvin var med i
herredsstyret, der Edvin var viseordfører en periode. Ved 2
Stortingsvalg var Edvin valgmann for prestegjeldet, og i en
periode var han formann i skolestyret. I 1902 var Odin utsending
til stiftelsesmøtet i Amtsforeninga for Arbeiderpartiet, mens
Edvin da var utsending til Venstres amtsmøte.

Odin og Edvin var også med i den faglige organisering av
fiskere. Odin var formann i Nord-Norges fiskerforbund fra 1915.
Edvin var stifter og formann i Karlsø fiskeriforening 1902-13.
I 1890 var han medlem av en offentlig firemannskomite for
kvalfredning, og han var med i Kvalfredningsdeputasjonen av 1903.
Han var den første formann i båtassuranseforeninga Ur'dd
fra 1906. I 1893 besøkte han med statsstipend fiskeriutstillinga
i Chicago, USA, og 1892-93 var han med i kommisjonen som utforma
den nye Lofotlov av 1897.

Av de 3 brør stakk Edvin seg ut med si aristokratiske
holdning. Han omgikkes gjerne overklassen på Karlsøy, og hadde
i sin heim en levestandard som lå langt over almuens. Her var
også tydelig standsforskjell, der husbondsfolket spiste i egen
stue, adskilt fra tjenerskapet.

Både Edvin og Odin har fått egne minnesteiner, Edvin på
Karlsøy kirkegård, Odin ved Helgøy kirke.
 

Det moderne fisket


Tida rundt 1900 og det første 10-året etter, blei ei
nyskapningstid i det tradisjonelle salgsfisket. Det kom ikke bare
heilt nye båttyper og motor, men også nye driftsmåter og tildels
heilt nye fiskefelt. I første rekke var det bankene som
skulle bli den nye skueplass for kampen om levebrødet, selv om
Lofoten og Finnmarka fortsatt hørte med.

Alt i 1900 finner vi Karlsøybåter på Senjabankene, i 1920-åra
blei bankfisket utvida til Malangsgrunnen og i 1930-åra lenger
nord til Fugløybanken, Tromsøflaket eller Nygrunnen og Bjørnøya.
Etterhvert blei store deler av Nord-Atlanteren og Nordishavet
erobra. Det deltok fiskere fra Karlsøy og Helgøy fra Barentshavet
i øst til Spitsbergen i nord, fra Island og Grønland i vest til
Vestlandet og Skagerak i sør. Dette var en enorm utviding av
aksjonsradius i forhold til det gamle, tradisjonelle småbåtfisket
eller kystfisket.

Omlegginga til skøytedrift betydde ei svær kapitalisering av
næringa. Det krevdes større intekter til å avdra og forrente
kapitalen eller låna. Det krevde igjen større fangster, meir
redskap, nye fiskefelt og meir heilårsdrift. Det betydde
Ishavsfangst, bankfiske og storsildfiske. Folk blei meir avhengig
av kapitalen, og hadde mindre valg enn før i den gamle
yrkeskombinasjonen. Fiskerbonden måtte bli meir fisker enn før,
i hvertfall i en viss periode av livet.

Fiskeren måtte også meir konsentrere seg om å fiske, og
mindre om tilvirkning. Salg av råfisk og lever til de lokale
handelsmenn blei det vanlige i vinter- og sommerfisket heime.
Henging, salting, ising og tranbrenning blei viktige aktiviteter
på handelsstedene, som etterhvert gikk over til å bli
fiskeforedlingsanlegg eller fiskebruk . På de viktigste
steder kom også tranbrenneri eller trandamperi.

Og fiskeren selv måtte omstille seg, mentalt og praktisk. Det
gjaldt f.eks. noe så trivielt som å passe seg for bommen ,
som skada folk eller slo dem overbord. Nå dugde ikke de gamle
ferdigheter med å beherske råseilet og spå i været. Nå måtte
fiskeren lære seg nye kompliserte riggtyper, han måtte bli
teknisk kyndig for å få motoren til å virke, han måtte lære seg
navigasjon og nye driftsformer på havet, han måtte bli
dristigere og finne fram til nye fiskefelt. Især blei det stilt
store krav til den nye høvedsmannen, skipperen , som nå
også blei kapitalist og forretningsmann. Den gamle høvedsmannen
forsvant med Nordlandsbåten.
 
 

Fra Nordlandsbåt til motorskøyte


Det var åttringen og fembøringen som var fiskefarkosten i det
kommersielle fiskeriet, både heime og borte, selv om også mindre
typer kunne brukes.
Nordlandsbåten var utover 1800-tallet stadig blitt satt under
debatt p.g.a. de mange drukningsulykker, og det blei gjort forsøk
med å innføre nye, stødigere båttyper. I første omgang dreide det
seg særlig om åpne Listerbåter med sneseilrigg på 30-40 fot. I
1890- åra var det kommet noen av denne typen. Noen forsøkte å
forbedre Nordlandsbåten ved å rigge den om fra råseil til
sneseil, men dette viste seg ofte å være mindre vellykka, fordi
båten blei meir ustødig. Båtene måtte gjøres dypere og breiere
for å kunne tåle den nye seilføringa. Ett eksempel på at dette
kunne gjøres, har vi fra Torsvåg, der Anders Johnsen bygde en
fembøring om til skøyte.

Nærmere 1900 begynte man å sette dekk i de nye båtene, først
for og akter, sia heilt dekk. Denne utviklinga fortsatte med
stor styrke etter århundreskiftet. På få år var de største typer
av Nordlandsbåten avleggs. Like etter 1900 kom motoren inn, og
i løpet av det første 10-året etter århundreskiftet var de
fleste seilskøyter blitt motorskøyter.

Denne overgangen var noe av det mest revolusjonerende innen
fiskeria som har skjedd i landsdelen, og den skjedde på svært få
år. Var det noen som snakka om den trege og
framskrittsfiendtlige nordnorske fisker? Forutsetninga for at
omlegginga skulle kunne skje, var at det samtidig med de nye
båttyper og motoren kom nye finansieringsmuligheter, som kunne
tilfredsstille det enorme kapitalbehovet som her blei skapt.

De nye båttyper som kom, var breiere og dypere enn
Nordlandsbåten, og de var ofte bygd i kravell ( klavert ),
mens Nordlandsbåten var klinka. Dette gav trulig noe sterkere
skrog. Især gjorde dekket sitt til at havet kunne erobres.
Nå fyltes ikke båten av en uventa sjø.

Hvilke følelser som fylte fiskeren ved dette framskrittet,
forteller Peder Dahl, Bratrein, i en avisartikkel i 1938: Tenk
å slippe å ause ut sjøen, tenk å vite at en brottskavl ikke
lenger kunne fylle båten! Det skapte en trygghetsfølelse som
grenset til dumdristighet. Aldri har fiskeren vært så stolt som
når han satte seil på sin fine, nye kravellbygde skøyte. Det var
en gj'v og god tid .

Med skøytene kom nye utfordringer. Det måtte drives meir
intensivt, for å forrente kapitalen. Skøytene åpna for nye
fiskefelt på bankene, i Nordishavet og Nord-Atlanteren, som ikke
var mindre krevende og farlig enn kystfisket i Nordlandsbåtens
tid. Det krevdes meir kyndighet i navigasjon, og ca 1907 blei
det holdt et navigasjonskurs i Langsund for å skaffe de nye
skipsførere de nødvendige kunnskaper. I 1930-åra utgav lærer
Viggo Ørstrand, selv sønn av en kjent skipper, ei Sjøveislære
for fiskerne . Det måtte legges om til et nytt driftssystem
for line og juksa, der skøytene blei moderfartøy. Fisket
foregikk da etter amerikansk møster med doryer, 2-4 for hver
skøyte, med 2 mann i hver, mens kokk og maskinist fiska fra
skøyta med juksa. Doryfisket var et uhyre slitsomt fiske, især
i den mørke årstid, og endte stundom galt. Også bruksmengden
aukte. Hver dory hadde like mye line som en åttring, slik at
bruksmengden blei 3-4 dobla. Garnbåtene satte dobbelt så mange
garn i sjøen som fembøringen, men her foregikk alt fisket fra
skøyta. Også i søkkenotfisket måtte det driftsendringer til med
skøytedrift. Her kunne mannskapet reduseres fra 12 til 8.

Troms fylke lå godt an i denne utviklinga, og lå med 757
dekka fiskefartøy 1/1 1907 bare etter Møre og Romsdal. De 10
første motorfartøy var nå anskaffa, og nå kom motoren for fullt.
I desember 1910 var tallet på motorfartøy i Troms 504. Men
seilet var fortsatt hoveddrivkrafta. Motoren var regna som hjelp
til framdrift i stille eller kontrari vær. Mange
motortyper var dårlig utvikla, de var små og lett utsatt for
havari. Dessuten var den tekniske kyndighet hos mannskapet ikke
stor. Med større og bedre motorer blei seilet etterhvert
redusert til å støtte båten under drift på feltet.

En stor del av båtene kunne finansieres ved lån i Statens
havfiskefond, noe som vanligvis krevde kommunale garantier. Men
endel båter måtte finansieres med private lån i sparebank, med
pant i eiendom. Det ser ut til at Karlsøy tidlig fikk en nokså
rikelig andel av havfiskelåna, trulig fordi kommunen allerede
fra 1899 begynte å stille garantier. I tida 1899-1903 blei det
gitt tilsagn om minst 7 lån i Havfiskefondet, men tallet var
trulig en god del større, for oppgave mangler for 1901-02. Her
lå Helgøy lenge på etterskudd, bortsett fra et havfiskelån som
blei anbefalt av kommunen allerede i 1897 til Odin Figenschou.

Det er vanskelig å skaffe en skikkelig oversikt over de
fartøy som var anskaffa før 1905-06, da Ur'dd kom i drift.
Allerede før 1900 hører vi om endel seilskøyter og andre
fartøytyper. Det aller første fartøy vi hører om, var en båt med
kutterfasong og hus, som Jon Raste på Måsvær eide i 1888,
visstnok en Listerbåt. Også Rasmus Hansen på Helgøy eide en
Listerbåt, men vi kjenner ikke anskaffelsesåret.

De første havfiskelån hører vi om i 1897, 2 i Karlsøy og 1
i Helgøy. Det første havfiskelån vi kjenner nøyere til, var til
Duero av Hessfjord i 1898, skipper Johan Figenschou. Han
fikk et lån på 400 kroner, mens båten var taksert til 920
kroner. Båten kan ikke ha vært stor, men den var av ny
type og skulle være skikka til havfiske. Johan hadde ikke
kommunegaranti, og måtte stille med 3 selvskyldnerkausjonister
fra nabobygdene. Lånet var rentefritt og avdragsfritt i ett år,
deretter skulle det tilbakebetales over 6 år med 2 1/2 % rente.
I 1905 blei obligasjonen rett-tidig innfridd, så Johan greide
sine forpliktelser.

Andre fartøy som nemnes før eller omkring 1900, var en slupp
Johan , eid av Edvin Figenschou på Kvalshausen. Søren
Johansen på Sandnes eide i 1898 en åpen kutter Leif på vel
40 fot, og broren Konrad Johansen på Rakkenes hadde en åpen
kutter Solid . Disse blei solgt etter 1900 og dekksskøyter
anskaffa. I Skipsfjord hadde Morten Jakobsen ei jakt til
håkjerringfangst, Edvard Raste på Dåvøy hadde en åpen kutter med
sneseil, og Hans Sørensen på Måsvær hadde en sneseilbåt av
ukjent type. Ca 1900 hadde Laurits Wilhelmsen i Reinskar en
dekksbåt, det samme hadde Odin Figenschou og Joakim Kristiansen
på Helgøy, og dette året blei en dekksbåt, Harald ,
anskaffa av Julius Dahl på Bratrein. Det ledende distrikt var
altså Langsundbygdene.

I 1905 kjenner vi til minst 18-20 fartøy. I 1906 oppgis i
begge sogn 28 dekksfartøy, foruten noen uten dekk. I 1907 var
det i Ur'dd forsikra 37 fartøy til en verdi av 135.000
kroner. 10 av disse var fra Helgøy sogn (27 %), som altså lå noe
etter Karlsøy. ret etter omfatta forsikringa 48 fartøy til
verdi 185.000 kroner. Helgøys andel var nå steget til 40 %. Ca
1912-13 kan vi si at skøyteflåten var ferdig utbygd, med ca 70
fartøy, til en verdi av ca 1/2 million kroner.

I mellomtida var motoren kommet. Den første motoren i fylket
var sett på Senjahavet i 1902, og vakte tilbørlig oppsikt. I
1907 kom den første i Karlsøy, når vi ser bort fra
distriktslegens motorbåt. Det var den driftige veteranen Søren
på Sandnes som fikk stipend for å reise til ei motorutstilling
i Bergen. Her kjøpte han med seg en 10 hesters Alpha for
montering i Jørdis på 48 fot. Dermed steig takstverdien
fra 5.000 kroner til 7.500. Samme året fikk Edvin Figenschou
motor i sin nye båt Asle .

I 1908 fikk minst 3 nye seilskøyter motor: Vesle-Anna
av Bratrein (Peder Dahl), Renø av Rakkenes (Konrad
Johansen) og Veslegutt av Stakkvik (Otte Kaspersen). Alle
valgte Gideon motor. I 1910 er det oppgitt at av 68 fartøy
hadde 42 fått motor, og ca 1914 var det regna med at
motoriseringa av skøyteflåten var fullført.

Det var trulig et hell at overgangen fra småbåt til
havfiskeflåte skjedde i ei oppgangstid, der særlig åra under 1.
verdenskrig blei viktig. Stort sett gikk det bra med drifta, slik
at de svære låna kunne nedbetales. I 1920 heitte det at med
etpar unntak, var kommunen ikke blitt belasta med misligholdte
Havfiskelån.

Nordlandsbåten var med dette gått av bruk. Også de mindre
typer blei gjerne erstatta av ulike former for spissbåter. Noen
åttringer overlevde ei tid som ombygde motoråttringer, noen blei
tatt i bruk som ekspedisjonsprammer. Enda i 1918 hører vi om en
sneseilåttring fra Selnes som fo r på Finnmarka. Det er
derfor ikke mange større båter som finnes idag. En åttring fra
Jegervatn er hamna på Sjøfartsmuseet på Bygdøy i Oslo, og en
åttring fra Helgøy benyttes på Oslofjorden av et utflytterlag
fra landsdelen. Noen få av de minste typene kan fortsatt finnes
i enkelte naust, men selve statussymbolet, den sagnomsuste
fembøringen, finnes ikke lenger.
 
 

Fra kystfiske til havfiske


Omlegginga av fiskeflåten førte især til to viktige
endringer: meir heilårsdrift og søkning til fjernere fiskefelt.

Det gamle kystfiske hadde vært et typisk sesongfiske, med tid
for jordbruksonner og andre onner i heimelivet. Nå krevde
kapitalinnsatsen meir vekt på fisket, i retning av et
heilårsfiske. Dette var en prosess som skulle ta lang tid, og
først fullbyrdes i etterkrigstida.

Foreløpig var det ikke mulig å oppgi jorda som en del av
husholdets næringsgrunnlag. En måte å drive både gården og båten
samtidig, var å splitte det personalet husholdet hadde til
rådighet. Tidligere hadde kona på gården hatt ansvaret for
gårdsdrifta i store deler av året, især vinterhalvåret. Nå kunne
man ordne seg ved at ugifte voksne sønner og gifte
middelaldrende menn deltok i bortefisket mesteparten av året,
mens eldre menn var bonde på heiltid. Når yrkesfiskerne
kom opp i 50-åra, gikk de ofte i land og overlot det
anstrengende bortefisket til yngre krefter. I seinere tid ser
vi at yrkesfiskeren etter et slitsomt liv på banken , ofte
har pensjonert seg som sjarkfisker.

Noen skøyteeiere spesialiserte seg i enkelte fiskeri, men det
vanlige var at fleire sesongfiskeri måtte kombineres innafor en
årssyklus, for å gi et bra utkomme. Til å begynne med ser vi at
seinhøsten var ei stille tid, og at mange sette skøytene på land
til Lofottida kom. Endel skøyter begynte å delta i
storsildfisket på Vestlandet om vinteren, noen dreiv
Ishavsfangst om vinteren og sommeren. Med snurpenota blei
sommerseifisket viktig, især på ettersommeren. Forøvrig var det
utviklinga av bankfisket som karakteriserer vårt århundre. Det
eldgamle sommerfisket til havs fra ytre Vanna etter torsk, sei,
lange, brosme, kveite etc., med stasjon i Flatvær, Torsvåg og
Grimsholmen, blei etterhvert utvida til store deler av året, og
til å dekke store havområder utafor kysten.
På Senjabankene deltok Karlsøyværingene i vinterfisket fra
1900, stundom så tidlig som begynnelsen av desember. I 1903
heitte det at havfisket hadde tiltatt de siste år utfor Vanna.
Med de rike skreiinnsig rundt Nord-Fugløy begynte nå skøytedrift
her om vinteren, med stasjon i Skorøy og Burøysund, tildels
Spenna. På Nord-Fugløy dreiv en stor småbåtflåte. Dette fisket
holdt seg godt til ca 1920. I Skorøy lå nå fremmede kjøpefartøy,
og fiskebruk blei etablert på Skorøy, Torsvåg, Burøysund, Spenna
og Nord-Fugløy.Det ser ut til at Senja- og Fugløyfisket i en
periode blei det viktigste vinterfisket, og at skøytedrift i
Lofoten først tok til etter motoriseringa av fiskeflåten.
Vårfisket for Finnmark fortsatte som før.

Også vår- og sommerfisket utfor Vanna tok seg godt opp etter
1900, især med Torsvåg som det nye storværet. Det blei nå fiska
på Torsvåghavet og Jessboen. I 1905 ønska man flytebøyer ved
Alangsknausen på Gossan og yttersida av Vesterfallet, for å
trygge drifta. I 1911 heitte det at 150 skøyter fiska ved Gossan
og Nordboen heilt til slutten av september, især etter sei og
kveite. Dette nære kystbankfisket var nær knytt til de
muligheter for avsetning av fangsten som russehandelen gav fram
til ca 1918. Etter 1914 tok skøytedrifta etter håkjerringa seg
opp på vårparten og sommeren, og dette fisket foregikk heilt
oppe ved Bjørnøya, stundom ved Spitsbergen. Da krigen var over,
tok dette fisket slutt.

Etterhvert som båter og utstyr blei bedre, blei bankene
utenfor Troms og Finnmark erobra for et heilårsfiske. Dette er
ei utvikling som skjedde gradvis i løpet av 1920- og 30-åra, og
som vi skal omtale nærmere i neste periode.
 

Grimsholmfisket tar slutt


Grimsholmen var det viktigste sommerrorværet hos oss, og i
tidligere kapitler har vi kunnet følge fisket her fra 1100-tallet
til midten av 1800-tallet. Fra Holmen , som øya var kalt,
nådde man lett de gode fiskegrunner som lå ute i storhavet, like
til Gossan, Nordboen og Jessboen, 3-4 mil ut fra land. Her blei
tatt torsk, kveite, sei, lange, brosme, flyndre, steinbit, hyse
og auar, og sesongen varte fra tidlig vår til sein høst.
Fiskeredskapa var juksa, gangvad og søkkenot, og båtene var 3-
og halvfjerderoms. Det var regna med 2 timers rotur fra
Burøysund til Grimsholmen, og 2 timer fra Grimsholmen til
Gossan.

Øya er ca 2 1/2 km lang, og svært kupert, men har fleire
kjegler med mulighet for lending: Knutgamkjegla, Skjåkjegla,
Roren (Heimekjegla), Stigdalen og Balteidet. Her stod fra
eldgammel tid rorbuer og fiskehjeller. I tida ca 1846- 1919 var
øya også fast bosatt av etpar familier, som dreiv februk med
småfe.

Det ser ut til at fisket her fikk et oppsving utover i tida
1870-1900. Det nemnes da 100-200 mann årlig. I 1898 nemnes 300,
og da var belegget avtatt noe, heitte det. I 1879 fikk
russeskutene tillatelse til fiskekjøp her, men her var ingen
hamn, så mesteparten av handelen måtte foregå i Burøysund. I
1882 blei lendinga forbedra i etpar av kjeglene, og det blei
murt brynn. Planene om en molo måtte derimot oppgis.

Det stod rorbuer 4 steder på øya, og her kan vi stadig se
restene etter tuftene. Vi kjenner til rorbuer som tilhørte folk
fra Kvalshausen, Skattøra, Stakkvik og Bratrein, men det fantes
en god del fleire. Bratreinbua stod i Roren og bestod av ei
tømmerbu med torvtak og et tilbygd skott, som hver kunne ta 6
fiskere, altså tilsammen et seinotlag. For bua og hjellplass
blei betalt årlig grunnleie på 4 kroner til Dreyer i Burøysund.
I Knutgamkjegla stod Edvin Figenschou si bu på 6x6 m i 2 rom,
og Hans Olai Hansen si bu på 5x4 m i ett rom. I Skaret stod
Skattørbua. Det var især Langsundfiskere som lå til rors her,
foruten folk fra Vanna, Karlsøy, Ullsfjord, Sør-Lenangen og
Tromsøysund. Fisken blei hengt til St-Hans, deretter solgt rå
til russen. Levra blei lagra i tynner og tatt heim.

Grimsholmen var tydeligvis et trivelig og ettertrakta sted
p.g.a. det tette sosiale miljøet som utvikla seg her i
fisketida. Her var til og med en egen ballvoll for
ballslåing i landligga. Fisket foregikk i den lyse og varme
årstida, når det var lettere å berge seg på havet enn ellers.
Ofte var dette stedet der ungguttene, kanskje bare 12-13 år
gamle, fikk sitt første møte med det profesjonelle fiskeryrket.
Og til livet på Grimsholmen var det knytt både sagn og soge,
således historia om de underjordiske som kom seilende inn fra
havet for å feire jul i rorbuene.

Grimsholmen var et produkt av det gamle småbåtfisket. Her var
dårlige forhold for lending og ureint hav. Ikke kunne
russeskutene ligge her og ikke skøytene, hverken sommer eller
vinter. Noen småbåtfiskere fra nærområdet holdt det gående noen
år etter 1900, men til 1. verdenskrig var det eldgamle fisket
slutt. Da en båt med 3 mann av de fastboende kom bort i 1919,
blei stedet avfolka for godt.
 

Ishavsfangst


Ishavsfangsten i Karlsøy er ikke gammel. Det var en del av
den ekspansjon utover i Nordishavet som kom med omlegging til
skøytedrift, og fangsten blei vanligvis kombinert med
sesongfiskeri av ulik slag. Det blei drevet både med
småfangst nordfor Spitsbergen om sommeren, og ordinær
vinterfangst på de vanlige felt i Vesterisen, Østisen og
Kvitsjøen. Det var ikke så mange fartøy som var med, men en
rekke folk fra Karlsøy og Helgøy reiste årvisst med andre
Ishavsfartøy, bla. Tromsøskuter, så Ishavsfangsten betydde meir
enn antall skuter skulle tilsi. Deltakelse i overvintringsfangst
var derimot ikke vanlig.

Fra Stakkvik dreiv Søren Ditlefsen fangst endel år i
Kvitsjøen med Alma på 47 fot, men blei skrudd med av isen
ca 1918-19. Den var anskaffa i 1912 eller noe før. Seinere hadde
han Skandfer , som også var i fangst, og som blei overtatt
av et rederi i Tromsø. Fra Jegervatn dreiv Johannes Henriksen
småfangst ved Spitsbergen med ei seilskøyte, Saturn , som
forliste i Bellsund en høst 1900-1910. Annoline av
Hessfjord, skipper Johan Figenschou, var bygd med ishud og dreiv
sommerdrift i Ishavet ca 1914-15. En båt som lenge deltok, var
Anna av Skogsfjord, med Laurits Benonisen som skipper. Han
eide båten ihvertfall fra 1907, men det er uvisst når
Ishavsfarta begynte. Sin siste tur til Ishavet gikk Anna
i 1964, da den deltok i Nordisen og runda Spitsbergen.
Anna dreiv særlig småfangst om sommeren. I tida
1918-38 deltok Klar av Bratrein, etterfulgt av
Veslemor , skipper Peder Dahl og sønner.

Ca 1920 fnner vi ca 15 personer fra Karlsøy og Helgøy som var
nemnt i forbindelse med Ishavsfangst, især fra Langsund og
Skogsfjord. Dette dreier seg trulig om folk som var mannskap på
Anna og Klar . Også etter siste krig har folk fra
Karlsøy deltatt i fangst.

Det var sel som mest blei tatt på vinterfelta. Om sommeren
kunne det også tas litt bjørn, både død og levende, kobbe og
kvalross, foruten egg og dun. I 1928 tok Klar på en tur
til Spitsbergen 1800 dyr, derav mange store, og lotten blei 510
kroner. Veslemor kunne ta mellom 2000 og 2500 dyr, etter
størrelsen.
 
 

Hamneutbygging


Selv med skøytedrift etter århundreskiftet, var det fortsatt
behov for å forbedre landingsforholda for småbåter mange steder,
ikke minst med tanke på ekspedering av lokalbåten. Men heller
ikke slike anlegg var det lett å få midler til.

I 1910 blei Søreidet på nytt befart med sikte på et
støanlegg, men dette kom aldri. I stedet seilte nå Nordeidet
fram som et meir sentralt sted. Det blei foretatt befaringer her
i 1927 og 1935. Året etter blei det foretatt endel
prøvesprengninger, og det blei murt en landingsvorr. Dermed blei
planene foreløpig oppgitt.

I Indre Gamvik på Nord-Fugløy blei den private lille moloen
betraktelig forbedra av Hamnevesenet i åra fra 1934, men også her
var det fortsatt bare tale om lending for småbåter. I Fakkekjegla
blei en mindre vorr bygd for nødsarbeidsmidler 1938-39, til en
kostnad av 9000 kroner.

Etter krigen blei en liten moloarm eller landingsvorr bygd
på Holmesletta fra land og ut til Håkjerringholmen, med særlig
tanke på ekspedering av lokalbåten. Arbeidet blei planlagt i
1952 og utført 1957-59 til en kostnad av 200.000 kroner. Det
siste arbeidet av denne art var en liten vorr som blei murt på
Slettnes i 1960-åra.

Med skøytene fra ca 1900 kom nye og heilt andre krav til
hamneforholda. Skøytene kunne rettnok settes på land når de ikke
var i drift utover høsten, som vi hører om bl.a. på Reinsvoll
og Lyngøy, men dette var tungvint, og alle ønska at skøytene
skulle ligge fortøyd i nærheten av heimplassen. Store
kapitalutlegg krevde forsikring, og forsikringsselskapa krevde
gode og godkjente opplagshamner. Det var også et krav at
hamneforholda i fiskeværa skulle være tilfredsstillende. Hos oss
fantes hverken gode fiskerihamner eller opplagshamner i
overflod.

Steder som var godkjent som liggesteder av assuranseforeninga
Uredd i 1919 var Hessfjord, Nordgårdsbukta, Bjørnskar og
Gamnes i Langsund, Kristoffervalen på Vanna, Nord-Grunnfjord,
Hestholmen i Dåfjord og Sør-Grunnfjord på Ringvassøy, foruten
Hersøy (Utbo rnes) og Måsvær. I 1941 kom disse til: Valabotn
ved Lille Skorøy, Burøysund, Torsvåg, Nord-Lenangen og Kirkevika
på Helgøy. Til gjengjeld gikk Måsvær og Hestholmen i Dåfjord ut.

Vi ser at her mangler det mye på at skøyteskipperne kunne
finne nære opplagshamner. Tok man sjansen på å legge skøyta et
sted som ikke var godkjent, kunne forsikringa ryke om uhellet
var ute. Det førte til tungvinte ordninger som at skøytene fra
Nordeidet om høsten måtte ligge i opplag i Nordgårdsbukta! I
Nordskar kunne motorbåtene ligge utpå bare om sommeren, om
vinteren måtte de settes opp hver dag etter fisket.

Når Torsvåg ikke var med i den første lista, men var kommet
med i 1941, har det sammenheng med den store hamneutbygginga som
fant sted her. Det var den store deltakelsen av tilreisende
fiskere i vår- og sommerfisket, russehandelen og liggested for
Ishavsfarta som gjorde at Torsvåg kunne prioriteres som storhamn
blant alle de viktige steder på kysten som ønska hamneutbyggig.
Lokalt blei stedet også opplagshamn for heile Vestre Vanna. Krav
om hamn blei reist i 1913 av Karlsø fiskeriforening.

Hamnevesenet foretok store oppmålinger her 1914-15. Det var
tale om delvis lukking av sundet mellom øya Kåja og landsida på
Vanna. I 1916 blei en molo på 360 m beregna til 380.000 kroner.
Det var tale om en molo fra Kåja i retning av Vanna mot sør i
sundet, og om en molo mot nord i sundet. Den første bevilgning
på 35.000 kroner blei gitt i 1916, og det ser ut til at arbeidet
især pågikk i tida 1919- 29. Av hensyn til trafikken blei den
nordre molo gitt ei åpning, slik at båtene kunne passere. Dette
gjorde at uvær fra nord fikk innpass i bassenget, og Kåja blei
ikke landfast med Vanna. Det gjorde også at alle fra Vannasida
måtte foreta tungvinte roturer over sundet til fiskebruk og
handel. Arbeidet kosta 1,26 millioner kroner.

Først i 1962 blei hullet i nord fylt igjen, slik at Kåja blei
landfast. I tida 1964-72 blei moloen mot sør forlenga, og en ny
molo blei bygd ut fra Vannasida, slik at innløpet blei smalere.
Dette gav hamnebassenget svært god beskyttelse, men hamna blei
i største laget, slik at vinden kan få godt tak også inne i
bassenget. Den siste utbygginga kom på 25,5 millioner kroner.

Det blei i mellomkrigstida arbeidd med å få fleire hamner med
på Hamnevesenets prioriteringslister, men uten å lykkes. Bl.a.
blei det ca 1930 arbeidd for å få Nord-Fugløy på hamneplanen
istedet for rviksand, p. g. a. det gode vinterfisket her ute.
Tidligere hadde Interessentskapet vært tilbakeholdende med å
slippe offentlig kapital til, av frykt for å miste monopol på
fiskekjøp.

I løpet av 1930-åra kom Karlsøya blant de øverste på lista.
Her var det ikke bare tale om fiskerihamn, men den funksjon som
stedet hadde som sentrum i prestegjeldet. Det blei utarbeidd
planer for ei større fiskerihamn, og i 1941 blei arbeidet
påbegynt med nødsmidler. Det blei arbeidd ferdig en anleggsvei
med jernbane til steinbruddet mot Ramberget. Imidlertid stoppa
krigen arbeidet, og etter krigen falt Karlsøy ut av planen etter
intens kamp mot Nordeidet og Vannvåg.

Hamna i Vannvåg blei kartlagt i 1941, og planer utarbeidd
1945- 49. Arbeidet blei utført 1957-62, med ny mudring 1972-77.
I alt blei det brukt 3.8 millioner, tildels av midler fra
Nord-Norgeplanen. Med dette fikk Vannvåg sitt store oppsving som
ett av våre største fiskevær.

Nordeidet fikk sitt anlegg utført 1959-62, med mudring ferdig
i 1965. Anlegget kosta da 1.9 millioner, men fikk ingen
betydning for utviklinga av fisket på stedet.

Det siste anlegget som kom nå, var Kristoffervalen på Lille
Skorøy. Etterat fiskebruket brente på Lille Skorøy i 1966, blei
det vedtatt å bygge det oppatt i Kristoffervalen. Dette krevde
omfattende mudring av hamna og innløpet. Dette blei utført
1966-67 og kosta 0.8 millioner. Etter utskillinga fra Karlsøy,
fikk også fastlandet sitt hamneanlegg, på Lenangsøra.
 
 

Heimefiskt etter 1900


Også etter århundreskiftet fortsatte småbåtfisket som en
viktig del av heimefisket. Det gjaldt naturligvis fisket etter
kokfisk, men også den kommersielle delen av gårdsfisket, især
vinterfiske og høstfiske. I Nord-Fugløy og Spenna utvikla det
seg et nytt salgsfiske med småbåt i tida 1900-1920. I
Grimsholmen tok småbåtfisket derimot slutt i tida fram til ca
1910.

Med skøytene kom nå et oppsving i vinterfisket fra heimeværa,
med basis i Torsvåg, Burøysund og Skorøy. Dette var de stedene
som hadde best hamn for skøytedrift. For Torsvåg gjaldt dette
særlig etterat hamneutbygginga tok til ca 1920. Her ser det ut
til at småbåtdrifta holdt seg godt, mens fisket for Skorøy for
en stor del dreide seg om skøytedrift. I 1911 lå her 40-50
skøyter. Dette var et linefiske, som for skøytenes del blei
drevet med doryer. P. g. a. stor deltakelse og uorden på havet
blei det satt offentlige oppsyn.

Generelt var det et nokså ujamnt fiske. Deltakelse i tida
1908- 1920 varierte fra 160 (1920) til 1185 fiskere (1913), med
gjennomsnitt i perioden på 455. I fangstmengde synes især 1912
å ha vært et storår, med ialt 756.000 stykker skrei. En god del
av fangsten blei nå salta til klippfisk, og i Skorøy var enkelte
år opptil 4 kjøpefartøy. Forøvrig blei det hengt fisk, noe blei
isa, og det blei produsert damptran og rogn. Prisen for råfisk
var 1917-18 oppe i 25-30 øre per kilo fisk, og gikk ned til 14
øre i 1926.

Fra ca 1920 ser det ut til at det blei dårligere innsig av
vintertorsk, og det blei redusert deltakelse for Skorøy og
Torsvåg, mens småbåtfisket fra Nord-Fugløy og Spenna heilt tok
slutt.

Også vår- og sommerfisket fortsatte. I Ullsfjord heitte det
at vårfisket blei regna som det viktigste heimefisket, og ute
i øyene blei drevet noe loddefiske (loddetorsk), især for
Torsvåg. Seinotfisket blei drevet både med småbåter og skøyter.
I 1905 var der i Torsvåg 30 notlag med skøyter og 17 med
småbåter. Med tapet av russehandelen under 1. verdenskrig blei
sommerfisket mindre viktig, ettersom der ikke eksisterte
alternative markeder. Dette gikk især ut over seifisket, og ca
1920 var søkkenotfisket stort sett slutt. Noen fiskere forsøkte
selv å henge seien, men i sommervarmen var dette alltid
problemfylt. Noe sei blei likevel hengt, bl.a. på Karlsøy og
Spenna.

Det heimefisket som utvikla seg best i perioden, var
høstfisket. Det blei da rodd med småbåt og lina fra mange
bygder, og fisken blei hengt heime, eller solgt rå til
fiskebruka for salting, henging eller ising. Dette førte til at
høstfisket blei den viktigste sesong for enkelte fiskebruk, som
Hamre, Holmesletta og Karlsøy. Også skøyteeierne deltok i dette
fisket, men det passa ikke for skøytedrift, så skøytene blei
ofte satt opp på land. Endel fiskere fra de indre gårdene i
Helgøy la seg for utror på steder med bedre innsig, som Mjønes,
Karanes og Grøttøy, der de tok inn hos folk i de få heimene som
fantes.

Det viktigste høstfisket blei drevet fra de ytre væra, især
Torsvåg, Burøysund, Skorøy, Spenna og Nord-Fugløy. Her deltok
også skøyter, og folk bodde ombord, i rorbuer eller hos private.
De fleste fiskere kom fra nabobygdene. Således var de fleste av
de 57 fiskere i Torsvåg i begynnelsen av desember 1920 fra
Vestre Vanna. Til Burøysund kom folk fra Skipsfjord og Slettnes,
og fra Nord- Fugløy rodde folk fra Skorøy og Spenna, men også fra
Lyngen og Skjervøy.

En viktig del av høstfisket heime var sildfisket med garn og
småbåt, men det kom også noen større notfartøy utenfra, og
enkelte folk hos oss hadde nå skaffa egne notbruk for landsteng.
Slike noteiere var Bernhard Sørensen i Bjørnskaret, Max
Figenschou på Helgøy, Hans Raste på Dåvøy, John Olsen i
Nord-Grunnfjord, Edvin Figenschou og Kristoffer Brynildsen på
Jegervatn. Ca 1920-28 foregikk et viktig feitsildfiske rundt
Helgøy, og en god del sild blei omsatt gjennom handelen der. Da
var også drivgarn tatt i bruk i feitsildfisket. Ca 1920 ser vi
at landslott fortsatt blei regna som ei mulig inntektskilde i
Dåfjord.
 
 

Skøytedrift på Lofothavet


Hva slags innvirkning fikk omlegginga til skøytedrift på
søkninga til Lofoten? I det første 10-året etter 1900, altså
samtidig med overgangen til havfiskeflåte, skjedde en markert
nedgang. I 1906 var bare 83 fiskere hos oss på Lofoten. Det betyr
at endel skøyter prøvde vinterfiske i andre farvatn, som
Senjabankene, for heimeværa og i Finnmark. Det ser ut til at
Lofotdrifta passa dårlig for de nye fartøya, før motoren kom.
I de gode tider under 1. verdenskrig søkte endel fiskere tilbake
til Lofoten, som nå fikk en ny topp, etterfulgt av en nedgang
ca 1920.

Fra 1924 kom en ny auke, som skulle vare til 1940, med 30-åra
som topp. I tida 1924-36 var gjennomsnittsbelegget 744 fiskere,
med 1933 som absolutt toppår. Da rodde 981 fiskere fra Karlsøy
og Helgøy Lofotfiske. Deltakelsen nå stod i klar sammenheng med
den økonomiske krisa som rådde. Det var en nødsdeltakelse.

Fra 1919 får vi ei oppsplitting i Lofotstatistikken på
Karlsøy og Helgøy, slik at vi nå for første gang kan se
deltakelsen fra de to sogn. I tida 1919-40 varierte Helgøys
andel av prestegjeldets Lofotfiskere mellom 22 % og 36,8 %, med
gjennomsnitt ca 32 %. Helgøyværingene søkte altså Lofoten i
mindre grad enn Karlsøyværingene, i allefall i denne periode.
Trulig var dette et gammelt mønster, som har si årsak i at
Helgøy hadde noe bedre muligheter for vinterheimefiske enn
Karlsøy.

Med skøytene kom det inn nye driftsmåter på havet, der
dorydrift med juksa og lina var det viktigste. Dette krevde mye
meir plass på havet. Skøytene kunne ha fra 2 til 3-4 doryer
hver, med 2 mann i hver dory, slik at mannskapet blei større enn
før. Det vanlige ca 1920 var å drifte med juksa og garn tidlig
i sesongen, med nattlina fra sist i februar og daglina fra 12/3.

I Henningsvær finner vi f.eks. i 1907 Pinning av Måsvær
(Hans Sørensen) med 6 mann og storgarn, Saula av Mikkelvik
(Søren Hansen) med 8 mann, line og 3 doryer, Nora av
Bjørnskar (Bernhard Sørensen) med 6 mann, line og 2 doryer,
Neptun av Karlsøy (Hans Eilertsen) med 4 mann, Venus
av Reinsvoll (Oskar Hansen) med 8 mann, line og 3 doryer, og
Pilen av Stakkvik (Otte Kaspersen) med 6 mann og 2 doryer.

Det kan se ut til at skøyter og dorydrift gjorde det
vanskeligere å holde seg på de regulerte havteiger. Vi finner nå
en stor mengde overtredelser av doryfiske med line på
særhav som var utlagt til åttringer og mindre båter. I
1911 blei det for Ballstad-Stamsund bøtelagt 17 båter, og de
følgende år forekom mange slike overtredelser.

Med skøytedrift kom meir bevegelse inn, ved at båtene flytta
meir mellom væra enn før, ettersom fisket slo til. Statistikken,
som nå bygger på telling 22/3, viser bare en del av den
spredninga som foregikk. Men også i statistikken ser vi at det
gamle sentrum for våre fiskere, Hopen-Kalle, tapte terreng.
Fiskerne spredte seg over en rekke vær i Øst-Lofoten, især
Henningsvær, Storvågan, Kabelvåg, Svolvær, Skrova, Brettesnes
og fleire, stundom heilt øst til Raftsundet og Kanstadfjorden.

Men også vestover skjedde tidvis større spredning enn før,
især fra 1906-07. Da lå fiskerne for det meste i Stamsund og
Ballstad, og noen var dratt heilt vest til Reine. Her vest var
hardere hav, men med skøyter var dette overkommelig. Denne
sterke vestlige tendens, med Ballstad som et nytt sentrum, holdt
seg heilt til 1919. Da var til og med Værø'y og Røst inntatt av
Karløsy- og Helgøyværinger. Etter 1923 mangler statistikk over
værsøkninga fra de enkelte heimesogn, men det ser ut til at
Øst-Lofoten stadig holdt seg som hovedbase, nå med Henningsvær
som nytt sentrum.

Med skøytene fikk lina et nytt oppsving, mens garnbruket blei
redusert, og juksa nesten forsvant. I mange år var ikke en
eineste juksakall fra Karlsøy registrert, og også garna var
borte etpar år.

Etter 1920 begynte juksafisket på nytt, og 1929 var det
registrert fleire juksafiskere enn linefiskere, 441 mot 324. Bare
1 båt dreiv nå med garn. Seinere forsvant lina nesten heilt,
mens garnfisket bare blei drevet av noen få fiskere.

I storåret 1933 var det 354 båter (903 mann) som dreiv med
juksa, 4 båter (15 mann) dreiv med lina og 11 med garn (63 mann).
Denne overvekt på juksa holdt seg ut heile 30-tallet, og var
nokså enestående for våre bygder, selv om garnbruken også
generelt tapte terreng. En og annen juksakall hadde rettnok
utstyrt seg med lina, men den store masse av våre fiskere hadde
bare juksa med.

Nå gav den store folkemasse på Lofothavet disse år stort
brukstap for line og garn, men hovedårsaka til overgangen til
juksafiske for våre folk må skyldes at fiskerne ikke makta å
skaffe utrustning til line og garn. Dessuten var det endel
fiskere som fortsatt dreiv fiske med åpne småbåter.

1940 var det siste storåret i Lofoten. Under krigen gikk
deltakelsen sterkt ned, til et lågpunkt i 1945, med 12 båter og
50 fiskere. Første fredsåret var den gamle optimismen tilbake,
og 456 fiskere fra oss søkte Lofothavet. Deretter kom ny
nedgang, som bare i tida 1951-54 blei brutt ved den optimisme
som blei skapt av det nye redskap, nota. Her deltok også
Karlsøyværingene så lenge det varte.

Selv om deltakelsen varierte, var det alltid en liten fast
kjerne av trufaste Lofotslitere, som ikke lot dårlige utsikter
eller andre forhld bestemme. En av dem var Erik Peder Larsen i
Sør- Lenangen. Han starta i Lofoten i 1877, 17 år gammel, og da
han i 1930 runda de 70, hadde han deltatt 53 år. Den 3. februar
1926 var sambygdingen Lokkert Svendsen på 74 på ny Lofottur.
Dette var hans 61 sesong, etterat han som 13 åring fo r dit
med faren ca 1865 for første gang. Rekorden har trulig Leonard
Eliassen fra Lenangsøyra, som begynte Lofotfisket ca 1892, 12
år gammel. Da han gav seg i 1959, 79 år gammel, hadde han 67
Lofotsesonger bak seg. Bare ett år bytta han ut Lofoten med
vinterfiske i Finnmark. Forøvrig deltok han vanligvis også i
vårtorskefisket i Finnmark. Sjelden har vel Kongens
fortjenstemedalje truffet bedre!
 
 

Kystbankfisket i Finnmark


Med skøytedrift fra ca 1900 endra Finnmarksfisket karakter.
Det blei lettere å forflytte seg mellom væra, ettersom
loddeinnsiga slo til. Utbygging av telefonen gav også raskt
meldinger om innsig og fangster. Det blei mulig å søke fisken
lenger ute i havet, og det blei lettere å drive fiske i den
barskeste årstida. Endel fiskere begynte nå også å drive
hyseline i Finnmark om høsten, men fortsatt var det loddetorsken
og sommerseien som var viktigst. Især holdt vårfisket seg som
et viktig fiske, og i 1919 heitte det at Vår- Finnmarka til og
med var viktigere enn Lofoten. Fra ca 1920 ser det ut til at
Mehamn blei et hovedvær i dette fisket.

Så lenge fisken stod under land, var juksa det vanlige
redskap. Når fisken stod lenger ut, var linefiske med doryer det
vanlige i vårfisket. Dette kunne være et svært slitsomt og farlig
fiske, som helst foregikk på de nære kystbanker ute på det åpne
hav. Ikke så sjelden hendte det at doryene forsvant fra skøyta
i usiktbart vær, og det kunne være problem med å finne fiskerne
igjen. Mindre skøyter satte og dro lina rett fra båten, og
kaltes sjøldragere . Dette fisket kunne vare heilt til St.
Hans.

I 1905 hører vi om 61 båter med 279 mann på vårfiske. Av
disse var 40-50 skøyter. Noe småbåtfiske holdt seg heilt fram
til 1930- tallet, da vi hører om småbåtfiskere i Tunes like vest
for Nordkapp. Mange av disse tok båten med på dampskipet, mens
noen leide småbåter hos væreierne. I 1906 hører vi om folk fra
Mellavollen som tok småbåten med dampskipet til Breivikbotn i
januar, for å drive vinterfiske. For leie av båt blei betalt 10
% av brutto fangst.
 
 

Et fiskerbonderederi


Utviklinga av det moderne fisket etter 1900 kan illustreres
ved å følge fisket på en enkelt gård, Bratrein i Langsund, over
2-3 generasjoner.

Her satt fiskerbonden Julius Dahl (1851-1940) og dreiv et
tradisjonelt salgsfiske, med deltakelse i Lofoten, Finnmarka og
ute ved havet med seinot om sommeren. Gården hadde rorbuer både
i Torsvåg og Grimsholmen. Fisket blei drevet halvveis
kapitalistisk, med 2 fembøringer, drenger og halvlotteskarer.

De to sønnene gikk da som vanlig inn i fisket i ung alder.
Den eldste, Peder (1878-1972), var allerede 13 1/2 år gammel med
på søkkenotfisket ved Torsvåg, i 1894 hadde han sin første
sesong på Lofoten som skårunge, og i 1900 var han høvedsmann på
fembøring på Finnmarksfiske, med et mannskap på 5.

I 1900 blei den første dekksbåten kjøpt. Det var Harald
på 42 fot, en Ranværingskutter med ei mast og sneseil, som kosta
2500 kroner. Den hadde ei besetning på 6 mann, 2 doryer og blei
drevet av Peder. I 1904 blei seilskøyta Olga på 45 fot kjøpt fra
Rana for 4.000 kroner. Dermed hadde også den yngre broren Jacob
(1881-1971) fått et fartøy i drive. Med disse båtene blei det
fra 1902 drevet bankfiske om vinteren for ytre Senja
(Malangsgrunnen og Svensgrunnen), med stasjon bl.a. i Mefjordvær
og Hamn, Om våren blei drevet bankfiske for Finnmark, og om
sommeren søkkenotfiske for Torsvåg. I 1907 blei Harald
solgt, i 1909 Olga .

Til erstatning for Harald kom Vesle-Anna i 1907.
Dette var ei seilskøyte fra Rognan på 47 fot, med lugar forut og
kahytt akterut. Takstverdien var i 1907 5.855 kroner. Skøyta
hadde 2 mastre, storseil, fokk, klyver og mesan, og var utstyrt
med 4 doryer. I 1908 blei motor satt inn, en 13 hesters Gideon,
i 1912 erstatta av en 18 hesters Gideon. Takstverdien blei da
8700 kroner.

Vesle-Anna blei drevet av Peder med 10 manns besetning
fram til 1918, da skøyta blei solgt. Drifta var delvis den
tradisjonelle, med deltakelse i Lofoten og Finnmark om vinteren
og våren, men tidlig på vinteren dreiv skøyta gjerne bankfiske
for Senja, Torsvåg eller Fugløy. Om sommeren var det igjen
bankfiske, som i tida 1916-17 blei utvida til håkjerringfiske
heilt opp mot Spitsbergen. I 1917 frakta skuta også ei koll-last
på 20 tonn fra Bjørnøya.

Fra bevarte regnskapsbøker fra 1909-17 kan vi se at selv om
fisket varierte i utbytte, var det god inntjeningsevne, med
tildels pene lotter, især i krigstida. I 1916 gav således
Lofoten en lott på 712 kroner, Finnmark en lott på 354, og de
3 håkjerringturene gav 621 kroner i lott, balanse, og underskudd
på 160 kroner. På skøyta falt nå 4 lotter under Lofot- og
Finnmarksfisket, mens 40 % av overskuddet på håkjerringturene
gikk til skøyta. Dette skulle gi ei nettoinntekt for rederiet
i 1916 på minst 6588 kroner. På 1. håkjerringtur i 1917 tjente
rederiet 3926 kroner, mens mannskapslotten var 1178 kroner.

I 1918 kom Klar til erstatning for Vesle-Anna .
Skøyta var bygd i Risør, og var på 34 tonn, med 30 hester
Wickmann. Lengden var heile 60 fot, og skroget blei forsterka
med ishud. Dermed kunne drifta utvides vesentlig, til
storsildfiske på Vestlandet, fangst i Ishavet, foruten kystfiske
og bankfiske. Omtrent samtidig med Klar (1919) skaffa
rederiet Letvinten , en klinka motoråttring på 31 fot, med
5 hester Gideon, til mindre drift heime.

I 1931 blei Klar påkjørt i Ålesund og sank, men blei
tatt opp året etter og ombygd til Veslemor på 70 fot.
Motoren var 50 hester Wickmann, og skuta blei også nå utrusta
for Ishavet. Det blei nå drevet årviss fangst i Kvitsjøen,
Nordisen og Vesterisen, med 12 mann, foruten anna fiske. I 1938
sank skuta ved Jan Mayen etter uvær, men mannskapet blei berga.

P.g.a. krigen og familiesituasjonen blei det ikke skaffa nytt
fartøy, og rederidrifta var dermed slutt. P.g.a. konjunkturene
hadde inntjeninga i 1920- og 30-åra dessuten vært låg, og
rederiet hadde hatt problem med å betjene lånekapitalen. I 1935
blei det tatt utlegg for misligholdt lån på 5060 kroner. Da
skuta forliste i 1938, stod rederiet igjen med et udekt ansvar
på 1651 kroner.

Det var Julius Dahl som skapte rederiet og skaffa kapital,
men etterhvert kom begge sønnene med, tildels også Peders
sønner. Kapitalen blei skaffa fra Statens lånefond, seinere
Fiskeribanken, mot kommunale garantier og pant i gården. Det
blei nå nødvendig med nærmest heilårsdrift på havet, for å kunne
forrente kapitalen. Peder og Jacob blei heilårsfiskere, mens
faren tok seg av gårdsdrifta og dreiv et mindre heimefiske.
Peder bosatte seg på heimegården, mens Jacob fra ca 1910 bosatte
seg i Tromsø som forretningsmann.

Fra ca 1915 blei endel av fortjenesten fra krigstida satt inn
i fiskekjøp i Berlevåg og Vardø, som den yngste broren stod for.
Ca 1917 blei et mindre fiskekjøp etablert på heimegården, og et
industrianlegg for tranproduksjon blei bygd, fra 1920 drevet med
dampkraft. Dette var et felles tiltak for familien, basert på
sesongdrift og 3-4 mann av lokal arbeidskraft. Anlegget tok dels
sikte på egenfanga håkjerringlever, dels oppkjøp av lever fra
nærområdet. I tillegg dreiv brørne ei agenturforretning for
båtmotoren Wickmann.

Etterhvert blei det ei spesialisering, ved at Jacob overtok
drifta av agentur og damperi, mens Peder fortsatte som
yrkesfisker med kapitalinteresser i familiefirmaet. Ca 1930 var
Peder blitt 52 år, og overlot nå drifta av båten til sønnene,
som blei yrkesfiskere. Han overtok nå drifta av gården etter
faren, og dreiv et tradisjonelt februk, basert på husbehov og
salg av produkt i Tromsø. Som bonde fikk han nå tid til
organisasjonsarbeid, i fiskarlag, Assuranseforening og
Råfisklaget.

Vi ser av dette klare tendenser til kapitalisering og
spesialisering i fisket fra 1900 til 1930-åra, mens gårdsdrifta
blei et retrettyrke for den aldrende fisker.
 

Utrustning og leveforhold


I det tradisjonelle fisket skulle gården skaffe mest mulig
av mat og klær, og mest mulig skulle være heimegjort. Det gav
best fortjeneste, og var dessuten det beste som kunne skaffes.
Sengtøyet bestod av grener og sauefell, i Grimsholmen også
reinskinn. Klesdrakten var vevd ull til undertøy, vadmel
yttertøy, hue og votter av ull, fullt sjøhyre av geitskinn, og
sjøstøvler av lær. Ca 1900 begynte oljetøy å erstatte sjøhyret
av skinn, sia kom dongerien inn som vanlige ytterplagg, og
gummistøvlene erstatta sjøstøvlene.

Til utstyret hørte også børnskapen, som hver fisker måtte ha
med. En fembøring på Lofoten med 6 mann brukte å ha 36 garn i
sjøen i ei lenke, og da måtte man ha noen garn i reserve.
Nattlinebåten, d.v.s. åttringen med 5 mann, brukte 3-4 stamper
line. Litt mindre brukte daglinebåten, som var 3 1/2 roms båt
med 3 mann. De brukte også juksa.

Ved århundreskiftet var den gamle kostkista nokså uendra, men
stompen hadde overtatt noe av flatbrødets rolle. Til 3 måneders
kost i Lofoten var dette vanlig:

2 våger stomp (brød), som kan tilsvare 30 brød
1 våg flatbrød, som kan tilsvare 3 botner (240 leiver)
50-100 ferdigsmurte lefser
1 bismerpund (6 kg) ost, (mest kvit)
1 kanne smør (3-4 kg)
1 smale spekekjøtt (lemmene av en sau).

På Finnmarka var kosten omtrent den samme, men i mindre
kvanta, og det samme gjaldt fiskeværa ute ved havet. Til Lofoten
var det dessuten vanlig med en anker brennevin (40 liter) for
2 båter (10 mann), noe som gir 4 liter per mann. Man tok også
med seg syra eller møssa fra surmelkstynna, til drikke.

Etter gammel tradisjon var det ikke vanlig å ete ute på
havet. Kokmaten var kokt fisk, og om søndagen var det kjøttmat.

Etter århundreskiftet kom nye matvarer inn i kostholdet
ombord i skøytene, især margarin, sirup og kaffe med boksmelk.
Likevel holdt kostkista seg i de tradisjonelle fiskeria, ikke
minst p.g.a. den låge lønnsomheta i 1920- og 30-åra. Lotten
skulle ikke etes opp, var et prinsipp som holdt seg lenge.
Lofotkistene blei derfor fylt med brød og anna mat heimefra enda
i 1940-åra, selv om stompen kunne bli nokså grønn når det lei
uti april. Fortsatt var det vanligvis bare fisken som var felles
på laget. Den var naturligvis gratis , mens kjøttet
eventuelt måtte kjøpes. Det måtte folk ha med seg, og vi hører
derfor om kjøttmiddager der kjøttstykkene i suppa var merka
individuelt for hver eier.

Vi finner likevel fra 1911-13 eksempler på at kokmaten både
på Lofoten og Finnmarka blei holdt felles av laget , d.v.s.
mannskapet, og da gikk utgiftene til fradrag i lotten. I
bankfisket ser vi samtidig ei ny ordning med at skuta holdt
heile kosten, og dette var også det vanlige i Ishavsfangsten.
Men her blei lottfordelinga ei anna.

Fram til 1900 var det vanlig å bo i rorbuer i land under
fisket. Ofte var dette skrøpelige og trange hus, med dårlig
utlufting og reinhold. I heimeværa bestod endel av rorbuene av
gammer og ilte hus. I de fleste væra var vannforsyninga elendig,
og magesjukdommer spredte seg raskt.
Med skøytene begynte mannskapet å bo ombord, og noen
forbedring var dette knapt, så trangbodd som lugarene var. Store
problem var det også her med matstell og reinslighet. I tillegg
kom at de nye klesvaner og meir kjøpemat trulig satte ned
motstandskrafta hos fiskerne, og gjorde dem meir utsatt for
sjukdommer. I alle fall så fleire av distriktslegene en klar
sammenheng mellem livet i lugaren og spredninga av tuberkulose.
 
 

Lottfordeling


I småbåttida var prinsippet for lottfordeling enkelt: en
mann, en lott, etterat båteieren hadde fått si båtsleie. Det
eineste unntaket var 1/2 lott til ungguttene, skårungene,
stundom 2/3 lott. For de større båttypene blei i seinere tid
ikke betalt leie, men lott, halv lott til åttring og 2/3 lott
til fembøring. Dessuten kunne det trekkes et ekstra garn for
seilet. For seinotfisket ser vi at det totalt blei beregna 14
lotter eller mannsparter i 1880- 90-åra, hvorav de 2 gikk
som lott til nota. For de 4 båtene blei betalt leie eller 1/4
lott på hver. I seinotfisket blei lotten ofte beregna i
rugmelsmatter. Selve seinotlaget bestod av en notmann og 3
høvedsmenn, som alle holdt hvert sitt øre på nota, og
dessuten 8 notfolk. Alle 12 fikk like stor lott.

Med større og dyrere fartøy, med dorydrift og dyrere drift
i form av olje, måtte fartøyet tilgodesees med en betraktelig
større andel av fortjenesten. Denne andelen steig da motoren
kom. Mens ei seilskøyte i 1905 tok 2 1/2 lott, tok motorskøyta
i 1911 3 - 3 1/2 lott. Men skøytelotten varierte også med
størrelsen på fartøy og mannskap. På en liten motorbåt med 4
mann tok rederen f. eks. 1 1/2 lott, mens mannskapet fikk 1 lott
hver. Med større fartøy tok skuta ofte 4 parter, beregna som 1
lott per dory, men her var det fleire mann som skulle ha lott,
vanligvis 10-12, opptil 14. I disse system holdt mannskapet selv
kosten, som de enten hadde med heimefra, eller utgiftene til
felles mat blei fordelt og fratrukket i lotten. Det hendte også
at en egen stamp lina blei trukket til inntekt for kokken
(halvkaren).

Med nye driftsformer i bankfiske og Ishavsfangst innarbeidde
det seg nye lottsystem. I bankfisket var det vanlig at skuta
holdt kosten, men her falt vanligvis 40 % av fortjenesten på
skuta, og resten blei fordelt på mannskapet som lott. I fangst
var det ei meir innvikla fordeling, ved at skipperen fikk 3
mannsparter, maskinist og skytter 2, kokken 1 1/2 og mannskapet
forøvrig 1. Her skulle skuta (rederen) også ha 40 % av bruttoen
eller meir, visstnok opptil 66 %, stundom også noe man kalte
blindlotter . Dette systemet var det ofte stor misnøye med
blant mannskapet.

Generelt kan vi si at med de nye og dyre fartøy blei det
større avstand mellom det menige mannskapet og skipper, som
vanligvis var identisk med reder og kapitaleier.
 
 

Torsvåg, det nye storværet


Torsvåg var fra gammel tid sentrum for seifisket, som blei
drevet med søkkenot rundt på grunnene, bl.a. Sveboen, 2 mil ut.
Dessuten blei det drevet vanlig sommerfiske med juksa, lina og
gangvad. Fleire høvedsmenn hadde rorbuer på holmene og på
fastlandet, således fra Rødgammen, Kvalshausen, Helgøy,
Vannereid, Skarpenes i Dåfjord, Storvoll og Bratrein.
Bratreinbua var en gamme med flu (åre) og plass for 12
mann. Her var minst 10 støer som hadde egne namn, vanligvis
etter en mann. Fiskerne hengte selv fisken, og tok levra heim
til brenning. Hit søkte også fiskere fra Tromsøysund og
Balsfjord.

Det var i første omgang utviklinga av russehandelen som
skulle bringe Torsvåg fram som vårt største fiskevær. Dessuten
var det en viktig mellomstasjon for Ishavsflåten fra Tromsø på
ut- og inntur i seilskutetida.

Russehandelen blei tillat i 1868, men det gikk mange år før
russerne begynte å innfinne seg her i noen mengde. De var
tydeligvis utrygge på hamneforholda, med bare Kåjaholmen som
beskyttelse mot storhavet. Oppsvinget begynte ca 1885.
Russehandelen trakk fleire fiskere, etterhvert også norske
oppkjøpere. Fra 1890-92 kom to fastboende handelsmenn, og det
blei nå avsetning på levra. Det kom også kjøpefartøy. Fiskerne
holdt til både på Kåja, på holmene, på Vannasida og i Sandfjord.
 

I 1860-åra hører vi om 12-18 notlag, foruten småbåtfiskere,
med 150-200 fiskere i sommersesongen. Dette steig noe utover i
århundret, og i 1890-åra var her gjerne ca 300 mann. I 1898
oppgis 17 notlag, 14 linebåter og 12 småbåter med 290 fiskere
på en gang. På denne tida kunne være 10-15 russeskuter. I
1890-åra hører vi også om et vårfiske med garn, lina og juksa.
28/4 1897 lå her således 40 båter med 120 mann på vårfiske, den
3/5 1900 40-50 båter med 150 mann.

For 1905 har vi oppgave over deltakelse i Torsvåg for heile
året. 200 mann rodde loddefiske i mars-mai med lina og juksa. I
mai- juni var her 16 seinotlag og småbåter på fiske med 190 mann.
I juni- september deltok 450 mann i seifisket, fordelt på 30
skøytenotlag og 17 notlag med småbåter, foruten at 80 mann dreiv
med lina. I oktober-desember fiska 70 mann torsk. Dette gir en
årsdeltakelse på 990 mann, men det var naturligvis mange av de
samme fiskere som deltok i de ulike sesonger.

I 1905 var her 14 russere, 4-5 trandamperi og 2 fastboende
handelsmenn. Eksporten var 1200 tynner tran, 2000 vekt tørr torsk
og 1000-4000 vekt tørrsei, foruten all råfisken som gikk til
russen.

For Chr. Figenschous handelsfilial i Torsvåg finnes bevart
den første regnskapsboka fra 1892-96, og den gir oss et heilt
konkret innsyn i fisket. Det var juni-august som var
hovedsesongen, men det blei også kjøpt mange fangster under
vårfisket i mars-april. Resten av året var det stillstand i
forretninga.

Kundekretsen bestod for en del av den lokale befolkninga på
Vestre Vanna, som handla her over større deler av året. De
leverte også noe heimeprodusert tørrfisk og tran, og blei gitt
litt handelskreditt. I vårfisket var det mest deltakelse fra
Vestre Vanna, fra Helgøy, Dåfjord, Skarsfjord og Langsund. I
1893 deltok i alt 85 fiskere. Sommerfisket var det virkelig
store fisket, med deltakere fra heile Helgøy sogn (unntatt den
vestre delen), heile Karlsøy (unntatt Østre Vanna), og mye folk
fra Ramfjord, Balsfjord og Malangen.

På de 5 år protokollen dekker, finner vi ialt 521 kunder
(derav 17 som ikke var fiskere). Av disse møter vi 313 allerede
det første driftsåret, i 1893 kom 161 nye og i 1894 42 nye
kunder. De fleste av disse var sommerfiskere, og mange kom igjen
hvert år.

Hovedsakelig var det råfisk og lever som blei levert. I 1896
sendte filialen ut 270 tynner tran til verdi 7.844 kroner.
Fiskerne tok til gjengjeld proviant og utstyr til fisket. De
fleste lag fikk oppgjør etter fisket, eller de fikk overført
tilgodehavende eller underdekning til hovedfirmaet på Helgøy.
Mange av de tilreisende fiskere dro nemlig dit med mye
selvprodusert tørrfisk og tran, og bytta i vinterforsyning og
anna. I Torsvåg blei det gitt lite eller ingen kreditt til disse
fiskere.

Det var russeskipperne som tok mesteparten av råfisken fra
fiskerne i sommertida, men lever tok de ikke. Deres handel med
fiskerne får vi ikke opplyst her, men vi møter endel av dem i
samhandel med Chr. Figenschous filial. Fra andre kilder har vi
meir opplysninger om deres aktivitet.

Det var 1909 som blei toppåret i Torsvåg i antall
russeskuter, heile 18 i tallet. Det betyr ikke at alle tok full
last her. Det vanlige var å kombinere med andre hamner på
kysten, både i Karlsøy og andre steder. De 18 skip innlasta
derfor kvanta i Torsvåg som varierte fra 1 tonn til 183. I alt
lasta de 18 skip 980 tonn råfisk, 68 tonn saltfisk og 16 tonn
tørrfisk, totalt 1064 tonn fisk, foruten 140 tynner saltsild.
Råfisken blei nedsalta i skuta av russerne selv, slik at det
hovedsakelig var saltfisk de førte heim til Russland.

De første skip kom dette året 5/7, det siste 28/7, og de
fleste var skonnerter og galeaser. 5 kom fra Archangelsk, 3 fra
Kem, 3 fra Sjuja, 4 fra Saroka, og enkeltvis kom de fra Kolisma,
Onega og Isoma, alle ved Kvitsjøen.

Med skøytedrifta etter 1900 aukte søkninga stadig meir. I
1908 var her 60 skøyter foruten småbåter på sommerfiske. I 1911
heitte det at her var en svær fiskeralmue samla, med 120 skøyter
i alt fra vår til høst. Torsvåg var nå blitt et storvær etter
våre forhold, og ett av de største i fylket. I 1910 kom telefon
hit ut, her var tollstasjon, fastboende handelsmenn,
oppkjøpsfartøy, leverdamperi på vågen, rorbuer, her lå
Ishavsflåten og venta på bør, her var småbåter og en stor
skøyteflåte, foruten en svær mengde russeskuter.

Ikke minst ser vi denne aktiviteten ved den fraktefarta som
fant sted. I 1918 blei det inn- og utklarert 34 norske fartøy
av ulike slag, med lever, tran, tørrfisk, råfisk, trelast,
petroleum, salt, ved, koll, grakse, guano, spekk, mel, tomfat,
tomkasser etc.

Også høst- og vinterfisket fikk noe større betydning. I
begynnelsen av desember 1920 var her 57 tilreisende fiskere, her
var redningsskøyte stasjonert, og her mangla hverken emisær fra
Sjømannsmisjonen eller agent for Singer symaskin. Nå var
også arbeidet med moloen kommet i gang, det første hamneanlegg
hos oss. Med avviklinga av russehandelen blei det nok en nedgang
i fisket og handelen totalt, men det tok seg opp, og i 1928 blei
det landa 1500 tonn fisk i Torsvåg, året etter 1900 tonn.
 
 

Nord-Fugløy som vinterfiskevær


Trulig blei det drevet noe sommerfiske i Nord-Fugløy av
fremmede fiskere utover heile 1800-tallet, selv om vi ikke hører
så mye om det. I 1866 hører vi om 10 båter som dreiv sommerfiske
med lina, men med en lott på bare 1 - 1 1/2 matte mel. I 1859
tok fortsatt grunneieren, nå gjestgiver Dreyer på Karlsøy, en
avgift eller kjennelse på 18 skilling årlig av hver
fremmed båt som blei dratt i land her. Dette var den gamle
landvaren som vi møtte allerede på 1600-tallet, og som nok er
enda eldre. Forøvrig var det mange som dreiv fuglefangst på øya
i vårtida, og de fiska ofte noe ved sia av.

Det nye som skjedde ved inngangen til vårt århundre, var at
Nord-Fugløy skulle bli et viktig vinterfiskevær for
småbåtfiskere. Dette skjedde altså samtidig med at skøytedrifta
utvikla seg for fullt. Men skøytedrift var det ikke mulig å
drive her. De som la seg til i Nord-Fugløy på vintertid, var da
heller ikke slike som klarte å skaffe lån til skøyte. Det var
et alternativ for dem som ikke makta å legge om til skøytedrift.

Starten på det som skulle bli det moderne fisket her, skjedde
vinteren 1898, da noen ungdommer fra Skorøy og omegn begynte å
ro vinterfiske på Nord-Fugløy med line og garn, i tillegg til
de få fastboende. I alt bodde det nå 33 personer på øya, i fem
hus. I fisket deltok nå 10 båter med 20-22 mann. ret etter
kjøpte Chr. Figenschou på Helgøy øya fra sorenskriver
Figenschou, og bestemte seg for å satse på å utvikle fisket her.
Gjennom faren og farfaren var Chr. Figenschou kjent med de rike
fiskebankene rundt øya, der de hadde drevet med åttringer. Mye
taler for at det fra ca 1900 kom en periode med spesielt godt
innsig rundt øya av skrei og vintertorsk. I 1901 lå det 25 mann
på vinterfiske her, og lotten var skyhøgt over det vanlige, med
430 kroner. Det er derfor ikke rart at det gikk raskt med
utbygginga av stedet til fiskevær.

I 1901 gikk Chr. Figenschou i kompaniskap med kjøpmann Fritz
Dreyer i Tromsø og danna Nord-Fuglø Interessentskab. De to eide
øya i fellesskap, og deltok med en halvdel hver i den kapital
som trengtes til utbygginga. Dreyer skulle stå for
forretningsdrifta, og den daglige ledelse blei ivaretatt av en
faktor.

Samme året blei det satt i gang. Det blei rydda støer og murt
molo ved kjegla i Indre Gamvik, det blei bygd kai, brygge,
rorbuer, pakkhus, tranbrenneri og damperi, butikk, smie,
styrerbolig, og det blei satt opp hjellbruk. Også i Laukvik blei
det etablert et anlegg, ikke minst for å skape et sted med
alternativ lending, når sjøen var for grov i Gamvik. I 1908 var
Laukvik i drift, med 2 rorbuer, trandamperi, pakkhus, kai og
bolig.

I alt blei det investert ca 130.000 kroner, hvorav 30-40.000
var brukt til støene. Anlegga tok sikte på 50-60 båter, med
opptil 200 mann. Det var tale om drift i januar- april etter
skrei, og om sommeren etter sei. Det blei produsert tørrfisk,
saltfisk, russefisk, tran og rogn.

Alt i 1902 rodde her 100 mann, de fleste på 3-roringer, og
det blei alt nå satt offentlig fiskerioppsyn. Det blei fiska
opp 100.000 stk skrei, som utgjorde 2/3 av all vinterfisk som
blei tatt i Karlsøy. I 1904 rodde 45 båter. Lignende deltakelse
finner vi også seinere fram mot ca 1920, da fisket dabba sterkt
av. Fiskerne kom fra Karlsøy, Helgøy, Tromsøysund, Lyngen og
Skjervøy.

Fordelen med stedet var gode innsig og kort utror. Det ser
ut til at det overveiende var linedrift her om vinteren. Det
fortelles at en gang fikk Odin Hansen i ett sjøvær 1800 stykker
torsk på 2400 ongler lina, og måtte ro to ganger i land med
fangsten. Og at selskapet tjente bra, ser vi av ligninga i
1913-14, da selskapet stod på topp i Karlsøy herred, med ei
inntekt på 8000 kroner.

Likevel var det enorme problem med drifta, både for selskapet
og fiskerne. Allerede første vinteren tok havsjøen moloen, og
det måtte bygges ny. Det var også store problem med tilførslene,
og med å få produkta avgårde, både vinter og sommer. I SV uvær
kom fallvind fra fjellet, og høsten 1902 blei fleire rorbuer
knust og skada av vindkasta. Sjø og vind førte også seinere til
stadige skader på bygninger og anlegg.

For fiskerne var det lendinga i kjegla som var det kritiske.
Selv i stille vær kunne det gå stor havsjø, og i ordentlig uvær
var all lending umulig, især fra NV og N. Da kunne sjøene skylle
heilt rundt væreierens stue og de fleste rorbuer, opptil 100 m
fra fjæra.

Når båtene skulle ut, måtte de settes med framskotten først,
og 2 mann måtte sitte klar med årene for å få båten ut fra
brenningen.

Verre var det ofte når båtene skulle i land, for da hadde man
ikke noe valg, selv om været var stygt. Selv om man passa
løyet , hendte det ofte at båtene trilla i støa, eller blei
tatt av sjøen i fjæra og knust. I 1910 heitte det at forlis hørte
med til dagens orden, og allerede den 12/2 var 6 av 23 båter
knust. For å berge seg, blei fangsten ofte slept på hank
etter båten under lending, og mastra blei lagt ned, slik at
båten kunne bli kasta i land hvis den trilla. Da stod alle på
land i fjæra, klar med tau og råvedstenger for å berge folk, båt
og last så godt som mulig, før dragsuget førte båten ut igjen.

Likevel drukna det folk under lending. Ved 3 tilfeller omkom
i alt 6, foruten de som drukna ute på havet. I tillegg kom alle
som nær var drukna i kjegla. Bare i Bottolfsens tid
dreide det seg om 10 personer, heitte det.

Det blei reist endel kritikk mot Interessentskapet for
manglende redningsutstyr, for problem med agntilførslene, for
dårlige priser, og over at væreierne la hindringer i veien for
at fiskerne skulle kunne drive selvproduksjon av fisk.

Mange ønska at staten skulle komme inn og bygge ei skikkelig
hamn, men væreierne var redd for å bli fratatt si
monopolstilling. Først i 1930-åra kom Hamnevesenet og forbedra
lendinga med en ny og større vorr eller molo, men da var
Interessentskapet oppløst. Dette skjedde i 1923, da Chr.
Figenschou si datter Charlanka og hennes mann Bjarne Bottolfsen
etablerte seg som fastboende væreiere. De fortsatte rettnok
handelen noen år, men innsiga var minka, og ca 1930 var all
drift opphørt.

Nord-Fugløy som vinterfiskevær blei en kort episode, men en
av de mest dramatiske i all vår historie. Her blei virkelig all
menneskemakt og menneskemot satt på sin ytterste prøve.
 
 

De første fiskerorganisasjoner


Det tok lang tid før fiskerne begynte å organisere seg, men
spontane, politiske aksjoner har vi fleire eksempler på. Vi har
tidligere omtalt hvordan Karlsøyfiskerne i 1837 gikk til aksjon
da de så sine interesser trua i ei viktig næringspolitisk sak.
Tilsvarende mobilisering kan vi også se i 1890-åra, også nå i
forbindelse med kampen om russehandelen. I 1898 kom 250 fiskere
sammen i Torsvåg under Edvin Figenschous ledelse og protesterte
mot innskrenkning i russehandelen. I 1899 var et
fiskerimøte samla på Helgøy for å drøfte russehandelen,
visstnok etter initiativ av Alfred Eriksen. Etter all
sannsynlighet var også Karlsøyfiskere med og kjempa i de to mest
militante aksjoner vi kjenner blant fiskerne,
Trollfjordslaget i 1890 og Mehamnaksjonen i 1903. Vi har
tradisjonsopplysninger om at Lars Hansen på Karlsøy var med i
Trollfjordslaget.

I 1902 kom så den første lokale organisering av fiskere hos
oss, med Karlsø fiskeriforening. Foreninga omfatta bare Karlsøy
sogn, og initiativtaker var igjen den kjente fisker Edvin
Figenschou på Kvalshausen. Han var formann fram til sin død i
1913. Blant medlemmene og i styret ellers finner vi de fleste
av tidas kjente høvedsmenn og skippere i Karlsøy. Det første
styret bestod av Edvin Figenschou, Henrik Hansen på Karlsøy,
Søren Johansen på Sandnes i Langsund, Jeremias Johnsen i
Sør-Lenangen, Hans O. Jakobsen og Morten Jakobsen i Skipsfjord.
Møta blei vanligvis holdt på Karlsøy, foruten en gang i Torsvåg,
og gjennomsnittlig bare en gang i året.

Noe politisk tilsnitt fikk foreninga ikke. Det erklærte
formål for foreninga var å arbeide for fiskerinæringens
utvikling og fremgang, især havfiskeriet, å virke for større
opplysning og samhold blant fiskerne og på alle måter fremme
fiskerstandens interesser. Det var reint faglige saker som stod
på dagsorden, som kvalfredning, hamnekrav, assuranseforening,
utbygging av fyrlykter og telefon, oppmerking av leier,
havfiskelån, navigasjonskurs, utvida territorialgrense,
ferskfiskruter for eksport og mye anna. Den største saka
foreninga arbeidde med, var assuranseselskapet Ur'dd .

Foreninga hadde første året 38 medlemmer, og fikk i løpet av
de neste 3 år 37 nye. Etter 1907 var det liten aktivitet i
foreninga, og den gikk inn da formannen døde i 1913.

Også Helgøy fikk ei fiskeriforening i 1902, og vi ser at
kvalfredning og telefon til fiskeværa var saker som nå blei tatt
opp. Vi veit ellers lite om aktivitetene, og trulig gikk
foreninga hurtig inn.

Fiskeriforeninger fantes på denne tida i mange kystbygder i
landsdelen, men det fantes ingen felles organisasjon for dem. De
kunne derfor ikke få noen slagkraft utover det lokale distrikt.
Først i 1915 kom det første forsøk på ei meir omfattende
organisering av fiskere, i Nord-Norges Fiskerforbund, der Edvins
bror Odin Figenschou var første formann. Foreninga hadde mest
medlemmer fra Vesterålen og nordover, og tok opp viktige
fellessaker som agnforsyning, egenomsetning av fisk, sosial
tiltak etc. Det ser ut til at noen lokale foreninger hos oss var
tilknytt fiskerforbundet, som Hamre fiskerlag, Skipsfjord
fiskeforening og ei forening på Reinsvoll. I dyrtida 1916-18
og seinere forhandla forbundet varer til sine medlemmer mot 3
% godtgjøring, bl.a. petroleum, tobakk, såpe, snøre, mel og
kolonial. Dette gjaldt også foreningene på Hamre, i Skipsfjord
og Reinsvoll. I 1920 hører vi om Skagesund fiskeforening, som
da fikk utgått tomt på Finnes i Mikkelvik.

Ved sin tilknytning til LO var fiskerforbundet kontroversiell
for endel fiskere. I 1926 kom så den reint fagpolitiske
landsorganisasjonen, Norges fiskarlag, som fra 1930 opptok i seg
Nord-Norges Fiskerforbund, heretter kjent som Troms
Fiskarfylking.
 
 

Assuranseforeninga Urædd


Før 1900 var det åttringer og fembøringer som var de store
fiskebåter. De var ikke dyrere enn at dyktige fiskere med noe
egenkapital kunne skaffe seg slike fartøy ved hjelp av litt
handelskapital. Etter århundreskiftet kom seilskøyter og
motorskøyter, og kravet til lånekapital steig enormt. Mens en
åttring ca 1890 kosta ca 200 kroner, kosta ei seilskøyte opptil
4- 5.000 kroner, ei motorskøyte opptil 8-10.000.

Med store lån kom krav om assuranse. I de private selskap som
eksisterte, var premien ofte på 6 %, og ansett for å være for
høg. Dette spørsmålet forsøkte fiskerne å løyse ved å danne små,
gjensidige bygdeassuranseselskap, som bygde på solidaritet og
intern kontroll. Den eldste forening i fylket var Senjen
Baadforsikringsselskab i Ibestad fra 1867. I 1890-åra kom de
to neste, Gratangen i 1895 og Samhold i Tromsø fra 1897.
I løpet av det første ti-året etter 1900 kom 8 nye selskap,
deriblant Ur'dd av Karlsøy i 1906.

Spørsmålet om et eget selskap i Karlsøy blei tatt opp på møte
i Karlsø Fiskeriforening i 1904 av Peder Dahl. Foreninga
nedsatte året etter en komite på 5 mann til å forberede saka
og foreslå lover. Komite en bestod av Edvin Figenschou,
formann, Søren Johansen, Sandnes, Peder Dahl, Bratrein,
sekretær, Hans Pettersen, Storvoll, og Hilmar Kristiansen,
Nord-Grunnfjord. Hans Pettersen blei sia erstatta av Sigvart
Hansen, Sør-Lenangen. Komite en hadde 2 møter, og resultatet
var et trykt utkast til lover for foreninga Trygg . Lovene
blei også forelagt skøyteeierne til uttalelse, foruten
offentlige myndigheter.

Konstituerende generalforsamling blei holdt 1/1 1906, lovene
blei vedtatt, lovkomite en blei valgt som styre, og foreninga
trådte i virksomhet samme dag. Da det viste seg at namnet
Trygg allerede var opptatt av et anna selskap, måtte det
namneskifte til, og det nye namnet blei Ur'dd .

Det stod ingen kapital bak selskapet, men istedet for et
grunnfond stilte de 2 kommuner med garantier, Karlsøy med 6000
kroner og Helgøy med 4000 kroner. Premien blei satt til 4 %, og
rederne måtte selv bære 1/5 av takstverdien som egenandel. De som
hadde lån med kommunegaranti, blei av kommunen pålagt å forsikre
i Ur'dd . Halvdelen av overskuddet skulle gå inn i et
reservefond, resten skulle utdeles som bonus til båteierne, men
stå som reserve i selskapet til forsikringa gikk ut. Ved
underskudd skulle halvdelen dekkes av reservefondet, resten
utlignes på båteierne. Forsikringstakerne skulle bo i
prestegjeldet, og forsikringa gjaldt brann og sjøskade.
Erstatning for skade og forlis på heimehamn som ikke var
godkjent opplagshamn, blei satt til 1/2 verdi.

Det ser ut til at tegning av forsikringer begynte 3/2 1906,
og første ordinære generalforsamling blei holdt 27/10 1906.

Det første året har vi ingen oversikt over de båter som var
assurert. ret etter var 37 fartøy med, til en takst av 135.800
kroner, og en forsikra sum av 106.900 kroner. I 1908 var 48
fartøy forsikra, i 1912 69, i 1915 73 båter til en verdi av
478.600 og forsikringssum 382.900 kroner.

De første skader synes å gjelde Marie av Torsvåg og
Lyna av Nordgård, begge under Finnmarksfisket. Etter 3 år
kom et totalhavari av en båt på Kammen, og i 1913 brente
Stjernen av Måsvær opp på Lofottur, noe som førte til ei
erstatning på 8300 kroner. Likevel klarte foreninga seg bra
økonomisk. Allerede i 1907 var det et overskudd på 3373 kroner,
mens det i 1908 var overskudd på 4139 kroner. I 1911 var det et
underskudd på 361 kroner, men reservefondet var aukt til 12.879,
og bonusfondet var på 6.558 kroner. I 1918 var reservefondet på
45.000 kroner, så stillinga var solid. Imidlertid hadde det
begynt å bli vanskelig etterhvert å få inn assuransepremiene,
og utestående restanser beløp seg i 1918 til heile 15.800
kroner.

Hensikten med selskapet var altså å utligne risikoen for tap
og skade lokalt innafor prestegjeldet. Når man ikke ville gå
utenfor, var det fordi assuransen ikke bare var basert på
gjensidig tillit, men også på gjensidig kontroll, og dette ville
bli vanskelig med større spredning av forsikringsobjekta. Noen
fortjeneste var det altså ikke tale om, men det måtte bygges opp
et reservefond som kunne møte uforutsette større tap, slik at
premien ikke varierte for mye år for år. Det var også viktig
med låge administrasjonsomkostninger. Bortsett fra en lønna
kasserer, var arbeidet basert på gratis eller billige tjenester
utført av medlemmene.

Det viste seg snart at så mye som 4 % i premie ikke var
nødvendig for å drive selskapet. De første år medgikk bare 1 %
av premien til erstatninger, og premien blei etterhvert satt til
ca 2 1/2 %, litt varierende etter fartøytype og fiskefelt. I
takt med ekspansjonen i fisket, blei større deler av de nordlige
havområder dratt inn i forsikringsområdet, således
Bjørnøybankene, Svalbard og Barentshavet. Med dyrere båter blei
det ønskelig med større spredning av risikoen, og man
samarbeidde ei tid med Sjøtrygd i Harstad om fordeling av
risikoen for store båter. I mellomkrigstida blei
Reassuranseinstituttet danna, og Urædd reassurerte nå
båtene her, når risikoen per kjøl blei for stor for selskapet.

I 1961 hadde Urædd 109 båter forsikra. Takstsummen var
2.709.000 kroner, og forsikringssummen var 2.073.000 kroner.
Reservefondet var 165.000 kroner. Den nye tid krevde stadig
større kapital til flåten, og forsikringsbransjen krevde stadig
større profesjonalitet, ikke minst når det gjaldt juridisk
ekspertise. Det blei vanskeligere å drive selskapet som før på
amatør- eller hobbybasis. Det blei derfor forhandla om at de små
bygdeselskapa skulle gå sammen i et større gjensidig selskap,
Tromstrygd i Tromsø. Dette skjedde fra 1/1 1964. Ved et
større havari var da en stor del av reservefondet gått tapt. Den
gamle kommunegarantien blei det aldri bruk for.