Innleding
Fra høgkonjunktur til krisetid
Produksjonslivet på
slutten av 1800-tallet
Heimeøkonomi og salgsøkonomi
Jord og hav
Årets gang
I de to etterfølgende kapitler skal vi behandle de to
hovednæringer , fiske og jordbruk, d.v.s. februket. I dette kapitel
se på næringsutviklinga i perioden meir generelt.
Vi har sett at folkeauken var stor i perioden, og et hovedspørsmål
blei da hvordan næringslivet utvikla seg i forhold til folketallet.
Var
den gamle fiskerbondeøkonomien i stand til å ta opp alle
disse nye
hushold, eller utvikla det seg nye næringer? Var det jord nok
til de
nye, og fikk utviklinga følger for det sosiale mønster?
Selv om det blei delt på de gamle jordene, var det ikke plass
til
alle som ville ha jord. Mange måtte rydde seg nye boplasser utafor
de
gamle bygdene, tildels på dårligere jord, tildels på
svært marginale og
usentrale steder. Det betyr at det både blei koetere mellom naboer
og
meir spredning av bosetninga.
Mye tyder også på større sosial differensiering ,
d.v.s. at det
blei fleire og større grupper med ubemidla folk, at velstand
og rikdom
blei meir ujamnt fordelt. Det blei langt fleire husmenn, strandsittere
og fiskere , fleire inderster, losjerende , og lausarbeidere,
fleire halvlotteskarer, selvfosterkarer og tjenere, fleire fattige.
Det
blei fleire som prøvde å finne utkomme i næringer
utenom fiske og
jordbruk, som handverk og husflid, i industri og gruve.
Det er imidlertid vanskelig å måle alt dette i tall, og
derfor
vanskelig å påvise at de enkelte grupper relativt blir
større. At
folk fant fleire måter å livberge seg på, kan vi
også se som en generell
tendens i retning av et meir differensiert eller variert samfunn, med
et
større tilbud av service og samfunnsgoder.
At så mange flytta ut av området, kan tyde på at alle
tilgjengelige ressurser på land og hav nå var tatt i bruk,
og at
områdets bæreevne var nådd. Det betyr trulig at relativt
fleire måtte ta
til takke med et magrere utkomme.
Selv om perioden etter 1860 kan beskrives som en klimatisk god
periode i forhold til første halvdel av 1800-tallet, var uår
i
jordbruket og feilslåtte år i fisket noe som stadig gikk
igjen, og som
befolkninga forsatt måtte leve med. Slike uår fikk imidlertid
ikke
lenger så katastrofale virkninger som før, fordi samfunnet
på en heilt
annen måte nå kunne makte å mildne virkningene. Feilslåtte
år var
egentlig normale foreteelser, selv om noen år kunne være
verre
enn andre. Vi skal her ikke gå nærmere inn på de
enkelte åringer, men
nøye oss med å nemne 1867, som var det siste, virkelig
store uår i
jordbruket, orkanåret 1882, som gjorde uvanlig stor materiell
skade, og
åra rundt århundreskiftet, som var en sammenhengende rekke
med trasige
år, både på land og sjø. Disse siste uåra
var trulig viktigst, ved at
de fikk betydning for den politiske utviklinga.
Likevel kan vi slå fast at perioden blei en av de mest grunnleggende
i økonomisk framgang i vår historie. Allerede i 1885 registrerte
distriktslegen en stigende velstand, særlig i Helgøy.
For jordbruket
kom en markert oppgangsperiode allerede fra 1860-70- åra, med
store
kvalitetsmessige forbedringer i husdyrhold og melkeproduksjon, og bedre
oppdyrking av innmarka. I fisket kom de store endringer fra ca 1900
til
1910, med omlegging i fiskerflåten. Fra begynnelsen av 1900-tallet
kan
vi også se stor fornyelse i boligbygginga, med bedre boligstandard
og
bedre hygieniske forhold. Vi kan derfor generelt tale om en forbedra
levestandard etter århundreskiftet, med åra under 1. verdenskrig
som
høgdepunkt.
Et uttrykk for framgangen er det forhold at skattbar inntekt og
formue steig merkbart i begge kommuner, noe som vel i første
rekke
avspeiler aukte inntekter i fisket. Mye taler for at dette også
hadde
sammenheng med den nye økonomiske politikk som blei ført
av
Arbeiderpartiet fra ca 1900. Oppgangen etter århundreskiftet
blei
påpekt av både lensmann og distriktslege i sine innberetninger,
men
disse festa seg også ved den store gjeldsbelastninga. Som gode
moralister meinte de også at forbruket var for høgt, d.v.s.
at folk
levde over evne, og hadde liten sans for å spare. Dette var forøvrig
en
påstand som vi finner allerede i 1885 hos distriktslegen. Han
var
tydeligvis også tilbøyelig til å knytte framgangen
til etniske forhold.
I 1910 framhevde han at velstelte gårder og bra velstand især
var å
finne på sørlige Vanna, Reinøy, Langsund og Ullsfjord,
d.v.s. de norske
bygder, mens han hadde lite godt å si om de samiske strøk
på fastlandet
og nordlige Vanna.
Lønnsomheta i fiskeria hadde sammenheng både med gode fangster
og
gode priser. Før 1916 var prisen på torsk ofte 10-12 øre,
med 5 øre som
lågmål. Samtidig var driftsutgiftene låge, slik at
utbyttet likevel
blei bra. Under krigen steig fiskeprisene meget, og kunne være
25 øre
eller meir, men også driftsutgiftene steig. Staten garanterte
minstepriser og gav støtte til skøyter og bruk. Også
melkeprisene gikk
kraftig opp, og var i 1918 40-47 øre literen, mot før
10 øre.
De negtive sider ved krigen var problem med varetilførslene og
dyrtid, men dette blei tydeligvis følt mindre i Karlsøy
enn mange andre
steder. Jordbruket gav god avkastning, der kom fortsatt mel fra
Russland, og staten sørga for mattilførslene gjennom
Provianteringsrådet. I Karlsøy hadde rådet matvarelager
i Helbergs
gamle brygge på Karlsøy, som blei kjøpt. Kommunen
sørga for innkjøp og
lagring av mel, gryn, margarin etc., mens staten gav pristilskott.
Varene blei solgt videre gjennom de lokale handelsmenn. Det kunne
derfor ta tid før pengene kom inn igjen, og kommunen lidde endel
tap på
systemet. Det varte ved enda ca 1920-22.
De glimrende økonomiske forhold under første verdenskrig
gjenspeiles
klart i distriktslegens innberetning fra 1918 og 1919. I 1918 heitte
det: den alminnelig velstand i Karlsøy under krigens år
har gått
frem med kjempeskritt, og har formentlig aldri tidligere nådd
den høyde
som for nærværende. Folk er nå velstandsfolk, som
før krigen ikke eide
en øre . I 1919 heitte det at Karlsøy distrikt nå
måtte betegnes som
ei velstandsbygd .
Fiskeprisene holdt seg høg enda i 1919, og høgkonjunkturen
gjorde at
tapet av russehandelen med revolusjonen i 1917-18 foreløpig
ikke blei så
merkbar. Fleire handelmenn tjente godt på reine spekulasjonsforretninger
i kobbekjøtt, håkjerringtran og saltsild, som gikk til
Tyskland.
Etter 1920 kom det omslag i fiskeprisene, det kom handelskrig med
vinlanda og importforbud i 1921, noe som gjorde fiskeeksporten
vanskelig. Fleire forretninger tapte store penger på sine
spekulasjonsforretninger på Tyskland. Ca 1922-23 kom derfor kriseår
både i jordbruk og fiske, og nærmest nødstilstander
i enkelte bygder.
Driftsutgiftene i fisket gikk heller ikke ned i takt med fiskeprisene,
slik at utbyttet blei mye dårligere. Det kom konkurser i det
lokale
forretningsvesen, og krisa i bankvesenet i Tromsø førte
til store tap
på innestående kapital. Bl.a. tapte nå Figenschou-boet
på Kvitnes store
summer. Statens pengepolitikk med kronestigning og parikurs gjorde
sitt
til å forlenge krisa. Særlig drastisk blei det fra 1926,
da
fiskeprisene gjennomgikk nye fall og endte på 10 åre. De
som hadde tatt
opp lån til fiskebåter og husbygging i dyrtida måtte
nå betale låna
tilbake med kroner som var mye meir verd. Da perioden gikk ut, var
heile lokalsamfunnet i krise.
En god oversikt over den del av lokalproduksjonen som blei omsatt
i
handelen, finner vi i Chr. Figenschous forretningsprotokoller. Litt
blei
omsatt lokalt, men mesteparten ut av området. Egenproduksjon
av mat får
vi ikke opplysninger om her. Protokollene viser oss forholda i 1880-
og
90-åra.
Det er de store menger fisk og fiskeprodukt som utgjør hovedmengden,
især tørrfisk av alle sorter og størrelser, og
i ulike produkt, som
rundfisk, råskjær og russeråskjær. En god del
blei også kjøpt som
råfisk og videreforedla på handelsstedet, bl.a. til saltfisk.
Noe sild
og rogn blei også omsatt.
I tillegg kom tran og rålever som svært viktige produkt.
Foruten
torsk og sei kom tran og lever av håkjerring, og spekk og tran
fra
drivkval. Slike kvalfunn kunne stundom gi gode inntekter. Ett eksempel
viser en kval som gav 400 kroner netto, like mye som en liten
jordeiendom kosta.
Også jordbruket har gitt noe overskudd for salg. Dette gjelder
især
huder og skinn av kalv, sau og bukk. Det blei dessuten omsatt endel
kjøtt og smør. Ved etpar anledninger leverte Ulrikka
Hansen i
Nord-Grunnfjord smørparti på 18 og 20 kilo på Helgøy,
til tross for at
ho i 1875 bare hadde 2 melkekyr.
Fra hav og utmark blei også omsatt mange andre produkt: oterskinn,
kobbeskinn, rensa dun fra Lyngøy, utfuglegg fra Måsvær
og Flatvær,
multer fra Flatvær og Skipsfjord. 1 tynne multegrøt gikk
for 38 kroner.
Især har ryper vært en viktig vare, med leveranser fra
de fleste
bygder. Også reinskinn, røyskattsinn og lomskinn blei
levert.
Selv et skoglaust landskap som Helgøy har kunnet levere
skogsprodukt. Det kom drivtømmer fra havgårdene, og fra
skogsgårdene
Skogsfjord og Skogsfjordvatn kom famneved, bark m.m.
Det var særlig Chr. Figenschous filial i Mikkelvik som viser den
store variasjon i næringslivet. Over en 3-års periode 1894-96
kom
skogsprodukt som draghalser (til båtkjøl), kjeiper, ved,
limer, visper,
1281 kg bark, 12 par ski, sledemeier m.m. Av februksprodukt kom 33
kilo
ull, noe kjøtt, 4-500 skinn av husdyr, av jaktprodukt kom 7
kobbeskinn,
1 oterskinn og 2783 stk. rype, av fiskeprodukt 249 kg kveite, 63 fat
tran og en svær mengde tørrfisk.
Ialt blei det levert varer til filialen for 15.433 kroner. Av dette
utgjorde fiskeprodukt 86 %, rype og jaktprodukt 7.1 %, februksprodukt
5
% og skogsprodukt 1.9 %. Fra jord og utmark kom altså ialt 14
%, som
ikke er et ubetydelig bidrag fra gården . Av fiskeprodukta
utgjorde trana 11.3 % av totalen. Da kjenner vi ikke til hvor mye folk
i Vestre Helgøy har levert direkte på Helgøy, til
konkurrenten i
Mikkelvik eller i Tromsø. I disse beregninger er heller ikke
råfiskesalget i Finnmark og Lofoten med.
I det øvrige prestegjeldet har salgsprodukta variert noe etter
ressurstilgangen, og gårdsprodukta har stått for en større
andel av den
lokale produksjon fra innlandsgårdene enn fra havgårdene.
Hvordan var så bytteforholda for produkta i forhold til det folk
måtte kjøpe? Verdiforholdet mellom varesorter holder seg
sjelden
konstant over lengere tid, og vi skal her se på noen priseksempler
fra
1890-åra.
For ei tynne tran kunne man få 20 kroner, mens levra gav 7-14
øre
literen. For ei rype blei betalt 30 øre, for 1 fåreskinn
70 øre, et
kalveskinn gav 2 kroner, 1 oterskinn 11, 1 kobbeskinn 1,45, 1 kg smør
blei betalt med 4,80, kjøtt med 40 øre. For tørrfisk
gav vanlig råskjær
21 øre og rundfisk 37 øre. Rå hyse gav 15 øre.
For 1 sau fikk man 8
kroner, for 1 ku 100 kroner, og for 1 sjøfuglegg 5 øre.
Og hva fikk man for pengene? En 2 romsbåt kosta 46 kroner, en
treroms 60 kroner, en åtting 200, 1 stuebygning kosta 330 kroner,
1 par
sjøstøvler 3,25, et oljehyre 7,50, 1 not 19 kroner, 1
søkkenot 133
kroner, 1 likkiste 16, 1 kg kaffe 2 kroner, 1 kg rosin 1 kroner, 1
matte rugmel 20-35 kroner, 1 kg hvetemel 50 øre, 1 dregg 2,20,
1 ljå 80
øre, 1 såpe 75 øre, 1 skjorte 1,90, 1 flaske vin
1,50.
En treromsbåt kunne man altså få for 200 ryper, for
3 fat tran, for
150 kilo kjøtt eller 285 kg tørrfisk. Ei taus kunne for
ett års arbeid
få enten ei ku, 50 kilo kaffe, 20 kilo smør eller 4-5
matter rugmel. En
dreng kunne for ett årsverk få en åtting i tillegg
til 1 ku og 2 matter
mel. Dette tilsvarer altså ei kontantlønn på 100
kroner for tausa og
350 for drengen.
I tillegg til sesongfisket, som var et reint salgsfiske, var det
også endel av gårdsaktivitetene som tok sikte på
omsetning. Det var et
mål for enhver gård å få noe overskudd for
salg. Før utbygging av
slakteri og meieri i Tromsø, var det ikke mulig å regne
med noen
fast omsetning. Likevel var det enkelte av de større gårdene
som
for en stor del baserte seg på salg av husdyrprodukt, som Hansnes,
Bratrein, Nord-Grunnfjord, Stakken, Kammen, Kvalshausen og Jegervatn.
Dette gjaldt både kjøtt, huder, smør og ost. Det
er klart at med et
husdyrhold som Hansnes, med 15 kyr og 20 småfe (1902), var det
ikke
mulig å ete opp all produksjon. For Jegervatn, med 20 kyr og
mye småfe,
var det sagt at jordbruket var hovednæringa, og at sjødrifta
spilte en
mindre rolle. Alle de 3 store handelsmenn omsatte adskillig av ost
og
smør, for en del av egen produksjon. Chr. Figenschou hadde adskillig
med kunder over heile landet som tok imot kjøtt og ost. I 2-års
perioden 1898-99 kjøpte han 24 storfe og 41 småfe i Helgøy,
det meste
trulig for slakt til Tromsø. Helberg på Karlsøy
tok om våren imot en
god del utpanta kyr som han høsta utbyttet av om sommeren og
solgte til
slakt om høsten.
Bare på Karlsøya synes å ha vært et lokalt,
lite marked. I 1876
oppgav fru Kobro at det fra Prestegården var solgt melk, smør
og ost om
sommeren for 20 spesiedaler. Vi ser da også at enkelte prester,
som
Eriksen, prøvde å monopolisere dette markedet, ved å
nekte handelsmann
og dokter å levere melk for salg på øya i konkurranse
med presten.
Som likeverdig med salgsprodukt fra gården kan vi også regne
den
del av produksjonen som gikk til utrustning i salgsfisket. Det gjaldt
både kjøtt, smør og ost foruten ull og skinn til
sengklær, klær og
skotøy. Dette var en måte å kapitalisere februket
på, uten å gå
veien om salg. Slik utrustning kunne gå både til husbonde
og sønner,
drenger og halvlotteskarer, avhengig av overskuddet på gården.
Slik
form for naturaliautrustning varte ved til godt inn på 1900-tallet,
da
kjøpmat på laget og kjøpklær begynte å
bli meir vanlig. I
mellomkrigstida blei endel slakt kjøpt inn av handelsmannen
på Karlsøy,
som salta og solgte kjøttet til utrustning for båtlaga.
Etterhvert begynte det også å flyte litt inntekter fra betalt
tjenesteyting til private og offentlige formål. På handelsstedene
var
det arbeid med tranbrenning, bryggearbeid og dampskipsekspedisjonen,
det
skulle utføres arbeid med skolehold, kirke og kirkegård,
telefonhold og
lyktepass, det var takster, utmålinger og skyld-delinger, det
var
betalte tillitsverv i kommune og stat. Noen kunne tjene et par kroner
på skomakring, tømring, syarbeid, vedhogst, husvask o.s.v.
for naboer.
Selv med et kommersielt fiske, tok gårdsaktivitetene sikte på
størst mulig grad av selvforsyning i husholdet. Å unngå
kontantutlegg
var idealet. En stor del av årsinnsatsen gikk derfor med til
de
sesongvise gårdsbeskjeftigelser: våronn, potetsetting,
torving, høya,
bærplukking, sauesanking, potetopptak, slakting, vedarbeid. Samtidig
foregikk fiske etter kokfisk, husreparasjoner, husflid, kretturstell
og
omsorgsarbeid for barn og gamle. Det er utrulig hvor langt enkelte
kunne drive slikt heimearbeid, for å spare noen kroners utlegg,
enten
det gjaldt produksjon av klær og skotøy, av redskap, sleder,
kjelker,
vogner, trillebårer. Mange steder dreiv slik heimeproduksjon
heilt fram
til siste krig, og mye tyder på at den tok seg opp i de kontantfattige
30-åra.
Mange hadde små krav til materiell velferd, i form av bolig, klær,
redskap, matstell, og var fornøyd når pengene rakk til
salt, sukker,
kaffe, mel, gjær, tobakk og parafin. Det øvrige kunne
man produsere
selv, eller være foruten.
Det store problemet i familieøkonomien var nemlig
kontantfattigdommen. Kontantinntektene fra salgsfisket, fra jordbruk
og
andre aktiviteter, var alltid for små til å rekke til det
som
måtte kjøpes, til terminer og til skattene. En gjennomført
heimeøkonomi var rett og slett ikke mulig, fordi kommunene skattla
naturaliahusholdet så sterkt. Det var nødvendig å
skaffe kontanter fra
fisket, for å kunne betale skatt av heimeproduksjon og jordbruk.
Dette ser vi klart ved skatteligninga i 1890-åra, både i
Karlsøy og
Helgøy. Ei ku blei satt i inntekt av 80 kroner årlig,
småfe 5 kroner, 1
tynne potet 3,50-4 kroner, eget brensel var verdsatt til mellom 30
og
400 kroner, eget husvære fra 40 til 350 kroner, så blei
eget kokfiske
verdsatt fra 40 til 100 kroner, såkalt eget arbeid fra 10-100
kroner,
slakt til eget forbruk 10-60 kroner. Også rekved, egg og dun
blei
skattlagt for eget forbruk. Tauser og drenger fikk lagt til si
kontantinntekt verdien av kost og hus, verdsatt fra 100 til 150
kroner. Det kunne bli mye skattbar inntekt av alt dette. Selv på
en
mindre gård, med 2 kyr, 6 sauer og 5 tynner potet i avl, kunne
summen
fort komme opp i 400 kroner og høgere. For fiske og salg av
jordbruksprodukt var det den virkelige inntekta som blei skattlagt,
etter fradrag av bruksslitasje etc., lønn og kost til drenger
og
halvlotteskarer. Ei taus gav ikke fradrag, men egen budeie gav
fradrag. På en stor gård med lite salgsinntekter fra jordbruket,
måtte
det fiskes tilsvarende mye, for å skaffe nok kontantinntekter
til skatt
og til innkjøp av det som gården ikke kunne produsere
av nødvendigheter
til husholdet.
Dette skattleggingsmønster endra seg ikke til 1930-åra,
som vi kan
se av bevarte ligningsprotokoller fra Helgøy. Vi finner nå
verdien av
ei ku satt til 1000 liter melk a 10 øre, kokfisk 40 kroner,
ved og
torv 100-200 kroner, forbruk og salg av kjøtt for mindre bruk
70-135
kroner, for større bruk 200-230 kroner, verdi av egg og dun
kunne
settes til 150 og kobbejakt 100 kroner, bær og jakt 50-100 kroner.
Det
var ikke rart folk prøvde å selge alt som var mulig for
å skaffe noen
kroner i kontanter!
Å snakke om næringsveier i betydning av spesialiserte
yrker eller
kombinasjon av yrker, har fortsatt liten meining i denne perioden.
Vi
ser da bort fra de få tilløp til bergmannsarbeid som vi
finner. Det kom
en tendens til litt spesialisering i fisket etter 1900, men fortsatt
var det tale om å finne et levebrød for et hushold, fra
tilgjengelige ressurser på land og hav. Også de få
som spesialiserte
seg på handel, kan vi se som integrerte deler av fiskerbondeøkonomien.
Det var altså tale om ei total behovsdekning for et hushold:
husly, oppvarming, klær, mat, omsorg. Dessuten måtte det
skaffes dekning
for de krav som samfunnet stilte, i penger (skatter) eller andre
ytelser, som presteskyss, legdsytelser, skoleinternering, deltakelse
i
kommuanle organer.
Sentrum i det økonomiske liv var altså husholdet, som utgjorde
ei
enhet både for produksjon og forbruk. Husholdet bestod i første
rekke
av kjernefamilien, med foreldre og barn, men her kunne også være
andre
familiemedlemmer, som besteforeldre, oldeforeldre, tanter og onkler.
Stundom kunne også gifte, voksne barn og deres ektefelle og avkom
inngå
i husholdet ei tid. Ofte blei husholdet forauka med folk som ikke hørte
til familien, som fosterbarn, legdefolk eller bortsatte fattiglemmer,
tauser og drenger.
Hva som skulle legges vekt på i næringsaktiviteten, avhang
av
størrelsen på husholdet, av alders- og kjønnsmessig
sammensetning, av
tilgjengelighet på jord og kapital, av markedspriser og sesongvis
tilgang på ressurser. Og ressursene var så mange: fisk,
husdyr, åker,
bær, skog, torv, rekved, egg, dun, sjøfugl, rype, kobbe,
oter, rein, i
varierende omfang, fra heimegården til det fjerne fiskehav eller
fangstfelt. Slik hadde det vært i uminnelige tider.
I alle hushold fantes produksjonsutstyr både for fiske og jordbruk,
og alle menn hadde fullt ut ferdigheter i begge erverv. Samme person
var
både profesjonell fisker og profesjonell jordbruker, som vi skal
tvinges
til å sette slike merkelapper. Tilsvarende kan vi beskrive kvinnene
både
som jordbrukere, husarbeidere og omsorgsarbeidere, med full
profesjonalisme i alle yrker.
Å skille ut hva som var viktigst i næringstilpasninga, jord
eller hav, er egentlig ikke mulig. Begge deler var kanskje ikke
like viktig, og vekta som blei lagt på de to komponenter, kunne
vel variere. Men det var ikke mulig å leve bare av det gården
gav,
eller av det havet gav. Det var heller ikke slik at et magert jordbruk
blei erstatta av et omfattende fiske, og omvendt. Svært mange
steder
ser vi at det største fisket blei drevet på de beste jordbruksgårdene.
Det har sammenheng med at gården kunne by sikkerhet for kreditt
til
båter og skøyter, især etter 1900, et usalgbart
overskott av
jordbruksproduksjonen kunne settes direkte inn i fisket som utrustning,
og gården kunne by andre bidrag i fisket, som hjellved, sperr-ris
(kvister til fiskesperring), reisverk til rorbugammer, lunner,
borkrakker, og lignende. Omvendt kunne fisket gi viktige bidrag til
nytte på gården: løyping til husdyra, båtbord
til husreparasjoner o.s.v.
En stor del av næringsaktivitetene var som vi har sett knytt til
sjølvberging. Det gjaldt især arbeidet på gården,
med husholdsarbeid og
februk, tildels heimefisket. Dette var en arbeidskrevende innsats,
der
store og små hender måtte ta et tak. Til gjengjeld var
det liten
innsats av redskap og enkel teknikk her. Bortefisket var derimot et
reint salgsfiske, som tok sikte på å skaffe nødvendige
kontanter. I
konkurransen mellom bortefiske og gårdsaktiviteter, måtte
bortefisket
prioriteres med mannskap og innsats i form av redskap, utrustning og
kapital. Det betyr at mannfolka dreiv mest salgsretta virksomhet, mens
kvinnfolka stod for sjølvproduksjon og omsorg. Derved frigjorde
de også
mennene fra husholdsoppgaver.  beskrive fiske og jordbruk
i form av
hoved- og binæring gir da ingen meining. Begge var uttrykk for
et
levebrød og begge var nødvendig i ei total husholdstilpasning.
Det var derfor alltid et dilemma når statens byråkrati fordra
at
folk skulle puttes i yrkesbåser som fisker, jordbruker, handverker,
f.eks. ved folketellinger. Et klart uttrykk for dette er det hjertesukk
vi møter ved tellinga i 1930, da tellingsstyret i Helgøy
uttalte:
-- forholdene er så jevne overalt innen herredet at det kunne
godt
gjelde som en norm for alle hjem å beskrive beboerne for fiskere
og
småbrukere og annet. Disse næringsveiere er så innflettet
i hverandre
at det er praktisk umulig å avgjøre hva som er hoved-
eller
binæringsvei .
Med omlegginga i fiskeflåten etter 1900 blei kapitalomkostningene
så
tyngende, at noe spesialisering i fisket måtte til. Båtene
måtte drives
meir intenst og over større del av året enn før.
Dette kunne ordnes
f.eks. ved at yngre sønner, ugifte og gifte, dreiv båten,
mens den
eldre generasjon dreiv gården. Vi har også eksempler på
at båten
fortsatte fisket med vikarskipper, når skipperen selv gikk i
land for å
høye. Generelt synes det som meir av gårdsarbeidet nå
i en periode falt
på kvinner og gamle. Spesialisering i fisket førte altså
ikke til at
gården blei mindre viktig.
Hvor viktig fisket var for den mannlige halvdel av folket, ser vi
f.eks. av fiskermanntallet for Karlsøy i 1922. Her var innført
583 menn
med alder mellom 77 år (f. 1844) og 16 år (f. 1906). Det
betydde ca
halvdelen av alle mannfolk i herredet av stort og smått, og det
fantes
mye smått! I krisetida etter 1925 blei inntektene fra fisket
så
redusert at det blei ei tilbakevending til den meir tradisjonelle
fiskerbondetilpasning. Der var i alle fall mat og klær å
få
på gården, selv om det blei mindre med kontanter til å
vedlikeholde
eller fornye flåten, eller betale forfalte skatter. Det som berga
jordbruket i krisetida, var lågt kapitalbehov p.g.a. enkel teknologi
og
driftsform. Derfor blei det også rift om jorda.
Fortsatt kan vi finne en god del menn som mest dreiv fiske, men
dette var helst yngre, ugifte karer, som bodde heime og hadde basis
i
et kombinasjonshushold. Med ekteskap og eget hushold blei alle før
eller sia fiskerbønder. Sønnene kunne altså skaffe
noe
kontantinntekter, selv om de blei boende heime. Jentenes arbeidskraft
kunne bare nyttes i februket, som i liten grad gav kontantinntekter.
De
kunne derfor lettere gjøre seg overflødig i husholdet,
og ta arbeid
borte fra heimen.
Hvordan forholdet mellom fiske og gårdsdrift kunne arte seg for
det
enkelte hushold, skal vi gi etpar eksempler på, først
fra Amandus
Figenschou sin selvangivelse fra 1893. Gården hans på Rødgammen
var et
bruk av nokså vanlig størrelse, med 3 kyr og 14 sauer,
mens Amandus var
en av de aller største fiskere i sognet, og dreiv med en halvlotteskar.
Inntektene fra fisket utgjorde 1532 kroner brutto, mens gårdsdrifta
blei anslått til 540 kroner, totalt 2072 kroner. Gårdsdrifta
utgjorde
her 26 % av total aktivitet. I andre hushold, der fisket var meir
gjennomsnittlig, utgjorde gårdsdrifta en større relativ
andel. Hos
Olennert Andreassen, Nygård i Skogsfjord, var inntekten fra fisket
i
1898 380 kroner brutto, mens gårdsdrifta var beregna til 470
kroner,
eller 55 % av totalinntektene på 850 kroner. Olennert hadde 3
melkekyr
og 10 småfe, og også han hadde en halvlotteskar til hjelp
i deler av
året.
Ser vi på forholda på Nord-Kvaløy i Helgøy
i 1930-åra, ser vi at
jorda og heimeproduksjonen kunne være vurdert til 1 -2 ganger
det
som sjøen gav. Fiskerinntektene varierte nå mellom 155
og 520 kroner
for husholda, men fiskeprisene stod nå svært lågt,
slik at overvekta på
gårdsdrifta ikke var uttrykk for det sedvanlige forhold i
fiskerbondeøkonomien.
Bortsett fra husarbeid og omsorgsarbeid, tildels også
husflidsarbeid, var mesteparten av arbeidsaktiviteten i husholdet knytt
til spesielle sesonger eller onner. For en stor del dreide det seg
om å
høste av sesongavgrensa ressurser på land og hav, ressurser
som måtte
takes når de var tilgjengelige. rets arbeidsliv måtte
da innrettes
etter naturens gang, med vår, sommer og høst som den travleste
tida.
Stundom blei det konflikt om arbeiskrafta, når fleire onner falt
sammen i tid.
Fisken var stort sett tilgjengelig heile året som kokfisk. Fra
en
del boplasser kunne dessuten noe heimefiske for salg foregå visse
tider
av året: sildgarnfiske og hyselinefiske om høsten i sunda,
vintertorskefiske på fjordene, vårtorskefiske ute i væra
og sommerfiske
ute i havet. Noen fiskere foretrakk å drive heilårs heimefiske,
selv om
det gav mindre utbytte. Til gjengjeld slapp de den tyngende utrustninga
og mindre kapitalutlegg, og kunne hjelpe meir til heime. Vanligvis
måtte mannfolka reise vekk fra heimen når de skulle delta
i
salgsfisket, enten dette gjaldt Lofotfisket om vinteren,
Finnmarksfisket om våren eller sommerfisket i heimeværa
og Finnmark.
Mens vintertorskefisket falt i ei stille tid på gården,
blei det
konflikt mellom fisket og gårdsarbeidet om våren og sommeren.
Denne
konflikten kunne løyses på ulike måter: at kvinnfolka
gjorde
hovedmengden av gårdsarbeidet, at karfolka kom heim som snarest
for å
gjøre våronn og slåttonn, at det blei leid onnefolk.
At våronna og høya
kom seint i forhold til naturens gang, var trulig også ei tilpasning
til fisket.
Februket var naturligvis en heilårsbeskjeftigelse. Selv om det
i
innefo ringsperioden var liten eller ingen produksjon av melk, var
vinteren og våren ei strevsom tid med alt tilleggsfo ret som
måtte
skaffes fra sjø, fjære og utmark. Det var vinterlamming,
det skulle
kokes løypning hver dag til husdyra, det skulle skaffes vatn
og brensel
til fjøsen heile sesongen. Det er utrulig hvor mange bøtter
vatn ei
tørst ku kan drikke! Ofte blei det slutt på stråfo
ret lenge før
groren kom i marka, og det blei en kamp på livet for å
berge krettura.
Når dyra kom ut på beite, blei det ei lettere tid. Det var
likevel
mye arbeid med melkeproduksjonen, med kjerning og ysting, med jaging,
gjeting og grindgang. Når høya begynte i slutten av juli
eller
begynnelsen av august, kom ei ny, travel onn, som varte til langt uti
september. Nå kom marketørking i regnvær på
heimejorda og høsting og
heimføring på båt av høyet fra utslåttene.
Med våren kom mange andre aktiviteter. Det var kobbejakt, sanking
av
egg og dun, utkjøring av møkker og sloging, spading eller
pløying av
potetåker og setting av potet og grønnsaker. Seinere var
det hypping av
potetåkeren, dunrensing, det kom sanking av sløke og syre,
multer og
andre bær.
Når telen gikk av myra ved St. Hans, tok det tunge og
arbeidskrevende arbeide med torving til. Dette arbeidet var ikke
sluttført før torva var kjørt i hus utpå
høsten. Også vedinga var et
langvarig arbeid, for den som hadde skog. Skogsarbeidet foregikk gjerne
om høsten, mens saging og kløyving var et heilårs
arbeid, som aldri tok
slutt. Med høsten kom også potetopptaking, sauesanking,
slakting, det
kom snarefangst av rype.
Ikke alle hushold hadde adgang til alle slags ressurser, og ikke
alle la like stor vekt på de ulike onner. Generelt får
vi likevel for
alle et bilde av stor travelhet over mesteparten av året.