På Fattigkassen
De bortsatte
Av Tull-Olas saga
Karlsøy får egen distriktslege
Distriktslegene
Skolemedisin og folkemedisin
Helsetjenesten
Karlsøy kommunale sykehus
Sykdomsbildet 1875-1920
Tæringen slår til
Medisinalberetninga som
politisk dokument
Jordmorsystemet blir utbygd
Jordmora
Selv om samfunnet var i framgang etter midten av 1800-tallet, var
det likevel begrensa midler som kunne skaffes tilveie for å hjelpe
dem
som ikke klarte å livnære seg. Det skulle ofte så
lite til før nøda stod
for døra, et feilslått fiske, havari på havet, krettur
som kreperte,
sjukdom i heimen, vanførhet av ulike slag. Heller ikke var vel
alle like
formuende i å klare seg selv og skaffe seg et levebrød.
De store
barneflokkene som begynte å bli vanlige, gjorde også sitt
til at det
lett blei smalhans i mange heimer. Verst stilt var ofte de eldre, når
evnen svikta til selv å tjene sitt brød, og ingen nære
slektninger
kunne hjelpe.
Hvor vanskelig den økonomiske situasjon kunne være i en
familie,
skal vi gi et eksempel på fra Lattervika i 1896. Mens mannen
var borte
på Finnmarksfiske i mars, blei stua solgt og revet på grunn
av
handelsgjeld til Giæver i Jøvik. Kone og barn måtte
flytte i
fjøsgangen, og lå i høyladen hos naboen. Da mannen
kom heim, fikk han
satt opp ei lita stue av et naust. Til fjøs hadde han ei lita
bu, men
lamma måtte finne plass i stua.
Egentlig kan vi ikke si at fattigbudsjettet var høgt hos oss,
særlig
ikke når vi ser det på landsbasis. Likevel føltes
det nok belastende for
dem som skulle betale det i form av skatter eller ta imot legdefolk.
Derfor var det alltid et mål å begrense fattighjelpa og
dermed
fattigskatten best mulig. Av kildemessige hensyn begrenser vi oss i
dette avsnitt til Karlsøy kommune, men forholda var uten tvil
nokså lik
i Helgøy.
Fattiglemmer og legdslemmer møter vi en rekke ganger i kirkebøkene
ved dødsfall i andre halvdel av 1800-tallet. De fleste var mellom
60 og
90 år, og nokså likelig fordelt geografisk og på
kjønn. Stundom møter
vi yngre folk, heilt ned til 30 år. I Karlsøy kirkebok
er oppgitt 6
fattiglemmer som døde 1861-71 i alder fra 25 til 90 år,
med 52 år som
gjennomsnitt. Også i folketellingene møter vi fattiglemmene,
i 1865 8,
i 1875 og 1900 14 personer i heile prestegjeldet.
I 1909 budsjetterte Karlsøy fattigvesen med 17 faste
trengende , de fleste bortsatte folk til fast betaling. Dessuten kom
4 sinnsyke i forpleining. Totalbudsjettet for fattigkassen var 4.153
kroner, hvorav 1.523 gikk til de faste trengende, 640 til tilfeldig
hjelp, 910 til sinnssyke og 800 kroner til sjukepleie.
Tallet på bortsatte og faste trengende kunne variere fra tid til
anna, og var 23 i 1915-16, men bare 9 i 1920-21. Generelt synes
budsjettet å ha steget meir enn antallet trengende, noe som viser
til
prisstigning og større romslighet i tildelingene. I 1924-25
var
budsjettet således blitt 11.000 kroner, som var 165 % stigning
på 15
år.
Hvordan var det så å være på fattigkassen ,
som det heitte, og
hva slags hjelp kunne de trengende vente seg fra fellesskapet? Det
var
faste regler for dette, bl.a. nedfelt i en Fattigplan som blei
utarbeidd av Karlsøy herredsstyre i 1900, og trykt med enkelte
endringer i 1910. Hvordan reglene blei praktisert, ser vi klart fra
fattigstyrets protokoller.
Fattigkommunen , som var identisk med herredet, var delt i 10
kretser, med en ansvarlig tilsynsmann i hver krets. Disse skulle i
prinsippet også være medlemmer i fattigstyret. Tilsynsmannen
hadde
myndighet til å utstede matsedler, men meir varige ordninger
skulle
fattigstyret bestemme. Alle tilfeller av behov for fattigstøtte
skulle
i første omgang undersøkes av tilsynsmannen, og årsaka
til nøden skulle
klarlegges, likeså om der fantes slekt som hadde forsørgelsesplikt.
Han
skulle også føre jevnlig oppsyn med at de bortsatte fikk
rimelig god
pleie. Tilsynsmannen hadde dessuten som oppgave å foreslå
tiltak og
hjelp som kunne hindre at fattigfolk blei avhengig av offentlig støtte,
altså tiltak av forebyggende art.
Tiltak som dreide seg om hjelp til selvhjelp var f.eks. å utruste
folk slik at de kom på Lofoten eller Finnmarka, å skaffe
dem båt og
bruk, hjelp til å kjøpe strikkemaskin, til kjøp
av ku for utlån til
fattige o.s.v.
Det var et fast prinsipp at kontanter aldri skulle utbetales, men
ellers kunne fattighjelpa settes inn over et vidt register av behov.
Dette gjaldt f.eks. legetilsyn og kjøp av medisin, pleie på
sykehus og
sanatorier, til likkiste og begravelse, reparasjon eller kjøp
av hus,
anskaffelse av torv og ved, kjøp av klær og skolebøker,
eller direkte
matforsyning. Hva som kunne gis av mat, var klart spesifisert. Det
omfatta visse sorter mel og gryn (samfengt rug, grynmel, bygg-gryn,
havregryn), margarin, salt og sirup, sild og annen billig fisk samt
potet hvis den var rimelig i pris. Et forslag om kaffe, sukker og
cikori falt i 1910, men fra ca 1920 begynte også kaffe og sukker
å
innarbeide seg i mattildelingene.
Det var bare den ytterste nød som skulle avhjelpes, og hjelpa
skulle
være av forbigående karakter. Hjelp blei aldri ytt før
det var foretatt
nøye gransking av nødsforholda. Ved meir varig trang,
blei det gjerne
vurdert bortsetting for kommunal regning. Dette gjaldt især vanføre,
åndssvake og gamle.
Tildelingene skulle heller ikke gi noen følelse av overflod.
Fattigfolk med hund måtte f.eks. sørge for å skaffe
hunden vekk, før
noe hjelp kunne gis. Likkister skulle ikke koste over 12 kroner. Også
boligene skulle være beskjedne. Til bolig for en mann i Vannvåg
blei
det kjøpt ei bu, og på Fugløy blei det kjøpt
en gamme til bolig. Til ei
enke på Karlsøy blei det i 1924 kjøpt ei stue til
750 kroner.
Det var et fast prinsipp at all hjelp skulle betraktes som lån,
som
skulle betales tilbake straks det var mulig. Gjenkrav eller krav om
refusjon kunne reises når folk fikk inntekter igjen, når
de fikk arv,
når de var død og etterlot seg løsøre og
eiendom. Slike krav kunne og
reises mot slektninger som hadde forsørgelsesplikt, f.eks. barn,
eller
hos etterkommerne, når folk var død.
Slike gjenkrav blei det holdt nøye regning med, og det skyldige
blei inndrevet med hård hand, f.eks. utpanting og tvangsauksjon.
Og
selv det minste skulle omgjøres i penger, som klær, husdyr,
kårytelser.
I 1932 blei f.eks. klærne etter ei avdød fattig kvinne
utdelt til andre
fattige, mens hennes kuffert blei inndratt av fattigstyret. Et unntak
var da fattigstyret i 1915 gjorde vedtak om at ei enke på Skorøy
skulle
få beholde klærne etter mannen.
Det var hjemstavnsretten eller den kommunale tilhørighet som
bestemte hvor en person hadde krav på fattighjelp. Der fantes
klare
regler for hvordan slik rett kunne vinnes eller tapes ved flytting
mellom kommuner. Det blei da viktig for kommunene å undersøke
hvor
hjemstavnsretten egentlig lå, for å kunne velte byrdene
ved fattighjelp
over på andre. Dette blei gjort med stor nidkjærhet, og
førte til mye
krangel mellom kommunene, noe som også kunne gå utover
de nødlidende.
Ofte dreide krangelen seg om hvorvidt gjestekommunen hadde vært
for raus med fattigytelsene.
For folk fra Karlsøy som fikk fattigstøtte i andre kommuner,
krevde
Karlsøy gjerne at de skulle tvangssendes til heimbygda, tydeligvis
for å
oppnå bedre kontroll med ytelsene. Tilsvarende blei det bestemt
å sende
en familie vekk fra Karlsøy, da hjemstavnskommunen Berg ikke
ville yte
refusjon for fattighjelpa. I 1912 ville Karlsøy også tvangssende
en
person heim til Finnland, men da det blei klart at han hadde vært
lenge
nok i Karlsøy til å ha oppnådd hjemstavnsrett, skulle
det istedet
lokkes med klær og gratisbillett, hvis han reiste godvillig.
Det blei også viktig å hindre at fattigfolk som flytta til
Karlsøy,
skulle opparbeide seg hjemstavnsrett. I 1909 blei således en
mann på
Lanes, som hadde en fattig tilflytta familie boende hos seg, pålagt
av
fattigstyret å få familien ut. Hvis de blei boende lenge
nok til å
oppnå hjemstavnsrett og dermed ha krav på fattigstøtte,
ville husverten
bli gjort ansvarlig for de utgifter dette ville påføre
kommunen. I 1931
gikk fattigstyret så langt som til å vedta å forpurre
kjøpet av en
eiendom på Gamnes, som en mann fra Tromsøysund hadde kjøpt.
Det framgår
at kommunen alt betalte husleia for familien, og frykta nye, permanente
belastninger.
Det viktigste ved de forebyggende tiltak mot fattighjelp, var trulig
de holdninger som blei skapt i bygdene om den skam og vanære
som lå i å
få fattighjelp. Dette førte utvilsomt til at mange heller
lei direkte
nød, enn søkte offentlig hjelp. Under slike forhold er
det vanskelig å
tenke seg at der forekom noe misbruk av fellesskapets midler. I
ettertid kan man nok også få inntrykk av at det vesentlige
for
fattigstyret ikke alltid var å lindre nød, men å
spare penger. Da de
elendige boligforholda for de fattige familier i Været på
Karlsøy blei
behandla i 1912, var konklusjonen at hvis det offentlige skulle gripe
inn og sanere den verste bebyggelse, måtte dette ikke påføre
fattigvesenet utgifter. Da fikk heller husa stå, selv om de var
helsefarlige!
Selv om det offentlige hadde påtatt seg plikt til fattigforsorga,
førte ikke dette til at den private veldedighet blei overflødig.
Den
offentlige fattighjelp var strengt rasjonert og sosialt belastende.
Privat velgjørenhet blei fortsatt ytt i det stille i mange sammenhenger
innafor nabolaget enda i 1930-åra, f.eks. ved mat og klær
til
barnefamilier og gamle. I 1913 måtte det ei ofring til i Karlsøy
kirke
for å skaffe trebein til ei vanfør kvinne. I 1890-åra
satte båtlaget
til Hans Lockert Hansen på Lanesøra et garn eller en linestubb
til ei
enke på Karlsøy, som hadde mista mannen på sjøen.
Et båtlag fra
Langsund som tjente godt på Finnmarksfisket, ytte av sitt overskott
til
ei enke i Stakkvik. Også de store handelsmenn avlasta den offentlige
fattighjelp i en viss grad, når de ytte kreditt til fattigfolk
som
hadde små muligheter for tilbakebetaling.
Det mest typiske ved utviklinga av vårt velferdssamfunn er vel
de
trygdeordninger som etterhvert avløyste den private velgjørenhet
og
fattighjelpa. Dette var altså ei sosial forsikring basert på
gjensidighet, der risikoen for uhell og sjukdom blei utligna.
Noe av det første vi hører om, var en Lofotfiskernes
selvhjelpskasse , som fiskerne kunne slutte seg til på frivillig
basis med bidrag. Her kunne det gis støtte ved sjukdom og forlis.
I
1908 kom en ulykkeskasse for fiskere. Fra 1922 kom kretssykekassene
i
drift, basert på frivillig deltakelse, seinere avløyst
av en tvungen
syketrygd. Viktige tiltak var også alderstrygden i 1936 og barnetrygden
etter siste krig.
Legdesystemet, som begge sogn forsøkte seg med i 1850- og
60- åra,
blei snart avvikla. Det siste vi hører om dette, var 4 legdslemmer
i
Helgøy i 1871, fordelt over like mange legder. Systemet blei
erstatta av
meir permanent bortsetting av gamle og vanføre for fast betaling,
og
varte ved heilt fram til ca. 1950. Bortsetting av barn blei oftest
ordna
privat og uten utgift for det offentlige, og er omtalt i annen
sammenheng.
For kommunen var det om å gjøre å holde utgiftene
lågest mulig.
Valget falt da på den vert som ville ta imot for den minste sum,
uten
hensyn til den standard som forpleininga innebar. Hva den bortsatte
selv syntes, var det ingen som brydde seg om. Der finnes da også
eksempler på at forholda ikke var særlig rosverdig, og
det gjelder
heilt fram til tida etter siste krig. I ett tilfelle finner vi at en
eldre ufør mann, som var bortsatt adskilt fra kona, gjorde slutt
på de
uverdige forhold han levde under, ved å begå selvmord.
Ett klart eksempel på mislige forhold finner vi i dette brevet
fra
Karlsøy fattigkommisjon til en vert i Sør-Lenangen i
1878: - - Da
jeg hører, at fattiglemmet Jeremias, som er utsatt hos Dem for
15 spd.
årlig, klager over at Deres kone og børn er så ytterst
uartig mot ham,
at de ikke engang later ham i fred få lese Guds Ord, skal jeg
herved på
Karlsø Fattigkommisjons vegne alvorlig anmode Dem om for fremtiden
at
påse, at Jeremias ikke lider krenkelse eller overlast av Deres
kone og
børn - - . Her er det ihvertfall godt å se at fattigstyret
forsøkte å
gjøre noe med saka!
Betalinga for de bortsatte kunne variere meget, alt etter hvor mye
den bortsatte kunne yte av arbeid eller trengte av pleie. I 1916 var
de
lågeste satsene på 30-50 kroner, de høgste på
300-350 kroner. For
sinnslidene var satsen oppe i 500 kroner, men her fikk kommunen
refusjon fra staten (fylket). Vanligvis var det de bortsatte som tok
den største andelen av fattigbudsjettet.
I 1910 tok fattigstyret i Karlsøy opp spørsmålet
om hvorvidt et
kommunalt fattighjem eller fattiggård ville redusere kostnadene,
men
gav fort opp tanken. Et forsøk på et privat tuberkulosehjem
for fattige
ca 1905 måtte oppgis, og heller ikke ei innsamling til et gammelhjem
i
1920 kom det noe ut av.
Den største forbedring i perioden gjaldt trulig de sinnslidende
og
vanføre ungdommer som kunne sendes vekk til spesialinstitusjoner
utenfor landsdelen, især blinde og døve. Mesteparten av
utgiftene blei
betalt av fylket, men fattigkassen måtte også bidra.
Til å begynne med blei de sinnslidende sendt i privat pleie, men
fra 1872 kom de første fra Karlsøy til Rotvold asyl ved
Trondheim. I
1880 var her 2 pasienter, foruten at en sinnssyk var i privat
forpleining i Tromsø. Med Rønvik ved Bodø like
etter 1900 fikk
landsdelen sin egen anstalt, og de fleste sinnssyke blei nå behandla
her.
Til døvstummeinstituttet i Trondheim kom den første fra
Karlsøy i
1864. I 1877 kom en annen døvstum elev hit, og blei satt i snekkerlære.
I 1881 kom en gutt hit fra Ravik.
I 1878 kom Ole Andreas Olsen fra Nord-Lenangen, en blind
femtenåring, til Blindeinstituttet i Kristiania. Han var den
første fra
amtet, og gjennom årsberetningene fra skolen kan vi følge
Ole ei
årrekke framover. Til å begynne med var det visse problem
med trivsel
og tilpasning, men når Ole om ettermiddagen fikk gå i
snekkerverkstedet, blomstra han fullstendig opp! Etter 4 år var
han
blitt en meget flink snekkerlærling. Dette var enorme framskritt
i
forhold til den tilværelsen heimesamfunnet hadde å by Ole
og de andre.
I 1882 kom også en abnorm gutt fra Selnes til en institusjon i
Bergen, slik at Karlsøy nå hadde 4 ungdommer ved disse
institusjonene.
At ikke alle slike forsendelser gikk like greitt for seg, har vi et
eksempel på fra Burøysund i 1905. En døvstum gutt
måtte da tvangssendes
til Trondheim fordi foreldra var imot å gi gutten fra seg.
Av de mange sambygdingene som har gått gjennom livet som
fattiglemmer eller sosialkasus, skal vi her se nærmere på
skjebnen til
Ole Henriksen fra Nord-Fugløy, til daglig kalt Ola.
Ola var født i Laukvik i 1879, som den 8. og siste i barneflokken
i
en sjøsamisk familie. Familien levde av jordbruk og fiske, og
hadde
bodd i Laukvik sia ca. 1858.
Hva som gikk galt i Ola sitt liv, er ikke så godt å si i
ettertid,
men Ola var ikke utstyrt med heilt den samme tenkeevne som andre. I
folketellinga for 1900, da Ola var 21 år, blei han betegna som
åndssvak. Det betyr at han hadde litt vanskelig for å uttrykke
seg, og
han lærte ikke å telle eller å lese. Og lite blei
vel gjort for å
utvikle de evner han hadde. Av arbeid var det bare nokså enkle
ting han
kunne utføre, som bæring av vatn og ved, vedhogging, fjøsstell
og
melking av geiter. Utnamnet Tull-Ola var da den merkelappen som
ofte blei hengt på han i bygdesamfunnet. Og det var klart for
alle at
Ola ikke kunne klare seg aleine, uten støtte fra familie eller
samfunnet.
Ved århundreskiftet var mora blitt 65 år, mens faren var
70, og i
løpet av det neste 10-året gikk familien tydeligvis i
oppløsning.
Høsten 1908 var Ola bortsatt for kommunens regning et halvt
års tid hos
ei enke i Gamvik. Han hadde da allerede bak seg et opphold hos den
eldre søstra Larine, som var gift i Sør-Lenangen.
Fra nå av og fram til 1950, altså i 42 år, finner
vi Ola som en
fast gjenganger i fattigstyrets protokoller, som en av mange bortsatte
personer som kommunen hadde ansvar for.
Gjennom Olas skjebne skal vi forsøke å se hvordan det var
å leve et
liv i utkanten av det sosiale fellesskap. Som så mange andre
blei Ola
nå avhengig av kommunen og vertsfolkets økonomiske kår,
av dragkampen
om godtgjørelsen, som kommunen alltid ønska å redusere
mest mulig. Det
var jo de magre skattepengene som skulle holde liv i Ola!
Det starta med ei godtgjøring på 40 kr. i året, da
Ola i 1909 havna
hos Julius Dahl, Bratrein i Langsund. Her var han sammenhengende i
17
år, og kosta tilslutt kommunen 150 kr. årlig. Ola gjorde
dessuten litt
nytte for seg med fjøsarbeid og vedarbeid. Noen luksustilværelse
var
det ellers ikke tale om. Om vinteren lå Ola på gangloftet
inne, om
sommeren ute på stabbursloftet.
I 1925 var det blitt konflikt om hvem som skulle holde Ola med
fottøy, og året etter blei han bortsatt hos Henrik Heika
på Kopperelv,
tvers over sundet. Kommunen måtte nå betale 200 kr. årlig,
og dessuten
kjøpe klumper og komager til Ola for 95 kr. Dette blei levert
av naboen
Leonard Olsen.
I 1927 blei Ola ført til Johan Johnsen i Russelv, som skulle
ha 260
kr. for Ola, men som for dette også måtte sørge
for sengetøy og klær.
ret etter blei Hans Andreassen, visstnok i Hesjebukt, ny
vert for 220
kr., inkludert klær og sko. I 1932 finner vi Ola i Sør-
Lenangsbotn hos
Amandus Kristiansen for 240 kr. En annen bydde nå 5 kr. mindre,
men
dette syntes kommunen var for lite til å skifte vert, og Ola
blei
værende her til 1939.
Nå bar det tilbake til Nord-Lenangen, der Kristian Olsen var villig
til å være vert for 200 kr. Ola blei værende her
til 1946, til tross for
at han blei sagt opp fleire ganger, men det var nå blitt vanskelig
å
finne nye verter. Betalinga var nå steget til 700 kr., foruten
at
fattigstyret fleire ganger bevilga penger til klær, undertøy,
yttertøy,
sko, votter, lusekofte.
I 1946 kom Ola til Olaf Fagervoll i Nord-Lenangen, som fikk 960
kr., men allerede samme året blir han forflytta til Lorents Larsen,
Jegervatn, for samme sum. Dette var Olas niende og visstnok siste
vertskap, etter det vi kan lese ut av protokollen. Den siste innføring
her er fra 1950, da en person i Sør-Lenangen ønska å
ta Ola i
forpleining, men fattigstyret ville ikke ha noen forandring. Trulig
døde Ola ikke lenge etter dette, vel 71 år gammel, omtrent
på samme tid
som aldersheimen på Karlsøy stod klar.
Protokollen forteller adskillig om hva slags byråkratisk behandling
Ola fikk, og hva slags kår fellesskapet var i stand til å
by den som
ikke kunne klare seg selv. Men protokollen forteller oss ikke hvordan
Ola virkelig hadde det under sine skiftende verter, eller hva han selv
syntes om sin skjebne. Og trulig var det heller ingen som spurte.
Har vi så ingen innsyn i Olas oppfatning av egen situasjon? Nesten
ikke. Vi veit han syntes han fikk for lite brødmat hos søstra.
Etter
oppholdet der, sa han stadig: Larina ga bare ei kake dagen . Vi
veit også at under oppholdet i Langsund utførte han bare
motvillig de
arbeidsoppgaver han blei satt til, og ofte ikke ville spise den mat
som
blei satt fram, men tok maten seinere, når ingen så det.
Forsøkte han
her å uttrykke en reaksjon på egen livssituasjon? Han var
dessuten glad
i å laupe i gåran , vel den eineste adspredelse han hadde.
Trass i
den lange og ulendte vei var han ofte på besøk i Reinskar
hos Anna
Rebekka Wilhelmsen. Tydeligvis tok ho vel imot han, og gav han kanskje
på den måten en følelse av egenverd.
Karlsøy hadde sia 1844 hatt felles distriktslege med Skjervøy
og
Lyngen, med Lyngseidet som base. Dette var naturligvis ei dårlig
løsning på legeproblemet, selv etter at Skjervøy
var blitt utskilt. I
1870 blei således legen henta i 3 sykebesøk i Karlsøy,
alle ganger til
bygdene nærmest Lyngen, d.v.s. fastlandet. Dessuten var han 3
ganger i
Karlsøy i offentlige ærend. I Karlsøy måtte
man derfor for det meste
søke lege i Tromsø, men fra Tromsø fikk man ingen
heimebesøk.
I 1869 kom etpar sterkt kritiske innlegg til legetjenesten i
Tromsø Stiftstidende I et innlegg fra Søreidet fortelles
det om 2
menn fra stedet som kom sjuk heim fra Finnmarksfisket. Fungerende
distriktslege i Skjervøy blei budsendt per post, men kom først
med båt
nr. 2 åtte dager seinere, og begge pasientene var da død.
I et innlegg
fra Helgøy heitte det at den nylig avdøde distriktslege
Qvigstad i
Lyngen visstnok aldri hadde satt sin fot i Helgøy sogn under
20 års
virke. Folk måtte klare seg uten legetilsyn, eller føre
de sjuke til
Tromsø i åpne småbåter.
Karlsøy tok opp spørsmålet om egen distriktslege
i 1870, og i 1871
gikk Amtstinget inn for forslaget, men det blei foreløpig avslått.
Det
var nå på tale at nordre del av Tromsøysund skulle
legges til Karlsøy
legedistrikt, med bopel i Langsund.
Opprettelsen av Karlsøy legedistrikt skjedde i 1874, og den første
lege ankom i mars 1875. Det var G. Thode, som tok bopel på Karlsøya.
Han skulle også betjene Helgøy, slik at legedistriktet
omfatta heile
prestegjeldet. Han hadde dessuten visse forpliktelser som
fiskeværslege. Den faste lønna var 400 spesiedaler og
100 spesiedaler
ekstra for tjenesten som fiskerilege. Dermed var det legesystem skapt,
som skulle eksistere nokså uendra til lenge etter siste krig.
Legene har alle kommet utenfra, for det meste fra Sør-Norge,
de har
for det meste hatt korte opphold hos oss, og har generelt vært
for
belasta med legetjenesten til at de har kunnet la seg innlemme i bygdas
sosiale og politiske liv. 2-6 års varighet for oppholdet har
vært det
vanlige. Rekorden innehar Skridshol med ca 10 år (1887- 1897).
Dette
gjelder så lenge legene var bosatt på Karlsøy.
Mange av dem har utvilsomt gjort en god innsats, både med
helbredende og forebyggende medisin, under primitive forhold og med
svært belastende sjøreiser. I ettertid kan det være
interessant og av
og til litt forunderlig å lese deres årsrapporter, ofte
meget
detaljrike, og se hvordan de har møtt dette primitive og fremmedarta
samfunnet som Karlsøy var. Noen, som Grimsgaard, har møtt
Karlsøyværingene med ei svært positiv holdning,
mens andre, som Mohn og
Uchermann, ikke synes å ha lagt noen stor iver etter å
oppnå innsikt og
forståelse av den lokale kultur. Den siste veit vi da også
at folk
hadde liten tiltru til og søkte lite. Dette har trulig sammenheng
med
at Uchermann var pensjonert prest, med medisinsk utdannelse fra
Amerika, og blei av mange betrakta som kvakksalver .
Mellom 1915 og 1922 kom det en periode da det tydeligvis var
vanskelig å skaffe leger. I denne perioden var Uchermann konstituert
1915-19. Deretter fulgte etpar år da distriktslegen i Lyngen
måtte
betjene Karlsøy. Også ellers hendte det at nabolegene
måtte vikariere i
kortere eller lengere perioder, når stillinga stod ubesatt mellom
2
ansettelser. Dette gav naturligvis svært dårlig tjeneste.
Til tross for at de fleste distriktsleger blei fremmede fugler hos
oss, finner vi likevel fleire som engasjerte seg i bygdelivet.
Skridshol var således medlem av herredsstyret og forlikskommisær.
Mohn
engasjerte seg i den politiske strid rundt århundreskiftet, Grimsgaard
var formann i vergeråd og kommunerevisor, og Haugen var en av
stifterne
av Karlsøy Sparebank. Grimsgaard utmerka seg forøvrig
ved å utføre en
vitenskapelig undersøkelse under Karlsøyoppholdet, noe
som gav han en
gullmedalje i 1908. Undersøkelsen dreide seg om mørketidas
innflytelse
på blodet.
At det ikke var noen dans på roser å betjene legekallet
i Karlsøy,
har vi mange eksempler på. Mohn døde selv av sykdom i
1904, Grimsgaard
fikk poliomyelitt i 1906 og Uchermann blei ramma av spanskesjuka i
1918. Skridshol forteller at han var fleire ganger i livsfare på
sjøen,
og i 1896 gikk medisinkista tapt under landing på Nordeidet.
Fram til 1875 hadde den lokale folkemedisin vært nokså
enerådende i
Karlsøy. Distriktslegen satt uendelig langt borte, og det fantes
bare
ei eineste jordmor i bygda. Det var da ikke rart at folk forsøkte
seg
med hva som helst av kloke folks råd, overtroiske sympatimidler
og
annet desslike , som det heitte i et avisinlegg i 1874.
Da det nå kom egen lege til Karlsøy, og etterhvert fleire
jordmødre,
blei situasjonen likevel ikke radikalt endra. Folk var vant med de
gamle, folkelige hjelperåder, og det var en generell motvilje
mot den
nye, profesjonelle helsetjeneste eller skolemedisinen. Forøvrig
må det
medgis at også legene stod hjelpelause overfor mange av de sykdommer
som
herja på denne tida. Det måtte derfor en kamp til for å
få folk til å
akseptere skolemedisinen. Ikke minst var det viktig å få
folk til å
godta smittebegrepet, og å oppgi si fatalistiske holdning til
sykdommer generelt. Folk viste stor likegyldighet til smittefaren,
og
den vanlige holdning var at den som skal ha en sykdom, han får
den , som legen skreiv i sin rapport i 1897. Særlig var dette
viktig
når det gjaldt koppevaksinering, tæringsmitten og de utallige
epidemiske sykdommer som opptrådte i perioden. I første
omgang var det
på det forebyggende plan at distriktslegene kunne gjøre
en innsats.
På denne bakgrunn må vi også forstå distriktslegens
mange utfall
mot kvaksalveriet i medisinalberetningene. Allerede i 1877 hører
vi om fleire fastboende kvaksalvere, som bl.a. dreiv med årelating.
Dessuten hadde 2 kvaksalvere fra Målselv reist rundt i distriktet
om
sommeren og helbreda.
Også i 1901-02 og 1910-11 hører vi om lokale og tilreisende
kvaksalvere. Disse dreiv gjerne helbredelse ved bønn, handspåleggelse
og
besvergelser , og honoraret var 5 til 30 kroner i medisin . I
1901 hører vi om ei svensk kvinne. I 1910 reiste en mann fra
Tromsø i
Lenangen og kurerte folk og fe ved røyking, lesing og årelating.
Dessuten reiste folk meget til kvaksalvere utenfor distriktet, bl.a.
til
Tromsø og Finnsnes. I Tromsø fantes bl.a. ei kone som
kurerte
verkefingre. Av lokale helbredere hører vi i 1906 om en mann
i
Perolsavika på Vanna som dreiv kurering i stor skala . I 1910
hører vi at handelsmann Petter Figenschou på Lanes reiste
rundt både i
Karlsøy, Lyngen og Skjervøy med Ankerpreparater fra Løveapoteket
i Arendal, noe som tydeligvis lå heilt på kanten av loven.
I 1911
hører vi om en finn i Langsund som hadde ry for å kurere
verk og
smerter ved lesing, noe som nå bl.a. kunne skje per telefon.
Nytt var
også elektriske belter, som folk tydeligvis hadde stor tiltru
til.
Medisinalberetningene forteller også eksempler på hvor galt
det
kunne gå med denne helbredinga. En mann som var årelata,
fikk koldbrann
i foten, og måtte på sykehus i fleire måneder for
å bli bra. En mann
med verk i kneet, som det var blitt lest over, måtte til Tromsø
for å
få foten amputert, og svevde lang tid mellom liv og død.
Dette aspektet
ved den folkelige medisin blei også framheva i avisinnlegget
i 1874,
der det heitte at mishandla folk stundom måtte føres til
Tromsø
og behandles i måndesvis p.g.a. fordervelsen de var blitt påført
heime.
Særlig arg blei distriktslegen, da han fra 1899 også fikk
konkurranse fra selveste sogneprest Eriksen. Presten forsøkte
seg som
helbreder mot nervøse lidelser ved hjelp av hypnose, tydeligvis
under
stor tilstrømning av pasienter. En av de første som blei
behandla av
Eriksen, var ei kone fra Langsund. Ho blei behandla i juli 1898 på
Karlsøy sykehus, etter anmodning og i nærvær av
distriktslege Mohn. I
1900 veit vi at Eriksen hadde pasienter fra så fjerne steder
som Lyngen
og Hammerfest, og heilt nede i Steigen gikk ryktet om hans evner som
vidunderdoktor. Enda i november 1900 dreiv Eriksen denne virksomheta,
ifølge opplysninger fra han selv. Dette blei av distriktslegen
stempla
som kvaksalveri. Det politiske aspektet ved denne saka skal vi gi egen
omtale.
Også fra andre hold veit vi naturligvis at folkelige legeråder
og
helbredere har vært i flittig bruk heilt fram til våre
dager.
Dette skal vi komme tilbake til i et anna kapitel.
At distriktslegen blei lite søkt i første del av perioden,
er
forståelig, både ut fra motstanden mot skolemedisinen og
p.g.a. de
praktiske problem med å få tak i legen. Dette gjaldt både
kroniske
sykdommer og epidemier. Folk måtte selv fare i småbåt
til Karlsøy og
hente legen, eller frakte pasientene i åpen båt til Karlsøy.
Dessuten
kosta det penger, og ingen syketrygd fantes. De fleste døde
uten at
lege hadde vært tilkalt. I 1877 kjente legen årsaka til
bare 2 av de 40
dødsfall som blei meldt inn.
I mange tilfeller nøyde folk seg med å stille diagnose
selv, og
sende bud til legen etter medisin. Når derimot legen selv reiste
rundt
p.g.a. epidemiene, søkte folk oftere legen. Det gjaldt også
når legen
som fiskeværslege reiste til Torsvåg og Burøysund,
eller møtte opp ved
kirkehelgene på Helgøy, noe som tidlig blei en plikt.
Alt i 1876 var
legen 2 ganger på Helgøy i kirkehelgene. I 1906 utførte
legen 12 besøk
på Helgøy, med 19 pasienter i gjennomsnitt hver gang.
Doktoren blei da
innlosjert i private hus, der han tok imot pasientene. Kommunen
arbeidde i 1890-åra med å skaffe ei egen legestue på
Helgøy, men
midlene strakk ikke til. I 1906 var legen dessuten 3 ganger i Torsvåg,
med 24 pasienter hver gang. Til egen skyss brukte distriktslegen en
åttring fra Reinsvoll, med Søren Indal som høvedsmann.
Til gamle folk
og fattigfolk blei det sjelden eller aldri henta lege. For den første
gruppa var det ansett som unyttig, for den andre var det om å
gjøre å
spare fattigkassen for utgifter.
I tida 1879-92 kan vi se at ved 146 oppgitte dødsfall i Helgøy
sogn
blei lege nytta i 50 tilfeller, eller 34 %. I 66 % av tilfellene døde
folk uten legetilsyn. Naturligvis har legen også besøkt
syke folk som
kom seg, uten at vi kjenner noe til hyppigheta. Det er trulig at lege
helst blei henta i de alvorligste tilfellene, der hans medisinske
kunnskap kanskje minst strakk til. Etter århundreskiftet forandra
dette
seg, slik at i 1912 var lege blitt henta i 22 tilfeller av ialt 48
dødsfall, d.v.s. 46 % av alle tilfeller. Nå var det til
og med en
tendens til at legen blei henta for reine bagateller. Det var også
blitt vanligere å hente legen til fattiglemmer og eldre.
Det var især egen båtskyss og telefon som gjorde det lettere
å få
tak i legen. Allerede i 1905 skaffa Grimsgaard seg ei motorskøyte,
en 30
fots båt med 6 hk motor, og dette blei fulgt opp av seinere leger.
Lars Indal var skysskar, men det trengtes enda en mann til mannskap.
Imidlertid var hamneforholda på Karlsøy svært vanskelig,
så doktorbåten
rak i land i uvær. Tildels måtte båten ligge betøyd
på Reinsvoll, og
doktoren måtte da gi signal med flagg eller lys når han
ville hentes.
Det var også svært vanskelig og dyrt å få faste
skyssfolk til båten.
Egen's foreslo derfor alt i 1911 at doktoren burde flytte til Nordgård,
der det var god hamn. Dette forslaget blei gjentatt av seinere leger,
uten at det kom noe ut av det.
Da telefonen kom i 1910, blei det mye lettere å tilkalle lege
enn
før. For doktoren betydde det til gjengjeld fleire anstrengende
reiser.
Mens han før kunne sitte rolig heime i uvær, blei han
nå tilkalt i all
slags vær. Mangel på hamner ute i distriktet gjorde det
også besværlig
med sykebesøk. Det blei mange hustrige turer for distriktslegene,
enten
turen gikk over den breie Ullsfjorden til fastlandet, eller utover
til
øyene.
Når det gjaldt epidemiene og de smittefarlige sykdommer, var
isolering av pasientene noe av det viktigste. Dette var imidlertid
ikke
alltid så lett å få til, f.eks. egne rom til de tuberkuløse.
Ofte
brydde folk seg lite om slike pålagte begrensninger på
sin rørlighet.
Også desinfisering av hus, klær og sengklær var mange
steder vanskelig
å gjennomføre.  forebygge sykdommer bestod også
i å forbedre de
hygieniske forhold i heimen, ombord i fiskebåten, i fiskeværet
og på de
små tettsteder som fantes. Dette var heller ikke lett å
få til, når
fattigdom og konservative holdninger slo seg ilag.
Fram til 1909 var sykestua på Karlsøy doktorgård
i drift, og en god
del pasienter blei behandla her. Også sykehuset i Tromsø
var viktig.
Her kom også et eget lasarett for de smittefarlige. De
sinnslidene blei som før sendt sørover til de store sinnssykeasylene.
Dette dreide seg om få tilfeller, vanligvis 2-3 årlig.
De kronisk
sinnslidende blei utplasert lokalt av Rotvold, bortsatt i Karlsøy,
eller som jordbruksarbeidere hos lensmann Rivertz på Karnes.
I 1930- og 40-åra kom egne helsesøstre i begge herreder.
Disse
gjorde en stor innsats i den forebyggende helsetjenesten. Etter krigen
opphørte dette.
En interessant periode i Karlsøys helsehistorie, er etableringa
av
et lokalt sykehus på Karlsøy. Det var bygd og drevet av
kommunen, og
var altså et reint kommunalt tiltak. Hensikten med sykehuset
var å
unngå den lange og problemfylte transportveien til sykehuset
i Tromsø.
I de 30 år sykehuset eksisterte, betydde det tydeligvis en god
del for
helsetjenesten lokalt.
Å kalle dette et sykehus er nå ellers en overdrivelse, selv
om
uttrykket blei brukt i offentlige dokument. Det dreide seg om 2 rom
i
andre etasje på den nye doktorgården på Karlsøy,
som nå blei innreda
til sykeværelser.
Da distriktslegestillinga blei oppretta i 1875, blei det fort klart
at det offentlige måtte bygge egen bolig for distriktslegen.
Her var
naturligvis ikke noe hus å leie. Den første distriktslegen
måtte leie
seg inn i lensmannsgården, og forlot stedet p.g.a. husmangel
etter 1
1/2 år. Når det først skulle bygges bolig, falt
det naturlig å
kombinere boligen med sykehusfunksjoner. Eget legekontor skulle i alle
fall innredes i doktorgården, som den etterhvert blei kalt.
Saka var oppe i amtsformannsskapet allerede i 1876. Det var tale om
2 sykestuer med plass for opptil 12-16 pasienter. Kommunen skulle stå
for oppføring og vedlikehold av bygninga, og distriktslegen
for den
medisinske og økonomiske drift av sykehuset. Dette betydde at
han
skulle sørge for lys, brensel, reingjøring, vask, mat
og stell av
pasientene, og han skulle lønne gangkoner eller pleieassistenter.
Det skulle også skaffes fjøs og passende jordvei for 4
kyr og 8 sauer,
slik at det kunne skaffes mat til pasientene. Til oppføring
var det
tale om et lån på 16.000 kr. i Medisinalfondet.
Bygninga blei oppført av byggmester Kokaas, og var klar for
innflytting av legen i 1878. Da var også jordavståelsen
fra prestegården
i orden. Huset blei imidlertid bygd adskillig mindre enn de opprinnelige
planer tilsa, med bare 8 sykeplasser, og lånet blei på
bare 12.000,-. I
1880 kom sykehuset i drift, og behandla første året 3
pasienter med
ialt 51 liggedager. 2 blei behandla privat og 1 for fattigkassen, og
alle blei helbreda.
For leie av huset betalte legen 300 kr. i året, og fikk 90 øre
dagen av hver pasient for mat og stell, fra 1890 1 krone. For pasienter
som blei behandla for fattigkassen, amtet og medisinalfondet fikk han
intet honorar.
I 1881, som var andre driftsår, blei det behandla 13 pasienter,
med
gjennomsnittlig opphold på 25 dager hver. Av disse blei 9 helbreda,
2
døde og 2 var ikke ferdig behandla. ret etter var
belegget omtrent på
samme nivå. Ellers varierte tallet år for år. 1903
synes å ha vært et
høgdepunkt, med 25 pasienter, hvorav 2 døde. I 1904 var
bare 1 pasient
innlagt, noe som skyldtes legemangel, mens det i 1905 blei behandla
21
pasienter, med 352 liggedager, d.v.s. 16 i gjennomsnitt. Etter dette
blei belegget betraktelig redusert. Siste driftsår, som var 1909,
blei
bare 7 pasienter behandla. På 30 år var det da blitt behandla
vel 400
pasienter, med over 1000 liggedager, i gjennomsnitt 13 syke per år.
Avviklinga skyldtes den uheldige blandinga av sykehus og
privatbolig, noe som skapte utrivelige forhold både for pasienter
og
legefamilien. Sykestuene var i 2. etasje, og hadde felles kjøkken,
inngang og ganger med privatleiligheta. Dette førte til støy
og lukt i
gangene. Kjøkkenet måtte også brukes til venteværelse
for pasientene,
og der fantes ikke bad til pasientene. Det blei etter århundreskiftet
stilt større krav både til legefamiliens komfort og til
den medisinske
pleie. Uten utdanna sykesøster fant legen det uforsvarlig å
ta
pasienter til behandling. De samme tjenestepiker pleide pasientene,
laga mat og melka kyr. Både sykeromma og utstyret var nedslitt
og
uhygienisk etter 30 års drift. Distriktslegen syntes dessuten
godtgjørelsen var for låg, og det var problem med refusjoner
fra
fattigvesenet. Med bedre kommunikasjoner blei det lettere å sende
pasientene med dampskip til Tromsø, eller benytte motorskøytene
til
transport dit. I 1912 blei sykehuset formelt nedlagt, og sykehusromma
inndratt i privatboligen. Problemet med venterom eksisterte imidlertid
fortsatt, og blei først løst med et tilbygg i 1922. Pasientene
fikk nå
egen inngang.
Med distriktslege kom årlige innberetninger om helsetilstanden
i
Karlsøy, og disse beretninger er tilgjengelig fram til 1920,
altså 45
år. Det må tas forbehold om at legen bare i liten grad
blei henta til
syke folk i første del av perioden. Dette gjelder særlig
gamle folk og
fattigfolk. Ved en stor del av dødsfalla blei derfor ikke årsaka
til
dødsfallet registrert av legen. Når det gjaldt farlige
epidemier, var
legen pålagt å reise rundt, og det er derfor grunn til
å tru at det
generelle bildet i rapportene likevel er riktig.
Når det gjelder generell bedømming av situasjonen, er det
kanskje
overraskende å se at i over halvparten av årsrapportene
vurderte
distriktslegene helsetilstanden som tilfredsstillende eller meget god,
til og med særdeles tilfredsstillende, som i 1875 og 1917. I
de
øvrige tilfeller var det tale om noenlunde tilfredsstillende
eller mindre god tilstand. Egen's fant sunnhetstilstanden i 1910 til
og
med påfallende god , når han sammenligna med Sør-Norge.
På den
andre side betydde dette en kjedelig og ensformig praksis, sa han,
uten
særlig mulighet til å høste erfaringer og utvide
kunnskapene.
Når det gjelder de meir stedegne eller faste sykdommer, så
var
fordøyelsessykdommene og luftveisinfeksjonene i stort fleirtall.
Dessuten forekom endel anemi (blodmangel) og revmatisme (gikt), foruten
litt kjønnssykdommer (gonore ) og noen tilfeller av barselfeber.
Bortsett fra lungebetennelse og barselfeber, var dette sykdommer med
liten eller ingen dødelighet. Den farlige lepra eller spedalskhet
var
på vei til å bli utrydda. Det er uklart om vi har hatt
noen nye
tilfeller av sykdommen etter 1874. I 1877 og 1880 hører vi om
en
spedalsk, og i 1887 blei en spedalsk pasient lagt inn på sykehuset
på
Karlsøy. I 1887 fantes 2 spedalske, men den eine døde
samme året og den
andre var på Reitgjerdet. Dette er det siste vi hører
om sykdommen. Også
kreft oppgis som en sjelden sykdom. I 1910 heitte det det var
påfallende lite kreft. Derimot var tuberkulosen på vei
inn, noe vi
skal høre om i et eget avsnitt.
Det var de mange og hyppige epidemiene som utgjorde de farlige
sykdommer. I perioden finner vi meir eller mindre regelmessige
epidemier av sykdommer som difteri, poliomyelitt, kikhoste,
skarlagensfeber, tyfus og meslinger. Dødeligheta kunne variere
noe for
de ulike epidemiene, men stundom var det stort mannefall, især
av
difterien. Også ettersykdommene kunne være alvorlige. I
1881-82
reiv meslinger og skarlagensfeber bort 24 i Helgøy, mens difteri
eller
strupehoste tok 18 i Karlsøy i 1883. I 1894 kom 70 til behandling
for
difteri, og fleire enn dette var angrepne. Serumbehandling blei nå
forsøkt mot difteri, uten at sykdommen foreløpig lot
seg utrydde.
Hva slags diagnoser folk selv har stilt, ser vi kanskje best av de
sykdommer som har hatt sine egne, folkelige namn, slik som pokka
og småpokka (kopper og kukopper), kr'gda (meslinger),
kinntaska (kusma).
Noe tilfelle av kopper kjenner vi ikke til etter 1866. Det var
frykt for at russerne skulle bringe med seg kopper til Torsvåg
i åra
1908-09, da sykdommen herja i Russland. I Tromsø inntraff således
et
tilfelle i 1908, men sykdommen kom ikke til Karlsøy. Også
kolera var nå
ei aktuell smittekilde i Russland.
Det var ellers spansken i 1918 som var den mest omfattende og
farlige epidemi. Spanskesjuka var en kraftig influensaepidemi, med
stor
spredning og relativ høg dødelighet. I Karlsøy
blei den konstatert
23/6, da doktoren blei tilkalt til en pasient som alt var død.
Som
sluppet ut av en sekk spredte sykdommen seg over heile distriktet
i løpet av få dager, slik at neppe noe hjem blei spart,
ifølge
legeinnberetninga. Verst raste sykdommen i tida august-oktober, med
dødelighet som varierte i bygdene fra 1-10 %. I noen hus kunne
6-7 av
8-9 personer ligge tilsengs samtidig. I november avtok spanskesyka,
og
opphørte brått, men blei etterfulgt av mye halsesyke og
difteri.
Det var især folk mellom 20 og 40 år som blei angrepet,
og det
fantes ingen medisin som kunne hjelpe. På Karlsøy kirkegård
blei et
stort område tatt i bruk til ofrene fra denne epidemien. Mye
taler for
at Vanna blei særlig ramma av sykdommen, eller at den opptrådte
med
større strenghet her. Det blei således sagt at på
en måned skjedde 20
dødsfall i bygdene fra Mellajorda til Kvitnes, og at 33 døde
på heile
øya.
De mange epidemier som herja i Karlsøy, er et uttrykk for den
livlige samferdsel området hadde med omverden. Det kom smitte
fra
Lofoten og Finnmark med fiskerne, og noe kom tydeligvis til Torsvåg
med
russerne fra Kvitsjøen. Ellers brakte reisende smitte med fra
Hammerfest og Skjervøy, og især ved de utallige besøk
i Tromsø by.
Internt i Karlsøy begynte nå selve Karlsøya å
fungere som smittesentral
for epidemier, dels p.g.a. at så mange folk møtte fram
her til
kirkehelger og møter, dels p.g.a. de elendige hygienske forhold
i
Været. I 1907 var således tyfus i sving her i konfirmasjonstida.
Et
anna lokalt smittested var Torsvåg, hvor det foruten mange russeskuter
var samla en stor fiskeralmue i sommertida, og hvor de hygieniske
forhold også var svært dårlige.
Lungetuberkulosen eller tæringen er uten tvil en gammel
sykdom. Vi kan se at den var merkbar ca 1860. I Karlsøy blei
registrert
7 dødsfall av lungetæring i 1860-åra. I 1862 hører
vi at læreren på
fastlandet hadde tæring i sitt siste skoleår. Sykdommen
har nok vært
vanskelig å identifisere, og var trulig vanligere enn det kildene
antyder.
Likevel synes det klart at tuberkulosen var sjelden i forhold til
den store utbredelse sykdommen fikk etter århundreskiftet. Fram
til
andre verdenskrig var tuberkulosen den helsemessige svøpe hos
oss, slik
som ellers i landet.
Dette går klart fram av medisinalberetningene. I 1880- og 90-åra
døde 2-3 personer årlig av tuberkulose, med 5-6 som maksimum.
I 1897
blei sykdommen beskrevet som meget sjelden av distriktslegen,
året etter som ikke hyppig . Dette året var 5 behandla,
hvorav 3
døde.
Etter 1900 begynte antallet tilfeller å stige litt, men det var
lenge uklart om dette skyldtes bedre registrering av sykdommen, eller
om den var i framgang. Etterhvert blei tvilen borte. Mens det i 1904
blei behandla 10 tilfeller, steig antallet jevnt år for år,
til det i
1911 og 1912 blei behandla 35 pasienter per år. I 1911 var antallet
av
nye tilfeller 19, i 1913 23. Enda i 1917 syntes sykdommen å auke.
Tilsvarende auke finner vi i antallet av døde. I 1907 døde
12 av
tuberkulose, eller 20 % av alle dødsfall. I 1914 døde
13, tilsvarende
37 %. I 1913 sier distriktslegen at sykdommen var overmåte
utbredt , og i 1914 blei tuberkulosen omtalt som folkesykdommen .
Dette var en status tuberkulosen skulle beholde fram til etterkrigstida.
Det ser ut til at tuberkulosen ikke var like utbredt i alle bygder.
Det var vel ingen bygder som unnslapp, men legene framhever at øyene
ut
mot havet, kanskje særlig vestre Vanna, var spesielt utsatt.
I 1913
heitte det imidlertid at åpen lungetuberkulose fantes i de fleste
heimer i østre Langsund, så bildet var nok meir nyansert.
Sykdommen slo
gjerne til i enkelte familier, og kunne da gjøre svære
utslag. Således
hører vi om en familie i Valen, der 9 av 12 søsken fikk
sykdommen.
Dette har naturligvis sammenheng med smitten.
Det har vært spekulert mye på hva årsaka var til at
tuberkulosen
fikk slik framgang. Allerede i samtida var den ansett som en
fattigdomssjukdom , d.v.s. at smitten slo best til under dårlige
kår, når det gjelder hus, mat og klær. Trulig har
graden av
motstandskraft i allefall vært viktig. Men det har også
vært antyda
andre muligheter, som omlegging av kostholdet i retning av meir
kjøpemat og overgang fra heimegjorte ullklær til kjøpeklær
av bomull.
Distriktslegene var opptatt både av dårlige hus og hygiene
og av
spyttegriseriet blant mannfolk. Især gjaldt dette de elendige
hygieniske forhold i skøytelugarene, som i 1916 blei karakterisert
som
laboratorier for alle slags mikrober . En av dem meinte også
at den
narraktige klesdrakt blant kvinnene var ei årsak. Mye taler
derfor for at sykdommen fulgte med den moderniseringa av folks
levekår som skjedde etter århundreskiftet.
En stor innsats kom nå igang for å få bukt med sykdommen,
både når
det gjaldt forebyggende og helbredende tiltak. På det første
feltet
dreide det seg især om helseopplysning, spesielt med hensyn til
smitte.
I Karlsøy kirke kom i 1912 spyttbakker mellom benkene, og skilt
på
benkene: Spyt ikke på gulvet, host ikke mot nogen . Distriktslegen
holdt foredrag overalt hvor han kom til, til og med inne på butikkene!
Det var dessuten viktig å isolere de syke i heimen, eller ved
å
dende dem til sanatorier. Husa skulle også desinfiseres. I 1905
var et
pleiehjem kommet i stand hos handelsmann Dahl i Sør- Lenangen,
og
i hvertfall 3 pasienter blei forpleid der dette året. Det ser
ut til at
tiltaket ikke blei videreført. I allefall fra 1914-15 var det
blitt
vanlig å sende folk til sanatorier, men dette var mest pleieanstalter,
der få syke overlevde. På samme tid hadde man begynt å
stifte
tuberkuloseforeninger, og i 1914-15 var det blitt samla inn 700 kr.
Etterhvert kom slike foreninger i de fleste bygder. Det blei i
mellomkrigstida arbeidd for tuberkuloseheim på Karlsøy
og for folkebad
i bygda. Da doktor Haugen kom i 1922, kjøpte han en eiendom
i det
fraflytta Vestre Breivik, etter sigende for å bygge sanatorium
der.
Heller ikke dette blei det noe av.
Det var lenge stor likegyldighet blant folk for smittefaren, men
etterhvert syntes distriktslegen at folk gikk for langt i smittefrykt.
I
1912 sier han at de syke ofte blei betrakta som pestbefengt, skydd
og
nekta all hjelp. I 1913 forteller han om et tilfelle fra Vanna, der
en
eldre tuberkuløs mann blei flytta ut i en bitteliten, luftig
torveskjå
av tynne bord, tilbygd fjøsen, og der lagt på kasser på
jordgolvet.
Plass på sykehus eller pleiehjem lot seg ikke skaffe, før
mannen døde i
september samme år. I andre tilfeller blei det spredt falske
rykter om
tuberkulose for å skade folk, og noen mista plassen i båtlaget
p.g.a.
sjukdom heime.
Det store gjennombrudd i den medisinske behandlinga av tuberkuløse
kom i 1940- og 50-åra, kombinert med bruk av vaksine, men enda
i 1951
hører vi om mange nye tilfeller av tuberkulose i ei enkelt bygd.
Når det gjelder tuberkulosen, synes Karlsøy å ha
gjennomgått samme
utvikling som landet forøvrig, men mye taler for at sykdommen
kom
seinere til Karlsøy enn det som ellers var vanlig. Da tuberkulosen
var
borte, overtok kreft og hjerte- og karsykdommer som dominerende
sykdommer, i Karlsøy som andre steder i landet. Mye tyder på
at også
dette dreier seg om sivilisasjonssykdommer .
I den politiske strid rundt århundreskiftet blei distriktslege
Gunnerius Mohn stående som en av Alfred Eriksens hovedmotstandere.
Mohn
deltok ikke direkte i politikken, hverken lokalt eller på riksplan.
Hans fornemste politiske plattform blei medisinalberetnigene, d.v.s.
de
årlige rapporter om helsetilstanden i distriktet som han sendte
inn til
medisinaldirektøren gjennom amtet.
I de 2 første årsberetninger, for åra 1897-98, er
det utelukkende
medisinske og andre faglige forhold som omtales. I 3 av de 4 rapportene
for åra 1899-1902 har Gunnerius Mohn ikke klart å skille
sin rolle som
distriktslege fra sin rolle som politiker, og bruker
medisinalberetningene klart som politiske virkemiddel. Hensikten var
tydeligvis å skade Alfred Eriksen som politiker, ved å
redusere hans
omdømme i det offentlige byråkrati.
I første rekke var det Eriksens rolle som helbreder Mohn
angrep, d.v.s. Eriksens medisinske virksomhet med bruk av hypnose.
I
årsberetninga for 1899 stempla han Eriksen som kvakksalver ,
og
påstod at Eriksens virksomhet hadde ført til at distriktslegen
blei
mindre søkt enn før, mens tilstrømninga til Eriksen
var nokså
betydelig . Ifølge Mohn hadde Eriksen opptatt ganfinnenes
utrykksmåte og kalte sykdommene dauinger , som han forsøkte
å
fordrive. Dette kan tyde på at det især var nervøse
lidelser Eriksen
forsøkte seg på med hypnose. Ifølge Mohn hadde
enkelte visstnok følt en
kortvarig bedring, mens andre forlot kuren meir eller mindre
sinnsforvirra, og de fleste meinte nok at Eriksen stod i
forbindelse med onde makter. Mohn vedgikk ellers at han ikke hadde
særlig kjennskap til Eriksens virksomhet, men meinte at uvesenet
på en eller annen måte burde stoppes, da virkninga av hypnose
som
legemiddel var lite klarlagt.
Dette var i og for seg et medisinsk problem, men Mohns måte å
omtale det på, går klart utover dette. Det politiske aspekt
ser vi ved
at stiftsamtmann Strøm, som også var kjent som en av Eriksens
politiske
motstandere, vedla rapporten et eget skriv til Justisdepartementet.
Her
heitte det bl.a.: Jeg vil nødig tro, hva der fortelles om, at
presten likefrem har gjenopptatt finnenes gamle trolldomskunster .
Likevel fant Strøm det ytterst uheldig at et sådant uvesen
skulle
kunne drives av en embedsmann, noe som vakte forargelse blant opplyste
folk.
Også i medisinalberetninga for 1901 var Eriksens omfattende
kvakksalveri ei hovedsak, mens det i 1902 var de moralske følger
av Eriksens sjelesørgervirksomhet som stod i sentrum. Eriksen
fikk nå
skylda både for at Karlsøyfiskerne oppførte seg
umoralsk på fiskehavet
i Lofoten og Finnmarka og for at jentekonfirmantene blei gravid
allerede et år etter konfirmasjonen. De begynte derfor livet
med
fattigdom og fortsetter det med sykdom og nød . Alt dette skyldtes
Eriksens moralske oppdragelse og undervisning av ungdommen. Eriksen
fikk dessuten skylda for at fiskerne ikke kom seg på sesongfiske
p.g.a.
manglende kreditt, fordi han hadde ødelagt tillitsforholdet
mellom
fiskerne og handelsmennene. Hypnosebehandlingene var visstnok opphørt,
men ganende finner har på grunn av disse igjen fått vind
i seilene
og dauinger er igjen komne i mote som sykdoms- og dødsårsak
!
Også fru Mohn deltok i stridighetene, bl.a. ved å rapportere
uregelmessigheter ved prestens oppførsel under gudstjenesten
i kirka,
når det gjaldt forkynnelse, kirkebønn, skifting av messeskjorte
etc. Til
gjengjeld sørga Eriksens tilhengere fleire ganger for å
angripe Mohns
virke som distriktslege, ved anklager om embedsforsømmelse.
I 1904
refererte således Nordlys 4 klanderverdige forhold hos denne
elendige og likegyldige lege . Da Mohn like etter døde, blei
han
gravlagt på Helbergs familiegravsted -- også det kan i
en viss forstand
betraktes som ei politisk handling.
Det gikk svært seint med utbygginga av jordmorsystemet. Det
var i
1844 at den første jordmora kom, med bopel på Karlsøy,
og den neste kom
ikke før i 1889. I 45 år virka bare ei jordmor i heile
prestegjeldet! Fram til 1872 virka ho også i Sørfjord
sogn, men blei
sjelden eller aldri henta dit, og distriktet her blei nå overført
til
Lyngen. I tida 1867-73 var jordmora bosatt på Hansnes, ved at
Ingeborg
Mikkelsen fulgte sin mann, lensmann Mikkelsen dit.
I 1887 gav amtet bevilgning til ei egen jordmor i Helgøy, med
bopel
på Helgøya. I 1889 kom Anna Larsen, seinere gift Kristiansen,
som virka
her til 1914. Det tredje distrikt var fastlandet, med Lenangsøyra
som
bopel, oppretta i 1905. Hit kom Erika Wigdal, seinere gift Hansen,
og
virka til 1948.
Den endelige organiseringa av systemet kom i tida 1909-1912. I 1909
blei Kvitnes eller Skorøy krets oppretta, med Eserine Pedersen
som
første jordmor. I 1912 kom Mikkelvik og Vestre Vanna (Korsnes-
Hamre),
men det gikk tregt med å få stillingene besatt. Den første
i Mikkelvik
var Hanna Andreassen i 1914, mens det er uklart hvem som var den første
på Vanna. Stillinga stod ubesatt enda i 1918.
Med 6 jordmordistrikt i prestegjeldet, 3 i hvert sogn, var
jordmortjenesten ansett ferdig utbygd, og det skjedde ingen endring
i
dette etter 1912.
Jordmødrene hadde fast lønn av amt og kommune, og dessuten
noe per
fødsel. Den første på Karlsøy hadde 30 spesiedaler
i lønn og fri bolig.
Da kommunen i 1860 søkte amtet om lønnsauke, blei avslaget
begrunna med
at jordmora var ung og ugift! Ved ledighet i 1874 var lønna
steget med
4 spesiedaler. Den første jordmora på Helgøy fikk
120 kr. årlig (30
spesiedaler) i 1889. I 1894 var lønna i Karlsøy 200 kroner.
I 1917 var
jordmorlønna på Karlsøy 360 kr. årlig. I
1912 var egenbetalinga kr. 4,-
per fødsel.
Når det gikk tregt med å få utbygd jordmortjenesten,
har det
sammenheng med at mange ikke ville bruke jordmora. Heller ikke de
styrende var så ivrig. Storbonden på Jegervatn, Johannes
Abrahamsen, uttalte i 1892 at han var imot å utlyse jordmorstillinga
på
Karlsøy, ettersom han bodde slik at han ikke hadde noen nytte
av
tjenesten. I 1901 gikk ordfører Chr. Figenschou imot videre
utbygging i
Helgøy, fordi han meinte de ulærte jordmødre i
Helgøy var like dyktige
som de ut-eksaminerte. Her framførte han tydeligvis et argument
som
svært mange ellers slutta seg til, som vi kan se av den faktiske
etterspørsel. Det var ikke bare de lange avstander som gjorde
at
jordmora sjelden blei henta, men også en generell skepsis mot
dem.
I 1887 blei jordmora på Karlsøy benytta i 10 % av fødslene.
I 1889
assisterte de 2 jordmødrene ved 18 fødsler i begge herreder.
Særlig i
Helgøy gikk det seint med å få jordmora godtatt.
Enda i 1910 blei ho
brukt bare i 10 % av fødslene, mens de 3 i Karlsøy blei
henta til 70 %
av fødslene. Det ser ut til at hyppigheta avtok sterkt med avstanden
til nærmeste jordmor.
Hjelpekonene blei altså fortsatt brukt i temmelig stor grad, og
var
i svært mange tilfeller nødvendig å bruke, også
etterat jordmorsystemet
var fullt utbygd. Lange avstander var det ofte i alle fall, og når
uværet raste, var det ikke lett å hente jordmora. Noe jordmorhjelp
kunne trulig de fleste kvinner yte i et knipetak, men enkelte blei
reine spesialister, og blei henta langveis. Ei av disse var Ulrikka
Johannesdatter (Hansen) i Nord-Grunnfjord (f. 1821). Om ei hjelpekone
på Vestre Vanna heitte det at ho tok imot 400 barn.
Det var helst når fødslene gikk galt, at hjelpekonene kom
til kort,
som vi kan se av mange rapporter om dødfødte barn og
mødre som ikke
overlevde. Men heller ikke jordmødrene kunne alltid hjelpe,
som vi ser
av et tilfelle fra 1883, da Gurine Olsdatter fra Karlsøy blei
henta til
en komplisert trillingfødsel på Flatvær. Fødselen
gikk over 2 dager, og
alle 3 barna døde, til tross for at også dr. Stockfleth
kom til.
Generelt var tvillingfødsler svært farlige, og barselfeber
var heller
ikke ukjent. I 1879-92 døde således 5 kvinner på
barselseng i Helgøy.
Først ca 1920 var denne sykdommen overvunnet.
Også distriktslegene innså den nytten hjelpekonene gjorde,
og tok i
1908 konsekvensen av dette, ved å forsøke å veilede
hjelpekonene, bl.a.
mot barselfeber. Likevel var det et mål å redusere bruken
av
hjelpekoner, og i 1909 blei hjelpekonene pålagt å bare
assistere ved
fødsler i nødsfall.
Det er vanskelig i ettertid å vite hva uviljen mot jordmødre
hadde
sin bakgrunn i. I noen tilfeller oppgav distriktslegen at motstanden
mot
jordmødre var størst i de samiske distrikt, som Nord-
Lenangen. Dette
kan tyde på språklige eller etniske barrierer. I endel
tilfeller ser vi
at der var langvarig ledighet og mye skifte av jordmødre i enkelte
distrikt, noe som gav uro og ustabilitet. Det var når jordmødrene
gifta
seg lokalt og blei fastboende, at virkelig tillit kunne opparbeides.
Trulig har det også tatt tid å få de fødende
til å akseptere de nye
fødselsmetoder som de utdanna jordmødre tydeligvis innførte.
Det blei
f.eks. vanlig med liggende fødsler, mens den tradisjonelle metoden
bestod i at kvinner fødte stående på kne på
golvet, som jordmor
Alvhilda Olsen forteller fra sin barndom i Sør-Lenangen ca 1900.
Distriktslegen fortalte også i 1905 at hjelpekonene var opptatt
av å
forløse morkaka hurtigst mulig, istedet for å vente på
naturlig
forløsning, som han meinte var det beste. Ellers er det jo et
tankekors
at de tidlige jordmødre stundom kunne gjøre meir skade
enn gavn, ved at
de var med og spredte barselfeberen, før denne farlige smitten
var
blitt anerkjent som et medisinsk problem.
En ny oppgave som blei pålagt jordmødrene, var vaksinering.
Dette
hadde vært ivaretatt av hjelpevaksinatører, som hovedsakelig
var lærere
og kirkesangere. Disse reiste rundt fra gård til gård,
og gjorde nok en
god jobb, men det blei i praksis dårlig med etterkontrollen.
Da
kirkesanger Jørgensøn slutta i 1909, blei arbeidet overtatt
av
jordmødrene, noe som forbedra kontrollen betraktelig.
Generelt må jordmortjenesten vurderes som en viktig del i utbygginga
av det moderne helsevesen. Den bidro uten tvil i stor grad til at en
stadig større del av spebarna overlevde den første krisen
i livet.
Selv om det tok tid, fikk jordmødrene etterhvert ei meget
respektert
stilling, og Jordmora blei et viktig begrep i bygdesamfunnet. Alle
visste hvem Jordmora var, personnamnet var mindre viktig.
Det var vanlig at jordmødrene gifta seg inn i bygda og satt som
gårdskjerringer. Noen av dem var også rekruttert fra distriktet.
Alvhilda Olsen fra Sør-Lenangen begynte på Jordmorskolen
i Bergen i
1914 med et fylkeskommunalt stipend på 300 kroner, mot 5 års
plikttjeneste. Mange blei i alle fall sittende som jordmor i ei lang
rekke år, d.v.s. til de blei pensjonert. I en barneflokk på
12 på
Nordeidet blei samtlige 12 tatt imot av samme jordmora! De gikk som
fastboende inn i bygdelivet, og opparbeidde seg stor tillit. De
etablerte seg som lokale medisinske eksperter, som i mangt et knipetak
kunne erstatte legehjelp.
Mange vil med respekt huske den siste store generasjon av myndige
jordmødre, med fartstid fra 25 til 45 år: Erika Wigdal
Hansen i
Sør-Lenangen fra 1905, Oline Nilsen på Skorøy fra
1916, Alvhilda Olsen
på Karløsy fra 1917, Jakoba Jensen i Mikkelvik fra 1924,
Ruth Pettersen
Figenschou på Kammen fra 1935 og Emma Aaland Figenschou på
Helgøy fra
1938. Nemnes må også Helfrida Norvåg i Finnkrokan
fra 1917, som ofte
blei henta til Sør-Langsund. Finnes det mange Karlsøyværinger
over 30
år som ikke kan takke en av disse for en varm og handfast
velkomst til verden? Noen av dem hadde tatt imot meir enn 1000 barn
i
sin embedstid. Årlig kunne det dreie seg om opptil 25-30 fødsler
på
hver.
Vi skal huske at samtlige hadde egen barneflokk, hus og fjøs
å ta
vare på ved sia av jordmortjenesten. Og turene foregikk i åpen
småbåt
eller skøyte, tildels i uvær av verste sort. Det kunne
medføre
dramatiske reiser, og kanskje værligge i dagevis etterpå.
Gikk turen
over land, var strabasene ofte ikke mindre. Noen måtte gjøre
tjeneste
langt utenom eget distrikt, som da Karlsøyjordmora en gang blei
henta
til Fugløykalven, og der måtte vente 3 uker på en
fødsel. Det var
fattigdom og vanhjelp i mange heimer, og ofte lite å hjelpe seg
med
under fødselen.
Både på Kammen og i Mikkelvik tok jordmora stundom imot
fødende fra
ytterkanten av distriktet, slik at her var faktisk tale om to små
fødeklinikker. Ellers hendte det nok fortsatt at ei bestemor
eller
nabokvinne måtte hjelpe til under fødselen, i påvente
av at
jordmorskyssen skulle returnere.
Omkring 1960 begynte fødestuene i byen å gjøre de
gammeldagse
bygde-jordmødrene overflødig eller avleggs, og de fleste
som satt i
stillingene, var dessuten moden for pensjonisttilværelsen. Det
kom
derfor ingen nye da de gamle gikk av. Til ære for lang og tru
tjeneste
fikk 2 av dem fortjenestemedalje. Alle 6 hadde fortjent det!