Skolen i 1850-åra
Fra religionsskole til almuesskole
Skolehus, lærerbolig og skoleutstyr
Lærerne
Undervisning og opplysningsnivå
Forsømmelse og tvangsskole
Den gjenstridige almue
Hva en gammel skoleprotokoll
kan berette
Fra almuesskole til folkeskole
Utviklinga av bygdeskolen
Lærerstanden
er kulturens bærere omkring i bygdene
Anton Haugjord, læreren
som bygdeleder
Vestlandslærerne og nynorsken
Det var andre halvdel av 1800-tallet, med basis i skoleloven av
1860, som skulle bli grunnleggende for utviklinga av skolevesenet i
Karlsøy. Men før vi begynner på dette, skal vi
se hvor langt
skolesystemet var kommet i 1850-åra, etter 60-70 års virke.
Prestegjeldet var ca 1850 delt i tre distrikt, med en lærer i
hvert
distrikt. Helgøy sogn utgjorde ett lærerdistrikt, med
14 roder eller
undervisningsenheter og 120 barn. Det gav ca 2 ukers undervisning per
barn årlig. Læreren fikk 40 spesiedaler som lærer
og 17 som
kirkesanger. Til 1855 satt Adam Knutsen i stillinga. I 1855 kom
seminarist Johan Mikkelsen, i 1858 avløst av Guttorm Raste.
Karlsøy sogn var delt i 2 lærerdistrikt, ett ytre, som
omfatta
øyene, og ett indre, som omfatta fastlandet og Sørfjord.
I ytre distrikt
var 8 roder med 121 elever, og her skolte kirkesanger og seminarist
Selqvist. Dette skulle gi 3 ukers undervisning per elev, men i praksis
ofte bare 2, fordi Selqvist også hadde kirketjeneste og
konfirmasjonsundervisning. Han fikk 30 spesiedaler som lærer
og 80 som
kirkesanger.
I indre distrikt var 13 roder med 290 elever. Her var Johan Huas
konstituert lærer fram til 1855. Han kunne riktignok ikke skrive,
men
til gjengjeld kunne han samtale med de samiske elever på deres
morsmål.
Han fikk bare 30 spesiedaler i lønn. Også her var det
regna med 3 ukers
undervisning per år, men i praksis bare 1 uke. I 1855 begynte
Ole
Larsen i stillinga, som den første seminarist. Han var fra Sørfjord,
og
hadde gjennomgått seminaret med økonomisk hjelp fra kommunen.
Han døde
alt i 1862, bare 29 år gammel.
Skoleforsømmelsen var stor, dels p.g.a. fattigdom eller nødvendig
arbeid i heimen, dels fordi foreldra stilte seg likegyldig til skolen.
Især var tida om våren ei dårlig tid for frammøte,
og det blei vurdert
å innstille skolen i denne tida. Især førte den
første faste skole på
Karlsøy til at skolesøkninga falt katastrofalt. Her skulle
de eldste
barna møte, men det kom bare 5-6. Etter 3 år blei den
faste skole
funnet aldeles uhensiktsmessig , og etter 5 år opphørte
den som
fast skole. Problema med skoleskyss og internering viste seg uløselig.
Selqvist måtte gå over til full omgangsskole i kretsen,
slik som
overalt ellers i prestegjeldet. Først i 1858 kom den faste skole
igang
igjen.
Det var langtfra at krava i skoleloven av 1827 var oppfylt, men det
blei arbeidd iherdig med å forbedre skolen. På mange måter
kan vi si at
1850-åra blei et gjennombrudd for skolen, slik lovens hensikt
var.
Lærerne fikk litt bedre lønn, 30-40 spesiedaler for 6-8
måneders
tjeneste, og skolen blei noe omorganisert ca 1858. I Karlsøy
blei begge
distrikt delt i 2, slik at det blei 4 lærerdistrikt, mens Helgøy
fortsatte som ett distrikt. For Karlsøy ville dette kunne oppfylle
lovens krav om 8 ukers skole for den enkelte elev. I 1859 var det regna
med opptil 6 ukers skole i Karlsøy, men bare 3 i Helgøy.
Heile
prestegjeldet var en skolekommune, med ett styre. I 1867 gikk
Sørfjord sogn ut, mens Helgøy fikk eget skolestyre.
Det viktigste nye var at det kom meir orden i skriveundervisninga. I
1851 var det 50 elever i Karlsøy ytre distrikt som fikk slik
undervisning, mens 21 fikk i Helgøy. I Karlsøys indre
distrikt kunne
Huas selvfølgelig ikke gi skriveundervisning.
Også utstyret blei bedre. Det kom skrivetabeller, tegnebøker
og
salmodikon. I 1854 blei Schønheiders lesebok innført,
i 1857 Berlins
naturlære. Den gamle religionsskole var altså under oppmjuking.
I løpet av 1850-åra gjorde altså skolestyret
mye for å virkeliggjøre
skoleloven av 1827. Men før det lyktes, kom en ny skolelov i
1860. Den
satte så høge mål, at både almuen og skolestyret
reint måtte gi tapt.
Skolen blei liggende håpløst på etterskudd, og det
var først langt uti
neste århundre at skolen kunne sies å være på
høgde med lovgivernes
krav.
Det var fleire grunner til denne utviklinga. Det skulle store
økonomiske løft for å finansiere nye skolehus og
fleire lærere, aukt
skoletid førte til større konflikt mellom skolen, næringsliv
og
heimeliv, og endelig var det ikke alle som godtok det verdslige innhold
i den nye skole.
Det viktigste nye var at skolen ikke lenger bare skulle være kirkas
forlengede arm, og fungere som en forskole for det voksne menighetsliv.
Nå skulle skolen være almendannende, og gi opplæring
i fag som var
reint verdslig, som tok sikte på ferdigheter i næring og
sosialt liv.
Det var det borgerlige utdannelsesideal som slo igjennom. Tendensen
har
vi sett tidligere, nå slo den til for fullt. Lesing, skriving,
regning,
geografi, historie og naturlære blei viktige fag, og religionen
blei
bare en del av en større fagkrets.
Fra 1860 kom et skoletilsyn for hver rode eller krets. Det skulle
være bindeledd mellom heim og skole, og hjelpe skolestyret med
å få
skolen til å virke. Den nye lov krevde minst 9 ukers skole årlig,
men
hos oss kunne det til å begynne med bare bli 3-6 uker. Først
fra 1881
kom 7-8 uker, og fra 1885 10-12 uker. Da var lågmålet for
undervisning
nådd i Karlsøy, men ikke i Helgøy.
Prestegjeldet blei delt i fleire lærerdistrikt, slik at i 1864
var
det 8 lærere her, hvorav 5 var seminarister. I 1889 hadde Karlsøy
sogn
4 lærere, 12 skolekretser og 176 elever. Helgøy hadde
3 lærere, 10
kretser og 144 elever. Det var nå innretta faste skoler i de
fleste
skolekretser, slik at bare 15 av de 305 elevene i prestegjeldet hadde
omgangsskole.
Det blei sogneprest Kjelland som skulle få oppgaven med å
organisere
skolen etter det nye ideal og det nye mønster. Han la ned et
svært
arbeid, men innså selv at det bar magre frukter, da han reiste
i 1867.
Dette skyldtes svær motstand mot skolen, og mye forsømmelse,
som vi
seinere skal se.
Den faste skole på Karlsøy var altså ingen suksess.
Det blei nye
stopp noen år rundt 1871 p.g.a. at bygninga var forfalt, og i
1899
måtte huset bygges heilt om. Sørfjord fikk skole i Sørstraumen
i 1862
og skole med lærerbolig på Sjursnes i 1865. Også
på Helgøy blei det
arbeidd med å få til fast skole. I 1863 blei det sendt
ut anbud på en
kombinert skole og lærerbolig på kirkestedet, etter at
ei lærerjord var
blitt kjøpt i 1862. Til jorda hørte beiterett til 3 kyr
eller 18 småfe
og et skogstykke i Dåfjorddalen. Bygninga skulle være 10
x 8 alen, med
skolerom, kjøkken og spiskammers i første etasje, og
beboelsesrom i
loftetasjen. Det skulle skaffes 3 pulter med benker, kateter, bokskap
og veggtavle. Huset skulle være ferdig samme år, men det
dro ut med
bygginga, og det ser ikke ut til at skolen var ferdig før i
1867. Dette
er det huset som fortsatt står.
Med dette hadde alle 3 kirkesteder fått sine faste skoler, noe
som
var et krav i 1827-loven. Fleire skulle ikke komme før i 1890-
åra. Det
var nå også skaffa lærerbolig med jord på de
3 kirkesteder, noe som var
ansett som en viktig del av avlønningssystemet.
Klokkergården i Andersvika på Karlsøy var leiejord
under
prestegården, men husa var Selqvist sine private. De blei innkjøpt
i
1866 av kommunen for 550 spesiedaler. Våningshuset var 10 x 16
alen, og
hadde 5 værelser i hver etasje. Her var også fjøs,
naust og andre
uthus. Ulempa med klokkergården var det uveisomme terrenget.
Presten
Kjelland ville heller bygge klokkergård på Toften , der
doktorgården seinere kom, eller bruke skolebygninga til lærerbolig.
I
1876 fødde Andersvik hest, 4 storfe og 20 småfe, og avla
18 tynner
potet.
Forøvrig blei det satsa på å leie gode stuerom hos
folk. Dette var
ikke så lett å få til, med den varierende boligstandard
som rådde.
Stuene kunne varier fra 5 x 6 alen (13 kv. meter), som i
Ullsnesvik, eller 6 x 6 alen, som i Burøysund, Sør-Lenangen
og
Stakkvik, til 8 x 9 alen, som på Lanes, Hessfjord og Nordgård.
Den
største skolestua i Karlsøy var på Bakkeby, med
9 x 9 alen (32 kv.
meter). Dette var vel så mye som den faste skole på Karlsøy,
med sine 7
x 8 alen i selve skolestua. Men skolehuset på Karlsøy
inneholdt 2
stuer, med gang, kjøkken og spiskammers i mellom, og loft over.
Skolen
blei også nytta til kommunelokale.
I hver krets kunne være fleire godkjente stuer der det blei skifta
om å holde skole. Stuene skulle være reservert fullt ut
for skolebruk,
når skolen var i gang. Der det trengtes, måtte det på
skolestedet
skaffes overnatting til skolebarn med lang vei eller sjøvei.
Skolesystemet var altså på full vei bort fra omgangsskolen
til en fast
grendeskole.
I noen kretser med dårlige skoleforhold blei det arbeidd med å
reise egne skolehus. Det gjaldt Hersøy, Burøysund, og
Skorøy, men
økonomien satte en stopp for dette. Noen av de leide stuer var
for små
i forhold til barnetallet, og det var heller ikke heilt slutt med at
skolestua måtte fungere som oppholdsrom for husverten. I 1889
hører vi
at skolestua i Sør-Lenangen på 15 kvadratmeter måtte
romme ca 20
elever, foruten husfolket på 8-10 personer. Enda i 1895 hører
vi klager
over tilsvarende forhold.
I 1880-åra og 1890-åra forsøkte man ei ny ordning,
ved å gi lån til
privatfolk som var villig til å leie ut lokale til skole i sine
nybygg.
Slike lån blei ytt til Vannereid og Mikkelvik, men det ser likevel
ikke
ut til at saka lot seg løse.
Med den verdslige skole kom aukte krav til undervisningsmateriell.
Alt i 1863 averterte skolestyret etter 10 vanntette kister til
omgangsskolelærernes læremidler, dels i Karlsøy
og dels i Helgøy. Det
skulle bl.a. skaffes 9 svartmalte veggtavler og 6 salmodikon. Det kom
også globus, planetarium, kart over Skandinavia og naturhistoriske
bilder, slik at i 1880-åra var skolekista blitt nokså innholdsrik.
Men
alt måtte fraktes fra krets til krets. Bortsett fra de faste
skolehus,
var langbord og benker det vanlige møblement. Det største
problemet var
å få foreldra til å kjøpe de nødvendige
bøker og utstyr til den enkelte
elev. Tildels måtte skolestyret kjøpe lesebøker
for utlån eller salg
til elevene.
I 1865 var det 3 lærere i Karlsøy hovedsogn, 3 i Sørfjord
og 2 i
Helgøy, ialt 8. Da Sørfjord gikk ut, var det 5 ialt.
I 1886 fikk
Karlsøy sin 4. lærer, og i 1887 fikk Helgøy sin
tredje. Dermed var det
7 lærere i prestegjeldet.
Det var alltid vanskelig å få seminarutdanna lærere
til endel av
kretsene. Mange av lærerne skolte i kortere tid, og det var ofte
lærernød, slik at enkelte kretser var uten lærer
i fleire år. På
Karlsøy leste presten og kirkesangeren privat med endel ungdommer,
som
kunne virke som hjelpelærere. Kjellands planer om en egen lærerskole
på
Karlsøy lot seg naturlig nok ikke realisere.
Den beste lærerdekninga hadde man på kirkestedene, noe som
hadde
sammenheng med lønnsforholda. På Karlsøy satt Anders
Selqvist 1837- 75,
etterfulgt av Anton Jørgensøn 1876-1907. På Helgøy
kom stabiliteten med
Guttorm Raste 1858-1892. Andre lærere som virka lenge, var Ole
Overaa i
Helgøy 1882-94 og deretter fra 1897, P. V. Pedersen i Lenangen
1876-90,
og Peder Ramberg Johansen på Vanna og Ringvassøy 1862-92.
Den vanlige lærerlønna var fra 1861 2 spesiedaler per skoleuke,
og
fri reise og fri kost og opphold på skolestedet. På heimstedet
fikk
læreren en viss kostgodtgjørelse. Lønna for lærerne
var ikke større enn
at februk og fiske var viktig som tilleggsinntekt, der dette kunne
drives. Lærerne hadde derfor interesse av at skoleåret
ikke blei for
langt, og slett ikke var de interessert i å skole i den gode
årstid. I
1860-åra var vanlig skoletid per lærer 20-30 uker, undertiden
opptil
40.
Andre halvdel av 1800-tallet var tida da analfabetismen forsvant
for godt i Karlsøy. Nå blei også skriving og regning
en del av
almendannelsen, ved sia av lesning, som var en gammel ferdighet. Alt
i
1856 heitte det at ferdigheter i skriving og regning var tiltakende,
især i Helgøy, mens fastlandet fortsatt hadde en lærer
som selv ikke
kunne skrive.
Vi kan også se at prost og bisp begynte å bli fornøyd
med forholda
på visitasene ved overhøring av ungdommen. I hvertfall
var det ikke
dårligere stelt i Karlsøy enn andre steder. Om sommeren
reiste presten
rundt i prestegjeldet og hørte barn og ungdom i skriving, regning,
lesing og kristendom, men det var ofte vanskelig å samle de unge
p.g.a.
deltakelse i høya, i Finnmarksfisket og havfisket. Disse høringsrundene
varte til 1890-åra.
Fra ca 1870 blei skolebarna fra heile prestegjeldet under visitasene
overhørt særskilt i den faste skolen på Karlsøy.
Det dreide seg om
lesing i leseboka, sang, kartkunnskap (geografi) og regning. Dessuten
blei skriftprøver lagt fram. Her kunne man nå spore begynnende
frukter av undervisninga.
Ca 1876-77 kom en aftenskole for ungdom i gang, med midler
fra amtet, men ellers veit vi lite om dette tiltaket.
At skolen begynte å bli godtatt, ser vi av at i 1886 blei det
klaga
over at foreldra hadde slutta å lese med barna før de
kom i skolen.
Dette hadde tydeligvis vært vanlig tidligere. Nå blei det
med andre ord
forventa at slik opplæring skulle skje på skolen.
En ny motstand mot skolen som nå kom, gjaldt verdsliggjøringa
av
skolen, d.v.s. at opplæringa gikk utover religionen. Dette kom
særlig
til uttrykk når det gjaldt den nye leseboka. I 1870 heitte det
at det
var stor uvilje mot boka, især i Helgøy. Det gikk tregt
med å få boka
tatt i bruk, og enda i 1875 var den lite utbredt. Skrivebøker
og
elevtavler mangla også hos mange elever.
Som i kirka var det lite igjen av de språklige problem i skolene,
etterat Sørfjord gikk ifra. Både Selqvist og Raste beherska
dessuten
samisk og kvensk (finsk), om det trengtes litt hjelp. Også lærer
Pedersen hadde samisk som fag, likeså kirkesanger Jørgensøn.
Skolespråket var norsk, men samisk kunne brukes til forklaring.
Særlig
synes Raste, som selv var av samisk slekt, å ha lagt vekt på
å
fornorske de samiske elevene i skolen, noe som nok i første
rekke hadde
økonomiske årsaker. Dette har sammenheng med at i såkalte
overgangsdistrikt kunne det ytes ekstra lønn for god innsats
i
fornorskningsarbeidet. Fleire ganger søkte han da også
ekstra honorar
fra Finnefondet for å ha virka til finnernes fornorskning ved
at utbrede kjennskap til og sans for det norske språk såvel
ved at
forestille lappiske (finske) foreldre viktigheten av at kunne tale
og
lese norsk , som det heitte i 1862. Dette gjaldt da Vannereid krets,
der det i 1862 var 6 lappiske barn. Søknaden blei gjentatt i
1867, og enda i 1878 framgår det at kretsen hadde 5 lappiske
barn
som trengte og fikk undervisning på samisk og norsk. Det framgår
ikke
om Raste fikk stipendet. I Sørfjord fikk læreren ekstra
lønn for sitt
fornorskningsarbeid.
Det hørte med til undervisninga å sørge for tukt
og formaning,
og refselse var tillatt for læreren under visse forhold. Hvor
langt
denne strafferetten kunne gå, får vi en anelse om i 1862,
da læreren
blei beskyldt for å ha rist en gutt fra Sørfjord så
han døde. Læreren
blei da suspendert. Etterhvert skulle helst kretsens tilsynsmann være
tilstede ved avstraffelsen, og piker over 12 år skulle helst
ikke
straffes på kroppen. Seinere blei det bestemt at tilsynsutvalget
skulle
være tilstede, men enda i 1909 hører vi om rising i Sør-Lenangen
uten
at tilsynet var tilkalt. Det framgår at straffegrunnen kunne
være
vankunnighet , eller at barna ikke kunne leksa, som om ris kunne
hjelpe!
At almuesskolen ikke var noe tilfredsstillende tilbud til de
kondisjonerte , var klart nok. De holdt egne huslærere eller
guvernanter. Dette gjaldt helst embedsmennene. Handelsmann Nilsen på
Helgøy sendte ca 1850 sine barn på skole i Tromsø.
Lensmann Walsøe på
Kammen sendte i 1850-åra barna i skolen, men til den faste skole
på
Karlsøy, der Selqvist tydeligvis hadde et bedre renomme enn
læreren
i Helgøy. Også handelsmann Hans Figenschou, som etablerte
seg på Helgøy
i 1862, sendte barna i almuesskolen. Det framgår imidlertid at
eldste
sønn, Christian på 15 år, da skulka skolen til fordel
for
Lofotfisket! Da Christian selv blei far i 1880-åra, holdt han
imidlertid huslærer til sine barn Charlanka, Iwan og Dmitri.
Med lengere skoletid, faste skoler og meir sentralisering i
kretsene, blei det en drastisk auke i skoleforsømmelsen. Selv
om
skoletida var betraktelig redusert i forhold til lovens krav, kom de
fleste elever i skole bare i halvdelen av skoletida. Enda i 1870-åra
var 2-3 ukers skole per elev vanlig, og det var ikke særlig meir
enn i
den gamle skole.
Vinteren og våren 1861 finner vi en forsømmelse på
80-90 % som det
vanlige i alle kretsene fra Nord-Lenangen til Jegervatn. Ett unntak
var
den sørlige del av området (Jegervatn og Sør-Lenangen),
som hadde
60-65 % forsømmelse i første del av vinteren. Om høsten
var forholda
adskillig bedre i disse kretsene, med bare 30-45 % fravær. Et
tilsvarende uttrykk finner vi i Rødgam krets, som hadde et årlig
fravær
i tida 1874-81 på 46,2 %. Her var det verst om våren, med
52,9 % og
litt bedre om høsten med 42,6 %. Dette har naturligvis sammenheng
med
svingninger i arbeidsåret og heimelivet.
I heile prestegjeldet blei det i 1863 forsømt ca 5000 av 15.000
skoledager, eller 33 % av all skole. Av 426 barn var 43 heilt borte
fra
skolen. I 1867 blei det i gjennomsnitt regna med at av 7 skoleuker
blei
3 forsømt. I 1889 blei 6.169 skoledager forsømt av ialt
19.842 i
prestegjeldet, eller 31 %. Av dette hefta Helgøy for 32,4 %,
mens
Karlsøy hadde 30 %. Enda i 1894 blei det regna med 55 % forsømmelse
i
Helgøy, som var rekorden i fylket, om ikke i heile landet. Karlsøy
hadde da bare 17 %, og lå på fylkesgjennomsnitt. Det er
uklart om dette
var en reell oppgang i Helgøy, eller om det er talla det hefter
usikkerhet til.
Skolen forsøkte å få tak i elevene ved lokking og
trusler, i neste
omgang med bøtelegging og tvang. Begge deler blei flittig brukt
av
sogneprest Kjelland, men også av seinere prester.
I 1860-åra kom det bøter på 20-30 spesiedaler i skolekassen,
så om
det ikke brakte barna i skolen, så gav det inntekter. I 1864
blei
fleire foreldre i Skipsfjord gitt bøter fra 1 ort til 3 spesiedaler,
ialt 10 spesiedaler. I 1876 blei 17 personer bøtelagt med ialt
14
spesiedaler.
Når bøter ikke hjalp, blei det forsøkt med tvangsskole.
Dette blei
oppretta ved Karlsøy faste skole i 1862, og bestod i et 4 ukers
ekstra
kurs i september. Her blei da 15-20 av de verste elevene fra
begge sogn samla. Mange av disse var høgt oppe i alder, noen
heile 24
år. I 1863 var det 34 elever i tvangsskolen, hvorav 27 var mellom
15 og
23 år, alle gutter. I 1864 ser vi at 5 gutter i Sørfjord
under
visitasen der blei pålagt å søke Karlsøy
tvangsskole 4 uker samme høst.
Tvangsskolen var enda i drift i 1882. På Helgøy kom egen
tvangsskole i
drift i 1880 med 5 ukers drift. Fra 1883 blei lensmannen satt til å
hente dem som ikke frivillig ville møte fram til tvangsskolen.
Om tvangsskole ikke hjalp, var tvangsarbeidsanstalt neste trinn. I
1865 satte Kjelland fram forslag om dette for de elever som ikke ville
søke krets- og tvangsskolen. En slik lokal anstalt skulle holdes
igang
året rundt, med handverksaktiviteter som sysselsetting, og var
beregna
til 800 spesiedaler. Dette var naturligvis ugjennomførlig av
økonomiske
grunner, og i stedet var det på tale å sende vanarta ungdommer
til
slike anstalter andre steder i landet. I 1866 fikk Kjelland skolestyret
med på å sende 6 ungdommer avsted, men også dette
blei stoppa av
herredsstyret p.g.a. økonomien. Også i 1867 blei det gjort
et forsøk på
å sende ei 20 år gammel ukonfirmert jente fra Helgøy
til
tvangsarbeidsanstalt i Trondheim, da foreldra hadde forsømt
oppdragelsen, som det heitte. Ho blei istedet sendt til prosten for
å
få undervisning.
Et grelt eksempel på offentlig oppdragelse har vi fra Helgøy
i
1864, da skolekommisjonen ved sogneprest Kjelland måtte hjelpe
til med å
rise ei vanarta jente, Henriette. Ho var da oppsetsig og til stort
besvær for matmora hos handelsmann Hans Figenschou, der ho hadde
vært
anbrakt til oppdragelse i fleire år. Familien hennes var den
aller
sletteste presten hadde støtt på i prestegjeldet, og skaffa
skolevesen og fattigvesen meir bry enn alle andre. Ikke var det
forsvarlig å la barna være i heimen, men det var heller
ingen som ville
ta imot de 3 barna i familien. Det framgår at Henriette hørte
dårlig
p.g.a. slag fra foreldra. Saka kom opp etterat faren til Henriette
klaga over at datra var blitt rist ved sogneprestens medvirkning. ret
etter var Henriette tilbake i heimen. Det framgår at ho nå
var blitt 30
år, og var ansett som døvstum. 10 år seinere blei
Henriette registrert
som fattiglem og legdslem i Sørskar. I 1900 var ho fortsatt
bortsatt av
kommunen, nå på Kammen, hvor ho tjente for maten som gammel
tauskjerring . Ho døde her i tida 1910-20. Ingen kan si at
skjebnen smilte til Henriette!
Det som gikk galt med skolen etter loven av 1860, var at
styresmaktene kom med en skole som almuen ikke makta å ta imot,
selv
ikke med tvangsmidler. Noen var imot skolen p.g.a. det nye ideologiske
innhold, men for de fleste var det den økonomiske belastning
som blei
utålelig. Dette gjaldt både kommunen og den enkelte.
Mens skoletollen eller skoleskatten som blei utligna på skattyterne
i 1862 var 249 spesiedaler, var den i 1877 blitt til 1200 kroner (300
spesiedaler). I 1885 kom bidraget direkte fra kommunen og var på
1700
kroner, i 1892 2800 kroner (700 spesiedaler).
Fra kommunen si side skulle det skaffes lærere. Disse skulle ha
lønn, hus og jord, der skulle skaffes skolehus, brensel, utstyr,
foruten skyss og fritt opphold for læreren. I 1878 blei det betalt
1
kr. per dag for skolelokale, varme, lys og kost til læreren.
For å
slippe med minst mulig av utgifter gikk kommunen inn for dispensasjon
for lågere skolealder, for lågere lærerlønn
og kortere skoletid. I en
viss grad kan vi si at almuen motarbeidde skolen gjennom de kommunale
organ.
Så kom belastninga på foreldra. Det var skyss til elevene,
utrustning for internering, men især savnet av tapt arbeidskraft
heime.
Med faste skolesteder, aukt skoleplikt og sentralisering blei denne
belastninga større enn før. I omgangsskolen kom læreren
i stor grad til
eleven, nå måtte eleven søke læreren. Dette
måtte gå ut over
arbeidslivet og føre til aukt forsømmelse.
I skoleprotokollene finner vi 4 kategorier som vanlige årsaker
til
forsømmelse: vanhjelp, fattigdom, fenød og likegyldighet.
I en viss
grad avspeiler dette foreldras vurdering, men vel så ofte lærernes.
At vanhjelp var ei reell årsak til forsømmelse, blei stort
sett godtatt av lærerne. Det var sjukdom i heimen, slik at barna
måtte
delta i det daglige stell i hus og fjøs. Dessuten var det fattigdom
og
mangel på mat og klær, ikke minst når det gjaldt
å utruste barna for
internering på skolestedet.
Dette skulle i og for seg ikke godtas som fraværsgrunn, for
skoleloven av 1860 bestemte at om nødvendig, skulle fattigkassen
sette
vanhjelpne familier i stand til å sende barna på skole.
I 1869 ser vi
at fattigkassen betalte for kosten for et barn fra Russelv som måtte
interneres i Nord-Lenangen. Fattigkassen skulle også kunne betale
tvangsskoleopphold. Imidlertid var tydeligvis fattigstyret lite lystne
på å bruke fattigkassemidler til skolegang, noe som også
avspeiler ei
negativ holdning til skolen, og det ser ut til at det bare reint
unntaksvis blei gjort.
Ofte var det også problem med skolebarnføringa, som vanligvis
måtte
skje i båt, især når mannfolka var borte på
fiske. Selv om veien ikke
var så lang, kunne uvær sette stopp for føringa.
Dette blei forsterka
når skolen p.g.a. arbeidslivet helst blei holdt i den kaldeste,
mørkeste og mest blåsende årstid. Slike forhold
virka hindrende også
for lærerskyssen. Stundom var skyssen med lærerkista så
forsinka at
deler av skoleturen gikk tapt. I mars 1881 gikk skolekista i havet
ved
lending på Eidstrand, som ligger svært utsatt mot fjorden.
Så var det de gangene at grunnen til forsømmelsen kanskje
ikke var
så reell. Det kunne nok også gjelde været, det kunne
være at klærne
ikke blei ferdig i tide, maten var ikke ferdig, det mangla skyss,
foreldra visste ikke om skolen, det var frykt for smittsom sjukdom
på
skolestedet, og mye anna. I mange tilfeller kan det være grunn
til å
tru at det mest dreide seg om påskudd til forsømmelse.
Den reelle
grunn var da trulig deltakelse i arbeidslivet. Forsømmelsen
synes ofte
å ha vært størst i utkantene, der det var vanskeligst
å kontrollere vær
og vind, epidemier og anna.
I andre tilfeller var årsaka grei nok. Gutten var opptatt med
fiske:
med heimelina, med håkjerringfiske, ved Fugløy, Flatvær
eller Torsvåg,
på Lofoten eller Finnmarka, på sildfiske i Malangen, han
var opptatt
med vedarbeid i skogen, med vedkjøring, med rypefangst. Jentene
på si
side måtte hjelpe til i heimen og passe husdyra. Begge måtte
ellers
gjete, sanke tang og tare og anna fo r om våren, delta i slåttonn,
potetarbeid, reinpassing. Allerede 12-års gutter deltok i vårfiske,
sildfiske og Finnmarksfiske, og jentene var tilsvarende nyttig i
heimen. Fra 14-15 årsalderen og fram til konfirmasjonen toppa
konflikten seg mellom skole og næringsliv.
I det heile gir skoleprotokollene fra denne tida oss et glimrende
innsyn i almuens næringsliv, heimeliv og økonomiske kår.
Ikke bare var
barnas innsats et nødvendig vilkår for at husholdet skulle
klare seg,
de skulle dessuten tidlig læres opp i alle de sysler som deres
voksne liv ville kreve innsats i.
Av og til kom denne konflikten klart tilsyne i konfrontasjoner
mellom lærer og foreldre. I 1860 sa en far på Båtnes
at barna ville
komme på skolen om presten og læreren ville betale den
skade han fikk
på sin eiendom mens barna var på skole: -- hvorfor har
ikke
skolemester snasket seg før iveien, for å holde skole,
da mine barn
hadde tid? Naboen på Eidstrand sa året etter til læreren
at barna
ville komme på skolen, hvis læreren kom og skaffa brensel
til jul. I
Skogsfjord blei læreren i 1880 kalt dagtyv , i en tilsvarende
konflikt.
På Nord-Fugløy, der det var særlig vanskelig å
få til skole, blei
det fra 1890 forsøkt med noen ukers frivillig skole om sommeren.
En
gutt, som rodde ilag med faren på fiske i 1894, måtte da
skulke skolen.
Hvis gutten gikk på skolen, kom ikke faren på sjøen,
og da fikk de
ingen mel til vinteren. I en slik kollisjon mellom levebrød
og skole,
måtte selvfølgelig skolen vike. At der i 1893 fantes 3
ukonfirmerte
ungdommer på øya i 18-19 årsalderen med stor vankunnighet
, viser
naturligvis til et begrep om vankunnighet , som ikke omfatta
levebrødet.
At mye av skoleforsømmelsen gjaldt næringslivet, ser vi
klart av at
forsømmelsen var minst om høsten, som var ei roligere
tid, og størst om
våren i bunøda. Også høya om sommeren var
ei vanskelig tid for skole,
som vi ser fra Skipsfjord i august 1864. Selv om læreren venta
i 12
dager, kom ingen elever i skole. For sommertida var seinotfisket viktig
for guttene. For de store guttene var sesongfisket om vinteren viktig,
og for de fleste familier var våren den mest kritiske tida i
året.
Særlig synes det som fosterbarna blei forsømt. I den grad
det var
tale om økonomisk motivering for oppfostringa, skulle det mye
til før
fosterforeldra gav avkall på arbeidsinnsatsen til fordel for
skolen.
Især gjaldt dette de større barna. Dette kommer klart
fram når det
gjelder tvangsskolen. Av 34 elever i 1863 var heile 14 til oppfostring
hos andre.
Fra 1860 og utover mot århundreskiftet var skoleforsømmelsen
p.g.a.
deltakelse i heimeliv og næringsutøvelse så omfattende
og systematisk,
at man trulig kan tale om bevisst boykott eller skolestreik. I 1867
mistenkte da også Kjelland foreldra på Nord- Fugløy
for systematisk
skoleforsømmelse . Det var likevel aldri tale om noen organisert
eller avtalt opptreden, men meir felles handling ut fra felles behov
eller holdninger. Og det hadde liten eller ingen sammenheng med
likegyldighet eller vrangvilje overfor skolen, slik som lærerne
ofte
framstilte det.
Skolen var oppfatta som noe som blei påtvunget almuen utenfra,
av
kirke og stat. Denne skole utdanna ikke barna til et levebrød.
Den skolen foregikk i heimen, og den måtte ikke forsømmes.
Hva
skal man med lesing, skriving og kunnskaper i geografi, hvis man ikke
kan seile en båt eller melke ei ku?
Edmund Edvardsen har gjort etpar større undersøkelser
over
Karlsøyalmuens holdning til skoleverket i denne periode, og
har som
uttrykk for dette perspektivet på skoleforsømmelsen brukt
den
gjenstridige almue . Her var lite åpen konflikt, men mye passiv
motstand, med bakgrunn i skoleelevenes deltakelse i næringsutøvelsen.
For å forstå dette, må man ha innsikt i almuens samla
næringstilpasning på land og hav gjennom de ulike årstider,
både på
manns- og kvinnesida. Disse næringsaktiviteter var familieøkonomien
totalt avhengig av. Mange av aktivitetene var arbeidskrevende, men
ofte
av såpass enkel art at uopplærte og uøvde barnehender
kunne gjøre
nytte. Opplæringa tok til i 7-8 årsalderen, omtrent samtidig
med at
skolen begynte å kreve sin andel av årets tid. I 14-15
årsalderen,
lenge før skolen gav avkall på elevene, var både
jenter og gutter
istand til å yte høgt kvalifisert arbeid. Barna var med
andre ord en
nødvendig del i husholdets strev for å overleve, for å
skaffe mat,
klær, brensel, omsorg og husly og andre livsnødvendigheter.
Med motvillighet i heimene mot skolen blei heller ikke elevene
særlig motivert for læring når de var i skole. Trulig
er det
uttrykk for dette vi ser i endel gjenstridighet eller ulydighet som
elevene kunne vise i dagligdagse skolesituasjoner, og som lærerne
stod
nokså hjelpelause overfor. Med datidens form for pedagogikk,
i form av
pugging og høring, er det ikke rart at enkelte elever fikk lite
ut av
skolegangen.
Selv om almuen og skolen tildels hadde motstridende interesser, var
det ikke alle lærere som stod i motsetning til almuen. Endel
av lærerne
delte almuens livserfaring og kår, og hadde selv som jordbrukere
og
fiskere interesse av å ha fri fra skolen i vår og sommertida.
Tildels
blei det gjort forsøk på å innstille skolen i april-mai,
når
arbeidsåret var inne i sin mest kritiske fase.
Edmund Edvardsen har i sine undersøkelser av skolens liv i Karlsøy
også meint å se tegn til en etnisk gjenstridighet blant
deler av
den sjøsamiske befolkninga, en motstand mot skolens
fornorskningspolitikk. Dette gjaldt især Sørfjord, der
læreren var
betalt ekstra for å drive fornorskning. Her fant i alle fall
Kjelland i
1862 både stivhet mot det norske og sterk påholdenhet på
det
lappiske . Også i Nord-Lenangen synes en viss etnisk motstand
å ha
vært tilstede. Så seint som i 1907 meinte skolestyret med
beklagelse at
en stor del av folket der holdt med utrolig seighet på det
lappiske språk. Dette kan tyde på at folk i disse kretsene
i en viss
grad også forsøkte å beskytte sin lokale kultur
mot den utslettelse som
lå i et vellykka, norsk skolesystem.
Men også i de ikke-samiske strøk var det en kollisjon mellom
barnas
norske språkform, dialekten, og det offisielle bokspråk,
som fortsatt
hadde mye dansk innhold. Først i 1879 blei det tillatt med lokal
dialekt som muntlig språk i undervisninga, og skriftspråket
endra seg
bare langsomt i norsk retning.
Vi blar i en gammel, gulna skoleprotokoll. Den dekker en periode
på
13-14 år i et skoledistrikt i den ytre og vestre del av gamle
Helgøy
sogn, fra 1873 til 1886. Heile distriktet bestod av fire skolekretser,
Sør-Grunnfjord, Skogsfjord, Andammen og Rødgammen, med
en lærer som
hadde 6-7 ukers årlig skole i hver krets. I hver krets var det
10-15
barn, eller tilsammen 60-70 å undervise. Distriktet var spredt
over en
rekke større og mindre øyer og hørte til de mest
værharde i landet, med
bare sjøen som ferdselsvei. Dette var en omgangsskole, som blei
holdt
på mange ulike steder: Jøvik, Futjord, Skogsfjord, Skogsfjordvatn,
Mikkelvik, Fagerfjord, Rødgammen, Bårset, Måsvær
og Toftefjordnes.
Det var ingen skolehus i noen av kretsene, og skolen holdt til i
leide stuer hos private. Men bebyggelsen var meget spredt, og en god
del av barna måtte interneres på skolestedet.
Vi ser læreren for oss. N. Pedersen heitte han, men vi veit ikke
hva slags utdannelse han hadde. Seminarist han antakelig ikke. Det
var
derimot hans etterfølger Ananias Brune. Skolekista si måtte
han ta med
fra krets til krets, for den inneholdt alt skoleutstyret i heile
distriktet.
Og la oss ta en titt nedi kista og se hva han hadde å hjelpe seg
med: 1 eksemplar av Bibelen, 1 Martin Luthers Postille, 1 Skandinaviens
kart, 1 Europakart, 1 Palestinakart, 1 Norgeskart, 1 Prahls Atlas,
første og andre hefte av Landstads Melodier, 1 eksemplar av
Håndskrifter, 1 Choralbog, 1 Sangbog for almueskolen, 1 Vogts
Bibelhistorie, 1 Melodier til Sange i L'sebogen, 1 Psalmodikon, 1
L'sebog i Naturlæren, 32 Junkers Regnetabeller og Facitbog, 1
Det Nye
Testamente, 1 Luthers Trosbekjennelse, 61 Forskrifter, 10 L'sebøger,
første skoletrinn, 10 andre skoletrinn, 10 tredje skoletrinn,
15
stavetabeller, 2 skoleprotokoller, 1 oversiktsprotokoll, 1 fugelkart,
1
kugleramme, 1 eksemplar av det nye mynt-, vekt- og målsystem,
1
jordglobus, multiplikasjonskart, Halvorsens Regnebok. Alt i alt ikke
så
dårlig utstyrt som en skulle tru.
Og barna, hvem var det? Jo, det var Gerhart og Emilie, Iderup,
Debora og Dina, Antona, Karolus og Nikolai, Oskiana, Alet, Petrika
og
Olenert, Erasmus, Estanse, Dorthea og en rekke andre namn som er
fremmed for våre dagers 9-12 åringer, men som vitner om
fantasi, kraft
og styrke, tru og Gudfryktighet, vi finner både Simon, Peter
og Jacob i
klassen.
I seks timer hver dag, fra 9-5 med fri 12-2, satt de på benker
og
krakker rundt store bord tett sammen, i en eller to uker, så
reiste
læreren til neste krets.
Og hva lærte de? De viktigste fagene var Katekisme, skriving,
lesning, sang, regning og Bibelhistorie, og læreren merka omhyggelig
av
i protokollen hvor langt man var kommet for hver skoletur:
I Bibelhistorie kom man Fra Isak til Vandringen i Ørken ,
Fra Skabelsen til af det gamle Testamente til Jacob drager til
Laban , Fra Juda Rige til de vise fra Østerland , Fra
begyndelsen til Babels Taarn .
I Tros- og Pligtlære undervistes det i Forklaringen fra
Begyndelsen til Spørgsmaal 48 , Fra 8. Bud til Sententserne
,
Reppetert hele Katekismen , 1. Artikkel til gjenfødelsen .
Etter utvalgte stykker fra L'sebogen blei gjennomgått:
Geografisk , Sverige og Danmark , Lit Norges Historie ,
Land og Lov , Om Norges Indeling, fjelde, Vasdrag og Byer og
fjorde . I l'sning var det mange som Staver . Og Regning:
Addition og Hovedregning , Tavleregning , Det metriske
System og Addition , Multiplikation , Reduktion af Spd. Ort og
Skjell, till Kroner og Øre samt Addition paa Tavlen for de bedre
Børn , Maal og V'gt af det Nye .
Så langt var alt vel og bra, men det gjenstod enda å få
barna på
skolen. Det store problemet var skolesøkninga. Foreldrenes innstilling
til skolen var ifølge læreren prega av uvilje og lite
forståelse. I
skoleprotokollen for 1880 referertes et opprinn som viser dette:
Søndag 24de udøste Benoni Hansen Skogsfjord flere ærekrenkende
Beskyldninger mod Læreren i Skolebørnenes, Tilsynsmandens
og hans Kones
Nærvær: Saa som at Læreren armet ud Sognet og var
en Løgner og vi skal
skaffe ham (Læreren) bort og tage os en anden Do. -og talt om
Dagtyve
m.m. .
Og stadig holdtes barna vekk fra skolen med bemerkning om at det
skyldtes Foresattes Ligegyldighet eller Foreldrenes sløvhed
og
Foragt for skolen . Stadig var det de samme barna som holdtes borte,
år etter år. Når det blei som verst, hadde læreren
den utvei å sende
barnet til tvangsskolen på Helgøy, men dette sees ikke
å ha vært
praktisert i meir enn noen få tilfelle. Men fleire ganger blei
foreldra
advart av lærer og tilsynsmann.
Men det var andre grunner til fravær, og uvær og storm var
en av de
hyppigste. Ofte sees de fleste barna å ha vært borte fleire
dager i
trekk av denne grunn, og læreren satt da tilbake nesten aleine
i
skolestua. Ved ett tilfelle, som vel må sies å være
en uslåelig
Norgesrekord i fravær, da skolen holdes i mars 2 uker på
Måsvær, kom
ingen av de 17 barna i det heile: Paa Grund af Uveir kom ingen Børn
i skolen . Dette skjedde særlig når skoleveien var lang
og besværlig,
og skyss mangla, som vel ofte skjedde når karfolka var på
sesongfiske.
Ved andre anledninger gikk mesteparten av en skoletur tapt fordi
læreren var forhindra av uvær og sykdom, eller det gikk
ikke i orden
med leie av skolehus. I enkelte tilfelle gikk et halvt skoleår
tapt på
den måten.
Men selv der viljen var tilstede, hendte det ofte at evnen svikta:
Stor Vanhjelp. Foreldrene vil gjerne have sine Børn paa
skolen . Og Vanhjelp oppføres ofte som fraværsgrunn, ofte
ytterligere spesifisert, så man får et levende bilde av
forholda:
Dina måtte passe barna, da mor syg . Jørgen havde ikke
mad .
Ane havde ikke kl'der ferdig . Helberg: Maatte være ude paa
Fiske da Moderen er Enke og ingen Hjelp haver . Tydeligvis var nøda
stor og skrikende. Barna måtte ofte bo borte, og man hadde ikke
mat og
klær å sende med dem. Svært ofte måtte barna
hjelpe til heime når
foreldra var syk, enda til Fornød er oppgitt som grunn. Ofte
var
skolen holdt i onnetidene, og foreldra lot da barna heller arbeide
med
høya eller gjeting av buskapen.
I et kystdistrikt som dette, der guttene voks opp i fjæra og i
småbåten, blei skolen ofte skulka grunn av Fiske , stundom
spesifisert som Paa Lofoden , Fiske med Nod , osv. For å
nemne et eksempel: Jakob var i skolen 20 dager av 122 dager over 4-5
år, vesentlig p.g.a. fiske i Lofoten om vinteren, eller med notfiske
etter sei om sommeren. Intet under at læreren tilslutt skreiv
oppgitt:
Gutten vil vist aldrig kome i Skolen frivilligt . Han kom da
heller ikke seinere, men var da blitt 17-18 år.
I endel tilfelle var barna syk, og et gripende tilfelle er Mortens
fraværsgrunn i 1874 i Sørgrunnfjord krets: spedalsk .
Han sees å
være sendt til hospital i Trondhjem. I andre tilfelle kan nemnes:
Martin og Peter måtte rense deres hoveder for skurv, eller Bendik:
Gutten ligger ikke tørt . Andre ganger hadde døden gjort
sitt
innhogg i klassen.
I det heile blei fraværet stort, ofte opptil 70-80 % av de
skolepliktige. Når det opplyses at barna gjerne ikke kom på
skolen før
de var 9-10 år, og det ofte ikke blei holdt fullt ukeantall skole,
f.eks. bare 4 uker årlig av 6, blei nok ferdighetene små.
I noen få
tilfelle sees barna å ha gått opp det forsømte i
andre kretser. I ett
tilfelle blei de forsømte barna avhørt heime og viste
god lærdom.
Skoleloven av 1889 blei gjort gjeldende fra 1892 i Karlsøy,
men
foreløpig ikke i Helgøy, som enda strevde med å
oppfylle krava i loven
av 1860. Mens det var sogneprest Kjelland som stod bak innføringa
av
den gamle loven, blei det Alfred Eriksens oppgave å innføre
den nye.
Skoleplikten var nå fra 7 til 15 år og fordelte seg utover
heile
høsten og vinterhalvåret. Etter barnetallet i kretsen
blei det innført
klassedeling, med fellesskole, todelt og tredelt skole.
Undervisningstida blei 12 uker året i udelt skole, 10 uker i
todelt og
12 i tredelt. I 1915 blei det 14 uker i storskolen og 12 i småskolen
og
fellesklasser.
Undervisningsfaga var kristendomskunnskap, norsk, historie,
jordbeskrivelse (geografi), naturkunnskap, regning, skriving, sang
og
tegning. Av disse var historie, geografi og naturkunnskap nye,
selvstendige fag, med egne lærebøker. Også handarbeid
skulle være med,
men blei foreløpig ikke satt i gang. Det blei gitt utførlige
regler for
orden og skoletukt, og egne tilsynsutvalg blei oppretta for hver krets.
I Karlsøy var nå 10 kretser med 5 lærerdistrikt:
Lenangen,
Ullsfjord, Langsund, Karlsøy og Skorøy, med ialt 281
barn. I Helgøy var
11 kretser, 4 lærerdistrikt og 210 barn.
Med dette var den moderne folkeskole skapt, som i prinsippet skulle
vare ved til den 9-årige grunnskole kom lenge etter siste krig.
De
seinere skolelover, av 1924 og 1936, endra ikke mye på dette.
Det
viktigste var at skoletida blei utvida, til 12-14 uker og seinere til
20 uker.
Et viktig signal var at nå skulle presten ikke lenger være
selvskreven formann i skolestyret. I 1894 kom den første ikke-geistlige
formann i Karlsøy, Edvin Figenschou på Kvalshausen. I
Helgøy ser det ut
til at Chr. Figenschou blei formann i skolestyret etpar år fra
ca 1890,
mens sognepresten deretter overtok fram til 1898. I seinere perioder
satt ofte lærerne selv som formenn i skolestyret. Den første
faglige
organisering av lærere kom i stand i 1894, med Karlsø
Lærerforening .
De verdslige fag fikk stadig større plass i skolen, og krevde
egne
lærebøker, som foreldra måtte bekoste. I tida 1919-25
kom en periode da
Karlsøy kommune så seg istand til fritt skolemateriell.
Også utstyret
blei forbedra. Langborda blei erstatta av pulter, det kom globus, kart,
billedplansjer, kuleramme. Ca 1915 blei grifler og steintavler erstatta
av blyant og papir. Omlegging fra gotisk til latinsk skrift skjedde
ca
1890, og etter 1900 kom skoleboksamlinger ved skolene.
Det blei også gjort forsøk på å gi skolen et
innhold utover de krav
loven stilte. I 1907 blei det bevilga penger til 4 ukers
fortsettelsesskole i Langsund, og året etter blei det holdt
fortsettelsesskole under konfirmasjonen på Karlsøy vår
og høst. I 1919
blei det holdt et handarbeidskurs for konfirmanter. Fra 1932-33 blei
det etter opptak av lærer Eikestøl gitt undervisning i
navigasjon for
guttene, basert på ei lærebok som Viggo Ørstrand
forfatta.
Samfunnssaker som avholdssak, tuberkulosesak og skogreising blei tatt
opp i skoler. I Nord-Lenangen blei det anlagt skolehage på ei
2 mål
stor tomt, og et plantefelt kom i stand på Karlsøy.
Den nye folkeskolen stilte stadig større økonomiske krav,
både til
foreldra og kommunen. Likevel ser vi at skoleforsømmelsen begynte
å gå
ned fra århundreskiftet, især i Helgøy. I 1910 hører
vi f.eks. om bare
12 % ulovlig fravær i Skogsfjord, og 19 % i Nord- Grunnfjord.
I 1923-24
var forsømmelsen i Karlsøy 10 %. I de beste kretsene,
som Reinsvoll og
Sør-Lenangen, var forsømmelsen 1924-25 bare 5 %, mens
Vannvåg,
Såta/Slettnes og Burøysund hadde ca 37 %.
Det ser ut til at den nødstedte forsømmelse, d.v.s. den
reine
vanhjelpa, nå var mindre, og at en god del av den forsømmelse
som
forekom, fortsatt skyldtes den gamle konflikt mellom skolen og næringa.
Men geografien og klimaet var stadig det samme, og de utsatte boplasser
hadde de samme problem med skolebarnføringa som tidligere. Dette
gjaldt
f.eks. Nord-Fugløy, der man forsøkte å løse
problemet med å sende
læreren til barna istedet for omvendt. I 1907 blei der holdt
5 ukers
særskilt skole, seinere 4 ukers sommerskole. I 1935 blei her
holdt egen
skole for 4 elever. For barn som måtte interneres, blei det en
stor
lettelse ca 1915, da foreldra fikk interneringspenger til føring
og
opphold, foruten at vertsfolket fikk godtgjøring.
At skolen etter århundreskiftet begynte å bli akseptert
av almuen,
kan tilskrives to forhold. Generell bedre økonomi gjorde det
lettere
for folk flest å sende barna i skole, samtidig som konflikten
mellom
skolen og barnas arbeidsinnsats heime og på fiske ikke lenger
blei følt
så sterkt. Dessuten hadde den generelle utviklinga begynt å
gjøre det
klart for folk at adgangen til en skriftkultur var nødvendig
for
deltakelse i samfunnslivet. Det var nyttig å kunne formulere
et brev,
en søknad, en klage eller et avisinnlegg når noe skulle
oppnås for
bygda eller den enkelte. Den almendannelse som folkeskolen nå
kunne
tilby, blei meir og meir ansett som et gode av befolkninga.
Det skulle ta tid før dette nye ideal var gjennomført.
Enda i tida
1899-1901 ser vi at 3 medlemmer i Helgøy herredsstyre undertegna
protokollen med påholden penn. Mye tyder på at den intense
lokale
samfunnsdebatt som oppstod rundt sosialismens frambrudd ca 1900-1903,
bare omfatta en viss del av fiskerbondegruppa. Enda i 1910 fant
distriktslegen liten åndelig interesse blant folk, de fulgte
lite med i
tidens spørsmål og holdt lite aviser, skreiv han. Trulig
må vi fram til
mellomkrigstida før vi kan tale om et gjennombrudd for skriftkulturen
i
skolen og blant folk flest. Dette har nok også sammenheng med
den nye
generasjon av lærere som nå stod klar til å gå
inn i skolen.
Den kvalitetsforbedringa folkeskolen gjennomgikk etter
århundreskiftet, ser vi klart ved at også overklassens
barn etterhvert
fant veien hit. De store handelsmenn, distriktslege, lensmann og prest
holdt alle privatlærere til sine barn rundt århundreskiftet
og ei god
stund seinere. Ei tid holdt lensmann og distriktslege guvernante
sammen, ett år hos hver. Enda ca 1930 holdt lensmann Hoel og
handelsmann Reidar Jørgensøn på Karlsøy
huslærere. Den aller siste
finner vi i Torsvåg hos Dmitri Figenschow til 1939, men her var
det
også på tale å unngå internering. At skolen
nåblei godtatt også av den
lokale overklasse, kan vi vel anse som den endelige bekreftelse på
at
folkeskolen var blitt en del av lokalsamfunnet. Selvfølgelig
fikk
overklassens barn vanligvis bedre utdannelse, i form av gymnas,
handelsutdannelse etc. For almuens barn var det enkelte som fikk en
vinter på folkehøgskole. En av de første elever
fra Karlsøy, Peder
Dahl, finner vi i 1896-97 på amtsskolens kurs på Lyngseidet,
det
seinere Solhov . Ellers ser vi at også Karlsøy meldte
seg som vert
da endelig bestemmelse om stedsvalg for amtsskolen skulle tas i 1910.
Det blei da gitt tilbud om fritt lokale, brensel, lys og reinhold til
en ungdomsskole i Langsund, men valget falt som kjent på Lyngen.
Fra århundreskiftet og fram til 1930-åra utvikla skolen
seg til å
bli en viktig institusjon i bygda, og en viktig bærer av bygdas
identitet. Det kom skolebygning og egen lærer i de fleste bygder.
Læreren fungerte ofte som bygdeleder, og skolen stod i sentrum
for
sosiale begivenheter som 17. mai-feiring og juletrefest. Skolen blei
også brukt som valglokale og møtelokale. Forutsetninga
for denne
utviklinga var den folkeauken som skjedde, slik at bygda eller
skolekretsen fikk et befolkningsunderlag til klassedelt skole.
Det var et ideal at skolebarna skulle kunne gå til skolen hver
dag,
men geografien gjorde det ofte nødvendig med internering av
endel
elever. Av den grunn foretrakk man to ukers turer , med to ukers
fri, mens den andre klassen skolte. I den todelte skole kunne man
nøye seg med ett klasserom og en lærer. Opprinnelig gjaldt
dette også i
den tredelte skole. Med utvida skoletid blei det i tre-delte kretser
nødvendig med to klasserom og to lærere. To udelte kretser
blei
vanligvis kombinert, likeså småskolen i to tredelte kretser,
eller en udelt krets kunne kombineres med en småskoleklasse.
For lærere
som måtte dekke meir enn en krets, blei det ofte mye og
strabasiøs reising. Det vanlige var to-delte kretser, men i
endel
større bygder, som Karlsøy, Nord-Lenangen, Sør-
Lenangen, Gamnes kom
etterhvert tre-delt skole. Udelt skole fantes også, som Ullsnesvik,
Slettnes.
Da skoleloven av 1889 kom, var det bare de to kirkesteder som hadde
egne skolebygninger. Det gikk tregt med å få fleire, især
i Helgøy.
Hvordan forholda kunne være også inn i vårt århundre,
har vi ei
beretning om fra 1906 fra Skogsfjordvatn krets, som holdt til i
leielokale. Barna mangla skolebøker av alle fag, til og med
Nytestamente. Skolestua var så trang at ikke alle de 27 barn
kunne få
plass ved borda. Noen måtte sitte på tilfeldige ting rundt
i rommet.
Ved bordet var det så trangt at barna måtte sitte med smalsida
inn, noe som var problematisk ved skriveøvelser. Pulter fantes
altså
ikke.
Den første nye skole som kom, var Steinvoll skole i 1892, som
var
kombinert skole, internat og lærerbolig. I 1893 kom Selnes, bygd
privat
av Martin Simonsen med kommunalt lån. I 1919 blei bygninga overtatt
av
kommunen. I 1894 kom Sør-Lenangen. Ved århundreskiftet
hadde Karlsøy 4
skolehus, alle med lærerbolig og jord, mens Helgøy fortsatt
bare hadde
ett. I Helgøy blei det i 1890-åra gitt lån til privatfolk
i Mikkelvik
og Vannereid mot å få leie skolerom. I 1899 undergikk gammelskolen
på
Karlsøy ei større ombygning. Omtrent samtidig blei Helgøyskole
ombygd
og utvida fra 1 til 2 etasjer. Under ombygginga blei det skolt
under en båt i fjæra, sier tradisjonen.
Etter århundreskiftet kom Helgøy med skolehus i Dåfjord
og
Skogsfjord ca 1908, mens Såta (Valen) krets i Karlsøy
fikk skole i
1905. I 1916 kom Gamnes, i 1917 Vannereid, det kom også skole
i
Stakkvik (1921), på Leirstrand (Rebbenes), Vannstua (1915), de
fleste
med lærerbolig. Skogsfjord og Leirstrand var også bygd
med internat. Da
Gamnes blei bygd, hadde kommunen store problem med finansieringa, og
foreldra i kretsen tilbydde kommunen et privat lån, foruten at
4 av dem
var villig til å påta seg kausjonsansvar for et lån
på 400 kroner i
sparebank.
Likevel var skolesituasjonen langtfra lys. Det måtte fortsatt
skoles
i private stuer fleire steder i 1930-åra, som i Sørskar,
Hamre,
Mellajorda, Fugløy, Reinsvoll, Slettnes, Ullsnesvik og Nordeidet.
I
Vannvåg holdt skolen til i bedehuset. På Burøy bygde
lærer Arthur
Sandvik et privat skolehus i 1932. For ytre Vanna arbeidde man stadig
med en plan fra 1919 om et større internat på Skorøy
for alle kretsene.
Tomta og tegningene var klar i 1926, men kostnadene på 40.000
kroner
var uoverstigelige. I mellomtida var Såta skole i 1924 revet
og flytta
til Nord-Lenangen, og nå stod alle kretsene på yttersida
uten skolehus.
Det stod rundt århundreskiftet endel strid omkring skolen mellom
handelsmann Helberg og sogneprest Eriksen, der Helberg ville gå
mye
lenger enn Eriksen i klassedeling og sentralisering. Dette ville bety
meir internering, og være til stor ulempe for foreldre og barn.
Kampen
om makta i skolestyret i Karlsøy i 1894 mellom de to blei da
også
opptakt til den store politiske strid i kommunen.
Sentraliseringspolitikken var pedagogisk begrunna, men passa særlig
dårlig under våre forhold. Det ser vi ikke minst da Steinvollen
skole og
internat blei bygd i 1892, som en felles 3- delt skole for heile
Langsund. Nå måtte en stor del av barna i kretsen føres
med båt og
interneres på skoleloftet, under kummerlige forhold. Også
i Helgøy var
det i 90-åra en diskusjon om sentralisering. Det ser ut til å
ha vært
enighet om at en viss kretssammenslåing måtte til, i forhold
til den
gamle kretsdelinga. Det var nødvendig for å få bygd
skolehus, for å få
til meir klassedeling, og dermed bedre undervisning. På Steinvollen
skole blei det nå 3 klasser i 1892, mens det blei to-delt skole
i Sør-
Lenangen, Vannstua og Skorøy, seinere i 1890-åra også
i Nord- Lenangen,
Karlsøy, Nordeidet og Selnes, i Vannvåg fra 1903.
Utviklinga gikk imidlertid i retning av desentralisering, med bygda
som skolekrets. Karlsøy internat blei nedlagt ca. 1900, og i
1909 blei
Langsund krets delt i 3. Den eineste internatplanen som blei
opprettholdt, var ytre Vanna, men den tok det 40 år å realisere.
Også
Skogsfjord internat fortsatte p.g.a. den spredte bosetning i kretsen.
Forøvrig blei det tale om privat inkvartering, der det trengtes.
Det
gjaldt f.eks. Sør-Grunnfjord, øyene i vestre Helgøy,
Dåvøy, Torsvåg,
Skipsfjord, Skorøy, Spenna, Reinsvoll, Rakkenes-Lilleby på
Reinøy og
deler av fastlandsbygdene. I 1923 blei 40 % av skolebarna i Karlsøy
internert.
Og enten det nå gjaldt skoleinternat eller privat inkvartering,
så
var forholda enkle og primitive, og ofte utrivelige for barna. I
Sørskar krets var både skolen, lærer og elever innlosjert
i
våningshuset hos Emma Henriksen, der elevene lå på
loftet på flatseng.
På Mellajorda var skole og opptil 9-10 elever i huset hos Anton
Figenschou, og på Selnes bodde noen elever på skolen. Både
på
Mellajorda og Selnes sov elevene på flatseng inne i skolerommet,
og
sengklærne måtte rulles sammen når dagen tok til.
På Burøy blei skole
holdt hos Lars Henriksen, læreren bodde på kvisten, der
bodde 16 unger
i huset, og de måtte selv vaske skolestua.
Til en skoletur på 2 uker måtte elevene ha med nok tørrmat
og melk,
kanskje for fleire søsken samtidig. De måtte ha med sengklær
og
gangklær, brensel som ved eller torv og ei oljeflaske. Elevene
stelte
seg selv tørrmat, mens de åt kokmat sammen med husfolket.
De måtte
likevel ha med noe potet, fisk, sild og kjøtt. På internata
måtte der
være folk til lå gjøre reint og hjelpe med matstellet.
Noen steder
måtte også læreren sove og spise i skolelokalet.
Det var vanlig at
elevene også på internata stelte sin egen tørrmat,
men åt middag ilag.
De måtte bringe sengklær, ved, olje og torv med seg, f.eks.
1 sekk torv
og 1 flaske olje til lys. Til en skoletur hørte f.eks. 1 kg
hvetemel, 1
kg havregryn, salt saukjøtt, potet, kokfisk, foruten brød,
margarin og
pålegg.
I takt med utviklinga kom stadig fleire lærerstillinger. Ca 1920
var det 6 i Helgøy og 10 i Karlsøy, og fleire skulle
det bli. I 1895
hører vi om de første lærerinnepostene i småskolen.
I tida ca 1910- 25
var det stor lærermangel, især i utkantkretsene, men dette
retta seg nå
opp. I 1930-åra kan vi si at folkeskolen var inne i en veletablert
og
stabil fase, tross de magre tider som rådde.
Dette utsagnet kom sogneprest og ordfører Alfred Eriksen
med på
amtstinget i 1901. Ved samme anledning polemiserte Chr. Figenschou
fra
Helgøy sterkt mot Eriksen, og meinte at lærere med amtsskoleutdannelse
virka like bra for folkeopplysning og kultur som seminaristene, de
egentlige lærere. Eriksens utsagn er likevel et klart uttrykk
for den
solide posisjon som lærerne nå begynte å innta som
bygdeledere, og den
holdningsendring til selve skolen som almuen nå gjennomgikk.
Vi ser da
også at fleire av lærerne deltok meget aktivt i den politiske
bevegelse
rundt 1900. Dette gjaldt i første rekke Martin Simonsen og Anton
Haugjord, som begge var blant Eriksens nærmeste tilhengere, foruten
Anton Jørgensøn, Guttorm Raste og Ole Overaa.
Vi har allerede omtalt Anders Selqvist (1837-75) sin store innsats
som lærer og samfunnsmenneske. En lignende rolle spilte hans
etterfølger Anton Jørgensøn (1876-1907), og i
Helgøy Guttorm Raste
(1858-92). Også i vårt århundre har vi hatt en rekke
med framragende
skolefolk som har lagt ned størstedelen eller store deler av
sitt
livsverk i bygdene våre. I Karlsøy gjelder dette i første
rekke
følgende:
Martin Simonsen, Selnes (1889-1935) Anton Haugjord, Nord-Lenangen
og Sør-Lenangen (1893-1935) Bernt J. Petersen, Steinvoll (1898-1923)
Hans T. Andersen, Karlsøy (1915-30) Wincentz Eikeland, Steinvoll
(1923-49) Erling Eikestøl, Gamnes (1923-67) Alv Gaasland, Nordeidet
(1924-66) Arthur Sandvik, Burøy, Nord-Lenangen og Karlsøy
(1924-48)
Håkon Sandvik, Vannstua (1925-1960) Sivert Nordeide, Sør-Lenangen
(1928-1950) Viggo Ørstrand, Karlsøy (1930-38) Petter
Valan, Slettnes og
Vikan (1925-42)
I Helgøy kan vi nemne disse lærere: Ole Overaa, Helgøy
og Vanna
(1891-94, 1897-1924) Sivert Nilsen, Vanna, Helgøy og Karlsøy
(1892-1915) Peder L. Henriksen, Sørskar (fra ca 1907) Laurits
Hestnes,
Helgøy (1914-35) Thorvald Torsteinsen, Sørskar og Leirstrand
(fra
1908) Matteus Grindberg, Skogsfjord (1928-43) Arne Hestnes, Helgøy
(1936-50)
Allerede på 1800-tallet kom de første innfødte lærere,
som Lorents Larsen (1844-45), Ole Larsen (1855-62), Guttorm Raste
(1858-92), Peder M. Ramsberg Johansen (1861-ca. 1890) og Johan
Mikkelsen (1855-58). I vårt århundre kan vi særlig
nemne brørne Håkon
og Arthur Sandvik fra Valen, Sivert Nordeide fra Nordeidet, Thorvald
Torsteinsen fra Vestre Helgøy og Viggo Ørstrand fra Sør-
Lenangen. I
noen tilfeller gav kommunen økonomisk støtte til å
gå på lærerskolen.
En rekke av lærerne påtok seg viktige offentlige verv, som
formann i
skolestyre, fattigstyre, ligningsnemnd, eller som ordfører.
Perioden
1900-1950 er karakteristisk for de mange lærerordførere
i Karlsøy:
Martin Simonsen, Haugjord, Nordeide, Arthur Sandvik, Alv Gaasland,
Olav
Simonsen, i nesten sammenhengende rekkefølge.
Noen gikk inn som småentreprenører i bygdene, med handel,
dampskipsekspedisjon eller poståpneri. Mange dreiv gårdsbruk.
Martin
Simonsen var en foregangsmann i jordbruket på Selnes, var den
første i
herredet med kunsteng, og planta skog. Gaasland rydda sitt eget
bureisningsbruk oppe i Nordeiddalen.
Alle var ledere i bygda når bygdefolkets interesser skulle ivaretas.
De var de best penneføre, og var bygdeskrivere som formulerte
bygdas og
privatfolks henvendelser til det offtentlige. Selqvist og Jørgensøn
var
svært flittige aviskorrespondenter. De skreiv om fiske og jordbruk
og
andre dagligdagse ting, om ulykker, om almuens ringe kår, og
gikk
heller ikke av veien for å refse almuen for forfengelighet når
det
gjaldt påsetting av dyr og sultefo ring, og narraktig optimisme
med
malmfunn. Lærerne holdt 17. maitaler, andakter og begravelsestaler,
noen leda foreninger og sangkor. Således hadde Petersen og Eikeland
sangkor på Hansnes.
Den kulturelle, politiske og næringsmessige innsats kom da i
tillegg til den krevende pedagogiske innsats i skolen, ofte fordelt
over fleire skolekretser med anstrengende reiser i mellom. Mange hadde
en inngående kjennskap til folket i bygda, og stor forståelse
for de
problem folk hadde i forhold til skolen. Noen lærere viste stor
romslighet med å gi elever fri i kritiske perioder av familieliv
eller
næringsliv. Det ser og ut til at de pedagogiske prinsipp som
blei
praktisert av de fleste, var såpass moderne og romslige at det
ikke
bydde på problem. Utvilsomt spilte lærerne en stor rolle
når skolen
etter ca 1900 i så stor grad blei akseptert av almuen.
De to fremste lærere i perioden var uten tvil Martin Simonsen
og
Anton Haugjord, som begge virka på fastlandet. Simonsen kom i
1889 til
Selnes krets, der han skolte i 45 år. Til å begynne med
hadde han også
Nord-Lenangen og Sør-Lenangen krets, som alle var udelte kretser
med 18
uker hver. Fra 1893 skolte han i Selnes, Ullsnes og Nordeidet udelte
kretser. I 1893 bygde han privat kombinert skole og lærerbolig
på
Selnes. Han var en av de ledende i Alfred Eriksens bevegelse, og
overtok som ordfører etter Eriksen i 1904. Han satt som ordfører
heilt
fram til 1919, foruten i 1922-24, tilsammen 18 år. Han var ellers
medlem av skolestyret og en rekke nemnder. Han var formann i amtstinget
og varamann til Stortinget i tre perioder. Den største offentlige
innsats gjorde han i fylkesskolestyret, der han var formann i 27 år.
Han var også ansett som en dyktig lærer, og foretok studiereiser
i Norge
og utlandet. Ved avslutninga av si lærergjerning blei han tildelt
Kongens fortjenestemedalje i gull.
Anton Haugjords innsats vil bli spesielt omtalt i det etterfølgende
avsnitt.
Av alle de aktive lærere vi har hatt gjennom tidene, er det
trulig
ingen som slår Anton Haugjord i Sør-Lenangen. I tillegg
til
lærergjerning og et sterkt engasjement i offentlige anliggender,
var
han også i stor grad deltaker i utvikling av det lokale bygdesamfunnet.
Hans samfunnsinnsats avtvinger derfor den aller største respekt.
Haugjord kom som lærer i 1893, med ansvaret for Sør-Lenangen
2-
delte og Nord-Lenangen udelte skole, med 20 uker i hver krets. Han
forteller selv om forholda i Sør-Lenangen i den første
tida. Skolen
blei holdt i ei stue i Ørbukt, i det største huset i
kretsen.
Skolebordet var sammensatt av et spisebord og et bakstebord med ei
tynne under, og benkene var planker på krakker. Her satt guttene
og
jentene på hver side, og læreren for enden. I kjøkkenet
bodde 2
familier, og selv bodde han med sin familie på loftet. I 1894
blei det
bedre, da det kom eget skolehus her. Seinere bygde han eget hus, og
dreiv jordbruk. Haugjord skolte i Nord-Lenangen fram til 1915, da
Sør-Lenangen blei tre-delt. Han gikk av som lærer i 1935.
Han foretok
studiereiser til Tyskland og de nordiske land.
Ca 1895 starta Haugjord handel på Lenangsøyra, og i 1897
fikk han
dampskipsekspedisjon og poståpneri til stedet. Dette dreiv han
til
1901. Han hadde dessuten båter (fembøring) og utrusta
folk til
sesongfiske på Lofoten og Finnmarka. Ei tid dreiv han også
fiskehandel
i Mefjord på Senja. I forbindelse med overgang til skøytedrift,
hjalp
han folk i Sør-Lenangen økonomisk som kausjonist, og
eide selv fleire
båtparter.
Ei oppregning av Haugjords verv viser at han gjennom åra hadde
en
finger eller to med i det meste som foregikk av offentlig og privat
virksomhet i Karlsøy. Han var således herredskasserer
1904- 05, formann
i fattigstyret 1910-25, formann i skolestyret 1903-06 og 1908-14,
formann i ligningsnemnda 1904-25, formann i Småbruk- og bolignemnda
1913-40, medlem av herredsstyret 1898-1931, ordfører 1925-28
og
1932-34, provianteringssjef på full tid etpar år under
og etter 1.
verdenskrig og formann i forsyningsnemnda under 2. verdenskrig. Andre
verv omfatter valgmann, formann i valgstyret, lagrettemann, stevnevitne,
skjønnsmann i utskiftningssaker, lappeoppsynsmann, branntakstmann,
tilsynsmann for riksforsikringsanstalten, kommunerevisor, formann i
arbeidsnemnd og boligbank, formann i venstreforeninga i 1902, revisor
i
sjøforsikringsselskapet, formann i næringsnemnda. Arbeid
utenfor
kommunen omfatta bl.a. fylkesrevisor i Troms, kasserer for lærernes
vikarkasse i Troms, revisor for Lyngen Sparebank, for Sørfjord
sykekasse og Sørfjord herredskasse.
Alt dette burde naturligvis kvalifisere Anton Haugjord til en
gullmedalje eller to. Hvorfor fikk ikke han fortjenestemedalje, i
likhet med Martin Simonsen? Forklaringa er trulig at Haugjord i 1905
på
en uheldig måte blei blanda inn i ei dramatisk historie om en
postforsendelse (bankbrev) på 3053 kroner som forsvant. Haugjord
var da
kommunekasserer, og stod som avsender av pengene, som tilhørte
kommunen
og arbeiderbanken. Under ekspedering av lokalbåten 29/11 datt
postveska
ved et uhell i havet. Da en dykker seinere blei sendt ned for å
hente
opp veska, var der imidlertid bare stein i veska og ingen penger. Saka
vakte som ventelig enorm oppsikt. Både Haugjord og poståpneren
blei
arrestert som mistenkt for svindelen, men Haugjord blei i
lagmannsretten 3/4 1906 frikjent. Saka blei likevel ei belastning for
han i forhold til kommunen, som tapte pengene, og folkemeininga var
delt når det gjaldt dommen. Pengene kom aldri tilrette, og kommunen
måtte i 1907 søke et lån for å erstatte tapet.
Vestlandslærerne er ei gammel gruppe hos oss. Alt før
1900 finner vi
enkelte, som Ananias Brune fra Volda, Andreas Notø, Engeberg
fra
Nordfjord og Ole Overaa fra Stranda.
Den store bølgen av Vestlandslærere kom i 1920- og 30-åra,
og synes
særlig å ha ramma Karlsøy. Den inkluderer også
enkelte fra
Sørlandet, og er et uttrykk for det økonomiske oppsving
og den
kulturelle reisning der, med overproduksjon av lærere. Hos oss
var det
lærermangel.
Velkjente lærere i denne tida var f.eks. Wincentz Eikeland fra
Fusa
(1923-49), Erling Eikestøl fra Søgne (1923-1967), Martin
Rønnekleiv fra
Gloppen (1935-44), Hans Olsen fra Tveit (1936-46), Simon Ommedal fra
Gloppen (1932-43), Ola Blakset fra Innvik (1938- 41), Ragna Rønnekleiv
fra Gloppen (1940-44), Hans Noss fra Gaular (1938-40), Signe Tveit
fra
Fusa (1937-42), Lars Butveit fra Sørlandet (til 1942) og Matteus
Grindberg (1928-43). Trulig har vi i denne oppregninga ikke fått
med
alle.
Det står vel ikke til å nekte at enkelte av disse lærerne
stod
bygdefolkets kultur og levemåte noe fjern, og nærmest fikk
gjesteroller
hos oss. Andre slo rot, og la ned sin livsinnsats her, som Eikeland
og
Eikestøl, begge i Langsund.
Mange av Vestlandslærerne var velutdanna lærere og gode
pedagoger,
slik at undervisningsnivået trulig blei høgere. Utvilsomt
virka de også
inspirerende lokalt med sin norskdomsprega ideologi i samfunnsspørsmål
og moral, og skal trulig ha en god del av æra for den plass nynorsken
fikk i slutten av mellomkrigstida.
Det første tegn til aukende interesse for nynorsk skolemål
finner vi
i 1932, da det blei innført 2 timer skriftlig nynorsk i uka
i Karlsøy.
Den store bølgen kom ca 1938-39, da nynorsken ved avstemning
blei
innført som hovedmål i alle skolekretsene i Karlsøy.
Ved avstemninga i
Vannvåg krets i november 1939 var heile 25 for og bare 3 mot
nynorsk.
I 1942-43 var det nynorsk i alle 14 skolekretser i Karlsøy. Karlsøy
var da en av seks kommuner i landsdelen, der nynorsken rådde
i heile
kommunen. Helgøy blei ikke berørt av nynorskbølgen,
og alle 9 kretsene
var i 1942-43 bokmålskretser. Det var mange gode grunner til
å
hevde at Karlsøydialekten stod nynorsken nærmere enn bokmålet,
især i
formverket. Dette gjaldt forøvrig i minst like stor grad
Helgøydialekten. Imidlertid gav nynorsknormalen den gang lite
rom for å
tilpasse dialektens meir moderne ordforråd til det nokså
arkaiske
eller gammelmodige og fremmedarta ordtilfang fra Vestlandet, som da
prega nynorsken. Dette var trulig en hovedgrunn til at alle kretsene
i
Karlsøy gikk tilbake til bokmål noen år etter krigen.