8.Kirka

Helgøy får ny kirke
Nye kirkegårder
Gravskikker
Prestegården
Prestestua på Helgøy
Prest og menighet
Sogneprest Kjelland, ei ildsjel
Da sognepresten omkom på anneksreise
Religiøsitet og menighetsliv
Edruelighet og sedelighet
Angrepet på statskirka
Læstadianismen
Indremisjon og andre misjonsbevegelser
Kirkestubyen i Været
Den gamle Storhelga
Kirkehelgene i vårt århundre
 

Helgøy får ny kirke

Karlsøy hadde fått si kirke i 1854, Sørfjorden fikk kirke i 1862,
mens Helgøy menighet enda i lang tid måtte nøye seg med den gamle, lille
kirka i Kirkevika.

Kirka hadde nå stått der i vel 200 år, og tross løpende vedlikehold
blei den stadig meir skrøpelig og hadde stadige mangler. I 1858 heitte
det at mange av almuen var blitt sjuk p.g.a. dårlig vær og trekk i
kirka. Det mangla kjerrabreding av tårnet, og det mangla panel i koret
og under loftet. Våpenhuset mangla loft, slik at det var fare for at
ting kunne falle ned fra tårnet og skade folk.

Det foregikk reparasjoner i 1859, 1868, 1879, 1882, da bl.a golvet i
våpenhuset blei reparert, og det blei skifta ut tømmer i veggene.
Likevel var bygninga så dårlig at det fauk inn snø enkelte steder, som
det heitte i 1877, og 2 år seinere lak det fra taket. I 1866 var fløyen
på spiret knekt i en storm.

I 1883 var det ikke lenger tale om å reparere meir på kirka, som 2
år seinere blei erklært kondemnabel . I 1887 gav den ikke lenger
preg av å være noe gudshus, heitte det. Den må da ha sett trasig ut!

I tillegg til den elendige forfatning kom også problemet med
størrelsen. Kirka var bygd for ei menighet på bare 300 med stort og
smått, og da rakk det langt med 115 plasser. Befolkninga var nå aukt til
1000. Til vanlige gudstjenester var kirka fylt, og til større høgtider
blei den for lita, selv om man kunne skaffe endel ekstraplasser i
midtgangen og i koret. Det hendte også at det møtte fram tilreisende
fiskere. I spesielle tilfeller hendte det at en tredjedel av de
kirkesøkende ikke fikk plass inne i kirka.

Men det var ikke så lett å komme i gang med nybygging, når finansene
mangla. De midler som flaut inn i kirkekassen, var ikke meir enn det som
trengtes til løpende utgifter og nedbetaling av en gjeld til
skolekassen fra 1841 på 100 spesiedaler. Først i 1872 var gjelden
oppgjort.

I tillegg kom uforutsette utgifter, som reparasjon av ei kirkeklokke
i 1859, og 27 spesiedaler til innkjøp av kalk og messehagel i 1867.
Dessuten gikk 30 spesiedaler tapt i 1863 da en av de lokale kasserere
ikke klarte å gjøre opp for kirkekassen. Den eineste kapitalen som
fantes, var andelen i det gamle legatet på 49 spesiedaler. Fra 1854
stod pengene i Tromsø Sparebank, og fra 1858 var de utsatt til
Mons Iversen i Dåfjord til 4-5 % rente.

De løpende utgifter dreide seg om kassererlønn, revisjon,
misjonskontingent, andel i prostelønn, reingjøring, lys, vin og brød, og
brensel til prestestua. Sammen med rentene til skolekasselånet beløp
dette seg til 27 spesiedaler i 1850.

Inntektene var den faste tiendeerstatning på 40 spesiedaler fra
1852, legatrenter, avgift på nadverd, klokkeringing, litt gaver og det
som falt i kirkeblokka, men denne var visstnok ikke i bruk etter ca
1860. Det begynte likevel å monne litt i kassen utover i 1870-80- åra. I
1885 var beholdninga steget til 2242 kroner.

Den ivrigste forkjemper for nykirka på Helgøy, blei den nye
ordføreren i nykommunen, Chr. Figenschou, selv om han for sin del var
gått ut av statskirka ellerede i 1878. Også sogneprest Møller deltok
aktivt i dette arbeidet. For Helgøy var kirkebygginga en viktig måte å
markere nykommunen på, og for Chr. Figenschou som handelsmann var
nykirka en viktig del i oppbygginga av Helgøya som sentrum i
nykommunen.

Arbeidet med kirkebygginga blei tatt opp første gang allerede i
1880, omtrent samtidig med at Chr. Figenschou etablerte forretning på
Helgøy. Byggmester D. G. Evjen i Tromsø laga tegninger til nytt
kirkebygg, som i 1885 blei kalkulert til 16.400 kroner.

I det første herredsstyremøtet som blei holdt i Helgøy, høsten
1886, blei det fatta vedtak om å bygge kirke etter disse planer.
Finansieringa skulle ordnes ved kirkekassens sparekapital på 2.200
kroner, salg av gammelkirka for 400 kroner, 2000 kroner var bevilga av
det Nordlandske kirke- og skolefond i april 1886, og det resterende,
kr. 11.800, skulle søkes som lån og bidrag fra det offentlige. Det blei
framhevd at skattene var allerede trykkende og sognet for svakt
økonomisk til å yte meir.

Imidlertid var verkskirka ved Nikkelverket i Hamn på Senja blitt
ledig, da drifta var nedlagt i 1886. I løpet av 1887 blei det innleda
forhandlinger med Nikkelverket om å kjøpe kirka. Kirka var rettnok ikke
ny, men var i god stand. Den hadde stått ca 10 år i Hamn, men var
flytta dit fra Hemnes på Helgeland, der den var bygd ca 1741-42.
Opprinnelig var den bygd som korskirke, men blei bygd om til langkirke
på Senja, med 410 sitteplasser. Alt inventar var anskaffa som nytt da
kirka blei flytta til Hamn i 1877. Den gamle altertavla fra 1662 blei
da sendt til Tromsø Museum.

Kirkesanger Guttorm Raste på Dåvøy og Lars Figenschou på Helgøy
blei valgt til å besiktige kirka på Nikkelverket, og reiste dit i
januar 1888. Avtale om kjøp blei nå inngått mellom Helgøy kommune og
verkseier H. H. Vivian. Kjøpesummen kr. 7000 inkluderte da alt
inventar: 2 kirkeklokker, 3 lysekroner, ei altertavle (maleri),
døpefont, alterduker, messehagel, skjorte, orgel, kalk, lysestaker m.m.
Bare et Kristusbilde var unntatt.

Oppgjøret for kirkekjøpet og oppføringa gir oss godt innsyn i de
magre forhold i Helgøy kommunes første tid. Beholdninga i kirkekassen
kunne sendes straks, men ellers skulle betalinga skje så snart de
offentlige midler var disponibel.

Da første avdrag på kroner 2000 skulle avsted i april, mangla det 50
kroner i kirkekassen, og kommunen var tydeligvis ikke istand til å
skaffe dette lokalt. Sakfører P. Kjerschow i Tromsø, som formidla
salget, blei annmoda av ordfører Chr. Figenschou om å få beløpet
utbetalt hos kjøpmann Aagaard i Tromsø. Aagaard skulle til gjengjeld
belaste Chr. Figenschou, som jo var handelsmann og hadde kreditt hos
Aagaard! I realiteten var det altså ordføreren privat som betalte
restbeløpet, men han kunne tydeligvis ikke legge ut så mye i kontanter
som 50 kroner.

Kommunen hadde fått et underhåndstilsagn om et lån på 10.000 kroner
i Opplysningsvesenets fond til 4 % rente over 40 år. Den formelle
søknad om lånet blei sendt i mai 1888, samtidig som kommunen sendte ut
anbudsinnbydelse på riving, flytting og oppføring av kirka med mur.
Dette skulle skje samme sommer.

A. Evjen fikk anbudet på hovedentreprisen, mens Markussen fra
Salangen skulle stå for oppføringa som underentreprenør. Ny tomt på
skolejorda blei gitt av skolestyret. Men dermed var ikke alle vansker
løst.

Kirkemuren blei påbegynt og råbygget oppført, men endel nytt tømmer
måtte skaffes til utskifting av råtne stokker. Taket blei tekt og
vinduene satt inn, men dermed måtte arbeidet innstilles det året.

Det var nå kalkulert med omkostninger på 12-13.000 kroner, men det
gikk dårlig med å få tak i pengene. Tross fleire purringer kom ikke
svar på lånesøknaden, og den 12/11 måtte kommunen utstede en 3 måneders
veksel til Evjen for oppgjøret. Også selgeren begynte å bli utålmodig,
og i januar 1889 sendte han gjennom sakfører i Tromsø en inkasso på
3000 kroner til betaling innen 31/1.

Kommunen var i ei forferdelig knipe. Det var ikke anledning til å
innkalle til herredsstyremøte, for alle medlemmer var på Lofoten. I sin
nød skreiv ordføreren til kommunens sakfører P. Kjerschow i Tromsø og
bad han undersøke hos Deres Herr Fader , d.v.s. amtmann Chr.
Kjerschow, om ikke lånet var gått i orden, eller telegrafere til
Kirkedepartementet og etterlyse pengene. Resultatet blei et midlertidig
lån i fogdkassen på 4.000 kroner, slik at Nikkelverket og Evjen
foreløpig blei fornøyd. I februar kom endelig lånet, og både fogdkassen
og de øvrige fikk nå sitt.

I juni kunne rivinga av gammelkirka begynne. Den hadde nå i over
225 år gjort tjeneste på Helgøy, kanskje også i Torsvog før dette.
Materialene blei auksjonert bort til almuen, og spredt for alle vinder.
På Mjønes blei således våningshuset oppført av kirketømmer, og
preikestoltrappa kom til Bratrein, der den lenge gjorde tjeneste som
stabburstrapp. Mesteparten av det gamle kirkeinventaret blei satt på
loftet, og det nye utstyret fra Hamn tatt i bruk, deriblant orgelet.
Kirkegårdsmuren blei fjerna og delvis benytta til grunnmur under
nykirka, delvis kjørt i fjæra. Nå kom også alle likkistene og
likrestene under kirkegolvet for dagen, og måtte gis en ny begravelse.
Det berettes bl.a. at samekledte lik kom for dagen i kistene.

Imens var arbeidet med nykirka fullført, og innvielsen blei fastsatt
til 3. juli 1889, som var en onsdag. Innvielsen blei foretatt av biskop
J. N. Skaar i Tromsø. Det deltok i alt 7 geistlige, medregna sogneprest
Møller og de øvrige prester i prostiet. Et slikt oppbud av geistlighet
var knapt sett i Helgøy, unntatt kanskje i den katolske tida.

Dagen var fin og sommerlig, og det kom folk fra heile sognet,
tildels også fra Karlsøy, så kirka var fylt til siste plass. Det kom
fembøringer og mindre Nordlandsbåter, og fra Torsvåg kom fleire
seinotlag med sine åttringer. Det var passe vind for segling.

Det gjenstod enda litt arbeid, som kirketrapp og jernarbeid i
tårnet, og lekkasjer i taket som måtte rettes. Enda i 1909 mangla omn i
kirka.

Det største problemet oppstod da en orkanaktig storm 23/12 1902
blåste kirka delvis av grunnmuren. Skaden var så alvorlig at det blei
vurdert å ta ned kirka og bygge den opp på nytt. I midlertid klarte man
å rette opp kirka uten riving, selv om man fortsatt kan observere noe
skeivhet inne i skipet. Arbeidet blei utført 1905-07. Kirka blei også
solid avstaga, for det viste seg at den tomta som var valgt, var ei av
de mest forblåste på øya. Særlig har dette gått ut over tårnet, som ved
seinere reparasjoner heilt har skifta fasong.
 
 

Nye kirkegårder

På begge kirkestedene blei kirkegårdene nå lausrevet fra selve
kirka og lagt som egne gravplasser langt vekk fra kirka.

På Karlsøy var ny kirkegård anlagt i 1843 på eidet midt oppe på
øya. Kirkegården nede i Været var freda fram til 1867, 20 år etterat
den siste kista var satt ned her. Dette var madam Kaurin, som døde i
1847, og som da blei satt ned ved sia av sin mann, 4 år etterat
kirkegården var nedlagt. Sogneprest Kaurin, som døde i 1812, blei først
gravlagt i kirka, og må seinere være satt ned på kirkegården utenfor.
De siste begravelser skjedde forøvrig så seint som i 1865, da
alle de gamle kister som var begravd inne i gammelkirka, nå blei tatt
ut da kirka blei revet. De blei i all stillhet samla i ei grav som blei
oppkasta på den gamle kirketomta. Samtidig blei stakittet rundt den
gamle kirkegården fjerna. Dermed var den kirkegården borte, som hadde
vært i sammenhengende bruk trulig sia høgmiddelalderen.

Den nye kirkegården viste seg å ligge på et uheldig sted, da den om
våren hadde lett for å gå full av vatn fra myra. I 1876 blei det
bestemt å anlegge ny kirkegård. Den gamle fikk imidlertid nytt stakitt
i 1877, og var i bruk enda i 1885, da Olaus Tiller fra Hansnes blei
begravd her ved sia av si første kone. Visstnok blei lik satt ned her
enda i 1898, og fortsatt står 5 gravminner. Den tredje kirkegård på
Karlsøy blei anlagt heilt over mot Draugvika, på nordsida av øya. Den
blei tatt i bruk i 1877 og innvidd i 1878. Det eldste gravminnet her er
over den siste jekteskipper fra Kvitnes, Hans Figenschou, som var født i
1782 og døde i 1879. Det gamle likhuset blei flytta med hit i 1879, og
det blei oppført en steinmur rundt. Kirkegården blei utvida ca 1920,
men med nettinggjerde rundt den nye delen. Da det var nærmere 2 km hit
fra Været, hendte det at det falt meir bekvemt å landsette lik på
nordsida av øya, og frakte kistene derfra.

På Helgøy var den gamle kirkegården i Kirkevika fullsatt i 1862, og
ny kirkegård blei planlagt på den idylliske Engholmen like utenfor
kirkestedet. Den var i full stand i 1870, og det eldste bevarte
gravminnet her er over Johanne Larsdatter Christensen, som døde på
Grøtodd i 1872. Kirkegården blei visstnok tatt i bruk fra 1863.

Under begravelser på Engholmen i 1877 og 1886 hendte det merkelige
at 2 hedenske graver fra jernalderen kom for dagen i skjellsanden.

På Engholmen var ingen likhus, og det ser heller ikke ut til at
slike tidligere har vært nytta på Helgøy. Kirkegården blei brukt til
1937. Den nåværende kirkegård blei anlagt på selve øya i 1932, like sør
for det gamle kirkestedet. Også her kom oldsaker fra jernalderen
tilsyne da kirkegården blei tatt i bruk.

Det blei etterhvert vanlig å anlegge gravplasser heilt uten
tilknytning til kirkene, såkalte hjelpekirkegårder. Den første hos oss
var Holmbukt i Sørfjord fra 1847. I vårt århundre har man gått nokså
langt i å desentralisere gravplassene. Eldst er Lyngnes ved Mikkelvik
fra 1912 (innvidd 1913), så fulgte Sengskroken på Vanna i 1927,
Sør-Lenangen i 1938 (innvidd 1940), Reinskar i 1943 (innvidd i 1945) og
Dåfjord ca 1950. Før krigen hadde mange fra Lattervik- Ullsnes nytta
gravplassen i Oldervik, rett over fjorden. En privat familiegravplass
blei i 1939 anlagt på lærer Simonsens gård Selnes.

Med dette blei det adskillig lettere å få brakt de døde til sitt
siste hvilested. Det blei også lagt vekt på å markere gravene med meir
varige gravminner enn trekors, i første rekke hos overklassen. De
eldste gravminner vi har, er jernstøtta over gjestgiver Dreyer, som
døde i 1861, og jernkiste over madam Tiller fra 1862. Fra 1880- åra
begynte også almuen å bekoste steinstøtter og jernkors, men trekorsa
har holdt seg til langt innpå 1900-tallet.
 
 

Gravskikker

Den gamle skikken med vinterlagring av lik i likhuset på Karlsøy
holdt seg heilt til 1913. I 1864 hører vi at et barnelik var satt inn
24/1 og det skulle da stå der fram til våren. Ei kone på Eidstrand, som
døde 6/11 1887, blei begravd først 12/6 1888, altså vel 7 måneder
seinere, med jordfestelse 15/7. Stundom blei kistene sendt til Karlsøy
med dampskipet, og de stod da noen dager på brygga, før de blei kjørt
opp til likhuset. Stundom kunne kistene stå lagra heime ei tid i naust
eller stabbur. I Sør-Lenangen hører vi om et barnelik som hang ei tid i
ei komse i skottet til en gamme i 1920-åra.

Om våren (juni) blei det gjerne gravd ei stor fellesgrav. Kistene
blei satt ned under ett, kant i kant, uten bistand av prest eller
pårørende. Dette blei besørga av den tilsatte graveren på Karlsøy, som
fikk 2 kroner per grav. Fast graver blei ansatt her fra 1863.

Problemet med tele, lange avstander, dårlig vær og fravær av
mannfolka om vinteren, blei vel ikke løst, men det begynte nå å komme så
mange klager over forholda på Karlsøy, at disse gamle gravskikkene måtte
opphøre. Især var distriktslegene skarpe i sine innberetninger. Karlsøy
var vel heller ikke verre stilt enn mange andre kystbygder, som
nabobygda Helgøy.

På Helgøy var enda i 1876 ingen tilsatt graver, slik at de
pårørende selv måtte ordne med gravinga. Her foregikk begravelsene i
rimelig tid etter dødsfall, selv om vinteren. Til gjengjeld var her
ingen kontroll med hvor gravene blei lagt eller hvor dypt det blei
gravd. Det framgår at skikken med en trelur ned til kista, som
jordpåkastelsen kunne foregå gjennom, var i hevd enda i 1866. Slike
trelurer eller trakter kunne fortsatt sees på kirkegården i 1920- åra.

Det var vanlig å samle jordfestelsene, både på hovedkirkegårdene og
de seinere hjelpekirkegårder, til ei egen helg om sommeren. Da møtte de
pårørende opp, og presten gikk rundt fra grav til grav med spaden.
Denne skikken holdt seg til det etter krigen blei vanlig at presten
skulle delta i alle begravelser, og straks jordfeste liket.
 
 

Prestegården

Det gamle prestegårdsanlegg fra Steens tid bestod av fjøs, 2
høylader, stall, stabbur, naust, bårstue og 2 våningshus. Husa begynte
nå å bli skrøpelig. I 1865 forsøkte Kjelland å få kommunen til å bygge
nytt våningshus, fordi det gamle lak overalt i taket, og i 1866 blei
det vedtatt å bygge nytt. Også uthusa trengte utbedringer.

I 1871 blei bygd ny fjøs og stall, og i 1873 ny bårstue, mens
naustet blei ombygd. Det aller eldste våningshus, plankebygninga fra
ca 1815, blei revet og solgt. Våningshuset måtte nøye seg med noe
oppussing. Torvetaket blei skifta ut med flis, og i 1887 blei vinduene
skifta. Huset fikk da det utseende vi kjenner fra et bilde i 1896. Fra
1865 har vi oppgitt størrelsen til 14x19 alen (ca 9x12 m) innvendig,
d.v.s. 105 m 2, mens plankebygninga var ca 59 m 2. Egen
sommerfjøs blei bygd i 1893, etterat presten ei tid hadde delt
sommerfjøs med handelsmannen.

Begge menighetene hadde ansvaret for vedlikehold av våningshuset,
mens prestene selv hadde åbotsansvar for de øvrige bygninger,
d.v.s. vedlikeholdsplikt.

I 1912-13 blei nytt våningshus oppført, til en kostnad av kr.
18000.- Det blei bygd etter departementets typetegning, og maken finnes
bl. a. på Hamarøy prestegård. Kommunene deltok i finansieringa, mot å
få innløst menighetenes vedlikeholdsplikt. Det gamle våningshus blei
revet, og materialene benytta til nyskolen på Vannereid.

I 1926 blei ny, moderne fjøs bygd. Også nytt naust og sommerfjøs
blei bygd. Alle gårdshusa var gruppert slik at de forma et firkanttun
etter sørnorsk forbilde. Det eineste som nå var igjen fra Steens tid,
var det gamle, tømra stabburet.

Den gamle innmarka strakte seg mot Ramberget i vest og heilt til
Galjevollen i øst, men store deler av dette var tydeligvis dårlig
oppdyrka. Det gjaldt særlig den vestlige delen, som i 1870-åra blei
avstått til lensmannsjord og doktorjord. Her foregikk i 1860-åra
fortsatt dyrking med grindgang.

Hvor mye krettur som kunne holdes, varierte med jordbruksinteressen
hos prestene, og det skjedde etterhvert en god del forbedring av
innmarka. Mens det i 1876 blei fødd 5-6 kyr og småfe, var gården rundt
1890 på 400 mål innmark, og fødde hest, 10 storfe og 12 sauer. I skogen
gikk dessuten 10 rein.

Fra ca 1910 begynte man å stykke ut småbruk av utmarka, tildels av
gamle utmarksslåtter. Også en god del av den gamle innmarka blei
utstykka, således heile Galjevollen og det eldste innmarksstykket,
Kaurinvollen. Til erstatning for dette blei den resterende del av
innmarka kraftig forbedra og utgrøfta, og dessuten utvida oppover mot
myra.

Den fremste jordbrukspresten var utvilsomt Bugge Nundal i tida
1918-27, som især satsa på sauer. Da han forlot kallet, var innmarka på
80 mål, og fødde 7-8 kyr, hest, 20-25 sauer, og det blei dyrka 3000 kg
potet. I tillegg kom multer, egg og dun, jaktutleie og brensel fra egen
skog og torvemyr.

Arbeidskraftbehovet blei løst ved å pålegge strandsitterne
arbeidsplikt i onnene, og ved å nedsette etpar husmenn ca 1895. Denne
arbeidsplikten blei avvikla i 1920-åra. Noen av prestene dreiv gården
ved hjelp av agronomer eller forpaktere. Prestegården var
embedsgård fram til 1970, da presten flytta til Hansnes. Husa blei nå
solgt, og jorda leid bort.
 
 

Prestestua på Helgøy

Det gamle losjihuset for presten stod i Kirkevika. Stua hadde vært
skrøpelig lenge, og det ser ut til at fra 1860-åra blei huset ikke
lenger holdt vedlike. I 1889 var prestestua ikke regna som brukbar, og
fra 1895 var den ikke lenger i bruk.

Helgøy hadde lenge ønska å bygge ny stue, men det stranda på
økonomien. Ettersom Helgøyværingene var med på å vedlikeholde
prestegården på Karlsøy, meinte de at Karlsøy kommune burde hjelpe
Helgøy med å bygge ny prestestue.

Etter mye krangel gikk Karlsøy med på dette, særlig etterat Helgøy
trua med å unnlate å betale sin andel av fellesutgiftene for
prestegården. Men saka blei forhalt, og i 1899 tok Helgøyværingene på
egen hand og innhenta anbud på ei ferdig lafta stue fra Bangdalsbruket
i Namsos. Huset var 4x6 m, med 2 rom og et lite loft over. Da penger
fortsatt mangla, bestilte ordføreren i Helgøy, identisk med handelsmann
Chr. Figenschou, huset ferdiglevert for si private regning. Huset kom
på 700 kroner, og Karlsøys andel kom først 2 år seinere.

Den nye prestestua blei satt på klokkerjorda, litt øst for nykirka.
Her står den fortsatt, men blei solgt og omgjort til sommerbolig da
prestetjenesten på Helgøy nærmest blei nedlagt.
 
 

Prest og menighet

Systemet med karriereprester eller flytteprester
fortsatte. Likevel var fleire av prestene lenge i kallet, Alfred Eriksen
således heile 19 år. Mange gjorde også en stor innsats innafor kirke,
skole og andre deler af samfunnslivet. To av dem, Tandberg og Eriksen,
var ordførere.

Samtlige prester i perioden og like til etterkrigstida var søringer.
Unntaket var Jørgen Sivertsen (1914-18), den seinere biskop, forøvrig
svigerbror av lensmann Sverre Hoel. Han gjorde seg bemerka ved at han i
1917 fikk gullmedalje for en undersøkelse av menighetslivet i
landsdelen.

Det må vel innrømmes at ikke alle prestene hadde det like lett i
embedet. Mange var ukjent med de lokale forhold og den lokale
mentalitet. Kirkesøkinga og den religiøse interesse var ikke av de
største. Vanskelige reiseforhold og utsatt klima hindra prestene i å
komme ut i menigheta. Mange hadde liten innsikt i jordbruksdrift, som
krevdes for å få noe økonomisk utbytte av prestegården.

Av de prestene som gjorde seg særlig bemerka, må vi først nemne
Kjelland (1857-67). Han var særlig aktiv i skolevesenet, og fikk
dessuten i stand mange samfunnstiltak. Også Bugge Nundal (1918-27)
huskes av mange, især for sin store jordbruksinteresse. Men aller
fremst kommer naturligvis sosialistpresten Eriksen, som fortsatt
huskes for sin store innsats på det politiske felt. Kjelland og Eriksen
skal vi gi egen omtale i andre sammenhenger.

Andre prester huskes kanskje best p.g.a. litt uvanlige forhold.
Kobro huskes p.g.a. drukningsulykka (se omtale), mens Bjerkeseth huskes
fordi han heile tida lå i konflikt med kommunene, om presteskyss, om
kirkebruk, om skolelokaler og mye meir. De aller fleste kom imidlertid
godt ut av det med menighet og lokale myndigheter, og etterlot seg savn
og mange venner ved avreisen.

Ett av de konfliktfylte felt gjaldt embedsinntektene. Lønnsmessig lå
Karlsøy sognekall blant de dårligste i Nord-Troms og Finnmark, og det
kunne få uheldige følger når presten måtte inndrive sine
lønnsfordringer direkte fra menigheta. Også i utnyttelsen av
prestegårdens herligheter kunne konflikter oppstå, ettersom det stadig
var konkurranse mellom de fastboende og presten om rettigheter i
innmark og utmark på Karlsøya. Embedsinntektene var i 1870-80-åra
beregna til vel 2000 kroner, foruten inntekter av gården (jaktutleie
400 kroner og jordbruksinntekt 400 kroner).

De faste inntekter bestod av et tilskudd på 820 kroner fra Det
Nordlandske kirke- og skolefond, og fast erstatning for fisketiende på
384 kroner. I tillegg kom såkalt fast offer og rettigheter av alle
voksne menighetslemmer, samt stykkprisbetaling for kirkelige handlinger
som dåp, konfirmasjon, brudevielse, innleidde barselkoner, likpreken og
jordpåkastelse. Dette blei avkrevd av presten direkte fra yterne, og
inntekten var her avhengig av prestens nidkjærhet. Forøvrig hadde
presten inntekter av jordutleie til embedsfolket på øya (lensmann,
doktor, klokker og handelsmann), og inntekter av strandsittere og
husmenn (tomteleie, beiteleie og arbeidsplikt).

I forbindelse med ny lønnslov i 1897 blei det forhandla med de to
kommuner om fast betaling for de avgifter som menigheta til da hadde
gitt direkte. Det hadde vist seg stadig vanskeligere å få inn disse
avgiftene. Da Alfred Eriksen tidlig i 1890-åra forsøkte seg med
utpanting, bl. a. i sauer, i ettertid kjent som kronesauer , blei
dette tatt ille opp, og sabotert etter beste evne, især i Helgøy.
Lønnssystemet var altså moden for avvikling. Alt fra 1887 hadde
forøvrig Møller etter avtale med Karlsøy kommune fått til ei fast årlig
erstatning fra Karlsøy kommune på 600 kroner for si embedstid.

Ca 1900 blei det beregna at presten tilkom ialt 2250 kroner fra de
to kommuner. Med de øvrige faste inntekter var lønna da 3742 kroner, i
tillegg til naturalia fra gården. Dette blei da det nye lønnssystem,
som Karlsøy kommune godtok, mens lønnsordninga med Helgøy først blei
gjennomført ca 1910. I 1922 var embedsinntektene satt til 5500 kroner.
Tilsvarende lønnsomlegging blei gjort for kirkesangerne, for den del av
stillinga som var klokkerarbeid.

Heller ikke skyss-systemet for presten var konfliktløst. Det var
kommunene som var økonomisk ansvarlig for skyssen, og de syntes stadig
det blei for dyrt med anneksreisene og andre reiser.

Fra 1852 eksisterte ei ordning med faste skysskarer, som mot fast
betaling førte presten til Helgøy i firroring eller åttring med 3-4
rorskarer. I lang tid var Søren Indal på Reinsvoll fast presteskyss. Med
dampskipsruter og skøyter etter århundreskiftet kom systemet i
oppløsning. Presten tok nå gjerne dampskip når det høvde med rutene,
eller fulgte med doktorbåten, når distriktslegen skulle til Helgøy i
helgene. Å leie egen skyss falt dyrt, selv om det stundom måtte gjøres.

I Bjerkeseths tid kom konfliktene mellom presten og kommunene opp
for fullt. Helgøy trua med å gå tilbake til systemet med robåt og
skysskarer, om presten ikke ville godta kommunens betingelser. Så seint
som i 1919 ser vi da også at presten seilte til Helgøy i Nordlandsbåt.
Under Bugge Nundal blei det noen år forsøkt med ei løsning der presten
holdt egen skøyte slik som distriktslegen, men også dette falt dyrt.
Seinere var det vanlig at presten benytta leid, tilfeldig skyss
(motorskøyter). Fra kommunene blei det da gitt direkte bevilgninger til
prestens reisevirksomhet.
 
 

Sogneprest Kjelland, ei ildsjel

Den mest markante personlighet blant alle prestene på 1800- tallet,
var utvilsomt Ole Pedersen Kjelland, som virka i tida 1857- 67, og var
kjent langt utenfor prestegjelset.

Det er utrulig hvor mange saker han var borti på de 10 år han var i
Karlsøy: han stifta Selskabet for Carlsø Pr'stegj'lds Vel, han
organiserte 17. mai feiring, ulvejakt i Lenangen og redningsstasjon på
Brennes, han gjorde forsøk på å få almuesbiblioteka i stand, han
foreslo å etablere en landbruksskole eller i det minste et mønsterbruk
på prestegården, han arbeidde for bedre edruelighet og mot Høegs
brennevinshandel. I tillegg kom hans store innsats for å forbedre skolen
og de religiøse forhold.

Kjelland ankom like før den nye skoleloven av 1860, og
virkeliggjøringa av loven blei hans fremste arbeidsområde. Her la han
som fast formann i skolestyret ned en stor innsats, selv om arbeidet
ikke bar særlig med frukter. Da han reiste i 1867, måtte han medgi at
strevet hadde vært nokså forgjeves. I ettertid kan vi vel si at ikke
alle hans reformideer, som tvangsskole og arbeidsanstalt for
skoleforsømmelse, var like framtidsretta.

Kjellands embedstid falt også i ei tid da dissenterbevegelsen
begynte å ryste statskirka. I Karlsøy var dette særlig merkbart i
Ullsfjord-Reinsvoll og vestre Helgøy. Kjelland satte her i gang en svær
motoffensiv, noe som ihvertfall delvis synes å ha lykkes. Han satte mye
krefter inn for å bedre kirkesøkninga og for religiøs opplysning
generelt, og det er tydelig at han fikk besøket opp etter en nokså
passiv periode i 1850-åra. Han arbeidde for kirke i Sørfjord og for
utskilling av Sørfjord sogn, han arbeidde for betjening av fiskeværa,
og foreslo kirke i Torsvåg, han reiste om i heile prestegjeldet på
husbesøk og holdt bibellesninger.

Han la også mye arbeid i konfirmantundervisninga. Ett av hans
glansnummer var den 40 år gamle konfirmant Inger Johannesdatter, som
tross ualminnelig ringe kunnskaper nærmest blei tvangskonfirmert i
1863, etter utrettelige bestrebelser av Kjelland, som han selv
uttrykte det.

Kjelland arbeidde også for å få meir ordna forhold i presteembedet
og på prestegården. I 1863 etablerte han den første kallsbok, der han
samla mye stoff om eldre forhold og rettigheter. Han gjorde dessuten
mye for å dyrke opp prestegården, forbedre jord og bygninger, og
foreslo å bygge nytt våningshus. Han forsøkte også å få orden på
strandsitterforholda.

I biskop Anton Bang sine Erindringer fra 1909 kan vi finne en
fyldig omtale av Kjelland, som Bang kjente fra si tid som
lærerskoleelev i Tromsø. Kjelland beskrives her som en ualminnelig
vakker mann, med langt skjegg, fornem holdning og fortrinnlige
stemmemidler. Han var kjent som en stor taler, han var en vekkelsens
mann , og hans forkynnelser blei formidla med glød og stor
veltalenhet. I 1859 blei han bedt om å preke i Tromsø domkirke, og
gjorde det så grundig at det tok 3 time før preika var slutt.
Emnet var den gode hyrde og hans lykkelige får, fra Davids salme 23.

Men han hadde en kantete personlighet, var envis, upraktisk og lite
forstandig, og hadde liten dannelse, sier Bang. Dessuten var han alltid
i økonomiske vansker, som hans venner blant kjøpmennene i Tromsø ofte
måtte hjelpe han ut av.
 

Da sognepresten omkom på anneksreise

Til tross for vår værharde kyst, har vi få beretninger om embedsmenn
som har omkommet på havet hos oss. Det er derfor ikke rart at den
eineste drukningsulykke vi sikkert veit om blant prestene, da Mikael
Skjelderup Kobro omkom på embedsreise i 1876, virka oppskakende i
samtida. Fortsatt etter meir enn hundre år huskes og omtales hendelsen i
sognet, mens de utallige fiskere som er omkommet her de siste hundre
år, stort sett er gått i glømmeboka. Til dette bidro kanskje også de
tragiske omstendigheter ved ulykka, som vi skal se.

Kobro kom til Karlsøy som sogneprest i 1874, bare 26 år gammel. Han
var da nettopp blitt gift med sitt søskenbarn, bispedatra Julie
Essendrop fra Kristiania, som ifølge kallsboka da bare var 17 år
gammel.

Det ser ut til at det unge presteparet fant seg hurtig til rette på
Karlsøy. I løpet av et par år fikk to de barn, og gikk ellers opp i de
daglige gjøremål, ho med tjenerskap og barn, hus og fjøs, han med
sjelesorg og de vanlige embedsplikter. Det er fra våren 1876 bevart et
brev som Julie Kobro skreiv fra prestegården til ei venninne i
Sør-Norge, hvor ho forteller om dagene på Karlsøy. Og alt tyder på at
Mikael Kobro selv var vel avholdt av menigheta.

Det var således intet som tyda på at ei katastrofe snart skulle
ramme den lille familie.

Til den 18. søndag etter Trinitatis, den 15. oktober 1876, var det
som vanlig beramma gudstjeneste på Helgøy, den siste dette året.
Skyssen var tilsagt til dagen før, lørdag den 14. oktober. Skyssen var
en åpen Nordlandsbåt med råsegl, med 4 manns besetning.

På fredag var presten opptatt med en brudevielse i Karlsøy kirke, da
Edvin Figenschou fra Kvalshausen på Vanna og Anna Dahl fra Alta skulle
vies. Brudefølget reiste deretter heim til Kvalshausen, og fortsatte
der bryllupsfeiringa både lenge og vel.

Det fortelles at noe av det siste presten gjorde, var å døpe sin
egen sønn, den 2 måneder gamle Reidar. Kanskje har presten hatt en
forutanelse om det som skulle skje? I hvert fall forteller tradisjonen
at presten et par dager før reisa,stansa framfor ei likkiste og
siterte:

Fire fj'le er min pragt hvor udi jeg bliver lagt --
(Dorothea Engelbretsdatter 1634-1716) Og skal vi tru en omtale i
Nordlys for 1902, da utgitt fra prestegården på Karlsøy av
sogneprest Alfred Eriksen, hadde presten kanskje grunn til å frykte
framtida. Søndagen før ulykka, da det var gudstjeneste på Karlsøy, var
nemlig en namngitt mann fra Vanna, som var kjent for å kunne litt av
hvert, blitt avvist ved altergangen av presten p.g.a. drukkenskap.
Denne personen gikk da etterpå ned i ei kirkestue, og der svor han på
at presten skulle ikke bære kragen den etterfølgende søndag.

Om dette får nå hver tenke sitt. Folketradisjonen har gjerne en
tendens til å mystifisere uvanlige hendinger, og å ville finne
forklaringer, så det er vel uvisst om ikke alt dette er noe som seinere
er oppstått.

Som høvedsmann fungerte Iver Jakobsen, en velakta fiskerbonde fra
Storvoll på Reinøy, rett overfor kirkestedet. Han var 41 år, opprinnelig
innflytter fra Trondenes, og kjent som en forsiktig mann på sjøen. Med
i båtlaget hadde han 3 unggutter eller menn på 20, 22 og 29 år.

Båtlaget satte avsted i ti-tida lørdag formiddag fra handelsmannens
kai på Karlsøy. Været var litt rusket, med en frisk sørvestlig vind,
men ikke slik at noen ante fare. Først gjorde båten et slag over sundet
mot Reinøya, og holdt seg langs øya vestover, deretter tok man fatt på
selve Helgøyfjorden. I alt er avstanden mellom de to kirkesteder ca 25
km.

Nede på fjorden måtte seglføringa minskes ( duves ) med 2 klør
p.g.a. vinden. Forøvrig gikk det bra til åttringen var rett utfor
gården Kammen på Vanna. Da kom ei uventa bakrosse og kvelte båten, så
den blei liggende på sida på seglet.

Både presten og mannskapet kom seg opp på kvelvet. Her holdt de seg
vel en halv time, da ei ny rosse kvelte båten heilt, med kjølen opp, og
alle datt i havet igjen. Denne gang tok det meir på kreftene å komme
opp på kvelvet, som rulla sterkt i sjøen, og måtte hindres fra å trille
rundt igjen.

Presten satt bakerst og holdt seg fast til høvedsmannen. Han var
tyngre kledt enn de øvrige, mindre vant til båtliv og anstrengelse enn
de andre, og kreftene begynte å svikte. Først glei han en gang ned i
sjøen, men fikk hjelp til å komme seg opp igjen. Etter 1 time på
kvelvet glei han atter ned, uten at det lyktes de andre å få han opp,
og dermed blei han borte i bårene.

Først etter 4 timer på kvelvet blei de øvrige redda. Nødropa var da
blitt hørt av Hans Schjølberg fra Kammen, som sammen med kona Hanna var
på vei langs det ubygde landet til bryllupsgården på Kvalshausen. Den
kvelvde båten hadde på dette tidspunkt drevet endel østover mot
Vannsundet, og det heiter at det var mil å gå før de kom til folk
og fikk varsla. Ifølge kallsboka måtte man heilt til Mellajorda vest
for Kammen for å få tak i båt til redninga. En av de to som drog ut
derfra, var Rasmus Hansen. P.g.a. avdrifta, og for å slippe å få vinden
i mot, blei skyssen berga inn til bryllupsgården på Kvalshausen. De var
da ganske forkomne, men kvikna snart til.

I bryllupsgården blei det naturligvis stor bestyrtelse og sorg
blant gjestene da de fikk tidende om presten, og det blei en lang stans
i lystigheta, heiter det. Bud blei sendt over til Karlsøy om ulykka,
til den intetanende prestefrua, som nå var blitt enke, bare 19 år
gammel. Men på Kvalshausen var jo folket kommet sammen til bryllups, og
det var intet man der kunne gjøre for å redde presten, så etterhvert
fortsatte festen. Til og med en av de reddede fra presteskyssen lot seg
friste til å delta i dansen utpå kvelden!

Ved alle ulykker på sjøen blir det snakka meget om hva slags
sjømannsskap som er blitt vist. Når denne tragiske ulykka seinere er
blitt så omtalt, var det ikke bare fordi det var presten som omkom. Det
blei snakka meget i ettertid om hvorvidt ulykka kunne ha vært unngått
med litt større forsiktighet, og om skyssfolka på kvelvet gjorde det
som var mulig for å hindre den sørgelige utgang. Det blei med andre ord
antyda at skyssen hadde vært meir opptatt med å berge seg selv enn
presten. Verst gikk denne anklage ut over høvedsmannen, som var
ansvarlig for heile laget. Det blei og sagt at høvedsmannen hadde støtt
presten ifra seg, da presten var blitt redd og forsøkte å klamre seg
til han så han nesten dro dem begge ned av kvelvet. Likeså blei det
snakka om bryllupsfesten som fortsatte, selv da presten lå drukna i
sjøen utfor gården. Meiningene har nok vært delte, men i hvert fall
blei høvedsmannen ille ansett etter dette, og ei tid etter kollseglinga
flytta han vekk til nabosognet.

Det er derfor kanskje ikke rart at etterdønningene holdt seg lenge.
Vi har alt nemnt avisomtalen i 1902, da det heitte at ulykka var
framkalt .

I 1921, 45 år seinere, da sogneprest O. Bugge Nundal omtalte ulykka
i en avisartikkel på basis av kallsboka, kom det raskt et par artikler
fra folk i sognet, noe som viser hvor engasjert folk fortsatt var. Her
blei det også retta en del feil som synes å ha oppstått i referatet i
kallsboka.

Ved ulykka delte sogneprest Kobro skjebne med så mange av sine
sognebarn både før og seinere. Presten delte også skjebne med mange av
dem ved at heller ikke han fikk de 4 fjele . Hans legeme blei
aldri gjenfunnet. Vind og straum sørga i fellesskap for at han blei
oppslukt av havet.
 
 

Religiøsitet og menighetsliv

Kildene gir lite innsyn i Karlsøyværingenes religiøse legning og
praksis, utover det som proste- og bispevisitasene noe overfladisk
uttrykker om leseferdighet og bibelkunnskap m.v. Man skulle tru at
livet på havet, med alle sine farer, ville føre til sterk kristelighet,
men det motsatte synes å ha skjedd. Religiøs indifferentisme
eller likegyldighet var det prestene helst festa seg ved i menigheta,
slik Sivertsen uttrykte seg i 1918. Dette har trulig sammenheng med at
Karlsøyværingenes svar på det farefulle livet som fisker var å utvikle
ei sterk lagnadstru eller fatalisme , noe som virka inn på mange
felt av livet. At skolebarna i Vestre Breivik var uten sans eller
følelse for religionen , slik læreren uttrykte det i 1855, må helst
forståes i et slikt perspektiv. Breivik var da også ett av de mest
utsatte drukningssteder i heile prestegjeldet.

Stort sett synes folk å ha funnet seg vel tilfreds med statskirkas
tilbud av lutheransk tankegods, ritualer og praksis. Kristenlivet blei
en vanekristendom, med litt husandakt og sporadiske kirkebesøk, tilpassa
det lokale næringsliv. Husandaktene eller l'sning blei holdt hver
søndag når mannfolka var heime, med salmesang og postillelesing, men
opphørte stort sett rundt århundreskiftet. Vi hører også at enkelte
kunne ha med ei Bibelbomme på fiske. Om kirkebesøka kan det også
bemerkes at de for en stor del var sosialt betinga, dels uttrykk for
rituelle eller administrative behov i forbindelse med dåp,
konfirmasjon, bryllup og jordfesting. Gjennom århundra hadde kirka uten
tvil vært den viktigste institusjon for folket, men i det store og
heile på det ytre plan.

Et uttrykk for dette er at sektene har hatt liten betydning,
både innafor og utafor statskirka. Haugeianismen, som virka i
Tromsøområdet, finner vi ingen spor av i Karlsøy, om vi ikke skal regne
med et av Hauges skrifter fra 1816, som fantes på Bakkeby.
Lammersianismen og L'stadianismen skapte i 1850-60-åra uro og panikk i
statskirka, også i Karlsøy, men fikk hos oss begrensa betydning. Heller
ikke misjonsbevegelsene, som vi kan spore så smått fra 1880-åra, førte
til store endringer her, og det har vært lite med vekkelser .
Dette skal vi behandle i egne avsnitt litt seinere.

Den religiøse uro i 1850- og 60-åra førte tydeligvis til ei meir
aktiv satsing fra kirkas side. Dette gjelder ikke minst i Sørfjord.
Allerede i Lassons tid blei det holdt jordfestelse og prekenforsamlinger
i Holmebukt. I Kjellands tid blei det holdt egne kirkehelger i
Holmebukt, til tross for manglende Gudshus. Den 9. søndag etter
Trefoldighet i 1859 var 200 mennesker samla til kirkehelg her. Det var
jordfesting av 23 lik, og preken i Jakob Olsens hus. De etterfølgende 3
år var det tilsvarende helger om sommeren i Holmebukt, med stort
frammøte. I 1861 blei det også holdt ei egen Sørfjordhelg ved
hovedkirka på Karlsøy den 19/7, med barnedåp, nattverd og
kirkegangskoner.

Da Sjursnes kirke blei innvidd 25/10 i 1862, blei det slutt både
med kirkehelgene i Holmebukt og ute på Karlsøy for Sørfjordingene.
Sørfjord fikk nå tildelt 5 årlige kirkehelger av Helgøys kvote. Fra
1864 blei det holdt egen konfirmasjon i Sørfjord. Fra 1866 blei egen
kirkegård også anlagt på Sjursnes. Eget annekssogn var Sørfjord blitt i
1860, og i 1865 fikk sognet sin egen kirkebok. I 1862 avstod Karlsøy ei
av sine 4 gamle lysekroner til kirka på Sjursnes. Hopehavet med Karlsøy
tok slutt i 1867, da sognet blei overført til Lyngen.

Med fraskilling av Sørfjord var språkproblema i kirka løst. Prestene
regna nå med at alle i menigheta forstod norsk, slik at tolk var
unødvendig. Det kom omtrent ikke lenger konfirmanter som hadde
språkproblem, og i nødsfall beherska både Selqvist og Raste samisk og
kvensk (finsk). I 1880 tok presten konsekvensen av dette, og returnerte
til Seminaret i Tromsø ei samling med samiske bøker, som han hadde hatt
for salg. Det dreide seg om bibelhistorier, katekismer, nytestamenter
og ABC-bøker, ialt 39 stykker, som det var liten eller ingen
etterspørsel etter.

Også i den øvrige del av prestegjeldet kom det under Kjelland en
forsterka kirkelig innsats. Det blei meir husbesøk, bibellesing og
sognebud rundt i menigheta, og kirkesøkninga aukte i kirkene. 2.
juledag 1859 samla Kjelland 500 kirkegjengere på Karlsøy, og 2.
pinsedag 1860 samla han 900 kirkefolk. Dette var heller ikke
enkeltstående tilfeller.

Husbesøka blei foretatt i forbindelse med skolevisitasreisene. I
1859-60 besøkte presten gård etter gård, til fots, med hest eller båt,
slik at for 1861 gjenstod bare noen gårder i Helgøy. Også Sørfjord var
da unnagjort.

Bibellesinger blei holdt i sommerhalvåret, og brakte Kjelland vidt
omkring i menigheta. I 1859 var han i Stakkvik, Bratrein, Hessfjord,
Hansnes, Nord-Lenangen, Sør-Lenangen, Jegervatn, Sørfjord, Sørskar,
Mikkelvik og Dåfjord, i 1860 var han på Nordeidet, Nordskar, Flatvær,
Ryten og Torsvåg, der han bl.a. besøkte fiskeralmuen på Kåja under
sommerfisket den 18. juli.

Forslag om bedre betjening av fiskeralmuen under sommerfisket blei
tatt opp av Kjelland i 1866, og året etter tilbrakte han 4 dager blant
fiskerne ute ved havet. Den 19/7 holdt han utendørs bibellesning på
Grimsholmen, og dagen etter inne i et hus der. Deretter fo r han til
Sandfjord ved Torsvåg, der han holdt bibellesning i et hus. Den 21/7
preikte han først for fiskerne i et stort naust i Sandfjord, deretter i
Torsvåg under åpen himmel. Turen gikk deretter over Råsa til Ryten, der
han holdt bibellesninger inne i hus, hvor fiskerne fra Flatvær også
møtte opp. Lignende betjening av sommerfiskerne i Grimsholmen og
Torsvåg hører vi også om i 1869 av Kjellands ettermann.

Forøvrig ser det ut til at kirkesøkninga etter midten av 1800-
tallet stadig blei meir konsentrert om de årlige eller to-årlige
konfirmasjonshelger, et mønster i menighetslivet som skulle holde seg
godt til etter siste krig. I høsthelga i 1859, 1.-2. oktober, var over
1000 folk samla på Karlsøy. Det var 48 konfirmanter, 5 brudepar, 8
dåpsbarn, og 12 inngangskoner. I St. Hanshelga i 1866 hører vi om 500
kirkesøkende over de 2 dagene, med 50 konfirmanter, 17 kirkegangskoner,
1 brudepar, 14 dåpsbarn, 176 skriftemål og 176 altergangsgjester. Ei
travel helg for Kjelland!

Likevel var det ikke alle kirkesøkende som kom til Helgøy og
Karlsøy. Fra Gamvik ved Lyngstua fo r man etter gammel skikk like
gjerne til Skjervøy. Ved en dåp i 1863 ser vi da også at fadderne var
fra Follesøy, Uløy og Vorterøy. Fra Selnes-Ullsnes var det vanlig å
fare til Lyngseidet med dåp og bryllup. Fra Sør-Langsund og Skagesund
var veien til Tromsø like lett som til Karlsøy og Helgøy med bryllup og
kirkehelg.

Konfirmasjonsordninga var stadig i støypeskeia, og det tok tid før
2 årlige konfirmasjoner var fast etablert. Det var også mye uro med
konfirmasjonen på Helgøy.

I 1850- og 60-åra hadde Helgøy til vanlig egen konfirmasjon
annahvert år, forøvrig måtte konfirmantene derfra til Karlsøy. Også
dette blei det slutt på, og fra 1869 var det bare en felles konfirmasjon
for heile prestegjeldet. Helgøyværingen søkte rettnok stadig om å få
tilbake egen konfirmasjon, men det stranda stadig på at prestene ikke
så seg tid til å bruke 4 uker av sommertida til konfirmantundervisning
i annekset. Først i 1927 fikk Helgøy igjen egen konfirmasjon.

Fra 1869 var ordninga med jentekonfirmasjon om våren og
guttekonfirmasjon om høsten nokså fast. Det var da 4 ukers forberedelse
for begge grupper, seinere fem-seks. Dette blei det endelige systemet
til etter siste krig, bortsett fra at tida blei korta ned til 3 uker.

Like sia innføringa av konfirmasjonen hadde den vært tvungen, noe
som blei opphevd først i 1912. Dette kunne man få til ved å nekte folk
giftermål uten konfirmasjon. Ingen fikk heller bli konfirmert uten et
minstemål av religionsopplæring, og dermed fantes også et pressmiddel
for å få ungdommen til å godta skoleopplæringa. Likevel gikk det ikke
så greitt å få dette til, og enda i 1857 heitte det at det kom mange
skjeggede karle, som ikke kunne stave , til konfirmantskolen. Et
visst mål for ei vellykka skoleundervisning hadde prestene i antall
voksne ukonfirmerte personer.

19-årsalderen blei etterhvert satt som mål for når ungdommen burde
være konfirmert. I 1854 var det i Karlsøy 8 ukonfirmerte over 19 år, og
ellers kunne antallet variere noe. I 1871 var det 6, i 1877 4. I 1883
hører vi om 3, ei jente fra Måsvær på 35, en gutt fra Dåvøy på 22, og
en gutt fra Sør-Lenangen på 19.

I de verste tilfeller var det tale om tvangsopplæring og
tvangskonfirmering, som vi kan se i 1860. Da blei det 2. pinsedag holdt
en egen konfirmasjon for 9 ungdommer, som p.g.a. alder og åndelig
forsømmelse nå hadde vært tvunget til å gjennomgå
konfirmantforberedelser ved Karlsøy faste skole.

Om det var sviktende vilje eller manglende evner som var årsaka til
at enkelte unndro seg konfirmasjon, er ikke alltid klart. I hvert fall
enkelte synes å ha ytt bevisst motstand mot dette tvangssystemet. Slik
sett er det nærmest grunn til å bli imponert over ei 42 år gammel
finnepike fra Sørfjord, som i 1862 hadde nekta å la seg
konfirmere, til tross for at ho hadde vært tvangsanbrakt fleire steder
for å få nødvendig undervisning. At ho av Kjelland blei beskrevet som
tåpelig, trossig og egensindig , tyder ikke nettopp på dårlige
evner og sløvsinn. Det kan ikke ha vært lett å være opprører mot kirke
og presteskap!

Da Sørfjord gikk ut i 1867, fikk Helgøy tilbake sine 12 årlige
gudstjenester. P.g.a. uvær og skyssproblem var det likevel ikke alltid
at kvoten kunne fylles, eller den beramma kirkehelga blei sterkt
forsinka. Stundom måtte kirkehelgene utlyses ved budstikke som blei
sendt rundt i bygdene. Det var et problem for kirkefolket at det mangla
kirkestuer på Helgøy. Folk måtte ha leie ved handelsstedet, der
det synes å ha vært egne losjistuer for dem, således hos Elias
Klingenberg. Om vinteren var det derfor strevsomt for folk å ta seg
fram til kirka borte i Kirkevika. Likevel kunne det være samla 300
kirkegjengere på Helgøy, som 1. nyttårsdag 1864. De fleste kirkehelger
her var imidlertid holdt om våren og sommeren.

Skoleeksamener ved sognepresten, ofte kombinert med bibellesning og
oppbyggelse, fortsatte også etter Kjelland, men den oppsøkende,
evangeliserende aktivitet synes generelt å ha blitt redusert. Ca
1892-93 tok skoleeksamineringene slutt, og det var nå bare unntaksvis
at prestene reiste ut i menigheta. Det betyr at menighetslivet igjen
blei konsentrert om noen få kirkehelger.

Med aukende befolkning blei det dessuten stadig meir av
embedshandlinger som skulle utføres av presten, slik at travelheta nok
kunne være stor i enkelte helger. I 1900 måtte presten på årsbasis
således ta seg av 93 dåpsbarn, 10 innledningskoner, 201
nattverdsgjester, 14 brudepar og 34 jordfestelser, foruten
konfirmanter. Det største antallet dåpsbarn som presten tok imot på en
dag, skal ha vært 45, i Lyshoels embedstid. Den eldgamle skikken med
innledning i kirka etter barsel begynte nå å ta slutt, og 1899 synes å
være siste året i Helgøy, mens Karlsøy enda holdt tradisjonen vedlike i
1902. Det framgår at også tallet på nattverdsgjester etterhvert blei
redusert meget. Det blei ved visitasene, som blei holdt annahvert
år, stadig klaga over dårlig kirkesøkning. Især var det et problem å få
den konfirmerte ungdom fram til visitas, en plikt som gjaldt i 2 år
etter konfirmasjonen. Dessuten skulle alle skolepliktige over 12 år
møte fram og bli overhørt på skolen på Karlsøy. At kirkesøkninga
generelt var dårlig, er lett å se, men prest, prost og biskop har hatt
lett for å glømme de problem som menigheta har hatt med klima og
avstander, med bortefiske og høya. Et forsøk som i 1907 blei gjort med
prostevisitas i Steinvoll krets (Hansnes), falt svært heldig ut når det
gjaldt frammøte, men blei ikke fulgt opp.

Særlig dårlig stod det ifølge biskopen til i menigheta like etter
1900, under Eriksens mest aktive år som politiker. Biskopen var da redd
Eriksens sosiale innsats aldeles skulle oppsluke den prestelige
gjerning, som han uttrykte det. At det under Eriksens permisjoner til
Stortinget og andre samfunnsformål var dårlig med prestedekning, er
riktig nok, men dette var jo også et ansvar for Eriksens overordna,
prost og bisp. Det synes derfor klart at endel av kritikken var
politisk betinga. I 1903 heitte det da også at den sosialistiske
agitasjon fra Eriksen hadde grepet om seg og hemma det kirkelige liv
ved sin materialistiske retning, ikke bare i Karlsøy, men i store deler
av landsdelen.

Også Eriksens etterfølgere, Bjerkeseth og Sivertsen, la skylda på
Eriksen for den manglende religiøse interesse som de møtte i menigheta.
Bjerkeseth var imidlertid letta over at den sosialistiske presse,
d.v.s. Nordlys , hadde mindre utbredelse da han reiste, enn da han
kom. Ett av hans egne tiltak var forøvrig menighetsbladet
Menighetsbudet , som han sendte ut hver 14. dag i 1913-14, med
ialt 29 nr. Sivertsen uttrykte nærmest den oppfatning at det slappe
menighetsliv var et resultat av at Eriksen hadde politisert
menigheta.

Når det gjaldt gaver fra menigheta til kirkene i denne periode, kan
vi nemne at begge hovedkirker fikk alterduker, utført av lokale
kvinner. Til Helgøy kirke kjenner vi ikke andre gaver, mens Karlsøy
kirke i 1925 fikk sølvmugge av sogneprest Bugge Nundal og i 1938 2 sølv
lysestaker fra Helbergs barn.

Som en konklusjon kan vi si at en god del av menighetslivet hadde
vært båret oppe av formell, kirkelig tvang. Dette gjaldt viktige områder
som medlemskap i statskirka, kirkesøkning, nattverd, konfirmasjon, dåp
og ekteskapsinngåelse. Da den verdslige stat etterhvert begynte å
løsrive seg fra kirka, og tvangen blei avvikla, falt mye av basis for
det gamle menighetslivet bort. Dette var ei langvarig utvikling, som
først skulle fullbyrdes med opphevelsen av konkubinatsparagrafen
i 1972, loven som hadde gjort samliv mellom ugifte folk til ei
straffbar handling.
 
 

Edruelighet og sedelighet

I moralsk henseende synes det ikke å ha vært så mye å utsette på
Karlsøy- og Helgøyværingene, hvis vi skal tru tilgjengelige kilder, som
særlig blei produsert av presteskapet. De var hverken store syndere
eller små helgener, men noe midt i mellom. Her var f.eks. lite tyveri,
bortsett fra litt naskeri på havet, banden og svergen synes å ha
vært avtakende, den gamle uskikk med helgearbeid var slutt, og
generelt var prestene fornøyd både med edrueligheta og sedeligheta.
Unntaket var samliv mellom forlova par, som presteskapet og
rettsapparatet hadde ført en aktiv kamp mot gjennom mange hundre år,
uten synlige resultat. Sett med prestens øyne var derimot den slappe
barneoppdragelse, med lite hustukt og selvrådig ungdom, klart
klanderverdig. Moderne barneoppdragelse synes således å være et
gammelt fenomen hos oss.

Når det gjelder edrueligheta, tyder mye på at den blei adskillig
bedre i andre halvdel av 1800-tallet. Allerede fra 1850-åra hører vi i
visitasmeldingene om avtakende misbruk av rusdrikk. Dette har
sammenheng med at kroholdet hos de 3 gjestgiverne blei avvikla eller
redusert. I 1850 blei det solgt brennevin både på Kvitnes, Karlsøy
og Helgøy, anslått til 5 tynner hvert sted. Dette kan tilsvare et
totalsalg på ca 4 liter per dag hver dag i året. I 1856 var salget på
Kvitnes fortsatt 5 tynner, Karlsøy var steget til 7 tynne, mens
det kan se ut til at salget av brennevin på Helgøy var avslutta. I 1860
ser det ut til at kroholdet på Kvitnes var slutt.

At det forekom fylleri, ser vi av at enkelte folk i disse år blei
bøtelagt for offentlig beruselse. Brennevinsavgifta på gjestgiverne gav
imidlertid endel penger til kommunen. I 1859 kom således 50 spesiedaler
tilsammen fra Kvitnes og Karlsøy, i 1860 30 spesiedaler fra Karlsøy.
Disse pengene gikk da direkte til fattigkassen.

Da sogneprest Kjelland kom til Karlsøy, så han seg snart forarga
over folkevrimmelen på vinkneipene , og at akta folk stod
bak disken med halvpeglmålet og solgte vin og brennevin, også i
helgene. I 1864-65 satte han i gang en aksjon for å få gjestgiver Høeg
på Karlsøy til å stenge krambua fra lørdag kveld til mandag morgen. Han
fikk da Høeg til å avgi ei erklæring om at krambua skulle være stengt i
helgene, slik at ingen utskjenking skulle skje etter lørdag kl. 17,
heile søndag og alle helligdager. Hvis Høeg braut forbudet, skulle han
betale en bot til fattigkassen på 10 spesiedaler.

Når Høeg gikk med på dette, var det fordi han nå var ute etter en
utvida leiekontrakt med presten, slik at han kunne få beiterett til 2
kyr og plass til fiskehjeller og materiallager. Slik kontrakt fikk han
da også, men da dette vel var i orden, sa han opp avtalen om
søndagslukking og forbud mot utskjenking i helgene, fra 1/1 1866! Der
satt presten med lang nese, for de to kontraktene var ikke knytt
sammen. Imidlertid fikk han tillatelse av sine overordna til å si opp
Høegs leiekontrakt, og det kan se ut til at dette var årsaka til at
Høeg sa opp gjestgiveriet på Karlsøy og flytta vekk i 1867.

Etter dette ser det ut til at den lokale brennevinsomsetninga var
slutt. Imidlertid hadde vindrikking i 1860-åra begynt å ta over
brennevinets gamle rolle, og både vin og øl var i salg seinere på
1800-tallet, i hvertfall på Helgøy til i 1890-åra. På Kvitnes ser det
ut til å ha fortsatt med noe smugsalg av brennevin til like innpå
1900-tallet.

Forøvrig forekom noe drikking på byturene, i fiskeværa, og ved
private fester som bryllup og barndåper. Det var likevel ikke verre enn
at både prost og bisp var fornøyd. I vårt århundre har drikkinga særlig
vært konsentrert om de store kirkehelger, da det vel kunne bli lystig
nok, men uten at det var tale om noen generell drukkenskap.
Distriktslege Grimsgaard var i 1905 faktisk overraska over edrueligheta
i Karlsøy, som han fant meget tilfredsstillende . Da hadde han
hatt anledning til å bivåne de store kirkehelger på Karlsøy.

På det andre hovedområdet for moral, seksuallivet, hadde
presteskapet mindre grunn til tilfredshet.

Dette gjaldt for det første den eldgamle skikken med at forlova par
flytta sammen før bryllupet, noe som ofte førte til at første barnet
kom for tidlig . Dette var et forhold som geistligheta hadde
vanskelig for å tolerere, og særlig ille var det at menigheta generelt
aksepterte slike syndige forhold, som det heitte i 1879. I 1884 uttalte
distriktslegen at ei brud uten graviditet var en stor sjeldenhet .

Men usedeligheta gikk lenger enn dette. Det finnes en rekke
eksempler på at folk levde sammen over lengere tid uten å være gift,
såkalte konkubinat. I noen tilfeller kunne forholdet være forkledt ved
at kvinna var oppgitt som husholderske , men når det kom barn,
gikk ikke denne forklaringa lenger. Her forsøkte prestene å rydde opp
etter beste evne, og vi har eksempler på at slike ektepar i
verste fall blei sendt på straff. I tida 1891- 97 nemner Eriksen 9 klare
tilfeller av konkubinat, og noen anmeldte han. I ett tilfelle blei et
ufgift par med 3 felles barn straffa med vann og brød.

Også den reine løsagtighet kan vi finne eksempler på, som når
ei ugift jente fra Skorøy hadde barn med 4 fedre, eller en ungkar fra
samme stedet hadde barn med 3 kvinner. Ikke så få tilfeller gjaldt gifte
menn og ugifte jenter. I Helgøy har vi et eksempel på en kar som omtrent
samtidig blei far både innafor og utafor ekteskapet. Fra Spenna kan vi
også ta med historia om han Eilert fra Balsfjord , som lå på fiske
og spilte kjæreste med ei jente som trudde han var ungkar. Da
svangerskapet kom for dagen, viste det seg at Eilert var familiefar
heime, mens jenta ikke engang visste etternamnet hans.

Når barnefaren ikke kunne eller ville gifte seg med barnemora, selv
etter løfte om ekteskap, var det lite jenta kunne stille opp med. Men
vi ser at mange jenter gjennom presten forsøkte å hindre barnefaren i å
inngå nytt ekteskap, ihvertfall til han hadde gjort opp for seg
økonomisk i det gamle forholdet.

Gjennom distriktslegens rapporter kan vi se at kjønnssykdommene
spredte seg fra 1880-åra og utetter. I 1883 opptrådte mye gonore
etter et sildefiske i Langsund, der det deltok sildesaltersker fra
Tromsø. I 1891 hører vi at ei jente på kort tid smitta 6 menn med
gonore , hvorav en gift mann igjen smitta kona. Også seinere hører
vi at fiskere ofte pådro seg denne sykdommen under besøk i Tromsø. Ca
1910 blei det behandla 8-10 tilfeller av gonore årlig, men mange
kom tydeligvis ikke til behandling. Også den alvorligere syfilis
forekom. Ifølge distriktslegene var det Fugløy og nordlige Vanna som
var mest belasta med kjønnssykdommer, noe som trulig hadde sammenheng
med større antall av tilreisende fiskere.

Antallet uekte eller utenekteskapelige barn har ofte vært
ansett som mål på usedeligheta, og her lå vårt prestegjeld gjerne i
te ten i fylket. I andre halvdel av 1800-tallet synes der også å ha
vært noe stigning, selv om vi tar hensyn til auke i folketallet. I tida
1839-59 var gjennomsnittet i Helgøy 2,6 barn årlig, i tida 1881-95
steget til 4,6. Rundt 1900 gjaldt bortimot halvdelen av dåpsbarna uekte
fødsler. I Karlsøy sogn var tallet for 1843-98 4,6 barn årlig, også her
noe stigende. rlig kunne tallet variere mye. I 1879 var det 3 uekte
fødsler av 77, i 1880 9 av 63, eller vel 14 %.

Med den moralske fordømmelse som presteskapet og menigheta generelt
la på de uønska svangerskap, er det ikke rart at mange kvinner forsøkte
å føde i dølgsmål og ta barnet av dage. Dette har vi en rekke eksempler
på fra 2. halvdel av 1800-tallet. I 1893 blei f.eks. et mistenkelig
barnelik funnet i Nord-Lenangen, og i 1897 blei 3 døde fostre funnet og
anmeldt. Også forsøk på fosterfordrivelse forekom. I noen tilfeller var
det rapport om mistenkelige forhold ved fødselen, mens andre tilfeller
endte med rettsforfølgelse og fengselsstraff.

I denne perioden finner vi også eksempler på andre former for
usedelighet, som voldtekter, incest mellom gift mann og steddatter,
foruten homofile forhold, som også var straffbart.

Skilsmisser var høyst uvanlig, men det hendte gifte folk reiste fra
hverandre. Fra Vanna kom også en mann til presten og forlangte
skilsmisse, fordi kona var så avvisende og uvillig i ekteskapet. Her
framgikk det seinere at det lå psykiske problem bak. Også selvmord, som
både kirke og stat fordømte, finner vi nå eksempler på, tildels knytt
til bestemte slekter.
 
 

Angrepet på statskirka

Statskirka hadde lenge kjørt ei hard linje mot alle
lekmannsbevegelser, noe vi bl.a. kjenner fra motstanden mot
Haugeianismen tidlig på 1800-tallet. I 1842 var imidlertid den berykta
Konventikkelplakat av 1741, som forbydde lekfolk å preike Guds ord,
opphevd. I 1845 kom så Dissenterloven, som tillot organiserte menigheter
utenom statskirka. Det kom nå i stand en rekke dissenterbevegelser
utenom statskirka, der også vårt område i en viss grad blei berørt.

I åra 1850-55 forekom en sterk vekkelse i Tromsø, som hurtig spredte
seg til Balsfjord, og etterhvert også andre steder rundt Tromsø.
Bevegelsen var sterkt kritisk til presteskapet og statskirka, især når
det gjaldt dåp og altergang. Fra 1856 blei det danna egne menigheter
utenom statskirka. Det har vært antatt at vekkelsen hadde sitt utspring
i eller var inspirert av L'stadius si lære, men den kan også tenkes å
ha noe slektskap med den eldre Haugeianismen.

I Karlsøy og Helgøy blei ikke danna egne frimenigheter, men det
fantes en del folk som meldte seg ut av statskirka og slutta seg til
frimenighetene i Tromsø og Tromsøysund, især Breivik i Ullsfjord og
Sandværs friapostoliske kristelige menighet. Menigheta i Breivik nemnes
i 1859 med 46 medlemmer spredt over heile fjorden, og var kommet i
stand etter misjonering av predikanten Bomstad fra Balsfjord. Slik
misjonering er nemnt i Sørfjord allerede fra 1850. Den organiserte
frimenighet blei lagt ned etter 5 år, trulig fordi L'stadianismen
etterhvert overtok aktiviteten.

Det første spor etter dissentere hos oss finner vi på Flatvær i
1857, da en familie flytta inn fra Tromsøysund. Heile familien var
såkalte Lammersianere, med tilhørighet til Frimenigheta i Tromsø.

I 1858 nemnes dissentere i Varvik på Rebbenesøy, som etterhvert
skulle bli et lokalt sentrum for dissenterbevegelsen i vestre
Helgøy. Også her var det tale om Lammersianere. I 1859 kom nye
utmeldinger av statskirka, bl.a. i Dåfjord og Rebbenesbotn. I 1860
nemnes Lammersianere i Toftefjord og på Karanes, i 1863 på Dåvøy, og i
1865 på Vannereid, slik at det etterhvert blei nokså stor spredning i
Helgøy.

I Karlsøy ser det ut til at 1859 blei det første store
dissenteråret, med ialt 10 utmeldelser av folk fra Langsund, Reinsvoll,
Nordeidet og Jegervatn. Især blei Nordeidet et lokalt sentrum i
bevegelsen, som også her mest omfatta Lammersianere med tilslutning til
Frimenigheta i Tromsø. I 1862 hører vi at Hans Hansen på Reinsvoll var
valgt til ældste i Tromsø frimenighet.

I folketellinga i 1865 er det oppgitt 20 dissentere fra 9-10
familier, mens tallet i 1870 var 18 og i 1872 heile 23, derav 13 i
Karlsøy og 10 i Helgøy. Foruten Lammersianere var dette folk som var
tilslutta den Lutherske frimenighet i Tromsø. Fra ca 1870 ser vi at
Baptistmenigheta begynner å seile opp, og den overtok etterhvert heile
dissenterbevegelsen. I 1871 ser vi at det blei drevet aktiv misjonering
i Karlsøy, da en baptistpredikant fleire ganger hadde vandra Reinøya
rundt med oppbyggelse og samtaler, utdeling av småskrifter mot
barnedåpen osv.

Det er tydelig at kirka følte dette som et jordskjelv, som den ikke
visste hvordan den skulle behandle. Omfanget av bevegelsen måtte i alle
fall registreres nøye, og det blei sendt inn årlige lister over
dissentere til amtet. Men det blei også satt inn krefter i en
omfattende motoffensiv.

Mens den geistlige betjening av menigheta tidligere hadde vært
svært passiv, begynte nå prestene å oppsøke menigheta. Allerede Lasson
dro på prekenturer i Sørfjord og holdt gudstjenester på samisk. Det
blei imidlertid Kjelland (1857-67) som skulle få oppgaven å motvirke
dissenteriet. Det heiter at han var anmoda av statsråd Riddervold i
1856 om å søke Karlsøy, da han var ansett som særlig skikka til å ordne
opp i l'stadianernes utskeielser . I hans første tid hendte det at
menigheta som frivillig offer til hans lønn avgav bukseknapper og
innpakka tobakksspytt . Han forsøkte å hindre utmelding ved
samtaler og annen direkte påvirkning, bl.a. også ved å legge kjelker i
veien ved utmeldinger. I 1858 hadde han et svært aktivt år, med 80
prekener for et gjennomsnittlig oppmøte på 104 tilhørere. Hver gang
hadde han samtale med menigheta, især om stridsspørsmåla dåp og
altergang. Allerede i 1858 heitte det med en viss overdrivelse at hvis
ikke presten hadde grepet til handling - - - ville vel halvparten av
Karlsø prestegjeld nu vært uttrådt av statskirken . Også utskilling
av Sørfjord som eget sogn og bygging av egen kirke her i 1862 må sees
som et resultat av denne motaksjonen.

At kirka også hadde god hjelp av sine egne mot dissenterne, ser vi
da jord blei avstått til kirke og kirkegård på Sjursnes. Giveren krevde
at bare statskirkas lik skulle bli begravd her! Også på Helgøy ser vi
etpar tilfeller da dissenterlik i 1858 og ca 1868 blei satt ned
utenfor kirkegården, uten at vi heilt kjenner til omstendighetene
rundt dette.

Det ser da også ut til at det etterhvert lyktes å stanse bevegelsen.
Allerede i 1861 kom den første gjeninnmeldelse, og fleire fulgte de
etterfølgende år. Bl.a. ser vi at voksne barn av utmeldte Lammersianere
nå lot seg døpe i statskirka. Det ser ut til at bevegelsen stort sett
var stansa ca 1875, og deretter begynte å gå tilbake. I 1875 er oppgitt
15 dissentere, i 1900 bare 8. Det ser også ut til at Lammersianerne
etterhvert foretrakk å slutte seg til Baptistkirka.

Typisk nok er det omtrent ingen omtale av dissenterbevegelsen i de
mange visitasmeldinger vi har fra den kritiske periode. Statskirka
forsøkte tydeligvis å tie bevegelsen ihjel. Først i 1885- 87 nemnes
bevegelsen, og da i forbindelse med at slaget var vunnet av statskirka.
Det heitte nå at dissenterne levde i et fredelig forhold til menigheta,
og at det bare var noen få igjen i begge sogn.

Mens dissenterbevegelsen gikk tilbake, kom imidlertid en ny tendens,
med utmelding fra statskirka uten tilslutning til andre kirkesamfunn.
Dette kan vi se alt tidlig i 1870-åra, da f.eks. både Chr. Figenschou
på Helgøy, kona Hansine og faren Hans trådte ut. I 1890-åra kan vi i
Helgøy finne heile 23 utmeldte som ikke var tilslutta andre samfunn. I
folketellinga i 1900 var det oppgitt 27 slike, 18 i Helgøy og 9 i
Karlsøy. Dette virker nærmest som en protestbevegelse, men vi kjenner
ikke bakgrunnen for dette.

Også i vårt århundre har dissentermenighetene hatt liten tilslutning
i Karlsøy og Helgøy. I 1950 var det således registrert bare 30 personer
utenom statskirka (0,6 %), alle i Karlsøy sogn. At det ikke blei
fleire, har delvis sammenheng med at det lyktes statskirka å holde en
annen stor religiøs bevegelse, læstadianismen, innafor
statskirka.
 
 

Læstadianismen

Utbredelsen av Læstadius si lære fikk generelt størst tilknytning
til kvenske (finske) og samiske miljø i landsdelen. Det er nok ei
forklaring på at bevegelsen ikke fikk særlig stor betydning i Karlsøy
prestegjeld. Karlsøy har vært betegna som det minst læstadianske i heile
Nord-Troms. Men også Karlsøy, d.v.s. Sørfjord, var berørt allerede i
bevegelsens første, eksplosive fase.

Bevegelsen starta på slutten av 1840-åra i Karesuando, og fikk
gjennom fjellsamene hurtig utbredelse på Nordkalotten. Bl.a. kom den
til Skjervøy prestegjeld, der vi hører om opptøyer i Skjervøy kirke
allerede i 1851. Samme år hører vi at den nye sognepresten i Karlsøy,
Erik Jensen, var i konflikt med menigheta. Det blei svart med
møtestreik i hovedkirka, slik at få møtte opp også på høgtidsdager.

Det ser ut til at konflikten var utgått fra Ullsfjord eller
Sørfjord, men det er noe uklart om det var frimenighetsbevegelsen eller
læstadianerbevegelsen som stod bak. Alt i 1850 forteller Friis at der
var mange vakte , og etpar predikanter som virka der, var utgått
fra frimisjonen i Balsfjord. Imidlertid har vi fra 1865 omtale av en
fjellfinnvekkelse i Sørfjord fra tida før 1857, som hadde ført
til religiøse grublerier. Dette må gjelde læstadianere, så begge
bevegelser må ha vært virksomme i fjorden fra tidlig i 1850-åra. Mens
frimisjonen gikk tilbake og var i oppløsning i 1864, ser vi at
l'stadianerbevegelsen var i virksomhet videre i 1860-åra. I 1860
berettes det om hyling og krampe av læstadianske vakte i Karlsøy kirke
under konfirmasjonen. I motsetning til de reine dissenterbevegelser
valgte nemlig læstadianerne å bli stående innafor statskirka, selv om
bevegelsen var kritisk til mye av dens lære. Biskopen meinte
kirkestreiken i 1851 hadde sammenheng med at Jensen ikke beherska
samisk, men det ser ut til at streiken var over omtrent på den tid
Jensen døde, i 1853. Imidlertid innså den geistlige administrasjon at
noe måtte gjøres for å styrke statskirka i utsatte strøk, både mot
læstadianismen og dissenterne. Andreas Lasson, som blei utnemnt til
sogneprest etter Jensen, kunne samisk, og var regna som ei sterk
personlighet. Samtidig blei det lagt større vekt på selve forkynnelsen.
Lasson dro inn i fjorden med samiske gudstjenester, og det blei gjort
fortgang med kirkebygginga. Med utskillinga av Sørfjord annekssogn i
1867 blei det problemet som læstadianerne her utgjorde for
Karksøypresten, borte.

Den bestyrtelse som læstadianernes opptøyer og uro vakte i
statskirka, ikke minst i forbindelse med Kautokeino-opprøret i 1852,
ser vi også ved at det blei organisert en slags anti-l'stadiansk
borgervern i Troms og Finnmark. Helgøy sogn blei således inndelt i
roder , med politiformann og assistenter, og trulig var
Karlsøy organisert tilsvarende. I Helgøy rode var handelsmann Nilsen
formann, noe som må henspille på tida før 1859, mens Fredrik Altmann i
Dåfjord var formann i Skagesund rode. Vi kjenner imidlertid ikke noe
til hvordan denne motaksjonen virka i praksis.

Selv om Sørfjord gikk fra, var læstadianismen ikke slutt i Karlsøy.
I to bygder, betegnende nok bygder med et visst samisk miljø, har det
vært så mange læstadianere at vi antakelig kan tale om egne menigheter.

Vi kjenner ikke til den tidlige historie til disse l'stadianske
menigheter. I hvertfall ved Skogsfjordvatn hadde læstadianismen fått
fotfeste ved slutten av 1800-tallet. I 1889 har vi opplysninger om
etpar predikanter som var i virksomhet ved Skogsfjordvatn, og vakte
røre blant lappene der. Bevegelsen her har holdt seg fram
til nå. Her har ikke vært egen predikant, men man har fått
reisepredikanter fra Lyngen. Forøvrig har her vært lokale møteledere,
som har samla menigheta om Bibel og postille. Det har vært holdt 2-3
stevner årlig, med møter på skolen eller i heimene. I 1930-åra var
Johan Svendsen og Elias Olsen ledere, seinere Elias sin sønn Edvard
Lavold. Så seint som i 1985 mobiliserte menigheta her en aksjon mot
utnevnelsen av kvinnelig prest i Karlsøy.

Den andre bygda der den læstadianske bevegelse voks fram og har
holdt seg, er Nord-Lenangen. Av lokale predikanter kjenner vi Johannes
fra Nord-Lenangen og Jens Haugen fra Russelv. Dessuten kom det
predikanter fra Lyngen. Det blei holdt møter i heimene, der det i
begynnelsen av 1900-tallet blei talt på samisk og tolka til norsk.
Forøvrig har det vært enkeltstående tilhengere av bevegelsen, som Hans
Josefsen på Inderby. Han var regna som eldste i
førstefødtefraksjonen . Han var imidlertid innflytter fra Vågan,
og flytta tilbake dit i 1920-åra. Også i andre bygder kan nok
interessen for Læstadius si lære spores, således på Jegervatn, der
Læstadius sin postille fra 1901 fantes i en heim. I Sør-Lenangen fantes
i 1920-åra enkelte læstadianere, og det blei holdt møter med
predikanter i private heimer, således hos Peder Eliassen.

Indremisjon og andre misjonsbevegelser

Også gjennom ulike misjonsselskap og andre kristelige foreninger
innafor statskirka har kirka selv forsøkt seg med ei opprustning av
folks åndelige liv. Lokalt har det ikke vært mye oppstyr omkring disse
bevegelsene, som stort sett har virka i det stille. Det har derfor vært
vanskelig å finne kildemateriale om dette arbeidet. Delvis skyldes nok
dette at disse bevegelsene aldri fikk noen omfattende plass hos oss.

Allerede i tida 1859-62 hører vi at Hedningemisjonen virka i
Karlsøy, og at mange gav årlige bidrag til misjonen. De første lokallag
av Hedningemisjonen kom fra ca 1883 i form av egne kvinneforeninger, men
det var etter århundreskiftet at denne lokale foreningsvirksomheta
blomstra opp. Det var ofte disse foreningene som tok i mot omreisende
emisærer og organiserte oppbyggelser. Slike emisærer hører vi om første
gang i 1887. I 1894 holdt emisær Mons Olsen fra Indre sjømannsmisjon
oppbyggelse på Helgøy, men det heitte ellers at både omreisende og
fastboende legpredikanter var sjeldne i denne perioden.

Fra ca 1905 kom en ny periode med dannelse av lokale
kvinneforeninger, knytt til ulike misjonsbevegelser som Hedningemisjon,
Indre og ytre sjømannsmisjon, Indremisjon og Santalmisjon, tildels
stifta av utsendte emisærer eller reisesekretærer. Slike foreninger blei
særlig vanlig etter 1915, og eksisterte bl.a. på Rakkenes, Nordeidet,
Jegervatn-Lattervik, Burøysund, Nord-Fugløy, Hamre og Torsvåg. Trulig
har vi ikke fått med alle.

Fleire av disse foreninger arbeidde for å bygge bedehus i bygdene,
og allerede i 1907 kom bygginga av bedehuset i Vannvåg i gang, som det
aller første. Det blei holdt forsamlinger her med emisærer fra
Indremisjonen og lokale folk. I 1922 blei det søkt om penger til å
bygge huset om til småkirke. Huset blei også benytta som skole, og blei
ei tid etter siste krig overtatt av dissentermenigheta Den apostoliske
tro. De øvrige bedehus kom imidlertid ikke før i 1950-åra.

I forbindelse med kraftige vekkelser under siste krig blei det
arbeidd med å reise bedehus på Nordeidet og Selnes, som begge fikk sine
bedehus etter krigen. Bedehus kom nå også i Burøysund, Vannereid og
Sør-Lenangen. Seinere blei bedehuset på Selnes bygd om til kapell, det
kom kapell i Sengskroken, likesom det nye skoleinternat i Valen fikk
innreda kapell i gymnastikksalen.

Lekmannsforkynninga på oppbyggelsesmøter i heim og i bedehus blei i
hovedsak utført av utsendte emisærer fra misjonsorganisasjonene. Lokale
lekmannsforkynnere og emisærer har det vært mindre av, men på bedehuset
i Vannvåg og i andre bygder hører vi at lokale folk ofte stod for
oppbyggelsen eller postillelesning. Noen få lokale omreisende
predikanter har vi også kjennskap til. Ca 1920 dreiv Olengren Hansen
fra Vestre Vanna noe reisevirksomhet, således i Vesterålen. Lærer
Martin Simonsen fra Selnes dreiv tidlig noe forkynning som emisær.
Under og etter siste krig reiste Oscar Teigen fra Lattervik rundt med
forkynning på Vanna, Reinøy og Ringvassøy, foruten at han virka for
Indre sjømannsmisjon i heimbygda. Han var også en av de ledende bak
oppføring av bedehuset og kapellet på Selnes.

Med få unntak har det vært liten grobunn for religiøse
vekkelser av noe omfang i prestegjeldet. Misjoneringa fra
Indremisjonen og de øvrige misjonsbevegelser har vært drevet i det
stille, for en stor del retta mot kvinner av middels og eldre årganger.
 
 

Kirkestubyen i Været

Kirkestuer eller kirkebuer har vi hatt mange steder i Nord- Norge,
især på indre Helgeland, i Nord-Troms og i Vest-Finnmark. Store
kirkestubyer finner vi dessuten i Nord-Sverige. Kirkestuer var egne
losjihus på kirkestedene, som folk fra andre bygder i prestegjeldet eide
og brukte i kirkehelgene. På Helgøy var kirkestuene borte ved inngangen
til den periode vi her behandler, mens kirkestuene på Karlsøy var et
viktig trekk i menighetslivet heilt fram til vårt århundre.

Det var især større gårder som hadde råd å holde seg med eget
losjihus på kirkestedet, og dette varierte naturligvis noe med tida. Vi
har tidligere gjort rede for kirkestuene på 1700-tallet. Vi har ingen
full oversikt over stuene, men det kan i andre halvdel av 1800-tallet
ha dreid seg om ca 20 stuer. Vi kjenner fra 1860-åra og litt seinere
til stuer som var eid av Kammen, Kvalshausen, Lanes på Vanna, Vannstua,
Kvitnes, Spenna, Torsvåg, Sandfjord, Skipsfjord (Røyrnes), Hansnes,
Stakkvik, Reinskar, (visstnok overtatt fra Hansnes), Søreidet,
Nord-Lenangen (H'sa-Futnes), Lattervik (med partseiere også fra Båtnes
og Sør-Lenangen), Selnes, Jegervatn, Ullsnes og Sørfjord. Vi veit at
også kirkesanger Selqvist hadde ei egen kirkestue, og at lensmann
Mikkelsen bodde i et hus som var bygd som kirkestue i 1840-åra, men vi
veit ikke hvem som hadde eid disse stuene. Lensmannsstua stod på den
seinere Lensmannsjorda. Forøvrig stod stuene i ei tett klynge i det
såkalte Værre , rett nedfor den gamle kirka og kirkegården, mellom
Klokkerelva og skolen. Bare ei stue stod like vest for elva,
Selnesstua. Fleire tufter like øst for skolen synes å vise til gamle
kirkestuer her tidligere. I 1811 nemnes også ubebodde finnegammer
som stod like oppfor prestegården i Været, trulig brukt som kirkestuer.

Stuene var gjerne kalt etter eiergården, stundom også etter eieren,
som Tiller-stua fra Hansnes. Ei av de siste stuene som kom, var
Kamstua, som var bygd i 1865 av madam Walsøe. Dessuten hører vi at
Jegervass-stua blei satt opp ca 1870, visstnok etter at Jegervatn og
Ullsnes hadde hatt felles kirkestue tidligere. Kvalshausstua har vi
ikke omtale av før i 1885, men den kan tidligere ha vært eid av andre
gårder.

Stort sett var det nokså skrøpelige hus som stod i kirkestubyen, og
vedlikeholdet var trulig heller ikke det beste. For det meste var det
små toromshus, med stue av tømmer, kjøkken av reisverk og et lite loft
eller hems. Ildstedet var grue i kjøkkenet og små båtomner eller
kakkelomner i stua. Der var ofte tilbygd ei sval på øversida. Noen
stuer var ettroms hus. I ei av stuene fantes bare jordgolv, som delvis
var steinsatt, og steinsatte golv fantes i mange kjøkken. De fleste
hadde moldbenk på nedsida.

Den minste stua vi veit om, var 2 x 2 m i firkant, 1,70 fra golv
til tak, med et lite loftrom over, og ei tilbygd sval. Den største og
beste stua var Kvitnesstua, som var 10 x 5 m, bygd av svært
Nordreisa-tømmer, delvis panelt og malt utenpå. Den hadde foruten
kjøkken med grue og stue med jernomn, et lite spiskammers, gang og
sovekammers, og dessuten 2 soverom over.

Fra 1888 har vi en branntakst som viser at Kvalshausstua var 4,5 m
x 3,75 m, med kjøkken, stue og loft. Huset var bordkledt på 2 sider, og
var verdsatt til 600 kroner. En tilsvarende takst for Kamstua fra 1895
viser at huset var 6,6 x 4,10 m, med gang, stue, kjøkken, spiskammers
og loft. På sjøsida var et lite bislag. Stua var trekt med seilduk
inni, og var panelt utenpå.

Det var altså nokså variert boligstandard kirkefolket blei bydd
her. Felles for alle stuene var at i kirkehelgene var de overfylt av
eiere, slekt og naboer, så langt sengeplass og golveplass rakk.

Vi har sett at allerede i første halvdel av 1800-tallet var enkelte
kirkestuer tatt i bruk til bolighus for fattige familier. I 1865 var 9
av kirkestuene bebodd, og stuene danna basis i utviklinga av
strandsittermiljøet på Karlsøy mot slutten av 1800-tallet. I 1896 var
det bare 2 av kirkestuene som ikke var fast bebodd.

Allerede i 1865 var ei kirkestue blitt kjøpt av beboerne. Det var
Sørfjordstua, som nå var blitt overflødig etterat kirka på Sjursnes var
bygd, og den blei kjøpt av skomaker Sunde. Dette var den seinere
Ingvardinastua , som var brukt som bolig, tildels også som
kafe , heilt fram til ca 1950.

Etterhvert blei fleire av stuene solgt til beboerne, og etter
århundreskiftet begynte en prosess med å rive og flytte vekk de gamle
kirkestuer og strandsitterhus. Især løp distriktslegene storm mot
stuene p.g.a. de helsemessige forhold i Været, også departementet ønska
dem bort p.g.a. den politiske belastning det var blitt. I 1915 var
likevel 6 kirkestuer fortsatt i bruk til sitt opphavelige formål. Det
var stuene fra Kammen, Kvalshausen, Kvitnes, Sandfjord, Eidet og
Nord-Lenangen. De fleste av disse var også i bruk som
strandsitterboliger. I Kvitnesstua stod f.eks. kammerset møblert og
avlåst til bruk for sjølvfolket i helgene. Dette var forøvrig den aller
siste kirkestue som var i bruk til helgelosji, til ca 1920-22. I 1925
blei huset solgt til familien Ovesen.

Og fortsatt kan vi se den aller siste rest av det gamle
kirkestumiljøet på Karlsøy. Det gjelder Kvitnesstua heilt nede i
strandkanten, som fortsatt opptrer i sin opphavelige skikkelse fra
1700-tallet. Like på øversida står Hansnesstua, som er litt utvida og
modernisert. Den hadde tidligere småruta vindu, noe som tyder på at
huset var fra 1700-tallet eller tidlig på 1800-tallet. Begge disse er
nå feriehus, etter å ha vært bolighus til lenge etter krigen. Også
Kamstua står på et vis. Den blei ombygd til posthus og
herredskassererkontor på nabotomta ca. 1916.

Den gamle Storhelga

Hvordan ei slik Storhelg kunne foregå tidlig på 1900-tallet,
forteller Harald Larsen i ei beretning fra 1970. Beretninga gir oss
også godt innsyn i den gamle, lokale fortellertradisjon, som Harald
beherska fullt ut, og vi lar derfor Harald selv føre ordet.

Harald var født i 1903 i ei kirkestue på Karlsøy, der faren Lars
Hansen bodde som strandsitter fram til 1910. Også farfaren, Hans
Henriksen, bodde her som strandsitter i ei kirkestue. Og slik var det
Harald huska Storhelga i sin barndom: Noen av de klareste og
kjæreste minner fra barndommen er minnene om en storhelg
(konfirmasjonshelg), eller som de gamle uttalte det, masjonshelg .
Denne var henlagt til henholdsvis St. Hans om våren og Mikkelsmess om
høsten. Disse sammenkomster fortonte seg som en eksamensfest etter 6
ukers skolegang for presten -- en skolegang som både gutter og jenter
fra heile prestegjeldet måtte gjennomgå for å kunne framstille seg som
voksne mennesker med respekt for seg selv. Var en ikke konfirmert,
kunne en bli gående med en følelse av å være samfunnets stebarn, og da
helst når man kom så langt som til å inngå i den hellige ektestand. Det
ble derfor lagt stor vekt på å bli konfirmert, noe som ikke var så
greit i den tid da skolegangen var så som så, og presten ofte nokså
striks.
 

Å gå for presten

Som oftest forlangte presten minimum Fadervår av sine elever før
han var villig til å gi dem kirkens velsignelse. Ja, en liten gave fra
konfirmanten var ikke av veien hvis ikke de boklige kunnskaper strakk
til. Prestens lønn var ikke så stor i den tid, selv om en slik gave
langtfra var vanlig i vårt sogn.

Om da de boklige kunnskaper ikke var særlig stor og presten streng,
hendte det ofte at en konfirmant måtte gå til konfirmasjonsforberedelser
både 2 og 3 år før de fikk en brukbar eksamen . I slike tilfeller
ble en gutt eller jente temmelig voksen før de var ferdige for presten.
Neste møte med han far , for å få en utlysning eller kanskje først
for å få innmeldt det første barnet, ble gjerne ikke så lenge etter
konfirmasjonen. Jeg kan huske gutter som gikk for presten med stor bart
og flere sesonger i fiskerbåten bak seg. Ja, jeg kunne nevne de som
hadde vært høvedsmenn på egen båt både på Lofot og Finnmark før de ble
konfirmert.
 
 

Forberedelser til konfirmasjonsskolen

Konfirmasjonsforberedelsene varte i 6 uker, og gutter og jenter fra
Karlsøy og Helgøy sogn gikk sammen, så tallet kunne ofte komme opp i
70-80 konfirmanter. Senere, da gutter og jenter gikk hver for seg,
jenter om våren og gutter om høsten, ble antallet omtrent det halve.

Når en konfirmant skulle gå for presten og være borte fra hjemmet i
så mange uker, måtte det store forberedelser til, omtrent som når far
eller sønn skulle på fiske. Det ble ekstra strev for å ordne med klær,
som jo skulle være litt bedre enn de som bruktes til daglig i hjemmet.
Der skulle bakes og legges ned mat, tørrmat , det vil si brød,
flatbrød, lefser, smør, ost, gomme, gjerne spekekjøtt for de som hadde.
Der måtte takes med brensel, som var mangelvare på Karlsøy i den tid.
Brenselet bestod som oftest av skjevel , det vil si bjørk hvor
bark og never var blitt fjernet og som var blitt lagret i lang tid og
meget tørr. Kokemat, det vil si fisk, grøt, suppe, ble som oftest
iberegnet husleien. Potet var mangelvare og ble derfor i likhet med
tørrmaten medbrakt.

Det største problem med så lang skolegang, var fottøy. Det var få
som hadde råd til å gå i sko i 6 uker, og de som var i besittelse av
slik luksus, brukte disse bare ved større anledninger som f.eks.
søndager. Ellers var det å gå i tresko, klomper . Disse var for
anledningen av en finere utførelse enn vanlig, rene kunstverket. Selve
treet var som oftest sortmalt, overlæret var av skinn, og utkrinet med
remmer av forskjellige farger. Jeg fikk inntrykk av at det var stor
konkurranse mellom konfirmanter fra havkanten, det vil si fra øyene, og
de fra fastlandet om hvem som var eiere av de peneste klomper -- og her
tror jeg øyene seiret, og da særlig fra Skipsfjord og Burøysund.
 

Oppholdet på kirkestedet

De 6 ukene som forberedelsene varte, gikk stille og rolig for seg,
til tross for den store ansamling av delvis voksen ungdom.
Helsetilstanden var beundringsverdig, når vi tar i betraktning
overbefolkningen i hver enkel av de små hyttene, 10-12 barn og voksne i
et rom på ca. 18-20 kvadratmeter og mindre. Her skulle være felles hjem
i 6 uker, her skulle soves, spises, vaskes, småbarn stelles. Leieboerne
lå i disse uker selv nede i stua, konfirmantene på loftet. Når det
hersket såpass ro og orden blant konfirmantene, skyldes det uten tvil
den store respekt for presten som de fleste var innpodet med fra
hjemmet, og redselen for å komme i ugunst hos ham ved f.eks. klagemål
fra de fastboende. Dermed ville det bli hjemsendelse, og en påfølgende
ny runde neste år.
 

Konfirmasjonsdagen nærmer seg

Var det meget strev og forberedelse til konfirmasjonsskolen, ble
det ikke mindre når den store dagen kom, da selve konfirmasjonen skulle
holdes. Forberedelsene til kirkeferden måtte begynne flere dager i
forveien. Ved en slik anledning måtte en passe på å få utført alt som
måtte utføres når man kom til Karlsøy. Der var ærender til
kommunekasserer, lensmann, doktor, handelsmann, og ikke å forglemme
presten, for som oftest ble konfirmasjon og barndåp kombinert og slått
sammen til en stor familiefest. Der ble kokt og bakt store mengder med
mat som måtte til for en stor familie i flere dager.

Der ble laget ost og smør, gomme ble kokt i store gryter, lefser
ble bakt og smurt med ekte heimsmør og med tykke lag av ost og gomme,
der skulle være pålegg av kjøtt og fårerull. Brødvarer av hvetemel
skulle der være, og da helst kringle. Noe til å koke ble der sjelden
anleding til å ta med, unntatt poteter. Hadde man poteter, var der som
oftest fisk nok på Karlsøy, boknafisk , det vil si fisk som hadde
tørket på hjell til den fikk passe hård skorpe, og som smaker utmerket.
Der ble da kokt store gryter ute på grua av fisk og poteter.
Strandsitterne spanderte fisk og de tilreisende smør og poteter. Da en
slik tur kunne vare flere dager, for enkeltes vedkommende opptil en
uke, forstår en at det ble gjort stort innhugg i fiskehjellene på
kirkestedet, men ingen sørget over det. Fisken var billig, og
felleseie.

De som kom først til kirkestedet, var gjerne fra Skipsfjorden. Min
far leide en stue som tilhørte disse. Ved vestre vegg av stuen oppførte
han en såkalt sval, som tjente som oppbevaringssted for private
eiendeler. Ut i dette tilbygget pleide vi å flytte om torsdag morgen i
uken før kirkesøndag, fordi vi da alt kunne vente innrykk av
kirkefolket med skyldfolk, og huset måtte da være mest mulig ryddig.
 

Kirkebåtene kommer

Snart kom så de første båter, lett kjennelig på lang avstand med
sin store og kostbare last. Var det stille, så en menn i kvite
skjorteermer i taktfast ror stevne mot land, gjerne med en ekstra
anstrengelse de siste åretakene mot land. Var der flere båter i lag,
ble det gjerne en liten styrkeprøve i kapproing. Var det lagelig bør,
ble der kappseiling, men dette var mere sjelden, fordi den menneskelast
de førte egnet seg dårlig som ballast for kappseilas.

Båten, stor eller liten, var som regel utnyttet til det ytterste.
Voksne og barn, kister og sengklær, brensel og hva ellers måtte til av
helt nødvendige ting for en slik ferd, var stuet i båten. Som oftest
var mor selv plassert i bakskotten, godt nedpakket med en vugge på
tvers av fanget, og i vuggen lå barnet som skulle til dåp. Noe bedre
var jo de farne, som var så heldig å få være med en åttring eller
fembøring med hus på.

Så var det å komme på land. Først måtte båten tømmes for sin last.
Sekker og kister og brensel ble båret opp og i hus. Sterke karer som
kanskje alt hadde tatt noen ekstra sterke dråper av medbrakt
styrkemidler, karer med sjøstøvlene helt opp i skrittet, vadet ut og bar
kvinner og barn på land. Kvinnene ble lagt over ene skulder og båret
opp på land.

Så skulle båten settes opp, og der var ingel mangel på hjelp.
Dreggen med dreggtauet ble levert på land og straks mottatt av karfolk i
alle aldre. Der måtte være særlig sterke saker til dreggetau ved denne
anledning, da der som oftest samlet seg en stor del tenåringer som
hadde sin største moro av å slite av tauet.
 

Tjelding

Båtene stod side om side bortover fjæra, så langt det var mulig for
oppsett, de små båter øverst og de større nedfor. Større båter med hus
ble benyttet som losji for ungkarer. Endel brukte å tjelde , det
vil si råseilet ble trekt som et telt fra framstevnet av båten og
bakover, og var i opplyst vær et bra oppholdssted. I godt vær ved St.
Hanstider ble også skogen flittig benyttet som soverom. Inntrykket mitt
er at særlig de unge sov svært lite de 2-3 dager helgen varte. Folk kom
og gikk dag og natt, og de som drev handel, hadde ingen problem med
lukningsvedtektene. Handelen gikk livlig som på en markedsplass.
 

Handelsvirksomhet

Foruten handelsmann Helberg, som i helgen utvidet sin handel til å
gjelde kaffesalg i bårstuen, var der mange flere handlere. Ingvardine
Olsen, som var fastboende og dreiv kafe , hadde selvsagt stor
søkning. De tilreisende kramkarer måtte slå opp sine telt hvor som
helst. Av dem som gjerne årvisst kom til Karlsøy for å handle, kan
nevnes Nils Abrahamsen, Hansnes. Hans plass var på øvre side av
Kvitnesstua. Ca. 2 meter fra denne stod en skjå som tilhørte min
farfar. Et seil ble strekt fra vegg til vegg som tak. To store kasser
mot østre side ble til disk, og handelen kunne begynne. Varene bestod
for det meste av frukt og sukkergodter. Så var det fru Henriksen, enke
etter gullsmed Henriksen i Tromsø, populært kalt Gullmamma --
navnet forteller hva slags varer hun solgte. Hennes plass var ved
Kamstua. Døtrene Urdal, Tromsø, reiste sitt telt ved Eidstua. Deres
varer bestod av forskjellig krams, såsom stas til damer,
forundringspakker, gratulasjonskort m.m. Fotograf Wennberg, Tromsø,
reiste sitt store telt på vestre side av Helbergs store brygge. Teltet
ble som de øvrige flittig besøkt. Ved Kvitnesstua, fortrinnsvis på
østre side, var livlig handel med ferdigkokt lundefugl, alke og egg
medbrakt av folk fra Fugløy, og om høsten drev Lorents Larsen fra
Søreidet utsalg av nepe fra Eidstua. Sosial aktivitet

Som en forstår måtte der av og til oppstå endel uro med så mange
mennesker. Edrueligheten var nok heller liten, men stort sett ble det
hele avviklet på en pen måte. Folk møttes, de gamle for å treffe
slektninger og kjenninger som de ellers sjelden så. De unge kom for å
more seg, og mangen avtale for livet ble nok inngått her.

Ellers minte det hele om et hyrekontor. Her ble mannskap skippet, og
da særlig for seifisket. De som alt hadde skaffet seg ry som fiskere,
var særlig i skuddet, og det påstås at slike berømte baser høstet
fordeler ved f.eks. å betinge seg et får eller annet vederlag for en
plass med ham. Her foregikk også salg eller bytte eller leie av båter
som skulle brukes til de forskjellige sesonger.
 

Frieri

Frieriet foregikk da som nå på mange måter, men jeg vil her nevne
en. Det var særlig ungkarer som brukte båthuset eller tjeldet som
oppholdssted. Dette oppholdssted var beregnet på å få være i ro med den
en helst ville treffe. Når det led på natten, ble en god venn bedt inn
i båthuset eller tjeldet. Vedkommende som skulle være kontaktmann
mellom frieren og den utkårne, ble traktert med dram og kringler, og
ble nærmere orientert om hvem han skulle bringe til båten av de mange
jenter som det var stort utvalg av. Kidnapperen gikk så opp i været
hvor jentene gikk i store flokker, gjerne 6-7 stykker sammen, holdende
hverandre i armene. Når den som skulle utføre udåden, fikk øye på jenta
som han skulle hente, grep han inn. Det ble da et fryktelig leven, for
selv om jenta nok var enig og kanskje på forhånd ante om bortførelsen,
var det god tone å være motvillig og sette seg til motverge. Hun fikk da
hjelp av dem hun var sammen med, men som oftest var motstanden fåfengt.
Men om piken var vel anbragt ombord i båten, var ikke alle sorger slutt
for det forelskede par. Man kunne nemlig risikere at når alt syntes vel
og bra, ble plutselig tjeldet revet bort av en medbeiler, eller båten
ble veltet av ungdommer som hadde moro av dette.
 

Heimferda

Men allting har en ende, så også en storhelg. Mandag ble de
kirkelige handlinger avsluttet med barnedåp og altergang, og nå begynte
man så smått å tenke på heimreise. Her var folk fra hele prestegjeldet
møtt fram, og når alle var avhengig av sjøveien, helst med god bør, ble
ikke alle å reise samme dag.

Alt arbeidet med å forberede heimferden ble lagt på husmora. Først
skulle der kjøpes en gave til heimeværeren, det vil si den som var
blitt heime for å passe hus og fjøs. Gaven var som oftest et forkletøy
eller et hodetørkle.

Så skulle alt som nødvendigvis måtte være med, samles og legges ned
i kister og sekker. Karmennene stod mest i vegen i klynger og
diskuterte værutsikter og annet, ofte med en avskjedsdram i lommene.

De som bodde i kirkestuene heile året, så nok med forventning fram
til avreisen, selv om en stakkars husmor nok fikk føle slitet av en
ekstra storrengjøring etter helga.

Harald avslutter her si litt romantiserte framstilling med det
slitet de fastboende kunne føle under kirkehelgene. Og der var nok
andre mindre positive sider som kunne nemnes.

Når 800-1000 tilreisende skulle hyses (gis hus) over fleire
dager, måtte folk stues sammen som sild i tynne i de hus som fantes,
selv om mange tjelda i båtene. Det hendte og at noen måtte gå ute
om natta, som det fortelles fra 1922, da 70-80 folk ikke fikk hus,
tross styggever. Her var dårlig med drikkevatn -- det kom fra den åpne
Klokkarelva som rann gjennom strandsitterbyen, og her var lite av
priveter , d.v.s. utedasser. Slike fantes heller ikke ved kirka.
Folk gjorde sitt fornødne overalt i Været, i fjæra, mellom husa.
Søppel og skyllevatn blei slått overalt rundt dørene, og husdyra gjorde
sitt rundt husa, foruten at der lå gjødseldunger ved de mange små fjøs.

Distriktslegene fremheva de muligheter for smitte av sykdommer som
fantes, både ved at fleire fastboende hadde tuberkulose, og ved at
epidemier lett kunne spredes når så mange var samla under så kummerlige
forhold.

Men strandsitterbyen var ikke bare folkerik i storhelgene. Også
ellers i året kom mye folk hit: skoleelever som skulle interneres, folk
som skulle på handel, sjuke som søkte doktor, folk som skulle delta i
kommunale møter, her var tingmøter og sesjon. Og her bodde altså alle
konfirmantene opptil 6 uker vår og høst.
 
 

Kirkehelgene i vårt århundre

Med motoriseringa av fiskeflåten blei transporten til kirkehelgene
på Karlsøy raskere og meir komfortabel. Nå kom motorskøytene tøffende,
og 30-40 skøyter av ulik størrelse kunne ligge tett i tett ved kai eller
oppankra på reden. Transporten til og fra kirkestedet blei mindre
avhengig av værforholda. Til gjengjeld blei nå de dårlige hamneforhold
på kirkestedet klart demonstrert.

Med plutselig uvær, især i Mikelihelga, var det utrygt å ligge her
med skøytene. Biskop Berggrav forteller fra en visitas i 1930- åra, da
et plutselig uvær under høgmessa på kort tid nesten tømte kirka for
folk som måtte berge båtene.

Folk fikk det dessuten meir travelt, og kirkehelgene blei kortere.
Det blei etterhvert vanlig at folk kom først lørdag, og nattverden for
konfirmantene blei flytta fra mandag til søndag ettermiddag, slik at
skøytene kunne dra allerede søndag kveld.

Da Helgøy fikk egen konfirmasjon fra 1927, blei det mindre søkning
til Storhelga på Karlsøy fra annekssognet. Fra ca 1945 blei den
utrivelige hausthelga sløyfa, og St. Hanshelga blei heretter selve
Storhelga. Nå gikk både gutter og jenter samla i en konfirmasjon, som
var på bare 3 uker.

Med stadig fleire fastboende på øya, og meir boligbygging i
mellomkrigstida, blei det lettere med husspørsmålet for konfirmanter og
helgefolk. Ca 1920 tok skikken med egne kirkestuer slutt. Likevel måtte
all ledig plass nyttes, både sengeplass og golveplass, når det var 2-3
konfirmanter i huset, og både familie og skyldfolk skulle innlosjeres.
For ungdommen ser det ut til at telt ofte blei foretrukket.

Til Storhelga var det også vanlig å ta med dåpsbarn, og opptil 45
barndåper kunne bli døpt på en gang. Det var dessuten vanlig med
altergang for menigheta. For mange var derfor det religiøse innholdet i
Storhelga det viktigste.

I Harald Larsen sitt minnenotat hører vi om det enestående sosiale
livet som utfolda seg i Storhelga. Straks folk var kommet i land, gikk
de rundt og hilste på kjentfolk, og blei ønska Velkommen . Og
svaret var da fast: Sjøl velkommen, som før er kommen ! For mange
var nok den store attraksjonen de sosiale muligheter som bydde seg,
især for ungdommen. Prestene var alltid bekymra for ungdommens moralske
adferd, men bortsett fra litt svermeri i friluft, som i
Kjærlighetsstien i Ramberget, var vel mulighetene for virkelig
utfoldelse trulig nokså begrensa.

Også noe drikking forekom, uten at dette egentlig var noe stort
problem. Til ei vellykka Storhelg hørte gjerne også en slåsskamp, men
dette dreide seg ofte om meir eller mindre rituelle oppgjør,
f.eks. i form av styrkeprøver mellom heile bygdelag, som mellom
Lenangen og Langsund. Slike bygdekamper hører vi om allerede i
1890-åra. Også folk fra Skorøy og Nord-Fugløy var kjent som
slåsskjemper i helgene. Det hendte Lenangsværingene og øyfolket laga
geledd, der noen gikk fram og skraut til de kom i slagsmål, noe som var
hensikten. Fortsatt fortelles mange historier i bygdene om slike
tildragelser, som da en mann fra Skipsfjord i 1940-åra blei kasta opp i
et svært graksekar med gjæra lever!

På Helgøy opphørte konfirmasjonshelgene i 1860-åra, og det blei
istedet gjort mest mulig ut av de vanlige kirkehelgene, som blei holdt
hver 3. søndag om sommeren. Folk kom ofte allerede om fredagen, og det
var lenge vanskelig for almuen å finne hus. I 1878 heitte det at de
gamle kirkestuer her forlengst var flytta vekk, og det var bare i
handelsgården folk kunne finne ly. Ei av de siste kirkestuer vi hører
om, var fra Hersøy i 1837. Ved århundreskiftet var det allerede kommet
ca 12 våningshus på kirkestedet, så mulighetene for overnatting var
blitt betraktelig bedre. Foruten prest, kom også distriktslegen og
lensmannen med sine tjenester, og det var stor handel med ølsalg på
butikken hos Chr. Figenscou.

Med egen konfirmasjon fra 1927 blei den sosiale aktivitet også i
Helgøy konsentrert om den årlige Storhelga. Allerede første året var
det 23 konfirmanter og ca 1000 mennesker tilstede. Det blei også
vanligere med konfirmasjon, etterat guttene tidligere gjerne hadde
unnlatt å konfirmere seg, mens jentene ofte blei konfirmert i byen. Som
i Karlsøy blei Storhelga i Helgøy den store sosiale begivenhet i året
til langt oppi 1950-åra.