Stortingsvalga 1860-1897
Sogneprest Alfred Eriksen og
fiskerbondesosialismen i Karlsøy
Perspektiv
på fiskerbondesosialismen: kampen om kredittmonopolet
Modningsår eller oppvåkning
(1891-1898)
Kommunevalget i 1898 og 1901
Krig på kniven (1898-1903)
Kommunepolitikken 1891-1910
Inn i rikspolitikken
På egne bein (1904-1910)
De som var med, og de som
var imot
Ideologisk utvikling
Han lyste i folket
Før vi går nærmere inn på de politiske
omveltninger i Karlsøy i tida
rundt århundreskiftet, skal vi se nærmere på Stortingsvalga
i Karlsøy
fra 1860 til 1897.
Det tok lang tid før Stortingsvalga blei politiske. Det fantes
da
heller ingen organiserte politiske parti før ca 1884, da Høyre
og
Venstre blei skapt. I 1887 kom så Arbeiderpartiet til, men det
gikk
lenge før partiet gjorde seg bemerka i rikspolitikken. Først
i 1903 fikk
det sine første representanter inn på Stortinget, noe
vi skal komme
tilbake til i neste avsnitt.
Det var fortsatt indirekte valg. Det betyr at det først blei
utpeikt
et antall valgmenn, som så møttes i fellesskap med andre
valgmenn fra
amtet og avgjorde selve Stortingsvalget. Fra Karlsøy prestegjeld
blei
valgt 2 valgmenn, bortsett fra 1862 og 1868-82, da det bare blei valgt
1. Det var valg hvert 3. år, og det var bare ett stemmested,
Karlsøya.
Det var få som hadde stemmerett, og for å få stemme,
måtte man
dessuten avlegge ed til Grunnloven. Enda i 1850- åra kan vi se
at
budstikka var i bruk når det skulle innkalles til valgting.
For alle 13 valg i perioden har vi oppgave over utfallet, og det ser
ut til at interessen for valget ikke var stor. Antallet
stemmeberettigede var i 1859 105, og det var fortsatt omtrent det samme
i 1891, etter en periode med lågere tall. I 1876 heitte det at
bare 74
av nærmere 200 stemmerettskvalifiserte, hadde avlagt ed. Av de
stemmeberettigede var det få som avgav stemme, varierende mellom
65 og
3. Faktisk var deltakelsen ved valga fra 1870 nærmest avtakende,
med 17
i gjennomsnitt for tida 1870-90. I 1876 ser vi at bare 3 deltok ved
valget, og alle fikk 1 stemme hver, så valget måtte avgjøres
ved
loddtrekning! I 1889 var det 11 frammøtte.
Etterat lærere og velstående fiskebønder i 1850-
og 1860-åra hadde
hatt en aktiv periode som valgmenn, ser det ut til at overklassen fra
ca
1870 begynte å gjøre seg meir gjeldene. I 1870 blei sogneprest
Tandberg
valgt. I 1873 kom for første gang en av de større handelsmenn
med, A.
M. Helberg, og utover fra 1885 var Helberg og Chr. Figenschou ofte
valgt som valgmenn, stundom også lensmann og distriktslege. At
handelsmennene kom med, har trulig sammenheng med den økonomiske
vokster på handelsstedene, og den prestisje som etterhvert begynte
å
knytte seg til Nessekongene .
I 1891 skjedde lokalvalget hos oss klart etter politiske
skillelinjer, noe som innvarsla ei heilt ny tid. Begge valgmenn,
handelsmann Helberg og fiskerbonde Anders Olsen på Vannstua,
var utgått
fra Høyre. Anders Olsen var dessuten kjent som en av Helbergs
varmeste
tilhengere. Varamannsplassene blei besatt av Venstre, med Edvin
Figenschu på Kvalshausen og Hans H. Sørensen i Mikkelvik.
Antallet av mulige velgere eller stemmerettskvalifiserte var nå
270. Av disse hadde 105 eller 39 % avlagt ed og var manntallsført
som
stemmeberettigede. Av disse var det 32 som stemte, d.v.s. 12 % av dem
som kunne ha stemt. Nest etter Lyngens 10 % var dette den lågeste
valgdeltakelse i heile amtet.
Også ved de to etterfølgende valg, i 1894 og 1897, var
det Høyre og
Nessekongene som dominerte valget. I 1894 var Helberg valgmann, sammen
med doktor Skridshol, mens Chr. Figenschou og Anders Olsen var valgmenn
i 1897. Venstre synes ved disse valg å ha oppnådd ca 1/4
av avgitte
stemmer, og fikk sine folk inn som suppleanter. I 1897 var dette de
to
brør Edvin og Amandus Figenschou. Valginteressen var noe større,
i det
53 % av de potensielle velgere var manntallsført, og av disse
stemte 40
%. For valgmennene blei avgitt 75 stemmer, mens suppleantene fikk 28.
Det var tydeligvis adskillig politisk interesse ved dette valget.
Selv om Høyre fikk størst oppslutning, synes ikke deres
tilhengere å ha
organisert seg lokalt. Imidlertid var Helberg i 1897 med i styret i
Amtshøyre. Ved valget sendte han ut folk i sognet med et lokalt
valgmanifest, som var mot unionsoppløsning, mot alminnelig kommunal
stemmerett, og imot at de kirkelige forhold skulle forrykkes . De
utsendte folk skulle også få folk ute i sognet til å
sende inn
forfallsanmeldelser med nærmest blankofullmakt til Høyre
og Helberg,
noe som blei sterkt kritisert etter valget. Chr. Figenschou leide for
egen regning et dampskip til å gå rundt og samle Høyretilhengere
til
stemmestedet på Karlsøy.
På dette tidspunkt eksisterte ei Venstreforening i Helgøy,
mens vi
ikke kjenner til noe tilsvarende i Karlsøy. Av de politiske
saker som
Venstre tok opp ved valget, stod russehandelen i første rekke.
Alfred Eriksen opplyste selv at han var politisk passiv i denne
perioden, og ikke engang stemte ved valget i 1897.
Stortingsvalget i 1903 blei både av samtida og ettertida ansett
som
oppsiktsvekkende. Dette skjedde ikke fordi sosialistene eller
sosialdemokratene nå for første gang tok sete i Norges
nasjonalforsamling, for det var noe man måtte vente. Det overraskende
lå i at alle de 4 valgte representanter for Arbeiderpartiet kom
fra
Nord-Norge, landsdelen som etter sosialistiske definisjoner ikke hadde
noen egentlig arbeiderklasse. Det var fiskerbonden som var blitt
sosialist, og det var uventa og nytt.
Sentralt i denne utviklinga stod Karlsøy prestegjeld, og i sentrum
for begivenhetene og for bevegelsen stod en mann, Alfred Eriksen,
sogneprest i Karlsøy 1891-1910. Dette er den eineste gang at
begivenheter i vårt område har hatt betydning for den rikspolitiske
utvikling, og vi skal derfor gå nærmere inn på forholda
i Karlsøy i
Alfred Eriksens embedstid, især i tida 1898- 1903.
I den politiske kamp som Alfred Eriksen stod i spissen for omkring
århundreskiftet, blei de store handelsmenns dominerende rolle
-
økonomisk, sosialt og politisk - gjort til ei hovedsak.
Denne kampen blei i særlig grad ført mot de to store handelsmenn
i
prestegjeldet, Chr. Figenschou på Helgøy og Adolf M. Helberg
på
Karlsøy, som begge var ordførere. I første omgang
gjaldt det å få dem
vekk som ordførere. Dette lyktes med Helberg i 1898, og med
Chr.
Figenschou i 1901. Forøvrig blei kampen av Alfred Eriksen ført
på det
konkrete plan, bl.a. gjennom rettssaker, ved angrep på forslaget
til ny
handelslov, ved skjerpa beskatning av overklassen, og ved å fremme
klager over bedragersk adferd fra handelsmennene.
Men kampen blei også satt inn i ei teoretisk ramme, slik at heile
handelssystemet blei ramma. Den politiske kamp blei derved gjort til
en
klassekamp mellom fisker og handelsmann, som det heitte. På den
måten blei heile Nord-Troms trukket inn i striden. Her var forholda
i
det heile nokså lik Karlsøy prestegjeld.
Ved Stortingsvalga ser vi at Eriksen fikk sterkest støtte i
Nord-Troms, både som venstremann i 1900, og som sosialist i 1903.
Valga
kan derfor tolkes som en politisk reaksjon på det økonomiske
system vi
finner i Nord-Troms ved slutten av 1800-tallet,
Nessekongesystemet . På den måten kan vi si at utviklinga
av
handelsstedene fikk rikspolitisk betydning.
På det lokale plan kan den politiske utvikling best tolkes som
et
bevisst forsøk på å sprenge handelsmennenes kredittmonopol.
Hittil
hadde handelsmennene vært i stand til å yte nødvendig
kreditt, både til
båter, hus og jord, en posisjon som de tydeligvis arbeidde systematisk
for å opprettholde. Med utbygging av en moderne havfiskeflåte
som nå
stod for døra, krevdes en kapitaltilgang som fullstendig sprengte
ramma
for dette lokale kredittsystem. Mens en fullt utrusta fembøring
kosta
200 kroner, kosta et dekksfartøy med seil 4-5.000 kroner, med
motor
8-10.000 kroner. Det blei derfor nødvendig å åpne
for de statlige
kredittinstitusjoner som nå var tilgjengelig (Havfiskefond).
I samme perspektiv kan vi se utnyttelsen av Arbeiderbruk- og
boligbank til kjøp av hus og jord. Her gjaldt det om å
frigjøre folk
fra den økonomiske avhengighet som lå i handelskreditten.
Begge
lånesystem krevde imidlertid kommunal medvirkning i form av
kommunegarantier, noe som til nå hadde vært nekta. Dermed
blei det
nødvendig å erobre makta i kommunestyret.
Også arbeidet med å etablere lokal bank og å stifte
kooperativt
handelsselskap, tok sikte på å bryte kredittmonopolet.
Arbeidet med
kooperativ forretning på Karlsøy blei tatt opp i 1902,
og det blei
gjort forsøk å etablere sparebank på Karlsøy
i 1907. Dette måtte
oppgis, men vi ser at Karlsøyværinger tegna grunnfondsbevis
i
Tromsøsund Sparebank i 1904.
Det nye kommunestyret i Karlsøy - i mindre grad i Helgøy
- gikk
hurtig inn for et fullstendig brudd med den tradisjonelle kommunale
sparepolitikk. Det var ei bevisst holdning til å føre
en ny, ekspansiv
politikk i økonomiske saker, som både tok sikte på
å hjelpe fram folket
økonomisk, og gjøre det uavhengig av handelsmennenes
kapitaltilbud.
Resultatet var at ved hjelp av de statlige låneordninger blei
ei
storstilt utbygging av fiskerflåten fullført på
få år, og det kom i
gang en omfattende fornyelse av boligmassen.
Drivkrafta bak denne utviklinga var Alfred Eriksen. Det var
imidlertid ikke det lokale proletariat som blei hans forbundsfelle.
De
var for økonomisk underlegne til å kunne delta i en aktiv
opposisjon
mot det herskende system. Eriksens allierte blei i første rekke
ei
gruppe relativt velstående, økonomisk sjølvstendige
fiskerbønder,
lærere og småhandlere. Det var forøvrig disse som
høsta de største
fordel av den nye økonomiske politikk.
I Karlsøy skjedde det egentlige politiske gjennombrudd for Eriksen
med kommunevalget i 1898. Det som videre hendte, var at Eriksen gikk
ut
av den snevre, lokale ramma, for å markedsføre den nye
politikken i
større deler av Nord-Norge. Når dette skjedde, har det
utvilsomt
sammenheng med den økonomiske krisa som prega tida rundt
hundreårsskiftet: fisket slo feil, kvalen blei utrydda, almuens
rett
til byttehandel med russen blei angrepet, nye gjeldslover førte
til
kredittinnstramming, utpanting og auksjon.
I første omgang skjedde markedsføringa av politikken uten
noen
partipolitisk tilknytning, gjennom trykte amtstingsforhandlinger,
gjennom fiskeriforeninger og i stor grad gjennom Tromsøavisene.
Fra
1900 fant Alfred Eriksen det nødvendig å arbeide gjennom
partisystema.
I første omgang blei dette Venstre, fra 1902 gjennom Arbeiderpartiet,
noe som året etter førte til et rikspolitisk gjennombrudd
for
bevegelsen.
Da Alfred Eriksen kom til Karlsøy som sogneprest i 1891,
27 år
gammel, var det lite som tyda på at han skulle bli den store
politiske
reformator. Ikke viste han noe spesielt sosialt engasjement, og politisk
ser det ut til at han var nokså passiv. Han sogna nærmest
til Høyre, og
oppgir selv at han så seint som i 1897 lot være å
stemme ved
Stortingsvalget. Ikke før i 1900 kan vi se at Eriksen tar et
klart
partipolitisk standpunkt, og da for Venstre. I mellomtida var det de
lokale, høyreorienterte handelsmenn som beherska rikspolitikken,
for
det meste også den upolitiske kommunepolitikk.
I første omgang glei Eriksen da også inn i det vanlige
overklassemønster, og deltok i den sedvanlige selskapelige omgang
blant
de lokale embeds- og handelsmenn.
Visse forhold kan imidlertid tyde på at Eriksen alt ved
kommunevalget i 1894 har forsøkt å komme med i det lokalpolitiske
liv,
samme år som han tapte en kamp mot ordfører Helberg om
makta i
skolestyret i Karlsøy. Dette er samme år som vi kan se
en klar og
bevisst lokal motstand mot Chr. Figenschou i Helgøy, både
som
handelsmann og ordfører. Her tapte da Chr. Figenschou foreløpig
ordførervervet.
Ut i fra den seinere politiske utvikling er det interessant å
se
den sterke opposisjon som kom i Helgøy allerede i tida 1892-96,
retta
både mot Chr. Figenschou og A. M. Helberg. Bak stod især
Amandus
Figenschou, som formann i ligningsstyret, og kirkesanger Guttorm Raste,
som var viseordfører - han blei den nye ordfører etter
Chr. Figenschou
i 1894. Man forsøkte både å ramme Chr. Figenschous
forretningsmoral,
ved begrunna offentlige anklager, og hans pengepung, ved å sette
opp
skatten hans til et nivå som også departementet fant urimelig
høgt.
Også overfor ordfører Helberg i Karlsøy blei det
kjørt hardt, med
anklager om misligheter i forholdet til Helgøy kommune i kjølvatnet
av
kommunedelinga i 1886. Dessuten aksjonerte Helgøy herredsstyre
i 1890
med å pante Helberg for skatt på eiendommer i Helgøy.
Dette førte til
at Helberg ønska herredsstyret tiltalt for uforstand eller misbruk
av
myndighet, noe som igjen førte til krav fra Helgøy om
tiltale for
æreskrenkelse.
Eriksens kamp mot Helberg blei lenge for en stor del ført på
det
personlige plan, og omfatta bl.a. rettigheter på prestegården.
Striden
starta alt i 1892 om gjerdeholdet, og gikk over mange år. Den
midlertidige beiterett Helberg hadde fått av tidligere prester
for
opptil 8-10 kyr, blei tilbakekalt, og Eriksen ville nekte Helberg å
selge melk på øya. Helberg måtte nå rive sommerfjøsen,
og beiterett
måtte han leie på naboøyene. Likevel har vi klare
uttrykk for at
Eriksen alt nå var blitt opptatt av det vi kunne kalle meir
strukturelle misforhold ved Helbergs virke, både økonomisk
og
politisk.
Alt i 1894, etter skolestyrekampen, tok Alfred Eriksen i en stor
avisartikkel opp det han kalte handelsmannsherredømmet : - -
dette handelsmannsherredømmet, når det riktig får
utvikle seg, kan nytte
det kommunale selvstyre slik at en bygd kues inn under en handelsmanns
vilje, hvorledes all åndelig selvstendighet kan forsumpes - -
. Og
Eriksen bebuda alt nå at han seinere ville ta temaet opp igjen
til
debatt.
Det skulle imidlertid gå mange år før tanken var
blitt moden. Det
kom nå fleire år da Eriksen ofra seg for sitt vitenskapelige
virke, noe
som endte med ei doktorgradsavhandling om emnet Vilje i 1897, og
ei bok om religionshistorie i 1901. Det kan i ettertid nærmest
virke
som Eriksen gjennom dette arbeidet stålsatte seg for kommende
dyster.
I Helgøy kom Chr. Figenschou tilbake til makta ved valget
i 1898.
Det er tydelig at han mobiliserte stort for å få dette
til. Bl.a. leide
han et dampskip for å frakte sine folk til stemmestedet Helgøy,
og det
heitte at han serverte en heil okse som middag til velgerfleirtallet.
Dette kan forklare den svære deltakelsen ved valget, som var
70 %
høgere enn Karlsøy. Førstemann på lista
blei valgt med 71 stemmer, mens
Chr. Figenschou selv fikk bare 41, og måtte nøye seg med
4. plass, delt
med 3 andre. Han blei likevel ny ordfører.
Mye kan tyde på at valget i en viss grad gikk etter politiske
skillelinjer, eller blei oppfatta slik. I avisene blei valget etterpå
omtalt som et rent Høirevalg , og det heitte at Høyre
og Venstre
generelt stod i forhold 3:2. I herredsstyret var 4 av de 12
representanter venstremenn. Det framgår at Chr. Figenchou i sitt
valgprogram eller agitasjon foran valget benytta slagord som Ophj'lp
for den Fattige og Folkets Vel .
Det kan se ut til at Alfred Eriksen gjorde forsøk på å
inspirere
til radikalisering av valget i Helgøy, som i Karlsøy,
eller i
hvertfall å hindre at Chr. Figenschou kom tilbake. Det blei påstått
at
fleire venstrefolk i Helgøy hadde hatt samtaler med Eriksen
på Karlsøy
forut for valget. Når Chr. Figenschou likevel vant så klart,
viser
dette hvor bevisst han satsa på en ny periode i lokalpolitikken,
etter
å ha vært utestengt sia 1894.
I Karlsøy skjedde det motsatte av Helgøy, nemlig radikal
omveltning.
Nå var ikke denne omveltninga personmessig så stor som
samtida og
ettertida gav inntrykk av. Det var gjenvalg av 6 fra det gamle
herredsstyret, mens en var flytta vekk fra sognet. Dessuten blei 3
fra
det gamle herredsstyret valgt inn som varamenn. De to som falt
fullstendig ut, var Helberg selv og hans fremste tilhenger, Anders
Olsen på Vannstua. Det var m.a.o. i første rekke et lederskifte
som
fant sted. I motsetning til Helgøy ser det ikke ut til at valget
i
Karlsøy blei oppfatta som partipolitisk, og det ser ikke ut
til at
valget var særlig organisert. Det var mange lister ved valget,
og
interessen for å delta synes ikke særlig stor. Førstemann
blei valgt
med 41 stemmer, sistemann med 18. Heller ikke her lå den nye
ordfører i
te ten. Med 23 stemmer holdt det til en 8. plass.
Samtida oppfatta likevel valget som en klar seier for Eriksen og
hans tilhengere, og et tilsvarende tap for Helberg. Det mest radikale
var imidlertid den nye, ekspansive kommunepolitikken som blei innleda
under Eriksen. Den innebar et klart brudd med Helbergs erklærte
sparelinje.
Valget i Karlsøy i 1901 blei nærmest en repetisjon av 1898-
valget.
Av de 12 fra 1898 blei 9 gjenvalgt, en rykte ned til varamann, og 2
gamle varamenn rykte opp. Det var gjenvalg både på ordfører
(Alfred
Eriksen) og viseordfører (Petter Eliassen). Det var fortsatt
et
upolitisk valg, med bare bygdepolitiske lister. Det var avgitt 111
stemmer av 476 stemmeberettigede, noe som var en kraftig oppgang fra
1898.
I Helgøy skjedde nå radikal overtakelse, ved at Chr.
Figenschou blei kasta, og Rastefamilien kom i posisjon igjen, med
Guttorm Rastes sønn Edvard som ordfører. Det var gjenvalg
bare på 2 fra
det sittende herredsstyret, derav venstremannen Hans H. Sørensen,
som
blei viseordfører. Tydeligvis var det godt samhold ved valget,
for
nesten samtlige blei valgt med samme stemmetall (115).
Det er uklart hvor politisk valget i Helgøy blei oppfatta. Også
ei
Høyres liste er omtalt, der førstemann fikk 19 stemmer,
men vi kjenner
ikke namna på lista.
Ved valget i 1901 tredde kvinnene for første gang inn i
lokalpolitikken, idet de 2 siste av de 12 varamenn i begge
herreder var kvinner. Dette var en beskjeden begynnelse, og beskjedenhet
skulle også i ettertida karakterisere kvinnenes plass i lokalpolitikken
hos oss.
Det var altså ved kommunevalget i 1898 at Alfred Eriksen igjen
meldte seg på den politiske arena, og nå med full uttelling.
Da kampen om makta i herredsstyret i Karlsøy var vunnet, stod
veien
åpen for videre vingeklipping av Helberg. I løpet av få
år blei han
påført så mange slag at han i 1902 ikke holdt ut
å være på Karlsøy, som
han selv hadde bygd opp til et stort handelssted. Han forlot da øya
og
bosatte seg i Trondheim. Sine følelser ved avreisen formulerte
Helberg
slik i et privatbrev til Chr. Figenschou: Det er rart å - - -
dra
herfra, så rart at jeg mangen gang tror at jeg ikke makter å
komme
herfra, og dog må det skje, thi jeg makter ikke å være
her lengre .
På dette tidspunkt hadde Helberg bak seg 35 år på
Karlsøy handelssted.
Det var særlig rettsapparatet som nå blei tatt i bruk. Den
første
saka gjaldt avsettelse som herredskasserer, da Helberg like før
valget
i 1898 hadde sørga for å overta kommunekassen, for å
kunne føre noe
kontroll med det nye styret. Her fikk Helberg rettnok erstatning for
avsettelsen, men fikk ikke stillinga igjen. I denne saka falt endelig
dom i 1903. Ei anna sak starta i 1900, da det blei reist offentlig
tiltale mot Helberg for injurier mot Eriksen som embedsmann. Saka gikk
like til Høgsterett, med Helberg som taper.
Andre rettssaker gjaldt tvist om et privatlån som Helberg hadde
ytt
kommunen i sin ordførertid, og ei sak gjaldt privat tvist om
auksjon
over Helbergs sauer, som blei arrestert av presten etter ulovlig beite
på Prestegården.
Den viktigste saka gikk for lagmannsretten i 1901, og var ei
offentlig straffesak mot Eriksen. Han var her anklaga for å ha
ødelagt
et dokument han meinte Helberg svikaktig hadde fått i stand mot
en
fattig og uvitende fisker i Helgøy. Denne saka, som endte med
full
frifinnelse av Eriksen, gav Eriksen et offentlig stempel for
vederheftighet og sosialt engasjement, og betydde et gjennombrudd for
hans bevegelse.
Også stifting av kooperativ handelsforening på Karlsøy
må sees som
endel av denne politiske kampen. Arbeidet blei tatt opp av
herredsstyret i 1902, med sikte på å skaffe Helberg konkurranse.
Det
gikk tregt med arbeidet, og først i 1907 kom arbeidet inn i
en meir
aktiv fase. Foreninga blei stifta i 1907 med Charles Jørgensøn
som
formann, det blei vedtatt lover, og 3/10 1908 kunne den første
generalforsamling i A/S Karlsø handelsforening holdes. Bestyrer
skulle
ansettes fra april 1909. I september 1909 kom forretninga igang. Bak
foreninga stod især Reinsvollfolket (Indalbrørne og Petter
Eliassen),
og det var Lars Indal som var formell eier av butikkbrygga i 1908.
Noe
stort innhugg i Helbergs omsetning kunne den kapitalsvake konkurrenten
neppe gi, men utvilsomt var forretninga til stor psykisk genanse.
Også mot handelsmann Chr. Figenschou på Helgøy kjørte
Alfred Eriksen
et hardt løp. I 1901 stod der en strid mellom de to om makta
i
skolestyret, der Chr. Figenschou var formann. I 1902 gikk Eriksen til
fleire harde angrep mot Chr. Figenschou i avisen for hans handelsmoral.
Bl.a. gjaldt dette ei sak som Chr. Figenschou hadde reist for
lagmannsretten mot en kunde i Dåfjord for kontraktsbrudd. Saka
blei da
så ubehagelig for Chr. Figenschou at han gav den opp. I avisen
kanaliserte Eriksen dette året over 20 klagemål mot Chr.
Figenschou for
bedragers adferd mot kundene, og Eriksen sørga selv for å
få sakene
rettslig undersøkt.
Den tredje store handelsmann i prestegjeldet, brørne Jeremias
og
Søren Figenschou på Kvitnes, hadde Eriksen ingen konflikter
med. Dette
skyldes trulig deres meir humane kundebehandling, og at de overhode
ikke blanda seg borti politiske saker.
Alfred Eriksen nøyde seg ikke bare med de direkte aksjoner mot
handelsmennene. Han var også istand til å ideologisere
kampen.
Alt omkring årsskiftet 1899-1900 tok han i en stor avisartikkel
opp
igjen tråden fra 1894, handelsmannsherredømmet, på
en meir generell
eller teoretisk basis. Han framhevde her sterkt at det var
handelssystemet det var noe galt med -- det var ikke slik at bare de
dovne og udugelige havna i gjeldsforhold til de store handelsmenn.
Tross små livskrav sank alle ned i avhengighet. Det var de store,
rike
handelsmenn som gjennom svær avanse og unyttig mellommannsvirksomhet
var den egentlige årsak til fattigdommen. Dette synet framhevde
Eriksen
også på amtstinget i 1900, og ikke minst i sin egen avis
fra 1902.
I tillegg til den nye økonomiske politikk som blei ført
gjennom
herredsstyret i Karlsøy, og som vi skal gi egen omtale, var
det 2 store
velferdssaker for fiskerne som nå stod i sentrum. I forbindelse
med en
rekke dårlige fiskeår ca 1900, var opprettholdelse av russehandelen
og
kvalfredning blitt viktige merkesaker. I begge saker var Eriksen den
fremste talsmann.
Når det gjelder russehandelen, så hadde en kommisjon foreslått
betydelige innskrenkninger i fiskernes rett til direkte handel med
russerne. Bl.a. gjaldt dette direkte salg av tørrfisk til russerne.
I
1898 hadde amtstinget slutta seg til forslaget, og dette omfatta også
ordførerne fra Karlsøy og Helgøy. Fiskerne mangla
egne organisasjoner,
og var derfor ikke blitt spurt. Under sommerfisket i Torsvåg
samme år
kom fiskerne likevel spontant sammen til et protestmøte. I spissen
for
250 fiskere stod Edvin Figenschou på Kvalshausen.
På amtstinget i 1900 tok Alfred Eriksen opp forslaget om å
avvise
det nye lovforslaget, men uten å få tilstrekkelig støtte.
Under
Stortingsvalget samme år blei russehandelen det sentrale politiske
spørsmål. Utvilsomt var dette grunnen til at Eriksen ved
valget fikk
massiv støtte fra nordfylket, der russehandelen var viktigst.
Kravet om kvalfredning var satt fram fordi de dårlige fiskeinnsig
og
store innsig av Ishavskobbe blei satt i sammenheng med den utrydding
av
kval som nå foregikk i Troms og Finnmark, bl.a. fra kvalstasjonen
på
Skorøy.
Begge de lokale fiskeriforeninger engasjerte seg i
kvalfredningskampen i 1902. Eriksen tok saka opp i Nordlys , og
den blei debattert i amtstinget. Arbeiderpartiet i Troms vedtok i
desember 1902 å delta med 2 mann i en større deputasjon
fra Nord- Norge
til hovedstaden. Alfred Eriksen blei valgt som den eine utsending,
med
Odin Figenschou på Helgøy som varamann. Fra amtsvenstre
blei Edvin
Figenschou valgt som en av 2 utsendinger. Deputasjonen kom avgårde
i
januar 1903, bl.a. med
økonomisk støtte fra de 2 lokale arbeiderforeninger hos
oss.
Før saka var blitt avgjort i Stortinget, kom opptøyene
i Mehamn i
juni 1903, da kvalstasjonen blei rasert. Fra mange hold blei Eriksen
gjort ansvarlig for dette, p.g.a. hans agitasjon for kvalfredning.
Fra
Karlsøy og Helgøy var det 13 fiskere tilstede i Mehamn,
men ingen av
disse var blant de tiltalte. Fra Helgøy blei det sendt økonomisk
støtte
til dem som var arrestert, og mens blokaden av Mehamnfiskerne foregikk,
sendte fiskerne i Berlevåg en resolusjon til Regjeringa, etter
tiltak
av Odin Figenschou.
Karlsøyfiskerne hørte altså ikke med til de mest
aggresive i
kvalsaka. Dette støttes også av ei innberetning fra april
1904 fra
fiskerioppsynet i Hopen fiskevær, Karlsøyfiskernes vanligste
samlingssted i Lofoten. Etter at dom var falt i Mehamnsaka, bad
myndighetene Lofotoppsynet om en stemningsrapport derfra, og oppsynet
kunne berolige med at fiskerne stilte seg meget loyale .
Andre viktige saker som Alfred Eriksen arbeidde for, var bedre
organisering av fiskerne, bedre rettspleie, og større kunnskaper
blant
almuen for juridiske forhold generelt. Dette siste anså han som
viktig
i kampen for større rettigheter til folk. Eriksen var selv en
skarpskodd jurist, og førte selv alle sine egne rettssaker.
Han skreiv
også ei egen Lovbok for folket , utgitt på eget forlag
på Karlsøy
i 1903, på basis av endel artikler i Nordlys .
Vi kan her bemerke at i tillegg til den lokale kamp, måtte Alfred
Eriksen også kjempe en stadig kamp oppover i embedssystemet.
Biskop,
departement, statsråd, statsadvokat og riksadvokat hadde Eriksen
stadig
under oppsyn og vurderte gjentatte ganger straffesak og avsettelse.
Allerede etter skolestyresaka i 1894 fikk han en irettesettelse fra
Kirkedepartementet gjennom bispen, etter klage fra Helberg. Seinere
blei det tydelig at alle instanser ønska Eriksen fjerna fra
embedet,
men fant aldri en klar juridisk basis for å reise avsettelsessak.
Sparepolitikken var det vedtatte ideal i den kommunale husholdning
i
begge herreder i tida før århundreskiftet. Dette førte
til låg gjeld,
især i Karlsøy. I 1891 hadde Karlsøy 8.260,- kr
i gjeld, mens Helgøy
hadde 11.076,-. Driftsomkostningene var heller ikke store. I 1890 var
kommunebudsjettet i Karlsøy på 4.200,-, i Helgøy
på 2.880,- kroner.
Skattøret blei holdt svært lågt, og blant det aller
lågeste i
fylket. I Karlsøy var det 2,00 kr per 1000,- i formuesskatt,
og kr 1,89
per 100,- i næringsinntekt. I Helgøy var det 2,00 på
formue og 2,20 på
inntekt.
Går vi fram til 1898, ser vi at skattyterne i Karlsøy og
Helgøy
fortsatt kom gunstig ut. Skattøret var da 0,80 på formue
i begge
herreder, og på næring var det 2,50 i Karlsøy og
2,45 i Helgøy.
Gjennomsnittet for fylket var 6,68 på næring. Nå
er dette likevel ikke
heile sannheta. I antatt og skattbar inntekt stod våre kommuner
på
fylkestoppen med antatt inntekt på 682,- kr per skattyter, mot
511,- i
fylket. Dette gir trulig meir uttrykk for ulike måter å
skjønnsligne
folk på, enn ulikheter i reelle inntekter, ettersom det er vanskelig
å
tru at folk i Karlsøy og Helgøy skulle ha så mye
større inntekter enn
folk flest. Skatt per skattyter blei da 12,07 i Karlsøy, mot
14,56 i
fylket. Fortsatt kom altså våre bygder gunstig ut.
Fordeler vi skatten etter sosiale kriterier, ser vi at i forhold
til fylkesgjennomsnittet, kom underklassen i Karlsøy dårligst
ut,
overklassen kom midt i laget, mens mellomklassen klarte seg best.
Under Helberg i 1890-åra var den sparepolitiske linja i Karlsøy
klart uttrykt: låge utgifter, låge skatter, låg gjeld.
Kommunen gjorde
i 1893 vedtak om at den ikke skulle yte garantier til folk som ville
søke lån til jorddyrking, og i 1895 blei et lignende vedtak
fatta om
lån til egne boliger for ubemidla folk og innkjøp av jorder
for
utparsellering og salg. Helbergs klare syn var at en kommune skulle
ha
minst mulig gjeld, god likviditet, og størst mulig kredittverdighet.
Det betydde at en kommune skulle påta seg minst mulig av
fellesoppgaver.
Sparepolitikken førte til avslag på søknader om
bidrag til bruer og
bygdeveier. Derimot blei skolen utbygd, i tråd med Helbergs positive
syn på skolesystemet. Det kom nå 2 nye skoler med lærerjord
og bolig.
Andre saker som var oppe i 1890-åra, var hamn i Nord-Fugløy,
arrest
på Karlsøy, telefonutbygging og hurtigruteanløp
på Karlsøy.
Hovedaktiviteten gjaldt vanlig drift av kommunen, skolesaker,
lærerlønninger, lærerjorder, jordmorvesen, kirkegårder,
budsjett,
skattereduksjoner, restanser, valg av kommisjoner (utvalg) m.m.
I Helgøy blei det ført ei lignende sparepolitisk linje.
Her gav det
seg også utslag i liten satsing på skoleutbygging, selv
om forholda i
skolevesenet var dårlig, med bare ett skolehus i kommunen. Dette
kan ha
sammenheng med Chr. Figenschous generelt negative syn på skole
og
lærere. Under Guttorm Raste i 1893-95 avviste også Helgøy
å gi kommunale
garantier til jorddyrking, boligbygging og jordinnkjøp. Sentralt
i
kommunens aktivitet stod krangel med Karlsøy om fellessaker,
som doktor,
prest og prestestue. Andre saker som var oppe, var post og
dampskipsanløp, kirkereparasjoner o.s.v. Det er ikke mulig å
se noen
forskjell i politikk mellom Chr. Figenschou og kirkesanger Raste i
1890-åra.
Når det gjelder utbygging av havfiskeflåten, ser vi at Helgøy
i
1897 anbefalte en søknad fra Odin Figenschou om lån i
Havfiskefondet,
mens slike saker ikke kjennes fra Karlsøy. Et havfiskelån,
januar 1898
blei således gitt med 3 selvskyldnerkausjonister, uten kommunal
medvirkning.
Ved valget i 1898 kom Alfred Eriksen til makta i Karlsøy, og
dette
innledde en heilt ny økonomisk politikk i kommunen. Ved det
første møte
i kommunen i 1899, holdt Eriksen en tale, hvor han bl.a. sa: Det har
vært alminnelig å spare, men dette vil ikke vi gjøre.
Vi vil få
inntektene opp hos folk . Det lå derfor en heilt bevisst, moderne
tanke bak den økonomiske utviklinga som kom etter 1900. Ved
å åpne
adgang til å ta i bruk Havfiskefond og Arbeider- og boligbank,
ville
det bli skapt ny økonomisk aktivitet, som igjen kunne føre
til større
skatteevne og meir inntekter for kommunen. For å få dette
til, måtte
kommunen gi garantier, og dette blei nå i stor grad gjort. Dette
hadde
dessuten ei klar sosial og politisk side: hensikten var også
å rive
folk laus fra den økonomiske avhengighet av de store handelsmenn,
både
når det gjaldt lånekapital og driftskreditt.
Denne bevisste politikk fra herredsstyrets side lå bak den
økonomiske utvikling etter 1900, der omlegginga av fiskeflåten
stod i
sentrum. For åra 1899-1903 er registert 7 lån fra Karlsøy
i
Havfiskefondet, men for 1901-02 mangler oppgave, så tallet kan
ha vært
mye større. Likevel synes hovedinnsatsen å komme etter
1903.
Tilsvarende ser vi at for 1899-1903 (oppgave mangler for 1901- 02)
blei gitt 40 lånegarantier i Karlsøy til Jordinnkjøps-
og
Huslånefondet, for ialt 31.900 kr. Det blei og vist større
aktivitet på
andre områder. Det blei bl.a. gitt bidrag til bru over Jegervasselva
og
planlagt vei på Hansnes. Dette var prosjekt som var heilt avvist
under
Helberg. Det blei også arbeidd aktivt for å få utbygd
fyrstell,
telefon, postvesen og dampskipsfart, foruten at gammelskolen på
Karlsøy
blei ombygd. Alt dette førte til at kommunebudsjettet i Karlsøy
aukte
med 65 % fra 1897 til 1903, da det var på 8.000 kr.
Også i perioden etter 1903 fram til 1910 fortsatte Karlsøy
denne
politikken, især når det gjaldt havfiskeflåten. I
Havfiskefondet er det
registrert 55 lånetilsagn med ialt 156.000,-, foruten at kommunen
stilte garanti for 6.000 kr til assuranseselskapet Urædd . Til
hus
og jord er registrert 48 lånegarantier, til verdi av over 40.000
kr.
Det skjedde og ei bevisst omlegging av skattepolitikken, der det
alt fra 1899 var et mål å skjerpe skatten for overklassen,
og lette
byrdene for de små skattytere. Dette skulle oppnås ved
å auke det
skattefrie fradrag for små inntekter. Dette blei gjort, som vi
kan se
ved at antallet av skattytere totalt blei redusert fra 384 til 343
over
2 år (1898-1900), altså med 10 %. Samtidig gikk total antatt
inntekt
ned med 15 % og formuen blei redusert med 12 %, noe som trulig også
avspeiler endring i selve skjønnsansettelsen. Utviklinga var
så markert
at den begge år blei bemerka av departementet.
I 1903 var virkninga av den nye skattepolitikken fullt synlig.
Skattøret var gått betraktelig opp (7.10), antatt inntekt
per skattyter
var fortsatt en god del over fylkesgjennomsnittet (591,- mot 501,-),
mens den skattbare del var redusert og lå under gjennomsnittet.
Skatt
per skattyter lå derfor ikke så meget under fylkesgjennomsnittet
som
før (20,33 mot 23,04).
Overklassen fikk nå skjerpa beskatning, slik hensikten var (91,09
mot 86,57 i fylket), men underklassen lå fortsatt ugunstig an
(12,57
mot 12,06 i fylket). Mellomklassen lå fortsatt gunstigst an (19,45
mot
26,09 i fylket). Omlegginga av skattepolitikken og oppgivelse av
sparelinja førte altså til større skattetrykk,
men det gav seg ikke de
sosiale utslag som man tok sikte på. Det var mellomklassen som
kom
gunstigst ut.
I Karlsøy holdt denne tendensen seg fortsatt i 1905. Mellomklassen
lå blant de lågeste i fylket (17,91 mot 27,07), mens underklassen
var
noe bedre stilt enn før (11,41 mot 13,08 i fylket). For overklassen
var
skattetrykket vesentlig skjerpa (116,31 mot 93,90 for fylket).
I Helgøy var det i 1905 fortsatt høg antatt inntekt og
små fradrag,
men lågt skattøre (4,41 på næring), så
skatt per yter blei likevel
under fylkesgjennomsnittet (18,44), og noe under Karlsøy. Her
kom
overklassen fortsatt gunstigst ut, blant de aller lågeste i fylket
(57,33 mot 93,90), mens underklassen lå godt over gjennomsnittet
(21,08
mot 13,08). Mellomklassen lå høgere enn Karlsøy
(21,08), men under
fylkesgjennomsnittet. I Helgøy skjedde altså ingen markert
endring i
skattepolitikken med det nye styret i 1901.
Kommunene hadde høgere inntekter enn før, men gjelden
var likevel
steget, især i Karlsøy. Her var gjelden i 1909 24.000kr,
mens Helgøy
hadde 11.700 kr. Gjelden hadde variert endel i perioden, og både
vært
høgere og lågere.
I Helgøy tok arbeidet med en meir aktiv innsats til allerede
under
Chr. Figenschous siste periode som ordfører (1899-1901). Det
blei
skaffa ny prestestue og det blei arbeidd for legestue på Heløy,
for
poståpneri, telefonlinjer og fyrlykter. I motsetning til Karlsøy
ser
det ikke ut til å ha skjedd noen nyvurdering når det gjaldt
kommunegarantier til havfiskelån eller lån til hus og jord.
Det synes heller ikke å ha skjedd noen omlegging i den økonomiske
politikk under Rastesønnene fra 1901. Skattebyrden endra seg
mindre enn
i Karlsøy, og det skjedde ingen skjerping av overklassens skattebyrde.
Alt i 1901 blei imidlertid de 3 første havfiskelån gitt
kommunegaranti, og fra ca 1905 synes Helgøy å komme noe
etter når det
gjelder slike garantier. I 1908 begynte kommunen å innhente Karlsøys
forsprang. Helgøy gav også en garanti på 4000 kr
til Urædd .
Etter at Eriksen i 1898 for alvor gikk inn i lokalpolitikken, har
det hurtig meldt seg et ønske om å skape seg ei breiere
politisk
plattform, helst for deltakelse på det rikspolitiske plan. Det
ser
likevel ut til at det gikk ei tid før han fant ut hvordan dette
skulle
skje. Som ordfører blei Eriksen medlem av amtstinget, og alt
fra 1899
var han en av de fremste debattanter her i de store politiske saker.
Dette var saker som han selv for en stor del brakte opp, ikke minst
russehandelen. Han sørga også for at amtstinget begynte
å trykke
referat av de politiske debatter, ikke som før bare vedtaka.
Partipolitisk engasjement finner vi hos Alfred Eriksen ikke før
i
1900, og da i Venstre. I januar dette år stifta han ei lokal
Venstreforening i Karlsøy, med seg selv som formann. Med dette
som
utgangspunkt erobra han i august formannsvervet i Amtsvenstreforeninga.
På årsmøtet blei det som et stedlig program for
Stortingsvalget i
1900 vedtatt å arbeide for jordbruket og fiskerstandens sak,
mot det
nye handelslovforslag og mot innskrenkning i den nuværende
russehandel . Forslaget var satt fram av Helgøy Venstreforening,
men
tydeligvis inspirert av Eriksen.
Helgøy Venstreforening, som var stifta i 1897, synes å
ha hatt en
aktiv periode rundt århundreskiftet. Blant lederne var kirkesanger
Sivert Nilsen, som var første formann, Waldemar Figenschou,
Helgøy,
kirkesanger Guttorm Raste, Dåvøy, og sønnen Edvard,
som var formann i
1900. Dette året fikk laget eget hus, bekosta ved dugnad og andelsbrev.
Herfra blei det flagga med det reine norske flagg, heitte det. Huset
var
populært kalt Fila , og blei seinere overtatt som kommunehus.
Tidligere var Waldemars naust benytta til sammenkomster i laget.
Ved Stortingsvalget i 1900 samarbeidde de 2 Venstreforeninger i
prestegjeldet om ei felles liste. Her var oppført Alfred Eriksen,
Anton
Haugjord (Sør-Lenangen), Petter Eliassen (Storvoll), Henrik
Hansen
(Karlsøy), Hans H. Sørensen (Mikkelvik), Mons Kobberstad
(Helgøy) og
Ole Overaa (Kammen).
Valget fant sted på Karlsøy 10/9, og var det første
valg etterat
alminnelig stemmerett for menn var innført. Det var 607
stemmeberettigede i prestegjeldet, og av disse avgav 374 stemmer, eller
61,6 %. Av de godkjente stemmer fikk Venstre 352 og Høyre 22.
Karlsøy
prestegjeld viste seg å ligge heilt i te ten i valgdeltakelse
i
amtet, og hadde med sine 94 % Venstrestemmer den største overvekt
for
Venstre i heile Troms.
Det er tydelig at det var et enestående samhold blant velgerne,
ettersom alle 7 valgmenn og alle varamenn blei valgt med samme antall
stemmer, 352. Vi mangler dessverre opplysning om hvem som stod på
Høyres liste, men vi tar neppe mye feil om vi gjetter på
at Helberg og
Chr. Figenschou stod der.
Alt før valget var Alfred Eriksen blitt lansert i avisene som
kandidat til Stortinget. Under selve Stortingsvalget fikk han solid
støtte blant valgmennene fra nordfylket, også av alle
valgmenn fra
Karlsøy. Ved det endelige valget blei han holdt utenom av den
kompakte
majoritet fra Sør-Troms, med 85 stemmer mot 57 for Eriksen.
I de 3 år som gikk fram til Stortingsvalget i 1903, viste Eriksen
en
svær politisk aktivitet på mange felt. Som ordfører
(gjenvalgt i 1901)
deltok han fortsatt aktivt på amtstinget, han fortsatte som formann
i
Karlsøy Venstrelag og Amtsvenstre, han fortsatte sine prosesser
mot
Helberg og Chr. Figenschou, og sine angrep på jurister og byråkrater.
En
heil del av denne aktiviteten blei utfolda i pressen, som var en
avgjørende faktor for det politiske liv på denne tida.
P.g.a. sin skarpe kritikk av samfunnsforholda og gjentatte angrep
mot namngitte personer, mista Eriksen etterhvert sin støtte
i de 2
Tromsø-aviser som fantes, også i det reine Venstreorgan
Tromsø
våren 1901. Eriksen gjorde da forsøk på å
mobilisere
Amtsvenstreforeninga mot Tromsø , men dette lyktes ikke. Det
gjenstod da bare ei mulighet for å overleve politisk: å
skaffe sitt
eget talerør.
Det kan synes ugjørlig å skulle få til en avis ute
på den isolerte
Karlsøya, uten telefon, og med få dampskipsanløp
i uka. Men med ukuelig
optimisme gikk Eriksen i gang, og lyktes!
I oktober 1901 kunne han sende ut aksjeinnbydelse til å etablere
Nordlys . Like før årsskiftet ankom den ansatte faktor,
Ole Olsen.
Det blei kjøpt trykkeri og utstyr for 4.500 kr. Settinga blei
ivaretatt
av faktorens datter, mens pressa blei dratt av etpar menn eller gutter
fra bygda.
Den 10. januar 1902 kom så første nummer av Nordlys ut,
redigert fra prestegården på Karlsøy, med Eriksen
selv som redaktør, og
trykt i prestegårdens bårstue. Det ser ut til at Eriksen
til å begynne
med var aleine om redaksjons- og skrivearbeidet, men etterhvert fikk
han en assistent, Jenny Garfjeld fra Lyngen.
Det ser ut til at det særlig var Helgøyværingene
som var aktive bak
avisen. Aksjeinnbydelsen var således -- foruten Alfred Eriksen
-- bare
undertegna av Helgøyfolk: Guttorm Raste og sønnen Edvard,
Hans H.
Sørensen og sønnen Søren Hansen. Men vi veit at
fleire Karlsøyværinger
også var aktive i forbindelse med utgivelsen, ikke minst Eriksens
nærmeste politiske medarbeidere Anton Haugjord (Sør- Lenangen),
Martin
Simonsen (Selnes) og Petter Eliassen (Storvoll). Blant de første
aksjonærer finner vi Anton Haugjord og Nils Dahl (Sør-Lenangen),
Anders
Olsen (Torsvåg, med 3 aksjer), Ole Overaa (Kammen), Hans Benonisen
(Skogsfjord) og Hans Hansen (Sør- Grunnfjord).
Alt dette skjedde under Venstres fane. Selv om Eriksen i nr. 6 av
avisen erklærte seg som sosialist, var han fortsatt formann i
den
lokale Venstreforeninga og i Amtsvenstre. Det ser ut til at han i det
lengste kvidde seg sterkt for å skulle ta det endelige brudd
med
partiet. Men Tromsø blei stående som det offisielle Venstreorgan,
og det var nærmest krigstilstand mellom de 2 aviser. I mars 1902
fant
Eriksen stillinga så uholdbar at han trakk seg som formann i
Amtsvenstre. Dermed hadde han mista si politiske plattform, og måtte
søke ei ny.
Det ser ut til at Eriksen først langsomt kom til klarhet over
hvordan dette skulle skje. Selv om han tidlig hadde inntatt det som
kunne kalles sosialistiske synspunkt i Nordlys , var det først
i
august 1902 at det kom kontakt i stand med den organiserte
sosialistiske bevegelse. Enda i juli snakka han nokså vagt om
et
småfolkparti , som skulle omfatte fiskere, gårdbrukere,
husmenn og
dagarbeidere. Det program han nå utforma, omfatta stort sett
bare
praktiske tiltak for å forbedre folks sosiale og økonomiske
kår, i
første rekke kvalfredning og opprettholdelse av russehandelen.
Det første Eriksen nå forsøkte, var å innta
Venstre innenfra, ved å
omdanne de gamle, lokale Venstreforeninger til Arbeiderforeninger.
Dette
lyktes bare i Helgøy, der handelsmann Peder Nilsen i Mikkelvik
blei
første formann. Dette var den første lokale partidannelse
for
Arbeiderpartiet i heile fylket, og skjedde i slutten av august 1902.
I Karlsøy mobiliserte Venstre, under Edvin Figenschous ledelse,
og
det måtte derfor skiftes ei ny sosialdemokratisk forening. Dette
skjedde i oktober. Foreninga fikk straks 32 medlemmer, og Eriksen blei
formann.
Utover høsten var det blitt stifta fleire Arbeiderforeninger
i
fylket, og den 10. desember blei amtsforeninga, Tromsø Socialistiske
Amtsarbeiderforening, stifta i Tromsø. Her deltok som utsendinger
fra
Karlsøy Eriksen og Martin Simonsen, og fra Helgøy Odin
Figenschou og
Waldemar Figenschou. Møtet vedtok å melde amtsforeninga
inn i Det
norske arbeiderparti, da kalt Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti,
fra 1/1 1903. Møtet vedtok nokså uendra Eriksens forslag
til lokalt
fylkesprogram, og Eriksen blei selv valgt til formann. Nå gjaldt
det om
å markedsføre det nye partiet med sikte på Stortingsvalget
i 1903.
Ved årsskiftet 1902-03 var der ikke så liten politisk aktivitet
i
prestegjeldet. Det blei holdt årsmøter på Karlsøy
både i Venstre og
Arbeiderforeninga. Det blei også holdt et møte på
Selnes, der det blei
en konfrontasjon mellom Venstre og Arbeiderpartiet. Her opptrådte
fortsatt Haugjord for Venstre, men han skifta litt seinere over til
Arbeiderpartiet.
I juni 1903 holdt Arbeiderforeningene i begge herreder sine møter,
og utpeikte kandidater som valgmenn til Stortingsvalget. Den endelige
fellesliste for prestegjeldet omfatta Petter Eliassen, Alfred Eriksen
og Lars Indal (Reinsvoll) fra Karlsøy, Hans H. Sørensen,
Hans Josefsen
(Inderby) og Hans Raste (Dåvøy) fra Helgøy.
Valgmannstinget foregikk på Karlsøy i september, og det
var stor
politisk mobilisering, både fra Arbeiderpartiet og Venstre. Venstre
spredte flyveblad, og begge parti sendte rundt valgskip for å
samle
sine tilhengere.
Høyre og Venstre gikk nå sammen om ei fellesliste, som
fikk 26
stemmer. Arbeiderpartiets liste fikk 383, eller 94 %, d.v.s. nøyaktig
samme andel som Venstre fikk i 1900. Valgdeltakelsen i Karlsøy
lå på
topp i fylket, med 68 %. Det heitte at det var stort samhold blant
Arbeiderpartivelgerne, og det blei som i 1900 bare brukt reine lister.
Arbeiderpartiet vant nå alle kretser i fylket, unntatt 3 i
sørfylket, og dominerte dermed valget av Stortingsmenn. En av
de 3 som
kom på tinget var Alfred Eriksen. Også Martin Simonsen
var fremme som
kandidat ved prøvevalget, men oppnådde ikke nok støtte.
Den 5. oktober 1903 forlot Alfred Eriksen Karlsøy prestegård
med
kurs for Stortinget. Dagen etter utkom Nordlys for siste gang på
Karlsøy, og gikk deretter over til å bli byavis. Med dette
var
fiskerbondens politiske revolusjon gjennomført -- iallefall
blei det
oppfatta slik av samtida.
Med Stortingsvalget i 1903 var Alfred Eriksen egentlig ferdig både
med si embedsgjerning og si politiske gjerning i Karlsøy. Fram
til den
endelige avreise til nytt embede i 1910, utførte han bare mindre
gjesteroller i Karlsøy. Også familien var fast bosatt
i Kristiania fra
1903.
Ved kommunevalget i 1904 kom Eriksen fortsatt med i herredsstyre og
formannsskap, innvalgt på 9. plass. Han fikk imidlertid ikke
nok
stemmer som ordfører eller viseordfører. I 1907 blei
han gjenvalgt på
4. plass, men ikke i 1910, til tross for at valget foregikk før
embedsutnevnelsen. Dette kan ha sammenheng med at det i 1909 var
oppstått en alvorlig skattetvist mellom Eriksen og kommunen,
da Eriksen
blei panta for 1100 kr for fleire års ligning.
Til Stortinget blei han gjenvalgt både i 1906 og 1909, med stor,
men synkende overvekt, også hos oss. Det var nå direkte
valg og
enmannskretser, som her omfatta heile Nord-Troms. Ved valget i 1906
fikk Eriksen den samme massive støtte i Karlsøy som tidligere.
De to
sogn stemte nå for første gang hver for seg, og oppslutninga
i Karlsøy
var 95 %, i Helgøy 90 %. Ved valget i 1909 var oppslutninga
gått litt
tilbake, til 70 % i Karlsøy og 85 % i Helgøy, eller 77
% totalt. For
heile valgkretsen var oppslutninga 77 % i 1906 og 63 % i 1909. Fortsatt
stod Karlsøy prestegjeld på topp i fylket i sosialistisk
oppslutning,
sammen med Sørfjord.
På Stortinget blei Eriksen parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet,
og dermed opptatt av de store politiske saker som var oppe i tida,
som
unionsoppløsning og forfatningsstrid. Det var bare i mindre
grad han
var i stand til å ta seg av lokale saker, etterat kvalfredninga
var
blitt politisk avklart i 1903.
Han deltok også lite i den lokale politikken, ettersom det bare
var
i sommerferiene han var tilbake i Karlsøy, og prestegjerninga
blei for
det meste ivaretatt av vikarer. Vi kan nok ane Eriksens aktivitet bak
endel lokale forslag som kom fram, men det var det lokale lederskap
som
selv måtte stå for lokalpolitikken.
Det var hans gamle medarbeider lærer Martin Simonsen som overtok
ordførervervet både i 1904, 1907 og 1910, og kommunepolitikken
i
Karlsøy blei i det heile ei videreføring av Eriksens
linje. Det framgår
klart at heile Simonsens styreperiode fram til valget i 1919 blei
oppfatta som sosialistisk , da perioden blei avbrutt av et
borgerlig styre , under venstremannen Peder Dahl. Men også han
hadde støtta Eriksens bevegelse tidligere, og var innvalgt i
herredsstyret fra 1907.
En annen av hans mest trufaste medarbeidere, var Petter Eliassen
(Bull) fra Storvoll (Reinsvoll). Når han aldri blei ordfører,
var det
trulig fiskeryrket som satte en stengsel for det. Petter Eliassen var
valgt inn i herredsstyret allerede i 1892 under Helberg, og blei
gjenvalgt ved hvert valg fram til og med 1910, oftest i te ten når
det gjaldt stemmetall. Fra 1898 var han viseordfører, og blei
gjenvalgt
som viseordfører i 1901, 1904 og 1907. Det betyr at han var
fungerende
ordfører under Eriksens første tid på Stortinget.
I 1900 og 1903 var
han også valgmann til Stortingsvalget.
Sammen med lærerparet Simonsen og Haugjord danna fiskerbonde
Eliassen i Karlsøy en troika . Ikke bare var disse 3 Eriksens
beste støtte, men de var også politisk velskolerte folk,
som stod klar
til å føre bevegelsen videre, da Eriksen fra 1903 etterhvert
glei ut av
bildet.
Tilsvarende må vi framheve Rasteklanen (Guttorm og sønnene
Edvard og
Hans), sammen med Hans H. Sørensen og sønnen Søren,
som Eriksens fremste
støttespillere og arvtakere i Helgøy. Som ordfører
i 1904 etter Edvard
Raste, som drukna i 1903, blei valgt broren Hans, mens Søren
Hansen
overtok i 1907. I 1910-13 overtok igjen Hans Raste ordførervervet.
Han
var også ordfører fra 1923, men var nå oppfatta
som høyremann.
Mens forholda ved valga i Karlsøy var prega av ro og stabilitet,
var det meir uro og utskifting av folk i Helgøy. Det var også
en del
personstrid innen Arbeiderpartiet. I 1907 ser det ut til at
distriktsinteressene reint sprengte Arbeiderpartiet. På deres
liste kom
det inn bare 8, hvorav 2 ikke var partimedlemmer, mens ei konkurrerende
liste fikk inn 4, hvorav alle tilhørte Arbeiderpartiet. I 1910
var
imidlertid partienigheta gjenoppretta.
Samlingspartiet , d.v.s. Høyre og Venstre, fikk i 1904 bare 17
stemmer i Helgøy. I Karlsøy fikk partiet i 1907 32 stemmer,
som var det
antallet partiet hadde fått ved begge valg i fleire år,
heitte det. Det
viser til relativ stabilitet i den lille venstreflokken i heile
prestegjeldet.
Det nye som kom inn, var altså at partipolitikken for fullt trengte
inn ved lokalvalga. I 1904 vant Arbeiderpartiet formelt makta både
i
Karlsøy og Helgøy. Dette var da de første kommuner
i heile Norge som
var arbeiderstyrt. Reine partilister blei også nytta i 1907 og
1910,
med fortsatt fleirtall for Arbeiderpartiet. Ved valget i 1904 var det
delvis stemmerett for kvinner, uten at dette ser ut til å ha
gjort noe
utslag.
De to lokale Arbeiderlag fortsatte også sitt virke ut perioden,
men
bortsett fra ved valga, var de lite aktive. Dette gjelder særlig
Karlsøylaget, mens Helgøylaget holdt enkelte politiske
møter. For å
skaffe inntekter til Fila måtte de dessuten holde basarer. Til
å
samle velgere, blei det fortsatt leid dampskip eller skøyter
ved begge
Stortingsvalg.
Den største politiske spenninga knytte seg til året 1905,
og de to
folkeavstemninger om unionsoppløsning og statsforfatning. Det
var stort
sett lågt frammøte til begge avstemninger, men resultata
er
interessante som uttrykk for de herskende politiske holdninger.
Til unionsoppløsninga var det bare ja-stemmer, og det var en
dundrende overvekt i Karlsøy prestegjeld for republikk i Norge,
med
heile 83 %. Dette var det høgste tallet i heile fylket, og trulig
ett
av de høgste i heile landet. På landsbasis var det bare
21 % som støtta
republikken. I begge disse resultat aner vi den kraftige innflytelse
Alfred Eriksen fortsatt hadde på de lokale politiske stemninger.
I 1906
nekta forøvrig Helgøy herredsstyre å betale utgiftene
for ringing med
kirkeklokkene da kongekroninga foregikk!
Også avstemninga i 1906 om nedleggelse av bispeembedet, ei av
Eriksens merkesaker, er av interesse. I Karlsøy stemte heile
44 for
nedleggelse, mens bare 2 stemte for opprettholdelse.
Ved Stortingsvalga kan vi se at Alfred Eriksen fikk nokså
massiv
oppslutning lokalt, med ca 94 % av stemmene både i 1900, 1903
og 1906.
Hvis vi går nærmere inn på den gruppa som gav Eriksen
meir direkte
støtte, ved å delta i aktivt politisk arbeid (i partilag,
i
kommunepolitikk, som valgmenn etc.), ser vi klart at dette ikke var
noen proletar- eller fattigmannsbevegelse. Det var det øvre
sosiale og
økonomiske sjikt i fiskerbondeklassen som her stilte opp, tydeligvis
folk som var såpass økonomisk uavhengig av handelskreditten,
at de
kunne tåle en politisk konfrontasjon med de store Nessekonger
. I
tillegg finner vi her en god del lærere og små handelsmenn.
Denne tilhengerskare markerer seg blant de mest aktive fiskere,
mange hadde fembøringer, og mange var blant dem som tidlig la
om til
skøytedrift. Mange dreiv dessuten godt som jordbrukere, og gårdene
deres var jevnt over større enn det som var vanlig i sognet.
Også i
inntekt og formue ser vi at tilhengergruppa lå langt over
gjennomsnittet, og mange var å finne blant de største
skattytere i
kommunen.
Svært mange av de aktive tilhengere hørte med til de gamle,
sosialt
vel ansette slekter, Figenschou- og Hegelundslektene med inngifta
greiner. Selv om disse slekter nå for det meste var fiskerbondeslekter,
var det meget selvbevisste slekter, som fortsatt nytte stor sosial
anseelse. Den første som viste aktiv opposisjon mot handelsmann
Chr.
Figenschou -- i 1894 og 1896 -- var således Amandus Figenschou
på
Rødgammen, og det var Rasteklanen på Dåvøy,
med delvis inngifta
Figenschou, som fra 1894 stadig utfordra Chr. Figenschous politiske
dominans. Samla kunne vi kalle dette øvre sjikt i almuesklassen
eller
fiskerbondeklassen for en mellomklasse .
Blant de fremste motstandere finner vi de store handelsmenn og
bestillingsmenn som lensmenn og distriktslege. I første rekke
her stod
de to gamle ordførere, handelmennene A. M. Helberg og Chr. Figenschou,
hver i sin kommune, og lensmann Erik Hoel. En aktiv motstander var
også
den framstående, aristokratiske fiskerbonde Edvin Figenschou
på
Kvalshausen, bror av Amandus. Han var gammel venstremann, men kom tidlig
i opposisjon til Eriksen, også før Eriksen blei sosialist.
Ut fra ei vurdering av tilhengere og motstandere kan det se ut til
at det var folk fra to ulike sosiale lag eller klasser som stod mot
hverandre, altså en klassekamp.
Eriksen framheva selv i all sin agitasjon, like fra 1894, at
bevegelsen egentlig dreide seg om en klassekamp. Den tok sikte på
å
frigjøre fiskerbøndene økonomisk og sosialt fra
handelsmannsherredømmet
og embedsstandens dominans. Når vi kommer fram til 1900, og enda
meir
til 1903, synes vi da også å stå overfor en klar
klassekampsituasjon,
med felles ideologi, klasseoppfatning, felles aksjon, og utvikling
av
en politisk organisasjon.
Når Eriksen kunne få så mange med seg i denne agitasjon,
har det
trulig sammenheng med at det lå adskillig konfliktstoff innebygd
i det
gamle økonomiske og sosiale system som var knytt til Nessekongeveldet.
Dette var konfliktstoff som det ikke var vanskelig å få
fram til
overflata og omsatt i politisk handling. Vi har rede på en rekke
med
slike økonomiske konflikter mellom handelsmennene og fiskerbøndene,
der
en stor del av den aktive tilhengergruppa var innblanda. Det dreide
seg
om tvister om kreditt, kontraktsbrudd, pantsetting og tvangsauksjoner,
rettsforfølging, etc. Vi ser at mange av de små handelsmenn
som nå
forsøkte å etablere seg i bygdene, kunne bli motarbeidd
av de gamle,
store handelsmenn, både når det gjaldt dampskipsanløp
og
vareleveranser. Vi ser og at det eksisterte et visst motsetningsforhold
mellom lærerne og de store handelsmenn. Dette gjelder især
Chr.
Figenschou, som i en avisartikkel i 1899 omtalte lærerne bl.a.
som
forgudede mastodonter , elendige krypdyr og usynlige
bakterier . I en avisartikkel klandra Eriksen handelsmennene for å
ha
holdt skolevesenet nede, og for å ha skapt mistillit til lærerne.
Det er
klart at Eriksen bevisst spilte på denne potensielle misnøye
med
Nessekongesystemet , og lyktes med det.
Men andre forhold kan også forklare sammensetninga av
tilhengerskaren. Mens det tidligere var overklassen som i kraft av
sin
utdannelse og skriftlige ferdigheter nærmest var enerådende
når det
gjaldt lederskap, var folkeopplysninga nå steget såpass,
at også
fiskerbondeklassen var istand til å stille bygdeledere. Mange
av dem
var også sterkt politisk interesserte. Ikke minst var lærerne
her ei
viktig ressursgruppe.
Samtidig ser vi at det var de bedre stilte innen fiskerbonde- eller
almuesklassen som hadde de største fordeler av bevegelsen. Dette
dreide
seg om statlige tilførsler av kredittmidler til fartøy,
hus og jord,
kommunal beskatningspolitikk, fordeling av betalte administrative
stillinger og verv, fordeling av midler til skole, kommunikasjoner,
og
midler til stormskader, nødsbidrag etc.
At dette kan ha spilt en rolle for rekrutteringa, ser vi av den
kritikk som blei reist. I 1903 blei Eriksen og medhjelperne beskyldt
for upartiskhet ved utdeling av midler til trengende: sådanne
som
stod presten nær fikk både poteter og penger . I 1905 heitte
det fra
Karlsøy at alle betrudde lønna verv gikk til Eriksens
klikk, mens det
fra Helgøy heitte at den stedlige sosialisme var en slags
familiepolitikk, der det gjaldt å få med flest mulig av
slekta.
Når det gjelder fordeling av garantier for lån til fartøy
og hus,
ser vi at en stor del av disse virkelig gikk til aktive tilhengere.
Dette blei også sterkt kritisert av motstanderne, som hevda at
Eriksen
dreiv bestikkelse eller kjøp av vennskap med disse lån.
Og selv om det i Arbeiderpartiets amtsprogram fra 1902 heitte at
hjelp til hus og jord bare skulle gis til ubemidla folk, ser vi at
ei
mengd lånesøknader, både til hus og jord og til
havfiskelån, blei
avslått fordi sikkerheta for kommunen var for lita. Det var altså
de
som fra før var bra stilt som i første rekke hadde muligheter
for å
nyttiggjøre seg disse kredittmuligheter, noe som også
blei åpent
innrømma av de ledende i bevegelsen.
Alfred Eriksen fikk tydeligvis i stand et nært samband mellom
konkret kamp og ideologisk overbygging. Men hvor stor rolle spilte
egentlig ideologien, og da isærdeleshet den partipolitiske ideologi,
i
bevegelsen?
Mens prestegjeldet utover i 1890-åra var fullstendig Høyredominert
ved Stortingsvalga, skjedde ei full radikal omsvinging i 1900. Venstre
fikk da 94 % av stemmene. Det er vanskelig å finne gode forklaringer
på
dette, bortsett fra at det var de konservative, store handelsmenn som
dominerte politikken i 1890-åra, mens det var den liberale Eriksen
som
vant i 1900. Likevel veit vi at Eriksens engasjement som Venstremann
ikke var eldre enn fra samme året, og vi kan ikke se noe lokalt
engasjement i unionskonflikten som kunne forklare overgangen fra Høyre
til Venstre.
Ved neste Stortingsvalg, i 1903, som skjedde under sosialismens
fane, ser vi at oppslutninga om Eriksen var nøyaktig den samme
som i
1900. Dette skulle tyde på at det var personen Eriksen, og ikke
i
første rekke hans ideologi, som gjorde utslaget. Folket fulgte
altså
Eriksen, uansett hans partitilknytning, og det var få Venstrefolk
som
falt fra ved overgangen til sosialisme i 1903. Blant de folk som nå
stemte med Arbeiderpartiet og Eriksen, finner vi fleire seinere Venstre-
og Høyrefolk, som Hans Raste og Peder Dahl.
Ser vi på Arbeiderpartiets amtsprogram i 1902, kan vi vel kalle
det
meir sosialradikalt enn sosialistisk. Det var få programposter
som gav
uttrykk for egentlig sosialisme. Noen særlig radikalisering synes
heller ikke å ha skjedd mellom 1900 og 1903. Det er de samme
hovedsaker
og de samme ledere vi finner ved begge valg. Sosialisme synes å
ha vært oppfatta som en sosialradikal bevegelse, med økonomisk
modernisering som mål. Mye taler dessuten for at Eriksen nærmest
mot
sin vilje blei tvunget ut av Venstre, og derfor måtte finne en
ny
partipolitisk basis for sin sosialpolitisk bevegelse, noe som skjedde
nokså nølende.
Eriksen gikk forøvrig selv inn for å dempe frykten for
at bevegelsen
skulle ta sikte på å omskape samfunnet altfor sterkt i
sosialistisk
retning, noe motstanderne hevda. Dette gjorde han ved å poengtere
at
sosialismen ikke var slik motstanderne påstod: Den går
ut på å
avskaffe den skrikende urettferdighet i samfunnet - - - sosialismen
vil
ikke ta noe fra noen. Men - - - rolig og lempelig omordne samfunnet
- -
- så at livsvilkårene blir like - - - og rettferdig for
alle . I
første rekke dreide sosialismen seg om å få satt
mindre saker igjennom
for å lette kåra for arbeiderklassen.
Sett på denne bakgrunn kan vi kanskje tillate oss å stille
et
spørsmål ved det sosialistiske engasjement både
hos Eriksen og
tilhengerne. Vi veit da også at Eriksen seinere i sitt liv braut
med
Arbeiderpartiet og sympatiserte med partiet Høyre. Slikt sett
kan vi
kanskje hevde at lokalt i Karlsøy, og forøvrig i heile
Nord-Troms, er
det 1900-valget som er det interessante, og ikke valget i 1903.
Det var et heilt anna samfunn Alfred Eriksen forlot i 1910, enn
det
han kom til i 1891. De 19 år han var i Karlsøy, markerer
trulig den
største og raskeste økonomiske vekst mellom 1620 og 1950.
Nessekongenes
dominans, økonomisk, sosialt og politisk, var sprengt. Den private
kreditt-tilgang var omlagt til offentlige kredittinstitusjoner og knytt
til det kommunal-politiske system. Lokalpolitikken var politisert,
med
overgang fra en Høyredominert sparepolitikk til en radikal
vekstpolitikk, først med Venstres liberalisme og deretter sosialismen
som bærende ideologi. Havfiskeflåten var utbygd, det var
bygd mange nye
hus, nye skoler, det var kommet telefon og fleire dampskipsruter. Det
var et meir moderne samfunn som var vokst fram, og det var politisk
et
meget radikalt samfunn.
Det har vært drøfta hvilken rolle Alfred Eriksen spilte
i denne
utviklinga. Allerede samtida så klart den betydning Eriksen hadde
når
det gjaldt å forme opinionen i viktige samfunnsspørsmål.
Her har vi
uttalelser både fra tilhengere og motstandere som klart erkjente
Eriksens avgjørende innflytelse.
Da Eriksen kom til Karlsøy tidlig i 1890-åra, var de økonomiske
og
sosiale forhold for store deler av befolkninga elendig. I skarp
kontrast til dette stod en fåtallig overklasse av store handelsmenn,
embeds- og bestillingsmenn, med en levestandard høgt over almuen,
og
med en dannelse og kultur som avveik sterkt fra den lokale folkekultur.
Denne fåtallige overklasse blei i det vesentlige økonomisk
opprettholdt
av den store almuesklasse.
Likevel synes almuesbefolkninga å ha vært fornøyd
med sine kår,
eller man aksepterte som noe uforanderlig at der var slike ulikheter
i
sosial og økonomisk status.  forandre en mentalitet
eller
livsinstilling er ikke lett, men det var likevel det som skjedde i
Eriksens tid. Folk fikk etterhvert den oppfatning at det var mulig
å
forandre tilværelsen, og at det nytta at de selv arbeidde for
ei slik
forandring. I våre dagers språk ville vi vel kalt dette
for ei politisk
bevisstgjøring.
Eriksen uttalte selv da han reiste fra Karlsøy: Det kostet meget
arbeid å få befolkningen i Karlsøy - - - vakt til
å ta opp arbeidet for
sin frigjøring . Allerede på amtstinget i 1900 uttalte
den politiske
motstander handelsmann Gi'ver fra Kvenangen om russehandelen: Der
måtte en kraft, en drivfjær til for å sette alt dette
i bevegelse, og
denne drivfjæren har vært ordføreren fra Karlsøy
.
En av hans lokale tilhengere, Julius Dahl på Bratrein, har trulig
sett det rette, når han uttalte om Alfred Eriksen: Det var ikke
så
meget han gjorde, men han lyste i folket . Grobotnen for sosiale og
økonomiske endringer var utvilsomt tilstede, og Eriksens fortjeneste
er
at han fikk folket til klassebevissthet, slik at almuen selv begynte
å
arbeide for politisk, økonomisk og sosial frigjøring.
Dermed var
grunnen lagt både for den økonomiske utjamning og for
den
demokratisering av lokalsamfunnet som er et kjennetegn for den sosiale
og politiske utviklinga i vårt århundre.