Administrative endringer
Farvel til Sørfjord!
Helgøy blir selvstendig
Kommunale forhold
Kommuneøkonomien ca 1920
Sentrumsdannelser
Lensmannsstillinga
Det skjedde mye nytt i perioden. Det viktigste var at det gamle,
middelalderlige tinget blei borte, og at nyskapningen fra 1837, kommunen
eller formannsskapet, begynte å vokse fram som et virkelig demokratisk
organ i lokalforvaltninga. Det skjedde også viktige endringer
ved at
Sørfjorden blei utskilt fra Karlsøy, og at Helgøy
blei selvstendig
kommune. Fra 1864 eller noe før blei også egne militærsesjoner
holdt på
Karlsøy.
Den endelige avskaffinga av tingordninga skjedde i 1927, men tinget
var da bare en svak skygge av den institusjon vi har møtt på
1600- og
1700-tallet. Men heilt fram til da blei tinget med fogd og sorenskriver
satt årlig på tingstedet Karlsøy. Fram til 1882
var Helberg tingvert,
deretter blei kommunelokalet ofte brukt (skolen). Tinget blei ofte
holdt i St. Hanstida. I 1888 blei tinglaget delt, og Helgøy
blei
oppretta som nytt tinglag, med Helgøya som tingsted.
Vi har tidligere gjort rede for bakgrunnen for opprettelsen av
Sørfjord som eget annekssogn i 1860, og overføringa til
Lyngen i 1867.
Samtidig blei området utskilt fra Karlsøy tinglag og lagt
til Lyngen
tinglag. Det betydde at lensmannsdistriktet blei tilsvarende mindre.
Med opprettelsen av Helgøy kommune i 1886 skjedde bare en
formell bekreftelse på ei gammel ordning, og fortsatt var viktige
funksjoner felles, som prest, lensmann og doktor.
Utskillinga av Sørfjord og Helgøy må ses i lys av
aukende befolkning
og større krav til betjening av folket i ytterdistrikta enn
det var
mulig å gi fra Karlsøy. I Sørfjord satsa man først
på å bygge ut sognet
med egne funksjoner (kirkegård, kirke, skole), men med større
vekt på
språkproblem og religiøs uro, blei overføring til
Lyngen naturlig. I
Helgøy blei det gamle kirkestedet forsøkt bygd opp som
nytt sentrum.
Noen regulering forøvrig av grenser fant ikke sted. Ca 1873 kom
ønske fra det isolerte Bjørnskar i Sør-Langsund
om overføring til
Tromsøysund. Til gjengjeld ønska prosten overføring
til Karlsøy av
Oldervik. Intet av dette skjedde.
Voksteren i de kommunale organer skjedde ved at staten gav større
oppgaver til kommunene, især ved skjerpa krav til utbygging av
skole og
fattigvesen. Det blei da gitt tilskott til dette direkte eller via
amtet. Kommunen overtok også meir av de oppgavene som private
hadde
utført tidligere, ved eldreomsorg, omsorg for uføre og
bortsetting av
barn. Kommunene gikk og meir direkte inn i det økonomiske livet,
ved å
gi garantier til fiskebåter og husbygging, og ved å arbeide
for
kommunikasjoner, som telefon, vei, post og dampskipsruter. Ordninga
med
egne budsjett, egen skatt og kasser for skole, fattigvesen, kirkesaker
og kommunesaker blei fortsatt opprettholdt.
Like etter århundreskiftet kom også viktige nye organ eller
samfunnsinstitusjoner, som også arbeidde for økonomisk
framgang. Det
var fiskeriforening og assuranseselskap, litt seinere også bank.
Få år etterat Sørfjorden var blitt utskilt fra
Karlsøy hovedsogn
som eget sogn, blei fjorden overført til Lyngen. Det ser ut
til at
Sørfjord hadde felleskasse for skole, fattigvesen og kommunesaker
sammen med Karlsøy hovedsogn heilt fram til utskillinga i 1867.
Dermed
opphørte det gamle hopehavet med Karlsøy, etter minst
3-400 års
varighet.
Sørfjordens historiske skjebne har alltid vært utkantens.
Først var
fjordens folk utkantbeboere under Karlsøy, så i en hundreårsperiode
under Lyngen, og fra 1964 under Tromsø. Dette har trulig sammenheng
med
fjordens geografiske beliggenhet.
Med overføring til Lyngen i 1867 lar vi Sørfjordingene,
som seinere
med noe urette kalte seg Ullsfjordinger, seile sin egen sjø.
Men vi
takker dem for godt følge gjennom mange hundre år. De
var i alle fall
med å opprettholde samfunnsinstitusjonene i Karlsøy, i
en periode da
folketall og økonomi ute på øyene var på
nedtur.
I ettertid kan vi vel innrømme at hopehavet med Karlsøyværingene
kanksje ikke alltid blei følt så problemfritt. Det gjaldt
for det
første den urimelige lange vei utover fjorden til kirke, kirkegård,
ting, handel, valg og kommunale møter. I tillegg kom at fjordens
samiske kultur vel ikke alltid blei verdsatt så høgt av
den norske
befolkning ute på øyene. Og når storsamfunnet, representert
ved det
lokale embedssjikt i Karlsøy, kom innover til Sørfjorden,
fulgte det
ofte tvang med i kjølvatnet, enten det gjaldt misjonering, skole,
skattekrav, utpanting, eller innføring av en lov og rett som
kanskje
ikke alltid var forenlig med folkets egne normer. Trulig følte
Sørfjordingene seg meir heime i Lyngen.
Men takk for følget!
Karlsøy og Helgøy var fra gammel tid egne kirkesogn.
Da kommunalt
selvstyre blei innført i 1837, beholdt man denne sogneinndelinga.
Man
utvikla et omfattende selvstyre i hvert sogn, med heilt adskilt økonomi
på alle felt.
Hvert sogn hadde sine egne formenn og egne representanter. Der var
egne kasser for kirke, skole og fattigvesen. Fra 1857 kom egne
kommunekasser, og hvert sogn hadde egne ligningskommisjoner. I mange
sammenhenger var det bare ordføreren som var felles. Endel saker
blei
behandla i fellesmøter mellom de 2 sogn, andre blei behandla
særskilt,
slik at det til vanlig måtte holdes fleire møter i rekkefølge,
for
ordføreren skulle delta i alle 3.
Det man hadde av fellesutgifter, som prestegård, skyss og natthold
for prestens anneksreiser, prestestue på Helgøy, jordmor,
seinere lege
og sykehus, blei fordelt etter en fast brøk, nå med 1/3
på Helgøy og
2/3 på Karlsøy.
Denne ordninga blei Helgøyværingene etterhvert noe misfornøyd
med.
Der var tydeligvis en oppvåknende nasjonalisme blant
Helgøyværingene, i takt med aukt befolkning og bedre økonomi.
Man syntes
Helgøy kom for dårlig ut av fellesskapet. Bortsett fra
Fredrik Altmann i
Dåfjord (1856-60) var det bare Karlsøyværinger som
stod i spissen for
felleskommunen. Ikke minst var det Chr. Figenschou sin fortjeneste
at
Helgøy gikk ut. Ideen om egen kommune passa fint inn i hans
bestrebelser på å bygge opp handelsstedet som sentrum i
et lokalt
imperium, som omfatta heile det gamle Helgøy sogn. Han satt
dessuten
selv som medlem i Karlsøy herredsstyre fra 1872. Han blei da
også den
første ordfører i et selvstendig Helgøy.
Det framgår at i 1870 hadde det vært satt fram et forslag
om at
heile Vester-Vanna skulle overføres fra Helgøy til Karlsøy,
da folket
her for det meste søkte kirke og handel på Karlsøy.
Dette blei det
imidlertid ikke noe av. Med framvoksteren av Helgøy handelssted
blei
også Vester-Vanna inndratt i Chr. Figenschous handelssfære.
I 1883 blei så forslag satt fram om deling av kommunen etter de
gamle sognegrenser. Dette blei avvist av amtsformannsskapet. I 1885
blei imidlertid et tilsvarende forslag vedtatt, med virkning fra 1886.
Dermed var Helgøy kommune skapt. Men fortsatt var det nødvendig
med
felles prest, lensmann og doktor, alle bosatt i Karlsøy.
Når saka nå blei løyst, har det i første rekke
sammenheng med en ny
skattelov, som gjorde fortsatt indre selvstyre for Helgøy umulig.
Full
adskillelse falt da meir naturlig enn full integrering. Det var
ordføreren i felleskommunen, A. M. Helberg, som formelt tok
saka opp
med myndighetene.
Den nye kommunen utfolda allerede fra starten stor aktivitet på
mange felt. I 1888 kom eget tinglag, i 1898 blei Helgøy herred
eget
sesjonsdistrikt. Det blei arbeidd for ny kirke, det blei arbeidd for
ny
prestestue, for eget jordmordistrikt, for egen konfirmasjon, for eget
doktorkontor, det blei tatt opp saker som telefonutbygging,
poståpnerier, dampskipsanløp, fyrlykter, fjøsbefaringer.
Endel av disse
sakene lyktes det å få gjennomført. Særlig
blei reising av ny kirke i
1889 ei merkesak, som det blei lagt adskillig prestisje i å fullføre.
Med bare ca 1000 innbyggere var den nye kommunen hverken folkerik
eller velstående, men det var tydeligvis viktig for selvfølelsen
å hevde
seg i forhold til Karlsøy. Det første kommunebudsjett
var på ca 5500
kroner. Det var 255 skattytere, med formue på 273.000 kroner
og inntekt
på 141.000 kroner.
I kjølvatnet av adskillelsen dukka det opp adskillig med misstemning
over forholdet til Storebror Karlsøy. Det gjaldt især
tvist om ny
prestestue, og refusjon av fellesutgifter til prest, prestegård,
doktorgård etc. Det ser ut til at mye av konflikten retta seg
mot den
gamle fellesordfører Helberg. Han blei nå beskyldt for
å ha tilsidesatt
Helgøys interesser i gamle fellessaker. Nu først ser
Helgø
herredsstyre hva de har lidt i kommuneanliggende, ved at stå
under
Karlsøs trykk og overmakt , uttalte Helgøys ordfører
i 1891.
Dette sikta bl.a. til det forhold at Karlsøy nekta å delta
i
utgifter til prestens opphold på Helgøy (nattehold) og
reparasjon av
prestestua, utgifter som Karlsøy hadde deltatt i heilt fram
til 1866.
Det ser da også ut til at Helberg som ordfører i Karlsøy
opptrådte
nokså egenmektig i forhold til Helgøy, ved i 1887 å
nekte å holde
fellesmøte for å drøfte saker som angikk begge
parter. I andre
tilfeller oversendte han til Helgøy regninger over utførte
felles
oppdrag, uten å gi Helgøy anledning til å budsjettere
kostnadene. Slikt
måtte oppfattes både arrogant og støtende i Helgøy.
Kommunen hadde fram til ca 1860 liten betydning, og hadde lenge
ingen egne inntekter eller kasse. Det kom først i 1857. Da var
også
kirke, skole og fattigvesen dratt inn under kommunal kontroll.
I perioden fram til århundreskiftet kan vi generelt si at politikken
dreide seg om å styre kommunen med minst mulig utgifter. Den
kommunen
som hadde liten gjeld, hadde god økonomi . Det vesentlige var
å
oppfylle lovens minstekrav m.h.t. skole, kirke, fattigstell og helse,
selv om heller ikke disse mål alltid blei nådd. Noen aktiv
næringspolitikk var ikke på tale. Kommunen uttalte seg
om saker som
staten la fram til høring, f.eks. lovgiving i fiske og handel.
I lange
perioder satt handelsmenn som ordførere og i andre viktige posisjoner,
og mye kan tale for å se dette som forsøk på å
innordne den kommunale
styringa i deres handelspolitikk.
Selv med små inntekter og lågt nivå på kommunale
ytelser, skjedde ei
viss utbygging i begge sogn. Det kom nye kirker, det kom fleire skoler
og lærere, det kom almuesbibliotek, det kom jordmødre,
egen
distriktslege og sykehus. Mye av denne utbygginga skjedde ved å
oppta
statlige lån som skulle nedbetales. Kommunen tok også stadig
større
ansvar for folks velferd, bl.a. ved å ta opp lån i nødsår,
som i 1848,
1856 og 1867.
Som et eksempel på aktivitetsnivået, skal vi se på
Karlsøy i 1888.
Budsjettet var på kr 6064,- hvorav 400 kr gjaldt kirkevesenet.
1190,-
kommunevesenet, 2624,- gjaldt skolevesen og 1850,- gjaldt fattigvesen.
Inntektene kom fra skatt på formue og næring (3226,-), eiendomsskatt
(matrikkelskatt kr 983,-), handelsskatt (192,-), fisketiendeerstatning
(400,-), offentlige bidrag til skolen (204,-) og et beløp av
kontantbeholdninga (kr 1000,-).
Kommunen hadde nå overtatt det folk betalte direkte til prest
og
klokker i offer og rettighet, men dette var ikke innarbeidd i
budsjettet.
Til kommunestyret blei stort sett valgt den framtredende og
velstående del av fiskerbondeklassen, ved sia av handelsmenn,
lensmenn
etc. Det var heller ingen tale om politiske lokalvalg. Det blei stemt
på personer. Det var 4 års funksjonstid, men slik at halvdelen
av de 12
herredsstyremedlemmer var på valg ved hvert valg, som blei holdt
med 2
års mellomrom. Og stemmeretten var sterkt begrensa også
ved lokalvalg.
Fra 1898 blei det full fornyelse av herredsstyret, og 3 års perioder.
Da blei også stemmeretten utvida.
I Karlsøy satt handelsmann Helberg som ordfører til 1898.
I Helgøy
kom i 1890-åra ei rivalisering mellom Chr. Figenschou og Rastefamilien.
Chr. Figenschou satt som ordfører i nykommunen fra 1886 til
1892, da
kirkesanger Guttorm Raste overtok, etterfulgt av sønnen Edvard
fram til
1898. Da kom Chr. Figenschou tilbake i ledelsen.
Valget av Rastedynastiet i 1890-åra kan tolkes som en opposisjon
mot Chr. Figenschous dominans. Det er imidlertid ikke mulig å
se at
Rastefolka førte noen annen politikk enn Chr. Figenschou, hverken
lokalt eller i amtstinget. Sparelinja var gjennomført politikk
for begge parter. Med kommunevalget i Karlsøy i 1898 og i Helgøy
i
1901 skjedde nærmest en revolusjon i lokalpolitikken, under Alfred
Eriksens ledelse. Det fant sted ei politisering av kommunestyret, ved
at
Arbeiderpartiet overtok ledelsen i begge kommuner. Det førte
til full
omlegging i den økonomiske politikk, med svært kommunalt
engasjement i
næringspolitikken. Denne utviklinga vil bli behandla meir i detalj
i
Kapitel 7.
Med Eriksens avreise i 1910 inntrådte etterhvert ei avpolitisering
av kommunevalga, og distriktsinteressene overtok meir, selv om vi vel
fram til ca 1920 fortsatt kan finne partipolitiske uttrykk ved valga.
Det er likevel vanskelig å se noen særlige skillelinjer
i den
politikken som blei fulgt.
En viktig ny oppgave for kommunene kom under og etter første
verdenskrig, med Provianteringsnevnda. Nevnda skaffa mel og andre
matvarer til innbyggerne med statlige subsidier, slik at prisen kunne
holdes på et rimelig nivå. Nevndene hadde egne forretningsførere.
I
Karlsøy var hovedsetet på Karlsøy, i Helbergs gamle
brygge. I hvertfall
i Karlsøy førte drifta til tap for kommunen, p.g.a. konkurs
hos lokale
handelsmenn.
Når bygdeinteressene i 1920- og 30-åra kom sterkere inn
i
kommunepolitikken, kan det ha fleire årsaker.
Ei viktig side var at bygdelaga nå var vokst fram som nye økonomiske
og sosiale enheter, med stort samhold og felles interesser. Kommunen
som
en felles sosial og økonomisk enhet spilte ikke lenger noen
stor rolle.
Det var bygdeinteressene som overtok, med bygdemotsetningene i sitt
følge. Kommunepolitikken blei derved avpolitisert, mens
geografien mobiliserte. Dette gav seg bl.a. uttrykk i at det blei
vanskelig å finne samlende ordførere. Bygdeledere som
var flink til å
fremme si bygds interesser, hadde dermed diskvalifisert seg som ledere
for det kommunale fellesskap.
I takt med nedgangstida etter første verdenskrig var det også
blitt
stadig mindre å fordele, og dermed større kamp om de godene
som fantes.
I den innbyrdes kamp mellom bygdene om knappe ressurser til skole,
veibygging, forsorg etc, blei kommunen som politisk organ en nokså
tom,
formell overbygning. Kommunepolitikken dreide seg om å ettergi
skatterestanser, fordele dagsverkbidrag og forsorgsmidler, og yte
lånegarantier. Det førte i sin tur til liten politisk
interesse ved
valga, og liten valgdeltakelse. Ca 1930 var deltakelsen i Helgøy
i
lokalvalget bare ca 30 %.
Et viktig trekk var også det store statlige engasjement i 1920-
og
30-åra i sosialpolitikk og næringspolitikk, i form av bureising,
statsbåter, prisgarantier på fisk, ulykkestrygd, alderstrygd
etc. Det
førte til stadig større innlemmelse av lokalsamfunna
i storsamfunnet,
og mindre politisk selvstendighet for kommunen.
Dette statlige engasjement kom for fullt da skattegrunnlaget i
kommunene svikta, og ei fullstendig likviditetskrise inntraff. Det
endte med at staten dikterte ei gjeldsforordning på kommunene
i
1934-35. I virkeligheta hadde kommunene opphørt å eksistere,
og det
skulle ta lang tid før kommunene igjen begynte å spille
noen politisk
rolle hos oss.
Hva slags organ var kommunen blitt ved utgangen av perioden, etter
80-85 års drift? Vi har tidligere sett på den beskjedne
start, og skal
her se nærmere på økonomi og servicetilbud ca 1920,
før den dramatiske
nedtur i 1930-åra. Av kildemessige årsaker må vi
begrense vårt innsyn
til Karlsøy kommune.
Noen stor fot kan vi knapt si at kommunen levde på. Det var et
nøysomt aktivitetsnivå, med likviditeten som vedvarende
hodepine. Det
er vanskelig å si i hvor stor grad tida ca 1920 var prega av
økonomisk
uro som skyldtes krigsinflasjon og etterkrigsproblem. I alle fall steig
det nominelle budsjettet sterkt i disse åra, altså uttrykt
i kroner.
I regnskapsåret 1918-19 var kommunens faste eiendommer satt i
51.000,- kroner. Dette var verdien av kirke, skoler, lærerjorder,
prestegård, doktorgård etc. Lånebelastninga var ikke
stor, bare
16.174,-. Da var 9.820,- blitt nedbetalt siste år. Kommunen hadde
utlånt 5.783,-.
Inntekter dette året var 81.996,-, innkludert 7.215,- som var
kassabeholdninga fra året før. 41 % var innkomne skatter,
31 % var
refusjoner og bidrag fra stat og fylke til skole m.m. og 8 % var
refusjoner fra tidligere fattigunderstøtta folk.
Hva gikk pengene til? Skolen tok 32 %, fylkesskatten 17 %,
fattigvesenet 14 %, mens administrasjon, veivesen og kirke tok 3-4
%
hver. Alt dreide seg altså om nødtørftig drift.
Det var omtrent ingen
investeringer, så vi kan ikke tale om noen ekspansiv økonomi.
Da
læreren på Nordeidet trengte ny lås til skolekista,
måtte han skrive og
be spesielt om penger til dette. Den eineste utbygging som skjedde,
var
bru over Reinskarelva i 1923, med fylkesbidrag.
Stod kommunen seg bra i forhold til andre kommuner? Det er vanskelig
å bedømme. I antatt inntekt var både Karlsøy
og Helgøy satt litt over
gjennomsnittet i fylket i 1919-20 (1.391,-). Men skattøret var
lågt,
slik at begge kommuner kom ut med låg skatt per innbygger. Karlsøy
lå
som nr. 2 nedfra (76.18), mens Helgøy var nr. 5 nedfra (84.08).
Dette
betyr at kommunen fikk lite inntekter, men når vi ser hvor vanskelig
det var å få inn skatten, må det også bety
at folk var for fattig til å
yte meir til fellesskapet.
Likviditetsproblema tok seg uttrykk i at kommunen ikke klarte å
betale sine regninger, og hadde vanskelig med å få kreditt,
selv for
små leveranser. I tida 1922-23 ser vi dette klart av korrespondansen.
Der var stadige purringer på betaling for levert skolemateriell,
for
gjeld til amtssykehuset og tuberkulosehjem for forpleining, for
sakførerhonorar, lærerne hadde lønn tilgode, handelsmennene
hadde
problem med å få betaling for utlegg til fattighjelp. Den
norske
arbeiderbruk- og boligbank trua med rettslig inndrivelse, det samme
gjorde ei melforretning i Bergen. Firmaet Austad i Tromsø hadde
penger
tilgode og nekta å levere utstyr til lærerværelset
på Karlsøy skole
uten forskudd. Advokat Holmboe nekta å ta på seg inkassoppdrag
for
kommunen uten mot forskudd, forøvrig blei brevet hans sendt
som oppkrav
på kr 5,-! Ikke å undres over at kommunen noe ureglementært
lånte
kr 2.000,- av et innvilga boligbanklån mot å betale renter
og forfalne
terminer, uten at den egentlige låntaker visste om dette. På
den
andre sida hadde kommunen problem med å få inn sine tilgodehavender.
Som
en arv etter dyrtida under 1. verdenskrig blei det gjennom
provianteringsrådet fortsatt solgt mel, gryn og margarin med
tilskudd
fra staten, men varene måtte forskuddsbetales av kommunen, og
det var
problem med å få betaling igjen fra kunder og handelsmenn.
I 1922 måtte
rådet melde ei fordring på 4.984,- i et konkursbo, og det
er uvisst
hvor mye som kom inn. Skattene var også vanskelig å få
inn, og kommunen
måtte både true med og gjennomføre tvangsinndrivelser.
I 1923 blei ei
skøyte i Sør-Lenangen sendt på tvangsauksjon, likeså
hest og båt. Den
13/2-23 blei 24 panteutskifter og 8 skadesløsbrev sendt til
tinglysing,
og fleire fulgte like etter. For å få inn skatt, skreiv
herredskassereren til privatfolk rundt om og bad om opplysninger om
lønnsarbeidere (tjenere) rundt i bygdene.
Og ikke var det alltid så lett å få penger fra folk
som lite hadde.
Som det heiter i et brev til en mann i Burøysund: Vi har nu
ventet
tålmodig med Dem i flere år i tider som var vanskelig for
Dem å skaffe
penger, men etter hva det sies har De i år tjent så meget
at De nu kan
betale . Men i påvente sørga kommunen gjerne for å
sikre seg ved
pant.
Særlige problem var det å få folk til å betale
tilbake fattighjelp.
Slik hjelp var egentlig gitt som lån, og skulle tilbakebetales
hvis folk
seinere kunne. Dette førte til stadig samråding mellom
herredskasserer
og fattigordfører om hvorvidt de skulle gå på: alt
hva der skyldes
må tas med godt eller ondt , eller her får vi nok fare
med lempe,
hun tåler ingen hård påkjenning . Ofte dreide dette
seg om betydelige
beløp. Bare en mann på Nord-Fugløy fikk i 1923
fattigsedler for 442,-.
Og ikke så lite kom inn igjen av fattighjelpa.
Kommunen strevde og med en tungrodd administrasjon. Formann i
ligningsnevnd og fattigstyre (lærer Haugjord) satt i Sør-Lenangen,
formann i skolestyret (lærer Andersen) på Karlsøy,
herredskasserer
(Andor Pedersen) bodde på Nordeidet, der han og var lærer,
ordføreren
satt i Langsund (Peder Dahl). Med den tids kommunikasjoner kunne brev
ta
temmelig lang tid innen kommunen. Det var store problem å avvikle
møter, især herredsstyremøter, fordi folk var på
fiske i Lofoten og
Finnmarka store deler av året. Der var og etpar historier som
havna i
Osloavisene denne tida da herredsstyret holdt møte som varte
i 20 1/2
time, fra kl 10 den eine dagen til kl 1/2 7 neste morgen. Men møtet
kunne rettnok settes først kl 14, fordi det var så vanskelig
å samle
folk. Et anna avisforlydende om et formannskapsmøte ute på
Vestfjorden
var derimot ikke riktig. Et slikt møte blei rettnok holdt ombord
i ei
skøyte, men ved kaia på Karlsøy.
Forholdet til Helgøy var som regel prega av konflikter. I 1922
skyldte Helgøy fortsatt kr 78,33 i refusjon for presteskyss
fra 1910,
Eriksens siste år. Ordføreren tilrådde nå
å ta ut forliksklage, da
Helgøy ikke engang gad svare på kravet.
Tendensen til å samle sentrumsfunksjonene på kirkestedet
Karlsøy
fortsatte etter 1860. I 1859 tok lensmannen fast bolig her, og fikk
i
1876 offisiell, men privat finansiert lensmannsgård. I 1867 blei
Selqvists private klokkergård innkjøpt av kommunen til
fast embedsgård.
Fra 1874 kom den nye distriktslege til stedet, og kombinert legebolig
og sykehus blei bygd i 1878. Fra før holdt prest, klokker og
gjestgiver
til her. Mot slutten av århundret kom også kommunens første
funksjonær,
herredskassereren.
På Karlsøy holdtes ting, valg og kommunale møter,
her var
prestegjeldets første poståpneri og første faste
skole. Her anløp
kystdampskipa regelmessig, og fra 1867 også lokalbåtrutene.
Her var med
andre ord samla alt som fantes av lokale serviceorgan.
I tillegg kom utviklinga av en liten tettbebyggelse i Været, basert
på kirkestuer og strandsitterhus, med tendens til litt
handverksspesialisering.
Også Helgøy blei forsøkt utvikla til lokalt sentrum
i Helgøy sogn,
især etterat Helgøy var blitt egen kommune i 1886. Her
var kirke og
prestestue, og lenge herredets eineste handelssted. Her kom den første
faste skole i sognet, kombinert med klokkergård. Det kom dampskipsanløp
og poståpneri, her blei holdt ting og kommunale møter.
I kirkehelgene
hadde distriktslege og lensmann fast tjeneste her, men egen
konfirmasjon kom først i 1928. Også på Helgøy
kom en liten
tettbebyggelse på kirkestedet.
Denne stillinga fortsatte i perioden å vokse i ansvars- og
myndighetsområde, til å bli et heiltidsyrke, med gode
inntektsmuligheter. I 1890 var lensmannen skatteligna for ei inntekt
på
2330 kroner. I takt med sentraliseringa flytta stillinga over til
Karlsøy, da Johan Mikkelsen overtok i 1859. Han flytta imidlertid
til
Hansnes i 1867, og det ser ut til at stillinga holdt til her fram til
1875, da Arnt Walderhaug overtok. Overflyttinga synes å ha sammenheng
med at Mikkelsen ikke klarte å få kontraktfesta jord til
lensmannsgård.
Under Walderhaug blei det avsatt jord til lensmannsstillinga på
Karlsøy, og egen lensmannsgård blei bygd privat. Denne
gården gikk da i
arv til etterfølgerne, så lenge stillinga holdt til på
Karlsøy,
og står fortsatt på øya.
Med Erik Hoel i 1896 fikk vi begynnelsen på et dynasti, i det
han i
1926 blei etterfulgt av sønnen Sverre fram til 1945.
Nye oppgaver som blei tillagt lensmannen var bl.a. brannforsikring i
Norges Brannkasse, som var aktuelt fra ca 1850. I 1860 hadde lensmannen
ansvar for å holde privat arrestlokale, og disponerte i 1869
5
arrestjern til dette bruk. Han hadde og 6 budstikker til offentlige
kunngjøringer.
Lensmannen blei felles for begge tinglag etter at Helgøy var
utskilt. Fra før 1920 og fram til 1940-åra fungerte Waldemar
Figenschou
på Kammen som lensmannsfullmektig og lokal lensmann i Helgøy,
også kalt han Ve .