Utflytting og innflytting
Innvandrerne
De som dro ut
Byen som magnet
Amerikafeberen
De første emigranter fra
Karlsøy
Utvandring over Trondheim og
Bergen
Karlsøyværinger i Amerika
En familie bryter opp
Fra Nordeidet til Artichoke
Lake
Bedre kildedekning gjør at vi lettere enn før kan
følge strømmen av
folk som kom til Karlsøy for å slå seg ned, og folk
som fo r ut for
å finne seg ny heimplass og nytt levebrød. Mye tyder på
at strømmen
aukte etter midten av århundret, både for utvandring og
innvandring.
Dette kan ha sammenheng med auke i befolkninga, bedre økonomi,
og
større bevegelighet blant folk generelt, bl.a. p.g.a. bedre
transportmuligheter. Ikke minst virka det inn at byen Tromsø
stadig var
istand til å by nye arbeidsplasser, især mot slutten av
1800-tallet.
Noe nytt som kom inn nå, var mulighetene til oversjøisk
utvandring,
d.v.s. til Amerika.
Flyttingene er delvis registrert av sognepresten i kirkebøkene,
og
vi kommer på sporet av flyttinger i folketellingene i perioden,
hvor vi
finner folks fødested oppgitt. For utvandringa til Amerika har
vi
utvandrerlister fra Trondheim og Bergen å holde oss til. Knapt
noen av
disse kilder er pålitelig nok, men de gir oss et sterkt inntrykk
av et
mobilt eller bevegelig folkeferd.
Et viktig spørsmål er om utvandringa eller innvandringa
var størst.
Førte vandringene til folketap for Karlsøy eller tilvekst
til
befolkninga?
I 1865 har vi sett at det var 228 innflyttere i prestegjeldet, eller
14,4 %. Dette endra seg ikke stort til 1875, da det var 321 innflyttere
og 14,8 % av innbyggerne. I tillegg til dette kom 27 personer fra
Sørfjord, som vi nå for første gang får registrert.
I 1900, 25 år
seinere, var innvandrertallet 516, eller 16,3 %, altså en klar
auke
relativt. Også nå har vi holdt Sørfjords 27 personer
utenom.
Den utflyttinga som er registrert av prestene, gir oss ikke omfanget
av utflyttinga. Det får vi når vi går til folketellingene
for 1875 og
1900 for de andre kommuner i landsdelen, og ser hvor mange fra Karlsøy
prestegjeld som der er registrert. Vi må da se bort fra utflytting
til
Sør-Norge, som trulig ikke var merkbar. Når slik opptelling
lar seg
gjøre, er det fordi disse folketellinger for en stor del er
registrert
på EDB ved Universitetet i Tromsø. For Troms og Finnmark
er nærmest
samtlige kommuner registrert, mens det for Nordland dreier seg om et
fåtall. Fra de oppgavene vi har, kan vi se at en og annen også
flytta
dit, men trulig var det aldri særlig mange. Talla for Nordland
må
derfor forstås som minimumstall. P.g.a. at Helgøy kommune
åpenbart er
underrepresentert i oppgavene i forhold til Karlsøy, slår
vi sammen
talla til å gjelde for prestegjeldet. Det betyr at endel utflytta
Helgøyværinger har latt seg registrere som født
i Karlsøy.
I 1875 var det 377 personer fra Karlsøy prestegjeld som var flytta
vekk, eller 17,5 % i forhold til folketallet heime. Dette endra seg
lite
til 1900, da det var 544 utflyttere, eller 17,2 % av folketallet heime.
Dette betyr at det var noen fleire som reiste ut enn det var
innflyttere, især når vi tar hensyn til at vi ikke har
fått tak i alle
utflyttere. I tillegg kommer de som reiste til Amerika, og som vi skal
omtale særskilt. Karlsøy hadde altså netto utflytting.
Med andre ord
kan vi si at vi eksporterte endel av vårt fødselsoverskudd.
At det flytta mange både til Karlsøy og fra Karlsøy,
kan for endel
forklares med at Karlsøy var en del av et meget større
ekteskapsmarked.
Mange flytta for å gifte seg. I åra 1879-92 er registrert
22 som kom til
Helgøy sogn for å gifte seg. De fleste kom fra bygdene
rundt Tromsø,
noen få fra Nordland, etpar fra Finnmark og 3 fra Sør-Norge.
Til dette kommer det forhold at det ikke var balanse mellom
innflyttere og utflyttere i forhold til de forskjellige områder.
Karlsøy
sendte langt fleire til Tromsø by, Tromsø landssogn og
Finnmark, enn det
vi fikk igjen. Til Tromsøområde var det netto utflytting
på 130 og til
Finnmark på 69 personer i 1900. Til gjengjeld tok vi imot 124
personer
meir fra Nord-Troms (Skjervøy, Lyngen og Balsfjord), enn det
reiste folk
dit. Og fra Amerika kom det selvsagt få eller ingen i retur.
Hvem kom så til Karlsøy? Ser vi på sammensetninga
av innvandrerne i
1875, ser vi at dølene var gått klart tilbake, og utgjorde
bare 4,7 % av
innvandrerne (15 personer). Vestlendinger og trøndere hadde
aukt litt
(10,2 %). Nærområdet var gått noe tilbake (54,5 %),
mens innvandringa
fra landsdelen ellers hadde gått fram, også Finnmark. For
Sverige og
Finnland var det ingen endring (8,7 %).
I løpet av de 25 år fram til 1900 ser vi at det hadde begynt
å
komme noen innvandrere fra Østlandet, mens det kom færre
døler, og
færre fra Vestlandet, Trøndelag, og fra Sverige-Finnland,
d.v.s. kvener
og fjellsamer. Det var de to nordligste fylker som hadde størst
auke,
og da især nærområdet med 318 personer eller 61,2
% av alle innvandrere
(63,5 % medregna Sørfjord). Det var nå kommet 64 personer
fra
Balsfjord, 132 fra Tromsøområdet, 88 fra Lyngen og 30
fra Skjervøy.
Noen kom altså for å gifte seg, men de fleste var på
det vi kunne
kalle næringsvandring. Det gjaldt både enslige og heile
familier. Noen
kom for å prøve seg med handverk, noen for å drive
fiske, noen for å
søke arbeid generelt. Noen av disse reiste videre til andre
områder
etter ei tid, slik at flyttinga både inn og ut var større
enn det vi
fanger opp gjennom folketellingene.
Hvor flytta folk? Utvandringa til Amerika skal vi behandle spesielt.
Etter prestens registreringer flytta folk især til nabosogna,
til Tromsø
by og til Finnmark. Dette samsvarer godt med det vi kan lese ut av
folketellingene fra Nord-Norge for 1875 og 1900. Da de relative tall
for begge tellinger er nokså stabil, behandler vi dem under ett.
Til Nordland flytta 1-2 % av utflytterne, men dette tall er klart
for lågt. Til Finnmark fo r 19-20 %, og til andre bygder i Troms
78-79 %. Dette betyr at i 1875 bodde det i Finnmark 75 personer og
i
1900 106 personer som var født i Karlsøy prestegjeld.
Det var især Tromsø by som trakk Karlsøyværingene,
og ellers
nabosogna Tromsøysund, Balsfjord, Skjervøy og Lyngen.
I Finnmark var
det mest utflytting til Kjelvik, Alta og Sørøysund. I
1900 kan vi
også se flyttinger mellom Karlsøy og Helgøy. Det
bodde da 148
Helgøyværinger i Karlsøy og 57 Karlsøyværinger
i Helgøy. Både absolutt
og relativt var det altså meir flytting fra Helgøy til
Karlsøy, enn
omvendt, hvis vi skal tru registreringene.
Like fra bygrunnleggelsen var Karlsøyværingene med
og sørga for
folkeveksten i Tromsø. Dette fortsatte i aukende grad mot slutten
av
1800-tallet. I 1875 gikk 29,7 % av utvandrerne fra Karlsøy prestegjeld
til byen, i 1900 var andelen aukt til 38 %. Det ser ut til at det især
var Karlsøyfolk som satsa på en tilværelse i byen.
Det var både enslige
og familier som reiste, med overvekt på enslige.
I 1900 var det 207 innflyttere i Tromsø fra Karlsøy prestegjeld.
Det var ei klar overvekt av Karlsøyfolk (70 %) og ei nesten
like klar
overvekt av kvinner (65 %). De som flytta minst, var altså karfolk
fra
Helgøy.
Stort sett gikk folka inn i underordna yrker. Av kvinnene var det
mange tjenestejenter (30), noen var sypiker eller butikkpiker (8).
Gifte
kvinner og enker (68) var eller hadde vært knytt til menn som
handverkere, dagarbeidere og fiskere. Av de eldre, ugifte kvinnene
var
det 11 som lykken ikke akkurat hadde smilt til - de levde av vask og
fattigunderstøttelse. Ei bodde på Fattighuset.
Av utflytta menn var mange knytt til sjøen, som fiskere (25)
og i
sjøfart (6). Ellers var der variert med jobber, som gatearbeidere,
drenger, dagarbeidere, tårnvekter, laborant, snekkersvenn,
konditorsvenn, bøkker, skomakersvenn, tømmermann.
Det var få knytt til det vi kan kalle "borgerskapet". Her finner
vi
en bergverksformann, en bergverksagent, 2 lærere, og som et nokså
enestående tilfelle: "Gullmamma", Olufine Henriksen, som var
enke og
dreiv gullsmedforretning etter sin mann. Ho var datter av August Dahl
på Selnes, og havna altså i Tromsø, mens de fleste
av hennes søsken
utvandra til USA.
Etter 1900 kan det se ut til at noen fleire utflyttere makta å
hevde seg i borgerskapet. Vi finner nå bl.a. fleire handelsmenn,
som
Søren Hansen fra Mikkelvik, Edvard Falk fra Håkaby, Nils
Nilsen
Buresund fra Burøysund, og Jacob Dahl fra Bratrein. Fra slutten
av
1930-åra begynte "storskipperne" å prege innvandrerbildet,
og seinere
fulgte mannskapet etter. Dette skal vi omtale meir utførlig
seinere.
At Nord-Amerika nå blei aktuell for innvandring fra vårt
område,
har sammenheng med åpning av nye, store bosetningsområder
i Midt- Vesten
i forbindelse med jernbaneutbygging, og de nye muligheter for transport
over havet, som dampskipsrutene skapte.
Som en generell karakteristikk kan vi si at Karlsøy aldri fikk
noen
stor utvandring til Amerika. Den skjedde også nokså seint,
for en del
etter 1900. Her deler vi skjebne med store deler av kystområdet
i
Nord-Norge, mens fjord- og innlandsbygdene fikk en meget høgere
avgang.
Dette har uten tvil sammenheng med at kystfisket fortsatt hadde
mulighet for å oppta i seg store deler av den aukende befolkning
utover
1800-tallet.
Mens den registrerte utvandring fra Karlsøy over Trondheim i
tida
1867-1925 var 125 personer, var det 395 utvandrere fra Skjervøy
(med
Nordreisa og Kvenangen), 357 fra Lyngen og 538 fra Balsfjord. Fra Loppa
kom bare 22, og fra Berg og Torsken 37, men der er trulig noen ført
under Senja .
Likevel var der i enkelte bygder og enkelte familier en viss
"Amerikafeber" også i Karlsøy, især når noen
først hadde våga seg over,
og kunne lokke både med tilsendt dampskipsbillett og lysende
utsikter.
Noen nød var det knapt for noen av dem som reiste ut.
Den første utvandring til Amerika skjedde i begynnelsen av
1860-
åra. I 1865 er en mann i Nord-Lenangen nemnt som arving til en
Amerika-arv, og dette må være basert på ei tidligere
utvandring, uten
av vi veit noe meir om dette.
Det er fra året 1864 vi har de første sikre opplysninger
om
utvandring, samtidig med at borgerkrigen mellom Nordstatene og
Sørstatene om negerslaveriet fortsatt raste.
I april dette året utvandra en familie fra Gammelgård på
Reinsvoll.
Det var Hans Hansen, opprinnelig fra Breivik i Ullsfjord, og kona
Ovidia Mortensdatter Hegelund, opprinnelig fra Selnes. Ho var enke
etter Lars Indal, Reinsvoll, og hadde med sine 4 barn fra 1. ekteskap,
Lars, Morten, Olaus og Aldor, foruten 2 barn med Hans. Sammen med dem
reiste også Hans sin bror Jens med familie fra Breivik. Skipet,
visstnok Norge , avgikk fra Tromsø ca 1/5, og var ett av to
seilskip som gikk direkte fra Tromsø til USA dette året.
Om turen veit vi en god del fra seinere slektsopplysninger. Det
blei på mange måter en dramatisk og tragisk reise for våre
folk. Alle
hadde med egen niste, men på den lange turen var det mange som
slapp
opp for mat. Underveis skjedde også det triste, at Hans og Ovidia
sitt
lille barn døde, og blei gravlagt i havet.
Seilbåten gikk til Quebec i Canada, og derfra reiste de med en
dampbåt opp St.Lawrence-elva, over Ontario og Eriesjøen
til Cleveland.
Herfra tok de tog via Chicago til La Crosse i Wisconsin, og derfra
gikk
turen med båt oppover Mississippi til Prescott i Minnesota. Underveis
drukna Jens i elva, og enka måtte fortsette videre med sine 7
barn.
Fra Prescott var det 80 km med hesteskyss, og så endelig måtte
de
gå til fots de siste 50 km før de var framme ved reisemålet,
Scandia
Grove, Norseland, i Minnesota. Turen hadde nå tatt 3 måneder,
det var
blitt juli, og før de nådde fram, døde sønnen
Lars av hete og
utmattelse. Han måtte gravlegges underveis.
Hans Hansen, som tok namnet Gaard , etablerte seg nå som farmer
ved Lake Lillian, Kandiyohi. Dette var bare 3 år etter den store
massakren som Sioux-indianerne hadde foretatt på innvandrerne
her fordi
de trengte inn i deres gamle land. Og fortsatt følte folk stor
fare for
overfall av indianerne. Dette var altå et virkelig nybyggerland,
slik innvandrerne så det. Minnesota hadde vært amerikansk
stat i bare 6
år, og hadde i 1850 bare 6000 europeiske innbyggere. Men tallet
steig
svært raskt, og i 1880 var tallet 780.000.
Alt fra Reinsvoll hadde Gaard-familien vært Lammersianere, og
de
slutta seg nå til ei frimenighet, seinere til ei baptistkirke.
I 1873
blei Hans prest for denne menigheta. I 1879 slo familien seg ned som
farmere ved Artichoke Lake i Big Stone County, Minnesota, heilt vest
mot grensen til Nord-Dakota, ca 27 km fra Appleton. Her organiserte
de
ei ny baptistmenighet. Alt i 1884 sendte Hans heim 125 kr. som nødhjelp
etter de svære stormskader i 1882. Også fleire av sønnene
slo seg ned
her. Hans og Ovidia døde i 1913, og fortsatt sitter etterkommerne
på
gården.
Hans og familie var ikke de eineste som fo r ut i 1864. Fra
Helgøy reiste Elias Figenschou Eliassen, 15 år gammel,
sammen med John
Guttormsen Raste på 22. Trulig reiste de med samme båt
som
Reinsvollfolket. Seinere samme år fulgte Andreas Andreassen Lindi
samme
vei. I begge tilfeller dro de sammen med folk fra Sandvær, der
vi veit
det var mange Lammersianere. Mye kan derfor tyde på at denne
tidlige
utvandring delvis var religiøst begrunna. John Raste og Andreas
Lindi
var forøvrig begge fra Langstrand i Dåfjord, og begge
av
fjellsameslekt. Om deres videre skjebne i den nye verden har vi få
opplysninger. John kom seinere tilbake til Norge, og livnærte
seg med å
mure gjerder for folk i Langsund og Skogsfjordvatn.
Enda en person fra Karlsøy reiste ut i 1864, den 9 år gamle
Bertin
Hansen, som også reiste sammen med Sandværfolk. I alt blei
dette 12
personer fra Karlsøy dette året.
1864 var ellers et heilt spesielt år i Tromsøs utvandringshistorie,
med reine Amerikafeberen. Med de 2 seilskip som gikk direkte over
Atlanteren til Quebec dette året, forlot 4-500 mennesker fylket.
Mange
var som våre folk dissentere, især frimenighetsfolk fra
menighetene
rundt Tromsø. Disse 2 seilskuter er de eineste vi veit om som
frakta
folk direkte fra Tromsø. Seinere emigranter måtte først
fare til
Trondheim og Bergen, og ta emigrantskip derfra, eventuelt over England.
Det var Trondheim som blei den store eksporthamn for Karlsøyværinger
som ville til Amerika. I utvandrerprotokollene for 1867-1925 er det
registrert 125 Karlsøyværinger. Den første av disse
er oppgitt i 1874,
så det ser ut til at det blei ei pause etter de 12 som fo r i
1864.
I 1874 reiste bare en person. Det var den 22 år gamle sjømann
Johan
Dahl fra Selnes, sønn av August Dahl. Han reiste fra Trondheim
med d/s
Tasso , og betalte 37 spesiedaler i frakt. Bestemmelsessted var
Albert Lea i Minnesota.
Så følger 3 år uten registrert utvandring. I 1878
reiste en flokk på
4 ungdommer til Kandeyohi i Minnesota. Tusen gikk med d/s Domino
og frakta for alle var kr 853,48. Ihvertfall en av de 4 var fra Ravik.
Fra 1874 til 1900 reiste ialt 77 Karlsøyværinger. Noen
år fo r
ingen, andre 4-5. Toppår var det i 1898 og 1900 med 10 og 13
personer.
I gjennomsnitt reiste det årlig ut 3 personer i tida 1874- 1900
ifølge
disse registreringer.
Fra 1900 til 1925 reiste 86 personer, eller 3,4 per år, ut fra
Trondheim. 1903 var her toppåret, med 19 personer. Under 1. verdenskrig
opphørte utvandringa, og den tok seg ikke særlig oppatt
etterpå. På
denne tida hadde USA begynt å regulere innvandringa, og den økonomiske
krise skulle heller ikke lokke mange over. Enda i 1928 veit vi om
utvandring, da etpar jenter fra Rødgammen reiste over, men forøvrig
ser
det ut til at utvandringa nå var stoppa.
Merkelig nok skjedde ingen registrert utvandring fra Karlsøy
over
Bergen. En gjennomgang av utvandrerlistene der i tida 1874-1924 viser
at 9 personer som utvandra, var født i Karlsøy og Helgøy,
men de var
ved utvandringa bosatt andre steder i landet, som Bergen, Tromsø
og
Trondenes. Bortsett fra Hanna Selqvist, datter av kirkesangeren, reiste
de alle over etter århundreskiftet. Disse 9 er altså ikke
med i vår
utvandrerstatistikk.
Hvor pålitelig er så vår utvandrerstatistikk? Hvis
vi går til
sogneprestens lister, ser vi at han i 1872-89 har ført opp 46
utvandrere
fra Karlsøy sogn, og ingen fra Helgøy. Bare 17 av disse
finner vi igjen
i listene fra Trondheim. De 29 kan da ha utvandra fra andre norske
hamner, de kan i Trondheim eller Bergen være registrert på
andre
heimplasser enn Karlsøy, f.eks. etter midlertidige opphold der,
eller
de kan rett og slett ha ombestemt seg. For 2 av de personene presten
oppgav som emigranter, Selnes- søstrene Josefine Dahl i 1875
og Martha i
1889, veit vi da også at begge reiste til Tromsø og gifta
seg der. Bare
Martha fo r til Amerika, og det skjedde ca 1900. Noe lignende kan ha
skjedd med fleire av dem presten oppgav som Amerikafarere. Det er
likevel trulig at listene i Trondheim og Bergen ikke har fått
med all
utvandring fra Karlsøy. Vi har iallefall opplysninger om en
heil rekke
Karlsøyfolk som fo r til Amerika i denne tida uten at vi kan
finne
dem registrert noe sted.
I 1901 finner vi også 2 utvandrere til Australia over Trondheim,
ungkar Odin Andersen på 26 og Kornelius Torstensen fra Mellajorda
(Hamre), som da var enkemann på 72. Begge dro til Freemantle.
Om
Kaneles veit vi ellers at han returnerte etter kort tid, men døde
underveis av malaria, og blei begravd på St. Helena i 1902, stedet
der
Napoleon en gang satt internert. Også Odin returnerte visstnok
etter ei
tid. I 1902 kom ei reiseberetning i en Tromsøavis fra ei Helgøyjente,
som i 1900 reiste til Australia over Kristiania, Hull og London.
Også til Øst-Afrika gikk det noen utvandrere. Dit reiste
Odin Sunde
fra Karlsøy omkring århundreskiftet, og ca 1928 braut
handelsmann
Carsten Helberg med familie opp fra Skorøy og fo r til samme
stedet.
Hvem var det som for over, og hvor i Amerika slo de seg ned?
Endel var ugifte, unge folk, noen var søsken eller sambygdinger.
Men også familier begynte å reise ut. Alt i 1872 reiste
ifølge
prestelistene skolelærer Petter Norman, Ullsnes, med kone og
barn. I
1879 reiste Hans Kristensen, Sør-Lenangen, med kona Inger og
en 6
måneder gammel sønn. I 1889 reiste en storfamilie fra
Nordeidet,
og i 1890-åra fulgte fleire familier. Ialt kan vi se at minst
9-10
familier braut opp i perioden, noen med små barn, tildels heile
slekter, som vi skal se.
Det var ei tydelig overvekt på fastlandets sørlige del,
særlig
Sør-Lenangen, Lattervik, Selnes, Jegervatn og Ullsnes. Vi finner
ellers folk fra Nordeidet, Reinsvoll, Lanesøra, Skorøy,
Skipsfjord,
Inderby, og vi finner familienamn som Indal, Dahl, Blickfeldt,
Figenschou, Fyhn, Brose, Selqvist, uten at vi alltid kan plasere dem
geografisk. En utvandrer fra Vannstua, Johan Fredrik Kristiansen, som
reiste fra Trondheim i 1900 til Decorah, Iowa, tok namn etter sitt
fødested Reinsvoll, og en stor familie i USA bærer nå
dette slektsnamn.
Mange av dem som reiste, kom altså fra de beste jordbruksstrøk,
og
intet tyder på at det i første rekke var fattigmannsgårdene
som sendte
ut sine folk. Selv fra storgården Jegervatn reiste fleire ungdommer.
Jørgensenfamilien fra Nordeidet eide således en bra stor
gård som blei
solgt og var etter lokale forhold velstående. Familiefaren Jørgen
Hansen, som fo r i 1891, finner vi som en av de største skattytere
i
prestegjeldet, med formue på 3000,- kr og inntekt opptil kr 1660,-.
Men
her nemnes også dagarbeidere, arbeidsmenn, tjenestepiker og fiskere,
når yrket stundom er oppgitt. Da Abel Larsen på Høtta
(Mellavoll)
reiste i 1892 med datra, var det etter ei tragisk ulykke, der kona
drukna. For alle var det vel i første rekke mulighetene i Amerika
som lokka. Med de store barnekull, var det jo begrensa hvor mange som
kunne få et stykke av heimejorda.
I Amerika etablerte det seg tydeligvis etterhvert reine miljøer
av
utvandra Karlsøyfolk, slik at det stadig blei lettere å
fare. Alt i
1879 ser vi at en utvandrer fikk sin billett betalt fra Amerika, og
dette blei seinere det vanlige. Utvandringa blei altså sponsa
av
slekt og venner der borte.
Vi ser da også at det ofte var samme bestemmelsessted som blei
oppgitt for utvandrerne. De fleste dro til statene i Midtvesten, især
Minnesota, som tok 66 %. Det var især området vest for
Minneapolis og
nord for Minnesota River (elv) som Karlsøyværingene søkte
- f.eks.
reiste 9 til Atwater, 22 til Appleton, 8 til Kandeyohi, og noen til
Morris, Wilmar o.s.v. De som er registrert for Appleton fo r i
virkeligheta til Artichoke Lake. Noen fo r også til statene Iowa
og
Illinois, noen få til Østkysten (New York, Portland, Boston),
og en
person reiste til Vestkysten (Washington). Etpar slo seg ned i Canada
(Quebec). Etterhvert fo r stadig fleire til vestkysten av Canada
(British Columbia), især fra Lenangslandet. Noen av dem som reiste
til
Midtvesten, reiste seinere til vestkysten som fiskere.
Mange som reiste til Amerika, holdt lenge kontakt med heimefolket
gjennom brevskriving. Alt i 1897 kom Edvard og Morten Robertsen fra
Selnes og Olaus Hansen fra Reinsvoll heim på besøk. I
1902 og 1910 var
Johan og Sivert Jørgensen fra Nordeidet heime på besøk,
og i 1914 kom
farmer Olaus Swensson fra Kandeyohi på besøk til slekta
i Skogsfjord.
Han var født 1853, og er ikke registrert som utvandrer, hverken
i
Trondheim eller Bergen. Vi veit og om en og annen som ikke fant seg
tilrette der borte, og kom heim for godt.
Etterhvert blei imidlertid de nye generasjoner innvandrere meir
amerikanisert, språket begynte å dø ut, og utvandrerlandet
stadig
fjernere. Vi ser og en tendens til at de opprinnelige
innvandrerkoloniene blei svekka ved flytting til byene og utvandring
til andre stater. Med større reisemuligheter etter siste krig
har mange
fra Karlsøy vært over i Amerika og besøkt slekta,
og mange
norskamerikanere har kommet til Karlsøy og leitt etter slekt
i
utvandrerbygdene.
På Selnes bodde fra ca 1850 August Dahl fra Vannvåg,
selv andre
generasjons innvandra døl . Han var gift 2 ganger, og med sine
2
koner, Karen og Thea Hegelund, som var søstre, fikk han ialt
18 barn.
Dessuten hadde han en sønn før ekteskapet, Jens. Av barna
voks 9 opp og
nådde voksen alder.
August var en velkjent og driftig bonde og fisker. Han var
høvedsmann, og fo r årvisst til Finnmark på sommerseifiske
med
åttring.
Den eldste sønnen Jens fo r tidlig ut i verden. Bl.a. virka han
i 6 år som misjonær i India, før han dro til USA
og blei prest i ei
menighet i Iowa.
Trulig var det Jens som etterhvert lokka en stor del av sine
halvsøsken over til Amerika. Den første av dem var Johan,
som i 1874
utvandra til Albert Lea i Minnesota. I 1897 reiste broren Anton til
Lake Mills, Iowa, sammen med kona Allette fra Nordeidet og sønnen
August på ett år. I 1900 reiste søstra Theodora
til Ortonville,
Minnesota, sammen med sønnen August på 15 og datra Marie
på 9. Mannen,
Ole Tøllefsen fra Lattervik, var visstnok reist over etpar år
før. Ca
1900 reiste også søstra Martha og hennes mann Sofus Orsten,
etter
tidligere å ha bodd i Tromsø. Tilsist emigrerte også
søstra Karen.
Da August var blitt enkemann, emigrerte også han til USA i 1897,
77
år gammel, og slo seg ned hos sønnen Jens. Her døde
han i 1907, 86 år
gammel.
Av barneflokken var det bare 3 døtre som blei igjen i Norge,
og
bare ei blei igjen på heimplassen Selnes. Det var Anna, som gifta
seg
med lærer Martin Simonsen. Søstrene Alida og Josefine
gifta seg i
Tromsø og bosatte seg der.
August Dahls hustruer var søskenbarn til Robert Mortensen Hegelund,
Selnes, og dennes søster Ovidia, som begge utvandra til USA
med sine
familier, og slo seg ned i Artichoke Lake.
Vi har tidligere fulgt Reinsvollfamilien Hans Hansen Gaard og
Ovidia Mortensdatter Hegelund (fra Selnes) på deres dramatiske
ferd til
Minnesota. De etablerte seg tilslutt i Artichoke Lake, der også
fleire
av barna deres blei boende. Dette stedet blei etterhvert et sentrum
for
mange innvandrere fra Karlsøy, især fra Nordeidet og Selnes.
Her
utvikla det seg ei norsk-amerikansk jordbruksbygd, med baptistkirka
som
et markert religiøst og sosialt midtpunkt.
På Nordeidet bodde Jørgen Christian Hansen Gram, f. 1824.
Han var
gift med Hanna Indal fra Reinsvoll, søster til Lars Indal, som
var gift
med Ovidia Mortensdatter Hegelund i hennes første ekteskap.
Det
forklarer hvorfor Nordeidfamilien ved utvandringa nokså fulltallig
søkte til Artichoke Lake i Minnesota. Dessuten var Jørgen
og Hanna
frikirkemedlemmer (Lammersianere), tilslutta menigheta i Tromsø,
og
heile familien slutta seg til baptistkirka i Artichoke Lake.
Jørgen og Hanna hadde 10 barn. Både foreldra og alle barna
utvandra
til Amerika, for det meste i åra 1889-91, tildels med familier.
Det
eineste unntaket var sønnen Lars, som drukna i Finnmark i 1891,
men enka
og barna reiste avgårde. De øvrige 9 var: Sivert, Ingvard,
Aldor,
Johan, Nikoline, Hans, Kristian, Anton, Lovise. De to siste var
Ingvard, som solgte farsgården og utvandra i 1903, og Lovise,
som
utvandra i 1917 etter å ha blitt enke i Tromsø. Den store
Nordeidfamilien var dermed blitt samla i USA. Både Hans, Ingvard,
Kristian og Nikoline var gift og utvandra med egne familier. Den nære
tilknytninga til Reinsvollfamilien ser vi av at 2 av barna til Jørgen
og Hanna, Anton og Johan, gifta seg i USA med døtre av Hans
Hansen
Gaard og Ovidia.
Både Hans og Johan førte dagbøker over turen til
Amerika, så vi har
god greie på hvordan reisen foregikk. Den var nå adskillig
kortere og
meir komfortabel enn turen i 1864.
Da Hans reiste over i 1889, forlot familien Tromsø 1/6 og kom
til
Artichoke Lake etter en måned. Turen gikk over Trondheim med
båt til
Hull i England og tog til Liverpool, som var blitt den store
utvandrerhamn. I Amerika gikk de i land i Quebec, og tok toget over
Minneapolis til Appleton - Artichoke Lake. De reiste direkte til Hans
Hansen Gaard, og vi kan av utvandrerprotokollen se at billetten var
forutbetalt i Amerika. Det samme gjaldt alle fra Nordeidet som reiste
ut i 1891.
Da Johan reiste i november 1891, gikk turen også over Liverpool,
men dampskipet gikk til Halifax i Canada, etter anløp av Irland
og New
Foundland. Fra Halifax gikk turen med tog via Montreal og Duluth til
Artichoke Lake.
Når også en del av den store Robertsenfamilien eller
Hegelundfamilien på Selnes hamna i Artichoke Lake, skyldtes det
slektskap med Reinsvollfolket. På Selnes bodde Stor-Robert ,
Robert
Mortensen Hegelund, født 1832. Han var gift med Johanna Indal
fra
Reinsvoll, søster av Lars Indal, som var Ovidias første
mann. Ovidia var
søster av Robert, så her var altså søskenbytte.
Og Johanna Indal var
søster til Hanna Indal, kona til Jørgen Hansen Gram på
Nordeidet.
Johanna Indal døde alt i 1867, og Robert gifta seg oppatt med
Johanna Johansdatter. I de to ekteskap avla Robert 18 barn, hvorav
5
døde ung. De øvrige 13 utvandra alle til USA i tida 1875-98
sammen med
foreldra. Fleire av barna var gift i Norge og utvandra med sine
familier. Og alle hamna i Artichoke Lake, der de fleste slutta seg
til
den lokale baptistkirka.
Slektsforbindelsene fra Norge blei ytterligere styrka i Amerika ved
fleire ekteskap. 2 av barna til Ovidia Mortensdatter blei gift med
barn
av hennes bror Robert. Aldor fra ekteskapet med Lars Indal blei gift
med sitt doble søskenbarn Kristine (Roberts datter i ekteskap
med
Johanna Indal), mens Emma (fra Ovidias ekteskap med Hans Hansen Gaard)
blei gift med Edvard (Roberts sønn i 2. ekteskap). En av Roberts
sønner, Rikard, blei gift med Lovise, datter til Abel Larsen
Mellavold,
som innvandra i 1892.
Også fleire fra fastlandet reiste til Artichoke Lake og forsterka
kolonien der. I 1920-30-åra bodde det i Artichoke Lake 85
Robertsenfolk, like mange Jørgensen, og en god del Hansen, slik
at
Artichoke Lake nærmest var ei rein Karlsøybygd.
Her blei etablert et stabilt og tradisjonsrikt jordbruksmiljø.
Det
blei drevet fiske i innsjøen, som var en av de mest fiskerike
i staten.
Selv om det var mye slit, var det romsligere kår her enn det
de hadde
reist ifra. Alt i 1897 hadde Edvard Robertsen fra Selnes 400 acres
farmland , ca 1600 mål, 15 storfe og 8 hester! Fleire av
innbyggerne var nevenyttige handverkere. Mange hadde med redskap og
avskjedsgaver heimefra, som de fortsatt har tatt vare på. Fortsatt
snakkes den gamle Karlsøydialekt her, enkelte baker til og med
gnikkalefsa! Minnet om forholda i gamlelandet har holdt seg godt, og
slektsbevissthet og interesse for bakgrunnen har gitt seg utslag i
ei
omfattende slektsbok, skrevet i 1971 av Hans G. Jorgenson, sønnesønn
til Jørgen Hansen fra Nordeidet, også han baptistprest
som sin morfar
Hans Hansen Gaard fra Reinsvoll. Denne boka, The Hanson - Jorgenson
- Robertson Genealogy, A History of Three Lines of Ancestors and Their
Descendants , har vært ei hovedkilde til dette avsnitt.
Selv om etterfølgende generasjoner har spredt seg utover i mange
stater, bor det fortsatt mange Kalsøyværinger i Artichoke
Lake,
fleire på de samme farmene som den første generasjon innvandrere
rydda
på prærien. Men mange av gårdene ligger også
her øde. Baptistkirka er
fortsatt et samlende sentrum, og fortsatt finnes det 12 personer som
snakker norsk. Fortsatt (1987) lever fleire barn av de første
innvandrere, som Ralph Robertson, sønn til Rikard fra Selnes
og Lovise
fra Mellavoll. Han er født ca 1907, og forteller i et brev til
Bygdeboka at han ikke kunne et ord engelsk da han begynte på
skolen, 6
år gammel.