Folkeauke
De store familiers tid
Prestørslekta
Nye boplasser
Ustabilitet og flytting
Lars Medius
Ei slekt på vandring
Bygda som samfunnsmessig enhet
Fra gård til bygd
Slekta og bygda
Fra fellestun til tettbebyggelse
De første nye ødegårder
Det som særmerker utviklinga i perioden er en enorm folketilvekst.
Til ca 1900 var folketallet fordobla, og auken fortsatte til midten
av
1900-tallet, selv om det jamna seg meir ut. Det var ikke like stor
vekst i alle bygder. Stundom kunne også befolkninga reduseres,
som vi
ser mellom 1910-20, da Helgøy hadde en nedgang på 1,4
%. Den veksten
vårt område opplevde, var generell for heile landet, men
den kom
seinere i gang i Karlsøy enn det som ellers var vanlig.
Mange forklaringer har vært satt fram for å forklare denne
folkeauken: koppevaksinering, bedre helsestell med jordmor og leger,
bedre mattilgang med billigere tilførsler av korn og oppsving
i lokal
potetdyrking, generelt økonomisk oppsving i fisket. Mye av dette
kan
synes rimelig som forklaringer også hos oss. Mest trulig var
det ingen
enkel årsak til oppsvinget, men fleire samvirkende årsaker.
I alle fall
kan vi slå fast at fleire barn overlevde enn før, og at
fleire familier
enn før fant utkomme eller livberging i Karlsøy. Mye
kan og tyde på at
giftermålsalderen gikke noe ned, slik at ektefolk fikk lenger
tid enn
før til å produsere barn. I begynnelsen av 1900-tallet
var giftealder
for menn 25 1/2 år og 22 3/4 år for kvinner, og heile 28
% av kvinnene
var 20 år eller yngre.
Hvor stor variasjonene i fødselsoverskuddet kunne være,
skal vi la
åra 1863 og 1866 belyse. I 1863 døde like mange som det
blei født i
prestegjeldet, ialt 93. Et underskudd på 5 i Helgøy blei
oppveid av
like stort overskudd i Karlsøy (med Sørfjord).
I 1866 var det fødselsoverskudd i Karlsøy med 43 og i
Helgøy med 15,
ialt 58.
Før 1900 var veksten større i Helgøy enn Karlsøy,
mens det var
omvendt etter 1900. Det betyr at Helgøys andel av prestegjeldets
folketall var stigende fram til 1900. Da stod Helgøy på
topp, med 41,4
% av befolkninga. Deretter gikk andelen ned, og var i 1950 34,5 %,
som
var litt under andelen i 1865 (35,6 %). Helgøy utnytta altså
raskere
enn Karlsøy sine utviklingsmuligheter. Etter 1930 flata Helgøys
befolkningskurve seg ut, og alt i 1946 begynte folketallet å
gå ned
her. I Karlsøy stoppa folkeauken i 1950.
I et område som Nord-Kvaløy, ser vi at toppen i bosetningskurven
kom alt i 1910, med 181 personer. Sia var det generelt nedgang, med
et
unntak for de magre 1930-åra, da det var større problem
med å finne
arbeid borte. Nord-Kvaløy nådde altså sin bæreevne
svært tidlig i
forhold til resten av prestegjeldet. Til og med kan vi tale om en
overekspansjon, ved at mange av de nye boplassene blei hurtig oppgitt.
Går vi inn i de enkelte 10-år etter århundreskiftet,
kan vi se
klare forskjeller mellom de to sogn. I Helgøy var folkeauken
1920-30 11
%, og bare 9 % 1930-46. I Karlsøy var auken 10 % 1920-30, og
16 %
1930-46.
Vi ser og interessante forskjeller allerede nå mellom de to kjønn.
I
1910-20 var antallet ugifte kvinner over 15 år mye mindre enn
menn. Vi
ser og at folkeauken på Nord-Kvaløy i 1930-åra skyldtes
at der blei
fleire ugifte voksne menn. Jentene fant seg lettere arbeid borte,
f.eks. i Tromsø. Det var lite arbeid for dem heime, og det var
arbeid
som gav lite inntekter. Mennenes arbeidskraft kunne nyttiggjøres
i
fisket heime og borte, og de kunne fortsette å bo heime.
Forgubbinga er således et gammelt fenomen.
Det ser ut til at fiske og jordbruk fram til ca 1900 var istand til
å oppta en god del av folkeauken. Det skjedde omfattende jorddeling
og
nyrydding, og fisket blei drevet med enkle, arbeidskrevende metoder,
uten altfor store krav til kapital. Samtidig ser det ut til at
verdensmarkedet var istand til å ta i mot større mengder
fiskeprodukt
enn før. Også før 1900 var det merkbar netto utflytting,
men det ser ut
til at utflyttinga etter 1900 blei enda større. Det lokale næringsliv
var ikke lenger i stand til å ta imot den store befolkningstilveksten.
Amerika, Finnmarksværa og Tromsø blei utveier for stadig
fleire.
Fortsatt var det fiskerbondenæringa som skulle livberge befolkninga.
I 1900 var 87 % av folket knytt til jordbruk og fiske, mens 5 % levde
av handel, bergverk, handverk og sjøfart. De resterende 8 %
levde av
understøttelse, offentlig arbeid etc., ifølge registreringene
i
folketellinga.
Folkeauken fikk ingen betydning for bosetningsmønsteret. Den
gamle,
spredte gårdsbosetninga holdt seg. Det blei imidlertid tettere
mellom
naboene, etterhvert som gårdene blei delt, og det kom fleire
som rydda
seg bruk i utmarka mellom de gamle gårdene. Det var bygdelaga
som
begynte å avtegne seg. De to små tettbebyggelser som voks
fram, gjaldt
begge de to kommunesentra, Karlsøy og Helgøy. I 1920
var det 68
innbyggere på tettstedet Karlsøy, mens Helgøy kirkested
hadde 90. Men
på Helgøy var det fleire folk i hvert hus. Her var 10
hus, mot 14 på
Karlsøy kirkested.
Store familier eller hushold har vi møtt før, men
da var det
fosterbarn og tjenerskap som gjorde utslaget, og det var den økonomiske
aktivitet som bestemte husholdsstørrelsen. Folk fikk nok mange
barn,
men mange av dem døde som spebarn eller under oppvekst.
Den store folkeauken fra midten av 1800-tallet har for en stor del
sammenheng med at så mange av barna overlevde. Fram til etterkrigstida
var 6-8 barn i en familie svært vanlig, 8-10 var ikke uvanlig,
og der
finnes endel eksempler på ungeflokker på 12-14 barn. Ved
oppattgifting
kunne enda større søskenflokker oppstå, når
alle halvsøsken regnes med.
Et eksempel på det er Hans Henrik Johnsen i Skipsfjord, f. 1823,
som i
sine 3 ekteskap var far til 27 barn, etter det bygdetradisjonen
forteller.
Etter ca 1950 begynte igjen barneflokkene å minske, nå ikke
p.g.a.
dødsfall, men fordi det blei født færre barn. Dette
er et resultat av
meir familieplanlegging , som følge av prevensjonsbruk. I historisk
perspektiv er altså de store barneflokker ikke noe gammelt fenomen,
og
det begrenser seg til en hundreårsperiode.
At spebarna og ungene forøvrig begynte å overleve, måtte
få store
økonomiske følger, både for familien og samfunnet.
I stedet for 2-4 barn
skulle en familiefar nå forsørge 8-14, og ei mor skulle
greie
spebarnstell, barnepass, matstell, klesstell og oppdragelse av
tilsvarende mange. Det måtte bli smalhals i mange heimer. Det
var også
mindre å dele på når barna selv skulle stifte bo
og hjelpes i gang med
egen næring i form av jord, krettur, hus og båt. Det måtte
bli meir
press på ressursene, og stadig fleire måtte ut av det lokale
området.
Til gjengjeld kunne far få god hjelp når sønnene
begynte å vokse til og
reise på fiske, og mor fikk meir hjelp i hus og fjøs.
Der var og fleire
til å sikre en god alderdom for de eldre, når den tid kom.
Det er sannsynlig at den store auken i familie-etableringer som
fulgte i kjølvatnet av de store barneflokker, førte til
større armod
for mange. Mange av de nye boplasser som blei tatt i bruk, gav et
magert utkomme. Fleire enn før måtte hjelpes i kritiske
perioder av
samfunnet, likesom det blei stilt større krav til skoleutbygging
etc
for kommunen.
Vi har sett at de store barneflokker var ei hovedårsak til
stigninga
i folketallet. Vi skal nå ta for oss en enkelt familie til studium
i
dette perspektiv, og legger da i land på den lille gården
Prestøra på
Reinøy, heilt nord i Langsund. Opprinnelig var dette en sesongboplass
for sjøsamene i Langsund, seinere utslåtte for Karlsøypresten.
Trulig
oppstod namnet da.
Som boplass i moderne tid begynner historia i 1873, da Karl
Johannesen og Elen Anna Johnsdatter flytta hit fra Nordeidet. Bruket
blei utgått fra Stakkvik og skyldsatt i 1872, som den nordligste
del av
matrikkelgården Bratrein. Karl og Elen var gift i 1858, og bodde
i
1865 som husmenn på Nordeidet. Dette var heimplassen til begge,
men Elen
var født i Tromsø, der hennes foreldre var innflyttere
fra Sel i
Gudbrandsdalen.
Da familien flytta til Prestøra, var allerede 6 barn kommet til
verden, og 6 nye skulle komme, slik at ialt 12 barn blei oppfostra
på
Prestøra. Og noe som var nytt for denne perioden: samtlige 12
nådde
voksen alder!
Noen storgård kunne den gamle presteslåtta under fjellura
av
naturlige grunner ikke bli. I 1875 fødde plassen 2 kyr, 6 sauer,
2
geiter, 1 gris. Karl var heller ikke selveier. Bruket var heile tida
eid av andre, først av folk på Mellajorda (Indre Hamre),
så av
handelsmann Helberg på Karlsøy. Han sendte hver sommer
en sauflokk dit
for gjeting. Også bruksretten til den lille krattskogen som fantes,
var
fratatt brukeren fram til 1899. Karl eide rettnok husa på bruket,
men
de var pantsatt i 1874 til kjøpmann Poul Hansen i Tromsø
for 190
spesiedaler. Det var med andre ord trange kår for den store
barneflokken som voks opp her. I 1893 var Karl skattlagt for ei inntekt
på 570 kroner, og hadde null i formue. Likevel skulle det bli
plass for
fleire.
Når vi kommer fram til 1900, hadde 2 av sønnene, Oluf og
Kornelius
Karlsen, etablert sine egne hushold her. Oluf hadde i 1896 kjøpt
heile
Prestøra, mens Kornelius i 1900 bare var oppført som
fisker, og det er
uklart om han nå disponerte noe jord. Imidlertid blei bruket
delt
mellom de 2 brør. Det nye bruk blei likevel ikke utgått
og skyldsatt
før i 1938, da Oluf gav fra seg gården. Enda i 1914 var
Kornelius
oppgitt som husmann .
I 1900 hadde Oluf og kona Anna Fors fra Luleå 4 barn, mens Kornelius
og Oline Sørensdatter fra Hansnes hadde 5. Ialt fikk Kornelius
og Oline
12 barn, mens Oluf og Anna fikk 11. Dessuten oppfostra de en nevø,
slik
at det i denne generasjon var ialt 24 barn på Prestøra!
Imidlertid nådde
ikke alle voksen alder. Av Oluf sine 11 døde 2 som små.
Av Kornelius
sine 12 døde en som liten, snøskrea tok en unggutt på
jakt, og den nye
folkesjukdommen, tuberkulosen, reiv bort tre. Likevel blei det mange
nye familier også av denne generasjon, ihvertfall 15.
I tredje generasjon var det Oluf sin sønn Paul som overtok farens
bruk. Han og kona Mary fikk 6 barn, hvorav 2 døde. Etter Kornelius
kom
datra Klara og mannen Johan, med 4 barn. De flytta til Finnmark under
siste krig, og bruket gikk over til andre. Det var da ikke mulig å
dele
jordene videre, slik at Prestøra fortsatte som 2 bruk til fraflyttinga
skjedde etter krigen. I dag står Kornelius sitt bruk til nedfalls,
mens
Oluf sitt bruk er feriebruk for slekta.
2 av barna i andre generasjon blei altså igjen på heimplassen.
Hva
skjedde så med resten av Karl og Elens 12 barn?
Samtlige 10 flytta ut i verden og stifta egne familier. Petter, Ole
og Hanna bosatte seg i Stakkvik, Emelie i Reinskar, Jensine på
Bergan i
Langsund, Fredrik på Gamnes og Gunhild på Skattøra.
9 av barna blei
altså boende i Langsund. Forøvrig bosatte Johan Albert
seg i Vannvåg,
Søren i Nord-Grunnfjord og Johannes i Honningsvåg.
I likhet med Oluf og Kornelius blei mange av utflytterne opphav til
nye, store barneflokker, slik at antallet av barnebarn, oldebarn og
oldebarnsbarn etter Karl og Elen må være utrulig stort.
Ei foreløpig
telling av etterkommerne har gitt et omtrentlig antall av vel 3.000!
Og
at det var en sterk generasjon som voks opp på Prestøra,
kan vi se ved
at svært mange av de 12 oppnådde temmelig høg alder.
Rekorden blei
lenge holdt av Johan Albert i Vannvåg, som døde i 1960,
103 år gammel.
Men den er nå grundig slått av broren Ole i Stakkvik, som
i 1989
fortsatt lever og er 107 år!
Ved sia av å dele jorda, var det rydding av nye boplasser
som kunne
gi de nye store generasjoner muligheter for levebrød i bygda.
Vi finner
i tida fra ca 1860 og fram til århundreskiftet en rekke nye boplasser
som viser at denne utveien var flittig nytta. Ca 1900 kan vi trulig
si
at vi har den mest utbredte bosetning vi noen gang skulle få
i Karlsøy.
Dette skjedde samtidig med at det var blitt adskillig tettere mellom
naboene i de gamle, meir sentrale bygder, og samtidig med at de siste
av de gamle ødegårder i Helgøy var blitt bosatt.
Det skjedde mellom
1865 og 1875.
På fastlandet finner vi nemnt Hellarvika ved Lyngstua (1861),
Arneng
(1854), Styrmannstø (1900), Finngambukt (1875), Augustheimen
ved
Jegervatn (1865), Bryggeberg ved Bakkeby (1861) og Laupvik ved
Lattervik (1900).
På Reinøy nemnes Stangnes sør for Søreidet
(1875), Høtta (1861),
Prestøra (1872), Sandnes (1900), Bergan (1865) og Lilleby (1865).
På Karlsøy kom Galgevoll og Arvik (begge ca 1895).
På østre Vanna finner vi Laukvik (1900), Jørenvik
og Perolsavik
(1891), Tennes ved Valen (1900), Stuvik (1900), Jøvik (1891),
Fakkekjegla (1865) og Gjerdet (1900). Lenger nord kom Sandkroken i
Skipsfjord (1900) og Båtnes i Sandfjorden (1878). På vestre
Vanna
finner vi Bekkestrand (1899), Sengskroken (1857), Mikkelvik (1900),
Einarstrand (1891), Svenesstrand (1900), Klemetsvik (1877), Torbensund
(1900), Kåja (1900) og Kirkesanden (1891).
På øyene utfor Vanna har vi Lille Skorøy (1855),
Skorøynes på Store
Skorøy (1900) og Laukvik på Nord-Fugløy (1858).
På Ringvassøy nemnes Båtnes i Hessfjord (1865), vi
har Gamvikbukt
(1896), Håkaby (1877) og Sakariasbukt (1891). De aller fleste
av de
øvrige boplasser innover i Dåfjord var tydeligvis bebodd
før 1850,
således Steinnes, Naustnes, Vatnan, Elva, Karanes, Hornet, Steinsvoll,
Skarpenes, Langstrand og Vinternes. Dyrsfjord var bosatt i 1899, likeså
vestsida av Skogsfjord, mens Jøvik er eldre (1861).
I 1900 finnes nemnt en rekke nye boplasser på Rebbenesøy:
Kræmerhavn, Sengsvik og Andamsfjord (Kvenheimen under Tinden),
på
Andammen finner vi nå Enga, og Hersøygård på
Hersøy. Godstrand var
nemnt i 1896, men kan være enda eldre.
På Helgøy kom Mølnnes (1892), Finnstø (1899)
og Gullelv (1900). På
Nord-Kvaløy finner vi Rottvik (1885), Måsnes (1899), Kopparnes
(1886)
og Breivik (1900), mens Pergård oppgis på Grøttøy
(1900). I tillegg
veit vi at også Mebursvik og Faulbergvik på Nord-Kvaløy,
og
Søren-Karl-heimen på Måsvær tidvis var bosatt.
I Faulbergvik kjenner vi
til 5 bosatte perioder ca 1880-1900. I denne periode fikk også
matrikkelgården Hattøy fast bosetning, første gang
nemnt i 1869. Det
var på Hus-Hattøy, en stor holme ytterst ute i havet vest
i Helgøy,
svært utsatt for vind og havsjø, og med ytterst magre
kår på land. Det
heitte på folkemunne at i kuling kom sjøen ned ovnsrøret!
Her skifta da
også beboerne hurtig. Vi kjenner minst 3 familier her, i rask
rekkefølge. I 1900 var her øde, og det er uklart om stedet
var bebodd
etter 1899. Etter 1910 var her i alle fall ingen bosetning.
Noen av disse nye boplasser kan godt være eldre enn de årstall
som
her er oppgitt, og for enkelte kan det tenkes at der har vært
tidligere
bosetning med ødeperioder imellom.
Også i vårt århundre kom enkelte nye boplasser. Ved
Sør-
Lenangsneset kom Vengstein, utskilt fra Ravik i 1928, men trulig bosatt
tidligere. På Reinøy blei det rydda en liten boplass Fauskevoll
ved Fauskenes i 1909, fortsatt bebodd i 1922. Den var etablert av
Fattigvesenet for en familie man ønska å isolere. På
Karlsøy blei Bogen
rydda i 1910. På Store Skorøy blei Ravik rydda ca 1910.
Sør for
Søreidet kom Skavberget ca 1905 eller noe før, og i 1920-åra
blei
Glembukta sør for Bjørnskar rydda. I Dåfjorddalen
kom ca 1920 en
boplass oppe ved Monsevatn, ca 52 m.o.h., rydda av Johan i Dalen
(Johan Gabrielsen). Den var bebodd enda i 1940- åra. Nord for
Nordskar
var Storvik bebodd ca 1910-22.
Ved Skogsfjordvatn var der fortsatt rom for endel nyrydding. I 1901
blei Tennvassligårdene rydda, og der blei rydda fleire bruk i
åssida
øst for vatnet. I 1928 blei den aller øverste gården
rydda her, av
Hilmar og Regine Raste, ca 120 m.o.h., der veien nå kommer ned
fra
fjellet.
En av de siste enslige boplasser var Stortinden (Tinden), rydda på
gammel slåttemark ved øvre ende av Jegervatnet i 1935,
av Laura og
Johan Johansen. Dette var en innlandsboplass, med store
transportproblem både sommer og vinter, og den blei oppgitt etter
få
år. Andre marginale boplasser fra denne tida var Rundsevoll i
Hermannsfjord ca 1910-15 og Fembøringsmyra på østre
Grøttøy i 1930-
40-åra.
Den største nyrydding i vårt århundre skjedde i 1920-30-åra
på de
mange bureisningsplasser, tildels på myrområder. Denne
nyryddinga skal
vi omtale i neste periode.
Det som karakteriserer mange av de nye boplasser vi har nemnt, er
isolert beliggenhet og magre ressurser, mange med utsatt beliggenhet
for vind og sjø. Noen av boplassene kan karakteriseres som reine
nødsboplasser, og viser at området hadde nådd sin
ytterste bæreevne.
Endel av boplassene blei varig, men endel blei hurtig oppgitt. Noen
av
de nye boplasser fra forrige århundre, som Faulbergvik, Mebursvik
og
Rundsevoll på Nord-Kvaløy, og Hamna, Setra og Søren-Karl-heimen
på
Måsvær, var så kortvarig bosatt, at de ikke blei
oppfanga av
folketellingene i perioden.
Vi har tidligere sett at der kunne være stor slektsstabilitet
på
mange gårder, især der storkarsslektene slo seg ned. Slik
stabilitet
kan vi fortsatt finne mange steder. Det ser ikke ut til at overgangen
fra leiejord til selveie egentlig spilte noen stor rolle her. I
forbindelse med folkeauken og det forhold at så mange nye boplasser
var
ressursfattige og marginale, kan vi i denne periode se en rekke
eksempler på kortvarige bosetningsperioder, og hyppig skifte
av
beboere. For Olai Pedersen som bodde 13 år sammenhengende på
Flatvær
(ca 1900-1913), sier bygdetradisjonen at dette var det lengste opphold
noen har hatt på Flatvær i nyere tid! Her finner vi nemnt
minst 7
oppsittere fra 1880 til 1930. Særlig ekstreme eksempler kan vi
finne i
vestre Helgøy og ytre del av Vanna og småøyene
der. Dette kan vi
konstatere ved å studere de enkelte hushold i de mange folketellinger
fra l865 og utetter. Men det forekom dessuten en mengde flyttinger
som
folketellingene ikke fikk med. Dette kan vi se ved å notere oss
boplassadresser i kirkebøker og skoleprotokoller og lignende.
De folk som flytta, var folk uten kapital, som var jordlaus og
måtte leie seg inn som inderster, husmenn, forpaktere o.s.v.
Men for en
familie fra ytre Vanna har vi og et utsagn om at familien ikke trivdes
med å være for lang tid på samme sted! Dette gjaldt
Magnus og Hanna,
som flytta fra Burøysund til Hamre, Sandkroken, Grimsholmen
og
Slettnes.
Ett eksempel er Peder Pedersen Gade og kona Petrikka Johanne
Mikkelsdatter, som vi finner i Dåfjord 1851-54 med fleire barn.
De var
innflytta fra Nordbyvatnet i Malangen og hadde dessuten bodd ei tid
i
Kjærviklia. I 1856 var familien bosatt på Måsvær,
i 1857 på Karanes, i
1858-63 i Skjærvik eller Finnsula, i 1865-68 igjen på Måsvær.
Deretter
flytta de til Tromsøysund.
Tydeligvis var dette flytte-mønsteret en følge av dårlig
økonomi,
for vi ser at barna hadde stor forsømmelse på skolen.
Dette skyldtes
mangel på mat og klær, og fattigdom og vanhjelp var en
generell
karakteristikk lærerne gav av familiens økonomi. I 1863
endte det med
at 2 av sønnene skulle sendes i tvangsskole på Karlsøy
av den nidkjære
prest Kjelland. Ved utflyttinga var 3 av de største barna fortsatt
ukonfirmert, selv Peder på over 20 år, noe som er et klart
uttrykk for
at skolens beskjedne mål ikke var nådd. I 1869 blei Peder
konfirmert,
25 år, nå bosatt på Måsvær. ret
etter kom søstra Maren på 19, da fra
Steikervik. Disse blei tydeligvis igjen i sognet.
En av de mest ekstreme flyttekarrierer hadde Henrik Henriksen og
Marit Tommesdatter fra Lyngen, han f. 1861, ho f. 1864. De gifta seg
ca
1890, og hadde 2 barn med da de flytta til Helgøy i 1892. For
denne
familien har tydeligvis bygdefolket syntes det blei vel mye flytting,
og tradisjonen har derfor holdt rede på flyttemønsteret,
som var
følgende: Skogsfjord, Rebbenes, Bøtnes, Hattøy,
Andamsfjordbotn, Tindan
i Andamsfjord og endelig Rebbenesbotn, der vi finner dem fra ca 1916.
I
Andamsfjordbotn bodde familien i 1900, og under Tindan skal de
deretter ha bodd i 5 år. På begge disse steder veit vi
ikke om at andre
folk har bodd noen gang.
I det etterfølgende skal vi gi egen omtale at etpar andre
flyttekarrierer, Lars Medius og Alfred Olaisens slekt. Det er da ikke
rart når bygdetradisjonen har festa seg ved den rekordlange perioden
Johan Henrik Pedersen hadde i Nord-Grøttøy, 52 år,
til tross for at han
bare var husmann eller leilending. Johan Henrik var fra Malangen, og
gifta seg ca 1870 med Martha Larina Nilsdatter fra Helgøy sogn.
Trulig
har de flytta til Nord-Grøttøy like etter, for her finner
vi dem både i
1875, i 1900 og ca 1920. Forut for dette bodde han ett år i Vesterhamna
på Store Måsvær, og er den eineste som har bodd her.
En velkjent mann fra havdistriktet, bl.a. for sine overnaturlige
evner, var han Lars Medius , egentlig Lars Tometius Johansen, som
var svigerbror av Sissel på Slettnes. Han hørte med til
de mange som
stadig var på flyttefot, og vi skal her i grove trekk se hvordan
hans
omflakkende liv arta seg.
Lars Medius var født i Skipsfjord i 1840 i en sjøsamisk
familie, av
foreldre Ane Mikkelsdatter og Johan Andreas Larsen. Omtrent på
denne
tida flytta familien til Stakkenga i Sandfjord, der Lars Medius voks
opp.
Ca 21 år gammel blei Lars Medius gift med den 18 år eldre
Elen
Henriksdatter fra Skjervøy, trulig ei enke, og fikk en sønn,
Jakob, med
henne. Ca 1856-64 finner vi familien ute på Nord-Fugløy.
I 1864 var de
flytta til Slettnes, der de dreiv gården etpar år som leilendinger.
Så
finner vi Lars Medius og familie noen år på Grimsholmen,
men i 1875 var
han bosatt som husmann i Stakkenga, og hadde her 1 ku, 8 sauer og 2
geiter. Trulig var boplassen egentlig på Båtnes i Sandfjorden,
der vi
veit han bodde i 1878. Jakob var nå tydeligvis død, og
i husholdet
fantes 2 pleiesønner og mora som kårkone. Det ser ikke
ut til at Lars
Medius fikk fleire egne barn, noe som kan ha sammenheng med konas
alder.
I 1880-81 bodde Lars Medius igjen på Slettnes, i 1900 som husmann
i
Mikkelvik under Kokkevoll (Vannereid). Han var nå gift med Berit
Nilsdatter fra Sørfjord, og de hadde av husdyr bare 10 sauer,
som stod
i den ytre delen av boliggammen. Berit var 24 år yngre enn mannen,
og
overlevde han med adskillige år. Ho huskes fortsatt i folketradisjonen
som ei gammel, fattig enke som gikk og tigde. Ho endte sine dager i
Torsvåg i 1920-åra. Også Lars Medius måtte
på legd på sine gamle dager.
Bortsett fra Slettnes var det altså temmelig magre og marginale
boplasser Lars Medius måtte ta til takke med, og han eide aldri
noe
jord de stedene han var bosatt. Tydeligvis har familien levd under
temmelig fattige kår, og ca 1880 fikk de fattighjelp. Det ser
ikke ut
til at de mange flyttinger har ført til forbedringer. Det var
en
familie som måtte ta til takke med det andre ikke ville ha.
I dette avsnitt skal vi følge ei av de mest omflakkende slekter
vi
kjenner over en periode på 150 år. Vi starter i 1833 med
at enkemann
Peder Larsen på Sør-Grøttøy gifta seg oppatt
med Elen Larsdatter fra
Tromsø sogn.
ret etter (27/9 1834) fikk paret en sønn, døpt
Peder Olai. Han
bodde i Sørskar da han i 1862 blei gift med Anna Gurina Mikkelsdatter.
Ho var født i Steikervik, men foreldra var bosatt i Skogsfjord
da Anna
gifta seg. Mora Ane var ellers født i Stjørdal, og kom
til
Skogsfjordvatn med faren Besse, en av de første nyryddere der.
I 1863 bodde familien i Laukvik, og fikk nå sitt første
barn, Adolf
Severin. Allerede i 1865 var de flytta videre til Finnsula. Her lå
heimen deres på Finnsulgården , ca 1 km nordom Skjærvika,
en av de
magreste gårder vi kjenner. Likevel fødde bruket 3 kyr,
5 sauer og 2
geiter. Bruket var leilendingsjord. Her kom datra Ane Margrethe i 1866
og Olai Leonard i 1869.
I 1873-76 bodde familien igjen i Laukvik, nå som husmennn, med
2
kyr, 2 kalver, 6 sauer og 7 geiter. Barneflokken var aukt til 5. Litt
etter dette bodde Peder Olai i Mebursvik på Nord-Kvaløy,
som hørte til
Flatværgården. Visstnok er Peder Olai den eineste som noen
gang har
bodd på dette stedet, som ligger svært åpent mot
storhavet. Her kan vi
fortsatt se tuftene etter de små husa familien eide. Og oppholdet
blei
ikke langvarig.
I 1879 forpakta Peder Olai Flatvær, men blei oppsagt etter en
konflikt med eieren om vrakgodset. Familien flytta nå til Faulbergvik,
som var seter under Steikervik (Ryten), også dette et isolert
og
stormfullt sted, avgrensa fra Mebursvik av en stupbratt næring
,
Meburet. Her bodde familien ca 1881-85. Her døde Peders svigermor,
Ane
Bessesdatter ca 1881. I 1890-91 var familien tilbake på Flatvær.
I 1899 hadde Peder Olais sønn Olai Leonard overtatt som forpakter
på
Flatvær. Han fødde her krettur for eierne, og berga alt
vrak for dem,
mens eierne selv tok alt av egg, dun og bær. Peder Olai var blitt
enkemann i 1885, og bodde nå som inderst hos sønnen. Olai
hadde i
1890-åra vært halvlottesdreng hos Andor i Sørskaret
i 5 år og 3 år på
Måsvær, og var i 1900 fortsatt ugift. Olai gifta seg i
1902, og barna
begynte å komme. Tilsammen blei det 8 barn i ekteskapet. I alt
bodde
Olai 13 år på Flatvær, men flytta til Laukvik med
familien i 1912.
I 1920 blei familien for første gang selveiere, da Olai kjøpte
Laukvik. Imidlertid mista han bruket i 1936 ved tvangsauksjon etter
fleire økonomiske uhell. Etter dette bodde Olai ei tid på
Nord-
Grøttøy, der han døde i 1942.
Nå hadde fjerde generasjon begynt å etablere seg. Sønnen
Alfred
Olaisen gifta seg med Nikka fra Pergården på Grøttøy,
og bosatte seg i
1931 på Måsnes under Laukvik. Her bodde han og familien
til
fraflyttinga fra øya tvang dem over til Bromnes ca 1980. Også
fleire av
denne generasjonen finner vi godt spredt, således Fina (Alfina)
Torsteinsen i Nord-Grøttøy og Skogvik, Henni Pedersen
i Nordskar og
Breivik ved Rødgammen, Ottar Pedersen i Sør-Grunnfjord,
og Antona
Linchausen på Andenes.
Og tru ikke at en slik omflakkende tilværelse for familien førte
til liten interesse for lokale tradisjoner! Fleire av medlemmene av
fjerde generasjon har vist stor interesse for den lokal
kulturtradisjon, og ytt viktige bidrag til denne bygdebok, om gamle
dagers liv på Nord-Kvaløy og især om sangtradisjoner
i slekta.
De sosiale og bosetningsmessige enheter i et område vil skifte
over
tid, og variere både i omfang og kvalitet. Og der kan være
fleire slike
enheter samtidig, som dels utfyller hverandre sosialt, dels dekker
hverandre geografisk.
På 16-1700-tallet har den administrative enhet tinglaget vært
en slik samfunnsmessig enhet. Med delinga av tinglaget ca 1790 og
overføring av funksjoner til andre institusjoner, kan vi si
at
tinglaget hadde utspilt sin rolle sosialt sett. Tinglaget var ellers
ikke sammenfallende med prestegjeldet, men dekte et mye større
område,
og tingforsamlingene skjedde bare en eller etpar ganger i året.
Det som voks fram til erstatning for tinglaget, var storhelga ,
altså det sosiale livet som var knytt til konfirmasjon og andre
kirkelige begivenheter. Denne helga hadde si glanstid utover
1800-tallet og fram til ca 1950, men var også begrensa til en
eller
etpar helger i året. Opprinnelig dekte storhelga heile prestegjeldet,
inkludert Sørfjord, som blei utskilt i 1867. Fra 1928 fikk Helgøy
egne
storhelger, slik at det var kirkesognet som deretter blei den
geografiske avgrensning.
Da kommunen kom i 1837, blei også den lagt utenpå den
geistlige enhet, først prestegjeldet, sia sognet. Men i sosial
sammenheng kom kommunen og dens organer til å spille en beskjeden
rolle,
ved at så få var trukket inn.
Det er ellers tydelig at med den lille befolkninga som eksisterte i
vårt område før slutten av 1800-tallet, måtte
de geografiske områder for
slike sosiale enheter være nokså stor. Dette ser vi klart
ved de
tidlige foreningsdannelser. Da Vel-foreninga kom i 1860-åra,
var dette
ei forening for heile prestegjeldet. Det samme gjaldt delvis
Fiskeriforeninga fra 1902. De første politiske foreninger like
etter
århundreskiftet var imidlertid lagt til sognet eller kommunen,
fordi
det var kommunen som utgjorde valgkretsen for kommunevalga. For
stortingsvalget var prestegjeldet valgkrets til 1906.
På slutten av 1600-tallet kom også en annen sosial institusjon,
knytt til en økonomisk enhet, bygdefaret eller
jekteskipperkretsen. Stort sett dreide det seg om 3 kretser, Nord-
Grunnfjord, Hansnes og Kvitnes, tidvis supplert av Rødgammen
og
Vannstua. Selv om dette i utgangspunktet dreide seg om organisering
av
økonomisk virksomhet, var det også knytt sterke sosiale
band mellom
skipperen og hans krets, gjennom utredning og gjeldsforhold, ved
arbeidsfellesskap med utsetting og oppsetting av jekta, og ved
Bergensseilasen. Dette systemet gikk i oppløsning i begynnelsen
av
1800-tallet.
Endel av de økonomiske og sosiale tradisjoner som var knytt til
bygdefaret, gikk videre i arv til gjestgiverne i området, i
første rekke knytt til Kvitnes, Karlsøy og Nord-Grunnfjord,
fra 1836
erstatta av Helgøy. Fra disse 3 stedene utvikla det seg fra
1860-70- åra
og fram til begynnelsen av 1900-tallet et nytt sosio-økonomisk
system,
kjent under namnet Nessekongeveldet , som tildels opptok i seg
politiske sider ved den kommunale virksomhet.
Arvtakeren etter Nessekongesystemet var bygda . Dette
var en mindre, geografisk enhet, som ofte bestod av bare en eller noen
få matrikkelgårder. Opprinnelig hadde disse småbygdene,
som var
geografisk avgrensa fra nabobygdene og bestod av en fjord, ei mindre
øy, ei større strandflate, et sund o.s.v., for fåtallig
befolkning til å utgjøre noen sosial enhet. Når
bygda eller bygdelaget
fra århundreskiftet begynte å vokse fram som sosial enhet,
har det
delvis sammenheng med den store befolkningsveksten, delvis med
etablering av lokale serviceenheter.
Det skjedde nå ei sterk desentralisering av handelen, med overgang
fra 3 sentrale Nessekonger til et utall av bygdebutikker. I takt
med dette kom etablering av dampskipsanløp, poståpneri,
telefonstasjoner
og skolekretser, slik at bygda i mangt blei selvforsynt med det som
fantes av offentlige serviceinstitusjoner.
Forutsetninga for at bygda kunne få slike institusjoner, var
naturligvis det befolkningsgrunnlaget som nå var tilstede, og
som mange
steder kunne dreie seg om 150-200 innbyggere, noen steder litt mindre,
noen steder litt meir. Det betydde at bygdene kunne være selvforsynt
når det gjaldt ekteskapsmarkedet, ved etablering av båtmannskap,
ved
fadderskap, ved utveksling av tjenester, ved foreningsdannelser. Det
var derfor større samhandling innafor bygda enn med nabobygder,
det var
tettere slektskap, alle kjente alle, og folk identifiserte seg lettere
med bygda og sambygdingene, enn med samfunnet utenfor.
Foreningene tok ofte sikte på reint lokale mål, som veier,
bruer,
bedehus, kapell, bygdebad, ungdomshus, etc., men var ofte vel så
innretta på folks sosiale behov. Dette gjaldt særlig kvinnene,
mens
menns sosiale behov blei dekt med båtlag, rorbuliv og ettermiddagsbesøk
på den lokale butikk.
Generelt var bygdene forbausende ensarta i sin sosiale
sammensetning, med fiskerbonden som det bærende element. Handelsmennene
var små og uten særlig kapital, ofte rekruttert fra lokale
slekter, og
som de øvrige underlagt bygdas generelle likhetsideal. Bygdene
oppfatta
seg selv som egne samfunn, med egne oppfatninger og holdninger, vel
avgrensa mot tilsvarende bygder. Her var gjerne egne bygdeledere, ofte
lærere eller lokale småkjøpmenn. Denne fellesskapsfølelse
kunne
imidlertid resultere i konkurranse og konflikt med andre bygder, f.eks.
ved kamp om kommunale og statlige goder, eller ved meir personlige
oppgjør i storhelga.
Selv om bygdene virka ensarta, kunne likevel hver bygd i sitt indre
liv ha et særpreg i forhold til andre bygder, en mentalitet eller
ei
bygdesjel som var særegen for bygda, og som kunne være
merkbar
både når det gjaldt økonomiske, religiøse
og politiske holdninger.
Bakgrunnen for dette kunne være forskjell i naturgitte forhold,
i
etniske forhold og i lokalhistorisk utvikling ellers.
Bygda blei da ramma om en stor del av folks sosiale og
næringsmessige aktivitet. Her foregikk heimefiske og her blei
februket
drevet, kjøpmenn tok i mot jordbruksvarer og fisk, her kjøpte
folk
dagligvarene, her henta man post, man kunne ringe og telegrafere, her
anløp dampen for folk på bytur, her gikk ungene på
skolen,
kvinnene samla seg i kvinneforeninger, mennene i fiskarlag og politiske
lag, ungdommen i ungdomslag og til dans, her var 17. maifeiring, St.
Hansfeiring, juletrefester, her var bygdefolket samla til bryllup og
begravelse. Det var små og beskjedne, men selvforsynte samfunn,
som
etter tidas krav var forholdsvis funksjonelle , de viste en stor
grad av tradisjon og stabilitet, og gav dermed trygghet. Selv om her
oftest mangla kaier, veier og strøm, og folk hadde dårlige
skolehus,
var dette noe man delte med store deler av kystfolket i landsdelen,
så
dette var til å leve med.
1930- og 40-åra var sluttfasen i utviklinga av bygda , som
ialt kan sies å ha omfatta ca 25 enheter. På denne tida
kan vi si at
også de etniske forskjeller, som tidligere hadde vært markert,
nå for
det meste var utviska. De to eineste bygder som i en viss grad stakk
seg litt ut sosialt og økonomisk, var Karlsøy og Helgøy,
som med sitt
lille sjikt av funksjonærer og embedsfolk viste noe avvik i forhold
til
de meir ordinære fiskerbondebygder. Men også disse to bygder
hadde sin
egentlige basis i fiskerbonden .
Bygda som samfunnsmessig enhet forsvant fra ca 1950, med de
store omveltninger som fulgte i kjølvatnet av veiutbygging,
skolesentralisering, næringsspesialisering og fraflytting etc.
Omtrent
samtidig forsvant den overordna sosiale institusjon, storhelga.
Selv om bygda nok kunne virke kontrollerende og isolerende på
folk, kanskje særlig på ungdommen, trur jeg mange nålevende
fra
50-årsalderen og oppover, vil ha sterke minner og positive følelser
knytt til det bygdelivet som blei levd innafor ramma av bygdelaga.
I
mangt har jeg inntrykk av at de blei oppfatta som gode sosiale enheter.
Ett av de mange stedene som utvikla seg fra spredt bosetning til
ei
tett, lita bygd, var Vannvåg.
Her var det utover store deler av 1800-tallet bare to oppsittere. I
1865 var dette blitt til 3, foruten et kårhushold, med ialt 19
innbyggere. 10 år seinere finner vi de samme 3 familier, men
med større
barneflokker, slik at innbyggertallet var steget til 25. De 3
oppsittere var fortsatt leilendinger.
Det var først i 1890-åra at brukerne blei selveiere. Men
her løste
man ikke befolkningsproblemet med å dele på jordene. I
stedet fikk nye
brukere ta til takke med husmannsstatus. Av de 10 hushold vi finner
i
Vannvåg i 1900, var heile 7 husmenn under de 3 eiere. Befolkninga
var
nå ialt 74 innbyggere, en auke på nær 200 % på
25 år. Befolkningsauken
førte her til større sosiale ulikheter, en lokal overklasse
av
jordeiere, og et proletariat av husmenn, som mest levde av fiske.
Det ser ut til at Vannvåg foreløpig hadde uttømt
sine muligheter
til ekspansjon, og i 1920 var folketallet fortsatt bare 74, fordelt
på
14 hus. Antallet husmenn var redusert til 2. Tar vi med Nord- Vannvåg,
var det 15 hus og 86 innbyggere.
Vannvåg hadde hittil vært et oppland under Kvitnes, men
begynte nå
å utvikle egne samfunnsinstitusjoner. Det kom telefon, handel,
post,
dampskipsanløp, skole og bedehus. Også fisket blei modernisert,
og i
1918 hørte 7 skøyter til i bygda. Da jordforholda var
begrensa, var det
fisket som måtte livberge den aukende befolkning. Her spilte
det en
stor rolle at her var ei brukbar hamn, og at bygda lå bra til
for
fiskefelta. Hamna var imidlertid for dårlig for vinterdrift,
og fleire
større havari skjedde under uvær. Den videre utvikling
fra bygd til vær
kom med hamneutbygninga etter krigen. Det skal vi omtale i en seinere
periode.
Hvordan ei enkelt slekt kunne sette sitt preg på ei bygd og
stabilisere bosetninga der, skal vi gi et eksempel på fra Slettnes.
Dette var ingen dårlig gård. Her var god innmark og beiter,
gode
multemyrer, bra lending, og stedet lå høvelig til for
fiske på bankene
og fangst i Nord-Fugløya.
Vi har tidligere sett at her var klar slektssammenheng i bosetninga
fra 1567 og etpar hundre år framover i tida. Etter ca 1800 satt
først
Friisslekta her, deretter Dahlslekta. I 1867 kom ei ny slekt til
stedet, som skulle prege bosetninga her like til fraflyttinga.
Det var Sissel Hansdatter og Johan Johansen fra Stakkeng, som nå
flytta til Slettnes og blei de første selveiere av gården.
I 1875
finner vi dem her med 5 felles barn og Sissels stedsønn. Gården
fødde
nå 5 kyr, 3 kalver og 10 sauer.
Her levde så Sissel og Johan i daglig strev for seg og sine av
det
overskudd som hav og land gav. Bl.a. dreiv familien mye eggsanking
og
fuglefangst i fuglefjella rett over fjorden på Nord- Fugløy,
og noen
dreiv oterjakt ute ved havet.
Like etter 1890 blei Sissel enke, og i 1899 delte ho gården mellom
4
av barna: Hans, Anders, Tomas og Ane, som alle hadde etablert seg her
med egne hushold. Sissel gikk selv inn i husholdet til Ane som kårkone.
Også de 3 øvrige barna bodde her. Peder Huas hadde etablert
seg i
Perolsavika (Laukvik) litt mot øst, mens en annen sønn
Peder bodde
ugift sammen med mora, og Johannes var inderst hos broren Anders,
seinere hadde han egen bolig. Seinere blei gården videre oppstykka
i
slekta, slik at heile bygda fikk sterkt preg av slektsdominans. Noen
kom inn gjennom inngifting i Sissels slekt.
Her blei egen skolekrets, det kom telefon, ungdomshus og stø,
men
post, handel og dampskipsanløp kom aldri, heller ikke vei. Stedet
blei
derfor fraflytta i løpet av 1970-åra. Men om sommeren
er det et yrende
folkeliv i bygda, når utflytterne igjen samles til ferie, fiske
og
multeplukking.
Matrikkelgården Vannereid har ei 20 km lang strandlinje. Likevel
synes bosetninga i middelalderen og fram til begynnelsen av 1800- tallet
å ha vært konsentrert i et fellestun ved elveosen, med
3-4 oppsittere.
Det er uklart når utflyttinga fra det store fellestunet tok til,
og
folk begynte å slå seg ned på de andre hovedbruka,
som var Dalan,
Korsnes og Kokkevoll. Vi har ingen opplysninger om bosetning på
disse
stedene på 1700-tallet. I Dalan synes folk å ha bodd ca
1820, og ved
utskiftinga av fellesskapet på matrikkelgården i 1833,
synes bosetninga
å være spredt på de 4 hovedbruk. Da blei grensene
etablert, med
grenseskjell fra fjære til fjell, men skog og beite fortsatte
delvis i
fellesskap.
Seinere har det skjedd stadige delinger av de 4 hovedparter, og nye
bosetninger blei etablert, bl.a. på Svartnes, Rydningen, Svenes,
Einarstrand og Olkelv. I 1886 var det 9 skyldsatte bruk, i 1907 12
bruk, foruten 3 husmannsplasser. I 1920 var det 24 bosatte bruk i
bygda. Samtidig var folketallet gått opp fra 59 innbyggere i
1865 til
96 i 1900 og 158 i 1920.
Det kom tidlig skole på Vannereid, men bygda var lenge avhengig
av
Torsvåg for viktige bygdefunksjoner som handel, post og dampskipsanløp.
Det fantes heller ingen hamn på Vannereid, så også
fisket måtte
Vannereidfolket drive fra Torsvåg.
Vi har sett at alle de gamle øde matrikkelgårder etterhvert
blei
tatt i bruk, og i 1875 var samtlige matrikkelgårder i prestegjeldet
bosatt, unntatt de to Gamviker innfor Lyngstua, som nyss var blitt
lagt
øde. Til og med Flatvær, Steikervik, Lyngøy, Finnsula
og Hattøy var
bebodd! En så gunstig situasjon har vi knapt hatt i prestegjeldet
i all
historisk tid.
Likevel kan vi i ettertid se tegn til ustabilitet i bosetningsbildet
allerede i denne periode, d.v.s. mellom 1860 og 1925. Indre Gamvik
var
øde i 1865, og Ytre Gamvik blei forlatt i 1868, etter omtrent
sammenhengende bosetning fra ca 1740. En russisk fjellfinn som
kjøpte et bruk i Ytre Gamvik i 1872, var uten tvil bare ute
etter
beiterett til reinflokken. Vi kjenner ikke årsaka til at avfolkinga
her
kom så tidlig.
Vi har også sett at det blei kortvarig bosetning på fleire
av de
nye boplassene som kom i andre halvdel av 1800-tallet, som Hattøy,
Faulbergvik, Mebursvik, Rundsevoll og Store Måsvær. Litt
etter
århundreskiftet kan vi på nytt ane ei fraflyttingsbølge
på de ytre
boplassene i vestre Helgøy. I 1910 var Lyngøy øde,
i 1918 var Vestre
Breivik øde, og Andammen skulle følge like etter (ca
1925). Alle tre
hadde tidligere hatt ødeperioder, og Lyngøy lå
øde så seint som i 1865.
Også Flatvær og Steikervik lå øde i 1920,
men blei befolka litt
seinere, og var bosatt til like etter siste verdenskrig. I 1920 var
også Grimsholmen fraflytta, etter bosetning fra 1840-åra.
For Breivik og Lyngøy var det problem med tilførsler og
vanskelig
samkvem med skole, handel og post som spilte inn. Viktig var det også
at her ikke var forhold for skøytedrift. For Andammen er forholdet
meir
uklart. At stedet var sterkt utsatt for fallvær, kan ha hindra
skøytedrift. Det kan også ha spilt inn at oppsitterne
her heile tida
satt som leilendinger under Helgøy, på svært lause
vilkår. Grimsholmen
blei fraflytta etter ei stor drukningsulykke i 1919.
Ved utgangen av perioden var altså heile 6 matrikkelgårder
fraflytta, likeså fleire enkeltbruk på bosatte matrikkelgårder.
Blant
disse var Stakkenga, som var øde i 1924. Dette var et klart
forvarsel om
tider som skulle komme.