I løpet av perioden skjedde ei rask teknisk utvikling, med
utbygging
av jernbane, bil, fly, elektrisitet, telegraf, telefon m.m. Mesteparten
av dette var av liten interesse for Karlsøyområdet. Derimot
førte
industrialisering i en rekke land til tilbud av billige masseproduserte
forbruksvarer, også hos oss, f.eks. oljehyre, margarin, dongeriklær,
boksmelk, gummifottøy og fyrstikker. En viktig nyhet var også
oljelampa.
Også sosialt og politisk skjedde store endringer. I 1861 blei
livegenskapen for de russiske bønder opphevd, og i 1865 blei
negerslaveriet i USA opphevd etter langvarig borgerkrig. I mange land
begynte arbeiderne å slutte seg sammen i politiske og faglige
organisasjoner, og i 1864 kom Den første internasjonale , som
et
samla uttrykk for denne massebevegelse.
Samtidig begynte de europeiske stater, især England, Frankrike,
Tyskland, Belgia og Italia, systematisk å etablere koloniriker
i
fremmede verdensdeler. I Europa skjedde ei samling av Tyskland (1871),
mens det gamle tyrkiske storriket begynte å gå i oppløsning.
De største politiske omveltninger skjedde som resultat av den
første
store verdenskrig (1914-18), da det gamle østerriksk-ungarske
riket
blei sundlemma og Tsar-Russland gikk i oppløsning. Størst
lokal
virkning hos oss fikk den bolsjevikiske revolusjon i Russland (1917),
ved at den gamle pomorhandel hurtig opphørte.
Generelt for perioden var en svær folkeauke, som dels førte
til
større spredning av bosetninga innafor prestegjeldet, dels til
utflytting. I denne perioden begynner også den samiske del av
befolkninga å skifte identitet, i retning av å bli norsk
.
Det var ei stadig utbygging av skoleverket (skolehus,
lærerboliger), av helsevesenet (jordmødre, distriktslege,
sykestue) og
av kommunikasjonene (dampskipsanløp, poståpneri og fra
ca 1910
telefonlinjer). De to gamle kirkesteder Karlsøy og Helgøy
utvikla seg
til lokale sentra i hvert sitt sogn eller kommune. Overgangen til
selveie av jorda blei fullført, etter en periode med mye
handelsgods .
Det som ellers karakteriserer første del av perioden (1860-
1898),
er utviklinga av Nessekongesystemet , med stor økonomisk og
politisk dominans av 2-3 handelsmenn. Samtidig skjedde ei lausriving
fra Tromsø med hensyn til handel og kreditt, og ei gjenåpning
av
handelsforbindelsen med Bergen. Også russehandelen tok et oppsving
i
perioden.
Som en reaksjon på Nessekongesystemet , kom i tida 1898- 1903
en politisk revolte , da Arbeiderpartiet under Alfred Eriksens
ledelse tok makta lokalt. Dette førte etterhvert til ei økonomisk
modernisering, basert på offentlig kapital (1903-1925). Størst
virkning
fikk dette for fisket, med omlegging fra småbåt til motorskøyte,
og
meir vekt på yrkesfiske. Men også jordbruket fikk et oppsving,
med meir
jorddyrking og bedre kretturstell, samtidig som bygningsmassen blei
kraftig forbedra.
I siste del av perioden skjedde utvikling av bygdelag . Dette
var små, lokale bygdesamfunn, med en befolkningsbasis som var
tilstrekkelig til å etablere egen handel/fiskebruk, dampskipsanløp,
poståpneri, telefonstasjon, skole og et visst foreningsliv.
Ca 1925 kan vi si at dette bygdelagssystem stort sett stod
ferdig utvikla. Disse bygdelaga danna basis i den lokale
samfunnsutviklinga heilt fram til 1950.
Heilt nye kildetyper som kommer inn for denne periode, er bl.a.
intervju (utspørring av folk), fotografier, skoleprotokoller,
utskiftingsprotokoller, distriktslegeinnberetninger og
lensmannsberetninger. Forøvrig er stoffet i stor grad henta
fra
gamle kildetyper som folketellinger, matrikler, pantebøker,
kirkebøker, aviser, kommunearkiv, sogneprestarkiv og handelsarkiv.
Vi
får nå de første bevarte lokale forretningsarkiv
(Assuranseforeninga
Ur'dd og Chr. Figenschou, Helgøy). For Helgøy kommune
er
dessverre mye av de eldre arkivsaker gått tapt, og det er bevart
lite
eller intet av de lokale foreningsarkiv i området. Således
mangler de
politiske foreninger fra århundreskiftet. I sogneprestarkivet
er
Kallsboka , etablert i 1865, ei viktig kilde. Kvalstasjonen på
Skorøy finner vi omtalt i mange trykte reiseberetninger. Ikke
minst er
Tromsøavisene ei viktig kilde, ved at kirkesangerne Selqvist
og
Jørgensøn var trufaste korrespondenter fra Karlsøy.
Rundt
århundreskiftet foregikk en stor del av den politiske debatt
i avisene,
og i tida 1902-03 hadde Karlsøy sin egen avis, Nordlys . Forøvrig
er det bevart adskillig med gjenstander fra perioden, båter,
hus,
bøker, redskap, inventar etc.
P.g.a. personvern er en god del sentrale kilder fra store deler av
vårt århundre ikke tilgjengelig, så som kirkebøker,
folketellinger,
visitasberetninger og distriktslegeinnberetninger.
Sett i forhold til foregående periode må perioden 1860-1925
som
heilhet beskrives som gunstig, noe som uten tvil har spilt en rolle
for
utviklinga av jordbruket. Viktig var det også at samfunnet nå
hadde
midler å sette inn for å motvirke effekten av ekstreme
uår, for slike
uår forekom også i denne periode.
Det siste svære uåret, og ett av de verste i historia,
kom i 1867,
da heile Nordkalotten blei ramma. Dette førte bl.a. til stor
innvandring til Nord-Norge fra Nord-Finnland og Nord-Sverige.
I Karlsøy heitte det at markene etter en svært snørik
vinter
fortsatt var snødekt 19. juni, tildels av fleire alens tykkelse.
Først
langt uti juli kom våren, og slåttonna kunne ikke begynne
før sist i
august. Enda 5. september hadde ingen fått tørrhøy
i hus, p.g.a. daglig
regn, og natta mellom 3. og 4. september satte det inn med frost. Noe
poteter kunne det ikke bli, og fra marka kom bare dårlig, halvråttent
høy, så mye av dyra måtte slaktes ned. Torva ville
heller ikke tørke,
og fisket var for det meste mislig .
Dette måtte føre til fryktelig nød og trang den
etterfølgende
vinter, som det heitte i en avisomtale, særlig ettersom både
vinterfisket og sommerfisket var dårlig. Kommunen måtte
derfor oppta lån
på heile 1600 spesiedaler fra staten for å lindre nøden.
Men melet
steig sterkt i pris, og lånet gikk i hovedsak til de som kunne
garantere
tilbakebetaling. De som var verst stilt, fikk intet. Om våren
1868 hadde
folk ikke settepoteter, og virkningene av uåret forplanta seg
videre
utover heile 1868, bl.a. i form av utpanting og eksekusjoner.
Det er trulig at sviktende fiske, både i slutten av 1860-åra,
i
1878-80 og i 1890-åra, bl.a. kombinert med selinvasjon ca 1900,
var
klimatisk betinga. I alle fall kom en rekke misvekstår i 1890-åra,
med
1892, 1893 og 1900 som de verste. Det siste egentlige uår kom
i 1917.
Sommeren var da så elendig at til og med poteten svikta heilt.
Men den
offentlige omsorg var nå så godt utbygd, at et uår
ikke lenger fikk
særlige virkninger. I folks minne er 1930-åra blitt stående
som ei tid
med særlig gode somre, noe som støttes fullt ut av klimastatistikken.
Innimellom kom så de store stormherjinger, som orkanåret
1882, natt
til julaften 1902, da Helgøykirka blei flytta av grunnmuren,
og
stormskadeåra 1907, 1911 og 1932.
Som kjent var Norge nøytral under første verdenskrig
(1914-18).
Likevel blei krigsåra følt lokalt i Karlsøy, både
fysisk og psykisk.
Der kom grufulle beretninger fra slagmarkene, enkelte sjøfolk
fra
Karlsøy omkom ved minetorpederinger ute i verden, og det rak
farlige
miner på kysten. I 1918 blei ei mine sprengt ved Skottalnes i
Skipsfjorden. Størst følger fikk krigen for mattilførslene.
Det blei
innført streng matrasjonering, især på mel, og det
blei knapt i mange
heimer. Dårlig mel var det også. Enkelte hadde nok stukket
unna en sekk
eller to av gammel forsyning uten å oppgi det, men det kunne
ikke rekke
langt. Noen steder måtte mannfolka holde seg heime for å
fiske daglig
mat til familien. Forsyninga av mel og enkelte andre varer blei
ivaretatt av Provianteringa , som var et kommunalt organ. I Karlsøy
stod lærer Haugjord for drifta, og Helbergs gamle brygge på
Karlsøy blei
kjøpt som lager. Handelsmennene ute i bygdene og enkelte betrudde
folk
ellers virka som lokale forhandlere.
Ei følge av krigen var at prisene steig, og det blei aukt
etterspørsel etter fisk og tran. Det blei bedre avsetning for
disse
varer, likeså for kobbe og håkjerring. Enkelte handelsmenn
spekulerte
med disse varer for salg til Tyskland, og tapte store summer på
usolgte
vareparti etter krigen. Selv om folk fikk meir penger mellom hendene,
steig også prisene på forbruksvarene, og det var lite å
få for pengene.
Under krigen gikk det ned med russehandelen, og med revolusjonen i
1917 stoppa handelen for godt. Dermed forsvant både russemelet
og
markedet for sommerfisk.