6. Kirkelige forhold

 

Karlsøy blir eget prestegjeld


Ved inngangen til 1700-tallet var både Karlsøy og Helgøy to sogn
under Tromsø prestegjeld, men med egne kapellaner, bosatt på
kirkestedene. Til Karlsøy kirkesogn hørte også Ullsfjord og Lyngen,
bortsett fra Kåfjord. Kapellanen på Helgøy var Olav Mechlenborg, og
han skulle bli den siste prest her. Da han døde i 1714, blei
kapellanstillinga inndratt til fordel for en huskapellan i Tromsø.
Seinere blei Helgøy betjent av sognepresten i Tromsø eller
huskapellanen hans.

Dette var ingen god ordning. Tromsøpresten hadde et stort heimesogn,
som omfatta både Balsfjord og Malangen. Da Junghans begynte å bli
skrøpelig av alder, bestemte en kongelig resolusjon av 1748 at Helgøy
skulle betjenes fra Karlsøy, mot å få de uvisse inntekter av sognet.
Helgøy var da allerede betjent fra Karlsøy fra 1744 og ut heile Moldes
embedstid (til 1754), likeså det første året av Gartners tid (1755).
Dette var på vegne av Moldes enke, som hadde sitt nådens år , d.v.s.
ho hadde rett til inntektene av kallet ett år etter mannens død.
Dessuten hadde Kildal i 1733-34 utført noen årlige gudstjenester på
Helgøy. Deretter overtok Tromsø igjen. Her var da i mellomtida kommet
ny og yngre sogneprest.

Det var imidlertid ikke til å komme forbi at Helgøy lå meir laglig til
for betjening fra Karlsøy. Det blei da også klaga stadig over den
tunge presteskyssen. Et hovedproblem for overføring var at
Tromsøpresten satt med mesteparten av inntektene fra heile
prestegjeldet, således all kirke- og prestetiende. Kapellanene hadde
hverken fri bolig eller jord, og her var ingen enkegård, så enkene satt
heilt uten midler.

Ved bispevisitasen i 1775 blei den kirkelige og geistlige situasjon
oppsummert av bispen, og han uttalte klart at ei nyordning var
nødvendig. For det førse meinte bispen at meir av inntektene måtte gå
til de lokale prester, og det burde etableres prestegård og enkesete.
F.eks. burde Kalsøypresten få prestetiende av Karlsøy og Lyngen, og
rettighet og offer av Helgøy. Dette så biskopen som en del av ei
omorganisering, der Helgøy blei lagt til Karlsøy, men der Lyngen blei
skilt ut. Her var da allerede kirke og fast teolog i form av en
misjon'r, og Karlsøypresten hadde faktisk ikke lenger noen
forpliktelser til å betjene menigheta i Lyngen. Ullsfjord sogna
derimot i sin helhet til Karlsøy.

Det som hadde skjedd i Lyngen, var at det av de to gamle finnefjorder
under von Westen og pietismen var blitt oppretta et misjonariat under
Karlsøy, med geistlig betjening fra ca 1720, og egen kirke i 1731. I
dette systemet lå da spiren til en egen kirkelig organisasjon for
Lyngen. Med økende folkemengde og større økonomisk tyngde, var dette
en naturlig tanke for bispen.

Året 1776 skulle bli den største geistlige omveltning som vi har hatt
i Nord-Troms etter middelalderen. Det gamle, sv're Tromsø prestegjeld
blei nå heilt sønderlemma, og ut kom 4 nye prestegjeld av meir
passende størrelse: Skjervøy, Lyngen, Karlsøy og Tromsø.

Det nye, selvstendige Karlsøy prestegjeld blei å omfatte et hovedsogn
som bestod av Karlsøy og Ullsfjord, og et anneks som tilsvarte det
gamle Helgøy sogn. Overføringa fra Tromsø kunne imidlertid ikke skje
før det blei prestebytte i Tromsø, noe som skjedde i 1781. Det nye
prestegjeld holdt seg til 1865, da Ullsfjord blei utskilt.

Noen økonomisk omlegging skjedde ikke før i 1780, og den bestod bare i
at prestetienden tilfalt de lokale prester. Kirketienden fortsatte å
strømme til det rike Tromsø sognekall.

Den grense Karlsøy fikk mot Lyngen i 1776 gikk ved Vaggas, ca 20 km
innover fjorden fra Lyngstua. Dette var nok en eldre grense, som var
klar alt ca 1766-67, og avspeiler det forhold at bosetninga i ytre og
indre Gamvik var ansett å tilhøre Nord-Lenangen. Trulig avspeiler
dette eldre ressursbruk fra Nord-Lenangen. I Kjosen blei den indre del
å tilhøre Lyngen, slik at Bensnes-Hjellnes (og ytre Jøvik) tilhørte
Karlsøy. Dette var tilfellet ved folketellinga i 1801.

På vestsida av Ullsfjord var Oldervik fra gammel tid regna som del av
Tromsø sogn, og grensen ved Grøtnes og i Sør-Langsund synes også
etablert lenger tilbake i tida. I 1800 kom det rettnok en konflikt om
grunnen i Langsund. Tromsøpresten som disponerte matrikkelgården
Røssnes, gjorde da krav på Bjørnskarområdet, der fjellsamen Mikkel Bong
nå bygde gamme og slo seg ned som husmann. Grensen blei imidlertid
klarlagt å ligge ved Glemhaugen, som nok er et gammelt skille.

Grensene for Helgøy sogn synes vel etablert alt ca 1700, slik vi
kjenner dem fra seinere tid. Mot vest kan vi se at Skarsfjord av og
til var regna med til Helgøy på 1700-tallet, men trulig berodde dette
på dårlig kjennskap til lokale forhold. Mot nord kan det se ut til at
nordsida av N'ringen til og med Stakkeng og Lokkarsholman enda i
1690-åra var regna med til Torsvåg og dermed til Helgøy. På
1700-tallet var dette området tydeligvis underlagt Burøysund, slik som
seinere.
 
 

Kirker og inventar


Karlsøy kirke

Fra første halvdel av 1700-tallet har vi få opplysninger om
kirkene. Ca 1730-34 blei Karlsøykirka betegna som lita, men temmelig
god . Den var da blitt noe reparert i 1732.

Den første omfattende beskrivelse har vi fra 1750, og kirka synes da å
v're nokså uforandra fra den var nybygd ca 1620. Det var da ei nedrig
trebygning med pannestein på taket, liggende panel som var rødmalt, og
med et spist lite tårn med spir. Det var ikke loft inne i kirka, men
sperreverket var bekledd. På hver side i skipet var 11 innelukte
stoler, sterke og slette, med dører på hver side. Dessuten var det to
nye innelukte stoler i koret, med en liten åpen skriftestol til
venstre, og en åpen stol til høyre.

Kirka var ca 1750 i dårlig forfatning, men gjennomgikk fleire
reparasjoner nå, for både i 1753, 1759, 1767 og 1770 blei kirka
beskreven som brukbar eller i god stand. I 1770 eller noe før var
kirka også blitt påbygd i høgda, og synes også å ha fått tilbygd
sakristi. Den blei nå beskrevet som ei langkirke, med tårn, sakristi
og våpenhus, med tegltak og malt bordkledning utenpå. Inni var det nå
også bygd to nye lemmer (galleri).

Løftinga av taket og oppføring av galleri var tydeligvis gjort for å
auke antallet sitteplasser til den stigende befolkning i sognet. I
1790 eller litt før måtte kirka likevel utvides med to sidefløyer,
slik at det blei ei korskirke. Disse sidefløyene blei da
uforholdsmessige store, heitte det i 1819, slik at kirka fra 1620
forandra totalt utseende. Med dette hadde kirka fått den form den
beholdt like til den blei revet i 1861.

Også inventaret har vi rede på. Her var i 1750 altertavle (fra 1728),
med ringe malning , som viste nadverdens stiftelse og derover
korsfestelsen. Til høyre i koråpninga stod en prekestol av eik uten
maling (fra 1678). Begge var gitt av Jeremias Figenschou på Kvitnes.
Altertavla veit vi seinere blei staffert (oppmalt) av en av hans
etterfølgere, Abraham Lockert, i 1760-åra. Her var to klokker, ei
lita (fra 1610), og ei større som nylig var støypt i Stockholm. Denne
klokka var trulig transportert fra Sverige over vidda, slik som den
samtidige klokka til kirka i Lyngen. Ei eldre klokke var da blitt
sendt 3 år tidligere til Bergen for omstøyping, men menigheta fikk
istedet penger for metallet. På nordveggen i koret hang et maleri (fra
1697), gitt av Hans Horsens i Stakkvik. Forøvrig var her et alterskap
på sørveggen i koret og adskillig gamle bilder (skulpturer) fra den
katolske tida, og over koråpninga hang et krusifiks. Videre var her
lysestaker, 2 lysekroner, kalk, pate n og sølveske (oblateske) til
brødet, messehagl, alterklede og alterduk.

Ei av lysekronene var også gitt av Jeremias på Kvitnes, som i 1708
hadde kjøpt ei velbrukt lysekrone i Bergen, fra 1652. Alterkledet var
av blått plysj, og gitt i 1730 av enka etter presten Hegelund.
Alterduken var av fint lin, som med sort silke var påsydd alle
apostlene med deres namn og Saa elskte Gud verden etc . Oblateska av
sølv var etter ei opplysning fra 1727 gitt av Lars Larsen Skorøys far,
som må v're Lars Hansen, bosatt på Skorøy 1677- 1719. Den b'rer da
også initialene L H S og D O D, det siste etter kona. I 1702 var han
nemnt som velstående, men da han døde, etterlot han seg verdier for
bare 67 daler. Oblateska er da den eineste kirkegave vi kjenner som
er gitt av en almuesmann.

Seinere kom en ny prekestol, bekosta i 1785 av Abraham Lockerts sønn
Hans Figenschou Lockert i Vannvåg. I 1780 kom ei lysekrone, gitt av
Hans Pedersen Gram på Nordeidet, etterkommere etter Christen Knudsen.
I 1785 kom enda ei lysekrone, men den har ikke givers namn. Dette var
den fjerde lysekrona i kirka. I 1770 fantes en rød plysj messehagl
gitt av Jeremias Figenschou, trulig den eldre (død 1735), dessuten
messing døpefat. I tårnet kom ei ny klokke, støypt i Bergen i 1798.
I tida 1750-88 kom ny sølvkalk, laga av en gullsmed i Trondheim. Fra
dette århundret er også bevart etpar store og etpar små messing
lysestaker, en liten sølvdisk (fat), halsjern, blokk , kollektpose av
sort fløyel og ei almissetavle med sølvbjelle, gitt av handelsmann
Jørgen Brose Krag i Jøvik i 1784. De store lysestaker b'rer initialene
K H S og M P S, uten at vi kjenner opphavet.

Alt i alt vitner kirkeinventaret om stor giverglede og romslig økonomi
på 1700-tallet. Fleire av sakene fra 1700-tallet er bevart fram til
våre dager, således lysekronene, altertavla, lysestaker, prekestolen
og altersølvet. Derimot blei en stol fra 1600-tallet gitt til Lyngen
kirke, da denne blei etablert, kanskje også noe av det andre som
fantes av eldre utstyr.
 
 

Helgøy kirke

Denne kirka synes å ha stått nokså uendra fra den var bygd ca 1660 og
fram til 1889. I 1770 blei den beskrevet som ei langkirke, med
tegltak, tårn, sakristi og våpenhus, bordkledt og malt utenpå. Fra
seinere kilder veit vi at den bare hadde 115 sitteplasser, men dette
var tydeligvis nok for den fåtallige befolkning i sognet på
1700-tallet.

Fra regnskapsboka kan vi se at kirka trengte stadige reparasjoner, både
utvendig og innvendig. Dette blei utført nokså regelmessig hvert
10-år utover heile 1700-tallet. Bordkledninga måtte ofte skiftes, der
blei lagt ny tro, never og pannestein på taket, der blei kjøpt spiker,
maling og vindusglass. Noe bord blei henta fra saga på Bensjord, noe
heilt fra Bergen, mens tømmer blei henta fra fjordene, bl.a. fra
Lyngen. I 1788 blei dette frakta med komse. I 1753 blei golvet i kor
og våpenhus reparert.

At kirka blei malt, ser vi i 1749, da det blei brukt tran og brunrot.
Dessuten blei heile tårnet kjerrabredd, så kirka gav nok et mørkt
inntrykk. På taket lå rød pannestein. I 1765 blei det bekosta nytt
spir, mens fløy og knapp kom som gave. I 1770 var der kommet nytt golv
og stoler, men kirka var fortsatt uten loft.

I 1792 var prosten godt fornøyd, og syntes kirka for det meste var i
god stand.

Av inventar og utstyr som blei skaffa på 1700-tallet, kan vi nemne en
messehagel fra 1718, gitt av handelsmann Tosten Christensen Hegelund i
Skogsfjord. I 1748 blei ei ny messeskjorte innkjøpt. I 1753 bekosta
Peder Figenschou i Nord-Grunnfjord et nytt alterbord, og i 1760-65
fulgte hans ettermann Alexander Gamst opp, med ei altertavle.
Messehaglen og altertavla finnes fortsatt i kirka.

Fra 1700-tallet finnes også bevart en sølvkalk, lysekrone uten
givernamn, kollektbøsse, gapestokk, alterduk fra 1785, og alterbok med
sølvspenner fra 1785. I en fortegnelse fra 1770 finnes og nemnt
prekestol, 2 gamle klokker, alterklede, alterduk, 2 lysestaker, og ei
eldre altertavle. Tydeligvis var også endel av den katolske kirkekunst
bevart i kirka. Fra regnskapsboka ser vi at både klokker og
lysekroner trengte reparasjoner, og hårsime måtte skaffes til snor. I
1779-80 måtte den minste klokka sendes til Bergen for reparasjon, og i
1792 blei ei klokke støypt om i Bergen, for heile 70 daler.

Som vi har sett, var det stor giverglede også i Helgøy. Ser vi gavene
til de to kirker under ett, ser vi at gavene konsentrerer seg om tida
1708-1730, og 1750-1785. Dette avspeiler uten tvil romsligere tider,
mens 1730-50 har vært magrere. I den siste perioden blei og
Karlsøykirka påkosta to store ombygninger, og Helgøykirka reparert
fleire ganger. Forøvrig veit vi at Jeremias Figenschou (død 1735)
skjenkte ei lysekrone til Tromsø kirke, mens Alexander Gamst gav ei
lysekrone i 1762 og kona Trine gav en tavlepung av brokade i 1760-åra
til Lyngen kirke.
 
 

Kirkegårder og gravskikk


Begge kirkene hadde kirkegårder rundt seg, innhegna med mur som
almuen hadde bekosta. I 1734 heitte det at kirkegården på Karlsøy var
den smukkeste i heile bispedømmet, og det var biskopen selv som sa
dette. I 1750 var kirkegården fortreffelig innhegna med steingjerde
og porter. På Helgøy var kirkegården visstnok nybygd i 1770 eller litt
før. Da hadde i allefall almuen hatt store utgifter til arbeidet.

Andre kirkegårder fantes ikke. Det betyr at lika måtte føres til
Karlsøy, både fra Lyngen og Ullsfjord. I 1734 heitte det at folk i
Lyngen før i tida hadde brukt å sette bort lika i stein og ur, etter
gammel samisk skikk, for å spare den lange veien ut til Karlsøy. Dette
var da tydeligvis ei praktisk foranstaltning, som ikke trenger å
innebære noe hedensk rituale. I 1742 var dette i allefall slutt. Da
ser vi f.eks. at det på Kristi himmelfartsdag blei ført utover til
Karlsøy 25 lik fra Lyngen og Ullsfjord. Lika fra Lyngen blei da
tydeligvis frakta over Kjosen. På denne tida (ca 1740) fikk Lyngen
forøvrig egen kirkegård på Lyngseidet, så det blei nok slutt snart med
å frakte lika ut av fjorden. For Ullsfjord (Sørfjord) varte det enda
over 100 år før det kom egen kirkegård.

Det som ellers s'rmerker gravskikken på 1700-tallet, er begravelse inne
i kirkene. I hovedsaka gjaldt dette overklassens døde. I følge
regnskapsboka for Lyngen for tida 1756-1804 blei nedsatt 15 lik, alle
fra den norske overklasse.

For Karlsøy har vi ikke bevart regnskapsbok, men av tilfeldige notiser
kan vi se at praksis var den samme. I 1727 er nemnt at i de
foregående år var nedsatt bl.a. tidligere fogd Løberg, Jeremias
Figenschous sønn Hans og hans tredje kone Margrethe, lensmann Lemmings
første kone og datter, og ei kone fra Skorøy. I 1735 blei Jeremias
selv nedsenka i koret i kirka, i 1743 Henrik Hofnagels hustru fra
Vannvåg. I 1761 blei 5 av de omkomne fra rasulykka på Reinsvoll
(Lindgaardfamilien) begravd under kirkegolvet. I 1757 blei skipper
Daniel Hansen Hveding fra Hansnes nedsatt.

I Helgøy kirke blei det i tida 1716-1804-06 nedsatt 33 lik i kirka, og
det er trulig at noen fleire lik skjuler seg i sekkeposter i
kirkeregnskapet. Også her er overklassens folk i fleirtall, som
utreder Mikkel Larsen på Vannereid (1725), Hegelundfamilien fra
Skogsfjord, Lemming-, Gamst- og Tranefamilien fra Nord-Grunnfjord, Anne
Figenschou fra Helgøy (1762), Petter Hågensen fra Rødgammen (1788).

I bo-oppgjøra kan vi i noen tilfelle finne fra 2 til 4 daler oppført
for leiested , d.v.s. gravsted, i kirkene. Prisnivået synes generelt
å ha vært nokså lågt, fra 2-4 daler etter stedet i kirka, i Helgøy
heilt nede i 1 daler. Det var derfor overkommelig også for almuesfolk
å komme innendørs. I Helgøy kirke finnes derfor ikke så få
almuesfolk, særlig fra 1770-åra, også barn. Det billigste var
gravplass i kirkedøra (våpenhuset?), dyrest i koret. Trulig gikk
begravelsene hardt utover kirkegolvet, som stadig måtte brytes opp, og
som ofte trengte reparasjon. I 1753 er nemnt 2 luker i kirkegolvet på
Helgøy, trulig til nedsetting av kister.

I 1805 blei begravelse i kirke forbud, men enda i 1812 blei
gammelpresten på Karlsøy, velerværdige Herr Kaurin, nedsatt under
kirkegolvet, som ei siste hedersbevisning. Da gammelkirka på Helgøy
blei revet, kom etter fleire beretninger mange av disse
kirkebegravelser for dagen, og det samme gjaldt Karlsøykirka litt
tidligere.
 
 

Kirkenes økonomi


Mange steder i landet blei kirkene med sine inntekter solgt til
private folk i 1720-30 for å skaffe midler i statskassen. I Nord-
Norge blei kirkene helst lagt som inntekt til det Nordlandske
kirke-og skolefond, som blei stifta i 1716 for å finansiere
samemisjonen.

Kirkene på Helgøy og Karlsøy var bygd av almuen, og var fra gammel tid
ansett for å v're eid av menighetene, som hadde full
vedlikeholdsplikt. Der hørte ingen tiende til kirkene, som ellers gav
lite inntekter. Det er trulig grunnen til at kirkene forblei i
menighetens eie i heile perioden.

Det som gav inntekter, var helst gaver, offer og avgift for
kirkebegravelser. Kirketienden var lagt til sognepresten i Tromsø,
som til gjengjeld skulle skaffe vin og brød til kirkene. Gavene var
også kalt blokkpenger eller tavlepenger, ettersom pengene var innsamla
i blokk eller tavle . Kirkene fikk og ei avgift for å ringe med
klokkene til begravelse, der var avgift på brudepar, og lysepenger
til innkjøp av talglys, som var belysninga i kirkene. I Helgøy gav
dessuten hver mann årlig 1 sperre fisk til kirka.

Karlsøy kirke hadde i 1750 ei beholdning på 105 daler, i 1753 200
daler, men ellers er det lite vi veit om forholda, ettersom
kirkeregnskapet er tapt. For Helgøy kirke kom regnskapsboka til rette
på Helgeland i 1987, dit den tydeligvis hadde fulgt med en utflytta
Helgøyværing tidlig i dette århundret. Her får vi full oversikt over
kirkekassen fra 1716 og til langt utpå 1800-tallet. Selve protokollen
var etter inskripsjonen innkjøpt av Karlsøypresten Mikkel Hegelund i
1708, og forært til Helgøy kirke i 1716.

Det var vanligvis handelsmenn som var kirkeverge , forvalta midlene og
førte regnskapet. Fra 1716 var Tosten Christensen Hegelund i
Skogsfjord verge, i 1739 etterfulgt av sønnen Hans. I 1763 gikk
vervet over til Nord-Grunnfjord, først til Alexander Gamst, deretter
Rasmus Trane 1781-1837.

Når handelsfolket overtok kassen, skyldtes dette delvis at de var
regnskapskyndig, dels at kassen ofte var i underbalanse, og da var det
greitt om kassereren kunne forskuttere kassen. I 1723 hadde f.eks.
Tosten Hegelund tilgode 36 daler, i 1739 57, noe han ikke fikk renter
for. I 1749 var gjelden nedbetalt, og i 1753 lå overskuddet på 39 i rede
penger i lyskistas leddik i kirka. I 1760 var beholdninga 84 daler, i
1785 131 daler. Da stod beløpet i boet hos kirkevergen, Alexander
Gamst, som hadde kunnet låne beholdninga rentefritt for å bruke det i
si forretning.

Også prestens medhjelpere blei tatt med i forvaltninga av midlene,
bl.a. som vitner ved åpninga av blokka. I 1723 var Jan Wormhus og
Anfinn Larsen medhjelpere. Dette var ei stilling som eksisterte heilt
inn i vår tid.

Selv om kirka ikke fikk ordinær tiende, hendte det likevel det kom
litt tiendeinntekter. I 1747 fikk kirka litt av prostens tiendesei som
gave. Etpar år kom det også litt lyse (tran) som kvaltiende, uten at
vi veit hvorfor. Tilfeldige inntekter kom stundom i form av tildelte
bøter fra tinget, et vinfunn og endel regulære gaver, både fra kvinner
og menn. En slik gave var en gullring til 7 daler som Anne Figenschou
på Helgøy gav ca 1737, da liket etter hennes andre mann blei funnet i
fjellet etter å ha vært savna i 8 år. En annen gang gav 2 menn i
Dåfjord 2 daler til kirka for en kobbe de skaut. Det er trulig at
noen av gavene har vært gitt i forbindelse med hell i næring, berging
på havet etc. Andre inntekter var avgift for kirkestoler, og for
begravelse i kirka. I alt kom det inn minst 50 daler for begravelser.

Den mest regul're inntekt eller gave var kirkefisken , også kalt
rorsperra . Det var ei sperre tørrfisk på hver familiemann, etter
gammel sedvane, som det heitte. Denne fisken blei samla og sendt til
Bergen for å omgjøres i penger. Det kunne dreie seg om 5-6 våg årlig.
Enkelte år var det problem med innkrevinga, og i 1723 stod der en
restanse på 25 våg. Det ser da ut til å bli et opphold i innkrevinga
fram til 1747, da sperra igjen blei oppkrevd. Det framgår at almuen i
1758 ikke lenger var så lysten på å yte denne sperra, og heller ville
betale direkte for reparasjoner etc, når det trengtes. Rorsperra blei
oppkrevd fram til 1788, som var siste året for denne gaven .

Det kom heller ikke så lite pengegaver i tavla som blei sendt rundt
under gudstjenesten, eller i kirkeblokka , en avlåst treboks som folk
kunne legge penger i. I gode år kunne det her finnes fra 10-15
daler opptil 26 daler (i 1773), men det var ikke alltid blokka blei
åpna hvert år.

Ei anna inntekt som kom i 1734, var avgift for klokkeringing til
gravferd og brudeferd, vanligvis 1 ort hver gang.

Det hendte likevel at de vanlige inntekter ikke strakk til når større
reparasjoner skulle utføres. I 1749-50 blei det i tillegg til det
vanlige ytt en ekstra godvillig skatt, og i tillegg blei det gitt
tran til maling av kirka.

Fra gammel tid tok folk selv med de talglys som trengtes til
gudstjenesten. Fra 1747 begynte endel folk i stedet å gi penger, slik
at kirka stod for innkjøp av lys. Fra samme tid blei rorsperra av
endel folk avgitt i penger, for å spare forsendelsen til Bergen.
Lyspengene blei da satt til 4 skilling, og rorsperrepengene 4 skilling,
seinere 8 skilling.

Folket i Karlsøy og Helgøy måtte altså betale fullt ut for all
vedlikehold og drift av sine gudshus. I tillegg måtte de yte
kirketiende, som var av full tiende. Det eineste de fikk for dette
var altså alterbrød og vin.

Presteskapet

Olav Mechlenborg var første gang nemnt i 1702, men tiltrådte trulig
noe før. Han var bosatt på Helgøy kirkested, og brukte Inderby som
avlsgård. Han var gift med datra til sognepresten i Tromsø, som både
blei hans svigerfar og overordna. Han levde tydeligvis ikke på noen
stor fot, hadde 1-2 tjenestefolk, hus med 2 ildsteder, og ikke hest.
Høy og brensel måtte han føre med båt, heitte det. Hans økonomiske
tilstand var i det heile ikke bra, og da han døde vinteren 1714,
etterlot han kona i en meget slett tilstand . Det var da ikke nok
midler i boet til å betale gjelden.

Olav Mechlenborg blei den siste prest i Helgøy sogn, etterat sognet med
noen avbrudd på 1600-tallet, hadde hatt egen prest sia middelalderen.

Karlsøy hadde i løpet av 1700-tallet 5 prester, som alle hadde lang
tjenestetid, fra 12-13 til 36-37 år. 3 av prestene døde i embedet,
mens en ny tendens viste seg - flytteprestene. De to dette gjaldt,
var Kildal, som i 1742 flytta til Flakstad, og Gartner, som i 1776
flytta til Buksnes. Lofoten var altså bedre enn Karlsøy, noe som
trulig hadde økonomiske årsaker.

Den siste i rekka, Kaurin (1776-1812), som også blei den første
sogneprest, var en av de aller siste som døde i embedet. De eineste
unntak etter Kaurin er Erik Jensen som døde i 1853, bare 46 år gammel,
og presten Kobro, som drukna i 1876.

Det blei med dette slutt med at prestene levde seg skikkelig inn i
sine menigheter. Etter Kaurin blei de meir karriereprester, og det
blei vanlig med kort funksjonstid. Mens prestene i tida 1676- 1835
satt 22 år i gjennomsnitt, satt prestene fra 1835 til 1985 bare 7 i
gjennomsnitt. Den korteste funksjonstid hadde Jørgen Sivertsen
(1915-18), med bare 4 år.

I takt med prestenes økonomiske og sosiale framgang ser vi en klar
tendens til at de blei ei meir eksklusiv gruppe i forhold til det
bygdesamfunn de skulle betjene. Både Nideros og Hegelund etterlot seg
mange barn og mye lokalt avkom. For prestene som kom etter, hadde
Molde ei datter som blei gift med en styrmann i Lyngen, og Kaurin blei
svigerfar til skipper Rasmus Trane i Nord-Grunnfjord og Peder
Figenschou i Tromsø. Forøvrig har ingen av de 24 prester etterlatt
seg noe lokalt avkom. De eineste prestene vi kjenner til som gifta seg
lokalt, var Kildal, som ekta presten Hegelunds datter, og Kaurin, som i
sitt tredje ekteskap overtok ei gjestgiverenke fra Vannvåg.

Om bakgrunnen for prestene på 1700-tallet, veit vi at Hegelund var
sønn av en Nordlandshandler i Trondheim, og var ellers i slekt med de
bosatte Hegelunder i sognet. Kildal var fra Kristiansands stift, og
var misjon'r i Saltdal og Karlsøy-Lyngen til han blei prest i Karlsøy.
Om Molde veit vi lite, bortsett fra at han var fra Romsdal. Gartner
var trønder, og hadde v'rt misjon'r i Karlsøy- Lyngen før han blei
prest i Karlsøy. Hans søster var gift med skipper Michael Hegelund på
Vannstua, og det var med svogerens jekt at flyttelasset blei frakta
til Lofoten i 1776. Kaurin var prestesønn fra Dverberg, og var prest
på Andenes før han kom til Karlsøy.

De betydeligste av disse 5 prestene var utvilsomt Hegelund og Kaurin,
og de vil begge få egen omtale.

Med utbygging av skole og et sosialvesen mot slutten av 1700- tallet,
fikk prestene etterhvert også tillagt meire oppgaver av samfunnsmessig
art. Den første presten dette gjaldt, var Kaurin, som også blei leder
for Bygdekommisjonen like etter århundreskiftet.
 

Prestenes økonomiske kår


Det er tydelig at prestestillinga steig betraktelig i viktighet,
både sosialt og økonomisk, i forhold til 1600-tallet. Nideros på
Karlsøy døde i 1694 fra et regulært konkursbo, det samme gjorde
Mechlenborg på Helgøy i 1714. Hegelund, som døde i 1729, stod seg
betraktelig bedre, selv om han ikke var noen rik mann. Hans aktiva var
på 495 daler, med netto på 200. At han i 1716 neppe har livsopphold
av sitt kalls inntekter, og i 1721 var en fattig mann og av meget
ringe vilkår , viser bare hvor langt hans overordna ville gå i
svartmaling for å sikre Hegelund skattefritak. Hans Molde etterlot
seg i 1755 et bo på 968 daler, med bare 194 i gjeld og 774 daler i
netto. Boet etter Kaurins første kone i 1781 var god for en netto på
930 daler.

I 1743 var inntektene av kallet bare beregna til 60-70 daler, og i
1769 til 140. Dette var da det tredje dårligste kall i Troms, bare
overgått av de magre Senjakalla Mefjord og Torsken. Misjon'ren i
Karlsøy-Lyngen hadde 126 daler, Skjervøypresten 200, og sjefen i
Tromsø hadde 400. I 1780 var inntektene for Karlsøy beregna til 150
daler, Lyngenmisjonærens inntekter til 70-80, og Tromsøpresten 5-600
daler. Denne ujamne fordeling har sammenheng med at all prestetiende
gikk til Tromsø, likeså inntektene av kirkegodset.

I forhold til Lyngen fant det sted ei lita regulering i 1748, ved at
Karlsøypresten gav avkall på de uvisse inntekter derfra til fordel
for misjonæren, d.v.s. avgiftene for embedshandlinger, som beløp seg
til 10-20 daler. Fortsatt fikk presten de visse inntekter
(rettigheter, offer, offertoll). Fra Ullsfjord fikk presten både de
visse og uvisse inntekter. Et viktig tillegg til lønna i 1780 kom fra
Misjonskassen, 60 daler til misjonæren, 80 til Karlsøy og 50 daler
årlig til Helgøy.

Når inntektene steig for Karlsøypresten, har dette endel sammenheng med
at folketallet steig noe utover århundret, især inne i samefjordene.
Det var først ca 1781 at lønnssystemet blei omlagt, ved at
prestetienden for Karlsøy, Helgøy og Lyngen blei overført fra
Tromsøpresten til Karlsøypresten, som også beholdt det visse fra Lyngen.
Fortsatt beholdt Tromsøpresten all kirketiende, selv om han ikke
lenger hadde noe geistlig ansvar for de nye prestegjeld.

Denne omlegginga førte til at lønna i Karlsøy gikk opp til 200 daler,
Lyngspresten fikk 130, Skjervøy 210 og Tromsø 330 daler. På et halvt
århundre var lønna for Karlsøy gått opp til det tredobbelte. Det var da
Karlsøyprestens andel av fisketienden som gjorde utslaget. I 1802 var
denne for Karlsøy, Helgøy og Lyngen beregna til 200 daler. I kutiende
fikk presten bare 1 daler av hvert sogn. Når vi kommer fram til 1811,
heitte det at Karlsøy prestekall kan ansees som ett av de gode .

Noe av inntektsøkninga på 1700-tallet skyldtes trulig n'ringsinntekter
fra jordbruk og fiske. Vi veit at ihvertfall Kaurin hadde båter og
utrusta drenger til fiske, og det kan gjelde fleire av prestene. Det
ser og ut til at jordbruket blei viktigere, selv om problemet med
embedsgård ikke blei løyst.

Hvordan Kaurins økonomi utvikla seg fra han kom i kallet i 1776 og de
neste 7 år, har vi opplysninger om fra hans samhandel med kjøpmann
Simmermann i Bergen. Varene gikk da årlig i 2 skipninger med
Vannstujekta eller Kvitnesjekta. I 1777 starta presten med en
leveranse på 155 daler, og det aukte hurtig. Alt i 1780 sendte han
varer for 500 daler, og hadde toppår i 1782 med 710 daler. Dette må da
v're uttrykk for naturaliainntekter fra embedet, foruten utrustning
av egne drenger etc, altså hans bruttoinntekter. Offisielt var hans
kallsinntekter beregna til 220 daler i 1800, men tydeligvis tjente han
adskillig meir.

Fra gammel tid hadde prestene sin residens på Karlsøya, som ikke var
matrikulert, og prestene måtte selv sørge for hus til seg. Her var
også små muligheter for jordbruk. Enda i 1708 var her fast (nesten)
ingen slåtter . Det var derfor vanlig at prestene brukte Migan og
Prestør-Stakkviknes på Reinøy som slåttemark, der de fikk gratis jord
tilsvarende ett pund i avgift. Dette var altså deres egentlige
embedsgård . Noen prester bygsla også jord privat utenom øya.

Fra 1697 hadde Hegelund bygsla Vannstua som privat jord, men var selv
bosatt på Karlsøy, og hadde dessuten utslåtter på Reinøy. Da han ca
1710 tapte en tvist om slåttemark på Stakkvikneset, gav han avkall
både på Reinøyslåttene og Karlsøya, og etablerte seg med fast gård på
Vannstua, som han delvis fikk beholde skattefri. Til bruk i helgene
hadde Hegelund ei stue stående på Karlsøy. På Vannstua fortsatte
etterkommerne hans å bo heilt fram til våre dager.

Da Karlsøya blei skyldsatt i 1721, som del av barongodset eller
propriet'rgodset, var derfor øya ledig , og det var klokkeren som
blei første bygsler her. Det blei likevel ved matrikkelrevisjonen i
1723 gitt uttrykk for ønske om at øya i framtida burde utlegges som
fast embedsgård for presten. Skylda blei satt til 1 våg, noe som
viser at øya blei verdsatt høgt.

Da Kildal blei prest i 1730, mangla her altså jord for presten, og til
å begynne med holdt han hus hos svigermora på Vannstua. Ved hjelp av
fogden blei klokkeren i 1731 fjerna fra Karlsøy, som nå på nytt blei
presteresidens. Gården var da privat bygsla av Kildal, men det ser ut
til at presten fikk noe avgiftsfritak for skatter.

Gården blei tydeligvis noe forbedra, slik at Kildal og hans
etterfølgere slapp å bruke slåtter på naboøyene. Det eineste unntaket
var Molde, som ca 1750 bygsla 2 pund i Reinsvoll. I 1755 fødde gården
12 melkekyr, 4 kviger og okser, 20 sauer, 16 geiter og 2 hester, slik
at februket må ha vært en viktig del av prestens økonomi. I 1775
heitte det også at prestegården var av godhet og hadde skjønn jord .
Ved sia av utslåttene på øya, omfatta jordene trulig de innmarksområder
som seinere blei doktor- og lensmannsjord. Først under Kaurin i
1780-åra blei tydeligvis de sentrale deler av gården oppdyrka, seinere
kjent som Kaurinvollen , midt i Været.

Øya var nå tydeligvis i ferd med å få hevd som embedsgård, og det ser
ut til at de nærmeste prestene etter Kildal hverken bygsla gården
eller betalte leie til proprietæren. Dette gjaldt også til langt uti
Kaurins tid. I 1784 forlangte godseieren på Karnes at øya skulle
bygsles ordinært, og trua med rettssak om det ikke blei gjort.
Argumentet om at gården var hevda som embedsgård, blei da blankt
avvist. Imidlertid kunne ei løsning med å makebytte Karlsøy mot en
annen gård, aksepteres.

Dette førte til at Kaurin i 1790 så seg nødtvunget til å bygsle
gården, med rett for enka til å fortsette bygselen til av gården,
og ha rettighetene til husa, som var Kaurin sine private hus. Dette
omfatta bl.a. et stort naust. Dermed var problemet med embedsgård ikke
løyst, men det var kommet i stand ei foreløpig ordning. Selv om gården
måtte bygsles fra proprietærgodset, var det likevel forutsetninga at
den også i framtida skulle være forbeholdt sognepresten. Den
tredjedel som blei utlagt til Kaurins enke, var også i framtida meint å
skulle reserveres presteenkene, som ei pensjonsordning, istedet for
enkesete. Dette omfatta bl.a. det engstykket Kaurin alt hadde dyrka opp
av mosemyra vest for elva, d.v.s. Kaurinvollen , dessuten utmarka i
Bogen fra Korsnes til Gullkjegla , d.v.s. det som seinere var kalt
Gunnarkjegla. Her hadde enka rett til både utslått, egg og dun, og ho
hadde dessuten rett til brensel. Dette var også meint som et vederlag
for at Kaurin hadde forbedra jorda og gravd grøfter. Vi får her rede
på at drenering var i bruk ved jordforbedring alt før 1790.

Heller ikke på Helgøy fantes noen prestegård, og Mechlenborg måtte selv
bygsle jord og skaffe seg hus. Seinere hadde Tromsøpresten ei stue
stående på kirkestedet til privat bruk. Da Molde betjente kallet,
satte han ny omn i stua, og skaffa seg dessuten ei bu og en skjå på
Helgøy. Også seinere fantes det ei prestestue her.

Det andre problemet for presten var alderspensjon. Dette blei omgått
ved at prestene tross alder og svakhet, virka til de stupte, selv om
dette nødvendigvis måtte gå utover menighetsarbeidet. Enkene var det
verre med, især da disse hadde en tendens til å overleve sine menn med
adskillige år. I ett år etter mannens død fikk de nyte inntektene av
kallet, mot å bekoste vikar. Deretter satt de uten eksistensmidler.

Nideros si enke Anne Jørgensdatter levde fortsatt på Karlsøy i 1726,
men var da fattig og sengeliggende. Sia 1719 hadde ho fått tilsendt
noen bøteinntekter fra Ibestad. Dette var tydeligvis meint som en
slags enkepensjon, og enda ca 1778 ser vi at leiermålsbøter blei ytt
til presteenkene her. Da Mikkel Hegelund døde i 1729, blei enka
sittende med gården Vannstua fram til 1738, da sønn og svigersønn
overtok. Gården fikk ho beholde skattefri inntil videre. Enkas
økonomiske tilstand er godt dokumentert i skattelistene. I 1731 satt ho
i slette kår, hadde intet at nære seg av uten hva Gud forlener henne
av det dype hav, og som hun liten eller ingen hjelp har til sjøs at
fiske, og ingen sedeland . I 1743 blei hennes fattigdom fortsatt
omtalt, og ho døde først i 1760. Da satt allerede ei ny prestenke på
Karlsøy, Rebekka Lemmel, enka etter Molde fra 1754. Ho fortsatte å bo
på Karlsøy tett ved prestegården, og var fortsatt nemnt i 1768 som
fattig. I 1775 var ho dessuten blind og skrøpelig, og hadde søkt om
en pensjon fra misjonskassen på 30 daler, som nå var blitt ledig. Det
er uvisst om ho fikk denne. Ho bodde fortsatt på Karlsøy i 1778, og
døde i 1782 hos ei datter i Lyngen. Også Kaurin etterlot seg i 1812
ei enke som levde lenge, heilt til 1846. I gjennomsnitt overlevde
disse 4 presteenkene sine menn med 31 år. De to øvrige prestene i
perioden flytta vekk fra kallet.

Først i 1809 kom et forsøk på enkepensjon, da noen kirkegodsgårder i
Tromsøysund, Tønsås, Tønsvik, Tønsnes og Lavoll, blei utlagt til
enkesete for Karlsøy og de øvrige prestekall i Nord- Troms. Gårdene
var da bygsla og bebodd av vanlige oppsittere, og pensjonen bestod i
at den årlige landskyld på vel 3 våg fisk tilfalt prestenkene. Noen
særlig feit pensjon var det jo ikke. For Tromsøpresten si enke var
Storsteinnes/Hungeren i Tromsdalen alt i 1723 utlagt til enkesete.

Mikkel Hegelund - meir enn en sagnfigur

Av 1700-tallets prester synes den første, Herr Mikkel, å ha vært
den mest markerte personlighet. Han er den eineste som
bygdetradisjonen har bevart minnet om fram til i dag. Han virka i
tida 1694-1729, og var altså delvis samtidig med Petter Dass. Vi
finner mange omtaler av han i skriftlige kilder, noe som har
sammenheng med de mange konflikter han råka opp i. Disse konfliktene
har delvis vært sett på som resultat av hans rettsinn og sosiale
bevissthet, dels som utslag av stivsinn og egenrådighet. For oss idag
er det ikke lett å avgjøre hva som er det riktige, men alt i alt synes
sakene å gi inntrykk av en stridbar og kanskje retthaversk person.

Mest er han berømt for sitt forsvar for den dødsdømte barnemorderske
Anne Larsdatter, som skulle henrettes i 1702. Ved forskjellige knep
fikk han utsatt henrettelsen heilt til i 1715. Hegelund kom ved dette
i unåde hos den lokale øvrighet og sine overordna. I 1703 blei han
suspendert fra embedet, og i 1704 avsatt ved dom. I 1706-07 fikk han
embedet igjen etterappell. Ifølge tradisjonen var det kona, Rebekka
Elisabeth Myhlenphort som da reiste til Københamn og ordna opp, ved
hjelp av rike og fornemme slektninger ved hoffet.

Ellers kan vi se at presten stadig var i tottene på fogden i
forbindelse med at Hegelund nekta å betale skatt for Vannstua, som
han hadde bygsla. I 1716 bad fogden sine overordna i Kammerkollegiet
om en avgjørelse i tvisten på det at jeg engang for hans overfall kan
delibereris (befries) . I 1722 var skatterestansene oppe i 24 daler.
Fra gammel tid hadde prestene hatt en viss skattefrihet for den jorda
de bygsla, noe fogden nå nekta Hegelund. Omsider blei skattefrihet
innvilga.

Andre konflikter med fogden gjaldt skatt på Mikkels hest. Han var i
krangel med folk i Stakkvik om utslåttene i Langsund, der var fleire
saker om æreskrenkelser, han blanda seg inn i konflikten om
klokkerjorda på Reinsvoll, han tok seg tilrette med en stranda kval på
Karlsøy, han blei dømt for vanhelligelse av helligdagen, han blei
anklaga for å ha revet fangehuset på Karlsøy og pålagt å reparere
dette, og han blei anklaga for ikke å betale tiende av fisk.

Ikke minst blei Mikkel Hegelund kjent som en motstander av
finnemisjonen, bl.a. fra von Westens egne brev. I 1726 var han
anklaga for å ha satt seg imot bygging av forsamlingshus i Lyngen. I
1729 var han anklaga for å ha nekta å utlevere kirkas regnskapsbok til
kirkevergen. Forøvrig kan vi av den eldste bevarte kirkebok, som
nettopp skriver seg fra Hegelunds tid, se at han begynte å føre denne
i 1709, men at det så blei opphold fra 1712 og til han døde i 1729, uten
at vi kjenner grunnen. Ei av sakene dreide seg om at han hadde nekta
noen samer alterens sakramente. Fra et tilfeldig rettsreferat ser vi
at han påsken 1720 nekta en kven fra Lyngen å gå til alters på
Karlsøy.

Når tradisjonen om presten har holdt seg så godt, skyldes nok dette
også konas påståtte adelighet som komtesse , og uekte datter av den
danske prins Ulrik Fredrik Gyldenløve, eller endog av kongelig byrd,
som uekte datter av en av danskekongene. Det riktige er at ho
nedstamma fra ei ungarsk-tysk adelsslekt, von Mu hlenphort, og ho hadde
rike slektninger i Fosen (Kristiansund), der ho var født. Gjennom si
mor, født von Badenhaupt, hadde ho tilhørighet til den fornemme slekta
Gabel i København. Hennes tantes mann hadde således vært kammerherre
hos Fredrik 3. Hos dem bodde også Rebekka Elisabeth i sin ungdom. Ho
hadde derfor kontakter nok ved hoffet, da ho dro dit for å ordne opp.
Hennes søster Anna var forøvrig gift med fogd Riber på Karlsøy. De
døde begge i 1695, året før Rebekka blei gift med Hegelund.

I 1729 var Mikkel Hegelund blitt sjukelig og sengeliggende, og
Rebekka måtte selv møte opp på tinget og undertegne attestene, på
min kjærestes vegne uti hans svakhet . Denne svakhet berøva Mikkel
livet i august samme år, 67 år gammel. Rebekka var da 49 år gammel.
Mikkel og Rebekkas etterslekt fortsatte å bo på Vannstua. Her fantes
enda i forrige århundre bevart endel av hennes gyldenstykkes klæder ,
og en gullring finnes enda i slekta.

Opplysningspresten Kaurin, den første sogneprest


Eilert Hagerup Kaurin var prestesønn fra Dverberg, og altså
Nordlending. Han var forøvrig dattersønn av prost Junghans i Tromsø,
og kom til Karlsøy i 1776, etter 5 års tjeneste på Andenes. I Karlsøy
blei han livet ut.

Kaurin blei den første sogneprest i Karlsøy, og fikk et prestegjeld som
omfatta både Helgøy anneks og Karlsøy hovedsogn med
Ullsfjord/Sørfjord. Ved sia av sin embedsgjerning synes han også å ha
hatt omfattende samfunnsinteresser. I 1780-åra fikk han i stand den
første organiserte almuesskole i prestegjeldet. Han måtte da selv
tidvis forskuttere utgiftene, og hadde ofte utestående fordringer på
skolekassen. Han satt som første formann i forliksrådet fra 1798, og
gjorde ca 1800 opptak til en bygdekommisjon, forløperen for
herredsstyret. Som mange andre prester på dennne tida, forsøkte han
seg med en topografisk- historisk beskrivelse av Karlsøy, den første
begynnelse til ei bygdebok, kunne vi si.

Forsøk på å gjøre Karlsøy til en fast embedsgård lyktes ikke, og
Kaurin måtte, som andre prester, selv bygge sine hus, og dessuten
bygsle si jord. Han var tydeligvis en interessert jordbruker, og
hadde alt før 1790 gjort en stor innsats for å dyrke opp innmarka på
prestegården. Det heitte og at han hadde veileda almuen i forbedra
landbruk.

Han dreiv og et betydelig fiske med egne folk, d.v.s. drenger, og
omsatte fiskeprodukta i Bergen. Han fikk almuen til å gi 1 våg fisk i
rettighet istedet for penger, for å få meir å sende med jekta. Han
tok da ikke offer av voksne og avgift av konfirmantene. Og når
fisken stod høgt i pris i Bergen, fikk de fattige igjen det som
oversteig 4 mark.

Kaurin utmerka seg med stor velgjørenhet overfor almuen, heitte det i
1789, og delte av sine forsyninger fra Bergen, når det var dyrtid.

Som prest var han tydeligvis konservativ og nekta tross bispens
pågang å skifte ut Kingos salmebok fra 1699. Likevel blei han rost av
sine overordna for å være opplyst og vinnskipelig , for god orden på
gudstjeneste og sang, og for å arbeide for menighetas oppbyggelse. I
1780 heitte det at han var en from mann, som forvalta sitt embede med
flid og truskap.

Dette var tidlig i hans embedstid. I 1806 hadde pipa fått en annen
lyd. Nå gav (han) et elendig usammenhengende vås istedet for en
tale, og hans deklamasjon var av det sletteste slags. Det er en mann
blottet for studeringer, uten leselyst , og hans moralske karakter var
ikke uten lyte, skreiv bispen.

Forklaringa til dette skifte i syn ligger trulig i Kaurins
kvinneforhold. Etter 2 ekteskap hadde han noen år en husholderske,
Anne Cathrine Aalen, som han forsøkte å skaffe gjestgiverprivilegium
til krohold på Karlsøy, noe hans overordna mislikte sterkt. Enda verre
var det da Kaurin i 1806 ønska å gifte seg med husholdersken. Dette
kunne ikke komme på tale, fordi ho tidligere hadde hatt et uekte barn.
Etter etpar år blei Kaurin beordra å sende husholdersken vekk, og ho
hamna da hos Ole Ulrik Berg på Svendsby, som seinere gifta seg med
henne.

I 1810 inngikk så den 68 år gamle presten ekteskap med Hanna
Schjelderup i Vannvåg, 40 år gammel enke etter gjestgiver Hans Lockert
Figenschou, og oldebarn av presten Hegelund. Også dette blei tatt
unådig opp av Kaurins overordna på grunn av Hannas rykte som ei
stridbar kvinne. Bl.a. var ho modell i romanen Datterens forbandelse
fra 1887, for mora som solgte datra til en russeskipper. Da Kaurin
døde i 1812, forlangte ho straks å få levert tilbake et gullkjede som
Anne Aalen hadde fått av presten i 1804. Seinere blei madam Kaurin
boende på Karlsøy som presteenke, til stor ergrelse for 3 av Kaurins
etterfølgere.

Kaurin var prest i 36 år, den lengste funksjonstid vi kjenner til noen
prest i Karlsøy. Han overgikk således Mikkel Hegelund med ett år.
Han blei den siste prest hos oss med virkelig lokal forankring i
lokalsamfunnet.

Klokkerne

Også utover 1700-tallet fortsatte klokkerne som substitutter , og
var vanlige fiskerbønder som hadde klokkertjenesten som binæring.

I Helgøy var Bergenseren Adam Lambertsen klokker fram til ca 1710, da
han flytta over til Karlsøy etter 25 års tjeneste. Det ser ut til at
han var bosatt i Rødgammen. Deretter var klokkeren bosatt på
kirkestedet, og vervet var tillagt en av de mest velstående oppsittere
der. Det ser ut til at vervet gikk i arv , fra Mikkel Helgesen til
Hans Hegelund, Christen Hegelund, Jacob Klingenberg og Morten
Hegelund.

I Karlsøy overtok Adam etter Jakob Klokker ca 1710-12. Han var bosatt
på Reinsvoll til 1722, da han flytta til Karlsøy. Her var han bosatt i
hvertfall til 1731. Han virka til 1743, og hadde da tjent som klokker
i de to sogn i 60 år. Fra 1743 var Vannstua klokkersete, da
prestesønnen Fredrik Hegelund overtok vervet. Han drukna i 1746. Det
var nå på tale å forene klokkerstillingene i de to sogn, da begge var
ledige, men tanken blei ikke realisert. I tida 1750-69 var Lorents
Indal på Storvoll (Reinsvoll) klokker, deretter en innflytter,
Bergenseren Olai Leonard, som var bosatt på Karlsøy fra 1770 til 1805.
Han hadde tidligere vært misjonsskolemester.

Klokkerne hadde altså ingen embedsgård, men måtte bygsle privat jord.
Ca 1722 ser det ut til at presten og klokker Adam har forsøkt å hevde
deler av Reinsvoll som fast klokkerjord. Adam tok seg da etter
Hegelunds oppfordring tilrette, og høsta en gårdpart som klokker Jakob
tidligere hadde brukt, men som andre nå bygsla. Han hevda at denne
jorda var hevda som klokkerjord etter lang tids bruk. Muligens
dreide dette seg om Klokkervoll sørom Migan. Enden på konflikten
blei at Adam sa fra seg retten til jorda, og betalte 4 daler for høyet
han hadde tatt. I stedet bygsla han nå Karlsøy fra 1724 til 1731, da
han måtte gi fra seg bygselen her til presten. Seinere blei det ikke
gjort forsøk på å etablere klokkergård før uti neste århundre.

Ved sia av skattelette hadde klokkeren ei lita avgift fra bøndene. I
1711 blei det oppgitt at klokkerne var gemene (vanlige) bønder som
oppvarter sangen i kirkene og har lite eller intet derav hos almuen .
Jacob Pedersen, som i 1716 var eldgammel og hadde gått av i 1710, nøt
fortsatt litt av inntektene, men hadde for lite til livsopphold. To år
før hadde han måtte stevne sin etterfølger Adam for avtalebrudd. Adam
og Jakob hadde nemlig inngått en slags kåravtale da Jakob gav fra seg
stillinga. Jakob skulle etter dette ha 5 våg fisk og 1 daler av
klokkerlønna som pensjon, men dette hadde han ikke fått. Adam måtte på
si side i hovedsak nære seg av sjøen for å klare å livnære seg. I 1725
hadde han 3 heimeværende voksne sønner til hjelp, så han klarte seg
bedre. I 1729/30 var hans kontantinntekter anslått til 12 daler
årlig, som ikke var stort å leve av. Trulig steig dette noe utover
århundret, i takt med folkeauken.

Kirkeliv


Enda i 1775 var det pliktig kirkesøkning, og folk kunne bøtelegges
for å la være å reise til kirke. Dette måtte selvfølgelig praktiseres
med et visst måtehold hos oss, både av hensyn til værforhold og
næringsforhold. Kirkesøkninga varierte da også meget ut gjennom året,
med få gudstjenester og lite folk tilstede i løpet av vinteren. Påske
og jul synes generelt å ha hatt størst søkning. Kirkesøkninga var
også god utover sommeren, tildels også første del av høsten, men var da
jamnere fordelt.

Det var obligatorisk altergang, og i 1735 blei det registrert 1123
nattverdsgjester i Karlsøy kirke, men vi veit ikke hvor mange av dem
som gikk til alters fleire ganger i året. Etter en seinere tradisjon
var det vanlig å gå til alters 2 ganger årlig. I løpet av påskedagene
var det 171 til alters, og i løpet av jula 86, med 2. påskedag og 2.
juledag som de store topper i året. Innledning av mødre etter fødsel
var også vanlig gjennom heile århundret. I 1743 ser vi at den presten
som betjente Helgøy, nekta å ta imot slike kirkegangskoner, som det
var kalt. Ei av dem søkte da kirka på Karlsøy. Å få barna til kirke
i tide var ikke så lett, og det var derfor vanlig med heimedåp, som
seinere skulle bekreftes i kirka.

Hvordan årstida virka inn for kirkesøkninga, ser vi fra 1737, da bare
2 båter fra Kvitnes og Skorøy kom til Karlsøy den 2. februar, Maria
Renselsesdag. I 1738 seinhaustes var bare noen få tilhørere fra
Langsund, Reinsvoll og Nordeidet tilstede 2. søndag i Advent, mens det
til 3. søndag i Advent kom 2 båter fra Hansnes og Jegervatn.

Geistligheta var ikke alltid fornøyd med frammøtet, og i 1775 måtte
biskopen stramme opp menigheta for dårlig kirkesøkning.

Det heilt nye i menighetslivet var konfirmasjonen, som blei innført ved
kongelig påbud i 1736. Den første konfirmasjon hos oss skjedde da 2.
påskedag i 1737, med 12 barn tilstede, som vel og smuk med gledetårer
svarte til sine kristelige spørsmål . I mikelihelga om høsten skjedde
neste konfirmasjon, med 5 barn. Seinere var det vanlig med 2 årlige
konfirmasjoner, den eine om våren eller vinteren, ofte allerede i
januar, den andre om høsten, gjerne i oktober. I 1740 nemnes egen
konfirmasjon i Lyngen, i 1745 i Helgøy i pinsen, men i 1750 ser det ut
til at barna både fra Lyngen, Helgøy og Karlsøy blei konfirmert
samtidig på Karlsøy, ialt 68.

At presten reiste i sognebud til syke og gamle folk, var ikke uvanlig,
men ellers ser det ikke ut til at prestene dreiv noen s'rlig aktiv
tjeneste ute i sognet. Fram til ca 1750 ser det ut til å ha begrensa
seg til de 4 pliktige helgene i Lyngskirka. I 1756 holdt Gartner preken
og katekisasjon på Kvitnes, året etter overhøring i Nord- og
Sør-Lenangen, noe som ellers ikke var vanlig. Med opphør av
misjonærtjenesten i Ullsfjord, blei det også noe meir direkte
betjening av Sørfjordfolket. I 1759 samla presten finnefolket i
Strømmen til lesing og overhøring hos Nils Kven, og foretok seinere
overhøring og katekisasjon ved husbesøk fra Strømmen og innover
fjorden. I 1761 holdt presten forsamling, bl.a. på Skognes, med
katekisasjon, overhøring, lesing, gudsord og sakramente.

Kirkehelg og kirkestuer

Fra gammel tid var tingforsamlinga den store folkeforlystelse, da
folk kom sammen for å pleie sine sosiale behov, gjøre avtaler, slåss
og finne kjærester. Det ser ut til at mens tinget blei svekka utover
1700-tallet, ikke minst ved deling av tinglaget, voks kirkehelgene fram
som ei ny anledning til sosial omgang. På 1700- tallet ser det ut til
at påske og jul samla mange tilreisende til kirke, noe vi f.eks. ser av
altergangsstatistikken for 1735.

Det nye som skjedde, var at det blei stadig større konsentrasjon om
enkelte kirkehelger, som følge av konfirmasjonen fra 1737. Da von Buch
i 1807 på sin reise langs kysten observerte ei livlig kirkehelg i
Tromsø, konkluderte han med at kirken er midtpunktet, ja nesten
eneste bindeleddet mellom disse menneskene som bor så langt fra
hverandre . Denne observasjon ville nok passe bra også i Karlsøy, selv
om utviklinga av konfirmasjonshelga til den altomfattende Storhelga ,
nok er et fenomen vi helst skal møte på1800- og 1900-tallet.

Fra Skjervøy kirkested har vi ei beretning fra 1751-52 om at det da
samla seg mye folk for å feire jula og nyttårshelga. P.g.a. dårlig v'r
blei de liggende værfast her i heile 3 uker. Dette gav da anledning
til megen uskikkelighet , så som drikk, spill og lek, selv om presten
med flid samla folk til morgen- og aftenbønn.

Også fra Karlsøy har vi enkelte opplysninger om at folk feira jula på
kirkestedet på 1700-tallet, således i 1724 og 1737. På Helgøy ser det
ut til at nyttårshelga var den store kirkehelga, noe som nok har
sammenheng med at sognet ikke hadde egen prest. Slike nyttårshelger
hører vi om fra 1745. I 1761 måtte folk oppholde seg på kirkestedet fra
nyttår heilt til Helligtrekongersdag (6. januar) p.g.a. uvær, men da
var også maten forlengst fort'rt. Også til kirka i Tromsø reiste folk
i jula, således var Sjur Amundsen der 2. juledag 1765, og benytta dagen
til å drikke og holde et urolig hus . På Karlsøy veit vi julefeiringa
holdt seg enda i 1816, men det ser ut at det s'rlig var overklassen som
da samla seg til fest.

At der ved enkelte helger kunne samle seg store folkemengder på
Karlsøy, har vi beretninger om fra slutten av 1700-tallet. Det kunne
da oppstå matproblem, når folk ikke kom seg heim p.g.a. uvær. Det
hendte til og med at presten måtte hjelpe med mat og anna, og det
oppstod rykter om at Kaurin dreiv handel i kirkehelgene. Matmangel i
kirkehelgene var da også begrunnelsen Kaurin benytta, da han ca 1800
prøvde å få oppretta gjestgiveri for husholdersken, noe som ikke
lyktes. Trulig dreide dette seg helst om høsthelgene, da været er mest
urolig. Det var om høsten de store bondebrylluper stod, og det ser ut
til at det etter ca 1750 var vanlig med ei konfirmasjonshelg i oktober.

Ramma for det sosiale livet i kirkehelgene var kirkestuene. Slike
fantes på 1700-tallet både på Skjervøy, Tromsø, Helgøy og Karlsøy. På
Skjervøy blei 4 stuer nemnt alt i 1667. Særlig mange kirkestuer synes
der å ha vært i Tromsø, opptil 60, der de danna kjernen i den nye by
som kom i 1790-åra. På Karlsøy og Helgøy ser det ut til at kirkestuene
kom særlig etter 1750, noe som trulig betyr at kirkehelgene nå blei
viktigere. Behovet for kirkestuer var begrunna i den fåtallige faste
bosetning som fantes på kirkestedene på 1700-tallet, i motsetning til
1600-tallet, slik at det var dårlig med husly.

På Helgøy forteller skriftlige kilder om 5 sikre kirkestuer, tilhørende
Rødgammen (1739), Nord-Grunnfjord (1756 og 1785), Skogsfjord (1760),
Hermannsfjord (1799) og Sørskar (1802). Skogsfjordstua blei seinere
overtatt av Bårsetfolket, og var kanskje den samme stua som seinere
blei til prestestue. Tradisjonen forteller også at noen av gammetuftene
rundt Gamhaugen har vært kirkestuer. I utgravde tufter her er det
funnet bileggeromner som kan dateres til 1680 og 1730-40. Slike gammer
har kanskje ikke alltid hatt så stor verdi at de er blitt nemnt i
skifta. Det er derfor trulig at det har vært fleire kirkestuer på
Helgøy enn dem vi veit om. Sannsynligvis har alle kirkestuene stått i
området rundt Gamhaugen, sørvest for Kirkevika, der det finnes ei mengd
med tufter.

Den eldste stue vi hører om på Karlsøy, tilhørte Langsundgården
(Grågården) i 1687. Den kan ha vært brukt både til kirkestue og for
andre gjøremål godsforvalteren kan ha hatt på Karlsøy. Den eldste
ordin're kirkestue hører vi ellers om i 1722, tilhørende Hansnes. Den
var og nemnt i 1767-71. I 1725 hadde Bakkeby kirkestue, også nemnt i
1789. Presten Hegelunds prestestue i 1729 gikk seinere over til sønnen
Fredrik på Vannstua som kirkestue. Som klokker hadde han s'rlig behov
for husly på Karlsøy. Stua var nemnt i 1746, og kan ha v'rt den samme
som Vannstua eide i 1796-99. I 1756 hadde Nord- Grunnfjord kirkestue på
Karlsøy, foruten på Helgøy. Karlsøystua var da gammel og hadde altså
stått der ei tid. I 1761 hadde også Falkfamilien i Grunnfjordbotn egen
kirkestue her. Kirkestue for Kvitnes er nemnt i 1756 og 1771, for
Skorøy 1763, for Kvalshausen i 1772-78, for Jegervatn i 1763-1777, for
Storvoll (Reinsvoll) i 1770- 99, for Stakkvik i 1788 og for Svendsby i
1789. Kvitnesstua var i 1756 gammel, og hadde altså stått ei tid.
Dette gir ialt 12 kirkestuer. Som på Helgøy var det altså helst
storgårdene som hadde råd å ha egne kirkestuer. I noen tilfeller ser vi
at det var fleire eiere om ei stue. Kirkestuene på Karlsøy stod etter
gammel sedvane på en slags almenning langs stranda, rett nedfor kirka
og kirkegården. I 1790 bestemte godseieren at denne strekninga fortsatt
skulle reserveres for kirkestuer, og det skulle ikke betales avgift
for grunnleie. Samtidig blei det omtalt finnegammer heilt mot vest i
området, trulig kirkestuer for samene i Ullsfjord. Det reserverte
område skulle ligge mellom den ytterste finnegamme i vest og det store
naustet ved den gamle prestegård.

Standarden på stuene var forskjellig, som vi kan se av skifteverdiene,
med variasjoner mellom 6 daler og 30. Kvitnesstua var i 1756
bordkledt, hadde kjøkken, kammers og fordør (bislag), bord og benker.
I 1771 er og nemnt skjerding og jerngryte til grua, speil og bilegger
kakkelomn. I 1764 hadde Jegervassfolket til og med to stuer på Karløy.
Den eine var gammel, med loft og sval, den andre hadde loft og avdelt
spiskammer, et sengested og 2 vindu. Av utstyr var her kiste, gryter,
kakkelomn og godt sengtøy (fjærbolster, dyne og pute med putevar,
foruten 2 feller). Grunnfjordstua på Karlsøy hadde i 1756 kammers på ei
side og svale på den andre, stue og kjøkken, og var vel innreda, med
bileggeromn. I Hansnesstua var sengested, benker, kakkelomn og
hodedyner, og der var kjøkken og kammer.

Alt i 1725 har vi omtale av et smutt på Karlsøy, noe som kan vitne om
en viss tettbebyggelse. Ved midten av århundret var her minst 5 stuer,
seinere i århundret minst 10. Selv om stuene var beregna til
helgeopphold, trulig med megen uskikkelighet da som seinere, kan det
og se ut til at noen stuer tidvis var bebodd. I 1725 har vi omtale av
ei gammel kvinne og 2 familier, derav en snekker, i tillegg til
klokkeren, presteenka og hennes to gifte sønner med familier. I
1767-68 nemnes foruten prest, presteenke, skolemester og snekker Døll
med eget hus, også 2 husmenn . I 1790 blei og nemnt nuværende husmenn
, uten at vi veit meir om dem. Noen av disse har trulig hatt tilhold i
kirkestuer. Det kan derfor se ut til at vi allerede på 1700-tallet
finner den spede begynnelse til det strandsittermiljø som utover
1800-tallet skulle blomstre opp på Karlsøy.

At stuene blei ansett som nødvendig for kirkehelgene, ser vi av ei
anmodning som enka på Jegervatn kom med i 1777, da ho bad om å få
utlagt av boet halve kirkestua på Karlsøy og en båt: disse tvende ting
er jeg høyligen trengt om .
 

Da Karlsøy blei misjonsmark


Med pietismen tidlig på 1700-tallet kom misjonstanken inn for
fullt, både ved hoffet i København og ellers rundt i landet.
Misjonsprosjekt blei satt igang, blant grønlendere, i koloniene og
blant samene i Nord-Norge. Dette siste fikk da også betydning i
Karlsøy.

Gir det da noen meining å snakke om Karlsøy som misjonsmark i vanlig
forstand? De som skulle kristnes, var bl.a. samene i Helgøy sogn og
samene i Ullsfjord og Lyngen, som alle hørte under Karlsøy. På basis
av von Westens egne beskrivelser, og ikke minst det biografiske verk om
von Westen og finnemisjonen av Hans Hammond i 1787, har samene i
ettertida vært stempla som reine hedninger og avgudsdyrkere fram til
Finnemisjonen begynte ca 1716, ogsom sanne kristne da von Westen døde
i 1727. Dette er et syn som i overraskende grad har vært godtatt
ukritisk, også av seinere tids historikere.

For det første er det grunn til å være skeptisk til at en kollektiv
omvendelse fra hedendom til kristendom skulle kunne foregå så hurtig
som det her har vært tale om. Er det dessuten trulig at samene i
Helgøy og Karlsøy etter mange hundre års påvirkning og innlemmelse i det
norske samfunnet, religiøst, administrativt og økonomisk, skulle ha
beholdt vesentlige deler av sin opprinnelige religion?

At elementer av den førkristne tru og praksis i form av overtru og
magi kan ha overlevd, er sannsynlig, blant samene såvel som blant den
norske befolkninga. Det kan også gjelde seinere tid enn begynnelsen av
1700-tallet. Det er derfor grunn til å meine at misjoneringa meir bør
oppfattes som ei form for inderliggjøring av samenes kristenliv og ei
generell moralsk opprustning, på samme måte som pietismen forøvrig og
haugianismen seinere er blitt oppfatta. Dette bør gjelde sjøsamene i
store deler av Nord-Norge, mens situasjonen kan ha vært en annen for
grupper av innlandssamene.

Var det kritiske betraktninger av dette slag som lå bak den sterke
opposisjon mot misjonen som hurtig blei reist fra enkelte prester i
landsdelen? Sentrale personer her var bl.a. Mikkel Hegelund i Karlsøy,
samt prestene i Ofoten og Vefsn, de tre gale prester som von Westen
omtalte dem. Opposisjonen kan imidlertid også sees som en reaksjon på
den skarpe kritikk von Westen reiste mot enkelte prester. Den kan også
skyldes at enkelte prester har følt misjoneringa som et konkurrerende
element i deres naturlige ansvarsområde. I alle fall i Karlsøy førte
dette til en rekke konflikter, som klart overlevde Hegelunds embedstid.

Det er også ut fra reint kildekritiske syn grunn til å vise større
skepsis til von Westen og Hammond som sannhetsvitner. For å få staten
til å finansiere et langvarig og svært kostbart misjonsprosjekt, må vi
tru det falt naturlig for von Westen å svartmale forholda før
misjoneringa kom igang. Av hensyn til oppdragsgiverne og
misjonsselskapet måtte det falle like naturlig etterpå å gi ei udelt
positiv vurdering av resultatet. Når det gjelder Hammond, kan hans verk
også oppfattes som et forsvarsverk for sin mormors første ektemann,
altså hans stedbestefar .

Det er i ettertid også grunn til å minne om den politiske situasjon som
forelå da finnemisjonen kom igang. Kampen om fjellsamenes land var
stadig ikke avgjort. Både Sverige og Danmark kaptes om å sikre seg
politiske fordeler i løpet av den lange forhandlingsprosess om
grensene, som først var avgjort i 1751. Dette skjedde fra begge sider,
bl.a. gjennom bygging av kirker i fellesområdet, og generell religiøs
og kulturell påvirkning av samene.

von Westens misjonsreiser i Karlsøy

Thomas von Westen utførte ialt 3 såkalte misjonsreiser eller
inspeksjonsturer. Det ser ut til at Karlsøy blei besøkt på alle 3
turene. Det var imidlertid bare kirkestedet han besøkte. Det framgår
ikke at han noen gang var i samenes bosetningsområde, hverken i Helgøy
sogn, eller i de to samefjorder Ullsfjord og Lyngen.

Det skulle ikke blidgjøre de lokale prestene, når von Westen på sin
første misjonsreise i 1716 beskreiv Skjervøy som Satans egen synagoge
, med en uorden og trolldomsutøvelse blant samene der som til og med
langt oversteig det han hadde funnet i Finnmark. Den samme uorden og
trolldomsvesen erfarte von Westen blant samene i Karlsøy, da han kom
hit den 11. august. Dette gjaldt da især de store finnefjorder
Ullsfjord og Lyngen. I ei seinere kilde heitte det at de var både
hårde, grove (og) hengiven til trolldom . I Ullsfjord skulle f.eks.
v're 7 hellige fjell, i Lyngen heile 24, underforstått som del i
religionsutøvelsen.

Hvordan von Westen kunne være så sikker i sin karakteristikk etter
knapt 2 dagers opphold på kirkestedet Karlsøy, synes ubegripelig. Vi
har ingen samtidige kilder som bekrefter von Westens syn. For den
samiske offerplass ved Finnkirka på Reinøy har vi rettnok en tradisjon
ca 1800 om fordums ofring, men vi har ingen holdepunkter for å tru at
dette foregikk så seint som på 1700- tallet. Vi har i området 4 andre
finnkirker uten tradisjon om ofring. Heller ikke i de bevarte
visitasberetninger fra 1730 og utover finnes omtale av hedenske
forestillinger blant samene i Karlsøy.

At fjordsamene ikke fikk god nok geistlig betjening, er imidlertid
sikkert riktig, med den enorme vei de hadde til kirkene, og presten
til dem, om han i det hile fo r dit. De utgjorde i antall nå ca 300,
og hadde 7-9 mils kirkevei fra de to fjordbotner -- de nærmeste hadde
4. Det er derfor ikke noe rart i at barna blei både 4 og 5 måneder
gamle før de kunne døpes, noe von Westen klaga sterkt over. Forøvrig
er det i von Westens klager lite av konkrete holdepunkter.

Thomas von Westen satte seg deretter ned hos sognepresten i Tromsø og
skreiv strenge brev til kapellanene på Karlsøy og Skjervøy. Her påla
han dem å gjøre en bedre innsats for samene. Dette innebar bl.a. at
det burde bygges et kapell i Lyngen. For Skjervøy påtalte han især
drukkenskapen, noe som også i seinere tid har vært tillagt samene
generelt.

2 år seinere kom von Westen på nytt til Karlsøy, og da var hverken
presten, som bodde på Vannstua, eller menigheta møtt fram. Etter et
par dagers venting måtte han derfor reise videre, tydeligvis uten å ha
fått noen ytterligere kunnskap om samene her. Om dette var bevisst
motarbeiding fra Mikkel Hegelunds side, kan vi idag ikke vite. Møtet
var imidlertid beramma så seint på høsten, den 25. oktober, at det i
seg selv er nok til å forklare det manglende frammøte.

Den tredje og siste misjonsreise fant sted i 1722. von Westen hadde
adskillig å klage over i Karlsøy. Ikke var det gjort noe for å bygge
kapell inne i Lyngen. En kateket, Johannes Tornensis, som var blitt
satt inn i Lyngen og Ullsfjord i 1721, hadde Hegelund sørga for å
skremme vekk. Gjennom klokkeren hadde presten fått samene til å nekte
kateketen husly. I Helgøy var den geistlige betjening av samene blitt
dårligere, ettersom ingen ny lokal prest var blitt satt inn etter
Mechlenborg. Dette tok nå von Westen opp spesielt. Hegelunds
motarbeidelse av kapellet i Lyngen blei ansett som så alvorlig, at saka
blei tatt opp på tinget i 1726, og belyst ved tingvitner.

Misjonsverket var nå i full gang, og gikk videre av seg selv, uavhengig
av von Westens person. Dette kom klart tilsyne da han døde i 1727.
Først i 1814 blei finnemisjonen formelt avslutta, men i Karlsøy var
misjonen egentlig over med utskillinga av Lyngen i 1776, og omdanning
av misjonariatet til sogneprestembede. Med dette var det skapt et
brukbart undervisningssystem for den samiske ungdom, lenge før noe
slikt blei aktuelt i de norske bygder i Karlsøy. Det var dessuten blitt
ei mye bedre geistlig betjening i Lyngen og Ullsfjord enn før. For
vårt område får vi nøye oss med å fastslå dette som det viktigste
resultat av misjonsverket.
 

Organisering av misjonsverket


Arbeidet blei leda av et statlig kontor eller direktorat,
Misjonskollegiet i København, som blei stifta i 1714. Nord-Norge blei
organisert i faste distrikt, og Karlsøy misjonsmark blei her gitt nr.
5. Hvert distrikt blei tildelt en teologutdanna misjonær og egne
finneskolemestre, alle underlagt de ansvarlige prester i området. Hos
oss var dette kapellanen på Karlsøy.

Alt i 1719 blei samene i Helgøy av von Westen omtalt som forsømte. I
hvertfall mot slutten av perioden ser vi at Tromsø og Helgøy blei
oppfatta som eget misjonsdistrikt, ved at personell- kapellanen i
Tromsø ihverfall fra 1760-70-åra også blei beskikka som misjonær. I
denne perioden finner vi misjonsskolemestre også i Helgøy sogn.

I 1718 kom misjonen i gang hos oss. I første omgang hadde Karlsøy
misjonær felles med resten av nordfylket. I tida 1719-22 og fra 1728
hadde Karlsøy egen misjonær. I alt virka ca 10 misjonærer i stillinga
fram til 1776. I noen perioder blei misjonærstillinga kombinert med
kapellanstillinga på Karlsøy, i andre perioder stod den ubesatt. I et
par tilfeller (Kildal og Gartner) danna misjonærstillinga springbrett
for kapellanstillinga på Karlsøy.

Hvor tidlig de første misjonsskolemestrene kom i arbeid, er ikke
klart. I 1726 nemnes i alle fall en finneskolemester, Sven Olsen. Fra
ca 1736 blei distriktet delt, slik at Ullsfjord og Lyngen fikk en
skolemester hver. Seinere fikk Helgøy egen misjonsskolemester, visstnok
fra 1748.

Finneskolemestrene i Lyngen og Ullsfjord, blei lønna av misjonskassen
med 20 daler hver, mens den som virka i Helgøy sogn bare fikk 6 daler
(1780) og resten av almuen. Misjonæren i Lyngen fikk 60 daler av
misjonskassen, og fra 1748 det som falt av embedsforretningene i
Lyngen.

Endel av disse finneskolemestrene har vi kjennskap til. I 1735- 38
nemnes Erik Lorch, seinere bosatt på sitt fødested Svendsby og gift
med datter til Wormhus i Rødgammen. Ca 1743 var prestesønnen Arne
Pedersen Nideros fra Karlsøy skolemester både i Ullsfjord og Lyngen.
Han var bosatt på Karnes, og var gift med datter til handelsmann Horsens
i Stakkvik, enke etter handelsmann Christen Hegelund i
Nord-Grunnfjord. Arne Pedersen døde først i 1773. I 1750 døde
misjonsskolemester Knut Blanche på Jegervatn. I 1743 var han
misjonsskolemester i Tromsø sogn. Mora hans var dansk, og søster til
handelsmann Horsens i Stakkvik. I 1767 slutta Bergenseren Olai Leonard
som finneskolemester, og blei 3 år seinere klokker på Karlsøy. Han var
gift med Birgitte Hegelund fra Bakkeby. I 1786-89 var Jon Christensen
Ødegård misjonsskolemester. Han var i 1790-åra lensmann og bosatt i
Hesjebukt, Sør-Lenangen, og gift med datter til Olai Leonard. Tilslutt
kom klokkersønn Hans Hegelund Leonard fra Karlsøy som
misjonsskolemester 1792-98, seinere selv klokker. I Helgøy kjenner vi
til misjonsskolemester Ole Eriksen Byrdal 1775-81, bosatt på Helgøya,
Gustav Mandal fram til 1800, begge innflyttere.

Med dette var det i begge sogn blitt skapt et lite intellektuelt miljø
utenom overklassen, allerede før almuesskolen blei til. Noen stor
prestisje var ikke knytt til disse stillingene, men vi har sett at en
del av misjonsskolemestrene var innflyttere, utgått fra eller inngifta i
den lokale overklasse.

I 1722 var det bestemt at det skulle bygges tre gudshus inne i
fjordene, på Ullsfjordeidet (Lyngseidet?), i Ullsfjord og Storfjord.
Det var tydelig uenighet om bygging av slike forsamlingshus. I
hvertfall hadde Mikkel Hegelund i 1725 gått tvert imot, med den
begrunnelse at bolighusa i Lyngen måtte klare seg til å lese i, d.v.s.
til andakter og skole. Dette er grunnen til at det tok tid å få bygd
slike hus, og først i 1731 stod huset på Karnes ferdig. Det var et
forsamlings- eller bedehus, som også skulle brukes til skole. Det var
bygd og skulle vedlikeholdes av almuen. I 1740 blei bedehuset flytta
til Lyngseidet, som lå meir sentralt til både for Ullsfjordingene og
Karlsøypresten. Her blei også anlagt kirkegård, og huset fikk klart
rang som kapell. I 1770 blei kapellet ombygd til nåv'rende kirke.
Dermed var forutsetningene skapt for at Lyngen skulle få geistlig
selvstendighet i 1776.

De øvrige gudshus som var nemnt i 1720-åra, hører vi ikke meir om
etter 1730, og det kan derfor se ut til at det bare var huset på
Karnes som blei bygd. Det kom dessuten et kapell i Kåfjord, som da lå
under Skjervøy.

Organisatorisk var det Karlsøypresten som var pålagt oppsyn og ansvar
for misjonstjenesten i Lyngen og Ullsfjord. Han skulle også selv
forrette 4 ganger årlig i Lyngskapellet. Forøvrig var det slett ikke
tanken at misjonæren skulle utføre full prestetjeneste for fjordfolket.
Både biskop og kapellan meinte at den geistlige betjening av Lyngen bare
tok sikte på gamle og sjuke folk, og at forsamlingshuset helst skulle
brukes til postille-lesing, sang og bønn. Resten av folket skulle som
tidligere få sin geistlige betjening ute på Karlsøy, og de burde bli
bøtelagt for å utebli.

Dermed var det lagt grunn for store konflikter, også etter Hegelunds
dager. Både i 1734 og 1738 klaga Karlsøypresten over at folk heller
søkte forsamlingshuset i Lyngen enn moderkirka på Karlsøy. Han klaga
og over at folk akta lite på skolemestrene, de var motvillig med å
skaffe skyss til presten, og de nekta å skaffe brensel og forpleining
når presten reiste inn til dem. Folket på si side forlangte full
geistlig betjening heime i fjorden, og nekta å utrede den årlige
rettighet om de ikke fikk dette.

Denne konflikten blei delvis løyst i 1748, da det blei bestemt at
Karlsøypresten ikke skulle betjene folk fra Lyngen menighet, eller
reise dit inn. Misjonæren fikk dermed det fulle ansvar for den
geistlige betjening i fjorden, og fikk de uvisse inntekter fra fjorden.
Dette omfatta ikke Ullsfjordingene, og dermed fortsatte konflikten her.
Når misjonæren for til Ullsfjord og holdt oppbyggelse, noe som i mangel
av forsamlingshus kunne skje i et naust, forlangte han godtgjøring for
dette av Ullsfjordingene. Dette ville da Karlsøypresten ikke godta. Den
endelige løysning kom ved en kongelig resolusjon i 1750. Det blei da
bestemt at Ullsfjord i sin helhet skulle ligge inn under
Karlsøypresten. Misjonæren skulle bare betjene Lyngsværingene og ha
inntekter herfra, men ikke de visse inntekter, som omfatta rettighet,
offer og offertoll.

Reelt var altså Lyngen blitt geistlig selvstendig i 1748-50, selv om
Karlsøypresten var formell ansvarshavende, og fortsatt hadde inntekter
fra Lyngen. Fra 1750 blei også Ullsfjord tatt vekk fra misjonærens
ansvarsområde, noe som betyr at de fikk sin fulle geistlige betjening
fra Karlsøypresten. Dette betyr trulig at de fikk dårligere betjening
enn de hadde hatt som del av misjonærens embedsdistrikt.

Med dette var altså Lyngsværingenes geistlige hopehav med Karlsøy
brutt, etter å ha vart i 100 år eller vel det. Alt lå nå vel til rette
for formell selvstendighet på dette området.

Moral og religiøsitet

Hva slags betydning fikk misjonsverket og aukt opplysningsaktivitet
for moral og religiøsitet? Det er ikke stort å finne i kildene om
slike forhold. I hovedsak dreier det seg om meir eller mindre
overfladiske betraktninger av bisp og prost i forbindelse med visitas i
kirka på Karlsøy. Det som her er uttrykt, varierer fra tid til anna.
Det mest karakteristiske er kanskje at den eine visitasberetninga ofte
motsier den andre. For endel avspeiler visitasene trulig holdninger som
presten har hatt til menigheta.

Ved den første bispevisitasen vi har beretning fra, i 1734, blei det
klaga over at noen var selvrådige og slett opplyste, men generelt fikk
menigheta stor ros for boklig lærdom. Fire år seinere heitte det at
almuen var vel opplært. Samene i Ullsfjord fikk spesiell ros, bl.a. for
god kirkesøkning. Derimot blei det klaga over kirkesøkninga i Lyngen,
især for kvinnene, slik at forholda her var verre enn før. Især blei
de innvandra kvenene klandra for selvrådighet, og for at de forderva
all gudelig forhold blant samene.

I 1750 var en stor del av både den norske og samiske ungdom bare
måtelig undervist, og den samiske ungdom var verst. Tre år seinere var
heile menigheta i Karlsøy hel ond og uvillig , de ville nødig la
ungdommen komme til undervisning, slik at vankunnigheta var stor. De
lovte imidlertid å forbedre seg!

I 1756 var både den norske og samiske ungdommen noenlunde vel
underviste , og i 1759 var overhøringa til og med en noenlunde
fornøyelse . Finneungdommen var endog bedre enn den norske, og det var
god orden i menigheta. Særlig blei Lyngen menighet rost av bispen. I
1775 var ungdommen igjen måtelig og ringe opplyst, og klokkeren fikk
skylda.

I 1786 hadde ungdommen ifølge prosten ypperlig kunnskap, men i 1790
fant biskop Schønheyder at ungdommen i Karlsøy var tungnem, selv om de
fleste hadde lært noe. Men gudstjenesten foregikk i god orden, og
sangen var behagelig.

Endel av den negative omtale kan skyldes de konflikter som stundom
dukka opp mellom prest og menighet om føring, betjening og bespisning,
i andre tilfeller kan språkproblem kanskje ligge bak. Generelt må det
vel sies at kildeverdien i visitasberetningene er mindre enn
underholdningsverdien.

Da hadde sorenskriveren i Finnkrokan et heilt anna innsyn i folks
væremåte og moral, etter lang tids bosetning i området. I et par
beretninger fra 1748 og 1769 var han bl.a. opptatt av folks holdninger
til barneoppdragelse og edruelighet. Især klaga han over at foreldra
generelt var for etterlaten i opptuktelsen, slik at tyveri, løsaktighet
og uvillighet lett oppstod hos ungdommen. Fylleri og andre grove laster
var derimot ikke så vanlig blant de norske. Drukkenskapen forbeholdt
han samene, ei holdning som han delte med sognepresten i Tromsø, som
tydeligvis bare hadde svært negative ting å si om Dåfjordfolket.

Der var da også en stadig konflikt mellom de krav som samfunnet og
kirka satte til folk på en rekke felt, når det gjaldt seksuell adferd,
helligdagsholdelse o.s.v. og folks villighet til å overholde eller
akseptere slike krav.

Det norske skolesystem

Den første juledag 1741 blei den kongelige allernådigste forordning
om skolevesenet i Norge opplest i Karlsøy kirke, og således gjort
kjent for almuen. Hva slags tanker menigheta den gangen gjorde seg om
det kommende skolesystem, kan vi ikke godt vite. Men skolen skulle for
mange kommende generasjoner få større innvirkning enn det den gang var
mulig å tenke seg, på godt og ondt, for elevene og for foreldra.

Det var innføring av konfirmasjonen i 1736 som var den direkte
foranledning for skoleverket, ved de krav som nå blei stilt til
religionsundervisning. Den første skole, og det gjelder i prinsippet
heilt fram til 1860, var en rein religionsskole, uten andre verdslige
fag enn litt regning. Lesing og skriving var å oppfatte som middel til
å få innsikt i kristendommen.

Den første skolelov kom i 1739, supplert med endel nye bestemmelser i
1741. Det skulle likevel gå lang tid før det kom igang noen særlig
regulær undervisning, og først i Kaurins tid kan vi begynne å snakke
om et skolesystem.

Det betyr ikke at det ikke blei gitt undervisning tidligere. I de
samiske bygder kom det undervisning igang i 1720-åra ved
misjonsskolemestrene. Blant overklassen har det tydeligvis vært gitt
privat opplæring til barna. Kanskje gjaldt dette også endel almuesbarn.
Vi har sett at der ca 1700 fantes egne skolestuer på etpar
handelssteder, og i 1733 fantes et skolekammer hos handelsmannen på
Bakkeby. Fra 1737 er det bevart ei tavle fra Reinskar, som sikkert er
brukt til skrive- og regneøvelser i heimen. I et skifte i
Nord-Grunnfjord fra 1785 finner vi regnetavle og lærebøker i geografi
og regning. I 1738 heitte det da også at selv om her ikke fantes
skolemestre, strevde alle med å undervise sine. Etterat konfirmasjonen
kom, hadde folk vist stor flid med ungdommen.

Det ser ut til at det aller første forsøk blei gjort av presten Molde
ca 1750, med et omgangsskolesystem basert på frivillige gaver.

I Helgøy fikk Molde i alle fall skapt en skolekasse i 1753. Kassen fikk
inntekter ved at kirketavla skulle bæres rundt to ganger i året for
skolekassen, det skulle gis 2 skilling ved konfirmasjon, dåp og
kirkegang, og det skulle samles penger når det blei feira forlovelse og
bryllup. Ved etpar høve blei det gitt penger ved barselgilder .

Litt penger kom det inn på dette, og i 1756 var beholdninga 10 daler.
Det var kapellanen som forvalta midlene, men vi veit ikke hvordan de
blei brukt. Det ser ut til at noe undervisning kom igang, for i 1762
var der planer om å bygge skolehus, og i 1767 heitte det at det
tidligere hadde v'rt både norsk skolemester og finneskolemester. I 1765
var det innsamla midler på 5-6 daler, som da gikk inn i kirkekassen.
Det kan bety at skolekassen nå blei oppgitt.

I Karlsøy har det trulig skjedd noe lignende, men her har vi dårligere
kildedekning. Både i 1750, 1756 og 1767 blei det sagt at her ikke
fantes skolemestre. I 1759 blei det imidlertid sagt at
finneskolemesteren også hadde undervist norsk ungdom, og i 1767 sa
misjonsskolemester Leonard at han gjerne ville gå over i norsk
skolemesterstilling, så saka var fortsatt aktuell.

Med Kaurin i 1776 kom det tydeligvis meir plan i arbeidet. At
skolearbeidet lå heilt nede da han tiltrådte, ser vi av at biskopen i
1775 klaga over mangel på skolemestre i Karlsøy, og formante menigheta
til å arbeide for forbedring. Der fantes imidlertid på denne tida en
skolekasse i Karlsøy, og det blei gjort fleire forsøk på å få inn bøter
som inntekt til kassen. I 1778 var det anskaffa ei regnskapsbok til
kassen, uten at det ser ut til å hjelpe. Det var derfor klart at det
ikke førte fram med frivillige bidrag, og det måtte til en skoleskatt.

I 1785 begynte man så å kreve inn skoleskatt i Karlsøy, og det kom nå
inn 32 daler i skatt og frivillige bidrag. Samme året fikk forøvrig
Kaurin ros fra både bisp og prost for å ha fått skolevesenet igang, så
1785 synes å være grunnleggingsåret for almuesskolen i Karlsøy. I 1788
blei det oppnemnt 2 menn for å inkassere skoleskatten, så det gikk
trulig ikke så glatt med en slik ny byrde.

Av de tidlige bygdeskolemestre i Karlsøy nemnes Jon Christensen
Ødegård i Sør-Lenangen 1785-86, etter en periode som
misjonsskolemester, så Ole Olsen i 1787. Han hadde vært
misjonsskolemester før og blei det også etterpå. I 1788 var Peder Altin
bygdeskolemester. Bygdeskolemestrene blei lønna av skolekassen med 20
daler, og skulle dessuten ha fritt opphold.

I Helgøy var skolekassen en realitet i 1781, med Elias Figenschou som
kasserer. Det framgår at han hadde problem med å få inn restansene,
noe som trulig betyr at man alt hadde gått i gang med skoleskatt her.
Det ser ut til at Helgøy i første rekke prøvde å bygge videre på den
gamle finneskolemesterstillinga, ved å kombinere denne med
bygdeskolemesterstillinga i en person. Det foregikk ved at
misjonskassen betalte 6 daler av lønna, og skolekassen resten. Her var
vel egentlig ikke behov for en egen finneskolemester.

Blant lærerne her finner vi Byrdal til 1781, klokker Jakob Klingenberg
1785-89, Jeremias Falk 1792, og Gustav Mandal 1794-1800, alle visstnok
bosatt på kirkestedet.

Ved utgangen av 1700-tallet var det altså kommet i gang et enkelt
skolesystem, med en bygdeskolemester i Karlsøy, en finneskolemester i
Ullsfjord, og en kombinasjon av begge i Helgøy. Den vanskeligste
stillinga var tydeligvis bygdeskolemesterstillinga i Karlsøy. Det kom
for lite penger inn til lønna, og skolekassen blei stadig stående i
gjeld til Kaurin, som forskotterte lønna. I tida 1790-1804 ser det
derfor ut til at det blei stopp i skolearbeidet her. Det var også
vanskelig å få tak i lærere, selv om det ikke blei stilt krav til noen
utdannelse.

Rekrutteringa til læreryrket var derfor heilt tilfeldig. Byrdal var
f.eks. tjener i mange år før han blei lærer. Den opplæring de kunne gi
i kristendom, lesing, skriving og regning var trulig også noe
tilfeldig.

De økonomiske betingelser skulle heller ikke friste. Da
misjonsskolemester Byrdal døde i 1781, var han fattig som ei
kirkerotte, med aktivaposter på 7 daler. Dette omfatta ei lita, gammel
og forfallen stue med omn og seng, foruten et segel. Og heller ikke
dette eide han. Gjelden var på 16 daler. Gustav Mandal stod seg ikke
bedre da han døde i 1805. Rettnok var aktiva på 114 daler, men en god
del var penger han hadde inkassert for andres dødsbo, og han skyldte
penger i Bergen. Underskuddet blei 6 daler.

Det lokale skolesystem lå da også langt etter lovens fordringer, som
krevde skolehus og fast skole eller omgangsskole, med 5-12 ukers årlig
skole. Ikke engang ei omgangsskoleordning ser det ut til at det var
mulig å gjennomføre. Lærerne f or omkring fra gård til gård uten noen
fast rute eller tilhold, med andre ord et virkelig desentralisert
skolesystem.

Forøvrig var det meininga at også klokkerne skulle virke som lærere,
eller i det minste skolere ungdommen i kristendomskunnskap. Dette var
ikke mulig hos oss. Det blei klaga fleire ganger over deres
udugelighet eller interesseløshet, noe som har sammenheng med at de i
første rekke var fiskerbønder. Bl.a. gjaldt klagene Lorents Indal.