8. Kulturforhold

Det intellektuelle liv

Det er ikke stort av dette vi kommer på sporet av i det sparsomme
1600-talls materialet. Hvordan har det f.eks. vært med boklig
dannelse, hvem kunne lese og skrive, hvem eide bøker?
I tingvitna møter vi helst framstående folk, skippere og utredere, som
vel bedre enn almuen beherska skrive-og lesekunsten. Men vi ser at
endel av disse undertegner med bumerker istedet for namnesignatur. At
den lokale handelsoverklassen har beherska skrift-og regnskapskunsten,
framgår klart av skifta fra 1690-åra, der det heile tida er refereret
til førte regnskapsbøker når gjeldskrava blei innlevert til
skifteretten. Ellers er det naturligvis især fogd og skriver vi møter
i det skrevne materiale, tildels også lensmannen.
Vi får og endel opplysninger fra skifta om hvem som eide bøker,
tildels med oppgave over hva slags bøker folk eide. Dette gjelder da
bare overklassen , bortsett fra den fattige Anders Jonsen i Torsvåg i
1696. han eide en huspostill til en verdi av 1 daler og 2 mark, til
tross for at hans bo var dyktig konkurs. Godsforvalter Hans Grå på
Langsundgården har trulig vært en sprenglærd mann, ved sia av at han
har vært språkmektig. Hans bibliotek omfatta 22 gamle latinske bøker, 3
hollandske bøker og 6 tyske, ialt 31 bøker. Fogd Henrik Riber på
Karlsøy etterlot seg i 1695 8 gamle tyske bøker, og selvfølgelig
etterlot presten Hr. Peder Arnesen på Karlsøy seg bøker i 1697, ialt
15, hovedsakelig religiøs brukslitteratur, bl.a. 12 postiller og en
gammel kirkeordinants. 10 av bøkene var på latin, 3 på tysk.
Handelsmann Christen Mortensen Hegelund på Helgøy etterlot seg i 1696 8
bøker, derav en bibel (Fredrik den tredjes), Brochmans huspostill, og 2
salmebøker (derav Kingos). Det største biblioteket hadde broren,
handelsmannen på Hansnes, Hans Mortensen Hegelund, da han døde i 1700.
Han hadde da også studert i 1660-åra, den første student vi veit om
fra vårt område -- og det skulle bli lenge til neste. Han etterlot
seg 24 latinske bøker, 2 bønnebøker, 2 salmebøker, 1 dansk bibel, 1
dansk huspostill og 8 danske bøker, ialt 38.
Av seinere skifter over personer som var aktive på 1600-tallet skal vi
nemne følgende: Handelsmann Hans Hansen Horsens på Bratrein etterlot
seg en dansk bibel (Christian den tredjes) da han døde i 1720, og
handelsmann Christen Sørensen Hegelund i Nord-Grunnfjord hadde i 1714
7 bøker med et variert innhold: ei salmebok, 3 oppbyggelsesbøker kalt
Si'lens aandelige forraad , Dend bibbelske kierne , og Phatriarchens
Sønners historie . I det siste skiftet kommer vi også på sporet av en
gammel sangtradisjon i området, i form av ei bibelsk visebok og De
300 kiempe viser , som Christen rettnok bare eide halvdelen i.
Dermed er det ikke sagt at ikke fleire av overklassen kan ha eid bøker
-- de kan ha vært uregistrert i de rike skifta. I alle fall aner vi
konturene av et visst intellektuelt miljø her, selv om det ikke kan
sammenlignes med det blomstrende litterære liv vi samtidig finner på
Sør-Helgeland, knytt til Petter Dass og hans krets.
Vi får og ei antydning om organisert undervisning nå, i ei gammel
skolestue med kakkelomn hos Hans Mortensen Hegelund på Hansnes i
1700. Hvordan opplæringa har foregått, kan vi ikke vite. Det betyr
utvilsomt at familiens barn har fått en form for systematisk
opplæring, kanskje sammen med barna fra nabogården Langsund, der
godsforvalteren residerte, kanskje ved huslærere. Også på Helgøy
finner vi i 1696 1 skolle med sengested, skap og stein kakkelomn.
Dette står trulig for det samme, selv om ordet nok også kunne bety
skåle, d.v.s. et alderdommelig bolighus eller ei sval. Ordet er ellers
ikke kjent hos oss.

Båten

I Karlsøy kan vi trygt si at båten er like gammel som mennesket.
Den har til alle tider vært ei absolutt forutsetning for all
virksomhet her. Den har vært brukt på ferd til Vanna i eldre
steinalder og til Nord-Fugløy i yngre steinalder. Ved overgang til
jernalderen møter vi det første konkrete belegg i form av ei år fra
Hersøy. Fra seinere del av jernalder har vi Bårsetbåten, vi har
jernalders nausttufter, og fra middelalderen adskillige nausttufter
og båtrester i gårdshaugene.
Båten var da ikke bare nyttig til fangst og fiske, men var en viktig
del av gårdsdrifta. Mange steder er landskapet slik at mesteparten av
transporten til og fra gården og innafor gårdens egne grenser måtte
skje ved båt: ved frakting av husdyr til beite, ved frakting av høy,
ved og torv, av tang og tare, etter egg og dun, rekved og bær. Båten
inntok for en stor del hestens rolle i andre bondesamfunn.
Så var båten viktig for frakting av varer og folk til kirke, ting og
handelssted. Den blei derfor den ytre ramma om et menneskes liv --
den første ferd til dåp, til konfirmasjon, til frierferd, til bryllup
og til slutt: til gravferd. Den var især ramma om menns sosiale liv:
først som lek eller hollarbåt i fjæra, som lekefarkost utfor støa,
som sentrum i båtlaget under fiske, til og med til bolig under fiske.
Den var oppholdsstedet for en stor del av mennenes liv, og blei mange
menns bane ved kollsegling og drukning. Den blei tatt på land og gjort
til naust, fjøs eller torvesjå, som taktro eller skjelter, eller den
endte som brensel i grua.
Båten måtte derfor og bli viktig i folks mentale liv. Den var i sin
halve fasong også draugens farkost, den var like viktig for
huldrefolket i deres fiske og utror, den gikk inn i ordtak, den gikk
inn i så mange skikker, som børgraut, vindknuter, og i barnerim. Den
inngikk i menns prestisjeliv ved den symbolverdi båten blei tillagt:
det var gjevt å ha den fineste båten, den raskeste segler.
Båtens rolle ser vi klart allerede i de eldste skifter fra slutten av
1600-tallet.
Speilbåter til folketransport har vi registrert 3 av i 1690-åra, brukt
av fogden på Karlsøy og godsforvalteren på Langsund i embedsoppdrag,
dessuten av handelsmann Hans Mortensen Hegelund på Hansnes. Slike
båter var tverr bak, og hadde gjerne et lite overbygg atte, til folk.
Også handelsmann Hans Hansen Horsens (1720) og Søren Mortensen Hegelund
i Nord-Grunnfjord (1717) etterlot seg speilbåter, likeså Eilert
Mosesen i Sørskar (1716) og handelsmann Mikkel Helgesen, Helgøy (1729)
-- dette var forøvrig den siste speilbåt som er kjent hos oss.
Antakelig var disse båtene brukt til kirkebåt og tingreis, men det kan
ikke utelukkes at de og blei brukt til vareføring og småhandel.
Av de ulike typer Nordlandsbåter har vi i skifta i 1690-åra registrert
10 fembøringer, 16 åttringer, 19 seksringer (3-roringer), og 3
kobberomsseksringer, d.v.s. seksringer med et ekstra rom. Det er
dessuten oppgitt en færing (2-romsbåt). Vi kan altså slå fast at
færingen var uhyre sjelden, og vi må langt utover 1700-tallet før vi
finner fleire. Det var 3-roringen og 3 roringen som var den vanlige
gårdsbåten, til fjordfiske og til transport av folk, varer, brensel og
høy. Dette gjelder både blant almuen og overklassen.
Dernest var det åttringen (4-roringen) og fembøringen som var
fiskebåten, for sesongfiskeria. Her ser vi at overklassen gjerne
hadde fleire av hver. Således hadde handelsmannen på Hansnes 2
fembøringer og 3 åttringer. Broren på Helgøy hadde 3 fembøringer og 1
åttring. Disse blei utvilsomt brukt til å utruste drenger, husmenn og
andre leiefolk, og de største er trulig brukt til håkjerringfiske ute i
havet. Blant almuen var fembøringen sjelden. Bare på Sør-Grøttøy og
Slettnes fantes slike, begge eid av velstandsmenn. Derimot var
åttringen nokså vanlig, og er representert i 7 av 12 skifter. Bare
ett almuesskifte var uten båt, en fattig kar på Hersøy. I ett skifte
fantes bare 1 seksring, ellers var det vanlig med 2-3 båter, med 4 på
topp. Dette var Eilert Mosesen i Sørskar, som og dreiv litt handel.
Han hadde og en line båt . I overklassen finner vi 5-7 fiskebåter,
mens forvalteren bare hadde 2, og presten på Karlsøy bare en.
Dette bekreftes også når vi drar inn et større materiale. I en 60-års
periode 1690-1750 finnes 138 båter i 62 skifter, d.v.s. 2,2 per
skifte. Bare 8 skifter (12,9 %) er uten båt, og det dreier seg helst
om unge uetablerte folk eller kårfolk. I 9 skifter er bare 1 båt
oppgitt.
Det vanlige mønster er ellers å ha en større båt som fembøring eller
åttring til bortefiske, og en mindre båt som kobberomsbåt eller
treromsbåt til heimefiske og gårdsbåt.
Av båtmengden utgjør de store typer 48,8 %, derav fembøring 22,7 % og
åttring 26,1 %. De små utgjør 48,6 %, derav kobbromsbåt 14,5 % og
treromsbåt 34,1 %. Resten mangler oppgave for. Men fordelinga er noe
ujevn, ved at især overklassen (utrederne) hadde mye store båter,
trulig især til håkjerringfiske.
Etter 1720 kan vi og se endringer i båttypene, ved at størrelsene
auker, noe som trulig skyldes meir overgang til bortefiske. Det blei
meir fembøringer, og 3 romstypen aukte i forhold til 3-romsbåten.
Og båt var en kostbar gjenstand. På slutten av 1600-tallet kosta en ny
fembøring 5 daler og segl/mast 3 daler. En ny åttring kosta 4 daler,
og segl 2 daler, mens en ny seksring kom på 2 daler + 2 daler for
segl. Vi ser her at rigg og segl utgjorde en stor del av det skroget
kosta. Ei ku kosta da 2 -3 daler og 1 våg tørrfisk daler. En ny
åttring med segl tilsvarte altså 2 kyr eller 12 våg tørrfisk (222 kg).

Byggeskikk

Med skiftemateialet i 1690-åra får vi de første konkrete
opplysninger om husa, som går utover det arkeologiske materialet vi
tidligere har gjort rede for.
De byggeteknikker som nemnes, er skjelter, ilte hus og gamme, som
naturligvis betyr hus bygd av torv. Når det nemnes tømmerhus, må vi gå
ut fra at det dreier seg om lafting. Skjelter er lause loddrett
stilte bord som settes i veggen i furer oppe og nede, især brukt i hus
som trengte utlufting. I skifta er skjelter nemnt i naust, høyløer og
skott. Dessuten er fj'ler nemnt i eldhus, bu og naust. Det betyr
antakelig det samme, altså bord eller fjøler. Tømmer nemnes i en
rekke hus, som stue, kammers, bu, matstue og fjøs, undertiden
kombinert med iling, og stundom med gamme, altså tømmergamme, til og
med ilt tømmergamme . Ile betyr at et hus har fått forsterka veggen
ved at torv er stabla opp på yttersida, helst for å gjøre huset
varmere. Ile nemnes især i fjøser, buer og bårstuer. Det er uklart
hva gamme står for, når det også kan nemnes sammen med ile og tømmer,
t.o.m. ilt tømmer stuegamme fra Inderby. Tradisjonelt betyr det et
hus av torv. Det kan se ut til at gamme og torvilte hus ikke er
skjelna mellom. Det nemnes og ei skjågrind , altså del av rammeverket
(reisverket) til en grindbygd skjå, som viser til vestnorsk
byggeskikk.
Det er klart at hus av torv (ilte hus og gammer) har vært svært
vanlig på slutten av 1600-tallet. Det var blant almuesklassen det
sedvanlige både for stue (våningshus) og fjøs. Av 11 almuesskifter
(her sees bort fra et inderstskifte som bare har 1 bu) er stuegammen
nemnt i 9. Bare 2 familier hadde tømmerstuer, og det var av de mest
velstående: utredere i Sør-Grøttøy og Sørskar (som hadde 2 stuer).
Fjøsgamme er nemnt i 9 av 11 skifter, med i alt 13 gammer (bare 4
tømmerfjøser er nemnt av 17 fjøs). Ile kunne og brukes i buer, som
generelt synes å være bygd av tømmer (3 ilte buer av 11). Løer ogskjåer
synes alltid å være av trevirke, og tydeligvis lettbygd (ikke av
tømmer).
Det er interessant å se at torv ikke er et reint almuesfenomen, men
også finnes i 5 av de 6 overklasseskifta i 10-året. I 3 av skifta
nemnes ilte fjøser (4 av 13 fjøser), og dessuten nemnes ilte bårstuer
i 3 av 4 skifter. Det nemnes og 2 gammer og 1 ilt bu.
I alt kan vi se at her nemnes totalt 38 jordhus av 160 hus, eller 24 %.
Av disse hadde almuen 34 % og overklassen 13 % jordhus. Jordhus
(gammer/torvilte hus) var altså helst et almuesfenomen, mens trehus
særmerkte overklassen.
Ellers også er der ulikheter mellom de to klasser. Overklassen hadde
langt fleire hus, og en mye større variasjon i typer av hus. Det
største antall finner vi på Hansnes, med 20 bygninger av alle slag,
således 3 stuer (våningshus), 2 sengekammer, skolestue, 4 fjøser og 4
høyløer, bårstue, naust, og 4 buer og skjåer. Den største variasjon
finner vi på Helgøy, med stue, bu og skjåer, fjøs med løer, naust,
bårstue, sengekammer, matstue, eldhus, stabbur med loft, smie og
skole, ialt 16 hus.
Av spesielle hus ellers merker vi oss at godsforvalteren i Langsund
hadde ei stue på Karlsøy, antakelig ei kirkestue, og at fogd Riber på
Karlsøy hadde et hofmannskammer , antakelig brukt når overordna
øvrighet (amtmann) kom på besøk. Han hadde og en stall med svinehus.
Fogden hadde ellers 3 torvehus blant sine 15 hus: ei ilt bu, en ilt
fjøs og 1 ilt bårstue. Både Hansnes, Helgøy og fogdgården på Karlsøy
har altså med sine mange hus mint om små landsbyer.
Blant almuen var det færre hus, og mindre variasjon. Det vanlige var
6-9 hus i et tun. Foruten stuegamme og fjøsgamme, var det oftest bu,
skjåer og løe. Naust var uvanlig, og nemnes bare i 3 almuesskifter
(men i 4 av 6 overklasseskifter). Det minste antall hus hadde
husmannen på Sør-Grøttøy (4): stuegamme, skjå, fjøs og lade, mens
utrederen samme sted hadde 12: tømmerstue, 2 buer, 1 skjå, 3 fjøser
(derav 2 gammer),2 løer, 1 naust, 1 sengestue og 1 matstue.
Den vanlige almuesmann har hatt torvilt våningshus med ett rom,
torvilt fjøs, 1 løe med lettvegger, 1 tømmerbu og 1-2 bordskjåer.
Vi ser altså at det var vanlig med mye småhus. På enkelte gårder var
det opptil 3-4 fjøser, noe som betyr at fleire dyrearter hadde hver
sine hus. Løer var bygd for seg, og var fra etpar til 4 på ett bruk.
På Helgøy fantes de første lågfjøser vi veit om, med løe og fjøs bygd
sammen. Dette blei det vanlige hos alle utpå 1800-tallet.
Et spesielt fenomen er forekomsten av ialt 7 bygninger som er omtalt
som finnebu eller finnestabbur , uten at vi veit hva dette står for.
Dette finnes både hos almuen og overklassen.
Det var utvilsomt ved de enkelte hus også andre forskjeller enn vi her
har registrert, både i størrelse og utforming. Dette gjelder især for
våningshus og fjøser hos overklassen, noe vi ser bl.a. av
verdiansettelsen. På Langsundgården fantes f.eks. ei malt stue med
kammer og kjøkken til 26 daler. På Søreidet var ei tømmerstue med
kammer, kjøkken og spiskammer til 18 daler, mens Helgøy hadde ei
dagligstue til 30 daler med loft, kammer, kjøkken, spiskammer og et
lite kontor . Stabbur med loft nemnes her til 15 daler.
Især synes fogdgården på Karlsøy å ha hatt et stort, sammensatt hus.
Her var stue i den østre ende med 5 vindu og 2 på loftet, her var
kammer nest hos kontoret med 2 vindu, i den daglige stue var 3 vindu
og loft oppå, der var kjeller med sval, kjøkken med spiskammer og et
lite kammer i den vestre ende av våningen med 3 vindu og loft oppå.
Verdien, 60 daler, gis imidlertid fordelt på 5 av disse enhetene, så
det er uvisst hvordan det heile så ut. Fjøser nemnes generelt til
mellom 3 og 12 daler.
På overklassegårdene har våningshusa variert fra ettromsstuer og
oppover til hus med 5 rom, med treromshus som det vanligste. Fleire
av gårdene hadde meir enn ett våningshus, Hansnes således heile 3. På
alle gårdene var i allefall ett hus med tre rom eller meir.
Tydeligvis har det vært mye større variasjon i boligforholda på
storgårdene enn hos almuen.
Hos almuen har verdien av ei ettroms stue eller en stuegamme med
fordør (bislag) ofte vært fra 1 -6 daler. Ei tømmerstue med fordør
og 3 vinduer kosta 9 daler. Det fineste våningshus stod i Sørskar, og
bestod av stue, matstue, fordør og skjelterskott, og var verdsatt til
heile 25 daler. Almuesfjøsene var gjerne verdsatt til 1-3 daler.
Selv om vindusglass var kommet i bruk, er det uklart hvor mye vindu det
var i våningshusa. Selv om spesifikasjon over vindu bare finnes på
fogdgården og prestegården på Karlsøy, har utvilsomt alle storgårdene
hatt vindu. Blant almuen er vindu oppgitt bare hos utrederen i
Sør-Grøttøy, og det uvisst om alle de små, enkle stuegammer har hatt
anna enn ljore i taket. I fjøser og uthus har det utvilsomt bare vært
glugger og ljore.
Med i spesifikasjonen av våningshusa finner vi vanligvis også endel
fast og laust inventar, som bord, benker, kråskap, faste senger,
slagbenker og stoler. Dette gjelder både storgårder og smågårder. I
de rikeste bo fantes også omner i beboelsesromma, især kakkelomner av
jern og stein (flisebelagt), med verdi 5-14 daler. Blant almuen må
oppvarming og koking ha foregått på åre eller grue, noe de mange
skjerdinger til oppheng av kjelene, viser. Til kjøkkenstell og baking
har også overklassen benytta slike enkle ildsteder.
I enkelte skifter blir også møblene spesifisert for seg, tydeligvis i
litt meir velstående bo. Her kan vi da finne lærstoler, slagbenk,
taburetter, bord, m.v. Det fineste møbelstykke var et bord med
steinplate og eikefot fra Helgøy til 8 daler. Maken kjenner vi
forøvrig fra Kvitnes, der bordplata av marmor fortsatt er bevart.
I alle skifta er og så nemnt et varierende antall kister av ulike slag.
Det var enkle kostkister til bortfar og reisekister med
kobbeskinnstrekk, til finere eikekister til verdi av 6 daler. En del
av disse har trulig vært benytta som møbler i oppholdsromma.
Særlig spesifisert kommer alt dette fram i prestegården på Karlsøy.
Stua hadde loftrom over, og kjøkken ved sia av, med skorstein (grue).
I stua stod et bord med stoler til, ei seng, en lang og 2 korte
benker, et gammelt skap med 3 rom og 2 dører, her var jernomn og 5
vindu. Inntil stua var også satt et kammer med vindu og grue, med et
bord og noen stoler.

Draktskikk

Hvordan har folk, almue og overklasse, gått kledt, hvordan har de
sett ut? Hvor mye heimlig, og hvor mye innført har der vært i
klesveien hos folk? Det er ikke alle bo som fører opp gangklærne,
noen fordi det var for fattigslig og slitt, andre fordi ektefellen
holdt sine klær unna skiftet og barna tok alt etter avdøde. Stort sett
må vi regne med at det var helgeklærne som blei skifta, især blant
almuen.
De klesplagg vi finner, er stort sett av samme type både blant almuen
og overklassen. For menn er det bukse, skjorte og trøye, og en
kjole (knelang kjortel) til yttertøy utenpå trøya. Der nemnes og
underbukser og vest. Av fottøy oppgis støvler i ett bo. Dette var den
norske mann. I et samisk skifte fra Ullsfjord nemnes ei kvit
vadmelskofte, som må ha vært en spesiell samisk drakt.
For kvinner nemnes skjørt og skjorte, noen ganger også snøreliv,
forkle og trøye. Hue nemnes en gang (hølke), og sko i ett rikt bo.
Det er en meget fargeglad garderobe med varierte stofftyper vi møter.
Buksene kunne være blå, svart, kvit, grå og brun, og det nemnes røde
underbukser. Mannsskjortene var rød, kvit og grønn. Kjortlene var
svart, brun og grå, og det nemnes kvite trøyer. Kvinneskjørta var
svartblomstret, blå, rød og grønn, forklea var blå og kvit og det
nemnes et rødt liv.
De stoffer som går igjen er vadmel, som for endel trulig var
heimeprodusert, lerret og klede, som vel var kjøptøy, og så en rekke
fine, innførte tekstiler: atlask (silkestoff), mor (stoff av silke
eller kamelhår), rask (tynt ullstoff, særlig engelsk), firlot
(hollandsk klede), kirsi (kypervevd engelsk ullstoff), sars (kypervevd
ullstoff, engelsk eller fransk), tobin (tykt østindisk silketaft),
lybs (grått klede fra Lybeck), kannefas (grovt toskafta stoff av
hamp/lin), boy (tykt ullstoff, loddent på ei side), og kattun (tettvevd
glatt bomullstøy, ofte med trykt mønster). Hovedmassen av de
registrerte klærne var av ull i en eller annen fasong. Det er klart
at folk har hatt andre klær enn dette, vel helst i vadmel, og andre
heimeproduserte saker i ull. Ei bukse fra Sør-Grøttøy var av
reinskinn, noe som synes uvanlig.
Klær nemnes i 8 av de 12 almuesbo, med fra ingen verdi til 5-7 daler.
Enklest kledt blant almuesmenn var Anders Jonsen i Torsvåg, med si
svarte lerretsbukse og ei grå trøye. Hans Guttormsen på Slettnes var
enten kledt i en brun kjortel med rødt boy underfo r, eller en grå
kjortel med rød firlot underfo r. Han hadde dessuten grå bukser, ei
rød ullskjorte og ei firlots underbukse.
Susanne Madsdatter i Vannvåg hadde ei svart rask trøye, et rødt kirsi
liv med ermer, og to skjørt, ett av boy. Den mest velkledte -- eller
forfengelige -- var Maren Pedersdatter i Skorøy, med sine 4 skjørt:
av svart blomstret firlot, blå firlot, rød boy og svart vadmel, med
snøreliv av blomstret firskaft stoff med røde kledes ermer, ei grønn
kirsi ullskjorte, ei ullskjorte av grønn boy, grønne underbukser, to
kvite forklær, 3 kattuns halsduker, svart kirsi trøye, grønn hue og en
hølk (hodekappe).
Blant handelsmennene er det bare Knut Christensen på Søreidet vi får
opplysninger om. Han brukte ei brun kledes bukse, 1 rød sars
ullskjorte med gullgaloner (snor) og 3 dusin sølvknapper, og hadde 3
kjortler å velge i: 1 svart av klede med rask fo r, 1 brun klede med
rask fo r, og en grå klede, alt til verdi 16 daler.
De mest velkledte var naturlig nok etter sin stand fogdparet, han med
en garderobe til verdi av 29 daler og ho med heile 57 daler,
tilsvarende nærmere 30 kyr.
Fogd Riber hadde 3 bukser, 4 kjortler, 2 vester og 1 livgeheng å stase
seg med. Buksene var av svart klede med kvit bleika lerretsfo r, ei
brun floss bukse hadde kvit bleika fo r, og ei var av svart klede. 2
av kjolene (kjortlene) var av grå klede med rask fo og 2 av svart
klede med svart for. Vestene var av svart blomstret atlask og av grå
sars med små uekte galoner med blått lerret fo r. Livgehenget var
brunt med brune frynser og baldyrt, d.v.s. brodert med gull, sølv,
perler eller silke.
Fru Riber, født halvadelig Myhlenphort fra Fosen, hadde etter
forholda en enormt rikholdig garderobe, bestående av 1 par grå safians
sko (fint garvet lær av geit eller sau), 4 kjoler (kjortler), heile
8 skjørt, 1 natt-trøye (av brun silke), 1 svart sars mantor (lang
kvinnekjole), lerrets snøreliv, med brunt overtrekk, et halsfo r
(skjerf?) av mor og 2 atlask stykker (bryststykker?). Kjortlene var
av stripet silke, med rødt fo r og gule tråknapper, og meget sid, en
var av brun atlask med kvite og brune blomster og blått fo r, en var
brun med kvite striper av fransk stoff, med brunt kattuns fo r, og en
av grå sars med gråverks fo r (ekornskinn). De åtte skjørt var også
riktig noe å variere med: av kvit tobin (silketaft) med brune
blomster, av rød atlask med kvite blomster og brunt kattuns fo r, av
perlefarga atlask med brandgul kattuns fo r, av rødt klede med
silkesydde blomster, 2 av grå sars, kvitt med rødt trykk nedentil, et
kvit randet skjørt. Fru Riber har nok vært et syn, enten ho tok i mot
gjester i sitt rommelige våningshus på fogdgården på Karlsøy, eller
spaserte på stien gjennom Været på vei til høgmesse i den lille
rødmalte kirka like oppfor kirkestuene.
Dessuten kan vi opplyse hva slags smykker fogdfrua bar: 2 gullkjeder
(til verdi 49 daler), 1 gullring med 3 rubiner, en diamant og steiner,
og en liten blå ameleret gullring (emaljeret). I boet fantes og 9
dusin store sølvknapper og 4 dusin små, antakelig til fogdens drakt.
Også fra Hegelunds bo på Helgøy har vi oppgitt smykker og spenner: en
trebands gullring, en liten gullring med uekte stein, 2 store
sølvspenner, 2 skjorteknapper -- og til å fullende mannens påkledning
her: 2 kårder og 1 krum sadel. Klærne blei for begge ektefeller delt
blant barna, dessverre uten at de blei spesifisert.
Klærne gir oss en viss antydning om klesmotene den gang. Især ser vi
at overklassen har hatt en overdådig garderobe av innførte, kostbare
tekstiler. Men innkjøpte klær eller stoff var heller ikke uvanlig
blant almuen, og viser at også der var et overskudd utover det reint
nødtørftige. Av 12 almuesskifter har 8 skifter slike klær, med ialt 53
klesplagg.

Husstell og heimeliv

I de enkle almuesskifter er det oftest bare det mest nødtørftige
til hverdagens bruk vi finner registrert. Vi finner jerngryter til
koking, skjerdinger til oppheng over ilden i grua, bakstejern til å
steike flatbrød i grua, tretynner til surmelkslagring, trekjørler til
melkestell, daller til lagring av rømme og smør o.s.v.
Det er et stort sprang fra denne fattige nødtørftighet, og til de rike
avfallslag vi tidligere har omtalt i forbindelse med utgravninger fra
gårdshauger og tufter, der særlig 1600-tallet synes å gi oppsving i
keramikk og annet husgeråd. Dette gjelder f.eks. Fagerfjord ca
1610-30, der et vanlig fiskerbondemiljø har gitt et overraskende
variert inventar. I en viss grad kan forskjellen ligge i
underregistrering i boa, ved at en del ikke er tatt med fordi det var
slitt eller delvis i stykker og derfor mangla skifteverdi, noe kan og
skyldes ulikhet i sosial standard. Men det spørs og om ikke noe av
forskjellen kan ligge i endra økonomiske vilkår -- at folk var blitt
fattigere utover 1600-tallet, og følgelig hadde mindre med gjenstander
til nytte og hygge i sine heimer, enn 2-3 generasjoner tidligere.
I noen almuesskifter finner vi rettnok inventar som ellers helst var
forbeholdt overklassen, av sølv, tinn, messing og kopper. Her må
sølvsakene i hvertfall betraktes meir som kapitalgjenstander eller
penger i banken , enn til bruksbehov. Beinskeier og treskeier har
dekt behovet for spiseredskap. Men det var få av slike gjenstander hos
almuen. Sølv finner vi i 3 skifter og tinn i 6, mens 5 ikke har noen
av delene. De kopperkjelene vi finner, var utvilsomt
bruksgjenstander, og de fleste hadde noen kjeler. Hos Anders Jonsen i
Torsvåg finner vi og 3 krusfat, og på Skorøy var 2 steinfat , men
ellers er slike saker uvanlig i skifta hos almuen.
Av tekstiler etc til utsmykning i huset, slikt som duker, gardiner,
puter etc, er det lite eller ingenting å finne hos almuen. Det
eineste skiftet som har slikt, er hos Hans Guttormsen på Slettnes, der
vi finner 2 lerrets bordduker, en vevd stolhynde (pute), en kvit
kobbeskinns benkedyne, og et stripet bordklede. Men dette var generelt
et nokså rikt almuesbo.
Hos handels-og embedsmennene finner vi en sann overdådighet av
gjenstander som har smykka deres heimer, av sølv, tinn, messing,
kopper, av tekstiler og skinn av ulike slag. Noe har vært til rein
pynt, noe til bruksutstyr, og mye har kombinert det nyttige med det
vakre.
Av tresaker, jernsaker etc.var her nok rikere utstyr enn blant almuen,
men ikke slik at det er oppsiktsvekkende. Der var fleire gjenstander,
men de var ikke særlig forskjellig fra almuens. Bakstejern,
skjerdinger, melkeskåler og trau var funksjonelle ting og antakelig
nokså ens. Men store folkehus krevde naturligvis større antall av
slikt, enn i de små heimer. Særlig ser vi det i form av tynner,
stamper, anker og andre forrådskar, som f.eks. 20 eiketynner hos
fogden. På Helgøy fantes bryggekar av tre for opptil 5 tynners rom.
I tillegg til at her var bedre med ildsteder, finner vi og enkelte
fyrfat og bekken for oppvarming i romma med trekoll. Og lysestellet
var meir overdådig, især med lysestaker av messing og malm. Vi finner
utstyr til lysestøyping, lysesaks av messing, blikk-løkt, blakkert
o.s.v.
Til servering og anretning fantes et større utvalg i sølv og tinn, selv
om sølvet også her må betraktes som investering. Vi finner skeier av
sølv, opptil 20 i et bo, sølvkanner, beger, krus, brennevinsskåler,
sølvkniver etc. Av tinn finnes kanner, fat, beger, skåler,
tallerkener, smørkanner, flasker og smørbrikker. Især har
tinntallerkener vært vanlig med opptil 30 stykker i ett bo, og av fat
10 stykker.
Her kan vi og nemne kjøkkenting som morter av messing, dørslag av
kopper, messing og blikk, rivjern av blikk, steikespidd av jern og
handkvern. Ei god husmor stod ikke opprådd i et slikt kjøkken!
Av keramikk, krus og steintøy finnes endel hos overklassen. I boet hos
fogden finnes ei fin samling med ialt 35 potter, krus, fat og skåler
av steintøy , d.v.s. keramikk. Derav nemnes 10 hollanske steinfat, 2
krus med tinnlokk, 1 blått vinkrus, og 4 glass. Også på Helgøy nemnes
2 hollanske steintøyfat, 1 leirkrukke og 1 glassbolle, på Hansnes 7 krus
og fat, bl.a. 2 blå vinkrus med lokk. I de 3 øvrige bo er slikt ikke
nemnt.
Mange bo hadde store samlinger kopperkjeler, som især synes å ha vært
brukt til bryggerkjeler, opptil 9 i ett bo.
Reine pyntesaker var bordkranser av messing, speil og 4 malte
papirtavler i godsforvaltergården. Forøvrig merker vi oss utstyr som
nattpotter av tinn og kopper, flaskefor (reiseetui for brennevin),
diverse skrin av tre, timeglass, bismer og slipesteiner.
Tobakk er nemnt i skiftematerialet, derimot ikke piper. Dem finner vi
til gjengjeld i store mengder i stykker og stumper i gårdshaugene, så
vi kan se at denne nye last blei hurtig opptatt også av
Karlsøyværingene, trulig alt tidlig på 1600-tallet.
I motsetning til almuen hadde overklassen også lagt stor vekt på å
utstyre sine heimer med tekstiler, hynder (skinnputer) o.s.v. Det lå
adskillig med verdier i slike saker, som kunne omfatte benkedyner,
stolhynder, bordkleder og duker, gardiner og servietter. Dels var
dette heimegjort, dels import av fine stoffer, som ostindisk bordklede
av kattun. Mye var av lin, vevd i dryel eller treskaft.
I fogdgården på Karlsøy fantes f.eks. 7 bordduker og bordkleder, 4
stolhynder og 2 benkedyner, 9 gardiner og 16 servietter. Lignende
utstyr var der på Hansnes og Helgøy, mens der i prestegården bare
fantes ei benkedyne, vevd i flamsk. Benkedynene hadde oftest skinn
under, f.eks. kvitt kobbeskinn og var mellom 3 og 7 alen (4,4 m).
Borddukene var opptil 15 alen, og var vevd av lin, grovt lerret eller
strie. Gardinen hadde kappe og kunne være av blå eller grøn rask
eller bomull. Handdukene kunne være 6 alen med og uten sprang.
Også sengklær var av de ting som skilte almue og overklasse. I noen
skifter var sengetøy av så liten verdi at det ikke blei oppgitt. Det
gjelder både prest og 3 almuesfolk.
Blant almuen var det grener og reinskinn som utgjorde det vanlige
sengetøy, og slikt er oppgitt i de fleste almuesskifter. Det er også
oppgitt i overklasseskifta, men var der tydelig beregna for
tjenerskapet. Hansnes hadde f.eks. 6 av hver. I fogdskiftet fra
Karlsøy står da også 4 grener, 3 reinskinn og 1 rye oppført under
folkenes sengklær . Dette er ellers den eineste rya vi finner.
Det er overraskende lite skinnfeller å finne. Vi finner 1
sauskinnsfell med trekk av vevd tøy på Inderby, og i overklasseskifta 1
fell av reinskinnbellinger og 4 av sau, men trulig var også disse
beregna til tjenerstaben.
I 5 almuesskifter finner vi litt bedre sengetøy enn det sedvanlige for
almuen. I to tilfeller finnes laken og putevar, og i 3 skifter finnes
hodeputer, bl.a. med sprang. Bare ett skifte har dyne (overteppen),
nemnlig i Vannvåg, men her oppgis det at det dreide seg om et utgammelt
teppe (overseng) med gammel dun og fjær av alle slag til 2 daler. I 4
skifter finnes bolster, derav en fylt med lundefjær (3 daler) fra
Slettnes, og skriver seg utvilsomt fra fangst i Nord-Fugløy. Dette
skiftet er ellers det rikeste almuesskiftet med sengetøy, med 2
putevar, 1 laken, 3 puter, 1 bolster og 1 grene.
Det er i 4 av overklassens skifter det virkelig standsmessige kommer
tilsyne, fra handelsmennene på Helgøy og Hansnes, fra fogd og
godsbestyrer. Her er det en overflod av putevar med knipling og
sprang, med laken av lin og strie, med border og kvitsøm, med puter
og hodedyner, med dundyner, og teppen og bolster eller madrasser. Et
teppe oppgis å være av sauskinn fylt med fjær, putene var tildels fylt
med fjær , rypefjær eller gåsedun, eller edderdun, og madrassene var
tildels fylt med rypefjær -- i et par tilfeller var de av reinskinn.
Varmt og godt har det nok vært! På Helgøy oppgis også et par barne
dunputer, mens godsbestyreren og fogden som de eineste hadde
sparlaken , d.v.s. sengeomheng. Svært ofte var trekket til puter,
tepper og madrasser av stripet olmerduk, et treskafta stoff av lin
eller bomull, eller av blått og kvitt dansien tøy, hollandsk vev og
dansk vev.
Fogden hadde f.eks. 7 putevar, 12 laken, 10 puter (men da disse ofte
er oppgitt i par , er det mulig antallet var meget større), 3
edderdunsdyner, 1 teppe, og 7 madrasser (undersenger). Den største og
fineste samling edderdunsdyner finner vi på Helgøy, med ialt 6, med
verdi opptil 16 riksdaler hver. Vekta per dyne er oppgitt fra 16 mark
til 24 mark (6 kilo). Her er og nemnt 3 (6?) dun hodeputer, av vekt 18
mark hver. Ialt er her oppregna overdyner og hodedyner av edderdun for
ei vekt av ca 170 mark eller 2 våg 1 pund (43 kilo) og til en verdi av
78 riksdaler. Dette kan tilsvare dun fra over 3000 ærfuglreir, og
verdien tilsvarte 26 kyr -- et nesten fyrstelig sengeutstyr!

Vi besøker 1600-tallets mennesker

Det er ikke lett ut fra det spinkle kildematerialet vi har bevart, å
komme innpå de mennesker som levde på 1600-tallet. Hva tenkte de,
hva følte de, hvilke forestillinger hadde de om livet og verden, hva
var de opptatt av i dagliglivet, hva snakka de om når de møttes?
Vi har imidlertid bevart en slags samtidsreportasje som heilt tilfeldig
gir oss litt innsyn i slike spørsmål. Det er fra en gård i Helgøy
tinglag, som rettnok ligger utenfor prestegjeldets grenser, men som
den gang stod våre sambygdinger nær. Det dreier seg om Skittenelv i
Grøtsund, som heilt på slutten av 1600-tallet var sorenskrivergård, men
som i sitt indre gårdsliv neppe var særlig forskjellig fra andre
større gårder.
Nedtegneren var sorenskriveren selv, Søren Pedersen Bogøe, som
etablerte seg på Skittenelv ca 1692-93, men skriftet er undertegna A.
W. Bogøe , d.v.s. sorenskriverens sønn Antoni Wilhelm. Antoni overtok
gården da faren døde ca 1707, og satt med gården i lang tid.
Vi besøker gården en regntung dag i midten av oktober i året 1695, og
blir der til uti november. Foruten våningshus, bryggerhus og naust,
var her bårstue, som drengene bodde i, og som mye av gårdslivet var
knytt til. Og drengene var Rasmus, Peder, Søren og Jan Hollender,
tydeligvis en utlending. Også skriverens fullmektig Christen Jørgensen
var bosatt på gården med sin familie, men kona hans var bortreist til
København, og en av de fire barna var til sjøs. Fullmektigen var
forøvrig en språkmektig mann, som kunne sitt Fadervår både på dansk,
tysk og latin. En omvandrende håndverker, Elias Kjelflikker, kom også
til gårds en dag for å reparere kjeler.
Om drengenes gjøremål får vi høre at de var ute daglig og fiska
kokfisk på Grøtsund, de lappa sko og malte malt til ølbrygging med
håndkverna i bårstua. Drengene hadde også nylig vært ute og reparert
bru og demning over gårdselva, etter en skade under høstflommen --
trulig stod det ei mølle ved elva.
Vi får og høre at drengene røykte pipe, og om kveldene blei det holdt
kor i bårstua, d.v.s. kveldsandakt. Da kunne det delta 11 personer,
trulig heile tjenerstaben. Av de mest populære sanger i bårstua var
Luthers gamle Vår Gud han er så fast en borg og Den signede dag som
vi nu ser , der ett av versa lydde så: Det kors vår Herre han bar for os
for vore synder og ikke for sine. Det setter jeg idag mellem dj'velen og
meg, jeg mener Guds værdige pine .
Om husbondens oppgaver hører vi at han var på Karlsøy ei ukes tid i
begynnelsen av november for å foreta opptelling i boet etter fogd
Henrik Riber, som nylig var drukna på havet. Dette skiftet er forøvrig
bevart, og blei avslutta 12/12 1695.
Når vi får denne beretninga, er det fordi det på denne tida kom et
spøkelse eller ei bankeånd til gårds. Den opptrådte første gang 15/10
og siste gang 29/11. Det blei ført samtaler med ånda, og det framgår
at det dreide seg om underjordiske folk som bodde på gården, altså
hulderfolk. De var blitt arg på drengene, som hadde påført dem skade da
de reparerte demninga. Således var ei ku blitt drept, og hustaket var
revet av.
Vi ser her klart at de underjordiske blei oppfatta som et speilbilde av
deres eget gårdsliv. Den underjordiske var en fiskerbonde med kyr,
båter og drenger. Drengene dreiv fiske, og tørrfisken blei sendt til
Bergen med bygdefarjekta på Hansnes. Den underjordiske var en
middelaldrende mann, med 4 barn. Han var kledt i svart lerrets kjole,
med svarte lerretsbukser og svart hatt.
Den underjordiske blei oppfatta som nokså nøytral i religiøs
forstand, etter som han hverken ville nemne Gud eller djevel ved namn.
Det var derfor ikke så lett å få dem vekk, selv om det blei gjort
forsøk på å skyte vekk spøkelset gjennom et hull i bårstuveggen.
Samtalene med den underjordiske er særlig interessant, fordi de
gjengir hva folk var opptatt av i dagliglivet. Det dreide seg f.eks.
om drukningsulykka til fogden, det dreide seg om fisket, og ikke minst
om jekteturene til Bergen. Især var drengene opptatt av hvem av dem som
ville bli tatt ut til føringsmann fra gården, tydeligvis et ettertrakta
verv p.g.a. de opplevelser en Bergenstur kunne gi. Samtalene kunne
derfor ha vært ført med hvem som helst av deres sambygdinger, og jeg
skal i neste avsnitt gjengi en del av samtalen, som eksempel på hva
folk i tinglaget den gang var opptatt av. Samtalen er altså autentisk,
bortsett fra at svara var lagt i munnen på den underjordiske.

Samtale mellom to sambygdinger den 13/11 1695.

Vet du noe om fogden Henrik Riber er kommet noe sted til land? --
Nei, antakelig ligger han enda midt i fjorden. Er noe av fogdens tøy
funnet? -- Båten er funnet over fjorden. Er den heil? -- Nei, noe
sundslått. Har de funnet mere? -- Ja, flaskeforet, med 3 flasker
brennevin og 12 flasker øl, og tynne malt, men smøret reker visst
ennå på sjøen. Var det folk roen idag (hos dere)? -- Ja, visst. Fikk de
noe fisk? Vi fikk bare 3 småfisk. -- Javisst. Si oss om noen gode
fiskeklakker som du ror på? -- Dere ror samme steder som vi. Har du
mange drenger som ror? -- tte drenger, med to båter. Hvem skipper du
fisken din med? -- Jeg hadde 2 manns føring med Hans Mortensen sin jekt
nå siste stevne, som lå i styrbord. Skal du ha noe fisk til Bergen
første stevne? -- Javisst, en manns føring. Skal du enda seile med Hans
Mortensen? -- Ja, visst.

Karlsøydialekten på 1600-tallet

Det er ikke mange holdepunkt vi har for å vurdere hva slags dialekt
folket i Karlsøy snakka i denne perioden, utover generelle
betraktninger med basis i den dialekt som er kjent fra vårt århundre.
I et dokument som tydeligvis blei satt opp av en innfødt ved
lensherrens kanselli i 1609, ser vi at muljering var gjennomført i
landsdelen, altså uttale av nn og ll med i-lyd. Her finnes nemnt ord
som poiilldtt (poll) og kaiillit (kallet). I lokale skifter fra ca
1690-1700 finner vi det samme i daill (dall).
Det virker og som dativen var i bruk hos oss på 1600-tallet.
Gårdsnamnet Hamre var da enda ikke stivna i si dativform, men er
oftest nemnt i nominativ: Hammer . Overgangen synes å skje i andre
halvdel av århundret.
Fra samtalen med de underjordiske i 1695, som nedskriveren delvis har
forsøkt å gjengi på dialekt, virker det som dialekten da egentlig har
ligget nokså nær opptil vår tids mål. Her brukes 'g for eg/jeg, her
brukes velkjente ord som glunt, føring, stefne, kveld, fiskeklakk,
roen, krettur, klomse (få til å stå stille) og viste (gi dyra mat).
I 2. person fleirtall er brukt de i nominativ, men dokker i
akkusativ: mine glunter (skulle) gjøre dokker uro og fikk de noen
fisk? Her brukes og garpegenitiven som vi har lånt fra Bergen: Hans
Mortensen sin jekt . Her er brukt Kva då og D' -- altså ikke noe
som ville vekke oppsikt i en samtale ført mellom eldre folk i dag. De
store endringer lå da også fleire hundre år bakenfor 1600-tallet, da
overgangen fra gammelnorsk til nyere norsk skjedde.
I skifta fra Karlsøy kan vi også finne igjen en heil rekke velkjente
nordnorske dialektformer, ord som også kjennes av mange idag. Det kan
her nemnes melkebonke, bomme, brøtthugøks, kjeppnaver,
stallbandsnaver, hanne (ho-ki eller unggeit), risbit (værlam), skjut
(hest), jømmer, ile, sval, skott, mark-og halvmarksokse/kvige,
skjelter, skjå, dregg, vad, gangvad, grene, bakstejern, skårkveite,
skive (bordplate), hølk (hue), vårfell, fjør (fjær), kobberomsbåt -- og
mye meir. For selv om det var sorenskriveren som førte inn skiftet, og
det blei gjort på dansk, så var det innfødte folk som foretok selve
registreringa av gjenstandene i boet.

Personnamna

Ei opptelling av mannsnamna som var i bruk i folketellinga i 1645
(for-og etternamn) viser at det ikke var skjedd særlige endringer fra
århundret før. Blant 10 på topp finner vi alle de vanligste mannsnamn
fra 1567, med Oluf/Ole på topp, men ellers med litt ulik rekkefølge:
Per/Petter, Jon, Nils, Erik, Anders. Nye namn var Hans, Poul, Mikkel,
Christen og Henrik, mens Lars var gått tilbake. I alt var det 36 namn
representert, så det var egentlig stor spredning.
Vi får nå også namna på 16 kvinner. Bortsett fra Beret med 4 og Anna
med 2, var det stor spredning: Grebel, Kirsten, Lisbet, Lucy,
Gjertrud, Mallin, Sigtrud, Ingeborg, Merete og Adelus. Her har vi
ingen tidligere liste å sammenligne med.
1702-tellinga bekrefter bildet av mannsnamna, fortsatt med Ole på
topp, fulgt av Per/Petter, Hans, Jon, Anders, Lars, Nils, Christen og
Jørgen. I alt var her 85 namneformer representert, men de fleste bare
med etpar personer, så variasjonsbildet var stort.
Generelt får vi inntrykk av nokså fast namnetradisjon i mange familier,
med stadig oppkalling etter bestefedrene. På Slettnes finner vi i tida
1567-1730 således denne rekka: Erik, Guttorm, Johan, Guttorm,
Reinholt, Reinholt. På Selnes har vi denne rekka 1666-1762: Mogens,
Tosten, Hans, Tosten, Hans, Tosten, og på Kvitnes 1687-1900: Jeremias,
Hans, Jeremias, Hans, Jeremias/Albert, Hans. I Hegelundslekta gikk fra
1630-åra Morten og Christen stadig igjen i slektsledda, som en arv fra
deres danske forfedre.