Hoveddel

7. Det lokale handels-og kredittsystem

Det nordnorske handelssystem

For å forstå handelsforholda i Karlsøy, kan det være nyttig med en
oversikt over generelle trekk ved handelssystemet i landsdelen.
Handelen blei da i hovedsak drevet på følgende måter:
1. Direkte samhandel mellom fiskere og utredere i Nord-Norge og tyske
og norske kjøpmenn på Bryggen i Bergen. Dette var ei gammel
handelsform, som opprinnelig hanseatene stod bak, men nå overtok stadig
fleire norske kjøpmenn, eller tyskerne tok norsk handelsborgerskap.
Varene blei frakta med lokale jekter fra Nord-Norge. Disse dekte et
visst område ( bygdefar ), og jekteeier var til vanlig en handelsbonde
eller lokal entreprenør ( knape ). 2. I endel områder i Nord-Norge stod
lokale handelsmenn som mellommenn mellom fiskerne og Bryggekjøpmennene.
Endel av disse eide også jekter, og frakta egen fisk og almuens fisk
til Bergen. Også endel embedsmenn dreiv slik virksomhet. 3. Byborgere
fra Bergen og Trondheim dreiv lokalhandel på faste steder i Nord-Norge,
enten som sommerhandlere eller som fastboende. Alle tre handelsformer
finner vi representert i Karlsøy i heile perioden.
Egentlig var all handel av styresmaktene betrakta som ei bynæring, og
hver by i Norge var tildelt en reservert omkrets (sirkumferens).
Nord-Norge var som oppland tillagt Bergen og Trondheim i fellesskap,
og all utenrikshandel skulle gå over disse byene. For å drive handel på
landet krevdes det da borgerskap i by. Foruten de byborgere som kom
nordover, hendte det også at lokale handelsmenn tok borgerskap i en
by, for å stå friere i si næring.
Når det gjaldt lokal handel, så var det lov å handle med egne produkt,
og det var lov å gi utredning. Dermed var det lett å omgå kravet om
byborgerskap, og det ser ut til det blei drevet noe lokalhandel både
på 15-og 1600-tallet i Karlsøy. I 1697 kom det så ei forordning om
opprettelse av kremmerleier på landet. Dette legaliserte lokalhandelen i
Nord-Norge, men det kan ikke sees at denne forordninga betydde noe for
utviklinga hos oss.
Fraktefarta blei utført med jekter, enten bygdefarjekter eller
privatjekter som var eid av embedsmenn og andre. Byborgerne hadde
gjerne egne jekter, eller gikk fleire sammen om ei jekt. Jektene måtte
også føre skattefisk etc. sørover til Bergen på vegne av staten.
Fra gammelt av fantes en lov om utredning. Så lenge fiskeren stod i
gjeld til sin utreder, enten dette var en lokal handelsmann, en
velstående fiskerbonde eller Bryggekjøpmannen, var fiskeren pliktig
til å fortsette sin samhandel med utrederen. Det vanlige var at
fiskerne tok forskudd på utstyr og kost for et sesongfiske, mot å levere
tørrfisken når den var ferdig produsert. Dette kan vi kalle
kreditthandel. Byborgerne gav oftest ikke kreditt til utredning, men
solgte kontant eller bytta vare mot vare. Kreditthandelen førte oftes
til at det samla seg gjeld.
Jektefarta, Bergenshandelen og byborgernes handel var begrensa til
sommeren, mens de lokale handlere også kunne ha lager og derved skaffe
varer til folk i løpet av høst og vinter. Dette var en stor fordel om
folks egne lagre blei for knapp, eller andre forhold kom på, som forlis
etc.

Penger og pengers verdi

Verdier forandrer seg, likeså verdiforholdet mellom ulike varer. Ut
fra dagens verdiforhold er det vanskelig å vurdere verdiforholda på
slutten av 1600-tallet, slik vi kan lese dem ut av skifta. Vi skal her
se på noen slike verdier, uttrykt i penger, d.v.s. daleren eller
egentlig riksdaleren. Men for å forstå verdiene må vi vite litt om
inntektsforholda. Hva tjente en mann på vinterfisket, hva var
tjenerlønna for ett års arbeid, hva tjente en embedsmann?
1 våg tørrfisk stod vanligvis i daler. Men hvor stor lott var vanlig
på et vinterfiske, og hvor mye kunne en fisker få av tørrfisk på
årsbasis? I skifta er sprikende oppgaver over lagerbeholdninga av
tørrfisk, og ofte er bare småkvanta oppgitt. Det nærmeste vi kommer, er
et koneskifte fra mai 1700 fra Sørskar, da det blei oppgitt 32 våg i
sommer-, høst-, vinter-og vårfisk, altså ett års fangst. I husholdet
var imidlertid både en dreng og en halvvoksen sønn, og vi veit ikke
hvor mye av dette som de bidro med. Et skifte fra Nord-Grøttøy 4/6
1711 gav 70 våg råskjær, rundfisk og vårfisk, men dekker utvilsomt
fleire mannslotter. Fra Selnes i 1715 viste avskiping av årsavlinga til
Bergen 36 våg, men dette omfatta og deler av det en dreng og en voksen
sønn produserte. Da Anders Sørensen Hegelund i Stakkvik drukna våren
1714, hadde han 78 våg tørrfisk hengende i fiskeværa , også dette
trulig fleire mannslotter. Den sikreste enkeltlott vi veit om, er fra
1640-åra, da en utreda halvlotteskar på Karlsøy totalt fiska 40 våg på
vinterlotten, til lik deling med utrederen.
Etter dette kan vi kanskje regne med en årslott (mannslott) på ca 30
våg, med mulighet for at lotten ofte var mindre. I Finnmark var
årsavlen til sammenligning ofte 25-30 våg, og Lofotlotten var regna
ca. 30 våg.
Fiskeprisen lå i 1631-32 på 2 ort, og var i 1690-åra gått ned til 2
ort (tilsvarende 3 mark eller daler). En årslott kunne nå tilsvare 15
daler i penger.
I tillegg kom inntekter av tran og litt rogn. Trana gav 2 daler for
tynna, mens ei tynne rogn gav 4 mark ( daler). Ei tynne sild gav 1
daler. De fiskerbønder som hadde noe overskudd av jordbruket, kunne
også tjene litt ekstra. Ei barka hud gav 1 daler, kalve-og bukkeskinn
daler, ull gikk for 3 skilling per mark eller vel 2 daler for 1 våg.
Et reinskinn kosta daler, altså tilsvarende 1 våg tørrfisk.
Vanlig tjenerlønn var nå 3 daler, foruten noe inntekt av fisket
(dagsror). Kvinnene tjente til vanlig bare 1 daler, og hadde ingen
tillegg utover litt naturalia. En fullmektig hos fogden kunne ha 16
daler i lønn, og trulig fritt opphold. I 1666 var inntekta for
Helgøypresten anslått til 50 våg tørrfisk (25 daler) og Karlsøypresten
60 våg (30 daler). Fogden hadde 180 daler i faste inntekter, og uten
tvil en god del uvisse, foruten inntekter av jordbruk, handel og
jektefart.
Hva kosta så det man ville forskaffe seg? La oss ta det nødvendigste
først, d.v.s. produksjonsutstyret, f.eks. fiskebåter .
En ny fembøring med segl kosta 8 daler, en ny åttring 6 og en
seksring 4 daler. Her utgjorde gjerne seglet mellem halvparten og av
totalverdien. For ei jekt måtte man opp i 300 daler eller meir. Av
fiskeredskap kosta 1 juksa med jernstein daler eller vel det, en ny
håkjerringvad 1 -2 daler, en dregg 1 daler.
Hus måtte man ha, og en stuegamme kunne settes i verdi 3-4 daler, en
fjøsgamme litt under, og ei løe i 1 -2 daler. Et skikkelig tømmerhus
kunne komme på 14-24 daler, et naust på 4 daler. Av innbo var det især
omner som gikk høgt i verdi, en kakkelomn fra 4-14 daler. Et nytt
vindu kosta daler, og var trulig svært lite.
Også buskapen kan regnes til produksjonsutstyret. Den vanligste måte
å skaffe seg slikt var vel ved egen avl, men skulle husdyra
verdsettes, stod sau og geit i daler, et svin og en rein i 1 daler,
ei ku i 3 daler og en hest i 4-5 daler.
Av forbruksvarer var vel melet viktigst. 1 tynne rugmel i 1714 oppgis
til 3 daler, byggmel til 2 daler. Ei tynne mel kosta 1708 2 daler,
ei våg rugmel 4 mark, ei tynne malt 1 daler, 1 tynne salt 1 daler
1 mark og ei tynne kjerra 1 daler 2 mark. 1 alen vadmel kosta 8
skilling, 1 alen lerret 7 skilling og 1 alen innført kirsi 1 mark 12
skilling. 1 anker brennevin kosta 5 daler og 1 våg tobakk 6 daler, men
da både drakk og røkte man lenge.
Av nødvendige bruksting kosta ei ny grene 1 daler, ei børse 2
daler, et revjern 1 daler, ei jerngryte 1-5 daler, et bakstejern -1
daler, ei eiketynne daler. Og går man over på det unøttige eller
luksusprega , kunne ei fin edderdundyne koste opptil 16 daler, ei
hodedyne med fjær 2 daler. 1 ny madrass av hollandsk vev 5 daler, ei
kirsi skjorte 1 daler, en kledes kjole opptil 7 daler, en ny
kopperkjel 3 daler, 1 bryggerkjel opptil 12 daler, en bordduk -5
daler, et fint laken 1 daler, et speil 4 daler, ei keramikkskål 1 mark,
1 postille 1 daler, ei benkedyne 4 daler, 2 messing lysestaker 1 -2
daler.
Verdien som var satt inn i kapitalsaker av gull, sølv og tinn blei
alltid verdsatt etter vekt. 1 lodd (15,6 gram) gull tilsvarte 7 daler,
i sølv daler. 1 våg tinn kom på 6 daler, 1 sølvskei kom da gjerne på
1 daler, ei stor sølvkanne på 25-35 daler, et tinnfat - daler.
Setter vi verdien av et årsfiske så høgt som 15 daler (30 våg), så
kunne en sjølvfisker for dette skaffe seg en av disse ting:
1 tømmerstue 5 kyr 1 kakkelomn 1 fin dundyne 1 åttring og 1 fembøring 3
anker brennevin 6 tynner mel 15 sølvskeier 180 alen vadmel.
Mange fiska trulig mindre enn dette, og så skulle der skaffes penger
til jordleie, til avgifter og skatter, og utrustning til fisket. Det
er derfor ikke rart at de fleste fiskerbøndene stod i gjeld til sin
utreder med 20-80 daler i penge (eller det doble i våg tørrfisk).
En tjener kunne for si årslønn kjøpe ei ku, eller 3 sølvskeier, eller
3 dregger, eller en stuegamme, eller 2 tynner malt, eller våg tobakk
eller en kopperkjel, eller 2 postiller, eller 6 tinnfat eller 3 kirsi
skjorter, eller 3 fine laken. Men i tillegg kom den halve lott eller
dagsror. Ei taus tjente bare halvparten, f.eks. til 3 sauer eller ei
ny grene. For å få råd til ei dundyne av fineste slag måtte ho altså
tjene i 10 år, og da ikke bruke noe til klær eller stas. Det kunne ikke
være lett for den ubemidla tjener å legge opp nok kapital til å
etablere familie, om han ikke hadde noe ekstra for deltakelsen i
fisket. For tausa dreide det seg helst om det lille ho selv kunne
produsere av klær og tekstiler til det framtidige hushold.

Handelsstanden -- rekruttering

Hvor kom 1600-tallets handelsmenn fra? Vi skal her se på endel av
de handelsmenn som kom inn i bildet etter 1620, og starter med
byborgerne.
Når det gjelder Tommesen-Hansen-dynastiet på Karlsøy og Reinvoll, tyder
mye på at de var rekruttert lokalt, d.v.s. fra Langsund. Deres stamfar
Tomas Skjøtter var derimot trulig innflytter. Forøvrig er det
sannsynlig at borgerne var rekruttert fra det bymiljø de var utgått
fra, og som især for Bergen var nokså internasjonalt. Sander Alant på
Rødgammen veit vi således kom fra Orknøyene, mens Reinert Wormhus var
tysker og Nils Juell fra rhus i Danmark.
Når det gjelder de fastboende handelsmenn som etablerte seg, veit vi
bra beskjed. Knut Hansen var trulig utlending, mens Trine Hofnagel på
Karlsøy høyst sannsynlig var bergenser. De blei forøvrig stamfedre til
Knudsen-Christensenfamilien på Reinsvoll-Nordeidet- Søreidet. De tre
Hegelundbrør som etablerte seg i 1660-70-åra på Hansnes, Helgøy og
Nord-Grunnfjord, hadde tildels nær knytning til Trondheim, men var
sønner av fogden på Elvevoll, som selv var født i Ebeltoft i Danmark.
Dansk var også Hans Hansen Horsens i Stakkvik fra ca 1670, som namnet
sier fra Horsens. Jeremias Figenschou på Kvitnes var sønn av en
innvandra tysker, bosatt i Bergen.
Totalt kan vi si at vår lokale handelsstand fortsatt representerte et
mangfoldig, kosmopolitisk miljø, som var ei gjenspeiling av de
tilsvarende miljø i Bergen og Trondheim. Dette gjelder også i hovedsak
embedsstanden hos oss.

Borgerhandelen

I takt med den økonomiske krisa fra 1620-30-åra gikk det også ned
med borgerhandelen i Karlsøy. Den tok likevel ikke slutt. Både i
Karlsøy og Rødgammen opprettholdt byborgerne sine handelstradisjoner
utover heile 1600-tallet. I den mest kritiske tida fra 1640-åra til
1660-åra kan det til og med se ut til at borgerne spilte en hovedrolle i
det lokale handelsliv. For de borgerne som bare dreiv sommerhandel, er
kildedekninga vanligvis dårlig, og det kan være vanskelig å følge
borgerhandelen i detalj.
På Karlsøy kan vi følge byborgerne heilt fram til 1725. Tidlig i
perioden var det helst tale om Bergensborgere, og det ser ut til at de
for det meste var vintersittere. Ca 1640 blei de erstatta av
Trondheimsborgere, som særlig synes å ha basis i ei slekt, Tommesen-
Hansen-slekta. Den var egentlig utgått fra Bratberg i Langsund. I tida
1710-25 nemnes Reinsvoll som borgerleie. Her var god hamn, som trulig
har vært nytta tidligere også. Dette var i hovedsak en sommerhandel.
I Rødgammen holdt borgerhandelen seg til 1707, men blei mye redusert
etter 1620-åra. Tidlig i perioden var her både Bergens-og
Trondheimsborgere, men etter 1635 var det bare Bergensborgere her.
Handelen her blei særlig konsentrert om ei slekt, Jonsen-Sandersen-
slekta. Fra 1694 overtok dynastiet Wormhus-Juel, som blei de siste
borgere her. Vi skal seinere omtale borgerhandelen på disse stedene i
større detalj. På de øvrige stedene blei borgerhandelen hurtig
redusert.
I Torsvåg var det slutt med borgerhandel alt i 1623, da Henrik Tysk,
med borgerskap i Bergen fra 1607, blei borte. I Vannvåg dreiv Morten
Nilsen borgerhandel i tida 1624-29, med borgerskap i Bergen fra 1620.
Ca 1628-29 har vi ei opplysning om borger Villum Tommesen på
Bratberg (Grågård). Villum er nemnt på Bratberg i tida 1625-35,
tildels med tilnamnet Bergensfar. Han flytta ca 1635 til Karlsøy som
fastboende borger, og vil seinere bli omtalt her.
Vi kan og nemne at 2 av de 3 Hegelund-brør fra Hansnes starta som
Trondheimsborgere da de gikk inn i handelen ca 1660. De blei seinere
fastboende jekteskippere.
Fra skifta i 1690-åra ser vi at Trondheimsborger Hans Jonsen Kiil på
Bensjord sør for Tromsø har hatt skyldmenn i vårt distrikt, trulig som
resultat av omreisende virksomhet. Også en Trondheimsborger Peder
Svendsen nemnes, uten at vi kjenner bosted. En Trondheimsborger
Christen Eriksen, som nemnes som kreditor i endel bo i 1690-åra og fram
til 1713, kan ha vært bosatt i Laukvik på Nord-Kvaløy. I 1670 blei
Haldor Olsen og Jan Rasmussen nemnt som borgere, uten at vi kjenner
nærmere til deres virksomhet. Haldor kan ha vært identisk med Haldor
Olsen i Laukvik 1677-82 og Hersøy 1690-93. Jan var trulig
Bergensborger fra 1645.
Borgerskap kan og skjule seg bak noen av de far som er nemt i tida
1620-45, selv om det gikk ned med gruppa etterhvert. Endel av dem var
klart drenger, og noen var trulig bare fast mannskap på jektene. Dette
gjelder også noen Båtsmenn vi møter i perioden.
Oluf Helgelandsfar på Helgøy er nemnt som fastboende på Helgøy 1610-45,
i 1648-49 også på Inderby. Han kan være identisk med lagrettemann Ole
Andersen på Helgøy, nemnt i 1609 og 1616, men ellers ukjent. I
1638-39 blei Ole også kalt Trondhjemsfar.
En Oluf Trondhjemsfar er nemnt i Torsvåg 1623-24, i Nordskar 1625 og i
Sørskar 1625-40. Laurits Trondhjemsfar er nemnt i Flatvær 1615-22,
Iver Trondhjemsfar på Inderby 1620-21, og Erik Trondhjemsfar på
Karlsøy 1638-39 til 1641-42, trulig identisk med Erik Jamt 1645-46.
Av Bergensfar møter vi Rasmus i Fagerfjord 1623-24, og Rasmus Persen på
Karlsøy 1624-25, kanskje samme person. Knut Hansen Bergensfar på
Nordeidet 1623-24 kan være den samme som vi møter på Karlsøy fra 1635,
kanskje med borgerskap i Bergen 1620-22.
Johan Båtsmann møter vi på Slettnes 1621-29, Laurits Båtsmann i Torsvåg
1626-27, mens Oluf Båtsmann i tida 1624-45 flytta mellom Vannstua,
Torsvåg, Slettnes, Torsvåg, Vannereid og så Torsvåg igjen, for 3. gang.

Jektefarta

Vi har sett at det i tida fram til 1620 var ei svært livlig
jektefart i vårt område, især knytt til handelsstasjoner og fiskevær i
det ytre distrikt. Etter 1620 gikk det dramatisk tilbake med jektefarta,
tildels flytta jektene vekk fra ytterkysten og lenger innover i området.
I 1640-60-åra var jektetrafikken redusert til et minimum, med kanskje
ei fast jekt, i tillegg til borgerjektene. Seinere i århundret tok
jektefarta seg noe opp, og vi får etablering av det bygdefarsystem som
skulle bli det tradisjonelle . Denne jektefarta tok sikte på
samhandelen med Bergen, både for fiskerbøndene, de lokale utredere og
handelsfolk. I tillegg brakte jektene skattefisken sørover.
Jektene i Torsvåg og på Helgøy blei oppgitt alt før 1620. I Vannvåg
fortsatte jektefarta noen år, ført av skipperen selv Hans Pedersen,
deretter dreiv enka Johanna jekta ett år eller to, og så var byborger
Morten Nilsen Bergensfar skipper til 1628. Da var det slutt også her.
Rødgammen er nemnt som skipperleie til 1624. Skipper var Jon Davidsen,
som seinere bare er nemnt som styrmann. I 1631 var han eier eller
fører av en tendring (ei lita jekt) på 7 lester. Slike blei oftest
brukt til lokal varefrakt, ofte til og fra fiskeværa, sjelden til
Bergenshandelen.
Jekteleiet i Sør-Grøttøy blei oppgitt i 1622, da skipper Oluf Pedersen
tok med jekta og flytta til heimplassen i Nord-Grunnfjord. Da han døde
ca 1630, blei jektefarta oppgitt. Seinere var her ikke tegn til særlig
aktivitet, utover at Olufs enke Dorette dreiv utredning og hadde rorbu
og folk til rors i Nord-Fugløy til ca 1645, sia etterfulgt av Oluf
Mogensen til ca 1667. Ca 1671 kom ny, stor aktivitet her, med
jekteskipper Søren Mortensen Hegelund.
På Karlsøy fortsatte jektefarta til ca 1637, men skipper Peder Nilsen
hadde da jekta i sameie med Bergensborger Markus Pedersen. Seinere var
her bare borgerjekter, bortsett fra at kanskje en og annen embedsmann
holdt jekt. Vi veit iallefall at fogd Riber hadde jekt i 1690-åra.
I 1633 er ei jekt på Nordeidet nemnt for ett år.
Det var Nordskarjekta som lengst holdt ut. Ca 1632-35 har vi
opplysninger om 2 jekter her, trulig i forbindelse med skifte til ny
jekt. Omtrent samtidig overtok Hans Hansens sønn av samme namn, men ca
1640 flytta han jekteleiet innover til Langsund, der visstnok Lanes
blei det nye jekteleie. Hans Hansen II var nå den eineste jekteskipper
vi veit om i Karlsøy, og satt her med jekt ihvertfall til 1652, da
kildene svikter oss. Ca 1660 flytta han tilbake til Nordskar, trulig i
forbindelse med at han oppgav jektefarta for godt. Oppgivelse av
jektefarta på Lanes kan ha sammenheng med at fogden på Elvevoll
(Hansnes) og hans etterkommere hadde etablert seg med jekt i
1650-60-åra. Med dette var jektefarta i sin gamle form over.
Det er sannsynlig at Sandværjekta kan ha frakta fisk for folk i vestre
Helgøy, etterat Nordskarjekta ca 1640 flytta til Langsund. Detvar
nemlig Sandværjekta som var den mest stabile jekta på 1600- tallet. Den
gikk år for år, heilt fram mot 1695, da jekta trulig blei overtatt av
Tromsøpresten. I 1620-30-åra var ellers nemnt ei jekt knytt til
Skulgammen og Finnland i Sandnessundet, som også kan ha frakta fisk for
Karlsøyfolk.
At handelsjektene også frakta fisk for det offentlige, har vi fleire
eksempler på fra 1630-åra. I 1631/32 til 1632/33 frakta både
Nordskarjekta og Karlsøyjekta 50 våg av Kongens fisk til Bergen. Ca
1634-35 var den eine av de to jektene i Nordskar bortfrakta til prest
og fogd for å føre skattefisk og tiendefisk til Bergen. Også i 1636-37
er nemnt 60 våg føringsfisk med Nordskar-og Karlsøyjekta, så de lokale
jekteskipperne hadde tydeligvis noe inntekter av denne trafikken.
De få oppgaver vi har for jektestørrelsen, tyder på at jektene også
blei mindre i tida 1620-1650. I 1631/32 var Nordskarjekta på 18 lester,
mens det i 1633 er nemnt ei jekt der på 16 lester. Seinere var jekta
på Lanes bare 14 lester. Også Skulgam/Finnlandsjekta blei redusert, fra
18 til 16 lester. Forøvrig var Karlsøyjekta i 1631 20 lester, det samme
som Sandværjekta, mens Nordeidjekta i 1633 var på 14 lester. Vi skal
seinere se at jektene krympa enda meir.
Vi har fra denne tidlige tid også opplysninger om endel styrmenn. På
Nordskarjekta var Hans Hansens bror Mogens Hansen styrmann, først
bosatt i Sørskar, fra ca 1620 til 1626 i Laukvik. Trulig var det hans
plass som fra 1629 blei overtatt av Gunder Gundersen på Hersøy, som
var styrmann enda i 1652. I Rødgammen er Jon Davidsen nemnt som
styrmann endel år fram til 1631. Det er mulig at denne skatten
egentlig dekte eierforhold til en tendring. Oluf Kristoffersen, Inderby,
var styrmann 1625-33, uten at vi veit noe om jekta. Både han og Jon
Davidsen er nemnt som forarma 1629-31, og i 1632 var Oluf i stor
skyld . Ca 1626 var Albrekt Olsen på Flatvær styrmann, og 1650-51 var
Oluf Nilsen på Skattøra styrmann, kanskje på fogd Hegelunds jekt.
Etter 1652 har vi ikke bevart kilder som forteller om jektefart før
Hegelundbrørnes borgerjekter nemnes i 1664. Det er likevel mye som
taler for at også faren, fogd Hegelund, dreiv jektebruk på Elvevoll
(Hansnes) fra 1650-åra. Enka satt i 1666 med 5 drenger og den voksne
sønnen Hans, som fortsatte jektebruket som bygdefarjekt fra 1670. Også
de to øvrige brør gikk over til å holde faste handelsjekter eller
bygdefarjekter da de slo seg ned fast som handelsmenn, Søren Mortensen
Hegelund i Nord-Grunnfjord fra 1671, og Christen Mortensen Hegelund på
Helgøy fra 1673. På Helgøy opphørte jektefarta da Christen døde i 1696,
mens Hansnes og Nord-Grunnfjord (med visse avbrudd) fortsatte som
jekteleier til begynnelsen av 1800-tallet.
Det siste jekteleie som blei skapt nå, var Kvitnes, med Jeremias
Figenschou. Han dreiv lenge uten egen jekt. I 1699 hadde han jekt, og
mye taler for at den kom ca 1690. I 1761 blei det oppgitt at jekta da
hadde fart uavbrutt i over 70 år, noe som passer med 1690. I 1683 veit
vi at Jeremias enda ikke hadde jekt. Ca 1700 var altså Hansnes,
Nord-Grunnfjord og Kvitnes jekteleier, og i 1702 blei alle 3 omtalt
som bygdefarjekter. Fogdjekta på Karlsøy var da avvikla (i 1695),
Helgøyjekta likeså (1696). I tillegg dreiv byborgerne på Rødgammen og
Karlsøy med egne jekter, men disse jektene tok bare sikte på egne
transportbehov. De 3 øvrige jekter dekte almuens og de lokale
handelsmenns fraktebehov for varer til og fra Bergen. Dermed var det
jektesystem skapt, som i store trekk skulle fortsette til
Bergenshandelen blei avvikla ca 1815-20. Sammenbruddet i den gamle
jektefarta, basert på yrkesfiske, hadde altså ført til etablering av et
nytt jektesystem, basert på fiskerbønder. Samtidig hadde jekteleiene
flytta innover fra de ytre strøk, bortsett fra Kvitnesjekta.
De opplysninger vi har fra ca 1700, viser at jektene var blitt meget
mindre enn før, bare 8 lest i gjennomsnitt, eller litt over
tendringsstørrelsen. Det var altså blitt fleire jekter enn ved midten
av 1600-tallet, men størrelsen var nærmest halvert, så det er usikkert
om handelsvolumet egentlig var blitt større. Mens Hansnesjekta i 1670
var 14 lester, var den bare 7 lester i 1697.
Det var også en klar tendens til oppsplitting av eierskap. Den store
Helgøyjekta var i 1696 eid av Christen på Helgøy og broren Søren i
Nord-Grunnfjord, med en halvdel hver. Totalt var den da satt i verdi
av 120 daler, men det framgår at den nylig var forlist på nordturen
etter siste stevne i Bergen, og Søren hadde enda ikke betalt ut sin
andel. Der fantes på Helgøy også ei lita jekt til verdi av 86 daler,
med forsegl, 2 bonetter, 2 anker og tau.
Søren Hegelund i Nord-Grunnfjord eide forøvrig bare halvdelen i si eia
jekt, den andre halvdelen var eid av sønnen Morten på Bakkeby. Heller
ikke Hans Hegelund eide meir enn halve jekta på Hansnes, forøvrig satt
i verdi av 300 daler i 1700. Ca 1683 hadde han inngått fellesskap om
jekta med Christen Knudsen på Nordeidet, og dette fellesskapet fortsatte
med enka etter Hans etter 1700.
Den jekta vi veit mest om, er ellers fogdjekta på Karlsøy. Den var i
1695 bare satt i verdi av 120 daler, fordi den var heilt brøstferdig
og trengte reparasjon. Dette skyldtes dels sjøskade på siste tur fra
Bergen, dels skade etter et fall under oppsetting på land, da uveret
hadde revet unna skorene. Av utstyr hadde jekta mast, pumpe, rå, deler
, skipbåt, 6 flaker og bonke , oppståvant, forsegl (hovedsegl eller
råsegl) med 3 bonetter (lause duker), 3 anker, 3 ankertau og 3 landtau.
Fra skifta i 1690-åra og folketellinga i 1702 ser vi at bare et fåtall
av fiskerbøndene stod i direkte samhandel med Bryggekjøpmennene i
Bergen. Om forholdet har vært et anna tidligere på 1600-tallet, har vi
ingen opplysninger. Det betyr at en stor del av lasta som gikk med
bygdefarjektene, egentlig var eid av jekteskipperne, eller andre
handlende uten egen jekt. I den grad fogdene, som Riber i begynnelsen
av 1690-åra og trulig fogd Hegelund i 1650-åra, hadde egen jekt, gikk
utvilsomt skattefisken med disse jektene, foruten fogdens private
fisk. Men vi har og opplysninger om at handelsjektene tok
skattefisken.
I 1664 ser vi at de to Hegelundbrør hadde ført skattefisk fra Tromsen
med sine borgerjekter, på vegne av fogd Lorents Frantzen. Christen
Hegelund hadde da med 6 tynner tran, 2 tynner salta rav (kveite), og 8
løse rav, foruten 145 våg tørrfisk. Dette skulle leveres i Trondheim.
Mesteparten av denne lasta gikk imidlertid tapt ved forlis 8 dager før
Mikeli ved Lekangen på Senja, der jekta dreiv på land i storm. Broren
Søren hadde med fra fogden i Tromsen 110 våg tørrfisk og 110 stykker
kvalfinner, også for levering i Trondheim. Alt dette og resten av
lasta gikk tapt ved forlis på Folda utenfor Namdal, 3 uker etter
Mikeli, og bare skipperen berga livet. Det blei altså tap og skade for
begge brørne, men anna var heller ikke å vente når de la ut så seint
på året. Når skattefisken nå gikk til Trondheim, har det trulig
sammenheng med at fogden hadde forbindelse der i form av en svoger.
Kanskje var det dessuten dårlig med skipsleilighet til Bergen nå,
ihverfall så seint på året.
Vi hører forøvrig om at i 1708 var alderen på jektene hos oss fra 9 til
14 år, så forlis kan likevel ikke ha vært så hyppig. At ingen jekter
var over 14 år, kunne imidlertid tyde på at noen Karlsøyjekter også
gikk i storstormen på Stadhavet i 1692, som Petter Dass omtaler i
Nordlands Trompet .
Fra tida 1703-08 har vi gjennomsnittsoppgaver over den lasta som de
3-4 bygdefarjektene hos oss førte til Bergen. Dette gjenspeiler
utvilsomt forholda også noe bakover på 1600-tallet, når det gjelder
produksjon og næringsliv i bygdene.
Vi har først de 3 regulære bygdefarjekter, som alle var nokså
jevnbyrdige i størrelse og last. Hver jekt førte årlig 14-1600 våg
tørrfisk, ca 1 lest tran (18 tynner), 1-2 tynner talg, og 3 våg rav
og rekling. Hansnesjekta førte da rav og rekling bare ett år, og ingen
av jektene førte smør, flyndre, saltfisk eller tjære. For Rødgamjekta,
som blei omgjort fra borgerjekt til bygdefarjekt i 1707, har vi oppgave
bare fra 1707-08. Den førte da litt mindre enn de andre jektene: 1200
våg tørrfisk, 1 lest tran (12 tynner), ingen talg eller kveite, men 200
våg tørrsei og 2 lest (24 tynner) saltfisk.
Hvis vi inkluderer talla fra Rødgammen, får vi en årlig lastemengde med
bygdefarjektene til Bergen på 5800 våg tørrfisk (107 tonn), 66 tynner
tran, 4 tynner talg og 9 våg (167 kg) rav og rekling, foruten
saltfisk og tørrsei fra Rødgammen som også kan ha gått tidligere. I
tillegg har det også gått noe med borgerjekta fra Karlsøy til Trondheim.
Noe last kan også ha gått med utenbygds borgerjekter, og våre egne
jekter kan ha frakta noe last fra folk utenom prestegjeldet. Vi tør
derfor ikke ta disse talla som et absolutt uttrykk for
totalproduksjonen hos oss, men de avspeiler nok en hovedtendens.
Det er opplyst at alle jektene fra Karlsøy bare utførte en årlig tur
til Bergen, til siste stevne. Vi ser da også at i året 1708 innklarerte
3 av jektene i Bergen 1-2. august. Også i 1683 er det opplyst at
Tromsjektene bare fo r en tur årlig til Bergen. Ei tilfeldig kilde i
1695 omtaler imidlertid både første og siste stevne som vanlig, i
forbindelse med Hansnesjekta, så praksis kan ha vært meir variert enn
dette.
De mange jekteleiene har etterlatt seg både synlige og språklige minner
i form av støer og stadnamn. Jektestøa har vi både på Kvitnes, i
Vannvåg, Skogsfjord, Rødgammen, Nordskar, og Sørskar, vi har
Jektholmen i Sør-Grøttøy, og Komsøra på Vannstua (komse: lita
jekt), vi har Styrmannsstø i Sørlenangen og Skipparvika ved Kvitnes. I
Sørskar kjenner vi ikke til jekt, men styrmann Mogens Hansen kan ha
satt opp Nordskarjekta her. Kaurin forteller ca 1800 at en mann i
Nordskar brukte å ha jekta i vinteropplag på Helgøy, noe som må gå
tilbake til tida før 1640. Jektestøa i Skogsfjord må skrive seg fra
Christen Hegelunds tid 1682-1696, da han brukte Skogsfjord som
underbruk under Helgøy. Kanskje har han satt Lillejekta si opp her? Et
minne om jektefarta er også Maltsekk- steinen like utfor land mellom
Vannstua og Vannvåg.
Av styrmenn fra siste del av perioden, kjenner vi bare til Christen
Baltersen på Hamre, som i 1670 fo r med Hansnesjekta. Dette kan tyde
på at skipperne (rederne) selv var styrmenn på Bergensturene i større
grad enn før.

Lokale handelsmenn

I første del av perioden ser det ut til at en del borgere dreiv
heilårs handel, særlig på Karlsøy. En og annen lokalhandler eller
kremmer møter vi også, enkelte embedsmenn har drevet handel, og vi
finner noen mindre utredere. Hovedhandelen synes imidlertid knytt til
jekteskipperne, især i seinere del av perioden, noe både skattelister og
skifter viser.
I første og midtre del av perioden gir kildene oss lite innsyn i
lokalhandelen. I midtre del av perioden synes lokalhandelen å ha vært
svært liten, mens vi fra 1670 og utover til 1700 møter en overraskende
livlig lokalhandel. Det er trulig at rikere tilgang på kilder i denne
tida er en av grunnene til dette inntrykket, men det må også ha skjedd
et reelt oppsving i handelen i denne tida.
Tidlig i 1620-åra finner vi 2-3 kremmere , som Jens Rasmussen Kremmer
og Laurits Nilsen Kremmer, begge på Karlsøy, samt Elias Kremmer på
Rødgammen, kanskje identisk med Elias Bergenfar som betalte tomteleie
der. Hva slags virksomhet de dreiv, veit vi ikke.
På Karlsøy finner vi fra 1635 Knut Hansen, trulig identisk med Knut
Bergenfar, visstnok etter et opphold på Nordeidet i 1620-åra. Mye kan
tale for at Knut opprinnelig var byborger, kanskje med borgerskap fra
1620-22. Han blei ialle fall fastboende, bosatt på Karlsøy i egne hus
til ca 1662. Da fortsatte enka Trine Hofnagel virksomheta ei tid. Trine
synes å ha hatt forbindelse med borgerslekta Hofnagel i Bergen. Etter
all sannsynlighet var dette ekteparet foreldre til sorenskriver Hans
Knudsen på Karlsøy og lensmann Christen Knudsen på Reinsvoll, som begge
dreiv handel i 1660-70 åra.
I 1638-53 finner vi en velstående mann på Kvitnes, Peder Jonsen, med
stort drengehold og høg skatt. Han hadde noe økonomisk mellomværende
med en Bergensborger på Karlsøy, og har trulig drevet noe handel eller
utredning.
Forøvrig er det lite eller ingen handel vi kommer på sporet av i
kildene i 1640-60-åra, noe som trulig ikke er tilfeldig. Lokalhandelen
har i denne tida tydeligvis vært ved et lågmål, noe vi bl.a. ser ved
at Bergensborger Villum Tommesen ca 1650 gav opp borgerleiet på Karlsøy
og flytta til Sørvær/Breivik. Selv Finnmark var nå bedre! Vi veit også
at Hans Knudsen 1670-1672 gav opp sorenskriverjobb og handel, og
etablerte seg på Follesøy i Skjervøy med handel. Ca 1660 gav også
jekteskipper Hans Hansen opp jekta og flytta fra Langsund tilbake til
Nordskar, der han blei borte av kildene ca 1667.
En handelsskatt som blei pålagt fastboende handelsfolk i tida 1670-79
bekrefter dette. De menn som i 1670 hadde noe lite bruk , d.v.s.
handel, og blei pålagt skatt, var få. Det var i Karlsøy sogn Hans
Mortensen Hegelund på Hansnes, som nå hadde overtatt jekta etter mora,
og i 1672 også overtok heimegården, og det var Christen Knudsen på
Reinsvoll, som seinere delte jekta med Hans, og fra ca 1689 var bosatt
på Nordeidet. I Helgøy sogn var det også to, Bertel Hansen, bosatt på
Bårset ca 1636-1678, og Peder Ingebrigtsen, i Torsvåg fra 1666, fra
1672 i Nordskar. Ingen av de 4 synes å ha drevet noen stor
handelsvirksomhet, og bare en hadde jekt.
1670-åra blei tydeligvis ei viktig tid, med fleire nyetableringer. Det
gjelder de to Hegelundbrør som hadde drevet borgerhandel, og nå slo
seg ned med faste jekteleier. I 1672 kom Søren i Nord-Grunnfjord med i
skattelista, i 1675 kom Christen på Helgøy med. Fra 1672 kom også Hans
Hansen Horsens i Stakkvik inn med handel, men han hadde etablert seg
allerede året før. Den siste store nyetablering stod Jeremias
Figenschou for. Han nemnes i Nordlenangen fra 1682 og på Kvitnes fra
1687, kanskje alt fra 1684. Han har kanskje drevet noe handel alt i
1670-åra, ettersom han alt i 1678 gav en prekestol til Karlsøykirka,
men prekestolen kan også være anskaffa for arvepenger. De øvrige som
nemnes med handelsskatt i 1670-åra, var Hans Knudsen på Karlsøy
1671-72, nyss avgått sorenskriver, og Peder Paulsen i Sørskar i 1672,
tydeligvis en lokal utreder.
I 1690 får vi ei ny skatteliste over handelsfolket, store som små,
bortsett fra byborgerne. Mange av dem har vi møtt før. Størst skatt
betalte Christen Mortensen på Helgøy og broren Hans på Hansnes, fogd
Riber på Karlsøy og Hans Horsens i Stakkvik. Bortsett fra den siste,
var alle jekteskippere. I ei midtre gruppe finner vi Søren Hegelund i
Nord-Grunnfjord og Jeremias Figenschou på Kvitnes, begge
jekteskippere, foruten Peder Ingebrigtsen i Nordskar og Anfinn Larsen
på Bårset, der han var etablert fra 1683.
I den minste gruppa finner vi en god del nye folk. Noen var helst
mindre utredere, som Eilert Mosesen i Sørskar (fra 1687), Nils Jensen
i Steikervik (fra 1689) og Jørgen Adriansen Falk i Kårvik. Den siste
var bosatt i Skogsfjord fra 1698 og inngifta i Hegelundslekta. Andre
nyetableringer skyldtes knoppskytinger fra eldre handelshus. Morten
Hegelund, sønn av Søren i Nord-Grunnfjord, hadde nå etablert seg på
Bakkeby, det første kjente eksempel på handel på fastlandet. I 1693
bygsla han gården her, fra 1699 også Breivik tvers over fjorden.
Handelsmann Christen Knudsen på Nordeidet nemnes ikke i 1690, til tross
for at han eide part i Hansnesjekta, noe som nok skyldes skattefrihet
som lensmann. Hans sønn Knut satt nå med handel på Søreidet. De to
siste mindre handelsmenn i 1690 var Nils Nilsen og Cornelius Cortsen.
Nils Nilsen var trulig identisk med Nils Nilsen Lemming i Langsund, som
på denne tida gifta seg med Maria, enka etter godsforvalter Hans Grå.
Cornelius Cortsen var nå bosatt i Måsvik, i 1693-94 i Nord-Grøttøy, og
i 1702 var han kjøpsvein (forvalter) i Rødgammen, men dreiv og noe
selvstendig handel.
I folketellinga i 1702 er det stort sett det samme bildet vi møter.
Borgerhandel blei fortsatt drevet på Rødgammen og Karlsøy. På det
siste stedet dreiv også viselagmann Gjert Lange på Helgeland stor
kjøpmannskap med drenger og utror. Handel var forsatt knytt til
jekteleiene på Kvitnes, Hansnes og Nord-Grunnfjord. Det siste stedet
hadde også 2 av sønnene, Søren og Christen, etablert egen handel. Hans
Horsens i Stakkvik dreiv handel som før. På Nordeidet dreiv Christen
Knudsen fortsatt handel og var medeier i jekt, foruten at hans to
sønner Hans og Christen hadde etablert noe virksomhet. Sønnen Knut på
Søreidet var imidlertid død i 1696, og handelen og enka var overtatt
av Jørgen Mathisen som satt her i 1702, kanskje en sønn av
Trondheimsborger Mathias Jørgensen på Karlsøy. På Bakkeby hadde Morten
Hegelund nå overtatt halvdelen i farens jekt i Nord-Grunnfjord. På
Helgøy var jektefarta opphørt da Christen Hegelund døde i 1696. Sønnen
Morten dreiv noe handel her i 1702, mens en annen sønn Torsten hadde
etablert handel i Skogsfjord fra 1698. I tillegg var Anfinn Larsen på
Bårset og Michel Larsen på Vannereid nemnt med Bergensseiling i 1702,
noe som viser til utredning og forsendelse av større fiskekvanta med
bygdefarjektene.
1690-åra viser altså stor framgang i handelen i Karlsøy. Generelt må
lokalhandelen karakteriseres som omfattende, med mellommannshandel som
det normale. Bare et fåtall fiskerbønder stod i direkte kontakt med
Bergenskjøpmenn, i klar motsetning til det bildet som ellers til
vanlig blir presentert fra landsdelen. I forhold til resten av
Nord-Troms blir imidlertid våre lokalhandlere små. De virkelig store
handelsmenn satt ved utgangen av 1600-tallet i Skjervøy sogn, knytt til
Skjervøya, Follesøy og Straumfjord. Dette må ha sammenheng med
samhandel med samene. Fra skifta kan vi se at fjordsamene nå begynte å
bli en viktig økonomisk basis for fleire av våre lokalhandlere, og den
første handelsmann hadde alt slått seg ned på fastlandet. Vi skal
seinere se at fjordhandelen på 1700- tallet skulle bli en hovedbasis
for våre handelsmenn.
Den handelsmessige krisa fra 1630-50-åra var nå overvunnet. Handelen
var blitt reorganisert fra 1670-åra, med bygdefarjekter og et
mellommannssjikt av lokalhandlere som basis. I Finnmark veit vi at et
regulært handelsmonopol i 1680 blei svaret på den samme krisa.

Borgerleiet Rødgammen -- det store handelssentrum

Det viktigste handelssentrum i prestegjeldet var i store deler av
1600-tallet Rødgammen på sørøstenden av Nord-Kvaløy. Her var tidlig i
perioden en rekke svært aktive sommerborgere fra Trondheim og Bergen,
foruten noe fastboende handelsfolk. Etterhvert blei stedet en eksklusiv
handelspost for Bergensborgerne, især knytt til Sander-slekta ,
etterfulgt av Wormhus-Juell dynastiet. I707 blei stedet oppgitt som
borgerleie.
Av borgere i den tidlige periode finner vi bl.a. Jens Hansen fra
Trondheim til ca 1622, kanskje identisk med Jens Hansen Riber som var
gårdeier i Trondheim, Peder Gullandsfar fra Bergen 1620-22 (borgersskap
1611), Torsten eller Karsten Pedersen fra Trondheim 1620-35, Sander
Jonsen eller Sander Bergenfar 1621-45 (Bergensborger fra 1622), og Jon
Andersen (Skott) fra Bergen 1607-34 (borgerskap 1607). Fra 1631-45 har
vi Sander Alant (borgerskap i Bergen 1625), og ca 1628-29 borger
Anders Olsen, kanskje identisk med Anders Jemt som bodde fast her
1622-29. Her var altså borgere både fra Bergen og Trondheim, opptil 3-4
samtidig, som har hatt egne hus og drevet sommerhandel.
Samtidig ser vi at handelsmenn fra andre steder i sognet har hatt
handelsbuer eller brygger her. Det gjelder Hans Hansen i Nordskar
(1615-40), Henrik Wishann på Flatvær (1622-24), Ole Pedersen i
Nord-Grunnfjord (1622-27), Oluf Hansen, visstnok Sørskar (1625-28), og
styrmann Otte Ottesen fra Trondheim (1635-37), seinere bosatt
Nordeidet.
I tillegg har vi den økonomiske aktivitet som de fastboende dreiv. Det
var især skipper og styrmann Jon Davidsen 1610-33. Trulig har også
Rolf Henriksen drevet noe utredning. Han nemnes i tida 1628-1667.
Seinere ser det ut til at den økonomiske aktivitet blant de fastboende
blei drevet fra Bårset, med Bertel Hansen (1636- 78) og Anfinn Larsen
(1687-1730) i spissen.
Det sammensatte, delvis internasjonale miljøet på Rødgammen ser vi
klart i lensregnskapet 1623-24, mens den store virksomheta enda var
opprettholdt. Av de syv som betalte leidang som fastboende var en
Jamt, en Skredder, en Tysk, en Bergenfar, en Sunnmøring og en skipper.
Av de 7 som betalte husfrelse for kortere opphold var 2 Bergenfar, en
Bergensborger, en Trondheimsborger og 3 lokale handelsmenn fra sognet.
Det må ha vært livlig på Rødgammen denne sommeren!
Etter 1635 var Trondheimsborgerne borte, og kontinuiteten videre blei
ivaretatt av Bergensborgeren Sander Jonsen, som vi har møtt allerede i
1621. Han satt her enda i 1645, kanskje noe lenger. I 1646 er han
nemnt som borger med bopel i Nykirke sogn i Bergen. Utvilsomt gikk
hans handel videre til sønnen Jon Sandersen, med borgerskap i Bergen fra
1657. Han betalte husfrelse i Rødgammen ihvertfall i tida 1667-82, og
bygsla deler av gården fra ca 1682, ellers veit vi lite om hans
aktiviteter.
I 1687 var bygselen overtatt av sønnen Sander Jonsen II, med borgerskap
i Bergen samme år. Han nemnes og med tilnamnet Berth . Han dreiv
borgerhandel i Rødgammen til han døde i 1694, noe vi kan se ved at han
nemnes i lokale skifter i 1691-92. Han hadde egen kjøpsvein eller
handelsfullmektig, Jens Vellomsen. I 1692 hadde han drenger til utror
her, og har altså gitt noe lokal kreditt.
Sander Jonsen var enkemann med 5 umyndige barn da han døde, og det var
ingen til å videreføre handelen. Da boet hans blei gjort opp,
innbrakte det en netto på heile 1170 daler, som var en anselig sum. Av
aktivapostene utgjorde handelsanlegget i Rødgammen 830 daler, som
innkom ved auksjon ved årskiftet 1695/96. Det inkluderte trulig både
utestående fordringer i Helgøy, og handelsjekta, som ser ut til å ha
vært nybygd nettopp i 1694.
Handelsetablissementet i Rødgammen blei nå kjøpt av tyskeren Reinert
Wormhus eller Worumhus i Bergen, en forholdsvis ung mann med borgerskap
fra 1683. Kjøpet blei finansiert ved å pantsette hus og tomt i Bergen
for 350 daler, ved lån fra en Bergenskjøpmann på 340 daler og lån fra
folk i heimbyen Bremen på 295 daler.
Om Reinert tidligere har drevet Nordlandshandel, er ukjent. Han dro
nordover til Rødgammen våren 1696, og begynte handel her. Bl.a. veit
vi han nå gav en kreditt til Sjur Olsen i Sør-Grøttøy på 30 våg fisk.
Imidlertid døde han allerede samme år under oppholdet her, og blei
gravlagt på Helgøy kirkegård. Der blei det reist en minnestein over
Reinert Wormhus, med årstall og initialer.
Tilbake i Bergen satt enka med 6 umyndige barn fra 13 år til 15 uker,
hvis nå ikke heile familien var med til Rødgammen. Ved årsskiftet blei
skiftet oppgjort, med aktiva på 1243 daler, hvorav Rødgammen fortsatt
utgjorde 830. Resten var hus og løsøre i Bergen. Men gjelden var
stor, så det blei bare 145 daler igjen til enka og barna. Jekt og
handelsbygninger i Rødgammen blei utlagt til kreditorene, og resten
blei stående som arv. Hva slags bygninger det dreide seg om, veit vi
ikke, men tradisjonen har bevart minnet om hvor våningshuset lå, noe
vest for elva nær Likhaugen, der det finnes ei hustuft ca 12 x 6 m.
Men ei ung enke med mange barn og borgerleie i Nordlandene kunne ikke
tillate seg å sørge for lenge. Alt i 1697 var enka gift med dansken
Nils Nilsen Juell, Bergensborger samme år. Nils Juell dreiv selv bare
sommerhandel på Rødgammen, og hadde en heilårs forvalter til å ta seg
av forretningene ellers. Det var Cornelius Cortsen, også han fra
Bergen, som bodde fast her med egen familie og oppgis som forvalter
1697-1702 og 1704-07. Ellers dreiv han noe handel for egen regning,
og det ser ut til at han tidligere hadde vært forvalter også hos Sander
Jonsen og Reinert Wormhus. Han døde i 1710.
Ved folketellinga i 1702 møter vi Nils Juell selv, forvalteren og 2
drenger samt stedsønnen Jan Wormhus som nå var 16. Nettopp dette året
blei et katastrofeår for Nils Juell, ved de store tap han led i den
store bybrannen i Bergen. Det ser ut til at Nils Juell blei boende fast
på Rødgammen i åra 1702-03, til han fikk bygd nytt i Bergen. I 1707
gav han opp borgerhandelen på Rødgammen, og overlot jekta og stedet
til stedsønnen. Dette var den samme jekta som Sander Jonsen hadde
bygd i 1694.
Nils Juell beskreiv seg selv i 1711 som en ruinert mann . Han hadde da
nettopp tapt mesteparten av de 250 daler han hadde gitt Cornelius
Cortsen i kreditt. Da han døde i 1723, var nettoen i boet bare 5
daler. Da ingen arvinger gjorde krav på dette, gikk det inn i
statskassen i 1744.
Jan, også kalt Johan, stundom Wormhus og stundom Worumhus(en), blei nå
fastboende handelsmann og bygdefarskipper på Rødgammen. Han var 23 år
da han overtok stedet, og gift med Katarina, datter til Jeremias
Figenschou på Kvitnes. Økonomisk gikk det ikke særlig bra, og i 1728
måtte Johan gi opp jektefarta. Han og kona flytta ca 1742 innover til
Kjosen, der 3 av døtrene var gift. Gjennom ei av dem, Ingeborg, blei
Johan -- og dermed Reinert -- stamfar for den store Kjosgreina av
Figenschoufamilien. Det var nemlig stammora Katarina sitt slektsnamn
som blei ført videre.

Hansen-klanen i Nordskar

1600-tallets mektigste menn satt tydeligvis i Nordskar, eller Skar,
som det ofte kalles i kildene. Her satt far og sønn Hans Hansen I og
II fra 1590-åra til ca 1670, med et avbrudd for opphold i Langsund. De
var handelsmenn og jekteskippere, i lange perioder også lagrettemenn og
lensmenn.
Nordskar var en egen matrikkelgård, som Hans bygsla omkring 1610,
sammen med nabogården mot sør, Finnsula. Trulig var Hans som så mange
andre, innflytter, og mye tyder på at han etablerte seg i Nordskar i
1590-åra.
Det framgår klart av kildene at Hans var jekteskipper , d.v.s.
jekteeier. Ca. 1632-35 får vi vite at han etpar år eide 2 jekter, noe
som synes å ha sammenheng med at han hadde fått bygd ei ny jekt, og at
han i ei overgangstid beholdt den gamle. Det framgår klart at hans
eget behov for lasterom var dekt med ei jekt, for den eine av de to
jektene var bortfrakta til prest og fogd for å føre deres skatte-og
rettighetsfisk til Bergen. Vi ser også at etpar år førte Hans selv
endel av kongens skattefisk til Bergen.
Det ser ikke ut til at Hans selv førte jekta til Bergen. I tida
1610-26, er Mogens Hansen oppgitt som jektestyrmann. Mogens var bosatt
i Sørskar, seinere i Laukvik og kan ha vært en bror av Hans. Hvis vi
skal tru ei kilde fra ca 1800, hadde Nordskarjekta vanligvis
vinteropplag ved Kirkeholmen på Helgøy. Dette er ikke overraskende,
ettersom Nordskar ligger meget utsatt til for hav-vær og har dårlig
hamn.
Det framgår ikke av kildene om jekta i tillegg til Hans sin egen fisk
og skattefisk, også førte almuens fisk til Bergen. Det er sannsynlig
at Hans dreiv utredning av fiskere, slik som vi skal se at hans sønn
gjorde. Utvilsomt har han også hatt egne folk til rors i fiskeværa. Fra
ei rettssak 1621-22 veit vi at han dreiv oppkjøp av fisk, med kunder
langt utenom sitt nære oppland. Ellers er det sannsynlig at Hans var
om seg når det bydde seg et høve til fortjeneste, som da han i 1613
kjøpte et stykke av ei jekt som var funnet på sjøen ved Nordskar.
Det er tydelig fra kildene at det var adskillig aktivitet knytt til
Nordskar i perioden 1610-1640. Nordskar var et av de faste steder for
innkreving av tiendefisk til stat og kirke, også fra fiskeværet
Flatvær. Det framgår at det var Hans som stod for innkrevinga, på
fogdens vegne. Således heitte det 1626-27 at tiendefisken var blitt
annammet (mottatt) av Hans Hansen i Skar tiendebu . Av
skattemanntallet ser vi at fleire av beboerne i Nordskar, enten det nå
var utrorsdrenger for Hans eller sjølvfiskere, var innvandra søringer
eller utlendinger. Således finner vi nemnt i løpet av de 30 åra 4
skotter, 1 tysker og 2 sunnmøringer, dessuten nemnes 3 Trondhjemsfarere
som husmenn eller drenger. Alt detter peiker klart ut Nordskar som et
attraktivt sted for handel og fiske.
Likevel ser vi at Hans har følt seg i periferien av den mest aktive
handel i sognet, som var knytt til Rødgammen på sørsida av øya. Fra
1615 betalte Hans årlig husfrelse her, d.v.s. tomteleie, antakelig
for ei handelsbu eller lagerbygning.
I takt med Hans sin posisjon ser vi at han påtok seg eller blei pålagt
viktige samfunnsoppgaver. Våren 1610 var han med til Oslo på
kongehylding. Han var da lensmann og lagrettemann, noe han også var
seinere. I 1630-åra var han fortsatt med i lagretten, og han var trulig
lensmann til 1620. Vi kan også gjette på at det var han som stod bak
bygging av kirka i Nordskar, antakelig like før eller omkring 1600.
Kanskje var han også giver av den vakre lysestaken fra Skar kirke fra
ca. 1600 som ennå er bevart. Dessverre er det problematisk å finne ut
hvor lenge Hans dreiv si virksomhet i Nordskar. Dette har sammenheng
med at Hans hadde en sønn, født 1599, som også heitte Hans Hansen, og
som direkte fortsatte farens gjøremål som jekteskipper og utreder. Den
eine Hans Hansen går derfor arkivalisk over i den andre, uten at vi
kan se nøyaktig når det skjer. Mye tyder likevel på at det skjedde ca
1634- 35. Dette året nemnes det ei enke i Nordskar, og det er siste gang
Hans nemnes som lagrettemann. Omtrent samtidig opphørte bygslinga av
Finnsula.
Når vi nærmer oss 1640-åra, hadde ihverfall sønnen overtatt. Men ca
1640 ser det ut til at Hans den yngre flytta jekteleiet og handelen
innover til Langsund. Samtidig opphørte virksomheta i Rødgammen.
Flyttinga kan ha sammenheng med nedgang i fiske og fiskehandel fra
1620-30-åra, noe som trulig førte til at kapellet blei nedlagt på denne
tida.
Deretter finner vi Hans som jekteskipper i Langsund fram til 1660,
visstnok i hovedsak knytt til gården Lanes. Siste gang vi får sikre
opplysninger om jekta, er ca 1652-53. Også Hans blei som sin far en
ansett mann, lagrettesmann fra ca 1647 og lensmann ca 1647- 1667. Av
årsaker som er ukjente for oss, flytta han ca 1660 tilbake til Nordskar,
og fortsatte handel og utredning, men vi mangler opplysninger om at
han dreiv jektefart. I 1662 får vi ei tilfeldig opplysning om en av
hans utredsfolk, Jens Olsen i Nordskar, som da stod i gjeld hos Hans
for 70 våg tørrfisk. Det framgår ellers at Hans både i 1645 og i 1666
hadde 3 voksne drenger, som utvilsomt i hovedsak dreiv fiske.
Siste omtale av Hans er fra 1667, da han var blitt 68 år gammel.
Antakelig døde han like etter, for i 1670 satt enka Elly med gården.
Der nemnes ingen sønn i folketellinga 1666, så det kan se ut til at en
sønn som er nemnt i 1645, nå var død eller flytta vekk.
Handelen i Nordskar fortsatte imidlertid fram til ca 1700. I 1672
flytta Per Ingebrigtsen hit, etter en periode som handelsmann i Torsvåg
(fra 1664) -- han er og nemnt på Helgøy 1662-63. Vi kan gjette at Per
kanskje var gift med ei av de to døtrene Hans Hansen hadde i 1645, om
han ikke blei gift med enka etter Hans. Ca 1700 døde Per, og handelen
blei nedlagt. Nordskars storhetstid var over for godt, etter å ha
skranta lenge.

Handelsstedet Karlsøy

Karakteristisk for stedet er at her både var borgerhandel og annen
handel, ikke minst knytt til embedsstanden.
Fram til 1631 var her fast skipperleie, og fram til 1628 dreiv
tidligere fogd Rostorp noe handel. Fra ca 1635-66 dreiv Knut Hansen og
kona Trine Hofnagel handel, men han var kanskje opprinnelig
Bergensborger. I 1660-70-åra dreiv sønnen, sorenskriver Hans Knudsen
handel, og i tida 1689-95 dreiv fogd Riber handel og jektebruk.
Ca 1700 var Gjert Lange på Helgeland aktiv med handel. Lange hadde vært
forvalter for Irgensgodset, og hadde fått pant i eiendommene i Tromsen,
deriblant alt gammelt krongods i Karlsøy som han disponerte i tida
1686-1705. Antakelig var det i denne sammenheng han etablerte seg på
Karlsøy, kanskje etter at fogd Riber var borte i 1695.
Den store sammenheng i handelen var det byborgerne som stod for. I
1620-30-åra var her fleire fastboende Bergensborgere, som Mogens Jonsen
(borgerskap 1605) og Markus Pedersen (borgerskap 1622). Mogens betalte
også skipperskatt som jekteeier, og dreiv fram til ca 1645. Markus var
medeier i ei jekt med skipper Peder Nilsen på Karlsøy. Han satt her
til ca 1640. Den siste Bergensborger vi veit om, var Villum Tommesen
til ca 1650. Med dette blei Bergensborgerne borte for godt fra
Karlsøy, om da ikke også Knut Hansen var Bergensborger.
Men det blei ikke slutt med borgerhandelen. Nå var det
Trondheimsborgerne som overtok. En av dem var Erik Jamt eller Erik
Trondhjemsfar, nemnt på Karlsøy 1638-46. Ca 1663 er han nemnt som
borger i Trondheim, men vi veit ikke hvor lenge han virka på Karlsøy.
Omtrent samtidig med Erik Jamt møter vi også representanter for et
heilt dynasti borgere, Skjøtt-slekta . Det mest interessante er at
denne borgerslekta synes å ha hatt basis i Langsund, med Tomas Jensen
Skjøtter på Bratberg som stamfar.
Tomas er nemnt på Bratberg i tida 1610-28, og var tydeligvis en
velstående mann, med høg leidang. Han hadde 3 sønner, Jens, Hans og
Villum. Jens fortsatte virksomheta på Bratberg, der han var bosatt
1618-45. De to øvrige blei byborgere.
Villum finnes nemnt på Bratberg i tida 1625-35, tildels som Bergensfar
og tildels som Borger . Borgerskap i Bergen tok han i 1627, og er da
omtalt som fra Tromsø . Han flytta over til Karlsøy ca 1635, der han
bodde fast og betalte husfrelse i tida 1635-46. Ca 1650 flytta han over
til Sørvær i Finnmark. Om hans virksomhet på Karlsøy veit vi at han
dreiv noe februk, selv om han ikke bygsla jord, at han dreiv utredning
av drenger, og at han hadde økonomisk mellomværende med utrederen
Peder Jonsen på Kvitnes.
Broren Hans er nemnt på Bratberg enkelte år i tida 1622-35, og på
Karlsøy 1631-33. Han betalte ikke husfrelse på Karlsøy, og vi veit
ikke hva slags virksomhet han dreiv. Vi møter han ikke igjen før i
1666-67, da som Trondheimsborger sammen med sønnen Tomas Hansen og
Mathias Jørgensen, alle med egne hus på Karlsøy. Hans er nemnt som
borger i Trondheim i 1645, og hadde eget hus her. Han døde i 1674. Det
er trulig at han i mesteparten av denne tida dreiv som sommerborger på
Karlsøy.
Sønnen Tomas Hansen leide ca 1660-62 hus hos faren i Trondheim, men
hadde seinere eget hus med sjøbrygge, beliggende til Sjøgata og
Gautbekkveita. Enda i 1697 nemnes han som kreditor i et bo i Karlsøy.
Det er uklart hva slags tilknytning Mathias Jørgensen hadde til Hans
og Tomas. Han leide i 1674 hus hos Hans si enke. Enda i 1682 er han
nemnt som borger på Karlsøy. De 3 borgere har iallefall hatt et nært
samkvem, og har trulig hatt felles jekt. Hans Tommesen hadde også ei
datter Malene, som var gift med Trondheimsborger Jon Steffensen Kiil på
Bensjord. Ho døde i 1687, og etterlot seg sønnen Hans Jonsen Kiil, som
i 1690-åra også dreiv noe borgerhandel i Karlsøy. Malene og Tomas sin
tilknytning til Bratbergslekta ser vi ved at begge brukte Skjøtt som
familienamn, visstnok det samme som faren Hans brukte.
Tredje generasjon Trondheimsborgere på Karlsøy var Steffen Tommesen,
uten tvil sønn av Tomas Hansen. Han nemnes med Reinsvoll som
borgerleie i tida 1710-25, men etablerte seg trulig en god del
tidligere. Steffen blei den siste borger i heile prestegjeldet.

Tre brør Hegelund

Fogd Hegelund på Elvevoll veit vi lite om. Mye tyder på at han dreiv
handel og jektebruk, som blei fortsatt av enka i 1660-åra. Han blei i
allefall far til 3 av de mest velstående jekteskippere og handelsmenn i
prestegjeldet ved slutten av 1600-tallet. Det var ei velstående slekt
som videreførte tradisjonene innen handel og
jektebruk til innpå 1800-tallet.
På farsgården etablerte Hans seg ca 1670 med egen jekt, hvis det da
ikke var moras jekt han overtok. To år seinere overtok han bygselen av
gården. Trulig var det Hans som gav nytt namn til gården, Hansnes, i
forbindelse med flytting av tunet fra Elvevoll (Nordgårdsbukta) sørover
til nesset. I 1666 er han oppgitt som studiosus (student), trulig etter
et opphold i København med sikte på en karriere som embedsmann. Han
var da 35 år, og virka trulig som handelsfullmektig hos mora. Fra 1673
bygsla han også Skattøra. Da han døde i1700, var han den rikeste mannen
i prestegjeldet. Enka fortsatte handel og jektebruk med sine 4 drenger
og 3 voksne heimeværende sønner.
De to andre brør, Søren og Christen, valgte en annen utvei. De tok
begge borgerskap i Trondheim, trulig omkring 1660. Her hadde de fra
før nær slekt, en onkel og søskenbarn. Dette skjedde omtrent samtidig
med at deres søskenbarn, Skjervøykongen Christen Michelsen Hegelund,
tok borgerskap i Bergen (1661). I 1648 hadde naboen skipper Hågen
Iversen fra Sandvær tatt borgerskap i Bergen. Denne tendens til å ta
borgerskap kan ha hatt sammenheng med at det var ulovlig å drive handel
på landet uten byborgerskap.
Første gang vi møter de to borgere, er i 1664, da begge forliste med
jektene sine på tur fra Tromsen og sørover til Trondheim. Søren seilte
da jekta til svigermora, som var borgerenke i Trondheim, med leie i
Hadsel i Vesterålen, mens Christen førte si eia jekt. Begge hadde
trulig bare sommeropphold hos oss. I 1667 betalte Søren husfrelse i
Langsund, mens Christen betalte husfrelse på Helgøy. Dette kan for
begge ha vært tilfelle også tidligere. Ingen av dem er nemnt i
folketellinga i 1666.
Få år seinere etablerte begge seg som fastboende handelsmenn og
jekteskippere. Søren tok bopel i Nord-Grunnfjord fra 1671, Christen på
Helgøy fra 1673. Christen bygsla dessuten Skogsfjord som underbruk fra
1682, tidvis også Inderby og Indre Hamre (Mellajorda). Søren dreiv
Nord-Grunnfjord til 1717, Christen dreiv Helgøy til 1696. Begge gikk ut
av verden som meget velstående folk.
Søren og Christen nøyde seg imidlertid ikke bare med å ta borgerskap i
Trondheim. Begge tok også til ekte døtre av byborgere der, til og med
søstre. Det var døtrene til Nordlandshandler Anders Hemmingsen
Nideros, som døde ca 1653, og se Henriksdatter.
Søren gifta seg med Margrethe, i 1660 eller tidligere, og han førte
altså svigermoras jekt i 1664. I 1662 gav Søren, kona og svigerforeldra
ei lysekrone til Helgøy kirke. Margrethe overlevde sin mann, og satt
selv med bruket 1723-30.
Christen gifta seg i første omgang med Trine Andersdatter i 1660-61. Ho
var da enke etter Torsten Hansen, som døde i 1660, og hadde med seg
inn i ekteskapet et hus i Trondheim foruten 3 barn. Dessverre døde
Trine og deres felles barn allerede i 1663, og Christen blei sittende
igjen som gårdeier i Trondheim. Han er nemnt som gårdeier der i 1674 og
1683, og var det visstnok enda i 1687, altså lenge etterat han hadde
gitt opp borgerskapet og etablert seg på Helgøy. I 1683 blei han nemnt
som forhenværende borger.
Christen gifta seg oppatt med ei anna borgerdatter, Cathrine, datter
til Nordlandshandler Tosten Olsen i Røssøy i Salten. Det er uvisst når
dette skjedde, etter barnerekka i 1666 eller før. Cathrine og Christen
Hegelund døde omtrent samtidig i 1696. Ho var søster av Maria, som var
gift med godsforvalter Hans Grå i Langsund, seinere Nils Nilsen Lemming.
Ved folketellinga i 1702 finner vi 5 handelsmenn med namnet Hegelund,
derav 3 med jekt. I alt hadde de 25 drenger, noe som gir et klart
uttrykk for høgt aktivitetsnivå. Hegelundslekta var nå vel etablert,
og skulle bli en av de lokale overklassefamilier på 17- 1800-tallet,
sammen med Figenschouene, som de var sterkt inngifta med.

Dynastigründeren på Kvitnes

I åra mellom 1684 og 1687 kom Jeremias Figenschou til Kvitnes, og
grunnla et handelssted, som under hans etterkommere skulle eksistere
heilt fram til ca 1930. Stedet blei også hovedsetet for den sosialt
høgtstående Figenschouslekta i området.
Jeremias var sønn av Elias Fiigenschoug, en innvandra tysk- danske som
virka i Bergen som kontrafeyer (portrettmaler). I norsk
kunsthistorie er Elias kjent som den betydeligste representant for den
nederlandsk-inspirerte barokkretning i malerkunsten her i landet. Dahan
døde ca 1660, gifta enka Anne Bloch seg oppatt med styrmann Otte Ottesen
Lorch fra Trondheim, sønn av en rådmann og borgermester. Otte betalte
tomteleie for et hus i Rødgammen 1636-38, og finnes bosatt på Nordeidet
i tida 1652-1666. I 1667 var Anne blitt enke, og gifta seg seinere for
3.gang med fogd Lars Løberg. Han bygsla Nordeidet 1677-82, og var
muligens bosatt her ei tid. Jeremias må da ha tilbrakt sine barneår på
Nordeidet, etter 5-6 år i Bergen.
Jeremias hadde først etablert seg i Nord-Lenangen, der han er nemnt i
1682. Han er ikke nemnt i skattelistene for handelsskatt i 1670-åra,
så det er uklart når han begynte virksomheta. Han var 27 år i 1682, og
kan da ha drevet noen år. At han allerede i 1678 gav den første gaven
til Karlsøy kirke, kunne tyde på dette.
Da Jeremias flytta til Kvitnes, hadde gården vært bygselledig noen år
etter stedfaren. Alt i 1690 er han nemnt som en av de større
handelsmenn, og omtrent samtidig skaffa han seg den første jekt. I 1702
var han nemnt som en beholden mann med handel og kreditt fra Bergen.
Han hadde nå 11 drenger og fostersønner, derav 9 i arbeidsfør alder --
et heilt jektemannskap! De eldste daterte sølvsaker som kjennes fra
hans tid, er fra 1694 og 1696.
Jeremias demonstrerte sin velstand ved gaver til kirkene: prekestol (i
1678), messehagl (i 1694), lysekrone (i 1708), altertavle (i 1728), alt
til Karlsøy kirke, samt lysekrone til Tromsø kirke (i 1714). Faktisk
var Jeremias den største mese n eller velgjører vi kjenner i vårt
område. Han døde i 1735.
Sine 3 hustruer henta Jeremias fra Bergen, mens hans barn blei inngifta
i den øvrige lokale overklasse, som Hegelund, Lemming og Wormhus. Med
dette var grunnlaget lagt for de overklasseslekter vi finner i Karlsøy
utover 17-1800-tallet.

Lokalhandelen

Fra det bevarte skiftematerialet fra 1690-åra får vi et godt
innblikk i handelsforholda, både fra debitorenes (fiskerbøndenes) og
kreditorenes (handelsmennenes) side.
Det er særlig bevart godt med handelsskifter. Av de 14-15 som dreiv
lokalhandel ca 1690, er det bare 4-5 vi ikke har skifter etter. Fleire
av disse var nokså små, som Nils Jensen i Steikervik, Anfinn Larsen på
Bårset, Nils Nilsen Lemming i Langsund, og Peder Ingebrigtsen i
Nordskar. Den eineste handelsmann av betydning uten skifte, er
Jeremias Figenschou på Kvitnes, men han døde så seint som 1735 og
hadde mye av sin virksomhet etter 1700. Også noen av de øvrige døde
etter 1700, altså inne i neste periode. Heller ikke fra Christen
Knudsen på Reinsvoll/Nordeidet har vi skifte, men vi har boet etter
enka fra 1712. De skifta vi har fra 1690-åra, er da etter Hans Hegelund
på Hansnes (1700), Knut Christensen på Søreidet (1696), Christen
Hegelund på Helgøy (1696), Eilert Mosesens kone Sørskar (1700), og
dessuten etter to andre som og dreiv handel, fogd Riber (1695) og
godsforvalter Grå (1687). Forøvrig skal vi og ha i tankene skifta til
Hans Horsens i Stakkvik, Cornelius Cortsen i Rødgammen, Søren Hegelund
i Nord-Grunnfjord og Morten Hegelund på Bakkeby, som alle dreiv handel
i 1690-åra, men døde godt etter 1700. Hvordan blei så handelen, både
lokalt og på Bergen, organisert?
Vi kan for det første fastslå at kontanthandel ikke har vært drevet.
Penger eksisterte så å si ikke. Det eineste som er oppførti skifta, er
2 daler i sølvmynt hos Hans Guttormsen på Slettnes. Slikt har
tydeligvis vært en sjeldenhet. Heller ikke de store handelsmenn satt
inne med penger, selv om det kanskje var slikt som var lettest å stikke
unna ved et bo-oppgjør. Dette gjelder og handelsskifter til midt på
1700-tallet. At penger fantes, ser vi av det rike skiftet til
Skjervøykongen i 1694. Det kan imidlertid se ut til at pengeflommen vi
har sett ca 1520, nå var tørka inn.
Til ekstraskattene skulle rettnok skaffes mynt, men det har tydeligvis
ikke vært meir enn det som gikk til skatten. Forøvrig har man satt
midlene i sølv, der det var noe overskudd. Penger har heller ikke vært
verdimåler i samhandelen -- det var tørrfisken. I alle almuesskifta
er all lokal gjeld ført opp i antall våg tørrfisk. Tallet blei henta
direkte fra handelsmannens bokholderi og deretter omregna til penger i
skiftet (1 våg lik daler). Det betyr at bokholderiet har vært viktig i
samhandelen. Her blei det ført opp hva som blei levert av produksjon
(fiskevarer, tran, februksprodukt etc.), og hva som blei tatt ut til
utrustning og forbruk og alt notert i tørrfiskverdi. At tørrfisk har
vært regneenheten her, viser hvor viktig denne varen var i det
økonomiske system. Penger var en vare man skaffa seg for å betale
ekstraskattene.
Dette har satt store krav til et godt bokholderi, og det ser ut til at
også de lokale debitorbøkene har vært skikkelig ført. I Nord-
Grunnfjord fantes f.eks. i 1717 Den salige manns vel kondisjonerte
regnskapsbok . I bo-oppgjøra måtte gjelden dokumenteres ved
framlegging av hovedbøkene eller utskrift, med referanse til sidetall.
På Helgøy var heile 3 slike protokoller. Den eineste som kanskje slurva
litt, var fogden. Her stod gjelden i kladdebøker , men dette synes å
ha sammenheng med at han dreiv mest varebytte, ikke kredittsalg. Det
samme gjelder Cortsen i Rødgammen, som foruten debitorbok også førte et
register . Der gjelden ikke var godt nok dokumentert, blei fordringa
avvist av skifteretten (skriveren).
Postering i pengers verdi synes bare å ha skjedd i forbindelse med
lokale forretningstransaksjoner med andre handlende, f.eks. ved lån av
penger eller krediterte varer. Til og med presten Peder Arnesen har i
sitt mellomværende med Jeremias Figenschou fått sine vareinnkjøp
postert i tørrfisk. Vi ser og eksempler på reine pengetransaksjoner
gjennom bokholderiet (girering), som når en handelsmann har lagt ut
prestetoll for en kunde.
Det ser ikke ut til at sikring av fordringer har vært særlig vanlig. Vi
har ett eksempel på at ei fordring fra Bergen på en lokal handler var
delvis sikra ved revers (gjeldsbevis). I noen tilfeller var det
utstedt obligasjoner. F.eks. utstedte Cortsen i 1709 en obligasjon til
sin kreditor i Bergen, Nils Juell, på 300 våg fisk.
Den lokale handel har i stor grad vært konsentrert om stevnetidene,
d.v.s. når jekta gikk til Bergen, og når den kom tilbake. Det har ikke
vært vanlig å sitte med store varebeholdninger utover vinteren. Ingen
av de større handelsmenn satt med handelsvarer av betydning, uansett
tidspunkt for skiftet. Ingen steder er det oppført lagerbrygger eller
egne butikkbygninger. Man har klart seg med en sjå, ei bu eller et
naust. Det betyr at de fleste kunder har levert sine varer når jekta
lasta inn for Bergensturen, og henta returvarene når jekta lossa inn om
høsten. Kundene har altså for en stor del selv sittet med den
varebeholdinga de trengte for et års forbruk. Det eineste vi kan
finne av varer er følgende: Helgøy hadde i 1696 litt krutt, bly og
klede som kan være butikkvarer. Nord-Grunnfjord hadde i 1714 litt
vadmel og lerret liggende, noen nye skjorter og fine halsduker,
foruten litt pepper og ingefær. I Helgøy-boet fantes og noen huder og
skinn som kan ha ligget i påvente av avskipning.
De to eineste skifter som spesifiserer handelsvarer, var fogd Riber på
Karlsøy (1695) og handelsmann Cornelius Cortsen i Rødgammen (1710).
Fogden hadde om høsten av stuevare og annet kjøpmannsgods , bl.a. 66
tynner rugmel, 3 våg tobakk, 7 tynner malt, tynne gryn, 1 anker
brennevin, og våg humle, 1 tynne salt, 1 tynne kalk, 2 tynner
tjære, 2 pund hamp, 35 angler, 100 alen vadmel, lerret, kirsi etc. Av
eksportprodukt som lå lagra, var 11 våg fisk, litt kvaltokner , noen
sauskinn og litt ull. Vi får her vite at varene like etter ankomst fra
Bergen var lagt inn i ei ilt bu, med det resultat at melet hadde tatt
skade etter noen få måneder. Dette skiftet blei holdt i nov./des. og
endel varer var nok alt gått ut, trulig tilsvarende eksportprodukta i
boet.
Når fogden hadde såpass mye butikkvarer og eksportprodukt, var det
utvilsomt fordi han ikke dreiv utredning og kreditthandel, men direkte
varebytte, eller det Petter Dass nettopp på denne tida kalte rede mot
rede . Han omsatte da sine varer utover høst og vinter direkte mot
almuens produkt. Han hadde derfor lite eller intet utestående, og
trengte heller ikke å føre noe stort bokholderi.
Cortsen i Rødgammen hadde av Bergen gods , som tydeligvis var hans
eget, 1 tynne rugmel, våg erter, våg havregryn, 9 mark hamp og 7
mark innenlands og Virginia bladtobakk. Dette var ingen stor
beholdning, men skiftet var holdt på vårparten og mesteparten var gått
ut i løpet av høst/vinter. Det er tydelig at også han har tatt sikte
på vinterhandel og rede-handel . Han har ikke drevet utredning, og de
beløp han hadde kreditert, var små summer, altså henstand . At der
ikke var noe fisk i boet, må skyldes at dette allerede var gått med
jekta til vårstevnet i Bergen.
Små varebeholdninger hos handelsmennene har ført til et visst behov for
å komplettere i løpet av året. Vi har mange eksempler på at de lokale
handelsmenn har lånt varer hos hverandre, som mel, tobakk, vin, tjære,
snøre, malt, salt, foruten rede penger. Dette kan da ha gått både til
eget forbruk, og til kundene.
Vi kan av dette se at her har vært drevet to typer lokalhandel: enten
butikkhandel utover høst og vinter mot avlevering av produkt fra sjø
og land (rede mot rede), eller utredning og kreditthandel, der
import-varene har vært utlevert om høsten straks jekta ankom fra
Bergen, mens fiskevarene blei ført direkte til jekta ved innlastinga om
våren. Dette siste førte til at handelsmannen ikke trengte å sitte med
noen særlig varebeholdning over vinteren.
Det er også klart at hovedmassen av omsetning og utredning har skjedd
gjennom et lokalt handelssystem, ikke ved direkte samhandel mellom
fiskerne og Bryggekjøpmennene i Bergen, slik den vanlige oppfatninga
har vært. Dette ser vi for det første klart av de mange lokale
handelsmannsskifter vi har fra slutten av 1600-og tidlig 1700-tall,
dernest av skifta for de enkelte fiskere, der vi får oversikt over
deres totale gjeldsforpliktelse.
I folketellinga av 1702 er bare 6 av 102 almuesmenn oppført med
Bergenskreditt, d.v.s. 6 %, og alle var velstandsfolk. Dette
inntrykket får vi bekrefta av skifta. Av 12 almuesskifter fra 1690-
åra, er det bare 2 som hadde direkte samhandel med Bergen. I tida
1707-15 var også bare 2 av 13 almuesbo registrert med Bergensgjeld. Av
disse 4 var 2 rike bo, og 2 fattige bo. I tillegg veit vi at fleire
velstandsbo som blei oppgjort uten gjeld i Bergen, hadde hatt
Bergenshandel. Her var tydeligvis kreditten oppgjort etterhvert.
Generelt kan vi si at det var de mest velstående fiskere som stod fritt
nok til å kunne velge utreder og handelspartner. Valget falt da gjerne
på Bergen, som tydeligvis kunne gi de beste vilkår. De øvrige måtte
selge og kjøpe lokalt, selv om det kunne falle dyrere. Overskuddet av
fiske og fiskehandel skulle rekke til å holde liv i et ekstra
omsetningsledd, i forhold til dem som dreiv direkte samhandel med
Bergen. Dette måtte naturligvis fordyre varene.

Utredning og lokal kreditt

Utredning til fisket, d.v.s. forskuttering av kost og utstyr til
fiskere mot seinere andel i utbyttet, skjedde på fleire plan.
Når det gjelder drengene, blei disse utrusta av velstående fiskerbønder
eller handelsmenn og byborgere mot halv lott eller mot fast lønn og
dagsror. Slikt fiske kunne foregå ved at en dreng eller to rodde på
utrederens båt med utrederen selv som høvedsmann, med leid høvedmann,
eller med andre båtlag.
Selvfiskerne var helst familiefolk, men og enkelte ugifte
(selvfosterkarer), som i prinsippet fikk lotten ubeskåret, men de
måtte naturligvis nedbetale på gjelden. Disse var utreda av lokale
handelsfolk, noen få av Bergenskjøpmenn, og vi har eksempler på at
velstående almuesfolk utreda andre fiskere f.eks. i Grøttøy, der Hans
Sjursen i 1713 var utreder for Lars Larsen i Breivik for 36 daler.
Også Michel Larsen, Vannereid var utreder. I vårt materiale ser vi og at
godsforvalteren utreda enkelte fiskere, mens fogden og presten ikke
dreiv med det.
Selv om folk kunne ha mange kreditorer når boet skulle gjøres opp, er
det gjerne en kreditor som utmerker seg med den største gjeldspost.
Dette var tydeligvis hovedleverandøren av utrustning. Han kalles da
også utreder i enkelte tilfeller. Således blei Jeremias Figenschou på
Kvitnes i 1712 omtalt som den salige manns utreder i to skifter i
Nordlenangen med 56 og 25 våg fisk. Han var her den eineste kreditor.
At noe av gjelden og gikk til reint konsum, ser vi av et skifte fra
Sør-Grunnfjord i 1710. Det heitte her at fordringa skyldtes varer som
kreditor til livs opphold tid etter annen hadde forstrukket. At en
gjeld kunne vokse hurtig på et år, ser vi av et skifte der 24 vågs
skyld var oppstått fra ett års mellomhandling .
For de fleste handelsmenn har vi skifter som viser debitorene. Også
for de handelsfolk som mangler skifte, kan vi gjennom almuens skifter
få holdepunkt for deres handel. Vi ser at deres kundekrets har
variert, både i antall, i gjeldsbyrde og i geografisk spredning.
Godsforvalteren i Langsund har o g drevet utredning. Han etterlot seg i
1687 5 debitorer, med gjeld på mellom 16 og 65 våg fisk, i
gjennomsnitt 42 våg. Alle var bosatt i Langsund og Skulgammen på
Ringvassøy, og han hadde i alt 212 våg fisk utestående. Vi skal
seinere se at en av sønnene dreiv noe småhandel og kreditering på
Helgøy eller Nordskar.
Fogden Riber dreiv handel, men ikke utredning, og det han hadde av
utestående, blei betrakta som uviss og uerholdelig.
Den største utrederen var Hans Hegelund på Hansnes, med 952 våg fisk
utestående. Han hadde imidlertid bare 16 fiskerkunder, med tildels
svær gjeldsbelastning, fra 16 våg til 132 våg, med gjennomsnitt på 59
våg. De fordelte seg over heile området. 4 av debitorene var samer, 2
på Ringvassøy og en eller 2 i Ullsfjord. Disse var tildels meir
gjeldbelasta enn de norske kundene, fra 31 til 132 våg med 84 våg i
gjennomsnitt.
Broren Christen Hegelund på Helgøy hadde ialt 50 fiskerkunder, i
hovedsak spredt over heile Helgøy sogn, foruten noen i Burøysund, og
noen få i Ullsfjord, Malangen og Ramfjord. Ikke alle har latt seg
identifisere. Hans utestående krav var ialt 448 våg, eller
gjennomsnittlig 9 våg. Der var imidlertid en stor del småkunder, som
han trulig ikke har stått i utrederforhold til. Gjeld over 10 våg
finner vi hos 11 kunder, fra 10 våg til 80 våg, med gjennomsnitt 30
våg. Disse 11 kundene, som han har vært fast utreder for, hefta for 75
% av fordringene. 13 av kundene er oppgitt som samer, vel av
samtlige. Av disse var 3 bosatt i Ramfjord, 1 i Malangen, 3 i
Skogsfjord, 1 i Toftefjord og 3 i Dåfjord. 5 av disse hørte blant dem
som har fått fast utredning, med beløp fra 10 våg til 31 våg, eller 18
i gjennomsnitt. To av disse var bosatt i Ramfjord. Samene var altså en
viktig basis, men ingen ensidig basis for handelsmannen på Helgøy. Vi
kan forøvrig se at hans to sønner, Morten på Helgøy og Torsten i
Skogsfjord, hadde begynt selvstendig handel i 1690-åra, og finnes i
enkelte skifter, tildels som utredere.
Samene var også viktig for handelsmannen på Søreidet, Knut Christensen.
Han var ingen stor handelsmann, men hadde 243 våg utestående i kreditt
fordelt på 52 kunder, eller 5 våg på hver. Her er heile 37 oppgitt som
samer, omtrent likelig fordelt på Ullsfjord og Lyngen, foruten 3 i
Ramfjord. De norske finner vi spredt på Lenangslandet, Nordeidet og noen
på Vanna. Bare få av debitorene har han stått i fast utrederforhold
til, nemlig 4 samer i Ullsfjord- Lyngen, med fra 11-48 våg i skyld, og
hans egen tjenestedreng med 21 våg. Disse 5 har altså hatt 29 våg i
gjennomsnitt i skyld. Dette viser at samene har vært en viktig basis,
men i forholdet til dem har han drevet lite utredning, mest varebytte
eller rede handel.
Blant disse handelsmenn finner vi utestående ialt 1855 våg tørrfisk. Av
dette stod samene for 650 våg eller 35 %. I antall kunder har samene
utgjort heile 58 % av fiskerbøndene. Samene har vært vel integrert i
det økonomiske system, men har altså blitt utreda i mindre grad enn de
norske fiskerbønder. Dette kan bety at de var for fattige til å få
kreditt, eller at de var velstående nok til å gjøre opp kreditten
etter hvert. Det kan og bety at de blei utreda av andre handelsmenn.
Den svære Skjervøykongen hadde rettnok ingen kunder i Lyngen og
Kåfjord blant sin store debitormasse fra Nord-Troms, men vi kjenner ikke
kredittforholda hos Nils Eriksen på Follesøy i Skjervøy sogn, en av de
største handelsmenn i nordfylket i 1690-åra. Han kan ha hatt Lyngen
som basis. Det er også sannsynlig at den nye handelsmannen på Bakkeby
hadde begynt utredning av folket i Ullsfjord og Lyngen alt i 1690- åra.
På 1700-tallet skulle fjordsamene bli den viktigste økonomiske basis
både for han og handelsfolket ute på øyene i Karlsøy.
Ser vi på utestående fordringer i forhold til øvrige aktiva hos disse
handelsmenn, utgjorde kreditten 28 %. Utelukker vi fogd og
godsforvalter, og bare tar med de yrkesaktive handelsfolk, blei
andelen 38 % av aktiva.
Når det gjelder de øvrige handelsmenn som var virksomme i 1690- åra,
har vi ufullstendige eller seine oppgaver. I en viss grad avspeiler de
likevel forholda før 1700.
P.g.a. manglende skifte er det Kvitnesbonden vi har dårligst oversikt
over. Bare 8 kunder er identifisert, fordelt på alle øyene og
fastlandet. Han har stått som utreder i 3-4 av tilfellene, med fra 25
til 67 våg fisk, deriblant en mann på Skorøy og 2 fiskere i
Nordlenangen. Han begynte sin handel i 1680-åra, men virka heilt til
1735, så hans hovedaktivitet faller etter 1700. Han dreiv tydeligvis
tradisjonelt innen handel, utredning og jektefart.
Også Hans Horsens kundedistrikt er vanskelig å etterspore, selv om
skiftet fra 1720 er bevart. Han starta handel ca 1672 og dreiv handel
enda i 1715, visstnok på Stakkvikneset. At han har gitt noe kreditt og
utredning, ser vi av enkelte andre skifter. Således var han utreder
til en fisker i Torsvåg i 1694 med gjeld 78 våg, og han nemnes som
utreder for en mann på Slettnes i 1713 med 46 våg. Ved booppgjøret
stod imidlertid intet udekt. Det betyr at han mest har drevet rede
handel , ikke kreditt og utredning. På grunn av vanskelig økonomi
gjennom fleire år, har han dessuten sørga for å få inn all gjeld før han
døde. Hans egen kredittverdighet var nemlig allerede i 1712 dårlig, og
ved booppgjøret var han dundrende konkurs. Et uttrykk for denne
gjeldsinndrivelse er det trulig når vi i skiftet hans finner oppført
som aktiva 2 kyr og 3 sauer hos en oppsitter i Skipsfjord.
Rede handel har trulig også Christen Knudsen på Nordeidet drevet. Vi
har ikke hans skifte fra ca 1702, men han finnes i få almuesskifter,
og bare med småsummer. Som vi alt har sett, dreiv hans sønn på
Søreidet også overveiende redehandel. Fra enkas skifte i 1712 ser vi
imidlertid 4 større fordringer mellom 21 og 48 daler, på 3
Reinsvollfolk og en same i Ullsfjord, noe som viser utredning.
Den tredje av fogdsønnene fra Hansnes, Søren Hegelund i Nord-
Grunnfjord, overlevde sine brør på Helgøy og Hansnes, og hans skifte
er fra 1717. Han etterlot seg en svær gjeldsmasse, nemlig heile 908
våg fisk, nesten like mye som broren på Hansnes. Han hadde som broren
få kunder, bare 15, slik at belastinga per kunde var fra 14 til 140
våg, med gjennomsnitt på 60 våg, altså nokså likt broren. Han har
tydelig stått i utrederforhold til samtlige av sine kunder. I skiftet er
gjelden ført opp med pålydende, selv om den største del derav
formedelst debitorenes fattigdoms skyld kan blive uviss . Enka og
arvingene gav da også avslag i gjelden for de fleste debitorene.
Kundekretsen har omfatta heile Helgøysognet, med bare etpar kunder
utenom (Sørlenangen og Kallfjord). Av kundene var 5 samer, d.v.s. hver
tredje kunde. Disse har hatt gjennomsnitts gjeld på 89 våg, altså
betraktelig over det totale gjennomsnitt. I tidligere almuesskifter er
Søren oppført med gjeld i 8 tilfeller, men bare med små beløp, så han
har tydelig og hatt litt rede handel . Hans sønner Christen i
Grunnfjord og Anders i Stakkvik var ved dette tidspunkt allerede død,
men de dreiv ingen handel før etter 1700, og skal ikke omtales her.
Sønnen Morten hadde derimot etablert seg så tidlig som ca 1693 på
Bakkeby. Ettersom han hadde sin viktigste handel etter århundreskiftet
(skifte i 1733), skal han gis fyldigere omtale i neste periode.
Når det gjelder borgerhandelen , har det vært ei vanlig oppfatning at
dette i hovedsak dreide seg om sommerhandel og rede-handel , ikke
utredning og kreditt. Dette kan for en stor del stemme også hos oss.
Tomas Hansen på Karlsøy og Christen Eriksen i Laukvik hadde bare
småsummer utestående -- likeså Per Svendsen og Hans Jonsen Kiil på
Bensjord, som også har drevet en god del omførselshandel i vårt
distrikt.
For byborgerne i borgerleiet Rødgammen var situasjonen noe
forskjellig. Sander Jonsen har ihvertfall utreda fast 5 av de 7
debitorene han er registrert hos i tida 1690-96, med 65 våg i
gjennomsnitt. Dette har trulig sammenheng med at han hadde en egen
fastboende forvalter her. Reinert Wormhus synes å ha hatt en
utredsmann i 1696 med 30 våg. Hans etterfølger Nils Juell hadde bare
etpar summer utestående, men en på 20 våg antyder utredning. Hans
forvalter Cornelius Cortsen som vi har skifte for i 1710, har også
drevet noe kredittgiving, især til kunder i vestregionen i Helgøy,
ialt 31, foruten at vi fra skifta kjenner 6 andre. Totalt utestående
var bare 120 våg, eller 4 våg hver, og det er ingen som hadde så mye
kreditt at det tyder på utredning. Dette, sammen med hans varelager,
tyder på redehandel . For Cortsen kan vi og merke oss noen kunder i
Tromsøysund, og 3 i Malangen, antakelig vår-og sommerfiskere. Det
framgår klart at det var Nils Juell som finansierte hans handel og
småkreditt.
For de øvrige handlende som er nemnt i 1690, kan vi i skifta ikke se
spor av handel eller utredning. Det gjelder Peder Ingebrigtsen i
Nordskar, Nils Jensen i Steikervik, Anfinn Larsen på Bårset og Eilert
Mosesen i Sørskar, mens Nils Nilsen Lemming på Grågården hadde noen få
småbeløp utestående i 1690-åra. De har iallefall drevet i det små. Noen
har kanskje utreda drenger og naboer, og hatt noe fortjeneste av det.
Den største kreditor vi veit, om satt på Skjervøy, Skjervøykongen. I
forhold til han blir våre handelsmenn små. Han hadde kreditert til
sine kunder heile 4178 våg fisk, i Kvenangen, Nordreisa og Skjervøy
sogn i 1694.
Hvor stor gjeldsbelastning var det så vanlig å ha for den enkelte
fiskerbonde? Omtrent alle hadde gjeld. Like etter 1700 finner vi
likevel etpar skifter uten gjeldsbelastning, Nils Nilsen i Nord-Grøttøy
i 1711 med aktiva for 184 daler, og Ole Jansen på Kammen i 1708 med
aktiva for 84 daler. Det vanlige var å ha gjeld til en rekke
handelsmenn, fra 4-5 opptil 7-8, i tillegg til litt småskyld for
skatter og avgifter og privatgjeld til naboer. Bare et lite fåtall
hadde en kreditor. Selv om der var mange kreditorer, var der vanligvis
en hovedkreditor, han som har gitt utredning. Hans krav i boet kunne
stundom ligge høgt, over 100 våg fisk. I noen skifter var der også en
utreder nr 2, men med krav godt under den første. De øvrige dreide seg
om småbeløp på etpar våg hver. Dette viser at gjeldsbindinga til en
utreder ikke hindra en viss samhandel med andre, men trulig begrensa
til redehandel med litt henstand .
Blant de aller største enkeltposter var etpar samer. Jon Aslaksen Finn
i Ullsfjord hadde i 1700 en gjeld på Hansnes på 118 våg, mens Anders
Gundersen Finn i Dåfjord skyldte 140 våg i Nord- Grunnfjord i 1717. På
gjeldstoppen stod Moses Eilertsen i Sørskar i 1700 med 164 våg fisk
til en Bergenskjøpmann.
Hvordan gjelden kunne være sammensatt, ser vi av et skifte fra Torsvåg
fra 1691 for Elling Gulliksen. Her var gjeld til 8 handelsfolk.
Utreder var borger Sander Jonsen i Rødgammen med 51 våg. Så stod det
småsummer på ialt 10 våg, hos en Bergensstyrmann, 2 Trondheimsborgere,
2 handelsmenn på Helgøy, en i Nord-Grunnfjord og en på Nordeidet,
foruten litt privatgjeld. Grovt sett kan samla gjeld hos de fleste
utover utredergjelden ha dreid seg om 10-15 daler.
For perioden 1690-1700 gav 5 av 12 almuesbo underskudd, for 1700-1715
gav 6 av 14 skifter underskudd. Der det var netto, lå den på 0-10
daler, når vi ser bort fra 2 gjeldfrie bo. I gjennomsnitt var aktiva
per bo 41 daler og gjelden 39 daler, slik at nettoen bare var 2 daler.
Folk eide altså ingen ting av det de disponerte. Gjeldsbyrden må ha vært
meget trykkende for de fleste fiskerbønder. Imidlertid kan det tenkes
at de beste boa blei skifta privat, slik at de offentlige skifta
kanskje gir for elendig inntrykk.
Gjeldsbyrden må også sees i forhold til husholdets aktivitetsnivå. En
fiskerbonde med drenger og sønner kunne lett tåle en gjeld på 50-60
våg fisk, mens en enslig fisker måtte arbeide i mange år for å
nedbetale beløpet. Ei belastning på 130-140 våg ville være
uoverkommelig for de fleste. Den velstående utreder Eilert Mosesen i
Sørskar, som i 1700 skipa så mye som 32 våg til Bergen, ville måtte
bruke 5 års avl for å nedbetale gjelden til Johan Henrik Slyter, og
han hadde fleire kreditorer. En husmann i Nordskar, som i 1662 skyldte
70 våg fisk til sin husbonde og utreder , blei da også betegna som i
stor armod og fattigdom .
At utredergjelden på slutten av 1600-tallet blei ansett som skadelig
for næringslivet, ser vi av at Kongen i 1697, på forslag av amtmannen
i Nordlandene, foreskreiv ei generell gjeldsnedskrivning i
Nordlandshandelen. All gjeld over 4 år skulle da strykes. Beslutninga
blei som man kunne vente, aktivt motarbeidd av Bergenserne, og fikk
tydeligvis ingen betydning. I vårt materiale har vedtaket om
gjeldssanering ikke etterlatt seg spor.
Om forholdet mellom utreder og fisker er det lite å finne i det
bevarte kildematerialet. De fleste konflikter er blitt løyst på
bygdetinget, og der er protokollene tapt. I fogdregnskapa fra første
del av perioden finnes etpar saker som viser til slike forhold, som når
Iver på Sandvær stevna en mann i Laukvik for avtalebrudd, og Hans
Hansen i Nordskar stevna en mann på Kvitnes som hadde beskyldt Hans
for å snyte på vekta. Etpar saker som ikke blei forlikt på
bygdetinget, finner vi igjen i lagtingsprotokollen på Steigen.
Ei av sakene gjaldt en Bergensborger på Karlsøy som ca 1650 hadde
utreda en halvlotteskar for vinterfisket. Fiskeren hørte egentlig til
en utreder i Skjervøy sogn, som derved tapte fortjenesten.
Bergensborgeren blei nå dømt til å gi fra seg halve lotten til den
gamle utrederen.
I 1683 blei det tvist mellom godsforvalter Hans Grå i Langsund og en
fisker på Skulgammen, da Hans ville ha tak i fiskerens fostersønn til
dreng, tydeligvis fordi fiskeren skyldte en god del for utredning.
Lagmannens dom gikk da ut på at fiskeren skulle avdra de 24 våg
tørrfisk han skyldte til Hans etter beste evne, fiskeren og fostersønnen
blei pålagt å drive fiske så flittig de kunne, oppsøke de beste
fiskesteder og la Hans få heile avlen. Til gjengjeld blei fiskeren
lovt fortsatt utredning av Hans, med nødtørftighet , og fostersønnen
fikk han beholde. Dette viser at en fiskerbonde ikke var rettslaus i
forholdet til en utreder, selv med gjeldsbinding.

Ingen ser si armod før han kjem til Bergen .

Med Reformasjonen fikk Trondheim et økonomisk knekk som byen ikke
kom over på lenge. Dette gjenspeiles også i forhold til vårt område.
Selv om vi finner en god del Trondheimsborgere hos oss utover
1600-tallet, spilte byen liten rolle for kapitaltilgang og som
eksportby. Borgerne gav liten eller ingen kreditt. Det kom få
tilflyttere og lite med kulturimpulser fra Trondheim på 1600-tallet.
Etter midten av århundret var det stort sett bare borgerleiet Karlsøy
som fortsatt hadde kontakt med Trondheim. Ca 1670 gav borgerbrørne
Hegelund også opp sin tilknytning til byen.
Det var Bergen som var byen for Karlsøyværingene. Hit gikk alle
lokaljektene, hit førte de mesteparten av tørrfisken og trana, herfra
kom de fleste tilflyttere, kornet og kapitalen. Herfra kom
Vestlandspanel, keramikken, utenlandske tekstiler. Det kom spåklige
uttrykk, som garpegenitiven (Petter sin hest), og kontakten kan
spores i et stadnamn som Ølkona , en fjellbekk på Nord-Fugløy,
oppkalt etter ei kvinne som driver utskjenking av øl. Tenk på den
opplevelsen det har vært for Karlsøyværingene å seile inn Vågen, og
oppleve den enorme prakt som Bergen kunne by!
Av totalt 37 personer (menn) som i 1702 blei registrert som
innflyttere, stod Bergen og omland for 22, mens Trondheim hadde 5.
Skipper Jeremias Figenschou henta alle sine 3 hustruer i Bergen, og
sendte en av sine sønner dit. Søren Hegelund i Nord-Grunnfjord henta 3
av drengene i Bergen, til tross for at han selv opprinnelig var
Trondheimsborger.
Det er ikke tilfeldig at ordtaket i overskrifta gir uttrykk for
Nordlendingens beundring og avmakt i forhold til Bergen , og ikke til
Trondheim -- et ordtak som også var kjent og brukt i Karlsøy. Trulig
henspiller ordtaket særlig på kredittforholda. I skifta fra 1690-åra og
tidlig på 1700-tallet finnes da heller ingen bo med kreditt fra
Trondheim, når vi unntar presten Peder Arnesens gjeld på 30 daler til
Lars Polls. Men dette kan ha vært familiegjeld , ettersom Herr Peder
selv var fra Trondheim.
Bergenskreditten var en arv fra Hansatida, og blei ikke mindre viktig
i nedgangstida på 1600-tallet. Med sviktende avbetalingsevne i
1620-30-åra kom kredittforholda tydeligvis i ulage, og det blei stopp
i kreditt-tilgangen. I 1631 heitte det at de fleste fiskere var uten
kreditt i Bergen. Det betyr at fiskerne var så forgjelda at de ikke
lenger fikk ny utredning uten å betale kontant. Bedre var heller ikke
forholda seinere i århundret. I 1683 heitte det fra Tromsø prestegjeld
at både jekter og den ganske føring derpå (lasta) hører kjøpmennene i
Bergen til . Gjelden var nemlig så stor at om kjøpmennene ville søke
dekning for den, så skulle det dog lite forslå . Var dette en riktig
karakteristikk?
Det er først etter 1690 at vi får opplysninger om gjeld og
kredittforhold i Bergenshandelen, fra de bevarte skifter og fra
folketellinga av 1702. Vi ser nå klart at direkte kreditt fra Bergen
var knytt til handel, jektefart og lokal utredning av drenger og
fiskere. Mesteparten av almuen fikk sin kreditt gjennom de lokale
handelsmenn, og har altså bare indirekte vært avhengig av
Bergenskreditten.
I folketellinga 1702 var omtrent samtlige handelsmenn oppført med
kreditt i Bergen. Av almuesfolk var bare 6 oppført med kreditt: 3
oppsittere i Burøysund, en på Selnes, en på Vannereid, og enka Kari i
Sør-Grøttøy. Alle er dessuten oppført som velstående, fleire hadde 2-3
drenger, og var trulig å oppfatte som lokale småutredere. Felles for
alle var at gjelden ikke var større enn at den med letthet kunne
nedbetales, som vi kan se av fleire bevarte skifter. I boet til Karis
to ektemenn var således ingen Bergensgjeld, d.v.s. kreditten var en
driftskreditt som blei oppgjort etterhvert. Den eldste gjeldspost for
Karlsøyfolk som er nemnt i bevarte kjøpmannsarkiv i Bergen, 13 daler
til Neddermann i 1697, kom fra en av de 6 som hadde kreditt i 1702,
Per Olsen i Burøysund.
De bevarte skifter fra 1690-åra og begynnelsen av 1700-åra gir oss et
godt innsyn i gjeldsforholda, både lokalt og i forhold til Bergen.
Av dem som dreiv handel og utredning lokalt i 1690-åra, har vi bevart
skifter for 5. Disse viser en kreditt i Bergen på 1034 daler. Tar vi
med 4 tilsvarende skifter fra tida 1710-1720, med 1285 daler i
kreditt, får vi ei total gjeldsbelastning fra Bergen på 2318 daler.
Sammen med 4 andre skifter som hadde direkte Bergenskreditt (presten og
3 almuesbo), kan vi se at ca 1700 gav Bergen kreditt til
Karlsøyområdet for 2464 daler. Dette er et minimumstall, sia vi mangler
noen handelsmenn, bl.a. Jeremias Figenschou på Kvitnes, og kanskje noen
almuesfolk med direkte kreditt. Vi ser også bort fra byborgernes
kreditt, som trulig har vært liten. Det er likevel grunn til å tru at
det reelle tall ikke har ligget særlig over 2500 daler. Dette gir ei
gjeldsbelastning per hushold i området på 20-25 daler, eller helst noe
mindre, når vi tar hensyn til at kreditten egentlig var fordelt over
et område som var endel større enn Karlsøy prestegjeld.
De 9 handelsmenn som ialt skyldte 2318 daler i Bergen, hadde selv
utkreditert til sine kunder 2460 daler, eller omtrent like mye. Selv
om det ikke stemmer heilt for den enkelte handelsmann, kan vi generelt
si at den lokale utrederkreditt blei henta fra Bergen og formidla
gjennom en klasse av lokalhandlere. Grovt sett kan vi si at
lokalhandlerne selv eide sine handelsgårder og sine jekter, men at de
mangla kapital til å utrede fiskerne lokalt.
Skifta viser også hvilke Bergenskjøpmenn som hadde investert kapital i
Karlsøy på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700- tallet.
De to som hadde direkte samhandel med fiskerbønder hos oss, var Petter
Meyer og Henrik Slyter. Meyer hadde 17 daler til gode i Vannvåg,
Slyter 82 daler i Sørskar, og ingen tapte noe. Henrik Slyter, som
mista kona i 1695, fikk selv oppgjort boet da, og hadde penger og
edelmetall etc. for 595 daler, foruten mye utestående i Finnmark, der
han også dreiv handel. Slyter var tysker, og blei borger først i 1696.
Den største investor i vårt område var Jan (Johan) Vellomsen Møller,
innfødt Bergenser og borger fra 1683, med 457 daler. Det var fordelt
med 356 daler på Søren Hegelund og 17 daler på sønnen Christen, 31
daler på Hans Hegelund og 53 på Hans Horsens. Han fikk alt fra de 3
første og tapte alt på den siste. Johan Meyer hadde satsa 335 daler på
Christen Hegelund, og fikk alt sitt. Herman Schrøder, tysker og borgeri
1692, fikk sine 261 daler fra Hans Hegelund. HenrikNeyenstedt fra
Bremen og borger i 1676, fikk også sine 125 fra fogd Ribers bo. Da han
selv døde i 1709 etterlot han seg netto 5338 daler til enke og 7 barn,
og var en virkelig kakse. LudolfHammechen fra Bremen og borger i 1692,
fikk sine 38 daler fra fogd Riber og 106 fra Knut Christensen på
Søreidet. Derimot tapte han halvparten av de 37 han hadde tilgode fra
presten Peder Arnesen. Bernt Dyring fikk igjen sine 96 daler fra Hans
Hegelund, men etterlot sitt eget bo i slett tilstand med null i arv
til sine 6 barn. Jakob Rick fikk sine 139 daler fra Christen Hegelund
i 1714.
De fleste Bergenskreditorer kom altså rimelig bra fra samhandelen med
Karlsøyværingene. Det største tapet led Henrik Meyer jr da Hans
Horsens bo blei skifta i 1720, etter nærmere 50 års handel. Her var
ytt en kreditt på 408 daler, den største enkelt kreditt til noen kunde
i Karlsøy. Denne fordringa var delvis sikra med en revers
(gjeldsbevis) i 1712 på 360 daler. Likevel fikk ikke Meyer meir enn 99
daler, det som var igjen til fordeling da de øvrige prioriterte krav
var innfridd. Han tapte altså 309 daler. Også på Cornelius Cortsen blei
det store tap i 1710, med 62 daler på Petter Edding og 250 på
prinsipalen Nils Juell. Den største konkursen er her ikke nemnt, fordi
Bergenskapital ikke var involvert. Det var Hans Grå sitt bo i 1687, som
kom ut med et tap på 422 daler. Dette tap skyldtes da heller ikke handel
og utredning, men uheldig utfall av godsforvaltninga.
Fleire av kreditorene i Bergen var altså tyskere. Gjennom enkelte av
skifta ser vi klart det internasjonale nettverk av kapital som Karlsøy
var tilknytt. Petter Meyer, som hadde penger tilgode i Vannvåg, døde
selv i 1701, og hans arv gikk bl.a. til ei søster og mora som var gift
i Hamburg, til en bror i Bremen, en bror i København, en bror i Reval
(Litauen) og ei søster i Erfurt. Og da Reinert Wormhus døde i 1696,
blei hans gjeld i Bremen på 295 daler i sin helhet utlagt i verdiene i
Rødgammen.

Markedshandel og russehandel

Vi har ingen opplysninger om deltakelse fra Karlsøy i
markedshandelen på Skibotn. Markedet her eksisterte alt tidlig på
1600-tallet, men det er først på 1700-tallet vi har kilder som viser
deltakelse av lokale handelsmenn fra Karlsøy. Et mulig eksempel er
omtale av kvenstrie på Søreidet i 1696, men det kan handelsmannen
her også ha skaffa gjennom de mange kunder han hadde i Ullsfjord og
Lyngen.
Heller ikke russehandelen har vi spor etter før litt utpå 1700- tallet.
Det eineste måtte være et fint jernbeslått skrin fra Kvitnes
handelssted. Skrinet er av en velkjent type, som også har eksistert på
andre nordnorske handelssteder. Disse skrin blei produsert på 15-
1600-tallet ved Vologda, på tilførselsveien fra Moskva til Archangelsk.
Vi kjenner imidlertid ikke når eller hvordan skrinet kom til Kvitnes.
Nettopp for Kvitnes har vi og et anna eksempel på kontakt østover. To
av sønnene til Jeremias Figenschou i første ekteskap reiste ifølge
slektstradisjonen til Russland, og blei borte der. Dette må ha skjedd
på slutten av 1600-tallet, og viser at der fantes muligheter for
kontakt østover, kanskje gjennom Finnmarksfisket. Vi kjenner i alle
fall til at det på 1600-tallet var nær forbindelse mellom Russland og
Varanger, bl.a. med markedshandel.

Almue og overklasse -- fattig og rik?

Bortsett fra at skiftematerialet skaffer oss rede på hva slags
gjenstander og ting folk har hatt, gir det oss også en enestående
anledning til å studere folks økonomi i detalj. Egentlig er det en
total-analyse av den økonomiske tilstand til boet: hva husholdet har
disponert av verdier, hva det har hatt av utestående fordringer og
skyldt bort av gjeld. Her ser vi da også straks de enorme forskjeller
som har eksistert mellom almuesklassen og handels-og embedsklassen,
som vi her for lettvinthets skyld kan kalle overklassen.
Vi har ialt fra det siste 10-året på 1600-tallet bevart 18 skifter, 6
fra overklassen, 12 fra almuen. Overklassen består her av 2 store og
en mindre kjøpmann, prest, fogd og godsforvalter, og det er store
økonomiske forskjeller mellom de enkelte bo. Almuen består av kvinner
og menn fra fiskerbondeklassen, men det er også her rom for store
variasjoner. Geografisk er skifta nokså spredt utover (unntatt
Lenangen), og det er grunn til å tru at de både sosialt og økonomisk
gir et tilnærma tverrsnitt av de virkelige forhold.
Vi skal først se på bruttoformue, eller aktiva, altså det folk har
disponert i levende live. Her står handelsmannen på Hansnes på topp
med 1276 daler, fulgt av fogd Riber på Karlsøy med 783 daler og
handelsmannen på Helgøy med 650 daler. I et mellomsjikt kommer
handelsmannen på Søreidet med 257 daler og godsforvalteren i Langsund
(Grågård) med 340 daler, mens presten på Karlsøy enda med bare 67
daler.
Nå har ikke alt dette vært disponible goder. De tre handelsmenn og
godsforvalteren har alle vært utredere, og har hatt utestående en god
del penger som de kanskje ikke har hatt så mye glede av, bortsett fra
at det sikra dem handel. Hansnes hadde her mest (476 daler), dernest
Helgøy (224), mens Søreidet og godsforvalteren hadde mindre (121 og 106
daler).
Ser vi på den rørlige eiendom, gir dette både for fogden og de to
store handelsmenn uttrykk for stor rikdom og luksus, med store
bygninger, båter og jekter, store buskaper, med rike innbo av sølv,
tinn, messing, kopper og jern. Her var overdådig utstyr av sengetøy,
møbler og tekstiler i huset, og her var rikholdige og kostbare
garderober av det beste som tida kunne by, for en stor del innført fra
utlandet. Alt dette -- også for fogden -- var uttrykk for overskudd
av handel og jektefart. Også godsforvalteren og handelsmannen på
Søreidet hadde rikholdige bo og fint utstyr, selv om de kom nokså
langt etter de tre andre i verdi.
Presten stod derimot i ei mindre heldig stilling, med en bruttoformue
som lå under de 4 høgste fra almuesklassen. Bortsett fra noen
religiøse bøker, noen tinnsaker og litt bedre boligstandard, er det
lite som skiller hans bo ut fra vanlige almuesbo -- det måtte da være
at han ikke hadde husdyr (utover en hest). Men vi veit at han dreiv
februk, så det må ha vært spesielle forhold som gjorde at feet ikke
var med i skiftet.
Hos almuen lå brutto formue mellom 10 daler for en inderst i Hersøy og
150 for en utreder i Sørskar, som og hadde drevet litt handel. Ellers
kan nemnes 117 daler for en utreder i Sør-Grøttøy, 103 for ei enke på
Inderby, og 94 for en utreder på Slettnes, for å ta alle de 4 som lå
over presten i materielt velvære. Tre av dem hadde litt sølvsaker, alle
hadde litt tinn, alle hadde noe meir gangklær enn vanlig, litt bedre
sengtøy, to hadde bedre boligstandard (tømmerhus), de hadde alle gode
kretturflokker (5-6 kyr og kviger, og 8-30 småfe). Forøvrig bestod
endel av aktiva i tørrfiskparti, og i et bo var en utestående arv på 30
daler. Dette har altså vært velstandsfolk etter lokale forhold. Til
sammenligning hadde indersten på Hersøy følgende: 1 ku, 1 geit, 1 sau,
6 ungdyr, 1 juksa, 15 tresaker (daller, trau, bøtter, bunker og
tynner), og 1 tømmerbu, ingen hus forøvrig og ingen båter. Antakelig
har han bodd heime hos foreldra eller svigerforeldra, og rodd fiske
med far eller svigerfar.
Men Jon Halvorsen på Hersøy var verre stilt enn denne oppregninga
viser. Han skyldte 13 daler til handelsmannen Morten Christensen
Hegelund på Helgøy, og 10 til Bergensborger Nils Juel på Rødgammen,
foruten noen småbeløp til andre -- ialt 27 daler, altså langt over det
dobbelte av den rørlige formue. Når alt han disponerte var oppgjort,
stod der fortsatt udekt 17 daler, som hans skyldnere da tapte.
Dessuten stod hans etterlatte nå fullstendig på bar bakke.
Jon Halvorsen var heller ikke aleine om et slikt økonomisk uføre. Av
de 12 almuesbo var 5 konkurs, d.v.s. gjelden var større enn
bruttoformuen, slik at der stod udekt en gjeld på 10-20 daler. De 5
utgjorde vel 40 % av samtlige bo, men det er et lite antall å lage
statistikk på, så vi kan ikke vite om dette gjaldt som generell regel.
Ellers blir situasjonen for de øvrige noe endra når gjelden blir
trukket fra bruttoformuen, for gjeld hadde alle. Minst gjeld hadde de
rikeste av almuen, med bare 18-20 daler, så deres nettoformue blei
blant de største, med opptil 98 daler for Sjur Olsen i Sør- Grøttøy.
Dette gjelder ikke for Margrete Pedersdatter i Sørskar, som hadde den
aller største bruttoformuen (150 daler). Ho og hennes mann hadde og
den største gjelda (107 daler), så nettoen blei ikke så høg. Vi ser
og at Anne Guttormsdatter i Skipsfjord hadde bra bruttoformue (58
daler), men en gjeld på 78 daler, så dette boet var det som kom aller
dårligst ut av samtlige almuesbo.
Vi ser da at det ikke er noen overensstemmelse mellom gjeld og
egentlig fattigdom. Det gikk -- da som nå -- an å ha en god
materiell standard, slik som i Sørskar og Skipsfjord, selv med høg
gjeld. Det var først ved dødsfall, når gjelda skulle gjøres opp, at
full ruin kunne inntre. Da kunne de etterlatte plutselig stå uten
eksistensmuligheter, ved at hus, sengtøy, krettur og båter blei utlagt
til kreditorene.
At noen klarte å sno seg unna gjelden, er lite trulig. Dødsfallet blei
lyst ut på kirkebakken, og beskjed blei sendt til kjøpmennene i
Bergen, om avdøde hadde noe utestående der. Skriveren gjorde da ikke
opp boet før Bryggekjøpmannens krav var ankommet med første nordgående
jekt.
Hva som skjedde med de utlagte saker i boet, er ikke så klart. Det er
tydelig at f.eks. verdisaker av sølv etc. gjerne blei utlagt til
handelsmenn og for endel sendt nedover til Bergen. Vi ser og i noen
skifter at folk eide ting som andre brukte. F.eks. hadde Sjur Olsen i
Sør-Grøttøy en skjå stående på Flatvær. Den kan ha vært utlagt i et
tidligere bo som skyldte Sjur penger, og blitt utleid til arvingene.
Vi ser og eksempler på rein og husdyr som andre brukte, og som
antakelig var bortleid til sine tidligere eiere.
At et dødsfall kunne bety ruin for en familie, ser vi enda klarere i
etpar overklassebo. Det er her vi finner de største konkursbo. Det
aller største var godsforvalterens bo, til tross for at han må ha hatt
en høg levestandard. Gjelden var den aller høgste med 762 daler, så
422 daler blei stående udekt til kreditorene. Enka satt igjen uten nåla
i veggen, og heller ikke veggen var hennes. Ikke å undre seg på at ho
hurtig gifta seg oppatt! Også prestenka kom dårlig ut. Her var
gjelden dobbel så stor som bruttoformuen, som altså var temmelig låg,
så der blei 67 daler udekt til kreditorene. Men presteenka var
tydeligvis for gammel til å lokke friere.
Også fogden og de 3 handelsmenn hadde gjeld. Fogden hadde mest, heile
546 daler, så nettoen blei bare 235 daler, til tross for et luksuriøst
bo. Også arvingene på Helgøy fikk redusert formuen, fra 650 daler til
148 daler, når gjelden var gått fra. Handelsmannsenka på Søreidet satt
igjen med 141 daler, mens enka på Hansnes fortsatt var rik, med netto
på 868 daler.
Et liv i velstand, eller til og med et liv i rikdom og luksus kunne
altså forandres til fattigdom ved dødsfall. Slik sett kom altså
forvalterenka og inderstenka like tomhent ut av ekteskapet, men så
lenge mennene var i live, levde den eine i sus og dus og den andre fra
hånd til munn.
Forøvrig kan vi se at fleire av dem som dreiv handel i 1690-åra, men
som døde etter århundreskiftet, kom ut med negative formuer. Dette
gjelder f.eks. Cornelius Cortsen i Rødgammen, enka etter Christen
Knudsen på Nordeidet, og især Hans Hansen Horsens på Bratrein.
Christen Knudsen døde selv i 1702, men vi har ikke skiftet. Dette skal
vi høre meir om i neste periode. Vi veit da heller ikke om deres
økonomiske status ved dødsfallet var representativt for virksomheta i
1690-åra. Noen, som Søren Hegelund i Grunnfjord og Hans Horsens, var
jo blitt eldre, og hadde kanskje trappa ned på virksomheta.