periode06

4. Samfunnsliv

Embedsverket

Det sentrale embedsverk i lenet bestod av sorenskriver og fogd,
begge bosatt på eller nær Karlsøy, der de dreiv en rekke avlsgårder. Ei
tid blei Langsund etablert som offentlig embedsgård. Ellers flytta de
hyppig på seg og måtte etablere private embedsgårder.
De lokale embedsmenn innen tinglaget bestod ellers av lensmannen, som
var utgått fra den lokale økonomiske overklasse, samt en prest i hvert
sogn -- tildels var Helgøy betjent fra Tromsø. Også prestene var uten
embedsgårder, og bygsla forskjellige jorder privat. Deres geistlige
medhjelpere, substituttene, var vanlige fiskerbønder uten noen særlig
lønn eller status.
Lagrettemennene i tinglaget hørte især til den økonomiske elite i
sognet, som skippere, handelsmenn og utredere. Lagretten omfatta
regulært bare nordmenn, især lokalisert til de ytre deler av
prestegjeldet. De representerte almuen eller folket på tinget.
Mot slutten av perioden avspeiles de slette økonomiske vilkår ved at de
sentrale embedsmenn i lenet forsvant ut av vårt område, tildels også
ut av fogderiet. Så lenge de satt hos oss, var det fleire som
etterlot seg sønner og døtre som slo seg ned i sognet. Mange blei
økonomiske foretaksmenn, og har etterlatt seg stor etterslekt.
Bare prestene blei uberørt av denne utviklinga. Deres prestisje økte
dessuten tydelig utover i perioden. Den betydeligste av dem, Mikkel
Hegelund på Vannstua, har etterlatt seg stor etterslekt. Det gjelder
også Peder Arnesen på Karlsøy.
Også en skyss-skaffer opptrer enkelte år, og mot slutten av 1600-tallet
får vi de første postbønder , i forbindelse med utbygging av et
offentlig postvesen.
Over alle disse stod lensherren, som til vanlig var bosatt i Bodø.
Tromsen utgjorde fortsatt et smålen under Nordlandene hovedlen. Det
er uvisst hvor ofte lensherren viste seg i lenet. Vanligvis styrte
lensherren gjennom sin fogd, som gjorde opp årlige regnskap for lenet
(fogderiet), litt avhengig av vilkåra for forleninga. Vanligvis blei
det avlagt regnskap for de uvisse inntekter og betalt avgift for de
faste inntekter. Fra 1648 blei den kjente Preben von Ahnen lensherre,
og han fortsatte som den første amtmann etter statsomveltninga i 1660.
Som eier av Dønnesgodset fra 1651 var han også stor godsherre i
Karlsøy, og hadde privatøkonomiske interesser i lenet.
Lokalt skjedde det ingen særlig endring da det kongelige eneveldet blei
innført, bortsett fra at hovedlena blei omgjort til amt . Amtmannen
blei nå direkte underlagt sentralforvaltninga i København, og fogden
blei en del av den offentlige forvaltning, etter før å ha vært
lensherrens private tjener. Tromsen len (smålen) fortsatte som fogderi
å bestå som en del av Nordland Amt, og det skjedde heller ingen
endring med de 3 tinglag i fogderiet.
Rettsvesenet i landsdelen var som før underlagt lagmannen på Steigen,
og de store rettssaker gikk videre dit, etter først å ha vært behandla
på tinget. En sjelden gang blei lagtinget (overretten) satt hos oss.
Det skjedde f.eks. på Reinsvoll i 1683, da sorenskriver Brobergs
embedsforhold skulle granskes.
Enkelte ganger dukka det opp en offentlig kommisjon, som i 1661, da
saker som tiendespørsmål, kirkelig betjening, jekteskatt m.v. blei
tatt opp under et ting i Langsund. Lagmann Schiønnebøl var da leder.
Ca 1660 hører vi også om en offentlig kontrollør, fiskal Søren
Paulsen, som reiste om i Karlsøy.

Tinglag og ting

Tinglaga utgjorde de sentrale administrative enheter i fogderiet,
likesom selve tinget var det sosiale midtpunkt. Her blei heile almuen
samla, og her hadde alle voksne menn møteplikt. Dette omfatta nå også
samene i området, som fra gammel tid bodde på Ringvassøy og i
Ullsfjord/Kjosen. Etter 1645 blei Lyngssamene også inkorporert i Helgøy
tinglag, unntatt Kåfjord, som fortsatte under Skjervøy. Dette har
skjedd mellom 1645 og 1667, og kan ha hatt bakgrunn i en generell
befolkningsauke blant samene i Nord-Troms.
I forrige periode fikk vi endel bøter som resultat av tingfall, både
blant nordmenn og samer. Også i denne periode finner vi eksempler på
det. I 1631-32 blei Anders Jonsen Finn og Nils Jonsen Finn bøtelagt
med daler hver, den eine fra Lyngen og den andre fra Ullsfjord. I
1623-24 blei 4 nordmenn straffa for det samme. De var fra Søreidet,
Sørlenangen og Jegervatn. Vi ser at nordmenn og samer blei bøtelagt
for tingfall også i Hillesøy og Skjervøy tinglag, så det var fortsatt et
problem å få folk til å møte. Dette er heller ikke så rart, med de
avstander og det klima man også den gang hadde å stri med.
Det ser ut til å ha vært vanlig med to tingforsamlinger hvert år, ett
vårting og et høstting . Avvekslende kaltes disse også
ledingsbergting etter den gamle skatten (leidangen) som skulle
innkreves, undertiden og skatteting . Vårtinget blei vanligvis holdt
i tida 15. juni til 9. juli, men vi har 5 eksempler på vårting så
tidlig som i april, og 2 i mai. Dessuten har vi opplysning om et ting
21. januar, men det er mulig at dette var et forsinka høstting, hvis
det ikke var et ekstrating. Vanligvis blei høsttinget holdt i tida
23/10-11/12, så særlig høsttinget må ha vært ei byrdefull sak.
Selve tinget gikk over fleire dager, som vi har eksempel på fra 1647.
Da varte det i hvertfall fra 5/7 til 7/7. Stedet var ikke særlig
fast. Det betyr kanskje at man bevisst flytta på stedet, for å gjøre
avstanden mindre for enkelte bygder. Av de 17 tingforsamlinger vi har
opplysninger om i perioden, var tinget satt 7 ganger på Karlsøy, som
kanskje var det vanlige, 3 ganger i Langsund, 2 ganger på Reinsvoll, 2
ganger på Nordeidet, 1 gang i Nordskar, 1 gang i Nord-Grunnfjord, og 1
gang på Rødgammen. Når det blei satt i Langsund 1647-48, er det trulig
fordi lensmannen da bodde på Lanes og fogden på Elvevoll. Det året
Nord-Grunnfjord var tingsted, var handelsmann Oluf Pedersen med i
lagretten. På Rødgammen stod kanskje lagrettemann Rolf Henriksen som
vert i 1662. Når Reinsvoll og Nordeidet blei valgt, var det trulig
p.g.a. lensmann Christen Knudsen. Det krevdes ellers stort husrom til
almue og øvrighet, så det var nok bare steder med en viss standsmessig
bebyggelse som var aktuelle. I 1687 nemnes tingstue på Tønsnes, men vi
veit ikke om ting som blei holdt her.
Av almuen blei et visst antall tatt ut til lagrettesmenn , visstnok
oppnemnt av fogden for livstid. Disse skulle være almuens talsmenn,
de skulle gi de opplysninger og bevitnelser øvrigheta krevde, og de
skulle være meddommere i rettsakene, sammen med skriveren. Etterhvert
fikk de mindre å si i rettssaker, der skriveren etterhvert fikk domsmakt
aleina. Vanligvis var det 6 lagrettesmenn som fungerte på hvert ting,
men i noen tilfeller blei tingvitner undertegna av 4-5. Enkelte ganger
skreiv de under på felles erklæringer for alle 3 tinglag, og da var
det valgt ut bare 2-3 fra hvert tinglag. Det framgår at lensmannen var
oppfatta som en av lagretten, selv om hans oppgave var å avlaste
fogden i sine gjøremål. Nyutnemnte lagrettemenn skulle edfestes av
lagmannen på Steigen, og de måtte da fare den lange vei sør til
Nord-Salten.
Foruten fut og skriver, var sognepresten i Tromsø tilstede på tinget og
hadde interesser å ivareta, som tiende og bygsling, dessuten var de
private jordherrene tydeligvis representert, som adelsgodsets
fullmektig.
Tinget var derfor ei mangslungen forretning. Her blei utstedt
bygselbrev og innkrevd vanlige skatter, foruten jordavgifter (landvare)
av krongodset (til futen), kirkegodset (til sognepresten) og av
adelsgodset. Leidangssatsene skulle fastsettes. Avgifter (toll) til
lagmann, mestermann, prest etc blei innkrevd. Her blei ekstraskatter
(landskatten etc) gjort kjent, og i den grad det var muligheter for
utligning, d.v.s. å variere skattesatsene, eller å bestemme
skatte-kategoriene, blei dette foretatt på tinget. Og det skulle
fastsettes hvem som skulle betale norske og samiske skatter.
Særlig etter ca 1625, da nedgangstida kom, blei det årlig satt opp
lister over forarma folk, som heilt eller delvis måtte fritas for
skatt. Det blei satt opp lister over krongodsgårder som lå øde og
ikke gav inntekter, eller som var lagt ut til lønn for embedsmennene,
her blei bevitna utgifter til arrestopphold og henrettelser, og her
blei pådømt saker, både sivile og kriminelle. I tida 1662-64 blei og
tiendefisken til stat, prest og kirke veid opp på tinget, muligens fordi
det nettopp da var endel uenighet mellom fut og prest om hvordan
fordelinga skulle skje.
Selve tingbøkene er ikke bevart før vi kommer inn i neste periode, men
gjennom fogdens regnskap og vedlagte tingvitner (tingbevitnelser fra
lagretten), kan vi følge endel av virksomheta på tinget. Det er
særlig kriminalsakene vi får tak i, p.g.a. bøteinntektene, men også
sivile tvistesaker har vært reist. Fra lagmannens domsbøker har vi
opplysninger om etpar sivilsaker som blei pådømt av overretten
(lagtinget) på Steigen.
Ca 1650 var Bergensborger Villum Tommesen på Karlsøy stevna av selve
fogd Hegelund p.g.a. en tvist om ei bortsatt ku, og Villum måtte bøte
både tørrfisk og sølv til fogden. Samtidig blei Villum dømt til å
betale utrederen Peder Jonsen på Kvitnes 10 våg fisk i oppgjør i ei
anna sak. Endelig blei Villum dømt til å yte erstatning for å ha tatt
en skyldmann fra en utreder på Vorterøy, og latt mannen ro vinterfiske
for seg. I 1683 endte ei tvistesak mellom godsforvalter Hans Grå og
en skyldmann og dennes fostersønn, med en slags forlik i lagtinget.
Slike private konflikter har det utvilsomt vært mange av i denne
perioden.
Vi må dessuten tenke oss et yrende og spennende folkeliv knytt til
tingforsamlingene, især vårtinget, som blei holdt i den lyse årstid.
Her blei sikkert inngått avtaler om tjeneste og utredning, her var
frieri og forlovelse, her blei gjort opp gammelt nag, drukket og dansa.
Høyst sannsynlig blei det drevet noe handel, slik vi veit det skjedde
andre steder på leidangsbergene i landsdelen, især av byborgerne. Vi
må og tru at det ikke bare var pliktig frammøte her, av karfolka, men
at kvinnene også fulgte med, kanskje også barn. Tingforsamlinga var
uten tvil den største sosiale begivenhet i året, til den utpå
1700-tallet fikk konkurranse av konfirmasjonshelga.

Lagrettemennene

Kildene viser at fogden ikke peikte ut hvem som helst til
lagrettemenn. Som i forrige periode ser vi at de var utgått fra den
norske befolkning i de sentrale ytre områder av tinglaget, og
tydeligvis bare fra den økonomiske og sosiale overklasse. Det var altså
den lokale elite som skulle representere almuen, og være fogdens
medspiller, der det krevdes.
Den sosiale og økonomiske status gjorde at lagretten vel kunne være
jamvektig med øvrigheta når konflikter oppstod. Til gjengjeld er det
tenkelig at de helst vurderte sakene ut fra egne standsinteresser, som
vel ikke alltid sammenfalt med almuens. Fra 1687 blei lagrettens
medlemmer fornya årlig etter manntallet, og elitepreget falt da
etterhvert bort.
I det bevarte kildemateriale fra denne periode får vi gjennom
tingvitner og lignende rede på ialt 65 lagrettemenn i tinglaget,
fordelt over 29 år. Av disse er 5 nemnt som lensmenn. De aller fleste
var bosatt innen Karlsøy prestegjeld, bare 14 av de identifiserte bodde
utenom. Bortsett fra 1632 og 1667 var det ingen samer med, og de
fleste kom fra de ytre deler av prestegjeldet, især Vanna, Karlsøy og
Nord-Kvaløy.
At samene var med to år, har sammenheng med de saker som blei behandla.
I 1632 gjaldt det skattefritak for samer i et fellesting for
fogderiet, i 1667 gjaldt det oppsetting av matrikkelen, der også de
samiske fjordbygder kom med.
Noen av lagrettemennene finner vi bare ett eller noen få år på tinget,
mens andre kan følges over en lang rekke år. Noen ganger er det også
tale om reine dynastier av lagrettemenn. Den vi kan følge lengst i
kilden, er handelsmann Rolf Henriksen på Rødgammen (1632- 65),
etterfulgt av sønnen Jon, og skipper Peder Nilsen på Karlsøy (1624-50).
Skipper Hans Hansen i Nordskar var lagrettemann 1609-33, sønnen med
samme namn var det 1647-65, og dennes svigersønn Peder Ingebrigtsen
1662-89.

Futen

Fogdestillinga var den viktigste i den lokale lensadministrasjon.
Fogden var fritatt for leidang, og av den grunn er det vanskelig å
holde rede på deres boplass. De fleste avdem bygsla også en rekke
gårder rundt omkring, især i Langsund, og det er da ikke klart om de
har vært bosatt på en av gårdene, eller bare brukt gården som avlsgård
. Fogdene skifta også hyppig, især tidlig i perioden. På de første
15 år (1620-35) finner vi således 3 fogder.
Fram til ca 1635 ser det ut til at fogdene var bosatt på Karlsøya. Ca
1642-1658 var fogden bosatt på Elvevoll (Hansnes). Fra ca 1660 blei
Langsundgården , det gamle Bratberg, etablert som offentlig fogdgård.
P.g.a. krongodssalget i 1666 blei forsøket oppgitt, og etter 1671 ser
det ut til at fogdene igjen for det meste var bosatt på Karlsøya, fram
til 1695. Det er likevel mulig at fogd Løberg ei tid var bosatt på
Nordeidet, der han gifta seg med ei enke og bygsla en gårdpart
1677-82. Her finner vi fortsatt namnet Futgården litt nord for
bebyggelsen. Også i Nordlenangen finner vi et Futnes , og ifølge en
tradisjon i Figenschouslekta skulle Løberg ha vært bosatt her. Dette
har vi ingen opplysning om. Det vi veit er at Løbergs stedsønn
Jeremias Figenschou ei tid var bosatt i Nordlenangen, og det er
tenkelig at det er dette som ligger bak. Futnesnamnet kan da skrive
fra 1620-åra, da fogd Rostorp bygsla gården.
Fogdgården i Langsund var det eineste forsøket som blei gjort for å
etablere en regulær embedsgård hos oss. Her var Bratberg hovedsetet,
med Hessfjord og Lanes som underbruk, så det var en riktig storgård.
Det var altså staten som eide jorda, men det var almuen som måtte
bekoste oppsetting av husa. Disse bestod av ei storstue med kjøkken og
svaler, et sengekammer, et bryggehus, ei fiskebu, ei høyløe og ei
stue, trulig også fjøs. Fleire av bygningene var oppbygd av gamle
materialer ved at eldre hus blei flytta til stedet. Tunet stod
tydeligvis på det stedet som idag kalles Futnes . I 1667 fødde gården
5 kyr, 12 sauer og en hest.
Da godsforvalteren Hans Grå kom ca 1671, flytta han direkte inn på
fogdgården, men bygde seg etterhvert nye hus litt nordom fogdgården på
det som seinere har heitt Grågården . Ved skiftet etter Grå i 1690
blei det reist tvil om eiendomsretten til de gamle bygninger.
Skifteretten fastslo da at heile gården og alle bygningene tilhørte den
nye godseier, med hjemmel i skjøtet fra 1666, som ikke gjorde noe
unntak for embedsgårder. De gamle fogdhusa stod nå forøvrig til
nedfalls, og var bare satt i 25 dalers verdi.
Selv om fogdene mista Langsund som embedsgård, fikk de likevel
leieinntektene av gården fram til 1679. I 1680-87 blei Slettnes og
Vannstua lagt ut til fogdgård, selv om dette var adelsgods. Vannstua
blei nå brukt som avlsgård av fogden, mens han trulig bare fikk
inntektene av Slettnes, som tydeligvis var bebodd av andre.
Vannstua var forøvrig bygsla privat av fogd Løberg 1673-79, og av fogd
Riber 1690-95, men begge var bosatt på Karlsøy. Løberg hadde i 1689 et
hus med 4 ildsteder på Karlsøy. Riber leide seg i 1690 inn hos andre,
men hadde i 1691 et hus med 2 ildsteder. Da han døde i 1695, satt han
med et svært gårdsanlegg med minst 15 bygninger på Karlsøy.
Stort sett ser det ut til at fogdene kom utenfra, tildels fra utlandet,
som Hegelund (Ebeltoft i Danmark). Noen synes å ha hatt tilknytning
til Trondheim, som Mads Pedersen, tidligere kongelig skriver, og
brødrene Henrik og Lorents Frantzen, som hadde en svoger med borgerskap
i Trondheim. Fleire av fogdene var utvilsomt av høg 'tt, og fleire var
inngifta i norske overklasseslekter som Lorch, Bloch, og Myhlenphort.
Mads Søgårds sønn Erik Madsen Lorch, som voks opp på Reinsvoll hos
Christen Knudsen (svigerbroren), blei amtmann i Finnmark. Etpar av
fogdene var først fullmektig hos andre fogder i Karlsøy. Christen
Pedersen var således tjener både hos Hegelund og Lorents Frantzen
før han selv blei fogd. Henrik Riber var tjener hos Løberg, og
overtok da Løberg blei avsatt i 1689.
Det er tydelig at mange av fogdene dreiv omfattende næringsvirksomhet i
tillegg til embedet. Fogd Hegelund på Elvevoll dreiv tydeligvis
handel og jektebruk, og det samme veit vi om Henrik Riber på Karlsøy.
De fleste synes også å ha satsa stort på jordbruk, med mange
avlsgårder og stort kretturhold. Fogd Løberg hadde i 1683 således 10
kyr, 24 småfe, 1 ungnaut og 2 svin, trulig den største buskapen i
Karlsøy på den tida. Han hadde da også mange avlsgårder: Nordeidet,
Vannstua og Kvitnes. Også fogd Ribers fjøsstell var omfattende, med
hest, 8 melkekyr, 4 kviger, 25 småfe og 3 svin. Mange av fogdene hadde
også stort tjenerskap, både av kvinner og menn. Hegelund hadde således
i 1645 6 tjenestefolk, Riber 4-5 ca 1690. Noen av dem har utvilsomt
også utrusta tjenere til fiske. Riber hadde således 2 åttringer og
fembøringer til utror, foruten spegelbåt til embedsreiser.
Om de enkelte fogders embedsførsel veit vi ikke så mye. Det blei stilt
store krav til stillinga, især etterat fogden ved statsomveltninga i
1660 blei lagt meir direkte under statsadministrasjonen i København.
Det kan synes som ikke alle fogdene klarte å tilfredsstille disse
krava. Heller ikke var lokale konflikter alltid til å unngå.
I 1666 klaga Karlsøypresten over at fogd Søgård hadde tatt de jordene
presten og klokkeren brukte på Reinsvoll, og latt sin svigersønn,
Christen Knudsen, etablere gård og jekteleie der. Samtidig klaga
sognepresten i Tromsø over at fogden med gevalt (makt) tok all
fisketiende som samene avgav, til tross for at denne etter bestemmelsen
skulle deles mellom fogd og sogneprest. Ca 1662 klaga almuen over at
fogd Henrik Frantzen beregna for mye overvekt på skattefisken, noe som
sikkert var en gjenganger .
Verst gikk det med fogd Løberg, som i 1689 blei direkte avsatt p.g.a.
rot med regnskapa. Han fungerte imidlertid også seinere som
fullmektig. Også etterfølgeren fogd Riber hadde problem med
regnskapsføringa, og var visstnok suspendert ei tid. Da han døde i
1695, var han skyldig 162 daler til staten, og hadde dessuten mye
privat gjeld.
Fogd Riber blei forøvrig den siste fogd i Karlsøy. I hans tid var
fogdstillinga i Tromsø fogderi blitt slått sammen med stilinga i Senja
fogderi. Da han var død i 1695, begynte fellesfogdene å bosette seg
i Senja fogderi, som på mange måter var det viktigste av de to.
Riber drukna på en embedsreise, og fogdregnskapet for året 1695 gikk
dermed tapt. Fra hans bo-oppgjør har vi imidlertid oversikt over
innholdet i fogdearkivet på Karlsøy, som tydeligvis var omfattende.
Det bestod bl.a. av kongelige påbud og forordninger,
skatteavregningsbøker for samtlige skattytere i de to fogderi i Troms,
gamle fogdregnskap, tienderegistre, leidangslister, jordebøker,
tingvitner, kopibøker, brevkonsept, kvitteringer, bestallingsbrev m.v.,
foruten hans private arkivsaker. Statsbyråkratiet stilte sine krav, da
som nå.
Hva slags betydning fogdene hadde i si samtid, veit vi ikke stort om,
men fleire fikk stor betydning for ettertida. Både Morten Christensen
Hegelund, Mads Pedersen Søgård og Laurits Hansen Løberg etterlot seg
stor etterslekt i sognet. Tilsammen danna disse grunnstammen i det
øvre sosiale nettverk vi seinere finner i dette området, med lokale
jekteskippere, handelsmenn og storbønder i teten, og med inngifting i
en heil rekke andre mindre overklasseslekter, som Gram, Holst, Lockert,
Lemming, Bull, Indal, Klingenberg etc.
Morten Hegelund etterlot seg tre sønner, bosatt på Hansnes, Helgøy og
Nord-Grunnfjord, som alle førte tradisjonen videre som jekteskippere
og handelsmenn. En av nevøene var den kjente Skjervøykongen ,
Christen Mikkelsen Hegelund, bosatt i Skjervøy fra ca 1661. Morten
Hegelund var også gammelonkel til den kjente prest Mikkel Hegelund,
som kom til Karlsøy i 1696. Forøvrig kan vi nemne at fogd Henrik Riber
og Mikkel Hegelund var gift med 2 søstre, Anna Margrethe og Rebekka
Elisabeth Myhlenphort.
Mads Søgård (Søegaard) var gift med Inger Ottesdatter Lorch, og har
etterslekt gjennom svigersønnen, jekteskipper Christen Knudsen, bosatt
på Reinsvoll og Nordeidet, med 2 døtre som var gift med 2 brør Gram.
Inger var visstnok søster til styrmann Otte Ottesen, Nordeidet, som
var gift med Anne Block i hennes 2. ekteskap. I sitt 3. ekteskap var ho
gift med fogd Løberg.
Det er uvisst om Lars Løberg (Løvberg) hadde direkte etterkommere, men
gjennom sin stedsønn Jeremias Figenschou kan vi si at også han bidro
til å berike området med etterslekt. Jeremias blei som kjent stamfar
for den store Figenschouslekta i landsdelen, med basis i slektsgården
Kvitnes, en av fogd Løbergs avlsgårder.

Skriveren

I forhold til fogden hadde sorenskriveren ei meir beskjeden
stilling, både økonomisk og sosialt, og de fører en meir anonym
tilværelse i kildene. Det er derfor lite vi veit om skriverne i
perioden. Bortsett fra et par skrivere ca 1609-10, kjenner vi ikke
sikkert namnet til noen før Hans Knudsen i tida 1662-70. 1662 er
faktisk første året sorenskriveren selv gir seg tilkjenne som utsteder
av tingvitner, i spissen for lagrettemennene. Visse forhold kan
imidlertid tyde på at Jens Hansen, bosatt på Vannstua 1631-1650, kan
ha vært sorenskriver. I lange perioder betalte han ikke leidang, han
hadde et svært hushold i 1645 og betalte da høg koppskatt, og han står
oppført blant lagrettemennene i tida 1632- 1647, vanligvis på andreplass
(etter lensmannen). I hvertfall fra 1667 var Vannstua etablert som
privat bygsla skrivergård, kanskje som en arv fra Jens Hansens dager.
Fra 1673 var gården bygsla eller utlagt som fogdgård, fra 1697 som
prestegård. Det som kan ha skjedd i 1662, er at sorenskriveren, i takt
med aukende prestisje, skubba lensmannen til side som førstemann på
lista, og selv steig ett hakk opp, mens lensmannen fikk andreplassen.
Heller ikke skriveren hadde noen fast embedsgård, og måtte tildels selv
bygsle avlsgård. Ca 1652 nemnes at Snarby og Skittenelv var utlagt til
skriveren, slik at skriveren fikk leieinntektene. Ca 1666-67 var
Bratrein utlagt til skriveren. Hans Knudsen var da selv bosatt på
Karlsøy, og det ser ut til at Bratrein blei brukt som avlsgård. Ved
sia av dette bygsla sorenskriveren privat halve Vannstua. Dette førte
også her til problem, da krongodset blei solgt i 1666. I 1683 blei
konflikten om Bratrein som skrivergård brakt inn for lagtinget av
godsforvalter Hans Grå. Han ville ha slutt på at Bratrein fortsatt
blei innført i skattelistene som skrivergård, slik som sorenskriver
Broberg forsøkte å hevde. Det kan også se ut til at Broberg selv bodde
på Bratrein. Nå tapte skriveren, og bygselen gikk over til handelsmann
Hans Horsens, som satt som strandsitter på Bratrein alt fra 1672.
Hans Knudsen satt som sorenskriver til 1670, og dreiv endel
næringsvirksomhet ved sia av embedet. I 1666 hadde han 5 drenger, og
han driv handel enda ca 1671-72. Han var trulig sønn til Bergensborger
Knut Hansen og Trine Hofnagel på Karlsøy, og bror til lensmann og
jekteskipper Christen Knudsen på Reinsvoll. Hans Knudsen bosatte seg
seinere på Follesøy, der han satt enda i 1702.
Neste skriver var Søren Jensen Broberg, som virka i tida 1670- 1683.
Han var i 1682-83 kommet i så sørgelige kår, kanskje fordi han nå
mista skrivergården Bratrein, at han hadde måttet sette seg i gjeld,
og ikke lenger var istand til å fø familien. Han måtte derfor nesten
fare om og betle (tigge) sin føde og underholdning . Han hadde 1 dreng,
og en buskap på 3 kyr og 7 småfe. Han slapp da også ekstraskatten. I
1682 bad han lagmannen om å få en tjenesteattest, slik at han kunne
søke et bedre embede. Året etter gav han en god dag i heile
skrivertjenesten, og fo r til København for å søke nytt levebrød.
På et lagtingsmøte som blei holdt på Reinsvoll mens han var borte,
måtte nå den tidligere skriver konstitueres. Fraværet i tjenesten
blei ikke bare klandra av fogden, men fleire saker om embedsforsømmelse
blei brakt fram. Det gjaldt ulovlig inndrivelse av avgifter, og
mistanke om at Broberg hadde brukt lagrettemennenes signeter
urettmessig til å skaffe seg attest fra almuen for bruk i hovedstaden.
Turen dit endte da heller ikke så bra. Broberg døde i København samme
år.
Nestemann, Axel Grønbeck, som satt i embedet 1684-90, var ugift, hadde
ingen tjenere, og leide hus hos andre. Vi kjenner heller ikke til
hans bosted som skriver, men han var seinere i 1690-åra privat bygsler
i Breivik i Ullsfjord. Han er den eineste skriver som vi veit har
etterlatt seg etterkommere hos oss.
Den siste skriver hos oss var Søren Pedersen Bogø, med funksjonstid
1690-1707. Han bodde til å begynne med på Jegervatn, der han leide
seg inn. Fra 1693-94 var han bosatt på Skittenelv i Tromsø sogn som
han bygsla privat. Dermed var også skriveren ute av vårt område.
Seinere skrivere satt delvis i Senja fogderi, delvis i Tromsø sogn.

Lensmannen

Lensmannsombudet var på denne tida mest et tillitsverv, som helst
blei gitt folk fra den økonomiske overklasse. Dette var et forhold som
skulle vare utover 1700-tallet. Lensmennene skulle være fogdens
medhjelper, men de opptrådte også på tinget som en del av lagretten.
Ved utstedelse av tingvitner stod lensmannen ofte i spissen for
lagrettemennene. Hvert tinglag hadde sin lensmann.
Der var ingen inntekter lagt til stillinga, utover en viss
skattefrihet. Fra 1694 fikk lensmannen 3 daler i godtgjørelse for å
utføre 3 reiser i forbindelse med inndriving av skatterestanser for
fogden. Dette var den første begynnelse til et avlønningssystem.
Lensmennene var tydeligvis ikke pålagt tinghold, selv om tinget stundom
blei avholdt på deres gårder.
Vi har ikke full oversikt over alle lensmenn i perioden, men dem vi
har oppgitt, var nesten alle jekteskippere. De var da utgått fra
jekteleiene i Nordskar-Lanes (Hans Hansen I og II), Vannvåg (Hans
Persen), Karlsøy (Steffen Nilsen og Peder Nilsen), Reinsvoll- Nordeidet
(Christen Knudsen) og Nord-Grunnfjord (Søren Hegelund). Tildels ser vi
at lensmennene satt meget lenge i stillinga, især etter ca 1650,
opptil 20-30 år hver.

Skyss-skafferen

Ei offentlig stilling som synes å komme inn i perioden, var
skyss-skafferen. Ca 1648-49 satt Povl Pedersen i stillinga, i 1652-53
Hans Nilsen. Begge var bosatt på Karlsøya, der administrasjonen holdt
til.
Dette var ei stilling som skulle samordne almuens skyss-plikt overfor
øvrigheta, og ha ansvar for at det blei stilt nok rorsmannskap når det
krevdes. Et forsøk som blei gjort i 1664-65 på å omgjøre skyssplikten
til en pengeskatt, møtte motstand lokalt og blei oppgitt. Selv en
byrdefull plikt var lettere enn å skaffe kontanter, som nå var blitt
mangelvare.
Selve skyssplikten var mye eldre enn stillinga. Skyss-skafferen skal
vi møte igjen også i neste århundre.

Posten skal fram

Det nasjonale, norske postverket blei oppretta i 1647, foreløpig med
ruter fra København og fram til Trondheim. Befordringa blei pålagt
postbønder i ruta, mot skattefritak og lettelse i andre plikter.
Også før Nord-Norge fikk sitt postsystem, kan vi se at en slags
postføring eksisterte. Når et viktig brev fra kongen skulle nordover
til lensherren på Vardøhus, blei det organisert spesialtransport,
trulig av fogdene, mot betaling til postførerne. I 1639-40 og 1640-41
er det i regnskapa postert utgiftene til to slike reiser hvert år
gjennom vårt område, til en pris av 6 daler for hver reise.
I 1670-åra var tida kommet for å innlemme Nord-Norge i det ordinære
postsystemet. Fra 1672 kom lokale postbønder i Karlsøy med i
fogdregnskapa, og vi får beskjed om postruta gjennom vårt område.
Ruta gikk nå over Malangen til Greipstad, og videre til Tønsvik. Neste
etappe var 2 mil til Karlsøya, så 2 mil derfra til Vorterøy, og
videre til Loppa. Det var folk i Tønsvik og Tønsnes som førte posten
til Karlsøy, mens 3 strandsittere på Karlsøy førte posten til Vorterøy.
I 1682 nemnes postbønder på Hamre, Kammen og Skorøy, i 1687 i
Burøysund, Slettnes og Skipsfjord. Det betyr at skyssplikten nå skifta
år om anna. Postruta gikk nemlig omtrent som før: i 1687 fra Finnes på
Sør-Kvaløy over Finnkrokan og Karlsøy til Lauksund i Skjervøy. I 1691
var sør-ruta lagt om til Maursund, Nordeidet, Finnkrokan og Finnes, mens
ruta i 1693 fikk fra Follesøy til Karlsøy og videre til Skulgammen.
I 1694 var Kvitnes og Elvevoll blitt stoppesteder i postruta, med
Follesøy og Skulgammen videre. Det har sammenheng med at
handelsmennene på Kvitnes og Elvevoll var blitt faste postbefordre.
I 1694 skjedde ei grunnleggende omlegging i ruta. Posten gikk heretter
over Ullsfjord-Lyngseidet, og videre over Alteidet til Finnmark, altså
ei indre postrute. Postførere var nå sjøsamene i Ullsfjord og Lyngen.
Omlegginga har uten tvil sammenheng med at sentraladministrasjonen i
fogderiet nå var i ferd med å flytte ut av vårt område. Karlsøy blei
heretter liggende som en blindtarm i det nye kommunikasjonssystem.
Denne indre ruta blei nå permanent, så lenge båtposten eksisterte.
Først med dampskipsruta fra 1838 fikk igjen Karlsøy regulær postføring.

Almuens byrder og plikter

Frammøtet til tinget var obligatorisk for alle voksne menn, og ikke
så lite tidkrevende og strabasiøst, især seinhøstes. Det er derfor
ikke rart at enkelte forsøkte å unndra seg forpliktelsen. Ekstra
belastende var møteplikten for lagrettemennene, som også måtte fare til
edsavleggelse på Steigen. Etterhvert blei edsavlegginga besørga når
lagmannen passerte Karlsøy på tur til Finnmark. I 1683 klaga
lagrettemennene over at de fortsatt hadde møteplikt, mens andre fikk
drive si næring uavkorta. Det betyr trulig at det nå blei sett gjennom
fingrene med møteplikten for andre enn lagrettemennene. De siste
bøter for tingfall finner vi dette året, for folk med ekstra lang vei,
som Sletnes, Steikervik og Lyngen. Møteplikten blei da også opphevd i
1687. Samtidig blei rekrutteringa til lagretten utvida fra den
eksklusive stormannskrets, og meir i retning av folk flest.
Lagrettemennene ønska i 1683 å slippe skyssplikten, som erstatning for
møteplikten. Skyssplikten til statens offisielle representanter, især
fogd, men også skriver og prest, en sjelden gang lagmann, lensherre
(amtmann) og biskop, var en naturaliaskatt som folk fant svært
belastende. Det måtte stilles båt og mannskap hver gang øvrigheta
skulle på tur, selv om dette kolliderte med folks næringsinteresser.
Skyssplikten gikk på omgang, og til å organisere dette, var det utpeikt
en skyss-skaffer, som i 1640-50- åra satt på Karlsøya. Da posten kom i
1670-åra, blei transporten ordna av egne postbønder mot en viss
godtgjørelse i form av skattelette, slik at den vanlige skyssplikt
omfatta ikke postføringa.
Det blei alltid klaga over skyssplikten, og stundom fikk folk bøter for
å nekte å utføre skyssplikt. I 1663 bestemte ei forordning at
skyssferden skulle omgjøres i en fast skatt i penger. Men å skaffe
penger til en ny skatt blei tydeligvis ansett som enda verre enn
skyssplikten. Almuen i fogderiet bad derfor i 1665 om at de fortsatt
måtte få utføre skyssplikten, som vi av Arilds tid gjort haver .
Den verste skyssplikten lokalt var tydeligvis å føre Tromsøpresten
eller hans huskapellan til og fra Helgøy, etterat Helgøysognet hadde
mista sin egen prest tidligere på 1600-tallet. Almuen gikk derfor ca
1666 med på å betale noe ekstra for å få en egen kapellan boende på
Helgøy. Dette ser ut til å ha sikra Helgøyværingene egen prest resten
av århundret.
Av almuens øvrige plikter var bygging og vedlikehold av kirkene, og
nettopp i 1660-åra hadde man store utgifter med bygging av ny kirke på
Helgøy. Ca 1660 måtte almuen dessuten bekoste bygningene på den nye
fogdgård i Langsund, noe de fikk liten glede av. Gården blei solgt
sammen med resten av krongodset alt i 1666.
Når det gjelder militære byrder, kjenner vi ikke til noen
krigsdeltakelse i perioden, og den alminnelige legdeordninga gikk ikke
lenger enn Bindalen. Men heilt fri slapp ikke vårt område. I 1628
blei det foretatt utskriving av yngre mannskap, men etter bønn blei
dette omgjort til en fast kontribusjon på 50 daler for heile lenet. I
1631 blei lenet pålagt å yte 300 daler til et nytt krigsskip, og gi 6
skilling per mann istedet for ny utskriving, men det ser ut til at de
slapp dette, i betraktning av de dårlige tider.
I 1666 omtales 3 knekter d.v.s. soldater, hos oss. Det var 3
ungkarer i 20-års alderen fra Skorøy, Hamre og Rødgammen. Det ser ut
til at dette gjelder ei militær utskriving, uten at vi veit noe meir
om forholda. Den eine knekten etablerte seg forøvrig med familie og
gård like etter utskrivinga.
Ca 1675 blei 2-3 gårder oppgitt som frigård for løytnanten,
sersjanten og korporalen over de enrullerte , som det heitte. Sandvær
var da frigård for løytnanten, Rødgammen (sia Risøy) for sersjanten,
og Måsvik/Skogvik for korporalen. Det er uklart om dette var ledd i
ei militær utskriving eller om det var tale om ei finansieringsordning.
Fra 1680 opphørte systemet, og vi hører ikke sia meir om det.

Skatter og avgifter

Skattesystemet endra seg ikke særlig i perioden, men det ser ut til
at skattetrykket aukte, bl.a. ved at ekstraskattene blei meir årviss.
Dette måtte føles ekstra belastende i ei økonomisk krisetid. Det ser
og ut til at det blei vanskeligere enn før å skaffe de kontanter som
skulle til pengeskattene.
De ordinære årlige skatter var leidang og tiende. Leidangen var en
statsskatt som blei betalt av alle familiemenn, drenger og enker.
Normalsatsen var våg, mens de mest velstående betalte 1 våg og enkene
18 mark ( våg). Skatten blei betalt i tørrfisk (råskjær) og var altså
en naturaliaskatt. Det var da statens oppgave å omsette tørrfisken i
penger eller andre verdier.
Tienden var 7 % inntektsskatt på kommersiell fiskeproduksjon, og den
blei delt likt mellom stat, kirke og prest. Det er uklart om tienden
blei krevd for all slags salgsfisk, så som tørrsei. Tran blei ikke
avgiftsbelagt. Også tienden blei erlagt in natura.
Også februket skulle gi tiende. Det ser ut til at satsene endra seg
noe i perioden. Den blei ytt av produktive husdyr, i 1660-åra med 2
mark ost av storfe og mark av småfe, og kaltes ostetiende.
Både leidang og tienden blei solgt med krongodssalget i 1666, og vi
mister dermed mulighetene til å følge skattene videre.
Landskatten, som var en ekstraskatt til staten, fortsatte utover i
perioden, og blei en nokså årlig skatt. Noen år blei den utligna to
ganger, som i 1623, 1626 og 1628. Den skulle betales i penger, og
blei lagt på alle familiemenn og drenger. Satsene var 2 daler på
skippere og styrmenn, strandsittere 1 daler, husmenn og fullønnsdreng
3 mark og halvlønnsdreng 1 mark. P.g.a. den økonomiske krisa i
1620-åra blei ofte 2 av de fattigste husmenn slått sammen om ei yting.
Fra 1626 kom nye satser: skippere og styrmenn 2 daler, strandsittere
7 ort, husmenn daler eller 3 ort, heillønnsdrenger 3 ort og
halvlønnsdreng 1 ort.
I tida 1635-36 til 1642-43 falt landskatten bort, mens det fra 1644-45
kom inn en ny fast skatt, kontribusjonsskatt eller leilendingsskatt.
Den blei dels lagt på personer, dels på bruken av jord. Leilendinger
betalte 3 ort per våg skyldsatt jord, husmenn betalte daler, styrmenn
2 -4 daler, skippere 4-9 daler, drenger 1 og daler. Denne skatten
holdt seg i hovedsak til 1800-tallet, men også den blei solgt i 1666.
I 1645 kom en ny ekstraskatt, som var lagt på alle voksne, kvinner og
menn, med 8 skilling per hode ( kopf , derav kalt koppskatt). Noen av
de rikeste betalte 1 ort. Dette blei en engangsskatt.
I 1683-93 blei lagt en kopp-og kvegskatt på embedsmennenes hushold og
februk. Hos oss var det stort sett bare fogden selv og godsforvalteren
som betalte, de øvrige slapp p.g.a. fattigdom (sorenskriver, prest og
presteenke). Fra 1688 kom og noen år en skatt som var lagt på
embedsklassens ildsteder.
I tillegg til dette kom avlønninga av embedsmennene, som alt skjedde
ved direkte årlige avgifter, betalt i tørrfisk. I 1667 har vi ei
oversikt som viser at lagmannen på Steigen skulle ha 8 mark,
sorenskriveren 18 mark, mestermannen 6 mark, klokkeren i Tromsø 18 mark,
Karlsøypresten 1 våg, Helgøypresten 4 pund, skoledegn 6 mark, og til
sognepresten i offertoll eller bordhold 1 pund. I 1714 nemnes 1 mark
årlig i tinghold til tingverten.
Hos oss, der alle var leilendinger, måtte dessuten alle jordbrukere ut
med årlig landskyld, som også skulle utredes i tørrfisk.
Det blei naturligvis penger eller rettere sagt tørrfisk av alt dette,
og det hendte vel at ikke alle var like a jour med sine innbetalinger.
I et skifte etter en husmann på Sør-Grøttøy i 1691 ser vi hvilke
restanser som stod igjen ved dødsfallet:
Offentlige skatter 1 våg pund tinghold, klokkertoll 1 pund
12 mark Landskyld pund 6 mark leidang
1 pund lagmannstoll pund skrivertoll 1 pund
presterettighet 1 pund 12 mark prestetoll 1
pund
Alt dette gjaldt den norske almuen. Samene betalte etter eldgammel
skikk egne skatter, selv om disse blei noe endra i forbindelse med at
sjøsamene blei norske undersåtter.
Finneskatten var som før 1 daler i penger. I leidang var de pålagt
våg, som tilsvarte normalytinga for nordmenn, men noen slapp med våg.
De var også pålagt tiende, men denne blei delt i 2 mellom stat og
prest. I 1667 blei de pålagt ostetiende, men det er usikkert om dette
blei gjennomført. Alt dette blei solgt i 1666.
Samene betalte derimot ikke ekstraskatter, unntatt koppskatten i 1645
og ekstraskatter 1687-92. Til embedsmennene betalte samene delvis som
de norske, men til Karlsøypresten betalte de bare våg.
Fjellsamene i innlandet betalte en egen lappeskatt, som blei erlagt i
naturalia, som reinskinn, dynevar, lappesko, fjær, reinstøvler,
benkedyner etc. -- også lappeskatten blei solgt i 1666.
Mye taler for at fisketienden blei skjerpa ca 1700, ved at
returprovisjonen til fiskerne falt bort, slik at reell beskatning blei
10 %. Da det nå var godseieren som eide statstienden, mangler vi
opplysninger om dette. Prestens og kirkas andel kjenner vi heller ikke
til.

Kirker og kirkesogn

Ved inngangen til perioden hadde vårt område 6 kirker og andel i den
syvende, Melvik. Da perioden var over, var her 2 kirker igjen, Karlsøy
og Helgøy. Dette sier ikke lite om den økonomiske krise som ramma
området, og de samfunnsmessige konsekvenser dette fikk.
Kildene har ingen omtale av kirkene og deres skjebne før vi kommer til
1666. Trulig har det gått hurtig nedover med mange av dem etter
1620-30. I 1635 blei det klaga over dårlig betjening av Tromsø
prestegjeld, som vårt område stadig var underlagt, p.g.a. nedgang i
fisket og sviktende inntekter for prestene. Fattigfolk døde uten
sakramente og barn uten dåp, heitte det.
I 1666 var bare Karlsøy, Helgøy og Melvik kirker igjen. Trulig var
Karlsøy og Helgøy de eldste kirkene, og de overlevde også nedgangstida.
De blei nå sentrum i hvert sitt nye kirkesogn. 2 kirker var slett øde
nå. Det må gjelde de små fiskeværskapella, trulig Torsvåg og Kvitnes,
der bosetninga holdt seg noenlunde, og der det kanskje fortsatt var
endel tilreisende fiskere. Både Vannvåg og Nordskar var sannsynligvis
bygd og opprettholdt i tilknytning til den handelen som foregikk her,
og må ha blitt borte tidlig. Ca 1640 veit vi at jekteskipper Hans
Hansen braut opp fra Nordskar, og kirka kan ikke ha overlevd dette --
om ho fortsatt var intakt. I Vannvåg var handelen nedlagt ca 1630, og
stedet var heilt øde i 1645. Kirka her må trulig ha blitt borte i
1630-åra. Skal vi tru presten Kaurin ca 1800, var det minnet om
kirkene i Torsvåg og Nordskar som holdt seg lengst, men dette kan være
tilfeldig.
Kirka på Karlsøy, som var nybygd omkring 1620, var den som holdt seg
best. Også Helgøykirka må ha hatt en forfallsperiode utover
1600-tallet, for ca 1660 var det blitt nødvendig å bygge ny kirke her.
I 1666 heitte det nemlig at kirka var blitt ny oppbygd . Det var
etter en seinere beskrivelse ei langkirke av tre, med tårn, sakristi og
våpenhus, og tegltak. Den stod da til 1880-åra.
I følge et sagn fra 1899 var gammelkirka på Helgøy opphugd i Nordreisa
og frakta til Helgøy på flåte. I følge en annen tradisjon, omtalt av
Steen i 1819, var det Torsvågkirka som nå blei revet og ført til
Helgøy. Dette trenger ikke å bety anna enn at det som fantes av
brukbare materialer i Torsvågkirka blei nytta i nykirka på Helgøy.
Ellers eksisterer endel av materialene fra denne kirka fortsatt i
våningshuset på Mjønes, som viser en fin bygningsmessig kvalitet.
Ved ei utgravning i Kirkevika i 1976 blei endel av grunnmuren til kirka
fra 1666 avdekt. Den har hatt et skip på 10 x 7 m, med kor på 3 x 3
m. Myntfunn bekrefter at det nettopp er denne kirka det dreier seg
om. Skipet synes å ha vært av omtrent samme størrelse som Torsvågkirka,
hvis vi skal feste lit til Nicolaysens oppmåling fra 1888. Utgravninga
viste ellers at nykirka var blitt satt på ei anna tomt enn den gamle,
trulig for å slippe å rive den gamle før den nye kunne tas i bruk.
Utgravninga viste at det lå eldre graver under muren til nykirka, og
likeså at kister var satt ned inne i selve kirka. Fra et skifte i
Torsvåg fra 1696 veit vi at slike kirkebegravelser allerede var vanlig
på 1600-tallet. Det kosta da 4 mark og 8 skilling å få sine jordiske
levninger plasert under kirkegolvet.
Den tredje kirka som stod i 1666, var Melvik. Men også dette kapellet
bar sterkt preg av nedgangstida etter 1620. Den var nemlig oppbygd
av en fiskebod (rorbu) og ser ilde ut både innen og uten . Den blei
betjent av sognepresten i Tromsø. En kongelig kommisjon hadde i 1661
foreslått å legge ned kirka og fordele menigheta på Helgøy og Tromsø,
fordi Melvik menighet var for få og fattig til å vedlikeholde sitt eget
Gudshus. Dette skjedde noe seinere på 1600-tallet. Den endelige
regulering av Helgøys sognegrenser fant nå sted, ved at Breivik og
Andammen blei overført til Helgøy. Men begge gårder lå øde i
1660-70-åra, så overføringa fikk ingen øyeblikkelig virkning.
Dermed var altså Helgøy sogn skapt, slik vi kjente det heilt fram til
etterkrigstida. Det Karlsøy sogn som oppstod etterat Kvitnes og
Vannvåg var nedlagt, omfatta fra gammelt av også Ullsfjord. I tida
1645-1666 blei det kraftig utvida ved at Lyngen (unntatt Kåfjord) blei
tillagt sognet.
Det var etter gammel sedvane almuens plikt å bygge og vedlikeholde
kirkene, og Helgøy menighet hadde i 1666 hatt store omkostninger ved
nykirka. Kirkene hadde selv ingen inntekter, ettersom kirketienden
gikk til sognepresten i Tromsø. Det eineste lokalkirkene fikk av
tienden, var penger til vin og brød.

Kirkeinventaret

Fra 1666 har vi fortegnelse over inventaret i de 2 kirkene som
fantes, men fortegnelsene er tydeligvis ikke fullstendige. Både
Karlsøy og Helgøy kirke har f.eks. hatt alterskap og anna inventar fra
den katolske tida, selv om dette ikke er nemnt.
Helgøy kirke hadde i 1666 2 klokker, alterkalk og disk av sølv, (2
bismermark), ei gammel lysekrone, 2 messing bekkener (til oppvarming),
2 messing lysestaker (6 bismermark), en ny messhagel og 2 gamle, 3
messeskjorter, 1 rødt alterklede, og en linduk på alteret. Den eine
klokka var utvilsomt den fra 1588 som fortsatt er bevart, og det er
tenkelig at noe av det øvrige kan være av middelaldersk opphav.
Døpefont og fat av messing fra 1619 er ikke nemnt, men må ha hørt til
utstyret.
Det er overraskende at ei lysekrone fra 1662 ikke er nemnt, men
forklaringa kan være at den enda ikke var hengt opp. Den var gitt av
Søren Mortensen Hegelund og kona Margrethe, sammen med hennes foreldre
Anders Hemmingsen og Åse. Anders var Trondheimsborger med leie i
Vesterålen, og var død i 1653. Søren var sønn av fogd Hegelund på
Hansnes, og var på denne tida Trondheimsborger, med sommerleie i
Langsund i 1666. Fra 1672 var han etablert i Nord- Grunnfjord. Det er
ukjent hva slags tilknytning Søren og Anders hadde til Helgøy før
dette tidspunkt. Det er mulig at denne gaven skal ses i sammenheng med
at Helgøy fikk ny kirke omkring 1660. Det samme kan gjelde ei klokke
vi veit blei anskaffa i 1670.
I Karlsøy kirke fantes i 1666 2 klokker, alterklede med duk, messehagel
og messeskjorte, og disk og kalk av sølv (24 lodd). Det nemnes her
ingen lysekrone eller staker, men det er lite trulig at slikt ikke
fantes. Fortsatt eksisterer i allefall ei lysekrone fra 1624, med
inskripsjon: Dis kron hef voreret Pavwel Sluter wegen selige Nils
Engebrenctessin Anno 1624 , oversatt: Denne krone forærte Povel Sluter
for avdøde (salige) Nils Engebregtsen Tessin Anno 1624 . Denne mannen
er trulig identisk med Bergensborger Nils Engebregtsen, som vi veit var
bosatt på Karlsøy fra ca 1591 til han døde ca 1620. Povel Sluter
(Pouell Hermenssen Slytter) er kjent fra det hanseatiske miljø i
Bergen fra denne tida, og har tydeligvis vært en nær venn av Nils,
kanskje også forretningsforbindelse. Han var fra Lybeck og tok
borgerskap i Bergen i 1627, trulig etter en periode som Hansakjøpmann.
I 1628 vant han en skytekonkurranse som blei arrangert for
borgerklassen i byen.
I samsvar med nedgangstida ser vi at her ikke har vært gitt gaver til
kirkene mellom 1624 og 1662. Fra seinere del av århundret kjenner vi
til at gaver også blei gitt til Karlsøy kirke. I 1678 gav Jeremias
Figenschou en prekestol til kirka. Den var umalt og av eik, hadde en
liten himmel over, og var sammensatt av fag innlagt i små ruter. I
1699 gav han en messehagel av rødt floss med gullsnorer om kantene. På
ryggen var et kors av blå taft, utsydd med kvit silke vår frelser på
korset, og med bokstavene J E S F M T D for seg og kona. I 1697 gav
handelsmann Hans Hansen Horsens i Stakkvik et stort maleri, som
fortsatt henger i kirka. Ellers veit vi at fogd Løberg på Karlsøy gav
en stol til kirka, trulig i 1670- 80-åra. Stolen er nå i Lyngen kirke.
Kirkeinventaret begynte altså etter 1660-70-åra å avspeile de
nyetableringer innen handelslivet som nå fant sted. Vi ser også at
handelsmennene leide faste kirkestoler i kirkene ( leiesteder ),
således Hans Hansen Horsens i Stakkvik.

Presteskapet

Mand kalder det Tromsen, der Pastor har Huus, I Kalsøen t'nder den
anden sit Lius (lys). I Skiærv-øen bygger den Tredie .
Denne poetiske beretning av Petter Dass om presteskapet i det store
Tromsø prestegjeld har uteglømt Helgøypresten, hvis det ikke betyr at
Helgøy kirke ca 1690 blei betjent fra Tromsø. Der satt det vanligvis
en huskappellan (privatkappellan), når Helgøy sogn ikke var betjent.
Det var da til vanlig et presteskap på 4 i prestegjeldet, det samme som
i 1588. Nedgangstida fikk altså ingen direkte følge for den geistlige
betjening i prestegjeldet, sett under ett, og prestene slapp dessuten
å betjene så mange kirker som før.
Likevel blei Helgøy menighet i en periode dårligere stilt.
Prestestillinga i Torsvåg blei på et tidspunkt inndratt og omgjort til
huskappelan i Tromsø. Huskapellanen eller sognepresten i Tromsø måtte
nå hentes og føres den lange vei når Helgøy kirke skulle betjenes. For
at Helgøyværingene ikke skulle behøve å eventyre livet , d.v.s.
risikere livet ved denne føringa, blei det ca 1659 vedtatt at
kapellanen skulle ha bolig på Helgøy, mot litt ekstra godtgjøring fra
menigheta. I 1666 heitte det at kapellanen har nu satt seg ned hos
dem (d.v.s. Helgøyfolket), og dette omtales som ei nokså ny ordning.
Med endel avbrudd, som i tida 1672-83, satt det da kapellan på Helgøy
fram til 1714.
Folketellinga i 1666 gir oss ikke namnet på Helgøypresten. Han må ha
dødd omtrent samtidig, for i 1667 hadde enka Anne Andersdatter
overtatt den tredjedel av Helgøygården som han bygsla. Ho levde enda
i 1683, og blei da beskrevet som svært fattig -- ho eide selv ikke
det tørre brød og levde av andres nåde .
Ca 1670-71 var Lauritz Reysener prest på Helgøy, der han trulig var
bosatt. Ellers kjenner vi ikke namnet på prestene her før Olaf (Oluf)
Mechlenborg i 1702. Han var da bosatt på kirkestedet. Det er mulig
han blei prest her alt i 1690-åra. Et minne om en av disse kapellanene
er trulig Prestesteinen ved Inderby, der en av prestene etter
tradisjonen drukna.
Heller ikke på Karlsøy har vi noen god oversikt over prestene. Erik
som vi hørte om i forrige periode, satt til 1620 eller litt lenger.
Den neste prest vi veit sikkert om var Mikael Laursen i tida
1630-1661. I følge kallsboka kan det ha vært en prest Hans i perioden
mellom disse to, uten at vi har noen spor i de samtidige kilder. Hans
Jensen nemnes i tida 1670-74, og var gift med Maren Lauritsdatter,
seinere gift med Ingøypresten Anders Lukkasen. I tida 1677-94 virka
Peder Arnesen (Arntsen) Nideros. Han var fra Trondheim, der faren
Anders (Arne) Pedersen Nideros var Nordlandshandler. Peder var gift
med Anne Jørgensdatter, visstnok datter til en fogd i Senja. Ho levde
fortsatt i 1721, tydelig i små kår, og fikk da noe bøteinntekter fra
Trondenes. Peder og Anne etterlot seg minst 4 barn, ei datter Trine
som var bosatt på Hersøy, en sønn Jørgen bosatt på Høystasletta, en
sønn Arne som blei klokker i Lyngen, og en sønn Kristen på Karlsøy.
Den siste presten Mikkel Jensen Hegelund, som kom i 1694, var også sønn
til en Nordlandshandler i Trondheim. Han blei en av våre mest
betydelige prester, men hadde sin hovedaktivitet etter århundreskiftet,
og skal omtales fyldig i neste periode. Også han etterlot seg stor
etterslekt i sognet.
Det ser ut til at prestene i perioden flytta lite på seg, de satt ofte
lenge i embedet, og døde gjerne her. De må derfor ha vært vel
integrert i det lokale samfunnsliv. Det ser også ut til at prestene i
løpet av 1600-tallet steig en god del i generell aktelse, dannelse og
prestisje, kanskje ikke minst p.g.a. bedre utdannelse. I økonomisk
henseende lå de imidlertid langt tilbake, tildels var de verre stilt
enn den velholdne del av almuen. Slettest stilt var presteenkene, som
ofte satt igjen i rein armod.
Det lå da heller ikke store inntekter til embedene. Huskapellanen i
Tromsø blei avlønna direkte av sognepresten i Tromsø, og fikk
opprinnelig 16 daler og all annen servis , seinere offertollen,
d.v.s. 1 pund fisk av hver mann i sognet, samt alle uvisse inntekter av
Helgøy og Melvik. Da kapellanen flytta til Helgøy, fikk han dessuten
noen villighet , d.v.s. frivillige gaver, av almuen der, sia de slapp
presteføringa. I 1666-67 fikk han 4 pund (1 våg 1 pund) fisk årlig av
hver mann, og dessuten leieinntektene på 2 våg fisk av Skogsfjord og
Rebbenes, som hørte til kirkegodset. I alt blei hans inntekter anslått
til 50 våg tørrfisk.
Heller ikke Karlsøypresten skulle bli rik, med sine 60 våg tørrfisk
årlig. Dette bestod av 1 våg fisk av hver almuesmann, men av dette
var 1 pund egentlig sogneprestens offertoll. Av samene fikk presten
våg. Dessuten fikk han litt i uvisse inntekter, som offer, utferd
(begravelse), kirkegang (barselkvinner) og pussefe (vielsesavgift).
Hovedinntekten fra prestegjeldet, fisketiende til prest og kirke samt
landskyld av kirkegodset, tilfalt sognepresten i Tromsø. Til 1638 var
dette embedet lagt til sognepresten ved Domkirka i Trondheim, som da
fikk mesteparten av disse inntektene. Seinere tilfalt de
Tromsøpresten, mot at han holdt Tromsøkirka vedlike. Her var også fra
gammel tid en god prestegård, mens kapellanene selv måtte sørge for
hus og jord.
Både på Karlsøy og Helgøy måtte altså prestene selv skaffe seg hus og
leie jord til sitt februk. Helgøypresten bygsla i 1666 jord på
kirkestedet. Lauritz Reysener bygsla jord på Inderby, som hørte til
kirkegodset, mens Olaf Mechlenborg bygsla jord både på Inderby og
kirkestedet. Erik på Karlsøy bygsla Skattøra, mens Mikael Laursen bygsla
både Skattøra og en part av Reinsvoll. Hans Jensen bygsla Reinsvoll
og Nordeidet, mens Peder Arnesen bygsla Reinsvoll, trulig
Høystasletta, der en av sønnene seinere bosatte seg. Da Mikkel
Hegelund kom, bygsla han (fra 1697) Vannstua, som nå var blitt ledig
etter fogden Riber, men han var til å begynne med bosatt på Karlsøy,
der han i 1699 blei skattlagt for ett ildsted. Det framgår at
Karlsøypresten var tillagt fri jord for 1 pund ( våg), resten måtte
han selv betale leie for.
Trulig var Peder Arnesens mislige kår nokså representativt for det
lokale presteskap på 1600-tallet. I 1683 hadde han kone og 2 barn, ei
tjenestejente og 2 småjenter til oppfostring. Buskapen var på 2 kyr,
1 ungnaut, 4 sauer og 3 geiter. Det jordstykket på Reinøy som var lagt
til presten, lå i fjell og ur, var knapt til å fø ei eineste ku, og
høyet måtte føres med båt. Trulig dreide det seg om Prestøra i
Langsund, som vi litt seinere skal møte som presteslåtte. Herr Peder
var derfor henvist til å kjøpe maten, han levde i armod og fattigdom ,
led kulde og frost , og hadde ikke hatt mat nok i huset om ikke
enkelte i menigheta hadde gitt det han trengte. Denne besværinga var
satt fram i forbindelse med ekstraskatten i 1683, og hans armod og
elendighet var overbevisende nok til at han slapp skatten. To år
seinere hadde han heller ikke råd å holde tjenestefolk, han var
gjeldbunden og ganske uformuende .
Elendigheta får vi bekrefta da Herr Peder døde i 1694. Boet var
konkurs, med en gjeld som var dobbelt så stor som formuen (134 dalers
gjeld mot 67 dalers aktiva). Familien stod altså ribba for alt. Han
hadde skyld og gjeld både til kjøpmenn i Bergen og til lokale
handelsmenn, især Kvitnes. Dessuten blei det lagt inn krav i boet fra
folk i Trondheim og København, uten at vi kjenner arten av gjelden,
kanskje var det lån fra familie. Boet viser dessuten at familien har
levd i stor enkelhet. Det ser også ut til at han hadde måttet gi opp
februket. Her var hverken fjøs eller kyr, bare en hest igjen av
husdyra.

Substituttene

Bare ved hovedkirka i Tromsø fantes det en avlønna klokker eller
degn , som det kaltes. Ved annekskirkene fantes bare såkalte
substitutter eller erstatninger . Det var folk som på frivillig og
ulønna basis utførte klokkertjenesten i kirka. På Skjervøy hadde
likevel substitutten visse inntekter.
Substituttene var altså vanlige fiskerbønder med interesse for
menighetsarbeid. Klokker Adam i Helgøy levde mest av sjøen i 1683, og
hjelpte presten i kirka og med sangen når det var mulig for han å komme
-- oftest måtte presten selv fungere som klokker. Om Jacob Pedersen i
Karlsøy heitte det samtidig at han deltok i sangen i kirka når han
hadde anledning, og var ellers en fattig, uformuende fisker.
Den første klokker vi hører om, er Johan Kylcke eller Johan klokker på
Karlsøy i 1640. Han virka enda i 1666, og hadde jord på Reinsvoll,
kanskje den jorda vi seinere kjenner som Klokkervollen . I Helgøy er
Bertel Hansen på Bårset den eldste klokker vi kjenner, omtalt i 1648.
I 1683 nemnes en ung, innflytta Bergenser som klokker i Helgøy, Adam
Lambertsen. Han overtok da etter Erland Erlandsen. I 1710 flytta
han over til Karlsøy, der han overtok etter Jakob Pedersen Klokker,
bosatt på Reinsvoll. Også Adam bosatte seg på Reinsvoll, der han
trulig har gitt namn til Adamvollen. Han virka til 1743. Da hadde han
vært klokker i 60 år.

Mot et hårdere samfunn?

For tida 1621-1645, altså en 25-års periode, har vi omtale i
materialet av ca 35 justissaker som angår Karlsøy-og Helgøyværinger. Vi
har dessuten omtale av endel andre interessante saker, uten at de
omtalte folk har fått oppgitt bosted innafor tinglaget eller fogderiet.
Seinere i perioden svikter stort sett bøtematerialet, og vi må vente
til vi får bevarte tingbøker fra 1707, før vi igjen får holdepunkter
for å vurdere samfunnsnormene. Som tidligere kan vi dele sakene opp i
moralske saker , sivil ulydighet , private tvister, og kriminelle
saker.
Som i ti-året 1610-20, er det sedelighetssakene som dominerer, med
omtrent halvdelen av tilfella. Det er imidlertid overveiende kurante
forhold det gjelder, d.v.s. samleie mellom forlova par. I ett
tilfelle får vi oppgitt at en kar fra Inderby hadde stått i med et
lettferdig kvinnfolk . Han blei da også bøtelagt så høgt som 6 daler,
til tross for armod. Ellers varierte bøtene mellom og 5 daler, men
for endel er det tydelig at straffa var avpassa etter økonomisk evne. I
1684 blei således Peder Jonsen Finn bøtelagt med 10 daler, men boten
skulle ha vært halv boslodd, om han ikke hadde vært så fattig. Han
hadde nemlig begått løsaktighet med fosterdatra. Det var generelt
mennene som blei bøtelagt, men ei kvinne på Skorøy måtte selv betale,
da festemannen var drukna. Stort sett oppgis heller ikke namna på
festmøene .
Til de moralske saker kan vi regne noen få tilfeller av helligdagsbrudd
f.eks. utror på 3. pinsedag, og helligdagsfiske. Av sivil ulydighet
har vi 2 tilfeller av salg av fisk uten å betale tiende og for å
unnlate å oppgi funn av en kvalskrott. Den eine bøtte med 7 daler, den
andre med 8 daler, så dette svidde nok. I etpar tilfeller hadde samer
fra fjordene ulovlig solgt bjørneskinn til handelsmannen i Torsvåg, noe
som etter gammel rett var forbeholdt Kongen. Vi har noen tilfeller av
tingfall, d.v.s. unnlatelse av å søke tinget. Så har vi den vanlige
skyssnektelse, bl.a. til stiftsskriveren. I ett tilfelle finner vi 4
bøtelagte menn fra Vanna: Hamre, Kvalshausen og Vannvåg, noe som
smaker av samråd .
De sivile tvister var få, og dreide seg om ærekrenkelse, forbrutt
forlik, og forbrutt avtale. I to tilfeller var motparten utredere og
handelsmenn. Den eine var Iver på Sandvær, som stevna Ingebrigt i
Laukvik for avtalebrudd, og Hans Hansen i Skar, som stevna Gregus
Steffensen på Kvitnes for å ha påstått at Hans hadde snytt på vekta med
4 pund (21 kg) tørrfisk. Vi har og noen få saker om ulovlig thag? ,
som trulig går på avtaler om jordleie.
De kriminelle saker gjelder noen få tilfeller av krangel og slagsmål,
bl.a. av en Skjervøyværing som var på Karlsøy. Disse sakene synes ikke
å ha vært særlig alvorlig . Ingen drap er omtalt. Dessuten får vi inn
noen tyverisaker, således en mann på Karlsøy som stjal en sau fra
tidligere fogd Rostorp. I andre tilfeller er tyveria ikke nærmere
spesifisert. Vi får også nå inn ei alvorlig sak om fosterdrap, av ei
kvinne, Karen Kolbeinsdatter. Ei sak gjaldt salg av et tinnstaup som
blei utgitt som sølv av en småkjeltring på Kvitnes. Han unndro seg
også kvaltiende, og bøtte 14 daler i alt.
I forhold til foregående periode, ser det ut til at vi nå får to nye
tendenser i rettspleien, som begge kanskje avspeiler de økonomiske
endringer, i hvertfall delvis. Det eine er at rettssakene nå ikke i
særlig grad er knytt til fiskevær og handelsstasjoner, eller til
drengegruppa, slik som i forrige periode. Nå peiker ingen steder
eller sosiale grupper seg ut framfor andre. Det andre forhold er ei
brutalisering av rettspleien som synes meir markert enn før. I 10-året
1610-20 kom vi på sporet av etpar henrettelser. I de 25 år 1621-45 er
det registrert heile 17 henrettelser. Dette omfatter for det første
de 8 personer som blei henretta for trolldom, dessuten var straffa for
fosterdrapet døden, og 3 av tyverisakene endte like bedrøvelig. For 3
personer er ikke årsaka til henrettelsen angitt. Endelig har vi omtale
av 2 landstrykere , som må bety folk utenfra området. De blei dømt
til døden for sine misgjerninger , hva nå dette måtte være. For ingen
av disse 17 har vi nærmere rede på bosted, så vi veit ikke hvem av dem
som var fra vårt område, men noen var det utvilsomt. 4 av disse var
samer. I tillegg har tradisjonen bevart minnet om henrettelsen av
Mordar-Moses på Stempeltoften på Skattøra. Han kjennes ikke fra
skriftlige kilder, men har trulig levd på denne tida. Et likfunn som i
1939 blei gjort oppfor kirka på Karlsøy viser kanskje til en henretta
person som er blitt satt ned utenfor kirkegården.
Fra andre kilder veit vi at straffene generelt blei skjerpa utover
1600-tallet for mange slags forbrytelser (tyveri, blodskam, hor),
tildels med dødsstraff. Dette slår altså fullt ut også i vårt område.
Det er tenkelig at noen av sakene også avspeiler den nedgangstida og
elendighet vi ellers kan registrere fra 1620-åra og utover. Men
generelt gir ikke de bevarte sakefallslistene grunn til å se aukt
kriminalitet i dette tidsrommet. Det var samfunnets reaksjon på
forbrytelsene som blei meir grusom.
I mange av de alvorlige kriminalsakene ser vi at folka blei satt i
arrest før sakene kunne pådømmes og eksekveres, opptil 8 uker. Dette
kosta penger, fra 1 2-1 daler per uke, selv om kosten neppe var av
feiteste slaget. Og mestermannen skulle ha sitt. For en henrettelse
var hans salarium eller salær 1-2 daler, dessuten skulle han og hans
folk (1-2 medhjelpere) ha fortæring eller diett med 1 daler for uka.
Fra 1635-36 og noen år blei det spesielt kostbart med henrettelser,
fordi ingen bøddel fantes lokalt. Mestermannen måtte hentes den lange
vei fra Bodøgård, noe som tok 4 opptil 6 uker. Da var det naturligvis
ergerlig når tyven i ett tilfelle døde noen dager før henrettelsen,
eller når en av de to landstrykere sprang overbord og drukna, før
dommen forelå. I noen tilfeller fantes verdier å inndra. De to
landstrykere etterlot seg således verdier, bl.a. fisk, for ca 15 daler,
og de 2 samene som blei dømt for trolldom i 1639, etterlot seg
sølvsaker på 39 lodd, som alt gikk inn i statskassen.
Det konservative element i rettspleien ser vi klart i etpar tilfeller
ca 1636-37, da den gammelnorske myntenhet ertug blei nytta i
bøteberegninga. Dette var en enhet i et skålvektsystem, lik øre
eller 9 gram sølv.
Vi ser også en tendens til soning , d.v.s. at den anklagede og
anklageren (fogden) blei enig seg imellom om straffa for forbrytelsen,
uten å la den komme til doms på tinget. Dette var antakelig meir
lettvint og billigere. Dette gjelder især leiermålssaker og
kirkebrøde.

Thi kjennes for rett -- i 1662

Ettersom tingbøkene er gått tapt, er det stort sett bare fogdens
nøkterne postering i regnskapa vi har å holde oss til når det gjelder
retssakene og deres utfall.
I et tingvitne som blei satt opp etter høsttinget på Rødgammen den 18.
november 1662, fornemmer vi likevel litt av stemninga i rettssalen fra
ei sedelighetssak som da var oppe til doms.
Tiltalte var husmann og fisker Jens Olsen i Nordskar, som da var 30
år gammel. Jens var gift, men hadde likevel begått ekteskapsbrudd med
Ingeborg Nilsdatter. Dette var altså hor fra Jens si side, og nå
skulle han lide si straff for det.
Fogden, som var aktor eller anklager, starta med å spørre Jens hva
slags nød og trang som hadde fått Jens til å begå slik ei grov
gjerning. Den var både Gud til fortørnelse og folk til forargelse,
særlig ettersom han hadde ei ung kone. Han bad Jens si om han vedstod
seg forholdet han var anklaga for.
Den arme synder Jens svarte at han ikke kunne benekte det som dessverre
var så altfor sant, noe som utvilsomt betyr at det forelå
svangerskapsbevis. Han bad likevel om at nåde måtte gå foran den
strenge rett.
Fogden begjærte imidlertid dom, og la ned påstand om inndragning til
statskassen av den halve boslodd, d.v.s. halvdelen av det Jens -- og
kona -- eide. Lagretten, som bestod av framstående menn og naboer fra
Nordskar, Rødgammen, Bårset, Helgøy, Steikervik og Karlsøy, måtte så
avsi dom i overensstemmelse med tiltalen. De fradømte Jens den halve
boslodd, slik som loven krevde. De forsøkte likevel av medlidenhet både
med tiltalte og kona hans å få fogden til å sette formuesverdien så låg
som mulig, nemlig til 10 daler. Boten blei da på bare 5 daler. Det
blei da tatt hensyn til at Jens satt i stor armod , og vel ikke minst
at Jens stod i svær gjeld til sin utreder, Hans Hansen i Nordskar, med
70 våg tørrfisk. Vi aner her at lagretten kanskje også tok hensyn til
at Hans Hansen skulle ha en mulighet til å få noe igjen av si
fordring. Hans var forøvrig lensmann og selv med i lagretten, og var
kanskje med å påvirke resultatet.
Hva skjedde så med Ingeborg? Ho var tydeligvis ugift, og for henne
dreide det seg om et leiermål. Men ho hadde nok et slemt rykte for
sin usedelighet, som tre ganger hadde latt seg besove av gifte menn.
Det var bare fravær av mestermannen som berga livet hennes. Nå slapp
ho istedet med å bli dømt landflyktig, og rømte hurtig fra lenet. I
andre rettssaker ser vi at bøddelen blei henta heilt fra Bodø i grove
kriminalsaker, så det virker som manglende skarpretter nå mest var et
påskudd til å la nåde gå for rett, også for Ingeborg Nilsdatter.
Kanskje var det ikke bare stakkars Jens som hadde vært på besøk hos
Ingeborg?

Heksesakene

Heksesaker er ikke ukjent i den såkalte mørke middelalder, og er
bl.a. regulert i de gammelnorske lover. Men det var først i vår
opplyste protestantiske tid at heksebåla for alvor lyste opp her i
Norden, med 1600-tallet som det store århundret. Det er særlig
Finnmark og Rogaland som er kjent for heksebrenning, men det har nok
delvis sammenheng med at dette er de eineste områder i landet som har
bevart rettsprotokollene fra 1600-tallet. I vårt område, Tromsø
sorenskriveri, begynner de bevarte protokollene først i 1707, og da var
hekseprosessene over. Det er derfor ingen grunn til å tru at det var
så mye bedre stelt i vårt område, og vi har enkelte tilfeldige
opplysninger som viser at heksebåla også lua opp her.
Den eldste opplysninga er fra våren 1609, da 3 personer blei brent i
Kallfjord, anklaga for ved gan å ha satt sykdom på noen folk i bygda.
De tre var Kolbein Torsteinsen, Oluf Amundsen og kona hans, og de var
alle tre samer. Det var lensherren selv som stod bak under et besøk i
lenet, etter min herres brev og mandat , som han sier, med henvisning
til Kongen, Kristian 4.
Fra ca. 1610 til ca. 1645 har vi opplysninger i de bevarte lensregnskap
om ialt 8 personer som blei brent i Helgøy tinglag, d.v.s. det området
som seinere tilsvarte Helgøy, Karlsøy, Ullsfjord, Balsfjord, og deler
av Tromsøysund og Lyngen. Opplysningeneer kommet med fordi staten blei
påført utgifter ved arrestopphold eller til bøddel, den såkalte
mestermannen, som i fleire tilfeller måtte hentes heilt fra Salten.
I 1620-21 refsa han således ei trollkvinne med ild og brann som det
heiter, i 1623-24 refsa han to trollkvinner , og 1638-39 blei 3 finner
angitt for trolldom og brent etter 3 ukers arrestopphold. Det skjedde
etter at rettergang og dom dennem (var) overbevist , som det heitte,
d.v.s. de hadde tilstått, kanskje etter tortur.
Endelig har vi opplysninger om ei heksesak som blei utførlig referert
på tinget i Langsund i 1647. Det var et ektepar, Anne Torleifsdatter
og Hans Persen, også kalt Båt-Hans, som begge var blitt henretta den
8. januar samme år. Hans fikk sin dom dagen før, mens Anne blei dømt
allerede 27/11 1646. Anne hadde ved henrettelsen sittet i arrest i 26
uker og Hans i 11 uker, og det var fogd Morten Hegelund som hadde
sørga for arrestoppholdet. De etterlot seg intet av formue, bortsett
fra de klær som de gikk til ilden med Det er mulig disse egentlig
var fra Hillesøy tinglag, men de satt fengsla i Langsund, og blei
tydelig brent der. For de øvrige mangler både namn og bosted, men de
har alle hørt til innen Helgøy tinglag. Hvor henrettelsen skjedde,
veit vi heller ikke, men de rettersteder som synes brukt her i
tinglaget, var Galgevollen på Karlsøy og Tyvholmen ved Helgøy. Det er
derfor sannsynlig at båla blei tent på ett av disse stedene, uten tvil
i nærvær av øvrighet og en stor forsamla almue.
Fra Helgøy sogn har tradisjonen bevart minnet om ei heks som blei brent
på Kjerringskjæret ved Helgøy, trulig feilerindring for Tyvholmen.
Kanskje er ho identisk med ei av de anonyme trollkvinnene vi har
møtt i lensregnskapet. Sagnet setter rettnok tildragelsen i
forbindelse med Grøttøy-Kari, men dette er meir tvilsomt. Sagnet
forteller at da heksa ville ta livet av mannen sin, passa ho på når
han var ute på havet. Ho kasta da endel eggeskall i et vassfat, og fikk
det til å boble og koke i vatnet, så alle eggeskalla sokk, uten ett.
Det var båten til mannen hennes, for han var så seigliva at han klarte
seg. Dette med å få utrorsbåtene til å forlise, er et velkjent tema
fra hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. I ei heksesak der fra
1654-55 finner vi også omtale av metoden med eggeskall i en stamp vatn.
Heksa hadde også ei datter som ho ville lære opp i trollskap ved hjelp
av en ring, men datra nekta å være med på dette, og kasta ringen i et
tjern som kalles Rottkjeiltjønna.
Alle disse prosessene blei uten tvil ført inn av sorenskriveren med
sirlig hånd i rettsprotokollene, men disse er blitt borte. Vi kan
derfor aldri få vite om det var fleire heksesaker enn dem vi har kommet
på sporet av i lensregnskapa. Det kan jo tenkes at endel hekser er
blitt brent uten at dette påførte staten utgifter, eller at det de
etterlot seg, var tilstrekkelig til å dekke utgiftene ved henrettelsen.
I alle tilfeller er sikkert en god del saker reist, uten domfellelse.
Fra tida etter 1650 inneholder ikke lensregnskapa den slags
opplysninger i det heile tatt, og hekseprosessene tok ikke slutt før
omkring 1700, så antallet heksebål i området kan ha vært større enn
dem vi veit om.
Enda så seint som i 1670-åra hadde skriveren på Karlsøy i et tingmøte
beskyldt en finn i Lyngsbotn for å være trollmann og ganhund , her
tydelig brukt som trussel for å få samen til å være ettergivende i ei
sak som var oppe. Noen spøk var dette ellers ikke -- den siste
heksesak vi veit om i Troms, var ei kvinne i Kvefjord i 1694.
Hvem var så disse ulykkelige, som av samtida blei stempla som trollfolk
og henretta? Vi trur naturligvis ikke idag at de var i besittelse av
den slags overnaturlige evner som brakte dem på bålet, selv om endel
av dem tilstod sine forbrytelser, tildels etter tortur. Hvordan skal
vi så forstå disse hekseprosessene, som raste som en farsott over heile
Europa?
Det var ikke bare kvinner som blei brent, men også menn. Ikke så få i
vårt område var samer, som enda på den tid på mange måter stod utenfor
det etablerte samfunn. Endel av heksene synes å ha vært fattigfolk og
tiggere, eller folk med usedvanlige evner, karakter og levevis, som
lett er blitt utstøtt av det vanlige bygdesamfunn. Noen har utvilsomt
vært såkalte kloke koner eller menn, som kunne helbrede sykdom på folk
og fe. Andre var kanskje flittige og virksomme folk, som bedre enn
andre fikk det til å trives i hus og fjøs, og dermed lokka fram
misunnelsen hos naboene. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at
heksetida her til lands faller sammen med ei lang, vedvarende
nedgangstid, som ikke minst fikk virkninger i Nord-Norge.
Begrunnelsen for hekseforfølgelsene var imidlertid teologisk , og det
var kirka med pave og presteskap som stod i spissen for forfølgelsen,
hos oss godt assistert av kongen og hans embedsmenn. Den første som
starta det heile hos oss var således den folkekjære, høgst
protestantiske konge Kristian 4.
De truer som var knytt til hekseforfølgelsene, som gand, forgjøring
etc. tok ikke slutt med heksesakene. Det var en del av den folkelige
tradisjon som levde videre heilt opp mot vår tid. Vi skal seinere møte
ei kvinne fra vårt eget århundre som fikk merke det.

Grøttøy-Kari

Blant de kvinneskjebner vi aner omrisset av fra slutten av 1600-
tallet, er ei kvinne som folketradisjonen i Helgøy har bevart minnet om
heilt til i dag, Grøttøy-Kari. Det sies her at ho var ei heks som
blei brent på Helgøy, etterat ho ved overnaturlige midler hadde forsøkt
å ta livet av mannen sin under fiske.
Kari eller Karen Olsdatter er en historisk person i den forstand at
ho virkelig har levd, og kan gjenfinnes i de bevarte skriftlige
kilder. Det kan godt være at Kari av samtida blei beskyldt for
hekseri, men ho levde så seint at det er lite trulig at ho hamna på
bålet. På dette punkt er det sannsynlig at tradisjonen har forveksla
henne med andre.
Men ei framstående, sterk kvinne har Kari vært. Betegnende nok møter
vi henne første gang som enke, i skiftet etter Sjur Olsen, som var
bosatt på Sør-Grøttøy i tida 1676-95. Sjur var utreder, og satt i
meget gode kår. Kari har bodd standsmessig, i ei dagligstue av tømmer
med 3 vindu og fordør, og hadde ansvar for en stor kretturflokk: 3 kyr,
2 ungfe, 1 okse, 2 kviger, 9 geiter, 14 sauer og 2 svin. Gjelden var
ubetydelig, så dette var av de mest velstående almuesfolk på den tid.
Til og med ei sølvskei og et tinnfat hadde Kari på sitt bord.
Kari blei trulig enke i ung alder, for ho hadde en sønn Hans som var
født i 1671. God økonomi gjorde at Kari ikke trengte å gifte seg
oppatt straks. Ved hjelp av 3 drenger kunne ho fortsette drifta etter
sin mann, og ho hadde direkte samhandel med en Bryggekjøpmann i
Bergen. I 1705 begynte Kari å bygsle Nord-Grøttøy, og ca 1706 overlot
ho Sør-Grøttøy til sønnen og flytta til Nord-Grøttøy, der ho gifta seg
med Nils Nilsen.
Nils Nilsen dreiv også som utreder, og satt i gode kår, bl.a. eide han
30 daler i kontanter, et sølvbeger og 4 sølvkanner. Kari var nå trulig
vel 50, men fortsatt ikke for gammel til å få barn, og det kom nå ei
datter Karen.Så forulykka Nils på sjøen i 1711, etter bare 5 års
ekteskap. Og her er det vi kanskje kan ane folkesnakket -- hadde det nå
gått heilt riktig for seg da Nils blei borte etter så kortvarig
ekteskap? Til dette bidro trulig også at Kari denne gangen synes å ha
sittet kort tid i enkestand. Alt i 1712 ser vi at Kari var oppattgift
med Lars Larsen, som 16/11 1712 fikk ny bygselseddel på gården.
Kari blei enke for tredje gang, for i 1727 var Lars død, og enka satt
igjen med gården, like til 1742. Utredninga fortsatte under enka. I
1735 finner vi således en høvedsmann Rasmus Hansen nemnt her, trulig
leder for Karis båt, i 1728 gift med Karen Nilsdatter, Kari si datter
i ekteskapet med Nils. Han blei den neste bygsler etter Kari, i 1743.
Kari døde i 1748, og liket blei satt ned under golvet i Helgøy kirke.
Hvis våre beregninger er riktige, må ho ha vært omkring 95 år da ho
døde. Ho kan også ha vært yngre, hvis ho bare var stedmor til Sjurs
sønn Hans Sjursen.