Periode II

Det norrøne samfunn

(Kristi fødsel-år 1000)
 
1. INNLEDNING
AVGRENSNING AV PERIODEN.
HVA SKJER I VERDEN?
OMRISS AV PERIODEN LOKALT.
NATURMILJØET.
KILDER.

2. HVA FORTIDA HAR ETTERLATT AV SPOR.
GRAVER.
GRAVGODS OG LAUSFUNN.
EI KVINNE OG HENNES HUND.
HUSTUFTER.
MYRFUNN AV BÅTDELER.
FANGSTANLEGG.
"SAMISKE" FORTIDSMINNER.

3. BOSETNING.
JERNALDERSGÅRDER.
STADNAMN.
TO FOLK, TO KULTURER.

 4. SAMFUNNSLIV.
RELIGION. 
SAMFUNNSFORHOLD.
HØVDING, JARL OG KONGE.

5. NÆRINGSLIV.
JORDBRUK.
FISKE OG FANGST.
JERNVINNA.
SAMISKE NÆRINGER.

6. KULTURFORHOLD.
DAGLIGLIVETS KULTUR.
BÅRSETBÅTEN.

Innledning

Avgrensning av perioden

Det er gjort lite av undersøkelser for å avklare de viktige
endringer som synes å skje i landsdelen i århundra omkring Kristi
fødsel, da steinbruken avløstes av jern. Vi veit ikke hvordan det
skjedde, eller nøyaktig når det skjedde. Trulig skjedde det til noe
ulik tid i forskjellige deler av Nord-Norge.
Allerede ca 600 før Kristus var bruken av skifer til redskap slutt,
mens andre steinsorter synes å ha holdt seg lenger. I sørligere deler
av Nord-Norge, trulig heilt til Harstadområdet, var bruken av bronse
som metall mye eldre. Her kan man tale om ei metalltid allerede fra
ca 1800 før Kristus. Vi har også sett at både kornavl og fedrift er noe
som kommer inn lenge før jernalderen, også i vårt område.
Andre viktige endringer var at den gamle asbestkeramikk tok slutt, og
andre typer kom inn. Det kom inn nye hustyper, med langhuset som det
sentrale. Og det kom inn ny gravskikk, med meir markerte graver, og
nedlegging av gravgods. Det har også vært ei vanlig oppfatning at alt
dette nye var knytt til et folk som snakka norrønt mål, d.v.s.
urnordisk , uten at vi veit noe om når eller hvordan dette skifte i
språk eller etnisitet (gruppeoppfatning) har skjedd. Det har også vært
regna med at dette var et lagdelt samfunn, d.v.s. et samfunn med en
markert overklasse.
Når tida omkring Kristi fødsel er satt for å markere alt dette nye, er
det et høyst skjønnsmessig valg. Det kan også hende at bruken av jern
er eldre enn dette. Kanskje blei det slutt med skiferen fordi jernet
kom inn? Vår kjennskap til jernbruken er nemlig stort sett avhengig av
de gjenstander vi finner i gravene, og det var først nå i hundreåra
etter Kristi fødsel, at det blei vanlig å gi de døde utstyr med i
gravene.
Avslutninga på perioden er satt til ca år 1000 etter Kristus. Da kom
kristendommen inn, og vi mister den viktigste kildetypen, de hedenske
gravene. Men det skjedde og viktige endringer i samfunnet ellers, med
oppløsning av de lokale samfunnsdannelser, høvdingdømma, og innordning
i den nye norske stat. For vårt lokale område gjelder også at vi fra ca
år 1000 får en periode da det er vanskelig å følge utviklinga videre
inn i middelalderen.
 

Hva skjer i verden?

I løpet av de første 2-3 århundra etter Kristi fødsel etablerte
kristendommen seg som ny religion rundt Middelhavet. I 313 blei
kristendommen tillatt religion og i 380 blei den statsreligion i
Romerriket. Seinere spredte kristendommen seg stadig lenger nordover i
Europa, og blei i løpet av 900-tallet kjent også i Norge. Ca år 1000
kan vi si at kristendommen var blitt statsreligion i Norge. Fra
600-tallet fikk kristendommen imidlertid en ny stor konkurrent i
muhammedanismen, som araberne på 700-tallet trua med å påtvinge store
deler av Sør-Europa.
Det gamle verdensriket til romerne begynte å knake i sine
sammenføyninger, og i år 395 blei Romerriket delt i en østromersk og
en vestromersk stat. Ved år 400 setter vi derfor i Norge slutten på de
400 år vi kaller romertid, og som vi deler ved år 200 i ei eldre og ei
yngre romertid. Den østromerske del, med Konstantinopel som sentrum,
fortsatte å blomstre i meget lang tid, mens den vestromerske del hurtig
gikk under. I etpar hundre år (400-600) kom nå ei svært urolig tid,
med store folkevandringer i Europa. Denne tida kaller vi
folkevandringstid. Deretter etablertes det nye riker i vest, med
Frankrike og Tyskland som de ledende land. På 6-700 tallet etablerte
kongsslekta Merovingerne seg i Frankrike, og gav namn til den perioden
vi kaller merovingertid (600-800). Ca år 800 begynte vikingferdene, da
de nordiske land ekspanderte utover i Europa, bl.a. til Island,
Grønland og Amerika. Tida 800-1000 kaller vi etter dette vikingtid. Ca
890 var høvdingen Ottar fra Nord-Norge på handelsferd til England.
Romertid og folkevandringstid regner vi til eldre jernalder,
merovingertid og vikingtid til yngre jernalder.
 

Omriss av perioden lokalt

Også i Karlsøy er det vanskelig å utrede overgangen fra steinalder
til jernalder. Noen av de steinalderstufter som ligger lågest mot
havet, kan godt tenkes å tilhøre jernalderen. Ei markert gravrøys ved
sia av noen steinalderstufter i Sandfjord (Jollnes), kunne tyde på at
den nye gravskikk blei tatt i bruk enda mens steinaldershusa var
bebodd. Vi kan heller ikke utelukke at langhuset kom i bruk enda mens
steinalderen varte, noe ei tuft i Klemetsvik ved Torsvåg kunne
antyde. Det eldste sikkert daterte gravfunn hos oss er imidlertid ikke
eldre enn fra slutten av yngre romertid (350-400 etter Kristus). Et
myrfunn fra ca 145 etter Kristus viser likevel at her var folk i
området også i eldre romertid.
Vi har tidligere sett at fangst -- og fiskerfolket hadde opptatt
jordbruk som n'ringsaktivitet i siste del av steinalderen. Gården
som boplass var altså etablert allerede før vår tidsregning. Det er
likevel trulig at fiske og fangst utgjorde en vesentlig del av
jernaldersbondens erhverv. Fellesskap i kulturpreg og stadnamn viser
at dette var et norrønt folk.
Denne kultur har vi klare belegg for i eldre jernalder, da Karlsøy var
den nordligste utpost i landet for den norrøne jernalderskultur. Heilt
fram til vikingtida fortsatte Karlsøy å inneha denne grenseposisjon.
Da blei den såvidt overskredet, ved at enkelte boplasser blei etablert
på kysten av Vest-Finnmark.
Vi mangler konkrete opplysninger om at samene som folkegruppe
eksisterte i vårt område i jernalderen. Nordiske låneord i samisk, og
samisk lån av norrøne stadnamn synes imidlertid å vise at samene var
her alt i urnordisk tid, ca 500-700 etter Kristus, enten fast eller som
sesongbeboere. Dette støttes også av Ottars opplysninger fra 800-tallet.
Vi veit også at allerede i eldre jernalder var finnene som
folkegruppe kjent langt nede i Europa. Det er likevel uvisst om de
tilsvarer våre begrep om samene. Vi mangler også holdepunkter for å
vurdere om finnene eller samene innvandra til vårt område i
jernalderen, eller om de som folkegruppe bygger på tradisjoner fra
steinalderen.
Allerede i eldre jernalder må det ha foregått en viss handel, bl.a.
for å sikre metallimport. Mye tyder på at det allerede nå eksisterte
et handelsaristokrati i landsdelen, som trulig også forente milit're
og administrative oppgaver, altså et høvdingsjikt. Ei av de eldste og
viktigste høvding'tter var tydeligvis knytt til Bjarkøy. På 800-tallet
hører vi også om et lokalt høvdingrike lenger nord, Ottars rike, som
Karlsøy utvilsomt hørte inn under. På denne tida får vi også
dokumentert at en viktig økonomisk basis for høvdingene var handel og
skattelegging av samene.

Naturmiljøet

Stort sett har landskapet i jernalderen vært omtrent som i vår tid,
bortsett fra at sjøen har stått litt høgere enn nå, og det har vært
meir skog og mindre dyrka mark enn i dag.
Generelt regnes med ca 1 meters landstigning sia jernalderen, litt meir
inne i fjordene og litt mindre på ytterkysten. Det betyr at
jernaldersnausta alltid ligger klart opp fra fj'ra, litt avhengig av
stigninga. Ved et naust i Nord-Grunnfjord som er datert ca 765, står
havnivået idag 3,10 m under naustet, men da naustet var i bruk, stod
havnivået 1,5 m under naustet. Det betyr ei landstigning på 1,6 m på
dette stedet sia 700-tallet, altså på 1200 år.
Klimaet synes gjennom heile jernalderen å ha vært klart bedre enn i vår
tid. Det betyr at korngrensen har gått lenger nord enn nå, og at
Karlsøy har hatt muligheter for korndyrking. Dette bestyrkes av de
pollenundersøkelsene som er gjort.
Det betyr også at skogen -- både bjørk og forra -- har hatt noe større
utbredelse enn i seinere tid, og i alle fall vært mindre uthugd. Et
namn som Skorøy, d.v.s. Skogsøya, viser at her var meir skog på de
ytre øyene enn vi er vant til. Men skogen har tydeligvis vært ujamnt
fordelt, ettersom skogen på Skorøy var noe som særmerkte øya i forhold
til andre øyer. Noe av det samme kan også sies om Skogsfjord. På
Vanna har vi også Storskogvatnet oppfor Hamre, i et heilt skoglaust
landskap. Trulig var dette bjørk, men det er også den mulighet at skog
den gang kan ha vært nytta bare om furu. Et namn som Forrabalten på
Rebbenesøy viser at furua har eksistert på de ytre øyer en gang i tida.
Fra de undersøkte C14 prøver fra jernalder finnes imidlertid ingen
identifiserte trekullprøver med furu. Av 10 prøver var 6 bjørk, 2 gran,
og 2 lerketre. De 2 granprøvene kom fra Helgøy og Sørskar, mens lerka
kom fra rekvedgårdene Rekvik ved Sørskar og Sør-Grøttøy, begge fra
900-tallet. Dette viser at de ytre boplasser trulig alt i jernalderen
var skoglaus, antakelig meir p.g.a. vinden enn p.g.a. snauhugging.
Når det gjelder øvrige ressurser, som sjøfugl, fisk, kobbe, kval,
pelsdyr etc var trulig forekomsten i jernalderen rikere enn det vi er
vant med. Det er også grunn til å tru at disse ressurser har vært
viktig for jernaldersbosetninga hos oss. Når det gjelder sjøfugl og
kobbe hører Helgøy og Karlsøy med til de rikeste områder i fylket,
sammen med Hillesøy og Bjarkøy, som begge har vært viktige sentra i
jernalderen.

Kilder

For første gang får vi nå ei skreven beretning som er av betydning
for vårt område, Ottars beretning fra ca 890. I tillegg har vi ei
mengd med norske stadnamn som må antas å ha direkte tradisjon fra
jernalderen. Det gjelder især større lokaliteter som øyer, fjord, sund,
og sentrale fiskegrunner ute ved havet. Noen samiske stadnamn, især
slike som er lånt fra norsk, antas også å skrive seg fra jernalderen.
Det er likevel det arkeologiske materialet som gir oss de mest
konkrete opplysninger om bosetning og kulturforhold. Det gjelder især
en rekke hedenske graver og hustufter fra jernalderen. I to av
gårdshaugene har vi også dateringer fra jernalderen. Fra noen myrer har
vi funn av båtdeler fra jernalderen. Vi har også noen fangstanlegg som
kan skrive seg fra jernalderen.
Hovedmassen av alt dette synes å gjelde den norrøne befolkninga. Fra
den samiske befolkninga har vi få spor. Vi har imidlertid registrert
noen kanthellegraver som kan v're samiske, og som synes å v're fra
jernalderen.
Når det gjelder forholda på fastlandet, både i jernalderen og
middelalderen, må det medgis at den arkeologiske innsatsen har vært
mindre her enn ute på øyene. Rettnok er heile fastlandet -- i
motsetning til øyene -- registrert arkeologisk for det økonomiske
kartverk, men det er på øyene hovedinnsatsen av registreringene
forøvrig er gjort, således alt av utgravinger og C-14 -- dateringer.
Dette kan ha ført til ei viss skeivhet i kildematerialet, som kan få
betydning når vi skal vurdere bosetningsforholda på Lenangslandet i
jernalderen og middelalder.

2. Hva fortida har etterlatt av spor

Graver

I alt er det i prestegjeldet registrert ca 180 graver, fordelt over
36 lokaliteter. I dette tallet er også regna med graver som vi veit er
blitt fjerna i nyere tid. I hvertfall ca 100 av disse kan anses som
sikre. De øvrige er ut fra utseende og beliggenhet tolka som meir eller
mindre sannsynlige.
Det er vanskelig å vurdere hvor mange graver som gjennom tidene er
blitt fjerna ved jorddyrking og annen aktivitet, uten at vi veit om
dem. Dyrkningsaktiviteten har imidlertid aldri vært særlig stor hos
oss, og allerede fra 1879 er det blitt foretatt omfattende arkeologiske
befaringer. Det er derfor grunn til å tru at antallet synlige graver
ikke har vært vesentlig større enn det vi kjenner i dag. Vi har
likevel fleire beretninger om kjempegraver og ressegraver som er
blitt oppkasta og rasert av nysgjerrighet, som i Nordskar, Grimsholmen
og Kvalshausen. Gamle beretninger forteller også om tapt gravgods, som
et perlehalsbånd fra Gullkistenes ved Torsvåg, en gullring eller
gullknapp fra Kvalshausen, og sverd fra Kvalshausen og Skorøy.
Den største forekomsten av graver har vi på selve Helgøygården, med 30
graver av ulik form, delvis på holmene, delvis på land . Dernest
kommer Breivik ved Rødgammen, Finnby på Helgøy, og Korsnes på
Vannereid, alle med 12-13 graver hver. Andre gårder som skiller seg ut
med fleire slike graver, er Sørskar og Holmesletta, Nord- Grunnfjord,
Kammen, Kvalshausen og Skorøy. Til og med ute på Nord- Fugløy finner vi
sikre graver, 2 i Ytre og 1 i Indre Gamvik. I Skipsfjord finnes 2-3
sikre graver, og ca 14 små usikre røyser. Meir eller mindre sikre
gravfelt finnes i Finnsula, Rekvik og Stakkeng, steder med meget utsatt
beliggenhet og magre ressurser på land. Ei stor, sikker gravrøys ved
Lyngstua ligger i berglendt utmark, fleire km fra nærmeste gård.
Stort sett må vi nøye oss med å fastslå at gravene synes å ha norsk
preg, at de er hedenske og at de kan være fra hvilken som helst tid
innafor jernalderen.
Størrelse og utseende varierer. Størrelsen kan være fra 1 m i diameter
til 5-6 meter, og høgda fra m til 1 .
Noen graver består av jord, noen er reine steinrøyser, og noen er
ei blanding av jord og stein. Noen røyser er bygd opp omkring større
jordfaste steiner, som på Kvalshausen, Korsnes, Mellajorda og Nord-
Grunnfjord. Ofte finnes nå ei stor grop i midten av grava, enten fra
plyndring i gammel tid, eller fordi ei trekiste eller lignende er falt
sammen.
På noen av gravene kan vi se at der har vært bautasteiner. Det gjelder
graver på Jetnes på Skorøy, Korsnes, Finnby, og Rødgamholmen. På
Korsnes er bautasteinen 3.70 lang, og 60 cm brei på midten. Ei gammel
beretning forteller også om en bauta på Burøy, men dette var vistnok
et stort oppreist kvalbein på 2 alen. (ca 1.60 m)
Det er imidlertid klart at bare en viss del av gravene fra jernalderen
har vært markert med haug. De fleste har vært flatmarksgraver. Således
kommer fleire av de gravfunn som er innsendt til Tromsø Museum, trulig
fra flatmarksgraver. Når vi tar hensyn til alle de generasjoner som
gikk i grava i løpet av jernalderen, kan bare en liten del av de døde
ha fått gravhaug -- kanskje bare husbondsfolket i hver generasjon. Det
har da også vært antatt at når vi mangler sikre graver fra de første
2-300 år av jernalderen, har det sammenheng med uanselig gravgods og
svakt markerte graver.
De graver som er kommet for dagen av ulike årsaker, synes alle å ha
vært skjelettgraver, d.v.s. liket er blitt gravlagt ubrent. Dette var
da også den vanligste gravmåte i Nord-Norge i jernalderen.
I tillegg til de registrerte graver, kan vi nemne endel runde groper
som finnes i gamle strandvoller, ofte vekk fra bebyggelsen. Det er
uklart om dette er graver, eller resultat av annen aktivitet. I alt
finnes ca 30 slike groper hos oss, fordelt på en rekke lokaliteter som
Måsv'r (Vannholman), Rekvik (Sørskar), Skjærvik, Karanes, Kvalsnes
(Helgøy), Ørnnesbukt (Kvalshausen), Mellajordklubben, Båtnes
(Sandfjord), Lokkarsholman, og Grimsholmen. På Grimsholmen finnes et
felt med 9 groper mens Kvalsnes har 7. Slike groper finnes også mange
andre steder i landsdelen.
En annen merkverdighet som ifølge ei beretning fra 1835 (Kraft) skulle
finnes på Grimsholmen, var et Troyborgslott d.v.s. en labyrint. Slike
labyrinter, laga av stein, har vi fleire av østover i Finnmark, men
det er uklart hva disse egentlig er, og hvor gamle de er. Det kan ikke
utelukkes at den skyldes aktiviteter i meget seinere tid. Dessverre har
vi ikke klart å gjenfinne labyrinten på Grimsholmen -- den var da også
nesten overgrodd i 1835.

Gravgods og lausfunn

Det er svært få graver som er blitt fagmessig undersøkt hos oss. I
1888 grov antikvar Nicolayssen fra museet ut 2 gravhauger i Skipsfjord,
men uten å finne noe. I 1986 blei ei gravrøys på Mellajorda gravd ut,
og året etter blei ei urgrav i Sandfjorden undersøkt, begge for
bygdeboka av Reidun Laura Andreassen ved Tromsø Museum. Begge graver
vil bli nærmere omtalt -- Sandfjordgrava i neste periode.
Gjennom åra er det imidlertid ved forskjellig aktivitet kommet for
dagen en rekke funn. Ikke alt er tatt vare på, men en god del er sendt
inn til Tromsø Museum. I alt er det kommet inn gjenstander fra ca 12
graver, og dessuten 9 funn som trulig er fra graver, men de kan også
stamme fra hustufter. Disse funn spenner over heile jernalderen, men de
fleste er fra den siste del, vikingtida.
Det eldste gravfunn er fra Korsnes på Vannereid, og er ei kvinnegrav
fra ca 350-400 etter Kristus. Gravgodset bestod av ei krukke av
keramikk (leire), kniv, og hårnål av bein. Fra eldre jernalder finnes
også ei mannsgrav fra Breivik ved Rødgammen. Her var bl.a spyd, kniv og
saks, som er datert til 200-600 etter Kristus. Forøvrig finnes fra
Ullsnes en spydspiss av jern som er datert til 200-400 etter Kristus,
men vi veit ikke om dette er et gravfunn.
Fra første del av merovingertid, 600-tallet, har vi to fine mannsgraver
fra Engholmen ved Helgøy. Her var foruten våpen og anna utstyr, også
bevart en god del redskap av bein. Resten av gravgodset og lausfunna
skriver seg fra vikingtida, år 800-1000 etter Kristus. Disse funna
skriver seg bl.a. fra Karlsøy, Hamre, Vannereid, Kokkevoll, Kammen,
Lanesøra, Skorøy, Kvalshausen, Helgøy, Breivik og Svendsbyområdet. Vi
skal seinere se nærmere på det utstyret vi finner i gravene.

Ei kvinne og hennes hund

Grava fra Mellajorda, som blei utgravd i 1986, er ei steinrøys med
litt jord i, og ligger nå i hagen hos Odd Olsen. Den er 3 m i
diameter og m høg. Røysa bestod for det meste av mindre stein, som
var lagt sammen mellom 3 steinblokker. Grava var delvis omrota, ved at
folk har løfta på steinene, og tatt fram skjelettdeler til beskuelse.
Det er også tenkelig at noe av gravgodset kan være fjerna. Ved
utgravinga viste det seg at heile overkroppen til skjelettet var
omrota, mens nedre del lå urørt. I utgangspunktet blei dette antatt å
være ei norsk grav.
Skjelettet viste seg å være ei 40 år gammel kvinne, ca 155 cm lang. Ved
gravlegginga var ho blitt lagt ned i sideleie, med opptrukne bein, noe
som ikke er særlig vanlig. Det var ingen tegn til skade på skjelettet.
Det eineste var at ho har hatt karies på tennene, altså tannråte, noe
som er svært uvanlig for denne tida.
Av utseende har kvinna hatt smal panne og låg ansiktshøgde, og er
trulig det som kalles kortskalle. Dette kunne tyde på samisk opphav,
selv om slike ytre rasetrekk idag tillegges liten eller ingen vekt ved
studiet av ulike folkegrupper.
Med i grava hadde kvinna fått sin hund, som har vært et ungt dyr og av
en nokså storbeint rase. Heller ikke hund som gravgave er særlig
vanlig, men finnes i enkelte norske graver. Dette er det eldste
belegg for tamhund i vårt område. Analyse av hundeskjelettet viste at
hunden i sitt levende liv hovedsakelig hadde ern'rt seg på mat fra
havet, slik som fisk, sel og hval. Det kunne tyde på at kanskje også
husholdninga var basert på den samme meny. Det blei også funnet i
grava noen fuglebein og del av et sauhau, men det er uklart om dette
kan være blanda inn seinere.
Gravlegginga er ved C14 -- analyse fastslått til ca år 935, altså i
seinere del av vikingtida.
Det eineste av gravgods som nå fantes, var et lite stykke bronseblikk,
altså et metallstykke, tydeligvis utklipt av et stort fat eller kjel av
bronse. På metallstykket var en slags inskripsjon med tegn eller
symboler, i form av spisse telt , satt sammen i en bord. Slike
bronseblikk finnes ellers ofte i samiske graver og i samiske offerfunn
i Nord-Norge og Nord-Sverige.
Grava røper altså både norske og samiske trekk. Selve gravrøysa og
nedlegging av hunden kan tolkes som norske trekk, mens forhold ved
skjelettet og bronseblikket viser til samisk tradisjon. Mye kan da
tyde på at det er tale om ei samisk kvinne, som delvis var gravlagt på
norsk maner. I alle fall tyder det på at det fantes to kulturgrupper i
området i jernalderen, og at disse to grupper hadde et visst
fellesskap.

Hustufter

Ved registreringer har vi også kommet på sporet av en heil del
hustufter, som synes å tilhøre jernalderen. Det er delvis tale om
naust, og delvis tale om langhus til beboelse for folk og fe. Det har
vært antatt at disse hustyper er blitt brukt av ei norsk befolkning.
I alt kan det dreie seg om ca 30 tufter, derav 14 langhus og 26 naust.
Fleire steder ligger naust og langhus tett sammen, og noen steder
finnes også graver i tilknytning til hustuftene.
Ved utgravinger har vi kunnet bekrefte dateringa av noen av disse
hustuftene til jernalder. Fra Grunnfjordgården har vi ei nausttuft C14
-- datert til ca 625 og ca 755 etter Kristus, og ei tuft på Sandbakken
lenger inne i fjorden er datert til ca 945. Finnbygården på Helgøy er
datert til ca 700 og ca 760, Sørskar er datert til ca 800, og ei tuft
i Rekvik ved Sørskar til ca 985. I tillegg til dette har vi
botndateringer fra gårdshauger i Torsvåg til ca 940 og Sør-Grøttøy til
ca 990, foruten at ei grop under Helgøy gårdshaug er datert til ca 520
etter Kristus.

Myrfunn av båtdeler

Det vigtigste båtfunn som er gjort i landsdelen kommer fra ei myr
på Sandvikneset ved Bårset på Nord-Kvaløy. En større båt var en gang i
yngre jernalder blitt knust, og delene lagt ned i ei myr, der de kom
for dagen under torvetaking i 1931. Restene av båten blei gravd ut av
folk fra Tromsø Museum, og båten blei i grove trekk rekonstruert som
modell.
Båten blei i første omgang på basis av konstruksjonsdetaljer datert til
600-tallet, men seinere C14 -- prøver viser at båten er fra vikingtida
(ca 900 etter Kristus). Den er betraktelig mindre enn de berømte
samtidige vikingskip på Bygdøy, og også betraktelig meir alderdommelig
i sin konstruksjon. Vi skal seinere gi båten fyldigere omtale.
Også noen mindre myrfunn er av interesse. På Bøtnes på Grøttøy blei
også i 30-åra funnet ei toft og ei styreåre, som synes å være
jernalder, også trulig fra vikingtid. I Mikkelvik er også gjort et
båtfunn i myr, nå dessverre tapt.
Det siste funnet er fra ei myr i Tynnbandvika på Hersøy, og var ei åre
av en noe uvanlig type. Ved C14 prøve er åra datert til ca 145 etter
Kristus, altså eldre romertid. Åra er dermed det eldste spor vi har
hos oss etter mennesker fra jernalderen.

Fangstanlegg

Det er ved registreringer funnet en mengde spor i utmark og fjell
etter villreinfangst. Det dreier seg dels om dyregraver
(fangstgroper), dels om bogastiller , styteskjul for jegere.
Det er uklart når disse anlegg har vært i bruk. Bogastillene regner vi
med er eldre enn ildvåpna, og de kan derfor ha vært brukt også i
middelalderen. Dyregravene veit vi også lite om. En pollenundersøkelse
av ei grop ved Skogsfjordvatn synes å vise at anlegget der gikk av bruk
omkring Kristi fødsel. For oversiktens skyld behandler vi imidlertid
alle anlegg under ett, og tar dem med under jernalderen, da trulig en
god del av dem blei benytta.
Fangstgropene ved Skogsfjordvatn ligger mellom vatnet og sjøen, og har
sperra området mellom elva og lia mot øst. Der er nå ialt10 groper, men
et stort grustak har tatt en del. Trulig har det opprinnelig vært ca
20 dyregraver her. Gravene ligger her på to nivå, ca 5 og 10 over
havet.
Et anna markert anlegg ligger i Hanshansadalen, mellom Søreiddalen og
Reinskardalen på Reinøy. Her er ca 10 groper i ei rekke, ca 300 m over
havet, i skogbeltet opp mot Rundfjell. Her er det tydelig tale om å
fange villrein som blei jaga, eller trekte ned av fjellet mot den
frodige dalen.
Groper som kan ha vært dyregraver finner vi også andre steder,
således i Kårvikdalen og oppfor Glemdalen på Ringvassøy, og ved Rekvik
på Nord-Kvaløy, men det dreier seg her om f'rre groper, og tolkinga er
meir uviss.
Bogastiller finner vi både enkeltvis og i større anlegg. Den største
samlinga finner vi på Helgøy, i skråninga bak Storheia, ca 350 m over
havet, der reintrekket har gått mellom Kåvikdalen og den fruktbare
Rekvikdalen. Her er i alt 22 bogastiller. Dessuten finner vi enkeltvis
bogastiller 4 andre steder i fjellet på øya, de høgste 460 m over
havet.
Et mindre felt bogastiller ligger oppe ved Finndamman i
Skipsfjorddalen, ca 60 m over havet. Her ligger 5 bogastiller, som er
kombinert med et oppmurte ledegjerde av 125 meters lengde. Ved
Nervatnet ligger en bogastille. Et murt sperregjerde i selve
Skipsfjordskaret kan ha stått i forbindelse med dette anlegget.
Enda et felt med bogastiller finner vi høgt oppe på et platå oppe på
Solltindaksla på Ringvassøy, ca 660 m over havet. Dette platået
strekker seg oppover mot Solltindan, har stupbratte sider både mot øst
og vest, og er bare tilgjengelig fra sør og nord. Her ligger 8
bogastiller like på kanten av platået, tydeligvis beregna på dyr som
hadde trekt opp på platået fra sør, og som deretter blei jaga nedover
aksla mot stien som fører ned fra akslas nordlige del. Også lenger
oppå på aksla, heile 770 m over havet, finnes etpar enkeltliggende
bogastiller, trulig basert på meir tilfeldig trekk av reinen.
Solltindakslas øvre del ligger nedsnødd mesteparten av året, og jakta
har bare kunnet foregå på seinsommeren eller høsten, når reinen trekte
opp for å svale seg på varme dager. Beitemuligheter finnes her ikke.

Samiske fortidsminner

Vi har allerede omtalt Mellajordgrava, som tross sitt norske preg,
likevel kan ha vært samisk. Det kan naturligvis også gjelde fleire av
de gravhauger og graver vi hittil har betrakta som norske. Især er det
her grunn til å tenke på ei mannsgrav fra Kvalshausen, med sverd og ei
draktspenne av østlig opphav, datert så seint som 950-1050. I neste
periode skal vi omtale graver som uten tvil er samiske, urgravene. Vi
har ingen holdepunkt for å tru at de går tilbake til jernalderen, og
venter derfor med å gi dem generell omtale.
Mens urgravene synes sikre som samiske, er det meir uvisst hvor vi
skal plasere de såkalte kanthellegraver . Da de har heile sin
utbredelse i Finnmark og Nord-Troms, er det ikke urimelig å regne dem
som samiske. Faktisk finnes de aller vestligste på Nord - Kvaløy i
Helgøy.
I alt er det registrert 17 slike hos oss. Stort sett ligger de
enkeltvis, men ved Lyngstua ligger et heilt felt med 5. Lenger
nordover på kysten, især på Arnøy, kan vi finne meget større felt enn
dette, opptil 35-40.
Kanthellegraver er rektangulære forsenkninger i terrenget, gjerne 1x2
m, og ca m dyp. Inni er de ofte steinsatt langs kantene. De ligger
gjerne i utmark, på gamle strandvoller nær sjøen. I botn kan det ofte
finnes trekoll.
Undersøkelser som er foretatt av 4 kanthellegraver fra Arnøy og i
Finnmark, daterer dem til jernalderen. Det er all grunn til å tru at
dette også gjelder kanthellegravene i vårt område. Imidlertid er det
uvisst om det virkelig dreier seg om graver, da skjelettrester eller
gravgods ikke er funnet i dem. Inntil videre får vi nøye oss med å si
at de er vitnemål om en eller annen menneskelig aktivitet hos oss,
sannsynligvis i jernalderen, og trulig knytt til ei samisk befolkning.
Men vi har også andre uidentifiserte fortidsminner, som vi ikke veit
hva vi skal meine om, hverken når det gjelder datering, etnisk
tilhørighet, eller formål. Det gjelder især ei mengd små røyser og
andre former for steinsetninger, som vi kan finne rundt i utmarks-
terreng, på hauger, bakker og oppe i fjellterreng. Noen kan være
nedfalte varder, noen rester etter bålplasser, noen røyser er kasta
over dyrekadaver. Det gjenstår likevel enkelte røyser som er vanskelig
å forklare. Det kan ikke utelukkes at noen også kan v're
menneskegraver. I alle fall er røysene uttrykk for menneskenes
aktivitet i utmark og fjell, trulig gjennom lange tider.

3. Bosetning

Jernaldersgården

På basis av graver, gravfunn, hustufter og andre forhold er det
mulig å danne seg et bilde av den norrøne bosetninga i jernalderen.
Denne bosetninga var tydeligvis knytt til gården , med tilhørende
innmark, utmark, skog og beite.
I alter det funnet spor etter 31 gårder eller boplasser. Av disse kan
vi på basis av det eksisterende materialet regne 17 som heilt sikre,
og 14 som sannsynlige. I tillegg kan vi regne med 3 mulige gårder.
Dette er å forstå som minimumstall, da det ikke er gjort s'rlig
grundige arkeologiske undersøkelser fra jernalderen.
Generelt gir bosetninga inntrykk av ei klar lokalisering til de ytre
øyer, is'r Vanna, Helgøy og Nord-Kvaløy, foruten Grøttøy, Fugløy,
Skorøy og Karlsøy. Det ser og ut til at der har vært noe bosetning på
den nordre del av Ringvassøy, med Nord-Grunnfjord som sikker gård, og
Håkaby som meir usikker.
I forhold til dette er det overraskende å finne tegn til etpar gårder
inne på fastlandet, i Ullsnes-Berg strøket. Men vi har funn her både
fra eldre og yngre jernalder, og det er registrert gravrøyser litt
lenger inne i Ullsfjord, ved Hjellnes. Det er derfor grunn til å regne
med noe norrøn bosetning her inne i fjorden.
Ut fra de sparsomme funn og dateringer som foreligger, er det vanskelig
å vurdere bosetninga i forhold til de enkelte perioder av jernalderen.
Vi veit ikke hvor lenge hver gård kan ha vært i drift, eller hvor
mange av de 31 sikre og sannsynlige gårder som kan ha eksistert
samtidig. Vi har få funn og dateringer fra eldre jernalder i forhold
til yngre jernalder, og det er grunn til å tru at området var tettest
bosatt i de seinere perioder, is'r vikingtida. Vi kan her merke oss at
mens også Hillesøy har spor etter bosetning i eldre jernalder, synes
Tromsøområdet først bosatt i yngre jernalder, med vikingtida som den
fremste perioden. Mens vi har bare 5 daterte funn fra de 600 år som
eldre jernalder varte, synes allerede merovingertid å gi inntrykk av ei
befesta bosetning, bl.a. knytt til Helgøy, Finnby, Nord-Grunnfjord,
Kammen og Sørskar.
For enkelte gårder, som Vannereid (Korsnes), trulig også
Ullsnesområdet, Breivik ved Rødgammen, og Helgøy er det grunn til å
regne med bosetning som går både over eldre og yngre jernalder. Trulig
gjelder dette også andre sentrale gårder.
Det er likevel vikingtida som gir inntrykk av den tetteste bosetning,
med 19 sikre og sannsynlige gårder, og det er grunn til å tru at det
virkelige tall har vært enda større, kanskje omkring 25. Dette er da
gårder som trulig har eksistert samtidig. De kan ha representert ei
befolkning på 150-300 innbyggere, avhengig av familiestrukturen.
De to jernaldersgårder som idag framstiller seg som de mest uberørte ,
er Finnby og Sørskar. De ligger begge idag med sine gamle tun i
utmark, og har derved unngått forstyrrelse fra jordrydning. På Finnby,
som ligger etpar km øst for Helgøygården, finnes 2 nausttufter, 4-5 m
brei, og 19 og 21 m lang. Der er også rester etter ei rydda stø. 2
langhus til beboelse for folk og feer 7x 17 m og 27x9 m. Her er også
12 vel markerte gravrøyser n'r tuftene, fordelt på 2 felt. Gården er
C14-datert til sein merovingertid, d.v.s. 700-tallet, og blei ifølge
pollenundersøkelser rydda på 700-tallet, og lagt øde på 1100-tallet.
Sørskargården har i jernalderen ligget ca 1 km lenger innover i vågen
enn den nyere bebyggelse. Her finnes 3 nausttufter, 8-10 m lange,
derav 2 som ligger i breidd, med felles vegg. Her er 3 langtufter,
17x6, 11x5 og 18x6 m. Av graver er her bare 4 nokså uanselige små
røyser. Gården er C14-datert ca 800, men vi mangler holdepunkter for å
vurdere når den blei rydda, og hvor lenge den var i drift. Trulig går
den noe tilbake i merovingertid.
Begge disse intakte gårdene er interessante, ved at de synes å vise
til ei bosetning som har vært større enn kjernefamilien. På begge
gårdene har det vært meir enn ett langhus, og meir enn ett naust. Det
synes å tyde på fleirbølte gårder (med meir enn en familie), eller
gårder med storfamilie , d.v.s. med fleire gifte barn, og kanskje
mange tjenere.
Når det gjelder stadnamn og topografi, synes det ikke mulig hos oss å
skille ut ei gruppe sentralgårder eller opphavsgårder, som andre
gårder seinere er utskilt ifra. Vi kan likevel ikke se bort fra at her
kan ha vært enkelte slike store gamle 'ttegårder, som f. eks. Helgøy ,
Vannereid, Breivik, Ullsnes og Vanna-Vannstugården.

Stadnamn

Når vi er sikker på at det er ei norsk eller norrøn befolkning vi
har i jernalderen, er det av to grunner. Hustuftene og gravene har
samme preg som ellers i landet, og gjenstandsmaterialet er tildels
identisk med det vi finner sørover langs kysten av Vestlandet. Dette
har alle arkeologer vært enige om. Dessuten er det bevart mange stadnamm
av norsk karakter, som må skrive seg fra jernalderen, eller som kan
v're så gamle. Dette er også stadnamnforskerne enige om. Som heilhet
har stadnamna hos oss ikke preg av å være yngre enn i de nærmeste
kystdistrikt lenger sør, sier f.eks. stadnamnforskeren Nils Hallan i
ei utredning om spørsmålet.
Det gjelder i første rekke øynamna, der noen har former som fører oss
klart tilbake til urnordisk tid, d.v.s. før 700-tallet.
Blant disse finner vi Vanna (opprinnelig Vqrn eller Varna , den som
gir vern), Spenna (av speni spene), Mekta (den mektige, kraftige) og
Ringvassøy (opprinnelig Rind eller Rinda , øya med fjell-ryggene),
trulig også Reinøy (opprinnelig Rein eller Reina , øya med
fjellkantene) og Grøttøy (opprinnelig Gryta , steinøya). Fra
jernalderen er også Helgøy (egentlig Helløy, Helgøy eller Heiløy ,
den hellige øya), Burøy ( Bu arøy , øya der det står buer), Skorøy (
Sko garøy , skogsøya), Grimsholmen (av mannsnamnet Grimr , eller etter
Grimen, et nes) Karlsøy (egentlig Kallsøy, av mannsnamnet Kalfr ,
eller av Kalven, i betydninga den lille øya som ligger ved den store,
d.v.s. Vanna), Hersøy ( Hergilsøy , av mannsnamnet Hergils ), og
Andammen ( Andhamarr , øya som ligger tvers ovenfor Hamarr , kanskje
et gammelt namn på Rebbenesøy). Sannsynlige jernaldersnamn er også
Fugløy ( Fogløy ) Hattøy, Kvaløy, Måsvær, ( Ma sver ), Flatvær, Lyngøy
og Dåvøy (opprinnelig trulig Dåva eller Dåven, et gammelt ord for
hestegompen). Den eineste øya som synes å ha tapt sitt jernaldersnamn,
er Rebbenesøy, om det da ikke ligger skjult i første del av namnet
(Rebba). Men mye taler også for at det opprinnelige namnet er å finne i
namnet på naboøya, Andammen, og kan da ha vært Hamarr (øya med
fjellhamrene).
Også endel namn på fjorder, elver, fjell og fiskegrunner synes å gå
tilbake til jernalderen.
Av fjorder har vi i første rekke Lenangen (av Linangr , den linne
fjord), Ullsfjord (trulig Ullinsfjqr r , av gudenamnet Ull),
Hammarfjord (av gårdsnamnet Hamre, i nominativ Hamri ), trulig opså
Råsa, Skogsfjord, Veggefjord ( Veggjarfjqr r ), Dyrsfjord ( Dyrsfjqr r
), Fagerfjord, Hessfjord (kanskje av He ingsfjqr r ), Grunnfjord (
Grunnifjq r ), Dåfjord og Skipsfjord (opprinnelig trulig Skeifjord). Her
kan vi også ta med Vannvåg ( Varnarva gr , genitiv av Varna )
Eld-gamle elvenamn er Glemma ( Glima , den som glimer) og Migan
(egentlig den migande), kanskje også det uforklarlige Tararelv i
Skipsfjord. Gammelnorsk er også Rindarvatn , det opprinnelige namnet
på Skogsfjordvatn (genitiv av Rinda ).
Fjellnamn som går tilbake til gammelnorsk er trulig Brusen (av Bru si
, bukk), Alangen, Bringen, Tromma, Buret, Mulen, Rossmålen og Lyngstuva
( Lyngs ufa ), der første ledd er fjordnamnet Lygnir ).
Går vi ut i havet, finner vi også en rekke namn på grunner og
fiskeplasser som uten tvil er av stor elde. Det gjelder namn som
Tamma, Senja, Fila, Grø og Grøy, Rova, Streta, Søyla, Gossan og
Jessboen, og det gjelder f.eks. namn som Paktro, Jelten, Bekkarn,
Bottalen, Spa, Vårtergrunnen, Snyttisgrunnen, Gottalsklakk, Heppetaren,
Marhaugga, Gurastø, Marsjorgrunnen, Simstagrunnen, Elstagrunnen,
Bangstagrunnen. Alt dette er namn som ikke uten videre lar seg forstå
ut fra et moderne ordtilfang.
Av gårdsnamn finnes bare ett av det som til vanlig regnes blant de
gammelnorske gårdsnamntypene, sammensatt med -vin, -land, -set og
stad. Det er Bårset på Nord-Kvaløy, opprinnelig B Ba r arsetr , Bårds
gård, som trulig daterer seg fra vikingtida. Noen namn med sta , som
Høystasletta, Rustaelva, Runstavollan og Haustahauen, har trulig
sammenheng med stakk (høystakk) eller stad (sta r).
Til vanlig regnes også namn på -by eller -bø med til de gammelnorske
gårdsnamn. Imidlertid har -by som ledd i gårdsnamn vært i bruk mye
lenger i Nord-Troms og Finnmark enn i Sør-Norge, kanskje etter svensk
innflytelse. Enda ca 1600 har -by vært brukt hos oss til å lage
gårdsnamn. Vi tør derfor ikke benytte noen av våre - bynamn til å datere
bosetninga i jernalderen, selv om f.eks. Inderby, Finnby og Håkaby ( Ha
konarby r kunne tenkes å være såpass gamle.
Deriot er det mulig at Rødgammen i sitt første ledd inneholder et
usammensatt Ru , av rydning, og det kan i så fall datere gården til
jernalderen.
Til vanlig regnes også usammensatte naturnamn blant de eldste
gårdsnamn. Av de gårder hos oss som har jernaldersfunn, tufter eller
graver, har vi også noen med usammensatte naturnamn. Det gjelder Berg
(under Ullsnes) Hamre (dativ av Hamarr ), Kammen ( Kambr ), Skar (
Skar , d.v.s. Nordskar, som enda på 1600-tallet helst omtales Skar),
og Holmesletta (opprinnelig trulig Holm eller Holme). Usammensatte
naturnamn er også Valen ( Va ill ) og Vikan, men her mangler vi belegg
for jernaldersbosetning. Usikker som jernaldersgård er Eide ( Ei,
d.v.s. Nordeidet).
Til vanlig har våre jernaldersgårder forøvrig samme namn som øya de
ligger på, eller de har sammensatte naturnamn, med f.eks. fjord, nes,
vik og våg. Øynamn, brukt som namn på jernaldersgårder, har vi for
Burøy, Skorøy, Fugløy, Karlsøy, Helgøy og Grøttøy, d.v.s. helst de
mindre øyer. Usikker som jernaldersgård er Spenna. Jernaldersgårder
med sammensatte naturnamn er Breivik ( Brei avik ), Torsvåg ( orisva gr
), Kvalshausen ( Hvalshauss ), Vannereid ( Varnarei , genitiv av
øynamnet Varna), Kvitnes, Grunnfjord, Ullsnes, Sandfjord, Rekvik
(Rekavik) , Finnsula (egentlig fjellnamn). Alle disse er, eller kan
v're jernaldersnamn.
Generelt kan vi si at nesten samtlige av de 31 gårder vi har oppført
som sikre eller sannsynlige jernaldersgårder, har namn som må være
fra jernalderen, eller som kan være fra jernalderen. De to unntak vi
har, gjelder Mellajorda og Vannstua-Lanesøra, som begge må ha tapt sine
opprinnelige namn. Forøvrig må det sies at også Finnby kan være mye
yngre enn jernalderen. For Vannstua ( Varnarstofa ) kan vi likevel
gjette på at namnet på jernaldersgården har vært identisk med
øynamnet, eller har vært ei anna sammensetning med øynamnet. Dette
bygger på det forhold at vi i tilknytning til Vannstua også finner
sammensatte namn som Vannsund, Vannhaugen og Vannkista, og gården må
oppfattes som en av de mest sentrale på heile øya.
Når vi i vårt område finner så få gårdsnamn som er danna på samme måte
som de vanlige gårdsklassenamn , kan det bety at her rådde andre
skikker ved namnsetting enn i andre deler av landet. Men andre
forklaringer er også tenkelig. Det kan f.eks. være at de viktigste
lokaliteter, som øyer, nes og viker, hadde fått sine norrøne namn
allerede før gårdsbosetninga tok til, f.eks.ved tidligere ferdsel,
fangst og fiske i området. Men det kan også være at gårdene eller
boplassene var etablert alt før norsk språk og namnelaging kom inn i
området, slik at det ikke falt naturlig å la selve gårdsetableringa
bli en del av gårdsnamnet.
Her er altså ikke namn som viser til noen gårdsetableringsfase.
Likevel må vi se de usammensatte naturnamn som uttrykk for en indre
vokster i bygdene, ettersom de bare har referanse innen det n'rmeste
bygdelag. Når det blei sagt Berg, Hamar og Skar, visste alle hvilken
gård eller sted det gjaldt. Denne namnegruppa står da i kontrast til de
sammensatte naturnamn, som identifiserer en gård eller et sted
innenfor en større krets. Her var det nødvendig å si Vannereid, ikke
bare Eid, og Breivik, ikke bare Vik. Vi kan derfor anta at gårdene med
de sammensatte gårdsnamn er eldre enn de usammensatte.
Men det er ikke bare gårdsnamna og de sentrale geografiske formasjoner
som gjennom namna bærer bud om ei norrøn bosetning i jernalderen. Også
en rekke namn på mindre lokaliteter viser det samme. Sikre
jernaldersnamn er f.eks. Lattervik ( La trvik , liggeplass for kobbe),
Mjønes ( Mjo nes , det smale nes), Veingan ( Ve ingar , noen skjær i
Skagesund), fire namn med Vetten, Arvik, Arhellaren, Ar-Sandvik og
Arntuva (av ari , gammelnorsk for ørn), Grøtvoll ( grjot , stein),
Stangnes (2 steder, av Stangarnes , genitiv av stong), Føllfotan (et
fall ved Burøy, det nordligste av 10-12 slike namn fra kyst-Norge og
Island), Lokkarsholman (av lokarr , høvel), Marhaug, Vengsøy, Gylta,
Gylthaugen. Andre sannsynlige jernaldersnamn er Ravik (2 steder),
Spannsli, Bøttnes, Øksenholman, Fagervær, Olkeidet, Olkebakken,
Skipvik (det gamle namn på Nordgårdsbukta), Steikarvik ( Steikaravik
), Karanes, Kvalvåg ( Hvalva gr ), Slettnes, Selnes, Skottalnes,
Skeivåg, Hæsa, Håvardboen.
Her er det av interesse å se at enkelte gammelnorske namn synes å ha
holdt seg inne i Ullsfjord, der vi også har belegg for noe bosetning.
Det gjelder Frihaugen og Orjabakken ved Svendsby, mellom Ullsnes og
Berg, og det gjelder etpar uforståelige namn inne ved Hjellnes,
Sattern og Mækken, der det finnes gravrøyser.
Alt i alt viser stadnamna til ei vel befesta norrøn bosetning i
jernalderen. Og det forhold at alle disse namna er blitt bevart fram
til vår tid, får betydning når vi i neste periode skal forsøke å
forklare bosetningsutviklinga i middelalderen.

To folk, to kulturer

Det arkeologiske materialet og stadnamna viser altså ei norrøn
bosetning hos oss i heile jernalderen, og mest omfattende i siste del
av jernalderen. Ved sia av Tromsøbassenget og Hillesøyområdet, har
Karlsøy-Helgøyområdet vært et hovedområde for norrøn bosetning i
jernalderen nord for Malangen, og gjennom mesteparten av jernalderen
den nordligste utpost. I Skjervøy er det få spor av noen
jernaldersbosetning, og i Finnmark er det først i vikingtida vi finner
enkelte boplasser på kysten. Dette har gjerne vært tolka som spor etter
handelsstasjoner.
Med unntak av en liten koloni ved Ullsnes-Kjosen, har den norrøne
bosetning vært konsentrert til de ytre øyer. Også Ottar bekrefter at
nordmennenes land lå langs havet. Med få unntak er lausfunn, graver og
tufter ikke funnet ellers på fastlandet (Lenangslandet), på Reinøy
eller Ringvassøy. I dette området er det også mindre med norrøne
stadnamn. Det er også få spor å finne vest i Helgøy, bortsett fra
Nord-Kvaløy og Grøttøy, men her er utvilsomt bevart meir norrøne
stadnamn.
Vi kan alt nå merke oss at bortsett fra Ullsnesområdet, er det i dette
bebodde området vi seinere finner det privatrettslig hevda jordegods.
Med visse justeringer tilsvarer jordegodset faktisk det området som
den norrøne befolkninga har bebodd. Den viktigste forskjell er at
jordegodset dekker heile vestre Helgøy, inkludert Andammen, Rebbenesøy,
Hersøy og Skogsfjord. Her har vi ingen konkrete spor etter bosetning i
jernalderen, og det ligger derfor nær å tru at dette området blei
benytta av jernaldersfolket i næringsøyemed, uten å være bebodd.
Vi kan også merke oss at det er i omtrent det samme område vi finner ei
norsk bosetning i seinmiddelalderen. Da var det øvrige området bosatt
av ei samisk befolkning. Hvordan var det så i dette området i
jernalderen -- fantes det også da ei samisk befolkning hos oss?
Det er lite tenkelig at vi i noe tidsrom skal finne totalt uutnytta
områder, og det er heller ikke sannsynlig at den norske befolkninga
ute på øyene i noen særlig grad trengte de ubebodde områder -- Reinøy,
Ringvassøy og fastlandet -- til almenninger, til brensel, jakt og
beite.
Nordiske låneord i samisk, og samiske stadnamn forøvrig viser at
samenes hovedområder generelt har vært sunda, fjordene og vidda, ikke
ytterkysten. I Karlsøy og Helgøy er det påvist at en rekke samiske
stadnamn er lånt fra norsk, og det har for en del skjedd tilbake i
jernalderen. Faktisk er samtlige øynamn, med unntak av Dåvøy (samisk
Vuol'lo), lånt fra nordmennene. Det gjelder for eksempel Var'na
(Vanna), Ai'lo (Helgøy), Fqw'le (Fugløy), Ranes (Ringvassøy) Rai'na
(Reinøy), Skor-'d'djo (Skorøy), Gal'sa (Karlsøy), Fala (Nord-Kvaløy),
Rif'ta (Grøtøy). Også fjordnamna er lånt, med noen unntak, som
Vuolle-vuodna (Dåfjord), Abe-vuodna (Grunnfjord), Iddar-vuodna
(Lenangen) og Juo-nuorre (Langsund). Også en rekke gårdsnamn og
naturnamn er lånt fra norsk, tildels langt attover i tida, som
Bor-s't'to (Bårset) Sal'lja-njarga (Selnes), Lat'tar-luok'ta
(Lattervik), H's'ke-buk'to (Hesjebukt) Fin-siw'lo (Finnsula) Vil
gis-njar'ga (Kvitnes), Bier'na-skarra (Bjørnskaret). I mange tilfeller
viser de samiske namneformer til eldre former av de norske stadnamn,
som Van'dar-vakke (Vannvåg) og Vanstqvok (Vannstua).
Iett tilfelle, der det opphavelige norske namnet er gått tapt, nemlig
Gamvik ved Lyngstua, kan vi til og med ut fra det bevarte samiske
namnet, Skarravika, se at stedet må ha hett Skarvik før det blei
bebodd.
Leiter vi etter norske lån av samiske stadnamn, er det lite eller intet
å finne. Ett mulig lån er Fakken, av samisk fakan , springer. Det
trenger ikke å bety at her ikke er lån, men disse låna kan ha skjedd
ved full oversettelser av stadnamn, som f.eks. når Stallova g'ge i
Veggefjord på Ringvassøy blir til Trolldalen. Det er også mulig at noen
av stadnamna på Finn kan være fra jernalderen. Det gjelder især
fjellnamnet Finnsula på Nord-Kvaløy, som også er blitt gårdsnamn, og
har graver som synes å vise til en jernaldersgård her.
De områder hos oss som har bevart mest av ekte samiske stadnamn, er
Nord-Fugløy, fastlandet og Ringvassøy. Dette var da også de områder
der samisk bosetning og språk holdt seg lengst.
Alt dette viser at samene var i vårt område allerede i jernalderen,
enten som fastboende her, eller i forbindelse med sesongmessig
n'ringsutøvelse.Men de lånte stadnamn viser også at de kom til vårt
område seinere enn nordmennene, og at de trulig hadde sitt hovedområde
innfor det norske bosetningsområdet, d.v.s. i det området der vi finner
dem i seinmiddelalderen.
Når det gjelder norrøne og urnordiske låneord i samisk, så har
språkforskerne vist at slike også finnes i den gamle samiske
Karlsøy-dialekten. Dette viser naturligvis ikke at disse låneord er
opptatt i vårt område. Det har likevel vært meint at disse ord generelt
viser til ei brei samisk-norsk kontaktflate i jernalderen. Det har
således på basis av låneorda vært antatt at samene lærte feavl av
nordmennene allerede før vikingtida, trulig i Sør- Troms eller
nordlige Nordland.
Går vi til Ottars beretning, beskriver han samene som et reint
veidefolk, som tydeligvis bodde i innlandet eller fjordene om
vinteren, og dreiv fangst, bl.a. etter villrein, og om sommeren dreiv
fiske og fangst på ytterkysten bl.a. fuglefangst. Det området Ottar
omtaler her, er imidlertid det området som lå nordafor hans eget,
norskbygde land, trulig Skjervøyområdet og Finnmarkskysten. Om samer i
sitt eget land, Hålogaland, sier han intet direkte, bortsett fra at de
holdt til på fjellviddene, men de har høgst sannsynlig også holdt til
i fjordene og de indre øyer.
Dessverre har det arkeologisk ikke hittil vært mulig å finne klare spor
av ei samisk befolkning hos oss i jernalderen, bortsett kanskje fra
kanthellegravene , og de fordeler seg for en stor del ute i det
norske jernaldersområdet. Dette kan ha sammenheng med at samene i
jernalderen ikke etterlot seg synlige graver, og benytta boligformer
som heller ikke etterlot seg særlig spor-- kanskje har også
arkeologene vært for dårlig til å leite. Det er først i neste periode
vi finner samiske graver (urgravene) og samiske hustufter
(gammetufter).
Uansett hvor samene har holdt til, har de utvilsomt også deltatt i
fiske og fangst på ytterkysten, d.v.s. inne i det norske området. Og
mye kan tale for at samene og nordmennene i området slett ikke har
holdt seg for seg selv, men også har samarbeidd på ulike vis, og bl.a.
utveksla gjenstander, kunnskap og ideer. Og dette har ikke bare gått en
vei, fra norsk til samisk, som stadnamn og låneord skulle tyde på, og
som Mellajordgrava kunne synes å bekrefte.
I fleire av gravene av norsk type, er det også gjenstander som har
vært oppfatta som samisk. Dette gjelder allerede de to gravene fra
Engholmen fra 600-tallet, med pelsdyrpiler av bein, og jernpiler, som
har vært ansett som samiske. Lignende funn er også gjort i yngre graver
fra Balsnes og Tromvik. Der er også ting i enkelte graver fra vikingtida
som kan tyde på det samme, som enkelte beinsaker fra Kammen, og ei
østlig spenne fra Kvalshausen. Også Bårsetbåten har trekk som har vært
tolka som samisk.
Imidlertid er det vanskelig ut fra et gjenstandsmateriale å lese
etniske forskjeller. Forskjell i språk og trulig gravskikk synes å
tyde på at her har eksistert 2 folkegrupper som har identifisert seg
som samer og nordmenn i forhold til hverandre, men så lenge vi ikke
kjenner til andre sider ved deres sosiale liv, er det ikke stort vi
kan si om de etniske forskjeller mellom gruppene.

4. Samfunnsliv

Religion

Gravlegging, med gravgods av ulike slag, som skulle sikre avdøde i
det neste liv, viser at folk har vært opptatt av døden, og det som
følger etterpå. Utvilsomt har det også vært knytt seremonier til
gravlegginga, selv om ikke dette trenger å ha noen religiøs betydning.
Gravlegging er jo også ei sosial begivenhet, retta mot de gjenlevende.
Bloting og ofring er kjent som del av den norrøne, hedenske religion,
og har trulig også vært praktisert hos oss. Sundslåing og nedlegging
av Bårsetbåten i myra har vært tolka som ei offerhandling.
Namnet Helgøy -- den hellige øya -- på den mest sentrale av våre øyer i
jernalderen og kanskje i deler av steinalderen, kan være et tegn på at
øya inntok en sentral plass i religiøs oppfatning og rituale. Som
kirkested har den i allefall stått i sentrum for Helgøyværingenes
religiøse liv sia middelaldern. Vi kan her gjette på at de store
trekoll-lag som kom for dagen ved utgraving av ei tuft i nærheten av
den gamle kirka i Kirkevika, kan ha hatt sammenheng med noe slikt.
Enkelte eldre stadnamn kan vise til magiske forestillinger. Det gjelder
f.eks. forskjønnende namn som Fagerfjord, Fagervær, Godstrand og
Goddalen. De kan ha stått for tabuord, ord som ikke skulle tas i
munnen.

Samfunnsforhold

Fra Ottars beretning går det klart fram at de nordnorske
lokalsamfunn var aristokratiske, lagdelte samfunn, med en høvding på
toppen, som Ottar selv, med en mellomklasse av fangstbønder, og med
samene underst.
Og nettopp Ottars nøkterne beretning gir oss nøkkelen til å forstå det
nordnorske jernalderssamfunn, som Karlsøy-Helgøy også var en del av,
på en heilt annen måte en det arkeologiske materialet gir anledning
til.
Det står litt av eventyrets glans av Ottar. Omkring år 890 dro han en
tur langs Finnmarkskysten og heilt østover til Kvitsjøen. Dette var en
tur han aldri hadde gjort før, og som tydeligvis ikke var vanlig å
gjøre. Hensikten var å skaffe handelsvarer, som kvalrosstann, som var
etterspurt ute i Europa som elfenben, trulig også kvalrossreip. Dette
var varer som ikke fantes i Nord-Norge, men trulig blei det formidla
endel av dette ved mellommannshandel. Nå ønska Ottar å skaffe varen der
den så å si blei produsert. Ottar fo r så sørover til handelsplassen
Skiringssal (Kaupang) i Vestfold, en tur han tydeligvis hadde gjort
før. Derifra gikk turen til handelsbyen Heideby (Slesvig) i
Nord-Tyskland (daværende Danmark). Begge steder hadde han tydeligvis
med varer å omsette.
Så stod London for tur. Her var han gjest hos den engelske konge,
Alfred den store, som fatta interesse for Ottar og det han hadde å
berette om det fjerne land han kom fra. Kostbare gaver fikk han også,
i form av kvalrosstenner fra Kvitsjøen. Trulig hadde Ottar også varer å
selge. Det er da kong Alfred vi kan takke for at vi har Ottars
beretning, som blei skrevet ned, og er bevart i etpar avskrifter fra
900-og 1000-tallet i Britisk Museum. Dette er det eldste skrift som
beretter om forhold i vår landsdel. Og selv om det kan ha oppstått
misforståelser i det Ottar beretta, eller skriverne kan ha skrevet
feil av, synes det i det heile å v're ei pålitelig beretning vi har
fått overlevert.
Ottar bodde nordligst i Hålogaland, d.v.s. det området langs kysten av
Nord-Norge som var bosatt av nordmenn. Her dreiv han en omfattende
n'ringsutøvelse, i form av jordbruk og fangst. Han hadde på gården sin
20 kyr, 20 sauer og 20 griser, og dreiv noe kornavl. Han hadde
dessuten hester til pløying. Dette var en stor gård etter lokale
forhold, men Ottar hadde likevel ikke meir storfe og småfe enn det vi
på 1700-tallet kan finne både på Grunnfjordgården og Kvitnes.
Griseholdet virker unektelig noe stort, om ikke Ottar har telt med alle
grisungene? Slik talla nå foreligger, med 20 av hvert dyreslag, er det
også muligheter for feiloppfatning eller feilavskriving i
manuskriptet.
Ottar nemner ikke fiske, noe som trulig betyr at hans folk bare dreiv
fiske til eget hushold, ikke kommersielt fiske. Derimot var
sjøfangsten viktig, og Ottar var selv med på kvalfangst, som
høvedsmann for et 6-mannslag. På det meste hadde laget hans fanga
seksti kvaler på 2 dager, og dette var kvaler på 48-50 alen d.v.s. ca
20 m. Dette virker heilt urimelig, om det ikke var tale om flokker av
kvitfisk, som blei sperra inne i fjordarmer. Denne fangsten foregikk
helst i Ottars land, men hvalfangerne fo r også langt oppover
Finnmarkskysten, tydeligvis oppover mot Måsøy- Magerøyområdet -- 3
dagers reise fra Ottars heimplass.
En undersøkelse av gårdshaugen på Gjesvær-Stappen viser aktivitet her
heilt tilbake til 7-800-tallet, og kan være rester av en
fangststasjon, utgått fra jernaldersbygdene i Troms. Også Snorres
omtale av et bryggeleie i Gjesvær ca 1026, det nordligste på den tida,
kan vise til en slik fjernfangst fra fangstbønder og høvdinger på
kysten av Troms.
Ottar eide også 600 tamrein , eller selvproduserte rein. Dette var
knapt tamrein i vår forstand, men mest trulig privat hevda villrein
som gikk på øyene og blei høsta av, til mat og skinn. Blant reinen var
og 6 lokkereiner, slike som samene brukte når de fanga villrein, sier
han. Det er ikke utenkelig at noen av de fangstanlegg vi har funnet på
øyene i vårt område, kan ha vært brukt av Ottars folk når disse
reinflokkene skulle jaktes på. Hvis dette er riktig, må det bety at
bøndenes og samenes villreinfangst helst foregikk på fastlandet og i
innlandet, og at Ottar hadde monopolisert de beste øyene til si
reindrift. Det framgår ikke av beretninga at samene dreiv tamreindrift.
Ottar sier ikke nøyaktig hvor han bodde. Men ut fra beretniga der han
sier at han bodde nordligst i det norske bosetningsområdet, kunne vi
godt tru han var bosatt i Helgøy, og da helst på selve øya. Etpar
gravfunn fra Engholmen fra 600-tallet viser nettopp at her har levd
lokale fangsthøvdinger, som har deltatt i fangst og jakt. De har hatt
økonomisk overskudd til å skaffe seg fine utenlandske våpen, som et
svensk sverd med praktslire. En båt som Bårsetbåten kan da ha vært
brukt nettopp til den slags fangst-og handelsferder som Ottar beretter
om, både til Kvitsjøen og Nordsjøen. Hvis dette er riktig, kan det ha
sittet en annen og mektigere høvding i Hillesøy. Her har nemlig
arkeologene ut fra et rikere arkeologisk materiale, ikke minst
importsaker fra østlige områder, helst villet plassere Ottars gård og
da gjerne til Austein-Brensholmenområdet. Dette er kanskje det mest
trulige, da befolkninga i Helgøy-Karlsøy antakelig har vært for lita
til å opprettholde en lokal høvding av Ottars størrelse. I så fall må
vårt område ha hørt med til Ottars rike, og utgjort den nordlige delen
av dette.
Sør-grensen har etter all sannsynlighet gått etter Malangen, som har
vært skillet mot Bjarkøyriket. Malangen møter vi seinere som en gammel,
etablert grense, bl.a. som lens-og fogderigrense. Det er også klart at
dette er ingen selvgrodd grense, men en grense som er trukket etter
politiske vedtak. Det ser vi ved at det seinere Hillesøy sogn omfatta
heile ytre Malangen, både Senja-og Kvaløysida av fjorden. Og nettopp i
Malangsområdet, trulig n'r Hillesøy, finner vi enda på 1300-tallet en
ødegård med namn Høvdinghusa , som kan ha vært det siste minnet fra
Ottars høvdingsete.
Ottar beretter ikke selv om forholdet til sine norske undersåtter, men
han har trulig organisert deres fangstekspedisjoner, og etter all
sannsynlighet hatt landskyldinntekter (landvare) av deres gårder, i
form av fangstprodukt. I alle fall har han selv tydeligvis organisert
salget av fangstoverskuddet fra området, antakelig ved selv å seile
produkta sørover til sørnorske markeder. Til dette har han naturligvis
trengt hjelp av mange mann til seilas og vern underveis. Befolkninga i
området må også ha stilt vaktmannskap ( hird ) til hans gård, deltatt
i skatteoppkreving hos samene, og ellers stilt mannskap eller soldater i
ufredstider. Dette ser vi klart ved at mannsgravene i vårt område har
samme standard i våpen som var det vanlige for bondekrigere ellers i
landet. En av oppgavene var da å yte motstand eller gjengjeld når
kvenene kom over vidda med sine lette elvebåter for å herje og rane på
norsk side, som Ottar selv forteller. Trulig var dette grupper av
finsktalende handelsmenn som konkurrerte med de norske høvdinger om
samenes fangstprodukt. Denne aktiviteten skal vi seinere møte igjen i
form av finsk-svensk beskatning av samene.
Om forholdet til finnene eller samene veit vi meir beskjed. Det
framgår at Ottar selv har beherska samisk, og at han har vært vel
kjent i deres land, både oppover Finnmarkskysten, og innover
fjellviddene i Nord-Troms og Finnmark. Trulig har dette sammenheng med
handel og skatteoppkreving blant samene.
Ottar forteller at finneskatten, som de nordnorske høvdinger hadde som
en viktig økonomisk basis, nå var vel etablert, og regulert i stor
detalj, trulig etter overenskomst mellom de enkelte høvdinger. Ottar
sier ikke direkte at han tok skatt av samene, men indirekte synes
det å framgå at han i hvertfall tidligere hadde gjort dette.
De skatteytelser som var aktuelle, var i første rekke fangstprodukt,
som kvalbein, fuglefjær og skinn av rein, bjørn, oter, kval og kobbe,
tildels gjort ferdig til feller, kofter eller reip. Alt dette var
lokale produkt. I tillegg blei det ytt mårskinn, som samene trulig må
ha handla til seg fra skogsområda lengere øst. Alt dette viser ikke i
første rekke hva samene selv helst produserte, men hva verdensmarkedet
etterspurte av produkt.
Ottar forteller at hver mann blei skattlagt etter ætt og byrd, og
regner opp hva den rikeste måtte betale: 15 mårskinn, fem reinskinn, 1
bjørnefell, 1 kofte av bjørneskinn eller oterskinn, og to 60 alen
lange skipsreip av kval og kobbehud; foruten 10 ambra eller tynner
fjær.
Dette er så svære summer at det må bero på misforståelser hos
nedskriveren. Bare 10 tynner fjær tilsvarer fangst av 9000 sjøfugl.
Det Ottar trulig har fortalt, er hvor mye de største jaktområder eller
siidaer har svart i skatt, hvis det ikke egentlig er totalen av all
skatteinngang for et høvdingområde som er oppgitt. Det er vanskelig å
tru at skatten nå skulle være så belastende på den enkelte skatteyter
eller siida, når vi seinere møter finneskatten som en svært moderat
ytelse.
I tillegg dreiv høvdingene nemlig også handel med samene, og hadde
ingen interesse av å suge dem ut med skatter. Kanskje ytte de også
samene en viss beskyttelse mot inntrenging og overgrep ellers både fra
de norske fangstbønder og fra de kvenske folk, for å sikre seg deres
verdifulle produkt.
I Ottars område må vi tru at samene i fjordene og på øyene fra
Malangen og nordover til Finnmark blei beskatta, likeså de samegrupper
som bodde i innlandet og på vidda. Trulig har Skibotn da som seinere
vært en viktig innfallsport til de indre områder. Et namn som Torget
eller Torgberget ved Sjursnes i Ullsfjord viser kanskje til en gammel
handelsplass i fjorden. En gammel tradisjon forteller også at her blei
finneskatten innkrevd. De mange skattefunn fra de samiske strøk i
Nord-Troms fra tidlig middelalder viser også at samene fikk noe igjen
for sine produkt, og ikke bare blei utbytta.

Høvding, jarl og konge

Trulig har de nordnorske høvdinger opprinnelig vært nokså
selvstendige, og dette gjelder tydeligvis også Ottar. Lokale kamper
har det utvilsomt vært, før man blei enige om grenser og
interesseområder.
Det er vanskelig å vurdere hva oppkomsten av Håløygjarlene har betydd
for de lokale høvdingdømmer. Fra folkevandringstid eller
merovingertid stiger jarleætta fram, med Andøy som hovedsete. Noe
seinere flytta jarlene til Trøndelag og blei Ladejarler. Det har vært
antatt at dette skjedde for å sikre deres interesser i pelshandelen
over til Sverige (Jemtland). Vi kjenner ikke til deres fortsatte
interesse i Nord-Norge, men det er ikke utenkelig at de i løpet av
vikingtida fikk hånd om finneskatten og finnehandelen, på bekostning av
de nordnorske høvdinger, som Ottar.
Til å begynne med samarbeidde jarlene med Hårfagreætta, men etterhvert
blei det rivalisering, og jarlene innledde istedet et samarbeid med
danskekongen. Dette endte med at rikskongene vant, og Olav den hellige
kunne sikre seg finneskatten og den viktige pelshandelen på Nord-Norge
og Kvitsjøen, som monopol for krona. Hvor viktig dette var, ser vi av
at allerede Harald Hårfagres sønn Erik Blodøks fo r til Bjarmeland
(Kvitsjøen), og hans sønn igjen, Harald Gråfell fo r ca 975 østover på
handelsferd til Kvitsjøen. Ca 1050 skal også Harald Hardråde ha gjort
ei Ishavsferd, trulig til Kvitsjøen.
I 1026 deltok Kong Olav med kapital i en ekspedisjon til Kvitsjøen, der
Tore Hund fra Bjarkøy var leder. På denne tida er det også at Finnmark
synes å få si første norske bosetning (900-tallet), trulig
handelsstasjoner.
Det er også et uavklart spørsmål hvordan forholdet var mellom Ottars
rike og Bjarkøyriket, og ikke minst hva som skjedde med Ottars rike
under rikssamlinga på 900-tallet.
Til tross for Tore Hunds framferd på Kvitsjøturen i 1026, og hans
uheldige disposisjoner på Stiklestad i 1030, ser det ut til at
Bjarkøyætta likevel klarte å bevare et godt forhold til kongs'tta.
Mens jarlene tapte sitt gamle jordegods på Andøy, og Trondenes-
høvdingen tapte sin gård og sitt gods i Sør-Troms til krona, beholdt
Bjarkøyhøvdingen sitt gods, og til og med kanskje fikk det utvida.
Mye taler for at Ottar eller hans etterkommere var mindre heldige i de
politiske kamper som oppstod rundt rikssamlinga, og gikk fullstendig
tapende ut av striden.
Dette bygger på ei vurdering av hva som kan ha skjedd når det gjelder
jordegodsfordelinga i Nord-Troms og Vest-Finnmark.Det vigtigste poeng
ligger her i at fangstrettighetene i Sørøya i Finnmark seinere var
privatrettslig eid, i et sameie med 2 deler til Bjarkøyætta og 1 del
til krona. Mye kan tyde på at også andre områder i Vest-Finnmark, som
enkelte vær på Magerøy, blei fordelt til Bjarkøy, mens krona fikk
Loppa-Kalven. Dette kan knapt tolkes som noe anna enn ei fordeling,
d.v.s. ei deling av et område etter politiske vedtak. Det er da mest
nærliggende å tru at det var Ottars rettigheter som godseier som blei
fordelt, kanskje omkring år 1000. Også godsfordelinga i området fra
Malangen til Vanna tyder på ei deling, der krona grovt sett har tatt
den sørlige delen, og Bjarkøy den nordlige del, kanskje med Kvalsund
som en slags grense.
Det er i denne sammenheng interessant å se at når Snorre på
1200-tallet, på basis av gammel tradisjon, beretter om Tore Hunds
Kvitsjøekspedisjon i 1026, tok båtene først opphold på Sandvær utfor
Kvalsund -- en eiendom som Bjarkøy'tta seinere eide. Og lenger nord la
skipa til i Gjesv'r, der de nordligste brygger fantes. Det er tydelig
at Tore Hund var lokalkjent begge steder, og ikke hamna her ved noen
tilfeldighet. Et seinere sagn knytter også Tore Hund og hans brør til
Torsvåg og andre gårder på Vanna, som også var eid av Bjarkøy'tta.
Med rikskongens seier i Nord-Norge, blei ei ny administrativ ordning og
den milit're ordninga leidangen innført. På 900- tallet gikk trulig
leidangs-ordninga fram til Malangen, mens Nord- Troms antakelig fikk
sitt leidangs skip på 1000-eller 1100-tallet, det 13. skip i
Nord-Norge.
Med dette var Fristat-tida i Hålogaland over, og Nord- Norge blei en
landsdel, en del av riket Norge.

5.Næringsliv

Jordbruk

De norske jernaldersgårder i Karlsøy ligger stort sett innafor
området med gode og middels gode februksmuligheter, med gode
beiter og utslåtter. Det er derfor ingen tvil om at det er
bønder vi har for oss, selv om det er lite eller intet i det
arkeologiske materialet som sier noe om dette. Mange av gårdene
har ligget på nes eller steder der snøen blåser lett bort. Det er
derfor trulig at mulighet for utgangersauer og kort inneforing av
storfeet har vært viktig for valg av boplass. Lokale muligheter
for korndrift på gården har nok også telt med.
Også Ottar omtaler februk og korndyrking, og begge deler blir bekrefta
av de pollenundersøkelser vi har. Alle de undersøkte boplasser,
Vannereid, Korsnes, Helgøy, Finnby og Dåfjord viser dette. Generelt
synes da også jernalderens tusenårs periode klimatisk å ha vært ei god
tid for jordbruksaktiviteter, kanskje især den eldste del.
Likevel virker det som vi får en jordbruksekspansjon i løpet av
merovingertid (700-tallet), med opptak av fleire nye gårder. Mye tyder
på at endel av disse blei oppgitt ved utgangen av vikingtida, således
Finnby og Helgøy, som begge synes å vise en øde fase på 1100-tallet.
For noen av de ytre boplassene, som Sør-Grøttøy, Torsvåg, Rekvik,
Finnsula og Stakkeng synes likevel mulighetene for fangst og fiske å
ha vært det viktigste ved valg av bosted, selv om det også her er
mulig å drive februk. For Nord-Fugløy har februksmulighetene vært
viktigst.

Fiske og fangst

Ottar nemner ikke fisket som n'ringsgrein. Dette betyr trulig bare
at fisket ikke har vært drevet som salgsfiske, men for matproduksjon
til husholdet. Vi har ikke bevart avfallslag med fiskebein fra
jernalderen, unntatt nedre deler av gårdshaugen i Torsvåg, som har
vikingtid i botn.
Derimot synes jakt og fangst å ha vært et viktig erverv, der hensikten
for en stor del har vært å skaffe salgsvarer. Ottar nemner kvalfangst,
som bl.a. blei drevet ved ekspedisjoner langt oppover Finnmarkskysten.
I gravene finnes også lokale saker, laga av kvalbein, og kvalbein har
trulig også vært eksportert. Kvalen har også gitt produkt som
skipsreip, og ikke minst tran. Vi må også tru at kobben har vært et
viktig jaktdyr, både til mat og til skipsreip.
Det viktigste lokale belegg for jakt har vi i 2 graver fra Engholmen
fra 600-tallet, der tydeligvis 2 fangstmenn er begravd. P.g.a.
utstyret synes den eine til og med å måtte beskrives som
fangsthøvding. Den eine karen hadde fått med i grava 8 pilespisser av
jern, den andre 8 pilespisser av bein for pelsdyrjakt og 3
beinharpunspisser. Dette gir ei antydning om at jakt og fangst har
vært prestisjegivende erverv.
Også reinjakt har vært viktig. Vi har bevis for fangst av villrein både
på Vanna, Reinøy, Ringvassøy, og Helgøy, trulig også Nord-Kvaløy og
Rebbenesøy. På fastlandet forteller et samisk stadnamn som
God'deskoarro, Villreinskaret, at her var villrein. Ut fra opplysningene
hos Ottar om hans 600 tamrein , er det imidlertid mulig at villreinen
ute på øyene hos oss var ansett som høvdingens private reinflokker, og
at bøndene måtte fare innover til fastlandet på jakt.

Jernvinna

Det er sannsynlig at det jernet som trengtes, lenge blei innført.
Imidlertid veit vi fra tuftene på Finnby på Helgøy at jernproduksjon
blei utført hos oss på 700-tallet, basert på lokal myrmalm, hvis vi
skal feste lit til analysen.
Fra noen slaggklumper som blei funnet i tuftene der, har amerikanske
forskere ved tekniske analyser kunnet påvise at slagget var resultat
av jernframstilling, ikke av jernsmiing. Dette er hittil det aller
første bevis vi har for jernvinna i landsdelen, ved sia av en prøve fra
Andøy i Vesterålen.
At jernsmiing også blei praktisert, har vi bevis for i et gravfunn fra
Korsnes (Vannereid) fra vikingtida. Her var tydeligvis en smed
gravlagt med sitt utstyr: 2 jernhamre, krok, meisel, jernplate og 7
jernstenger. Trulig var det et selvprodusert sverd han ellers hadde med
i grava.

Samiske næringer

Det er egentlig bare Ottars opplysninger vi har å holde oss til når
det gjelder samenes erverv. Her nemnes fiske, fuglefangst, jakt og
fangst på oter, bjørn, kval, kobbe og villrein, altså aktiviteter som
både er knytt til ytterkyst og innland. I alle fall lengst nord i Troms
og i Finnmark var samene ute ved kysten om sommeren, og i innlandet om
vinteren.
Hvordan samene organiserte sitt ervervsår i de områder der nordmennene
bodde fast på øyene, er vanskelig å si. Trulig har de også her deltatt
i fiske og fangst på ytterkysten, blant nordmennene, bl.a. i Karlsøy.
Det har vært antatt at fedrift blei opptatt blant samene i jernalderen,
i alle fall fra Sør-Troms og sørover. Vi kan ikke utelukke at dette
kan ha skjedd hos oss. I alle fall holdt samene til i de beste
jordbruksstrøk, enten det nå var fordi de selv valgte dette, eller det
var det eineste som var tilgjengelig.

6. Kulturforhold

Dagliglivets kultur

Alt tyder på at jernalderens samfunn i Karlsøy har bygd på en
stabil, lokalt forankra kultur, der vi rettnok kan spore kontakten med
samene og østlige impulser, men der den norrøne basis har vært det
vesentlige.
Husa har vært langstrakte jordhus, bygd opp på et par stolperekker som
har holdt taket oppe. Der har trulig vært indre trevegger, og
trebrisker til å sove på. Ildstedet har vært åpne årer . Husa har
vært bosatt både av folk og fe, men egne fjøser er heller ikke
utelukka.
Av de ca. 18-20 sannsynlige graver vi har materiale fra, er ca.
halvparten mannsgraver, og alle har fått med våpen av et eller anna
slag. Det mest komplette sett har vi i ei grav fra Skorøy, der det var
spyd, øks, sverd og bryne. Her mangla bare skjold, om det da ikke var
av tre og lær, og derfor gått tapt. I de to graver fra Engholmen finner
vi spyd, kniv og bryne i den eine, og sverd, kniv og bryne i den
andre, foruten at begge har med jaktutstyr. Fra Kvalshausen og Korsnes
har vi sverd, fra Breivik spyd og kniv, fra Kokkevoll sverd og hein,
fra Lanesøra og Ullsnes spyd, fra Karlsøy øks, og fra Kammen øks og
hein.
Kvinnene har fått med smykker og utstyr til husholdninga. Fra Hamre og
Karlsøy har vi armringer av bronse, fra Korsnes hårnål av bein, kniv
og leirkrukke, fra Kammen del av veskelås, og fra noen usikre graver
har vi spinnehjul (Breivik og Kvalshaus) og saumglattere (Berg og
Bensnes innfor Ullsnes). Fra Helgøy har vi også et vevsverd (vevbom) av
bein, men det er uvisst om det er fra hustuft eller grav.
Fra de to mannsgraver fra Engholmen har vi beinkammer, og beinkammer
har vi også fra ei dobbeltgrav fra Kammen, der det trulig var både en
mann og ei kvinne begravd. Fra ei mannsgrav på Kvalshausen har vi ei
draktspenne.
Med disse gravgavene har vi fått et lite innblikk i jernaldersfolkets
verden. Både kvinner og menn har likt å pynte seg. For mennene som
krigere og jegere har våpna vært viktige både i liv og død, mens
kvinnas rolle har vært hus og heim, i dette som i neste liv.

Bårsetbåten

Fra nausttuftene kan vi se at båten har vært viktig, og at det for
en stor del har dreid seg om temmelige store båter, som krevde stort
mannskap. Størrelsen på nausta har vært 10-20 m, noe som tyder på
båtstørrelser fra åttring til fembøring og enda større fartøy. Disse
har krevd mannskap på 6-10 mann, og det er rimelig å tru at
gårdssamfunnet var stort nok til å stille et båtmannskap av denne
størrelse.
Det er da interessant at det nettopp i vårt område er funnet rester av
en båt som kan ha stått i et slikt naust, Bårsetbåten.
Båten er 13,07 m lang, eller 42 fot, d.v.s. som en fembøring, 2,64 m
brei og 0,57 m djup. Den er nokså smal, og har et utprega V- forma
tverrsnitt. Den er bygd med 6 omfar, hvorav de 5 nederste er klinka
med jern, og det øverste dels sydd, dels nagla med tre. Inni er det
brukt spant av naturvokste emner, og disse er bundet eller surra til
utsparte klosser i selve bordet for de 4 nedre bordganger, og nagla
med trenagler til de to øverste. Kjølen er svakt utvikla, og henger
laus under spantene, bare klinka til kjølborda. Til tettemiddel mellom
bordgangene er brukt hamp.
Båten er bygd av furu, trulig inne i Ullsfjord eller Lyngen, der det
har vært godt om materialer. Den har imidlertid vært brukt ute på
kysten, der furu mangla. Ved reparasjon i kjøl og esing er det nemlig
benytta bjørk, og likeså gran til et stykke kledning, kanskje satt i
under en tur lenger sørover på kysten.
At båten er sydd øverst, har trulig sparemessige årsaker, da jern var
dyrere, men klinking gir likevel en tettere båt, og er derfor benytta
under vannlinja. Det har vært antatt at syinga skyldes en samisk
tradisjon, men dette er usikkert, selv om vi veit at fjordsamene i
middelalder og nyere tid var framragende båtbyggere, som lenge sydde
sine båter.
P.g.a. svak kjøl, har det vært antatt at båten lite egna seg til
seglas, men helst blei rodd. Av samme grunn blei det og antatt at
båten var fra merovingertid, mens C14-dateringer nå viser at den er
fra ca. 900, d.v.s. samtidig med vikingskipa på Bygdøy.
Slik båten er rekonstruert, har den hatt liten plass til last, og det
er også usikkert om den var særlig egna til fiske og fangst. Båten
kunne meir minne om et transportfartøy for folk. Det har vært antatt
at den kunne roes av 9 årepar, d.v.s. 18 mann. Det blei imidlertid
hverken funnet tofter eller kjeiper, så dette er en usikker antakelse.
Det mangler også store deler av skroget, især akterfartøyet, så det
kan kanskje også reises tvil om skrogforma er heilt riktig
rekonstruert.
Bårsetbåten har likevel trulig vært en gårdsbåt , brukt til alle de
transportoppgaver som her krevdes. På grunn av sin størrelse har den
vært en bergelig båt, som nok kunne brukes over lange avstander på
kysten. Reint teknisk ligger den langt tilbake for de velutvikla og
sjødyktige seilskipa vi kjenner fra vikingtida, og viser at den
nordnorske kystbåten var svært tradisjonell som båttype, for ikke å si
gammeldags.