INNLEDNING  TIL BYGDEBOKA

 1. Forord

 Om tilblivelsen av bygdeboka

Arbeidet med bygdeboka kom i gang i 1971 ved at en rammeavtale  blei
inngått mellom  Karlsøy kommune og undertegnede, etter initiativ  fra
kommunen. Det var forutsetninga at  arbeidet skulle utføres ved  sia av
mitt vanlige arbeid, og det var forventa at skrivinga ville  ta endel
år. Hensikten var også at kommunen skulle få tid til å  foreta
avsetninger til utgivelse av  bygdeboka.

Det viste seg etterhvert nødvendig med meir konsentrert innsats  i
skrivinga, og kommunen  har derfor bevilga penger til 2 års betalt
permisjon for forfatteren. Kommunen har også bekosta endel  feltarbeid,
reiser og C14-dateringer. Forøvrig er arbeidet utført på  fritida eller
som del  av forskningsarbeidet i stillinga som  konservator ved Tromsø
Museum.

Selve utgivelsen bekostes av Karlsøy kommune, herunder avskriving på
EDB, utført ved  Nord-Troms Museum, og tegnearbeidet,  utført av Frøya
Tegneservice. Hovedmengden av  fotoarbeidet er utført  av ansatte ved
Tegnesalen, Tromsø Museum. Lay-out og produksjon er   utført av Grimshei
Grafiske og trykkinga av Gjøvik Trykkeri A/S.

Det er fleire grunner til at jeg har skrevet denne bygdeboka. Da jeg
selv voks opp i Karlsøy,  fantes det ingen kunnskap om fortida,  utover
den folkelige tradisjon. Det fantes knapt et trykt  ord om at våre
bygder hadde hatt ei fortid, eller hva slags fortid dette var. Sia den
gang har de store omveltninger i lokalsamfunnet gjort behovet enda
større for å kjenne til fortida.  Samtidig skal vi ikke  glømme at det
er den  moderne  tid som har gitt oss økonomiske og tekniske
muligheter til å produsere et slikt omfattende  lokalhistorisk verk som
dette.
 
 

                               Tromsø i juni 1989 Håvard Dahl Bratrein.
 

Bruksanvisning

Dette er ei historisk beretning om et geografisk område i Nord-
Norge, om det folket som  har levd der og om det samfunnet de har skapt.
Utgangspunktet er det gamle Karlsøy  prestegjeld, slik det eksisterte
fra 1781 og fram til 1964. Det bestod av 2 sogn, Helgøy  og Karlsøy, som
fra 1838 utgjorde en kommune, fra 1886 to kommuner. I 1964 blei de to
kommuner slått sammen til en kommune, Karlsøy,  etter at fastlandet gikk
over til Lyngen. Beskrivelsen etter 1964  omfatter bare nykommunen
Karlsøy.

Fram til 1867 hørte Ullsfjord (Sørfjord) med til Karlsøy hovedsogn, og
fram til 1776 hørte  også mesteparten av Lyngen med til  Karlsøy sogn. I
en viss grad vil disse områder bli omtalt  sammen med  hovedsognet. Fram
til 1781 hørte Helgøy sogn med til Tromsø  hovedsogn.

Dette betyr at det området vi beskriver, aldri har vært et enhetlig
område, administrativt sett.  Det har bydd på endel problem  når det
gjelder framstillinga. Mye tyder likevel på at   Karlsøyværingene og
Helgøyværingene fra gammelt av har følt nærhet og samhørighet, på
tvers av administrative skillelinjer. Noe av  dette skyldes trulig
fellesskap og samarbeid i næring,  mye flytting  og slektsblanding,
foruten deltakelse i det felles tinglag, men det  kan også gå  tilbake
på forhold som ligger bak den skrevne historia.

Beretninga begynner med at mennesket vandrer inn i området, og  går
fram til 1985. Dette  dekker et tidsrom på ca 10.000 år, etter de
kunnskaper vi har i dag. Det er et ufattelig langt  tidsrom, og mye  har
skjedd gjennom denne tida. Når vi kommer litt tilbake i tida, er  det
tale om ei svært lita befolkning i dette området. Det blir også  mindre
og mindre med kilder som kan  fortelle om dette folket. For tida
bakenfor 1500-tallet er det bare ei reint skissemessig   beretning vi
kan gi, for steinalder og jernalder knapt nok det.

Dette er meint å være ei tradisjonell bygdebok, i den forstand  at jeg
vil forsøke å få fram mangfoldet  ved folkeliv og samfunnsliv
gjennom tidene, i den grad kildene tillater dette.  Den  generelle ramme
vil dreie seg om tilpasning til naturforhold og  ressurser på den eine
sida, og tilpasning til ytre forhold, som markedssystem og statssystem,
på den andre.  Perspektivet blir heile  tida det lokale, altså
lokalsamfunnet sett innenfra.

Dagens samfunn er naturligvis et produkt av fortida, og det er  med
utgangspunkt i vår egen  virkelighet at vi skal gå bakover i tida  og se
hva som har skjedd før oss. I dag er det fisken og  de  internasjonale
konjunkturer som bestemmer mye av utviklinga i våre  bygdesamfunn, og
bosetninga er sterkt prega av den teknologiske utvikling når det gjelder
forhold som båter,  hamner og kommunikasjoner. Hvordan var dette bakover
i tida? Og hvordan har   storsamfunnet eller staten, som idag bestemmer
så mye lokalt, virka  lokalt gjennom historia?  Er det noe nytt at
staten bestemmer hva vi  skal betale i skatter, hva vi skal synes om
rett og  galt, hva slags  religion vi skal ha, hvor langt fra fjæra vi
skal bygge våre hus?

 Konkrete spørsmål blir da hvem og hvor mange som har bodd i området,
hvor de har bodd, hva slags næringsgrunnlag som har vært  utnytta og
hvordan den økonomiske aktivitet har  vært organisert. Hvordan har
folket organisert fellesskapet eller det lokale samfunn, og  hvordan
har dette fungert i forhold til det store samfunn og  statsmakta?

 I første rekke blir dette ei beskrivende framstilling, altså ei
klarlegging av de faktiske forhold. Men dette vil bli forsøkt gjort
slik at vi også ser sammenhenger  i utviklinga, kanskje også  årsaka
til at endringer har skjedd, selv om dette ofte er  vanskeligere å
påvise.

 Framstillinga av fortida er delt opp i 13 perioder, fra steinalderen og
fram til etterkrigstida.  Inndelinga i perioder er  foretatt ut fra ei
vurdering av hva som er karakteristisk for hver periode. Innafor hver
periode er de enkelte emner eller temaer gitt  særskilt behandling. For
å lette oversikten, innledes hver periode med en kort oversikt over de
viktigste begivenheter i perioden. En  detaljert innholdsfortegnelse er
satt foran hver periode.

 Teksten inneholder ingen kildehenvisninger eller noter, men bak  i 3.
bind er det satt inn en  oversikt over kilder og litteratur. Her  vil
også finnes namneregister, register over embedsmenn,  ordførere,
klokkere etc. samt liste over omkomne på havet og krigsoffer.

 Denne bygdeboka er i første rekke skrevet for Karlsøyværingene.  Det er
likevel vanskelig  å skrive ei slik bok, fordi leserne møter med så
ulike forutsetninger. Noen har allerede lest mye  historie,  andre går
her kanskje for første gang i vei med et historieverk.  Mange av de unge
lesere kjenner bare det moderne etterkrigs overflodssamfunn. Mange av de
eldre lesere har  opplevd det gamle  fattigmannssamfunnet, og har selv
vært med på å skape den utviklinga  jeg  beskriver i dette århundret. De
kjenner bedre enn forfatteren  mye av det som har skjedd innen
næringsliv og samfunnsliv, og vil  kanskje til og med finne konkrete
feil i framstillinga.

 Synes du  boka ser for utilgjengelig ut, med sine mange detaljerte
kapitler om bosetning,  næringsliv og administrasjon, så  begynn med å
se på bilder og kart. Innimellom de mange tunge  kapitler finnes også
endel korte meir, lettleste kapitler om  avgrensa temaer,  begivenheter,
personer eller bygder, som kan egne  seg til å begynne med. Hvis du da
får lyst  til å lese meir, så gå i  gang med perioder som ligger nær i
tid, og som du selv har et  forhold  til. Kanskje vil det være en ide  å
begynne med periode  XIII,  Et samfunn i oppbrudd,  og så lese seg
bakover i  historia? Og synes du at der finnes for mye vanskelige ord,
så vil  du  finne ei liste bak i siste bind med fortegnelse over endel
faguttrykk og fremmedord.

 Denne bygdeboka omfatter altså bare generell bygdehistorie, ikke
gårds- eller slektshistorie.  Det er fleire grunner til dette. Ut fra
historiske forutsetninger synes gårdshistorie, basert på
matrikkelgården, å være en lite fruktbar måte å studere fortida på. Å
skrive slektshistorie knytt  til gården, synes formålslaust, i
betraktning av den store flytting som har foregått. Rein genealogi
eller slektshistorie har stort sett liten interesse i en generell
sammenheng. En god  del personalia, slektshistorie og gårdshistorie  vil
likevel finnes i denne bygdeboka, fortrinnsvis  i sammenhenger  der
slikt stoff belyser generelle trekk ved utviklinga.
 

 Advarsel til leseren

    Det vil sikkert ikke være vanskelig for leserne å finne feil,
uoverensstemmelser og  unøyaktigheter i bygdeboka. Dette vil trulig
helst gjelde de seinere perioder, der jeg for en stor  del har bygd  på
muntlige opplysninger fra folk. Det er jo ikke alle som husker  like
godt, og noe kan jeg ha misoppfatta av det som blei beretta.

 Men det vil utvilsomt ligge feil også i det stoffet som bygger  på
skriftlig materiale. Mange  av kildene kan være vanskelig å tyde,  og
kan derfor være mistolka. Opplysninger  kan være  misforstått eller
satt inn i uriktig sammenheng, og der kan finnes regnefeil i de
beregninger  jeg har gjort. Endel slike feil har jeg selv oppdaga  under
reinskriving, men trulig finnes en god  del meir.

 vær også oppmerksom på at de C14-dateringer som er benytta i teksten,
ikke må  oppfattes så konkret som det kan synes av teksten.  Som det vil
framgå  av lista bak i 3. bind,  ligger det forholdsvis  store
tidsmarginer i dateringene. Det kan også ligge andre  usikkerheter  bak
enkelte dateringer, uten at det framgår av teksten.

 Et særlig problem for de eldre perioder er det at kildematerialet, både
det arkeologiske og  det skriftlige, er spinkelt og tilfeldig. Det betyr
at mange slutninger eller påstander  har et svakt  kildegrunnlag, d.v.s.
at det generaliseres  på et  svakt grunnlag. I mange tilfeller vil det
være større problem med å  bruke enkelte kilder, enn det som framgår av
teksten.

 Det må også påpeikes at ei historiebok aldri kan bli noen objektiv
gjengivelse av  fortida. I meir eller mindre grad vil  det være
forfatterens  syn  på fortida som kommer fram.  Det er  han som har
bestemt hva slags kilder som skal brukes, han stiller  spørsmål og har
gjort et utvalg av de opplysninger som han synes er  intressante, han
har bestemt oppdeling  og presentasjon av stoffet,  han har valgt
perspektiv, og han dirigerer leseren gjennom de ord han velger å
bruke, noen positive, noen negative. To historikere som  skriver om
samme emnet,  vil aldri skrive den samme boka.

 Vær derfor kritisk ved lesing, og godta ikke uten videre faktiske
opplysninger eller  resonnementer, hvis du meiner du har  grunn til å
mistru forfatteren. Det kan godt være leseren  som har  rett!
 
 

Om det "etniske"

    Det har fra gammel tid stadig forekommet innvandringer til oss,  fra
Vest-Europa og  Vestlandet, av døler og fjellsamer, foruten en og  annen
russ og kven. Ingen av disse har  kommet i så stort antall at  de har
utgjort noen egen  gruppe . Likevel har vi fra gammel  tid  hatt ei klar
deling av befolkninga i to etniske grupper eller  folkeslag. Det er
sjøsamene og  nordmennene. Disse to folkegrupper møter vi for fullt i
det skriftlige materialet ca 1550, og mye taler for  at de allerede
hadde mange  hundre års sameksistens bak seg i Karlsøy.

 Det har i seinere år vært mye faglig diskusjon om hvordan forekomsten
av ulike  folkegrupper skulle behandles i bygdebøker. I eldre
bygdebøker var det en tendens til å se bort fra etnisitet, d.v.s. man
behandla bare den norske del av befolkninga, eller lot som der ikke
eksisterte samer i bygda. I seinere tid har den samiske befolkninga
kommet sterkere fram, tildels som hovedgruppe.

 I denne bygdeboka vil begge de etniske grupper bli forsøkt behandla
likeverdig.  Hovedperspektivet vil likevel ut fra fleire  grunner bli
norsk .

 Den norske befolkninga har alltid vært i klart fleirtall i det gamle
prestegjeldet. Det var også  den toneangivende befolkning,  innen
administrasjon, rettspleie, geistlig betjening, handel, d.v.s.
samfunnslivet skjedde på norske premisser. I den grad Lyngen og
Ullsfjord (Sørfjord) hørte  med, var disse fjordene meir å betrakte som
egne, tilknytta samfunn. De forsvant da også  etterhvert som de  selv
var istand til å eksistere som selvstendige enheter innafor det
nasjonale, administrative system.

 En viktig faglig begrunnelse ligger i kildematerialet. Dette er  for en
stor del produsert av den  norske øvrighet for heilt andre  formål enn å
få fram de etniske forhold i lokalsamfunnet. Fra samisk side er i det
heile ikke produsert noe kildestoff. Forøvrig finner noen få sagn,
nedtegna  av Qvigstad på samisk, og noen få intervjuer  fra seinere
tid, foretatt på norsk med folk som ikke lenger forstod  samisk.

 Fornorskninga har etterhvert ført til at alle kjennelige, ytre  tegn på
samiskhet  er blitt  borte, så som språk, draktskikk,  byggeskikk,
særegenheter ved næringsliv, sedvaner etc. Genealogisk eller
slektsmessig eksisterer selvfølgelig mange som heilt eller delvis
nedstammer  fra gamle sjøsamiske eller fjellsamiske slekter, kanskje et
fleirtall av befolkninga. Det ser likevel ut til at det  idag er få som
selv velger å regne seg som same, eller som av sine sambygdinger  blir
oppfatta som samer. I alle fall betyr det etniske ikke lenger noe i
samhandling mellom folk. Også dette er en grunn til å velge et norsk
perspektiv i bygdeboka.
 
 

 Kildene

    Ett viktig spørsmål er hvordan vi skaper eller gjenskaper historia
eller fortida til ei  bygd.Hvordan kan vi vite noe om det  levende,
mangfoldige liv som har utfolda seg i Helgøy og  Karlsøy til  ulike
tider?

 Folk som idag er litt  oppi åra  husker naturligvis hvordan forholda
var før, og noe har de hørt av foreldre og besteforeldre,  kanskje
oldeforeldre, før disse gikk bort. Det bringer oss  litt  lenger
tilbake, i beste fall heilt til andre halvdel av forrige  århundre. Noen
har kanskje også  et gammelt fotografi liggende, eller gamle
gjenstander: bygninger, båter i naustet, redskap av ulike  typer som
ikke lenger er i bruk, men som vitner om hva folk før  hadde å hjelpe
seg med.

 Men alt dette viser oss bare litt av det som har skjedd. Hvordan  kan
vi få tak i andre sider  av livet, og hvordan skal vi skaffe oss  rede
på det som ligger forut for våre foreldre og  besteforeldres  tid?

 I historieforskninga er det vanlig å sette et skille mellom historie og
forhistorie. Historisk tid  er den tida som er skriftfesta, da bevarte
skriftlige kilder eller dokument forteller  oss om hva  som har skjedd.
Forut for det ligger forhistorisk tid, da  bare tause spor etter våre
forfedre  forteller om deres liv og virke. I Norge er det vanlig å sette
dette skillet til ca 1050, da kristendom og statsdannelse -- og med dem
skrift og litteratur --  for alvor fikk innpass.

 Dette passer dårlig i Helgøy og Karlsøy, som i mange andre nordnorske
bygder. Den eldste  skriftlige opplysning hos oss finner  vi i erkebisp
Aslak Bolts jordebok fra ca 1432. Der nemnes   Skoogs  fiordh , foruten
Rindar Watn , trulig identisk med  Skogsfjordvatn. Begge var  i erkebispens
eie, antakelig på grunn av laksefisket, og vi veit ikke engang om
stedene var  bebodde gårder,  eller lå øde. Etter dette må vi heilt fram
til ca 1520 før vi får de  neste  opplysninger. Da nemnes Torsvåg,
Helgøy, Hersøy, Kvitnes og  Vannvåg som boplasser, og vi får også
opplysninger om noen få av  beboerne på disse gårdene.

 Det er først fra 1550-60-åra at vi får såpass mange opplysninger  at vi
kan danne oss et  bilde av bosetninga i heile prestegjeldet. Da  først
begynner altså historisk tid  i sognet.

 Det er den samiske bosetning vi først får oversikt over, i årlige
svenske skattemantall fra  1558 og utetter. Full fortegnelse  over alle
norske boplasser får vi først i 1567, og deretter må  vi  heilt fram til
1610 før vi får årlige opplysninger. I 1589 nemnes  første gang kirker
og presteskap.

 Også utover 1600-tallet er det et sparsomt og ensidig skriftlig
materiale som står til  disposisjon, selv om vi i tillegg til
skattelistene nå også får ei folketelling og en matrikkel i 1660-  åra.
Folketellinga er egentlig et manntall, der bare menn og  unggutter er
tatt med, og matrikkelen gir sparsomme opplysninger om  gårder og
jordbruksforhold.

 Ca 1700 utvides imidlertid kildegrunnlaget betraktelig, idet vi  nå får
inn fleire nye kildetyper,  som gir oss innsyn i mange fleire  sider ved
samfunnslivet: tingbøker, skifteprotokoller (dødsbo-  oppgjør) og
kirkebøker. Nå får vi for fullt kvinner og barn inn i  historia, vi får
fattigfolk og rikfolk,  vi får bygdekrangel og  forbrytelser, vi får
hus, båter, innbo og løsøre og mye meir.

 Også seinere utover 1700- og 1800-tallet auker det på med nye
kildetyper, som stadig  forteller oss meir: regulære folketellinger,
bispevisitaser, skole- og kirkeregnskap, private
forretningsprotokoller, kommunesaker, lensmanns- og
distriktslegeinnberetninger o.s.v. Og det opprettes et arkivvesen i
landet, som har til oppgave å samle og bestyre denne mengde av
arkivalia, og gjøre det tilgjengelig for interesserte.

 Denne auken skyldes dels at det er bevart meir av det som har eksistert
av materiale, dels  en stadig vokster i samfunnsinstitusjonene, en bedre
utbygd sentraladministrasjon, meir offentlig kontroll og regulering,
meir utbygging av lokalforvalting  og det lokale sjølvstyre,  etablering
av lokalaviser, utvikling av foreningslivet og de politiske partier.
Ikke minst betydning har det  at også almuesfolk blir lese- og
skrivefør, og blir skolert til å  delta i samfunnslivet, som tidligere
mest blei styrt av en elite, en  embedsstand.

 Denne utviklinga har  ført til at vi i vår tid så å si drukner  i
papir. Vi har fått en nesten  uoverkommelig mengde skriftlig materiale,
og må gjøre et utvalg  av dette for våre  arkiv.  Resten må kasseres.

 Men selv om vi har denne mengde, er det likevel mye av det levende liv
som aldri eller bare  sparsomt kommer i arkiva. Det kan  gjelde folks
holdninger til hverandre, eller til viktige   samfunnsproblem, religiøse
forhold, tru og tradisjon, skikker i  dagliglivet, folks familieliv,
mattradisjon, folks økonomiske  forhold, sjølvproduksjon av matvarer,
forbrukervaner, barneoppdragelse, erotiske forhold og mye, mye meir.

 Slike forhold kan vi lett få tak i for nyere tid ved å gå ut og  spørre
folk som fortsatt lever,  men for eldre tider er det ytterst  sjelden at
noe av dette kan dokumenteres. Ett problem er  f.eks.  forholdet mellom
nordmenn og samer i området, deres oppfatning av  hverandre, og
samhandling mellom disse to etniske grupper. Her ligger vanskene i at
det bevarte  kildemateriale kaster lite lys over  slike forhold.

 En annen kildemessig vanskelighet er at selv om kilder er bevart, kan
disse ikke uten videre  brukes uten å kjenne til hvorfor  og hvordan de
opprinnelig kom i stand: de må tolkes. Hvor  nøyaktig  har sognepresten
ført kirkebøker og folketellingslister? Blei alle  vedtak gjort av
formannskap og skolestyre satt i verk og hvordan? Er alle oppsittere
tatt med i de eldre  skattemanntall, eller er de  fattigste utelatt?
Hvor mye av husdyr og gårdsressurser er lurt   unna  ved
matrikkelrevisjonene? Hvor  objektiv  er bispens  beskrivelse av almuens
dannelsesnivå og moralske karakter? Hvor mye  av dagliglivets
bruksgjenstander har vært vurdert så lågt at det er  utelatt i
dødsbo-oppgjør? Disse spørsmål er tatt med her bare for å   antyde noe
av de utallige problem man står ovenfor når et skriftlig materiale skal
brukes.

 Bakenfor ca 1550 har vi stort sett bare de  tause  vitnesbyrd om folks
liv å holde oss  til, d.v.s. de arkeologiske  kilder. Det er en heilt
annen kildetype enn det skriftlige  materialet,  det forteller stort
sett om andre forhold, og må tolkes  på andre måter. Det dreier seg om
hustufter, tykke avfallslag,  graver, gjengrodde åkerlapper, gjerder,
støer, stier, fangstanlegg   o.s.v.

 Disse kilder kan indirekte fortelle en god del om bosetning, levemåte,
næringsliv, handel,  gravskikk, husbygging m.m., men de  representerer
bare en svært liten del av de gjenstander  som folk har  omgitt seg med
da de levde. Særlig er organisk materiale: tre, bein, skinn og
tekstiler lett forgjengelig. Når vi kommer tilbake til  steinalderen, er
det stort sett bare  gjenstander av stein som er  bevart.

 Det er også store problem med å datere slike funn, og det er svært
kostbart og  arbeidskrevende å foreta større utgravninger av  bevarte
rester av graver, hus og boplasser.  Vi skal også huske at  det vi
finner av slike rester skal fordeles over mange tusen år,  især for
jernalder og steinalder, og da blir det lite å fordele for hvert
hundre-år. Og svært mye av fortida  lar seg ikke fange opp av  dette
materialet, som samfunnsliv, religiøse forhold, språk, etnisitet
o.s.v.

 En annen kildetype som ofte behandles sammen med arkeologien, er
stadnamna. Dette  er namn på gårder, steder i inn- og utmark, holmer  og
skjær, fiskegrunner o.s.v. I dette stoffet   kan  det ligge  mye
eldgammelt materiale, kanskje tilbake fra jernalderen, men det  er stort
sett bare bevart i muntlig tradisjon eller seine skriftlige  kilder, og
er vanskelig å bruke.
 
 

 Tidligere undersøkelser og forskning

    Sogneprest Kaurin var den første som gjorde forsøk å se bakover  i
tid ved hjelp av  historiske kilder, d.v.s. kirkeboka, supplert med
tradisjonsstoff. Dette var i et påbegynt  topografisk verk ca 1800-
1810, som aldri blei fullført. Også presten Alfred Eriksen forsøkte  seg
som historiker, da han i etpar avisartikler i 1907 omtalte de
bortglømte fiskebanker ute i havet  og forholdet mellom gjestgiverne  og
presten Steen, på basis av sogneprestarkivet.

 I 1936-38 utførte kirkesanger Viggo Ørstrand en større undersøkelse av
skolevesenet i  Karlsøy, basert på skolearkivet. For  den eldste delen
(1778-1890) blei undersøkelsen trykt i  avisen, og i  1978 kom heile
undersøkelsen (fram til 1936)  som en egen trykksak.  Dette var  den
første egentlige historieskriving hos oss. Andre lokale undersøkelser
var kirkesanger Hans  T. Andersens slektshistoriske undersøkelser fra
Karlsøya og Reinsvoll-Nordeidet  fra ca 1940.  Han samla og et hefte med
gamle sagn, som desverre er  kommet bort ved uforsiktig utlån. I
1960-åra nedtegna Peder Dahl,  Bratrein, endel slektshistorie og
personalia fra det gamle Karlsøy  sogn. I 1987 kom den store slektsboka
om Figenschoufamilien,  supplert med  opplysninger om Hegelundslekta og
andre inngifta  slekter, utarbeidd av Hulda Figenshou fra  Kjosen.

 Det første større forskningsprosjekt i området var Isolasjonsprosjektet
, utgått fra  Institutt for samfunnsforskning i Oslo tidlig i 1960-åra.
Det blei foretatt undersøkelser av  etniske forhold (Per Mathiesen),
politisk deltakelse (Francesco Kjellberg) og generelle  samfunnsforhold
(Vilhelm Aubert), tildels med historisk perspektiv. I tilknytning  til
prosjektet  utførte undertegnede to historiske undersøkelser over
politiske og økonomiske forhold ved  århundreskiftet, konsentrert om
handelsmann Chr. Figenschou  og sogneprest Alfred Eriksen.

 I perioden 1975-1978 arbeidde det tverrfaglige Helgøyprosjektet  i
Helgøyområdet,  utgått fra Universitetet i Tromsø. Hovedtemaer var
bosetning, ressursutnytting og etniske   forhold, især konsentrert om
tida 1300-1700.

 Innafor  Helgøyprosjektet  har Povl Simonsen arbeidd med steinalder og
perioden  1300-1700, basert på arkeologiske undersøkelser, herunder
utgravninger utført i Fagerfjord i  1954.  Inger Marie Holm-Olsen har
arbeidd med jernalder og middelalder  (gårdshauger), Per  Mathiesen med
samisk historie ca 1700-1850, Tom  Søbstad med samisk bosetning
1300-1600,  Per æ'r og Johan Albert  Kalstad med nyere samisk historie,
Gustav Rossnes med bosetning  og økonomi på Nord-Kvaløy 1850-1950, Helge
A. Wold med handelshistorie  og  jordbrukshistorie, Turid Taksdal med
bosetning og  ressursutnytting, Alf R. Nielssen med bosetning på
15-1600-tallet,  Karl-Dag Vorren med pollenanalyse og
vegetasjonshistorie, og   undertegnede med jordeiendomshistorie og
n'ringsutøvelse.

 Foruten disse undersøkelser har bygdeboka  kunnet dra nytte av  Edmund
Edvardsens  skolehistoriske arbeid, Sidsel Saugestads
sosialantropologiske undersøkelse fra Ringvassøy,  og en
samfunnsanalyse fra Karlsøy fra 1972, utført av Per Fredriksen.
Forøvrig har bygdeboka  hatt stor nytte av mange av artiklene som har
vært publisert i  Årbok for Karlsøy-Helgøy .

 Det øvrige forskningsarbeid som ligger bak bygdeboka, er utført  av
forfatteren, herunder  omfattende registreringer av kulturminner  og en
rekke mindre arkeologiske undersøkelser.
 
 

 Karlsøy-væringen og historia

Er det riktig som det ofte har vært hevda, at Nordlendingen er
tradisjonslaus og  historielaus, uten interesse for fortida? Trulig  er
det riktig at vi ikke møter de samme gårds- og  slektstradisjoner som
i meir utprega, stabile bondebygder. Dette har  utvilsomt  sammenheng
med et meir ustabilt bosetningsmønster og mye flytting, tildels over
store  avstander, stundom fra utlandet. Ei  vanlig erfaring er at ved
flytting tapes lett kontakten med  det  miljøet og den slekta man flytta
vekk fra, selv om ikke avstanden  trenger å være så stor.

 Likevel er det tydelig at det har vært utvikla en rik tradisjon  og
mange faste sedvaner, knytt  til en rekke viktige deler av den  lokale
kultur. Det dreier seg f.eks. om tradisjon knytt til fangst og fiske,
til båtliv og rorbuliv, det dreier seg om et stabilt og  konservativt
jordbrukssystem og  leilendingsvesen, om jektefart og utredning, om
sosiale institusjoner som tingordning, storhelger og
fosterbarnsystemet, om den folkelige forestillingsverden med draug  og
hulder,  dauinger og runekaller.

 Innafor mange av slektene, især de stabile gamle storkarsslektene, har
det også vært  bevart en nokså fast slektstradisjon. Et eksempel på
dette var da gamle Hans Figenschou  på  Kvitnes i 1862 satte seg ned og
skreiv en detaljert  slektskrønike, som gikk tilbake til ca 1680,  og
som vi idag kan  kontrollere gjennom skriftlige kilder. Mye kan og tyde
på at samene  har  hatt større slektsbevissthet enn nordmennene, noe som
kan ha  sammenheng med at slekt betydde meir i det sosiale nettverk
hos dem. Dessuten kan det se ut til at sjøsamene generelt flytta over
kortere distanser enn nordmennene.

 At mange Karlsøyværinger har interesse for fortida, ser vi klart  i den
oppslutning årboka  har fått, og forfatteren har møtt denne  interesse
utallige ganger i forbindelse med  bygdeboksarbeidet, ikke  minst ved de
mange intervjuer jeg har foretatt.

 Det viktigste uttrykk for den historiske interesse, finner vi i  det
rike sagnmaterialet som  eksisterer og den lokale fortellertradisjon,
knytt til fortida. Her finner vi historisk stoff  som i sin  kjerne går
tilbake til middelalderen, kanskje til og med  jernalderen. De eldste
nedtegninger har  vi fra Kaurin ca 1800, og  mange av sagna lever
fortsatt i tradisjonen.

 I fortellinga om Nord-Fugløy, som skulle bukseres lenger innover  i
fjorden, har vi et  eldgammelt mytisk sagn eller opphavssagn, som
forteller om hvordan naturen er blitt skapt,  og om forholdet mellom
natur og mennesker. I sagnet om Kong Karl og Kong Helge finner vi  ei
folkelig forklaring på de gamle namn på to av de mest sentrale øyer  hos
oss. Dette sagnet  forteller og om et gullhorn eller en gullskatt  i
form av en gullkalv som skal være nedgravd på  Karlsøy.

 Et sagn som i sin kjerne kanskje bygger på tradisjoner fra jernalderen,
er sagnet om Tore  Hund fra Bjarkøy og hans brør. De skal ha herja
rundt på Vanna, og gitt namn til bl.a.  Torsvåg, Grimsholmen, Burøy og
Jetnes på Skorøy. Dette er steder som alle har kulturminner  fra
jernalderen, og som vi seinere møter igjen som del av Bjarkøyættas
jordegods.

 Fra seinmiddelalderen har vi bevart to sagnkompleks, som i sin  basis
utvilsomt bygger på  virkelige hendelser. Det eine er sagna om  karel-
eller russeherjingene, der vi fortsatt idag kan ane litt av den skrekk
som gjennom mange generasjoner er blitt overført til oss. Det andre
sagnkompleks er fra storfisketida, og har funnet seg uttrykk i sagna om
de bortglømte  fiskegrunnene Fila og Langesve. Vi  har og bevart sagn
om fleire av småkirkene som stod i  fiskeværa på  den tida.

 Fra 15-1600-tallet har vi bevart sagn om fisket i Flatvær og
Grimsholmen, om falkefangsten  og om hollendernes reiser. Fra 16-
1700-tallet har vi sagn om en rekke personer som har levd,  som
Grøttøy-Kari, Anne Larsdatter, Mordar-Moses, skipper Hans Hansen,
Kvitnesbonden  Jeremias Figenschou, presten Mikkel Hegelund,
handelsmann Horsens, skipper Wormhus og  om Grunnfjordherrene.

 Alt i alt har fortida vært rikelig representert i Karlsøyværingenes
liv, og om ikke alle  fortellinger har krav på  historisk pålitelighet,
så vitner det om stor interesse for historie  og  tradisjon.
 

 Perspektiv på fortida

 I 10.000 år har det levd folk i vårt område. Om mesteparten av
denne lange tida veit vi lite.  Bare for de siste 500 år har vi noe
sikrere kunnskap om bosetning, levekår, samfunn og kultur.  Har det  da
noen interesse å lese om disse fjerne tider, når vi hverken kan  følge
personer, slekter, gård eller bygd i noen sammenheng, og for  de eldste
tider heller ikke kjenner til språk  eller folkeslag?

 Selv om vi ikke kan følge individene lenger tilbake enn 1500- tallet,
eller påvise sikker sammenheng bakover fra middelalder til jernalder
og steinalder, var det likevel det samme  landskap folk levde i, og det
var de samme ressurser folk ernærte seg av. Flo og  fjære,  mørketid og
midnattssol, storm og stilla var det samme for steinalderfolket som for
folk i dag. I teknisk utvikling kan vi  trulig si at det var mindre
forskjell mellom steinalder og 1500- tallet,  enn mellom 1500-tallet og
idag.

 De viktigste  endringer har skjedd med folketallet, som har steget fra
noen få familier, til  meir enn 4000 innbyggere i det  gamle
prestegjeldet. Fra en eksistens basert på overleving, har  vi  fått et
veletablert velferdssamfunn, der det også er plass for de   uproduktive
medlemmer.

 De første i området begynte som fiskere og fangstfolk. Seinere  kom
også viktige ressurser  fra jorda med i bildet. Men også i dag må  vi si
at fisken i havet er hovedbasis  for  lokalsamfunnet. Gjennom  disse
10.000 år blir det da  fisken  og  folket  som blir  den  gjennomgående
tråd i utviklinga, om vi skal leite etter noen.  Ved at fisken tidlig
fant et  verdensmarked, kom handel og kreditt  inn som viktige deler av
eksistensen, på ondt og godt.

 Fra å være et selvforsynt lite samfunn, er området etterhvert blitt
innlemma i stadig større  enheter, økonomisk og politisk, og  stadig
meir avhengig av beslutninger tatt av andre.

 Samtidig har Karlsøysamfunnet endra seg i utstrekning og posisjon. Fra
et opprinnelig  øysamfunn i middelalderen, med egne  institusjoner og
som sentrum i lensadministrasjonen,  voks området på  15-1600-tallet til
også å omfatte fastlandsfjordene Ullsfjord og  Lyngen. Etterhvert som
fjordfolket har vokst i betydning, har det  skjedd ei avskalling, i
fleire etapper, av Lyngen, Sørfjord og  Lenangen. Igjen står det gamle
kjerneområdet, det egentlige   Karlsøysamfunn, men nå som en isolert
utpost utenfor allfarvei.

 Og hvem er så Karlsøyværingen idag? Ut fra det vi veit om vår felles
historie, må  betegnelsen bastard  passe bedre enn rasedyr. Det norske
innslaget er naturligvis  uomtvistelig. De fleste  av oss har uten tvil
også sjøsamisk blod i årene, fra mange hundre  års  lokalt hopehav. Noen
har også aner til viddene, noen til de  tusen sjøers land og noen til de
russiske samfunn ved Kvitsjøen.

 Men fleire har vært med og berika utvalget av gener eller arvestoffer.
Det kom døler fra  Østlandet og Trøndelag, det kom  Vestlendinger i
flokk og følge, det kom utlendinger fra  Danmark,  Tyskland, Nederland
og Skottland, embedsfolk og handelsfolk, bønder,  fiskere og
utrorsdrenger.

 Mye kan og tale for ubrutte aner tilbake til det folket som bodde i
området i jernalder og  steinalder. På den måten kan vi si at  folket
som lever i Karlsøy idag, er summen av fleire tusen  års  historie i
området. Den arven vi bærer i oss, er da kanskje i første  rekke en
sosial eller miljømessig arv, men det er samtidig en fysisk arv. Vi
bærer alle historia i oss!
 
 

 2. Naturen rundt oss

 Landskapet

 Det gamle Karlsøy prestegjeld består av et stort stykke fastland,
som utgjør en stor del av  Lyngshalvøya, foruten en rekke  større øyer,
en del mindre øyer, og en stor mengde holmer og  skjær.  I alt kan vi
regne vel 30 øyer, hvorav 23 har vært bebodd. Hvis vi  regner større
holmer  som øyer, kommer vi opp i ca 300, og hvis vi begynner å telle
skjæra, blir det mange tusen. Mellom fastlandet og øyene og mellom øyene
går for det meste store, breie sund. Vest i  Helgøy ligger et landskap
som foruten større og mindre øyer, består av holmer og skjær, især
knytt til  Hersøy, Hattøy, Nord-Grøttøy, Måsvær og Flatvær. Her er mye
ureint  farvatn, mens  området ellers har nokså greie farvatn å ferdes
i, og  greie seilingsleier.

 I alt utgjør landet 1432 km  eller i underkant av   % av Norges areal.
Av dette utgjør  øyene 1040 km  og ferskvatn 33,5  km . De to
betydeligste innsjøene er Skogsfjordvatn  og Jegervatn,  som ligger
mindre enn 20 meter over havet. De betydeligste elver kommer fra  disse
2 vatna, samt fra Skipsfjordvatna.

 Bare 17 % av landet ligger lågere enn 60 meter over havet. På
fastlandet går fjelltoppene  opp i 1600 meter. På Vanna og Ringvassøy
går fjella opp i vel 1000 meters høgde, mens  Reinøyfjella ligger  like
under 900 meter. Også fleire av de øvrige øyer er fjell-lendt.  Isbreer
finnes især på fastlandet, men også på Ringvassøy og Vanna.

 I 1950-åra var her 15,6 km  jordbruksland, eller vel 1 % av
landarealet, mens skog og  kratt utgjorde 200 km  (14 %). Omtrent  alt
dyrka areal ligger i ei tynn stripe langs strendene   (strandflata).
Nesten alt skogareal ligge på fastlandet og de indre  øyer (Reinøy,
Karlsøy, Ringvassøy). Større myrareal finnes ved  Jegervatn og
Sør-Lenangen, Nordeiddalen, Karlsøy,  Slettnes, Skipsfjorddalen og
Vannereid.

 Både på fastlandet og øyene finner vi mange småfjorder, og mange
steder fører eider, skar  og daler gjennom landskapet.

 Også under havflata ligger et landskap som har vært kjent, og som har
hatt stor  næringsmessig betydning, selv om bare litt av  dette kan
sees. I sunda er dybden vanligvis  50-170 meter, noen  steder meir og
noen steder mindre. Utfor øyene i vest og nord ligger  store
grunnhavsområder eller støvelhav, ofte bare 20-30 meter under havflata.
Utfor dette strekker  det seg igjen grunner og banker  mellom 100-200
meter under havet. For å komme til grensen  på 100  famn må man 13-22 km
ut fra land. Et kart som følger 200 meterssonen  viser et stort  område,
opptil 100-150 km ut fra land. Deler av dette  området har tydeligvis
vært utnytta av  Karlsøyværingene om sommeren fra langt tilbake i tida.
For håkjerringfisket har det også vært   tale om vinterfiske.

 Her ligger eldgamle, nærmest legendariske fiskehav som Jessboen,
Gossefallan og  Nordboen, med en rekke grunner og fall, rett ut av
Vanna og Nord-Fugløy. Her finner vi bl.a. Breigrunnen på 5 famn (10  km
ut), Vestre Gossan med opptil 9 m, der 4-5 fall bryter i tung   sjø,
Østre Gossan med 7 tørre boer ved fjære sjø, hvorav Storfallet  utgjør
et 1 m høgt skjær  (21 km ut), Gosseggtaren på 6 famn (16 km ut),
Nordboen på 1 famn (13 km ut), Innerbofallet  (Indre Jessboen)  på 5-6
famn (22 km ut). Rundt disse fall og boer ligger fine  fiskegrunner.
Rett ut av Flatvær ligger også fleire grunne  fiskebanker. Lenger vest
har vi Nordvestbanken  eller Fugløybanken  (etter Sør-Fugløy), som
skilles fra Malangsbanken ved Fugløy-djupet eller  Søyla.
 
 

Geologiske forhold

 Det landskap vi har idag, med de muligheter for bosetning og  erverv
som dette gir, er  naturligvis skapt gjennom prosesser som går  uhyre
langt tilbake i tid. Men nøkkelen til å forstå  forholda i vår  tid
ligger for en stor del tilbake i selve skapelseshistoria, da
berggrunnen blei til.

 At vi har mye høgfjellsområder, som på Lenangslandet, på Ringvassøy og
Vanna, skyldes  at her er mye harde bergarter, som  gneis, granitt og
gabbro. De forvitrer langsomt og gir karrig  jord.  Mesteparten av
områda hos oss består av slike bergarter.

 Glimmerskifer  og kalkstein forvitrer derimot lett.  Det gir meir
avrunda landskap og god  jord, med gode beiter og god skog.  Slike
bergarter forekommer især det vi finner det beste   jordbrukslandet, som
låglandet fra Lenangsøyra til Svendsby, på  Reinøy og Karlsøy, på
sørlige og østre del av Vanna (Vannvåg-Hamre),  på Nord-Fugløy, på
Helgøy og på den nordre del av  Ringvassøy (Hansnes-Skogsfjord).

 Berggrunnen kan også inneholde mineraler som kan danne basis for
gruvedrift. Især er  Ringvassøy slikt sett ei spennende øy, med
forekomster av bl.a. svovelkis, kopper, gull, bly,  magnetkis,  arsenkis
og sinkblende. På Kvitnes på Vanna finnes kobberkis,  svovelkis og
hematitt. Over Reinøy, Karlsøy og Vanna strekker seg et  belte med
kalkstein eller dolomitt, og  kleber finnes på Grågården og  i Lenangen.
Også hos oss finnes skifer, men ikke i drivverdige   forekomster, slik
som mange steder ellers i Nord-Troms.

 Ellers er landskapet naturligvis sterkt prega av de mange istider vi
har hatt, og påvirkninga  på landskapet etter siste istid.  Dette ser vi
f.eks ved de mange randmorener vi har spor av,   etterhvert som
innlandsisen trekte seg tilbake. Slike morener har vi  spor av i form av
utstikkende nes, bl.a. i Langsund, på ytre Vanna, på Ringvassøy og
Nord-Kvaløy. Spor etter  sidebreer eller botnbreer  har vi mange steder,
bl.a. på  Ringvassøy, i form av dype daler og   vatn. Dessuten har
landhevning og hav modellert ut markerte  strandlinjer mange steder på
øyene og fastlandet.

 Likevel kan vi på ytre Vanna, som i Sandfjord (Næringen) og Skipsfjord,
se rester av den  gamle landoverflata fra tertiærtida,  millioner av år
tilbake i tida. Det som finnes av bebodde områder, ligger i hovedsak på
gammel  sjøbotn langs  strendene. Her kan finnes lange, flate,
sammenhengende  områder, som mange steder i Langsund. Men ofte er
strandflata delt  opp av utstikkende fjellparti, som på Nord-Kvaløy, og
det kan være  langt mellom hver gård.
 
 

Planteliv

    Hva slags plantesamfunn man skal få i et landskap, avhenger av  så
mangt. Det er  spørsmål om berggrunnen og jordsmonn, om klima,  d.v.s.
nedbør, vind og varme, det er også  spørsmål om menneskets  bruk av
landskapet, f.eks. til beite, utslåtte og tilvirkning av  brensel.

 Hva berggrunnen kan bety, ser vi f.eks. på den kalkrike Karlsøya, som
heilt sia biskop  Gunnerus i 1760-70-åra har vært  gjenstand for
botanikernes spesielle interesse. I 1937 var det  kjent  330 karplanter
her, hvorav mange sjeldne. Noen hadde til og med sin  nordgrense her.
Sjeldne planter var f. eks. engstarr, Olavsskjegg, murburkne, nebbstarr,
marisko, vårmarihand,  lappmarihand og hundegras. I ei lun li ved
Ramberget blei funnet heile 78 arter.

 At berggrunnen også er viktig for skogen,, ser vi f.eks. i det  sørlige
Langsund, der vi på  Reinøysida finner stor, fin bjørkeskog,  mens det
på Ringvassøysida bare er krattskog. Men  også denne øya har  god skog,
som vi kan se i Nord-Grunnfjord, i Dåfjorddalen og ikke  minst  ved
Skogsfjordvatn. Likevel er det låglandet på fastlandet som  har den
beste skogen, noe som  heller ikke er tilfeldig.

 På de ytre øyene kan vi tydelig se at klimaet betyr mye for
skogvoksteren, ikke minst når  vi ser hvordan bjørka tilpasser seg
terrenget og vindforholda. Den tilgroing av skog og kratt  vi kan se
ute på øyene etter at beitet og brenselbruken avtok, viser likevel  at
mennesket også  er en viktig faktor når det gjelder skog og  planteliv.

 Det generelle bildet er frodig skog og gode skogsbeiter på fastlandet
og de indre øyer,  mens de ytre øyer frambyr et bart  landskap, med mye
lyng og berg. Her er det få steder  såpass med skog  at den har betydd
noe for brenseltilgangen. Til gjengjeld har mange  av  havgårdene hatt
tilgang på rekved.

 Generelt er det bjørka som utgjør skogen over alt, men ved Jegervatn og
Sør-Lenangsbotn  finner vi de siste rester av den gamle  furuskogen, som
en gang også har dekt øyene. Andre  villige treslag  er older, selje og
rogn, foruten den kortvokste einerbuska. Også  litt osp kan  finnes,
foruten noen enkeltstående heggetre.

 I varme lier kan bringebær og rips finnes, og nytteplanter som
syregras og sløke vokser  mange steder. Den viktigste nytteplante er
trulig molteplanten, som setter sitt preg på  vegetasjonen mange  steder
på ytterkysten, både på myrer, i tørrere hei-landskap på  holmer.

 Vi skal heller ikke se bort fra den vegetasjonen som vokser i
fjæreregionen, i beltet mellom  flo og fjære. Både tang og tare hører
med til de planter som har betydd mye for februket i  området. Tang  og
tare har og vært med på å gjødsle strandengene, især ute ved  havet. Den
rike vegetasjonen vi finner mange steder på holmer og småøyer, skyldes
imidlertid helst  gjødslinga fra sjøfuglene.

 Hva klimaet betyr for plantelivet, ser vi hurtig når vi fjerner  oss
fra strand og li og går  oppover i fjellet. Skogen slutter på  100-400
meter over havet, og typiske fjellplanter overtar, før   gråberget blir
nokså enerådende fra 7-800 m.o.h.

 Gjennom tidene har det mange steder danna seg store myrer i låglandet,
tildels som  oppdemninger bak gamle strandvoller, som på  Karlsøy og
Vannereid. Disse myrene blei en  hovedbasis for  brenselforsyninga fra
midten av 1800-tallet, da folketallet begynte  å vokse for  alvor.
 
 

 Dyreliv

    Det viktigste landdyr har vært villreinen, som i eldre tid har  hatt
tilhold på alle større øyer  og fastlandet. Fra 1700-tallet blei
villreinen erstatta av tamrein. På enkelte øyer har det vært  satt ut
mindre stammer av privat villrein, d.v.s. vill  tamrein.

 Elg har vi ikke kjennskap til i historisk tid. I 1958-59 kom etpar
streifdyr utover øyene heilt  til Vanna og Nord-Fugløy. Enkelte  dyr har
i seinere år hatt tilhold ved Skogsfjordvatn, og på   fastlandet har det
etablert seg en liten elgstamme.

 Også haren synes å være en sein gjest i vårt område. Det ser ut  til at
haren kom ca 1847,  da sogneprest Knudsen satte ut en han og 4  ho-harer
på Karlsøya. Her formerte de seg  enormt, og har i enkelte  perioder
nærmest oversvømt øya. Her danna haren sammen med  rypa  basis for ei
innbringende jaktutleie for sognepresten, og i enkelte  perioder blei
øya regna  som landets beste jaktterreng. I 1924 hadde  baron Jannez fra
Paris skutt 204 harer. Det blei  nå bestemt at det  ikke var lov å bruke
meir enn 5 gevær samtidig, og ikke skyte meir  enn 50  per dag. I 1937
beskreiv viltforsker Edv. K. Barth bestanden  her som  enestående . Jakt
med hund var ikke mulig p.g.a.  mengden, derimot hadde det vært forsøkt
med drivjakt.

 Fra Karlsøy har det også vært satt ut hare på andre øyer. I 1922  blei
det satt ut 5 harer på  Reinøy, i 1924 15 harer på Dåvøy og  Store
Skorøy.

 For folk flest var det rovdyr eller pelsdyr som var av størst
interesse, ved at de gav  salgsprodukt. Især har oteren vært viktig.  Ca
1900 blei det årlig fanga 2-300 dyr i Helgøy og  20-30 i Karlsøy.  I
eldre tid synes både rødrev og fjellrev å ha eksistert på øyene.
Fjellrevenblei tidlig utrydda, mens rødreven synes å ha opptrådt
periodevis. Ca 1850 kom rødrev både til  Ringvassøy, Reinøy og Vanna,
men den blei borte ca 1920. Seinere har rødreven bare vært  å finne  på
fastlandet.

 I 1849 blei det oppgitt at det fantes mange  revegauper  på Ringvassøy,
uten at vi riktig  veit  hva slags dyr dette var. Det  blei sagt at den
tok lam av grindene, og var mistenkt for å  ha spist  opp et barn.

 Et anna pelsdyr som finnes overalt, er  reskatta (røyskatta), og i
etterkrigstida har   villminken  kommet inn som  et nytt rovdyr, til
stor skade for fuglelivet. I 1978 blei det tatt   livet av 87 villmink,
uten at bestanden synes å minke.

 Etter stadnamna må bjørnen i eldre tid ha hatt en viss utbredelse på
øyene. Ulv kjenner vi  bare fra fastlandet, i forbindelse med en
invasjon i 1860-åra.

 Av sjøpattedyra er det selen som har hatt størst betydning. Steinkobbe
finnes især vest i  Helgøy,helst knytt til Mekta, Hattøy,  Måsvær,
Sørskar og Flatvær, foruten området nord for Burøysund. Også  havertn
finnes i området. Ca 1800 blei det opplyst at den yngla ved
Fugløykalven.

 Av kvalross har det kommet ett og anna streifdyr langs kysten,  og ett
dyr blei skutt ved  Karlsøy ca 1960. I eldre tid synes det å  ha vært
adskillig med kval i området, men bare de  minste artene blei  fanga.
For de større dyr var man avhengig av drivdyr eller  strandinger.
 
 

 Fuglene

    Det finnes mange fuglearter i Karlsøy, men bortsett fra
nyttefuglene, er det få fugler folk  har hatt noe særlig forhold til,
is'r av småfugler. Men stæren har ofte fått sine stærbur på   husveggen,
kjelden har vært ønska velkommen som vårbud, og skjura  har vært hegna
om og  gitt beskyttelse som mulig ulykkesfugl. Lokale  namn finnes på
enkelte fuglearter, som bøti  (heilo), gårbue   (spove), ryten
(bjørkefink), mekregauk eller hømmerhest (bekkasin), fjellglia
(fjellvåk eller musvåk), ømmer (storlom) og snytiting  (snøspurv). Den
siste har også vært fanga  i snare under vårtrekket.

 Av større landfugler finnes bl.a. årfugl, gås, svane, ugler, falk,
hauk, ramn og ørn. Av disse  har gåsa vært tatt på havet under
fj'rfellinga, og falk blei i eldre tid fanga levende av   nederlendere.
Av havørn finnes større bestander, især knytt til  fuglefjella, trulig
av de største i verden. På Nord-Fugløy er antatt  å være 70-75 ørner, og
opptil 25 er sett i luften på en gang.

 Den viktigste landfuglen er naturligvis rypa, som finnes i stort
antall på alle øyer. I gamle  dager blei den tatt om vinteren med  garn
og snare, bl.a. ved Skogsfjordvatn. Omkring 1900  blei det  årlig fanga
opptil 10.000 ryper i Karlsøy. Seinere var det  sportsjakta som blei
viktigst,  og her utmerka især Karlsøya seg som et av de beste
rypeterreng i landet. Her skaut 3 jegere  868 ryper på  9 dager i 1905.
Undersøkelser på øya 1931-34 viste 1000-1100 fugl.  Telling av  reir
viste 107 reir med 981 egg, og undersøkelsen viste  at kyllingene voks
hurtigere her enn  i Sør-Norge, med 5-600 gram på  60 dager. På de andre
øyer er en dagsfangst på 50-60 fugl  per jeger  ikke uvanlig, og i 1987
blei det på Reinøy  skutt 6112 ryper i  jakttida.

 Forøvrig er det sjøfuglene som setter sitt preg på naturen, både  inne
i sunda og især på  ytterkysten. Det er også disse som har hatt  størst
økonomisk betydning gjennom tidene. På  eggværa har ærfugl,  måseartene,
skarv og teist vært viktige eggprodusenter, ærfuglen har gitt dun, opg
skarven har vært en god matfugl.

 De største forekomster av sjøfugl finnes i de to fuglefjell. I
Sør-Fugløy blei bestanden i 1968  anslått til 40.000 par lunde og 100
par lomvi, mens beregninger fra 1940 viste 50.000 par  lunde og  10.000
par lomvi. I Nord-Fugløy var bestanden i 1967 anslått til  200.000 par
lunde,  10.000 par alke og 9000 par lomvi, alt hekkende par. Mye kan
tale for at bestanden i eldre tid  var større enn dette.  I fuglefjella
blei sanka en god del egg, men det var fangsten som  var  viktigst. Den
gav foruten kjøtt også eksportproduktet fjær.
 

Innsjøfisk

    I prestegjeldet finnes 3 lakseførende vassdrag. Skipsfjordelva  er
lengst med sine 8 km,  men har et nedslagsfelt på bare 18km .  Den
kommer fra etpar mindre innsjøer oppe i  dalen, 70-80 m.o.h.
Skogsfjordelva er 1,4 km, og har 140 km  nedslagsfelt. Den kommer   fra
Skogsfjordvatnet, som er ca 14,8 km . Jegervasselva er bare  2-300 m
lang, og har et  nedslagsfelt på 73 km. Vatnet er 7,5 km .

 Det går laks, sjøørret  og sjørøye i alle 3 elvene, men i Jegervasselva
synes laksen først  å ha gått opp i 1948. Dette har  trulig sammenheng
med det kalde brevatnet. I Skipsfjordelva  kan  laksen bli 4-8 kilo, i
Skogsfjordelva 3-5 kilo, og i Jegervasselva  2-8 kilo. Rekorden ligger
på 12-13  kilo i alle elvene.  Sjøøreten og sjørøya er oftest  -1 kilo,
med 4 kilo som  rekord.

 Også i endel småelver kunne det ihvertfall tidligere fanges endel
innsjøfisk, som i Vannvåg,  Vannereid, Sør-Grunnfjord, Dåfjord,
Hessfjord, Reinskar og Nordskar. Gjennom tidene er det  båret opp og
satt ut ørret i mange fjellvatn på de fleste øyer, slik at det  trulig
er få vatn som  er fiskelaus.
 
 

 Fisken i havet

    Karlsøyværingenes fornemste spiskammers har alltid vært havet.
Endel av fiskeartene er  meir eller mindre stasjon're, og kan fiskes
til ulike tider, som flyndre, kveite, auar, steinbit,  brosme, lange,
torsk. Andre har sesongvise innsig eller vandringer, som skrei,
loddetorsk, sei,  hyse og sild. Disse opptrer i størst mengder, og  har
vært av de viktigste salgsfiskene.

 Det er mange forhold som bestemmer forekomsten av fisk, som
botnforhold, temperatur  i sjøen, straumforhold, forekomst av åte  i
sjøen o.s.v. Fisken, både den stasjonære og  sesongfisken, står ikke
overalt i havet. Noen gårder har av  forskjellige årsaker dårligere
fiskehav (heimehav) enn andre, men de  gode fiskegårder kan også ha
perioder med dårlige  innsig. Mye taler  for at enkelte, lengere
perioder tilbake i tida kan ha hatt dårlige innsig av  sesongfisk, noe
som må tilskrives naturens egne  mekanismer.

 Om vinteren foregår gytevandringene til den norsk-arktiske torsk, også
kjent som skrei.  Delvis passerer skreien den ytre del av  vårt område,
delvis gyter den på grunnene utenfor  Torsvåg. En god  del torsk siger
også inn mellom øyene utover vinteren, bl.a. til  Dåfjord og  indre del
av Ullsfjord. Utover våren kommer stundom loddetorsken på beitevandring
inn mellom  øyene, undertiden heilt  vest i Helgøy. Om sommeren er det
især seien som siger inn, og om   høsten får den også følge av hysa og
silda.

 Generelt har det ytre området hatt best innsig av fisk, og her  har
hovedmassen av det  kommersielle fisket foregått. De fleste  gårder har
hatt bra nok med fisk til å tilfredsstille det  daglige  behov for
kokning .
 
 

 Klima

    Klimaet har gjennom den tid det har bodd folk i Karlsøy, variert
svært mye, noe vi skal  gjøre rede for i de enkelte perioder.Også i  vår
tid varierer klimaet fra år til år,og over lengere  årrekker, men
innenfor trangere rammer. Generelt beskrives vårt område som et
subartisk  område, der grensen mellom arktisk  og subarktisk gjerne
settes til 10 varmegrader i gjennomsnitt for juli måned. Og stort meir
er  det  heller ikke tale om i Karlsøy. Området ligger blant de
nordligst  bebodde i verden, med 70. breddegrad tvers over Karlsøya.
Dette gjør at vi befinner oss mellom polarområda og det  nordatlantiske
vestavindsbelte, med mye sterke vinterstormer fra SV. Om sommeren er
vinden  ofte fra NØ. Det kommmer lite solvarme før St. Hans, og den
kjølige luft over varme havstrømmer gir mye skoddevær om sommeren,  især
over de ytre øyer.

 Som kjent er det den milde Golfstrøm som gjør at det i det heile  kan
eksistere mennesker  her med et levevis som delvis er basert på
avkastning fra jorda. Golfstrømmen virker  modererende på
vinterklimaet, slik at det sjelden blir temperaturer under 10-15
kuldegrader.  I noen viker og fjordbotner kan det være sjenerende is,
som i Sør-Lenangen, Skogsfjord,  Dåfjord og Vannvåg, men ellers er  her
aldri isproblem.

 Denne klimabeskrivelse gjelder det smale området langs strandflata, der
folk bor. Stiger vi  opp fra sjøkanten, skal vi ikke  høgt opp før
klimaet hurtig forverres og blir meir arktisk. Dette   gir en låg skog-
og vegetasjonsgrense. På Reinøy går skogen opp til  400 m.o.h., på Vanna
bare til 100 m eller mindre. Ingen steder bor folk meir enn vel 84
m.o.h. (Tennvassli), og få bor  meir enn 20  m.o.h.

 Nærheta til Ishavet ser vi ved at det vinteren 1881 kom isfjell  heilt
inn under kysten i  Karlsøy. I mars var det rapportert fra  Helgøy at 2
isfjell som stakk 30 fot over vatnet, var drevet  inn til  kysten. I mai
lå store mengder is ved Gjesboen, til og med med  isbjørn på,og i juni
lå  isfjell bare 1 mil tilhavs fra Gamvik på Fugløy.

 De årlige variasjoner ser vi ved islegginga på de to  store innsjøer. I
andre halvdel av  1800-tallet la isen seg til vanlig på  Skogsfjordvatn
i november, og gikk i mai. I 1852 la isen seg  så  seint som 2/2. I 1893
gikk isen så tidlig som 27/4, mens den i 1892  først gikk 1/7, og i 1865
i midten av juli. På Jegervatnet er tidligste kjente isgang 6/5 1960,
mens den seineste var  23/6 1917,  forøvrig det siste virkelige uår i
vår historie.

 Det er også store klimaforskjeller mellom de ytre og indre strøk  i
Karlsøy. De ytre øyer, som  Nord-Kvaløy, Grøttøy, Rebbenesøy,  Fugløy og
Vanna, har et årsklima prega av nærheta til  havet, med  kjølig vær og
jamnere temperaturer over året, med mindre nedbør og  mindre snø  enn
lenger inne. Her er det også meir vind.

 På de indre øyer og fastlandet er det meir nedbør, og større forskjell
på vinter- og  sommertemperatur. D.v.s. det er kaldere om  vinteren og
varmere om sommeren enn på de ytre  øyene. Forskjellen  kan være 1 grad
om sommeren og 1-2 grader om vinteren.

 Det er Torsvåg som har de mest omfattende målinger hos oss, med
værstasjon like fra  1901. Her er det typisk kystklima, med mye vind,
mild vinter og kjølig sommer med mye tåke.  På årsbasis er  temperaturen
4,1 varmegrader. I perioden 1901-1930 var februar den kaldeste måned,
med 1,6 kuldegrad i gjennomsnitt.  I perioden 1946-50 blei lågeste
temperatur, 11,6 kuldegrader, målt både i desember og januar.
Kuldedager kan forekomme i alle måneder unntatt juni-september.  Flest
kuldedager var det  i mars, med 27 dager. Det betyr at   vinteren
kommer seint.

 I perioden 1901-1930 var temperaturen både i juli og august 10,5
grader. I perioden  1946-50 var høgste målte temperatur i Torsvåg 22
grader i juli. Gjennomsnittlig julitemperatur  er 11,3 grader.

 Nedbøren var i Torsvåg i perioden 1901-1930 bare 600 mm årlig,  seinere
beregna til 676  mm, og mesteparten faller om høsten og minst  om våren.
Til sammenligning falt det 869 mm  nedbør på Karlsøy i tida  1911-40, og
trulig en god del meir på fastlandet. All tåke inntrer  om  sommeren, og
det var 3,2 dager med tåke i juli i Torsvåg. Det er  få klarværsdager i
Torsvåg:  4,2 i juli 4 i januar-februar, mens  oktober var nede i 1 dag.

 Mørketida varer fra 22/11, til 21/1 og midnattsola skinner fra  18/5
til 26/7.
 

3. Mennesket  og naturen

 Tilpasning til naturen

    Alle veit at naturen rundt oss bestemmer mye i vårt liv, fra
fritidsaktiviteter til  ervervsmuligheter.  Og  naturen er så  mangt.
Det er det landskap vi er vant med å se  og bevege oss i, som  fjord,
sund, fjell, holmer og øyer.  Det er det værlaget vi har  rundt oss,
med vind og stilla, med regn og snø, med mørketid og lyse  netter.  Det
er den vegetasjon og  det dyreliv vi har på land og i  hav.  Det er
omgivelsene som langt på vei har bestemt hva slags  hus  vi skulle bo i,
hva slags klær vi skulle ta på oss, hva slags mat vi  skulle ete, hva
slags  transport vi skulle ha, hva slags varer vi  kunne selge.
Indirekte har alt dette vært med å forme vårt  lokalsamfunn,
bosetningsstrukturen, våre samfunnsinstitusjoner, vår  sosiale hverdag.
Trulig er vi også  mentalt  prega av alt  dette.

 Og mennesket har måttet  tilpasse  seg naturforholda, og utnytte
naturen til sin fordel.   Dette gjelder næringsmessige forhold, det
gjelder transport, og det gjelder utforming av   samfunnsforhold og
sosialt liv.  Dette ser vi f.eks. når det er den  lyse og vennlige tida,
sommertida, som har vært nytta til  tingforsamling og kirkebesøk.

 Vi ser dette f.eks. ved den måten folk har klart å utnytte flo  og
fj're på.  En  tidevannsforskjell på 2-3 meter har alltid vært ei  stor
ulempe i forhold til lendinga, især der det  er flatt landskap.   Det
kan by på store båtsettingsproblem inne i viker og fjordbotner,  som i
Sør-Lenangen og på Vannereid.

 Men tidevannsforskjellen skaper også et fjærebelte med en vegetasjon
som har vært uhyre  viktig i forproduksjonen vinter og  vår.  Fjæra har
mange steder om vinteren bydd en  brukbar snøfri  landevei, som mange
eldre vil huske som vanlig skolevei. Også straumsettingene, som er en
følge av tidevatnet, kan være  til ulempe og skade, is'r  når straum og
vind tørner sammen og skaper  farlig straumskavl.  Mange steder går
straumen  med 2 knops fart,  både inne i sunda og ute på havet utfor
øyene.  Ved Straumsnes i   Skagesund kan straumen gå i 3 knops fart,
d.v.s. 5   km i timen. Men  kunnskap om  straum har også vært vesentlig
for fiske og sjøtransport.  Når folk skulle ferdes på havet, var  det om
å gjøre å  tilpasse seg medstraumen.  Også ved fiske var det viktig å
utnytte  de  fordeler som straumsetting og straumskifte gav,ettersom
fisken  ikke  tar i like lett under  alle forhold.

 Folks holdning til naturforholda har sogneprest Knudsen forsøkt  å
uttrykke i si vise fra  1840-åra, der også mørketida gis en positiv
verdi:

 Der gaar Solen aldrig ned paa en Tid af Aaret. Dag er lys, og Natten
med, Arbeid lige kaaret. Da man neppe hviler ud, følger Aftenklokkens
Bud, thi man Søvn opsetter i de lyse Nætter.

Da man ogsaa har en Tid, mørk, men stille, rolig, da man ret kan bruge
Flid inde i sin Bolig. Der man fri for Verdens Larm i sin Stue, lun og
varm, ser den fra det fjerne, hvo gjør det ei gjerne?
 
 

Vær, vind og hav

    Den rolle som hav og vær har spilt i folks dagligliv, ser vi  klart
av den store mengde namn  som folk har hatt bruk for til å
karakterisere selv små nyanser i været. Og betegnende nok  er det  vel
uvær og urolig hav som særlig er tilgodesett.

 I Steens ordsamling (1813-1835) finner vi således over 30 ord om  vær
og vind:  snefog,  asver (stadig stormende vær), dismer (disig,  tykk
luft), droge (langt, sterkt vindkast), duus (kort  opphold i  uværet),
fløit (skyer på hurtig fart over himmelen i storm), gåv  (damp,
frostrøyk), glåp (snøsludd), glan (glimt av blå himmel mellom skyene i
uvær), gløt (kort opphold i regn og  sludd), gråe (sakte  vind), gr'le
(tykk luft som trekker opp etter klar himmel), jarevind  (sakte
motvind), illver (vedvarende uvær), kave (snøbyge), kov (tett  snøvær),
ovabor (nedbør), råsse  (kastevind), ras (den tid et uvær  varer), rat
(tåke i fjella i østlig vær), ri (uværstid), rok  (sjødrev  i sterk
storm), røitevær (vedholdende fuktig vær), sklett  (snesludd), sv'l
(spak, kortvarig vind),  tov (tykk tåke i fjellet),  yr (støvregn).  Når
det ikke var vind til å seile, var den   drabben ,  når himlen var
overtrukket med skyer, var den   fleimen , og når det var for sterk
vind, var  det  åbør . Å tå  var når vinden splitta skyene, å  vorle
var når småbølger trilla  mot strand.

 Vindstyrken kunne og karakteriseres etter seglasen: en mannsvind  (når
en kunne  andøve) og  priersgråe .  Og  vinden kunne ha eget namn etter
retninga: utnora  og    utnørring  (NV eller NNV vind),  utsønning
(SV-SSV vind),   landnora  (NØ) og   landnorøi  (NØ-N vind). Her finner
vi  opprinnelsen til Utsønningsbakkan på Karlsøy. Har så Steen fått med
seg alt?  Vi savner i hvertfall fallver,  skodda, eling, floing, opplys,
skaver. Og vi  veit at vindstyrken  kunne graderes etter hvor mange klør
som blei satt, som 2  klørs vind  etc.  En  halv seils vind  og  en
seils vind  er og gamle  uttrykk for  vindstyrke, som vi kjenner fra
1865.

 Ser vi på  havet , oppfører Steen en heil del ord som viser hvordan det
ter seg: båre,  sjø, tungsjø, skavl, brimrøk, brått,  (skum av bølger
mot stranda), dråg (tung sjøgang mot land),  sjødrev,  grundmoa
(bevegelsen av bølger på havbotn), løie og uløie, aldalen  (fordypninga
mellom bølgene), atkippe (vrang strøm ved land), bangel  (bårer selv om
vinden løyer), jenos  (havsjø som skyller opp i stille  vær ute ved
havet før eller etter uvær), å jøive (havet bruser og   skummer).

 Endel ord går på forholdet mellom båt og hav: vorr (kjølvatn etter
båt), årvorr (virvel av  åreslag), andror (ro i motvind),  andstrøm
(motstrøm), andøve (ro i vind og strøm), kjæke  (småseile i  svak vind),
reie (drive med strøm og vind på en klakk), ræke (drive  for vind),
slage (baute).  Også her kan vi vel supplere Steen en smule, med ord som
sjøbo r og straumia.

 Og vinden var ikke bare ei ulempe, men kunne og være ei positiv  kraft,
som kunne utnyttes.   God og høvelig vind var ei forutsetning  for god
tørrfisk, for høytørk og klestørk.  Vind var en  viktig del  av
transporten, både med jektene til Bergen og med fiskebåtene ut  til
væra, til Lofoten eller Finnmarka.  Å segle jekta heim fra Bergen til
Kvitnes på 7 dager, som Hans  Figenschou gjorde i 1810,  krever full
klaff med børen.  Ikke å undres på at folk hadde egne   måter å skaffe
seg høvelig bør, som å løyse vindknuter eller klø  mastra når det blei
for stille.   Og  børgrauten  blei i alle  fall inntatt før avreisen.

 Vær og vind og hav har trulig vært med og prega Karlsøyværingens
gemytt og livsstil, selv  om slikt er vanskelig å måle.  I alle fall
synes presten Knudsen å ha noe sånt i tankene, i ett  av versa i
Karlsøyvisa:

 Der vel stundom blæser lidt, men hvad vil det sige. Overalt det gjør
saa tidt i Naturens Rige. Blæser det, saa har man Bør, kommer frem saa
meget før. Heller end andøve Bølgen modigt kløve!
 
 

 Stormskader

    Det er især de ytre deler av området som er utsatt for skade fra
uvær, dels ved  stormskade på hus, dels ved at vind og bårer hindrer
lending eller gjør den farlig. Verst utsatt er ofte de boplasser  der
landskapet fører til  fallver , d.v.s. at vinden med jamne   mellomrom
konsentrerer styrken i rosser .  Dette skjer gjerne  når bebyggelsen
ligger  under høge fjell, og vinden blåser  fra fjellet.  I sydvest uvær
er  f.eks. nordsida av Vanna, Nordeidet,  sørlige del av Langsund,
Nord-Fugløy, Nord-Grøttøy og Andamsfjorden  særlig  utsatt.  Den sterke,
men jamnere vind fra havet, er mindre  frykta.

 Mange steder har det vært nødvendig å sette stag eller barduner  på
husa til vern mot den  mest utsatte vindretninga. Selv  Helgøykirka fikk
stag, etterat en storm i 1902 flytta kirka av   grunnmuren og blåste
henne skakk. Noen steder har man også måttet  sette skodder (lemmer)
for vindua under uvær, som i Gamvik på Nord- Fugløy. På Godstrand i
Andamsfjorden er  spesielle le-vegger av  stein oppført til vern for
husa, og i nyere tid har våningshusa på Slettnes  fått støypte vegger
utenpå tømmerveggene for å hindre  skade.  På Nord-Grøttøy holdt
jordgammen seg i bruk like til siste  krig, og blei da avløyst av et
støypt hus, fordi beboerne  meinte at et trehus ikke ville stå mot
fallveret .  I Valen hører vi om en familie som flytta  inn i fjøsen når
uværet kom, fordi den var  ansett meir solid.

 I matrikkelen av 1819 er en rekke gårder nemnt med vanskelig lending,
noe som gjorde at  folk ikke kom seg på havet og fikk utnytte
fiskeforekomstene.  Dette var et velferdstap, som  altså gikk  ut over
skatteevnen.  Slike gårder var vestre Breivik, Nord-Grøttøy,
Fagerfjord, Finnsula, Kvitnes, Nord-Fugløy, og Gamvik innfor Lyngstua.
I Breivik kom folk seg på havet  bare i stille vær, og det  blei sagt at
det kunne gå 7 uker uten at folk kom seg av land.  Her   står havet rett
inn mot ei lang sandstrand, og lendinga er ei lita  bergskore i
svaberget.   Nord-Grøttøy har egentlig smul lending, men utenfor er en
mengde blinde skjær , og   fallver fra  fjellet kunne slå ned og velte
båtene på hamna.  På Nord-Fugløy var  lendinga   s'rdeles vanskelig og
forbunden med megen fare ,  heitte det i 1819, og dette gjaldt også
fullt ut i fiskeværsperioden  etter 1900.  I Sandfjord ved Torsvåg kunne
sandflukt i sterk vind  gjøre skade på innmarka, noe vi veit også var
aktuelt i Faulbergvik  under Steikervik.   Matrikkelen av 1819 nemnte
især Slettnes som et  sted der uvær gjorde stor skade.

 Men uværa herjer ikke like slemt hvert år.   Avhengig av vindretninga
kan et uvær dessuten  merkes forskjellig fra bygd til  bygd.  Ut fra de
kilder vi har, kan det se ut til at de store   skadevær kommer med 40-50
års mellomrom.  Da kan fleire store uvær  komme i tett rekkefølge.

 Ett av de siste store uværsår var i 1974, da det blei gjort store
skader, bl.a. på Helgøy og  Nord-Kvaløy.  I 1949 blei skolen på
Nordeidet feid på havet, og mange båter blei søkt.  Mange  eldre vil
huske storstormene i januar-februar 1932.  Det blei da gjort skade
bl.a. i Sør-Langsund, på Nordeidet, i Reinskar, og Lattervik. Skadene
blei taksert til vel 34.000  kroner.  Dette året sa eldre  folk at man
måtte tilbake til  orkanåret  for å finne noe   lignende, og alle visste
at orkanåret var i 1882.  Dette året kunne  de eldste, med sine forfedre
som kilde, fortelle om et svært uvær  langt tilbake i tida, som folk
kalte  utnora , d.v.s. et  uvær fra NV.  Fra andre kilder veit vi også
om mye uvær i tida omkring  1840.

 Om  Utnora  fortalte tradisjonen i 1882 at det hadde vært godt vær om
formiddagen,  og mange folk var ute på sjøen, eller i  marka etter
brensel.  Det blei derfor et stort mannefall,  heitte  det.  Især mista
Vanna mange av sine mannlige beboere.

 Det er uvisst hvor langt tilbake i tid vi må gå for å finne dette
uværet, men mye taler for at  det skjedde i 1796.  I kirkeboka  dette
året finner vi opplysninger om 10 mennesker som drukna  eller  fraus
ihjel etter forlis den 10. januar,  alle fra  Vanna.  Det var  7 fra
Kammen og 3 fra  Kvalshausen-Lanesøra.  Dessuten omkom 2 personer fra
Vannstua samme dag under sildfiske  i Sørreisa, slik at  det ialt var 12
som omkom.   Det viser at uværet har gått over et  større  område.
Tradisjonen forteller at det også herja i Finnmark.   Vi veit ikke om vi
har fått tak i alle  som omkom, for kirkeboka fra  Helgøy er gått tapt.

 Så langt tilbake som dette er det vanskelig å finne kilder som
beretter om uvær.  Det var  med de første avisene i Tromsø fra 1838,  at
vi får omtale av de verste uvær i området.

 I 1840 finner vi ei beretning i avisen om stormskader på Karlsøya, da
bl.a. en stor  fembøring blei slengt inn gjennom kjøkkenvinduet til
presteenka, madam Kaurin. Innsenderen  var  sogneprest Jønsberg, så det
var selvopplevde ting han kunne fortelle  om.  Trulig raste  dette
uværet den 9/9, for denne dagen skjedde  ifølge kirkeboka 2 forlis med 7
omkomne på  Hamre og Skorøy.

 Jønsberg beretta også om skadevær på fleire av de øvrige steder  som
var utsatt for storm.   På Slettnes måtte mannfolka gå ute dag og  natt
i fullt sjøhyre, for å utbedre skadene  etterhvert.  Når rossene  kom,
var det bare å slenge seg flat ned på marka.  Her måtte   torvetaka
dekkes heilt med store kampesteiner for å auke vekta på  husa.  Aller
verst var  forholda i Vestre Breivik, sa presten.  Her  hadde ei eineste
rosse tatt fem bygninger under en  storm 12/1 1835. I uvær stod
havsjøen nesten opp til gårdstunet, og beboerne var  isolert av  uvær
store deler av vinteren.  På få år hadde 6 voksne  menn fra stedet
drukna på havet, ifølge  Jønsberg.

 Stormene i 1882 finner vi fyldig referert i Tromsøavisen, nå av
klokker Jørgensøn på  Karlsøy, som selv opplevde skadeværet mens han
skolte på Nordeidet.  Først raste det storm  15.-16. januar, og  gjorde
mye skade, bl.a. blei begge våningshusa på Stangnes knust,  hus  og
båter blei knust og skada på Nordeidet, Karlsøy og Kvitnes.

 Ikke før hadde Jørgensøn sendt inn til avisen si beretning om
stormskadene, før en ny og  verre storm inntraff, natt til 4. februar.
Men nå skal vi la gammelklokkeren selv berette om  hvordan  han opplevde
dette, i en stil som nesten gjør  Vett og Uvett   til skamme:

  Kl. litt over 9 igåraftes gikk jeg tilsengs.  Etter omtrent time
 stilner det opp.  Ikke  lenge etter hører jeg en dump lyd  som av en
 fjern torden, som synes å nærme seg, og en  uforklarlig  angst påkom
 meg, straks etterpå et voldsomt støt mot huset,  hvorunder dette
 beveget seg i alle sine sammenføyninger, og så igjen  en 10 min.
 aldeles stille.  Idet jeg i mitt  oppskremte sinn håpet at  det hermed
 ville være endt, hører jeg igjen den samme dumpe lyd,   derpå et
 forferdelig brak, som om et hus styrtet sammen, og så atter  et støt
 mot huset, hvis brystvegg beveget seg således innover at  mitt
 sengested som stod tett opp til veggen, flyttedes  fra denne, og  lyset
 på bordet falt ned.  I hast var jeg i klærne og ute på  trappen.  Men
 hvilket  syn!  Smuget mellom skolen og min verts stue  var oversådd med
 tømmer, bord, torv og sten.   Jeg forstod nu hvorfra  hint brak kom.
 Jeg så min vert ute og støttende seg i ly for huset.   Jeg  ropte ham
 an, men uaktet kun noen alen skilte oss ad, varte det  dog lenge innen
 han våget  seg over.   Hvorfra all denne material , spurte jeg.   Det
 er Per Larsens stue som er flekt  av  like til loftet og bortover til
 kamret .   Kamret står  altså, men er beboerne  kommet ut? Nei .  Nye
 salvinger feide  vekk hva der var lagt i smuget, og forsynte det  igjen
 med ny tilførsel.  Tømmer, bord og torv håndtertes så lett i luften som
 det  var never eller  spon.  Komne over i min verts stue, kommer Per
 Larsens hustrue styrtende inn med skriket:    Kjære folk, redd mine
 børn! For Guds skyld! Frels mine børn!   Da disse var brakt i
 sikkerhet -- forsåvidt her nu kunne være tale om et sikkert
 oppholdssted -- feides også kamret av i like linje med stua, og alle
 deres eiendeler: gangklær, ull, tøy, gikk med.  Min verts nøstdør   ble
 brutt inn, taket på begge husbygningene og fjøset led betydelig
uværet førte til svære skader overalt på kysten.  Det blei derfor
nødvendig for  fylkesmyndighetene å opprette en hjelpekomite.  Den
reiste tre turer rundt i havdistrikta i Troms  med båter, never,  bord,
spiker til reparasjoner,      mel, gryn, klær, brensel,  lys,
fiskeredskap  og høy.  Verst var tilstanden i Helgøy sogn, samt  noen
steder på Ytre Senja.  Folk mangla det  mest nødvendige til
livsoppholdet, og mannfolka var i Lofoten, så det var lite hjelp  heime.
På  de ytterste øyer i Helgøy -- heiter det i rapporten --  ville
sannsynligvis fullstendig hungersnød  ha inntrådt fleire steder  om
hjelp ikke var kommet utenfra.  Folk levde der av gamle bederva
fiskehau og guanofisk, som de kokte til suppe med litt melrusk i,  hvis
de hadde.

 På de tre reiser i fylket blei det utdelt bl.a. 17 båter, 10 000  stk.
never til taktekking.  5,5  tonn mel m.m.  Skadene i Karlsøy  blei
taksert til 22 000 kr., som var det største beløp i fylket  nest  etter
Skjervøy (med Nordreisa).  Bl.a. var 84 båter i Karlsøy  ødelagt.

 Etter skadene blei det innsamla mye penger, og det kom bevilgninger fra
staten, slik at et  eget fond, Stormskadefondet,  kunne opprettes.  Fra
dette fondet kunne det ved seinere  stormskader  søkes om bidrag, noe vi
ser skjedde i stor grad etter fleire  skadevær i 1890-åra,  bl.a. i 1896
og 1898.  Også etter storstormen i  1932 blei det ytt erstatning fra
Stormskadefondet.  I dag dekkes stormskader av forsikringa.
 
 

 Forlis

    Vind og sjø og ureint farvatn har forårsaka mange tragedier på
havet gjennom tidene.Å ta seg fram på havet var ofte å balansere
mellom den gode bør og den farlige seilas, og ikke  sjelden endte det
med kollsegling.  Dette har sammenheng med at vinden p.g.a.  landskapet
sjelden blåser jamnt, men kommer rossevis, ofte uventa,  fra
forskjellige kanter, og i stor styrke.   Andre steder var det urein lei
eller vanskelig lending og brott som gav forlis, som i   Nord-Fugløy,
Vestre Breivik og Sørskarvågen.  Med åpne båter skulle  det heller ikke
alltid så  mye vind og sjø før en brottskavl fylte  båten og førte til
undergang.  Andre forhold kunne  komme til, som da  en kval i 1852 velta
en båt i Dåfjord, og en gutt omkom, eller da en  mann  omkom ved
Fauskenes i 1864 i kamp med ei 150 kilos kveite.  I  tillegg kom nok
også de  menneskelige faktorer, som vi seinere skal  komme tilbake til.

 Bak i 3. bind er tatt inn ei liste over alle kjente drukningsulykker på
sjøen, i den grad slike  er blitt registrert i  kildene gjennom de siste
400 år.

 På 1600-tallet er det svært få ulykker vi har  kommet på sporet  av.
Også for 1700-tallet  har vi uten tvil bare fått tak i en del av  dem
som forulykka.  Fra prestens statistikk for  prestegjeldet (med
Sørfjord) i tida 1747-1770 er det    grunn til å tru at minst 4-5
personer  drukna årlig.  For 1800- og 1900-tallet er oppgavene meir
fullstendige, selv om det også her  er grunn til å tru at det er
mangler i oppgavene.  For tida 1800-1850 drukna 4,5 personer årlig,
for tida 1850-1900 5 personer årlig.

 I alt gir dette et totaltall på 778 personer, hovedsakelig menn.   Bare
55 personer av  kvinnekjønn er med.  I dette tallet er  krigsulykkene
ikke tatt med. Statistikken bygger på  skattelister,  skifter,
tingbøker, kirkebøker, aviser og muntlige opplysninger.   For tida etter
1902  er hovedmengden av opplysninger gitt av sogneprestkontoret på
Hansnes på basis av  kirkebøkene, med tillatelse av Biskopen.

 I tillegg til drukningsulykkene skal vi huske at det også var mange som
berga seg, ofte  under dramatiske forhold og etter store  lidelser.
Noen ser vi berga seg ved ett forlis, for så  å drukne ved  neste.  Mye
kan tyde på at de fleste fiskere i sitt liv var en eller  fleire ganger
i havet, også om de unngikk drukningsdøden.

 Ett av de største skadevær på havet, der folk ikke omkom, skjedde
tydeligvis under  Finnmarksfisket i april 1886.  Det gikk da  tapt 15
båter for Karlsøyfolk, især fra Ullsfjord, de  fleste i  Gjesvær.  47
mann måtte da sendes heim med dampskip.  At det har  gått hardt for
seg, ser vi av at Claus Figenschou på Helgøy seinere  fikk medalje for å
ha redda fleire liv på  sjøen i Finnmark den 19/4  1886.

 Drukningene skjedde især under fiske, mest i det ytre området,  foruten
i Lofoten og på  Finnmarka.  Men mange ulykker skjedde også  under
transport av varer, på kirketurer o.s.v.   Ikke minst ser vi at
kirketurene fra Sørfjord var utsatt.  Ved et åttringsforlis  forteller
tradisjonen  at bare dåpsbarnet blei berga, i ei flytende komse ved
Flatvær.  Også jekteturene til Bergen  kunne gi tap av  menneskeliv, men
helst ved innlasting og på Vågen i Bergen.  I  kildene har  vi ikke spor
av dramatiske jekteforlis, bortsett fra  etpar borgerjekter i 1660-åra.

 Det er tydelig at en stor del av mennene faktisk omkom ved drukning
helt fram til ca 1900,  noe bl.a. den store overvekt av  enker i ulike
aldersklasser gir uttrykk for.  For perioden 1839-  1902, som vil bli
s'rlig omtalt seinere, ser vi at hvert femte  dødsfall blant mennene
skyldtes  drukning, i enkelte kritiske  perioder hver tredje mann!
Stundom ser vi at heile den mannlige  del  av en familie kunne utryddes
ved ett eller fleire forlis.

 Men også andre enn fiskere drukna.  Kvinner og barn måtte også  ferdes
på sjøen, likeså  embedsmennene. I 1695 drukna fogd Riber og i  1876
sogneprest Kobro, begge på  embedsreiser.  I 1746 drukna klokker
Fredrik Hegelund og i 1818 klokker Hans Leonard.  I  1853 drukna
lensmann Gramm, og i 1903 drukna ordføreren i Helgøy, Edvard Raste.
Selv  om de fleste båtlag var små, har vi gjennom tidene opplysninger
om mange store ulykker.  I  1756 omkom 7 personer ved et båtforlis i
Vannvåg (se egen omtale).  I 1796 omkom 12  mennesker ved fleire  ulike
ulykker på sjøen under en storstorm 14/1, derav 7 fra Kammen.    I 1814
skjedde ei stor ulykke i Helgøy, da 2 båtlag med 8 mann blei  borte på
en gang ved  Sørskar.  Disse båtene var fra Sørskar og  Hersøy.  Ei anna
stor ulykke skjedde den 17.  oktober i 1825, da et  båtlag fra
Nordlenangen med 10 personer forliste utenfor  Galgevollen på heimtur
fra Karlsøy kirke, og 8 drukna.

 Mange av disse ulykkene må ha ramma hardt i den lille befolkninga som
de enkelte bygder den gang hadde, som f.eks. på  Kammen i 1796.  Etter
ei ulykke i Sør-Grunnfjord i 1771 skreiv   futen:  alle borte på sjøen
og gården øde .

 Og enkelte bygder var p.g.a. forholda utvilsomt meir utsatt enn  andre.
I Vestre Breivik  skjedde 3 ulykker, i 1817, 1831 og 1842,  der 6 menn
drukna.  Slettnes hadde i 1830-åra til  1841 5 forlis med  11 tap.
Dåfjord hadde i tida 1816-1849 9 forlis med 18 tapte liv.   Omkring
1815 hadde Helgøy sogn s'rlig store tap.  I 1814 var 8 av  16 fra Helgøy
og i 1816 10 av 15,  som var totalen for prestegjeldet.   Enkelte
ulykker hadde kanskje sammenheng med dårlig  utstyrte båter,  andre med
beruselse, men endel bygder var alltid meir avhengig av  havet enn
andre, med fiske og transport.  Noen bygder var meir  prisgitt hav, vær
og vind enn andre.

 Klimaet og havet førte gjennom drukningsulykkene til utallige
personlige tragedier.  Men  omfanget av ulykkene medførte også store
sosiale og økonomiske konsekvenser for heile  samfunnet.  I noen  bygder
førte det f.eks. til full utskifting av befolkninga. Da motoren og bedre
båter gjorde sitt inntog etter 1900, gikk det ned med de lokale
ulykkene, selv om vi også i dette århundret  kan finne slemme ulykker.
Ei av disse var da en  småbåt med 5  personer fra Skipsfjord kom bort i
1933 på tur til Burøysund.

 Men bedre båter har og ført til stadig søking lenger ut i barskere
farvatn etter fisken, noe  som har forårsaka 3 store ulykker  etter
krigen.  Heile skøytemannskap er gått tapt, som ved    Pento ,  Harmon
og  Amors  forlis i 1940-50-åra,  ulykker som i alt krevde 27 liv,  og
is'r ramma bygdene Reinsvoll og  Vannereid.

 Med fraflyttinga er mange av de mest utsatte bygder lagt øde, og  med
overgang til  veitransport har folk også hatt mindre behov for å  ferdes
på sjøen.  Dette avspeiles klart i  ulykkesstatistikken.  Til  gjengjeld
har vi fått en annen type ulykke, trafikkulykkene på land,  som  også
har krevd sine offer.
 
 

 Ulykker på land

    Også utmark, fjell, innsjøer og elver kan by mange farer for  folk
som har sitt arbeid her,  med gjeting, sauesanking, bærplukking,  jakt,
eggleiting, vedkjøring o.s.v. Vi har mange  beretninger om  dødsfall
under slike forhold. Vi har og beretninger om folk som har   omkommet
under uvær på land.  En spesiell type ulykker er  snøskredene, som vi
skal omtale  særskilt.

 De største ulykkesplassene har uten tvil vært våre 2 store fuglefjell.
Her har det år om  anna skjedd mange ulykker, om ikke  alle med dødelig
utgang.

 I Sør-Fugløy sier tradisjonen at 36 eller 38 mennesker skal ha
omkommet i fuglefjellet, men  tradisjonen forteller ikke hvor langt
tilbake denne  tellinga  går. Den sist omkomne vi veit  om, var  Lars
Larsen fra Breivik, som falt ned under eggsanking i 1870 og slo  seg
ihjel. Det tilsvarende tall for Nord-Fugløy er 101 omkomne.  Den siste
dødsulykke skjedde i 1942,  da en unggutt fra Burøy omkom under
eggsanking.  Til Nord-Fugløy søkte fuglefangere og  eggsankere i  meget
større antall enn til Sør-Fugløy, så det relative forhold  mellom de to
fuglefjell kan trulig stemme.

 Alle gamle beretninger er samstemt om at aktiviteten i fuglefjella var
farlig, og at mange  omkom eller skada seg. Dette  kan vi i en viss grad
få bekrefta i kirkebøkene.  I tida 1806-12   omkom 6 i Nord-Fugløy,
d.v.s. en annahvert år.  I tida 1818-21 omkom  en hvert år.

 Hvis vi som et tankeeksperiment godtar de tradisjonelle talloppgaver,
og sier at 5 personer  er omkommet i Sør-Fugløy per 100  år, og
tilsvarende 15 for Nord-Fugløy, kommer vi med  denne tellinga  tilbake
til ca år 1200.  Vi har da tatt hensyn til at befolkniga var  adskillig
mindre bakover i tida, enn på 1800-tallet.  Selv om dette er svært
usikkert, er tallet likevel interessant,  fordi det viser at  de
folkelige  tellinger  kanskje kan settes i samband med et
befolkningsmessig tomrom i tidlig middelalder.  Tenker vi oss at
fangsten i fuglefjella går langt  tilbake i steinalderen, blir
tapstalla tilsvarende større.

 En rekke opplysninger viser til ulykker ellers i mark og fjell,  og
utvilsomt er det bare en del  av disse som er rapportert i  kirkebøker
og andre kilder.  Eksempler her er Mikkel Helgesen på   Helgøy, som
omkom i fjellet i 1729, og først blei funnet 8 år  seinere.  I 1827 slo
en mann fra  Skogsfjord  seg ihjel under leiting  etter krettur på
Hattøy.  Selv høya kunne medføre livsfare,  som da ei kvinne blei drept
ved steinsprang i utslåttene i Kvalkjeften ved  Burøysund tidligere  i
dette århundre. Fleire av opplysningene  gjelder barn som slo seg ihjel
i utmarka eller kom  vekk på annen  måte, som i 1826 på Grøttøy, i 1847
på Reinsvoll, i 1849 i  Mikkelvik.  Ett av  disse tilfella, da et barn
blei borte fra  sameleiren i Skipsfjorddalen i 1863, skal vi seinere gi
egen omtale. Noen av ulykkene skyldtes uvær, som da en dreng i 1814
fraus ihjel på Skogsfjordvatn,  eller da ei kvinne på 41 år i 1850 omkom
på  tur fra Dåfjord til Hessfjord selveste julaften.   Dette var et
fattiglem, og ho blei funnet først 9. juli året etter.

 Også drukninger i elv og vatn finnes endel av.  Ca 1800 drukna  Sjur
fra Rebbenes i et vatn  som fortsatt heiter Sjursvatn.  Vi har  fleire
opplysninger om drukninger i Dåfjordvassdraget og  i  Jegervatn, tildels
ved lek på isen. Ei av de siste ulykker skjedde  i 1950, da ei jente fra
Burøysund gikk gjennom isen og omkom i et  vatn på Vannereid.
 
 

 Skredfare

    Ett og anna jordskred og endel steinsprang har nok gått og går
stadig.  Noen steder kan  elvene være villstyrige i flomtida, som da
Reinsvollelva i 1928 trua med å ta heile gården.   Likevel har dette
stort sett ikke  vært noe problem.  Det er snøen som på enkelte,
utsatte  steder har vært den store fare for folk og bebyggelse.

 Verst utsatt er deler av Reinøy og østre Ringvassøy.  Det mest  utsatte
stedet er vel  Reinsvoll, der skrea i 1761 tok 12  menneskeliv.  Dette
skal vi omtale n'rmere under Periode  VII.  Den  12/12 1868 tok raset
også huset her, men uten å skade folket.  Her  går stadige ras,  og for
endel år sia gikk fjøsen på Bakketun.   Lenger øst på Reinøy har skrea
tatt hus på  Høystasletta (1920), og deler av Søreidet er rastrua.  På
sørsida av øya har skrea tatt hus  på  Seterelva.  Forøvrig går det
skreder nesten årvisst fleire andre  steder på øya, men uten å true
bebyggelse.  Derimot kan veien lett  sperres.

 På Ringvassøy har snøskred tatt hus i Hamna i Nord-Grunnfjord (1963),
og i Hessfjord (1924).  Det er også rasfare på Lauvsletta,  når snøen
slipper taket oppe i Blåfjellet.  Her  stopper skredene  vanligvis oppe
i åsen.  Sagnet sier forøvrig at en kraftfull beboer  på  Lauvsletta
engang trua skrea til å stanse oppe i åsen, og det  skal den gjøre så
lenge samme  slekta sitter på gården.

 På Vanna tok skrea i 1917 et hus på Gjerdet ved Kvitnes, og i Vannvåg
blei endel av  bosetninga under Tinden evakuert vinteren 1987  p.g.a.
skredfare.  Vi veit og at et hus i  Sendinga på Nord-Fugløy  blei tatt
av ras tidligere i dette århundre.

 På Nord-Kvaløy har den sørlige delen vært utsatt for ras.  I 1916 gikk
snøskred i Rottvik,  og drepte 2 barn.  Den største ulykka  i Helgøy
skjedde den 11. mars 1849, da skrea gikk på  Bårset om  natta, og sopte
våningshus, fjøs og naust på havet.  Alle i huset,  ialt 7 personer,
omkom.  2 av disse var fiskere fra Rødgammen og Sør-Grunnfjord.
Vrakrester blei funnet heilt  sør ved Mikkelvik, og  døde dyr blei
funnet ved Hersøy.  Bare 2 av de omkomne blei funnet,   resten gikk tapt
på havet.
 

 Det er topografi, vegetasjon (skog), nedbør og vindforhold som  sammen
avgjør om det skal  gå snøskred.  Forholda kan derfor variere  svært fra
år til år, og mange steder kan det være  mange års opphold  mellom hvert
ras.  Det eineste området som er nemnt i matriklene som   rasfarlig, er
Andammen i 1819, men her kjenner vi ikke til skred i  nyere tid.  I 1817
blei en  mann drept her av skred, men vi kjenner  ikke til om skrea tok
hus samtidig.

 I tillegg til den fare som truer bebyggelsen, går det naturligvis
snøskred adskillige steder  i fjell og utmark. Slike  skreder har også
krevd enkelte menneskeliv. I 1829 blei en mann  tatt  av skred ved
Gamvik innfor Lyngstua.  I 1890-åra kjenner vi til  tre ulykker, ved
Russelv,  Torsvåg og Dåfjord.  På de to siste  stedene var det 10-11 års
gutter som omkom.  I 1911  omkom en unggutt  fra Prestøra under
rypejakt.  Den siste ulykka vi veit om, var i 1948, da en  unggutt omkom
ved Skogsfjordvatn.
 
 

 Sjø og land som transportvei

    At sjøen har vært hovedtransportåren like til nyere tid, er
selvsagt.  Likevel skal vi ikke  undervurdere transporten til lands.
Mange steder på ytterkysten var sjøen en vanskelig farvei,  som kunne
være stengt i dager og uker.  Noen steder på ytre Vanna sa folk at  de
heller gikk ei mil til lands enn å fare   mil på havet.

 De fleste steder er det farbart langs land, slik at folk kunne  komme
mellom gårder og  naboer til fots.  I Sandfjord ved Torsvåg har  naturen
til og med sørga for passasje tvers over  fjorden ved fjære  sjø!  Men
endel steder er landskapet slik at det sperrer for  gjennomfart, eller
gjør det besværlig å ta seg fram.  Slikt landskap har vi særlig fra
Lyngstua og innover forbi ytre  og indre Gamvik, vi  har det nesten
overalt på Nord-Fugløy, vi har det på yttersida av   Rebbenesøy, Grøttøy
og Nord-Kvaløy, på nordsida av Helgøy og  nordspissen av Vanna. Her
stikker  næringene  fram og sperrer  passasje.

 Til gjengjeld har naturen selv sørga for endel transportruter tvers
over øyene, gjennom  daler, eider og skar.  Dette kunne hjelpe  bra, når
boplassene lå isolert i landskapet ellers, som  på nordre  del av
Nord-Kvaløy eller i Ytre Gamvik.  Til og med på Fugløy hører  vi at folk
gikk over fjellet mellom Laukvik og Gamvik,  bak Hornet.  Noen tok seg
også fram mellom  Storhalleren og Gamvik.

 Fleire av disse passasjene ligger bare 100-200 m over havet, og  kunne
brukes både vinter  og sommer.  På de større øyene var det ofte  meir
lettvint å gå tvers over øya, enn å gå langs  stranda eller  bruke båt.
Slike fjellstier kunne brukes til så mangt, til  handelstur, til å
frakte  husdyr og skolebarn, til å besøke naboer og slekt.  Og lengden
betydde ikke alltid så mye, som  vi kan se ved at  fleire
ekteskapspartnere er blitt utveksla mellom Skogsfjordvatn og  Langsund.

 S'rlig synes Skipsfjord å ha brukt fjellveiene flittig, isolert  som
bygda har ligget på  nordsida av Vanna.  Her var da også fleire  greie
fjellstier, over til Sengskroken, Hamre,  Lanesøra, eller
Slettnes-Skorøy.

 Noen steder var stiene så flittig benytta at det blei satt opp
merkesteiner og murt varder,  til hjelp i skoddevær og uføre.  Slike
stier finner vi over Solltindaksla, og fra Skipsfjord over til
Slettnes og Hamre. Over Solltindaksla er stien varda i 1 km lengde,  og
går opptil 430 m.o.h..  Fra Skipsfjord over til Svartbergan går  stien
485 m.o.h., og er varda i   km lengde. På  stien over til  Hamre er også
gjort forbedringer, ved at steiner er lagt over de  blauteste parti.

 I dag er fjellstiene lite brukt, men mange holdes fortsatt ved  like av
sau og rein.
 
 

 Kulturlandskapet

    Naturen er i seg selv ikke uforanderlig, og mye har skjedd med
landskapet sia de første  mennesker kom til Karlsøy.  Det har  foregått
landhevning, det har skjedd utrasninger og  steinsprang,  regn og elver
tar med seg jord og sand, myr vokser og mark  forsumpes, elvene  skifter
leie, sjøen vasker ut og former strendene.   Planter, dyr, fugl og fisk
spres eller blir borte  ved naturens egen mekanisme, især ved klimatiske
svingninger.

 Men også mennesket har påvirka naturen.  Det gjelder ikke bare  der det
gir seg synlige  utslag i form av kulturminner og inngrep i  vegetasjon,
som ved beite og vedhugst.  Mennesket  har også påvirka  forekomsten av
fugl, dyr og fisk.  Det er båret fisk opp i  fisketomme vatn, f.eks.
oppfor Kvalshausen i nyere tid, der er satt ut hare på enkelte øyer,
bl.a. Reinøy og  Dåvøy.  Kobbe og kval er  sterkt redusert, bjørnen blei
borte, reven er utrydda i dette  århundre  på Vanna, Reinøy og
Ringvassøy. Bestanden av ærfugl og  måse på de mange egg- og  dunvær var
for en stor del skapt ved  menneskenes beskyttelse. Måsekolonien rundt
fiskebruket i  Kristoffervalen kan være et godt eksempel på endringer
skapt av  mennesker i de seinere år.

 Det vi kan kalle kulturlandskapet, er resultatet av et samspill  mellom
de naturgitte forhold  og menneskelig aktivitet gjennom 10.000  år.  Til
å begynne med satte mennesket bare i  beskjeden grad preg på  naturen.
Etterhvert har dette aukt.  I dag har mennesket evne til   svære
inngrep, til å utrydde fisk og sjøfugl, til å tilgrise strendene, men
også til å bygge  kunstige hamner, til å lage veier og  bygge bru eller
tunnell mellom øyene.

 Gjennom fortida har mennesket satt mange spor etter seg i terrenget,
selv om mange av  disse spora etterhvert også er viska ut  eller er
vanskelig å se eller tolke. Det er bare disse  spor vi har å bygge vår
kunnskap på om store deler av fortida, for heile 95 % av  den tida det
har bodd mennesker i Karlsøy.

 Noe av det som karakteriserer de ytre øyene, er det nakne landskap.  At
mye av dette er  menneskers verk, ser vi ved den hurtige tilgroing av
småskog og kratt mange steder, etterat  beiting  og vedhogst har avtatt.

 Et godt eksempel er her Reinsvoll-liene, som før var heilt snau.   På
Kammen-Mellajorda på  Vanna har vi fortsatt et heilt skoglaust
landskap, men nede på bakken på Mellajorda står en  liten, frodig
skogteig som har vært inngjerda, og derfor har fått stå i fred for  dyr.
Menneskenes spor kan vi og se der det finnes skog, i form av  uthogde
teiger, som i  Hessfjordliene, eller i form av tilplanta  barskog, som
på Karlsøy.

 Går vi utover myrer og lyngrabber, kan vi nesten overalt se merker
etter den store  torvetakinga, som kom igang etter midten av  forrige
århundre, da folket aukte og skogen  minka.  Slike myrer  finner vi
f.eks. på Vannereid, Lyngøy og Hersøy, og lyngrabber har  vi  f.eks. på
Grimsholmen og ved Inderby.  På Karlsøy er den store torvemyra nå under
forvandling til en 160 mål stor åker!

 Men alt  steinaldersfolket  satte sine spor i landskapet. Slike spor
finner vi på alle øyer,  i form av groper etter hustufter,  på
bakkekanter, på tørre steinra, tilsammen i et antall av fleire   hundre.

 Også  jernalderens folk  finner vi far etter, som små gravrøyser, som
langhustufter på  gras- og lyngkledt bakke, vi har  dyregraver og
fangstanlegg som kanskje også er fra denne  tida.   Antakelig har
jernaldersfolket også vært de første til for alvor å  prege skog og
beitelandskap og til å skape dyrka innmark.  Ved en  jevn prosess har så
jordbrukslandskapet  utvikla seg fram til våre dager, med grindgang av
bakker og lyngrabber, ved beiting og slått  i  lier og på holmer, ved
grøfting og steinrydding, ved bygging av  torvegjerder og steingjerder
og kretturkveer, ved rydding av  nepeland og potetesland.

 Foruten de utallige tufteanlegg fra  middelalderen  og fram til
1700-1800 tallet, har vi  de markerte,  kunstig  oppbygde gårdshauger
mange steder, rester etter gårdstun som Breivik,  Vannereid eller
Nordeidet, eller fiskevær som Flatvær, Kvitnes og  Torsvåg, ofte med  en
egenarta vegetasjon.

 Overalt har bosetning og n'ring vært knytt til hav og fiske, og
gjennom heile denne tida  har vi utvikla det vi kunne kalle et
sjøbrukslandskap , med merker etter rydda kjeiler, støer  og  vorrer,
rydding for båtoppsett, naust og fiskehjeller, etter rorbuer  og
oppmurte tjeld -plasser, med båtfester og jernringer, staker, sjømerker
og fyrlykter. Mange slike spor  kan vi finne ute på  de ytterste holmer
og småøyer, som Mekta, Hattøy, Kvitvær,   Flatværholmene og Grimsholmen,
der det stort sett ikke har vært noen  fast bosetning.

 Så har vi de tusen merker etter den farende fot, enten dette har  gitt
seg uttrykk i de mange  vakre håndmurte nødsarbeidsveier fra 30- åra
mellom bygd og gård, som mellom Brennes og  Gamvikbukt, eller de
utallige namnlause stier i utmark og fjell, skapt og vedlikeholdt av
folk  og fe gjennom uminnelige tider. Vi har de mange leirbål, og de
mange steinvarder, som  russevardene oppfor Torsvåg. Og vi har de  tusen
usynlige kulturspor, stadnamna, noen  kanskje 2000 år gamle,  som
Spenna, noen skapt i vår generasjon, som Vakthaugen på  Karlsøy,  namn
som viser til liv og virke på land og sjø gjennom uminnelige tider.

 Og fortsatt kan vi i bygdene se spor av den gamle bebyggelse , en
lågfjøs på Burøya,  et tømra naust på Hersøy, ei  kirkestue på Karlsøy,
ei lita toroms stue på Lanesøra.  Vi kan se   spor etter det tidlige
industrilandskap , i gruvesjakter og  slagghauger mange steder på
Ringvassøy, eller restene fra  kvalfangsteventyret på Stor-Skorøya.
Heller ikke  krigen    unnlot å sette sine spor, i minekrater langs
strendene, i  skyttergraver og kanonfundament fra  vaktposter og
festninger, som på  Fakken.

 For en generasjon sia var slike spor stort sett jamnt fordelt utover
øyene.  I dag har vi ei  todeling av kulturlandskapet. Vi har  de mange
fraflytta bygder i de ytre områder, der gras og  kratt har  fått gro inn
over innmarkene, der støene har fått ry igjen i  havsjøen, der husa er
revne eller har råtna ned, som på Andammen og  Grøttøy.  Dette er et
kulturlandskap av en  egen type, sakte på vei  tilbake mot et
naturlandskap.  Noen steder har man bestemt at slik   skal det alltid
være, og har oppretta naturreservat, som på Nord- Fugløy og Karlsøy
(Bogen og  Lågmyra), eller landskapsvernområder,  som i Skipsfjord.

 Så har vi det motsatte,  teknikkens  eller   framskrittets landskap ,
med veier som  skj'rer seg inn i berg  og haug, med grustak og
steinbrudd, med kunstige hamner og   fergeleier, med
fiskeforedlingsanlegg og fiskeoppdrett, med  fiskeflåte og småsjarker,
med  samfunnshus og sentralskoler, butikker  og verksteder, med
boligfelt og hytteområder,  driftsbygninger,  siloer, vannverk,
telefonledninger og høgspentnett, et landskap der   menneskets inngrep i
det naturgitte aldri har vært større.

 Ofte kan man på samme sted eller bygd se spor etter mennesker fra mange
ulike  tidsperioder.  På Helgøy kirkested finner vi f.eks.
steinalderstufter i Kirkevika og ved Kvalsnes,  vi finner
jernaldersgraver i Kirkevika, en heil jernaldersgård ved Finnbyelva,  og
bogastiller oppe i fjellet.  Nede ved Klokkergården ligger  gårdshaugen
fra middelalderen,    tufter fra  strandsitterhus  og  kirkestuer fra
1600- og 1700 tallet.  Vi finner restene etter tre  kirkegårder,  og går
vi inn i kirka, finner vi kirkeinventar fra  1400-tallet og alle seinere
århundrer.  Vi finner  svære steinmurte  gjerder på husmannsplassene i
Kirkevika, vi ser brygger fra de  nedlagte  handelshus, prestestua,
kommunehuset og Harald Figenschous  moderne sauefjøs, alt  kulturminner
som forteller om årtuseners historie og slit.

 Slik sett blir området vårt idag ei levende billedbok over alle  de
10.000 år som jeg skal  forsøke å berette om i denne bygdeboka.   Og det
er ei uhyre spennende billedbok, hvis vi har  øynene med oss.
 
 

 Stadnamna

    En særlig type kulturminner er stadnamna, som vi finner både til
lands og til vanns.  De  kan fortelle mye om folks holdning til
naturen, om bosetning, om næringsutøvelse, om etniske  og religiøse
forhold, om forekomst av dyr, fugler og planter, og mye meir.   S'rlig
viktig som  kilde er den delen av stadnamna som går bakenfor  det
skriftlige materialet, d.v.s. til  middelalder og jernalder.  Vi  skal
her først omtale stadnamna på land.

 Mange stadnamn lever fortsatt i daglig bruk ute i bygdene, men  mange
er trulig gått tapt  eller er ute av bruk p.g.a. fraflytting og  mindre
bruk av utmarka.  Bare få av disse er nedtegna.   Stadnamn kan  vi
ellers finne i de vanlige typer arkivalia, bl.a. i matriklene,
hovedsakelig boplassnamn.  En god del utmarksnamn finnes i
utskiftningsforretningene fra 1860-åra og  seinere, og i forbindelse
med grenseoppganger for gårdene.  Stadnamn finnes på gamle og  nye
kart, noen heilt tilbake på 1600-tallet.  En god del namn finnes i
major Schnitlers beskrivelse fra 1743 og fra Kaurins  bygdebeskrivelse
fra 1800-1810.  De samiske stadnamn  finnes i rektor Qvigstads trykte
samlinger.

 Det eldste skriftfesta stadnamn i det gamle prestegjeld er Lyngstua fra
1326, dernest  Skogsfjord og Rindarvatn fra ca 1430.   Fra ca 1520 har
vi nemnt Torsvåg, Helgøy, Hersøy,  Kvitnes og  Vannvåg, og fra 1567 er
heile 30 bebodde gårder oppregna.  De eldste   utmarksnamn har vi ellers
fra 1599, med Kjerringvik (nes) og Stor(stein)nes ved  Nord-Grunnfjord,
Leirbogen (Dåfjord) fra 1605, og  Burskjær ved Måsvær i 1615.  På et
kart  fra 1689 (Ramus) finnes  bl.a. Hornet, Bøtnes, Kamholmen, Torsnes
og Hårskar, og fra   Schnitler i 1743 finnes namn som Fauskenes,
Skottalnes, Brennes,  Fakken, Rossmålnes,  Mulen, Buret, Tisnes.  For de
samiske stadnamn  har vi få eller ingen eldre opplysninger.

 Som vi ser, har stadnamna forandra seg lite på 4-500 år. Dette  har
sammenheng med at  de største endringer i norsk språk, overgangen  fra
gammelnorsk (norrønt mål) til nyere norsk,  skjedde allerede på
1300-1400-tallet.

 For mange stadnamn er det vanskelig å si noe om alder og opphav,  is'r
for namn som  bare har levd i den muntlige tradisjon.  Endel  namn er
n'rmest  tidlause i innhold og  form, som f.eks.   Mannskolten .  Er
dette namnet 100 år eller 1000 år gammelt?   Litt hjelp  kan vi få ved å
se på det språklige innhold i orda eller i bøyningsformer.

 I Hamre har vi f.eks. en gammel, stivna dativ, noe som har sammenheng
med at  gårdsnamn ofte blei brukt sammen med preposisjon  som styrte
dativ.  I namn som Skorøy og  Vannereid har vi  gammelnorske
genitivformer, som må være eldre enn 1300-tallet.  I  ord som  Grøttøy
finner vi gammelnorsk  grjo t  for stein, i  Lattervik gammelnorsk  la
tr ,  liggeplass for kobbe.  Ordet  anger for fjord, som i Lenangen,
regnes for å være eldre enn vikingtida.  I noen stadnamn møter vi
personnamn som trulig ikke har  vært i bruk etter tidlig  middelalder,
som Hergils eller Herjulfr i  Hersøy.  I andre stadnamn møter vi namn
som først  kom inn med  kristendommen, og som må være fra middelalder
eller seinere, f.eks. Nikalasbukta, Mariagården, Adamvollen og
Mikkelvik.

 I mange stadnamn er det språklige innhold av så alderdommelig karakter,
at det ikke lenger  er forståelig for oss, stundom heller  ikke for
språkgranskere.  Det gjelder især ei rekke med   usammensatte øynamn, og
det gjelder noen namn på fjorder, elver og  fjell.  Men også endel
utmarksnamn må bygge på eldgamle tradisjoner. Som vi seinere  skal se,
synes alle ca 20  øynamn å være av jernalders opphav, og de fleste av de
ca 30 påviste jernaldersgårder    synes å ha namn som er like gamle.

 Men namn er ikke noe uforanderlig.  I det skriftlige materialet  kan vi
se at endel gårder,  især i Langsund, har skifta namn på 16-
1700-tallet.  Når vi møter namn som Toftefjord,  Rebbenesøy og  Gamnes,
synes det klart vi her har fått inn nye namn, uten at vi  kjenner de
gamle.  Stundom blir et gårdsnamn borte i de skriftlige kilder, men
lever videre i muntlig bruk.   Det gjelder f.eks. Arvik  på Karlsøy, som
ikke er nemnt mellom 1567 og 1890.

 Mange stadnamn må også ha gått tapt ved at gårder og områder har
ligget øde.  Som vi  seinere skal se, har et stort antall av
matrikkelgårdene hatt øde perioder, stundom fleire, utover  1600-,
1700- og 1800-tallet.  F.eks. var Lyngøy øde 1708-81, Skåningen var  øde
1714-23,  1748-49 og 1770-82.  Trulig har der også vært øde perioder i
jernalder og middelalder, for  enkelte gårder eller større  områder.
Dette må ha ført til at en god del av de gamle   utmarksnamna innafor
gårdsområdet er gått tapt, og er blitt erstatta  med nye.

 Generelt synes stadnamn å ha  grodd fram  av seg selv etter det behov
folk hadde for  å sette namn på ulike lokaliteter. Svært  ofte  dreier
det seg om naturnamn av ulike slag, eller  stedet fikk  namn etter
n'ringsaktiviteter, personer og hendelser.  Oppattkalling  av stadnamn
fra andre områder, kjenner vi ikke til, og kunstnamn  eller konstruerte
namn, finner vi ikke  før på slutten av 1800-tallet.  I matrikkelen av
1891 finner vi de to første:  Nøisomheden   og Roligheden  på Helgøy.
Med den  store jorddelinga i dette århundre, og især med
tomteutskillinga kom  for alvor de moderne boplassnamn inn.  Vi kan nå
finne i matrikkelen   utradisjonelle namn som Capri, Lykkebo, Rosenlund,
Olymp, Valhall,  Granheim, og Slaraffenland.

 Svært mange namn er knytt til planter, dyr og fugler, både nyttige og
unyttige, eller gir reine  naturbeskrivelser, som Slettnes  og Blåfjell.
Mange viser til næringsutøvelse, især i forbindelse   med jordbruket, vi
finner namn knytt til jektefart, noen viser til administrasjon og
religiøse  forhold eller til folkeminne og folketru.  Noen viser til
tidsbestemmelse i forhold til sola, som   Durmålsfjell.

 Mange stadnamn skriver seg fra  gårdsetableringa på 1600-,1700-  og
1800-tallet.  Det  gjelder f.eks. Håkenjorda i Sør-Grunnfjord  (Hågen
Jakobsen ca 1781), Blokkøra i  Sør-Lenangen (Hans Blok ca  1748),
Torbensund ved Torsvåg (Torben ca 1617), Perkelnesset  i  Skogsfjord
(Henrik Perkel og Perkel-Peder ca 1688-99), Mikkelvik  (Mikkel Josefsen
ca  1628-37), og Pernilsajorda ved Skogsfjordvatn (Peder Nilsen ca
1800).  Mange av stadnamna  viser også til gårdsdeling, som Mellagård,
Nordgård og Yttervik, og rydding av  utmarksslåtter,  som Stakkvik,
Vollan og Ystelad.

 Endel av disse stadnamn skal vi komme tilbake til i andre sammenhenger
i bygdeboka.

 Et spesielt interessant trekk ved stadnamna våre, er at de i en  viss
grad avspeiler de  etniske forhold gjennom tidene. Vi finner  for det
første ord som direkte viser til ulike  folkegrupper, som  Finnstø,
Kvenheimen, Hollenderura, Russelva og Bumannstua, d.v.s.   Nordmannstua.
Dessuten finner vi heile 4 ulike språk representert i  stadnamna:
norsk,  samisk, finsk og russisk.

 Av finske namn, finner vi bare 4, noe som avspeiler den beskjedne
kvenske tilflytting til  Karlsøy.  Det gjelder Kalsa (Karlsøy),
Moskivuono (Ullsfjord), Itarivuono (Nord-Lenangen) og   Ja rvenmokka
(Jegervatn), som i hovedsak er omdannelser fra  samisk.  Russisk er
representert med Foglej eller Fugolej (Fugløy),  Kvitnes eller Kvitnos
(Kvitnes), L'undun  (Lyngstua), Kalsin  (Karlsøy) og Kvalsin (Kvaløy),
som alle er lånt fra norsk.  I samme forbindelse kan nemnes at også
nederlenderne synes å ha hatt enkelte  egne stadnamn, som  Fogelde og
Foelen for Fugløy, henta fra sjøkart  1654-55.

 De to hovedgrupper stadnamn vi finner, er altså norsk og samisk.   Med
tapet av det gamle  sjøsamiske språket, er også samiske stadnamn  for
det meste gått tapt. Samiske stadnamn  som enda kjennes, er  f.eks.
Jomvag og Gotseskorra på Burøy, Kjosjok på Rebbenes, Pleiva   på
Vannereid, foruten endel namn på Nord-Fugløy og Lyngstalandet.   Stort
sett må vi nøye  oss med det Qvigstad samla inn ca 1895-96.   Det
eineste samiske stadnamn vi møter lenger  attover i kildene, er
Moskovuodna fra 1580.  Det dreier seg likevel om så mange namn, at  vi
kan snakke om to parallelle sett av stadnamn i området.

 Av særlig interesse er forholdet mellom norske og samiske stadnamn.
Mens fjordnamna  stort sett er ekte samiske namn, som Abe- vuodna
(Nord-Grunnfjord), Vuollevuodna (Dåfjord),  Juonuorre  (Langsund),
Iddarvuodna (Lenangen) og Moskovuodna (Ullsfjord eller  Sørfjord), synes
de fleste samiske øynamn å være lån fra norsk.   Dette har etter
språkforskernes meining  for en del skjedd allerede i  jernalderen, noe
som gir oss muligheter til å komme på sporet av   eldre stadier i de
norske stadnamn, d.v.s. gammelnorske eller  urnordiske former.

 Tilslutt skal vi nemne litt om sjønamna.  Det dreier seg om
overflatenamn, som Råsa og  Grøttøyhavet, om seilingsleier, som
Bikkarleia og Stabbeleia, om boer, fluer og fall i  skjæringspunktet
mellom havoverflata og sjøbotn, som Jessboen og Løynfallan, og om  det
landskapet som ligger skjult på havbotn, som Flyndrestø og  Eliastaren,
d.v.s. fiskeplasser.

 For fiskere og sjøfolk er det naturligvis livsviktig å vite hvor  de
kan navigere i reint farvatn,  hvor det er støvelhav eller djupt  hav,
skjellbotn eller ankerbotn, og ikke minst, hvor fisken står.

 De forskjellige fiskeartene oppholder seg på ulike steder i havet til
ulike tider av året eller  døgnet, i forhold til flo og  fjære, straum,
vind, botnvegetasjon etc.  Dette må fiskeren vite, og   kunnskapen har
fiskerne skaffa seg gjennom utallige generasjoners  erfaring.

 I skriftlige kilder finnes vanligvis lite opplysning om havnamn.   De
første finner vi nemnt hos  Kaurin ca 1800-1810. Den norske  Lods  fra
1885 har et omfattende lokalt materiale,  basert på  undersøkelser
1841-42.  Omtrent samtidig er en trykt fortegnelse  over endel farlige
grunner nord for Nord-Fugløy ( Constitutionelle  1841).  På et landkart
fra 1874 finnes endel  grunner, Helland fra 1899 har nedtegna 10
fiskegrunner med meder, og  der finnes noen  lokale medbøker , d.v.s.
nedtegnelser som  fiskerne selv har gjort. De nåværende sjøkart  baserer
seg på  feltarbeid ca 1910, og inneholder naturligvis mye sjønamn, men
fortsatt  eksisterer mange namn som bare fiskerne kjenner.

 Både fiskegrunner og seilingsleier har vanligvis  meder , d.v.s. en
posisjonsbestemmelse av stedet ved hjelp av siktlinjer  eller
krysspeilinger i det omkringliggende  landskap på land.  En  fiskeplass
er da gjennom meda knytt til fleire stadnamn på land, fra  4  og
oppover.  Som en fisker i Karlsøy sa:  Vi måtte se i torv og  stein
etter fesken , eller   Man såg i fjellan kor fesken  stod , som en annen
uttrykte det.  For fiskeplasser som er  i  stadig bruk, vil da koblinga
mellom sjønamn og landnamn gjøre at  namna lettere bevares.

 Ei med kan være enkel, og angi et heilt begrensa punkt på havet,  som
for  Nyklakk   ved Kvitnes fra ei medbok fra 1940: 1. Spennskaga i
Stempelelva 2. Sommarfjøsen med Larstangen.

  På større fiskegrunner, med fleire fiskeplasser, kan der være mange
meder med fleire  namn.  For  Peppartindsettet  på Skjågrunnen ved
Karlsøy er meda: 1. Peppartind i Rambergaksla 2. Akkarfjordklubben i
Arvikneset. Da kan man  reie  over fiskeplassen til Russelvfjellet
stikker fram, og Arvikneset går  til Kleiva på Vanna. Med for
Bikkarleia  er høgste Kjølen til Gammelgårdsaksla, d.v.s. her dreier det
seg  om ei linje, ikke et punkt på havet.  For  gården Sørskar er
innseilinga så knapp og vanskelig,  at beboerne i  gammel tid har bygd 2
steinvarder oppe i fjellet for å få nøyaktig  med til innseilingsleia.

 Ofte har en fiskeplass namn etter den lokalitet på land som ligger
nærest, f.eks.  Stakkvikgrunnen eller Fauskenesgrunnen. Andre  plasser
har namn etter meda eller noe av  innholdet i meda, som  Dåvøygrunnen,
Steinskrea, og Arntuvboen.  Også det omvendte kan   skje, at landskapet
på land får namn etter fiskeplassen, som Simsta- aksla, Senjagrunntind,
Gosseggtinden, Tampestua.

 Ei gruppe med usammensatte sjønamn, som Grø, Tamma og Senja, synes å gå
tilbake på  svært alderdommelig språktilfang.  Det samme  gjør en del
sammensatte namn, der forleddet  synes meir eller mindre  uforklarlig ut
fra vår tids språk, som Jessboen, Gossefallan,   Marhaugga, Gurastø,
Simstagrunnen, Elstagrunnen o.s.v.  Dette er fiskegrunner som ligger
langt ute i havet, i det som til alle tider  må ha vært et slags
felleshav eller havalmenning for Karlsøyværingene.

 I forledda kan og finnes personnamn, både oldnorske, som Håvardsboen,
Ivarskallen og  Kolbeinhavet, og især  kristne namn, sammensatt med
mannsnamn som Pål, Markus,  Tomas, Elias o.s.v.   I noen tilfeller kan
vi også møte historisk kjente personer på  fiskehavet.   Utafor Hamre
finner vi f.eks. både Vellombakk og  Janskallen med 1 km mellomrom,
tydeligvis  oppkalt etter den nederlandske falkefanger Vellom og hans
sønn fra begynnelsen av   1600-tallet.  Lenger vest i Helgøy har vi
Dannef'rryggen, trulig  etter Jacob Dannefær på  Hersøy ca 1750-70, der
han forøvrig også har  etterlatt seg språklige spor i Dannefærtoften.

 I forledda kan vi ellers møte ei stor gruppe med fisk, men betegnende
nok aldri den fisken  som beit best, torsken.

 Også i sjønamna kan vi møte etniske grupper, som Finnklakk,
Bumannsjufta  og  Hollendergrunnen, og tydeligvis har samene hatt  sine
egne namn på grunnene.  I si store samling av samiske stadnamn  har
Qvigstad rettnok bare 2 slike: Iwgo-c ielge og Iddo-  boa  o ved
Lyngstua, og fra seinere tid har jeg selv fått  oppgitt Njarkas ved
Nord-Fugløy.  Resten av namna må tydeligvis ha  gått tapt, sammen med
språket.

 Når det gjelder etterledda, møter vi i vårt område heile rekka  av de
namna som er vanlige  i det store fellesnordiske området, og  som
generelt kan tilbakeføres til norrønt opphav.  De  viktigste ledd  er
nemninger for høgd, dybde og formasjoner, som jufta, grunn,  klakk, egg,
skalle, snag, res, breg, og en rekke andre i godt  utvalg. Noen
forekommer som selvstendige  namn uten forledd, som Egga, Hylla, Taran
etc.  Noen etterledd har tilknytning til selve  fisket  eller
fiskeplassen, som hald, rås, stø og sete.

 Ei egen gruppe namn er slike som karakteriserer selve fiskeplassen,
enten i form av negative benemnelser, som Piningen,  Gnettergrunnen
(lusegg), Bossdongen, Slumpeboen,  eller med positive  signaler, som
Gullbotten, Godthaldklakken, Arven, Gryta og Pengboka.

 Som vi har sett, må endel av sjønamna bygge på svært gamle tradisjoner,
men trulig helst  de namn som var felles for større  områder.  For de
sjønamn som var meir lokale eller hørte  til  spesielle gårder,
heimehavet  eller heimesjøen , er det  trulig at vi også her har  hatt
utskiftinger av namn og tap av namn,  i forbindelse med øde
bosetningsperioder på  gården.